Mao: Den kinesiske revolusjonen og KKP

Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet er ei lærebok som kamerat Mao Zedong skreiv sammen med flere andre kamerater i Yenan vinteren 1939. Det er andre kamerater som har skrevet utkastet til første kapittel, «Det kinesiske samfunnet». Kamerat Mao Tsetung har gjennomgått utkastet, og har sjøl skrevet andre kapittel, «Den kinesiske revolusjonen». De kameratene som arbeidde med tredje kapittel, som skulle ta opp «Partibygging», blei ikke ferdige. De to kapitlene som blei gitt ut, og særlig kapittel 2, har spilt ei viktig rolle i skoleringa av det kinesiske kommunistpartiet og det kinesiske folket. Synspunktene på nydemokratiet som kamerat Mao Tsetung la fram i kapittel II, blei utvikla vesentlig videre i «Om nydemokratiet», som han skreiv i januar 1940.

Teksten er henta fra “Mao Tsetung, Verker i utvalg 2” utgitt av Forlaget Oktober 1979 teksten er tilgjenglig på PDF-arkivet til AKP. Vi har gjort to små endringer, vi har endret romertall til vanlige tall, og endret skrivemåten av kinesiske navn, byer dvs fra Mao Tsetung til Mao Zedong.

DEN KINESISKE REVOLUSJONEN OG DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET

Desember 1939

KAPITTEL 1 DET KINESISKE SAMFUNNET

1. DEN KINESISKE NASJONEN

Kina er et av de største landa i verden. Det er nesten like stort som hele Europa. I dette veldige landet er det store områder med fruktbar jord som skaffer oss mat og klær. Fjellkjeder med svære skoger og rike mineralforekomster skjærer gjennom landet på kryss og tvers. De mange elvene og innsjøene tjener som samferdselsårer og gjør det mulig å drive kunstig vanning. Den lange kystlinja letter samkvemet med nasjonene på den andre sida av havet. I uminnelige tider har forfedrene våre arbeidd, levd og formert seg i dette veldige landet.

Kina grenser til Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker i nordøst, nordvest og dels i vest, Folkerepublikken Mongolia i nord, Afghanistan, India, Bhutan og Nepal i sørvest og dels i vest, Burma og Indo-Kina i sør og Korea i øst, der Japan og Filippinene også er nærenaboer. Kinas geografiske plassering innebærer både fordeler og ulemper for revolusjonen til det kinesiske folket. Det er en fordel at vi grenser til Sovjetunionen, og ligger ganske langt unna de viktigste imperialistlanda i Europa og Amerika. Det er også en fordel at flere av de landa som omgir Kina, er kolonier eller halvkolonier. Det er ei ulempe at Japan ligger så nær geografisk. Den japanske imperialismen utnytter dette, og truer hele tida alle nasjonalitetene i Kina og revolusjonen til det kinesiske folket på livet.

Folketallet i Kina er 450 millioner, eller nesten en fjerdedel av befolkninga på jorda. Over ni tideler av innbyggerne i Kina hører til han-nasjonaliteten. Det fins også dusinvis av minoritetsnasjonaliteter, blant andre mongoler, hui, tibetanere, uighurer, miao, yi, zhuang, chungchia og koreanere. Alle disse nasjonalitetene har ei lang historie, men de står på ulikt kulturelt nivå. Kina er altså et land med ei svært stor befolkning, som er sammensatt av mange nasjonaliteter.

Det kinesiske folket (her sikter vi først og fremst til han-folket) har utvikla seg på tilsvarende måte som mange andre nasjoner på jorda. Det levde mange tusen år i klasseløse primitive fellesskap. Det er gått om lag 4000 år sia de primitive fellesskapa brøt sammen og gikk over til å bli klassesamfunn, først i form av slavesamfunn og seinere føydalsamfunn. Gjennom hele historia til den kinesiske sivilisasjonen har Kina vært kjent for å ha høyt utvikla jordbruk og handverk. Kina har fostra mange store tenkere, vitenskapsmenn, oppfinnere, statsmenn, militærstrateger, boklærde menn og kunstnere, og vi har ei rik samling av klassiske verker. Kompasset blei oppfunnet i Kina for svært lenge sia.(1) Kunsten å framstille papir blei oppdaga allerede for 1800 år sia.(2) Tretavletrykk blei oppfunnet for 1300 år sia,(3) og trykk med løse typer for 800 år sia.(4) Kineserne kjente kruttet og visste hvordan de skulle bruke det før europeerne.(5) Den kinesiske sivilisasjonen er altså en av de eldste i verden. Den skrevne historia vår dekker nesten 4000 år.

Den kinesiske nasjonen er kjent over hele verden fordi den er arbeidssom og utholdende. Men den er også kjent for at den elsker friheten inderlig, og for de rike revolusjonære tradisjonene sine. For eksempel viser historia til han-folket at kineserne aldri underkaster seg et tyrannisk styre, men alltid bruker revolusjonære midler for å styrte eller endre det. I tusenvis av år har historia til han-folket vært kjennetegna av hundrevis av små og store bondeopprør mot det mørke godseier- og adelsveldet. Det var slike bondeopprør som førte til de fleste dynastiskiftene. Alle nasjonalitetene i Kina har gjort motstand mot fremmed undertrykking, og de har alltid tydd til oppstand for å bli kvitt den. De er for en union som bygger på likeverd, og mot at en nasjonalitet blir undertrykt av en annen. Den kinesiske nasjonen har fostra mange nasjonale helter og revolusjonære ledere i løpet av den tusenårige historia si. Den kinesiske nasjonen har altså strålende revolusjonære tradisjoner og en enestående historisk arv.

2. DET GAMLE FØYDALSAMFUNNET

Sjøl om den kinesiske nasjonen er stor, og sjøl om Kina er et veldig land med enormt folketall, lang historie, rike revolusjonære tradisjoner og en enestående historisk arv, gikk den økonomiske, politiske og kulturelle utviklinga tregt i lange tider etter overgangen fra slavesamfunnet til føydalsamfunnet. Dette føydalsamfunnet begynte med Zhou- og Qin-dynastiet og varte i om lag 3000 år.

Dette var hovedtrekka ved det økonomiske og politiske systemet i det føydale Kina:

1) Det var sjølforsynt naturalhusholdning som dominerte. Bøndene produserte til eget bruk, ikke bare jordbruksprodukter, men også de fleste håndverksproduktene de trengte. Det godseierne og adelen pressa ut av dem i form av landskyld, gikk også i hovedsak til privat forbruk og ikke til handel. Sjøl om handelen utvikla seg med tida, spilte den ikke noen avgjørende rolle for økonomien som helhet.

2) Den føydale herskerklassen besto av godseierne, adelen og keiseren. De eide det meste av jorda, mens bøndene hadde svært lite eller ingen jord. Bøndene dyrka jorda til godseierne, adelen og keiserfamilien med sine egne jordbruksredskaper De måtte gi fra seg 40, 50, 60, 70 eller tilmed 80 prosent eller mer av avlinga, og det gikk til jordeierens private forbruk. Bøndene var i virkeligheten fortsatt livegne.

3) I tillegg til at godseierne, adelen og keiserfamilien levde av landskyld som var pressa ut av bøndene, krevde godseierstaten inn avgifter og skatter. Staten påla bøndene pliktarbeid, slik at den kunne holde en horde av embetsmenn og en hær, som først og fremst blei brukt til å undertrykke bøndene.

4) Den føydale godseierstaten var det maktorganet som beskytta dette føydale utbyttingssystemet. I perioden før Qin-dynastiet blei føydalstaten splitta opp i fyrstedømmer som lå i strid med hverandre.

Men etter at den første Qin-keiseren samla Kina, blei staten eneveldig og sentralisert, sjøl om den føydale oppsplittinga fortsatte i en viss grad. Keiseren hadde all makt i den føydale staten. Han utnevnte de embetsmennene som hadde ledelsen over de væpna styrkene, domstolene, statskassa og statens kornmagasiner i alle deler av landet. Han støtta seg på de store jordeierne, som var den bærende krafta for hele det føydale styret.

Under ei slik føydal økonomisk utbytting og politisk undertrykking levde de kinesiske bøndene som slaver opp gjennom tidene, i fattigdom og nød. Føydalismen holdt dem nede i trelldom, og de hadde ingen personlig frihet. Godseieren hadde rett til å skjelle dem ut, slå dem og tilmed drepe dem om han ville. De hadde ingen politiske retter i det hele tatt. Den grunnleggende årsaka til at det kinesiske samfunnet blei stående på samme stadium i samfunnsmessig og økonomisk utvikling i flere tusen år, er at den grusomme utbyttinga og undertrykkinga fra godseierne holdt bøndene nede i ytterste fattigdom og tilbakeliggenhet.

Hovedmotsigelsen i det føydale samfunnet gikk mellom bøndene og godseierklassen.

Bøndene og handverksarbeiderne var de grunnleggende klassene som skapte rikdommen og kulturen i dette samfunnet.

Den grusomme økonomiske utbyttinga og politiske undertrykkinga av de kinesiske bøndene dreiv dem til å gjøre mange opprør mot godseierveldet. Det var hundrevis av store og små opprør. Alle sammen var bondereisninger eller revolusjonære bondekriger — fra opprøra leda av Chen Sheng, Wu Guang, Xiang Yu og Liu Bang(6) under Qin-dynastiet, opprøra i Hsinshih og Pinglin, og opprøra som De røde øyenbryna, Bronsehestene(7) og De gule turbanene(8) satte i verk under Han-dynastiet, opprøra leda av Li Mi og Tou Chien-teh(9) under Suidynastiet, av Wang Xianzhi og Huang Chao(10) under Tang-dynastiet, av Song Jiang og Fang La(11) under Song-dynastiet, av Zhu Yuanzhang(12) under Yuan-dynastiet, og av Li Zicheng(13) under Ming-dynastiet, fram til det opprøret som er kjent som krigen for det himmelske Taiping-kongedømmet under Qing-dynastiet. Omfanget av bondeopprør og bondekriger i kinesisk historie er uten sidestykke i noe annet land. Klassekampene som bøndene førte, bondeopprøra og bondekrigene, var den virkelige drivkrafta i den historiske utviklinga av det kinesiske føydalsamfunnet. Alle de større bondeopprøra og krigene var nemlig et slag mot det sittende føydale regimet. Dermed ga de, i større eller mindre grad, støtet til at produktivkreftene i samfunnet utvikla seg videre. Men ettersom det verken fans nye produktivkrefter, nye produksjonsforhold, nye klassekrefter eller noe framskredent politisk parti på den tida, blei ikke bondeopprøra og krigene leda riktig. I dag sørger proletariatet og kommunistpartiet for det. Alle bonde-revolusjonene endte med nederlag. Bøndene blei alltid brukt av godseierne og adelen, enten under eller etter revolusjonen, som brekkstang for å få skifta ut ett dynasti med et annet. Sjøl om alle de store revolusjonære bondekampene førte til visse framskritt i samfunnet, skjedde det derfor ingen grunnleggende endringer i de føydale økonomiske forholda eller i det føydale politiske systemet.

Først i de siste hundre åra har situasjonen endra seg.

3. DET KOLONIALE, HALVKOLONIALE OG HALVFØYDALE SAMFUNNET I DAG

Som forklart ovafor, var det kinesiske samfunnet føydalt i 3000 år. Men er det fortsatt fullstendig føydalt? Nei, Kina har forandra seg. Etter opiumskrigen i 1840 har Kina litt etter litt forandra seg til et halvkolonialt og halvføydalt samfunn. Etter 18. september-hendinga i 1931, da de japanske imperialistene begynte den væpna aggresjonen mot Kina, har Kina forandra seg videre til et kolonialt, halvkolonialt og halvføydalt samfunn. Nå skal vi forklare hvordan denne forandringa har gått for seg.

I avsnitt 2 viste vi at føydalsamfunnet i Kina varte i om lag 3000 år. Det skjedde ikke store endringer i det kinesiske samfunnet før midten av det 19. hundreåret, da utenlandsk kapitalisme trengte inn i landet.

Vareøkonomien som hadde utvikla seg i det kinesiske føydalsamfunnet, bar i seg spirene til kapitalismen. Derfor ville Kina langsomt ha utvikla seg til et kapitalistisk samfunn, sjøl uten påvirkning fra utenlandsk kapitalisme. Denne prosessen skjøt fart da utenlandsk kapitalisme trengte inn i landet. Utenlandsk kapitalisme spilte ei viktig rolle i oppløsninga av samfunnsøkonomien i Kina. På den ene sida undergravde den grunnlaget for den sjølforsynte naturalhusholdninga, og raserte handverksnæringa i byene og hjemmehandverket på landsbygda. På den andre sida fikk den vareøkonomien i by og land til å vokse raskere,

Alt dette førte til at grunnlaget for den føydale økonomien i Kina gikk i oppløsning. Det skapte også visse objektive vilkår og muligheter for at kapitalistisk produksjon kunne utvikle seg i Kina. Fordi naturalhusholdninga blei ødelagt, blei det skapt et varemarked for kapitalismen, og fordi et stort antall bønder og handverkere blei ruinert, oppsto det et arbeidsmarked.

En del kjøpmenn, godseiere og høyere embetsmenn begynte faktisk å investere i moderne industri allerede for seksti år sia, i den siste halvdelen av det 19. hundreåret. Det skyldtes påvirkning fra utenlandsk kapitalisme, og at den føydale økonomiske strukturen begynte å slå sprekker. Ved århundreskiftet, for om lag førti år sia, begynte den nasjonale kapitalismen i Kina å utvikle seg. Under den første imperialistiske verdenskrigen, for om lag tjue år sia, utvikla så den nasjonale industrien i Kina seg videre, særlig tekstil- og mølleindustrien. Dette skyldtes at de imperialistiske landa i Europa og Amerika var opptatt med krigen, og løsna grepet om Kina for ei tid.

Historia om hvordan den nasjonale kapitalismen oppsto og utvikla seg, er samtidig historia om hvordan det kinesiske borgerskapet og proletariatet oppsto og utvikla seg. En del av kjøpmennene, godseierne og de høyere embetsmennene var forløpere for det kinesiske borgerskapet, og på samme måte var en del av bøndene og handverksarbeiderne forløpere for det kinesiske proletariatet. Det kinesiske borgerskapet og proletariatet er nye som særskilte samfunnsklasser. De har ikke eksistert før i kinesisk historie. De har sprunget ut fra det føydale samfunnet, og utvikla seg til nye samfunnsklasser. De er tvillinger født av det gamle (føydale) samfunnet i Kina. De er knytta sammen, og samtidig står de i antagonistisk motsetning til hverandre. Men det kinesiske proletariatet har ikke bare oppstått og vokst samtidig med det nasjonale borgerskapet. Det har også oppstått og vokst samtidig med de foretaka Kina som imperialistene driver sjøl. Derfor er en svært stor del av det kinesiske proletariatet eldre og mer erfarent enn det kinesiske borgerskapet, og derfor er proletariatet ei større samfunnsmessig kraft med, breiere grunnlag i samfunnet.

Men framveksten og utviklinga av kapitalismen er bare ei side av den forandringa som har skjedd etter at imperialistene trengte inn i Kina. På samme tid fins det også ei annen side som hemmer den første. Det er at imperialismen og de føydale kreftene i Kina samarbeider i det skjulte for å bremse utviklinga av kapitalismen i Kina.

De imperialistiske maktene som trenger inn i Kina har absolutt ikke satt seg som mål å omforme det føydale Kina til et kapitalistisk Kina. Målet deres er tvert imot å omforme Kina til halvkoloni eller koloni for seg sjøl.

For å nå dette målet har imperialistmaktene brukt militære, politiske, økonomiske og kulturelle midler for å undertrykke Kina, og det fortsetter de med. Derfor har Kina litt etter litt blitt en halvkoloni og koloni. Dette er de midlene de bruker:

1) Imperialistmaktene har ført mange aggresjonskriger mot Kina, for eksempel opiumskrigen som Storbritannia satte i gang i 1840, krigen som de allierte britiske og franske styrkene starta i 1857,(14) krigen mellom Kina og Frankrike i 1884,(15) krigen mellom Kina og Japan i 1894, og den krigen som blei satt i gang av allierte styrker fra åtte makter i 1900.(16) Da de hadde slått Kina i krig, nøyde de seg ikke med å okkupere naboland som før hadde stått under kinesisk beskyttelse. De tok eller «leide» deler av Kinas territorium. For eksempel okkuperte Japan Taiwan og Penghu-øyene, og «leide» havnebyen Lüshun, Storbritannia tok Hongkong, og Frankrike «leide» Kanton. I tillegg til at de annekterte kinesisk territorium, krevde de enorme krigsskadeerstatninger. Dette var harde slag mot det veldige, føydale keiserriket Kina.

2) Imperialistmaktene har tvunget Kina til å undertegne ei rekke urettferdige avtaler. Slik har de skaffa seg rett til å stasjonere land- og sjøstridskrefter og utøve konsulær domsmyndighet i Kina.(17) De har også delt hele landet inn i imperialistiske innflytelsessfærer.(18)

3) Imperialistmaktene har skaffa seg kontroll over alle de viktige handelshavnene i Kina ved hjelp av disse urettferdige avtalene. De har gjort deler av mange av disse havnebyene til konsesjonsområder som de sjøl administrerer direkte,(19) De kontrollerer også tollvesenet, utenrikshandelen og samferdselen i Kina (på sjøen, på landjorda, på elver og innsjøer og i lufta). Derfor har de kunnet selge varene sine til underpris, gjøre Kina til et marked for industrivarene sine, og samtidig la det kinesiske jordbruket tjene behova sine.

4) Imperialistmaktene driver mange foretak både innafor lettindustrien og tungindustrien i Kina, for å utnytte råmaterialene og den billige arbeidskrafta på stedet. På den måten øver de direkte økonomisk press på den nasjonale industrien i Kina, og hindrer utviklinga av produktivkreftene i landet.

5) Imperialistmaktene har skaffa seg monopol over bank- og finansvesenet i Kina ved å gi lån til den kinesiske regjeringa og opprette banker i Kina. De har tatt innersvingen på den nasjonale kapitalismen i Kina i konkurransen på markedet, og dessuten har de skaffa seg kvelertak på bank- og finansvesenet.

6) Imperialistmaktene har oppretta et nettverk av utbyttere — kompradorer og ågerkjøpmenn — over hele Kina, fra handelshavnene til de fjerneste delene av landet. De har skapt en klasse av kompradorer og ågerkjøpmenn som står til deres tjeneste. Slik er det blitt lettere for dem å utbytte de kinesiske bondemassene og andre deler av folket.

7) Imperialistmaktene har gjort den føydale godseierklassen og kompradorklassen til hovedstøtte for herredømmet sitt i Kina. Imperialismen «går først i forbund med de herskende laga i den eldre samfunnsordninga, med føydalherrene og handels- og ågerborgerskapet, mot flertallet av folket. Overalt prøver imperialismen å holde ved like og gjøre varige alle de førkapitalistiske utbyttingsformene (særlig på landsbygda) som er livsgrunnlaget for disse reaksjonære forbundsfellene».(20) «Imperialismen med all den finansielle og militære makta si, er den krafta i Kina som støtter, oppmuntrer, fostrer og bevarer de føydale levningene og hele den byråkrat-militaristiske overbygninga.»(21)

8) Imperialistmaktene forsyner den reaksjonære regjeringa med store mengder krigsmateriell og en hærskare av militære rådgivere, for å holde de innbyrdes kampene mellom krigsherrene ved like, og for å undertrykke det kinesiske folket.

9) Videre har imperialistmaktene alltid gjort det de kan for å forgifte tankene til det kinesiske folket. Dette er den kulturelle aggresjonspolitikken deres. Den blir satt ut i livet gjennom misjonen, ved å opprette sjukehus og skoler, gi ut aviser, og få kinesisk ungdom til å studere i utlandet. Målet er å lære opp intellektuelle som skal tjene imperialismens interesser, og å føre folket bak lyset.

10)  Etter 18. september i 1931, har den storstilte invasjonen fra den japanske imperialismen forvandla en stor del av det halvkoloniale Kina til en japansk koloni.

Disse kjensgjerningene utgjør den andre sida av den forandringa som har foregått etter at imperialismen trengte inn i Kina — det blodige bildet av hvordan det føydale Kina blei forvandla til det halvføydale, halvkoloniale og koloniale Kina.

Det er altså klart at aggresjonen fra imperialistmaktene mot Kina på den ene sida har fått det føydale samfunnet til å gå i oppløsning raskere, og fått de kapitalistiske elementene til å vokse fram fortere. Slik har de forvandla et føydalsamfunn til et halvføydalt samfunn. På den andre sida har de tvunget Kina inn under sitt eget grusomme herredømme. Slik har de forvandla et sjølstendig land til en halvkoloni og koloni.

Hvis vi ser begge disse sidene i sammenheng, ser vi at det koloniale, halvkoloniale og halvføydale samfunnet Kina har disse kjennetegna:

1) Grunnlaget for den sjølforsynte naturalhusholdninga fra føydaltida er blitt ødelagt. Men den utbyttinga godseierklassen driver av bøndene, som er grunnlaget for det føydale utbyttingssystemet, fortsetter som før. Og ikke nok med det, denne utbyttinga dominerer samfunnslivet og det økonomiske livet i Kina klart, for den er knytta sammen med utbyttinga fra komprador- og ågerkapitalen.

2) Den nasjonale kapitalismen har utvikla seg til en viss grad, og har spilt ei viktig rolle i det politiske og kulturelle livet i Kina. Men den er ikke blitt hovedforma i kinesisk samfunnsøkonomi. Den er svært svak, og stort sett er den mer eller mindre knytta til den utenlandske imperialismen og føydalismen i Kina.

3) Det eneveldige styret til keiseren og adelen er styrta. I stedet for det kom først styret til krigsherrene og de høyere embetsmennene fra godseierklassen, og så det felles diktaturet til godseierklassen og storborgerskapet. I de okkuperte områdene styrer de japanske imperialistene og marionettene deres.

4) Imperialismen kontrollerer ikke bare de finansielle og økonomiske livsnervene i Kina, men også den politiske og militære makta i landet. I de okkuperte områdene er alt i hendene på den japanske imperialismen.

5) Kina er svært ujamt utvikla økonomisk, politisk og kulturelt. Dette skyldes at Kina har vært helt eller delvis under herredømmet til mange imperialistmakter, at det i virkeligheten har vært splitta opp i lang tid, og at landet er så enormt.

6) Det kinesiske folket, og særlig bøndene, er blitt fattigere og fattigere fordi de blir undertrykt både av imperialismen og føydalismen. Den storstilte invasjonen fra den japanske imperialismen har ramma dem særlig hardt. Mange av dem er blitt helt utarma. De lir under sult og kulde, og har ingen politiske retter. Det fins ikke mange land i verden der folket er så fattig og ufritt som i Kina.

Dette er kjennetegna ved det koloniale, halvkoloniale og halvføydale samfunnet i Kina.

Det er først og fremst Japan og andre imperialistmakter som har skapt denne situasjonen. Den er en følge av at den utenlandske imperialismen og føydalismen i Kina samarbeider i det skjulte.

Motsigelsen mellom imperialismen og den kinesiske nasjonen, og motsigelsen mellom føydalismen og de store folkemassene er de grunnleggende motsigelsene i det kinesiske samfunnet i nyere tid. Det fins sjølsagt andre motsigelser også, som motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet, og motsigelsene innafor de reaksjonære herskerklassene. Men motsigelsen mellom imperialismen og den kinesiske nasjonen er hovedmotsigelsen. Disse motsigelsene, og det at de blir skjerpa, er nødt til å føre til at de revolusjonære bevegelsene vokser uten stans. De store revolusjonene i Kina i nyere tid og i dag har oppstått og vokst på grunnlag av disse grunnleggende motsigelsene.

KAPITTEL II DEN KINESISKE REVOLUSJONEN

1. DE REVOLUSJONÆRE BEVEGELSENE DE SISTE HUNDRE ÅRA

Historia om hvordan imperialismen og den kinesiske føydalismen samarbeidde i det skjulte og gjorde Kina om til en halvkoloni og koloni, er samtidig historia om kampen det kinesiske folket har ført mot imperialismen og løpeguttene for den. Opiumskrigen, bevegelsen for det himmelske Taiping-kongedømmet, krigen mellom Kina og Frankrike, krigen mellom Kina og Japan, reformbevegelsen i 1898, Yi Ho Tuan-bevegelsen, revolusjonen i 1911, 4. mai-bevegelsen, 30. mai-bevegelsen, nordekspedisjonen, jordbruksrevolusjonskrigen og motstandskrigen mot Japan i dag — alt dette vitner om den ukuelige motstandsviljen det kinesiske folket legger for dagen i kampen mot imperialismen og løpeguttene for den.

Takket være den ubøyelige og heltemodige kampen det kinesiske folket har ført de siste hundre åra, har ikke imperialismen greid å underkue Kina, og den kommer aldri til å klare det heller.

Nå setter den japanske imperialismen alle krefter inn i en storstilt offensiv. Mange godseiere og storborgerlige elementer, som for eksempel de åpne og fordekte Wang Ching-weiene, har allerede kapitulert for fienden, eller så gjør de seg klar til å kapitulere. Likevel kommer det tapre kinesiske folket helt sikkert til å fortsette kampen. Denne heltemodige kampen tar ikke slutt før det kinesiske folket har drevet den japanske imperialismen ut av Kina, og frigjort landet fullstendig.

Den nasjonale revolusjonære kampen til det kinesiske folket har ei historie som strekker seg over hundre år, rekna fra opiumskrigen i 1840, eller over tretti år rekna fra revolusjonen i 1911. Denne kampen er ennå ikke over. Hittil har den heller ikke løst oppgavene sine på noen strålende måte. Derfor må det kinesiske folket, og framfor alt kommunistpartiet, ta på seg ansvaret for å føre kampen besluttsomt videre.

Hvilke angrepsmål har revolusjonen? Hvilke oppgaver har den? Hva er drivkreftene i revolusjonen? Hvilken karakter har den? Hvilke framtidsutsikter har den? Nå skal vi ta for oss disse spørsmåla.

2. ANGREPSMÅLA FOR DEN KINESISKE REVOLUSJONEN

Fra analysen vår i tredje avsnitt av kapittel 1, veit vi at det kinesiske samfunnet i dag er et kolonialt, halvkolonialt og halvføydalt samfunn. Først når vi har forstått karakteren til det kinesiske samfunnet, kan vi klare å forstå skikkelig hva som er angrepsmåla, oppgavene, drivkreftene og karakteren til den kinesiske revolusjonen, hvilke framtidsutsikter den har, og hva den vil gå over til i framtida. Nøkkelen til å forstå alle problemene i revolusjonen fullt ut er derfor at vi forstår klart hvilken karakter det kinesiske samfunnet har, det vil si hvordan forholda er i Kina.

Hva er de viktigste angrepsmåla i dette stadiet av den kinesiske revolusjonen, når det kinesiske samfunnet er kolonialt, halvkolonialt og halvføydalt? Eller, med andre ord, hvem er de viktigste fiendene?

Det er imperialismen og føydalismen, borgerskapet i de imperialistiske landa og godseierklassen i landet vårt. Det er de som er de to viktigste undertrykkerne, de viktigste hindringene for at det kinesiske samfunnet skal kunne gå framover på dette stadiet. De to samarbeider i det skjulte for å undertrykke det kinesiske folket. Imperialismen er den verste og mest rovgriske fienden til det kinesiske folket, fordi den nasjonale undertrykkinga imperialismen driver, er den hardeste.

Etter at Japan gjorde væpna invasjon i Kina, har hovedfienden til revolusjonen vært den japanske imperialismen og alle de kinesiske landssvikerne og reaksjonære som står i ledtog med den, enten de har kapitulert åpent eller forbereder seg på å gjøre det.

Det kinesiske borgerskapet er også offer for imperialistisk undertrykking. En gang sto det i spissen for revolusjonære kamper eller spilte hovedrolla i dem, som for eksempel i revolusjonen i 1911. Det har også deltatt i revolusjonære kamper som nordekspedisjonen og motstandskrigen mot Japan i dag. Men det øverste sjiktet av borgerskapet, den gruppa som den reaksjonære klikken innafor Kuomintang representerer, samarbeidde med imperialismen i den lange perioden fra 1927 til 1937. De danna et reaksjonært forbund sammen med godseierklassen, sveik de vennene som hadde hjulpet dem — kommunistpartiet, proletariatet, bøndene og andre deler av småborgerskapet — sveik den kinesiske revolusjonen, og forårsaka nederlaget. Derfor hadde ikke det revolusjonære folket og det revolusjonære politiske partiet (kommunistpartiet) noe annet valg enn å se på disse borgerlige elementene som ett av angrepsmåla for revolusjonen på den tida. I motstandskrigen har en del av storgodseierklassen og storborgerskapet, representert ved Wang Jingwei, blitt landssvikere og gått over til fienden. Disse storborgerlige elementene har sveket de nasjonale interessene våre. Derfor har ikke folket, som kjemper mot de japanske inntrengerne, noe annet valg enn å se på dem som ett av angrepsmåla for revolusjonen.

Det er altså opplagt at fiendene av den kinesiske revolusjonen er svært mektige. Fiendene er ikke bare mektige imperialister og mektige føydale krefter. Til sine tider omfatter fiendene også de borgerlige reaksjonære som samarbeider med de imperialistiske og føydale kreftene mot folket. Derfor er det galt å undervurdere styrken til fiendene av det revolusjonære kinesiske folket.

Stilt overfor slike fiender må den kinesiske revolusjonen bli langvarig og hensynsløs. Når fiendene er så mektige, må det ta lang tid å bygge opp og herde de revolusjonære kreftene til ei makt som er sterk nok til å knuse fiendene. Når fiendene undertrykker den kinesiske revolusjonen så hensynsløst, må de revolusjonære kreftene stålsette seg og vise at de virkelig kan holde ut. Ellers klarer de ikke holde stillingene sine, og langt mindre innta fiendens stillinger. Derfor er det galt å tenke at kreftene i den kinesiske revolusjonen kan bygges opp på et blunk, eller at den revolusjonære kampen i Kina kan seire over natta.

Stilt overfor slike fiender må hovedmetodene eller hovedforma i den kinesiske revolusjonen være væpna kamp, og ikke fredelig kamp. For fiendene våre har gjort det umulig for det kinesiske folket å bruke fredelige midler. De har tatt fra folket all politisk frihet og alle demokratiske retter. Stalin sier: «I Kina kjemper den væpna revolusjonen mot den væpna kontrarevolusjonen. Det er ett av særtrekka og en av fordelene ved den kinesiske revolusjonen.»(22) Dette er helt riktig. Derfor er det galt å undervurdere væpna kamp, revolusjonær krig, geriljakrig og arbeid i hæren.

Stilt overfor slike fiender dukker også spørsmålet om revolusjonære baseområder opp. Ettersom nøkkelbyene i Kina lenge har vært okkupert av de mektige imperialistene og de reaksjonære kinesiske forbundsfellene deres, er det absolutt nødvendig at de revolusjonære kreftene gjør de tilbakeliggende landsbyene om til framskredne, grunnfesta baseområder. De må gjøre dem om til store militære, politiske, økonomiske og kulturelle skanser for revolusjonen. Derfra kan de kjempe mot de fæle fiendene som utnytter byene til å angripe områdene på landsbygda. På denne måten kan de kjempe seg fram til full seier i revolusjonen skritt for skritt gjennom langvarig kamp. Det er absolutt nødvendig at de revolusjonære gjør dette, hvis de ikke vil ha noe kompromiss med imperialismen og løpeguttene for den, men er fast bestemt på å kjempe videre. De må gjøre det hvis de har tenkt å bygge opp og herde styrkene sine, og unngå avgjørende slag mot en mektig fiende så lenge deres egen styrke ikke strekker til. Under disse omstendighetene kan seieren for den kinesiske revolusjonen vinnes først i områdene på landsbygda. Dette er mulig fordi Kina er ujamt utvikla økonomisk (økonomien er ikke en enhetlig kapitalistisk økonomi), fordi territoriet er så svært (det gir de revolusjonære styrkene bevegelsesfrihet), fordi den kontrarevolusjonære leiren er splitta og full av motsigelser, og fordi proletariatets parti, kommunistpartiet, leder kampen til bøndene som er hovedkrafta i revolusjonen. På den andre sida fører nettopp dette til at revolusjonen utvikler seg ujamt, og at kampen for å vinne full seier blir langvarig og vanskelig. Dermed er det klart at den langvarige revolusjonære kampen i de revolusjonære baseområdene i hovedsak er geriljakrig som bøndene fører under ledelse av kommunistpartiet. Derfor er det galt å se bort fra at det er nødvendig å bruke områdene på landsbygda som revolusjonære baseområder. Det er galt å ikke bry seg om å drive omhyggelig arbeid blant bøndene, og forsømme geriljakrigføringa.

Men når vi legger vekt på væpna kamp, betyr det ikke at vi gir avkall på andre kampformer. Tvert imot, den væpna kampen kan ikke føre fram om den ikke er samordna med andre kampformer. Og når vi legger vekt på arbeidet i baseområdene på landsbygda, betyr det ikke at vi gir opp arbeidet vårt i byene og i andre store områder på landsbygda der fienden fortsatt har makta. Tvert imot, hvis vi ikke arbeider i byene og i disse andre områdene på landsbygda, blir våre egne baseområder på landsbygda isolert, og revolusjonen kommer til å li nederlag. Dessuten er det endelige målet for revolusjonen å ta byene, som er fiendens viktigste baser. Dette målet kan vi ikke nå om vi ikke driver skikkelig arbeid i byene.

Det er altså klart at revolusjonen verken kan seire i områdene på landsbygda eller i byene, hvis ikke fiendehæren blir knust. For hæren er fiendens viktigste våpen mot folket. Derfor er det viktig både å tilintetgjøre fiendestyrkene på slagmarka, og skape oppløsning blant dem.

Det er også klart at kommunistpartiet må være på vakt mot utålmodighet og eventyrpolitikk når det driver propaganda- og organisasjonsarbeid i de byene og i de områdene på landsbygda som har vært okkupert av fienden lenge, og der reaksjon og mørke krefter har herska i lang tid. Der må partiet la handplukka kadrer arbeide illegalt. Det må samle krefter, og vente på det rette øyeblikket. Når partiet leder folket i kampen mot fienden, må det ta i bruk taktikken med å rykke fram steg for steg, sakte men sikkert. Det må holde seg til prinsippet om å føre kamper med retten på si side, til sin fordel og med måte. Det må gjøre bruk av alle åpne former for virksomhet som er tillatt etter lover, forordninger og sedvane i samfunnet. Skrik og skrål og halsløs gjerning kan aldri føre til framgang.

3.OPPGAVENE FOR DEN KINESISKE REVOLUSJONEN

Imperialismen og den føydale godseierklassen er de viktigste fiendene til den kinesiske revolusjonen på dette stadiet. Hva er da oppgavene for revolusjonen nå?

De viktigste oppgavene er uten tvil å slå til mot disse to fiendene. Det vil si å gjennomføre en nasjonal revolusjon for å gjøre ende på den utenlandske imperialistiske undertrykkinga, og en demokratisk revolusjon for å gjøre slutt på undertrykkinga til den føydale godseierklassen. Den fremste og viktigste oppgava er den nasjonale revolusjonen for å styrte imperialismen.

Disse to store oppgavene er knytta sammen. Hvis vi ikke styrter det imperialistiske herredømmet, kan vi ikke få slutt på herredømmet til den føydale godseierklassen, fordi imperialismen er den viktigste støtta for det. På samme måte blir det umulig å bygge opp mektige revolusjonære styrker for å styrte det imperialistiske herredømmet, hvis vi ikke hjelper bøndene i kampen for å styrte den føydale godseierklassen. For den føydale godseierklassen er det viktigste samfunnsmessige grunnlaget for det imperialistiske herredømmet i Kina, og bøndene er hovedkrafta i den kinesiske revolusjonen. Derfor er de to grunnleggende oppgavene, den nasjonale revolusjonen og den demokratiske revolusjonen, to forskjellige oppgaver samtidig som de utgjør en enhet.

Den viktigste oppgava for den nasjonale revolusjonen akkurat nå er å gjøre motstand mot de japanske imperialistene som har trengt inn i Kina. Samtidig må vi gjennomføre den demokratiske revolusjonen for å vinne krigen. De to revolusjonære oppgavene er altså knytta sammen allerede. Det er galt å se på den nasjonale revolusjonen og den demokratiske revolusjonen som to helt ulike stadier i revolusjonen.

4. DRIVKREFTENE I DEN KINESISKE REVOLUSJONEN

Hva er drivkreftene i den kinesiske revolusjonen, ut fra karakteren til det kinesiske samfunnet og angrepsmåla og oppgavene for den kinesiske revolusjonen slik vi har analysert og avgrensa dem her?

Det kinesiske samfunnet er kolonialt, halvkolonialt og halvføydalt. Angrepsmåla for revolusjonen er først og fremst herredømmet til den utenlandske imperialismen og føydalismen i Kina. Oppgavene for revolusjonen er å styrte disse to undertrykkerne. Hvilke klasser og lag i det kinesiske samfunnet utgjør da de kreftene som er i stand til å bekjempe undertrykkerne? Dette er spørsmålet om drivkreftene i den kinesiske revolusjonen på dette stadiet. Det er absolutt nødvendig å forstå dette spørsmålet godt hvis vi skal kunne løse problemet om den grunnleggende taktikken i den kinesiske revolusjonen riktig.

Hvilke klasser har vi i det kinesiske samfunnet dag? Vi har godseierklassen og borgerskapet. Godseierklassen og det øvre sjiktet av borgerskapet er herskerklassene i det kinesiske samfunnet. Så har vi proletariatet, bøndene, og de ulike delene av småborgerskapet som ikke er bønder. Alle disse er fortsatt undertrykte klasser i veldige områder i Kina.

Den økonomiske stillinga disse klassene har i samfunnet, er helt avgjørende for hvilken holdning og hvilket standpunkt de tar til den kinesiske revolusjonen. Det er altså det samfunnsøkonomiske systemet i Kina som bestemmer både angrepsmåla, oppgavene og drivkreftene i revolusjonen.

La oss nå analysere de ulike klassene i det kinesiske samfunnet.

1. Godseierklassen

Godseierklassen er det viktigste samfunnsmessige grunnlaget for det imperialistiske herredømmet i Kina. Denne klassen utnytter det føydale systemet til å utbytte og undertrykke bøndene. Den hemmer den politiske, økonomiske og kulturelle utviklinga i Kina, og spiller overhodet ingen progressiv rolle.

Derfor er godseierne, som klasse, et angrepsmål og ikke ei drivkraft i revolusjonen.

I motstandskrigen nå, har en del av storgodseierne, sammen med en del av storborgerskapet (kapitulasjonistene) overgitt seg til de japanske angriperne og blitt landssvikere. En annen del av storgodseierne, og en annen del av storborgerskapet (stribukkene), vakler stadig mer, sjøl om de fortsatt hører til i den leiren som er mot Japan. Men ganske mange av de opplyste storfolka blant de mellomstore eller små godseierne er litt farga av kapitalismen. De viser at de er villige til å gjøre en del i motstandskrigen. Vi må gå sammen med dem i den felles kampen mot Japan.

2. Borgerskapet

Det går et skille mellom komprador-storborgerskapet og det nasjonale borgerskapet.

Komprador-storborgerskapet er en klasse som tjener kapitalistene i de imperialistiske landa direkte, og som blir holdt i live av dem. De er knytta nært sammen med de føydale kreftene på landsbygda med utallige band. Derfor er de et angrepsmål for den kinesiske revolusjonen. I revolusjonens historie har de aldri vært ei drivkraft.

Men ulike deler av komprador-storborgerskapet er underlagt ulike imperialistmakter. Når motsigelsene mellom imperialistmaktene blir svært skjerpa, og revolusjonen i hovedsak er retta mot ei bestemt imperialistmakt, er det mulig at de delene av kompradorklassen som tjener andre grupper av imperialister, slutter seg til fronten mot denne ene imperialistmakta til en viss grad og i ei viss tid. Men de kommer til å vende seg mot den kinesiske revolusjonen i samme øyeblikk som herrene deres gjør det.

I den krigen som pågår nå, har det pro-japanske storborgerskapet (kapitulasjonistene) enten overgitt seg, eller så forbereder de seg på det. Det pro-europeiske og pro-amerikanske storborgerskapet (stribukkene) vakler mer og mer, sjøl om de fortsatt hører til i den leiren som er mot Japan, De driver et dobbeltspill som går ut på å gjøre motstand mot Japan samtidig som de kjemper mot kommunistpartiet. Politikken vår overfor kapitulasjonistene i storborgerskapet er å behandle dem som fiender, og slå dem ned med hard hand. Overfor stribukkene i storborgerskapet fører vi en tosidig revolusjonær politikk. På den ene sida går vi sammen med dem fordi de fortsatt er mot Japan, og fordi vi bør utnytte motsigelsene mellom dem og den japanske imperialismen. Men på den andre sida kjemper vi besluttsomt mot dem fordi de fører en folkefiendtlig, anti-kommunistisk og reaksjonær politikk som er til skade for motstanden og enheten. Både motstanden og enheten ville stå i fare hvis vi ikke førte denne kampen.

Det nasjonale borgerskapet er en klasse med en tosidig karakter.

På den ene sida er det nasjonale borgerskapet undertrykt av imperialismen og basta og bundet av føydalismen. Følgelig står det i motsetning til begge to. Slik sett er det ei av de revolusjonære kreftene, I løpet av den kinesiske revolusjonen har det vist at det er villig til å gjøre en del i kampen mot imperialismen og embetsmanns- og krigsherre-regjeringene.

Men på den andre sida mangler det nasjonale borgerskapet det motet som skal til for å kjempe fullt og helt mot imperialismen og føydalismen. Det er nemlig økonomisk og politisk svakt, og fortsatt er det knytta til imperialismen og føydalismen med økonomiske band. Dette kommer svært tydelig til syne når de revolusjonære kreftene i folket vokser seg sterke.

Den tosidige karakteren til det nasjonale borgerskapet fører til at det til sine tider og til en viss grad kan delta i revolusjonen mot imperialismen og embetsmanns- og krigsherre-regjeringene, og bli ei revolusjonær kraft. Men andre ganger er det fare for at det følger i fotspora til komprador-storborgerskapet, og blir handlanger for det i kontrarevolusjonen.

Det nasjonale borgerskapet i Kina er stort sett det samme som mellomborgerskapet. Det har aldri egentlig hatt politisk makt. Det har vært holdt nede av den reaksjonære politikken til storgodseierklassen og storborgerskapet som sitter ved makta, enda det fulgte de to herskerklassene i kampen mot revolusjonen i perioden fra 1927 til 1931 (før 18. september-hendinga). I denne krigen skiller det nasjonale borgerskapet seg ikke bare fra kapitulasjonistene i storgodseierklassen og storborgerskapet, men også fra de storborgerlige stribukkene, og hittil har det vært en forholdsvis bra forbundsfelle for oss. Derfor er det absolutt nødvendig å føre en forsiktig politikk overfor det nasjonale borgerskapet.

3. De ulike delene av småborgerskapet som ikke er bønder

De delene av småborgerskapet som ikke er bønder, består av et svært antall intellektuelle, småhandelsmenn, handverkere og folk i frie yrker.

Stillinga deres likner til en viss grad stillinga til mellombøndene. Alle sammen lir under undertrykkinga fra imperialismen, føydalismen og storborgerskapet, og de blir stadig drevet nærmere ruin og utarming.

Derfor er disse delene av småborgerskapet ei av drivkreftene i revolusjonen, og de er pålitelige forbundsfeller for proletariatet. De kan bare frigjøre seg hvis de står under ledelse av proletariatet.

La oss nå analysere de ulike delene av småborgerskapet som ikke er bønder.

For det første, de intellektuelle og den studerende ungdommen. De utgjør ikke en særskilt klasse eller et særskilt lag. I dagens Kina kan vi rekne de fleste av dem til småborgerskapet når vi dømmer etter familiebakgrunn, levekår og politisk syn. Det er blitt betydelig mange flere av dem i løpet av de siste tiåra. Ei gruppe intellektuelle har slutta seg til imperialistene og storborgerskapet, og arbeider for dem, mot folket. Men de fleste intellektuelle og de fleste studentene er undertrykt av imperialismen, føydalismen og storborgerskapet. De lever i frykt for å bli arbeidsløse, eller for å måtte avbryte studiene. Derfor er de gjerne temmelig revolusjonære. De har større eller mindre kjennskap til borgerlig vitenskap. De har et skarpt blikk for politikk, og på dette stadiet av revolusjonen spiller de ofte ei rolle som fortropp, eller tjener som bindeledd til massene. Den kinesiske studentbevegelsen i utlandet før revolusjonen i 1911, 4. mai-bevegelsen i 1919, 30. mai-bevegelsen i 1925 og 9. desember-bevegelsen i 1935 er slående bevis på dette. Særlig kan alle de intellektuelle som er mer eller mindre utarma, gjøre felles sak med arbeiderne og bøndene, og støtte eller delta i revolusjonen. I Kina var det blant intellektuelle og unge studenter at den marxist-leninistiske ideologien først fikk stor utbredelse og blei godtatt av mange. Vi må ha med revolusjonære intellektuelle. Ellers er det ikke mulig å organisere de revolusjonære styrkene og drive revolusjonært arbeid framgangsrikt. Men de intellektuelle har ofte lett for å være subjektive og individualistiske. De tenker ofte upraktisk og handler ubesluttsomt så lenge de ikke har kasta seg inn i de revolusjonære massekampene med liv og sjel, eller bestemt seg for å tjene massenes interesser og bli ett med dem. Derfor kommer ikke alle de revolusjonære intellektuelle i Kina til å være revolusjonære til siste slutt, sjøl om de breie massene av dem kan spille ei rolle som fortropp eller tjene som bindeledd til massene. Noen kommer til å falle fra de revolusjonære rekkene i kritiske øyeblikk og bli passive, og noen få kan tilmed bli fiender av revolusjonen. De intellektuelle kan bare overvinne manglene sine om de deltar i massekamper i lang tid.

For det andre, småhandelsmennene. De driver vanligvis små butikker, og har få eller ingen ansatte. De har truselen om ruin hengende over seg fordi de blir utbytta av imperialismen, storborgerskapet og ågerkarene.

For det tredje, handverkerne. Det er svært mange av dem. De eier sine egne produksjonsmidler. Enten leier de ikke arbeidskraft, eller så har de bare en eller to læregutter eller hjelpere. Stillinga deres er nokså lik stillinga til mellombøndene.

For det fjerde, folk i frie yrker. Denne gruppa omfatter folk fra forskjellige yrker, for eksempel leger. De utbytter ikke andre, eller de gjør det bare i liten grad. Stillinga deres er nokså lik stillinga til handverkerne.

Disse delene av småborgerskapet omfatter enormt mange som vi må vinne over til vår side. Vi må beskytte interessene deres, for stort sett kan de støtte eller ta del i revolusjonen, og de er gode forbundsfeller. Svakheten deres er at noen av dem lett blir påvirka av borgerskapet. Derfor må vi drive revolusjonær propaganda og organisering blant dem.

4. Bøndene

Bøndene utgjør om lag 80 prosent av den samla folkemengden i Kina. De er hovedkrafta i den nasjonale økonomien i dag.

Det foregår en skarp polariseringsprosess blant bøndene.

For det første, rikbøndene. De utgjør om lag 5 prosent av befolkninga på landsbygda (eller om lag 10 prosent om vi rekner med godseierne). De er borgerskapet på landsbygda. De fleste rikbøndene i Kina er halvføydale ettersom de leier ut en del av jorda si, driver åger, og utbytter landarbeiderne hensynsløst. Men vanligvis arbeider de sjøl også, og slik sett hører de til bøndene. Den produksjonsforma rikbøndene står for, kommer fortsatt til å være nyttig ei viss tid framover. Allment sett kan de bidra en del til den anti-imperialistiske kampen til bondemassene, og holde seg nøytrale i jordbruksrevolusjonen mot godseierne. Derfor må vi ikke rekne rikbøndene til samme klasse som godseierne, og vi må ikke slå inn på en politikk for å avskaffe rikbondeklassen før tida er inne til det.

For det andre, mellombøndene. De utgjør om lag 20 prosent av befolkninga på landsbygda i Kina. De kan brødfø seg sjøl økonomisk (de kan ha noe å legge til side når avlinga er god, og hå og da leier de arbeidskraft, eller låner ut små pengesummer mot renter). Stort sett utbytter de ikke andre, men er sjøl utbytta av imperialismen, godseierklassen og borgerskapet. De har ingen politiske retter. Noen av dem har ikke nok jord, og bare ei gruppe (de velstående mellombøndene) har overskudd på jord. Mellombøndene kan ikke bare bli med i den anti-imperialistiske revolusjonen og jordbruksrevolusjonen, de kan godta sosialismen også. Derfor kan hele mellombondeklassen bli en pålitelig forbundsfelle for proletariatet. De er ei viktig drivkraft i revolusjonen. En av de tingene som avgjør om revolusjonen skal seire eller li nederlag, er om mellombøndene er for eller mot. Dette gjelder særlig etter jordbruksrevolusjonen, for da blir flertallet av befolkninga på landsbygda mellombønder.

For det tredje, fattigbøndene. Fattigbøndene og landarbeiderne utgjør il sammen om lag 70 prosent av befolkninga på landsbygda i Kina. De er de breie bondemassene som ikke har nok jord, eller ikke har jord i det hele tatt. De er halvproletariatet på landsbygda, den største drivkrafta i den kinesiske revolusjonen, den naturlige og mest pålitelige forbundsfellen til proletariatet, og hovedstyrken til de revolusjonære kreftene i Kina. Fattigbøndene og mellombøndene kan ikke slå seg fri om de ikke står under ledelse av proletariatet, og proletariatet kan ikke lede revolusjonen fram til seier om det ikke oppretter et fast forbund med fattigbøndene og mellombøndene. Uten dette er det ikke mulig å vinne. Når vi bruker uttrykket «bøndene», sikter vi først og fremst til fattigbøndene og mellombøndene.

5. Proletariatet

Det kinesiske proletariatet teller mellom 2 500 000 og 3 000 000 arbeidere i moderne industri. I byene teller arbeiderne i småindustri og handverk og ansatte i handelsforetak til sammen om lag 12 000 000. I tillegg er det et stort antall proletarer på landsbygda (landarbeiderne) og andre eiendomsløse i by og bygd.

Det kinesiske proletariatet har de samme grunnleggende egenskapene som proletariatet overalt — det er knytta til den mest framskredne forma for økonomi, har sterk sans for organisering og disiplin, og eier ikke private produksjonsmidler. I tillegg har det mange andre utmerka egenskaper.

Hvilke egenskaper er det?

For det første er det kinesiske proletariatet mer besluttsomt og konsekvent i den revolusjonære kampen enn de andre klassene. Det skyldes at det kinesiske proletariatet er utsatt for tredobbel undertrykking (fra imperialismen, borgerskapet og føydalismen). Det er sjelden å se så hard og grusom undertrykking i andre land. Ettersom det ikke er noe økonomisk grunnlag for sosialreformisme i det koloniale og halv-koloniale Kina, slik som i Europa, er hele proletariatet svært revolusjonært, med unntak av noen få streikebrytere.

For det andre kom proletariatet under ledelse av sitt eget revolusjonære parti — Kinas Kommunistiske Parti — med det samme det sto fram på den revolusjonære arenaen. Det blei den mest politisk bevisste klassen i det kinesiske samfunnet.

For det tredje har det kinesiske proletariatet naturlige band til bondemassene. Flertallet av proletariatet kommer nemlig fra bonde familier som har blitt ruinert. Dette gjør det lettere å opprette et nært forbund med bondemassene.

Derfor er det kinesiske proletariatet den grunnleggende drivkrafta i den kinesiske revolusjonen, til tross for visse uunngåelige svakheter. Det er lite (sammenlikna med bøndene), det er ungt (sammenlikna med proletariatet i de kapitalistiske landa), og det har et lavt utdanningsnivå (sammenlikna med borgerskapet). Den kinesiske revolusjonen kan helt sikkert ikke lykkes uten at den blir leda av proletariatet. La oss ta et eksempel fra fortida. Revolusjonen i 1911 slo feil fordi proletariatet ikke tok bevisst del i den, og fordi det ennå ikke fans noe kommunistparti på den tida. Seinere oppnådde revolusjonen i 1924—27 stor framgang ei stund fordi proletariatet tok bevisst del i den og leda den, og fordi kommunistpartiet var stifta. Revolusjonen endte med nederlag fordi storborgerskapet sveik forbundet med proletariatet, og gikk bort fra det felles revolusjonære programmet, og fordi det kinesiske proletariatet og proletariatets politiske parti ikke hadde nok revolusjonær erfaring ennå. La oss ta for oss krigen mot Japan i dag. Hele nasjonen står sammen, vi har starta den store motstandskrigen, og vi fører den besluttsomt, fordi proletariatet og kommunistpartiet har ledelsen i den nasjonale enhetsfronten mot Japan.

Det kinesiske proletariatet må forstå at det ikke kan seire bare ved å lite på sin egen styrke, sjøl om det er den mest politisk bevisste og best organiserte klassen. Skal det vinne, må det, i samsvar med de skiftende vilkåra, gå sammen med alle klasser og lag som kan ta del i revolusjonen, og organisere en revolusjonær enhetsfront. Blant de ulike klassene i det kinesiske samfunnet, er bøndene faste forbundsfeller for arbeiderklassen. Småborgerskapet i byene er pålitelige forbundsfeller, og det nasjonale borgerskapet er forbundsfeller i visse perioder og til en viss grad. Dette er en av de grunnleggende lovene som historia til den kinesiske revolusjonen i nyere tid har slått fast.

6. Omstreiferne

Kinas stilling som kolon og halvkoloni har ført til svær arbeidsløshet på landsbygda og i byene. Ettersom mange av de arbeidsløse har mista muligheten til å livnære seg på hederlig vis, er de blitt tvunget til å ty til et uhederlig levebrød. Derfor er det så mange røvere, landstrykere, tiggere og prostituerte, og så mange som lever av å utnytte folks overtru. Dette samfunnslaget er ustadig. Noen lar seg lett kjøpe av de reaksjonære kreftene, andre kan slutte seg til revolusjonen. De har det med å ødelegge heller enn å bygge opp, for de har ikke sans for oppbygging. Når de slutter seg til revolusjonen, blir de en kilde til anarkisme og til den ideologien som kjennetegner omflakkende opprørere i de revolusjonære rekkene. Derfor må vi vite hvordan vi skal omskolere dem, og vi må være på vakt mot ødeleggelsestrangen deres.

Dette er vår analyse av drivkreftene i den kinesiske revolusjonen.

5. HVILKEN KARAKTER HAR DEN KINESISKE REVOLUSJONEN?

Nå har vi forstått karakteren til det kinesiske samfunnet, dvs. de særegne forholda i Kina. Det er den vesentligste forutsetninga for å kunne løse alle problemene som gjelder den kinesiske revolusjonen. Vi er også klar over angrepsmåla, oppgavene og drivkreftene i den kinesiske revolusjonen. Det er de grunnleggende spørsmåla på dette stadiet i revolusjonen, og de springer ut av den særegne karakteren til det kinesiske samfunnet, dvs. de særegne forholda i Kina. Nå som vi forstår alt dette, kan vi også forstå et annet grunnleggende spørsmål i revolusjonen på dette stadiet, nemlig hvilken karakter den kinesiske revolusjonen har.

Hvilken karakter har så den kinesiske revolusjonen på dette stadiet? Er det en borgerlig-demokratisk eller en proletarisk-sosialistisk revolusjon? Revolusjonen er åpenbart ikke proletarisk-sosiaiistisk, men borgerlig-demokratisk.

Det kinesiske samfunnet er kolonialt, halvkolonialt og halvføydalt. Hovedfiendene for den kinesiske revolusjonen er imperialismen og føydalismen. Oppgavene for revolusjonen er å styrte disse to fiendene ved hjelp av en nasjonal og demokratisk revolusjon, der borgerskapet deltar til sine tider. Sjøl om storborgerskapet sviker revolusjonen og blir en fiende, er revolusjonen i første rekke retta mot imperialismen og føydalismen, og ikke mot kapitalismen og den kapitalistiske privateiendommen allment sett. — Ettersom alt dette er sant, er den kinesiske revolusjonen på dette stadiet ikke proletarisk-sosialistisk, men borgerlig-demokratisk.(23)

Men den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina i dag er ikke lenger en vanlig borgerlig-demokratisk revolusjon av den gamle typen, som er avlegs nå. Den hører til en ny, særskilt type. Vi kan kalle den for den nydemokratiske revolusjonen, og den utvikler seg både i Kina og i alle andre kolonier og halvkolonier. Den nydemokratiske revolusjonen er en del av den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen, for den kjemper besluttsomt mot imperialismen, dvs. den internasjonale kapitalismen. Den politiske målsettinga for denne revolusjonen er å innføre et felles diktatur av de revolusjonære klassene over imperialistene, landssvikerne og de reaksjonære. Den kjemper mot at det kinesiske samfunnet skal omformes til et samfunn under borgerskapets diktatur. Den økonomiske målsettinga er å nasjonalisere alle de store foretaka og kapitalen som tilhører imperialistene, landssvikerne og de reaksjonære, og dele ut den jorda godseierne eier til bøndene. De privatkapitalistiske foretaka kommer allment sett til å bli beholdt, og rikbonde-økonomien blir ikke utrydda. Slik sett rydder den nye typen demokratisk revolusjon på den ene sida vegen for kapitalismen, mens den på den andre sida skaper forutsetningene for sosialismen. Det stadiet den kinesiske revolusjonen er i nå, er et overgangsstadium som varer fra det koloniale, halvkoloniale og halvføydale samfunnet blir avskaffa, til det blir oppretta et sosialistisk samfunn. Det er med andre ord prosessen med den nydemokratiske revolusjonen. Denne prosessen begynte først etter den første verdenskrigen og Oktoberrevolusjonen i Russland. I Kina tok den til med 4. mai-bevegelsen i 1919. En nydemokratisk revolusjon er en anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjon som de breie folkemassene gjennomfører under ledelse av proletariatet. Det kinesiske samfunnet kan ikke rykke fram mot sosialismen uten å gå gjennom en slik revolusjon. Det fins ingen annen veg.

Den nydemokratiske revolusjonen er svært forskjellig fra de demokratiske revolusjonene vi kjenner fra Europa og Amerika. Den fører ikke til borgerskapets diktatur, men til diktaturet til enhetsfronten mellom alle de revolusjonære klassene under ledelse av proletariatet. Den politiske makta til den nasjonale enhetsfronten mot Japan under motstandskrigen i dag er den anti-japanske demokratiske politiske makta som er oppretta i baseområdene under ledelse av kommunistpartiet. Dette er verken et borgerlig eller et proletarisk enklassediktatur. Det er det felles diktaturet til de revolusjonære klassene under proletariatets ledelse. Alle som er for motstand mot Japan og for demokrati, har rett til å ta del i denne politiske makta, uansett partitilknytning.

Den nydemokratiske revolusjonen skiller seg også fra en sosialistisk revolusjon. Den styrter herredømmet til imperialistene, landssvikerne og de reaksjonære i Kina, men den knuser ikke noen del av kapitalismen som er stand til å bidra til kampen mot imperialismen og føydalismen.

Den nydemokratiske revolusjonen er stort sett på linje med den revolusjonen som Folkets tre prinsipper står for, slik dr. Sun Yat-sen la dem fram i 1924. I Oppropet fra Kuomintangs første nasjonale kongress, som blei sendt ut det året, skreiv dr. Sun:

Borgerskapet har vanligvis skaffa seg monopol på det såkalte demokratiske systemet i moderne stater, og det er rett og slett blitt et redskap for å undertrykke vanlige folk. Derimot betyr Kuomintangs prinsipp om demokrati at det demokratiske systemet er noe alle vanlige folk har del i, og ikke privateiendommen til de få.

Han la til:

Kinesisk-eide og utenlandsk-eide foretak som banker, jernbaner og flyselskaper skal drives og administreres av staten, hvis det dreier seg om monopolselskaper, eller hvis de er for store til å drives privat. Da kan ikke privatkapitalen dominere levekåra til folket. Dette er hovedprinsippet for kontroll med kapitalen.

I testamentet sitt påpekte dr. Sun igjen grunnprinsippet for innenriks-og utenrikspolitikken: «Vi må reise folkemassene og forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn, og kjempe sammen med dem.» Slik blei Folkets tre prinsipper for det gamle demokratiet, som var tilpassa den gamle situasjonen internasjonalt og innenlands, omskapt til Folkets tre prinsipper for nydemokratiet, som er tilpassa den nye situasjonen internasjonalt og innenlands. I oppropet sitt den 22. september 1937 kunngjorde Kinas Kommunistiske Parti at «Folkets tre prinsipper er det Kina trenger i dag, og partiet vårt står klart til å kjempe for at de skal bli satt ut i livet fullt ut». Da var det nettopp de nye Folkets tre prinsipper vi sikta til, og ingen andre. Disse Folkets tre prinsipper inneholder dr. Sun Yat-sens tre store politiske retningslinjer — forbund med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. Ingen utforminger av Folkets tre prinsipper som avviker fra De tre store politiske retningslinjene, er revolusjonære i den nye situasjonen internasjonalt og innenlands. (Kommunismen og Folkets tre prinsipper er forskjellige i alle andre spørsmål, enda om de er enige om det grunnleggende politiske programmet for den demokratiske revolusjonen, men det skal vi ikke gå inn på her.)

Vi kan altså ikke se bort fra den rolla proletariatet, bøndene og de andre delene av småborgerskapet spiller i den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina, enten det gjelder å organisere kreftene til kamp (det vil si enhetsfronten), eller organisere statsmakta. Den som prøver å gå utenom disse klassene, kommer helt sikkert ikke til å klare å løse problemet om hvordan det skal gå med den kinesiske nasjonen, og heller ikke noen av de andre problemene som Kina står overfor. På dette stadiet må den kinesiske revolusjonen gå inn for å skape en demokratisk republikk der både arbeiderne, bøndene og de andre delene av småborgerskapet har den stillinga og rolla som de rettmessig skal ha. Det må med andre ord være en demokratisk republikk som bygger på et revolusjonært forbund mellom arbeiderne, bøndene, småborgerskapet i byene, og alle andre som er mot imperialismen og føydalismen. En slik republikk kan bare bli oppretta dersom proletariatet har ledelsen.

6. FRAMTIDSUTSIKTENE FOR DEN KINESISKE REVOLUSJONEN

Nå som de grunnleggende spørsmåla er klargjort — karakteren til det kinesiske samfunnet og angrepsmåla, oppgavene, drivkreftene og karakteren til den kinesiske revolusjonen på dette stadiet — er det lett å se framtidsutsiktene. Det betyr at det er lett å skjønne forholdet mellom den borgerlig-demokratiske og den proletarisk-sosialistiske revolusjonen, eller forholdet mellom dette stadiet i den kinesiske revolusjonen og de stadiene som kommer i framtida.

Den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina på dette stadiet er ikke en vanlig demokratisk revolusjon av den gamle typen. Den hører til en ny, særskilt type — den er en nydemokratisk revolusjon. Denne revolusjonen foregår i den nye internasjonale situasjonen i nittentretti-og førtiåra, som er kjennetegna av at sosialismen er på frammarsj og at kapitalismen er i tilbakegang. Den foregår i perioden med den andre verdenskrigen og i en revolusjonær epoke. Derfor kan det ikke herske tvil om at framtidsutsiktene for den kinesiske revolusjonen til sjuende og sist ikke er kapitalismen, men sosialismen og kommunismen.

Formålet med den kinesiske revolusjonen på dette stadiet er å forandre det koloniale, halvkoloniale og halvføydale samfunnet vi har i dag, dvs. å kjempe for at den nydemokratiske revolusjonen blir fullført. Derfor er det slett ikke overraskende at den kapitalistiske økonomien kommer til å utvikle seg til en viss grad i det kinesiske samfunnet når hindringene for utviklinga av kapitalismen blir feid vekk etter at revolusjonen har seira. Det er nettopp dette vi må rekne med. Når den demokratiske revolusjonen seirer i det økonomisk tilbakeliggende Kina, er det ikke til å unngå at kapitalismen utvikler seg til en viss grad. Men det er bare ett av resultatene av den kinesiske revolusjonen. Det er ikke hele bildet. Det vil vise seg at både sosialistiske og kapitalistiske faktorer kommer til å utvikle seg. Hvilke sosialistiske faktorer er det? Det er at proletariatet og kommunistpartiet kommer til å bli viktigere og viktigere i forhold til de andre politiske kreftene i landet. Det er at proletariatet og kommunistpartiet kommer til å ha ledelsen. Dette godtar bøndene, de intellektuelle og småborgerskapet i byene allerede, eller så kommer de sannsynligvis til å godta det. Det er den statlige sektoren av økonomien, eid av den demokratiske republikken, og den kooperative sektoren av økonomien, eid av det arbeidende folket. Dette er de sosialistiske faktorene. Med en gunstig internasjonal situasjon i tillegg til dette, er det svært sannsynlig at den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina til sjuende og sist kommer til å styre unna den kapitalistiske vegen og slå inn på den sosialistiske vegen.

7. DEN DOBBELTE OPPGAVA FOR DEN KINESISKE REVOLUSJONEN OG DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET

Når vi oppsummerer alle avsnitta i dette kapitlet, ser vi at den kinesiske revolusjonen som helhet innebærer ei dobbelt oppgave. Det vil si at den omfatter både den borgerlig-demokratiske revolusjonen (den nydemokratiske revolusjonen) og den proletarisk-sosialistiske revolusjonen, dvs. både dette stadiet i revolusjonen og de stadiene som kommer i framtida. Partiet til proletariatet, det kinesiske kommunistpartiet, har ansvaret for å lede denne dobbelte oppgava. Ingen revolusjon kan lykkes hvis ikke kommunistpartiet har ledelsen.

Summen av de store og ærerike oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet er å fullføre den borgerlig-demokratiske revolusjonen (den nydemokratiske revolusjonen) i Kina, og omforme den til en sosialistisk revolusjon når alle de nødvendige vilkåra er til stede. Alle partimedlemmene må gå inn for å gjennomføre disse oppgavene. De må ikke under noen omstendigheter gi opp på halvvegen. Noen umodne kommunister trur at oppgava vår bare er å gjennomføre den demokratiske revolusjonen som pågår nå, og ikke den sosialistiske revolusjonen i framtida. Eller så trur de at den revolusjonen som pågår nå, eller jordbruksrevolusjonen, virkelig er den sosialistiske revolusjonen. Vi må uttrykkelig slå fast at disse synspunktene er feilaktige. Alle kommunister bør vite at den revolusjonære bevegelsen i Kina, som kommunistpartiet leder, til sammen omfatter to stadier, den demokratiske og den sosialistiske revolusjonen. Dette er to helt forskjellige revolusjonære prosesser, og den andre kan bare gjennomføres etter at den første er fullført. Den demokratiske revolusjonen er nødvendig for å forberede den sosialistiske revolusjonen, og den sosialistiske revolusjonen kommer som en uunngåelig følge av den demokratiske revolusjonen. Det endelige målet alle kommunister kjemper for, er å skape et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Bare om vi forstår forskjellen mellom den demokratiske og den sosialistiske revolusjonen, og samtidig er klar over sammenhengen mellom dem, kan vi lede den kinesiske revolusjonen riktig.

Det fins ingen andre politiske partier (borgerlige eller småborgerlige) enn kommunistpartiet som kan klare oppgava med å lede de to store revolusjonene i Kina, den demokratiske og den sosialistiske, fram til full seier. Kommunistpartiet har tatt på seg denne dobbelte oppgava fra det øyeblikket det blei stifta, og det har kjempa hardt for å gjennomføre den i atten år.

Denne oppgava er både ærerik og vanskelig. Vi kan ikke gjennomføre den uten et bolsjevisert kinesisk kommunistparti, et landsomfattende parti for de breie massene, et parti som er konsolidert fullt ut ideologisk, politisk og organisatorisk. Derfor har alle kommunister plikt til å spille ei aktiv rolle for å bygge opp et slikt kommunistparti.

NOTER

1. Ifølge kinesiske overleveringer blei kompasset oppfunnet for svært lenge sia. De magnetiske egenskapene til magnetjernsteinen er nevnt så tidlig som i det 3. hundreåret f. Kr i Lü Buwei sin Almanakk. I begynnelsen av det 1. hundreåret e. Kr. skreiv den materialistiske filosofen Wang Chong i Lunheng at magnetjernsteinen peker mot sør. Dette tyder på at magnetisk polaritet var kjent på den tida. Reiseskildringer som er skrevet i begynnelsen av det 12. hundreåret viser at det alt på den tida var vanlig at kinesiske sjøfarere brukte kompass. 

2. Ifølge gamle dokumenter blei papiret oppfunnet av Cai Lun, som var hoffevnukk under Han-dynastiet i øst (25—220 e.Kr.). Han lagde papir av bark, hamp, filler og utslitte fiskegarn. Cai Lun la fram oppfinnelsen sin for keiseren i 105 e. Kr. (det siste året keiser Ho Ti regjerte). Etter det blei denne metoden for å framstille papir fra plantefibre smått om senn utbredd i Kina.

3. Tretavletrykk blei oppfunnet rundt år 600 e. Kr. under Suidynastiet.

4. Trykk med løse typer blei oppfunnet av Bi Sheng under Song-dynastiet, mellom 1041 og 1048.

5. Ifølge overleveringene blei kruttet oppfunnet i Kina i det 9. hundreåret. Allerede i det 11. hundreåret blei det brukt til å fyre av kanoner.

6. Chen Sheng, Wu Guang, Xiang Yu og Liu Bang var ledere for det første store bondeopprøret under Qin-dynastiet. Chen Sheng og Wu Guang var blant de ni hundre utskrevne soldatene som var på veg for å gjøre gamisonstjeneste ved en grensepost i 209 f. Kr. De organiserte en oppstand mot tyranniet til Qin-dynastiet, i Chihsien fylke (i dag Suhsien fylke i Anhui-provinsen). Xiang Yu og Liu Bang er de best kjente av dem som reiste seg over hele landet som svar på dette væpna opprøret. Hæren til Xiang Yu tilintetgjorde hovedstyrkene til Qin, og troppene til Liu Bang tok hovedstaden i Qin-riket. I de kampene som fulgte mellom Liu Bang og Xiang Yu, slo Liu Bang Xiang Yu og grunnla Han-dynastiet.

7. Sinshih, Pinglin, De røde øyenbryna og Bronsehestene er navn på bondeopprør de siste åra under Han-dynastiet i vest, da det var utbredd uro blant bøndene. I år 8 e. Kr. styrta Wang Mang det herskende dynastiet, gjorde seg sjøl til keiser og innførte noen få reformer for å holde bøndenes uro i sjakk. Men massene sulta, og reiste seg til opprør i Sinshih (i det som nå er Chingshan fylke i Hupeh) og Pinglin (i det som nå er Suihsien fylke i Hupeh). Bronsehestene og De røde øyenbryna var de bondestyrkene som gjorde opprør under regjeringstida til Wang, i det som nå er Sentral-Hebei og Sentral-Shantung. De røde øyenbryna var den største av bondestyrkene. Navnet kom av at soldatene malte øyenbryna sine røde.

8. De gule turbanene var en bondestyrke som gjorde opprør i 184 e. Kr. De fikk navn etter hodeplagget sitt.

9. Li Mi og Tou Chien-teh var ledere for store bondeopprør mot Suidynastiet  i  henholdvsis Henan og Hebei ved inngangen til det 7. hundreåret.

10. Wang Xizhi organiserte et opprør Shandong i 874 e. Kr. Året etter organiserte Huang Chao et opprør for å støtte han.

11. Song Jiang og Fang La var berømte ledere for  bondeopprør tidlig i det 12. hundreåret. Song Jiang opererte langs grensene mellom Shandong, Hebei, Henan og Jiangsu. Fang La opererte i Zhejiang  og Anhui.

12. I 1351 gikk folket i mange deler av landet til opprør mot styret til Yuan-dynastiet (det mongolske dynastiet). I 1352 slutta Zhu Yuanzhang seg til opprørsstyrkene som Guo Zixing leda. Da Guo døde, blei Zhu sjef for hæren. I 1368 greide han endelig å styrte styret til det mongolske dynastiet som hadde vakla under angrepa ra styrkene til folket. Så grunnla han Ming-dynastiet.

13. Li Zicheng blei også kalt kong Chuang (kongen som våger alt). Han var fra Michih i Nord-Shensi. Li var leder for ei bondereisning som førte til at Ming-dynastiet blei styrta. Reisninga begynte i Nord-Shensi i 1628. Li slutta seg til styrkene som var leda av Kao Ving-hsiang, og deltok i et felttog gjennom Henan og Anhui og tilbake til Shaanxi. Da Kao døde i 1636, blei han etterfulgt av Li, som førte felttog i provinsene Shensi, Szechuan, Henan og Hubei under navnet kong Chuang. Til slutt inntok han den keiserlige hovedstaden Peking 1644, og da tok den siste Ming-keiseren livet sitt. Det viktigste slagordet Li spredde blant massene var: «Støtt kong Chuang, så slipper dere å betale kornskatt». Et annet slagord som han brukte for å handheve disiplin blant folka sine, var: «Et mord er jamgodt med å drepe min far ei voldtekt er jamgodt med å krenke mi mor». Slik vant han støtte fra massene, og rørsla hans blei hovedstrømmen innafor bondereisningene som raste over hele landet. Ettersom han farta omrking uten noengang å opprette forholdsvis konsoliderte baseområder, blei han til slutt slått av Wu Sangui, en Ming-general som gikk Sammen med Qing-troppene i et felles angrep mot Li.

14. Fra 1856 til 1860 førte Storbritannia og Frankrike i fellesskap en aggresjonskrig mot Kina. De forente stater og Tsar-Russland støtta dem fra sidelinja. På den tida brukte regjeringa til Qing-dynastiet alle krefter til å undertrykke bonderevolusjonen for det himmelske Taiping-kongedømmet. Regjeringa førte en politikk med passiv motstand overfor de utenlandske angriperne. De britisk-franske styrkene okkuperte storbyer som Kanton, Tianjin og Beijing, plyndra og brente ned Yuanming Yuan-slottet i Peking, og tvang Qing-regjeringa til å undertegne Tianjin- og Beijing-avtalen. De viktigste bestemmelsene i disse avtalene var at Tianjin, Newchwang, Tengzhou, Taiwan, Tamsui, Chaozhou, Chiungchow, Nanjing, Zhenjiang, Jiujiang og Hankou skulle åpnes som handelshavner og at utlendinger skulle få særretter til å reise, drive misjonsvirksomhet og skipsfart på elver og innsjøer i Kina. Fra da av spredde de utenlandske aggresjonsstyrkene seg i alle kystprovinsene i Kina, og trengte djupt inn i landet.

15. I 1882—83 gjorde de franske angriperne invasjon i den nordlige delen av Indo-Kina. I 1884—85 førte de angrepskrigen sin inn i de kinesiske provinsene Guangxi, Taiwan, Fujian og Zhejiang. Til tross for seirene som blei vunnet i denne krigen, undertegna den råtne Qing-regjeringa de skammelige Tianjin-avtalen.

16. I 1900 sendte de åtte imperialistmaktene Storbritannia, De forente stater, Tyskland, Frankrike, Tsar-Russland, Japan, Italia og Østerrike-Ungarn en felles styrke for å angripe Kina. Det var et forsøk på å knuse Yi Ho Tuan-bevegetsen, som var en motstandsbevegelse i det kinesiske folket mot aggresjonen. Det kinesiske folket gjorde heltemodig motstand. De allierte styrkene fra de åtte maktene tok Taku, og okkuperte Tianjin og Beijing. I 1901 undertegna Qing-regjeringa en avtale med de åtte imperialistiske landa. De viktigste bestemmelsene i avtalen var at Kina måtte betale den enorme summen 450 millioner sølvtael som krigsskadeerstatning til disse landa. Dessuten fikk de særrett til å stasjonere tropper Beijing og i området fra Beijing til Tianjin og Shanhaiguan.

17. Konsulær domsmyndighet var en av særrettene som blei slått fast i de urettferdige avtalene imperialistmaktene tvang regjeringene i det gamle Kina til å gå med på. Det begynte med tilleggsavtalen til den kinesisk-britiske Nanjing-avtalen, som blei undertegna ved Humen i 1843, og den kinesisk-amerikanske Wanghia-avtalen fra 1844. Det betydde at en statsborger fra et land som hadde særrett til konsulær domsmyndighet, ikke kunne stilles for en kinesisk domstol i sivile søksmål eller straffesaker, men at konsulen fra hans eget land skulle dømme i saka.

18. I slutten av det 19. hundreåret delte de imperialistmaktene som dreiv aggresjon mot Kina, landet inn i ulike innflytelsessfærer etter hvor stor økonomisk og militær innflytelse de hadde. Slik blei det fastsatt at provinsene nederst og midt i Yangtze-dalen skulle være britisk innflytelsessfære. Yunnan, Guandong og Guangxi skulle være fransk, Shandong tysk, Fujian japansk, og de tre provinsene i nordøst (i dag provinsene Liaoning, Kirin og Heilongjiang) blei tsarrussisk innflytelsessfære. Etter krigen mellom Russland og Japan i 1905, kom den sørlige delen av de tre provinsene i nordøst under japansk innflytelse.

19. De utenlandske konsesjonsområdene var områder som de imperialistiske maktene reiv til seg i handelshavnene, etter at de hadde tvunget Qing-regjeringa til å åpne disse havnene. I disse såkalte konsesjonsområdene innførte de et imperialistisk system med kolonistyre, helt uavhengig av kinesisk lov og forvaltning. Konsesjonsområdene gjorde det mulig for imperialistene å føre direkte eller indirekte politisk og økonomisk kontroll med regimet til den kinesiske føydalklassen og kompradorklassen. Under revolusjonen i 1924—27 satte det revolusjonære folket, under ledelse av det kinesiske kommunistpartiet, i gang en bevegelse for å avskaffe konsesjonsområdene. I januar 1927 tok de over de britiske konsesjonsområdene i Hankou og Jiujiang. Men etter at Chiang Kai-shek sveik revolusjonen, fikk imperialistene beholde konsesjonsområdene i ulike deler av landet.

20. Dette er sitat fra «Tesene om den revolusjonære bevegelsen i kolonier og halvkolonier», vedtatt på Kominterns sjette kongress. Stenografisk referat av Kominterns sjette kongress, nummer 6, russ. utg., Moskva 1929, s. 128.

21. Stalin, «Revolusjonen i Kina og oppgavene til Komintern,» Verker eng. utg. bind 9, s. 292.

22. Stalin, «Utsiktene for revolusjonen i Kina», (1926), Verker, eng. utg. bind 8, s. 379.

23. Se Lenin, «Det sosialdemokratiske jordbruksprogrammet under den første russiske revolusjonen, 1905—1907», Samla verker, eng. utg. bind 13, s. 219—429.