Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Forord av Tjen Folket Media
Det er med stor glede at Tjen Folket Media kan utgi første kapittelet av boka Fundamentals of Political Economy, populært kjent som “The Shanghai Textbook”. I lys av den kapitalistiske overproduksjonskrisa valgte vi den 3. april å gi ut det åttende kapittelet fra denne boka “Kapitalismens uhelbredelige sykdom”. Dette kapittelet er oversatt fra den engelsk oversettelsen ved Raymond Lotta i 1994, som er basert på andre utgava utgitt i Shanghai desember 1975.
Boka er utgitt av Shanghai Folkepresse, under klassekampens høydepunkt Shanghaikommunen. Kommunen blei skapt da revolusjonære arbeidere kastet den gamle partikomiteen under Januarstormen i Shanghai (1967), som førte til en rekke liknende maktovertakelser i heile Kina. Det er regnet som høydepunktet i Den store proletariske kulturrevolusjonen. Boka er lagd for studenter som skulle ut på landsbygda for å arbeide under kulturrevolusjonen ei grunnleggende forståelse i politisk økonomi, nemlig læra om klassekamp. Boka er også et fantastisk studieredskap for enhver norsk revolusjonær som ønsker å studere litt politisk økonomi. På slutten av kapittelet så blir det gitt henvisninger til klassiske tekster for videre studie, samt diskusjonsspørsmål som gjør at kapittelet funker bra i en studiegruppe. Etter Deng Xiaoping og kapitalistvandrerne kuppet makta og arresterte de revolusjonære lederne i Kina blei boka bannlyst. Det ville derfor vært av stor betydning å etterhvert gi ut resten av boka.
Vi håper å få utgitt flere kapitler i løp av året.
Oversettelsesgruppa,
Tjen Folket Media
Andre kapitler fra boka er tilgjengelig her:
Kapitalismens uhelbredelige sykdom
Studer litt politisk økonomi
Av Shanghai Folkepresse, desember 1975.
Den politiske økonomiens objekt
Den store formann Mao lærer oss: «Hvorfor snakka Lenin om å utøve diktatur over borgerskapet? Det er essensielt å forstå dette spørsmålet klart. Manglende klarhet om dette spørsmålet vil lede til revisjonisme. Dette burde gjøres kjent for hele nasjonen»(1) Å studere litt politisk økonomi er veldig viktig om vi skal mestre marxismen, om vi skal vedvare i utøvelsen av det allsidige diktaturet over borgerskapet, og om vi skal bevisst gjennomføre partiets grunnleggende linje og politikk for hele sosialismens historiske periode.
Ungdommene som slåss på landsbygdas og fabrikkenes frontlinje, er vårt lands håp, og er den proletariske revolusjonære virksomhetens arvtakere. For å ta bedre del i kampen, for å vokse på en sunn og raskere måte, må ungdommene studere litt politisk økonomi.
Den politiske økonomiens objekt er produksjonsforholdene
Hva slags vitenskap er politisk økonomi? Vi må starte ut fra dens studieobjekt. Den marxistiske politiske økonomiens studieobjekt, er produksjonsforhold. Engels understreket med tydelighet at «det som økonomi undersøker, er ikke ting men forholdene blant folk, og til syvende og sist forholdene blant klassene.»(2) Hvordan oppstår produksjonsforhold blant folk? Vi må starte med menneskets produktive virksomhet.
Formann Mao sa at «marxistene ser framfor alt menneskenes virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen virksomhet.»(3) Men for over hundre år sida, før marxismen var skapt, hadde ikke folk denne vitenskapelige forståelsen. De utbyttende klassenes tenkere var alle imot dette synspunktet. Enten forkjempet de feilslutningen om at menneskesamfunnet utvikles etter gudsvilje eller forkynte kjetteriet om at helter skaper historien. Disse såkalte tenkerne overså enkle fakta, nemlig at folk først må være i stand til å brødfø seg, kle seg, og ha tak over hodet, før de kan ta del i politikk, vitenskap, kunst og religiøse aktiviteter. Om folk skal ha mat, klær og tak over hodet, må de ta del i produktive virksomheter. Derfor er den direkte produksjonen av materielle goder grunnlaget for menneskets samfunnsutvikling. Uten de produktive virksomhetene til de arbeidende klassene, kan ikke menneskeheten overleve og samfunnet kan ikke utvikles. Det var Marx som oppdaget denne utviklingsloven for menneskets historie.
For å produsere må folk inngå i et slags gjensidig forhold. Isolerte individer kan ikke delta i produksjonen. Akkurat som Marx påpekte: «For å produsere inngår de bestemte forbindelser og forhold med hverandre, og bare innenfor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold finner deres innvirkning på naturen, finner produksjonen sted.»(4) Disse forholda skapt av mennesker i produksjonsprosessen, er kalt produksjonsforhold. I klassesamfunn er disse forholda uunngåelig reflektert i klasseforholda.
Produksjonforhold består av tre aspekter:
1. eierskapsformen til produksjonsmidla;
2. folks roller i produksjonen og deres gjensidige forhold;
3. formen til distribusjonen av produkter.
Eierskapsformen henviser til hvem som eier produksjonsmidla (inkludert arbeidsmiddel, som maskiner, fabrikker, og land, og andre arbeidsgjenstander, som råmaterialer). Eierskapsforma til produksjonsmidla er det viktigeste aspektet i produksjonsforholda, og er det grunnleggende i produksjonsforholdene. Eierskapsformen i produksjonsmidla bestemmer produksjonsmidlenes karakter. Det primitive samfunnet, slavesamfunnet, føydalsamfunnet, det kapitalistiske samfunnet og det sosialistiske samfunnet, er i menneskets samfunnsutvikling klassifisert i henhold til forskjellene i eierskapsformen- og mønsteret i produksjonsforholda. Eierskapsformen avgjør folks rolle i produksjonen og deres gjensidige forhold, og dermed formen til distribusjonen av produkter.
For å produsere er det ikke bare nødvendig å ha et forhold blant folk, men også et forhold mellom mennesket og naturen. Mennesket må erobre og forvandle naturen. Kreftene man bruker for å erobre og forvandle naturen med, er kalt produktivkrefter. Produktivkrefter er satt sammen av mennesker og materialer (sistnevnte er kalt produksjonsmidler). Blant produktivkreftene er det viktigste produksjonsredskapa. De forskjellige typer produksjonsredskaper brukt i produksjonen reflekterer omfanget av krafta menneskeheten har til å erobre naturen med. Men vi kan ikke betrakte produksjonsredskaper som den avgjørende faktoren i produktivkreftene. «Det er folk, ikke ting, som er det avgjørende.»(5) «Av alt i verden er mennesket det mest verdifulle.»(6) Redskaper må bli brukt av mennesker, skapt av mennesker, og renovert av mennesker, uten mennesker ville det ikke vært noen redskaper og ingen ekspertise. Uten mennesker ville ikke de beste automatiserte redskapa faktisk vært «automatisert».
Produksjonsforholda og produktivkreftene utgjør de to aspektene i den samfunnsmessige produksjonen. I hele den historiske utviklinga har produktivkreftene blitt generelt avslørt som den avgjørende faktoren. Enhver forvandling i produksjonsforhold er nødvendigvis et resultat av en viss utvikling i produktivkreftene. Produksjonsforholda må være forenlige med produktivkreftene. Når visse produksjonsforhold blir uforenlige med utviklinga av produktivkreftene, må disse produksjonsforholda bli erstatta av et annet nytt produksjonsforhold som samsvarer bedre med utviklinga av produktivkreftene. Det vil si at formen til produksjonsforholda ikke er bestemt av menneskets subjektive vilje, men av produktivkreftenes utviklingsnivå. Dette er en objektiv lov som ikke kan endres etter folks vilje. Framveksten, utviklinga, og utryddelsen av visse produktivforhold utfoldes med en tilsvarende evolusjon av motsigelsene i visse produktivkrefter. Derfor studerer marxistisk politisk økonomi, gjennom studiet av produksjonsforhold, også produktivkrefter.
Dersom produktivkreftene gjennom den helhetlige utviklinga av historien avsløres som den hovedsakelige, avgjørende faktoren, betyr det at produksjonsforholda er helt passive sammenliknet med produktivkreftene? Absolutt ikke. Når produksjonsforholda er forenlig med produktivkreftene, utøver de en aktiv drivkraft i utviklinga av produktivkreftene. Når produksjonsforholda blir uforenlige med produktivkreftene, vil de hindre utviklinga av produktivkreftene. Siden produktivkrefter ikke kan utvikles uten endring i produksjonsforhold, spiller forvandlinga i produksjonsforhold en avgjørende viktig rolle. Da det gamle Kina var underlagt imperialisme, føydalisme, byråkratisk kapitalisme, representerte godseierne og kompradorene de mest reaksjonære og tilbakeliggende produksjonsforholda i Kina. Produktivkreftene var sterkt begrensa og sabotert. Før frigjøringa hadde ikke Kina noen maskingbyggingsindustri, kjøretøyproduksjon eller flyproduksjon. I det nordøstlige Kina var den årlige produksjonen av stål på bare flere hundre tusen tonn. Til og med daglige nødvendigheter var importert. Klær blei kalt for utenlandske klær, paraplyer blei kalt for utenlandske paraplyer. Sjøl en liten spiker blei kalt en utenlandsk spiker. Under disse forholda spilte styrtinga av det reaksjonære imperialistiske styret, føydalismen og byråkratkapitalismen, forvandlinga av de kompradorføydale produksjonsforholdene, og etableringa av sosialistiske produksjonsforhold en avgjørende rolle i å fremme produktivkreftenes utvikling.
Produktivkreftenes omfattende utvikling oppstår generelt etter en forvandling i produksjonsforholda. Dette er en universell lov. Produktivkreftenes omfattende utvikling i det kapitalistiske samfunnet fant sted etter desintegrasjonen av de føydale produksjonsforholdene som blei forårsaket av den borgerlige revolusjonen og den raske utviklinga av kapitalistiske produksjonsforhold. I England blei for eksempel den industrielle revolusjonen ved slutten av det 18. og det tidlige 19. århundret gjennomført først etter og på grunnlag av det 17. århundrets borgerlige revolusjon. Alt dette ga stor drivkraft til produktivkreftenes utvikling. Tilsvarende skjedde den raske utviklinga av de moderne storindustriene i Frankrike, Tyskland, USA og Japan først etter at den gamle overbygninga og de gamle produksjonsforholda hadde blitt forvandla på forskjellige måter.
I spørsmålet om produksjonsforhold og produktivkrefter, har et av de prinsipielle problemene i den lange kampen mellom marxister og revisjonister alltid vært hvorvidt man burde opprettholde teorien om dialektisk enhet mellom produktivkreftene og produksjonsforholda, eller promotere den reaksjonære “teorien om produktivkreftene”. Lin Biao, i forbund med Chen Boda, tok til orde for at hovedoppgava etter den niende partikongressen i 1969 var å utvikle produksjonen. Dette er en kopi av den revisjonistiske feilslutningen som Liu Shaoqi og Chen Boda førte inn i den åttende partikongressens resolusjon, som hevdet at «motsigelsen mellom det avanserte sosialistiske systemet og de tilbakeliggende samfunnsmessige produktivkreftene» utgjorde hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet. I Kina er de sosialistiske produksjonsforholda i utgangspunktet i harmoni med utviklinga i produktivkreftene. Dette åpner opp en ny horisont for produktivkreftenes utvikling. Men disse produksjonsforholda er fortsatt langt fra perfekt, og denne ufullkommenheten står i motsetning til produktivkreftenes vekst. Erfaringa i den sosialistiske revolusjonen lærer oss at det alltid er det overlegne sosialistiske systemet som fremmer produktivkreftenes utvikling. Det er alltid etter forvandling av de delene ved produksjosforholda som ikke samsvarer med produktivkreftenes utvikling, at produktivkreftenes utvikling fremmes. Hvor er «motsigelsen mellom det avanserte sosialistiske systemet og de tilbakeliggende sosiale produktivkreftene»? Den forbryterske hensikten til Liu Shaoqi, Lin Biao, og andre svindleres argumenter for denne feilslutningen, var å bruke «teorien om produktivkreftene» som et våpen, i et forgjeves forsøk på å opponere mot den fortsettende revolusjonen under proletariatets diktatur og utøvelsen av det allsidige diktaturet over borgerskapet, og på å gå imot partiets grunnleggende linje. Dette er deres umulige drøm.
Produksjonsforholda må være forenlige med produktivkreftene. Produktivkreftenes utvikling nødvendiggjør ødeleggelsen av gamle produksjonsforhold som ikke er forenlige med dem og utskifting med nye produksjonsforhold som er forenlig med deres utvikling. Men de gamle produksjonsforholdenes oppløsningsprosess og de nye produksjonsforholdenes framvekst, kan ikke være en jevn prosess. Forvandlinga av gamle produksjonsforhold og etableringa og perfeksjoneringa av nye produksjonsforhold, er ofte realisert kun gjennom revolusjonære kamper. Om man vil forstå hvordan gamle produksjonsforhold forvandles og nye produksjonsforhold etableres og perfeksjoneres, er det derfor ikke nok å forklare det utelukkende i form av motsigelsene mellom produksjonsforhold og produktivkrefter. Forholdet mellom overbygninga og den økonomiske basisen må også undersøkes.
Overbygninga henviser til den nasjonale regjeringa, hæren, loven og andre politiske institusjoner, og deres tilsvarende ideologiske former som filosofi, litteratur og kunst. Den økonomiske basisen består av produksjonsforholda. «Totalsummen av disse produksjonsforholda utgjør samfunnets økonomiske struktur, den reelle grunnmuren, hvorpå det vokser fram en juridisk og politisk overbygning og hvis bestemte former for sosial bevissthet korresponderer.»(7) Denne formuleringen til Marx forklarer på vitenskapelig måte forholdet mellom overbygningen og den økonomiske basisen.
I motsigelsen mellom overbygninga og den økonomiske basisen, er det generelt den sistnevnte som spiller den hovedsakelige og avgjørende rollen. Den økonomiske basisen bestemmer overbygninga. Med forandringer i den økonomiske basisen «blir hele den enorme overbygninga mer eller mindre hurtig forvandla».(8) Det vil si, når den gamle økonomiske basisen oppløses, så må også overbygninga som er bygd oppå dette fundamentet gå i oppløsning. Men overbygninga oppløses ikke med samme rate som basisen. Selv etter at det reaksjonære statsmaskineriet har blitt forvandla og den gamle økonomiske basisen har blitt erstatta, så melder ikke de styrta reaksjonære klassene seg villig ut av det historiske stadiet. De vil uunngåelig inngå i en langvarig og desperat kamp med de framskredne klassene innen de politiske, ideologiske, og kulturelle sfærene. Særlig blir de gamle ideologiske formene som er forbundet med de styrta klassene værende i lang tid.
Overbygninga bestemmes av den økonomiske basisen. Med det samme overbygninga er etablert, bevirker den en enorm reaksjon på den økonomiske basisen. Stalin påpekte at overbygninga «aktivt hjelper basisen å ta form og bli sterk, og gjør alt den klarer for å hjelpe det nye systemet å smadre den gamle basisen og de gamle klassene.»(9) Dette forklarer hvorfor overbygninga alltid tjener dens økonomiske basis. Den sosialistiske overbygninga tjener dens sosialistiske økonomiske basis, og den kapitalistiske overbygninga tjener dens kapitalistiske økonomiske basis.
I det kapitalistiske samfunnet – med intensiveringa av motsigelsen mellom sosialiseringa av produksjonen og privat eierskap av produksjonsmidla – er det et pressende objektivt behov for å erstatte kapitalistisk privateierskap med sosialistisk offentlig eierskap. Imidlertid kontrollerer borgerskapet det reaksjonære statsmaskineriet, og bruker det for å opprettholde og forsvare den kapitalistiske økonomiske basisen. Dersom proletariatet ikke først knuser det kapitalistiske statsmaskineriet, så er det umulig å ødelegge det kapitalistiske økonomiske systemet. De nye og gamle revisjonistenes påstand om at «kapitalismen kan vokse fredelig over i sosialismen», er reinspikka løgner.
I det sosialistiske samfunnet er overbygninga og den økonomiske basisen grunnleggende kompatible. Men som følge av borgerskapets eksistens og dets ideologiske former, eksistensen av visse byråkratiske arbeidsstiler innenfor statsapparatet, samt at det er defekter på enkelte områder i statssystemet, så blir konsolideringa, forbedringa og videreutviklinga av den sosialistiske økonomiske basisen forhindret eller motarbeidet. Vi må sørge for at den sosialistiske overbygninga tjener den sosialistiske økonomiske basisen bedre. Vi må gripe kampen i overbygninga fast og føre den sosialistiske revolusjonen i overbygninga til sin slutt.
Politisk økonomi berører de mest praktiske og umiddelbare interessene til de forskjellige klassene og sjiktene. Den forklarer de mest akutte og intense problema i klassekampen. Marxistisk politisk økonomi, i likhet med marxistisk filosofi, erklærer åpent at den står i den proletariske politikkens tjeneste. Politisk økonomi er en vitenskap som befatter seg med klassekamp.
Politisk økonomi er det teoretiske grunnlaget hvorpå partiet formulerer sin grunnleggende linje
Marxistisk politisk økonomi oppstod med framveksten av det moderne proletariatet og de avanserte produktivkreftene, spesielt storindustrien. Marx tok del i sin tids klassekamp. Han brukte revolusjonær materialistisk dialektikk for å analysere det kapitalistiske samfunnet. Han avdekka hemmelighetene om hvordan kapitalistene utbytta arbeiderne og viste vitenskapelig fram motsigelsene mellom sosialiseringa av produksjonen og kapitalistisk eierskap. Disse motsigelsene blei manifestert som akutte antagonismer mellom proletariatet og borgerskapet. Med den daglige utviklinga av kapitalismens motsigelser, vokste proletariatet, det kapitalistiske systemets banemenn, i styrke. «Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendommen. Ekspropriatørene blir ekspropriert.»(10) Fra dette strømmet den revolusjonære og vitenskapelige konklusjonen om at det kapitalistiske systemet uunngåelig ville bli erstatta med det sosialistiske systemet, og borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur. «Av det som tidligere er sagt, går det fram at Marx utleder uunngåeligheten av det kapitalistiske samfunnets forvandling til et sosialistisk samfunn helt ut og ene og alene av den økonomiske bevegelsesloven for det moderne samfunnet.»(11) Dermed blei den marxistiske politiske økonomien, sammen med den marxistiske filosofien og den vitenskapelige sosialismen, det teoretiske grunnlaget som gjorde det mulig for proletariatets politiske parti å formulere sin grunnleggende linje. På marxismens teoretiske grunnlag, og under kapitalistiske forhold, formulerte proletariatets revolusjonære ledere for det proletariske partiet den grunnleggende linja for å bruke revolusjonær vold for å gripe makta. De veiledet proletariatet til kamp for den fullstendige styrtinga av borgerskapet og alle utbyttende klasser, for erstattinga av borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur, for sosialismens triumf over kapitalismen, og den endelige realiseringa av kommunismen.
Fortsatt i det sosialistiske samfunnet gir den marxistiske politiske økonomien det teoretiske grunnlaget for det proletariske partiets formulering av dets grunnleggende linje. Formann Mao har gjennomtrengende analysert motsigelsene mellom sosialistiske produksjonsforhold og produktivkrefter, og mellom overbygninga og den økonomiske basisen, og har avslørt den langvarige og komplekse naturen til kampen mellom de to klassene og mellom de to linjene i den sosialistiske perioden. På dette teoretiske grunnlaget har han videre formulert partiets grunnleggende linje for hele det sosialistiske stadiet. Denne grunnleggende linja forteller oss: «Det sosialistiske samfunnet dekker en ganske lang historisk periode. Gjennom denne historiske perioden finnes det klasser, klassemotsetninger og klassekamp, det er kamp mellom den sosialistiske og kapitalistiske veg, det er fare for gjeninnføring av kapitalismen og det foreligger en trussel om undergraving og aggresjon fra imperialismens og sosialimperialismens side. Disse motsigelsene kan bare løses ved hjelp av teorien om at revolusjonen fortsetter under proletariatets diktatur og ved praksis under dens rettleiing.»(12) Partiets grunnleggende linje veileder det kinesiske folket slik at de kan holde stand under den fortsatte revolusjonen under proletariatets diktatur, å kjempe for konsolideringa av proletariatets diktatur, forhindre kapitalistisk restaurasjon, og bygge opp sosialismen, og for å kjempe for det storslåtte idealet om verdensomspennende realisering av kommunisme.
Formann Mao har påpekt: «Kort sagt, Kina er et sosialistisk land. Før frigjøringa var hun mye likt et kapitalistisk land. Til og med nå praktiserer hun et åttenivås lønnssystem, varebytte gjennom penger, og skiller seg på alt dette lite fra det gamle samfunnet. Det som er forskjellig er at eierskapssystemet har blitt forandret.»(13) Formann Mao har også påpekt: «I dag praktiserer landet vårt et varebyttesystem, det er ulikhet i lønnssystemet også, som i den åttenivås lønnsskalaen, og så videre. Under proletariatets diktatur kan sånne ting bare begrenses. Hvis derfor folk som Lin Biao kommer til makta, vil det være ganske lett for dem å rigge opp det kapitalistiske systemet. Det er grunnen til at vi burde lese mer av de marxist-leninistiske verkene.»(14) De borgerlige rettighetene som varebyttesystemet og prinsippet om fordeling etter arbeid er tufta på, legger et viktig økonomisk grunnlag som kapitalismen og nye borgerlige elementer blir skapt ut av og på. Å gripe dette spørsmålets dype karakter har viktige implikasjoner for utholdelse i utøvelsen av den allsidige diktaturet over borgerskapet. Alt dette er spørsmål som inngår under den politiske økonomiens område. Ved å studere litt politisk økonomi kan vi fordype vår forståelse av partiets grunnleggende linje, og høyne vår bevissthet slik at vi kan iverksette den bedre.
Marxistisk politisk økonomi står i opposisjon til all borgerlig og revisjonistisk politisk økonomi, det var gjennom prosessen for å utfordre den borgerlige og revisjonistiske politiske økonomien at den blei utvikla. Studier i marxistisk politisk økonomi hjelper oss å skille mellom marxisme og revisjonisme, mellom sosialisme og kapitalisme, og mellom proletariatet og borgerskapet. Det vil også gjøre det mulig for oss å rette på avvik og høyne vår ideologiske bevissthet.
Kort oppsummert, om vi ønsker å beseire anti-parti-ideologien og den anti-marxistiske ideologien, virkelig utstå i utøvelsen av det allsidige diktaturet over borgerskapet, iverksette partiets grunnleggende linje på gjennomgripende måte, og fortsette å høste nye og større seire i den store sosialistiske revolusjonen og for den sosialistiske oppbyggingens sak, så må vi studere litt politisk økonomi.
Kombiner teori og praksis for å lære politisk økonomi bra
Politisk økonomi er en anvendelse av og en demonstrasjon av den dialektiske materialismens og den historiske materialismens allmenngyldighet. Når vi studerer politisk økonomi må vi følge den dialektiske materialismens og historiske materialismens veiledning. Den dialektiske metoden «betrakter altså enhver ny historisk form for uttrykk for en flytende bevegelse, dvs. den betrakter den også utfra dens forgjengelige side. Den lar seg ikke imponere av noe, men er ifølge sitt vesen kritisk og revolusjonær.»(15) Denne proletariske verdensanskuelsen står i direkte opposisjon til idealisme og metafysikk. Kun gjennom å gripe den dialektiske og historiske materialismen, og bruke disse for å observere og analysere bevegelseslovene i det kapitalistiske samfunnet og økonomien, kan vi forstå hvorfor kapitalismen er dømt til å gå til grunne og sosialismen dømt til å triumfere. Og kun gjennom å bruke den dialektiske og historiske materialismen for å observere og analysere det sosialistiske samfunnets og den sosialistiske økonomiens bevegelseslover, kan vi forstå varigheten og den komplekse naturen ved klassekampen og linjekampen i det sosialistiske samfunnet, og først da kan vi forstå den historiske utviklingens generelle trend fra sosialisme til kommunisme, som står uavhengig av menneskets vilje. Dette vil styrke vår rådighet for å kjempe for den kommunistiske sakens ultimate seier – med full besluttsomhet og uten frykt for verken utfordring eller oppofrelse.
Når vi studerer politisk økonomi må vi insistere på den revolusjonære stilen for læring som kombinerer teori med praksis. Formann Mao lærer oss: «Det er nødvendig å mestre og bruke den marxistiske teorien, mestre den for å bruke den og bare derfor.»(16) Å kombinere teori og praksis er et spørsmål om hvorvidt en har en revolusjonær studiestil, hvorvidt en har partiånd. Vi må kombinere studiene av politisk økonomi med kritikken av revisjonismen, med kritikken av de reaksjonære feilslutningene som Liu Shaoqi, Lin Biao og liknende svindlere forkynner, med klassekampens tre store revolusjonære bevegelser, kampen om produksjonen, og vitenskapelig eksperimentering, og med forvandlinga av verdensanskuelsen. Formann Mao har påpekt: «Lenin sa at ‘småproduksjon framkaller kapitalisme og borgerskapet kontinuerlig, daglig, hver time, spontant og i masseskala.’ De framkalles også blant deler av arbeiderklassen og av partimedlemskapet. Både innenfor proletariatets rekker og blant statlige og andre organers personell, er det folk som tar til en borgerlig livsstil.»(17) Vi bør bruke marxistisk politisk økonomi for å bevisst bekjempe den «borgerlige stilen» og for å føre varig kamp mot de kapitalistiske styrkene og borgerskapet.
Er det vanskelig å lære marxistisk politisk økonomi? Ja. I forordet til Kapitalens første utgave sa Marx: «All begynnelse er vanskelig, det gjelder i enhver vitenskap». I den konkrete analysen av de objektive fenomenene, trenger den marxistiske politiske økonomien gjennom overflata, griper essensen, og foretar vitenskapelig abstraksjon. Når vi begynner kommer vi dermed ofte borti enkelte begreper og konsepter som er vanskelig å forstå. Men marxistisk politisk økonomi har blitt skrevet for proletariatet og omhandler den proletariske revolusjonens teori. Dersom vi gjør seriøse studier av den, så kan vi gradvis komme til å forstå den. «Ingenting i verden er vanskelig for den som anstrenger seg for å få det til’. Å gå over dørstokken er ikke vanskelig, og det går godt an å bli virkelig flink om en anstrenger seg for å klare oppgava og er flink til å lære.»(18)
Marx påpekte en gang: «Det finnes ingen kongsvei for vitenskapen og det er bare de som ikke skyr anstrengelsen å klatre opp dens bratte stier som har utsikt til å nå dens lyse høyder.»(19) Proletariatets revolusjonære ledere viet hele livene sine til etableringa og utviklinga av den marxistiske teorien. I følge av deres skinnende eksempel, og gjennom flittig lesning av verkene til Marx, Lenin og formann Mao, bør vi kjempe for å studere og mestre det marxistiske teoretiske våpenet – for den sosialistiske revolusjonen og den sosialistiske oppbygginga, og for å oppnå kommunisme i hele verden.
Viktige studiehenvisninger
Marx, «Introduction to A Critique of Political Economy».
Engels, Anti-Dühring, del 2, kapittel 1.
Lenin, Karl Marx («Marx’s Economic Theories»).
Formann Mao, «Om Motsigelsen», fjerde seksjon.
Formann Mao, «Om den riktige behandligen av motsigelser i folket», første seksjon.
Diskusjonsspørsmål
1. Hvorfor er politisk økonomi klassekampens vitenskap?
2. Hvorfor sier vi at marxistisk politisk økonomi er et viktig teoretisk fundament for partiets grunnleggende linje?
3. Hvordan kan man lære politisk økonom bra?
Noter
1) Sitert i Chang Chun-chiao, «On Exercising All-Round Dictatorship Over the Bourgeoisie», Peking Review nr. 14, 4 april 1975; gjentrykket i Raymond Lotta, red. And Mao Makes 5, Chicago: Banner Press, 1978, s. 209.
2) Engels, «Marx, A Critique of Political Economy», i Marx og Engels, Selected Works, bind 1, Moskva: Progress publishers, 1969, s. 514.
3) Mao, «Om Praksis», Verker i utvalg, bind 1, Oslo: Oktober, 1979, s. 296.
4) Marx, «Lønnsarbeid og kapital».
5) Mao, Om den langvarige krigen, Oslo: Oktober, 1976.
6) Mao, «Sammenbruddet for den idealistiske historieoppfatninga», Verker i utvalg, bind 4, Oslo: Oktober, 1980, s. 435.
7) Marx, «Preface to A Contribution to the Critique of Political Economy», Selected Works, bind 1, s. 503.
8) ibid., s. 504.
9) Stalin, Marxismen og språkvitenskapen, Oslo: Oktober, 1975, s. 12.
10) Marx, Capital, bind 1, Complete Works of Marx and Engels, bind 23, s. 831-832.
11) Lenin, «Karl Marx», Selected Works of Lenin, bind 2,1972, s. 599.
12) Kinas Kommunistiske Parti, «Statutter for Kinas Kommunistiske Parti», Dokumenter fra Kinas Kommunistiske Partis 10. Nasjonale Kongress, Folkerepublikken Kinas ambassade i Norge, 1973.
13) Sitert i Chang Chun-chiao, «On Excercising All-Round Dictatorship», s. 211.
14) Ibid., s. 214.
15) Marx, «Etterord til det andre opplaget», Kapitalen, Oslo: Oktober, 2015, s. 22
16) Mao, «Korriger Arbeidsstilen til Partiet», Verker i Utvalg, bind 3, Oktober 1979, s. 36.
17) Sitert i Chang Chun-chiao, «On Excercising All-Round Dictatorship», s. 209.
18) Mao, «Strategiske problemer for den revolusjonære krigen i Kina», Verker i utvalg, bind 1, Oslo: Oktober, 1978, s. 191.
19) Marx, «For- og etterord til den franske utgaven», Kapitalen, Oslo: Oktober, s. 23.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.