Tale på det ellevte (utvida) møtet Den øverste statskonferansen. Kamerat Mao Zedong gikk igjennom det ordrette referatet og gjorde visse tilføyelser før det blei offentliggjort i Folkets Dagblad den 19. juni 1957.
Teksten er henta fra «Mao Tsetung, Verker i utvalg 5» utgitt av Forlaget Oktober 1977 teksten er tilgjenglig på PDF-arkivet til AKP. Vi har gjort to små endringer, vi har endret romertall til vanlige tall, og endret skrivemåten av kinesiske navn, byer dvs fra Mao Tsetung til Mao Zedong.
Innhold
OM DEN RIKTIGE BEHANDLINGA AV MOTSIGELSER I FOLKET
27. februar 1957
1. TO SLAGS MOTSIGELSER AV FORSKJELLIG KARAKTER
Aldri før har landet vårt vært så sammensveisa som det er i dag. Seirene for den borgerlig-demokratiske og for den sosialistiske revolusjonen og resultatene våre i den sosialistiske oppbygginga, har endra utseendet til det gamle Kina på kort tid. Ei enda lysere framtid for fedrelandet vårt ligger foran oss. Tida med nasjonal splittelse og kaos som folket avskydde, er over, og vil aldri komme tilbake. Under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, går folket vårt på 600 millioner som en mann inn for den store oppgava å bygge sosialismen. Samlinga av landet vårt, enheten i folket vårt og enheten i de forskjellige nasjonalitetene våre — dette er grunnlaget som borger for den sikre seieren for saka vår. Men dette betyr ikke at det ikke lenger fins motsigelser i samfunnet vårt. Å tru at det ikke fins noen, er en blåøyd ide som ikke stemmer med den objektive virkeligheten. Vi står overfor to slags motsigelser i samfunnet, motsigelsene mellom oss og fienden, og motsigelsene i folket. De to har helt ulik karakter.
For å forstå disse to forskjellige slags motsigelsene riktig, må vi først ha klart for oss hva «folket» og «fienden» betyr. Begrepet «folket» har forskjellig innhold i ulike land og i ulike perioder av historia til et bestemt land. Ta for eksempel vårt eget land. Under motstandskrigen mot Japan kom alle klasser, lag og samfunnsgrupper som gikk mot den japanske aggresjonen inn under gruppa folket, mens de japanske imperialistene, de kinesiske medløperne deres og de pro-japanske elementene alle var fiender av folket. Under frigjøringskrigen var USA-imperialistene og løpeguttene deres — byråkratkapitalistene, godseierne og de reaksjonære i Kuomintang som representerte disse to klassene — fiendene til folket, mens de andre klassene, laga og samfunnsgruppene, som sto mot dem, alle kom inn under gruppa folket. På det nåværende trinnet, perioden med oppbygging av sosialismen, kommer de klassene, laga og samfunnsgruppene som ønsker støtter og arbeider for saka til den sosialistiske oppbygginga, alle inn under gruppa folket, mens de samfunnskreftene og gruppene i samfunnet som gjør motstand mot den sosialistiske revolusjonen og er fiendtlig innstilt til eller saboterer den sosialistiske oppbygginga alle er fiender av folket.
Motsigelsene mellom oss og fienden er antagonistiske motsigelser. Innafor folkets rekker er motsigelsene i det arbeidende folket ikke-antagonistiske, mens motsigelsene mellom de utbytta klassene og utbytterklassene har ei ikke-antagonistisk side i tillegg til den antagonistiske. Det har alltid vært motsigelser i folket, men de har forskjellig innhold i hvert avsnitt av revolusjonen og i perioden med sosialistisk oppbygging. Under de forholda som rår i Kina i dag, omfatter motsigelsene i folket motsigelsene i arbeiderklassen, motsigelsene blant bøndene, motsigelsene blant de intellektuelle, motsigelsene mellom arbeiderklassen og bøndene, motsigelsene mellom arbeiderne og bøndene på den ene sida og de intellektuelle på den andre, motsigelsene mellom arbeiderklassen og andre deler av det arbeidende folket på den ene sida og det nasjonale borgerskapet på den andre, motsigelsene i det nasjonale borgerskapet, og så videre. Folkeregjeringa vår er ei regjering som virkelig står for interessene til folket, det er ei regjering som tjener folket. Likevel er det fortsatt visse motsigelser mellom denne regjeringa og folket. De omfatter motsigelsene mellom statens interesser og kollektivets interesser på den ene sida og interessene til den enkelte på den andre, mellom demokrati og sentralisme, mellom ledelsen og dem som blir leda, og de motsigelsene som oppstår ved den byråkratiske arbeidsstilen som noen statsfunksjonærer har i forholdet til massene. Alt dette er også motsigelser i folket. I det store og hele er den grunnleggende identiteten i folkets interesser et grunnlag for motsigelsene i folket.
I landet vårt hører motsigelsen mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet til gruppa motsigelser i folket. Stort sett er klassekampen mellom de to en klassekamp innafor folkets rekker, fordi det kinesiske nasjonale borgerskapet har en dobbel karakter. Under den borgerlig-demokratiske revolusjonen hadde karakteren til det nasjonale borgerskapet både ei revolusjonær og ei forsonlig side. Under den sosialistiske revolusjonen utgjør utbyttinga av arbeiderklassen for profitt ei side av karakteren til det nasjonale borgerskapet, mens støtte til grunnloven og vilje til å godta den sosialistiske omforminga utgjør den andre. Det nasjonale borgerskapet skiller seg fra imperialistene, godseierne og byråkratkapitalistene. Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskapet og arbeiderklassen er en motsigelse mellom utbytter og utbytta, og er i sitt vesen antagonistisk. Men under de konkrete vilkåra i Kina, kan denne antagonistiske motsigelsen mellom de to klassene bli omforma til en ikke-antagonistisk motsigelse, og bli løst med fredelige midler, dersom den blir behandla riktig. Men motsigelsen mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet vil endre seg til en motsigelse mellom oss og fienden dersom vi ikke behandler den riktig, og ikke følger linja med å forene oss med, kritisere og skolere det nasjonale borgerskapet, eller hvis det nasjonale borgerskapet ikke godtar denne linja vår.
Ettersom de er av forskjellig karakter, må motsigelsene mellom oss og fienden og motsigelsene i folket bli løst på forskjellige måter. Kort sagt gjør de første det nødvendig å trekke et klart skille mellom oss sjøl og fienden, og de siste gjør det nødvendig å trekke et klart skille mellom riktig og galt. Det er sjølsagt sant at skillet mellom oss og fienden også er et skille mellom riktig og galt. For eksempel er spørsmålet om hvem som har rett, vi eller de hjemlige og utenlandske reaksjonære, imperialistene, føydalistene og byråkratkapitalistene, også et spørsmål om riktig og galt, men det hører til en annen kategori enn spørsmålet om riktig og galt innafor folket.
Staten vår er et folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen og bygd på forbundet mellom arbeidere og bønder. Hvorfor har vi dette diktaturet? Den første oppgava er ei indre oppgave, nemlig å undertrykke de reaksjonære klassene og elementene og de utbytterne som gjør motstand mot den sosialistiske revolusjonen, å undertrykke dem som prøver å ødelegge den sosialistiske oppbygginga vår, eller med andre ord, å løse motsigelsene mellom oss sjøl og den indre fienden. For eksempel hører alt slikt som å arrestere, stille for retten og dømme visse kontrarevolusjonære og å ta fra godseiere og byråkratkapitalister stemmeretten og ytringsfriheten i ei viss tid, inn under virkefeltet til diktaturet vårt. For å bevare offentlig orden og trygge interessene til folket, er det også nødvendig å øve diktatur over tjuver, svindlere, mordere, brannstiftere, forbrytergjenger og andre kjeltringer som forstyrrer offentlig orden alvorlig. Den andre oppgava til dette diktaturet er å beskytte landet vårt mot undergraving og mulig aggresjon fra ytre fiender. I slike tilfeller er oppgava til dette diktaturet å løse motsigelsen mellom oss sjøl og den ytre fienden. Målet for dette diktaturet er å beskytte hele folket vårt, slik at det kan vie seg til fredelig arbeid og gjøre Kina til et sosialistisk land med moderne industri, moderne jordbruk og moderne vitenskap og kultur. Hvem skal utøve dette diktaturet? Sjølsagt arbeiderklassen og hele folket under ledelse av arbeiderklassen. Diktatur kan ikke brukes innafor folkets rekker. Folket kan ikke utøve diktatur over seg sjøl, og en del av folket må heller ikke undertrykke en annen del. Lovbryterne blant folket vil bli straffa etter loven, men dette er prinsipielt forskjellig fra det å utøve diktatur for å undertrykke fiendene til folket. Det som skal brukes i folket er demokratisk sentralisme. Grunnloven vår slår fast at innbyggerne i Folkerepublikken Kina nyter talefrihet, pressefrihet, forsamlings-, forenings-, prosesjons-, demonstrasjons- og religionsfrihet osv. Grunnloven vår bestemmer også at statsorganene må praktisere demokratisk sentralisme, at de må stole på massene og at de som er ansatt der må tjene folket. Det sosialistiske demokratiet vårt er et demokrati av det mest omfattende slaget, som det ikke fins maken til i noen borgerlig stat. Diktaturet vårt er folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen og bygd på forbundet mellom arbeidere og bønder. Det vil si at demokratiet virker innafor folkets rekker, mens arbeiderklassen i forbund med alle andre som nyter borgerretter, og i første rekke med bøndene, handhever diktatur over de reaksjonære klassene og elementene og alle dem som setter seg mot sosialistisk omforming og går mot sosialistisk oppbygging. Med borgerretter, i politisk forstand, mener vi rett til frihet og demokrati.
Men denne friheten er frihet med ledelse, og dette demokratiet er demokrati under sentralisert ledelse, ikke anarki. Anarki er ikke i samsvar med interessene og ønskene til folket.
Visse mennesker i landet vårt fryda seg over hendinga i Ungarn. De håpa at det ville skje noe liknende i Kina, at tusener på tusener av mennesker ville gå ut i gatene for å demonstrere mot folkeregjeringa. Håpa deres gikk tvert mot interessene til massene og derfor kunne de umulig vinne støtte fra dem. I Ungarn gjorde en del av folket som var ført bak lyset av innenlandske og utenlandske kontrarevolusjonære, den feilen at de tydde til vold mot folkeregjeringa, med det resultatet at både staten og folket fikk lide. Det vil ta lang tid å rette opp den skaden som blei påført landets økonomi i løpet av noen få ukers opptøyer. I landet vårt var det noen andre som vakla i spørsmålet om Ungarn-episoden fordi de ikke visste noen ting om den virkelige stoda i verden. De mener at det er for lite frihet under folkedemokratiet vårt og at det er mer frihet under vestlig parlamentarisk demokrati. De ber om et toparti-system som i Vesten, der ett parti har regjeringsmakta og det andre er i opposisjon. Men dette såkalte toparti-systemet er ikke noe annet enn et påfunn for å opprettholde diktaturet til borgerskapet. Det kan aldri garantere friheter for det arbeidende folket. I virkeligheten eksisterer ikke frihet og demokrati abstrakt, men bare konkret. I et samfunn der det er klassekamp, er det ingen frihet for det arbeidende folket til å ikke bli utbytta dersom det er frihet for utbytterklassene til å utbytte det arbeidende folket. Dersom det er demokrati for borgerskapet, er det ikke noe demokrati for proletariatet og andre arbeidende mennesker. I en del kapitalistiske land får kommunistpartiet lov til å eksistere legalt, men bare så lenge det ikke truer de grunnleggende interessene til borgerskapet. Ut over det blir det ikke tålt. De som krever demokrati og frihet reint abstrakt, ser på demokrati som et mål og ikke som et middel. Noen ganger kan det se ut som om demokrati i seg sjøl er et mål, men i virkeligheten er det bare et middel. Marxismen lærer oss at demokrati er en del av overbygninga og hører til området politikk . Det vil si at det til sjuende og sist tjener den økonomiske basisen. Det samme gjelder frihet. Både demokrati og frihet er relative, ikke absolutte, og de oppstår og utvikler seg under særegne historiske vilkår. Innafor folkets rekker er demokrati nøye forbundet med sentralisme og frihet med disiplin. De er to motsetninger i en eneste enhet, motstridende såvel som forent, og vi må ikke ensidig framheve det ene på bekostning av det andre. Innafor folkets rekker kan vi ikke klare oss uten frihet, men vi kan heller ikke klare oss uten disiplin. Vi kan ikke klare oss uten demokrati, men vi kan heller ikke klare oss uten sentralisme. Denne enheten mellom demokrati og sentralisme, mellom frihet og disiplin utgjør den demokratiske sentralismen vår. Under dette systemet nyter folket utstrakt demokrati og frihet, men på samme tid må de holde seg innafor grensene for den sosialistiske disiplinen. Alt dette forstår massene godt.
Når vi går inn for frihet med ledelse og demokrati under sentralisert rettleiing, mener vi ikke på noen måte at tvangsmidler bør bli brukt for å avgjøre ideologiske spørsmål eller spørsmål som innebærer det å skille mellom riktig og galt i folket. Alle forsøk på å avgjøre ideologiske spørsmål eller spørsmål om riktig og galt ved hjelp av administrative forordninger eller tvangsmidler er ikke bare virkningsløse, men skadelige. Vi kan ikke avskaffe religionen ved administrative forordninger eller tvinge folk til å ikke tru på den. Vi kan ikke tvinge folk til å gi avkall på idealismen mer enn vi kan tvinge dem til å slutte seg til marxismen. Den eneste måten for å avgjøre spørsmål av ideologisk karakter eller stridsspørsmål i folket, er den demokratiske metoden, metoden med diskusjon, kritikk, overtalelse og skolering, og ikke metoden med tvang eller undertrykking. Folket vil at regjeringa deres og de som sitter i ledelsen for produksjonen og for kultur og utdanningsorganisasjonene skal vedta passende administrative forordninger som er bindende, slik at folket kan klare å fortsette produksjonen og studiene sine effektivt og leve livet sitt i ro og orden. Sunt vett sier at det ville være umulig å opprettholde offentlig orden uten slike tiltak. Administrative forordninger og metoden med overtalelse og skolering utfyller hverandre når det gjelder å løse motsigelser i folket. I virkeligheten må administrative forordninger for å opprettholde offentlig orden komme samtidig med overtalelse og skolering, for i mange tilfeller vil ikke forordninger aleine ha noen virkning.
Denne demokratiske metoden for å løse motsigelser i folket blei sammenfatta i 1942 i uttrykket «enhet — kritikk — enhet». For å utdjupe det, så betyr det å starte fra ønsket om enhet, løse motsigelser gjennom kritikk eller kamp, og komme fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Etter vår erfaring er dette den riktige metoden for å løse motsigelser i folket. I 1942 brukte vi den for å løse motsigelser innafor kommunistpartiet, nemlig motsigelsene mellom dogmatikerne og det store flertallet av medlemsmassen, og mellom dogmatisme og marxisme. «Venstre»-dogmatikerne hadde tydd til metoden med «hensynsløs kamp og nådeløse slag» i indre partistrid. Det var den gale metoden. Da vi kritiserte «venstre»-dogmatismen brukte vi ikke denne gamle metoden, men innførte en ny, det vil si en metode med å starte med ønsket om enhet, skille mellom riktig og galt ved hjelp av kritikk eller kamp, og komme fram til en ny enhet på et nytt grunnlag. Det var denne metoden som blei brukt i korrigeringsbevegelsen i 1942. I løpet av et par år, på den tida det kinesiske kommunistpartiet holdt den sjuende nasjonale kongressen sin i 1945, var det som venta nådd fram til enhet i hele partiet, og som følge av det, seira folkets revolusjon. Her er kjernespørsmålet å starte fra ønsket om enhet. For uten dette ønsket om enhet, vil kampen helt sikkert skape forvirring og komme ut av styring, når den først er begynt. Ville ikke dette være det samme som «hensynsløs kamp og nådeløse slag»? Og hva slags partienhet ville det være igjen? Det var nettopp denne erfaringa som førte oss til oppskrifta «enhet — kritikk — enhet». Eller med andre ord, «lær av tidligere feil for å unngå feil i framtida og helbred sjukdommen for å redde pasienten». Vi utbredde denne metoden utafor partiet vårt. Vi brukte den med stor framgang i de anti-japanske baseområdene når vi behandla forholdet mellom ledelsen og massene, mellom hæren og folket, mellom offiserer og menige, mellom de ulike enhetene i hæren, og mellom de ulike gruppene av kadrer. Bruken av denne metoden kan spores tilbake til enda tidligere tider i historia til partiet vårt. Helt sia 1927 da vi bygde de revolusjonære væpna styrkene våre og baseområdene i sør, er denne metoden blitt brukt til å behandle forholdet mellom partiet og massene, mellom hæren og folket, mellom offiserer og menige, og andre forhold i folket. Den eneste forskjellen var at vi brukte denne metoden mye mer bevisst under den anti-japanske krigen. Og sia frigjøringa av hele landet har vi brukt denne samme metoden med «enhet — kritikk — enhet» i forbindelsene våre med de demokratiske partiene og med industri- og handelskretser. Nå er oppgava vår å fortsette med å utbre og gjøre enda bedre bruk av denne metoden overalt innafor folkets rekker. Vi vil at alle fabrikkene, kooperativene, butikkene, skolene, kontora og folkeorganisasjonene våre, kort sagt, at alle de 600 millionene våre skal bruke den for å løse motsigelser seg imellom.
Under vanlige vilkår er ikke motsigelser i folket antagonistiske. Men dersom de ikke blir behandla skikkelig, eller om vi slapper av på årvåkenheten vår og ikke er på vakt, kan det oppstå antagonisme. I et sosialistisk land er ei slik utvikling vanligvis bare en lokal og midlertidig foreteelse. Årsaka er at systemet der mennesker blir utbytta av mennesker er blitt avskaffa og at folket har grunnleggende felles interesser. De antagonistiske aksjonene som fant sted i temmelig stor målestokk i løpet av Ungarn-episoden var resultat av virksomheten til både innenlandske og utenlandske kontrarevolusjonære elementer. Dette var en særskilt så vel som en midlertidig foreteelse. Det var et tilfelle der de reaksjonære innafor et sosialistisk land, i ledtog med imperialistene, prøvde å nå de konspiratoriske måla sine ved å benytte seg av motsigelsene i folket til å framkalle splid og skape uorden. Lærdommen fra Ungarn-episoden fortjener oppmerksomhet.
Mange mennesker ser ut til å mene at det er noe nytt å bruke demokratiske metoder for å løse motsigelser i folket. I virkeligheten er det ikke det. Marxister har alltid hevda at proletariatets sak må avhenge av folkemassene og at kommunistene må bruke den demokratiske metoden med overtalelse og skolering i arbeidet sitt blant det arbeidende folket og at de ikke på noe vilkår må ty til kommandering eller tvang. Det kinesiske kommunistpartiet holder seg trufast til dette marxist-leninistiske prinsippet. Det har vært vårt konsekvente syn at to ulike metoder, den ene diktatorisk og den andre demokratisk, bør bli brukt under folkets demokratiske diktatur for å løse de to slaga motsigelser som har ulik karakter — motsigelsene mellom oss sjøl og fienden og motsigelsene i folket. Denne ideen er blitt forklart igjen og igjen i mange partidokumenter og i taler av mange ledende kamerater i partiet vårt. I min artikkel «Om folkets demokratiske diktatur», skrevet i 1949, sa jeg: «Kombinasjonen av disse to sidene, demokrati for folket og diktatur over de reaksjonære, er folkets demokratiske diktatur.» Jeg pekte også på at for å avgjøre problemer innafor folkets rekker er «metoden vi bruker demokratisk, metoden med overtalelse, ikke med tvang». Og så, da jeg talte til det andre møtet til den første nasjonale komiteen i den politiske rådgivende konferansen i juni 1950, sa jeg:
Folkets demokratiske diktatur bruker to metoder. Overfor fienden bruker det metoden med diktatur, det vil si at det ikke lar dem delta i politisk virksomhet så lenge det er nødvendig, og tvinger dem til å lyde loven til folkeregjeringa og å drive med kroppsarbeid og bli omforma til nye mennesker gjennom slikt arbeid. Overfor folket bruker det derimot metoden med demokrati og ikke tvang, det vil si at det nødvendigvis må la dem ta del i politisk virksomhet og ikke tvinger dem til å gjøre det ene eller det andre, men bruker den demokratiske metoden for å skolere og overtale. Slik skolering er sjølskolering for folket og den grunnleggende metoden er kritikk og sjølkritikk.
Slik har vi drøfta bruken av den demokratiske metoden for å løse motsigelser i folket ved mange høve. Videre har vi i hovedsak brukt denne metoden i arbeidet vårt, og mange kadrer og mange andre mennesker er fortrulige med den i praksis. Hvorfor føler da noen mennesker nå at dette er et nytt emne? Fordi i fortida var kampen mellom oss sjøl og fienden, både den indre og den ytre, svært skarp, og derfor trakk ikke motsigelser i folket til seg så mye oppmerksomhet som de gjør i dag.
En god del mennesker klarer ikke å trekke et klart skille mellom disse to ulike slaga motsigelser — motsigelsene mellom oss sjøl og fienden og motsigelsene i folket — og er tilbøyelige til å blande dem sammen. Vi må innrømme at noen ganger er det ganske lett å gjøre det. Vi har hatt tilfeller av slik sammenblanding i arbeidet vårt tidligere. Under utrenskinga av kontrarevolusjonære, blei gode mennesker noen ganger forveksla med dårlige, og slike ting skjer fortsatt i dag. Vi greier å begrense feila fordi det har vært linja vår å trekke ei skarp grense mellom oss sjøl og fienden og rette på feil så snart de blir oppdaga.
Den marxistiske filosofien hevder at loven om motsetningenes enhet er den grunnleggende loven i universet. Denne loven gjelder overalt, både i naturens verden, i menneskesamfunnet og i menneskets tenkning. Mellom motsetningene i en motsigelse er det enhet og kamp på samme tid, og det er dette som driver ting til å bevege seg og endre seg. Motsigelser fins overalt, men karakteren av dem er ulik i samsvar med den forskjellige karakteren til ulike ting. I alle ting er motsetningenes enhet betinga, midlertidig og kortvarig, og derfor relativ, mens kampen mellom motsetningene er absolutt. Lenin ga ei svært klar framstilling av denne loven. Et voksende antall mennesker i landet vårt har forstått den etter hvert. Men for mange mennesker er det en ting å godta denne loven og en helt annen ting å bruke den til å undersøke og behandle problemer. Mange tør ikke innrømme åpent at det fortsatt fins motsigelser i folket i landet vårt, enda det er nettopp disse motsigelsene som driver samfunnet vårt framover. Mange innrømmer ikke at det fortsatt fins motsigelser i et sosialistisk samfunn, og det fører til at de blir ubesluttsomme og passive når de står overfor motsigelser i samfunnet. De forstår ikke at det sosialistiske samfunnet blir mer forent og grunnfesta gjennom den ustanselige utviklinga der motsigelser blir behandla og løst på en riktig måte. Av denne grunnen trenger vi å forklare ting til folket vårt, og til kadrene våre i første rekke, for å hjelpe dem til å forstå motsigelsene i det sosialistiske samfunnet og lære å bruke de riktige metodene til å behandle dem.
Motsigelsene i det sosialistiske samfunnet er grunnleggende forskjellige fra motsigelsene i de gamle samfunna, slik som det kapitalistiske samfunnet. I det kapitalistiske samfunnet kommer motsigelser til uttrykk i skarp antagonisme og konflikter, i skarp klassekamp. De kan ikke bli løst av det kapitalistiske systemet sjøl og kan bare bli løst av den sosialistiske revolusjonen. Med motsigelser i det sosialistiske samfunnet er det ei ganske annen sak. De er tvert imot ikke-antagonistiske og kan bli løst uten stans av det sosialistiske systemet sjøl.
I det sosialistiske samfunnet er de grunnleggende motsigelsene fortsatt motsigelsene mellom produksjonsforholda og produktivkreftene og mellom overbygninga og den økonomiske basisen. Men de er grunnleggende forskjellige i karakter og har særtrekk som skiller dem fra motsigelsene mellom produksjonsforholda og produktivkreftene og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i de gamle samfunna. Det nåværende samfunnssystemet i landet vårt er langt overlegent det systemet som rådde før. Dersom det ikke hadde vært slik, ville ikke det gamle systemet ha blitt styrta, og det nye systemet kunne ikke ha blitt oppretta. Når vi sier at de sosialistiske produksjonsforholda samsvarer bedre med karakteren til produktivkreftene enn det de gamle produksjonsforholda gjorde, mener vi at de lar produktivkreftene utvikle seg med en fart som var uoppnåelig i det gamle samfunnet, slik at produksjonen kan øke støtt og tilfredsstille de stadig voksende behova til folket i stadig større grad. Under herredømmet til imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismen vokste produktivkreftene i det gamle Kina svært langsomt. I mer enn femti år før frigjøringa produserte Kina bare noen få titalls tusen tonn stål i året, når vi ikke rekner med produksjonen i de nordøstre provinsene. Dersom vi rekner med disse provinsene kom den høyeste årlige stålproduksjonen bare opp i drøyt 900 000 tonn. I 1949 var den nasjonale stålproduksjonen litt over 100 000 tonn. Men nå, bare sju år etter frigjøringa av landet vårt, overskrider stålproduksjonen allerede 4 000 000 tonn. I det gamle Kina fantes det knapt noen maskinindustri, for ikke å snakke om bil- og flyindustri. Nå har vi alt dette. Da folket styrta herredømmet til imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismen, var det mange som ikke var klar over hvilken veg Kina burde slå inn på — mot kapitalismen eller mot sosialismen. Nå har kjensgjerningene gitt svaret. Bare sosialismen kan redde Kina. Det sosialistiske systemet har fremma den raske utviklinga av produktivkreftene i landet vårt, det er ei kjensgjerning som tilmed fiendene våre utlandet har vært nødt til å anerkjenne.
Men det sosialistiske systemet vårt er først nylig blitt oppretta. Det er ennå ikke blitt gjennomført eller grunnfesta fullt ut. I felles statlige og private industri- og handelsforetak får fortsatt kapitalistene en fast rentesats av kapitalen sin, det vil si at utbytting fins fortsatt. Når det gjelder eiendomsforholda, er disse foretaka ennå ikke fullstendig sosialistiske av karakter. En del av jordbruks- og handverksprodusentenes kooperativer er fortsatt halv-sosialistiske, og sjøl i de helt sosialistiske kooperativene står det igjen å løse visse særegne problemer med omsyn til eiendomsforholda. Det blir gradvis oppretta forhold mellom produksjon og bytte som samsvarer med sosialistiske prinsipper innafor alle greiner av økonomien vår, og vi leiter etter mer og mer passende former. Problemet med det passende forholdet mellom akkumulering og forbruk innafor hver av de to sektorene av den sosialistiske økonomien — den ene der produksjonsmidlene er eid av hele folket og den andre der produksjonsmidlene er eid av kollektivet — og problemet med det passende forholdet mellom akkumulering og forbruk mellom de to sektorene innbyrdes, er innfløkte problemer som det ikke er lett å utarbeide ei helt fornuftig løsning på med en gang. For å oppsummere: Det er blitt oppretta sosialistiske produksjonsforhold og de er i samsvar med veksten i produktivkreftene, men disse forholda er fortsatt langt fra feilfrie og denne ufullkommenheten står i motsigelse til veksten i produktivkreftene. I tillegg til at det er samsvar så vel som motsigelse mellom produksjonsforholda og veksten i produktivkreftene, er det samsvar så vel som motsigelse mellom overbygninga og den økonomiske basisen. Overbygninga, som omfatter statssystemet og lovene til folkets demokratiske diktatur og den sosialistiske ideologien rettleidd av marxismen-leninismen, spiller ei positiv rolle i å lette seieren for den sosialistiske omforminga og den sosialistiske måten å organisere arbeidet på. Den er i samsvar med den sosialistiske økonomiske basisen, det vil si med de sosialistiske produksjonsforholda. Men det at det fins borgerlig ideologi, en viss byråkratisk arbeidsstil i statsorganene våre og mangler i noen av ledda i statsinstitusjonene våre, står i motsigelse til den sosialistiske økonomiske basisen. Vi må fortsette med å løse alle slike motsigelser i lys av de særegne vilkåra våre. Sjølsagt vil det dukke opp nye problemer ettersom disse motsigelsene blir løst. Og det vil kreve ny innsats å løse de nye motsigelsene. For eksempel trengs det en stadig omstillingsprosess gjennom statlig planlegging for å behandle motsigelsen mellom produksjonen og samfunnets behov, en motsigelse som vil være en objektiv realitet lang tid. Hvert år setter landet vårt opp en økonomisk plan for å opprette et passende forhold mellom akkumulering og forbruk og oppnå likevekt mellom produksjon og behov. Likevekt er ikke noe annet enn en midlertidig, relativ enhet mellom motsetninger. Mot slutten av hvert år blir denne likevekta, som helhet, forstyrra av kampen mellom motsetningene. Enheten gjennomgår ei endring, likevekt blir til mangel på likevekt, enhet blir til mangel på enhet, og igjen er det nødvendig å oppnå ei likevekt og en enhet for det neste året. I dette ligger overlegenheten til planøkonomien vår. I virkeligheten blir denne likevekta, denne enheten, delvis forstyrra hver måned eller hvert kvartal, og det er nødvendig å foreta delvise tilpasninger. Noen ganger oppstår det motsigelser og likevekta blir forstyrra fordi de subjektive tiltaka våre ikke svarer til den objektive virkeligheten. Det er dette vi kaller å gjøre en feil. Den ustanselige oppkomsten og den ustanselige løsninga av motsigelser utgjør den dialektiske loven for tingenes utvikling.
I dag er stillinga slik. Det er hovedsakelig slutt på massenes storstilte, stormende klassekamper som kjennetegner revolusjonære tider, men klassekampen er på ingen måte helt slutt. Sjøl om massene ønsker det nye systemet velkommen, er de ikke blitt helt vant til det ennå. Regjeringspersonellet er ikke tilstrekkelig erfarne og må gjennomføre videre studier og undersøkelser av særskilte politiske retningslinjer. Med andre ord, det trengs tid for at det sosialistiske systemet vårt skal bli bygd opp og grunnfesta, for at massene skal bli vant til det nye systemet, og for at regjeringspersonellet skal lære og få erfaring. Derfor er det helt nødvendig på dette avgjørende tidspunktet at vi reiser spørsmålet om å skille mellom motsigelser i folket og motsigelser mellom oss sjøl og fienden, så vel som spørsmålet om den riktige behandlinga av motsigelser i folket. Dette er nødvendig for å forene folket av alle nasjonaliteter i landet vårt før det nye slaget, slaget mot naturen, for å utvikle økonomien og kulturen vår, for å hjelpe hele nasjonen til å komme seg forholdsvis lett gjennom denne overgangsperioden, grunnfeste det nye systemet vårt og bygge opp den nye staten vår.
2. SPØRSMÅLET OM Å RYDDE UT KONTRAREVOLUSJONÆRE
Å rydde ut kontrarevolusjonære er en kamp mellom motsetninger på samme måte som kampen mellom oss sjøl og fienden. I folket er det noen som ser dette spørsmålet i et noe annet lys. To slags mennesker har synspunkter som er forskjellige fra våre. De som har et høyreavvik i tenkninga si skiller ikke mellom oss sjøl og fienden, og tar fienden for våre egne folk. Akkurat de personene som massene ser på som fiender, ser de på som venner. De som har et «venstre»avvik i tenkninga si forstørrer motsigelsen mellom oss sjøl og fienden i en slik grad at de tar visse motsigelser i folket for motsigelser til fienden, og betrakter personer som i virkeligheten ikke er det som kontrarevolusjonære. Begge disse synspunktene er feilaktige. Ingen av dem gjør det mulig å behandle spørsmålet om å rydde ut kontrarevolusjonære på en riktig måte, eller å vurdere dette arbeidet riktig.
La oss se på hva slags virkninger Ungarn-episoden har hatt i Kina, for å få ei riktig vurdering av arbeidet vårt med å rydde ut kontrarevolusjonære. Etter denne hendinga var det en del uro innafor et sjikt av våre intellektuelle, men det blei ikke noe bråk. Hvorfor? En må si at en grunn var at vi lyktes med å rydde ut kontrarevolusjonære temmelig grundig.
Sjølsagt skyldes ikke grunnfestinga av staten vår i første rekke at vi rydder ut kontrarevolusjonære. Det skyldes i første rekke at vi har et kommunistparti og en frigjøringshær som begge er herda i tiår med revolusjonær kamp, og et arbeidende folk som er herda på samme vis. Partiet vårt og de væpna styrkene våre er rotfesta i massene. De er blitt herda i flammene av en langvarig revolusjon og har evna til å slåss. Folkerepublikken vår blei ikke bygd fra den ene dagen til den andre, men den blei utvikla steg for steg ut fra de revolusjonære baseområdene. En del kjente demokratiske personer er også blitt herda i kampen i ulik grad, og de har gjennomgått vanskelige tider sammen med oss. En del intellektuelle blei herda i kampene mot imperialismen og reaksjonen. Etter frigjøringa har mange gjennomgått en prosess med ideologisk omdanning som har vært retta inn på å gjøre dem i stand til å skille klart mellom oss sjøl og fienden. Grunnfestinga av staten vår skyldes dessuten den kjensgjerninga at de økonomiske tiltaka våre stort sett er fornuftige, at livet til folket er trygt og stadig bedres, at de politiske retningslinjene våre overfor det nasjonale borgerskapet og andre klasser er riktige, og så videre. Ikke desto mindre er det utvilsomt ei viktig årsak til grunnfestinga av staten vår at vi har lykkes med å rydde ut kontrarevolusjonære. Av alle disse grunnene er høyskolestudentene våre, med få unntak, patriotiske og støtter sosialismen, og de ga ikke etter for uro under Ungarn-episoden, sjøl om mange av dem kommer fra familier utafor det arbeidende folket. Det samme gjaldt for det nasjonale borgerskapet, for ikke å snakke om de viktigste massene — arbeiderne og bøndene.
Etter frigjøringa luka vi ut en del kontrarevolusjonære. Noen blei dømt til døden for større forbrytelser. Dette var absolutt nødvendig, det var et krav fra massene, og det blei gjort for å frigjøre dem fra årelang undertrykking fra de kontrarevolusjonære og alle slags lokale tyranner, med andre ord for å frigjøre produktivkreftene. Dersom vi ikke hadde gjort det, ville ikke massene vært i stand til å rette ryggen. Men sia 1956 har det foregått ei djuptgående endring i situasjonen. I landet som helhet er størstedelen av de kontrarevolusjonære blitt renska ut. Den grunnleggende oppgava vår er blitt endra fra å frigjøre produktivkreftene til å beskytte og utvikle dem i samsvar med de nye produksjonsforholda. Fordi de ikke skjønner at den nåværende linja vår høver til situasjonen nå og at den tidligere linja vår høvde til situasjonen før, vil noen mennesker utnytte den nåværende linja til å gjøre om tidligere vedtak og til å benekte den veldige framgangen vi oppnådde ved å rydde ut kontrarevolusjonære. Dette er fullstendig galt og massene kommer ikke til å tillate det.
I arbeidet vårt med å rydde ut kontrarevolusjonære var framgangen hovedsaka, men det blei også gjort feil. I noen tilfeller skjedde det overgrep og i andre tilfeller slapp de gjennom garnet vårt. Linja vår er: «Kontrarevolusjonære må bli rydda ut overalt der de fins, feil må bli retta på overalt der de blir oppdaga.» Linja vår i arbeidet med å rydde ut kontrarevolusjonære er masselinja. Sjølsagt kan det fortsatt skje feil sjøl med masselinja, men det vil bli færre feil, og feil som det er lettere å rette på. Massene får erfaringer gjennom kamp. Av de tingene som blir gjort riktig, får de erfaringer for hvordan ting skal gjøres riktig. Av de feila som blir gjort får de erfaringer for hvordan det blir gjort feil.
Overalt der det er blitt oppdaga feil i arbeidet med å rydde ut kontrarevolusjonære, er det blitt tatt skritt, eller det blir tatt skritt, for å rette på dem. De feila som ennå ikke er oppdaga vil bli retta på så snart de kommer fram i lyset. Frikjennelse eller oppreisning må bli kunngjort like breitt som de opprinnelige gale beslutningene. Jeg foreslår at det blir gjort ei omfattende gransking av arbeidet med å rydde ut kontrarevolusjonære i år eller neste år for å oppsummere erfaringer, fremme rettferdighet og imøtegå urettferdige angrep. På landsbasis bør de stående komiteene i den nasjonale folkekongressen og i nasjonalkomiteen i den politiske rådgivende konferansen ha ledelsen i denne granskinga. På lokalt plan bør folkeråda og komiteene til den politiske rådgivende konferansen i provinsene og byprovinsene ha ledelsen. I denne granskinga må vi hjelpe det store antallet kadrer og aktivister som deltar i arbeidet, og ikke slå kaldt vann i blodet på dem. Det ville ikke være riktig å ta motet fra dem. Ikke desto mindre må feil bli retta opp når de blir oppdaga. Dette må være innstillinga til alle de offentlige sikkerhetsorganene, anklagemyndighetene og domstolene, fengslene og de organene som har til oppgave å forbedre forbrytere gjennom kroppsarbeid. Vi håper at medlemmer av den stående komiteen i den nasjonale folkekongressen, medlemmer i nasjonalkomiteen i den politiske rådgivende konferansen og folkevalgte vil delta i denne granskinga der det er mulig. Dette vil være til hjelp i arbeidet med å forbedre rettssystemet vårt og med å behandle kontrarevolusjonære og andre forbrytere på en riktig måte.
Når det gjelder kontrarevolusjonære kan situasjonen nå beskrives med disse orda: Det fins fortsatt kontrarevolusjonære, men ikke mange. For det første, det fins fortsatt kontrarevolusjonære. Noen mennesker sier at det ikke er flere igjen og at alt er bra, og at vi derfor kan legge hodet på puta og bare falle i søvn. Men det er ikke slik situasjonen er. Saka er at det fortsatt fins kontrarevolusjonære (sjølsagt betyr ikke det at dere kommer til å finne dem overalt og i alle organisasjoner), og vi må fortsette med å bekjempe dem. Det må være klart at de skjulte kontrarevolusjonære som fortsatt er på frifot ikke vil finne seg rolig i det, men at de sikkert vil gripe alle høve til å lage bråk. USA-imperialistene og Chiang Kai-shek-klikken sender stadig inn hemmelige agenter for å fortsette med undergravingsvirksomhet. Sjøl etter at alle de kontrarevolusjonære som fins er silt ut, er det sannsynlig at det vil dukke opp nye. Dersom vi slutter å være på vakt, kommer vi til å bli grundig lurt og v kommer til å få svi alvorlig for det. Kontrarevolusjonære må lukes ut med hard hand overalt der en finner ut at de lager bråk. Men i hele landet sett under ett er det helt sikkert ikke mange kontrarevolusjonære. Det ville være galt å si at det fortsatt er et stort antall kontrarevolusjonære i Kina. Å godta dette synspunktet ville også føre til rot.
3. SPØRSMÅLET OM DEN KOOPERATIVE OMFORMINGA AV JORDBRUKET
Vi har ei befolkning på landsbygda på over 500 millioner, så spørsmålet om hvordan bøndene våre klarer seg er svært viktig for utviklinga av økonomien vår og grunnfestinga av statsmakta vår. Etter mitt syn er situasjonen stort sett sunn. Den kooperative omforminga av jordbruket er blitt framgangsrikt gjennomført, og dette har løst den store motsigelsen mellom sosialistisk industrialisering og den individuelle bondeøkonomien i landet vårt. Ettersom den kooperative omforminga av jordbruket blei fullført så raskt, blei noen mennesker urolige og lurte på om det ville hende noe ubehagelig. Det fins virkelig noen feil, men heldigvis er de ikke alvorlige og bevegelsen sett under ett er sunn. Bøndene arbeider med liv og lyst, og i fjor var det ei økning i kornproduksjonen i landet til tross for de verste oversvømmelsene, tørkeperiodene og stormene på år. Nå fins det folk som pisker opp en lilleputt-tyfon, de sier at kooperasjon ikke er noe tess, at det ikke fins noe overlegent ved den. Er kooperasjon overlegent eller ikke? Blant de dokumentene som er delt ut på dagens møte er det ett om Wang Kuo-fan-kooperativet i Tsunhua fylke i Hebei-provinsen, som jeg foreslår at dere leser. Dette kooperativet ligger i et åslendt område som var svært fattig før og som i årevis var avhengig av korntilskudd fra folkeregjeringa. Da kooperativet blei oppretta i 1953, kalte folk det «fattiglemskooperativet». Men det er blitt mer velstående for hvert år, og nå, etter fire års hard kamp, har de fleste husstandene kornreserver. Det som var mulig for dette kooperativet burde det også være mulig for andre å oppnå under normale vilkår på like lang tid eller litt lengre. Det er klart at det ikke er noen grunn til å si at noe er gått galt med jordbrukskooperasjonen.
Det er også klart at det kreves hard kamp for å bygge kooperativer. Nye ting må alltid oppleve vansker og tilbakeslag mens de vokser. Det er rein innbilning å tru at den sosialistiske saka bare er grei skuring og lettvint framgang, uten vansker eller tilbakeslag, eller at den ikke krever veldige anstrengelser.
Hvem er aktive tilhengere av kooperativene? Det overveldende flertallet av fattigbøndene og de lavere mellombøndene som utgjør mer enn 70 prosent av befolkninga på landsbygda. Flesteparten av de andre bøndene setter også sin lit til kooperativene. Bare et svært lite mindretall er virkelig misfornøyd. En god del personer har ikke greid å analysere denne situasjonen og lage en samla undersøkelse av det kooperativene har oppnådd og av manglene deres og av årsakene til disse manglene. De har isteden tatt en del av bildet eller ei side av saka for å være helheten, og derfor er det blitt piska opp en lilleputt-tyfon blant noen mennesker som sier at kooperativene ikke er overlegne.
Hvor lang tid vil det ta å grunnfeste kooperativene, og hvor lang tid vil det ta før det blir slutt på dette pratet om at kooperativene ikke er overlegne? Å dømme etter erfaringene med veksten i mange kooperativer, vil det antakelig ta fem år eller litt mer. Ettersom de fleste kooperativene våre bare er litt over ett år gamle, ville det være urimelig å kreve for mye av dem. Etter mitt syn vil det være godt gjort om kooperativene kan bli grunnfesta løpet av den andre femårsplanen etter at de er blitt oppretta under den første.
Nå er kooperativene i ferd med å bli gradvis grunnfesta. Det er visse motsigelser som står igjen å løse, slik som motsigelsene mellom staten og kooperativene og motsigelsene innafor og mellom kooperativene sjøl.
Vi må stadig ta omsyn til problemene med produksjon og distribusjon for å løse disse motsigelsene. Når det gjelder produksjonen, må den kooperative økonomien være underlagt den samla økonomiske planlegginga til staten, samtidig som den beholder en viss smidighet og sjølstendighet som ikke går på tvers av den samla statsplanen eller de politiske retningslinjene, lovene og forordningene til staten. Samtidig må alle husstandene i et kooperativ rette seg etter helhetsplanen til det kooperativet eller produksjonslaget som de hører til, sjøl om de kan lage sine egne passende planer med omsyn til den jorda som er utdelt til personlig behov og med omsyn til andre økonomiske foretak som blir drevet enkeltvis. Når det gjelder spørsmålet om distribusjonen, må vi ta omsyn til interessene til staten, kollektivet og den enkelte. Vi må behandle det tresidige forholdet mellom den statlige jordbruksskatten, akkumulasjonsfondet til kooperativene og den personlige inntekta til bøndene på en skikkelig måte, og vi må stadig passe på å gjøre omstillinger for å løse motsigelsene mellom dem. Akkumulering er nødvendig både for staten og kooperativene, men den må ikke bli overdrevet i noen av tilfellene. Vi må gjøre alt som er mulig for å sette bøndene i stand til å heve de personlige inntektene sine hvert år i normale tider gjennom økt produksjon.
Mange mennesker sier at bøndene lever et hardt liv. Er dette sant? På et vis er det det. Det vil si, fordi imperialistene og agentene deres undertrykte og utbytta oss i over hundre år, er landet vårt utarma og levestandarden er fortsatt lav, ikke bare for bøndene våre, men også for arbeiderne og de intellektuelle. Vi kommer til å trenge flere tiår med harde anstrengelser for å heve levestandarden til hele folket vårt gradvis. I denne sammenhengen er det riktig å si at bøndene lever et «hardt liv». Men på et annet vis er det ikke sant. Vi sikter til påstanden om at bare arbeiderne og ikke bøndene har fått et bedre liv i løpet av de sju åra etter frigjøringa. I virkeligheten har det, med svært få unntak, vært ei viss bedring av livet til både bøndene og arbeiderne. Etter frigjøringa har bøndene vært frie fra utbytting fra godseierne og produksjonen deres har økt år for år. Se på kornavlingene. I 1949 var produksjonen i landet bare noe over 210 000 millioner kattier. I 1956 var den økt til mer enn 360 000 millioner kattier, ei økning på nesten 150 000 millioner kattier. Den statlige jordbruksskatten er ikke tung, den kommer bare opp i noe over 30 000 millioner kattier i året. Statlig innkjøp av korn fra bøndene til standardpriser kommer bare opp i litt over 50 000 millioner kattier i året. Disse to postene utgjør til sammen over 80 000 millioner kattier. Dessuten blir mer enn halvparten av dette kornet solgt tilbake til landsbyene og byer i nærheten. Det er åpenbart at ingen kan si det ikke har vært noen bedring i livet til bøndene. Vi planlegger å stabilisere den totale årlige mengden av kornskatt pluss korn innkjøpt av staten til noe mer enn 80 000 millioner kattier i løpet av noen få år, for å hjelpe jordbruket til å utvikle seg og kooperativene til å bli grunnfesta. På denne måten vil det lille antallet husstander på landsbygda som fortsatt har for lite korn, slutte å mangle korn. Alle bondehusstander, unntatt noen som dyrker avlinger for industrien, vil enten ha kornreserver eller i det minste være sjølforsynte, det vil ikke lenger være fattigbønder på landsbygda, og levestandarden til hele bondebefolkninga vil nå opp til eller gå forbi nivået til mellombøndene. Det er ikke riktig å ganske enkelt sammenlikne den gjennomsnittlige årsinntekta til en bonde og en arbeider og trekke den slutninga at den ene er for lav og den andre for høy. Ettersom arbeidsproduktiviteten til arbeiderne er mye høyere enn for bøndene, og ettersom levekostnadene til bøndene er mye lavere enn for arbeiderne i byene, kan en ikke si at arbeiderne har fått særbehandling fra staten. Lønnene til et lite antall arbeidere og noen statsansatte er virkelig litt for høye. Bøndene har grunn til å være misfornøyd med dette, og det er nødvendig å foreta visse passende justeringer i samsvar med de særegne vilkåra.
4. SPØRSMÅLET OM INDUSTRI-OG FORRETNINGSFOLKA
Med omsyn til omforminga av samfunnssystemet vårt, blei privateide industri- og handelsforetak omdanna til felles statlig-private foretak i året 1956, samtidig med den kooperative omforminga av jordbruk og handverk. Farten og jamnheten i denne omdanninga er nøye knytta sammen med at vi har behandla motsigelsen mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskapet som en motsigelse i folket. Er denne klassemotsigelsen blitt fullstendig løst? Nei, ikke ennå. Det vil ta betydelig tid. Men noen mennesker sier at kapitalistene er blitt så omdanna at de nå ikke er særlig forskjellige fra arbeiderne og at videre omdanning er unødvendig. Andre går så langt som å si åt kapitalistene er enda bedre enn arbeiderne. Andre igjen spør, dersom omdanning er nødvendig, hvorfor er det ikke nødvendig for arbeiderklassen? Er disse synspunktene riktige? Sjølsagt ikke.
Under bygginga av et sosialistisk samfunn, trenger alle å bli omdanna — utbytterne og også det arbeidende folket. Hvem sier at det ikke er nødvendig for arbeiderklassen? Sjølsagt er omdanninga av utbytterne vesensforskjellig fra omdanninga av det arbeidende folket, og de to tingene må ikke blandes sammen. Arbeiderklassen omdanner hele samfunnet i klassekampen og i kampen mot naturen, og i denne utviklinga omdanner den seg sjøl. Den må lære ustanselig i løpet av arbeidet, gradvis overvinne manglene sine og aldri slutte med å gjøre det. Ta for eksempel dem av oss som er til stede her. Mange av oss gjør noe framskritt hvert år, det vil si, vi omdanner oss sjøl hvert år. Når det gjelder meg sjøl, så hadde jeg alle slags umarxistiske ideer før, og det var først seinere at jeg slutta meg til marxismen. Jeg lærte litt marxisme fra bøker og tok de første skritta for å omdanne ideologien min, men det var hovedsakelig ved å delta i klassekamp opp gjennom åra at jeg blei omdanna. Og dersom jeg skal gjøre videre framsteg, må jeg fortsette å lære, ellers vil jeg sakke etter. Kan kapitalistene være så bra at de ikke trenger mer omdanning?
Noen mennesker påstår at det kinesiske borgerskapet ikke lenger har en tosidig karakter, men bare en ensidig. Er dette sant? Nei. Enda om medlemmer av borgerskapet er blitt administrativt personell i felles statlig-private foretak og blir omforma fra utbyttere til arbeidende mennesker som lever av sitt eget arbeid, får de fortsatt en fastsatt rentesats av kapitalen sin i de felles foretaka, det vil si, de har ikke slitt seg løs fra røttene til utbyttinga. Det er fortsatt et betydelig sprang mellom dem og arbeiderklassen i ideologi, følelser og livsvaner. Hvordan kan noen si at de ikke lenger har en tosidig karakter? Sjøl når de slutter å få den fastsatte rente-betalinga si, og merkelappen «borger» blir fjerna, vil de fortsatt trenge ideologisk omdanning i ganske lang tid. Dersom borgerskapet ikke lenger har en tosidig karakter, slik det blir påstått, så vil ikke kapitalistene ha oppgava med å studere og omdanne seg sjøl lenger.
Det må sies at dette synspunktet verken stemmer med den virkelige situasjonen til industri- og forretningsfolka våre eller med det de fleste av dem ønsker. I løpet av de siste få åra har de fleste av dem vært villige til å studere og har gjort tydelige framskritt. Ettersom de bare kan oppnå gjennomgripende omdanning under arbeidet, bør de delta i kroppsarbeid sammen med kontorstaben og arbeiderne i foretaka og se på disse foretaka som de viktigste plassene der de kan omdanne seg sjøl. Men det er også viktig for dem å endre noen av de gamle synspunktene sine gjennom studier. Slike studier bør være på et frivillig grunnlag. Når de kommer tilbake til foretaka etter å ha deltatt i studiegrupper i noen uker, finner mange industri- og handelsfolk ut at de har et mer felles språk med arbeiderne og representantene for statseiendom, og dermed er det bedre muligheter for å arbeide sammen. De veit av personlig erfaring at det er bra for dem å fortsette med å studere og omdanne seg. Den ideen som jeg nevnte før om at studier og omdanning ikke er nødvendig, gjenspeiler ikke synspunktene til flertallet av industri- og forretningsfolka, men bare til et lite antall.
5. SPØRSMÅLET OM DE INTELLEKTUELLE
Motsigelsene innafor folkets rekker i landet vårt finner også uttrykk blant de intellektuelle. De flere millionene intellektuelle som arbeidde for det gamle samfunnet tjener nå det nye samfunnet, og spørsmålet som melder seg nå er hvordan de kan fylle behova til det nye samfunnet og hvordan vi kan hjelpe dem til å gjøre det. Dette er også en motsigelse i folket.
De fleste av våre intellektuelle har gjort tydelige framskritt i løpet av de siste sju åra. De har vist at de er for det sosialistiske systemet. Mange studerer marxismen flittig, og noen er blitt kommunister. Sjøl om det fins få kommunister blant dem nå, blir det stadig flere. Sjølsagt fins det fortsatt noen intellektuelle som er mistruiske til sosialismen eller ikke synes om den, men de er et mindretall.
Kina trenger tjenestene til så mange intellektuelle som mulig til den kolossale oppgava med å bygge sosialismen. Vi bør stole på dem som virkelig er villige til å tjene sosialismens sak, og vi bør gå grundig til verks for å bedre forbindelsene våre til dem, og hjelpe dem å løse de spørsmåla som må løses slik at de kan la evnene sine få fritt spillerom. Mange av kameratene våre er ikke flinke til å forene seg med de intellektuelle. De har ei stivbeint holdning til dem, mangler respekt for arbeidet deres og blander seg inn i enkelte vitenskapelige og kulturelle spørsmål der innblanding er uberettiga. Vi må kvitte oss med alle slike mangler.
Sjøl om et stort antall intellektuelle har gjort framsteg, bør de ikke være sjøltilfredse. De må fortsette å omdanne seg, gradvis forkaste den borgerlige verdensanskuelsen sin og tilegne seg den proletariske, kommunistiske verdensanskuelsen slik at de kan passe helt og fullt til behova til det nye samfunnet og forene seg med arbeiderne og bøndene. Endringa i verdensanskuelse er grunnleggende, og hittil kan en ikke si at de fleste av våre intellektuelle har fullført den. Vi håper at de vil fortsette å gjøre framskritt, og at de gradvis, ved hjelp av arbeid og studier, vil tilegne seg den kommunistiske verdensanskuelsen, forstå marxismen-leninismen og bli sammensveisa med arbeiderne og bøndene. Vi håper at de ikke vil stoppe på halvvegen eller, enda verre, gå tilbake, for dersom de går tilbake, vil det ikke være noen framtid for dem. Det er ikke bare nødvendig for et stort antall av de intellektuelle i landet vårt å endre verdensanskuelsen sin, det er også mulig for dem å gjøre det, fordi samfunnssystemet vårt er endra og den økonomiske basisen for borgerlig ideologi i hovedsak er ødelagt. Men ei gjennomført endring i verdensanskuelse tar svært lang tid, og vi bør ikke sky noen anstrengelser for å hjelpe dem, og vi må ikke være utålmodige. Det er i virkeligheten nødt til å være noen som alltid vil være ideologisk motvillige mot å godta marxismen-leninismen og kommunismen. Vi bør ikke stille for store krav til dem. Så lenge de retter seg etter de vilkåra som staten fastsetter og deltar i lovlig virksomhet, må vi la dem få høve til å ha et passende arbeid.
Den siste tida har det vært tilbakegang i politisk og ideologisk arbeid blant studenter og intellektuelle, og noen usunne tendenser er kommet til syne. Noen mennesker ser ut til å mene at det ikke lenger er noe behov for å være opptatt av politikk eller av framtida til fedrelandet og menneskehetens idealer. Det ser ut som om marxismen som en gang var høyeste mote, ikke er så moderne for tida. Vi må styrke det politiske og ideologiske arbeidet vårt for å bekjempe denne utviklinga. Både studenter og intellektuelle bør studere hardt. I tillegg til å studere de særegne faga sine, bør de gjøre framsteg ideologisk og politisk. Dette betyr at de bør studere marxisme, aktuelle begivenheter og politikk. Å ikke ha ei riktig politisk innstilling er som å ikke ha sjel. Den ideologiske omdanninga som blei gjennomført før var nødvendig, og har gitt positive resultater. Men den blei gjennomført på en noe uvøren måte og noen mennesker blei såra — dette var ikke bra. Vi må unngå slike mangler i framtida. Alle avdelinger og organisasjoner bør ta på seg sin del av ansvaret for ideologisk og politisk arbeid. Dette gjelder kommunistpartiet, ungdomsforbundet, de departementene til regjeringa som står i ledelsen for dette arbeidet, og særskilt sjefene for utdanningsinstitusjoner og lærere. Utdanningspolitikken vår må sette alle som får utdanning i stand til å utvikle seg moralsk, intellektuelt og fysisk og bli arbeidere med både sosialistisk bevissthet og kultur. Vi må utbre ideen om å bygge landet vårt med flid og nøysomhet. Vi må hjelpe alle de unge menneskene våre til å forstå at landet vårt fortsatt er svært fattig, at vi ikke kan endre situasjonen grunnleggende på kort tid, og at Kina bare kan bli velstående og sterkt ved flere tiårs samla innsats fra den yngre generasjonen og hele folket vårt, når de arbeider med sine egne hender. Opprettinga av det sosialistiske systemet har åpna vegen til framtidas idealsamfunn, men det trengs hardt arbeid for å gjøre dette idealet om til virkelighet. En del av de unge menneskene i landet vårt mener at alt burde være feilfritt så snart et sosialistisk samfunn er oppretta, og at de burde kunne få nyte et ferdiglaga, lykkelig liv, uten å arbeide for det. Dette er urealistisk.
6. SPØRSMÅLET OM MINORITETSNASJONALITETENE
Minoritetsnasjonalitetene i landet vårt teller mer enn tretti millioner. Sjøl om de bare utgjør 6 prosent av hele befolkninga, bor de innafor utstrakte områder som omfatter 50 til 60 prosent av hele Kinas landområde. Derfor er det avgjørende å hjelpe fram gode forhold mellom han-folket og minoritetsnasjonalitetene. Nøkkelen til dette spørsmålet ligger i å overvinne han-sjåvinismen. Samtidig må det gjøres anstrengelser for å overvinne lokal nasjonalitets-sjåvinisme, overalt der den fins blant minoritetsnasjonalitetene. Både han-sjåvinisme og lokal nasjonalitets-sjåvinisme skader enheten mellom nasjonalitetene. De står for en type motsigelse i folket som bør bli løst. Vi har allerede gjort noe arbeid for å nå dette målet. I de fleste av områdene der det bor minoritetsnasjonaliteter er det blitt ei betydelig bedring i forholda mellom nasjonalitetene, men en del problemer er ikke løst ennå. I noen områder fins det fortsatt både han-sjåvinisme og lokal nasjonalitetssjåvinisme i alvorlig grad, og dette krever full oppmerksomhet. Demokratiske reformer og sosialistisk omforming er i hovedsak blitt fullført i de fleste minoritetsnasjonalitetsområdene. Dette er et resultat av innsatsen til folket av alle nasjonaliteter i løpet av de siste få åra. I Tibet er det ennå ikke blitt gjennomført demokratiske reformer fordi forholda ikke er modne for det. Ifølge syttenpunktsavtalen som er inngått mellom den sentrale folkeregjeringa og den lokale regjeringa i Tibet, må reformen av samfunnssystemet bli gjennomført, men tidspunktet kan først bli fastsatt når det store flertallet av folket i Tibet og de lokale ledende offentlige personene mener det er passende, og en bør ikke være utålmodig. Nå er det blitt vedtatt å ikke gå videre med demokratiske reformer i Tibet i løpet av den andre femårsplanen. Det kan bare bli avgjort i lys av situasjonen når den tid kommer, om vi skal gå videre med dem i løpet av den tredje femårsplanen.
7. OMTANKE FOR HELHETEN OG HØVELIGE TILTAK
Med omtanke for helheten mener vi omtanke som omfatter de 600 millioner menneskene i landet vårt. Når vi setter opp planer, behandler saker eller tenker gjennom problemer, må vi alltid ta utgangspunkt i den kjensgjerninga at Kina har ei befolkning på 600 millioner, og vi må aldri glømme denne kjensgjerninga. Hvorfor gjør vi dette til et poeng? Er det mulig at det fins mennesker som fortsatt ikke er klar over at vi har ei befolkning på 600 millioner? Sjølsagt veit alle dette, men når det virkelig kommer til stykket, glømmer noen mennesker alt dette og går fram som om det er bedre jo færre folk, jo mindre krets det er. De som har denne «liten krets»-innstillinga avskyr ideen om å sette alle positive faktorer i sving, om å forene seg med alle som en kan forene seg med, og om å gjøre alt som er mulig for å vende negative faktorer til positive for å tjene den store saka det er å bygge et sosialistisk samfunn. Jeg håper at disse menneskene vil få et videre syn og anerkjenne fullt ut at vi har ei befolkning på 600 millioner, at dette er ei objektiv kjensgjerning, og at det er et gode for oss. Den store befolkninga vår er en god ting, men sjølsagt medfører den også visse vansker. Oppbygginga går kraftig framover på alle fronter og med svært gode resultater også, men i den overgangsperioden vi er inne i nå, med veldige samfunnsendringer, er det fortsatt mange vanskelige problemer. Framskritt og samtidig vansker — dette er en motsigelse. Men alle slike motsigelser ikke bare bør bli løst, de kan avgjort bli løst. Det rettleiende prinsippet vårt er omtanke for helheten og høvelige tiltak. Uansett hva problemet er — om det gjelder mat, naturkatastrofer, sysselsetting, utdanning, de intellektuelle, enhetsfronten av alle patriotiske krefter, minoritetsnasjonalitetene, eller hva som helst ellers — så må vi alltid gå ut fra standpunktet om omtanke for helheten, som omfatter hele folket. Vi må ta høvelige tiltak, etter å ha rådført oss med alle de kretsene det gjelder, i lys av hva som er gjennomførbart på den særskilte tida og stedet. Vi må ikke på noe vilkår klage over at det er for mange mennesker, at andre er tilbakeliggende, at sakene er brysomme og vanskelige å behandle, og smelle igjen døra for dem. Mener jeg å si at bare regjeringa må ta seg av alt og alle? Sjølsagt ikke. I mange tilfeller kan de bli overlatt direkte til de offentlige organisasjonene eller massene — begge er fullt i stand til å tenke ut mange bra måter å behandle dem på. Dette faller også innafor ramma for prinsippet om omtanke for helheten og høvelige tiltak. Vi må rettleie de offentlige organisasjonene og folket overalt på dette området.
8. OM «LA HUNDRE BLOMSTER BLOMSTRE LA HUNDRE TANKERETNINGER STRIDES» OG «LANGSIKTIG SAMEKSISTENS OG GJENSIDIG TILSYN»
«La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides» og «langsiktig sameksistens og gjensidig tilsyn» — hvordan kom disse slagorda til å bli lagt fram? De blei lagt fram i lys av de særegne vilkåra i Kina, ut fra erkjennelsen av at det fortsatt fantes ulike slags motsigelser i det sosialistiske samfunnet, og som svar på det påtrengende behovet for å øke takta i den økonomiske og kulturelle utviklinga i landet. Å la hundre blomster blomstre Og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon i kunstner-og vitenskapskretser og ved praktisk arbeid på disse feltene. De må ikke bli avgjort på en overforenkla måte. Det trengs ofte ei prøvetid for å avgjøre om noe er riktig eller galt. Gjennom hele historia har nye og riktige ting ofte ikke klart å vinne anerkjennelse fra flertallet av folket fra starten, men har måttet utvikle seg via omveger og gjennom kamp. Ofte blei riktige og gode ting i første omgang sett på som giftig ugras og ikke som velluktende blomster. Kopernikus’ teori om solsystemet og Darwins utviklingslære blei en gang avvist som feilaktige og måtte vinne fram mot bitter motstand. Det fins mange liknende eksempler i kinesisk historie. I et sosialistisk samfunn er vekstvilkåra for det nye grunnleggende forskjellig fra og langt overlegne vilkåra i det gamle samfunnet. Likevel hender det ofte at nye krefter som er i framgang blir holdt nede og at fornuftige ideer blir kvalt. Dessuten kan nye ideer bli hindra i veksten rett og slett på grunn av mangel på dømmekraft, sjøl om de ikke blir bevisst undertrykt. Derfor er det nødvendig å være forsiktig i spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap, å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Vi trur at ei slik holdning vil hjelpe til å sikre ei forholdsvis jamn utvikling av kunst og vitenskap.
Marxismen har også utvikla seg gjennom kamp. I begynnelsen blei marxismen utsatt for alle slags angrep og sett på som giftig ugras. Slik er det ennå i mange deler av verden. I de sosialistiske landa har den ei annen stilling. Men det fins ikke-marxistiske og tilmed anti-marxistiske ideologier sjøl i disse landa. I Kina fins det fortsatt rester av de styrta godseier- og kompradorklassene, det fins fortsatt et borgerskap, og omdanninga av småborgerskapet er først nylig påbegynt. Dette er situasjonen sjøl om den sosialistiske omforminga er fullført i hovedsak når det gjelder eiendomssystemet, og sjøl om det i hovedsak er slutt på massenes storstilte stormende klassekamper som er særegne for revolusjonære tider. Klassekampen er på ingen måte slutt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, klassekampen mellom de ulike politiske kreftene, og klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet på det ideologiske området kommer fortsatt til å være langvarig og innfløkt og tilmed svært skarp til tider. Proletariatet prøver å omforme verden i samsvar med sin egen verdensanskuelse, og det gjør borgerskapet også. Når det gjelder dette er ikke spørsmålet om hva som vil vinne, sosialisme eller kapitalisme, virkelig avgjort ennå. Marxistene er fortsatt et mindretall i hele befolkninga så vel som blant de intellektuelle. Derfor må marxismen fortsette å utvikle seg gjennom kamp. Marxismen kan bare utvikle seg gjennom kamp, og dette er ikke bare sant om fortida og nåtida, det er nødvendigvis sant for framtida også. Det som er riktig utvikler seg uten unntak gjennom kamp mot det som er galt. Det sanne, det gode og det vakre fins alltid som motsetning til det falske, det onde og det stygge, og vokser i kampen mot dem. Så snart som noe feilaktig blir forkasta og en særskilt sannhet blir godtatt av menneskeheten, begynner nye sannheter å kjempe mot nye villfarelser. Slike kamper kommer aldri til å ta slutt. Dette er loven om utviklinga av sannheten og, sjølsagt, om utviklinga av marxismen.
Det vil ta temmelig lang tid å avgjøre utfallet i den ideologiske kampen mellom sosialisme og kapitalisme i landet vårt. Grunnen er at innflytelsen til borgerskapet og de intellektuelle som kommer fra det gamle samfunnet, sjølve den innflytelsen som uttrykker klasseideologien deres, vil vare ved i landet vårt i lang tid. Om dette ikke blir forstått i det hele tatt eller om det ikke blir forstått godt nok, vil det bli gjort de alvorligste feil og nødvendigheten av å føre kamp på det ideologiske feltet vil bli oversett. Ideologisk kamp skiller seg fra andre kampformer, ettersom den eneste metoden som blir brukt er tålmodig forklaring og ikke grov tvang. I dag har sosialismen ei gunstig stilling i den ideologiske kampen. Den grunnleggende makta i staten ligger i hendene på det arbeidende folket under ledelse av proletariatet. Kommunistpartiet er sterkt og har godt omdømme. Sjøl om det er mangler og feil i arbeidet vårt, kan alle rettsindige mennesker se at vi er trufaste mot folket, at vi både er bestemte på og i stand til å bygge opp fedrelandet sammen med dem, og at vi allerede har oppnådd store framganger og kommer til å oppnå enda større framganger. Det veldige flertallet av borgerskapet og de intellektuelle som kommer fra det gamle samfunnet er patriotiske og villige til å tjene det blomstrende sosialistiske fedrelandet sitt. De veit at de ikke vil ha noe å falle tilbake på og framtida deres kan umulig være lys om de vender ryggen til den sosialistiske saka og til det arbeidende folket under ledelse av kommunistpartiet.
Folk kan komme til å spørre: Ettersom marxismen er godtatt som den rettleiende ideologien av flertallet av folket i landet vårt, kan den da kritiseres? Sjølsagt kan den det. Marxisme er vitenskapelig sannhet og frykter ingen kritikk. Om den gjorde det, og om den kunne bli velta av kritikk, ville den være verdiløs. Kritiserer ikke i virkeligheten idealistene marxismen hver dag og på alle vis? Og de som huser borgerlige og småborgerlige ideer og ikke ønsker å endre seg — kritiserer ikke de også marxismen på alle måter? Marxister må ikke være redde for kritikk fra noe hold. Tvert imot, de trenger å herde og utvikle seg sjøl og vinne nye stillinger stikk imot all kritikk og i kampens storm og hete. Å kjempe mot feilaktige ideer er som å bli vaksinert — et menneske utvikler større motstandskraft mot sjukdom etter vaksinasjon. Det er lite sannsynlig at drivhusplanter vil være hardføre. Gjennomføring av linja med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides kommer ikke til å svekke, men styrke den ledende stillinga til marxismen på det ideologiske området.
Hva slags linje bør vi ha overfor ikke-marxistiske ideer? Når det gjelder umiskjennelige kontrarevolusjonære og sabotører av den sosialistiske saka, er spørsmålet enkelt, vi tar rett og slett fra dem ytringsfriheten. Men uriktige ideer innafor folket er ei helt annen sak. Nytter det å forby slike ideer og nekte dem høve til å komme til uttrykk? Avgjort ikke. Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige ideer, men ideene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige ideer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige ideer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige ideer og overvinne gale. Det er bare på denne måten vi virkelig kan avgjøre spørsmål.
Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. Det er uunngåelig at de vil hevde seg hardnakka og med alle mulige midler i politiske og ideologiske spørsmål. Dere kan ikke vente noe annet fra dem. Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem. Vi må uten tvil kritisere alle slags gale ideer. Det ville avgjort ikke være riktig å avstå fra kritikk, se på mens gale ideer sprer seg uhindra og la dem beherske banen. Feil må bli kritisert og giftig ugras bekjempa uansett hvor det dukker opp. Men slik kritikk må ikke være dogmatisk, og den metafysiske metoden må ikke brukes. Isteden må vi anstrenge oss for å gjøre bruk av den dialektiske metoden. Det som trengs er vitenskapelig analyse og overbevisende argumentasjon. Dogmatisk kritikk avgjør ingen ting. Vi er mot all slags giftig ugras, men vi må skille nøye mellom det som virkelig er giftig ugras og det som virkelig er velluktende blomster. Sammen med folkemassene må vi lære å skille omhyggelig mellom disse to tingene og bruke den riktige metoden til å bekjempe det giftige ugraset.
Samtidig som vi kritiserer dogmatismen, må vi rette oppmerksomheten vår mot å kritisere revisjonismen. Revisjonismen, eller høyre-opportunismen, er ei borgerlig tankeretning som er enda farligere enn dogmatismen. Revisjonistene, høyreopportunistene, snakker marxismen etter munnen. De angriper også «dogmatismen», men i virkeligheten er det sjølve kjernen i marxismen de angriper. De går mot eller forvrenger materialismen og dialektikken, går mot eller prøver å svekke folkets demokratiske diktatur og den ledende rolla til kommunistpartiet, og går mot eller prøver å svekke den sosialistiske omforminga og den sosialistiske oppbygginga. Sjøl etter den grunnleggende seieren i den sosialistiske revolusjonen vår, vil det fortsatt være en del mennesker i samfunnet vårt som bærer på et forgjeves håp om å gjenopprette det kapitalistiske systemet og som helt sikkert vil bekjempe arbeiderklassen på alle fronter, medrekna den ideologiske fronten. Og revisjonistene er den høyre handa deres i denne kampen.
Reint ordrett har ikke de to slagorda — la hundre blomster blomstre og la hundre tankeretninger strides — noen klassekarakter. Proletariatet kan utnytte dem, og det kan borgerskapet eller andre også. Ulike klasser lag og grupper i samfunnet har alle sine egne syn på hva som er velluktende blomster og hva som er giftig ugras. Hva bør da kjennetegna være i dag, fra massenes synsvinkel, for å skille velluktende blomster fra giftig ugras? Hvordan skal folket vårt i den politiske virksomheten sin bedømme om orda og handlingene til en person er riktige eller feilaktige? På grunnlag av prinsippene i grunnloven vår, viljen til det overveldende flertallet av folket vårt og den felles politiske holdninga som er blitt kunngjort ved ulike høve av de politiske partiene våre, mener vi at dette i store trekk bør være kjennetegna:
1) Ord og handlinger må hjelpe til å forene, ikke splitte folket av alle nasjonalitetene våre.
2) De må være til gagn og ikke til skade for sosialistisk omforming og sosialistisk oppbygging.
3) De må hjelpe til å grunnfeste, og ikke undergrave eller svekke folkets demokratiske diktatur.
4) De må hjelpe til å grunnfeste, og ikke undergrave eller svekke den demokratiske sentralismen.
5) De må hjelpe til å styrke, og ikke styrte eller svekke ledelsen til kommunistpartiet.
6) De må være til gagn, og ikke til skade for den internasjonale sosialistiske enheten og for enheten mellom alle fredselskende mennesker i verden.
Av disse seks kjennetegna er de to om den sosialistiske vegen og partiets ledelse viktigst. Disse kjennetegna er ikke lagt fram for å hindre, men for å fremme den frie diskusjonen av ulike spørsmål i folket. De som misliker disse kjennetegna kan likevel legge fram sitt eget syn og forsvare saka si. Men så lenge flertallet av folket har tydelige kjennetegn å gå etter, kan det bli ført kritikk og sjølkritikk etter riktige linjer, og disse kjennetegna kan bli brukt på folks ord og handlinger for å avgjøre om de har rett eller urett, om de er velluktende blomster eller giftig ugras. Dette er politiske kjennetegn. Sjølsagt trengs det andre høvelige kjennetegn for å bedømme om vitenskapelige teorier er holdbare eller for å vurdere den kunstneriske verdien til kunstverk. Men disse seks politiske kjennetegna kan brukes på all virksomhet innafor kunst og vitenskap. Er det mulig at det kan finnes noen nyttig vitenskapelig eller kunstnerisk virksomhet, i et sosialistisk land som vårt, som strir mot disse politiske kjennetegna?
De synspunktene som er satt fram ovafor er bygd på de særegne historiske vilkåra i Kina. Vilkåra er ulike i forskjellige sosialistiske land og for forskjellige kommunistpartier. Derfor hevder vi ikke at de bør eller må stø inn på den kinesiske vegen.
Slagordet «langsiktig sameksistens og gjensidig tilsyn» springer også ut fra de særegne historiske vilkåra i Kina. Det blei ikke lagt fram plutselig, men hadde vært i emning i flere år. Ideen om langsiktig sameksistens hadde vært der lenge. Da det sosialistiske systemet var blitt gjennomført i hovedsak i fjor, blei slagordet framsatt i klare ord. Hvorfor bør de borgerlige og småborgerlige demokratiske partiene få lov til å eksistere side om side med partiet til arbeiderklassen gjennom lang tid? Fordi vi ikke har noen grunn til å ikke slå inn på linja med langvarig sameksistens med alle de politiske partiene som virkelig er trufaste mot oppgava med å forene folket for sosialismens sak og som nyter tillit fra folket. Så tidlig som i juni 1950, på det andre møtet til den første nasjonalkomiteen i den politiske rådgivende konferansen, la jeg fram saka slik:
Folket og regjeringa deres har ingen grunn til å avvise noen eller nekte han å ha et levebrød og tjene landet, forutsatt at han virkelig er villig til å tjene folket, og forutsatt at han virkelig hjalp og ga ei handsrekking når folket sto overfor vansker og fortsetter å gjøre det uten å gi opp på halvvegen.
Det jeg drøfta her var det politiske grunnlaget for den langsiktige sameksistensen mellom de ulike partiene. Det er kommunistpartiets ønske så vel som politikk å eksistere side om side med de demokratiske partiene i lang tid framover. Men det er ikke bare kommunistpartiets ønske som avgjør om de demokratiske partiene kan fortsette å eksistere lenge. Dette avhenger også av hvor godt de gjør rett og skjell for seg og om de nyter tillit fra folket. Gjensidig tilsyn mellom de ulike partiene er også ei ordning vi har hatt lenge, i den betydninga at de lenge har gitt hverandre råd og kritisert hverandre. Gjensidig tilsyn er åpenbart ikke et ensidig spørsmål. Det betyr at kommunistpartiet kan føre tilsyn med de demokratiske partiene, og omvendt. Hvorfor bør de demokratiske partiene få lov til å føre tilsyn med kommunistpartiet? Fordi et parti like mye som en enkeltperson har stort behov for å høre meninger som er forskjellige fra sine egne. Vi veit alle sammen at det er hovedsakelig det arbeidende folket og medlemsstokken i partiet som fører tilsyn med kommunistpartiet. Men det er til større fordel for oss at de demokratiske partiene også fører tilsyn med oss. Sjølsagt vil råda og kritikken som blir utveksla mellom kommunistpartiet og de demokratiske partiene bare spille ei positiv rolle i tilsynet om de er i samsvar med de seks politiske kjennetegna som blei lagt fram ovafor. Derfor håper vi at alle de demokratiske partiene vil legge vekt på ideologisk omdanning og stri for langsiktig sameksistens med kommunistpartiet og gjensidig tilsyn, slik at de vil tilpasse seg behova til det nye samfunnet.
9. OM SPØRSMÅLET OM URO FORÅRSAKA AV ET LITE ANTALL MENNESKER
I 1956 gikk et lite antall arbeidere og studenter til streik på enkelte steder. Den umiddelbare årsaka til disse urolighetene var at noen av krava deres om materielle goder ikke blei oppfylt. Noen av disse krava burde og kunne ha blitt oppfylt, mens andre ikke var på sin plass eller var overdrevne så de ikke kunne bli oppfylt for øyeblikket. Men ei viktigere årsak var byråkrati fra ledelsens side. I noen tilfeller var det høyere myndigheter som hadde ansvaret for slike byråkratiske feil, og myndighetene på lavere plan kunne ikke klandres. Ei annen årsak til disse urolighetene var mangel på ideologisk og politisk skolering blant arbeiderne og studentene. Det samme året var det også uroligheter i noen jordbrukskooperativer som var forårsaka av noen få av medlemmene. Her var også hovedårsaka byråkrati fra ledelsens side og mangel på skoleringsarbeid blant massene.
Det skal innrømmes at det fins en del blant massene som er tilbøyelige til å være opptatt av øyeblikkelige, personlige delinteresser og som ikke forstår eller ikke forstår godt nok, langsiktige, nasjonale og felles interesser På grunn av mangel på politisk og samfunnsmessig erfaring, er det en god del unge mennesker som ikke uten videre kan se forskjellen mellom det gamle Kina og det nye, og det er ikke lett for dem å forstå til bunns de trengslene folket vårt gjennomgikk for å fri seg fra undertrykkinga fra imperialistene og de Kuomintang-reaksjonære, eller de lange åra med hardt arbeid som trengs før det kan bli oppretta et storarta sosialistisk samfunn. Derfor må vi stadig fortsette med livlig og effektiv politisk skolering blant massene og alltid fortelle dem sannheten om de vanskene som dukker opp og drøfte med dem hvordan vi skal overvinne disse vanskene.
Vi er ikke for uroligheter, fordi motsigelser i folket kan bli løst med metoden «enhet — kritikk — enhet», mens uroligheter må føre til noe tap og ikke bidrar til framgang for sosialismen. Vi trur at folkemassene støtter sosialismen, overholder disiplinen samvittighetsfullt og er fornuftige, og at de helt sikkert ikke vil delta i uroligheter uten grunn. Men dette betyr ikke at det ikke lenger er mulig at massene vil forårsake uroligheter i landet vårt. I dette spørsmålet må vi være oppmerksomme på det følgende: 1) For å utrydde årsakene til uroligheter må vi besluttsomt overvinne byråkratiet, bedre den ideologiske og politiske skoleringa kraftig, og behandle alle motsigelser på en skikkelig måte. Dersom dette blir gjort, vil det stort sett ikke forekomme uroligheter.
2) Når det virkelig oppstår uroligheter som et resultat av dårlig arbeid fra vår side, må vi lede dem som er innblanda inn på rett veg, bruke urolighetene som et særskilt middel til å bedre arbeidet vårt og skolere kadrene og massene, og finne løsninger på de problemene som vi lot stå uløst før. Når vi behandler enhver urolighet må vi gjøre oss umake og ikke bruke overforenkla metoder, eller forhasta erklære saka for avslutta. Hovedmennene i uroligheter må ikke bli utstøtt uten videre, unntatt dem som har begått forbrytelser eller er aktive kontrarevolusjonære og må bli straffa etter loven. Det er ingen grunn til å bli urolige om et lite antall mennesker forårsaker uroligheter i et stort land som vårt. Tvert imot, slike uroligheter vil hjelpe oss til å bli kvitt byråkratiet.
Det fins også et lite antall enkeltpersoner i samfunnet vårt som trosser de offentlige interessene, bryter loven med overlegg og begår forbrytelser. De har lett for å utnytte de politiske retningslinjene våre og forvrenge dem, og de setter med hensikt fram urimelige krav for å egge opp massene, eller sprer rykter bevisst for å lage bråk og få offentlig orden til å bryte sammen. Vi foreslår ikke at disse enkeltpersonene skal få det som de vil. Vi må tvert imot gå til høvelige rettslige skritt mot dem. Massene krever at de skal straffes, og det ville gå på tvers av folkeviljen om de ikke blei straffa.
10. KAN DÅRLIGE TING BLI GJORT TIL GODE TING?
I samfunnet vårt er det, som jeg har sagt, ille når massene forårsaker uroligheter, og vi er ikke for det. Men når det virkelig oppstår uroligheter, gjør de det mulig for oss å få lærdommer, å overvinne byråkrati og skolere kadrene og massene. Slik sett kan dårlige ting bli gjort til gode ting. Urolighetene har altså en tosidig karakter. Alle uroligheter kan bli sett på på denne måten.
Alle veit at Ungarn-episoden ikke var en god ting. Men også den hadde en tosidig karakter. Fordi de ungarske kameratene våre traff de riktige forholdsreglene i løpet av hendinga, blei det som var en dårlig ting gjort om til en god ting til slutt. Nå er Ungarn mer konsolidert enn noen gang, og alle de andre landa i den sosialistiske leiren har også lært noe.
På liknende måte var sjølsagt den verdensomspennende kampanjen mot kommunismen og folket som fant sted i det andre halvåret av 1956 en dårlig ting. Men den tjente til å skolere og herde kommunistpartiene og arbeiderklassen i alle land, og slik er den gjort om til en god ting. Under stormene og påkjenningene i denne tida, gikk en del mennesker ut av kommunistpartiene i mange land. Når noen går ut av partiet, blir medlemsstokken mindre og dette er sjølsagt en dårlig ting. Men det har ei god side også. Vaklende elementer som ikke er villige til å fortsette har gått ut, men det store flertallet som er stålsatte partimedlemmer kan bli bedre forent til kamp. Hvorfor er ikke dette en god ting?
For å oppsummere: Vi må lære oss til å på se problemene fra alle sider, å se baksida så vel som framsida på tingene. Under bestemte vilkår kan en dårlig ting føre til gode resultater og en god ting kan føre til dårlige resultater. For mer enn to tusen år sia sa Laozi: «Den gode skjebne hviler i den dårlige, den dårlige skjebne lurer i den gode.»(1) Da japanerne skjøt seg inn i Kina, kalte de det en seier. Veldige deler av Kinas territorium blei tatt, og kineserne kalte dette et nederlag. Men Kinas nederlag inneholdt kimen til seier, mens Japans seier inneholdt kimen til nederlag. Har ikke historia bevist at dette er sant?
Folket i hele verden diskuterer nå om det vil bryte ut en tredje verdenskrig eller ikke. Også i dette spørsmålet må vi være mentalt forberedt og foreta en analyse. Vi står fast på fredens side og mot krig. Men om imperialistene absolutt vil slippe løs en krig så må vi ikke være redde for den. Holdninga vår til dette spørsmålet er den samme som holdninga vår til all uro: For det første er vi mot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen blei Sovjetunionen oppretta med ei befolkning på 200 millioner. Etter den andre verdenskrigen oppsto det en sosialistisk leir med ei samla befolkning på 900 millioner. Dersom imperialistene absolutt vil sette i verk en tredje verdenskrig, er det helt sikkert at flere hundre millioner til vil gå over til sosialismen, og det vil ikke være mye plass igjen til imperialistene på jorda. Det er også sannsynlig at hele det imperialistiske byggverket vil bryte fullstendig sammen.
Under bestemte vilkår vil hver av de to motsatte sidene i en motsigelse uunngåelig forvandle seg til sin motsetning som et resultat av kampen mellom dem. Her er det vilkåra som er avgjørende. Uten de bestemte vilkåra, kan ingen av de to sidene i motsigelsen forvandle seg til sin motsetning. Av alle klasser i verden er det proletariatet som er ivrigst etter å endre stillinga si, og så kommer halvproletariatet, for proletariatet eier ingenting i det hele tatt, mens halvproletariatet ikke er stort bedre stilt. De forente stater kontrollerer nå et flertall De forente nasjoner og har herredømme over mange deler av verden — denne situasjonen er midlertidig og vil bli endra en vakker dag. Kinas stilling som et fattig land som er nekta rettighetene sine i internasjonale saker vil også bli endra — det fattige landet vil endre seg til et rikt, landet som er nekta rettighetene sine vil endre seg til et som har fulle rettigheter — ei forvandling av ting til sin motsetning. Her er de avgjørende vilkåra det sosialistiske systemet og den samla innsatsen til et forent folk.
11. OM Å VÆRE SPARSOMMELIG
Her vil jeg si noen ord om det å være sparsommelig. Vi vil gjennomføre ei storstilt oppbygging, men landet vårt er fortsatt svært fattig — i dette ligger det en motsigelse. En måte å løse den på er å gjøre en gjennomført innsats for å være strengt sparsommelige på alle felter.
Under bevegelsen mot «de tre ondene» i 1952, kjempa vi mot korrupsjon, sløsing og byråkrati, med vekta på å nedkjempe korrupsjon. I 1955 slo vi til lyd for å være sparsommelige, og lyktes svært godt. Da la vi vekta på å nedkjempe den urimelig høye standarden i uproduktive prosjekter for kapitalkonstruksjon og på å spare på råmaterialene i industriproduksjonen. Men på den tida blei ikke sparsommelighet for alvor brukt som et ledende prinsipp innafor alle greiner av nasjonaløkonomien, eller i regjeringskontor, hærenheter, skoler og folkeorganisasjoner i det hele tatt. I år krever vi sparsommelighet og slutt på sløsing på alle felter i hele landet. Vi mangler fortsatt erfaringer med oppbyggingsarbeid. I løpet av de siste få åra har vi hatt store framganger, men det har også vært sløsing. Vi må bygge opp en del storstilte, moderne foretak steg for steg for å danne grunnstammen i industrien vår. Uten det kommer vi ikke til å greie å gjøre Kina til et mektig moderne industriland i løpet av de neste tiåra. Men flertallet av foretaka våre bør ikke bli bygd i en slik målestokk. Vi må føre opp flere små og mellomstore foretak og dra full nytte av det industrigrunnlaget som vi har arva fra det gamle samfunnet, for å gjennomføre størst mulig sparsommelighet og gjøre mer med mindre penger. I de få månedene som er gått etter at det andre plenumsmøtet til den åttende sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti la fram prinsippet om å være strengt sparsommelige og nedkjempe sløsing i mer ettertrykkelige ordelag enn før, i november 1956, er det begynt å komme fram bra resultater. Denne kampanjen for sparsommelighet må bli ført på en grundig og gjennomført måte. Liksom kritikken av alle andre feil og mangler, kan kampen mot sløsing sammenliknes med å vaske seg i ansiktet. Vasker ikke folk ansiktet sitt hver dag? Det kinesiske kommunistpartiet, de demokratiske partiene, demokratene uten partitilknytning, de intellektuelle, industri- og forretningsfolka, arbeiderne, bøndene og handverkerne — kort sagt, alle våre 600 millioner mennesker — må stri for økt produksjon og sparsommelighet, og mot ødselhet og sløsing. Dette har førsterangs betydning, ikke bare økonomisk, men politisk også. Den siste tida har det kommet til syne en farlig tilbøyelighet blant mange av funksjonærene våre — uvilje mot å dele medgang og motgang med massene, interesse for personlig ry og vinning. Dette er svært ille. En måte å få bukt med dette på er å forenkle organisasjonene våre i løpet av kampanjen for å øke produksjonen og være sparsommelige, og å overføre kadrer til et lavere nivå slik at et betydelig antall vil gå tilbake til produktivt arbeid. Vi må sørge for at alle kadrene våre og hele folket vårt bestandig husker på at vi har et stort sosialistisk land, men at dette landet er økonomisk tilbakeliggende og fattig, og at dette er en svært stor motsigelse. Det trengs flere tiår med hard kamp for å gjøre Kina velstående og sterkt. Det betyr blant annet at vi må følge linja med å bygge opp landet vårt med flid og nøysomhet, det vil si, være strengt sparsommelige og bekjempe sløsing.
12. KINAS VEG TIL INDUSTRIALISERING
Når vi drøfter vår veg til industrialisering, er vi her i første rekke opptatt av forholdet mellom veksten i tungindustrien, lettindustrien og jordbruket. Det må slås fast at tungindustrien er kjernen i den økonomiske oppbygginga av Kina. Samtidig må vi gi utviklinga av jordbruket og lettindustrien full oppmerksomhet.
Ettersom Kina er et stort jordbruksland, med mer enn 80 prosent av befolkninga si i områdene på landsbygda, må jordbruket utvikle seg sammen med industrien, for bare på den måten kan industrien sikre seg råmaterialer og et marked, og bare på den måten er det mulig å akkumulere større fond for å bygge en mektig tungindustri. Alle veit at lettindustrien er nært knytta til jordbruket. Uten jordbruket kan det ikke være noen lettindustri. Men det er ennå ikke blitt forstått like klart at jordbruket sørger for et viktig marked for tungindustrien. Men denne kjensgjerninga vil bli lettere forstått ettersom det gradvise framsteget innafor den tekniske omforminga og moderniseringa av jordbruket krever mer og mer maskiner, kunstgjødsel, vannreguleringsanlegg og elektriske kraftanlegg og transportutstyr til bruka, så vel som brensel og byggematerialer til forbrukerne på landsbygda. I løpet av perioden for den andre og tredje femårsplanen vil hele nasjonaløkonomien ha fordel av det om vi kan oppnå en enda større vekst i jordbruket vårt og få til ei tilsvarende større utvikling av lettindustrien på den måten. Når jordbruk og lettindustri utvikler seg, vil tungindustrien være sikra marked og fond, slik at den også vil vokse raskere. Slik vil det som kan se ut som en langsommere takt i industrialiseringa i virkeligheten ikke være så langsomt, og det kan tilmed være enda raskere. På tre femårsplaner eller kanskje litt mer, kan Kinas årlige stålproduksjon økes til 20 000 000 tonn eller mer. Til sammenlikning var den høyeste produksjonen før frigjøringa på noe over 900 000 tonn i 1943. Dette framsteget vil glede folket både i by og land.
Jeg har ikke tenkt å oppholde meg ved økonomiske spørsmål dag. Med knapt sju års økonomisk oppbygging bak oss, mangler vi fortsatt erfaringer og vi trenger å samle opp mer. Vi hadde ikke noen erfaringer med revolusjon heller da vi begynte, og det var først etter at vi hadde blitt slått overende en del ganger og fått erfaringer at vi vant den landsomfattende seieren. Nå må vi kreve av oss sjøl at vi vinner erfaringer i økonomisk oppbygging på kortere tid enn det tok oss å vinne erfaringer i revolusjon, og at vi ikke betaler en så høy pris for dem. Vi må betale en pris, men vi håper at den ikke vil bli like høy som den prisen vi betalte under revolusjonen. Vi må innse at det er en motsigelse her — motsigelsen mellom de objektive lovene for økonomisk utvikling av et sosialistisk samfunn og vår subjektive oppfatning av disse lovene — og denne motsigelsen må løses gjennom praksis. Denne motsigelsen kommer også til uttrykk som en motsigelse mellom forskjellige mennesker, det vil si, en motsigelse mellom dem som har ei forholdsvis nøyaktig oppfatning av disse objektive lovene og dem som har ei forholdsvis unøyaktig oppfatning av dem. Dette er også en motsigelse i folket. Enhver motsigelse er ei objektiv kjensgjerning, og det er vår oppgave å overveie den og løse den på en så nært opptil riktig måte som vi kan.
For å gjøre Kina til et industriland, må vi lære samvittighetsfullt av de framskredne erfaringene til Sovjetunionen. Sovjetunionen har bygd sosialismen i førti år, og erfaringene derfra er svært verdifulle for oss. La oss spørre: Hvem planla og utstyrte så mange viktige fabrikker for oss? Var det De forente stater? Eller Storbritannia? Nei, verken den ene eller den andre. Bare Sovjetunionen var villig til å gjøre det, fordi det er et sosialistisk land og vår allierte. I tillegg til Sovjetunionen har også de østeuropeiske broderlanda gitt oss noe hjelp. Det er helt sant at vi bør lære av de gode erfaringene fra alle land, sosialistiske eller kapitalistiske, det er det ingen uenighet om. Men fortsatt er hovedsaka å lære av Sovjetunionen. Nå fins det to forskjellige holdninger til å lære av andre. Den ene er den dogmatiske holdninga med å overføre alt, enten det passer til våre forhold eller ikke. Dette er ikke noe tess. Den andre holdninga er å bruke hodet og lære de tingene som høver til våre forhold, det vil si, å tilegne seg de erfaringene som er nyttige for oss. Det er denne holdninga vi bør ha.
Å styrke solidariteten vår med Sovjetunionen, å styrke solidariteten vår med alle de sosialistiske landa — dette er den grunnleggende politikken vår, og det er her hovedinteressene våre ligger. Så er det de asiatiske og afrikanske landa og alle de fredselskende landa og folka — vi må styrke og utvikle solidariteten vår med dem. Forent med disse to kreftene vil vi ikke stå aleine. Når det gjelder de imperialistiske landa så bør vi forene oss med folket og stri for å eksistere fredelig sammen med de landa, drive forretninger med dem og hindre en mulig krig, men vi må ikke under noen omstendigheter ha noen urealistiske oppfatninger av dem.
NOTER
1. Laozi, kapittel 58.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.