Trenger vi en revolusjonær miljøbevegelse?

Av Ragnar V. Røed

På den revolusjonære nyhetssida Raud Tid skriver kamerat Syver Kleve Kolstad at vi trenger en revolusjonær miljøbevegelse. Jeg titulerer Syver som kamerat, for det kommer klart fram at vi har et felles ønske og mål om å gravlegge kapitalismen og oppnå et klasseløst samfunn der dennes rovdrift på mennesker og miljø for alltid er over, og at vi begge har en ærlig innstilling til kampen og debatten som trengs. 

Kameraten har skrevet et debattinnlegg, og mitt svar er på mange måter ikke et motinnlegg, men en oppfordring til at kamerat Syver og andre ærlige revolusjonære må gå lenger. Syver spør, når han skriver om klimastreiker og veksten i miljøbevegelsen:

“Hvorfor står ikke vi revolusjonære i spissen for dette oppgjøret, når det er vi som sitter med klimaløsningen?”

Han skriver videre at “Det klimastreik-bevegelsen derimot ikke har klart, er å finne en langsiktig løsning på klimaproblemet. (…) store deler av miljøbevegelsen innser ikke hva som er den bakenforliggende årsaken til klimakrisen, nemlig kapitalismen.”

Kameraten slår fast, helt korrekt, at kapitalismen ikke er forenelig med klodens begrensa ressurser, og at alle miljøproblemer har kapitalismens krav om “evig vekst” (eller det stadige jaget etter merverdi) som sin grunnleggende årsak. Og, igjen helt korrekt, kameraten slår fast at problemet bare kan løses med radikale systemendringer og ikke med individuelle grønne valg.

Kamerat Syver skriver:

“Jeg ser et potensiale for en mer radikal og sosial miljøbevegelse  som ikke bare kjemper mot biprodukter av kapitalismen, men som også kjemper mot kapitalismen som helhet. Men en slik retning vil ikke skje av seg selv. Dette krever en anti-kapitalistisk vekkelse i miljøbevegelsen. (…) Vi må få de mest progressive delene av miljøbevegelsen på vår side, hvis ikke vil både de og vi tape.”

Det er ikke i kameratens beskrivelse av problemet jeg vil komme med en innsigelse, men i løsningsforslaget han legger fram. Det kamerat Syver skriver, kunne man gjerne skrevet om en rekke bevegelser. Man kunne skrevet lignende ting om både kvinnebevegelsen og den antirasistiske bevegelsen. Også om antikrigsbevegelser og bevegelser for LHBT-folk sine rettigheter. De fleste revolusjonære vil synes det høres bra ut med både revolusjonær antirasisme og revolusjonær LHBT-kamp.

Likevel mener jeg kameraten, fordi han ikke går langt nok og ikke er klar nok, ender med feil konklusjon. Det vi trenger er en sterkere revolusjonær bevegelse. Men hva er en revolusjonær bevegelse? Er det en bevegelse av “alle som sier de er for revolusjon”? Som Marx ofte slo fast må vi skille mellom hvordan ting framstår og hvordan de egentlig er. Marx skriver i “Lønn, pris og profitt”:

“Vitenskapelig sannhet er alltid paradoksal hvis en måler den med daglig erfaring, for den griper bare det bedragerske skinnet ved tingene.”

Vi må måle en revolusjonær bevegelse på et vitenskapelig vis, det vil si ved hjelp av marxismen (i dag maoismen, marxismens tredje og høyere stadium). Altså er det ikke nok å være “for revolusjon” i ord, men man må virkelig arbeide for den proletariske revolusjonen, for politisk makt til proletariatet, og dette må gjøres på det viset som bare ideologien vår, forankra i vitenskapelige metoder og et klassestandpunkt for proletariatet, slår fast som eneste farbare vei: en folkekrig ført hovedsakelig av en folkehær, for å etablere den nye staten som springer ut av den revolusjonære enhetsfronten, alt sammen under ledelse av kommunistpartiet.

Dette er den revolusjonære bevegelsen som behøves, og som er under utvikling over hele verden. Også i dette landet finnes denne bevegelsen i sin spede form. Dette er en bevegelse som kan utvikle seg dit hen at den kan kjempe om den politiske makta.

Kamerat Syver ser at dette trengs, at proletariatet må ta makta og avskaffe kapitalismen. Men veien dit går ikke via en revolusjonær miljøbevegelse. Hvem skal lede denne for eksempel? Skal den lede seg selv? Skal den ledes av et råd med representanter for alle slags partier, om de er småborgerlige eller ei? Skal Rødt lede den? Hvor da i så fall? Rødts medlemmer er jo på ingen måte enige om hvor de vil. Noen vil administrere kapitalismen, Mimir Kristjansson vil ha en “nasjonal vekkelse” som veiledes av Gerhardsens og Tranmæls metoder(!), Moxnes vil hovedsakelig ha flere stemmer og andre Rødt-medlemmer vil ha “utenomparlamentarisk bevegelse”.

Om denne miljøbevegelsen, under en tenkt ledelse, skulle true makta, hvordan skulle den avvæpne borgerskapet? Hvordan skulle den hindre revisjonister å overta ledelsen? Hvordan skulle spioner og informanter holdes utenfor? Om protester ble til direkte aksjon, hvordan skulle politiet eller militæret nøytraliseres? Nylig ble en “autonom sone” i Seattle svært omtalt og populær på nettet. Mange ble svært entusiastiske over at aktivister overtok et område i en amerikansk by. Men etter knapt 20 dager ble sonen ryddet. Ikke av USAs mektige hær, de trengte bare politiet.

Det finnes virkelig revolusjonær makt i verden, for eksempel i India. Men denne er etablert med og forsvart av væpna makt, av folkehæren. En bevegelse uten en folkehær kan ikke holde på noe som helst. Man kan protestere så mye man vil, men fienden har sofistikerte våpen og lang erfaring med å infiltrere, sabotere og knuse revolusjonære bevegelser. Uten en folkehær har folket ingenting, sa Mao. Utenom makta er alt illusjoner, sa Lenin.

Vi trenger en folkehær og vi trenger en enhetsfront, en samling av alle revolusjonære klasser, grupper og krefter. Men mest av alt trenger vi et kommunistisk parti som kan lede seg selv, og hæren og fronten. Disse må bygges opp samtidig og de må bygges opp i en folkekrig som vil bli langvarig. Dette er de tre verktøyene proletariatet trenger for å ta makta. Dette er bevegelsen vi revolusjonære må snakke om.

Først på grunnlag av en slik bevegelse vil alle andre bevegelser også kunne samles under revolusjonær ledelse. Kamerat Syver har helt rett i at kampen for klodens klima og miljø bare kan vinnes under en rød fane. Og den skal vinnes, for proletariatets seier er uunngåelig. Kapitalismen kan ikke vare evig. Den kan ikke engang bestå svært mye lenger, om vi tenker i et historisk perspektiv. Marx har slått dette fast for lenge siden, og all utvikling siden har bekrefta hvor ubønnhørlig menneskesamfunnet går mot sosialismen og kommunismen. Imperialismen knaker i sine sammenføyninger, og de siste månedene må vise dette med all mulig klarhet for en rekke revolusjonære som tidligere gikk rundt med mye tvil i sjel og kropp.

Kampen for en bærekraftig samfunnsordning vinnes i kommunismen. Og det samme gjør kampen mot kvinneundertrykking, mot undertrykking av LHBT-folk og kampen mot rasistisk politivold. Alle disse kampene, og alle store politiske kamper i vår tid, får sin løsning i den store proletariske verdensrevolusjonen, og i folkekrigene som fortsetter helt fram til kommunismen.

Vi må like fullt lære av Lenin og Mao, og være tydelige på hva som kommer først. Partiet er den høyeste forma for proletarisk klasseorganisering, og dermed er partiet vårt det viktigste. Dette er hovedprioriteten. Men det bygges samtidig som de andre verktøyene. Vi må bygge fronten, vi må bygge hele bevegelsen, samtidig som vi bygger partiet. Samtidig og i sammenheng. 

Kamerat Syver har rett i at revolusjonære må delta i miljøkampen. Og han har rett i at det i miljøbevegelsen finnes borgerlige krefter. Men han må også være oppmerksom på at i dette klassesamfunnet deler bevegelsene seg ikke bare i to, men ofte i tre. Han har helt korrekt pekt på den borgerlige retningen, der borgerskapets perspektiver dominerer fullstendig. Han har pekt på den proletariske retningen, det vil si den revolusjonære eller “venstresida” som vi også kan kalle den. Den sentristiske retningen har han derimot ikke identifisert, men den må også nevnes.

Mellom borgerskapet og proletariatet har vi småborgerskapet. Disse midtsjiktene, denne middelklassen, kommer også politisk til uttrykk. De har sine partier, og de har sine NGOer. Og de er svært aktive, for i dette samfunnet tilhører nesten alle politikere, ideologiprodusenter og åndsarbeidere, omtrent alle prester, lærere, journalister, jurister osv., denne mellomliggende klassen. Politisk sokner de som regel til en form for sentrumsposisjon, til “verken høyre eller venstre”, men de kan også gjerne ta form som “sentrum-venstre” eller også som fraseradikale “venstre”-opportunister. 

Innen dagens miljøbevegelser finner vi nesten uten unntak småborgerlig lederskap. Reformismen, legalismen, pasifismen, kompromissvilligheten, individualismen og så videre – alt sammen kommer i både borgerlig og småborgerlig form. Disse vil gjerne ha en prinsippløs enhet. Andre av dem dyrker derimot en prinsippløs splittelse, og splitter folk som burde stå sammen, ved å insistere på fraseradikale individuelle livsvalg og ved å fordømme de som ikke følger samme filosofi for hverdagen som de selv gjør.

Veien til virkelig enhet går ikke gjennom å samle folk prinsippløst, men gjennom kamp om prinsipper. Bare gjennom kampen kan man avgjøre hvilke prinsipper som danner grunnlaget for enheten. Og bare gjennom enhet på grunnlag av prinsipper, og enda viktigere; på grunnlag av praksis og fremst av all praksis på grunnlag av klassekamp, vil man få en virkelig ubrytelig enhet. Bare på det grunnlaget kan vi skape en virkelig sterk bevegelse som kan gjøre alvor av visjonen om en verden i proletariatets hender.

Kort sagt er spørsmålet vi må stille; hvordan bygger vi den revolusjonære bevegelsen. Og alt annet vil følge fra hvordan vi besvarer dette.

Rudolf Nilsens evige dikt “Revolusjonens røst” slo fast at det gjelder å redde vår jord. Slik at denne innsikten er ikke ny. Men den videre innsikten Nilsen slo fast, for eksempel i diktet til NKP der han skriver “tro flytter ingen bjerge” og “muren vårt vern er partiet, og sverdet er Lenins lære”, er heller ikke ny, selv om den er ny for de som er nye i bevegelsen. Maoismen beriker innsikten. Den løfter den til et enda høyere nivå. Maoismen slår fast nødvendigheten av at partiet ikke bare leder seg selv og sin oppbygging, men også oppbyggingen av fronten og hæren, og at dette må skje samtidig og i folkekrigen.

Faren i miljøbevegelsen ligger i at den i stedet for å underlegges proletariatets kamp, blir en avledning fra denne fordi den i stedet kommer under borgerlig eller småborgerlig ledelse. Kamerat Syver ser også denne faren, kommer det fram i hans innlegg. Bare et kommunistisk parti, og det vil i dag si et maoistisk og militarisert parti, kan gi den ledelsen som trengs, kan gi proletariatet selv ledelsen i bevegelsen. Det er en innsikt alle revolusjonære må forholde til, og ta konsekvensen av.