Teksten er henta fra “Mao Tsetung, Verker i utvalg 5” utgitt av Forlaget Oktober 1977 teksten er tilgjenglig på PDF-arkivet til AKP. Vi har gjort to små endringer, vi har endret romertall til vanlige tall, og endret skrivemåten av kinesiske navn, byer dvs fra Mao Tsetung til Mao Zedong.
TALE PÅ DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIETS LANDSKONFERANSE OM PROPAGANDAARABEID
12. mars 1957
Kamerater.
Denne konferansen har gått svært bra. Mange spørsmål er blitt reist i løpet av konferansen, og vi har fått høre om mange ting. Jeg skal nå komme med noen få merknader til spørsmål som kameratene her har diskutert.
Vi lever i en periode med store samfunnsendringer. Det kinesiske samfunnet har i lang tid vært midt oppe i store forandringer. Motstandskrigen mot Japan var en periode med stor forandring og frigjøringskrigen var en annen. Men endringene i dag er av mye mer grunnleggende karakter enn de tidligere. Nå bygger vi sosialismen. Flere hundre millioner mennesker tar del i bevegelsen for den sosialistiske omforminga. Klasseforholda endrer seg over hele landet. Både småborgerskapet innafor jordbruk og handverk og borgerskapet innafor industri og handel har opplevd forandringer. Samfunnssystemet og det økonomiske systemet har blitt endra. Enkeltøkonomi har blitt omforma til fellesøkonomi, og kapitalistisk privateie har blitt omforma til sosialistisk offentlig eie. Endringer av så stor betydning gir seg sjølsagt uttrykk i folks bevissthet. Menneskenes samfunnsmessige tilværelse bestemmer deres bevissthet. Disse store endringene i samfunnssystemet vårt gjenspeiler seg forskjellig blant folk fra forskjellige klasser lag og sosiale grupper. Massene støtter dem ivrig, for livet sjøl har stadfesta at sosialismen er den eneste utvegen for Kina. Å velte det gamle samfunnssystemet og opprette et nytt, det sosialistiske systemet, betyr en voldsom kamp, ei voldsom endring i samfunnssystemet og i menneskenes forhold til hverandre. En må si at situasjonen er grunnleggende sunn. Men det nye samfunnssystemet har bare så vidt blitt oppretta, og det krever tid for å bli grunnfesta. En må ikke tru at det nye systemet kan bli fullstendig grunnfesta i det øyeblikket det er oppretta. Det er umulig. Det må grunnfestes skritt for skritt. For å oppnå at det blir endelig grunnfesta, er det ikke bare nødvendig å gjennomføre den sosialistiske industrialiseringa av landet og holde fram med den sosialistiske revolusjonen på den økonomiske fronten. Det må også drives stadige og energiske sosialistiske revolusjonære kamper og sosialistisk skolering på de politiske og ideologiske frontene. I tillegg er det dessuten nødvendig med ulike internasjonale vilkår. I Kina vil kampen for å grunnfeste det sosialistiske systemet, kampen for å avgjøre om sosialismen eller kapitalismen skal seire, ta en lang historisk tidsperiode. Men vi må alle innse at det nye sosialistiske systemet uten tvil vil bli grunnfesta. Vi kan helt sikkert bygge en sosialistisk stat med moderne industri, moderne jordbruk og moderne vitenskap og kultur. Dette er det første jeg vil understreke.
For det andre, situasjonen til de intellektuelle i landet vårt. Vi har ingen nøyaktige statistikker over antallet intellektuelle i Kina. Det blir antatt at det fins omkring fem millioner av alle slag, da er både de høyere intellektuelle og de vanlige rekna med. Av disse fem millionene er det overveldende flertallet patriotiske, elsker folkerepublikken vår og er villige til å tjene folket og den sosialistiske staten. Et lite antall ønsker ikke akkurat det sosialistiske systemet velkommen og er ikke særlig glad for det. De er fortsatt skeptiske til sosialismen, men de er patriotiske når det gjelder å stå mot imperialismen. Det er en svært liten del av de intellektuelle som er fiendtlige overfor staten vår. De liker ikke staten vår, proletariatets diktatur, og de lengter etter det gamle samfunnet. Så snart det er ei anledning, vil de hisse opp til bråk og prøve å kaste kommunistpartiet og gjenopprette det gamle Kina. I valget mellom den proletære og den borgerlige linja, mellom den sosialistiske og den kapitalistiske linja, vil de hardnakka velge å følge den siste. I virkeligheten er ikke denne linja gjennomførlig, og derfor er de egentlig ferdige til å overgi seg til imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismen. Slike personer fins i politiske kretser, i industri- og handelskretser, i kultur- og undervisningskretser, i vitenskapelige, teknologiske og religiøse kretser, og de er i aller høyeste grad reaksjonære. De er bare 1 eller 2 eller 3 prosent av de fem millionene intellektuelle. Det overveldende flertallet, eller godt over 90 prosent av de fem millionene, støtter det sosialistiske systemet i forskjellig grad. Mange av dem er ennå ikke helt sikre på hvordan de skal arbeide under sosialismen, eller på hvordan de skal forstå, ta fatt på og løse mange av de nye problemene.
Når det gjelder innstillinga som de fem millionene intellektuelle har til marxismen, kan en si at over 10 prosent, medrekna kommunistene og sympatisørene, er forholdsvis fortrulige med marxismen og tar et klart standpunkt — standpunktet til proletariatet. De er et mindretall blant de fem millionene, men de er kjernen der og ei sterk kraft. Flertallet ønsker å studere marxismen og har allerede lært noe, men de er ennå ikke fortrulige med den. Noen av dem tviler fortsatt, standpunktene deres er ennå ikke helt solide, og de vakler i vanskelige situasjoner. Denne delen av de intellektuelle, som består av flertallet av de fem millionene, er fortsatt i midten. De som går sterkt mot marxismen, eller er fiendtlige til den, er et svært lite antall. Noen er i virkeligheten uenige med marxismen, sjøl om de ikke sier det åpent. Det vil være folk som dette i lang tid framover, og vi bør la dem få lov til å være uenige. Ta noen av idealistene for eksempel. De kan støtte det sosialistiske politiske og økonomiske systemet, men være uenige i den marxistiske verdensanskuelsen. Det samme gjelder for patriotiske folk i religiøse kretser. De trur på gud og vi er ateister. Vi kan ikke tvinge dem til å godta den marxistiske verdensanskuelsen. Kort sagt, den innstillinga de fem millionene intellektuelle har til marxismen kan bli oppsummert slik: De som støtter marxismen og er forholdsvis fortrulige med den er et mindretall. De som går mot den er også i mindretall, og flertallet støtter marxismen, men er ikke fortrulige med den og støtter den i forskjellig grad. Her er det tre forskjellige typer standpunkter — det bestemte, det vaklende og det antagonistiske. En bør merke seg at denne situasjonen vil fortsette svært lenge. Er vi ikke klar over dette, vil vi komme til å stille for store krav til andre, samtidig som vi sjøl vil ta for lett på oppgava. Kameratene som driver propagandaarbeid har som oppgave å spre marxismen. Dette må gjøres gradvis, og det må gjøres godt, slik at folk villig godtar den. Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem. Hvis en temmelig stor del av våre intellektuelle godtar marxismen i løpet av en periode på flere femårsplaner, får et nokså godt grep om den gjennom praksis, gjennom arbeidet og livet sitt, gjennom klassekamp, produksjon og vitenskapelig virksomhet, så vil det være fint. Og det er dette vi håper vil skje.
For det tredje, spørsmålet om å omdanne de intellektuelle. Landet vårt er et kulturelt underutvikla land. For et svært land som vårt, er det for lite med fem millioner intellektuelle. Uten intellektuelle kan ikke arbeidet vårt bli gjort bra, og vi må derfor være flinke til å forene oss med dem. Sosialistiske samfunn består for det vesentligste av tre grupper av folk, arbeiderne, bøndene og de intellektuelle. Intellektuelle er åndsarbeidere. Arbeidet deres er i folkets tjeneste, det vil si arbeidernes og bøndenes tjeneste. Flertallet av de intellektuelle kan tjene det nye Kina slik som de tjente det gamle, tjene proletariatet slik som de tjente borgerskapet. Da de intellektuelle tjente det gamle Kina, gjorde venstrefløya motstand, de i midten vakla, og bare høyrefløya støtta fast. Det motsatte er tilfelle nå, når det gjelder å tjene det nye samfunnet. Venstrefløya støtter fast, de i midten vakler, (denne vaklinga i det nye samfunnet er forskjellig fra den i det gamle), og høyrefløya gjør motstand. Videre er de intellektuelle lærere. Avisene våre skolerer folket hver dag. Alle skribentene og kunstnerne våre, vitenskapsmennene og teknikerne, professorene og lærerne våre underviser studenter, de underviser folket. Når de skal være skolefolk og lærere har de plikt på seg til å bli utdanna sjøl først. Og dette gjelder enda mer i den perioden med store samfunnsendringer som vi er inne i nå. De har fått noe marxistisk skolering i de siste få åra, og noen har studert svært hardt og gjort stor framgang. Men flesteparten har fortsatt lang veg fram før de kan bytte den borgerlige verdensanskuelsen sin fullstendig ut med den proletære. Noen har lest noen få marxistiske bøker og syns sjøl de er svært lærde, men det de har lest har ikke sunket inn i dem, det har ikke slått rot i tankene deres, sånn at de veit ikke hvordan de skal bruke det, og klassefølelsen deres er fortsatt uendra. Andre føler seg overlegne. De har plukka opp noen bokfraser, de syns de sjøl er framifrå og de er svært sjølsikre. Men hver gang det blåser opp en storm, tar de et standpunkt som er svært forskjellig fra det som arbeiderne og det store flertallet av de arbeidende bøndene tar. De vakler mens de andre står fast, de taler med to tunger mens de andre er endeframme. Ut fra dette ville det være galt å tru at folk som skolerer andre ikke lenger trenger å bli skolert sjøl og ikke trenger å studere mer, eller å tru at den sosialistiske omdanninga betyr å omdanne andre — godseierne, kapitalistene og enkeltprodusentene — men ikke de intellektuelle. De intellektuelle trenger også omdanning, ikke bare de som ikke har endra det grunnleggende standpunktet sitt. Alle burde studere og omdanne seg. Jeg sier «alle» og det betyr også alle oss som er her nå. Forholda endrer seg hele tida, og for å kunne tilpasse tenkninga si til de nye forholda må en studere. Til og med de som har et heller godt grep om marxismen og har et forholdsvis støtt proletært standpunkt, må fortsette å studere, må tilegne seg det som er nytt og studere nye problemer. Uten at de intellektuelle kvitter seg med det som er usunt i tankene sine, kan de ikke påta seg oppgava med å skolere andre. Sjølsagt må vi lære mens vi underviser, og vi må være elever mens vi gjør tjeneste som lærere. For å være en god lærer må en først være en god elev. Det er mange ting en ikke kan lære bare gjennom bøker. En må lære av dem som er i produksjonen, av arbeiderne, av bøndene, og i skolene må en lære av studentene, av dem en underviser. Mi mening er at flertallet av våre intellektuelle er villige til å lære. Når de er villige, er det vår plikt å være oppriktige og hjelpe dem med å studere. Vi må hjelpe dem på en skikkelig måte, vi må ikke ty til tvang og tvinge dem til å studere.
For det fjerde, spørsmålet om å integrere de intellektuelle med massene av arbeidere og bønder. Fordi de intellektuelle skal tjene massene av arbeidere og bønder, må de først og fremst bli kjent med dem, bli fortrulig med livet deres, arbeidet deres og ideene deres. Vi oppmuntrer de intellektuelle til å gå ut blant massene, til å dra til fabrikker og til landsbyer. Det er svært ille hvis du aldri i ditt liv treffer en arbeider eller en bonde. Våre folk i staten, skribentene, kunstnerne, lærerne og de vitenskapelige forskningsarbeiderne våre burde bruke enhver anledning til å komme i nær kontakt med arbeiderne og bøndene. Noen kan dra til fabrikker eller landsbyer bare for å se seg omkring. Dette kan kalles «å se på blomstene fra hesteryggen», og dette er bedre enn ikke å gjøre noe. Andre kan bli der noen måneder, gjøre undersøkelser og skaffe seg venner. Dette kan kalles «stige ned fra hesten for å se på blomstene». Andre igjen kan oppholde seg og bo der for lengre tid, la oss si to eller tre år eller til og med lenger enn det. Dette kan kalles «å slå seg ned». Noen intellektuelle lever virkelig blant arbeidere og bønder, for eksempel teknikere på fabrikker, teknisk personell i jordbruk og lærere i skolene på landet. De bør gjøre godt arbeid og bli ett med arbeiderne og bøndene. Vi burde gjøre det til en vanlig praksis at en kom i nær kontakt med arbeiderne og bøndene. Med andre ord bør vi ha et stort antall intellektuelle som gjør det. Sjølsagt ikke alle sammen, noen er ikke i stand til det av en eller annen grunn, men vi håper at så mange som mulig vil gjøre det. Alle kan heller ikke dra samtidig, de kan dra i grupper til forskjellig tid. I Yenan-tida blei de intellektuelle sterkt oppfordra til å skaffe seg direkte kontakt med arbeidere og bønder. Mange intellektuelle i Yenan var svært forvirra i tenkninga si, og de kom fram med alle slags underlige argumenter. Vi arrangerte et stort møte og råda dem til å dra ut blant massene. Seinere var det mange som gjorde det, og resultatene var svært bra. Før bokkunnskapene til en intellektuell blir forent med praksis er de ufullstendige eller egentlig svært ufullstendige. Det er først og fremst gjennom å lese bøker at de intellektuelle får lære erfaringene til forfedrene våre å kjenne. Sjølsagt kan vi ikke komme utenom det å lese bøker, men aleine løser det ikke noe problem. En må studere forholda sånn som de er nå, studere praktiske erfaringer og faktisk materiale, og en må bli venner med arbeiderne og bøndene. Å bli venner med arbeiderne og bøndene er ingen lett sak. I dag er det også folk som drar til fabrikker og landsbyer, og resultatene er bra i noen tilfeller, men ikke i andre. Det som er spørsmålet her er hvilket standpunkt eller hvilken holdning en har, det vil si hvilken verdensanskuelse en har. Vi snakker om «å la hundre tankeretninger strides». Det kan være mange skoler og retninger innafor alle kunnskapsfelter, men når det gjelder verdensanskuelsen er det i grunnen bare to skoler i vår tid, den proletære og den borgerlige. Det er enten den ene eller den andre, enten den proletære eller den borgerlige verdensanskuelsen. Den kommunistiske verdensanskuelsen er verdensanskuelsen til proletariatet og ikke til noen annen klasse. De fleste av våre intellektuelle i dag kommer fra det gamle samfunnet og fra familier med ikke-arbeidende mennesker. Til og med de som kommer fra arbeiderfamilier eller bondefamilier er likevel borgerlige intellektuelle, fordi utdanninga de fikk før frigjøringa var ei borgerlig utdanning, og verdensanskuelsen deres er grunnleggende borgerlig. Hvis ikke de intellektuelle vraker den gamle verdensanskuelsen og erstatter den med den proletære, vil de fortsette med å være forskjellige fra arbeiderne og bøndene både når det gjelder syn, standpunkt og følelser. Da vil de være som firkanta plugger i runde hull, og arbeiderne og bøndene vil ikke åpne seg for dem. Hvis de intellektuelle går ut til arbeiderne og bøndene og blir venner med dem, kan den marxismen de har lært seg fra bøker virkelig bli deres egen. For å få et virkelig grep om marxismen kan en ikke bare lære den av bøker, men først og fremst gjennom klassekamp, gjennom praktisk arbeid og gjennom nær kontakt med massene av arbeidere og bønder. Når våre intellektuelle i tillegg til å ha studert en del marxisme også har fått en del forståelse for den gjennom nær kontakt med massene av arbeidere og bønder og gjennom sitt eget praktiske arbeid, da vil vi alle snakke det samme språket, ikke bare patriotismens og det sosialistiske systemets felles språk, men sannsynligvis også den kommunistiske verdensanskuelsens felles språk. Hvis det skjer, vil vi alle helt sikkert arbeide mye bedre.
For det femte, korrigering. Korrigering betyr å rette på tenkemåten og arbeidsstilen sin. Det blei ført korrigeringsbevegelser innafor kommunistpartiet under den anti-japanske krigen, under frigjøringskrigen og i den første tida etter grunnlegginga av Folkerepublikken Kina. Nå har sentralkomiteen i kommunistpartiet bestemt at det skal startes ei ny korrigering innafor partiet dette året. Folk uten partitilknytning kan delta eller la være som de sjøl vil. Det viktigste i denne korrigeringsbevegelsen er å kritisere disse gale tenkemåtene og arbeidsmetodene — subjektivisme, byråkrati og sekterisme. Som i korrigeringsbevegelsen under den anti-japanske krigen, vil metoden også denne gangen være først å studere en del dokumenter. På grunnlag av slike studier, skal en så granske tenkninga si og arbeidet sitt og utvikle kritikk og sjølkritikk for å avsløre mangler og feil og for å hjelpe fram det som er riktig og bra. På den ene sida må vi være nøyaktige og gjennomføre kritikk og sjølkritikk med hensyn til feil og mangler på en alvorlig og ikke overflatisk måte og rette på feila. På den andre sida må vi bruke metoden med «lett bris og mildt regn» og den med «å lære av tidligere feil for å unngå feil i framtida og helbrede sjukdommen for å redde pasienten», og vi må gå mot metoden med «å ta knekken på folk med et eneste slag».
Partiet vårt er et stort parti, et strålende parti, et korrekt parti. Dette må bli slått fast som ei kjensgjerning. Men vi har fortsatt mangler, og dette må også bli slått fast som ei kjensgjerning. Vi må ikke godta alt hos oss sjøl, men bare det som er riktig. På samme tid må vi ikke forkaste alt hos oss sjøl, bare det som er feil. Det viktigste i arbeidet vårt er det bra vi har oppnådd, ikke desto mindre er det ikke så få mangler og feil i arbeidet. Derfor trenger vi en korrigeringsbevegelse. Vil det undergrave anseelsen til partiet vårt hvis vi kritiserer vår egen subjektivisme, byråkrati og sekterisme? Jeg trur ikke det. Tvert om, det vil tjene til å styrke partiets anseelse. Dette blei bekrefta av korrigeringsbevegelsen under den anti-japanske krigen. Den styrka anseelsen til partiet vårt, til partikameratene våre og til veterankadrene våre, og den hjalp også de nye kadrene til å gjøre store framsteg. Hvem av de to, kommunistpartiet eller Kuomintang, var redd for kritikk? Kuomintang. Det forbød kritikk, men det redda ikke Kuomintang fra endelig nederlag. Kommunistpartiet er ikke redd for kritikk, for vi er marxister, sannheten er på vår side, og hoveddelen av massene, arbeiderne og bøndene, er på vår side. Som vi har pleid å si, er korrigeringsbevegelsen «en omfattende bevegelse av marxistisk skolering».(1) Korrigering betyr at hele partiet studerer marxismen gjennom kritikk og sjølkritikk. Det er helt sikkert at vi kan lære mer marxisme i løpet av korrigeringsbevegelsen.
Omforminga og oppbygginga av Kina er avhengig av vår ledelse. Når vi har korrigert tenkemåten og arbeidsmetoden vår, vil vi få større tiltakslyst i arbeidet vårt, vi vil bli flinkere og vi vil gjøre en bedre jobb. Landet vårt trenger mange mennesker som helhjerta tjener massene og sosialismens sak og som er bestemt på å få i stand forandringer. Alle vi kommunister burde bli mennesker av dette slaget. Tidligere, i det gamle Kina, var det en forbrytelse å snakke om reformer, og de som gjorde det blei halshogd eller fengsla. Men likevel fantes det målbevisste reformatorer som ikke var redde. De ga ut bøker og aviser, skolerte og organiserte folket og førte ukuelige kamper under alle slags vansker. Staten, folkets demokratiske diktatur, har jevna vegen for den raske økonomiske og kulturelle utviklinga i landet vårt. Det er bare noen få år sia staten vår blei oppretta, og likevel kan folk allerede se ei enestående oppblomstring av økonomien, kulturen, utdanninga og vitenskapen. I oppbygginga av det nye Kina lar vi kommunister heller ikke noen vanskeligheter ta motet fra oss. Men vi kan ikke gjennomføre dette helt på egen hand. Vi trenger en god del partiløse mennesker med høye idealer som vil være trufaste mot den sosialistiske og kommunistiske kursen og som vil slåss uforferda sammen med oss for å omforme og bygge opp samfunnet vårt. Det er ei enorm oppgave å sikre et bedre liv for de flere hundre millioner mennesker i Kina og gjøre det økonomisk og kulturelt tilbakestående landet vårt til et velstående og sterkt land med et høyt kulturelt nivå. Og det er nettopp for å bli i stand til å ta bedre hand om denne oppgava og for å kunne arbeide bedre sammen med alle partiløse mennesker som har høye idealer og er fast bestemt på å gjennomføre reformer, at vi må drive korrigeringsbevegelser både nå og i framtida og hele tida kvitte oss med alt som er galt. Folk som er helt gjennom materialister frykter ingenting. Vi håper at alle våre medkjempere vil være modige og ta på seg ansvaret sitt og overvinne alle vansker, at de ikke vil være redde for nederlag eller hån, at de ikke vil nøle med å kritisere oss kommunister eller komme med forslaga sine til oss. «Den som ikke er redd for å dø av tusen stikk tør rive keiseren ned av hesten» — dette er den modige holdninga som trengs i kampen for å bygge sosialismen og kommunismen. Vi kommunister bør for vår del legge forholda til rette slik at de blir til hjelp for dem som samarbeider med oss, få i stand gode kameratslige forhold til dem i det felles arbeidet vårt, og forene oss med dem i den felles kampen vår.
For det sjette, spørsmålet om ensidighet. Ensidighet betyr at en tenker i absolutter, det vil si at en har en metafysisk måte å gripe fatt i problemer på. Når vi vurderer arbeidet vårt, er det ensidig å godta alt eller forkaste alt. Det er fortsatt ikke så få mennesker innafor kommunistpartiet og mange utafor som gjør nettopp det. Å godta alt er å bare se det som er bra og ikke det som er dårlig, og det er å bare ta imot ros og ikke kritikk. Å snakke om at arbeidet vårt er bra på alle måter er i strid med de faktiske forholda. Det er ikke sant at alt er bra, det fins mangler og feil. Men det er heller ikke sant at alt er dårlig, det er også i strid med de faktiske forholda. Her er det nødvendig med analyse. Å forkaste alt uten å analysere først, det er å tru at ingenting er blitt gjort bra og at den store oppgava — å bygge sosialismen, den store kampen som hundrer av millioner mennesker deltar i — bare har ført til rot og at den ikke har noe ved seg som er verdt å rose. Sjøl om det er en forskjell mellom mange av dem som har slike synspunkter og dem som er fiendtlige til det sosialistiske systemet, så er slike synspunkter svært feilaktige og skadelige og kan bare ta motet fra folk. Det er galt å vurdere arbeidet vårt både ut fra synspunktet at alt er riktig og ut fra synspunktet at alt er galt. Vi burde kritisere de menneskene som griper fatt i problemene på en slik ensidig måte, men sjølsagt bør vi gjøre det med innstillinga «å lære av tidligere feil for å unngå feil i framtida og helbrede sjukdommen for å redde pasienten», og vi bør gi dem hjelp.
Noen sier: Ettersom det skal være en korrigeringsbevegelse, og ettersom alle blir bedt om å gi uttrykk for meningene sine, er det umulig å unngå ensidighet. Derfor virker det som om dere ved å rope opp om at ensidighet må vekk egentlig ikke ønsker at folk skal snakke ut. Er denne påstanden riktig? Det er sjølsagt vanskelig for alle å være fri for et hvert spor av ensidighet. Folk vil alltid undersøke og takle problemer og uttrykke syna de har i lys av sine egne erfaringer, og da er det ikke til å unngå at de viser litt ensidighet noen ganger. Men burde vi ikke be dem om at de gradvis får bukt med den ensidigheten de har og ser på problemene på en forholdsvis allsidig måte? Etter mi mening burde vi det. Vi ville stagnere og vi ville godkjenne ensidighet og vi ville motarbeide hele formålet med korrigeringa hvis vi ikke forlanger at flere og flere mennesker fra dag til dag og fra år til år burde se på problemene på en forholdsvis allsidig måte. Ensidighet bryter med dialektikken. Vi ønsker å spre dialektikken gradvis og å be alle om å lære seg bruken av den vitenskapelige dialektiske metoden steg for steg. Noen av de artiklene som kommer ut i dag stiler svært høyt, men er tomme. De er uten analyser av problemene eller fornuftig grunngiving, og de er ikke noe overbevisende. Det burde bli færre og færre slike artikler. Når en skriver en artikkel, burde en ikke tenke hele tida, «så flink jeg er!», men en burde sette seg sjøl helt på like fot med leserne sine. Du kan ha vært med i revolusjonen lenge, men hvis du sier noe galt vil folk si imot deg uansett. Jo mer du bløffer, jo mindre vil folk finne seg i det, og jo mindre vil de bry seg om å lese artiklene dine. Vi burde gjøre arbeidet vårt ærlig, bruke en analytisk tilnærmingsmåte, skrive overbevisende og ikke skape oss for å overvelde folk.
Noen sier at ensidighet kan unngås i en lengre artikkel, mens det er uunngåelig i et kort essay. Må et kort essay nødvendigvis bli ensidig? Som jeg nettopp har sagt, så er det som regel vanskelig å unngå ensidighet , og det er ikke så farlig hvis det sniker seg inn til en viss grad. Vi ville hindra kritikk hvis det ble forlangt av alle at de skulle se på problemene på en absolutt allsidig måte. Likevel ber vi alle om å prøve å nærme seg problemene på en forholdsvis allsidig måte og prøve å unngå ensidighet ikke bare i lange artikler, men også i korte artikler, da rekner vi også med korte essay. Noen sier. hvordan er det mulig å foreta analyser i et essay på noen få hundre eller ett til to tusen ord? Hvorfor ikke, sier jeg. Gjorde ikke Lu Xun det? Den analytiske metoden er dialektisk. Med analyse mener vi å analysere motsigelsene i ting. Og grundig analyse er umulig uten nært kjennskap til livet og uten virkelig forståelse for de vesentlige motsigelsene. De seinere essayene til Lu Xun er så fulle av innsikt og kraft og ennå så fri for ensidighet nettopp fordi han da hadde fått grep om dialektikken. Noen av Lenins artikler kan også kalles korte essay. De er satiriske og skarpe, men uten ensidighet. Nesten alle essayene til Lu Xun var retta mot fienden, noen av Lenins essay Var retta mot fienden og andre til kameratene. Kan den typen essay som Lu Xun har skrevet bli brukt mot mangler og feil innafor folkets rekker? Jeg trur den kan det. Sjølsagt må vi lage et skille mellom oss sjøl og fienden, og vi må ikke ta et antagonistisk standpunkt overfor kamerater og behandle dem som vi ville behandla fienden. En må snakke varmt og alvorlig med ønske om å beskytte folkets sak og heve den politiske bevisstheten deres, og en må ikke gi etter for å latterliggjøre eller gå til angrep.
Hva om en ikke tør skrive? Noen sier at de ikke tør skrive sjøl om de har noe å si, i tilfelle de skulle fornærme folk og bli kritisert. Jeg mener at slike bekymringer kan kastes til side. Staten vår er en folkets demokratiske stat, og den skaper et miljø som bidrar til skriving i folkets tjeneste. Politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides gir enda større garantier for oppblomstringa av vitenskap og kunst. Hvis det dere sier er riktig, trenger dere ikke frykte kritikk, og gjennom diskusjoner kan dere forklare de riktige synspunktene deres videre. Hvis det dere sier er feil, da kan kritikk hjelpe dere til å rette opp feila deres, og det er ikke noe galt i det. I samfunnet vårt er militant revolusjonær kritikk og motkritikk den sunne metoden som blir brukt for å få fram og løse motsigelser, utvikle vitenskap og kunst og sikre at alt arbeidet vårt har framgang.
For det sjuende, spørsmålet om å «åpne på vidt gap» eller å «sette grenser». Dette er et spørsmål om politisk linje. «La hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides» er en langsiktig og grunnleggende politikk, det er ikke bare en foreløpig politikk. I diskusjonen uttrykte kamerater misnøye mot «å sette grenser», og jeg mener synet deres er det riktige. Sentralkomiteen i partiet mener at vi må «åpne på vidt gap», ikke «sette grenser».
Det er to alternative metoder som kan brukes når vi skal lede landet vårt, eller med andre ord to alternative politiske linjer, — enten å «åpne på vidt gap» eller å «sette grenser». Å «åpne på vidt gap» betyr å la alle mennesker få lov til å uttrykke meningene sine fritt, slik at de tør snakke, tør kritisere og tør diskutere. Det betyr at en ikke er redd for gale synspunkter eller det som er giftig, det betyr at en skal oppmuntre til diskusjon og kritikk blant folk som har forskjellige synspunkter, det betyr å tillate frihet både for kritikk og motkritikk. Det betyr at en ikke tvinger folk med gale synspunkter til å bli lydige, men at en overbeviser dem med fornuftig begrunnelse. Å «sette grenser» betyr at en forbyr mennesker å komme med forskjellige meninger og uttrykke gale ideer, og at en «tar knekken på dem med et eneste slag» hvis de gjør det. Det er en metode som skjerper motsigelsene heller enn å løse dem. Å «åpne på vidt gap» eller å «sette grenser»? Vi må velge den ene eller den andre av disse to politiske linjene. Vi velger den første, fordi det er den politikken som vil hjelpe til med å grunnfeste landet vårt og utvikle kulturen vår.
Vi har tenkt å bruke politikken med å «åpne på vidt gap» til å forene oss med de flere millionene intellektuelle og til å endre tankegangen de har nå. Som jeg har sagt tidligere ønsker det overveldende flertallet av de intellektuelle i landet vårt å gjøre framsteg og omdanne seg, og de er helt i stand til å bli omdanna. I den forbindelsen vil det spille en stor rolle hvilken politikk vi velger å bruke. Spørsmålet om de intellektuelle er framfor alt et spørsmål om ideologi, og det er ikke til hjelp, men til skade, å ty til grove og hardhendte metoder for å løse ideologiske spørsmål. Omdanninga av de intellektuelle, og særskilt endringa av verdensanskuelsen deres, er en prosess som krever lang tid. Kameratene våre må forstå at ideologisk omdanning betyr langsiktig, tålmodig og nøyaktig arbeid. De må ikke prøve å endre folks ideologi, som er blitt forma gjennom årtier av livet, ved å holde noen få foredrag eller ved å holde noen få møter. Overtalelse, ikke tvang, er den eneste måten å overbevise folk på. Tvang vil aldri føre til at folk blir overbevist. Å prøve å bruke makt for å få dem til å gi seg vil ganske enkelt ikke føre fram. Den slags metoder er det tillatt å bruke når en har med fienden å gjøre, men det er absolutt utillatelig når en har med kamerater og venner å gjøre. Hva så hvis vi ikke veit hvordan vi skal overbevise andre? Da må vi lære det. Vi må lære å overvinne gale tanker gjennom diskusjoner og forklaringer.
«La hundre blomster blomstre» er metoden vi bruker for å utvikle kunsten, og «la hundre tankeretninger strides» er metoden for å utvikle vitenskapen. Dette er ikke bare en god metode for å utvikle vitenskap og kunst. Når vi bruker den mer omfattende, så er det en god metode for alt arbeidet vårt. Den hjelper oss til å gjøre færre feil. Det er mange ting vi ikke forstår og derfor ikke er i stand til å takle, men gjennom diskusjon og kamp vil vi forstå dem og forstå hvordan vi skal takle dem. Sannheten utvikles gjennom diskusjon mellom ulike syn. Den samme metoden kan brukes når en har å gjøre med det som er giftig og antimarxistisk, fordi marxismen vil utvikle seg i kampen mot det. Dette er utvikling gjennom kampen mellom motsetninger, utvikling som er i samsvar med dialektikken.
Har ikke menneskene diskutert det sanne, det gode og det vakre opp gjennom alle tider? Motsetningene til disse tingene er det falske, det onde og det stygge. De første ville ikke ha eksistert uten de andre. Sannhet står i motsetning til falskhet. I samfunnet så vel som i naturen deler alt som er til, uten unntak, seg i forskjellige deler, men det er forskjeller i innhold og form under forskjellige konkrete vilkår. Det vil alltid være gale ting og stygge foreteelser. Det vil alltid være slike motsetninger som det riktige og det gale, det gode og det onde, det vakre og det stygge. Det samme er tilfelle med velluktende blomster og giftig ugras. Forholdet mellom dem er et forhold av enhet og kamp mellom motsetninger. Bare ved å sammenlikne kan en skille fra hverandre. Bare ved å trekke skiller og føre kamp kan det bli utvikling. Sannhet utvikles gjennom kampen mot falskhet. Slik utvikler marxismen seg. Marxismen utvikler seg i kampen mot borgerlig og småborgerlig ideologi, og det er bare gjennom kamp at den kan utvikle seg.
Vi er for politikken med å «åpne på vidt gap», fram til nå har det heller vært for lite av det enn for mye. Vi må ikke være redd for å «åpne på vidt gap», vi burde heller ikke være redd for kritikk og giftig ugras. Marxisme er vitenskapelig sannhet. Den frykter ikke kritikk og kan ikke bli slått ned av kritikk. Det samme gjelder for kommunistpartiet og folkeregjeringa. De frykter ikke kritikk, og de kan ikke bli velta av den. Det vil alltid være ting som er feil, og det er ingenting å være redd for. Nylig har spøkelser og uhyrer blitt vist fram på scenen. Noen kamerater har blitt svært bekymra av dette synet. Jeg mener at litt av dette ikke gjør så mye. Innen noen få tiår vil slike spøkelser og uhyrer forsvinne fullstendig fra scenen, og dere vil ikke bli i stand til å se dem sjøl om dere ønsker det. Vi må hjelpe fram det som er riktig og gå mot det som er galt, men vi trenger ikke bli redde hvis folk kommer i kontakt med gale ting. Det vil ikke løse noe problem å ganske enkelt sende ut administrative ordrer som forbyr folk å ha noen kontakt med forderva og stygge foreteelser og med gale ideer, eller forbyr dem å se spøkelser og uhyrer på scenen. Sjølsagt gjør jeg meg ikke til talsmann for at slike saker skal spres, jeg bare sier «litt av dette gjør ikke så mye». Det er slett ikke noe rart at slike gale ting eksisterer, det skulle heller ikke gi noen grunn til frykt. I virkeligheten hjelper det folk til å lære seg å kjempe bedre mot dem. Til og med store stormer behøver en ikke å frykte. Det er under store stormer at det menneskelige samfunnet går framover.
I landet vårt vil borgerlig og småborgerlig ideologi og anti-marxistiske ideologier vare ved i lang tid. I det vesentlige er det sosialistiske systemet blitt gjennomført i landet vårt. Mens vi i det vesentlige har vunnet en seier i omforminga av eiendomsretten til produksjonsmidlene, er vi enda lenger fra en fullstendig seier på den politiske og ideologiske fronten. På det ideologiske området har ennå ikke spørsmålet om hvem som vil vinne til slutt, proletariatet eller borgerskapet, blitt virkelig avgjort. Vi må fortsatt føre en langvarig kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi. Det er galt å ikke forstå dette og gi opp den ideologiske kampen. Alle gale ideer, alt giftig ugras, alle spøkelser og uhyrer må bli kritisert, ikke under noen omstendighet bør en tillate at de blir spredd fritt. Men kritikken bør være fullstendig veloverveid, analytisk og overbevisende, og verken hard og byråkratisk eller metafysisk og dogmatisk.
Nå har folk retta mye kritikk mot dogmatismen i lang tid. Det er som det bør være. Men de forsømmer ofte å kritisere revisjonismen. Både dogmatismen og revisjonismen går mot marxismen. Marxismen må nødvendigvis gå framover. Den må utvikle seg sammen med praksis og kan ikke stå stille. Den ville bli livløs hvis den var stillestående og stereotyp. Likevel må aldri grunnprinsippene i marxismen bli brutt, ellers vil det bli gjort feil. Det er dogmatisme å nærme seg marxismen fra et metafysisk synspunkt og å se på den som noe helt stivt og fast. Det er revisjonisme å benekte grunnprinsippene i marxismen og benekte at den er en allmenngyldig sannhet. Revisjonisme er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter forskjellene mellom sosialisme og kapitalisme, mellom proletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de gjør seg til talsmenn for, er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja. Som forholda er nå, er revisjonismen mer skadelig enn dogmatismen. Nå er det ei viktig oppgave for oss å utvikle kritikk av revisjonismen på den ideologiske fronten.
For det åttende og siste er det absolutt nødvendig for partikomiteene for provinsene, byprovinsene og de autonome områdene å gi seg i kast med det ideologiske spørsmålet. Dette er et punkt som noen av kameratene som er til stede her ønsker at jeg skal komme inn på. På mange steder har partikomiteene ennå ikke gitt seg i kast med det ideologiske spørsmålet, eller de har gjort svært lite med det. Hovedsakelig fordi de har det travelt. Men de må gi seg i kast med det. Med «å gi seg i kast med det» mener jeg at det må settes på dagsordenen og bli studert. I hovedsak er det slutt på massenes omfattende, stormende klassekamper, som er karakteristiske for revolusjonære tider i landet vårt. Men det fins fortsatt klassekamp — først og fremst på den politiske og ideologiske fronten — og den er svært skarp også. Det ideologiske spørsmålet har blitt veldig viktig nå. Førstesekretærene i partikomiteene i alle provinser, byprovinser og autonome områder bør personlig gi seg i kast med dette spørsmålet, som bare kan bli løst om en gir alvorlig akt på det og går nøye inn på det. Møter av samme slaget som det vi holder nå om propagandaarbeid må holdes på alle disse stedene for å diskutere det lokale ideologiske arbeidet og alle beslekta problemer. På slike møter bør ikke bare partikamerater delta, men også folk utafor partiet, og det bør tas med folk med forskjellige meninger. Dette vil bare være til det beste for disse møtene, og ikke noe galt kan komme ut av det, det har erfaringene fra den nåværende konferansen bevist.
NOTER
1. «Om hærens produksjon for sjølberging og om viktigheten av de store bevegelsene for korrigering og for produksjon», Verker i utvalg av Mao Tsetung, bind III.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.