Denne artikkelen er hentet fra et hefte med samme navn utgitt av Kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade Oslo 1963. Artikkelen blei printa i fire nummere av KKPs teoretiske organ Hongqi (Røde Fane) i mars 1963, denne oversettelsen er etter den engelske teksten slik den blei sendt ut av nyhetsbyrået “Hsinhua” i mars 1963. Det vil si at oversettelsen er 57 år gammel, derfor er språket en del gammeldags, vi har kun rettet på visse skrivefeil ellers fremstår teksten slik den gjorde i 1963.
Innhold
Mer om divergensene mellom kamerat Togliatti og oss
Noen viktige spørsmål i leninismen i dagens verden
Av redaksjonsstaben i Hongqi (Røde Fane), mars 1963
1. Innledning
På Italias kommunistiske partis 10. kongress rettet kamerat Togliatti et åpent angrep mot Kinas kommunistiske parti og framkalte en offentlig debatt. Gjennom mange år har han og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti kommet med en rekke bedragerske uttalelser som krenker grunnleggende retningslinjer i marxismen-leninismen i en hel mengde viktige prinsippspørsmål i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Fra første stund har vi vært uenige i disse uttalelsene. Men vi innlot oss ikke i disputt med kamerat Togliatti og de andre kameratene, og det har heller ikke falt oss inn å ville gjøre det. Vi har alltid ment at det gjaldt å styrke enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi har alltid stått på det standpunkt at forbindelsene med broderpartiene skal pleies under hensyntaken til prinsippene uavhengighet og likhet, med sikte på å oppnå enighet gjennom rådslagning, slik det er slatt fast i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Vi har alltid hevdet at divergenser mellom broderpartier bør løses gjennom rådslagning mellom partiene innbyrdes ved tosidige eller flersidige samtaler eller konferanser mellom broderpartier. Vi har alltid hevdet at intet parti ensidig bor rette offentlige anklager mot et broderparti, for ikke å tale om — rette bakvaskelser eller angrep mot et broderparti. Vi har stått fast og urokkelig på vårt standpunkt for enhet. Det var i motstrid med våre forventninger at Togliatti og andre kamerater nyttet anledningen til på sin partikongress å rette angrep på Kinas kommunistiske parti offentlig. Men hva skulle vi gjøre da vi på denne måten ble utfordret til å ta en offentlig debatt? Skulle vi tie stille slik vi hadde gjort for? Skulle «de høye herrer få lov til å sette fyr på husene, mens det jevne folk ikke engang skulle ha lov til å tenne lamper»? Nei — og atter en gang nei! Vi var absolutt tvunget til å gi tilsvar. De levnet oss ikke annet alternativ enn å måtte svare offentlig. Og følgelig kom vår avis «Folkets dagblad» med sin redaksjonelle artikkel den 31. desember 1962, under titelen «Divergensene mellom kamerat Togliatti og oss».
Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti ble slett ikke oppløftet over denne artikkelen og publiserte en ny rekke artikler med angrep på oss. De erklærte at vår artikkel «ofte manglet uttrykkelig klarhet», at den var «i høyeste grad abstrakt og formell» og «manglet føling med virkeligheten» (Togliattis artikkel i PUnita den 10. januar 1963). De hevdet også at vi var «unøyaktig informert» om situasjonen i Italia og om arbeidet i Italias kommunistiske parti, (i samme artikkel) og at vi hadde gjort oss skyldig i en åpenlys forfalskning» av Italias kommunistiske partis standpunkter. (Luigi Longos artikkel i l’Unita den 16. januar 1963). De anklaget oss for å være «dogmatikere og sekterister som dekker sin opportunisme bak ultrarevolusjonære fraser» (samme sted) osv., osv. Togliatti og de andre kameratene er fast besluttet på å føre videre en offentlig debatt. Vel — la oss føre den videre!
I denne artikkelen skal vi foreta en mer detaljert analyse og kritikk av de bedragerske synsmåtene som er satt fram av Togliatti og de andre kameratene gjennom en årrekke — som et svar på deres gjentatte angrep på oss. Når Togliatti og de andre kameratene har lest vårt svar, skal vi se hvilken holdning de vil innta — om de vil ture fram med å hevde at vi «ofte mangler uttrykkelig klarhet», at vi er «i høyeste grad abstrakte og formelle» og «mangler føling med virkeligheten», at vi er «unøyaktig informert» om situasjonen i Italia og om arbeidet i Italias kommunistiske parti, at vi gjør oss skyldig i «åpenlys forfalskning» av synsmåtene i Italias kommunistiske parti og om vi er «dogmatikere og sekterister som dekker sin opportunisme bak ultrarevolusjonære fraser». Vi får vente og se.
Kort sagt — det duger ikke at visse personer oppfører seg som de høye herrer som ga ordre til å sette ild på husene til folk, mens de samtidig forbød den jevne mann til og med å tenne en lampe. Helt fra uminnes tid har folket fordømt en slik urettferd. Og videre — divergenser mellom oss kommunister kan bringes ut av verden bare ved å sette frarm fakta og diskutere dem fornuftig, og aldeles ikke ved å påta seg herrens mine overfor tjeneren. Arbeiderne og kommunistene i alle land må slutte lag, men de kan forene seg bare på grunnlag av Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, bare dersom vi setter fram fakta og diskuterer dem fornuftig, ved rådslagning innbyrdes på grunnlag av likhet og gjensidighet, og på marxismen-leninismens grunn. Dersom det dreier seg om herrer som svinger pisken over sine tjenere og skriker: «Enhet», «Enhet»! — da er den virkelige meningen: «Splittelse», «Splittelse»! Ingen arbeidere i noe land vil godta en slik splittelsesvirksomhet. Vi ønsker enhet, og vi vil aldri tillate at en liten skokk fortsetter med sin splittelsesvirksomhet.
2. Innholdet i den store debatten som pågår nå mellom kommunistene
Som et resultat av den utfordring som de moderne revisjonistene har latt gå ut til marxistene-leninistene, utvikler det seg nå en vidfavnende debatt om teoretiske spørsmål og grunnleggende retningslinjer og politikk i den internasjonale kommunistiske bevegelse. Denne debatten er viktig for framgang eller fiasko for proletariatets og det arbeidende folks hele sak i verdensmålestokk, og for menneskehetens skjebne.
Til sjuende og sist vil det vise seg at den ene ideologiske strømningen i denne debatten er ekte proletarisk ideologi, dvs. revolusjonær marxisme-leninisme, og at den andre er borgerlig ideologi, som har infiltrert seg i arbeidernes rekker, dvs. er en anti-marxistisk-leninistisk ideologi. Helt siden arbeiderklassens bevegelse sto fram, har borgerskapet gjort sitt ytterste for å korrumpere arbeiderklassen ideologisk, i den hensikt å underordne denne bevegelsen under sine egne grunnleggende interesser, svekke den revolusjonære kampen som folkene i alle land fører og lede folket på villspor. For å oppnå dette antar borgerlige ideologiske strømninger forskjellig form til forskjellig tid. Snart tar de en høyre-form og snart en venstre-form. Marxismen-leninismens vekst er en historie om kamp mot borgerlige ideologiske strømninger — både høyre- og «venstre»strømninger. Det påligger marxist-leninister som plikt å handle som Marx, Engels, Lenin og Stalin gjorde — nemlig ikke å løpe unna for truselen fra noen som helst borgerlig ideologisk strømning, men å knuse angrepene som kommer på teoriens område og når det gjelder den grunnleggende linje og politikk, til hvilken tid de enn kommer, — og å trekke opp den riktige veien til seier for proletariatet og det undertrykte folk og de undertrykte nasjoner i kampen de fører.
Helt siden marxismen ble dominerende innenfor arbeiderbevegelsen, har det funnet sted en god del kamper mellom marxister på den ene siden og revisjonister og opportunister på den annen side. Vi har her tidligere to debatter av den aller største historiske betydning, og for tiden er debatt nummer tre under full utvikling. Den første av disse var den store debatten som Lenin hadde med Kautsky og Bernstein og de andre revisjonistene og opportunistene i Den annen internasjonale. Denne diskusjonen betydde et nytt trinn i marxismens utvikling, leninismens trinn — som er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke. Den andre store diskusjonen var den som kommunistene i Sovjetunionen og andre land, ledet av Stalin, førte mot Trotski, Bukharin og andre «venstre»-eventyrpolitikere og høyreopportunister. Resultatet av denne debatten ble at leninismen ble forsvart med framgang, og den belyste Lenins teori og taktikk i den proletariske revolusjon, proletariatets diktatur, de undertrykte nasjonenes revolusjon og oppbyggingen av sosialismen. Side om side med denne diskusjonen hadde vi gående en voldsom og langvarig debatt innen Kinas kommunistiske parti, nemlig den kamp som kamerat Mao Tse-tung førte mot «venstre»-eventyrpolitikerne og høyreopportunistene, — med det mål for øye å få i stand en intim forening mellom marxismen-leninismens universelle sannhet og den kinesiske revolusjonens konkrete praksis.
Den store debatten vi har gående nå, ble til å begynne med framkalt av Tito-klikken i Jugoslavia, — ved at den åpent forrådte marxismen-Ieninismen.
Tito-klikken hadde slått inn på revisjonismens vei forlengst. Vinteren 1956 utnyttet denne klikken for det første den anti-sovjetiske og anti-kommunistiske propagandaen som var satt i verk av imperialistene, og dernest søkte denne klikken å drive undergravingsvirksomhet innenfor de sosialistiske landene, samordnet med imperialistenes planer. Propaganda og sabotasje av dette slaget nådde klimaks under det kontrarevolusjonære opprøret i Ungarn. Det var da Tito avleverte sin berømmelige Pula-tale. Tito-klikken gjorde sitt ytterste for å bakvaske det sosialistiske system, insisterte på at «det er nødvendig med en grundig endring i det politiske system» i Ungarn, og hevdet at de ungarske kameratene «ikke trenger å kaste bort energi med å prøve å restaurere det kommunistiske parti» (jamfør Kardeljs tale i nasjonalforsamlingen, sitert i «Borba» den 8. desember 1956). Kommunistene i alle land førte en hard kamp mot disse forræderiske angrepene fra Tito-klikken. Vi på vår side hadde offentliggjort artikkelen «Om det proletariske diktaturs historiske erfaringer» i april 1956. Ved slutten av desember 1956 offentliggjorde vi nok en artikkel — rettet direkte mot det titoistiske angrepet — «Mer om det proletariske diktaturs historiske erfaringer». I 1957 vedtok møtet av representanter fra de kommunistiske- og arbeiderpartiene i de sosialistiske landene den kjente Moskva-deklarasjonen. Denne deklarasjonen utpekte uttrykkelig revisjonismen som hovedfaren i den internasjonale kommunistiske bevegelsen for tiden. Den fordømte de moderne revisjonistene fordi de prøver «å besudle marxismen-leninismens store lære, erklærer at den er «utlevd» og hevder at den har tapt sin betydning for det sosiale framsteg» (se deklarasjonen, russ. utg. Moskva 1957, s. 18). Tito-klikken nektet å undertegne deklarasjonen, og i 1958 publiserte de sitt tvers igjennom revisjonistiske program, som de satte opp imot Moskva-erklæringen. Deres program ble enstemmig tilbakevist av kommunistene i alle land. Men i den påfølgende periode, særlig fra og med 1959 og utover gikk lederne i visse kommunistiske partier fra den felles overenskomsten som de hadde undertegnet og gått god for, og kom med Tito-liknende uttalelser. I tiden etter hadde disse personene stadig vanskeligere for å styre seg, deres språkbruk ble mer og mer lik Titos, og de gjorde sitt beste for å skjønnmale USA-imperialistene. De vendte brodden mot de broderpartiene som strengt verner marxismen-leninismen og de revolusjonære prinsippene som er slått fast i Moskva-deklarasjonen, og kom med ville angrep på dem. Etter den rådslagning på like fot som fant sted på møtet i 1960 mellom representanter for de kommunistiske- og arbeiderpartiene, ble det nådd fram til enighet omkring mange av divergensene som var oppstått mellom partiene. Moskva-erklæringen som ble offentliggjort av dette møtet, fordømte strengt lederne av det jugoslaviske Kommunistenes forbund for forræderi mot marxismen-leninismen.
Vi hilste av hele vårt hjerte den overensstemmelsen det var nådd fram til av alle broderpartier på dette møtet, og i vår handling har vi holdt oss strengt til denne overenskomsten og forsvart den. Men atter en gang opplevde vi — ikke lenge etter — at lederne i visse broderpartier gikk fra denne overenskomsten som de hadde undertegnet og gått god for. De gikk offentlig til angrep på andre broderpartier på sine egne partikongresser, og blottla for fiendens øyne divergensene innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen. De angrep broderpartier samtidig som de var rause i sin lovprisning av Tito-klikken og trasket stivnakket omkring i sumpen sammen med den.
Hendingenes gang har vist at den moderne revisjonistiske strømningen er et produkt av imperialismens politikk under nye vilkår. Derfor er denne strømningen uunngåelig internasjonal i sin karakter, og på samme måten som ved tidligere høve utvikler disputten mellom marxist-leninistene og de moderne revisjonistene seg også denne gangen, uunngåelig til en internasjonal diskusjon.
Den første store diskusjonen mellom marxistene-leninistene på den ene siden og revisjonistene og opportunistene på den annen side, førte til seier for den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen og til at det ble dannet revolusjonære proletariske partier av ny type i mange land over hele verden. Den andre store diskusjonen førte til seier for oppbyggingen av sosialismen i Sovjetunionen, til seier i kampen mot fascismen i verdenskrigen, der den store Sovjetunionen var hovedkraften, til seier for sosialismen i en rekke europeiske- og asiatiske land og til seier for det kinesiske folks store revolusjon. Den store diskusjonen som går for seg nå, finner sted i den epoke da den imperialistiske leir er i ferd med å oppløses, mens sosialismens krefter utvikler seg og vokser seg sterkere, den store revolusjonære bevegelsen i Asia, Afrika og Latin-Amerika er en bølge som stadig stiger, samtidig som den mektige arbeiderklassen i Europa og i Nord- og Sør-Amerika våkner opp på nytt. De moderne revisjonistene har satt denne diskusjonen i sving i et fåfengt håp om å gjøre det av med marxismen-leninismen med ett slag, likvidere frihetskampen som de undertrykte folk og nasjoner fører og berge imperialistene og de reaksjonære i diverse land unna dommen. Men marxismen-leninismen kan ikke avskaffes, folkenes frigjøringskamp kan ikke likvideres, og imperialistene og de reaksjonære kan ikke berges unna den dom som vil ramme dem — tvert imot vil det bli de moderne revisjonistene som — stikk imot det de har håpet selv — er dømt til å lide skipbrudd med sine skammelige forsøk.
Arbeiderbevegelsen i hele verden stiller marxist-leninistene oppgaven å gi svar tilbake på den gjennomgående revisjon av marxismen-leninismen som de moderne revisjonistene foretar. Deres revisjoner tjener verdensimperialismens aktuelle behov, tjener de reaksjonære i de ymse land eller borgerskapet i deres eget land, og tar sikte på å berøve marxismen-leninismen dens revolusjonære sjel. De kaster over bord det mest elementære prinsippet i marxismen-leninismen, klassekampen, og det eneste de ønsker å beholde, er en marxist-leninistisk etikett.
Når internasjonale og sosiale spørsmål står til debatt, nytter de moderne revisjonistene det ytterst hyklerske borgerlige «ovenover-klassene»-standpunktet istedenfor det marxist-leninistiske klasseanalyse-standpunktet. De koker i hop en saus av gjetninger og hypoteser som hviler utelukkende på subjektivt grunnlag og mangler enhver saklig basis, og dette vil de skal erstatte en vitenskapelig marxist-leninistisk undersøkelse av samfunnet slik det virkelig er. De erstatter den dialektiske og historiske materialisme med borgerlig pragmatisme. Kort sagt — de svømmer omkring i et hav av forvirret snakk som de må ha de største vansker med å forstå og tro på selv — og hensikten med det er å bedra arbeiderklassen og de undertrykte folk og nasjoner.
I de aller siste årene har en hel rekke internasjonale hendinger vist at de moderne revisjonistenes teorier og politikk i virkeligheter, har lidt skipbrudd. Men ikke desto mindre — hver gang deres teorier og politikk vanæres i folkets øyne over hele verden — «soler de seg i sin skam», som Lenin en gang bemerket (Lenin: «Hva som ikke er verd etterfølgelse i den tyske arbeiderbevegelsen», Utvalgte verker, amerik. utg. New York 1943, bd. 4, s. 336). Intet kan stoppe dem og de skyr alle konsekvenser, — de retter ilden mot de revolusjonære marxist-leninister — sine brødre i andre land — som allerede på forhånd har frarådet dem å nære illusjoner og å handle så blindt. Ved å rette sin gift og sitt raseri mot andre innenfor sine egne rekker prøver de å bevise at de har vunnet en «seier», — i et fåfengt forsøk på å isolere de revolusjonære marxist-leninistene, isolere alle sine brødre i andre land som forsvarer revolusjonære prinsipper.
Slik som sakene nå står — hva annet står til buds for alle sant revolusjonære marxist-leninister enn å møte den utfordring som de moderne revisjonister byr fram? Når det gjelder divergenser og uoverensstemmelser i prinsippspørsmål, har marxist-leninister plikt til å skille mellom rett og vrangt og til å rette ut sakene. Av hensyn til den felles interesse alle partier har av enhet» har vi i vårt parti alltid gått inn for å løse spørsmålene ved rådslagning mellom partiene, og vi har vært imot å lufte spørsmålene offentlig opp i ansiktet på fienden. Men siden enkelte folk har insistert på offentlig debatt — hvilket annet alternativ har vi da enn å svare offentlig på utfordringen?
I den seinere tid er det kinesiske kommunistiske parti blitt utsatt for fullkomment meningsløse angrep. Angriperne har utbasunert oppdiktede anklager mot oss uten hensyn til fakta. Hvordan og hvorfor er ikke vanskelig å fatte når det gjelder disse angrepene. Det er også klart som dagen hvor de er havnet de som har planlagt og satt i verk disse angrepene, og hvem de stiller seg sammen med.
Alle de som kjenner uttalelser fra kamerat Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti i de seinere år, vil se at det ikke er tilfeldig når de på sitt partis siste kongress lot sin stemme lyde med i koret blant dem som angriper Kinas kommunistiske partis marxist-leninistiske syn. Det er en tråd som er fremmed for marxismen-leninismen som gjennomløper tesene for det italienske kommunistiske partis kongress og kamerat Togliattis beretning og avslutningstale på kongressen. Denne linjen ble hevdet i de samme språklige vendinger som sosialdemokratene og de moderne revisjonistene anvender i behandlingen både av internasjonale spørsmål og hjemlige italienske saker. En nøyaktig lesning av tesene og andre dokumenter fra Italias kommunistiske parti avslører at utallige formuleringer og synsmåter i dem aldeles ikke er særlig nyslåtte, men i det store og hele er de samme som de som kjennetegnet revisjonistene av den gamle skole og som alt fra starten ble propagert av tito-revisjonistene i Jugoslavia.
La oss så analysere tesene og andre dokumenter fra Italias kommunistiske parti som hører med i bildet, slik at det kan framgå klart hvor langt kamerat Togliatti og de andre kameratene har beveget seg vekk fra marxismen-leninismen.
3. Motsetninger i dagens verden.
Kamerat Togliattis nye ideer.
Kamerat Togliatti og enkelte andre kamerater i Italias kommunistiske parti tar sin vurdering av den internasjonale situasjon til. grunnleggende utgangspunkt når de stiller spørsmålene. Ut fra denne bedømmelsen har de formulert sine nye ideer om såvel internasjonale som hjemlige spørsmål — ideer som de er meget stolte av.
1. «I den verdensomfattende kamp for fred og fredelig sameksistens er det nødvendig å kjempe for en politikk som går ut på internasjonalt økonomisk samarbeid, som vil gjøre det mulig å komme over de motsetningsforhold som for tiden hindrer en raskere økonomisk utvikling som vil omsettes til sosialt framsteg.» (Teser for Italias kommunistiske partis 10. kongress.)
2. «I Europa spesielt er det nødvendig å utvikle et integralt initiativ i den hensikt å legge grunnlaget for europeisk økonomisk samvirke til og med mellom stater med forskjellig sosial struktur, noe som vil gjøre det mulig, innenfor rammen av de politiske og sosiale organer i De forente nasjoner å øke handelen, avskaffe eller senke tollgrensene og gjøre felles tiltak for å påskynde framsteget i de underutviklede områdene.» (Samme sted.)
3. «En bør kreve …. systematisk aksjon for å overvinne Europas og verdens oppdeling i blokker ved å bryte ned de politiske og militære hindringene som bevarer denne oppdelingen» (samme sted), og «bygge opp ett verdensmarked.» (Samme sted.)
4. «Under de vilkår som den moderne militære teknikk skaper, blir krig noe kvalitativt forskjellig fra hva den har vært før i tiden. Stilt overfor denne forandringen i krigens natur, er det nødvendig å ta opp vår doktrine til ny overveielse.» (Togliattis beretning på Italias kommunistiske partis 10. kongress, 2. desember 1962.)
5. «Når vi kjemper for fred og fredelig sameksistens, er det i ønsket om å skape en ny verden hvis fremste kjennetegn vil være at den er en verden uten krig.» (Teser for IKP’s 10. kongress.)
6. «Kolonistyret er på det nærmeste oppsmuldret.» (Togliattis beretning på 10. kongress.) «.. .. der er ikke lenger bevart noen innflytelsessfærer for imperialismen i verden.» (Togliattis tale på møte i sentralkomiteen i Italias kommunistiske parti, 21. juli 1960.)
7. «Faktisk gjør det seg i den kapitalistiske verden i dag gjeldende en drift i retning av strukturreformer og reformer av sosialistisk natur, som har samband med økonomisk framsteg og den nye utvidelsen av produktivkreftene.» (Togliattis beretning på IKP 10. kongress.)
8. «.. . . selve benevnelsen «proletariatets diktatur» kan anta et innhold forskjellig fra det den hadde i de harde årene med borgerkrig og oppbyggingen av sosialismen for første gang i et land omringet av kapitalismen.» (Teser for IKP’s 10. kongress.)
9. «For «å virkeliggjøre dyptgående forandringer i den nåværende økonomiske og politiske struktur» i de kapitalistiske land, «kan …. de parlamentariske institusjonene få en funksjon som har førsterangs betydning.» (Samme sted.)
10. I det kapitalistiske Italia er det mulighet for «at hele folket kan komme med i ledelsen av staten». (Togliattis beretning på I.K.P’s 10. kongress.) I Italia kan de demokratiske kreftene «gjøre motstand mot statens klassenatur og dens klasseapparat ved fullt ut å gå inn for og ved å forsvare konstitusjonen.» (Teser for IKP’s 10. kongress. Se bilag til l’Unita 13. september 1962.)
11. «Nasjonalisering», «planlegging» og «statlig innblanding» i det økonomiske liv kan vendes om til redskaper for kampen mot storkapitalens makt med sikte på å ramme, begrense og bryte ned de store monopolgruppenes herredømme.» (Togliattis beretning på IKP’s 10. kongress.)
12. De borgerlige herskende gruppene kan nå godta «begrepene planlegging og programmering av økonomien, som før i tiden var et sosialistisk spesiale», og «dette kan være et tegn på at de objektive vilkår for en overgang fra kapitalismen til sosialismen modnes.» (Samme sted.)
For å summere opp, — de nye ideene som settes fram av kamerat Togliatti og andre gir oss et bilde av verden slik den avspeiler seg i deres hjerner. Til tross for at de i tesene og artiklene de lager, gjør bruk av en del marxist-leninistisk fraseologi som kamuflasje og nytter en rekke bestikkende og tvetydige formuleringer som røykteppe, kan de likevel ikke dekke over selve kjerneinnholdet i disse ideene. Og det er at de søker å erstatte klassekampen med klassesamarbeid, sette «strukturreformer» istedenfor den proletariske revolusjon, og «felles innblanding» istedenfor Hen nasjonale frigjøringsbevegelsen.
I disse nye ideene som er framsatt av Togliatti og de andre kameratene ligger at antagonistiske sosiale motsetningsforhold forsvinner og at motstridende sosiale krefter smelter sammen til ett hele over hele verden. For eksempel slike motstridende krefter som det sosialistiske system og det kapitalistiske system, den sosialistiske leir og den imperialistiske leir, rivaliserende imperialistiske land, imperialstiske land og undertrykte nasjoner, borgerskapet og proletariatet og arbeiderklassen i hvert enkelt kapitalistisk land, og de ymse monopolkapitalistiske gruppene i hvert imperialistisk land, er i ferd med å smelte sammen eller kommer til å smelte sammen til ett hele.
Det er vanskelig for oss å se noen forskjell mellom disse nye ideene som forfektes av Togliatti og andre kamerater og hele den rekken av absurde anti-marxist-leninistiske synsmåter i tito-klikkens program, som har gjort denne klikken så herostratisk berømt.
Det er hevet over enhver tvil at disse nye ideene som hevdes av Togliatti og andre kamerater er en i høyeste grad alvorlig utfordring til marxismen-leninismens teori og utgjør et forsøk på å kaste den fullstendig over bord. Det minner oss om den tittel Engels ga boken han skrev i sin polemikk mot Dühring, «Herr Dührings omveltning av vitenskapen». Er det kanskje slik at kamerat Togliatti nå har til hensikt å gå i Dührings fotspor og starte en ny «omveltning» — i marxismen-leninismens teori?
En resept for å forandre verden — som reseptutstederen selv knapt tror på.
Hvordan kan «de motsetningsforhold som for tiden hindrer er. raskere økonomisk utvikling som vil omsettes til sosialt framsteg» (tesene) overvinnes? Med andre ord — hvordan kan de antagonistiske sosiale krefter — internasjonale og hjemlige — smeltes sammen til ett hele? Det svaret Togliatti og andre kamerater gir, er følgende:
«De sosialistiske landene, og i første rekke Sovjetunionen, må utfordre de borgerlige herskende klassene til en fredelig kappestrid for å opprette en økonomisk og sosial ordning som kan tilfredsstille alle menneskers og folks streben mot frihet, velferd, uavhengighet og full utvikling og respekt for individet, og i retning av fredelig samvirke mellom alle stater.» (Samme sted.)
Betyr dette at det er mulig å opprette den samme «økonomiske og sosiale ordning» i de kapitalistiske land som i de sosialistiske — bare ved fredelig kappestrid mellom de sosialistiske og de kapitalistiske landene, og uten folkets revolusjon? Hvis det er så — betyr dette ikke da at kapitalismen ikke lenger trenger å være kapitalisme, at imperialismen ikke lenger trenger være imperialisme, at kapitalistene kan opphøre med sitt jag på liv og død etter profitt og overprofitt hjemme og ute, og i stedet gå inn i «fredelig samvirke» med alle folk og alle nasjoner med henblikk på å tilfredsstille alle menneskers streben?
Dette er den resepten kamerat Togliatti har utpønsket for å forandre verden. Men dette vidundermidlet har ikke vist seg effektivt når det gjelder den aktuelle bevegelsen i Italia engang. Hvordan kan marxist-Ieninister lettsindig feste lit til slikt?
Det er noe alle vet — og særlig marxist-leninister burde huske — at like etter Oktoberrevolusjonen framsatte Lenin politikken med fredelig sameksistens mellom de sosialistiske og kapitalistiske land og til fordel for økonomisk kappestrid mellom dem. Gjennom mesteparten av de vel førti årene Sovjetunionen har eksistert, har den i det store og hele stått i en situasjon med fredelig sameksistens med de kapitalistiske land. Vi anser politikken med fredelig sameksistens, slik Lenin og Stalin har ført den, som fullstendig riktig og nødvendig. Den innebærer at de sosialistiske landene verken ønsker eller trenger å bruke makt for å ordne internasjonale stridigheter. Det sosialistiske systems overlegenhet slik det kommer til uttrykk gjennom de sosialistiske land, er en kilde til høy inspirasjon for de undertrykte folk og nasjoner. Etter Oktoberrevolusjonen gjentok Lenin stadig at oppbyggingen av sosialismen i Sovjetunionen ville bli et eksempel for resten av verden. Han sa at det kommunistiske system kan skapes av det seirende proletariat og at «denne oppgave har verdensomfattende betydning». (Lenin: «Vår indre og ytre situasjon og partiets oppgaver», i Samlede verker, 4. utg., bd. 31, s. 391, russ. utg.) I 1921 da borgerkrigen stort sett var slutt og sovjetstaten gikk over til fredelig oppbyggingsarbeid, satte Lenin opp den sosialistiske økonomiske oppbyggingen som hovedoppgaven for sovjetstaten. Han sa: «For tiden er det ved vår økonomiske politikk at vi utøver den største innflytelse på den internasjonale revolusjon.» (Lenin: «RKP(b)s landsomfattende konferanse», i Samlede verker, 4. utg., bd. 32, s. 413, russ.). Lenins syn var rett. Akkurat som han sa, har sosialismens krefter hatt økende innflytelse på den internasjonale situasjon. Men Lenin har aldri sagt at oppbyggingen av en sovjetstat skulle erstatte den kampen som folkene i alle land fører for sin frigjøring. Historiens hendinger under de vel førti årene Sovjetunionen har bestått viser også at en revolusjon eller en omdannelse av samfunnssystemet i et hvilket som helst land er en sak for folket i vedkommende land, og at de sosialistiske landene fører en fredelig sameksistens-politikk og fredelig kappestrid kan på ingen måte resultere i en forandring av samfunnsordningen i noe annet land. Hvilke grunner har Togliatti og andre kamerater til å tro at når de sosialistiske landene fører en politikk med sikte på fredelig sameksistens og fredelig kappestrid, så er selve dette i stand til å forandre samfunnssystemet i ethvert annet land og til å opprette en «økonomisk og sosial ordning» som kan imøtekomme alle menneskenes aspirasjoner?
I sannhetens navn skal det sies at kamerat Togliatti og de andre på ingen måte er helhjertede i sin tro på sine egne resepter. Dette ligger bak når de så fortsetter slik i tesene: «men, de herskende gruppene i de imperialistiske land ønsker ikke å gi avkall på sitt herredømme over hele verden.»
Men kamerat Togliatti og de andre baserer seg ikke på lovene for samfunnsutviklingen når de vil finne ut hvorfor de herskende gruppene i de imperialistiske landene «ikke ønsker å gi avkall på sitt herredømme over hele verden». De rett og slett hevder at dette skyldes at de herskende gruppene i de imperialistiske land har en feil oppfatning eller «misforståelse» av verdenssituasjonen, og også at «uvissheten i den internasjonale situasjon» (se tesene) oppstår nettopp på grunn av denne feiloppfatningen og «misforståelsen».
Hvordan er det mulig ut fra marxist-leninistisk standpunkt å redusere imperialismens forsøk på å bevare sitt herredømme, uvissheten i den internasjonale situasjon osv. til et spørsmål der det bare dreier seg om hvorvidt de herskende grupper innenfor de imperialistiske land forstår eller ikke forstår — og unnlate å se disse forsøkene som resultat av virkningene av lovene for imperialismens utvikling? Hvordan vil en kunne gå ut ifra at ikke før har de herskende gruppene i de imperialistiske landene fått en «riktig forståelse» og blitt «fornuftige», før samfunnssystemet i de ymse land vil forandres radikalt uten klassekamp og revolusjon ført av folkene i disse land?
To grunnleggende forskjellige syn på motsetningsforholdene i verden.
Når marxist-leninister analyserer dagens internasjonale situasjon, må de forstå det fulle omfang og det virkelige innhold i de politiske og økonomiske fakta i de ymse land og begripe følgende hovedmotsigelser: motsetningen mellom den sosialistiske leir og den imperialistiske leir, motsetningen mellom imperialistiske land, motsetningen mellom de imperialistiske land og de undertrykte nasjoner, motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet og andre arbeidende mennesker i hvert enkelt kapitalistisk land, motsetningen mellom diverse monopolist-grupper i hvert enkelt kapitalistisk land, motsetningen mellom monopolkapitalistene og de små og mellomstore kapitalistene i hvert enkelt kapitalistisk land osv. Det er åpenbart bare forståelse av disse motsetningsforholdene, ved å analysere dem og forandringene i dem til forskjellige tider, samt ved å finne brennpunktet for de spesifikke motsetningsforholdene på et gitt tidspunkt at arbeiderklassens politiske partier kan bedømme riktig den internasjonale og hjemlige situasjon og skaffe seg en pålitelig teoretisk basis for sin politikk på alle områder. Ulykkeligvis er det nettopp disse motsetningsforholdene Togliatti og andre kamerater har unnlatt å ta alvorlig opp i sine teser, — og følgelig har hele deres program beveget seg helt bortenfor marxismen-leninismens radius.
Selvsagt er kamerat Togliatti og de andre kameratene inne på mange motsetningsforhold i tesene sine, men besynderlig nok har kamerat Togliatti — som kaller seg marxist-Ieninist — unngått nettopp hovedmotsigelsene som er nevnt ovenfor.
Følgende motsetningsforhold i den internasjonale situasjon er regnet opp i tesene i den delen som omhandler det europeiske fellesmarkedet:
«. .. . den økende økonomiske konkurransen mellom de store imperialistiske landene følges samtidig av en forsterket strømning ikke bare i retning av internasjonale avtaler mellom de store monopolene, men det tas også sikte på å skape organiske kommersielle og økonomiske allianser mellom grupper av stater. Den utvidelsen av markeder som er blitt resultatet av en av disse alliansene (det europeiske fellesmarkedet) i Vest-Europa, har betydd en stimulans for den økonomiske utviklingen i visse land (Italia, Den tyske forbundsrepublikken). Den økonomiske integrasjonen som er kommet i stand under ledelse av de store monopolgruppene og som er bundet sammen med atlantpolitikken med opprustning og krig, har skapt nye motsetningsforhold både i internasjonalt omfang og i enkelte land mellom et høyt tempo i utviklingen innenfor enkelte høyt industrialiserte områder og permanent eller til med økende tilbakeliggenhet og nedgang i andre områder; mellom vekstraten for industriproduksjonen på den ene siden og landbruksproduksjonen, som overalt er inne i alvorlige vansker og kriser, på den andre siden; mellom ganske brede områder med velferd og et høyt forbruksnivå og svært brede områder med lave lønninger, underforbruk og fattigdom; mellom en enorm rikdom som kastes bort ikke bare på opprustning, men også på uproduktive utlegg og uhemmet luksus, — samtidig som det er umulig å løse de problemer som er livsviktige for massene og for framsteget (boliger, utdannelse, sosiale trygder osv.).»
Det vi har å gjøre med her, er en lang liste av såkalte motsetningsforhold, eller «nye motsetningsforhold». Men det nevnes ikke med ett ord motsetningsforhold mellom klasser, om motsetningen mellom imperialistene og deres lakeier på den ene siden og folkene i verden på den andre siden osv., Togliatti og andre kamerater gir et bilde av motsetningsforholdene «på det internasjonale plan og i de enkelte land» som motsetninger mellom industrielt utviklede og industrielt underutviklede områder og mellom velstående og fattige områder.
Disse kameratene innrømmer at det eksisterer økonomisk konkurranse mellom de kapitalistiske land, at det eksisterer store monopolist-kapitalistiske grupper og grupper av stater, men slutningen de trekker er at motsetningsforholdene er av ikke-klassemessig slag eller de er motsetningsforhold ovenover klassene. De hevder at motsetningene mellom de imperialistiske land kan bringes i samklang og til og med skaffes ut av verden ved «internasjonale avtaler mellom de store monopolene» og ved «å skape organiske kommersielle og økonomiske allianser mellom grupper av stater». I virkeligheten er dette synspunktet et plagiat av «teorien om ultraimperialismen» som ble hevdet av revisjonistene for i tiden, og som Lenin hevdet var «ultra-tøv».
Det er et velkjent faktum at Lenin i imperialismens epoke framsatte den viktige tesen at «ujevnhet i økonomisk og politisk utvikling er en absolutt lov i kapitalismen» (Lenin: «Om parolen Europas forente stater», i Samlede verker, 4. utg., bd. 21, s. 311, russ. utg.). Den ujevne utviklingen i de kapitalistiske land i den imperialistiske epoken antar formen av sprang, slik at de som tidligere lå tilbake, gjør et sprang og kommer forrest, mens de som tidligere lå foran, kommer i bakleksa. Denne urokkelige loven om kapitalismens ujevne utvikling er fremdeles i kraft etter den annen verdenskrig. Imperialistene i USA og revisjonistene og opportunistene har over en kam erklært at utviklingen av kapitalismen i USA stiger utover denne urokkelige loven, men nå er saken den at den økonomiske vekstraten i Japan, Vest-Tyskland, Italia, Frankrike og visse andre kapitalistiske land alt for mange år siden har oversteget vekstraten i USA. USA’s vekt i verdenskapitalismens økonomi har sunket. USA’s industriproduksjon utgjorde 53,4 pst. av hele den kapitalistiske verdens i 1948, men falt til 44,1 pst. i 1960 og 43 pst. i 1961.
Men enda vekstraten i den økonomiske utviklingen i USA ligger etter en rekke andre kapitalistiske land, har ikke USA fullstendig mistet sin monopolistiske posisjon i den kapitalistiske verden. Derfor ligger USA på den ene siden hardt i selen for å opprettholde og utvide sin monopolistiske og herskende posisjon innenfor den kapitalistiske verden, — og på den annen side legger de andre imperialistiske og kapitalistiske landene an på å riste av seg den imperialistiske kontrollen fra USA’s side. Det dreier seg her om en fremtredende og reell motsetning som gjør seg gjeldende med økende styrke innenfor den kapitalistiske verdens politisk-økonomiske system. Side om side med disse motsetningsforholdene mellom USA-imperialismen og de andre imperialistiske landene eksisterer det motsetninger mellom andre imperialistiske og kapitalistiske land innbyrdes. Motsetningsforholdene mellom de imperialistiske maktene må nødvendigvis gi opphav til, og har faktisk gitt opphav til, en intensivert kamp om markeder, muligheter for investeringer, og råvarekilder. Heri ligger et innfløkt mønster av kamper mellom den gamle kolonialisme og den nye, og mellom seierherrer og overvunne blant de imperialistiske landene. Tilfellet Kongo, de aktuelle stridighetene omkring det europeiske fellesmarkedet og krangelen omkring de nye USA-restriksjonene på import fra Japan er slående eksempler på slik kamp.
Enda tesene for Italias kommunistiske partis 10. kongress sier at «USA-kapitalismens absolutte økonomiske overvekt begynner å forsvinne som følge av en av de prosesser med ujevn utvikling og sprang som kjennetegner kapitalismen og imperialismen», har likevel Togliatti og de andre kamerater bommet når det gjelder ut fra dette faktum å se at motsetningsforholdene i den kapitalistiske verden vokser i bredden og i dybden, og de har heller ikke begrepet at denne nye foreteelsen vil føre med seg en ny situasjon med skjerpet kamp på liv og død mellom de imperialistiske maktene, og kvass kamp mellom de ymse monopolgruppene i hvert imperialistisk land og mellom proletariatet og det arbeidende folk på den ene siden og monopolkapitalistene på den andre siden i hvert enkelt kapitalistisk land. I særdeleshet har det imperialist-kontrollerte verdensmarkedet blitt betraktelig innsnevret i omfang som resultat av at den sosialistiske revolusjon har vunnet seier i en hel rekke land. Og i tillegg har det oppstått mange land med ny nasjonal uavhengighet i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og dette har rokket imperialistenes økonomiske monopol i disse områdene. Under disse omstendigheter har de kvasse kampene som raser i den kapitalistiske verden, ikke blitt avsvekket, men er blitt villere enn tidligere.
Det eksisterer nå to vesensforskjellige økonomiske systemer, det sosialistiske og det kapitalistiske, og to innbyrdes antagonistiske verdensleirer, den sosialistiske og den imperialistiske. I hendingenes forløp har sosialismen overgått imperialismen i styrke. Det er utenfor enhver tvil at de sosialistiske lands styrke, sammen med styrken i det revolusjonære folk i alle land, den nasjonale frigjøringsbevegelsen og fredsbevegelsen har stor overvekt over imperialismens og dens lakeiers styrke. Med andre ord — i styrkeforholdet i verden som helhet betraktet er det sosialismen og det revolusjonære folk, og ikke imperialismen, som har overvekten, — overvekten ligger hos de krefter som forsvarer verdensfreden og ikke hos de imperialistiske krigskreftene. Eller som vi kinesiske kommunister formulerer det: «østavinden dominerer over vestavinden». Det er fullstendig feilaktig ikke å ta med i regningen denne kolossale forandringen i styrkeforholdet i verden etter Den andre verdenskrigen. Men denne forandringen har ikke skaffet ut av verden de diverse iboende motsetningsforhold i den kapitalistiske verden, har ikke forandret jungelloven «høk over høk» i det kapitalistiske samfunn og utelukker ikke den muligheten at de imperialistiske landene splittes opp i blokker og kommer inn i alle slags konflikter i jaget etter vinning for sine egne interesser.
Hvordan kan det da sies at skillet mellom de to samfunnssystemene kapitalisme og sosialisme vil forsvinne automatisk som følge av forandringen i styrkebalansen i verden?
Hvordan kan en påstå at de ymse iboende motsetningene i den kapitalistiske verden vil forsvinne automatisk som følge av denne forandringen i styrkebalansen i verden?
Hvordan kan en påstå at de herskende krefter i de kapitalistiske landene frivillig vil forlate historiens arena som følge av denne forandringen i styrkebalansen i verden?
Likevel — akkurat disse synsmåtene finner vi i Togliattis og de andre kameratenes program.
Brennpunktet for motsetningene i verden etter Den andre verdenskrigen.
Togliatti og andre kamerater lever med kroppen i den kapitalistiske verden, men hjernen befinner seg i et sløret eventyrland.
Som kommunister i en kapitalistisk verden burde de ta fast fot i marxismen-leninismens klasseanalyse, og med utgangspunkt i verdenssituasjonen som helhet burde de analysere motsetningen mellom sosialismens og imperialismens leir med vekt på å analysere motsetningene mellom de imperialistiske maktene, mellom imperialistiske makter og de undertrykte nasjoner, og mellom borgerskapet og proletariatet og andre arbeidende folkelag i hvert enkelt imperialistisk land — for å stikke ut den riktige kursen for proletariatet i sitt land og for alle undertrykte folk og nasjoner. Men beklageligvis må vi si at Togliatti og de andre kameratene ikke har gjort dette. De bare utgyder intetsigende prat om motsetninger, mens de i virkeligheten dekker over dem og prøver å lede det italienske proletariatet og alle undertrykte folk på villspor.
Akkurat som Tito beskriver kamerat Togliatti motsetningen mellom imperialismens og sosialismens leir som «eksistensen og motstillingen av to store militære blokker» (Togliattis beretning på IKP’s 10. kongress) og hevder at ved å forandre denne situasjonen kan man nå fram til en ny verden «uten krig», en verden med «fredelig samarbeid» (samme sted), og motsetningen mellom de to store samfunnssystemene i verden vil forsvinne.
Disse kamerat Togliattis ideer er en smule for naive. Han kan dag for dag ture fram i sitt håp om at herskerne i de imperialistiske land vil «ta til fornuften», men imperialistene vil aldri imøtekomme hans ønsker ved å avvæpne seg selv frivillig eller forandre sitt samfunnssystem. Selve innholdet i hans ideer kan ikke bety annet enn at de sosialistiske landene bør avstå fra forsvar eller avvikle sitt forsvar og at det sosialistiske system bør utvikle seg i retning av det kapitalistiske ved en liberalisert «fredelig evolusjon» eller «spontan evolusjon» — presis slik som imperialistene alltid har håpet.
Motsetningen mellom den imperialistiske og den sosialistiske leiren er en motsetning mellom de to samfunnssystemene, en grunnleggende motsetning i hele verden, og det dreier seg uten tvil om en skarp motsetning. Hvordan kan en marxist-leninist se den mer som en motsetning mellom to militære blokker enn mellom to samfunnssystemer?
En marxist-leninist bør heller ikke betrakte motsetningene i verden rett og slett og utelukkende som motsetninger mellom imperialismens og sosialismens leir.
Det må understrekes at ut fra selve sitt samfunnssystems natur har de sosialistiske landene ikke noe behov for noen ekspansjon utad, — og det er rett og slett umulig at de kan innlate seg på slikt, de bør det ikke og de må det ikke. De har sine egne indre markeder, og i særdeleshet i Kina og Sovjetunionen svært utstrakte indre markeder. Samtidig er de sosialistiske landene med i internasjonalt handelssamkvem i samsvar med prinsippet likhet og gjensidig fordel, men de har ikke noe behov for å gå på knærne hos de imperialistiske land for å oppnå markeder, og de sosialistiske land har absolutt ikke behov for konflikter, og særlig ikke væpnede konflikter, med de imperialistiske landene av slike årsaker.
Men i de imperialistiske landene er saken en helt annen.
Så lenge kapitalismens imperialistiske system fortsetter å bestå, fortsetter lovene for dette systemet å gjøre seg gjeldende. Det ligger i imperialismen at den alltid undertrykker og utplyndrer folket i sitt eget land, og alltid begår aggresjon mot andre land og nasjoner for å undertrykke og utplyndre dem. Kolonier, halvkolonier og innflytelsessfærer betrakter de alltid som sine egne rikdoms kilder. Imperialismens «siviliserte» ulver har alltid sett på Asia, Afrika og Latin-Amerika som et rikt rov som det gjaldt å få tak i og sluke i seg. De har vært utrettelig til stadig å finne midler til å undertrykke kamp og oppstand fra folkene i koloniene og i sine innflytelsessfærer. Likegyldig hvilken politikk det dreier seg om fra deres side, og likegyldig om det er nykolonialister eller gammel-kolonialister det gjelder blant imperialistene, er det uunngåelig at det eksisterer motsetninger mellom imperialismen og de undertrykte nasjoner. Og denne motsetningen er antagonistisk og ytterst skarp, og den kan ikke tildekkes.
Dertil kommer at de imperialistiske maktene stadig ligger i kamp innbyrdes om markeder, råvarekilder, innflytelsessfærer og profitt på krigskontrakter. Tidvis kan denne kampen bli noe mindre skarp, og muligens også resultere i visse kompromisser eller endog til at det dannes «allianser mellom grupper av stater», men slik avslapning i spenningen, slike kompromisser og allianser avler alltid en skjerping og intensivering av motsetningene og striden mellom imperialistene — og til at de får større omfang.
USA-imperialistene har gått i de tyske, italienske og japanske fascistenes fotspor helt siden Den andre verdenskrigen og drevet ekspansjonspolitikk i alle deler av verden. Under dekke av motstand mot Sovjetunionen har de kastet seg ut i aggresjon, annekteringer og dominanse vis à vis de tidligere koloniene og innflytelsessfærene til Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Japan og Italia. Og atter under dekke av motstand mot Sovjetunionen har de utnyttet forholdene i etterkrigstiden til å bringe en hel hank av kapitalistiske land — Storbritannia, Frankrike, Vest-Tyskland, Japan, Italia, Belgia, Canada og Australia — under USA-monopolkapitalens direkte kontroll. Denne kontrollen er ikke bare militær, men også politisk og økonomisk.
Med andre ord — USA-imperialismen prøver å bygge opp et veldig rike i den kapitalistiske verden — noe hittil usett. Dette veldige riket som USA-imperialismen søker å få bygd opp, ville bety forslaving ikke bare av overvunne nasjoner som Vest-Tyskland og Italia og Japan og deres tidligere kolonier og innflytelsessfærer men også av USA’s allierte under krigen — Storbritannia, Frankrike, Belgia osv. og de koloniene og innflytelsessfærene som disse landene hadde tidligere.
I sitt forsøk på å opprette dette veldige rike av hittil usett omfang er USA-imperialismens fremste mål å legge under seg den veldige sonen av land mellom De forente stater og de sosialistiske land. Samtidig bruker de alle midler i sin undergravingsvirksomhet, sabotasje og aggresjon mot de sosialistiske land.
Vi vil her minne om det kjente intervjuet med kamerat Mao Tse-tung i august 1946 der han avslørte det anti-sovjetiske røykteppet som USA-imperialistene var i ferd med å henge opp, og ga følgende sammenfattende analyse av verdenssituasjonen:
«Mellom De forente stater og Sovjetunionen ligger en veldig sone som omfatter mange kapitalistiske land, koloniland og halvkolonier i Europa, Asia og Afrika. Før de reaksjonære i USA har greidd å underlegge seg disse landene, kan det ikke bli tale om et angrep på Sovjetunionen. I Stillehavsområdet kontrollerer De forente stater nå områder som til sammen er større enn alle tidligere britiske innflytelsessfærer der, — det kontrollerer Japan, den delen av Kina som står under Kuomintangs herredømme, halve Korea, og det sørlige Stillehavet. Det har lenge kontrollert Sentral- og Sør-Amerika. Det legger seg etter å oppnå kontroll også over hele det britiske samveldet og Vest-Europa. Under diverse påskudd gjennomfører de storstilte militære arrangementer og oppretter militære baser i mange land. De USA-reaksjonære hevder at de militære basene de har opprettet og forbereder å opprette over hele verden, retter seg mot Sovjetunionen. Og de er også faktisk rettet direkte mot Sovjetunionen. Men foreløpig er det ikke Sovjetunionen, men de landene der basene opprettes, som først rammes av USA’s aggresjon. Jeg tror ikke det vil ta lang tid før det går opp for disse landene hvem det er som virkelig undertrykker dem, Sovjetunionen eller USA. Den dagen vil komme da de USA-reaksjonære vil møte motstand fra folkene i hele verden.
Selvsagt mener jeg ikke å si at de reaksjonære i USA ikke har til hensikt å angripe Sovjetunionen. Sovjetunionen er en forsvarer av verdensfreden og en maktfull faktor som hindrer at verden domineres av de reaksjonære i USA. Fordi Sovjetunionen eksisterer, er det absolutt umulig for de reaksjonære i De forente stater og i verden ellers å realisere sine ambisjoner. Dette er grunnen til at de USA-reaksjonære så vanvittig hater og faktisk drømmer om å ødelegge denne sosialistiske staten. Men det faktum at de reaksjonære i USA skriker så høyt om en krig mellom Sovjetunionen og USA og skaper en råtten atmosfære så kort tid etter avslutningen av Den andre verdenskrig, tvinger oss til å se litt på deres virkelige mål. Det viser seg at under dekke av anti-sovjetiske paroler går de til rasende angrep på arbeiderne og demokratiske kretser i USA og gjør alle land som er mål for USA’s ekspansjon, til avhengige land under seg. Jeg mener at det amerikanske folk og folket i alle land som trues av USA’s aggresjon, bør slutte lag og kjempe mot angrepene fra de USA-reaksjonære og deres ærendsvenner i sine land. Bare seier i denne kampen kan avverge en tredje verdenskrig, — uten denne seier er krigen uunngåelig.» (Mao Tse tung: «Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong», i Verker i utvalg, Foreign Languages Press, Peking, 1961, bd. 4, s. 99-100.)
Kamerat Mao Tse-tung ga altså allerede for seksten år siden en klar avsløring av USA-imperialistenes forsøk på å etablere et stort verdensrike og pekte på hvordan en skulle slå i stykker denne USA-imperialistenes vanvittige plan om å slavebinde verden, og hvordan en måtte føre kampen for å avverge en tredje verdenskrig.
I denne uttalelsen forklarer kamerat Mao Tse-tung at det ligger en veldig sone av land mellom USA-imperialistene og de sosialistiske landene. Denne mellomliggende sonen omfatter hele den kapitalistiske verden utenom De forente stater. USA-imperialistenes kamprop om krig mot den sosialistiske leir viser at samtidig med at de forbereder en aggressiv krig mot de sosialistiske landene og drømmer om å tilintetgjøre dem, dekker dette ropet som et røykteppe over deres aggresjonsmål i første omgang — nemlig å underlegge seg den veldige mellomliggende sonen.
Denne USA-imperialistenes aggresjons- og forslavingspolitikk og deres streben etter verdenshegemoniet møter i første rekke motstand i de undertrykte folk og nasjoner i den mellomliggende sonen, og særlig i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne reaksjonære politikk har i virkeligheten tent revolusjonen i de undertrykte folk og nasjoner i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og har fått revolusjonens flamme til å blusse og brenne i disse landene i vel ti år alt. Revolusjonens flammer i Asia, Afrika og Latin-Amerika eter videre på grunnpelene under imperialismens herredømme. De brer seg og vil visselig fortsette å bre seg over stadig større områder. Mens dette skjer, fører USA-imperialistenes politikk med henblikk på å vinne verdensherredømme til en intensivering av kampen mellom de nye og de gamle imperialistiske kolonimaktene, om kolonier og innflytelsessfærer. Det intensiverer også striden mellom USA-imperialismen — med dens bestrebelser for å vinne kontroll — og de andre imperialistiske maktene som vegrer seg mot denne kontrollen. Disse stridighetene innvirker på imperialismens livsinteresser, og de imperialistiske kombattantene gir ikke hverandre levende ro, for partene er stadig på farten for å kvele de andre.
Den politikk som USA-imperialistene og deres partnere fører overfor de undertrykte nasjoner og folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika som kjemper for sin frigjøring, er en ytterst reaksjonær undertrykkelsespolitikk og et bedrag. De sosialistiske landene derimot handler ut fra en streng pliktfølelse og fører i sakens natur en politikk som stiller seg sympatisk til de nasjonale og demokratiske revolusjonære kampene i disse områdene — og støtter disse kampene. Det dreier seg her om to helt forskjellige slag politikk — de skiller seg fra hverandre helt fra grunnen av. Og motsetningen mellom de to slags politikk kommer unngåelig til uttrykk i disse områdene. De moderne revisjonistenes politikk i forholdet til disse områdene tjener i virkeligheten imperialistenes politiske mål. Og følgelig kommer motsetningen mellom marxist-leninistenes politikk og de moderne revisjonistenes politikk uunngåelig til uttrykk også i disse områdene.
Befolkningen i disse områdene i Asia, Afrika og Latin-Amerika utgjør vel to tredjedeler av den samlede befolkning i de kapitalistiske land. Den stadig stigende revolusjonsbølgen i disse områdene og kampen mellom imperialistmaktene og de nye og gamle kolonialistene, om disse områdene viser klart at de er brennpunktet for alle motsetninger innenfor den kapitalistiske verden, — en kan også si at de er brennpunktet for verdensmotsetningene. Disse områdene er det svakeste ledd i den imperialistiske kjeden, og revolusjonens stormsentrum.
Erfaringen fra de siste seksten årene har fullt ut bekreftet riktigheten av Mao Tse-tungs tese om hvor brennpunktet ligger for verdensmotsetningene etter Den andre verdenskrigen.
Har brennpunktet for verdensmotsetningene flyttet seg?
Det har skjedd veldige forandringer i verden gjennom de siste seksten årene. De viktigste er disse:
1. Med opprettelsen av en rekke sosialistiske stater i Europa og Asia og i og med seieren for folkets revolusjon i Kina, dannet disse landene sammen med Sovjetunionen den sosialistiske leiren, som omfatter tolv land: Albania, Bulgaria, Ungarn, Vietnam, Den tyske demokratiske republikk, Kina, Korea, Mongolia, Polen, Romania, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia, med en befolkning til sammen på 1 000 millioner mennesker. Dette har betydd en grunnleggende forandring i styrkeforholdet i verden.
2. Sovjetunionens og hele den sosialistiske verdens styrke har vokst veldig og dens innflytelse har økt sterkt.
3. I Asia, Afrika og Latin-Amerika har den nasjonale frigjøringsbevegelsen og folkets revolusjonære bevegelse knust eller er i ferd med å knuse USA-imperialismen og dens partneres posisjoner over svære områder — med et tordenværs styrke. Det heltemotige kubanske folk har vunnet store seirer i sin revolusjon etter at de først veltet over ende det reaksjonære styret som USA-imperialismens lakeier hadde opprettet — og har slått inn på sosialismens vei.
4. Det har vært ny aktivitet og ny utvikling i kampen for demokratiske rettigheter og for sosialismen fra arbeiderklassens og det arbeidende folks side i de kapitalistiske land i Europa og Amerika.
5. Den ujevne utvikling i de kapitalistiske land er blitt mer markert. En har merket en viss ny utvikling innenfor kapitalismens krefter i Frankrike, som så smått fordrister seg til å reise hodet i motstand mot USA. Det har skjedd en utdypning av motsetningen mellom Storbritannia og USA. Med hjelp fra USA har de nasjoner som led nederlag i Den andre verdenskrigen, nemlig Vest-Tyskland, Italia og Japan, kommet på bena igjen og bestreber seg i større eller mindre grad på å kaste av seg USA-åket. Militarismen reiser atter hodet i Vest-Tyskland og Japan, og begge disse landene er i ferd med å bli arnesteder for krig. Før Den andre verdenskrigen var Tyskland og Japan USA-imperialismens hovedrivaler. I dag støter Vest-Tyskland igjen sammen med USA-imperialismen som sin hovedrival på det kapitalistiske verdensmarkedet. Konkurransen mellom Japan og USA skjerpes også i økt grad.
6. Samtidig med at den ujevne utviklingen mellom de kapitalistiske landene skjerpes mer og mer økonomisk og politisk, skjer det også en tilskjerping i konkurransen mellom de monopolkapitalistiske gruppene i hvert enkelt kapitalistisk land.
Alle disse forandringene viser at folkene i de ymse land kan vinne på USA-imperialistene og deres lakeier og vinne frihet og frigjøring dersom de våkner og slutter lag.
Disse forandringene viser også at jo sterkere de sosialistiske landene er, jo fastere enheter i den sosialistiske leiren er, jo bredere frigjøringsbevegelsen er i de undertrykte nasjoner, og jo kraftigere proletariatets og det undertrykte folkets kamp er i de kapitalistiske land, dess større er muligheten til å binde hendene på imperialistene slik at de ikke tør utfordre folkets vilje i verden, og dess større er også muligheten for å kunne hindre en ny verdenskrig og bevare verdensfreden.
Enn videre viser disse forandringene at motsetningene mellom USA-imperialismen og de andre imperialistiske landene utdypes cg skjerpes og at der er i ferd med å utvikle seg nye konflikter mellom dem.
Seieren for den kinesiske folkerevolusjonen, det som er vunnet under oppbyggingen i alle de sosialistiske land, seieren for den nasjonaldemokratiske revolusjon i mange land og seieren for den kubanske folkerevolusjon har tildelt følelige slag mot USA-imperialistenes ville planer om å slavebinde verden. For å gjennomføre sin aggressive politikk har USA-imperialistene — ved siden av at de fortsetter sin anti-sovjetpropaganda — vært særlig aktiv i sin propaganda mot Kina i de seinere år. Hensikten med denne propagandaen er selvfølgelig å dra ut tvangsokkupasjonen av vårt territorium Taiwan og å fortsette med all slags kriminell diversjonsvirksomhet for å true vårt land. Samtidig er det innlysende at USA-imperialistene nytter sin propaganda mot Kina også for et annet viktig praktisk formål, nemlig i kontrollen og forslavingen av Japan, Sør-Korea og hele Sørøst-Asia. «Pakten for samarbeid og gjensidig sikkerhet mellom Japan og USA«, SEATO, osv. er USAs redskaper for å kontrollere og slavebinde en hel rekke land i dette området.
I årevis har USA-imperialistene gitt både åpen og fordekt støtte til de reaksjonære i India og Nehru-regjeringen. Hva er deres virkelige mål i dette stykket? Ved bakhåndsmanipulasjoner prøver de å gjøre India, som tidligere var en koloni under det britiske samveldet og fremdeles er medlem av Det britiske samveldet, til en innflytelsessfære under USA, og å gjøre den «vakreste juvel» i den britiske rikskronen til en juvel i yankee-dollarens krone. For å nå dette målet må USA-imperialistene først skaffe seg et påskudd eller heise et røykteppe i den hensikt å føre folket i India og i hele verden bak lyset; derfor deres kampanje mot Kina og mot den såkalte kinesiske aggresjon, enda de selv er fullstendig klar over at det ikke eksisterer noe slikt som en «kinesisk aggresjon». USA-imperialistene ser en verdifull sjanse til å kontrollere India i Nehru-regjeringens militære operasjoner mot Kina nyss. Etter at Nehru provoserte fram den kinesisk-indiske grensekonflikten, bega USA-imperialistene seg inn i India på sitt brautende vis under påskudd av å skulle besørge motstanden mot Kina, — og de utvider sin innflytelse der både militært, politisk og økonomisk.
Disse massive innfallene av USA-imperialistene er et viktig steg som de reaksjonære i USA tar for å realisere sine nykolonialistiske planer for Indias vedkommende, de er en viktig utvikling i den nå pågående åpne og skjulte kampen mellom de imperialistiske landene for å erobre markeder og innflytelsessfærer og for å dele opp verden på nytt. Disse handlingene fra USA-imperialistenes side vil nødvendigvis føre til en raskere nyoppvåkning innenfor det indiske folket, og samtidig vil det intensivere motsetningen mellom USA-imperialismen og den britiske imperialismen i India.
På grunn av tapet av de gamle koloniene, det utvidede omfang som de nasjonal-revolusjonære bevegelsene har fått og i og med at det kapitalistiske verdensmarkedet er skrumpet inn, pågår denne jakten mellom de imperialistiske land ikke bare i mange deler av Asia, Afrika, Latin-Amerika og Austral-Asia, men også i Vest-Europa, kapitalismens klassiske hjem. Aldri tidligere i historien har nappingen innbyrdes mellom de imperialistiske landene hatt et slikt omfang i fredstid — den pågår så å si i alle kroker av Vest-Europa, og aldri tidligere har denne jakten hatt form av et slik vilt kappløp om industrielt utviklede områder slik de fins i Vest-Europa. Det europeiske fellesmarkedet som består av de seks landene: Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Benelux-landene, Det europeiske frihandelsområdet med Storbritannia i spissen og Atlanterhavs-samfunnet som USA driver så energisk med å utforme, er uttrykk for den økende villskapen i kappløpet mellom de imperialistiske maktene om markedene i Vest-Europa. Det som Togliatti og andre kamerater kaller «Utvikling av italiensk handel i alle retninger» (se tesene) er intet annet enn et hørbart uttrykk for den italienske monopolkapitalismens jakt etter markeder.
Utenfor Vest-Europa viser den åpne krangelen nyss om restriksjonene som USA har lagt på japansk bomullseksport, at kampen om markedene mellom Japan og USA tar til å føres åpent.
Togliatti og de andre kameratene sier: «Koloniregimet er skrumpet inn til nesten ingenting» (Togliattis beretning på IKP’s 10.kongress), og «imperialismen har ikke lenger bevart noen innflytelsessfærer i verden». (Togliattis tale på møte i sentralkomiteen i IKP, 21. juli 1960). Andre sier «det er nå bare igjen 50 millioner mennesker som stønner under kolonistyret», og at det er bare rester igjen av kolonistyret. Etter deres mening er kampen mot imperialismen ikke lenger den harde dysten som folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika står oppe i. Et slikt syn har ingen som helst grunnlag i virkelighetens verden. De fleste land i Asia, Afrika og Latin-Amerika er fremdeles ofre for imperialistisk aggresjon og undertrykkelse — slavebinding under gammel eller ny kolonialisme. Enda om en rekke land har vunnet fram til uavhengighet i løpet av de siste årene, er økonomien i disse landene fremdeles under kontroll av fremmed monopolkapital. I enkelte land er de gamle kolonialistene drevet ut, men mektigere og farligere kolonialister av ny type har trengt seg inn hos dem, og de betyr en alvorlig trusel mot mange nasjoners eksistens i disse områdene. Folkene der har ennå en lang vei igjen før de har vunnet i kampen mot imperialismen. Endatil vårt eget land, som har fullført sin nasjonal-demokratiske revolusjon og til og med vunnet seier i den sosialistiske revolusjon, har ennå ikke ført til ende oppgavene i kampen mot USA-imperialistenes aggresjon. Vårt hellige territorium Taiwan er fremdeles tvangsokkupert av USA-imperialistene; en hel rekke imperialistiske land nekter ennå å anerkjenne at den store Folkerepublikken Kina eksisterer, og Kina er fremdeles på uforsvarlig vis berøvet sin rettmessige stilling som medlem av De forente nasjoner. Kamp mot imperialismen, mot ny og gammel kolonialisme forblir hovedoppgaven og den mest brennende oppgaven som de undertrykte nasjoner og folk i de store områdene i Asia, Afrika og Latin-Amerika står overfor.
De forandringene som har gjort seg gjeldende i verden i de siste seksten årene, har gang på gang gitt bevis for at brennpunktet for motsetningene i verden etter krigen er motsetningen mellom USA-imperialistenes politikk med sikte på slavebinding, og folkene i alle land, — og mellom USA-imperialistenes verdensomfattende ekspansjonspolitikk og de andre imperialistiske maktene. Denne motsetningen kommer i særdeleshet til uttrykk i motsetningen mellom USA-imperialistene og deres håndgangne menn på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika på den andre siden — og i motsetningen mellom gammel- og nykolonialistene i kampen om disse områdene.
Arbeidere og undertrykte folk i verden — slutt lag!
Asia, Afrika og Latin-Amerika har gjennom lange tider vært utplyndret og undertrykt av kolonialistene i Europa og USA. Koloniherrene har mesket seg drabelig på de enorme rikdommene de har suget ut av disse veldige områdene. De har vendt folkets blod og svette om til «gjødning» for «kapitalistisk kultur og sivilisasjon», (Lenin: «Tale til den annen landsomfattende russiske kongress av kommunistiske organisasjoner innen de østlige folk», Forlaget for litteratur på fremmede språk, Moskva 1954, s. 21), og samtidig henvist disse folk til den ytterste fattigdom og økonomisk og kulturell tilbakeliggenhet. Men, når en viss grense er nådd, vil det uunngåelig skje en forandring i motsatt retning. Et langvarig slaveliv under disse fremmede undertrykkerne, under kolonialister og imperialister, har naturnødvendig framkalt hat i folket innenfor disse områdene, vekket dem opp av søvnen og tvunget dem til å kjempe en uopphørlig kamp — og ikke så sjelden til væpnet motstand og væpnet oppstand — for å berge livet og for at nasjonen skulle overleve. Det fins veldige folkemasser i disse områdene som ikke vil finne seg i å være slaver — og de omfatter ikke bare arbeiderne, bøndene, håndverkerne, småborgerskapet og åndsarbeiderne, men også det patriotiske nasjonale borgerskap og til og med enkelte patriotiske fyrster og aristokrater.
Folkenes motstand mot kolonialismen og imperialismen i Asia, Afrika og Latin-Amerika er stadig blitt hensynsløst slått ned og har lidt mange nederlag. Men etter hvert nederlag har folket på nytt reist seg til kamp. Kamerat Mao Tse-tung har i få ord greid ut om den imperialistiske aggresjon mot Kina og hvordan den avlet fram opposisjon mot seg selv. I 1949, da det kinesiske folks store revolusjon hadde vunnet en grunnleggende seier, skrev han i «Vekk med illusjonene — forbered kampen» følgende:
«Alle disse aggresjonskrigene, sammen med politisk, økonomisk og kulturell aggresjon og undertrykkelse, har fått kineserne til å hate imperialismen, til å stoppe opp og tenke: hva er det alt dette dreier seg om? og tvunget dem til å utfolde sin revolusjonære ånd for fullt, og å slutte seg sammen gjennom kamp. De har kjempet, begått feil, kjempet på nytt og begått feil på nytt og samlet opp erfaringer gjennom 109 år, samlet erfaringer gjennom hundrevis av kamper, store og små, militære og politiske, økonomiske og kulturelle, med og uten blodsutgytelse — og bare derigjennom har de kunnet vinne dagens grunnleggende seier.» (Mao Tse-tung: Verker i utvalg. Foreign Languages Press, Peking 1961, bd. 4, s. 426.)
Erfaringene fra det kinesiske folks kamp har praktisk betydning for folkets frigjøringskamp i mange land og områder i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Den store Oktoberrevolusjonen knyttet proletariatets revolusjonære kamp sammen med frigjøringsbevegelsen i de undertrykte nasjoner og åpnet en ny vei for denne frigjøringsbevegelsen. Framgangen for den kinesiske revolusjon har gitt de undertrykte nasjoner et storslagent mønster for hvordan de kan seire.
I påfølge av Oktoberrevolusjonen i Russland og revolusjonen i Kina har folkets revolusjonære kamper i de veldige områdene av Asia, Afrika og Latin-Amerika nådd et omfang uten tidligere sidestykke. Erfaringen har gang på gang vist at vel kan disse bevegelsene møte tilbakeslag, men imperialistene og deres lakeier vil aldri evne å demme opp mot denne flodbølgen.
I dag er de imperialistiske landene i Europa og Amerika beleiret av folkets frigjøringskamp i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne kampen er en høyst betydningsfull støtte for arbeiderklassens kamp i Vest-Europa og Nord-Amerika.
Marx, Engels og Lenin betraktet alltid bøndenes kamp i de kapitalistiske land og folkets kamp i koloniene og de avhengige land som de to store og direkte allierte i den proletariske revolusjon i de kapitalistiske land.
Det er et velkjent faktum at Marx i 1856 ga uttrykk for dette håp: «Hele saken i Tyskland vil avhenge av muligheten for å støtte opp under den proletariske revolusjon med en eller annen ny utgave av Bondekrigen.» (Marx-Engels: «Marx til Engels», i Utvalgte verker i to bind, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1958, bd. 2, s. 452.) Spissene innenfor Den annen internasjonale tok ikke hensyn til denne direkte rettleiingen i Marx’ testamente, og Lenin. bebreidet dem det bittert, da han sa at «den uttalelsen Marx har kommet med i et av sine brev, jeg tror det var i 1856, og der han uttrykker håpet om en forening i Tyskland av en bondekrig — som kan skape en revolusjonær situasjon — med arbeiderbevegelsen, — til og med denne klare uttalelsen tar de ikke hensyn til og går omkring den lik katten om den varme grøten.» (Lenin: «Marx-Engels-Marxismen», eng. utg. Moskva, s. 547.) Da Lenin drøftet betydningen av bøndene som allierte i proletariatets frigjøring, bemerket han:
«Bare i konsolidering av forbundet mellom arbeiderne og bøndene ligger hele menneskehetens frigjøring fra slikt som den imperialistiske nedslaktingen vi har hatt nylig, fra de ville motsetningene vi nå er vitne til innenfor den kapitalistiske verden .. ..» (‘Lenin: «Om republikkens innen- og utenrikspolitikk. Beretning på sovjetenes 9. allrussiske kongress», Samlede verker, Moskva, 4. utg., bd. 33, s. 130, russ. utg.).
Og Stalin har sagt:
«…. likegyldighet overfor et så viktig spørsmål som bondespørsmålet på terskelen til den proletariske revolusjon er baksiden av medaljen når en forkaster proletariatets diktatur, det er et umiskjennelig tegn på direkte forræderi mot marxismen.» (Stalin: «Leninismens grunnlag» i Verker, Moskva 1953, bd. 6, s. 128.)
Vi kjenner også den berømte uttalelsen fra Marx og Engels: «Ingen nasjon som undertrykker andre nasjoner, kan selv være fri.» I 1870 kom Marx med disse tankene i lys av situasjonen den gang:
«Etter at jeg nå har beskjeftiget meg med det irske spørsmål i mange år, har jeg kommet til den slutning at det avgjørende slag mot de engelske herskende klasser …. ikke kan avleveres i England, men bare i Irland.» (Marx-Engels: «Marx til S. Meyer og A. Vogt», i Utvalgt korrespondanse, Moskva, s. 285).
I 1853 under Taiping-revolusjonen i Kina, skrev Marx i sitt kjente essay «Revolusjon i Kina og i Europa»:
«…. det kan forutsies med visshet at den kinesiske revolusjon vil kaste en gnist inn i den sprengladede minen som det nåværende industrielle system utgjør, og forårsake eksplosjon av den alminnelige krise som lenge har ladet seg opp, som når den sprer seg til utlandet, vil bli fulgt hakk i hel av politiske revolusjoner på kontinentet.» («Marx om Kina», Lawrence & Wishart, London 1951,
s.7.).
Lenin videreutviklet Marx’ og Engels’ synspunkt, og understreket betydningen av enheten mellom proletariatet i de kapitalistiske landene og de undertrykte landene når det gjelder den proletariske revolusjons seier. Han slo fast riktigheten i parolen «Arbeidere og undertrykte nasjoner, foren dere!» for vår epoke. (Lenin: «Tale på et møte av aktivister i RKP(b)s Moskvaorganisasjon», i Samlede verker, Moskva, 4. utg., bd. 31, s. 423, russ. utg.). Han pekte på følgende:
«Den revolusjonære bevegelsen i de framskredne land ville være rene svindel dersom arbeiderne i Europa og Amerika — i sin kamp mot kapitalen — ikke var nært og fullstendig forent med de hundrevis av millioner «koloni»slaver som undertrykkes av kapitalen.» (Lenin: «Den kommunistiske internasjonales 2. kongress», i Verker i utvalg, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1952, bd. 2, del 2, s. 472-473.)
Stalin utviklet videre Marx, Engels og Lenins teori om det nasjonale spørsmål og Lenins tese at det nasjonale spørsmål er en del av det allmenne spørsmål om den sosialistiske revolusjon i verden. I «Leninismens grunnlag» understreket Stalin at leninismen
«. . .. brøt ned alle skiller mellom hvite og svarte, mellom europeere og asiater, mellom imperialismens «siviliserte» og «usiviliserte» slaver, og knyttet på den måten det nasjonale spørsmål sammen med kolonispørsmålet. Derved ble det nasjonale spørsmål omformet fra å være et særskilt og indre statlig spørsmål til å bli allment og internasjonalt spørsmål, til et verdensspørsmål som gjelder frigjøringen av de undertrykte folkene i de avhengige land og koloniene fra imperialismens åk.» (Stalin: Verker, Moskva 1953, bd. 6, s. 144.)
I artikkelen «Oktoberrevolusjonen og det nasjonale spørsmål» der Stalin drøfter Oktoberrevolusjonens internasjonale betydning, sier han at Oktoberrevolusjonen «slo en bru mellom det sosialistiske Vesten og det slavebundne Østen, ved at den har skapt en ny front: av revolusjoner mot verdensimperialismen som rekker fra proletarene i Vesten over den russiske revolusjon til de undertrykte folkene i Østen.» (Stalin, Verker, Moskva, bd. 4, s. 170.)
Således har Marx, Engels, Lenin og Stalin klart understreket de to grunnleggende vilkårene for frigjøring og seier for proletariatet i Europa og Amerika. Så vidt det gjelder de ytre vilkårene, hevde: de at utviklingen av kampen for nasjonal frigjøring vil tildele de herskende klasser i de kapitalistiske moderlandene et avgjørende slag.
Det vil være vel kjent at kamerat Mao Tse-tung har brukt mye tid og arbeid på utgreiing av Marx, Engels, Lenin og Stalins teori om proletariatets to store allierte i kampen for sin frigjøring. Han løste konkret og med framgang bondespørsmålet og spørsmålet om nasjonal frigjøring i den kinesiske revolusjons praksis under hans ledelse, og på det vis ble seieren for den store kinesiske revolusjon trygget.
Hele den kampen de undertrykte nasjonene førte for å overleve hadde Marx, Engels og Lenin varm sympati og beundring for. Enda ingen av de tre opplevde å få se den sterke nasjonale frigjøringskampen og den folkets revolusjonære kamp som nå er i gang i landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika og de seirene som suksessivt er vunnet i disse kampene, har likevel gyldigheten av de lovene de oppdaget ut fra erfaringene av de nasjonale frigjøringskampene i deres egen tid, blitt mer og mer bestyrket av livet selv etter hvert som tiden har gått. De veldige forandringene i Asia, Afrika og Latin-Amerika etter Den andre verdenskrigen har på ingen måte løpt fra denne marxist-leninistiske teori om forholdet mellom den nasjonale frigjøringsbevegelsen og proletariatets revolusjonære bevegelse, slik enkelte hevder, — tvert imot bekrefter de nå mer enn noen gang tidligere denne teoris store livskraft. Faktisk har de revolusjonære kampene som folket fører i Asia, Afrika og Latin-Amerika beriket denne teorien enda mer.
Det er en grunnleggende oppgave for den internasjonale kommunistiske bevegelsen i dagens verden å støtte de revolusjonære kampene som de undertrykte nasjoner og folk fører i Asia, Afrika og Latin-Amerika, fordi disse kampene er avgjørende for det internasjonale proletariats revolusjonære sak som helhet. I en viss forstand avhenger det internasjonale proletariatets revolusjonære sak av resultatet av folkets kamp i disse områdene, som bebos av det overveldende flertall av jordens befolkning, og også av om den understøttes av disse revolusjonære kampene.
Den revolusjonære striden i Asia, Afrika og Latin-Amerika kan ikke undertrykkes. Den må naturnødvendig rase videre. Uten at de proletariske partiene i disse områdene leder kampene, vil de bli skilt fra folket og ikke vinne tiltro i folket. Proletariatet har særdeles mange allierte i den anti-imperialistiske kampen i disse områdene. For å kunne lede kampen steg for steg fram til seier og for å sikre seieren i hver enkelt kamp, må proletariatet og dets fortropp i disse landene marsjere i brodden, holde anti-imperialismens og den nasjonale frigjørings fane høyt, vise dyktighet i arbeidet med å organisere sine allierte i en bred anti-imperialistisk og anti-føydal forent front, avsløre alle bedrag som imperialistene, de reaksjonære og de moderne revisjonistene setter i scene, og lede kampen i den riktige retning. Uten at alt dette gjøres vil det ikke være mulig å vinne seier i den revolusjonære kampen, og selv om en kan vinne seier, vil det ikke være mulig å konsolidere den, slik at seirens frukter kan falle i hendene på de reaksjonære og landet og folket igjen kommer inn under imperialistisk slavebinding. Fortiden og nåtiden frambyr en hel rekke erfaringer som viser hvordan folket er blitt forrådt i den revolusjonære kampen, — nederlaget for den kinesiske revolusjonen i 1927 er her et betydningsfullt eksempel.
Proletariatet i Europa og Amerika må også stå i forreste rekke av de som yter støtte til de revolusjonære kampene i de undertrykte nasjonene og folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. En slik støtte er samtidig støtte til frigjøringen av proletariatet i Europa og Amerika. Uten støtte av de undertrykte nasjoners og folks revolusjonære kamper i Asia, Afrika og Latin-Amerika vil det ikke bli mulig for proletariatet og folket i de kapitalistiske land i Europa og Amerika å fri seg fra elendigheten og undertrykkelsen under kapitalismen og trusselen om en imperialistisk krig. Derfor er de proletariske partiene i de imperialistiske moderlandene forpliktet til å akte folkets revolusjonære stemme i disse landene, studere folkets erfaringer, respektere dets revolusjonære følelser og støtte dets revolusjonære kamper. De har ingen som helst rett til å blåse seg opp overfor folket i disse områdene, stikke nesen i sky og spille herrer, klandre og sjikanere, slik som kamerat Thorez når han arrogant og foraktfullt taler om dem som «unge og uerfarne» (Thorez beretning til sentralkomiteen i Frankrikes kommunistiske parti, 15. desember 1960). Enda mindre har de rett til å innta en sosial-sjåvinistisk holdning og bakvaske, forbanne, ydmyke og sinke det kjempende revolusjonære folk i disse landene. Det burde være innlysende at i samsvar med marxismen-leninismens lære vil det — når en ikke står på et riktig standpunkt og har en riktig linje og politikk i forholdet til den nasjonale frigjøringsbevegelsen og folkets revolusjonære bevegelse i landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika — ikke bli mulig for arbeiderpartiene i de imperialistiske moderlandene å ha et riktig standpunkt, en riktig linje og politikk i den kamp som arbeiderklassen og folkets brede masser fører i ens eget land heller.
Den nasjonale frigjøringsbevegelsen og folkets revolusjonære bevegelse i Asia, Afrika og Latin-Amerika yter mye støtte til de sosialistiske land, de utgjør en ytterst viktig kraft som trygger de sosialistiske landene mot imperialistisk invasjon. De sosialistiske landene bør uten noen som helst tvil gi disse bevegelsene sin varme sympati og aktive støtte, og de bør aldri innta en halvsløv, egoistisk nasjonal eller sjåvinistisk holdning — og enda mindre hemme eller sinke, villede eller sabotere disse bevegelsene. De landene hvor sosialismen har seiret, må gjøre det til sin hellige internasjonale plikt å støtte den nasjonale frigjøringsbevegelsen og folkets revolusjonære bevegelse i andre land. Det fins folk som har det syn at slik støtte ikke er annet enn en ensidig «byrde» for de sosialistiske landene. Dette synet er meget feilaktig og i strid med marxismen-Ieninismen. Man må forstå at slik støtte virker begge veier, gjensidig, — de sosialistiske landene støtter folkets revolusjonære bevegelse i andre land, og disse kampene tjener i sin tur til støtte og forsvar for de sosialistiske landene. Denne sammenhengen har Stalin uttrykt meget treffende da han sa: «Det karakteristiske ved den hjelp et land der sosialismen har vunnet seier, yter, er ikke bare at det framskynder seieren for proletarene i andre land, men — ved at det letter denne seieren, sikrer det også den definitive seier for sosialismen i det første land der seieren er vunnet.» (Stalin: «Oktoberrevolusjonen og de russiske kommunistenes taktikk», i Verker, Moskva 1953, bd. 6, s. 419.)
Somme hevder at fredelig økonomisk kappestrid mellom de sosialistiske og de kapitalistiske landene nå er den ypperste og den mest praktiske måten å yte motstand mot imperialismen på. De hevder at striden for nasjonal frigjøring, folkets revolusjonære kamper, avsløringen av imperialismen osv. ikke er annet enn «de billigste kampmetodene» og at de er «medisinmann- og kvaksalverpraksis». Lik oppblåste og herremannsaktige filantroper forteller de folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika at de bør avholde seg fra «å leke motige», ikke tenne «gnister» eller legge seg i selen for «en død i skjønnhet» og vise «manglende tro på muligheten til å triumfere over det kapitalistiske system gjennom fredelig økonomisk kappestrid», men heller avvente dagen da de sosialistiske land har slått kapitalismen fullstendig når det gjelder nivået i produktivkreftene, for da vil folkene i disse områdene ha Oppnådd alt, og imperialismen vil automatisk styrte sammen. Besynderlig nok frykter disse folkene folkets revolusjonære kamp i disse områdene som pesten. Denne holdningen har absolutt ingenting felles med en marxistisk-leninistisk holdning, den går stikk i strid med interessene til alle undertrykte folk og nasjoner og likeledes med interessene til proletariatet og det arbeidende folk i deres egne land, og likeså er det i strid med de sosialistiske lands interesser.
Kort sagt — den nåværende situasjon er meget god for folkene i verden, den er i høy grad gunstig for de undertrykte nasjoner og folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika, for proletariatet og det arbeidende folk i de kapitalistiske landene, for de sosialistiske landene og for verdensfredens sak. Den er ugunstig bare for imperialistene og de reaksjonære i alle land, for aggresjonskreftene og krigskreftene. I en slik situasjon blir holdningen til de revolusjonære kampene som føres av de undertrykte nasjoner og folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika et viktig kjennetegn på skjelning mellom revolusjon og kontra-revolusjon, mellom internasjonalisme og sosialsjåvinisme, og mellom marxismen-leninismen og den moderne revisjonisme. Det er også et viktig kriterium for skillet mellom de som virkelig arbeider for verdensfreden og de som oppmuntrer aggresjons- og krigskreftene.
Noen kortfattede slutninger.
Vi skal her rekapitulere våre teser om den internasjonale situasjon.
For det første — USA-imperialismen er hele verdens folks felles fiende, den internasjonale gendarm som undertrykker den rettferdige kamp som folkene i de ymse land fører, — og er hovedbolverket for den moderne kolonialisme. Etter Den andre verdenskrigen har USA-imperialistene gjort rasende forsøk på å legge under seg den veldige sonen av land mellom USA og de sosialistiske land, de slavebinder ikke bare de maktene som ble slått i krigen og de tidligere koloniene og innflytelsessfærene deres, men legger også sine allierte i krigen under sin kontroll, og bruker alle midler for å slå kloen i deres tidligere kolonier og innflytelsessfærer. Men USA-imperialistene er beleiret av folkene i verden, og deres utøylede ambisjoner har ført til at de er blitt i økende grad isolert blant de imperialistiske land. I virkeligheten blir deres makt stadig innsnevret, og den forente front av folkene i verden mot imperialistene med USA i spissen, blir stadig bredere. Det amerikanske folk og de undertrykte folk og nasjoner i verden vil bli i stand til å tildele USA-imperialistene nederlag gjennom kamp. Utsiktene er ikke særlig lyse for imperialistene under USAs ledelse, eller for de reaksjonære i noe land, mens folkets styrke i alle land øker mer og mer.
For det annet — kampen mellom de imperialistiske maktene for markeder og innflytelsessfærer i Asia, Afrika, Latin-Amerika og i Vest-Europa fører til nye skiller og nye tilknytninger. Motsetninger og sammenstøt mellom de imperialistiske maktene er objektive fakta bestemt av selve det imperialistiske systems egen natur. Ut fra de imperialistiske maktenes aktuelle interesser er disse motsetninger og sammenstøt mer påtrengende, mer direkte og umiddelbare enn deres motsetninger med de sosialistiske landene. Manglende syn for dette poenget er likeverdig med å benekte den skjerpingen av motsetningene som oppstår av kapitalismens ujevne utvikling i imperialismens epoke, og gjør det umulig å forstå imperialismens spesifikke politikk, gjør det altså umulig for kommunistene å utarbeide en korrekt linje og politikk i kampen mot imperialismen.
For det tredje — sosialismens leir er det mektigste bolverk for verdensfreden og rettferdighetens sak. En videre konsolidering og styrking av dette bolverk vil dempe ned imperialistenes hug til å angripe det. For imperialistene vet at ethvert angrep på dette bolverket vil bety en alvorlig risiko for dem selv, en risiko som vil innebære ikke bare at de blir nødt til å tømme den bitre kalk. men også slutten på selve deres eksistens.
For det fjerde — enkelte betrakter motsetningene i dagens verden som rett og slett motsetninger mellom sosialismens leir og imperialismens leir, og ser ikke eller dekker over motsetningene mellom de gamle og de nye imperialistiske kolonialistene og deres lakeier på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika på den andre siden; de ser ikke eller de dekker faktisk over motsetningene mellom de imperialistiske landene, de evner ikke å se eller dekker faktisk over brennpunktet for motsetningene i dagens verden. Vi kan ikke være enige i dette syn.
For det femte — enkelte personer innrømmer at det eksisterer motsetninger mellom sosialismens leir og imperialismens leir, men at denne motsetningen faktisk kan forsvinne og at det sosialistiske og det kapitalistiske system kan smelte sammen og bli ett, — dersom det de kaller «eksistensen og motstillingen av de store militære blokker» (Togliattis beretning på IKPs 10. kongress) kan elimineres, eller dersom de sosialistiske landene «utfordrer de herskende kapitalistiske klassene til fredelig kappestrid» (tesene). Vi kan ikke være enige i dette.
For det sjette — utviklingen av den statsmonopolistiske kapitalisme i de imperialistiske landene viser at monopolkapitalistenes klasse langt fra svekker sin herskende posisjon hjemme og sin konkurransestilling utad, men tvert imot ligger i selen for å styrke begge. Samtidig driver imperialistene som rasende med å styrke sine krigsmaskiner ikke bare i den hensikt å plyndre andre nasjoner og slå ut fremmede konkurrenter, men også med det mål for øye å øke undertrykkelsen av folket i «hjemlandet». Det såkalte borgerlige demokrati i de imperialistiske land har mer nakent avslørt seg som en liten klikk oligarkers tyranni over deres lønnsslaver og over folkets brede masser. Hva kan det være annet enn rent subjektivistisk delirium når en vil hevde at den statsmonopolistiske kapitalismen i disse land gradvis går over til sosialisme, og at det arbeidende folk der kan påvirke og faktisk er i ferd med å få del i statsstyret, og ut fra dette å hevde at «det i den kapitalistiske verden i dag faktisk er til stede en drift i retning av strukturreformer og i retning av reformer av sosialistisk natur»? (Togliattis beretning på IKPs 10. kongress.)
Historien er på folkets side i hele verden og begunstiger ikke imperialistene med USA og de reaksjonære i alle land i brodden. Imperialistene er desperate og søker en utvei. De klamrer seg til det absurde håpet som de kaller «et sammenstøt mellom Kina og Sovjetunionen». Imperialistene og deres apologeter har i lang tid gitt uttrykk for denne tanken. De latterlige angrepene og bakvaskelsene som i det siste har vært rettet mot de kinesiske kommunistene av de moderne revisjonistene og deres følgesvenner, har oppmuntret dem når det gjelder denne tanken. De fryder seg overdådig og driver iherdig med å så splid. Men disse reaksjonære dagdrømmerne vurderer altfor lavt den veldige styrken i vennskapen mellom folkene i Kina og Sovjetunionen, og den veldige styrken i enhet basert på den proletariske internasjonalisme, og de overdriver betydningen av den rollen de moderne revisjonister og deres følgesvenner kan spille. Før eller seinere vil historiens harde fakta fullstendig knuse deres illusjoner, og de reaksjonære dagdrømmerne vil uunngåelig få en stor sorg.
De feil som Togliatti og de andre kameratene har gjort i sine teser, beretninger og slutninger ligger i at de i det grunnleggende har skilt lag med den marxistisk-leninistiske vitenskapelige analyse, klasseanalysen av den internasjonale situasjon.
Som Lenin sa da han latterliggjorde narodnikene: «Hele deres filosofi går ut på klynking om at kampen og utbytningen eksisterer, men at dette «kunne» ha vært ute av verden hvis …. hvis det ikke fantes utbyttere.» Han fortsatte slik: «Og de nøyer seg med å bruke hele livet til å gjenta disse «om» og «hvis».» (Lenin: «Hva er «folkevennene» — og hvordan bekjemper de sosialdemokratene?», Samlede verker, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1960, bd. 1, s. 239-240.)
En marxist-leninist kan visselig ikke oppføre seg som en narodnik!
Og likevel — det Togliatti og andre kamerater tar til utgangspunkt og står på i sine teser og beretninger, er intet annet enn disse «om»er og «hvis»er. Derfor er deres originale ideer uunngåelig en bunt av ytterst forvirrede begreper.
4. Krig og fred — ikke et spørsmål om subjektive forestillinger, men om lovene for samfunnsutviklingen
I de seinere årene har enkelte såkalte marxist-leninister laget endeløse taler, skrevet mange ordrike artikler og veltet ut på markedet bøker og brosjyrer om emnet krig og fred. Men de har ikke villet foreta en undersøkelse av selve grunnårsaken til krig, av forskjellen mellom rettferdige og urettferdige kriger og veien til å avskaffe krigen.
Anarkistene krevde at en skulle gjøre det av med staten med ett slag. Visse selvbestaltede marxist-leninister påkaller seg nå en vakker morgen da vi våkner opp til en «verden uten våpen, uten armeer, uten kriger» mens det kapitalistiske utbyttersamfunnet fremdeles eksisterer. De hevder stolt at dette er en «stor epokegjørende oppdagelse», «en revolusjonær forandring i menneskets bevissthet» og et «skapende bidrag» til marxismen-leninismen, og at en av «dogmatikernes» forbrytelser er at de stupid nekter å akseptere dette deres vitenskapelige bidrag.
Åpenbart er kamerat Togliatti og enkelte andre italienske kamerater ivrig i sving med å dele rundt denne gaven. De hevder at den eneste strategi for å skape en ny verden «uten krig» er «den fredelige sameksistens-strategien» — ifølge deres utlegninger. Men innholdet i denne «den fredelige sameksistensens strategi» skiller seg radikalt fra den fredelige sameksistenspolitikk som Lenin var talsmann for etter Oktoberrevolusjonen, og som ble støttet av alle marxister-leninister.
I dagens Italia, Italia i fredstid, som beherskes av monopolkapitalen, er det over 400 000 mann tropper i den stående hæren som er beregnet på å undertrykke folket, 100 000 mann politi, 80 000 gendarmer, og USA-militærbaser utstyrt med rakettvåpen. Når Togliatti og andre kamerater krever «fred og fredelig sameksistens» i et slikt land, hva mener de da i virkeligheten? Hvis det de krever betyr at den italienske regjering bør følge en politikk som går ut på fred og nøytralitet og fredelig sameksistens med de sosialistiske land, så er det selvsagt riktig. Men — utenom dette — krever dere også av den italienske arbeiderklassen at den bør praktisere «fred og fredelig sameksistens» med klassen av monopolkapitalister? Innebærer fred og fredelig sameksistens av denne art at USA-imperialistene frivillig vil fjerne sine militære baser i Italia og at monopolkapitalistklassen i Italia frivillig vil legge ned våpnene og sende hjem soldatene sine? Og — dersom dette er umulig — hvordan skal så «fred og fredelig sameksistens» virkeliggjøres i forholdet mellom undertrykkerne og de undertrykte i Italia? Hvordan kan en «verden uten krig» skapes på denne måten ved en logisk utvidelse av dette punktet?
Vel — ville det ikke være en god ting dersom det framsto en «verden uten våpen, uten armeer, uten kriger»? Skulle vi ikke hilse dette velkommen med begeistring?
Likevel — marxist-leninister ser dette ikke som et spørsmål om subjektive forestillinger, men som et spørsmål om lovene for samfunnsutviklingen.
I «Strategiske problemer i Kinas revolusjonære krig» som Mao Tse-tung skrev i 1936, står det følgende: «Krigen, dette monstrum av innbyrdes nedslakting mellom menneskene, vil til slutt bli opphevet ved menneskesamfunnets framsteg.» (Verker i utvalg, bd. 1.)
Under motstandskrigen mot Japan, i 1938, ga kamerat Mao Tsetung igjen uttrykk for dette ideal på denne måten i «Om den langtrukne krig»: «Fascismen og imperialismen ønsker å gjøre krigen evig, mens vi ønsker å få slutt på den i en ikke altfor fjern framtid.» (Verker i utvalg, bd. 2.)
I det samme arbeid understreket han at krigen som den kinesiske nasjon dengang førte for sin frigjøring, var en krig for permanent fred. Han sa at «vår motstandskrig mot Japan har karakteren av en strid for permanent fred». Han bemerket der at krig er et produkt av «at det oppstår klasser», og fortsatte:
«Så snart mennesket har avskaffet kapitalismen, vil han nå inn i en epoke med permanent fred, og der vil ikke lenger være noe behov for krig. Det vil ikke lenger bli bruk for armeer, krigsskip, militærfly eller giftgass. Fra og med dette tidspunkt og for all tid framover vil mennesket være forskånet for krig.»
Disse tesene fra Mao Tse-tungs hånd er i fullt samsvar med de som er gjentatt gang på gang av Lenin i spørsmålet om krig og fred.
I 1905 da den første russiske revolusjon brøt ut, sa Lenin:
«Sosialdemokratiet har aldri tatt et sentimentalt standpunkt til krigen. Det fordømmer uten forbehold krigen som et bestialsk middel til å avgjøre konflikter i menneskesamfunnet. Men sosialdemokratiet vet at så lenge samfunnet er delt i klasser, så lenge det eksisterer utbytning, er kriger uunngåelige. Denne utbytningen kan ikke utryddes uten krig, og krig innledes alltid og over alt av utbytterne selv, av de herskende undertrykker-klassene.» (Samlede verker, bd. 8, s. 565.)
I 1915, under den første imperialistiske krig, skrev Lenin at marxistene «alltid har fordømt krig mellom nasjonene som barbari og bestialsk framferd. Men vår holdning til krig skiller seg i prinsippet fra de borgerlige pasifistenes (fredspartisanene og de som preker fred) og anarkistenes. Vi skiller oss fra de førstnevnte ved at vi har full forståelse av den naturnødvendige forbindelsen mellom kriger på den ene siden og klassekampene innenfor et land på den andre siden, vi er fullt ut klar over det umulige i å avskaffe kriger uten å oppheve klassene og opprette sosialismen, og ved at vi fullt ut anerkjenner det rettferdige, progressive og nødvendige i borgerkriger — det vil si undertrykte klassers krig mot undertrykkerne, slavenes krig mot slaveholderne, de livegnes krig mot de store jordeiere, lønnsarbeidernes krig mot borgerskapet. Vi marxister skiller oss fra bade pasifistene og anarkistene ved at vi anerkjenner nødvendigheten av et historisk studium (på grunnlag av Marx’ dialektiske materialisme) av hver krig for seg.» (Samlede verker, 4. russiske utg., bd. 21, s. 271.)
Lenin var en svært samvittighetsfull marxist, og under Den første verdenskrigen la han mye vinn på å studere krigens problem, — og han foretok en omfattende og pinlig nøyaktig vitenskapelig analyse av krigen. Han fordømte på det skarpeste de utallige meningsløshetene om krig og fred som opportunister og revisjonister av Kautskys kaliber satte i sving, og han pekte på den veien menneskeheten må gå for å gjøre ende på krigen.
Men i dag snakker enkelte selvbestaltede leninister tøv om spørsmålet om krig og fred uten den minste tilbøyelighet til å stanse opp og tenke på hvordan Lenin studerte spørsmålet om krigen og uten å tenke over noen av hans vitenskapelige konklusjoner om emnet. Men ikke desto mindre beskylder de høylydt andre for å forråde Lenin og krever for seg alene å være «Lenins reinkarnasjon».
Er aksiomet «krig er fortsettelse av politikken med andre midler» foreldet?
Enkelte kan kanskje si: «Dere trenger ikke bruke så mange ord. Vi kjenner Lenins synsmåter på krig og fred like godt som dere, — men nå har forholdene endret seg og Lenins teser er foreldet.»
Det var Tito-klikken som først åpent betraktet Lenins grunnleggende teori om krig og fred som foreldet. De hevder at i og med atomvåpnene er aksiomet «krig er fortsettelsen av politikken med andre midler» — som Lenin understreket som det teoretiske grunnlaget for studiet av alle kriger og som grunnlaget for å bestemme forskjellige krigers natur — ikke gyldig lenger. Etter deres syn har krigen opphørt å være fortsettelsen av den ene eller andre klassens politikk og har mistet sitt klasseinnhold, og det er ikke lenger noe skille mellom rettferdige og urettferdige kriger. Når Togliatti og andre kamerater hevder at krigens natur har forandret seg i og med moderne militærteknikk, så gjentar de i virkeligheten det Tito-klikken har sagt gjennom lang tid.
Det er en klar kjensgjerning at imperialistene og de reaksjonære i alle land ikke vil gi avkall på sitt militærapparat og avholde seg fra å undertrykke de utbyttede folk og nasjoner, — og de vil heller ikke oppgi sine aggresjons- og diversjonsvirksomhet mot de sosialistiske land for det om de moderne revisjonistene benekter gyldigheten av aksiomet «krig er fortsettelse av politikken med andre midler». Og heller ikke vil de av den grunn avholde seg fra sammenstøt innbyrdes i jakten på overprofitt. Faktisk søker de moderne revisjonistene å influere de undertrykte folk og nasjoner ved disse synsmåtene, — de legger vinn på å pumpe feilaktige begreper inn i dem, — som om den imperialistiske krig med sikte på å holde de undertrykte folk og nasjoner nede, som om deres militære ekspansjon og krigsforberedelser, deres åpne og indirekte krigerske konflikter for å erobre markeder og innflytelsessfærer ikke i sin helhet dreier seg om fortsettelse av imperialismens politikk. For eksempel skulle etter deres oppfatning USA-imperialistenes krig for å undertrykke folket i Sør-Vietnam og den krigen som er satt i verk av gammel-og nykolonialister i Kongo ikke betraktes som en fortsettelse av imperialismens politikk.
Er den krigen USA-imperialistene fører i Sør-Vietnam og den væpnede konflikten mellom gammel- og nykolonialistene i Kongo kriger eller ikke kriger? Hvis de ikke er å betrakte som kriger, hva er de så? Hvis de er kriger, er det da ikke en forbindelse mellom dem og USA-imperialismens system og dets politikk? Og hva slags forbindelse?
Togliatti og enkelte andre kamerater i Italias kommunistiske parti hevder at det er «mulig å unngå små lokale kriger» (talene av utsendinger fra Italias kommunistiske parti til konferansen av de 81 kommunistiske- og arbeiderpartiene). De hevder også at «krig ville bli umulig i menneskesamfunnet enda om sosialismen ikke er virkeliggjort over alt» (samme sted). Etter alt å dømme har Togliatti og de andre kameratene nådd fram til disse slutningene etter sine «drøftinger nyss» på grunnlag av «selve vår doktrine». Nå er saken den at disse uttalelsene ble avgitt av Togliatti og andre kamerater i oktober 1960. La oss se bort fra det som hendte før 1960. Bare i året 1960 var vi i ymse deler av verden vitne til diverse militære konflikter og væpnet intervensjon i flere tilfelle — hendinger som for det meste må karakteriseres som det Togliatti og andre kamerater kaller «små lokale kriger».
Krigen som de franske kolonistyrkene førte for å undertrykke den algirske nasjonale frigjøringsbevegelsen pågikk på sjette året.
Gjennom hele 1960 fortsatte USA-imperialistene og deres vakthund Ngo Dinh Diem sin brutale undertrykkelse av folket i Sør-Vietnam, noe som har ført til enda større motstand i folket.
I januar og februar brøt det ut væpnede sammenstøt mellom Syria og Israel, og USA blåste til ilden.
Den 5. februar landet fire tusen marinesoldater fra USA i Den dominikanske republikk i Latin-Amerika og blandet seg inn i landets indre saker med våpenmakt.
Den 1. mai trengte et amerikansk U-2-fIy inn på sovjetisk område og ble skutt ned av sovjetiske rakett-våpen.
Den 10. juli gjorde Belgia væpnet intervensjon i Kongo. Tre dager seinere vedtok FN’s sikkerhetsråd en resolusjon om en «FN-styrke», som ble sendt til Kongo for å slå ned den nasjonale frigjøringsbevegelsen der.
I august hjalp og oppmuntret USA Savannakhet-klikken i dens manipulasjoner for å framkalle borgerkrig i Laos.
Kanskje hendingene i 1960 ikke kommer innenfor kretsen av det som diskuteres av Togliatti og andre kamerater. Vel — hvordan stemmer så hendingene i 1961 og 1962 med deres forutsigelser.
La oss summere opp fakta.
De franske kolonistyrkene fortsatte sin kriminelle undertrykkingskrig mot den algirske nasjonale frigjøringsbevegelsen helt til de ble tvunget til å gå med på våpenstillstand i mars 1962. Inntil da hadde krigen vart i vel sju år. Den «spesielle krig» som USA-imperialistene fører mot folket i Sør-Vietnam fortsetter fremdeles.
«FN-styrken» (særlig indiske tropper) som tjener USAs nykolonialisme fortsatte sin undertrykkelse av det kongolesiske folket. Tidlig i 1961 ble Lumumba, Kongos nasjonalhelt, myrdet av USAs og de belgiske imperialistenes leiesvenner og etter deres instrukser. Fra september 1961 helt fram til slutten av 1962 gjorde den USA-manipulerte «FN-styrken» tre angrep på Katanga, som var under kontroll av de britiske, franske og belgiske gammel-kolonialistene.
I mars 1961 samlet de portugisiske kolonialistene, støttet av USA-imperialismen, sine styrker og satte i gang med sin storstilte undertrykkelse med massakrer av folket i Angola som krever nasjonal uavhengighet. Denne blodige udåden pågår fremdeles.
Den 17. april 1961 satte amerikanske leiesoldater i verk en væpnet invasjon på Kuba, men ble kastet på havet av Kubas heltemotige arme og folk i løpet av syttito timer.
Den 1. juli 1961 landet britiske tropper i Kuwait. Den 19. samme måned angrep franske tropper Biserte havn i Tunis.
Den 19. og 20. november 1961 intervenerte USA igjen i Den dominikanske republikk med våpenmakt, både flåte- og flystyrker.
Den 15. januar 1962 angrep sjøstridskrefter tilhørende hollandske kolonialister indonesiske flåteenheter utenfor kysten av Vest-Irian.
I april 1962 satte det indonesiske folket i gang en geriljakampanje mot de hollandske kolonialistene.
I mai 1962 la USA råd opp om å utvide borgerkrigen i Laos og forberedte direkte invasjon med væpnede styrker. Den 17. samme måned kom USA-styrker til Thailand, og den 24. kunngjorde Storbritannia at det ville sende en flyskvadron til Thailand. Disse militære tiltakene fra USA og Storbritannias side betydde en direkte trussel mot freden i Sørøst-Asia. Etter en resolutt kamp fra det laotiske folks side og sams anstrengelser fra de sosialistiske land og de nøytrale nasjoner, kom man fram til en erklæring om Laos’ nøytralitet og en protokoll til denne erklæringen den 23. juli 1962, på den utvidede Genéve-konferansen for en fredelig ordning av Laos-spørsmålet.
Den 24. august 1962 bombarderte væpnede USA-fartøyer boligkvartaler mot sjøsiden i Havana, hovedstaden på Kuba.
Den 26. september 1962 skjedde det et militært statskupp i Jemen, og ved den anledning framprovoserte USA væpnet intervensjon fra Saudi-Arabia.
I løpet av 1962 satte Nehru-regjeringen i India flere ganger i verk væpnet inntrengen på kinesisk område med støtte fra USA-imperialistene. Den 20. oktober satte Nehru-regjeringen i gang et massivt militært angrep langs den indisk-kinesiske grensen.
Den 22. oktober 1962 innledet USA piratvirksomhet mor Kuba, omga landet med militær blokade og satte i verk krigsprovokasjoner mot Kuba som sjokkerte verden. Det kubanske folk vant en stor seier i kampen for å forsvare sitt fedrelands suverenitet, med støtte fra folkene i de sosialistiske land og alle andre land i verden.
Gjennom disse to årene hadde den ryggesløse utbytningen, den brutale undertrykkelsen og væpnede intervensjonen fra imperialistene og deres lakeier til følge fortsatt væpnet motstand fra folket i en rekke land og fra mange undertrykte nasjoners side, som f. eks. den væpnede oppstanden fra Brunei-folket mot Storbritannia den 8. desember 1962.
Gang på gang har hendingene bestyrket Lenins uttalelse at «krigen blir alltid og over alt innledet av utbytterne selv, av de herskende undertrykkerklassene», og at «krig er fortsettelse av politkken med andre midler». Nåtidens og framtidens realiteter vil fortsette å vitne om sannhetsinnholdet i disse Lenins uttalelser.
Hva lærer fortidens og samtidens erfaringer oss?
Siden saken er den at imperialistene og de reaksjonære stadig ligger i selen for å framkalle krig i de ymse områder i verden av hensyn til sine egne politiske mal, er det umulig for noen å hindre de undertrykte folk og nasjoner fra å føre niotstandskriger mot undertrykkelsen.
Visse selvbestaltede marxist-leninister vil kanskje mene at de krigene som er nevnt ovenfor, ikke er kriger i det hele tatt. De anerkjenner som krig bare slike som finner sted i «høyt utviklede siviliserte områder». Slike ideer er aldeles ikke nye.
Lenin kritiserte alt for lenge siden det absurde synspunkt at kriger utenfor Europa ikke var kriger. I en tale Lenin holdt i 1917 — uttalte han sarkastisk at det fantes kriger «. .. . som vi, europeere som vi er, ikke anser som kriger, fordi de alt for ofte ikke likner kriger, men den mest brutale nedslakting, utryddelse av uvæpnede mennesker». (Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 24, s. 365.)
Vi kan fremdeles i dag finne folk av nøyaktig den samme støpning som de Lenin rettet kritikk mot. De tror at alt er rolig i verden så lenge det ikke er krig der de bor eller i nærheten. De mener det er ikke deres sak å plage seg selv med det dersom imperialistene og deres lakeier voldtar og slakter folk andre steder i verden, eller om de er med på militær innblanding og væpnede konflikter eller provoserer kriger i andre strøk av kloden. De er bare bekymret for at kanskje «gnistene» fra motstanden i de undertrykte folk og nasjoner på disse stedene skal føre til ulykker og forstyrre deres egen ro. De skjønner overhodet ikke at det kan være noe behov for å undersøke hvordan krigen oppstår i disse delene av verden, hvilke sosiale klasser som fører disse krigene, og hva disse krigenes natur er. De rett og slett fordømmer disse krigene over én kam og helt vilkårlig. Kan denne måten å se saken på betraktes som leninistisk?
Det fins visse andre selvbestaltede marxist-leninister som når det snakkes om krig, bare tenker på krig mellom sosialismens leir og imperialismens leir, som om det forståeligvis ikke kan finnes noen annen krig enn mellom de to leirene. Denne tesen er også en av dem som først ble lansert av titoistene, og nå er det også kommet til visse andre som synger den samme melodien. De er rett og slett uten vilje til å se virkeligheten i øynene og til å tenke over historiske fakta.
Om disse folkenes hukommelse ikke er altfor kort, vil de minnes at da første verdenskrig brøt ut, eksisterte det ikke noe sosialistisk land, enn si en sosialistisk leir. Men likevel — det brøt ut en verdenskrig.
Hvis deres hukommelse ikke er altfor kort, vil de også minnes den annen verdenskrig. Fram til juni 1941 da den tysk-sovjetiske krigen brøt ut, hadde det helt siden september 1939 — i nesten to år — pågått en krig i den kapitalistiske verden og mellom de imperialistiske landene innbyrdes. Dette var ikke en krig mellom sosialistiske og imperialistiske land. Etter at Hitler angrep Sovjetunionen, ble dette landet hovedkraften i krigen mot de fascistiske hordene, men endog etter juni 1941 kan ikke krigen betraktes som en krig utelukkende mellom sosialistiske og imperialistiske land. I tillegg til sosialismens land, Sovjetunionen — var en rekke kapitalistiske land — Storbritannia, USA og Frankrike — med i den anti-fascistiske fronten, og det samme gjaldt mange koloniland og halvkolonier som lcd under undertrykkelse og aggresjon.
Det er derfor på det rene at begge de to verdenskrigene hadde sin opprinnelse i motsigelser som er iboende i den kapitalistiske verden, og i interessekonflikter mellom de imperialistiske maktene, og at begge verdenskrigene ble utløst av de imperialistiske land.
Verdenskriger har ikke sin opprinnelse i det sosialistiske system. I et sosialistisk land fins det ingen antagonistiske sosiale motsetningsforhold, som er noe som kjennetegner kapitalistiske land. og det er absolutt unødvendig og utillatelig for et sosialistisk land å gi seg ut på ekspansjonskriger. Ingen verdenskrig kan noen gang innledes av et sosialistisk land.
Som følge av seirene som de sosialistiske landene har vunnet, og takket være de seirene som er brakt i land av den nasjonal-demokratiske revolusjonære bevegelsen i mange land, fortsetter det å utvikle seg store nye forandringer i verdenssituasjonen. Togliatti og andre kamerater sier at tatt i betraktning forandringene i styrkebalansen i verden, kan ikke imperialistene gjøre som det behager dem lenger. Det er ikke noe galt i denne uttalelsen. Faktisk var dette er et poeng som Lenin kom fram med ikke lenge etter Oktoberrevolusjonen. Med grunnlag i bedømmelse av forandringene i styrkeforholdet mellom klassekreftene på den tiden, hevdet Lenin: «Det internasjonale borgerskapet har ikke lenger frie hender.» (Verker i utvalg, Moskva, Bd. 2, del 2, s. 176). Men når styrkeforholdet i verden blir mer og mer gunstig for sosialismen og for folkene i alle land, og når vi sier at imperialistene ikke lenger kan handle etter eget forgodtbefinnende — betyr så dette nå at mulighetene til alle slags konflikter som oppstår av de iboende motsetningsforholdene i den kapitalistiske verden, vil forsvinne spontant, — har det vært slik før i tiden og vil det bli slik i framtiden? Betyr det at de imperialistiske landene har opphørt å drømme om, og å forberede angrep på de sosialistiske land? Betyr det at de imperialistiske land har stoppet opp med sin aggresjon mot og undertrykkelse av kolonilandene og halvkoloniene? Betyr det at de imperialistiske landene ikke vil bekjempe hverandre på liv og død om markeder og innflytelsessfærer? Betyr det at monopolkapitalist-klassen har gitt opp sin brutale nedpressing og undertrykkelse av folket i «sine» land? Slett ikke.
Spørsmålet krig og fred kan ikke oppfattes riktig uten at det sees i lys av de sosiale forbindelser, samfunnssystemet, og lovene for samfunnsutviklingen.
Kautsky — en opportunist av den gamle typen — hevdet at «krigen er et produkt av opprustningen», og at «dersom det er vilje til stede til å oppnå en avtale om nedrustning», så vil dette «eliminere en av de alvorligste årsakene til krig». (Karl Kautsky: «Nasjonalstaten, den imperialistiske stat og sambandet av stater».) Lenin rettet skarp kritikk mot disse anti-marxistiske synsmåtene til Karl Kautsky og andre opportunister av gammel type som tok pi seg å analysere årsakene til krig uten å sette dem i samband med samfunnssystemet og utbytningssystemet.
I verket «Den proletariske revolusjons krigsprogram» pekte Lenin på at «bare dersom proletariatet først har avvæpnet borgerskapet vil det være i stand til — uten å forråde sin verdenshistoriske misjon — å kaste alle rustninger på skraphaugen, — og proletariatet vil uten tvil gjøre dette, men ikke før dette vilkåret er oppfylt, visselig ikke før.» (Verker i utvalg, bd. 1, del 2. s. 574.) Slik er samfunnsutviklingens lov, og det kan ikke være annerledes.
De moderne revisjonistene evner ikke å forklare spørsmålet krig og fred historisk og klassemessig, og derfor snakker de alltid om fred og krig i alminnelige vendinger uten å skjelne mellom rettferdige og urettferdige kriger. Det fins enkelte personer som prøver å overbevise andre om at folkets frigjøring ville være «uten sammenlikning lettere» etter alminnelig og fullstendig avrustning, når undertrykkerne ikke lenger har våpen til disposisjon. Etter vår mening er dette det rene tøv, totalt urealistisk og det samme som å spenne kjerra for hesten. Som Lenin har pekt på, prøver disse folkene å «forsone to fiendtlige klasser og to fiendtlige politiske linjer ved hjelp av et lite ord som «forener» de mest divergerende ting.» (Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 21, s. 263.)
Ifølge det de moderne revisjonistene sier, er «fred» og «den fredelige sameksistensens strategi» liketydig med å feste håpet om verdensfred til de imperialistiske herskernes «klokskap», istedenfor å for lite seg på alle folks enhet og kamp. De moderne revisjonistene tyr til alle mulige midler for å binde folkets kamp i alle land, de søker å lamme deres revolusjonære vilje og å få dem til å oppgi revolusjonære handlinger, — og på det viset svekker de de kreftene som kjemper mot imperialismen og for verdensfreden. Dette kan ikke resultere i annet enn at de imperialistiske aggresjons- og krigskreftene blir enda mer arrogante, og i at faren for en verdenskrig oker.
Den historiske materialisme — eller teorien «våpnene avgjør alt»?
De moderne revisjonistene hevder at i og med atomvåpnene har lovene for samfunnsutviklingen opphørt å virke og at den grunnleggende marxist-leninistiske teori om krig og fred er foreldet. Kamerat Togliatti hevder det samme synet. Redaksjonsartikkelen i «Folkets dagblad» den 31. desember 1961 har alt behandlet våre viktigste divergenser med kamerat Togliatti i spørsmålet om kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig. Vi skal her komme mer inn på dette spørsmål.
Marxist-leninister legger skyldig og riktig vekt på den rolle moderne våpen og militærteknikk spiller for organisering av armeer og i krig. Marx brosjyre «Lønnsarbeid og kapital» inneholder det kjente avsnitt: «Oppfinnelsen av et nytt krigsinstrument, ildvåpenet, førte med nødvendighet til at hele armeens indre organisasjon forandret seg; forbindelsene mellom individene som gjør at de utgjør en armé og handler som en arme, ble omdannet, og forholdet forskjellige armeer imellom forandret seg også.» (Marx-Engels: «Verker i utvalg», bd. 1, s. 89-90, eng. utg. Moskva.)
Men ingen marxist-leninist har noen gang vært talsmann for teorien «våpnene avgjør alt».
Etter Oktoberrevolusjonen sa Lenin at «den vinner i krig som har de største reservene, de største styrkeressursene, hvor folket i sin masse har størst utholdenhet.» Og videre: «Vi har mer av alt dette enn de hvite har, og mer enn den «overalt-mektige» engelsk-franske imperialismen, denne koloss på leirføtter.» (Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 30, s. 55.)
For å belyse dette punktet kunne vi også sitere et annet avsnitt fra Lenin. Han bemerket en gang:
«I enhver krig er seieren til sjuende og sist betinget av den mentale holdningen hos de massene som utgyter sitt blod på valplassen …. denne massenes forståelse av krigens mål og årsaker har en kolossal betydning, og sikrer seieren.» (Samme utg. som ovenfor, bd. 31, s. 115.)
Når det gjelder spørsmålet om krigen, er det et grunnleggende marxistisk-leninistisk prinsipp å legge full vekt på den rolle mennesket spiller i krigen. Men dette prinsippet er ofte blitt glemt av enkelte selvbestaltede marxist-leninister. Da atomvåpnene kom til ved slutten av Den andre verdenskrigen, ble enkelte personer forvirret og trodde at atombombene kunne avgjøre utfallet av krigen. Kamerat Mao Tse-tung uttalte på den tiden: «Disse kameratene viser mindre dømmekraft enn til og med et engelsk overhusmedlem», «disse kameratene er mer tilbakeliggende enn Mountbatten.» (Utvalgte verker, Peking, bd. 4, s. 21.) Den britiske rangsperson Mountbatten, som dengang var øverstkommanderende for de allierte styrkene i Sørøst-Asia, hadde erklært at den verst mulige feil ville være å tro at atombomben kunne gjøre ende på krigen i Øst er. (Sammenlikn samme utg., samme bd., s. 26, note 27.)
Naturligvis regnet kamerat Mao Tse-tung fullt ut med atomvåpnenes ødeleggende styrke. Han sa: «Atombomben er et våpen for massenedslakting.» (Som ovenfor, s. 100.) Kinas kommunistiske parti har alltid hevdet at kjernefysiske våpen er ødeleggelsesmidler uten sidestykke, og at menneskeheten vil bli utsatt for en hittil usett destruksjon dersom det skulle bryte ut en kjernefysisk krig. Derfor har vi alltid vært talsmenn for total bannlysing av kjernefysiske våpen, det vil si fullstendig forbud mot kjernefysiske prøver, framstilling, lagring og bruk av kjernefysiske våpen, og vi mener at alle eksisterende kjernefysiske våpen bør demoleres. Samtidig har vi alltid hevdet at i siste instans kan ikke atomvåpnene forandra lovene som styrer samfunnets historiske utvikling, de kan ikke avgjøre krigens endelige utfall, de kan ikke redde imperialismen fra undergangen eller hindre at proletariatet og folket i alle land og i de undertrykte nasjoner vinner seier i sine revolusjoner.
Stalin uttalte i september 1946:
«Jeg tror ikke at atombomben er en så alvorlig kraft som visse politikere er tilbøyelig til å regne med. Hensikten med atombomben er å skremme folk med svake nerver, men den kan ikke avgjøre krigens utfall, siden den aldeles ikke strekker til for dette formålet. Visst er det så at monopolet på besittelsen av atombomben skaper en trussel, men det fins minst to midler mot den, a) monopolbesittelse av atombomben kan ikke bli langvarig, b) det vil komme forbud mot å bruke atombomben» (London-avisen «Times», 25. sept. 1946).
Med disse ordene har Stalin vist stort framsyn.
Etter Den første verdenskrigen forkynte enkelte imperialistiske land med brask og bram en militær teori som gikk ut på at de: kunne vinnes en rask seier i krig ved overlegenhet i luften og overraskelsesangrep. Hendingene i Den andre verdenskrig smadret denne teorien. I og med at atomvåpnene er kommet til er det igjen enkelte imperialister som med brask og bram har forkynt et nytt sidestykke til denne teorien og tydd til kjernefysiske skremsler ved å hevde at atomvåpnene vil avgjøre krigens utfall i en fei. Også denne teorien vil bli definitivt smadret. Men de moderne revisjonistene, som Tito-klikken, gjør tjeneste for USA-imperialistene og andre imperialister — de preker og utbasunerer denne teorien for å skremme folkene i alle land.
Den kjernefysiske utpressingspolitikken som USA-imperialistene gjør seg nytte av, avslører deres ondartede strev med å ville slavebinde verden, men samtidig åpenbarer den også deres egen frykt.
Det må understrekes at skulle imperialistene finne på å begynne å bruke atomvåpen, så vil de nedbringe skjebnessvangre følger over seg selv.
For det første — dersom imperialistene skulle begynne å ta i bruk kjernefysiske våpen for å angripe andre land, ville de oppleve at de ble fullstendig isolert i verden. For et slikt angrep ville være den størst mulige forbrytelse mot menneskelig rettferd og ville utpeke angriperne som hele menneskehetens fiende.
Dernest — om imperialistene truer andre land med kjernefysiske våpen, så ville folket i deres «eget» land være de første som ble truet, og det ville fylle dem med gru over slike våpen. Ved å klamre seg til atomutpressingspolitikken vil imperialistene litt etter litt få folket i sitt «eget» land mot seg. Den ene av de USA-flygerne som kastet den første atombomben mot Japan, har gjort selvmordsforsøk og er blitt sendt til sinnsykehospital flere ganger, på grunn av den fordømmelsen av atomkrig som folket i hele verden har gitt uttrykk for etter krigen. Dette eksemplet viser i seg selv i hvor stor utstrekning USA-imperialismens atompolitikk er kommet i vanry.
For det tredje — imperialistene utløser kriger for å erobre territorier, utvide markedene, og for å plyndre det arbeidende folk i andre land og slavebinde dem. Men ødeleggelseskraften i de kjernefysiske våpen tvinger imperialistene til å tenke seg om to ganger, fordi følgen av eventuell bruk av disse våpnene ville komme i konflikt med deres egne interesser.
For det fjerde — atomhemmeligheten har forlengst opphørt å være et monopol. De som nå har kjernefysiske våpen og fjernstyrte raketter, kan ikke hindre andre land i å skaffe seg dem. I sitt fåfengte håp om å utrydde sine motstandere utsetter imperialistene seg faktisk for faren å bli utryddet selv.
Vi har ovenfor tatt for oss enkelte av de konsekvenser som uunngåelig vil komme dersom imperialistene skulle bruke kjernefysiske våpen i en krig. Dette er også en av de viktigste grunnene til at vi alltid har hevdet at det er mulig å komme fram til en avtale med totalt forbud mot kjernefysiske våpen.
Det må også påpekes at det helt vanvittige jaget for flere og flere kjernefysiske våpen som imperialistene — og særlig USA-imperialistene — driver, forverrer krisene innenfor selve det imperialistkapitalistiske system.
Om dette er først å si at de makeløst byrdefulle militærutgiftene som legges på folket i de imperialistiske landene, og den stadig økende slagside som nasjonaløkonomien får ved militariseringen, møter voksende opposisjon i folket mot de imperialistiske regjeringene og deres opprustningspolitikk og krigsforberedelser.
Dessuten forverrer den imperialistiske opprustningen — og særlig den kjernefysiske oppladningen — kampen mellom de imperialistiske landene innbyrdes og mellom monopolgruppene i hvert enkelt land.
I «Anti-Dühring», som Engels skrev i 1870-årene, står det: «Militarismen dominerer og oppsluker Europa, men denne militarismen bærer i seg kimen til å ødelegge seg selv.» (Utg. Moskva 1959, s. 235.)
I dag er det enda mer grunn til å si at politikken med stadig økende kjernefysisk oppladning, som USA-imperialistene og andre imperialister driver, dominerer og oppsluker Nord-Amerika og Vest-Europa, — men også at denne politikken, denne nye militarismen i seg selv bærer kjernen til nedbryting av det imperialistiske system.
En kan derfor se at den kjernefysiske oppladningspolitikken som drives av USA-imperialistene og deres partnere uvegerlig vil føre til at de knekker seg selv. Dersom de fordrister seg til å bruke kjernefysiske våpen i krig, vil resultatet bli at de ødelegger seg selv.
Hvilke slutninger bør en trekke av alt dette? Motsatt erklæringene fra Togliatti og andre kamerater om «total ødeleggelse» av menneskeheten er de eneste mulige slutningene disse:
For det første — menneskeheten vil ødelegge de kjernefysiske våpen, de kjernefysiske våpnene vil ikke ødelegge menneskeheten.
For det annet — menneskeheten vil gjøre ende på imperialismens menneskeeter-system, det imperialistiske systemet vil ikke ødelegge menneskeheten.
Togliatti og andre kamerater hevder at i og med atomvåpnene «er menneskehetens skjebne i dag uviss». (Se det politiske vedtaket på Italias kommunistiske partis 10. kongress.) De hevder at på grunn av eksistensen av kjernefysiske våpen og trusselen om en kjernefysisk krig, har det ikke lenger noe for seg å snakke om valg mellom samfunnssystemer. Dersom en følger deres argument her — hva da med de lover for samfunnsutviklingen som sier at det kapitalistiske system uunngåelig vil erstattes av det sosialistiske og det kommunistiske system? Og hva med den sannhet som Lenin har belyst — at imperialismen er snyltende, råtnende og døende kapitalisme? Må en ikke si at deres syn er uttrykk for faktisk «fatalisme», «skeptisisme» og «pessimisme»?
I artikkelen «Lenge leve leninismen» slo vi fast følgende:
«På betingelse av at folket i alle land stadig øker sin vaktsomhet og er fullt forberedt — og så sant også den sosialistiske leiren har moderne våpen — så er det helt visst at dersom imperialistene i USA eller andre imperialister nekter å komme fram til en avtale om forbud mot atomvåpen og kjernefysiske våpen og fordrister seg til å utfordre folkene i alle land ved å starte en krig med atomvåpen og kjernefysiske våpen, da vil det bare føre til at disse monstrene — innringet av folkene i hele verden — går sin undergang meget raskt i møte, — det vil forvisst ikke føre til det en kaller utryddelse av menneskeheten. Vi yter konsekvent motstand mot kriminelle kriger satt i verk av imperialismen, fordi imperialistiske kriger vil pålegge folkene i ymse land (innbefattet folket i USA og andre imperialistiske land) enorme ofre. Men dersom det skulle komme så langt at imperialistene legger disse ofrene på folkene i de ymse land, tror vi — slik som erfaringene fra den russiske revolusjon og den kinesiske revolusjon viser — at disse ofrene vil bli gjengjeldt. Det seirende folket vil på imperialismens ruiner i raskt tempo skape en sivilisasjon tusen ganger høyere enn det kapitalistiske system og en i sannhet lysende framtid for seg selv.»
Men i løpet av de siste årene har enkelte selvbestaltede marxist-leninister på løsaktig vis forvrengt og fordømt disse marxist-leninistiske maksimene, og har turet fram med å identifisere imperialismens ruin med «menneskehetens ruin» og satt likhetstegn mellom det imperialistiske systems skjebne og menneskehetens skjebne. Faktisk er dette synspunkt et forsvar for det imperialistiske system. Om disse folkene har lest noe av marxismen-leninismens klassikere, ville det ha gått opp for dem at det å bygge et nytt system på ruinene av det gamle er nettopp den formulering som ble brukt av Marx, Engels og Lenin.
Engels skrev i «Anti-Dühring»: «Borgerskapet brøt ned føydalsystemet og bygde på dets ruiner den kapitalistiske samfunnsordningen . . .. » (s. 368). Var det slik at ruineringen av føydalsystemet, som Engels talte om, betydde «menneskehetens ruin»?
I sin artikkel «Valgene til den grunnlovgivende forsamling og proletariatets diktatur» som Lenin skrev i desember 1919, talte han om proletariatet «som organiserer sosialismen på kapitalismens ruiner». Er det kanskje slik at kapitalismens ruiner, som Lenin snakket om, betyr «menneskehetens ruiner»?
Å framstille det slik at når gamle samfunnssystemer, slik som marxist-leninister sier, går til grunne, så betyr det «menneskehetens ruin», er det samme som å erstatte alvorlig debatt med løsaktig utenomsnakk. Kan dette være det «samstemmige uttrykk» som Togliatti og de andre kameratene ønsker? Er det dette de mener med at polemikken skal føres i en «brukbar tone» — slik de krever det? Faktum er at da den italienske fascismen brøt sammen, da sa selveste kamerat Togliatti: «Vi har en stor oppgave å utføre — å reise et nytt Italia på fascismens ruiner, på det reaksjonære tyrannis ruiner.» (Sitat fra: «Italias kommunistiske parti», offentliggjort av IKP. 1950.)
Enhver alvorlig menende marxist-leninist må regne med imperialistenes mulighet til å anvende de mest kriminelle midler til å påtvinge folkene i alle land de tyngste offer og verste lidelse. Hensikten med en slik betraktning er å vekke folket, mobilisere og organisere dem mer effektivt, og å finne den rette framgangslinjen i kampen for frigjøring og en vei fram til å befri menneskeheten fra lidelser, en vei til å vinne freden ansikt til ansikt med imperialismens trusler, og en vei som duger når det gjelder å hindre en kjernefysisk krig.
At ikke noe sosialistisk land noen gang kan starte en aggressiv krig er noe som enhver kjenner til, innbefattet USA-imperialistene og alle de andre imperialister og reaksjonære. Det nasjonale forsvar innenfor hvert enkelt sosialistisk land tar sikte på beskyttelse mot aggresjon utenfra, og er ikke satt opp med den hensikt å angripe andre land. Dersom aggressorene skulle påtvinge de sosialistiske landene en krig, da ville den fra de sosialistiske lands side i første rekke være en krig i selvforsvar.
Det at de sosialistiske landene er i besittelse av kjernefysiske våpen, har utelukkende defensive formål, nemlig å hindre imperialistene i å utløse en kjernefysisk krig. Derfor er saken at de sosialistiske land med en overvekt av kjernefysiske våpen aldri vil angripe andre land med disse våpnene. Disse landene vil aldri innlate seg på å sette i verk slike angrep, og det er heller ikke noe behov til stede for dem til å handle slik. De sosialistiske landene setter seg absolutt imot atomutpressingen, og derfor anbefaler de fullstendig forbud mot kjernefysiske våpen og vil at de skal demoleres. Det er holdningen, linjen og politikken som kjennetegner Folkerepublikken Kina og Kinas kommunistiske parti når det gjelder spørsmålet om de kjernefysiske våpen. Dette er den holdning, linje og politikk som kjennetegner alle marxist-leninister. De moderne revisjonistene forvrenger med hensikt vår holdning, linje og politikk i dette spørsmålet og fabrikkerer lavpannet og vulgær bakvasking og løgn. Deres hensikt er å dekke over imperialistenes atomutpressing og å tilsløre sin egen eventyrpolitikk og sine kapitulasjonstendenser i spørsmålet om kjernefysiske våpen. Det må understrekes at eventyrpolitikk og kapitulasjonstendenser i dette spørsmålet er svært farlig, de er uttrykk for den aller største mangel på ansvarsfølelse.
En besynderlig formulering.
I samsvar med samfunnssystemet i de sosialistiske land sympatiserer disse landene med, og støtter alle undertrykte folk og nasjoner i den kampen de fører for å frigjøre seg. Men det er å merke at de sosialistiske land aldri vil sette i verk kriger mot andre land som erstatning for revolusjonære kriger som føres av folket i andre land. Folkets frigjøring i hvert enkelt land er vedkommende folks egen sak — dette er det fjellfaste standpunkt som alle sanne kommunister har stått på helt siden Marx’ tid, inkludert kommunister i alle land der de sitter med statsmakten. Dette er identisk med det marxist-leninistene hevder som sitt standpunkt når de sier at «revolusjonen kan verken eksporteres eller importeres».
Hvis det er slik at et folk i et land ikke selv vil ha en revolusjon, så kan ingen påtvinge den utenfra. Når det ikke foreligger en revolusjonær krise og vilkårene for en revolusjon ikke er til stede, kan ingen skape en revolusjon. Og naturligvis — dersom folket i et land ønsker en revolusjon og selv setter den i verk, da kan ingen hindre dem i a gjennomføre den — på samme måten som det ikke kunne la seg gjøre å hindre revolusjonen på Kuba, eller i Algerie eller Sør-Vietnam.
Togliatti og andre kamerater sier at fredelig sameksistens betyr «utelukkelse av …. muligheten av fremmed innblanding for å «eksportere» både kontra-revolusjon og revolusjon» (Se tesene). Vi vil gjerne spørre: Når dere taler om «eksport av revolusjon» fra fremmede land, mener dere da at de sosialistiske landene ønsker å eksportere revolusjonen? Dette er nettopp hva imperialistene og de reaksjonære har hevdet støtt og stadig. Burde en kommunist komme med slikt snakk? Når det gjelder de imperialistiske landene, så har de alltid eksportert kontrarevolusjonen. Kan noen nevne et imperialistisk land som ikke har gjort der? Kan vi glemme at imperialistene satte i verk direkte intervensjon mot den store Oktober-revolusjonen og mot den kinesiske revolusjon? Kan noen benekte at USA-imperialistene fremdeles tvangsokkuperer vårt territorium Taiwan? Kan noen nekte for at USA-imperialistene hele tiden har blandet seg inn i revolusjonen på Kuba? Er det ikke så at USA-imperialistene stiller seg opp som internasjonal gendarm og gjør sitt ytterste for å eksportere kontrarevolusjonen til alle deler av verden og å blande seg inn i de indre saker i de andre landene i den kapitalistiske verden også?
Togliatti og andre kamerater skjelner ikke mellom land med forskjellig samfunnssystem; de forstår ikke det marxist-leninistiske standpunkt at «revolusjonen kan verken eksporteres eller importeres», og når det gjelder drøftingen av fredelig sameksistens, så ignorerer de det faktum at imperialistene stadig har fortsatt med å eksportere kontra-revolusjonen, og de taler i samme åndedrag om «eksport av kontra-revolusjonen» og «eksport av revolusjonen»». Denne måten å framstille saken på kan ikke betraktes som noe annet enn et prinsippielt villspor.
De kinesiske kommunistenes grunnleggende teser i spørsmålet om krig og fred.
I spørsmålet om krig og fred hevder de kinesiske kommunistene som alltid før Lenins synspunkter.
I de sitatene vi har anført ovenfor av Lenin, har han pekt på at de proletariske partiene «ubetinget fordømmer krig» og «alltid har fordømt krig mellom folkene». Men Lenin hevdet alltid at en må bekjempe urettferdige kriger og at en må støtte rettferdige kriger, — han var ikke imot all krig uten å skjelne. Det fins personer i dag som uten å blues stiller seg på linje med Lenin og hevder at Lenin, Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg var imot krig på samme viset som de nå er imot krig. Men de har kastrert Lenins teori og politikk i spørsmålet om krig og fred. Alle vet at under Den første verdenskrig hevdet Lenin resolutt motstand mot den imperialistiske krig, og samtidig hevdet han at siden krigen alt hadde brutt ut mellom imperialistene, burde proletariatet og det arbeidende folk vende der imperialistiske krigen om til en rettferdig revolusjonær krig innenfor de imperialistiske land, dvs. til en rettferdig revolusjonær krig av proletariatet og det arbeidende folk ellers, rettet mot imperialistene i sine egne land. På den andre dagen etter utbruddet av Oktoberrevolusjonen vedtok Den annen landsomfattende russiske kongress av sovjetene av arbeidernes og soldatenes deputerte, under Lenins ledelse, det berømte dekretet om freden.
Dette dekretet var en appell til det internasjonale proletariatet, og i særlig grad til de klassebevisste arbeiderne i Storbritannia, Frankrike og Tyskland — i håp om at de ville «forstå den forpliktelsen de nå har til å redde menneskeheten fra krigens redsler og fra følgene av krigen, og at arbeiderne ved klok, besluttsom og i høyeste grad kraftig handling vil hjelpe oss til å føre fredens sak fram til en heldig avslutning, og på samme tid hjelpe oss med å føre vår sak med frigjøring av de arbeidende og utbyttede folkemassene fra alle former for slaveri og alle former for utbytning.» (Lenin: Verker i utvalg, bd. 2, del 1, s. 331) Dekretet pekte på at sovjetregjeringen «betrakter det som den største forbrytelse mot menneskeheten å fortsette denne krigen om hvordan de svake nasjonalitetene skal deles opp mellom de sterke og rike nasjonene som har erobret dem, og erklærer høytidelig at det er umiddelbart besluttet på å undertegne vilkår om fred som kan stanse denne krigen på de betingelsene som er nevnt, som er likt rettferdige for alle nasjonaliteter uten unntak.» (Samme sted, s. 329.) Dette dekretet som kom til på forslag av Lenin, er et storslagent dokument i den proletariske revolusjons historie. Men likevel fins det i dag personer som har dristighet til å forvrenge det og tilintetgjøre det. De har fusket med Lenins beskrivelse at en krig ført av imperialistiske land for å dele opp verden og undertrykke svake nasjoner er en av de største forbrytelser mot menneskeheten, og forsettlig forandret den til «krig er den største forbrytelse mot menneskeheten». Disse folkene framstiller Lenin, den store proletariske revolusjonære, den store marxist, som en borgerlig pasifist. De våger å forvrenge Lenin, forvrenge leninismen, forvrenge historien, og likevel påstår de arrogant at andre «ikke forstår kjernen i marxismens lære om revolusjonær kamp». Er ikke denne måten å argumentere på absurd?
Vi kinesiske kommunister blir baktalt av de moderne revisjonistene fordi vi yter motstand mot alle de latterlige argumenter som anvendes for å forvrenge leninismen og fordi vi insisterer på å gjenreise de opprinnelige trekkene i Lenins teori om spørsmålet krig og fred.
Marxist-leninister hevder at for å forsvare verdensfreden og hindre en ny verdenskrig må vi forlite oss på enheten og den økende styrken som de sosialistiske land utgjør, videre må vi forlite oss på den kamp som de undertrykte nasjoner og folk fører, på det internasjonale proletariatets kamper og på de kampene som føres av alle land og folk som vil fred i verden. For folkene i alle land er dette den riktige linjen i forsvaret av verdensfreden, en linje som er i full overensstemmelse med den leninistiske teori om krig og fred. Enkelte mennesker forvrenger i ond hensikt denne linjen og kaller den «en «teori» med den virkning at veien til seier for sosialismen går gjennom en krig mellom nasjonene, gjennom ødeleggelse, blodsutgytelse og millioner menneskers død». De setter forsvaret av verdensfreden opp i motstrid med folkets revolusjonære kamp i alle land, og hevder at for å ha fred må folkene i alle land bøye knærne for imperialistene, og de undertrykte nasjoner og folk bør gi opp kampen for sin frigjøring. Istedenfor å kjempe for verdensfreden ved å forlite seg på forent kamp fra alle krefter i verden som vil fred, — så er alt disse menneskene gjør å bønnfalle imperialistene, med USA i spissen — om å skjenke dem verdensfreden som en gave. Denne «teori», denne linjen som de følger, er absolutt feilaktig, den er anti-leninistisk.
De kinesiske kommunistenes grunnleggende syn på spørsmålet krig og fred og våre divergenser med Togliatti og andre kamerater i dette spørsmålet ble klargjort i den redaksjonelle artikkelen i «Folkets dagblad» den 31. desember 1962. I denne artikkelen uttalte vi:
«…. i spørsmålet hvordan en skal avverge krig og trygge verdensfreden, har Kinas kommunistiske parti gått konsekvent inn for en resolutt avsløring av imperialismen, for å styrke den sosialistiske leiren, for fast støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkenes revolusjonære kamper, for den bredeste forening av alle land og folk i verden som vil fred, og samtidig har vi gått inn for å utnytte alle motsetninger mellom våre fiender, og vi er tilhengere både av forhandlingsmetoden og andre former for kamp. Målet for dette standpunktet er intet annet enn effektiv sikring av verdensfreden og å hindre en verdenskrig. Dette standpunktet er fullt ut i samsvar med marxismen-leninismen og med Moskva-deklarasjonene av 1957 og 1960. Det er den riktige politikk i kampen for å hindra en verdenskrig og for å trygge verdensfreden. Vi holder fast ved denne riktige politikken nettopp fordi vi er dypt overbevist om at det er mulig å hindre verdenskrig ved å forlite seg på den forente kamp fra alle de kreftene vi har nevnt ovenfor. Hvordan kan man så si at dette standpunktet bygger på manglende tro på mulighetene for å avverge en verdenskrig? Hvordan kan dette standpunktet kalles «krigersk»? En ville ikke få annet enn en falsk fred eller bringe hele verdens folk ut i faktisk krig dersom man skjønnmaler imperialismen, fester håpet om fred til imperialismen, inntar en passiv holdning til eller stiller seg imot de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkenes revolusjonære kamp, bøyer kne og overgir seg til imperialismen, slik som de anbefaler å gjøre de som angriper Kinas kommunistiske parti. Denne politikken er feilaktig, og alle marxist-leninister, alle revolusjonære mennesker, alle folk som vil fred må yte resolutt motstand mot denne politikken.»
La oss her summere opp våre teser i spørsmålet krig og fred:
For det første har vi alltid hevdet at krigs- og aggresjonskreftene med USA i brodden for alvor forbereder en tredje verdenskrig og at det eksisterer fare for krig. Men i de siste ti årene har styrkeforholdet i verden forandret seg mer og mer til fordel for sosialismen og til gunst for kampen for nasjonal frigjøring, folkets demokrati og forsvaret av verdensfreden. Folket er den avgjørende faktor. Imperialismen og de reaksjonære er isolert. Ved å bygge på folkets enhet og kamp, og ved at de sosialistiske landene og de proletariske partiene i de ymse land fører en riktig politikk er det mulig å avverge en ny verdenskrig og å avverge en kjernefysisk krig, og det er mulig å oppnå en avtale om totalt forbud mot kjernefysiske våpen.
For det annet — hvis verdens folk vil lykkes med å trygge verdensfreden, hindre en ny verdenskrig og en kjernefysisk krig, må de yte hverandre støtte! danne en bredest mulig forent front og samle alle krefter som kan samles, innbefattet selvsagt folket i USA — for å gå til motstand mot den krigs- og aggresjonspolitikken som føres av den imperialistiske blokken med USA’s reaksjonære i spissen.
For det tredje — de sosialistiske landene går inn for, og holder fast ved fredelig sameksistenspolitikk med land med annet samfunnssystem, og utvikler fredelige forbindelser med dem og driver handel med dem på basis av likhet. I sin fredelige sameksistenspolitikk er de imot maktbruk for å avgjøre stridigheter mellom stater og blander seg ikke inn i noe annet lands indre anliggender. Enkelte personer hevder at fredelig sameksistens vil resultere i omdannelse av samfunnssystemet i alle de kapitalistiske land, og at dette er «veien som fører til sosialismen i verdensmålestokk». (Se Sjivkovs artikkel i World Marxist Review nr. 8, 1960). Andre hevder at den fredelige sameksistenspolitikken er «den mest framskredne form for kamp mot imperialismen og for folkets frigjøring» (l’Unita den 31. desember 1962) av alle undertrykte folk og nasjoner. Disse menneskene har fullstendig forvrengt Lenins fredelige sameksistenspolitikk ved å blande sammen i en haug spørsmålet om fredelig sameksistens mellom land med forskjellig samfunnssystem, spørsmålet om klassekampen i de kapitalistiske land, og spørsmålet om de undertrykte nasjoners kamp for sin frigjøring.
For det fjerde — vi har alltid trodd at det er nødvendig å holde seg skarpt årvåken mot faren for imperialistisk aggresjon mot de sosialistiske land. Vi har alltid også trodd at det er mulig for de sosialistiske land å nå fram til overenskomster ved fredelig forhandling og nødvendige kompromisser med de imperialistiske land i somme stridsspørsmål, viktige stridsspørsmål ikke utelukket. Men, som kamerat Mao Tse tung har bemerket: «Slike kompromisser krever ikke at folket i hvert enkelt kapitalistisk land skal følge på og gjøre kompromisser hjemme. Folket i disse landene vil fortsette å føre forskjellige kamper ut fra de forskjellige vilkår som gjør seg gjeldende.» (Verker i utvalg, Peking, bd. 4, s. 87.).
For det femte — de skarpe motsetningene mellom de imperialistiske land er objektive og uforsonlige. Mellom imperialistiske land og blokker vil det naturnødvendig oppstå sammenstøt, store og små, direkte og indirekte og i den ene eller annen form. De oppstår av imperialistenes faktiske interesser og er betinget av imperialismens iboende natur. Å hevde at muligheten for sammenstøt mellom de imperialistiske land med opphav i disse landenes faktiske interesser har opphørt under de nye historiske vilkår, er det samme som å si at imperialismen har forandret seg fullstendig, og er i virkeligheten en skjønnmaling av imperialismen.
For det sjette — siden kapitalismen-imperialismen og utbyttersystemet er opphavet til krigen, kan ingen garantere at imperialistene og de reaksjonære ikke vil sette i gang aggresjonskriger mot de undertrykte nasjoner og folk, eller kriger mot folket i sitt eget land. På den annen side kan ingen hindre de undertrykte nasjoner og folk, som er våknet, fra å reise seg og føre revolusjonære kriger.
For det sjuende — aksiomet «krig er fortsettelse av politikken med andre midler», som ble bestyrket og understreket av Lenin, har fremdeles gyldighet i dag. Samfunnssystemet i de kapitalist-imperialistiske landene er grunnleggende forskjellig fra samfunnssystemet i de sosialistiske land, og den indre og ytre politikken de fører, er likeledes grunnleggende forskjellig fra den de sosialistiske landene fører. Av dette følger at de kapitalist-imperialistiske land og de sosialistiske land må ta grunnleggende forskjellig standpunkt i spørsmålet krig og fred. Når det gjelder de kapitalist-imperialistiske landene, er saken den at enten de setter i gang kriger eller forkynner fred, er målet alltid å forfølge og opprettholde sine imperialistiske interesser. Imperialistisk krig er fortsettelse av imperialistisk fredstidspolitikk, og imperialistisk fred er fortsettelse av imperialismens krigspolitikk. De borgerlige pasifister og opportunister har alltid benektet dette punktet. Som Lenin sa, har «pasifistene av begge avskygninger aldri forstått at ’krig er fortsettelse av fredspolitikken, og fred er fortsettelse av krigspolitikken’». (Verker i utvalg, New York 1943, bd. 5, s. 262.).
For det åttende — epoken med evig fred for menneskeheten vil komme, epoken da all krig er utryddet vil inntre. Vi streber henimot dette. Men denne store epoken vil komme først etter at, og ikke før, menneskene har utryddet kapitalismen-imperialismen. Som Moskva-deklarasjonen sier det: «Sosialismens seier over hele verden vil fjerne fullstendig alle sosiale og nasjonale årsaker til all krig.»
Dette er våre grunnleggende teser i spørsmålet om krig og fred.
Våre teser er utledet ved analyse på grunnlag av marxismens materialistiske historieoppfatning, ut fra en lang rekke foreteelser som eksisterer objektivt i verden, ut fra de ytterst innfløkte politiske og økonomiske forbindelser mellom forskjellige land og ut fra de spesifikke vilkår i den nye verdensepoken med overgangen fra kapitalismen til sosialismen, som ble innledet ved den store oktoberrevolusjonen. Disse tesene er teoretisk riktige og dessuten er de gjentatte ganger bekreftet av praksis. Siden de moderne revisjonister og deres følgesvenner ikke har noe middel til å motbevise disse tesene, har de uhemmet tydd til forvrengning og løgn i sitt forsøk på å knuse sannheten.
Men hvordan kan sannheten knuses? Bør det ikke heller sies at de som prøver på dette, selv før eller seinere vil bli knust av sannheten?
Nå om dagen er det visse folk som selv har gitt seg navnet «skapende marxister» som tror at verdenshistorien beveger seg dit de bare peker, og ikke i samsvar med de objektive samfunnslovene. Dette minner oss om den berømte franske filosof Diderots ord, som Lenin har sitert i «Materialisme og empiriokritisisme»:
«Det var et øyeblikk av galskap da det følsomme piano innbilte seg at det var det eneste piano i verden, og at hele universets harmoni bodde i det selv.» (Som ovenfor, s. 165.)
Måtte de historiske idealister som tror at de er alt og at alt inneholdes i deres subjektivisme, tenke nøye over dette sitatet!
5. Staten og revolusjonen.
Hva er det «positive bidrag» i kamerat Togliattis «strukturreform-teori»?
Togliatti og enkelte andre kamerater beskriver sin «grunnleggende linje» med «strukturreformer» som «felles for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen» (Togliattis sluttord på IKPs 10. kongress). De framstiller sin tese om strukturreform som «et prinsipp i arbeiderklassens og den kommunistiske bevegelsens verdensstrategi i den nåværende situasjon» (Togliattis tale på møte i IKPs sentralkomité i april 1962).
Det ser ut til at Togliatti og andre kamerater ønsker å påtvinge ikke bare arbeiderklassen og det arbeidende folk i Italia sin «italienske vei», men også folket i hele den kapitalistiske verden. For de betrakter sin foreslåtte italienske vei som «veien for marsjen fram til sosialismen» for hele den kapitalistiske verden i dag, og åpenbart som den eneste veien fram til sosialismen. Kamerat Togliatti og visse andre italienske kamerater vurderer tydeligvis seg selv meget høyt.
For å gjøre klart hva det her dreier seg om, kan det være nyttig først å introdusere leseren for hovedinnholdet i den italienske vei og den strukturreform de har foreslått.
1. Gjelder fremdeles den mest grunnleggende tesen i marxismen-leninismen — tesen at det borgerlige diktaturs statsapparat må knuses og at proletariatets diktatur må opprettes? Etter de italienske kameratenes mening er dette «et tema som må drøftes». De sier at «det er innlysende at vi i noen monn korrigerer denne posisjon når vi tar med i regningen de forandringene som har funnet sted og som er i ferd med å virkeliggjøres i verden.» (Togliattis beretning på IKPs sentralkomitémøte i juni 1956.)
2. «Spørsmålet om å gjøre det som Russland gjorde står ikke i dag for de italienske arbeiderne.» (Togliattis beretning på 10. kongress.) Kamerat Togliatti ga uttrykk for dette synspunktet i april 1944 og understreket det på nytt som «programmatisk» i sin beretning til IKPs 10. kongress.
3. Den italienske arbeiderklassen kan «organisere seg til herskende klasse innenfor rammen av det konstitusjonelle system» (elementer til en programerklæring for IKPs 8. kongress).
4. Den italienske grunnloven «gir arbeidets krefter en ny og særdeles fremstående posisjon» og «tillater og forutser strukturelle modifikasjoner». «Kampen for å gi et nytt sosialistisk innhold til det italienske demokratiet har godt albuerom for å utvikle seg innenfor vår skrevne forfatning». (Tesene.)
5. «. . .. vi kan tale om muligheten for en gjennomgående utnyttelse av legale midler og også av nasjonalforsamlingen for å gjennomføre betydningsfulle sosiale omdannelser .. . .» (Togliattis beretning for sentralkomiteen i mars 1956). «Nasjonalforsamlingen bør få den fulle makt slik at den kunne ha myndighet ikke bare til å gi lover, men også fikk funksjonen å lede og kontrollere regjeringens virksomhet .. ..» (tesene). Og de italienske kameratene taler om kravet om «effektiv utvidelse av nasjonalforsamlingens myndighet til det økonomiske område» (politiske teser vedtatt i IKPs 9. kongress).
6. «.. .. å bygge opp et nytt demokratisk regime som beveger seg i retning av sosialismen, er nært knyttet sammen med dannelsen av en ny historisk gruppering som under arbeiderklassens ledelse vil føre kamp for å forandre samfunnets struktur og som vil bli bæreren av en åndelig og moralsk så vel som en politisk revolusjon» (tesene).
7. «…. tilintetgjørelsen av de mest tilbakeliggende og byrdefulle strukturer i det italienske samfunn og begynnelsen med å omdanne dem i demokratisk og sosialistisk mening kan og bør ikke utsettes til den dagen da arbeiderklassen og dens allierte vinner makten .. .. » (Elementer til programerklæring fra IKP).
8. Den nasjonale økonomien, dvs. statsmonopolkapitalen i Italia kan stå «i motsetning til monopolene» (Pesentis artikkel i «Rinascita» den 19. mai 1962), kan være «uttrykk for folkets masser» (samme sted) og kan bli «et mer effektivt redskap for motstand mot monopolistisk utvikling» (Pesentis artikkel i «Rinascita» den 9. juni 1962). Det er mulig «å bryte og avskaffe den monopolistiske eiendommen når det gjelder de viktigste produktivkreftene og omforme den til kollektiv eiendom …. gjennom nasjonalisering» (Elementer til programerklæring fra IKP).
9. Statens innblanding i det økonomiske liv kan «oppfylle behovet for en demokratisk utvikling av økonomien» (Togliattis tale på sentralkomiteens møte i april 1962), og kan vendes om til et «redskap for kamp mot storkapitalens makt for å ramme, innskrenke og bryte ned de store monopolgruppenes herredømme» (Togliattis beretning til 10. kongress).
10. Under kapitalisme og borgerlig diktatur kan «begrepet planlegging og programmering av økonomien, som en gang ble betraktet som et sosialistisk spesiale» (Togliattis beretning på 10. kongress) aksepteres. Ved å «ta del i å utforme og utøve planpolitikken under full virkeliggjøring av sine egne idealer og sin selvstendighet, med styrken i sin egen enhet» kan arbeiderklassen vende planpolitikken om til «et middel til å tilfredsstille menneskenes egne behov og det nasjonale kollektivs behov» (tesene).
Kort sagt — den italienske vei og Togliattis og de andre kameratenes strukturreform går ut på — politisk, mens det borgerlige diktatur bevares — å «forandre i progressiv retning statens indre balanse og struktur» og på den måten «framtvinge at nye klasser hever seg opp til ledende i staten» ved hjelp av det borgerlige demokratis «legale» midler, forfatningen og nasjonalforsamlingen (tesene) (når det gjelder hva som menes med «nye klasser» har deres utlegning alltid vært tvetydig); og økonomisk — fremdeles mens det kapitalistiske system bevares — gradvis å «innskrenke» og «bryte ned» monopolkapitalen gjennom «nasjonalisering», «programmering» og «statsinnblanding», — med andre ord: det er mulig å nå fram til sosialismen i Italia ved hjelp av det borgerlige diktatur, uten å gå gjennom proletariatets diktatur.
Togliatti og andre kamerater betrakter sine ideer som «et positivt bidrag til utdypning og utvikling av marxismen-leninismen, arbeiderklassens revolusjonære doktrine» (Togliattis artikkel i «Rinascita» den 10. januar 1963). Ulykkeligvis er det intet nytt i deres ideer, de er meget gamle og meget uttørkede, — de er den borgerlige sosialismen som Marx og Engels lå slik i selen for å tilbakevise for lang tid siden.
Den borgerlige sosialismen som Marx og Engels rettet kritikk mot, tilhørte en periode forut for monopolkapitalismen. Om det er slik at Togliatti og andre kamerater har gitt noe «positivt bidrag», så er det til å utvikle den borgerlige sosialisme og ikke marxismen. De har utviklet førmonopolistisk borgerlig sosialisme til monopolborgerlig sosialisme. Men dette er selve den utviklingen som Tito-klikken har foreslått alt for lenge siden, og Togliatti og de andre kameratene har overtatt den etter sitt «studium og sin dype forståelse» av hva Tito-klikken har gjort og fremdeles gjør.
Sammenlikn dette med leninismen.
Om det er mulig å gå over til å virkeliggjøre sosialismen før en har styrtet borgerskapets diktatur og opprettet proletariatets diktatur, har alltid vært det grunnleggende tema det har stått om mellom marxist-leninister på den ene siden og opportunister og revisjonister av alle slag på den andre siden. I «Staten og revolusjonen» og «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», de store verkene som er kjent for alle marxist-Ieninister, har Lenin gitt en omfattende og dyptpløyende gjennomlysing av dette spørsmålet, samtidig som han forsvarte og utviklet den revolusjonære marxisme og grundig avslørte og tilbakeviste opportunistenes og revisjonistenes forvrengninger av marxismen.
Faktum er at «strukturreform», «forandring i den indre balanse i staten» og andre ideer som hevdes av Togliatti og de andre kameratene, alt sammen er Kautsky-ideer som Lenin kritiserte i «Staten og revolusjonen». Kamerat Togliatti sier «de kinesiske kameratene ønsker å skremme oss ved å minne oss om Kautsky, hvis politiske synsmåter vi ikke har noe til felles med». (Togliattis artikkel i «Rinascita» den 12. januar 1963.) Jaså — vi prøver å skremme kamerat Togliatti og de andre kameratene? Deres politikk har intet til felles med Kautskys syn? Som de gjorde den gang, ber vi dem om at de vil «tillate oss å minne dem om» å lese om igjen og med omhu «Staten og revolusjonen» og andre av Lenins verker.
Togliatti og de andre kameratene nekter å feste seg ved den grunnleggende forskjellen mellom den proletariske sosialistiske revolusjon og den borgerlige revolusjon.
Lenin sa:
«Forskjellen mellom sosialistisk revolusjon og borgerlig revolusjon ligger nettopp i at den siste finner ferdige former for kapitalistiske forbindelser, mens sovjetmakten — den proletariske makt — ikke overtar i arv slik ferdiglagede forbindelser .. . .» (Verker i utvalg, Moskva, bd. 2, del 1, s. 420).
All statsmakt i klassesamfunnet har til oppgave å verne et særskilt samfunnsøkonomisk system, dvs. særlige produksjonsforhold. Som Lenin har sagt: «Politikken er det konsentrerte uttrykk for økonomien» (Verker i utvalg, New York, bd. 9, s. 54). Ethvert samfunnsøkonomisk system uten unntak har et tilsvarende politisk system som tjener det og fjerner hindringene for at det kan utvikle seg.
Historisk talt — slaveeierne, føydalherrene og borgerskapet har alle måttet etablere seg selv som herskende klasse og ta statsmakten i sin egen hånd for å framtvinge at deres produksjonsforhold vant overherredømmet over alle andre og for å konsolidere og utvikle disse produksjonsforholdene.
Et grunnleggende punkt som skiller utbytterklassenes revolusjoner fra den proletariske revolusjon er at alt før de tre store utbytterklassene tar statsmakten — det gjelder bade slaveeierne, føydalherrene og borgerskapet — eksisterte det alt på forhånd slave-, føydale- eller kapitalistiske produksjonsforhold i samfunnet, og i visse tilfelle var de til og med nokså modne. Men før proletariatet tar makten, eksisterer det ikke sosialistiske produksjonsforhold i samfunnet. Grunnen er innlysende. En ny form for privat eie kan oppstå spontant på grunnlag av den gamle, mens sosialistisk offentlig eie av produksjonsmidlene aldri kan oppstå spontant på grunnlag av den privatkapitalistiske eiendomsformen.
La oss sammenlikne Togliatti og de andre kameratenes ideer og program med leninismen.
I motsetning til leninismen hevder Togliatti og de andre kameratene at sosialistiske produksjonsforhold kan oppstå gradvis uten en sosialistisk revolusjon og uten proletariatets statsmakt, og at proletariatets grunnleggende økonomiske interesser kan tilfredsstilles uten en politisk revolusjon som erstatter borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur. Dette er utgangspunktet for den «italienske vei» og «teorien om strukturreform» som Togliatti og andre kamerater er mester for.
Hvem har rett? Marx, Engels og Lenin — eller Togliatti og de andre kamerater? Hvem «mangler virkelighetssans»? Marxist-leninistene, eller Togliatti og andre kamerater med sine ideer og sitt program?
La oss se på virkeligheten i Italia.
Italia er et land med en befolkning på 50 millioner. Ifølge tilgjengelig statistikk har Italia nå i fredstid flere hundre tusen regjeringstjenestemenn, vel fire hundre tusen soldater i den stående hær, bortimot 80 000 gendarmer, omtrent I00 000 politimenn, vel 1 200 rettsinstanser på alle trinn, og bortimot 1 000 fengsler, — og her er ikke tatt med det hemmelige undertrykkelsesapparatet med dets væpnede personale. I tillegg til dette kommer USAs militærbaser og væpnede USA-styrker som er stasjonert i Italia.
I sine teser liker Togliatti og de andre kameratene svært godt å tale om demokratiet, konstitusjonen, nasjonalforsamlingen osv. i Italia, men de analyserer ikke på klassestandpunktets grunnlag hæren, gendarmeriet, politiet, rettsapparatet, fengslene og andre voldsinstrumenter i dagens Italia. Hvem beskyttes av hele dette voldsapparatet og hvem undertrykkes av det? Beskytter det proletariatet og arbeiderklassen og undertrykker det monopolkapitalistene — eller er det omvendt? Når det er statssystemet som drøftes, må en marxist-leninist besvare dette spørsmålet og ikke unnvike det.
La oss se etter hva disse voldsinstrumentene brukes til i Italia. Her er noen få illustrasjoner.
I de tre årene fra 1948 til 1950 drepte eller såret den italienske regjering over 3 000 mennesker og arresterte over 9 000, i sin streben etter å undertrykke massemotstanden i folket.
I juli 1960 drepte Tambroni-regjeringen 11 mennesker, såret 1 000 og arresterte 1 000 i kampen for å holde nede den antifascistiske bevegelsen i det italienske arbeidende folk.
I 1962 etter at den såkalte sentrum-venstre-regjeringen Fanfani var dannet, kom det til en hel rekke sammenstøt på grunn av at regjeringen søkte å knekke streiker og massedemonstrasjoner i Ceccano i mai, i Torino i juli, i Bari i august, i Milano i oktober og i Roma i november. Bare i Roma-affæren alene ble tjuetalls mennesker såret og seks hundre ble arrestert.
Dette er bare noen få eksempler, men er de ikke tilstrekkelig til å avsløre hva det italienske demokratiet egentlig er? Er det mulig — i et Italia med en sterk statsmaskin, både åpen og hemmelig, for å holde folket nede — å framstille det italienske demokratiet uten å gi et bilde av dette som den italienske monopolkapitalist-klassens demokrati, dvs. diktatur?
Er det mulig for arbeiderklassen og hele det arbeidende folk i Italia å delta i utformingen av regjeringens innenriks- og utenrikspolitikk under det italienske demokratiet, som Togliatti og andre kamerater skryter av er mulig? Hvis dere, Togliatti og andre kamerater, mener det er mulig, ville dere så også ta ansvaret for de utallige forbrytelsene med å undertrykke folket som den italienske regjeringen har begått, og for den italienske regjeringens avtale son tillater USA å bygge militærbaser i Italia, dens deltakelse i NATO osv.? Selvsagt vil dere si at dere ikke kan gjøres ansvarlig for denne reaksjonære innen- og utenrikspolitikken som den italienske regjeringen fører. Men når dere nå krever del i arbeidet med i utforme politikken — hvorfor er dere da ute av stand til å oppnå den aller minste forandring i den italienske regjeringens mest fundamentale politikk?
Å lovprise «demokratiet» i alminnelige vendinger uten å skjelne når det gjelder demokratiets klassekarakter, er å synge samme melodien som heltene i Den annen internasjonale og de høyresosialdemokratiske lederne tutet på hele tiden. Er det ikke besynderlig at dagens selvbestaltede marxist-leninister gjør krav på at disse forslitte tonene er deres egne nyskapninger?
Kan hende ønsker kamerat Togliatti virkelig å avgrense seg litt fra sosialdemokratene. Han hevder at så langt det gjelder «abstrakt argument», sa kan en godta statens klassekarakter og den nåværende italienske statens borgerlige karakter, men det blir en annen sak dersom en «ser på det i konkrete termer». Han hevder at «ut fra den nåværende statsstruktur …. ved å virkeliggjøre de dyptgående reformene som konstitusjonen forutser, ville det være mulig …. å oppnå slike resultater at de ville forandre den nåværende gruppering av makten og skape vilkårene for en ny maktgruppering som arbeiderklassen ,ville være en del av, og der den ville ta den funksjon som tilkommer den», og således bringe Italia til å «gå fram mot sosialismen i demokrati og fred». (Togliattis beretning til 10. kongress). Når en oversetter til et språk som er forståelig for vanlige folk, betyr disse vage frasene fra kamerat Togliatti at de italienske monopolkapitalistenes statsmaskin kan forandre natur skritt for skritt uten en folkets revolusjon i Italia.
Kamerat Togliattis «konkrete argument» er i strid med hans «abstrakte argument». I sitt «abstrakte argument» kommer han litt nærmere marxismen-leninismen, men når han framfører sitt «konkrete argument», er han langt borte fra marxismen-leninismen. Kanskje han tror at dette er den eneste måten å unngå å være «dogmatisk» på!
Når Togliatti og de andre kamerater bedømmes i lys av sitt «konkrete argument», forsvinner grenselinjen mellom dem og sosialdemokratene.
I dag, da visse folk gjør sitt ytterste for å forflate den marxist-leninistiske teori om staten og revolusjonen, og da de moderne revisjonistene usurperer Lenins navn i sin rasende angrep på Lenin, vil vi gjerne henlede oppmerksomheten på følgende to avsnitt i Lenins tale på Den kommunistiske internasjonales 1. kongress i 1919:
«Det viktigste som sosialister ikke forstår og som deres kortsynthet i teoretiske spørsmål, deres underordning under borgerlige fordommer og deres politiske foræderi mot proletariatet bunner i, — er at i det kapitalistiske samfunn, hver gang det skjer en alvorlig forverring av klassekampen som kjennetegner dette samfunn, så fins det ikke noe alternativ utenom enten borgerskapets diktatur eller proletariatets diktatur. Drømmer om en eller annen tredje vei er reaksjonær småborgerlig klynking. Dette bevises av mer enn et hundreårs utvikling av det borgerlige demokrati og arbeiderbevegelsen i alle framskredne land, og særlig av erfaringene fra de siste fem årene. Det bevises også av den vitenskapelige politiske økonomi, av hele innholdet i marxismen, som viser at der vareøkonomien hersker, der er det uunngåelig med et borgerskapets diktatur som bare kan erstattes av den klassen som kapitalismens vekst utvikler, bringer sammen til ett og styrker — det vil si den proletariske klassen.
En annen teoretisk og politisk villfarelse sosialistene gjør seg skyldig i, er at de ikke greier å forstå at helt siden rudimentene til demokratiet først kom til syne i oldtiden, har demokratiets former uunngåelig forandret seg gjennom århundrene når en herskende klasse kom i stedet for en annen. Demokratiet antok forskjellige former og ble anvendt i forskjellig grad i oldtidens republikker i Hellas, i byene i middelalderen og i de framskredne kapitalistiske landene. Det ville være det rene tøv å anta at den mest dyptgående revolusjon i menneskenes historie, det første tilfelle i verden da makten overføres fra den utbyttende minoritet til den utbyttede majoritet, kunne gå for seg innenfor den gamle utslitte rammen for det gamle, borgerlige, parlamentariske demokrati, uten drastiske forandringer, uten at det skapes nye former for demokrati, nye institusjoner som legemliggjør de nye vilkårene for anvendelse av demokratiet, osv.» (Om den internasjonale arbeiderklasse- og kommunistiske bevegelse, Moskva, s. 255-256.)
Her ser vi at Lenin trakk disse klarlinjede og bestemte konklusjonene på grunnlag av den marxistiske lære i sin helhet, hele klassekampens erfaring i det kapitalistiske samfunn og hele erfaringen som Oktoberrevolusjonen hadde gitt. Han hevdet at innenfor den gamle rammen som utgjøres av det borgerlige parlamentariske demokrati var det umulig å overføre statsmakten fra borgerskapet til proletariatet, umulig å virkeliggjøre den mest dyptgående revolusjon i menneskehetens historie, den sosialistiske revolusjon. Har ikke disse spesifikke sannhetene som Lenin fortolket i 1919 gjentatte ganger bekreftet seg siden ved erfaringene fra hvert land, hvor den sosialistiske revolusjon har funnet sted? Har ikke denne erfaringen bekreftet på nytt og på nytt at Oktoberrevolusjonens vei, under Lenins ledelse, er den felles vei til frigjøring for menneskeheten?
Har ikke Moskva-deklarasjonen av 1957 og erklæringen av 1960 gjentatt at dette er den felles vei til sosialismen for arbeiderklassen i alle land? Om arbeiderklassen bruker fredelige eller ikke-fredelige midler, avhenger naturligvis «av den motstand som de reaksjonære kretsene reiser mot det overveldende folkeflertallets vilje, av om disse kretsene bruker makt på det ene eller annet trinn av kampen for sosialismen» (Moskva-deklarasjonen av 1957). Men på den ene eller den andre måten er det nødvendig å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og å opprette proletariatets diktatur.
Istedenfor å ta utgangspunkt i erfaringene fra proletariatets revolusjonære kamp eller den levende virkelighet i det italienske samfunnet, starter Togliatti og de andre kameratene ut fra den nåværende italienske grunnlov og hevder at Italia kan nå fram til sosialismen innenfor rammen av det borgerlige parlamentariske demokrati uten å knuse det gamle statsmaskineriet. Det de kaller det «nye demokratiske regime» er ingenting annet enn en «utvidelse» av det borgerlige demokrati. Det er ikke rart at det er en gapende kløft mellom deres «konkrete argument» og marxismen-leninismens spesifikke sannheter.
En aldeles makeløs grunnlov.
Tesene for IKPs 10. kongress erklærer at «den italienske vei til sosialismen går gjennom å bygge en ny stat slik som grunnloven foreskriver (en stat som er dyptgående forskjellig fra det nåværende regime) og ved at de nye herskende klasser vinner fram i ledelsen for den.»
Ifølge Togliatti og de andre kameratene er den italienske grunnloven noe aldeles makeløst.
1. Republikkens grunnlov er «en udøldlig overenskomst som frivillig binder det store flertall av det italienske folk ….» (Programerklæring fra IKP.)
2. Republikkens grunnlov «forutser enkelte grunnleggende reformer som …. bærer sosialismens merke» (Togliattis beretning i møtet i IKPs sentralkomité i mars 1956).
3. Republikkens grunnlov «fastslår prinsippet om folkets suverenitet» (Togliattis beretning på 10. kongress).
4. Republikkens grunnlov «erklærer høytidelig at den (staten) er «grunnet på arbeidet»» (Togliattis beretning på 8. kongress, desember 1956), og «gir arbeidets krefter en ny og særdeles framtredende posisjon» (tesene).
5. Republikkens grunnlov anerkjenner «arbeidernes rett til å tre inn i ledelsen for staten» (Programerklæringen).
6. Republikkens grunnlov «fastslår nødvendigheten av de økonomiske og politiske forandringer som er vesentlige for å ombygge vårt samfunn og for å bevege det i retning av sosialismen» (Togliattis beretning desember 1956).
7. Republikkens grunnlov har bestemt «spørsmålet om prinsippet i marsjen framover mot sosialismen innenfor området av den demokratiske legalitet» (samme sted).
8. Det italienske folk «er i stand til å yte motstand mot statens klassenatur og klassemål samtidig som de fullt ut aksepterer og forsvarer den konstitusjonelle overenskomst» (tesene).
9. Den italienske arbeiderklassen «kan organisere seg til herskende klasse innenfor det område som utgjøres av det konstitusjonelle system» (Programerklæringen).
10. «Respekten for, forsvaret av og den totale anvendelse av republikkens grunnlov utgjør kardinalpunktet i partiets hele politiske program» (samme sted).
Vi benekter selvsagt ikke at den nåværende italienske grunnloven inneholder en del høystemte fraser. Men hvordan kan en marxist-leninist ta de klingende frasene i en borgerlig forfatningslov for realiteter?
Det er 139 artikler i den nåværende italienske grunnloven. Men i siste instans representeres dens klassenatur av artikkel 42, som foreskriver at «privateiendommen er anerkjent og garantert av loven». Omsatt på den italienske virkelighet forsvarer denne artikkelen monopol kapitalistenes private eiendom. Ved denne forskrift tilfredsstiller grunnloven monopolkapitalistenes krav, for deres privateiendom blir gjort hellig og ukrenkelig. Å prøve å dekke over den italienske grunnlovens sanne natur og å omtale den i superlativer er bare å bedra seg selv og andre.
Togliatti og de andre kameratene sier at den italienske grunnloven «bærer merket av arbeiderklassens nærvær», «fastslår prinsippet om folkets suverenitet» og «anerkjenner visse nye rettigheter for arbeiderne» (tesene). Når de taler om dette prinsippet og disse nye rettighetene, hvorfor sammenlikner de så ikke den italienske grunnloven med andre borgerlige grunnlover før de trekker sine slutninger?
Det bør bemerkes at bestemmelsen som angår folkets suverenitet finnes i praktisk talt hver eneste borgerlige grunnlov siden erklæringen om menneskerettene i den franske borgerlige revolusjonen av 1789 — og er ikke særegen for den italienske grunnloven. «Suvereniteten tilhører folket» var i sin tid et revolusjonært slagord som borgerskapet satte opp imot føydalmonarkenes bannermerke — «Staten, det er jeg». Men siden den tid borgerskapet har etablert sitt herredømme, er denne artikkelen blitt bare en frase i de borgerlige forfatningslovene for å dekke over det borgerlige diktaturets virkelige natur.
Det bør også bemerkes at den italienske grunnloven ikke er den eneste som har bestemmelser om borgerlige friheter og rettigheter. Slike bestemmelser inneholdes i nesten alle kapitalistiske lands grunnlover. Men etter at det slik er bestemt visse borgerrettigheter og friheter, fortsetter grunnlovene umiddelbart deretter med andre bestemmelser som innskrenker eller opphever dem. Som Marx sa om den franske grunnloven av 1848, …. «hver eneste bestemmelse i den inneholder sin egen antitese …. gjør seg selv fullstendig ugild.» (Marx-Engels: «Republikken Frankrikes konstitusjon 4. november 1948», i Samlede verker, russ. utg., bd. 7, s. 535.) Det fins andre grunnlover der slike artikler ikke påfølges av innskrenkninger og faktisk opphevelse, men de borgerlige regjeringene greier lett å oppnå det samme med andre midler. Den italienske grunnloven kommer inn under førstnevnte kategori, den er en nakent borgerlig grunnlov og kan på intet slags vis framstilles som «grunnleggende sosialistisk inspirert» (Togliattis beretning IKPs 4. landsomfattende konferanse).
Lenin har sagt: «Hvor lovene er uten pakt med virkeligheten, der er forfatningen falsk, der de er i samsvar med virkeligheten, der er forfatningen ikke falsk.» (Samlede verker, russ. utg., bd 15, s. 308.) Den nåværende italienske grunnloven har begge disse aspektene, den er både falsk og ikke-falsk. Den er ikke falsk i slike håndfaste ting som dens åpne vern om borgerskapets interesser, og den er falsk i sine klingende fraser beregnet på å bedra folket.
På Italias kommunistiske partis 6. kongress i januar 1948 sa kamerat Togliatti:
«Vår politiske og til og med forfatningsmessige framtid er usikker, fordi vi kan forutse at det vil komme til alvorlige sammenstøt mellom en progressiv sektor som vil støtte seg på den ene delen av vår grunnlov, og en konservativ og reaksjonær sektor som vil se seg om etter midler til motstand i den andre delen. Derfor vil det være en alvorlig politisk feil og et bedrag mot folket dersom en begrenset seg til å si: «alt er nå nedlagt i grunnloven. La oss anvende det som er bestemt i den, så vil alle folkets ønsker være realisert.» Dette er galt. Ingen grunnlov pleier noen gang å verne friheten om den ikke forsvares av borgernes bevissthet, av deres makt, og av deres evne til å knuse alle reaksjonære framstøt. Ingen konstitusjonelle normer vil av seg selv trygge for oss demokratisk og sosialt framsteg dersom de organiserte og bevisste krefter i de arbeidende masser ikke er i stand til å lede hele landet på denne framstegets vei og å knuse reaksjonens motstand.»
Disse ordene som kamerat Togliatti uttalte i 1948 synes å vise at han dengang enda hadde i behold visse marxist-leninistiske synsmåter, siden han innrømte at Italias politiske og forfatningsmessige framtid var usikker og at den italienske grunnloven talte med to tunger og kunne utnyttes både av de konservative reaksjonære kreftene og av de progressive kreftene. Kamerat Togliatti hevdet dengang at blind tro på den italienske grunnloven var en «alvorlig politisk villfarelse» og «bedrag mot folket».
I januar 1955 sa kamerat Togliatti i en tale: «Det er klart at vi i vår grunnlov har linjene til et program, grunnleggende sosialistisk inspirert — og som ikke bare er et politisk, men også et økonomisk og sosialt program.» (Togliattis beretning på IKPs 4. landsomfattende konferanse.) Så allerede på den tiden oppfattet kamerat Togliatti den italienske grunnloven som «grunnleggende sosialistisk inspirert».
Altså — Togliatti av 1955 stiller seg opp imot Togliatti av 1948.
Etter den tiden er kamerat Toglitatti på bratt nedovertur — han faktisk glorifiserer den italienske grunnloven.
I 1960 sa Togliatti i sin beretning på IKPs 9. kongress:
«Vi beveger oss innenfor grunnlovens terreng, og når det gjelder alle de som spør oss hva vi ville gjøre dersom vi kom til makten, så minner vi dem om grunnloven. Vi har skrevet i vår programerklæring og vi gjentar at det er mulig å gjennomføre under iaktakelse av full konstitusjonell legalitet de strukturreformene som er nødvendig for å underminere monopolistgruppenes makt, og å forsvare alle arbeideres interesser mot økonomi- og finansoligarkiene, utelukke disse oligarkene fra makten og sette de arbeidende klassene i stand til å nå fram til makten.» Dette vil si at kamerat Togliatti krevde at arbeiderklassen og det arbeidende folk i Italia må handle fullt legalt under den borgerlige grunnloven og forlite seg på den når det gjelder oppgaven å «underminere monopolistgruppenes makt».
På Italias kommunistiske partis 10. kongress i 1962 understreket Togliatti og enkelte andre kamerater i IKP på nytt at de «står fast» på dette punktet. De erklærte at «den italienske vei til sosialisme går gjennom oppbyggingen av en ny stat slik som den grunnloven gir et bilde av …. og at de nye herskende klasser skal heve seg opp til å ta ledelsen i denne staten» (Tesene til IKPs 10. kongress); at denne veien betyr å «kreve og framtvinge statens omforming i lys av grunnloven, erobre nye maktposisjoner i staten, påskynde den sosialistiske omformingen av samfunnet» (samme sted); og at det betyr å danne «en samfunnspolitisk blokk som er i stand til å gjennomføre den sosialistiske omformingen av Italia under iakttakelse av den konstitusjonelle legalitet.» De foreslo også å «yte motstand mot statens klassenatur og klassemål, og samtidig fullt ut akseptere og forsvare den konstitusjonelle overenskomst, utvikle vidfavnende og klart uttrykt handling med henblikk på å drive staten framover langsetter en progressivt demokratisk vei som er i stand til å utvikle seg i retning av sosialismen.» (Tesene.)
Kort sagt, — Togliatti og de andre kameratene vil hitføre sosialismen innenfor rammen av den italienske borgerlige forfatning, og de glemmer fullstendig at enda det fins artikler i den italienske grunnloven som er holdt i smukke ordelag, kan monopolkapitalistene sette grunnloven ut av spillet så snart de finner det nødvendig og opportunt — så lenge de har kontrollen med statsmaskineriet og alle de væpnede styrkene.
Marxister-leninister må avsløre hele hykleriet i de borgerlige forfatningslovene, men samtidig bør de utnytte enkelte av bestemmelsene der som våpen mot borgerskapet. Under vanlige forhold er det å nekte å utnytte en borgerlig forfatning og gjennomføre legal kamp når det er mulig, feilaktig — og Lenin kalte slikt en «venstre» barnesykdom. Men å oppmuntre kommunistene og folket til å tro blindt på en borgerlig grunnlov — og å si at en borgerlig grunnlov kan bringe folket sosialismen, og å si at respekten for, forsvaret av og anvendelsen i sin helhet av en slik grunnlov «utgjør selve krumtappen i partiets hele politiske program», (programerklæringen) er ikke bare en barnesykdom, men — for igjen å bruke Lenins ord — det er mental underkastelse under borgerlige fordommer.
Dagens «parlamentariske kretinisme».
Kamerat Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti går med på at å virkeliggjøre sosialismen krever kamp, at sosialismen må virkeliggjøres gjennom kamp. Men de begrenser folkets kamp innenfor den omkrets som er trukket opp av den borgerlige grunnlov og tildeler nasjonalforsamlingen den fremste rollen.
Når kamerat Togliatti skildrer hvordan den nåværende italienske grunnloven er kommet i stand, sier han følgende: «Det skyldtes det faktum at kommunistene i 1946 avviste å bryte legaliteten i et desperat forsøk på å ta makten og tvert imot valgte den vei å samarbeide i den grunnlovgivende forsamling.» (Togliattis beretning på møte i IKPs sentralkomité, mars 1956.)
Dette er sammenhengen når kamerat Togliatti kom til å slå inn på den parlamentariske vei som den vei som arbeiderklassen og resten av det arbeidende folk i Italia skulle gå for å «komme fram til sosialismen».
I årevis siden har Togliatti og andre kamerater understreket det samme: «I dag er tesen om muligheten for en frammarsj i retning av sosialismen innenfor den demokratiske og til og med parlamentariske legalitetens former blitt gitt en generell form …. dette standpunkt var vårt i 1944-1946.» (Togliattis beretning på IKPs 8. kongress.)
«Det er mulig å gå over til sosialismen ved å slå inn på den parlamentariske vei.» (Togliattis artikkel i «Pravda» den 7. mars 1956.)
Her ville vi sette pris på å få diskutere med Togliatti og de andre kameratene spørsmålet om hvorvidt overgangen til sosialismen kan foregå ved hjelp av parlamentariske former.
Spørsmålet må klargjøres. Vi har alltid hevdet at å ta del i den parlamentariske kampen er en av de legale kampmetodene som arbeiderklassen bør nytte under visse vilkår. Å avvise å bruke parlamentarisk kamp når det er nødvendig — og i stedet å leke med eller skravle om revolusjon — er noe som alle marxist-leninister er resolutt imot. I dette spørsmålet har vi alltid holdt fast ved hele Lenins teori slik den er lagt fram i «Radikalismen — kommunismens barnesykdom». Men enkelte personer forvrenger med hensikt våre synsmåter. De sier at vi benekter nødvendigheten av all parlamentarisk kamp og at vi benekter at revolusjonen beveger seg gjennom vridninger og vendinger. De tillegger oss det syn at en vakker morgen vil folkets revolusjon plutselig inntre i de ymse land. Eller de hevder slik Togliatti gjør i sitt svar den 10. januar i år på vår artikkel, at vi ønsker at de italienske kameratene skal «innskrenke seg til å preke og vente på revolusjonens store dag». I det siste har dette slags forvrengninger av den annen part i diskusjonen nærmest blitt yndlingsknepet som de selvbestaltede marxist-leninister nytter i omgangen med de kinesiske kommunister.
En kan spørre — hva er meningsforskjellen mellom oss på den ene siden og kamerat Togliatti og de andre når det gjelder den riktige innstilling til de borgerlige parlamentene?
For det første hevder vi at alle borgerlige parlamenter, innbefattet den nåværende italienske nasjonalforsamlingen, har klassenatur- og tjener som garnityre for det borgerlige diktatur. Som Lenin formulerte det: «Se på et hvilket som helst parlamentarisk land, fra Amerika til Sveits, fra Frankrike til England, Norge osv. — i disse landene forrettes de virkelige «stats»-affærer bak scenen, og utføres av departementene, kanselliene og generalstabene.» (Utvalgte verker, bd. 2, del 1, s. 246.) « …. jo høyere demokratiet (det borgerlige) er utviklet, dess mer er de borgerlige nasjonalforsamlingene underlagt børsen og bankierene.» (Samme verk, bd. 2. del 2, s.52.)
For det annet — vi er for å utnytte den parlamentariske kamp. men vi er imot å spre illusjoner, imot «parlamentarisk kretinisme». Atter ifølge Lenin — arbeiderklassens politiske partier «er for å utnytte den parlamentariske kamper for å delta i nasjonalforsamlingen, men de avslører hensynsløst den «parlamentariske kretinisme», det vil si den tro at den parlamentariske kamp er den eneste form eller under alle omstendigheter hovedformen for den politiske kamp.» (Samlede verker, bd. 10, s. 353.)
For det tredje — vi er for å utnytte den borgerlige parlamentariske plattform for å påvise verkebyllene i det borgerlige samfunn og også for å avsløre det borgerlige parlaments bedrag. I sin egen interesse tillater borgerskapet under visse vilkår representanter for arbeiderklassens politiske parti å sitte i nasjonalforsamlingen; samtidig er dette en metode som borgerskapet bruker for å prøve å villede, korrumpere og til og med kjøpe visse arbeidertalsmenn og arbeiderledere. Derfor må arbeiderklassens politiske parti i den parlamentariske kamp være i høyeste grad på vakt og alltid hevde sin politiske selvstendighet.
På de tre punktene som nettopp er nevnt, har Togliatti og de andre kameratene fullstendig kastet det leninistiske standpunktet over bord. De betrakter nasjonalforsamlingen som stående ovenover klassene, de overdriver uten enhver gyldig årsak det borgerlige parlamentets rolle og ser det som den eneste vei til å nå fram til sosialismen i Italia.
Togliatti og andre kamerater er blitt rent ut besatt av det italienske parlamentet.
De hevder at under den forutsetning at det fins en «anstendig valglov» og «det i nasjonalforsamlingen kommer et flertall som er i samsvar med folkets vilje» (Togliatti: «Parlamentet og kampen for sosialismen»), så er det mulig å sette ut i livet «dyptgående sosiale reformer» (samme sted) og å «forandre de nåværende produksjonsforhold, og følgelig også det store eiendomsregimet». (Politiske teser vedtatt av IKPs 9. kongress.)
Kan tingene virkelig gå for seg på denne måten?
Nei. Tingene kan bare gå slik for seg: så lenge borgerskapets byråkratisk-militære statsmaskineri fremdeles eksisterer, er det for proletariatet og dets pålitelige allierte enten umulig eller uholdbart at det lar seg gjøre å vinne flertallet i nasjonalforsamlingen under normale forhold og på grunnlag av en borgerlig valglov. Etter Den andre verdenskrigen hadde de kommunistiske- og arbeiderpartiene i mange kapitalistiske land sete i nasjonalforsamlingen, i flere tilfelle mange representanter. Men i alle tilfelle tydde borgerskapet til diverse tiltak for å hindre kommunistene i å vinne flertallet i nasjonalforsamlingen — ved å erklære valg ugyldige, oppløse nasjonalforsamlingen, revidere valglovene eller forfatningen, eller ved å forby det kommunistiske parti. I en ganske rom tid etter Den andre verdenskrigen hadde Frankrikes kommunistiske parti den største prosent av stemmene og det største antall representanter noe parti hadde i nasjonalforsamlingen, men de franske monopolkapitalistene forandret valgloven og selve forfatningen og tok på den måten fra det franske kommunistiske parti en rekke plasser i nasjonalforsamlingen.
Kan arbeiderklassen bli herskende klasse ved rett og slett å forlite seg på stemmene ved et valg? Historien har ikke noe eksempel på at en undertrykt klasse er blitt herskende klasse ved stemmeseddelen. Borgerskapet produserer en masse prek om parlamentarisk demokrati og valg, men det har ikke funnes noe land hvor borgerskapet erstattet føydalherrene og ble herskende klasse ved hjelp av et valg. Og det er enda mindre mulig for proletariatet å bli herskende klasse ved hjelp av valgene. Lenin sa det slik i sin hilsen til de italienske, franske og tyske kommunistene:
«Bare skurker eller tosker er i stand til å mene at proletariatet må vinne flertallet i valg gjennomført under borgerskapets åk, under lønnsslaveriets åk, og at det først deretter må vinne makten. Dette er toppen på galskap eller hykleri, — det er å sette stemmeseddelen — under det gamle system og med den gamle makten — istedenfor klassekampen og revolusjonen.» (Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 30, s. 40.)
Historien forteller oss at når et arbeiderparti oppgir sitt proletariske revolusjonære program, degenerer til et vedheng på borgerskapet og forvandler seg til et politisk parti som er et redskap for borgerskapet, så kan borgerskapet tidvis tillate dette partiet å sitte med parlamentarisk flertall, og danne regjering. Dette har vært tilfelle med det britiske arbeiderpartiet. Dette har også vært tilfelle med de sosialdemokratiske partiene i atskillige land, etter at de forrådte sitt opprinnelige sosialistiske revolusjonære program. Men dette kan bare opprettholde og konsolidere borgerskapets diktatur og kan ikke forandre det aller minste når det gjelder proletariatets stilling som undertrykt og utbyttet klasse. Det britiske arbeiderpartiet har sittet med regjeringsmakten tre ganger siden 1924, men det imperialistiske Storbritannia er fremdeles det imperialistiske Storbritannia — og den britiske arbeiderklassen har som før ingen makt. Vi vil gjerne spørre kamerat Togliatti om han tenker på å følge i fotsporene til det britiske arbeiderpartiet og de sosialdemokratiske partiene i andre land.
Tesene til IKPs 10. kongress erklærer at parlamentet må gis full myndighet til å gi lover og til å lede og kontrollere regjeringens handlinger. Vi vet ikke hvem som vil gi nasjonalforsamlingen den makten som visse ledere i Italias kommunistiske parti ønsker den skal få. Er det borgerskapet som skal gi den denne myndigheten, eller er det Togliatti og de andre kameratene? Faktisk får de borgerlige parlamentene sin makt fra borgerskapet. Omfanget i deres myndighet avgjøres av borgerskapet ut fra dets interesser. Likegyldig hvor stor makt borgerskapet innrømmer parlamentet, kan det aldri bli det virkelige maktorganet i den borgerlige stat. Det virkelige maktorganet som borgerskapet bruker til å herske over folket, er borgerskapets byråkrati og militærapparat, og ikke dets parlament.
Dersom kommunister oppgir veien med den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur, setter alt sitt håp til å vinne flertallet i det borgerlige parlament ved stemmegiving og venter å bli «overlatt» makten til å lede staten — hvilken forskjell er det da mellom deres vei og Kautskys parlamentariske vei? Kautsky sa: «Målet for vår politiske kamp er nå som før å erobre statsmakten ved å vinne flertallet i parlamentet og ved å gjøre parlamentet om til herre over regjeringen.» (Kautskys artikkel i «Die Neue Zeit» nr. 46, 1912.) Til kritikk av denne kautskyanske veien sa Lenin: «Dette er intet annet enn den reneste og mest vulgære opportunisme.» (Verker i utvalg, bd. 2, del 1, s. 323.)
I mars 1956 var Togliatti inne på «utnyttelsen av legale midler og også parlamentet», og uttalte ved den anledning: «Det vi gjør i dag ville verken ha vært mulig eller riktig for tretti år siden, det ville ha vært opportunisme av reneste vann, slik som vi også sa den gangen.» (Togliattis beretning, mars 1956.)
Hvilke grunner er det for å si at det som verken var mulig eller riktig for tretti år siden, det er blitt det i dag? Hvilke grunner foreligger for å si at det som dengang var opportunisme av reneste vann, det er plutselig i dag blitt ren marxisme-leninisme? Kamerat Togliattis ord er i virkeligheten en innrømmelse av at den veien han og de andre kameratene er ute på, er den samme som opportunistenes vei i gamle dager.
Men da det ble pekt på at det var den parlamentariske veien de hadde begitt seg ut på, fikk kamerat Togliattis pipe en annen låt. Han sa i juni 1956: «Jeg vil få korrigere de kamerater som har sagt — som om det utvilsomt dreidde seg om en fredelig affære — at den italienske utviklingsveien fram mot sosialismen betyr den parlamentariske vei og ingenting mer. Det er ikke riktig.» (Togliattis beretning i juni 1956.) Han har også sagt: «Å redusere denne kampen til kappestrid ved parlamentsvalgene og til å sitte og vente på at en skal oppnå 51 prosent ville ikke bare være naivt, men også illusorisk.» (Togliattis beretning på den 10. kongress.) Kamerat Togliatti har anført at det han og de andre kameratene står for, er ikke bare «et parlament som funksjonerer», men også «en stor folkelig bevegelse» (Togliattis beretning i juni 1956).
Å ville ha en stor folkelig bevegelse er utmerket, og marxist-leninister bør selvsagt være lykkelige ved det. Det må anerkjennes at det eksisterer en massebevegelse av betydelig omfang i Italia i dag og at Italias kommunistiske parti har hatt framgang i dette stykket. Men det sørgelige er at kamerat Togliatti betrakter massebevegelsen bare innenfor en parlamentarisk ramme. Han hevder at massebevegelsen «kan sørge for å reise de krav som er mest brennende i vårt land, og som da kan oppfylles av en nasjonalforsamling der folkets krefter har vunnet en tilstrekkelig sterk representasjon». (Samme sted.)
Massene reiser krav, og så gjennomføres de av nasjonalforsamlingen — dette er kamerat Togliattis formel for massebevegelsen.
Det grunnleggende taktiske prinsipp i marxismen-leninismen er følgende: i alle massebevegelser, og likeledes i den parlamentariske kamp er det nødvendig å hevde proletariatets politiske selvstendighet, dra en skillelinje mellom proletariatet og borgerskapet» å integrere bevegelsens nåværende interesser med dens framtidige interesser, og å koordinere den aktuelle bevegelsen med prosessen i dens helhet og med det endelige målet for arbeiderklassens kamp. Å glemme eller krenke dette prinsippet er å gå seg ned i bernsteinismens søkkmyr og i virkeligheten å akseptere den herostratisk berømte formelen «Bevegelsen er alt, målet er ingenting». Vi vil gjerne spørre: hvilken forskjell er det mellom kamerat Togliattis formel om massebevegelsen og Bernsteins formel?
Kan den statsmonopolistiske kapital bli «et mer effektivt redskap for motstanden mot en monopolistisk utvikling»?
Til svar på den redaksjonelle artikkelen i vår avis «Folkets dagblad» skrev kamerat Luigi Longo, en av de fremste lederne for Italias kommunistiske parti, en artikkel den 4. januar 1963:
«Vår 10. kongress har også med styrke på nytt understreket at et fast punkt i det vi kaller den italienske vei til sosialismen er den erkjennelsen at alt i dag, i den internasjonale og indre situasjon vi nå har å gjøre med, og mens det kapitalistiske regime fortsetter å eksistere, er det mulig og nødvendig å komme fram til å avskaffe monopolene og deres økonomiske og politiske makt.» (l’Unita.)
Disse kameratene hevder at ved å ta i bruk de tiltakene de har anbefalt, er det mulig å forandre de kapitalistiske produksjonsforholdene som nå eksisterer i Italia og å forandre det «store eiendomsregimet» til de italienske monopolkapitalistene.
De økonomiske tiltakene med «strukturreform» som er utarbeidet av Togliatti og de andre kameratene er, etter det disse kameratene selv sier, virkeliggjøringen av «kravet om en bestemt grad av nasjonalisering, kravet om programmering av økonomien, kravet om statens innblanding for å sikre en demokratisk økonomisk utvikling, og så videre» (Togliattis tale på IKP’s sentralkomitémøte i april 1962), og «den bevegelsen som tenderer mot å utvide statens direkte innblanding i det økonomiske liv, ved programmering, nasjonalisering av hele sektorer av produksjonen osv.». (Tesene.)
Sannsynligvis vil Togliatti og de andre kameratene fortsette å utpønske stadig nye tiltak av dette slaget.
Selvfølgelig har kamerat Togliatti og de andre rett til å tenke og si hva de vil. Ingen har rett til å blande seg opp i det, og heller ikke ønsker vi det. Men siden de ønsker at andre skal tenke det de selv tenker og si det de selv sier, så kan vi ikke la være å fortsette diskusjonen om de spørsmålene de har reist.
La oss først ta for oss spørsmålet om statens innblanding i det økonomiske liv.
Har ikke staten blandet seg inn i det økonomiske liv helt fra sin opprinnelse — enten den nå var slaveeiernes, føydalherrenes eller borgerskapets stat? Når disse klassene er under oppstigning, kan statens innblanding i det økonomiske livet ta en form, og når de er på hellingen, kan den ta en annen form. Statsinnblanding i det økonomiske liv kan også ta forskjellige former i forskjellige land der statsmakten etter sin klassenatur er den samme. Vi skal ikke her befatte oss med spørsmålet hvordan slaveeiernes eller føydalherrenes stat blandet seg inn i det økonomiske liv, men diskutere bare den borgerlige stats innblanding i det økonomiske liv.
Enten en borgerlig stat driver kolonierobring eller slåss om verdensherredømmet, om den driver frihandelspolitikk eller proteksjonisme, så utgjør politikken i hvert enkelt av disse tilfellene alltid statens innblanding i det økonomiske liv, og de borgerlige statene har i lang tid praktisert dette med henblikk på å verne sitt borgerskaps interesser. Slik innblanding har spilt en stor rolle i kapitalismens utvikling. Statsinnblandingen i det økonomiske liv er derfor ikke noe nytt som først fornylig har gjort seg gjeldende i Italia.
Men når Togliatti og de andre kameratene taler om «statens innblanding i det økonomiske liv» så mener de kanskje ikke denne politikken som borgerskapet har praktisert gjennom lange tider, men i hovedsaken den nasjonalisering som de har på tapetet?
Vel — så la oss ta for oss nasjonaliseringen.
Faktum er at helt siden slavesamfunnet og framover har forskjellige slags stater hatt forskjellige slags «nasjonaliserte sektorer av økonomien». Slaveholderstaten hadde sin nasjonaliserte sektor av økonomien, og det samme gjaldt føydalherrenes stat. Den borgerlige stat har hatt sin nasjonaliserte sektor av økonomien helt siden den kom til. Derfor er problemet som må oppklares hvilken natur nasjonaliseringen har i hvert enkelt tilfelle, og hvilken klasse som gjennomfører den.
En kommunistisk veteran som kamerat Togliatti er sikkert ikke uvitende om hva Engels sa i «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap»:
«I ethvert tilfelle — med eller uten truster — vil den offisielle representant for det kapitalistiske samfunn, staten, i siste instans måtte overta ledelsen av produksjonen. Denne nødvendigheten for overføring til statseiendom gjør seg først følbar i de store institusjonene for samferdsel og kommunikasjon — postverket, telegrafverket, jernbanene.» (Marx/Engels: Utvalgte verker, bd. 2, s. 147-148.)
Til denne bemerkningen føyde Engels følgende særdeles viktige tiIlegg:
«Jeg sier «måtte». For bare når produksjonsmidlene og fordelingen faktisk har vokst fra aksjeselskapet som driftsform, og når det derfor er blitt en økonomisk nødvendighet at staten overtar dem, bare da — og til og med om det er staten av i dag som overtar dem — er det et økonomisk framsteg, er det vunnet fram nok ett skritt som forløper for selve samfunnets overtakelse av alle produktivkreftene. Men i det siste, siden Bismarck har gått inn for statseie av industrianlegg, er det oppstått en slags uekte sosialisme, som av og til utarter til en slags smisking, og som uten videre erklærer at alt statseie, til og med det av Bismarcks type, er sosialistisk. Jovisst — dersom statens overtakelse av tobakkindustrien er sosialistisk, da må Napoleon og Metternich regnes til sosialismens grunnleggere. Om den belgiske stat av helt ordinære politiske og finansielle grunner selv anlegger sine hovedjernbanelinjer; om Bismarck uten å handle under noensomhelst økonomisk tvang overtok på statens hender de viktigste prøyssiske banene, rett og slett for å være bedre i stand til å ha dem for hånden i krigstilfelle, mobilisere jernbanetjenestemennene som stemmekveg for regjeringen, og særlig for å skaffe seg selv en inntektskilde uavhengig av stemmene i nasjonalforsamlingen — så ville dette på ingen måte være et sosialistisk tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst. For i motsatt fall ville også Det kongelige sjøhandelskompani, Den kongelige porselensmanufaktur og tilmed hærens regiments-skredderverksteder være sosialistiske innretninger, og endog, slik det for alvor ble foreslått av en luring i Fredrik Wilhelm 3.s regjeringstid, statens overtakelse av bordellene.» (Samme sted, fotnote.)
Engels fortsatte så å understreke hva innholdet virkelig er i statseie i de kapitalistiske land:
«Men omformingen — enten den skjer til aksjeselskaper og truster til statseie, opphever ikke produktivkreftenes kapitalistiske natur. I tilfelle med aksjeselskapene og trustene er dette åpenbart. Og den moderne stat for sin del er bare den organisasjon som det borgerlige samfunn kler seg i for å verne de ytre vilkår for den kapitalistiske produksjonsmåten mot pågang fra arbeiderne såvel som fra individuelle kapitalister. Den moderne stat — likegyldig hvilken form den har — er i sitt vesen en kapitalistisk maskin, kapitalistenes stat, den ideelle personifisering av den totale nasjonale kapital. Jo mer den går til å overta produktivkrefter, dess mer blir den faktisk den nasjonale kapitalist, og dess fler medborgere utbytter den. Arbeiderne forblir lønnsarbeidere — proletarer. Det kapitalistiske forhold er ikke avskaffet. Det er snarere satt på spissen. Men satt slik på spissen, vipper det over. Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men gjemt i det ligger de tekniske vilkårene som utgjør elementene til denne løsningen.» (Samme sted, s. 148-149.)
Engels skrev dette på den tiden da monopolkapitalen var først i ferd med å stige fram og kapitalismen hadde begynt å bevege seg fra frikonkurranse til monopol. Har disse argumentene mistet sin gyldighet nå da monopolkapitalen har en fullstendig dominerende posisjon? Går det nå an å si at nasjonalisering i de kapitalistiske land har forandret seg og tilmed opphevet «produktivkreftenes kapitalistiske natur»? Går det an å si at statsmonopolistisk kapitalisme, utformet gjennom kapitalistisk nasjonalisering eller på annen måte, ikke lenger er kapitalisme? Eller kanskje dette kan sies om Italia, om det enn ikke kan sies om noe annet land?
Her må vi igjen komme inn på spørsmålet om den statsmonopolistiske kapitalismen — og særlig i Italia.
Kapitalkonsentrasjonen resulterer i monopol. Fra og med Den første verdenskrig har kapitalismen ikke bare tatt et steg videre i retning av monopol i sin alminnelighet, men også et steg videre fra monopol i sin alminnelighet til statsmonopol. Etter Den første verdenskrigen og særlig etter at den økonomiske krisen brøt ut i den kapitalistiske verden i 1929, utviklet den statsmonopolistiske kapitalismen seg videre i alle imperialistiske land. Under Den andre verdenskrigen utnyttet monopolkapitalistene i de imperialistiske land på begge sider den statsmonopolistiske kapitalismen i fullest mulig utstrekning for å gjøre høy profitt på krigen. Og i tiden etter krigen er den statsmonopolistiske kapitalen faktisk blitt mer eller mindre dominerende i det økonomiske livet i noen imperialistiske land.
Sammenliknet med de andre viktigste imperialistiske landene er kapitalismens grunnlag i Italia forholdsvis svakt. Ganske tidlig slo Italia derfor inn på statskapitalisme i den hensikt å få konsentrert kapitalismens krefter for å oppnå den høyeste profitt, kappes med den internasjonale monopolkapitalen, utvide markedene og nyoppdele koloniene. I 1914 ble Consorzio per Sovvenzione su Valore Industria opprettet av den italienske regjeringen for å skaffe store banker og industribedrifter lån og subsidier. Under Mussolinis fascistiske regime foregikk det en videre integrering av statens organer og monopolkapitalistiske organisasjoner. Særlig viktig var at under den store krisen 1929-1933 kjøpte den italienske regjeringen opp til førkrigspriser store aksjepaketter i mange banker og andre foretak som gikk konkurs, brakte mange banker og foretak inn under statskontroll, og organiserte Instituto per la Ricostruzione Industriale, og på det vis ble det dannet en gigantisk statsmonopolistisk organisasjon. Etter Den andre verdenskrigen ble den italienske monopolkapitalen, innbefattet den statsmonopolistiske kapitalen, som hadde vært grunnlaget for det fascistiske regimet, stående intakt og utviklet seg i enda raskere tempo. For tiden utgjør foretak som drives av statsmonopol kapitalen eller av staten og privat monopolkapital i fellesskap ca. 30 prosent av den italienske økonomien.
Hvilke slutninger bør marxist-leninister trekke av utviklingen av statsmonopolistisk kapital? Kan i Italia nasjonaliserte foretak, dvs. statsmonopolkapital, stå «i opposisjon til monopolene», — kan den være «uttrykk for folkets masser» (A. Pesenti: «Er det et spørsmål om strukturen eller om overbygningen»?), og kan den bli «et mer effektivt redskap for motstand mot monopolkapitalistisk utvikling», slik Togliatti og visse andre kamerater i IKP har uttrykt det?
Det er ikke mulig å være marxist-leninist og samtidig trekke slike konklusjoner.
Statsmonopolistisk kapitalisme er monopolkapitalisme hvor monopolkapitalen har smeltet sammen med statens politiske makt. Den nytter i full monn statsmakten til å påskynde konsentrasjonen og opphopingen av kapital, intensiverer utbytningen av det arbeidende folk, oppslukingen av små og mellomstore bedrifter, enkelte monopolkapitalistgruppers annektering av andre, og styrker monopolkapitalen med henblikk på internasjonal konkurranse og ekspansjon. Under dekke av «statens innblanding i det økonomiske liv» og «motstand mot monopolene» og ved å bruke statens navn i bedragerisk øyemed, foretar den statsmonopolistiske kapitalismen en smart overføring av veldige profitter i lommene på monopolgruppene ved snikende metoder.
De viktigste midlene den statsmonopolistiske kapitalismen nytter i sin tjeneste for monopolkapitalismen er følgende:
1. De nytter statskassens fond og skattene som folket betaler til å verne kapitalistene mot risikoen ved investeringene deres, og sikrer på det vis monopolgruppene veldige profitter.
For eksempel betaler staten både renter og garantier kapitalen på alle obligasjoner som utstedes for å reise fond for Instituto per la Ricostruzione Industriale. Obligasjonseierne får i alminnelighet en høy rentefot, mellom 4,5 og 8 pst. p.a. I tillegg til dette får de dividende når bedriftene gjør profitt.
2. Gjennom lovgivningen og statsbudsjettet omfordeles en betydelig del av statsinntektene på veier som er til fordel for monopolkapitalistenes organisasjoner og som sikrer at de ymse monopolgruppene får veldige profitter.
For eksempel gikk i 1955 omtrent en tredjedel av hele statsbudsjettet som var satt opp av regjeringen, til innkjøp og bestillinger plassert hos de private monopolgruppene.
3. Gjennom de alternative formene kjøp og salg overtar staten ved visse høve bedrifter som taper penger eller går konkurs eller der en nasjonalisering vil tjene visse private monopolistgrupper, og i andre tilfelle skjer det salg til private monopolistgrupper av bedrifter som er innkomstbringende.
For eksempel betalte flere italienske regjeringer etter hverandre mellom 1920 og 1955 — ifølge statistikk samlet av den italienske økonomen Gino Longo — en total sum på 1647 milliarder lire (i 1953-priser) for å kjøpe opp aksjer i fallerende banker og andre foretak, en sum som svarte til vel 50 pst. av den nominelle kapital i 1955 som var innskutt i alle italienske aksjeselskaper med en kapital på 50 millioner lire eller mer. På den annen side solgte Instituto per la Ricostruzione Industriale fram til 1958 alene tilbake til private monopolistorganisasjoner aksjer i profitable bedrifter som beløp seg totalt til en verdi av 491 milliarder lire (i 1953-priser) — ifølge ufullstendig statistikk.
4. Ved å sette inn statens myndighet intensiverer den statsmonopolistiske kapital kapitalkonsentrasjonen og kapitalopphopingen og påskynder monopolkapitalens oppsluking av små eller mellomstore bedrifter.
For eksempel skjedde det mellom 1948 og 1958 en 15-dobling av den totale nominelle kapital som tilhører de ti største monopolistgruppene, som kontrollerer livslinjene i den italienske økonomi. Fiat-selskapet økte sin kapital 25 ganger og Italcemento 40 ganger. Enda de ti største selskapene i Italia utgjorde bare 0,04 pst. av hele antallet aksjeselskaper, hadde de likevel på sin hånd eller kontrollerte 64 pst. av summen av all privat aksjekapital i Italia. I løpet av denne samme perioden var det en stadig økning i tallet på små og mellomstore bedrifter som gikk konkurs.
5. På den internasjonale arena fører den statsmonopolistiske kapitalismen en drabelig kamp for å vinne markeder, også ved å utnytte statens navn og diplomatiske tiltak fra statens side, — og på det vis tjener den som et meget nyttig redskap for den italienske monopolkapitalen i dens streben for nykolonialistisk ekspansjon.
For eksempel — bare i perioden 1956-1961 oppnådde Ente Nazionale Idrocarburi retten til å utforske og utnytte oljekilder, selge eller bygge rørledninger og raffinerier i Den forente arabiske republikk, Persia, Libya, Marokko, Tunis, Etiopia, Sudan, Jordan, India, Jugoslavia, Østerrike, Sveits osv. På den måten har det sikret de italienske monopolkapitalistene en plass på verdens oljemarked.
De fakta som er nevnt her, gjør det klart at statsmonopolet og det private monopolet er to former som gjensidig støtter hverandre og som monopolkapitalistene nytter for å trekke ut høy profitt. Utviklingen av den statsmonopolistiske kapitalismen skjerper de iboende motsetningsforholdene innenfor det imperialistiske system og kan aldri — som Togliatti og de andre kameratene hevder — «innskrenke og bryte ned de ledende store monopolgruppenes makt» (tesene) eller forandre de motsetningsforholdene som er iboende i imperialismen.
Det er et gjengs syn blant visse personer i Italia at den nåværende italienske kapitalismen er forskjellig fra kapitalismen slik den var for femti år siden og er kommet opp på «et nytt trinn». De kaller den nåværende kapitalismen for «nykapitalisme». De hevder sterkt at under «nykapitalismen» eller på kapitalismens «nye trinn» er slike grunnleggende marxist-leninistiske prinsipper som klassekampen, den sosialistiske revolusjon, at proletariatet må erobre statsmakten og proletariatets diktatur ikke anvendelig lenger. Etter deres syn kan denne «nykapitalismen» nyttes til å løse kapitalismens grunnleggende motsetningsforhold innenfor selve det kapitalistiske system, ved hjelp av slike midler som «programmering», «tekniske framsteg» og «velferdsstaten», «full sysselsetting», samt ved «internasjonalt samband». Det var den katolske bevegelsen og sosialreformistene som først preket og spredte disse teoriene i Italia. Faktisk var det i disse såkalte teoriene at Togliatti og de andre kameratene fant et nytt grunnlag for sin «teori om strukturreform».
Togliatti og de andre kameratene hevder at «begrepene planlegging og programmering av økonomien, som før i tiden ble betrakte: som et sosialistisk spesiale, drøftes og aksepteres i stadig videre omfang i dag» (Togliattis beretning på IKPs 10. kongress).
Kamerat Togliatti mener (1) at nasjonaløkonomien kan utvikles etter en plan ikke bare i sosialistiske land, men også under kapitalismen, og (2) at den økonomiske planlegging og programmering som kjennetegner sosialismen kan aksepteres av det kapitalistiske Italia.
Marxist-leninistene har alltid hevdet at for den kapitalistiske staten er det både mulig og nødvendig å ty til politiske midler som på et eller annet vis regulerer nasjonaløkonomien til fordel for borgerskapet som helhet. Denne ideen inneholdes også i de avsnittene vi siterte fra Engels ovenfor. Under det monopolkapitalistiske stadium tjener denne reguleringen fra kapitaliststatens side i hovedsaken monopolkapitalistenes interesser. Enda om slike reguleringer av og til kan gå ut over visse monopolgruppers interesser, så skader de aldri — de tvertom representerer — monopolkapitalistenes felles hovedinteresser.
Nedenfor skal vi bringe Lenins glimrende utredning om dette punktet. Han sa:
«. .. . den feilaktige borgerlig-reformistiske påstanden at monopolkapitalismen og den statsmonopolistiske kapitalismen ikke lenger er kapitalisme, men allerede kan kalles «statssosialisme» eller noe liknende, er meget utbredt. Selvsagt har trustene aldri frambrakt, frambringer ikke nå og vil aldri komme til å frambringe full planlegging. Men hvor mye de enn legger planer, hvor mye de kapitalistiske magnatene enn forhåndskalkulerer produksjonsvolumet i nasjonalt og tilmed internasjonalt omfang, og hvor mye de enn systematisk regulerer den, har vi fremdeles med kapitalisme å gjøre — kapitalismen i sitt nye stadium riktig nok, men likevel uten tvil kapitalismen.» (Se «Staten og revolusjonen», Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 1, s. 269.)
Men likevel er det enkelte kamerater i IKP som hevder at ved å gjennomføre «planlegging» i Italia under monopolkapitalistenes herredømme er det mulig å løse de hovedspørsmål som den italienske historien stiller, innbefattet «spørsmålene som gjelder arbeiderklassens frihet og frigjøring» (tesene). Hvordan er dette miraklet mulig?
Kamerat Togliatti sier: «Statsmonopolkapitalismen, som er det kapitalistiske regimes moderne aspekt i nesten alle de store land, er det trinn — som Lenin har understreket — bak hvilket det, om en skal komme videre, ikke fins noen annen vei enn sosialismen. Men ut fra denne nødvendigheten er det nødvendig å få en bevisst bevegelse til å stå fram.» (Togliattis beretning på IKPs 10. kongress.)
Vi har den velkjente uttalelse av Lenin at «kapitalismen …. har gått fram fra kapitalisme til imperialisme, fra monopol til statskontroll. Alt dette har brakt den sosialistiske revolusjon nærmere og har skapt de objektive vilkårene for den.» (Lenin: «Beretning om den nåværende situasjon på RSDAPs aprilkonferanse, den 7. mai (24. april) 1917», i Verker i utvalg, International Publishers, New York 1943, bd. VI, s. 99.) Liknende uttalelser av Lenin fins også annet steds. Det er helt klart at Lenin mente at utviklingen av den statsmonopolistiske kapitalismen tjener til å bevise «den sosialistiske revolusjons …. nærhet, og aldeles ikke som et argument som taler til fordel for å tolerere en avvisning av denne revolusjon og i bestrebelsene på å få kapitalismen til å se mer innbydende ut — et arbeid som alle reformister er opptatt med.» («Staten og revolusjonen», Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 1, s. 269-270.) Når kamerat Togliatti taler om «strukturreform», «bevisst bevegelse» så gjør han det i tvetydige ordelag på samme måten som reformistene gjør for å unnvike spørsmålet om den sosialistiske revolusjon som marxismen-leninismen stiller, og han gjør sitt beste for å få den italienske kapitalismen til å se så tiltrekkende ut som mulig.
Husk hva den store Lenin lærte.
Ut fra den rekke problemer som er framstilt ovenfor kan en se at «teorien om strukturreform» framsatt av Togliatti og de andre kameratene, er helt og fullt en revisjon av marxismen-leninismen i det grunnleggende spørsmålet om staten og revolusjonen.
Kamerat Togliatti heiste offentlig den komplette revisjonismens flagg så tidlig som i 1956. I juni dette året på plenumsmøtet i IKPs sentralkomité, sa han:
«Først Marx og Engels og seinere Lenin har uttalt — når det gjelder utviklingen av denne teori (teorien om proletariatets diktatur (red.s anm.) at det borgerlige statsapparatet ikke er brukbart til å bygge opp det sosialistiske samfunn. Dette apparat må knuses og tilintetgjøres av arbeiderklassen og erstattes av den proletariske statsapparat, dvs. av en stat hvor arbeiderklassen selv har ledelsen. Dette var ikke det standpunktet Marx og Engels sto på til å begynne med. Det var det standpunktet de inntok etter erfaringene fra Paris-kommunen, og det ble i særdeleshet utviklet av Lenin. Er dette standpunktet fullt ut gyldig i dag? Det er dette emnet som står til diskusjon. Og faktisk — dersom vi slår fast at det er mulig å komme fram til sosialismen ikke bare på demokratisk grunnlag, men også ved å utnytte parlamentariske former, er det innlysende at vi foretar en viss korrigering i dette standpunktet, idet vi tar i betraktning de forandringene som har funnet sted og som fremdeles er i ferd med å virkeliggjøres i verden.»
Her framstiller kamerat Togliatti seg som en marxismens historiker, mens han samtidig forvrenger marxismens historie.
Tenk over følgende fakta:
I «Det kommunistiske manifest» som ble skrevet i 1847, slo Marx og Engels klart fast at «det første steg i arbeiderklassens revolusjon er å heve proletariatet opp til herskende klasse, vinne slaget om demokratiet.» Om dette sa Lenin: «Her har vi fått formulert en av de mest bemerkelsesverdige og viktigste ideene i marxismen om staten, nemlig ideen om «proletariatets diktatur» (som Marx og Engels tok til å benevne det etter Paris-kommunen).» («Staten og revolusjonen», Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 1. s. 222.)
Og følgelig, etter å ha sammenfattet erfaringene fra perioden 1848-1851, stilte Marx spørsmålet om å knuse statsmaskineriet. Lenin bemerket om dette at «her er spørsmålet behandlet på konkret vis, og slutningen er ytterst konsis, bestemt, praktisk og håndgripelig: alle revolusjoner som har forekommet fram til nå, har fullkommengjort statsmaskineriet, mens det fra nå av må slås istykker, knuses.» Og Lenin føyde til: «Denne slutningen er det viktigste og det grunnleggende poeng i Marx’ lære om staten.» (samme verk som ovenfor, s. 226, 227.)
Med utgangspunkt i erfaringene fra 1848-1851 kom Marx til den slutning at til forskjell fra forutgående revolusjoner ville den proletariske revolusjon ikke bare overføre det byråkratisk-militære maskineriet fra en gruppe mennesker til en annen. Marx ga ikke ved den anledning et spesifikt svar på hva som skulle erstatte det knuste statsmaskineriet. Grunnen var, som Lenin har bemerket, den, at da Marx utredet spørsmålet, nøyde han seg ikke med rett og slett et logisk resonnement, men holdt seg strengt til den historiske erfaring. (Samme sted, s. 230.) Når det gjaldt dette spesifikke spørsmål, var det i 1852 ingen forutgående erfaring å støtte seg til, men erfaringene under Paris-kommunen i 1870 stilte spørsmålet på dagsordenen. «Kommunen er det første forsøk fra en proletarisk revolusjon på å knuse det borgerlige statsmaskineriet, og det er en politiske form «oppdaget i siste instans», som det knuste statsmaskineriet kan og må erstattes av.» (Samme sted, s. 257.)
Av dette framgår at det dreier seg om to spørsmål — spørsmålet om å knuse det borgerlige statsmaskineriet og spørsmålet om hva som skal erstatte det, og Marx besvarte først det ene og deretter det andre — på grunnlag av den historiske erfaring fra forskjellige perioder. Kamerat Togliatti sier at det var først etter erfaringene fra Paris-kommunen at Marx og Engels hevdet at det var nødvendig for proletariatet å knuse det borgerlige statsmaskineriet. Dette er en forvrengning av de historiske fakta. Likesom Kautsky tror kamerat Togliatti på «muligheten av å ta makten uten å tilintetgjøre statsmaskineriet.» (Samme sted, s. 311.) Han hevder at den borgerlige statsmaskinen kan bevares og at proletariatet kan nå sine mål ved å bruke den statsmaskinen det forefinner ferdig. Det ville være en fordel om kamerat Togliatti noterte seg bak øret hvordan Lenin gjentatte ganger gjendrev Kautsky på dette punktet. Lenin sa ved én anledning:
«Kautsky enten forkaster fullstendig arbeiderklassens overtakelse av makten, eller han går til nød med på at arbeiderklassen kan overta den gamle, borgerlige statsmaskinen. Men han vil for all del ikke gå med på at proletariatet må bryte den ned, knuse den og erstatte den med en ny, proletarisk maskin. Likegyldig hvilken retning en «tolker» eller «utlegger» Kautskys argumenter, er hans brudd med marxismen og hans overløping til borgerskapet åpenbar.» («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky». Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 2, s. 69.)
Siden kamerat Togliatti bryster seg med at deres program er en «utdypning og utvikling av marxismen-leninismen», må det her bemerkes at den såkalte teori om «strukturreform» først faktisk er lansert av Kautsky. I sin brosjyre «Den sosiale revolusjon» uttalte Kautsky: «Det sier seg selv at vi ikke vil oppnå herredømmet under de nåværende vilkår. Revolusjonen selv forutsetter en lang og dyptgående kamp, som i selve sitt forløp vil forandre vår nåværende politiske og sosiale struktur». Det er åpenbart at Kautsky alt for lenge siden prøvde å erstatte teorien om den proletariske revolusjon med teorien om strukturreform, og at kamerat Togliatti rett og slett har tatt i arv Kautskys gamle bonjourfrakk. Men ikke desto mindre — dersom vi undersøker nøyaktig de to’s syn, vil vi finne at kamerat Togliatti har overgått Kautsky — for Kautsky innrømte at «vi vil ikke oppnå herredømmet under de nåværende vilkår», mens Togliatti hevder at vi kan oppnå herredømmet nettopp «under de nåværende vilkår.»
Togliatti og de andre kameratene hevder at alt som skal til for at Italia skal komme fram til sosialismen, er å opprette et «nytt demokratisk regime» under den makeløse italienske grunnloven og samtidig å danne «en ny historisk blokk», eller en «ny blokk av sosialt og politisk ledende krefter» (tesene). De hevder at det er denne «nye historiske blokk» heller enn det italienske proletariatet som er «bæreren av en åndelig og moralsk så vel som en politisk revolusjon» (tesene) i Italia. Ingen vet hva denne «nye historiske blokk» er og hvordan den skal dannes. Enkelte ganger sier Togliatti og andre kamerater at det skal skje «under arbeiderklassens ledelse» (tesene), andre ganger at den «nye historiske blokk» i seg selv er «blokken av ledende krefter». Er denne blokken en proletariatets klasseorganisasjon eller er den et forbund av klasser? Skal den stå under ledelse av arbeiderklassen, eller borgerskapet, eller noen annen klasse? Himmelen alene vet det! Når det kommer til stykket er hensikten med deres fantasifulle og unnvikende formulering rett og slett å komme vekk fra de grunnleggende marxist-leninistiske ideene om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur.
Kamerat Togliattis tanke er: (1) det er ikke noe behov for å knuse den borgerlige statsmaskin, og (2) det er ikke nødvendig å opprette en proletarisk statsmaskin. Han avviser altså Paris-kommunens erfaring.
Etter Marx og Engels belyste Lenin gang på gang Paris-kommunens erfaring og understreket alltid at den gjaldt universelt for proletariatet i alle land. Lenin skilte ikke den russiske revolusjonens erfaring fra Paris-kommunens erfaring, men betraktet den som en fortsettelse og videreutvikling av Paris-kommunens erfaring. Han betraktet sovjetene som «den type stat som ble utarbeidet av Paris-kommunen» (Lenin: «Proletariatets oppgaver i vår revolusjon», Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 1, s. 38), og hevdet at «Paris-kommunen tok det første epokegjørende steget på denne veien (med å knuse den gamle statsmaskinen), — sovjetregjeringen har tatt det andre steget.» (Lenin: «Den kommunistiske internasjonales 1. kongress», Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 28, s. 444.)
Når kamerat Togliatti således avviser Paris-kommunens erfaring, er han nødt til å stille sine ideer direkte opp imot marxismen-leninismen og rett og slett å avvise erfaringen fra Oktoberrevolusjonen og folkets revolusjoner i ymse land i tiden etter Oktoberrevolusjonen. Han stiller på det vis sin såkalte italienske vei opp imot det internasjonale proletariatets felles vei.
Kamerat Togliatti sier: «Spørsmålet om å gjøre det som ble gjort i Russland står ikke foran de italienske arbeiderne». (Beretningen på den 10. kongress). Her er vi ved kjernen i spørsmålet.
Utkastet til en programerklæring som ble vedtatt av IKPs 8. kongress i 1956 erklærte: «I de første årene etter Den første verdenskrigen viste det seg at en revolusjonær erobring av makten ved hjelp av de metoder som hadde ført til seier i Sovjetunionen, var umulig.» Her er vi igjen ved kjernen i spørsmålet.
Kamerat Togliatti viser til den kinesiske revolusjons erfaringer og sier at i perioden med det kinesiske folks kamp for statsmakten anvendte Kinas kommunistiske parti en politisk linje «som ikke på noe sett og vis var i samsvar med den strategiske og taktiske linje som bolsjevikene fulgte under sin revolusjon fra mars til oktober (1917).» (Sluttord på den 10. kongress.) Dette er en forvrengning av den kinesiske revolusjons historie. Siden den kinesiske revolusjon har funnet sted under de spesifikke vilkår i Kina, har den hatt sine særdrag. Men som kamerat Mao Tse-tung gjentatte ganger har forklart, er prinsippet som lå til grunn for vår politiske linje en sammenknytning av marxismen-leninismens universelle sannhet med den kinesiske revolusjons konkrete praksis. Vi har alltid hevdet at den kinesiske revolusjon er en fortsettelse av den store Oktoberrevolusjonen, og det er overflødig å si at den også er en fortsettelse av Paris-kommunens sak. Og når det gjelder det mest grunnleggende spørsmål — teorien om staten og revolusjonen, det vil si spørsmålet å knuse det gamle militærdiktatur- og byråkratstatsmaskinen og å opprette det proletariske diktaturs statsmaskin, så er det fullt ut samsvar mellom den kinesiske revolusjonens og Oktoberrevolusjonens og Pariskommunens grunnleggende erfaring. Som kamerat Mao Tse-tung sa i 1949 i sin kjente artikkel «Om folkets demokratiske diktatur: «Følg russernes vei — det var slutningen vi trakk.» (Verker i utvalg, Peking, bd. 4.) For å forsvare sin revisjon av de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen, eller sine «modifiseringer» som han og andre uttrykker det, sier kamerat Togliatti at den kinesiske revolusjons erfaringer og Oktoberrevolusjonens erfaringer er to forskjellige ting som «aldeles ikke samsvarer» med hverandre. Men hvordan i all verden kan denne forvrengningen støtte Togliattis og de andre kameratenes teori om strukturreform?
Denne teorien er en teori om «fredelig overgang», eller, som de selv sier, en teori om «frammarsj i retning av sosialismen under demokrati og fred» (tesene). Hele deres teori og program er breddfulle av lovord om «klassefred» i det kapitalistiske samfunn cg inneholder absolutt ingenting om «frammarsj i retning av sosialismen». Det fins der bare klasse«fred», og ingen sosial «omdannelse» i det hele tatt.
Marxismen-leninismen er vitenskapen om den proletariske revolusjon, og den utvikler seg kontinuerlig i revolusjonær praksis, cg enkeltprinsipper eller enkeltslutninger må nødvendigvis erstattes av nye prinsipper eller nye slutninger tilpasset de nye historiske vilkår. Men dette innbefatter ikke at de grunnleggende prinsipper i marxismen-leninismen kan forkastes eller revideres. Den marxistisk-leninistiske teori om staten og revolusjonen er absolutt intet enkeltprinsipp eller en enkeltkonklusjon, men et grunnleggende prinsipp avledet av den marxistisk-leninistiske sammenfatning av kampene som det internasjonale proletariat har ført. Å avvise eller revidere dette grunnleggende prinsipp er å snu ryggen fullstendig til marxismen-leninismen.
Her vil vi i all ydmykhet gi kamerat Togliatti et godt råd. Vær ikke så arrogant å erklære at du ikke vil gjøre det som ble gjort i den russiske Oktoberrevolusjonen. Vær litt mer beskjeden, og husk den store Lenins lærdom fra 1920:
«.. .. når det gjelder visse viktige spørsmål i den proletariske revolusjon, vil alle land uunngåelig måtte gjøre det som Russland har gjort.» (Lenin: ««Radikalismen» — kommunismens barnesykdom». Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 2, s. 352.)
Enten: å styrke den proletariske strategis prinsipper slik Lenin har framsatt dem og slik de er bestyrket av den store Oktoberrevolusjonens seier, eller: å gå til motstand mot dem — her har vi det grunnleggende skille mellom leninistene på den ene siden og de moderne revisjonistene og deres følgesvenner på den andre siden.
6. Forakte fienden strategisk, ta ham alvorlig taktisk.
En analyse av historien.
I det siste setter personer som selv kaller seg marxister-leninister atter en gang i sving med larmende motstand mot de kinesiske kommunistenes tese om imperialismen og alle reaksjonære som papirtigrer. I det ene øyeblikk sier de at dette er en «undervurdering av imperialismen» og å «demobilisere massene», i det neste at det er «ringeakt for sosialismens styrke». Snart kaller de det «kvasirevolusjonær» holdning og snart en tese basert på «frykt». Disse folkene ligger nå i strid innbyrdes om hvem som kan rope høyest og kvele den andre parten, og de siste sliter for å bli de første og for å bevise at de ikke er blitt liggende i bakleksa. Deres argumenter er i høy grad selvmotsigende og rent ut sagt tøvete — og alt dette settes i sving for å tilintetgjøre denne tesen. Men deres argumenter har en skjebnesvanger svakhet — de tør ikke for alvor røre ved Lenins vitenskapelige slutning at imperialismen er snyltende, råtnende og døende kapitalisme.
Kamerat Togliatti innledet sitt angrep på IKPs 10. kongress. Der sa han: «Det er feilaktig å si at imperialismen er rett og slett en papirtiger som kan styrtes bare ved et skuldertrekk.» (Beretningen.) Han bemerket også: «Hvis de er papirtigrer, hvorfor skal det da så mye strev og så mye kamp til for å bekjempe dem?» (Se Togliatti: «La oss føre diskusjonen tilbake til dens virkelige omfang.») Dersom nå Togliatti var en skolegutt som skulle svare på et spørsmål om betydningen av et ord i språket, ville han vel få en tålelig god karakter om han svarte at en papirtiger er en tiger som er laget av papir. Men når det dreier seg om å undersøke teoretiske problemer, nytter det ikke med spissborgermanerer. Kamerat Togliatti gjør krav på å «ha gitt et positivt bidrag til utdypning og utvikling av marxismen-leninismen, arbeiderklassens revolusjonære lære,» (samme sted som ovenfor), men likevel svarer han som en skolegutt på alvorlige teoretiske spørsmål. Fins det noe mer latterlig enn dette?
Kamerat Mao Tse-tungs tese at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer har alltid vært krystallklar. Her er det han har sagt:
«Med henblikk på kampen mot fienden formulerte vi gjennom en lang periode den oppfatning at strategisk burde vi forakte alle våre fiender, men at vi taktisk burde ta alle sammen alvorlig. Dette betyr også at med hensyn til helheten burde vi forakte fienden, men med hensyn til hvert enkelt konkret spørsmål må vi ta ham alvorlig. Dersom vi i forhold til helheten ikke forakter fienden, vil vi begå opportunistiske feil. Marx og Engels var bare to personer. Men alt så tidlig som på den tiden de opptrådte, erklærte de at kapitalismen ville bli styrtet i hele verden. Men når det gjelder forholdet til konkrete spørsmål og spesifikke fiender vil vi forfalle til eventyrpolitikk dersom vi ikke tar dem alvorlig.» (Kamerat Mao Tse-tungs tale på motet i Moskva av representanter for de kommunistiske- og arbeiderpartiene i 1957.)
Ingen er så døve som de som ikke vil høre sannheten. Hvem har noen gang sagt at imperialismen kan styrtes bare ved et skuldertrekk? Hvem har noen gang sagt at det ikke er nødvendig å legge seg kraftig i selen og å føre kamp med henblikk på å styrte imperialismen?
Her vil vi igjen gjerne sitere et avsnitt fra noe Mao Tse-tung har sagt:
«På samme maten som det ikke er en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), har også imperialismen og de reaksjonære en tosidig natur — de er virkelige tigrer og papirtigrer på en og samme tid. I gammel tid var slaveeierklassen, føydalherreklassen og borgerskapet kraftige revolusjonære og progressive før de vant statsmakten og en tid etter, de var virkelige tigrer. Men etter som tiden gikk og på grunn av at deres motpoler — slaveklassen, bondeklassen og proletariatet vokste i styrke steg for steg, kjempet mot dem og ble mer og mer fryktinngytende — forandret disse herskende klassene seg litt etter litt til det motsatte, de forandret seg til reaksjonære, til tilbakeliggende mennesker, forandret seg til papirtigrer. Og i tidens fylde ble de styrtet, eller vil bli styrtet av folket. De reaksjonære, tilbakeliggende, råtnende klassene har beholdt denne dualistiske natur, helt fram til krigen på liv og død mot folket. På den ene siden har de vært virkelige tigrer, de slukte folk i seg, de åt opp folk millionvis og timillionvis. Folkets sak og kamp gikk gjennom en periode med vansker og påkjenninger, og det var mange kriker og kroker på veien. Å knuse imperialismens, føydalismens og byråkrat-kapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket mer enn hundre år og kostet dem dusinvis millioner menneskeliv, før de vant fram til seier i 1949. Hør her! Dreidde det seg ikke her om levende tigrer, jerntigrer, virkelige tigrer? Men til slutt forandret de seg til papirtigrer, døde tigrer, surmelkstigrer. Dette er historiske fakta. Har ikke folk se:t eller hørt om disse fakta? Jo — det har vært dusinvis og tusenvis av slike fakta. Tusenvis og titusenvis! Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære — betraktet ut fra sitt vesen, sett over lengre sikt, fra et strategisk standpunkt — må ansees som det de er — papirtigrer. Dette bør være grunnlaget for vår strategiske tenkemåte. Men på den annen side er de også levende tigrer, jerntigrer, virkelige tigrer som kan ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.» (Mao Tse-tung: «Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong», (Verker i utvalg, FLP, Peking 1961, bd. 4, innledende bemerkning s. 98 og 99.)
Dette avsnittet viser de tre hovedutbytter-klassenes dualistiske natur ikke bare på de forskjellige trinn av deres historiske utvikling, men også i deres siste kamp på liv og død med folket. Det er helt innlysende at dette er den marxist-leninistiske analyse av historien.
Vannskillet mellom de revolusjonære og reformistene.
Historien lærer oss at alle revolusjonære — innbefattet selvsagt borgerlige revolusjonære — blir revolusjonære fordi de først og fremst har mot til å forakte fienden, til å kjempe og til å vinne seier. De som er redd for fienden og ikke tør kjempe, ikke tør vinne seier, kan bare være feiginger, kan bare være reformister eller kapitulanter, og de kan aldeles ikke være revolusjonære.
Historisk har alle sanne revolusjonære vaget å forakte de reaksjonære, forakte de reaksjonære herskende klassene, forakte fienden, — for under de historiske vilkår som var herskende til vedkommende tid og som stilte folket overfor en ny historisk oppgave, hadde folket tatt til å bli klar over nødvendigheten av å erstatte det gamle samfunnssystemet med et nytt. Når det er behov for forandring, blir en forandring uimotståelig og kommer til verden før eller seinere enten man liker den eller ikke. Marx sa: «Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.» Nødvendigheten for samfunnsmessig forandring, framkaller revolusjonær bevissthet i menneskene. Før de historiske vilkårene har gjort en forandring nødvendig, kan ingen stille opp revolusjonen som oppgave eller lage en revolusjon — hvor mye han enn legger seg i selen. Men så snart de historiske vilkår gjør en revolusjon nødvendig, kommer revolusjonære og fortroppskjempere fra folket i forgrunnen, folk som har mot til å forakte de reaksjonære herskende klassene og våger å se på dem som papirtigrer. Og i alt de gjør sørger disse revolusjonære alltid for å heve folkets kampånd og ta knekken på fiendens arroganse. Dette er historisk nødvendig, dette er uunngåelig i den sosiale revolusjon. Når det gjelder tidspunktet for når revolusjonen vil bryte ut, og om det etter utbruddet lykkes den å vinne en snarlig seier, eller om dette tar lengre tid og den møter mange alvorlige vansker, tilbakeslag og til og med feilslag før den endelige seier osv. — alle disse spørsmål avhenger av forskjellige spesifikke historiske faktorer. Men enda om de revolusjonære møter alvorlige vansker, tilbakeslag og feilslag i løpet av revolusjonen, vil likevel alle sanne revolusjonære våge å forakte fienden og vil holde seg faste i sin overbevisning om at revolusjonen vil seire.
Etter at den kinesiske revolusjon hadde lidt nederlag i 1927 var det kinesiske folk og Kinas kommunistiske parti oppe i veldige vansker. På den tiden pekte kamerat Mao Tse-tung — som seg hør og bør en proletarisk revolusjonær — ut revolusjonens framtidige utviklingsvei og på utsiktene til seier. Han hevdet at det ville være ensidig og feilaktig å overdrive revolusjonens subjektive styrke og å bagatellisere kontra-revolusjonens styrke. Samtidig understreket han at det ville være ensidig og feilaktig å overdrive kontrarevolusjonens styrke og å undervurdere revolusjonens potensielle styrke. Kamerat Mao Tse-tungs vurdering ble seinere bekreftet av den kinesiske revolusjons utvikling og seier. I dag er verdenssituasjonen som helhet særdeles gunstig for folkene i alle land. Det er merkelig at visse folk i en slik situasjon konsentrerer alle sine krefter til et lettsindig angrep på tesen om at fienden må foraktes strategisk, overdriver imperialismens styrke, oppmuntrer imperialistene og alle reaksjonære og hjelper imperialistene til å kujonere det revolusjonære folk. Istedenfor å styrke folkets viljekraft og ta vinden ut av fiendens arroganse, oppmuntrer de fiendens arroganse og prøver å dempe ned folkets viljekraft.
Lenin har sagt: «Ønsker du en revolusjon? Da må du være sterk!» (Lenin: «Stikk intet under stol! Vår styrke ligger i å si tingene som de er!», Samlede verker, FLPH, Moskva 1962, bd. 9, s. 299). Hvorfor må revolusjonære være sterke, hvorfor er de med nødvendighet sterke? Fordi de revolusjonære representerer de nye og oppstigende kreftene i samfunnet, fordi de tror på folkets styrke og fordi deres trygge feste er folkets veldige styrke. De reaksjonære er svake — uunngåelig svake — fordi de er isolert fra folket, — og hvor sterke de enn kan synes i øyeblikket, er de dømt til å lide nederlag til slutt. «Den dialektiske metoden anser som betydningsfullt i første rekke ikke det som i et gitt øyeblikk synes å være varig, men likevel alt er i ferd med å dø bort, men det som er under oppstigning og utvikling, enda om det i et gitt øyeblikk ikke behøver å se ut til å bli varig; for den dialektiske metode betrakter som uovervinnelig bare det som er under oppstigning og i utvikling.» (Stalin: «Om den dialektiske og historiske materialisme», i Spørsmål i leninismen, FLPH, Moskva 1953, s. 715.)
Hvorfor omtalte Lenin gang på gang imperialismen i billedlige uttrykk som «en koloss på leirføtter» og «et skremsel»? Grunnen var ingen annen enn at Lenin tok utgangspunkt i de objektive lover for samfunnsutviklingen og trodde på at de nyfødde samfunnskreftene til sjuende og sist ville tilføye de døende samfunnskreftene et nederlag, og at folkets krefter til slutt ville vinne seier over de kreftene som står imot dem. Og er ikke dette riktig?
Vi vil gjerne si til de som prøver å rive ned de kinesiske kommunistenes tese at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer: dere må først rive ned Lenins tese. Hvorfor avviser dere ikke bent fram Lenins tese at imperialismen er en «koloss på leirføtter» og et «skremsel»? Hva viser dette annet enn deres feighet ansikt til ansikt med sannheten?
For enhver nøktern marxist-leninist er de billedlige uttrykkene i Lenins formulering — at imperialismen er en «koloss på leirføtter» og et «skremsel», og det billedlige uttrykk i de kinesiske kommunistenes formulering — at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer, gyldige bilder. Disse metaforene bygger på lovene for samfunnsutviklingen og vil forklare kjernen i problemet i et folkelig språk. Store marxist-leninister og mange vitenskapsmenn og filosofer har ofte brukt billedlige uttrykk i sine utlegninger, og ofte meget nøyaktig og dyptpløyende.
Siden man er nødt til å erklære seg enig i de metaforene som Lenin brukte for å beskrive imperialismens vesen, plukker visse personer ut det billedlige uttrykket som de kinesiske kommunistene bruker og går til angrep på det. Hvorfor? Hvorfor fortsetter disse menneskene å gnage på det? Hvorfor lager de slikt rabalder om det akkurat nå? Ved siden av at det avslører deres fattigdom, viser de også at de har sitt spesielle ærend med det.
Hva er dette ærendet?
Siden slutten av Den andre verdenkrigen har den sosialistiske leiren vokst seg mye sterkere. I de veldige områdene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har revolusjoner mot imperialistene og deres ærendsvenner vært i stigning. De mangfoldige uforsonlige motsetningene som de imperialistiske landene er belemret med både innad og utad, er lik vulkaner som stadig truer monopolkapitalens herredømme. De imperialistiske landene påskynder rustningskappløpet og legger sterk vinn på å militarisere nasjonaløkonomien. Alt dette leder imperialismen ut i et uføre. Imperialistenes hjernetruster har frambrakt den ene planen etter den andre for å redde sine herrer fra den skjebnen de nå står overfor eller kommer til a stå overfor, men de har ikke greid å finne en vei for imperialismen ut av denne klemmen. I denne internasjonale situasjon har visse personer på tross av at de kaller seg marxist-leninister, faktisk blitt omtåket og har tillatt en slags fin de siécle-pessimisme å innta den kjølige furnufts plass. De har absolutt ikke til hensikt å lede folket i dets kamp for sin frigjøring fra de ulykker som imperialismen fører med seg, og de har ingen tiltro til at folket kan vinne over disse ulykkene og bygge et nytt liv for seg. Det ville være nærmere sannheten å si at de kjærer seg mer om imperialismens og alle reaksjonæres skjebne enn for sosialismen og folkene i alle land. Deres hensikt med å blåse opp og overdimensjonere fiendens styrke og å slå på tromme for imperialismen slik de gjør i dag, er ikke å yte motstand mot noen «eventyrpolitikk», men rett og slett å hindre undertrykte folk og undertrykte nasjoner fra å reise seg til revolusjon. Deres såkalte motstand mot eventyrpolitikk er bare et påskudd for å oppnå sin egentlige hensikt — å hemme revolusjonen.
Lenin sa i 1906 i en tale om de liberale partiene i den russiske dumaen (det tsaristiske parlamentet):
«De liberale partiene i dumaen støtter folkets bestrebelser bare utilstrekkelig og fryktsomt, de er mer opptatt av å dempe og svekke den revolusjonære kampen som nå skrider fram, enn å knuse folkets fiender.» (Lenin: «Resolusjon (II) fra RSDAPs St. Petersburgutvalg om holdningen til statsdumaen». Samlede verker, FLPH, Moskva 1962, bd. 10, s. 481.)
I dag finner vi i arbeiderklassens rekker nettopp slike liberale som Lenin siktet til, nemlig borgerlige liberale. De er mer opptatt av a dempe ned og svekke de undertrykte folks og nasjoners omfattende revolusjonære kamper enn med å tilintetgjøre imperialistene og de andre folkets fiender. Rimeligvis kan en neppe vente at slike personer kan forstå tesen at marxist-leninister bør forakte fienden strategisk.
Storslagne forbilder.
Etter at visse helter på dette viset har gått løs på de kinesiske kommunistenes tese «forakt fienden strategisk» fortsetter de å utøse sin vrede over tesen «ta fienden alvorlig taktisk». De sier at formuleringen «forakt fienden strategisk, men ta ham alvorlig taktisk» er «dobbclthet i behandlingen av spørsmålet» og «i strid med marxismen-Ieninismen». I det ytre anerkjenner de at strategi er forskjellig fra taktikk og at taktikken må tjene strategiske formål. Men i virkeligheten utvisker de forskjellen mellom strategien og taktikken og lager en fullstendig sammenroting mellom begrepene strategi og taktikk. Istedenfor å underordne taktikken under strategien, underordner de strategien under taktikken. De er store karer når det dreier seg om kamp i sin alminnelighet, men i spesifikke kamper er det enten ikke endskap på de konsesjoner de gjør til fienden, på kapitulantvillfarelse, eller de handler skjødesløst og havner i eventyrpolitikkens villfarelser. I siste instans er deres hensikt å kaste de revolusjonære marxist-leninistenes strategiske prinsipper på skraphaugen, og likeså alle kommunisters strategiske mål.
Vi har allerede understreket at historisk har alle revolusjonære vært revolusjonære fordi de først og fremst våget å forakte fiender, våget å føre kamp og våget å vinne seier. Her vil vi gjerne tilføye at alle framgangsrike revolusjonære i historien har lykkes ikke bare fordi de våget å forakte fienden, men også fordi de når det gjaldt hvert enkelt spesifikt spørsmål og hver spesifikk kamp, tok fienden alvorlig og gikk varsomt fram. Alminnelig sagt er saken den at dersom ikke revolusjonære, og særlig proletariske revolusjonære, evner å handle slik, kan de ikke styre revolusjonen framover glatt og rolig, men er tilbøyelig til å gjøre eventyrer-feil som bringer revolusjonen tap eller endatil nederlag.
Gjennom sin livslange kamp for proletariatets sak viste Marx Engels og Lenin forakt for fienden strategisk, mens de regnet med ham i full monn taktisk. De kjempet alltid på to fronter i samhøve med omstendighetene slik de var konkret — mot høyreopportunismen og kapitulasjonstendensene og likeså mot «venstre»-kuppmakeriet. I så henseende er de storslagne forbilder for oss.
Marx og Engels endte «Det kommunistiske manifest» med det berømte avsnittet:
«Kommunistene avviser a hemmeligholde sine synsmåter og sine mål. De forkynner åpent at deres mål kan nås bare ved at alle eksisterende sosiale vilkår omstyrtes ved makt. La den herskende klasse skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet å miste annet enn sine lenker. De har en verden å vinne.»
Dette har alltid vært det allmenne strategiske prinsipp og mål for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Men i «Det kommunistiske manifest» tok Marx og Engels omhyggelig med i regningen de forskjellige vilkår som kommunistene sto overfor i de ymse land. De slo ikke fast en sterotyp, rigorøs formel og tvang den på kommunistene i alle land. Marxister har alltid hevdet at kommunistene i hvert enkelt land må bestemme sine egne spesifikke strategiske og taktiske oppgaver på hvert trinn av historien i lys av de vilkårene som hersker i deres egne land.
Marx og Engels tok selv direkte del i de revolusjonære massekampene i 1848-1849. Riktignok betraktet de den borgerlige demokratiske revolusjonen den gang som et preludium til en proletarisk sosialistisk revolusjon, men de satte seg imot å stille opp parolen «For en arbeiderrepublikk» som umiddelbart krav. Slik var deres spesifikke strategi på den tiden. På den andre siden satte de seg imot forsøk på å starte en revolusjon i Tyskland ved væpnet makt utenfra, og de kalte dette «å leke med revolusjonen». De foreslo at de tyske arbeiderne i utlandet skulle vende hjem til Tyskland «enkeltvis» og kaste seg inn i den revolusjonære massekampen der. Med andre ord, når det dreide seg om en konkret taktikk, var dét som Marx og Engels foreslo, og måten de behandlet spørsmålet på, radikalt forskjellig fra «venstre»eventyrpolitikerne. I tilfelle der det dreide seg om en hvilken som helst spesifikk kamp, gjorde Marx og Engels alltid best de kunne for å ta utgangspunkt i et pålitelig grunnlag.
En tid på våren 1850 hevdet Marx og Engels — ut fra en vurdering av situasjonen etter feilslaget i 1848-1849-revolusjonen — at en ny revolusjon var overhengende. Men da sommeren kom, så de at en umiddelbar gjentakelse av revolusjonen ikke var mulig lenger. Enkelte personer så bort fra de objektive mulighetene og prøvde å sverge fram en «kunstig revolusjon», og erstattet en aktuell tilstand av revolusjonær utvikling med revolusjonært frasemakeri. De sa til arbeiderne at de bare kunne ta statsmakten uten videre, eller de kunne gå hjem og legge seg. Marx og Engels gikk sterkt imot en slik eventyrpolitikk. Lenin sa om dette:
«Da den revolusjonære æra 1848-1849 var til ende, satte Marx seg imot ethvert forsøk på å leke med revolusjonen (hans kamp mot Schapper og Willich), og insisterte på evne til å arbeide i den nye fasen, som på en tilsynelatende «fredelig» måte forberedte nye revolusjoner.» (Lenin: «Karl Marx», i «Karl Marx og Friedrich Engels», FLPH, Moskva 1954, s. 61.)
I september 1870, få måneder forut for Paris-kommunen, advarte Marx det franske proletariatet mot en oppstand i urett tid. Men da arbeiderne var tvunget til å reise seg i mars 1871, hilste Marx glødende det himmelstormende heltemotet til Paris-kommunens arbeidere. Han skrev i et brev til L. Kugelmann:
«For en smidighet, for et historisk initiativ, for en evne til offer det er i disse pariserne! Etter seks måneder med sult og herjinger forårsaket mer av indre forræderi enn av den ytre fiende, reiser de seg, mellom prøyssiske bajonetter, som om det aldri hadde vært en krig mellom Frankrike og Tyskland, og som om fienden ikke fremdeles sto foran portene til Paris! Historien har intet sidestykke til slik storhet! Hvis de lider nederlag, skyldes det bare deres «godslighet».»
Legg merke til Marx’ lovprisning av Paris-kommunens arbeidere for deres heroiske forakt for fienden! Marx bedømte Paris-kommunen i lyset av den internasjonale kommunistiske bevegelsens alminnelige strategiske mål og sa om Paris-kommunens kamp at «historien har intet sidestykke til slik storhet!»
Sant nok gjorde Paris-kommunen en rekke feil under oppstanden. De marsjerte ikke direkte mot det kontrarevolusjonære Versailles, og Sentralkomiteen oppga makten for tidlig. Paris-kommunen led skipbrudd. Men den proletariske revolusjons banner som ble utfoldet av Kommunen vil for alltid stå med ære.
Marx skrev i «Borgerkrigen i Frankrike»:
«Arbeidsfolkets Paris med sin Kommune vil for alltid bli feiret som den ærerike forløperen for et nytt samfunn. Dens martyrer ligger omfredet i arbeiderklassens store hjerte. De som utryddet den, har historien allerede naglet fast til den evige gapestokk, og ingen bønner fra deres prelater vil gagne noe for å løse dem ut derfra.»
Til minne om 21-årsdagen for Paris-kommunen, slo Engels fast:
«Dens høye internasjonalistiske karakter ga Kommunen historisk storhet. Den var en dristig utfordring til enhver art av den borgerlige sjåvinisme. Og proletariatet i alle land forstår ufeilbarlig dette.» (Marx og Engels: Samlede verker, russ. utg., bd. 22, s. 291.)
Men nå ser det ut til at kamerat Togliatti kjenner det slik at Marx og Engels’ høye vurdering av Paris-kommunen med dens universelle betydning for verdensproletariatets revolusjonære sak ikke lenger er verd å nevne.
Engels pekte på at etter Paris-kommunens nederlag trengte Paris-arbeiderne en lang pause for å bygge opp sin styrke. Men blanquistene gikk inn for en ny oppstand uten hensyn til omstendighetene. Denne eventyrpolitikken ble skarpt kritisert av Engels.
Under perioden med fredelig utvikling av kapitalismen i Europa og Amerika fortsatte Marx og Engels sin kamp på to fronter i arbeiderbevegelsen. På den ene siden fordømte de strengt tomt snakk om revolusjon og hevdet at den borgerlige legalitet skulle vendes om til fordel for kampen mot borgerskapet; og på den annen side fordømte de strengt — tilmed enda strengere — den opportunistiske tenkningen som den gang var dominerende innenfor de sosialdemokratiske partiene, fordi disse opportunistene hadde mistet all proletarisk revolusjonær standhaftighet, begrenset seg til legal kamp, og manglet besluttsomhet til også å bruke illegale midler i kampen mot borgerskapet.
Av dette framgår klart at mens Marx og Engels på sin side til enhver tid holdt fast ved den proletariske revolusjons strategiske prinsipper uten å vakle — også i perioder med fredelig utvikling — var de også omhyggelige når det gjaldt å bruke en smidig taktikk i samsvar med de spesifikke vilkår i en gitt periode.
Som den store marxist Lenin var, ga han en lysende klar formulering av det russiske proletariatets revolusjonære strategi da han trådte inn på den historiske arena med proletariatets revolusjonære kamp. I de avsluttende bemerkninger i hans første berømte verk «Hva er «folkevennene», og hvordan bekjemper de sosialdemokratene?», sa han:
«Når dens framskredne representanter mestrer den vitenskapelige sosialismens ideer, ideen om den russiske arbeiders historiske rolle, når disse ideene spres vidt utover, og når det blant arbeiderne er dannet stabile organisasjoner for a omforme den sporadiske økonomiske kamp som arbeiderne nå fører, til bevisst klassekamp — da vil den russiske arbeideren som reiser seg i brodden for alle demokratiske elementer, styrte absolutismen og lede det russiske proletariatet (side om side med proletariatet i alle land) langs den rake veien med apen politisk kamp, til den seierrike kommunistiske revolusjon!» (Samlede verker, FLPH, Moskva 1960, bd. 1, s. 300.)
Dette Lenins strategiske prinsipp fortsatte å være den alminnelige rettesnoren for det russiske proletariats og det russiske folks fortropp gjennom hele kampen for frigjøring.
Lenin gikk alltid med fasthet inn for dette strategiske prinsippet. Under dette arbeidet førte han en kompromissløs kamp mot narodnikene, de «legale marxistene», økonomistene, mensjevikene, opportunistene og revisjonistene i Den 2. internasjonale, og mot Trotski og Bukharin.
I 1902, da Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartis program ble satt opp, kom det til alvorlige divergenser mellom Lenin og Plekhanov om prinsippene i proletariatets strategi. Lenin gikk hardt inn for at partiprogrammet skulle ta med proletariatets diktatur og krevde at det skulle definere klart arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen.
Under 1905-revolusjonen ga Lenin i sin bok «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon» en avspeiling av det russiske proletariatets heltemotige ånd, som hadde våget å ta ledelsen og å erobre seieren. Han satte fram en helstøpt teori om proletariatets ledelse i den demokratiske revolusjon og om forbund mellom arbeiderne og bøndene under arbeiderklassens ledelse, og utviklet således den marxistiske teori om omdannelsen av den borgerlig-demokratiske revolusjon til en sosialistisk revolusjon.
Under Den første verdenskrig hevet Lenin den proletariske tenkningen på strategiens område opp på et nytt trinn i verkene «Den 2. internasjonales sammenbrudd», «Imperialismen — kapitalismens høyeste stadium» og andre særdeles viktige marxistiske verker som nå er klassiske. Han hevdet at imperialismen er terskelen til den proletariske sosialistiske revolusjon og at det var mulig for den proletariske revolusjon å vinne seier først i et enkelt land eller i noen få land. Disse strategiske setningene ryddet veien for den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens seier.
Det fins en rekke eksempler som går i samme retning.
Når det gjaldt spesifikke spørsmål i strategien og taktikken, trakk Lenin alltid opp en handlingsvei for proletariatet i pakt med de skiftende vilkår — for eksempel vilkårene for når proletariatets politiske parti burde delta i parlamentet og når det burde boikotte parlamentsarbeidet, vilkårene som gjaldt for å slutte det ene eller det annet forbund, vilkårene for nødvendige kompromisser og når en burde avvise kompromisser, under hvilke omstendigheter en skulle føre legal og under hvilke en skulle føre illegal kamp, og hvordan proletariatet på smidig måte skulle kombinere de to formene for kamp, når en skulle angripe og når trekke seg tilbake eller gå fram på en omvei osv. I sin bok ««Radikalismen» — kommunismens barnesykdom» ga Lenin en dyptgående og systematisk belysning av dette spørsmålet.
Der uttalte han med rette:
«.. .. For det første — at for å være i stand til å fylle sin oppgave må den revolusjonære klassen greie å mestre alle former, eller aspekter, for samfunnsmessig aktivitet uten unntak ….; for det annet — at den revolusjonære klassen må være innstilt på å gå over fra den ene formen til den andre på den raskeste og mest uventede måten.» (Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 2, s. 424-425.)
Når Lenin drøftet de ymse formene for kampen, sa han videre at det er nødvendig for alle kommunister å undersøke, analysere, utforske, vurdere og ta fatt i de nasjonale særegenhetene i sitt eget land når de skal sette i gang konkrete tiltak for å fylle den allmenne internasjonale oppgaven, og at det gjaldt å overvinne opportunisme og «venstre»dogmatisme innenfor arbeiderbevegelsen og a styrte borgerskapet og opprette proletariatets diktatur. Det ville være absolutt feilaktig ikke å ta omsyn til de nasjonale særegenhetene i sitt eget land i kampen.
I lys av Lenins ideer framgår det at de proletariske partienes konkrete taktikk har til mål å organisere millionmassene, maksimal mobilisering av forbundsfellene, maksimal isolering av folkets fiender — imperialistene og deres bandhunder, slik at en kan nå det allmenne strategiske mål å frigjøre proletariatet og folket. For å bruke Lenins egne ord,
«…. Formene for kampen kan skifte og skifter faktisk stadig i samsvar med de varierende, relativt særegne og midlertidige grunner, men kjerneinnholdet i kampen, dens klasseinnhold, kan absolutt ikke forandre seg så lenge det eksisterer klasser.» (Imperialismen — kapitalismens høyeste stadium», i Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 1, del 2, s. 509.)
De kinesiske kommunistenes strategiske og taktiske tenkning.
Med grunnlag i Marx’, Engels’ og Lenins ideer har Kinas kommunistiske parti formulert den kinesiske revolusjons strategi og taktikk under konkret revolusjonær praksis.
Kamerat Mao Tse-tung har risset opp de kinesiske kommunistenes strategiske og taktiske tenkning i følgende avsnitt:
«Imperialismen over hele verden og den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikkens herredømme i Kina er allerede råttent og har ingen framtid for seg. Vi har grunn til å forakte dem og har tiltro til og er sikre på at vi skal slå alle det kinesiske folkets indre og ytre fiender. Men med hensyn til hver enkelt del, hver spesifikk kamp (militært, politisk, økonomisk eller ideologisk), må vi aldri ta fienden lett, tvert imot bør vi ta fienden alvorlig og konsentrere all vår styrke i kampen for å vinne seier. Vi peker riktig på at strategisk med henblikk på helheten bør vi ta fienden lett, men vi må aldri ta fienden lett når det gjelder delen, i enhver spesifikk kamp. Dersom vi når det gjelder helheten overvurderer var fiendes styrke og som følge av det ikke våger å styrte ham og ikke våger å vinne seier, vil vi begå en høyreopportunistisk feil. Dersom vi når det gjelder den enkelte del, hvert spesifikt problem, ikke er nøkterne, ikke studerer omhyggelig og stadig forbedrer kampens kunst, ikke konsentrerer all vår styrke i kampen og ikke ofrer oppmerksomhet på å vinne over på vår side alle allierte som bør vinnes for oss (mellomstore bønder, små selvstendige håndverkere og handelsmenn, det mellomstore borgerskapet, studenter, lærere, professorer og vanlige intellektuelle, vanlige offentlige tjenestemenn, frie yrkesutøvere og den opplyste del av de små godseierne) vil vi gjøre en «venstre»-opportunistisk feil» (Mao Tse-tung: «Om noen viktige spørsmål i partiets nåværende politikk», Verker i utvalg, FLP, Peking 1961, bd. IV, s. 181-182.)
Kamerat Mao Tse-tung gir her en meget klar og utvetydig utlegning av proletariatets kamp som helhet, altså spørsmålet om strategien, og en tilsvarende klart og utvetydig utgreiing av hvert delområde av kampen, hvert spesifikt spørsmål i proletariatets kamp. altså spørsmålet om taktikken.
Hva er så grunnen til at vi når vi tar situasjonen som helhet, dvs. ser den strategisk, kan forakte fienden? Fordi imperialismen og alle reaksjonære er i nedgang, ikke har noen framtid og kan styrtes. Dersom en ikke ser dette, resulterer det i manglende mot til å føre revolusjonær kamp, det resulterer i at en mister tiltro til revolusjonen og fører folket på villspor. Hva er grunnen til at vi i spesifikke kamper, dvs. taktisk, må vare oss for å ta fienden lett — at vi må ta ham alvorlig? Fordi imperialistene og de reaksjonære fremdeles kontrollerer sitt herskerapparat og alle væpnede styrker, og de har det fremdeles i sin makt å kunne bedra folket. For å kunne styrte imperialismens og reaksjonens regime, må proletariatet og folkets masser gå gjennom bitre og meget harde kamper. Imperialistene og de reaksjonære vil ikke falle ned fra sin trone av seg selv.
Et revolusjonært parti vil aldri kunne fortsette revolusjonær kamp dersom det har gitt opp det strategiske målet å styrte det gamle system, og ikke lenger tror at fienden kan styrtes og at seieren kan vinnes. Et revolusjonært parti vil aldri nå fram til den etterlengtede seier om det bare proklamerer revolusjonens mål uten for alvor og nøkternt å komme i konflikt med fienden i løpet av den revolusjonære kampen og uten skritt for skritt å bygge opp og utvide de revolusjonære styrkene, — altså om det betrakter revolusjonen bare som et emne som det skal prekes om, eller rett og slett finner opp utveier i hytt og vær. Dette gjelder særlig for de proletariske partiene. Så sant et proletarisk parti regner med fienden i full monn i hvert enkelt og hvert konkret problem i den revolusjonære kampen, og bekjemper fienden dyktig under iakttakelse av de proletariske prinsippene for strategien, da vil vi, for å tale med kamerat Mao Tse-tung, «i tidens løp bli overlegne i det store og hele», enda om proletariatet kan være underlegent i styrke til å begynne med. Med andre ord — så sant fienden tas alvorlig i taktiske spørsmål, i konkrete kampspørsmål, og dersom en legger seg hardt i selen for å vinne hver enkelt særskilt kamp, kan seieren i revolusjonen påskyndes, og ikke hemmes eller utsettes.
Ved å ta fienden fullt med i regningen taktisk og vinne seirer i særskilte kamper, setter de proletariske partiene massene i stand til i stadig større antall å dra den lærdom av sin egen erfaring at fienden kan tilføyes nederlag, at det er all grunn til og fullt ut grunnlag for å forakte fienden. I Kina fins det et par gamle ordtak: «Store tiltak begynner i det små; Veldige trær gror av små røtter; Det niloftede slott er først bare en jordhaug; En reise på tusen li innledes med et lite steg.» Disse ordtakene inneholder en sannhet for revolusjonære mennesker som vil styrte de reaksjonære, det vil si: de kan nå sitt mål, som er å slå definitivt de reaksjonære, bare ved å kjempe det ene slag etter det andre, ved å utkjempe utallige spesifikke kamper, og ved å legge vinn på å vinne seier i hvert enkelt av disse slagene.
I «Strategiske problemer i Kinas revolusjonære krig» sa kamerat Mao Tse-tung: «Vår strategi er «sett en mot ti» og vår taktikk «sett ti mot en» — dette er et av våre grunnleggende prinsipper for å vinne overtaket over fienden.» Og han tilføyde: «Vi setter inn de fa for a slå de mange — dette er rettet mot Kinas herskere som helhet. Vi setter inn de mange for å slå de få — dette er rettet mot hver særskilt fiendestyrke på slagmarken.» (Verker i utvalg, bd. 1.) Her tok han for seg prinsippene for militær kamp, men de gjelder også for den politiske kamp. Historien viser at til å begynne med er alle revolusjonære, også de borgerlige revolusjonære, alltid i mindretall, og styrkene som de leder, er alltid forholdsvis små og svake. Hvis de i sin strategi mangler viljen til å «bruke de få for å slå de mange» og å «sette inn en mot ti» i kampen mot fienden, blir slappe, impotente og ute av stand til å komme noen vei — vil de aldri bli flertallet. Og på den annen side, dersom revolusjonære i sin taktikk, dvs. i spesifikke kamper ikke lærer seg å organisere massene, samle rundt seg alle de mulige forbundsfellene og å utnytte de objektivt eksisterende motsetningene mellom fiendene, — og uten at de evner a anvende metoden å «bruke de mange til å slå de få» og å «sette inn ti mot en» i kamp, uten at de er i stand til å gjennomføre alle nødvendige forberedelser til spesifikke kamper, vil de aldri være i stand til å vinne seier i hver særskilt kamp og å utøke sine små seirer til store, og det vil foreligge fare for at deres egne styrker vil bli knust én etter én av fienden, og at revolusjonens styrke blir satt på spill.
Et speil.
Skal en foreta en oppsummering av det som gjelder forholdet mellom strategi og taktikk, er det viktig at proletariatets parti har oppmerksomheten i aller høyeste grad henvendt på det endelige mål å frigjøre arbeiderklassen, og at partiet har det mot og den overbevisning som skal til for å vinne overtaket over fienden. Det bør ikke bli så opptatt av små og umiddelbare vinninger og seirer at det mister det endelige mål av syne, og det bør aldri miste troen på at folkets revolusjon vinner seier bare på grunn av fiendens midlertidige og overflatiske styrke. Samtidig bør proletariatets parti ofre alvorlig oppmerksomhet på den lille kampen dag for dag, selv om den ikke synes særlig bemerkelsesverdig. I hver særskilt kamp må det forberede seg skikkelig, gjøre godt arbeid med å forene massene, studere og forbedre kampens kunst og gjøre alt det kan for å vinne slik at massene får kontinuerlig lærdom og inspirasjon. Det bør fullt ut erkjenne det faktum at et stort antall spesifikke kamper, innbefattet de meget små, kan smelte sammen og utvikle seg til en kraft som vil rokke det gamle system.
Det er derfor fullstendig klart at strategi og taktikk er forskjellig fra hverandre og samtidig en enhet. Dette er et uttrykk for selve den dialektikk som marxist-leninister nytter når de undersøker spørsmålene. Visse folk betegner «forakt fienden strategisk og ta ham alvorlig taktisk» som «skolastisk filosofi» eller «dobbelthet i behandlingen av spørsmålet». Men hvilken «filosofi» disse menneskene selv har eller hva deres «entydige behandlingsmåte for spørsmålet» er, det går over vår forstand.
I artikkelen «Vår revolusjon» har Lenin følgende bemerkning om opportunismens helter:
«Alle kaller de seg marxister, men deres oppfatning av marxismen er helt umulig pedantisk. De har sviktet fullstendig når det gjelder å forstå hva som er avgjørende i marxismen: dens revolusjonære dialektikk.» (Marx-Engels-Marxismen, Moskva 1951, s. 547.)
I den samme artikkelen sa han også:
«Hele deres oppførsel forråder at de er feige reformister, som er redde for å ta det aller minste steg vekk fra borgerskapet, for ikke å tale om å bryte med det, og samtidig dekker de over sin feighet med den villeste retorikk og skryt.» (Samme sted, s. 548.)
De som angriper Kinas kommunistiske parti anbefaler vi disse Lenins linjer til omhyggelig lesing. Vi forsikrer om at de kan tjene som politisk speil for visse folk.
7. En kamp på to fronter
Den moderne revisjonisme er hovedfaren i den internasjonale arbeiderbevegelsen.
Italias kommunistiske parti er et av de største partiene i den kapitalistiske verden i dag. Det førte heltemotige kamper i de ytterst mørke dagene under fascistregimet. Det har ærerike kamptradisjoner. Under Den andre verdenskrigen førte det det italienske folket i motige væpnede oppstander og geriljakrig mot fascismen. Folkets væpnede styrker arresterte Mussolini og dømte dette fascistmonstrum til døden.
Det er helt naturlig at det italienske kommunistiske partiet har vunnet folkets sympati og støtte gjennom denne energiske kamptradisjonen.
I tiden etter Den andre verdenskrigen har kapitalismen i Italia vært inne i en periode med fredelig utvikling, og under denne perioden har Italias kommunistiske parti utrettet mye ved å utnytte legale kampformer. Arbeiderklassens parti kan i sin virksomhet utnytte i positiv retning vilkårene for legal kamp, men dersom arbeiderklassens parti mangler revolusjonær årvåkenhet og fasthet i denne legale kampen, kan disse vilkårene frambringe en motsatt og negativ virkning. Marx, Engels og Lenin oppfordret alltid proletariatet til stadig å være på vakt overfor dette.
Hva er grunnen til at siden Den andre verdenskrigen har revisjonismen blitt offentlig regnet som hovedfaren i den internasjonale arbeiderbevegelsen? For det første fordi den legale kampen i mange land har latt en mengde historiske erfaringer komme til nytte og har gitt mye lærdom; for det annet — de vilkår som frambringer opportunisme og revisjonisme eksisterer faktisk; og for det tredje — det har faktisk oppstått en moderne revisjonisme, representert ved Tito-klikken.
Etter Togliattis og visse andre kameraters synsmåter å dømme kan vi si rett ut at faren for revisjonisme er til stede i Italias kommunistiske parti også. Visse kamerater i Frankrikes kommunistiske parti har nylig skrevet en serie artikler med angrep på marxister-leninister og med angrep på de kinesiske kommunistene. Det de hevder i en rekke spørsmål som gjelder den internasjonale kommunistiske bevegelsen, er faktisk duplikater til det som Togliatti og andre kamerater hevder. Dessuten har visse andre personer i det siste trådt i forgrunnen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Som Lenin har sagt, «hører de alle til den samme familien, de utlegger hverandre, lærer av hverandre og griper i samlet flokk til våpen mot den «dogmatiske» marxisme.» («Hva må gjøres?», Samlede verker, FLPH, Moskva 1961, bd. 5, fotnote på s. 353.) Dette er et besynderlig fenomen, men dersom en har noen kunnskap i marxismen-leninismen, og dersom en analyserer dette fenomenet, kan en se klart at det ikke er tilfeldig.
Den moderne revisjonismen har stått fram i enkelte kapitalistiske land, og den kan stå fram i sosialistiske land også. Tito-klikken var de første som heiste det revisjonistiske flagget, og de har fått det tidligere sosialistiske Jugoslavia til gradvis å forandre karakter. Politisk er Tito-klikken for lenge siden blitt medløpere til USA og andre imperialistiske land, og økonomisk har de gjort Jugoslavia til et vedheng på USA-imperialismen og har gradvis omformet landets økonomi til det som imperialistene kaller en liberalisert økonomi.
På RKPs 10. kongress i 1921 sa Lenin:
«Miljukov hadde rett. Han tar meget nøkternt med i regningen graden av politisk utvikling og sier at brolegning i form av sosialist-revolusjonisme og mensjevisme er nødvendig for tilbakevenden til kapitalismen. Borgerskapet trenger slik brolegning, og den som ikke forstår dette, er en dumskalle.» («Tale som svar på debatten om beretningen om skatten på matvarer på RKP(b)s landsomfattende konferanse den 27. mai 1921», Verker i utvalg, International Publishers, New York 1943, bd. 9, s. 222.)
Disse megetsigende ordene fra Lenin lyder lik en profeti om hva Tito-klikken skulle komme til å gjøre noen få tiår seinere.
Hva kommer det av at revisjonismen kan stå fram i sosialistiske land også? Moskvadeklarasjonen av 1957 understreker: «At det eksisterer borgerlig innflytelse er en indre kilde til revisjonisme, og den ytre kilden er ettergivenhet overfor imperialistisk press.»
Moskvaerklæringen fra 1960 understreket på nytt den viktige tesen fra Moskvadeklarasjonen av 1957 at revisjonismen er hovedfaren i den internasjonale arbeiderbevegelsen, og den fordømmer den jugoslaviske avarten av den internasjonale opportunisme. Erklæringen gjør fullstendig rett i å peke på at
«Etter a ha forrådt marxismen-leninismen som de kalte foreldet, satte lederne i Kommunistenes forbund i Jugoslavia sitt anti-leninistiske revisjonistiske program opp imot deklarasjonen av 1957, de satte Kommunistenes forbund i Jugoslavia opp imot den internasjonale kommunistiske bevegelsen som helhet, skilte sitt land ut fra den sosialistiske leiren, gjorde det avhengig av såkalt «hjelp» fra USA og andre imperialister og utsatte derved det jugoslaviske folket for faren for å tape de revolusjonære vinningene det har oppnådd gjennom heltemotig kamp. De jugoslaviske revisjonistene driver undergravingsvirksomhet rettet mot den sosialistiske leir og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Under påskudd av å drive en «utenom-blokkene-politikk» driver de en virksomhet som setter på spill enheten mellom alle krefter og land som vil fred.»
Moskva-erklæringen sier også:
«Det er en viktig oppgave for de marxist-leninistiske partiene å fortsette avsløringen av lederne for de jugoslaviske revisjonistene og føre aktiv kamp for å verne den kommunistiske bevegelsen og arbeiderbevegelsen mot de jugoslaviske revisjonistenes anti-leninistiske ideer.»
Dette høytidelige dokument er underskrevet av representantene for 81 partier, innbefattet det franske og det italienske kommunistiske parti, og av partiene i de sosialistiske land. Men neppe var blekket tørt i disse underskriftene før ledende medlemmer av noen av disse partiene skyndte seg å fraternisere med Tito-klikken.
Kamerat Togliatti har åpent erklært at det standpunkt som Moskva-erklæringen av 1960 tok til Tito-klikken i Jugoslavia, var «feilaktig», og sier at å «rette skjellsord mot «Tito-klikken» vil ikke bringe oss et eneste steg framover, men vil få oss til å gå en god del tilbake.» («Apropos kritikken mot «Tito-klikken»», i Rinascita den 13. oktober 1962.). Enkelte personer har sagt at «de jugoslaviske kommunistene har gjort steg mot en tilnærming og enhet med hele den kommunistiske verdensbevegelsen», og at det mellom dem selv og Tito-klikken er «samsvar og nærhet» når det gjelder stillingtaken til «en rekke særdeles viktige internasjonale spørsmål». Med det de gjør, slår de det de har forpliktet seg til på munnen; de behandler Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen som tomme offisielle formaliteter og intet annet. I strevet med å rettferdiggjøre seg selv har de ingen skrupler ved å prostituere Moskva-erklæringen, og istedenfor å betrakte revisjonismen som hovedfaren i den internasjonale kommunistiske bevegelsen og arbeiderbevegelsen i dag, påstår de at «i det siste er dogmatismen og sekterismen blitt hovedfaren». (Resolusjon vedtatt på møte i sentralkomiteen for Frankrikes kommunistiske parti den 14. desember 1962.) På den 6. kongress i det sosialistiske enhetsparti i Tyskland nylig ble delegaten fra Kinas kommunistiske parti behandlet ytterst uhøflig da han i sin tale forsvarte Moskva-erklæringen og fordømte Tito-klikkens revisjonisme. Men Tito-klikkens delegat på kongressen ble hilst med ville ovasjoner. Kan dette kalles «konsekvent overholdelse av den felles koordinerte linjen i den kommunistiske bevegelsen»? Hver mann vet at denne aksjonen — som bare kan krenke våre egne og glede fienden — var planlagt med forsett.
Resultatet av alt dette er at markedsprisen på Tito-klikken plutselig har gått i været til det tidobbelte. Målet for de som står bak dette er å installere Tito-klikken som sitt ideologiske sentrum, de søker å erstatte marxismen-leninismen med den moderne revisjonisme representert ved Tito-klikken og å erstatte Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen med Tito-klikkens moderne revisjonistiske program, eller med noe annet.
Er det ikke så at det fins personer som støtt og stadig ligger på om at vi «bør synkronisere klokkene våre»? Men nå er det to klokker, — den ene er marxismen-leninismen og de to Moskva-uttalelsene, og den andre er den moderne revisjonismen representert ved Tito-klikken. Hvilken av dem skal være mesterklokken? Marxismen-leninismen, Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen — eller den moderne revisjonismen?
Enkelte personer forbyr oss å bekjempe den moderne revisjonisme, eller til og med å omtale den gamle revisjonismen fra Den 2. internasjonales periode, mens de selv begynner å synge de gamle revisjonistmelodiene og fråtser i å lire dem opp og opp igjen. Engels sa da han skrev om proudhonismen i forordet til annen utgave til «Boligspørsmålet»: «Den som beskjeftiger seg i noen detalj med moderne sosialisme, må også gjøre seg kjent med de «overliggende standpunktene» i bevegelsen.» Han mente at disse standpunktene eller de tendensene som utgår av dem, uunngåelig ville komme igjen fra tid til annen så lenge vilkårene de oppstår av, fortsatt eksisterer i samfunnet. «Og om denne tendensen seinere får fastere skikkelse og mer klart opptrukne konturer …. vil den måtte gå tilbake til sine forgjengere når den skal formulere sitt program.» (Marx/Engels: Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1958, bd. 1, s. 549, 550.) Siden vi bekjemper den moderne revisjonismen, må vi selvsagt studere dens forgjengere, historiens lærdommer, og hvordan de moderne revisjonistene knytter an til sine forgjengere. Bør vi ikke det? Hvorfor er dette «en fullstendig utillatelig historisk sammenlikning»? Krenker det et tabu?
Siden de lirer opp igjen tonene til slike gammel-revisjonister som Bernstein og Kautsky og bruker den sistnevntes synspunkter, metoder og språk for å angripe og kaste smuss på de kinesiske kommunister, kan de rimeligvis ikke forby oss å svare dem med Lenins kritikk av gammelrevisjonistene.
Lenin sa:
«På akkurat samme måten har bernsteinianerne tutet oss ørene fulle om at det er de som forstår proletariatets sanne behov og oppgavene i samband med å bygge opp dets krefter, utdype alt arbeidet, forberede elementene til det nye samfunn, og propaganda- og agitasjonsoppgavene. Bernstein sier: Vi krever en oppriktig anerkjennelse av det som er, og helliggjør på det vis «bevegelse» uten noe «endelig mål», velsigner utelukkende defensiv taktikk, preker fryktens taktikk «forat borgerskapet ikke skal svikte». Således reiste bernsteinianerne et ramaskrik mot de revolusjonære sosialdemokratenes «jakobinisme», mot «publisister» som ikke evner å forstå «arbeidernes initiativ» osv., osv. I virkeligheten — og det vet enhver — har sosialdemokratene aldri tenkt på å oppgi det daglige småarbeidet, mønstringen av kreftene osv., osv. Alt de krevde var en klar forståelse av det endelige mål, en klar framstilling av de revolusjonære oppgavene. De ønsket å heve de halvproletariske og halv-småborgerlige lagene opp på proletariatets revolusjonære nivå — ikke å senke dette nivået ned til opportunistiske funderinger slik som «forat borgerskapet ikke skal svikte». Kanskje det mest levende uttrykk for denne kløften mellom den intellektuelle opportunistiske fløyen og den proletariske revolusjonære fløyen i partiet var spørsmålet: Dürfen wir siegen? Våger vi å seire? Er det tillatelig for oss å seire? Vil det ikke bli farlig for oss å vinne? Bør vi seire? Dette spørsmålet, så besynderlig ved første blikk, ble imidlertid reist og måtte reises, fordi opportunistene var redde for seiren, skremte proletariatet vekk fra seiren, spådde at det ville oppstå vansker av den og latterliggjorde paroler som bent fram ropte på den.» («To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon», Samlede verker, FLPH, Moskva 1962, bd. 9, s. 107-108.)
Dette sitatet fra Lenin kan meget vel forklare gjenopplivingen av bernstein ismen i en ny historisk sammenheng og kjernen i divergensene mellom marxist-leninistene og de modernes revisionister.
«Vår teori er ikke et dogme, men en ledetråd til handling».
Enkelte personer som kaller seg skapende marxist-leninister sier at tidene har forandret seg, at vilkårene er ikke lenger de samme, og at det ikke er nødvendig å gjenta de grunnleggende prinsipper som er fastslått av Marx og Lenin. De setter seg imot at vi siterer fra de marxist-leninistiske klassikerne for å greie ut spørsmålene, og stempler denne praksis som «dogmatisme».
Å avvise marxismen-leninismen under påskudd av å riste av seg dogmatismens lenker er et bekvemt knep. Lenin avslørte dette opportunist-knepet for lenge siden:
«For et hendig lite ord «dogme» er! Det er bare å gi motstanderens teori en liten vridning, tilsløre denne vridningen med busemannen «dogme» — og vips er saken ordnet!» («Revolusjonær eventyrpolitikk», Samlede verker, FLPH, Moskva 1961, bd. 6, s. 197.)
Vi vet alle at den tiden da Lenin levde og kjempet var meget forskjellig fra Marx’ og Engels’ tid. Lenin utviklet marxismen omfattende og brakte den fram til et nytt trinn, leninismens trinn. På linje med de nye vilkår og de nye drag i sin egen tid, skrev Lenin en rekke fremragende verker som beriket den marxistiske teori og våre ideer om den proletariske revolusjons strategi og taktikk, og han satte fram nye oppgaver og nye politiske framgangslinjer for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Lenin siterte meget ofte og gjentatte ganger fra Marx og Engels i den hensikt å forsvare marxismens grunnleggende prinsipper, verne dens renhet og sette seg imot opportunistenes og reformistenes forvrengninger og forfalskninger. I «Staten og revolusjonen» f. eks. — og særlig der —, et stort verk av grunnleggende betydning for den marxistiske teori, sparte ikke Lenin på sitatene. Alt i første kapitel skrev han:
«Når stillingen er slik, når forvrengningene av marxismen har fått en slik veldig utbredelse, består vår oppgave i første rekke i å gjenreise Marx’ virkelige lære om staten. For å gjøre det blir det nødvendig a bringe en hel rekke lange sitater fra Marx’ og Engels’ egne verker. Riktignok vil de lange sitatene gjøre framstillingen tung og på ingen måte bidra til å gjøre den lettlest. Men det er helt umulig å klare seg uten dem. Alle, eller i det minste alle avgjørende steder i Marx’ og Engels’ verker angående spørsmålet om staten må ubetinget siteres så fullstendig som mulig, slik at leseren kan danne seg en selvstendig forestilling om helhetssynet hos grunnleggerne av den vitenskapelige sosialisme og om utviklingen av dette synet, men også for at forvrengningene som den i dag herskende «kautskyismen» har foretatt, kan bli dokumentarisk påvist og anskueliggjort.» (Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1951, bd. 2, del 1,s. 203.)
Det framgår av dette at Lenin siterte lange stykker av Marx og Engels på en tid da marxismen ble forfalsket på hårreisende vis. Og i dag, da det igjen skjer en hårreisende forfalskning av marxismen, kan ingen revolusjonær marxist unnlate å sitere fra Lenin. Grunnen til dette er at derved trer skarpt fram kontrasten mellom marxismen-leninismens sannhet og revisjonistenes og opportunistenes forfuskninger.
Det er klart ingen forbrytelse a sitere fra marxismen-leninismens verker, slik noen vil ha det til. Spørsmålet er om sitatene er på sin plass, hvordan marxismen-leninismens verker blir sitert, og om sitatene er korrekte.
Det fins mennesker som forsettlig unnviker de spørsmålene som vi bestyrker med våre sitater fra marxist-leninistisk litteratur. De våger ikke engang offentliggjøre sitatene, men rett og slett angriper oss for å «sitere avsnitt etter avsnitt». (Se artikkelen: Hvilken epoke lever vi i? i France Nouvelle den 16. januar 1963.) l’Humanité, hovedorganet for det franske kommunistiske parti, har gått så langt som til å beskylde de kinesiske kommunistene for å «denaturere marxismen-leninismen helt ned til nakne formler, og tar seg retten til a være yppersteprester med enerett til å forkynne dogmer.» (Se: Vår enhet og vår disiplin, l’Humanité den 16. januar 1963.) Hva tyder den faktisk på denne langingen ut etter oss med biske ord som de tydeligvis er så glad i? Det er intet annet enn en refleks av deres sinnstilstand og deres følelser, det vil si den voldsomme motviljen de reagerer med i det øyeblikk de møter Marx’, Engels’ og Lenins ord. Disse folkene som har så mye imot andre som marxismen-leninismens prester, forretter selv tjeneste som prester for anti-marxismen-leninismen og borgerlig ideologi.
Samtidig som enkelte personer angriper oss voldsomt fordi vi siterer fra marxismen-leninismens verker for å forklare grunnleggende marxist-leninistiske sannheter, gjentar de på sin side stadig kjernen i det som tidligere er sagt av Bernstein, Kautsky og Tito, som de har lånt mange av sine grunnleggende ideer fra.
Det fins til og med folk som angriper voldsomt det de kaller «dogmatisme», men som fråtser i bibelske dogmer. Deres hoder er fulle av bibelen og liknende saker, men det fins ingenting av marxisme-leninisme i dem.
Lenin siterte stadig Marx’ og Engels’ ord: «Vår teori er ikke et dogme, men en ledetråd til handling.» Nå da visse personer sprer den oppfatningen at vi er «dogmatikere», må vi fortelle dem rett ut: Kinas kommunistiske parti har rike erfaringer i kampen mot dogmatismen. For vel tjue år siden forte vi under kamerat Mao Tse-tungs ledelse en fremragende kamp mot dogmatismen, og alltid siden har vi vært på vakt når det gjelder denne kampen.
Den virkelige marxist-leninist legger seg ikke på et berg av bøker. Han bør være særdeles dugelig i å anvende den marxistisk-leninistiske metode til å analysere de konkrete omgivelsene, situasjonen og vilkårene som gjør seg gjeldende til enhver tid hjemme og ute, — og ha evne til å studere den mangslungne erfaringen som gir seg ut fra den aktuelle kampen, og på den måten utarbeide sin egen framgangslinje for handling. Kamerat Mao Tse-tung har gjentatte ganger minnet oss om Lenins berømte uttalelse: «Det viktigste i marxismen, marxismens levende sjel, er konkret analyse av den konkrete situasjon.» («Kommunismen», Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 31, s. 143.) Han rettet kritikk mot dogmatikerne i våre rekker og kalte dem «latsabber» som «nekter å foreta noe som helst studium av konkrete foreteelser». («Om motsigelsen», Verker i utvalg, bd. 1.)
I en tale i 1942 «Om korrigering av stilen i arbeidet i partiet» kritiserte kamerat Mao Tse-tung dogmatismen i følgende skarpe ordelag:
«Ennå fins det ikke så få personer som betrakter løse sitater fra marxist-leninistiske verker som ferdiglagede vidundermidler som lett kan kurere alle sykdommer bare en har tilegnet seg dem. Slike folk er barnslig uvitende, og vi bør sette i gang en kampanje for å opplyse dem. Det er nettopp slike folk som oppfatter marxismen-leninismen som et religiøst dogme. Vi bør si til dem uten å legge fingrene mellom: «Deres dogme er verdiløst.» Marx, Engels, Lenin og Stalin har stadig gjentatt at vår teori ikke er et dogme, men en ledetråd til handling. Men disse folkene foretrekker å glemme dette utsagnet, som har den aller største, ja — selve den største viktighet. Kinesiske kommunister kan ikke betraktes som folk som forbinder teori med praksis uten at de er dyktige til å anvende det marxist-leninistiske standpunkt, den marxist-leninistiske synsmåte og metode og det Lenin og Stalin har lært oss når det gjelder den kinesiske revolusjon, og uten at de dessuten — ved alvorlig forskning i de faktiske forhold i samband med Kinas historie og revolusjon — gjør skapende teoretisk arbeid for å imøtekomme Kinas behov på forskjellige områder. Bare å prate om å forbinde teori med praksis uten å utrette noe i dette stykket er nytteløst, selv om man forsetter å preike om det i hundre år. Skal vi kunne utrette noe imot den subjektivistiske, ensidige måten å behandle spørsmålene på, må vi gjøre ende på den dogmatiske subjektivismen og ensyntheten.» (Foreign Languagcs Press, Peking 1962, s. 12-13.)
De som nå for tiden går kraftig løs på dogmatismen, har absolutt ingen idé om hva den i virkeligheten er, for ikke å snakke om hvordan den må bekjempes. De fortsetter å proklamere at tider og vilkår har forandret seg og at man må «utvikle marxismen-leninismen skapende», men i virkeligheten bruker de den borgerlige pragmatisme for å revidere marxismen-leninismen. De er fullstendig uten evne til å forstå kjernen i forandringene av tiden og av vilkårene, uten evne til å forstå motsetningsforholdene i dagens verden og til å sorte lupen på disse motsetningsforholdene. De er uten evne til å forstå lovene for utviklingen av objektivt eksisterende foreteelser og vakler fram og tilbake, kaster seg snart ut i kapitulasjonsmakeri og snart ut i eventyrpolitikk. De tilpasser seg vendingene i det som skjer til enhver tid, glemmer proletariatets grunnleggende interesser — og dette er karakteristisk både for det de tenker og det de gjør. På det vis har de ingen prinsippielt begrunnet politikk, — ofte differensierer de ikke mellom fienden, oss selv og våre venner, men snur til og med forholdet mellom disse tre på hodet og behandler fiender som om de var folk innenfor vår egen leir, og omvendt.
Lenin bemerket ved et høve at spissborgeren «aldri lar seg lede av et bestemt verdenssyn, av prinsipper på grunnlag av enhetlig partitaktikk. Han svømmer alltid med strømmen, er et blindt bytte for øyeblikkets stemning.» («Den politiske situasjon og arbeiderklassens oppgaver», Samlede verker, FLPH, Moskva 1962, bd. 11, s. 390.) Nå, — er ikke de folkene vi har på tapetet av akkurat samme kaliber?
Kombinere marxismen-leninismens universelle sannhet med den konkrete praksis i revolusjonen i ens eget land.
Den velkjente tesen å kombinere marxismen-leninismens universelle sannhet med den kinesiske revolusjons konkrete praksis ble formulert i vårt parti av kamerat Mao Tse-tung for mer enn tjue år siden. Den summerer opp det kinesiske kommunistiske partis erfaringer i den lange kamp det har ført på to fronter, mot både høyreopportunisme og «venstre»opportunisme.
Tesen om integrering av marxismen-leninismens universelle sannhet med den konkrete praksis i revolusjonen i ens eget land, har to aspekter. På den ene siden er det nødvendig til alle tider å holde fast ved marxismen-leninismens universelle sannhet, for ellers vil man havne i høyreopportunistiske eller revisjonistiske feil. På den annen side er det nødvendig til alle tider å ta utgangspunkt i det virkelige liv, oppnå et nært samband med massene, stadig summere opp erfaringene fra massekampen og gå sitt eget arbeid etter i sømmene i lyset av praktisk erfaring, for ellers vil man havne i opportunistiske feil.
Hvorfor må en holde fast ved marxismen-leninismens universelle sannhet? Hvorfor må en holde fast ved de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen? Lenin sa:
«Marx’ lære er allmektig fordi den er riktig. Den er helstøpt og harmonisk og gir menneskene et enhetlig verdenssyn som er uforenlig med overhodet alle former for overtro, reaksjon eller forsvar for borgerlig undertrykkelse.» (Lenin: «Marxismens tre kilder og tre bestanddeler» i «Marx-Engels-Marxismen, FLPH, Moskva 1951, s. 78.)
Marxismen-leninismens universelle sannhet, eller annerledes sagt — dens grunnleggende prinsipper, er ikke oppdikting fra fantasien eller subjektiv innbilning, de er vitenskapelige slutninger som generaliserer menneskehetens erfaring fra hele dens historiske kamp og en oppsummering av proletariatets internasjonale kamp.
Helt fra Bernstein og framover har alle slags revisjonister og opportunister brukt påskuddet med såkalte nye forandringer og nye situasjoner for å kunne påstå at marxismen-leninismens universelle sannhet er foreldet. Men hendingene i hele verden i det århundre som har gått og vel så det, har alle bevist at marxismen-leninismens universelle sannhet er gyldig overalt. Den gjelder både for Vesten og for Østen, den er blitt bekreftet ikke bare av den store Oktoberrevolusjonen, men også av den kinesiske revolusjon og alle de seirende revolusjonene i andre land. Den er blitt bekreftet ikke bare av hele arbeiderbevegelsens historie i de kapitalistiske landene i Europa og Amerika, men også av de store revolusjonære kampene som pågår i en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
I 1913 skrev Lenin i «Hvordan det historisk har gått Karl Marx’ lære» at hver periode i verdenshistorien siden marxismen kom til, har «gitt marxismen ny bekreftelse og ny triumf. Men en langt større triumf ligger framfor marxismen som proletariatets lære i den historiske perioden vi nå går imøte». (Marx-Engels-Marxismen, FLPH, Moskva 1951, s. 88.)
I 1922 erklærte Lenin i sin artikkel «Om betydningen av den kjempende materialisme»:
«.. . . Marx …. anvendte (dialektikken) med slik framgang at når det nå med hver dag våkner opp til liv og kamp nye klasser i Østen (Japan, India og Kina) — dvs. hundrevis av millioner mennesker som utgjør størsteparten av verdens befolkning og hvis historiske passivitet og historiske sløvhet hittil har vært vilkår som er ansvarlige for stagnasjonen og nedgangen i mange framskredne europeiske land —, når det nå med hver dag våkner til liv nye folk og nye klasser, så tjener det som en ny bekreftelse på marxismen.» (Samme verk som ovenfor, s. 559-560.)
Hendingene i løpet av de siste tiår har ytterligere bestyrket Lenins slutninger.
Moskva-deklarasjonen av 1957 summerer opp vår historiske erfaring og setter fram de viktigste lovene som er allment anvendelige for de land som går fram på veien til sosialismen. Den første allmenne lov som deklarasjonen slår fast er denne: «Arbeidermassene må ledes av arbeiderklassen, hvis kjerne er det marxistisk-leninistiske parti, i arbeidet med å virkeliggjøre en proletarisk revolusjon i den ene eller annen form og i å opprette den ene eller den annen form for proletariatets diktatur.» Det Togliatti og andre kamerater kaller «den italienske veien til sosialismen» er intet annet enn en prisgivelse av dette særdeles grunnleggende prinsippet, prinsippet om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur, og det er en fornektelse av denne særdeles grunnleggende lov som ble understreket på nytt i Moskva-deklarasjonen.
De som setter seg imot marxismen-leninismens universelle sannhet og grunnleggende prinsipper, setter seg uunngåelig imot også marxismen-leninismens helstøpte verdensoppfatning og «undergraver dens dypeste teoretiske grunnlag — dialektikken, den læresetning at den historiske utvikling er altomfattende og full av motsigelser.» (Lenin: «Visse trekk av marxismens historiske utvikling», i Marx-Engels-Marxismen, FLPH, Moskva 1951, s. 294.)
Her er det Moskva-deklarasjonen sier når det gjelder den marxist-leninistiske verdensoppfatningen:
«Marxismen-leninismens teori slutter ut fra den dialektiske materialisme. Denne verdensoppfatningen avspeiler den allmenne lov for utviklingen i naturen, samfunnet og tenkningen. Den gjelder for fortiden. Den dialektiske materialisme har sin motpart i metafysikken og idealismen. Om det marxistiske politiske parti når det undersøker spørsmålene, skulle unnlate å basere seg på dialektikken og materialismen, ville resultatet bli ensidighet og subjektivisme, stagnering av tenkningen, isolering fra det levende liv og fortapelse av evnen til å foreta den nødvendige analyse av tingene og foreteelsene — revisjonistiske og dogmatiske mistak, og villfarelser i politikken. Anvendelse av den dialektiske materialisme i det praktiske arbeid og opplæring av partitillitsmennene og de brede masser i marxismen-leninismens ånd er brennende oppgaver for de kommunistiske-og arbeiderpartiene.»
I dag fins det personer som behandler denne ytterst viktige tesen i Moskva-deklarasjonen med den simpleste forakt og som setter seg i motstilling til den marxistisk-leninistiske verdensoppfatningen. De forakter den materialistiske dialektikk, avfeier den som «dobbeltsidig behandling av spørsmålene» og som en «skolastisk filosofi». De likner på en prikk gammel-revisjonistene som «behandlet Hegel som en «død hund» og selv preket idealisme, bare en idealisme tusen ganger mer småskåren og banal enn Hegels, alt imens de foraktfullt snudde en kald skulder mot dialektikken.» (Lenin: «Marxisme og revisjonisme», Verker i utvalg, FLPH, Moskva 1950, bd. 1, del 1, s. 89.) Det er klart at disse folkene angriper den materialistiske dialektikken fordi de ønsker å fallby sitt siste skrik i revisjonistisk kram.
Naturligvis står den marxist-leninistiske verdensoppfatningen i motsetning bade til dogmatismen og revisjonismen.
Vi holder fast ved marxismen-leninismens universelle sannhet og må derfor bekjempe dogmatismen, fordi dogmatismen er isolert fra aktuell revolusjonær praksis og betrakter marxismen-leninismen som en livløs formel.
Marxismen-leninismen er full av livskraft, og den er uovervinnelig fordi den vokser ut av og utvikler seg i revolusjonær praksis, uavlatelig trekker ny lærdom av ny revolusjonær praksis og beriker på det viset seg selv uavlatelig.
Lenin sa ofte at marxismen forbinder den høyeste vitenskapelige nøyaktighet med revolusjonær ånd. Han bemerket:
«Marxismen skiller seg fra alle andre sosialistiske teorier ved at den representerer en bemerkelsesverdig kombinasjon av fullendt vitenskapelig balanse i analysen av de objektive vilkår for foreteelsene, utviklingens objektive forløp, og den meget bestemte anerkjennelsen av betydningen av revolusjonær energi, revolusjonær skapende ånd og massenes revolusjonære initiativ — og altså selvsagt også revolusjonært initiativ fra individer, grupper, organisasjoner og partier som er i stand til å oppdage disse klassene og opprette kontakt med dem.» (Lenin: «Mot boikotten», Verker i utvalg, International Publishers, New York, bd. 3, s. 414.)
Her har Lenin utredet i nøyaktige omgrep at vi må holde fast ved marxismen-leninismens universelle sannhet og samtidig bekjempe opportunismen, som står på siden av den revolusjonære praksis og folkets masser.
Kamerat Mao Tse-tungs utredning av forholdet mellom troskap mot marxismen-leninismens universelle sannhet, og motstand mot dogmatismen, er fullt i samsvar med Lenins syn. Når det gjelder drøftingen av spørsmålet om erkjennelsen, har kamerat Mao Tsetung sagt:
«Når det gjelder gangen i bevegelsen i menneskets kunnskap, er det alltid en gradvis utvidelse fra å omfatte individuelle og særskilte ting til kunnskap om tingene i sin alminnelighet. Mennesket må først ha kjennskap til det særegne ved en rekke forskjellige ting før han kan komme fram til en generalisering og få kjennskap til det som er felles ved tingenes vesen. Når mennesket så har fått kunnskap om dette felles vesen, bruker han det til ledetråd og går over til å studere ymse konkrete ting som ikke er blitt studert, eller ikke grundig studert, før, og til å oppdage hver tings særegne natur, — bare på den måten er han i stand til å supplere, berike og utvikle sin kunnskap om deres felles natur og å hindre denne kunnskapen fra å visne eller forstenes.» (Mao Tse-tung: «Om motsigelsen», Verker i utvalg, bd. 1.)
Dogmatikernes feil er at de gjør marxismen-leninismens universelle sannhet, det vil si marxismen-leninismens grunnleggende prinsipper, til noe vissent og forstenet.
Dogmatikerne forvrenger marxismen-leninismen også på en annen måte. Siden de isolerer seg fra virkeligheten, pønsker de ut abstrakte, tomme formler, eller de tar mekanisk andre lands erfaringer og tvinger dem på massene i sitt eget land. Derved binder de massenes kamp og hindrer den i å oppnå de resultatene den burde. Uten hensyn til tid, sted og vilkår holder de seg hardnakket til én form for kamp. De evner ikke å forstå at i hvert enkelt land antar massenes revolusjonære bevegelse høyst innfløkte former og at alle de former som kampen krever, må brukes samtidig og supplere hverandre. De forstår ikke at når situasjonen forandrer seg, er det nødvendig å erstatte gamle kampformer med nye, eller å bruke de gamle formene, men fylle dem med nytt innhold. Derfor hender det ofte at de avskjærer seg fra massene og fra potensielle forbundsfeller og på det vis begår sekteriske feil, og likeså ofte handler lite omtenksomt og forfaller derfor til eventyrpolitikk.
Hvis et partis ledende organ gjør dogmatiske feil, blir det ute av stand til å forstå lovene for den aktuelle revolusjonære bevegelse. På teoriens område er det da dømt til livløshet, og på taktikkens område til å gjøre alle mulige mistak. Et parti av dette slaget kan rimeligvis ikke lede folkets revolusjonære bevegelse i vedkommende land fram til seier.
Under kampen mot dogmatismen innenfor Kinas kommunistiske parti la kamerat Mao Tse-tung vekt på å kombinere marxismen-leninismens universelle sannhet med den kinesiske revolusjons konkrete praksis. Han pekte på den marxist-leninistiske innstilling går ut på å anvende marxismen-leninismens teori og metode til systematisk og vidfavnende undersøkelse og studium av omverdenen. Han sa:
«Har man denne innstillingen, så studerer man marxismen-leninismens teori med et formål, og det er å kombinere den marxistisk-leninistiske teori med den aktuelle bevegelsen i den kinesiske revolusjon og søker på grunnlag av denne teori det standpunktet, den synsmåten og den metoden som skal anvendes til å løse de teoretiske og taktiske spørsmålene i den kinesiske revolusjon. Denne holdningen er den som innstiller pilen for å treffe blinken. «Blinken» er den kinesiske revolusjonen, og «pilen» er marxismen-leninismen. Vi kinesiske kommunister har søkt denne pilen fordi vi ønsker å treffe blinken — den kinesiske revolusjon og revolusjonen i Østen. A innta en slik holdning er å lete fram sannheten ut fra fakta. «Fakta» er alle ting som eksisterer objektivt, «sannheten» er den indre forbindelsen mellom dem, dvs. de lovene som styrer dem, og å «søke» betyr å studere. Vi bør ta utgangspunkt i de aktuelle vilkårene innenfor og utenfor landet, provinsen, fylket, distriktet og utlede av dem til å ha som ledetråd de lover som er iboende i dem og ikke bare er forestilte, dvs. vi bør finne de indre forbindelsene mellom hendingene som skjer rundt oss. Og for å kunne gjøre det må vi ikke forlite oss på subjektive forestillinger, øyeblikkets entusiasme, og heller ikke på livløse bøker, men på de fakta som eksisterer objektivt. Vi må tilegne oss materialet i detalj og med marxismen-leninismens allmenne prinsipper som ledetråd trekke riktige konklusjoner av dem.» Mao Tse-tung: «La oss fornye våre studier», Foreign Languages Press, Peking 1962, s. 8-9.)
Det kinesiske kommunistiske partis historie, historien om den kinesiske revolusjons seier er historien om en stadig nærmere kombinering av marxismen-leninismens universelle sannhet og den kinesiske revolusjons konkrete praksis. Uten denne integreringen er det ikke mulig å tenke seg at den kinesiske revolusjonen kunne ha vunnet seier.
Prinsippfasthet og smidighet.
Det er en velkjent forskrift fra Lenins hånd at «en politikk basert på prinsipper er den eneste riktige politikk». Marxismen greide å vinne over alle slags opportunistiske retninger og ble dominerende i den internasjonale arbeiderbevegelsen nettopp fordi Marx og Engels holdt fast ved en politikk basert på prinsipper. Leninismen greide å fortsette å seire over alle slags revisjonistiske og opportunistiske strømninger, lede Oktoberrevolusjonen fram til seier og bli dominerende i den internasjonale arbeiderbevegelsen i den nye perioden nettopp fordi Lenin, og etter ham Stalin, bar videre Marx’ og Engels’ sak, holdt fast ved en politikk basert på prinsipper.
Hva menes med politikk grunnet på prinsipper? Det innebærer at ethvert politisk tiltak vi foreslår og vedtar, må hvile på proletariatets klasseposisjon, proletariatets grunnleggende interesser, på marxismen-leninismens teori og på marxismen-leninismens grunnleggende standpunkt. Proletariatets parti må ikke begrense sin oppmerksomhet til umiddelbare interesser, snu seg etter vinden og oppgi grunnleggende interesser. Det må ikke rett og slett gi etter for umiddelbare vendinger i hendingsforløpet, gå inn for å fremme ett i dag og et annet i morgen og drive handel med prinsippene omtrent som om de var varer. Med andre ord — proletariatets parti må opprettholde sin politiske selvstendighet, differensiere seg ideologisk og politisk fra alle andre klasser og deres politiske partier — ikke bare fra godseiere og borgerskapet, men også fra småborgerskapet. Innenfor partiet må marxist-leninistene trekke en grenselinje mellom seg og både høyre- og «venstre»opportunistene, som avspeiler diverse avskygninger av ikke-proletarisk ideologi.
Ikke lenger siden enn i går var det folk som satte sin underskrift under Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen og derved erklærte seg enig i de grunnleggende revolusjonære prinsippene som er nedlagt i disse to dokumentene, — og alt i dag tramper de disse prinsippene under fot. Ikke før hadde de undertegnet Moskva-erklæringen og erklært seg enig i den slutning at lederne for Kommunistenes forbund i Jugoslavia har forrådt marxismen-leninismen, før de gjorde helomvending og behandlet de titoistiske overløperne som sine høyt elskede brødre. De erklærte seg enig i den slutning «USA-imperialismen er hovedbolverket for verdensreaksjonen og en internasjonal gendarm, den er blitt en folkenes fiende i hele verden», men straks etterpå hevdet de at menneskehetens skjebne avhenger av «samarbeid», «tillitsfullhet» og «avtaler» mellom lederne for de to maktene USA og Sovjetunionen. De erklærte seg enig i de prinsippene for å ordne forbindelsene mellom broderpartier og broderland som er nedlagt i deklarasjonen og erklæringen, men like etter ga de disse prinsippene på båten og gikk offentlig og med overlegg løs på og fordømte et broderparti på sin egen partikongress. De har snakket munnrapt om at de aldri vil tillate at ideologiske uoverensstemmelser mellom broderpartier brer seg over til det økonomiske område og til forholdet på statsplan, men disse folkene har på løsaktig vis revet i stykker utallige kontrakter av økonomisk og teknologisk art mellom broderland og har faktisk gått så langt som til å bryte det diplomatiske sambandet med et broderland. De erklærte seg enig i den slutning i deklarasjonen og erklæringen at revisjonismen er hovedfaren i den internasjonale arbeiderbevegelsen, men like etterpå begynte de å spre den tanken at «dogmatismen er hovedfaren» vidt utover. Og så videre og så videre. Er det noe prinsipp bak disse handlingene deres? Hva slags prinsipp baserer de handlingene sine på?
Men samtidig som proletariatets parti holder fast ved prinsippene, må det også vise smidighet. I revolusjonær kamp er det galt å la være å tilpasse seg til forandrede omstendigheter og å forkaste omveier for frammarsjen. Forskjellen mellom marxist-leninister og opportunister og revisjonister er at de første forfekter smidighet under gjennomføringen av en politikk basert på prinsipper, mens de siste praktiserer en smidighet som faktisk betyr oppgivelse av en prinsippfast politikk.
Smidighet basert på prinsipper er ikke opportunisme. Tvert imot — det er mulig å gjøre opportunistiske feil dersom en ikke evner å øve den nødvendige smidighet og å tilpasse handlingen til øyeblikket, til de spesifikke vilkår og ved samtidig å holde fast på prinsippet — slik at en ikke påfører den revolusjonære kampen uforutsette tap.
Et viktig spørsmål i samband med smidighet er kompromisset.
Marxist-leninister ser spørsmålet om kompromisser slik: De avslår aldri et nødvendig kompromiss som tjener revolusjonens interesser, nemlig et kompromiss som er prinsippielt betinget, men de vil aldri finne seg i et kompromiss som betyr det samme som forræderi, nemlig et prinsippløst kompromiss.
Lenin sa det utmerket slik:
«Det er ikke uten grunn Marx og Engels betraktes som den vitenskapelige sosialismens grunnleggere. De var nådeløse motstandere av alt frasemakeri. De lærte oss å stille sosialismens spørsmål (innbefattet spørsmålene om sosialistisk taktikk) på vitenskapelig måte. Og i syttiårene i forrige århundre, da Engels måtte analysere det revolusjonære manifestet fra de franske blanquistene, flyktninger etter Kommunen, sa han uten å pynte på ordene at deres skrytende deklarasjon «ingen kompromisser» var en tom frase. En må ikke gi avkall på kompromisser. Spørsmålet er å være i stand til, gjennom alle kompromisser som av og til med nødvendighet ved omstendighetenes makt påtvinges den mest revolusjonære klasses mest revolusjonære parti, — gjennom alle kompromisser av dette slaget å være i stand til å bevare, styrke, variere og utvikle revolusjonær taktikk og organisering, revolusjonær bevissthet, besluttsomhet og forberedelse i arbeiderklassen og dens organiserte fortropp, det kommunistiske parti.» (Lenin: «Om kompromisser», Samlede verker, 4. russ. utgave, bd. 30, s. 458.)
Hvordan kan et marxist-leninistisk parti som samvittighetsfullt søker sannheten i virkelighetens verden forkaste alle kompromisser uten å skjelne? Den redaksjonelle artikkel «Leninismen og den moderne revisjonisme» i første nummer av «Det røde flagg» for 1963 inneholder dette avsnittet:
«Gjennom revolusjonære kamper som trakk i langdrag nådde vi kinesiske kommunister ved flere anledninger fram til kompromisser med våre fiender, både de indre og de ytre. For eksempel inngikk vi et kompromiss med den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikken. Vi kom også fram til et kompromiss med USA-imperialistene, i kampen for å yte hjelp til Korea og motstand mot USA-aggresjonen.»
Artikkelen fortsetter:
«Det er fullt ut i samsvar med Lenins lære når vi kinesiske kommunister skjelner mellom forskjellige slag av kompromisser, og er tilhengere av kompromisser som er til fordel for folkets og verdensfredens sak, og er motstandere av kompromisser som har karakter av forræderi. Det er helt innlysende at de som kan klandres — snart for eventyrpolitikk og snart for kapitulasjonstendenser — er de hvis ideologi er trotskismen, eller trotskisme i en ny forkledning.»
Det er et velkjent faktum at Trotski spilte en foraktelig rolle i samband med avtalen i Brest-Litovsk og under hele den russiske revolusjonen og oppbyggingsarbeidet i Sovjetunionen. Han sto imot Lenin og leninismen i alle hovedspørsmålene. Han benektet at den sosialistiske revolusjon og den sosialistiske oppbyggingen kunne seire først i et enkelt land. Han manglet fullstendig ethvert prinsipp i spørsmålet om revolusjonær strategi og taktikk, og dette kom til uttrykk snart i «venstre»kuppmakeri og snart i høyrekapitulasjonstendenser. Når det gjaldt avtalen i Brest-Litovsk, gikk han i det ene øyeblikket blindt på i eventyrpolitikkens tjeneste, og deretter nektet han å undertegne avtalen som var resultatet av drøftingene i Brest-Litovsk og kom samtidig med den forræderiske uttalelsen til tyskerne at sovjetrepublikken forberedte å tre ut av krigen og å demobilisere. Dette førte til at de tyske aggressorene ble mer arrogante og strammet vilkårene sine. Dette var trotskismen når det gjaldt avtalen i Brest-Litovsk.
Nå er saken den at visse folk har kastet i en haug Kuba-hendingene og hendingene i samband med freden i Brest-Litovsk, enda de to hendingene er av fullstendig forskjellig natur, og de har trukket en historisk analogi der de sammenlikner seg selv med Lenin og stempler de som ikke ville ofre et annet lands suverenitet som trotskister. Dette er i høyeste grad absurd.
Lenin gjorde helt rett i å ønske at avtalen i Brest-Litovsk ble undertegnet. Lenins hensikt var å vinne tid for å konsolidere Oktoberrevolusjonens seier. I arbeidet «Strategiske problemer i Kinas revolusjonære krig» som ble skrevet i 1936, kritiserte kamerat Mao Tse-tung sterkt «venstre»opportunistiske feil. Han henviste til Brest-Litovsk avtalen og sa følgende:
«Dersom de russiske bolsjevikene etter Oktoberrevolusjonen hadde handlet på grunnlag av «venstrekommunistenes» meninger og nektet å undertegne fredsavtalen med tyskerne, ville de nyfødte sovjetene stå i fare for å dø en tidlig død.» (Mao Tse-tung: Verker i utvalg, bd. 1.)
Hendingene bekreftet det Lenin hadde forutsett, og undertegnelsen av avtalen i Brest-Litovsk viste seg å være et revolusjonært kompromiss.
Hva med hendingene på Kuba? Det er en helt forskjellig historie. Under hendingene på Kuba var det kubanske folket og deres ledere besluttet på å kjempe til døden for å forsvare sitt fedrelands suverenitet, og de viste stort heltemot og høy prinsippfasthet. De gjorde ikke eventyrerfeil, og de gjorde heller ikke kapitulantfeil. Men under Kuba-hendingene var det visse folk som først gjorde eventyrpolitikerfeil og deretter kapitulantfeil, og ville at det kubanske folket skulle godta ydmykende vilkår som ville bety at de ofret sitt lands suverenitet. Disse folkene har prøvd å dekke seg ved å trekke fram eksemplet med Lenins slutning om avtalen i Brest-Litovsk, men dette har vist seg å være et klosset kunstgrep, for de har bare oppnådd å avsløre seg desto tydeligere.
Kamerat Liu Shaoqi utredet forholdet mellom prinsippfasthet og smidighet med grunnlag i erfaringene fra den kinesiske revolusjon i følgende utsagn som han kom med på Kinas kommunistiske partis 7. kongress:
«Var smidighet hviler på bestemte prinsipper. Smidighet uten prinsipper, innrømmelser og kompromisser som strider mot prinsippene, samt tvetydighet eller forvirring når det gjelder prinsippene, er alt sammen feilaktig. Kriteriet eller målestokken for alle endringer i politikken eller taktikken er partiprinsippet. Og partiprinsippet er kriteriet og målestokken for smidighet. For eksempel er et av våre uforanderlige prinsipper å føre kamp for det største folkeflertallets høyeste interesser. Dette uforanderlige prinsippet er det kriterium og den målestokk som riktigheten av alle endringer i politikk og taktikk bør dømmes etter. Alle endringer i pakt med prinsippet er riktige, og alle som er i strid med prinsippet er feilaktige.» («Om partiet».)
Dette er vårt syn på forholdet mellom prinsipp og smidighet, og vi mener at det er det marxist-leninistiske syn.
8. Arbeidere i alle land, forén dere!
«Arbeidere i alle land, forén dere!» Dette mektige oppropet fra Marx og Engels for mer enn hundre år siden vil for alltid fortsette å være det ledende prinsipp som det internasjonale proletariat må iaktta.
Kinas kommunistiske parti hevder konsekvent enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og det ser det som sin hellige plikt å verne om denne enheten. Vi understreket vår posisjon i dette spørsmålet i en redaksjonell artikkel i Folkets Dagblad den 27. januar 1963:
«Skal den internasjonale kommunistiske bevegelsens rekker sluttes sammen eller ikke? Skal det være virkelig enhet eller falsk enhet? På hvilket grunnlag skal det være enhet — på grunnlag av Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, eller «enhet» på grunnlag av det jugoslaviske revisjonistiske programmet eller på noen annen basis? Med andre ord — skal divergensene brennes ut og enheten styrkes, eller skal divergensene utvides og skal det skapes splittelse?
De kinesiske kommunistene, alle andre marxister-leninist og hele den progressive menneskeheten ønsker som én mann å opprettholde enheten og sette seg imot splittelse, sikre virkelig og ikke falsk enhet, forsvare enhetens felles grunnlag i den internasjonale kommunistiske bevegelsen sette seg imot undergraving av dette grunnlag, trygge og styrke enheten i den sosialistiske leiren og den internasjonale kommunistiske bevegelsen, på grunnlag av Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen.»
Dette er de kinesiske kommunistenes faste posisjon i spørsmålet om enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Nå fins det visse personer som først har satt i verk og organisert en rekke meningløse angrep på Kinas kommunistiske parti, og deretter har de samme personene plutselig tatt til å spille opp melodien «enhet». Men det disse folkene kaller enhet, er å tillate seg selv å gå løs på andre, og å forby andre å argumentere mot dem. Når de skriker opp om å «stoppe åpen strid» mener de i virkeligheten å ta seg selv retten til å angripe andre slik det behager dem, mens de andre ikke skal ha lov til å svare med den mynt som er påkrevd i samme stykke. De preiker enhet, men de fortsetter å undergrave enheten, de taler vakkert om å stanse den åpne strid, men de fortsetter med sine åpne angrep. Og attpå kjøpet truer de med at dersom de som de angriper ikke holder kjeft, så vil det bli «tvingende nødvendig å fortsette og tilmed sette opp farten i den avgjørende kampen mot dem».
Men når Tito-klikken er på tapetet, da vil disse folkene ha enhet. De vil ha enhet med Tito-klikken og ikke enhet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. De vil ha enhet på grunnlag av den moderne revisjonismen slik den representeres av Tito-klikken, enhet etter visse personers taktstokk og ikke enhet på marxismens-leninismens grunnlag, på grunnlag av Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringEn. I praksis er derfor deres enhet et annet ord for splittelse. De bruker enheten som et røykteppe for å dekke over sin faktiske splittelsesvirksomhet.
Revisjonismen er uttrykk for arbeideraristokratiets interesser, og altså også det reaksjonære borgerskapets interesser. De revisjonistiske strømningene går imot proletariatets interesser, imot interessene til massene av folket og alle undertrykte folks og nasjoners interesser. Helt siden Bernsteins dager har marxismen gang på gang blitt angrepet av revisjonistiske og opportunistiske strømninger, og hver gang har det vært det rene røre. Men historien har bekreftet at marxismen-leninismen representerer det største folkeflertallets høyeste interesser og er uovervinnelig. Alle revisjonister og opportunister som har våget å utfordre den revolusjonære marxismen-leninismen har gått nedenom ansikt til ansikt med sannheten og er blitt kastet på skraphaugen av folket. Bernstein kjørte sin skute på grunn, og det samme var tilfelle med Kautsky, Plekhanov, Trotski, Bukharin, Chen Duxiu, Browder og alle de andre. De som starter de nye angrepene på den revolusjonære marxismen-leninismen i dag, er like overmodige og arrogante, men hvis de fortsetter å vende det døve øre til alle gode råd og turer fram i sitt villspor, da kan det sies for visst at de ikke vil få noen bedre skjebne enn de gamle revisjonistene og opportunistene.
Det fins folk som arbeider frenetisk for å skape splittelse ved hjelp av haugevis av uærlige knep, ved å utbre rykter, kaste skitt og stifte krangel. Men det overveldende flertall av folket i verden ønsker enhet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen og er motstandere av splittelse. Den virksomhet visse folk driver med å skape splittelse ved å angripe Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier og med å underminere enheten innenfor den sosialistiske leiren, er stikk i strid med hva det overveldende flertall av verdens folk ønsker, og er ytterst upopulært. Folk gjennomskuer disse folkenes falske enhetstaktikk og faktiske splittelsesvirksomhet. Ingen av splittelsesmakerne som har forrådt marxismen-leninismen tidligere i historien hadde særlig hell med seg. Vi har allerede advart de som arbeider for å skape splittelse om at de må «bremse på randen av stupet», men visse folk er uvillige til å skrive seg vårt råd ned bak øret. De tror at «stupet» ennå ikke er nådd, og de har ikke i sinne å «bremse». De er åpenbart særdeles interessert i å fortsette sin splittelsesvirksomhet. La dem fortsette å skape vansker hvis de må. Massene og historien vil felle dommen over dem.
Det hender noe meget interessant i vidt omfang innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen i dag. Hva er det for en interessant foreteelse? De bolde krigere som gjør krav på å forpak:e hele marxismen-leninismens sannhet er dødsens redde for de artikler som skrives til svar på deres angrep — fra de som de kaller dogmatikere, sekterister, splittere, nasjonalister og trotskister og som de har fordømt så drabelig. De våger ikke offentliggjøre disse artiklene i sine aviser og tidsskrifter. De er feige som små mus, og er dødsens redde. De våger ikke å la folket i sine land lese artiklene fra vår side, og de har prøvd seg med fullstendig karantene. De setter til og med inn svære senderstasjoner for å forstyrre våre radiosendinger og hindre folk i å lytte på dem. Kjære venner og kamerater som gjør krav på å forpakte hele sannheten! Om dere er helt viss på at våre artikler er feilaktige, hvorfor offentliggjør dere så ikke disse feilaktige artiklene og gjendriver dem punkt for punkt slik at dere kan få innplantet hat blant folket for de «kjetteriene» som dere kaller dogmatisme, sekterisme og anti-marxisme-leninisme? Hvorfor har dere ikke mot til det? Hvorfor denne strenge beslagleggelsen? Dere frykter sannheten. Det veldige spøkelset dere kaller «dogmatisme» dvs. ekte marxisme-leninisme, hjemsøker verden, og det truer dere. Dere har ingen tro på folket, og folket har ingen tro på dere. Dere er skilt fra massene. Det er grunnen til at dere frykter sannheten og toyer ut frykten til slikt absurd omfang. Venner, kamerater! Hvis dere er virkelige menn, så vis dere! La hver part i debatten få offentliggjøre alle artikler der den blir kritisert av den andre parten, og la så folkene i våre egne land og i hele verden få tenke over og dømme om hvem som har rett og hvem som tar feil. Det er nettopp det vi på vår side gjør, og vi håper dere vil følge vårt eksempel. Vi er ikke redde for å offentliggjøre alt dere sender ut med hver smitt og smule. Vi offentliggjør alle «mesterverkene» der dere går løs på oss. Og til svar enten gjendriver vi dem punkt for punkt, eller vi gjendriver hovedpunktene. Av og til offentliggjør vi artikler fra dere uten å svare i det hele tatt, — vi overlater til leserne selv å dømme. Er ikke dette rettferdig og rimelig? Og så dere — moderne revisjonistiske mestre! Våger dere å gjøre det samme? Hvis dere er virkelige menn, så våger dere det. Men har dere dårlig samvittighet og er deres sak urettferdig, er dere barske utenpå men svake innvendig, stride som okser i skinnet, men fryktsomme som mus i sinnet, da vil dere ikke våge det. Vi er sikre på at dere ikke våger. Har vi ikke rett? Vær så snild å svare!
Det kinesiske kommunistiske parti tror at det fins en måte å avgjøre uoverensstemmelsene på. Det er den veien som er pekt på i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Siden vi nå nærmer oss slutten på denne artikkelen, vil vi gjerne sitere en av de viktige konklusjonene i Moskvadeklarasjonen:
«Etter at deltakerne på møtet har utvekslet synsmåter, er de kommet til den slutning at det under de nåværende vilkår er påkrevd at det — foruten tosidige møter av ledende partiarbeidere og utveksling av informasjoner — etter som behovet melder seg blir avholdt mer representative konferanser av kommunistiske- og arbeiderpartier for å drøfte aktuelle spørsmål, utveksle erfaringer, studere hverandres syn og stilling og harmonisere virksomheten i den felles kamp for de felles mål — fred, demokrati og sosialisme.»
Vi vil også gjerne sitere de avsnittene i Moskva-erklæringen som behandler de grunnleggende prinsippene for forbindelsen mellom broderpartier:
«På en tid da den imperialistiske reaksjon slutter kreftene sammen for å bekjempe kommunismen er det en særdeles bydende nødvendighet å gå til sterk konsolidering av den kommunistiske verdensbevegelsen. Enhet og solidaritet mangedobler vår bevegelses styrke og skaper en pålitelig garanti for at kommunismens store sak vil få seierrik framgang og sla effektivt tilbake alle fiendens angrep.
Kommunistene i hele verden er forent gjennom marxismen-leninismens store lære og ved felles kamp for å sette den ut i livet. Den kommunistiske bevegelsens interesser krever at hvert kommunistisk parti holder solidarisk fast ved de vurderinger og slutninger som broderpartiene i fellesskap når fram til på sine møter, og som gjelder de felles oppgaver i kampen mot imperialismen, for fred, demokrati og sosialisme.
Kampen for arbeiderklassens sak krever en stadig fastere enhet i rekkene innenfor hvert enkelt kommunistisk parti og innenfor den store armé av kommunister i alle land. De krever enhetlig vilje og handling av kommunistene. Det er ethvert marxistisk-leninistisk partis høye internasjonalistiske plikt stadig å arbeide for større enhet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Motig forsvar av enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen på grunnlag av marxismen-Ieninismens og den proletariske internasjonal ismens prinsipper og innsats for å hindre enhver handling som undergraver denne enheten, er et nødvendig vilkår for seier i kampen for nasjonal selvstendighet, demokrati og fred, for at oppgavene i den sosialistiske revolusjon og i oppbyggingen av sosialismen og kommunismen skal fullføres med framgang. Krenkes disse prinsippene, vil det skade kommunismens krefter.
Alle de marxist-leninistiske partier er uavhengige og har like rettigheter, de utformer sin politikk i samsvar med de særegne vilkår i hver sine land ut fra de marxistisk-leninistiske prinsipper, og yter hverandre hjelp. En seierrik utgang for arbeiderklassens sak i hvert land er utenkelig uten internasjonalistisk solidaritet mellom alle marxist-leninistiske partier. Hvert parti er ansvarlig overfor arbeiderklassen, det arbeidende folk i sitt land, overfor arbeiderklassen internasjonalt og den kommunistiske bevegelsen som helhet.
De kommunistiske- og arbeiderpartiene holder møter når det er nødvendig for å drøfte aktuelle spørsmål, utveksle erfaringer, gjøre seg kjent med hverandres syn og stilling, utarbeide felles synsmåter ved rådslagning og koordinere felles aksjon i kampen for felles mål.
I tilfelle et parti ønsker å få klargjort spørsmål som angår et broderpartis virksomhet, setter vedkommende partis ledelse seg i forbindelse med det andre partiet, — og hvis det er nødvendig, kommer de sammen til møter og rådslagning.
Erfaringen fra og resultatene av møtene mellom representanter for de kommunistiske partier som er holdt i de siste arene, særlig resultatene av de to store møtene — det i november 1957 og det vi nå holder — viser at under de nåværende vilkår er slike møter en effektiv form for utveksling av synsmåter og erfaringer, — som beriker den marxist-leninistiske teori ved kollektiv innsats og utarbeider en felles holdning i kampen for felles mål.»
Siden affæren for vel et år siden da et parti på sin egen kongress offentlig angrep et annet broderparti, har vi mange ganger latt utgå appell om at uoverensstemmelser mellom broderpartier må løses i samsvar med de prinsipper og den framgangsmåten som er fastslått i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, som vi nettopp har sitert. Vi har understreket gang på gang at offentlige angrep fra ett parti på et broderparti ikke er brukbart til å løse spørsmålene, og ikke fremmer enhetens sak. Vi har stadig hevdet at de broderpartier som har disputt og uoverensstemmelser seg imellom, bør stoppe den offentlige debatt og vende tilbake til rådslagning mellom partiene innbyrdes, og særlig at det parti som innledet angrepet må ta initiativet. Vi er av samme mening i dag.
I april 1962 slo sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti fast overfor det broderpartiet det gjaldt, at vi av hele vårt hjerte støttet forslaget fra flere partier om at det ble sammenkalt et møte av broderpartiene, og at vi trodde det var på sin plass å overveie a sammenkalle et møte av representanter fra de kommunistiske- og arbeiderpartiene i alle land for å drøfte spørsmål som angikk alle.
Den gangen sa vi at sammenkallingen av et slikt møte mellom broderpartiene og en lykkelig utgang på et slikt møte ville avhenge av om vi på forhånd overvant vansker og hindringer og at det ble gjort en god del forberedende arbeid.
Den gangen uttrykte vi håpet om at de broderpartiene og broderlandene som hadde tvister gående, fra da av ville ta steg, hvor små de enn var, for å hjelpe til å jevne forbindelsene og gjenreise enheten, slik at atmosfæren kunne bedres og det kunne skapes vilkår for å sammenkalle et slikt møte og for at det kunne bli vellykket.
Den gangen foreslår vi at angjeldende broderpartier skulle innstille sine offentlige angrep.
Den gangen hevdet vi at slike tosidige eller flersidige samtaler med nødvendig meningsutveksling mellom noen av broderpartiene også ville gjøre sitt til at et slikt møte ble vellykket.
Disse synsmåtene framsatte vi overfor angjeldende broderparti i april 1962, og de er fullt ut rimelige og samsvarer fullstendig med de tiltak for å gjøre opp med uoverensstemmelser mellom broderpartier som er satt fram i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Vi har tidligere greid ut om dette vårt syn mange ganger, og vi gjør det herved igjen.
I det siste har lederne for visse partier gitt uttrykk for at de i en viss grad aksepterer vårt syn. Hvis dette er oppriktig ment og handling vil følge på ord, vil det visselig være bra. Det er det vi alltid har håpet på.
Vi holder fast ved at den internasjonale kommunistiske bevegelsen må slutte rekkene sammen. De vil forvisst slutte lag!
La oss erklære:
Arbeidere i alle land, foren dere!
Alle undertrykte nasjoner og alle undertrykte folk, foren dere!
Alle marxister-leninister — la oss forene oss!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.