Mao: Hvorfor kan det finnes rød politisk makt i Kina?

Denne artikkelen er en del av en resolusjon som opprinnelig hadde tittelen «De politiske problemene og oppgavene til partiorganisasjonen i grenseområdet». Den blei utarbeidd av Mao Zedong til den andre partikongressen for grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi.

Teksten er henta fra “Mao Tsetung, Verker i utvalg 1” utgitt av Forlaget Oktober 1978 teksten er tilgjenglig på PDF-arkivet til AKP. Vi har gjort to små endringer, vi har endret romertall til vanlige tall, og endret skrivemåten av kinesiske navn, byer dvs fra Mao Tsetung til Mao Zedong.

HVORFOR KAN DET FINNES RØD POLITISK MAKT I KINA?

5. oktober 1928

1. DEN POLITISKE SITUASJONEN INNENLANDS

Det nåværende regimet til de nye Kuomintang-krigsherrene er fortsatt regimet til kompradorklassen i byene og godseierklassen på landsbygda. Det er et regime som har kapitulert for imperialismen i forholdet til andre land, og som hjemme har bytta ut de gamle krigsherrene med nye. Det har utsatt arbeiderklassen og bøndene for ei enda mer hensynsløs økonomisk utbytting og politisk undertrykking. Den borgerlig-demokratiske revolusjonen, som begynte i Guangdong-provinsen, hadde bare kommet halvvegs da komprador- og godseierklassene reiv til seg ledelsen og øyeblikkelig la om til en kontrarevolusjonær kurs. Over hele landet er arbeiderne, bøndene, de andre delene av det jamne folket, og tilmed borgerskapet(1), fortsatt under kontrarevolusjonært styre, og de har ikke oppnådd det minste grann av politisk eller økonomisk frigjøring,

De fire klikkene til de nye Kuomintang-krigsherrene, Chiang Kai-shek, Guangxi-krigsherrene, Feng Yuxiang og Yan Xishan(2), danna en midlertidig allianse mot Zhang Zuolin(3) før de tok Peking og Tianjin. Straks disse byene var tatt, gikk denne alliansen i oppløsning og blei avløst av bitter strid mellom de fire klikkene, og nå brygger det opp til krig mellom Chiang-klikken og Guangxi-klikken. Motsigelsene og kampene mellom krigsherreklikkene i Kina gjenspeiler motsigelsene og kampene mellom de imperialistiske maktene. Så lenge Kina er delt mellom imperialistmaktene, kan derfor ikke de ulike krigsherreklikkene under noen omstendigheter komme overens, og de kompromissene de måtte komme fram til, blir bare midlertidige. Et midlertidig kompromiss i dag avler en større krig i morgen.

En borgerlig-demokratisk revolusjon er tvingende nødvendig i Kina, og denne revolusjonen kan bare bli fullført under proletariatets ledelse. Proletariatet ga ikke noen fast ledelse i revolusjonen i 1926—27, som starta i Guangdong og spredde seg mot Yangtze-elva. Derfor greip kompradorklassen og godseierklassen ledelsen, og revolusjonen måtte vike for kontrarevolusjonen. Slik lei den borgerlig-demokratiske revolusjonen et midlertidig nederlag. Dette nederlaget var et hardt slag for det kinesiske proletariatet og de kinesiske bøndene, og det var også et slag for det kinesiske borgerskapet (men ikke for kompradorklassen og godseierklassen). Men i byene har arbeiderne de siste månedene gjennomført flere og flere organiserte streiker, og på landsbygda har bøndene satt i verk stadig flere opprør. Alt dette har vært leda av kommunistpartiet, og det har skjedd både nord og sør i landet. Sult og kulde fører til stor uro blant soldatene i krigsherrehærene. Samtidig egger klikken som er leda av Wang Jingwei og Cheng Gongbo, borgerskapet til å fremme en ganske stor reformbevegelse(4) i kystområdene og langs Yangtze-elva. Dette er ei ny utvikling.

Ifølge direktivene fra Den kommunistiske internasjonalen og sentralkomiteen i partiet vårt, er oppgava i Kinas demokratiske revolusjon å styrte styret til imperialismen og imperialismens redskaper i Kina, nemlig krigsherrene, for å fullføre den nasjonale revolusjonen og gjennomføre jordbruksrevolusjonen for å utrydde godseierklassens føydale utbytting av bøndene. En slik revolusjonær bevegelse har vokst dag for dag sia Jinan-massakren(5) i mai 1928.

2.ÅRSAKENE TIL AT DET HAR OPPSTÅTT RØD POLITISK MAKT I KINA OG TIL AT DEN OVERLEVER(6)

Det har aldri skjedd noe annet sted i verden at ett eller flere små områder som er under rød politisk makt og som er fullstendig innringa av et hvitt regime, har overlevd gjennom lengre tid i et land. Dette er uvanlig og har særegne årsaker. Ei slik makt kan bare bestå og utvikle seg under visse vilkår.

For det første kan det ikke oppstå i noe imperialistisk land eller i noen koloni som er under direkte imperialistisk styre(7). Det kan bare skje i Kina, som er et økonomisk tilbakeliggende og halvkolonialt land, og som er under indirekte imperialistisk styre. Det er uvanlig, og det forutsetter en annen uvanlig ting, nemlig krig innafor det hvite regimet. Det er et særtrekk ved det halvkoloniale Kina at de ulike klikkene av gamle og nye krigsherrer har ført kriger mot hverandre uten stans helt sia republikkens første år (1912). Disse klikkene har fått støtte av utenlandsk imperialisme og av kompradorklassen og godseierklassen innenlands. Noe slikt kan en ikke finne i noen av de imperialistiske landa, og heller ikke i noen koloni under direkte imperialistisk styre for den saks skyld. Det kan en bare finne i et land som Kina, som er under indirekte imperialistisk styre. Det er to ting som forklarer at det oppstår, nemlig en lokal jordbruksøkonomi (ikke en enhetlig kapitalistisk økonomi) og den imperialistiske politikken med å skaffe seg innflytelsessfærer for å kunne splitte og utbytte. De langvarige splittelsene og krigene innafor det hvite regimet skaper vilkår for at ett eller flere små røde områder under ledelse av kommunistpartiet kan oppstå og vare ved under innringing fra det hvite regimet. Det sjølstendige regimet som er meisla ut på grensa mellom Hunan- og Jiangxi-provinsen, er ett av mange slike små områder. I vanskelige eller kritiske tider er noen kamerater ofte i tvil om den røde politiske makta kan overleve, og blir motløse. Grunnen til det er at de ikke har funnet den riktige forklaringa på at den har oppstått og overlevd. Straks vi skjønner at det aldri blir slutt på splittelser og kriger innafor det hvite regimet i Kina, kommer vi ikke til å være i tvil om at den røde politiske makta oppstår, overlever og vokser for hver dag.

For det andre har ikke Kinas røde politiske makt oppstått først i de områdene der den demokratiske revolusjonen ikke har hatt noen innflytelse, som for eksempel i Sichuan, Guizhou, Yunnan og provinsene i nord, og det er ikke der den kan overleve lenge. Det er tvert om i områder som provinsene Hunan, Guangdong, Hubei og Jiangxi, der massene av arbeidere, bønder og soldater reiste seg i stort antall under den borgerlig-demokratiske revolusjonen i 1926 og 1927. I mange deler av disse provinsene blei det danna fagforeninger og bondelag i stor målestokk, og arbeiderklassen og bøndene førte mange økonomiske og politiske kamper mot godseierklassen og borgerskapet. Det var derfor at folket holdt den politiske makta i tre dager i byen Kanton, og det var derfor at det oppsto sjølstendige bonderegimer i Haifeng og Lufeng, øst og sør i Hunan, i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi og i Hong’an i Hubei-provinsen.(8) Når det gjelder dagens rødehær, har den skilt seg ut fra den nasjonale revolusjonære hæren som gjennomgikk demokratisk politisk fostring og kom under innflytelse av arbeider- og bondemassene. De elementene som utgjør rødehæren kan umulig komme fra hærer som Yan Xishans og Zhang Zuolins, for de har ikke fått noen demokratisk politisk fostring eller vært under innflytelse av arbeiderne og bøndene.

For det tredje avhenger spørsmålet om folkets politiske makt i små områder kan vare, av om den landsomfattende revolusjonære situasjonen fortsetter å utvikle seg. Dersom den gjør det, kommer de små røde områdene utvilsomt til å vare i lang tid, og dessuten kommer de helt sikkert til å bli ei av de mange kreftene som trengs for å vinne landsomfattende politisk makt. Dersom den iandsomfattende revolusjonære situasjonen ikke fortsetter å utvikle seg, men går i stå i temmelig lang tid, kan ikke de små røde områdene vare lenge. Den revolusjonære situasjonen i Kina fortsetter faktisk å utvikle seg — det forekommer stadig splittelser og kriger innafor rekkene til kompradorklassen og godseierklassen og det internasjonale borgerskapet. Derfor kommer de små røde områdene utvilsomt til å vare i lang tid, og de kommer også til å fortsette å utvide seg og smått om senn nærme seg målet, som er å ta den politiske makta i hele landet.

For det fjerde er en tilstrekkelig sterk regulær rødehær et nødvendig vilkår for den røde politiske makta. Dersom vi bare har lokale røde garder(9), men ikke noen regulær rødehær, kan vi ikke hamle opp med de regulære hvite styrkene, men bare med godseiernes utskrevne mannskaper. Om vi ikke har sterke nok regulære stridskrefter, er det derfor helt umulig å skape et sjølstendig regime, for ikke å snakke om et sjølstendig regime som er varig og vokser fra dag til dag, sjøl om arbeider- og bondemassene er aktive. Dette betyr at ideen om å «opprette sjølstendige bonde- og arbeiderregimer med væpna makt» er en viktig ide, og kommunistpartiet og arbeider- og bondemassene i områder under det sjølstendige regimet må forstå den fullt ut.

For det femte er det et annet viktig vilkår som må oppfylles i tillegg til de som er nevnt, for at den røde politiske makta skal vare lenge og utvikle seg, nemlig at den kommunistiske partiorganisasjonen må være sterk og føre en riktig politikk.

3. DET SJØLSTENDIGE REGIMET I GRENSEOMRÅDET MELLOM HUNAN OG JIANGXI OG AUGUSTNEDERLAGET

Splittelser og kriger mellom krigsherrene svekker makta til det hvite regimet. Slik blir det skapt muligheter for at rød politisk makt skal vokse fram i små områder. Men krigsherrene slåss ikke hver dag. I de tidene det hvite regimet i en eller flere provinser er midlertidig stabilt, slutter de herskende klassene seg der helt sikkert sammen og gjør sitt ytterste for å knuse den røde politiske makta. I områder der ikke alle de nødvendige vilkåra for å opprette og holde fast på rød politisk makt er oppfylt, står den i fare for å bli styrta av fienden. Dette er årsaka til at mange røde regimer som oppsto i gunstige øyeblikk før april i fjor på steder som Kanton, Haifeng og Lufeng, grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi, Sør-Hunan, Liling og Hong’an, blei knust etter tur av det hvite regimet. Fra april og utover sto det sjølstendige regimet i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi overfor ei midlertidig stabil styresmakt i sør, og Hunan og Jiangxi sendte som regel åtte, ni eller flere regimenter — noen ganger helt opp til atten — for å «undertrykke» oss. Likevel kjempa vi mot fienden i fire lange måneder med en styrke på mindre enn fire regimenter. Dag for dag utvida vi området under det sjølstendige regimet vårt, utvikla jordbruksrevolusjonen, utvida organisasjonene for folkets politiske makt og utvida rødehæren og de røde gardene. Dette var mulig fordi linja til de kommunistiske partiorganisasjonene (lokalt og i hæren) i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi, var riktig. Da var de politiske linjene til partiets særkomite for grenseområdet og partiets hærkomite slik:

Kjemp besluttsomt mot fienden, opprett politisk makt i den sentrale delen av Lohsiao-fjellkjeden(10), og bekjemp fluktmentalitet.

Utvikle jordbruksrevolusjonen i områder under det sjølstendige regimet.

Gå inn for å utvikle den lokale partiorganisasjonen med hjelp fra partiorganisasjonen i hæren, og gå inn for å utvikle de lokale væpna styrkene med hjelp fra den regulære hæren.

Konsentrer enhetene av rødehæren for å kjempe på et gunstig tidspunkt mot fienden som står overfor dem, og gå mot å dele opp styrkene, slik at de unngår å bli utsletta en for en.

Bruk politikken med å rykke fram i bølger for å utvide området under det sjølstendige regimet, og bekjemp politikken med å utvide området ved dumdristig framrykking.

Vi har greid å vinne mange seirer i de fire månedene fra april til juli takket være denne riktige taktikken, et lende som er gunstig for kampen vår, og fordi de troppene som trenger inn fra Hunan og de som trenger inn fra Jiangxi, ikke har vært godt nok samordna. Sjøl om fienden var mange ganger sterkere enn oss, greide han ikke hindre at regimet vårt blei utvida jamt og trutt, langt mindre å knuse det. Tendensen var snarere at regimet vårt fikk mer og mer innflytelse i Hunan og Jiangxi, Den eneste årsaka til augustnederlaget var at noen kamerater ikke forsto at vi var inne i en periode som var midlertidig stabil for de herskende klassene. Derfor valgte de en strategi som passa for en periode med politisk splittelse innafor de herskende klassene, delte opp stridskreftene våre og gjorde ei dumdristig framrykking. Dette førte til nederlag både i grenseområdet og i Sør-Hunan. Kamerat Tu Hsiu-ching, representanten for provinskomiteen i Hunan, forsto ikke hvordan situasjonen virkelig var og tok ikke hensyn til resolusjonene fra fellesmøtet mellom partiets særkomite, hærkomite og fylkeskomite i Yungshin. Han bare tvang gjennom ordren fra provinskomiteen i Hunan mekanisk og gjenga synspunktene til rødehærens 29. regiment, som ville unngå kamp og dra hjem igjen. Feilen hans var umåtelig alvorlig. Det som redda den situasjonen som oppsto på grunn av dette nederlaget, var de korrigeringstiltaka partiets særkomite og hærkomite satte i verk etter september.

4. ROLLA TIL DET SJØLSTENDIGE REGIMET I GRENSEOMRÅDET MELLOM HUNAN OG JIANGXI I HUNAN, HUBEI OG JIANGXI

Det væpna, sjølstendige arbeider- og bonderegimet i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi, som har Ningkang som sentrum, har avgjort ikke bare betydning for de få fylkene i grenseområdet. Dette regimet kommer til å spille ei veldig rolle når arbeiderne og bøndene gjør opprør i Hunan, Hubei og Jiangxi og erobrer den politiske makta der. Følgende oppgaver er svært viktige for partiet i grenseområdet i samband med de opprøra som utvikler seg i Hunan, Hubei og Jiangxi: Sørg for at innflytelsen som jordbruksrevolusjonen og folkets politiske makt har i grenseområdet, blir utvida til de nedre elveløpa i Hunan og Jiangxi og helt til Hubei. Utvid rødehæren hele tida og gjør kvaliteten bedre gjennom kamp, slik at rødehæren kan fylle oppgava si i det allmenne opprøret som vil komme i de tre provinsene. Utvid de lokale væpna styrkene i fylkene, det vil si rødegardene og arbeidernes og bøndenes opprørsavdelinger, og hev kvaliteten på dem slik at de blir i stand til å kjempe mot godseiernes utskrevne mannskaper og små væpna enheter nå, og til å trygge den politiske makta i grenseområdet i framtida. Sørg for at det lokale arbeidet litt etter litt blir mindre avhengig av hjelp fra rødehærens personell, slik at grenseområdets personell kan gjøre arbeidet sjøl og tilmed kan skaffe personell til rødehæren og det utvida territoriet under det sjølstendige regimet.

5. ØKONOMISKE PROBLEMER

Det er blitt et svært stort problem for hæren og for folket innafor det området som er innringa av den hvite hæren, at de mangler nødvendighetsartikler og kontanter. På grunn av den tette fiendeblokaden har det vært svært knapt med nødvendighetsartikler som salt, tøy og medisiner i det sjølstendige grenseområdet hele det siste året, og slike varer har vært svært dyre. Dette har gjort livet usikkert, og noen ganger særs usikkert for massene av arbeidere, bønder og småborgere(11) og jamvel for soldatene i rødehæren. Rødehæren må kjempe mot fienden og skaffe seg forsyninger på samme tid. Den mangler tilmed penger til å betale de daglige matpengene på fem fen pr. person, som deles ut i tillegg til korn. Soldatene er underernærte, mange er sjuke, og de såra på sjukehusa er enda verre stilt. Slike vansker er sjølsagt ikke til å unngå så lenge vi ikke har erobra den politiske makta over hele landet, men det er tvingende nødvendig å overvinne dem i en viss grad for å gjøre livet noe lettere og særlig sikre rødehæren med tilstrekkelige forsyninger. Om partiet i grenseområdet ikke kan finne metoder til å løse økonomiske problemer, kommer det sjølstendige regimet til å få store vansker i den forholdsvis lange perioden da fiendens styre holder seg stabilt. Alle partimedlemmer bør utvilsomt legge stor vekt på å finne ei tilfredsstillende løsning på disse økonomiske problemene.

VI. PROBLEMET MED MILITÆRE BASER

Partiet i grenseområdet har ei oppgave til, nemlig å konsolidere de militære basene ved Fem kilder(12) og Chiulung. Fjellområdet Fem kilder på grensa mellom fylkene Yunghsin, Linghsien, Ningkang og Suichuan, og fjellområdet Chiulung på grensa mellom fylkene Yunghsin, Ningkang, Chaling og Lienhua har begge et fordelaktig terreng. De er viktige militære baser ikke bare for grenseområdet i dag, men også for opprør i Hunan, Hubei og Jiangxi i framtida. Dette gjelder særlig for Fem kilder, der vi i tillegg til støtte fra folket har et lende som er særlig vanskelig og strategisk viktig. Metoden for å konsolidere disse basene er for det første å bygge tilfredsstillende forsvarsverker, for det andre å lagre nok korn, og for det tredje å opprette forholdsvis gode sjukehus for rødehæren. Partiet i grenseområdet må gå hardt inn for å utføre disse tre oppgavene effektivt.

NOTER

1. Med uttrykket «borgerskap» mener kamerat Mao Tsetung det nasjonale borgerskapet. Du finner den detaljerte utgreiinga hans om skillet mellom denne klassen og storkompradorborgerskapet i «Om taktikken mot den japanske imperialismen» (desember 1935), se denne boka, s. 00—00. og i «Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet» (desember 1939) i Verker i utvalg, eng. utg. 1965, bind 2, s. 305—34.

2. Disse fire krigsherreklikkene kjempa sammen mot Chang Zuolin. De inntok Beijing og Tianjin i juni 1928.

3. Chang Zuolin, som sto i spissen for krigsherreklikken fra Fengtian, blei den mektigste av krigsherrene i Nord-Kina etter at han slo Wu Peifu i den andre krigen mellom krigsherrene fra Chihli og Fengtian i 1924. I 1926 marsjerte han mot Beijing sammen med Wu Peifu og inntok byen. I juni 1928 trakk han seg tilbake til nordøst med jernbanen. På vegen blei han drept av ei bombe fra de japanske imperialistene, som han hadde vært redskap for.

4. Denne reformbevegelsen oppsto etter at de japanske inntrengerne inntok Jinan den 3. mai 1928, og etter at Chiang Kai-shek åpent og skamløst hadde inngått kompromiss med Japan. Innafor det nasjonale borgerskapet, som hadde slutta opp om det kontrarevolusjonære statskuppet i 1927, begynte ei gruppe som handla ut fra egne interesser litt etter litt å danne en opposisjon mot Chiang Kai-sheks regime. Den karrieristiske kontrarevolusjonære gruppa til Wang Jingwei, Chen Gongbo og andre, som var aktiv i denne bevegelsen, danna det som blei kjent som «Omorganiseringsklikken» i Kuomintang.

5. Med støtte fra den britiske og amerikanske imperialismen rykka Chiang Kai-shek i 1928 nordover for å angripe Chang Zuolin. Da inntok de japanske imperialistene Jinan, provinshovedstaden i Shandong, og ødela jernbanelinja Tianjin-Pukou for å hindre at den britiske og amerikanske innflytelsen bredte seg nordover. 3. mai slakta de japanske angrepsstyrkene ned et stort antall kinesere i Jinan. Dette er blitt kjent som Jinan-massakren.

6. Kinas røde politiske makt var organisert på liknende måte som sovjetenes politiske makt. Et sovjet er et representativt råd, en politisk institusjon som blei skapt av den russiske arbeiderklassen under revolusjonen i 1905. På grunnlag av den marxistiske teorien trakk Lenin og Stalin den konklusjonen at en sovjetrepublikk er den mest høvelige forma for sosial og politisk organisering før overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Under ledelse av bolsjevikpartiet til Lenin og Stalin skapte den russiske sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917 for første gang i verdenshistoria en slik sosialistisk sovjetrepublikk, et proletariatets diktatur. Etter nederlaget for 1927-revolusjonen i Kina blei folkets politiske makt oppretta i form av representative råd ulike steder under de revolusjonære masseopprøra som blei leda av det kinesiske kommunistpartiet, og først og fremst av kamerat Mao Tsetung. På det stadiet i den kinesiske revolusjonen måtte den politiske makta være et folkets demokratiske diktatur for den anti-imperialistiske, anti-føydale, nydemokratiske revolusjonen under ledelse av proletariatet. Dette var forskjellig fra proletariatets diktatur i Sovjetunionen.

7. Under den andre verdenskrigen okkuperte de japanske imperialistene mange koloniland i Østen som før lå under det imperialistiske herredømmet til Storbritannia, De forente stater, Frankrike og Nederland. Under ledelse av de kommunistiske partiene utnytta massene av arbeidere, bønder, småborgerskapet i byene og medlemmer av det nasjonale borgerskapet i disse landa motsigelsene mellom de britiske, amerikanske, franske og nederlandske imperialistene på den ene sida og de japanske imperialistene på den andre. De organiserte en brei enhetsfront mot den fascistiske aggresjonen, bygde anti-japanske baseområder og førte en bitter geriljakrig mot japanerne. Slik begynte den politiske situasjonen som vi hadde før andre verdenskrig, å endre seg. Da de japanske imperialistene blei drevet ut av disse landa mot slutten av andre verdenskrig, prøvde imperialistene fra De forente stater, Storbritannia, Frankrike og Nederland å gjenopprette kolonistyret sitt. Men folka i koloniene hadde bygd opp betydelige væpna styrker under den anti-japanske krigen og nekta å gå tilbake til det gamle. Det imperialistiske systemet over hele verden var dessuten rysta i sine grunnvoller fordi Sovjetunionen var blitt sterkt, fordi alle imperialistmaktene, unntatt De forente stater, enten hadde blitt styrta eller svekka i krigen, og endelig fordi den seierrike kinesiske revolusjonen hadde brutt den imperialistiske fronten i Kina. Derfor blei det mulig for folka i alle, eller i det minste noen av kolonilanda i Østen, å opprettholde store og små revolusjonære baseområder og revolusjonære regimer i lang tid, akkurat som i Kina, og drive langvarige revolusjonære kriger ved å omringe byene fra landsbygda og så rykke fram skritt for skritt for å ta byene og vinne landsomfattende seier. Det synet kamerat Mao Tsetung hadde i 1928 på spørsmålet om å opprette sjølstendige regimer i kolonier under direkte imperialistisk styre, har endra seg som følge av at situasjonen har endra seg.

8. Dette var de første motangrepa som folket satte i verk på ulike steder under ledelse av kommunistpartiet mot de kontrarevolusjonære styrkene, etter at Chiang Kai-shek og så Wang Jingwei hadde forrådt revolusjonen i 1927. 11. desember 1927 slutta arbeiderne og de revolusjonære soldatene i Kanton seg sammen for å gjøre oppstand, og de oppretta folkets politiske makt. De kjempa forbitra mot de kontra revolusjonære styrkene som fikk direkte støtte fra imperialismen, men mislyktes fordi styrkeforskjellen var for stor. I 1923—25 hadde bønder i Haifeng og Lufeng på østkysten av Guangdong-provinsen starta ei mektig revolusjonær rørsle under ledelse av kamerat Peng Pai, et medlem av kommunistpartiet. Denne rørsla hadde en stor del av æra for seieren i de to felttoga østover som den nasjonale revolusjonære hæren satte i verk fra Kanton mot den kontrarevolusjonære klikken leda av Chen Jiongming. Etter at Chiang Kai-shek hadde forrådt revolusjonen den 12. april 1927, satte disse bøndene i gang tre oppstander i april, september og oktober og oppretta et revolusjonært regime som holdt stand til april 1928. Øst i Hunan-provinsen erobra opprørske bønder et område som omfatter Liuyang, Pingxiang, Liling og Chuchow i september 1927. Om lag på samme tid satte titusener av bønder i verk en væpna oppstand i Hsiaokan, Macheng og Huangan nordøst i Hubei-provinsen og okkuperte fylkeshovedstaden Hong’an i over tretti dager. Sør i Hunan, i fylkene Yichang, Chenzhou, Leiyang, Yunghsing og Tze-hsing, greip bøndene til våpen januar 1928 og oppretta et revolusjonært regime som varte i tre måneder.

9. De røde gardene var massenes væpna enheter i de revolusjonære baseområdene. Medlemmene fortsatte med vanlig, produktivt arbeid.

10. Luoxiao-fjellkjeden er en stor fjellkjede som ligger langs grensa mellom Hunan-og Jiangxi-provinsen. Chingkang-fjella ligger i den midtre delen.

11. Med «småborgerskapet» mener kamerat Mao Tsetung her handverkere, småkjøpmenn, ulike slags folk i de frie yrker og småborgerlige intellektuelle, men ikke bøndene. I Kina bor de fleste av dem i byene, men det fins en god del av dem på landsbygda.

12. Fem kilder er et fellesnavn for landsbyene Store kilde, Vesle kilde, Øvre kilde, Midtre kilde og Nedre kilde i Chingkang-fjella som ligger mellom Yunghsin, Ningkang og Suichuan i Vest-Jiangxi og Linghsien fylke i Øst-Hunan.