Dette heftet er utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1968. Det er ikke oppgitt hvor tekstene var først publisert i Kina, et engelsk hefte med mange av de same tekstene oppgir at Renmin Ribao (Folkets Dagblad) og nyhetsbyrået Hsinhu som opphav til tekstene.
Det har ikke blitt gjort noen endringer i teksten, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.
Innhold
Om avvisning av den moderne revisjonismen
Utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1968.
En av våre viktigste oppgaver på den ideologiske fronten nå er å utfolde kritikk mot revisjonismen.
Mao Zedong
Sovjetunionen var den første sosialistiske stat, og Sovjetunionens kommunistiske parti ble grunnlagt av Lenin. Selv om revisjonistene har tilrevet seg ledelsen i partiet og staten i Sovjetunionen, vil jeg råde kameratene til å forbli faste i sin forvissning om at massene av sovjetfolket og partiets medlemmer og kadrer er gode, at de vil revolusjon og at revisjonismens herredømme ikke vil vare lenge.
Mao Zedong
Sovjetrevisjonistene utøver borgerskapets diktatur under dekke av „hele folkets stat”
Bresjnev-Kosygin-klikken vifter igjen med det fillete flagget til «hele folkets stat» mens de rasende angriper proletariatets diktatur. Den påstår at antagonistiske klasser ikke lenger eksisterer i sovjetsamfunnet og at det arbeidende folk har «store muligheter til å delta i statsadministrasjonen, i økonomiske og offentlige anliggender».
Dette er løgn. Faktum er at den sovjetiske hersker-klikken hele tiden har styrket herredømmet til det priviligerte borgerlige lag idet den har utøvet et hensynsløst borgerlig diktatur over sovjetfolket.
Siden de rev til seg makten i kommunistpartiet og statsapparatet i Sovjetunionen ved et borgerlig statskupp, har Khrusjtsjov & Co. gjennomført en omfattende utrenskning i hele partiet og i regjeringsinstitusjonene over hele landet, fra de høyere til de lavere rekker. De har innsatt sine tilhengere i ledende stillinger og degradert alle dem de ikke stoler på. Det er blitt meddelt at nesten 70 prosent av de medlemmer i SUKPs sentralkomité som ble valgt på den 19. partikongress i 1952, var blitt rensket ut innen SUKPs 22. kongress i 1961. 60 prosent av dem som ble valgt på den 20. kongress i 1956, ble fjernet innen den 23. kongress i 1966. Prosenttallet er enda høyere for utrenskningene i de lokale parti- og regjeringsorganene. I «valget» til det øverste Sovjet i 1966 ble to tredjedeler av de seirende valgt for første gang. Under dekke av å hjelpe fram «spesialister» «som kan lede store foretagender», har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken dessuten skjøvet et stort antall borgerlige og revisjonistiske elementer inn i parti- og regjeringsorganisasjonene, og i økonomiske, kulturelle og utdannelsesinstitusjoner for å styrke det priviligerte lags herredømme.
Sovjetrevisjonistklikken har gjennomført kraftige tiltak for å styrke statsapparatet, som er under deres kontroll, på slike områder som hæren, politiet, fengslene og rettsvesenet, for å øve borgerskapets diktatur over sovjetfolket. Foruten at de har gjennomført utrenskninger innen hæren og indoktrinert offiserene og soldatene i de væpnete sovjetstyrkene med revisjonistisk ideologi, har de bestemt at den revisjonistiske generallinjen skal være «en rettesnor til handling for de militære kadrer». Sjefene i det militære hierarki i den sovjetrevisjonistiske herskerklikken har brautende sagt til sine offiserer at de må «betingelsesløst gjennomføre» herskerklikkens revisjonistiske politikk og at de som ikke «styrker» seg med revisjonistiske teorier, «til slutt vil bli fjernet fra sin post» eller bli «fritatt for sine plikter, som en kaster fra seg en utslitt hanske». Den sovjetrevisjonistiske klikken har sendt tropper for brutalt å undertrykke og massakrere de revolusjonære sovjetmassene som motsetter seg revisjonismen, og undertrykke streikende arbeidere.
Det ble meddelt at det fant sted en blodig undertrykkelse av en arbeiderdemonstrasjon i byen Tsjimkent i sovjetisk Sentral-Asia i juni 1966. Drosjesjåførene i byen holdt en protestdemonstrasjon fordi en av deres kolleger var blitt slått i hjel av politiet. Arbeiderne gikk til angrep på byens politihovedkvarter og en nærliggende politistasjon. Begge ble brent ned til grunnen. Myndighetene sendte tanks og panservogner for å slå ned demonstrantene. Dusinvis av dem ble drept og mange såret eller arrestert.
Sovjetrevisjonistene har bygd opp en enorm politistyrke og styrke for offentlig sikkerhet. Tilskyndet av frykt for den våknende og stigende motstand i folket og fordi de fant ut at tilmed denne styrke var utilstrekkelig til å opprettholde «offentlig orden», nedsatte de et «departement for offentlig orden i USSR» i juli 1966 og økte antallet motoriserte militsenheter for patruljering og vaktmannskap i de større byene. De reorganiserte også «folkegardene» og sendte sine pålitelige menn for å «befeste» ledelsen i denne styrken. Alexei Kosygin, sovjetrevisjonismens sjef, innrømmet at sovjetdomstolene og militskontorene var blitt «forsterket» i de siste åra og at «antall militsmenn hadde økt».
For å undertrykke og forfølge de brede masser av sovjetfolket som forsvarer marxismen-leninismen, og våger å kjempe og gjøre motstand, har sovjetrevisjonistene plassert sivilkledde politimenn over hele landet og opprettet et stort antall fascistliknende konsentrasjonsleirer. Dette er allment kjent i sovjetfolket. Man oppdaget at sovjetrevisjonistenes spesialtropper for offentlig sikkerhet tidlig i 1967 hadde gjennomført massearrestasjoner i Vest-Ukraina og andre steder, og kastet mange sovjetfolk i konsentrasjonsleirer.
For å undertrykke folkets motstand, proklamerte Bresjnev-Kosygin-klikken at «sanksjoner» ville bli gjennomført mot dem som spredte «rykter og løgner». I en beretning på partiets 23. kongress skrek sjefen for Ukrainas kommunistparti åpent opp om «sosiale sanksjoner» mot dem som sprer «fremmede synsmåter». Det ble meddelt at Den russiske føderative sosialistiske sovjetrepublikk offisielt hadde vedtatt en lov om «sanksjoner». I begynnelsen av 1967 føyde republikken til sin straffelov nye bestemmelser som fastsatte at den som «baktaler sovjetpolitikken og den sosiale orden» og «sprer sovjetfiendtlige rykter», kan dømmes til tre års fengsel. I januar 1967 holdt en gruppe sovjetungdommer en demonstrasjon mot disse nye bestemmelsene. Demonstrantene ble slått ned av politiet og to av dem ble idømt hele tre års fengsel for såkalt «forstyrrelse av den offentlige orden».
Arbeiderklassen i Sovjet boikotter og motsetter seg det «nye systemet» som ble innført av den sovjetrevisjonistiske herskerklikken for å gjenopprette den kapitalistiske økonomi på alle områder. Dette har vakt stor bekymring hos klikken. I desember 1966 vedtok klikken en såkalt «resolusjon om styrking av arbeidsdisiplinen». Resolusjonen understreket nødvendigheten av å gjøre full bruk av «administrative forholdsregler ifølge lovene» og av å styrke «den offentlige anklagers og den høyeste sovjetdomstolens» rolle. På den måten røpet den sin onde hensikt, nemlig at den ville undertrykke den sovjetiske arbeiderklassen.
Under Bresjnev-Kosygins renegatklikk har elementer i det priviligerte lag benyttet seg av sin autoritet og innflytelse og sin kontroll av produksjonsmidlene til å grafse til seg fortjeneste, begå underslag av offentlige midler, spekulere og motta bestikkelser. Nådeløst undertrykker og utsuger de sovjetfolkets masser; ikke så få medlemmer av det priviligerte lag er på dette vis blitt millionærer. De borgerlige elementer som er blitt utpekt til bestyrere og direktører, er blitt mer storsnutet enn noensinne og kan legge driften an etter eget forgodtbefinnende.
Direktøren i reparasjonsverkstedet for elektriske lokomotiver i Sverdslovsk gjennomførte faktisk en «sosiologisk undersøkelse» i staben som hadde gitt uttrykk for sin misbilligelse overfor hans vilkårlighet og simpelhet. Han kalte dem sammen, lukket døra og holdt en brautende åpningstale. «De som er uenig med meg, vær så snill å si det rett til meg, og vær samtidig så snill å si fra om dere er kvalifisert til jobbene deres,» sa han. På den måten ble alle de tilstedeværende tvunget til å si seg «enig» med ham, unntatt en person som brakte fram spørsmålet om forretningsmessig oppførsel og høflighet, og som på grunn av dette seinere ble tvunget til å forlate verkstedet.
Dette er typisk for hvordan det arbeidende folk i Sovjet blir undertrykt, diskriminert og trakassert av de borgerlige elementer som hersker over dem. Det arbeidende folk blir redusert til lønnsslaver og fratatt sine rettigheter. De blir utsatt for disiplinære forholdsregler og kan til og med bli avskjediget eller sendt i fengsel så snart de uttrykker «misnøye» med sin «ledelse».
Det er opplagt at det i dag foregår en hard klassekamp i Sovjetunionen mellom borgerskapet og proletariatet. De sovjetiske revisjonistiske herskerne er politiske representanter for borgerskapets priviligerte lag og utøver utilslørt borgerskapets diktatur i landet. Hva er det om ikke en grov løgn å beskrive Sovjetunionen i dag som «hele folkets stat»?
For og etter Oktoberrevolusjonen gjorde Lenin seg mange refleksjoner om muligheten for at borgerskapet kunne vende tilbake på scenen etter at proletariatet hadde seiret i revolusjonen og opprettet sitt eget revolusjonære styre. Han så klart muligheten for svekkelse av et slikt proletar-styre under en krig, muligheten for degenerering av den økonomiske utvikling og muligheten for en kortvarig triumf for kontrarevolusjonen. Det er virkelig bedrøvelig å se at den muligheten som Lenin klart så, er blitt til tragisk virkelighet i Sovjetunionen i dag. Opphavsmennene til denne sørgelige tragedie er ingen annen enn Khrusjtsjov og hans etterfølgere — Bresjnev-Kosygins renegatklikk.
Den store leder Formann Mao Tse-tung har sagt: «Det sosialistiske system vil til slutt erstatte det kapitalistiske system, dette er en objektiv lov uavhengig av menneskenes vilje. Uansett hvor mye de reaksjonære prøver å holde historiens hjul tilbake, vil revolusjonen før eller seinere finne sted og vil uunngåelig seire». Det er sikkert at sovjetfolket ved å holde fast på Oktoberrevolusjonens ærerike tradisjoner vil løfte den mektige fanen for marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning, gjøre opprør mot den revisjonistiske herskerklikken og gjenopprette proletariatets diktatur i sitt land.
Sovjetrevisjonistene fremmer kapitalistisk økonomi på alle områder
Sovjetrevisjonistenes herskerklikk har i det siste økt sine anstrengelser for å gjøre propaganda for sin falske kommunisme. Den påstår at de bakvendte økonomiske tiltakene som den har gjennomført de siste få åra for fullstendig å gjenreise kapitalismen, «markerer et nytt trinn i utviklingen av sovjetsamfunnet på veien mot kommunismen». Den hevder at det «nye system» hvis kjerne er det kapitalistiske prinsipp som går ut på profittjakt, «er sosialistisk i sitt vesen».
Samtidig som den aktivt gjenoppliver kapitalismen, tviholder sovjetrevisjonistenes herskerklikk på å dekke over den økonomiske utvikling med et slør av «sosialisme» og «kommunisme». Hvilken skamløshet!
Som alle vet gjorde Khrusjtsjov etter at han hadde revet til seg ledelsen av partiet og staten i Sovjetunionen en etterligning av de kapitalistiske driftsmetoder i USA til statens politikk. Han prøvde med alle tenkelige midler å ødelegge de sosialistiske frukter som det sovjetiske arbeidende folk har tilkjempet seg gjennom hard kamp i flere årtier under Lenins og Stalins ledelse, og å fostre og utvikle kapitalisme slik at økonomien i Sovjetunionen ville vende tilbake til en kapitalistisk økonomi.
Den sovjetrevisjonistiske herskerklikk går under ledelse av Bresjnev og Kosygin i Khrusjtsjovs fotspor og følger uten skrupler den revisjonistiske linjen for gjenopplivning av kapitalismen i Sovjetunionen, slik denne linjen ble lagt fram på SUKPs 20. og 22. kongress, og har i virkeligheten gått mye lengre enn sin forgjenger. I de siste få år har den gjennomført hva Khrusjtsjov ikke hadde tid til å gjøre og som Khrusjtsjov ikke våget å gjøre med frie hender.
Den nåværende sovjetrevisjonistiske herskerklikken har energisk presset igjennom «økonomiske reformer» i de forskjellige greiner av den nasjonale økonomi i samsvar med Libermans anbefalinger. Resolusjoner er vedtatt, lover er innført, og reguleringer kunngjort i plenumsmøter i SUKPs sentralkomité og på møter i Sovjetunionens øverste sovjet i de siste tre år, med sikte på å presse igjennom det «nye systemet» som setter profitten over alt annet, og gjøre det «nye systemet» til en del av partiets allmenne politikk.
På plenumsmøtet i SUKPs sentralkomité i mars 1965 avga Bresjnev en beretning om de «nødvendige tiltak» som måtte gjennomføres i det sovjetiske landbruk. Han sa i sin beretning at «graden av profitt skulle legges til grunn for en objektiv vurdering av virksomheten til kollektivbrukene og statsbrukene».
I sin beretning til plenumsmøtet i SUKPs sentralkomité i september samme år, hvor han hovedsakelig behandlet «økningen av den økonomiske ansporing i industriproduksjonen», sa Kosygin at profitt er hovedkriteriet for bedømmelsen av den enkelte bedrifts «bidrag» og at profittjag er «den beste måten hvormed en bedrift kan øke sin effektivitet». Han antydet at den «økonomiske ansporing» kunne økes ved «priser, profitter, bonuser og kreditter».
De resolusjoner som ble vedtatt på de to plenumsmøtene, er det viktigste grunnlaget sovjetrevisjonistenes herskerklikk har til å fremme kapitalismen på alle områder av industri og jordbruk. Resolusjonen som ble vedtatt av SUKPs 23. kongress i 1966, fastslo uttrykkelig at «virkeliggjørelsen av det nye systemet for planlegging og økonomisk ansporing er hovedoppgaven i den nærmeste framtid». På møtet i det øverste sovjet i august samme år, understreket Kosygin at det «nye systemet» «skulle spres gradvis til alle deler av nasjonaløkonomien».
Ifølge den siste statistikk har i alt 5500 industri- og gruveforetagender, et stort antall «statsbruk» og andre statsforetagender i jordbruket og over 400 000 magasiner og butikker eller nesten halvparten i hele landet gått over til det nye kapitalistiske systemet. Det er ventet at de resterende foretagender vil følge etter innen utgangen av 1968.
Kjernen i det «nye systemet» som den sovjetrevisjonistiske herskerklikken så kraftig skyver i forgrunnen under påskudd av «økonomiske reformer», består i omfattende bruk av kapitalistiske driftsformer i alle deler av nasjonaløkonomien, en fullstendig avskaffelse av de sosialistiske produksjonsforhold og en grundig nedriving av det sosialistiske økonomiske grunnlaget. Gjennomføringen av det «nye systemet» har tilintetgjort den tidligere enhetlige økonomi med statsplanlegging og latt profitten få en dominerende stilling. Det gir bedriftene fullmakt til selv å bestemme egenrådig over sin produksjon og sine driftsplaner, og gir dem frie hender til å søke å oppnå større profitt, slik tilfellet er med de kapitalistiske bedriftene. Det utstyrer bedriftslederne med flere og større privilegier, og gir dem makt til fritt å behandle forhold som vedrører produksjonen, finansene og personalet i bedriftene. «Bestemmelser gjeldende sosialistiske statsdrevne fabrikker» som ble presset igjennom i Sovjetunionen i 1966, fastsetter at bedriftene skal ha fullmakt til å «eie, bruke og bestemme over» alle eiendeler i bedriftene og til å selge «overflødig» utstyr, transportmidler, råstoffer, materiell og drivstoff, til å leie ut bygninger, varehus, utstyr og transportmidler som «midlertidig ikke er i bruk», til uavhengig å avskrive «foreldede» faste aktivaposter, til å bruke fond som er bevilget dem til kapitaloppbygging, «utenom planen», og til å bruke materiell som er tildelt dem til produksjon, til å fullføre ordre som de har påtatt seg «utenom planen». Disse bestemmelsene gir bedriftslederne makt til å fastsette eller forandre lønningene, gradene og bonusene for arbeiderne og funksjonærstaben, til egenrådig å ansette eller avsette arbeidere og fastsette straffer for dem, og uavhengig bestemme over bedriftens oppbygging og administrasjon. På den måten har bedrifter med sosialistiske eiendomsforhold gått over til kapitalistiske foretagender, som eies av et priviligert skikt av borgerskapet, og de brede lag av arbeidsfolk i industri og jordbruk er blitt lønnsslaver, som må selge sin arbeidskraft.
Som et resultat av at det «nye systemet» er innført, blir ulikhetene og motsetningene større for hver dag i sovjetsamfunnet. Ledelsen i mange industribedrifter, «statsbruk» og handelsforetagender består etter hvert av nye borgerlige elementer som får høye gasjer, mottar store bonuser, setter seg utover vanlig praksis og spiller herrer over arbeiderne som blir utbyttet og undertrykt. Direktørene for mange av industribedriftene har tilmed solgt slike produksjonsmidler (statseiendom) som maskinverktøy, heiser, generatorer, lokomotiver og sømløse rør med fortjeneste. Sovjetrevisjonistene kan ikke dekke over disse harde fakta som viser at kapitalismen gjeninnføres i Sovjetunionen, uansett hvor mye de bruker propagandaapparatet til å produserer mangfoldige bind fulle av løgner om alt «som er oppnådd» under det «nye systemet».
Foruten at de skyver det «nye systemet» i forgrunnen, har sovjetrevisjonistenes herskerklikk i de siste få år også gjennomført en rekke tiltak for å oppmuntre og frambringe en spontan utvikling av de kapitalistiske krefter. Det første tilbakevirkende tiltaket i den retning som Bresjnev & Co. gjennomførte etter at de hadde overtatt makten, var å gå enda lengre i å lette på restriksjonene for private jordteiger og privateid buskap for «kollektivbøndene» og de ansatte på statsbrukene. De fikk også vedtatt en resolusjon som påla statsbanken å utstede langsiktige lån til å fremme økning av den privateide buskapen. Resultatet er at den private økonomi vokser seg sterkere for hver dag. Khrusjtsjov begynte i sin tid å «eksperimentere» med å dele ut jord til produksjonsbrigader. Men hans etterfølgere har gått et skritt videre, de deler ut nasjonaliserte jordarealer til forskjellige lag som skal dyrke opp hvert sitt jordstykke over et langt tidsrom. Sovjetrevisjonistenes talerør, «Pravda» og «Komsomolskaja Pravda», har ved flere anledninger trykt lederartikler som krever: «Vi må marsjere videre med større styrke og besluttsomhet i denne retning». Sovjetpressen har tilmed gått inn for utdeling av jord til de enkelte landarbeidere.
I denne perioden fjernet sovjetrevisjonistklikken tilmed alle restriksjoner på prisene på landbruksprodukter og buskapsprodukter på det frie marked og gikk aktivt inn for en ikke-innblandingspolitikk som satte døra på vidt gap for private kjøpmenn. Ifølge ufullstendige beregninger var det i 1966 mer enn 7500 frie markedsplasser hvis avsetningsområder dekket hele Sovjetunionen. Disse markedsplassene erstattet «statsdrevne matvaremagasiner» når det gjaldt ferske matvarer. Det var i gjennomsnitt 17 millioner mennesker som hver måned solgte sine produkter på det frie marked. De frie markedene kontrolleres av private kjøpmenn som driver spekulasjon. De krever ublu priser og de foretar seg alle slags lurerier. Den sovjetrevisjonistiske ledelsen avsetter kjempemessige fond til oppbygging av store, moderne markedsplasser slik at forholdene blir lagt til rette for kapitalistisk drift. Samtidig er også de «statsdrevne stormagasiner» opptatt med å sikre seg profitt og drive fri konkurranse, og bringer på den måten forvirring inn i handelslivet.
Khrusjtsjov erklærte seg i sin tid villig til «å ta kreditt fra djevelen selv», det vil si å tigge kapitalistene i USA om «lån» for å «bygge kommunismen». Nå har hans elever sørget for at hans ønske har gått i oppfyllelse. I de siste få år har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken tilstrebet den «åpne dørs» politikk overfor monopolkapitalgrupper i USA, Frankrike, Italia og Japan, og undertegnet den ene avtalen etter den andre for å oppmuntre dem til å foreta en økonomisk inntrengning i Sovjetunionen for å plyndre landets naturlige ressurser og å utbytte det arbeidende sovjetfolk. Før Oktoberrevolusjonen var Tsar-Russland et «paradis» hvortil de vestlige kapitalistiske land eksporterte kapital og hvor de høstet kolossale profitter og plyndret landet for råvarer. I dag, 50 år seinere, har de sovjetrevisjonistiske lederne igjen tillatt disse lands monopolkapitalister å strekke sine klør inn i landet.
Helt siden det «nye systemet» ble satt ut i livet på alle områder av sovjetøkonomien, har den vestlige borgerlige presse og nyhetsbyråer sendt en strøm av lovprisninger over det. «U.S. News and World Report» sier rosende at sovjetisk industri- og service-foretagender har gått over «til en markedsøkonomi» som i de kapitalistiske land og opererer med et «profitt-system». Det uttaler med stor glede at forandringene «markerer kanskje begynnelsen til slutten på det kommunistiske system som er blitt praktisert i nesten 50 år i dette landet». En AFP-korrespondent melder at produksjonen i landbruket i Sovjetunionen nå bestemmes på grunnlag av de enkelte arbeidslag, og roser dette som en «liberalisering» av jordbruksystemet i landet. Den britiske avisen «Guardian» berømmer sovjetrevisjonistene for at de oppløser statsbrukene «i små arbeidsenheter (lag) som ikke behøver være større enn én eller to familier». Hvis dette får lov å fortsette, sier den, «vil til slutt noe i likhet med et familiesystem for jorddyrking gjenoppstå i Russland».
Alt dette viser klart at de «nye utviklingsetapper på sovjetsamfunnets vei til kommunismen» som den sovjetrevisjonistiske herskerklikken skryter av, helt og holdent er en fullstendig gjenreisning av kapitalismen. Dette viser klart at deres «økonomiske reformer» i det hele tatt ikke har noe å gjøre med sosialismen, men er skamløse, forræderske handlinger overfor sosialismen og kommunismen.
50 år er gått siden den store Oktoberrevolusjonen. Under Lenins og Stalins ledelse skapte sovjetfolket den første sosialistiske stat i verden, hvor folkets sosialistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene, kollektiviseringen av landbruket og en sosialistisk planøkonomi ble etablert. Men avskum som Khrusjtsjov, Bresjnev, Kosygin og liknende som går imot historiens strøm, fører Sovjetunionen ut i den kapitalistiske hengemyr. De sanne kommunister i Sovjetunionen og det store sovjetfolket vil ikke finne seg i at slike tilstander får lov til å fortsette. De vil sikkert fylke seg rundt den store Oktoberrevolusjonens fane, gjennomføre Lenins og Stalins vilje, fortsette kampen, bryte ut av mørket og igjen vinne fram til frigjøring.
Sovjetrevisjonistene — Garantister for kontrarevolusjonær kultur
Den sovjetrevisjonistiske herskerklikken har i mange år gjort bruk av litteratur og kunst som et middel til å avle kontrarevolusjonære idéer i folket for å kunne gjenreise kapitalismen. Likevel var den nylig frekk nok til å erklære at «en sosialistisk, ekte kultur for folket var blitt skapt i løpet av kulturrevolusjonen» i Sovjetunionen, og erklære at «å oppdra det arbeidende folk til høy kommunistisk bevissthet er den viktigste forutsetningen for overgangen til kommunismen».
Samtidig som den opptrer som hovedrepresentant for sovjetborgerskapets priviligerte lag, håper klikken at den med slike smukke ord kan føre folket bak lyset, skjønnmale sitt forræderi og på den måten opprettholde sitt reaksjonære styre. Men den skremmende kontrarevolusjonære utvikling på litteraturens og kunstens område i Sovjetunionen har avslørt Bresjnev-Kosygin-klikkens forherdete løgner.
I de 50 år som har gått siden Oktoberrevolusjonens seier, har representanter for utbytterklassene som ble styrtet, ikke et øyeblikk opphørt med å utnytte litteraturen og kunsten som grunnlag for motangrep. Etter kamerat Stalins død ble de kontrarevolusjonære skribenter, som ble inspirert og oppmuntret av den store konspiratøren Khrusjtsjov og hans sleng, enda mer aktive.
Etter å ha forberedt folkeopinionen for kontrarevolusjonen, satte Khrusjtsjovs revisjonistklikk i scene sitt «palasskupp» og rev til seg ledelsen i partiet og staten. Siden dengang har Khrusjtsjov selv og hans trofaste disipler som Bresjnev og Kosygin kastet maska og åpent dirigert sine spyttslikkere på litteraturens og kunstens område til å forgifte og korrumpere folket mer hensynsløst enn noen gang før, til å rette voldsomme angrep på proletariatets diktatur og det sosialistiske system, og til å opptre som agenter for USA-imperialismens mest dekadente kultur.
Giftige angrep på proletariatets diktatur
Ved å skape en kontrarevolusjonær folkeopinion for kapitalismens gjenoppretting, har den sovjetiske revisjonistklikken først og fremst rettet sin ildgivning mot proletariatets diktatur, mot Lenin, grunnleggeren av den første stat i verden under proletariatets diktatur, og mot Stalin, den store marxist-leninisten og Lenins etterfølger.
Så tidlig som i trettiåra utga Mikhail Sjolokov, den sovjetrevisjonistiske litteraturens patriark, «Og stille flyter Don», hvor han tilsverter Oktoberrevolusjonen og forherliger en kontrarevolusjonær, og andre reaksjonære verker.
I 1954, året etter Stalins død, opptrådte Sjolokov på den andre felles kongress for sovjetiske forfattere for å angripe de prinsipper som var oppstilt av Lenin, om at «litteraturen må bli en del av proletariatets allmenne sak».
Så kom den reaksjonære forfatter Ilje Ehrenburg med sin roman, «Tøværet», hvor han skjeller ut proletariatets diktatur som «den strenge vinteren» og roper på «våren», det vil si på gjenopplivningen av kapitalismen.
Etter at Khrusjtsjovs gruppe hadde tilrevet seg makten, ble kontrarevolusjonære verker på litteraturens og kunstens område brakt utover Sovjetunionen i en raskere og kraftigere strøm enn noensinne. Tsjukhrais film, «Den klare himmel», Tvardovskys lange dikt, «Bak horisonten», og «Tyorkin i den annen verden» og Solsjenitsins roman, «En dag av Ivan Denisovitsj’ liv», er bare noen få eksempler på de giftige verkene som ble utgitt for folket.
Forfatterne av disse verkene identifiserer seg med utbytterklassene og de kontrarevolusjonære som er undertrykt av proletariatets diktatur. Rasende skjelte de ut det sosialistiske systemet og de framstilte proletariatets diktatur så grusomt som mulig. I deres verker blir Stalin, den store proletariske revolusjonære som fast ledet sovjetfolket under byggingen av sosialismen, framstilt som en hjerteløs «despot», mens beskrivelsene av Lenin, revolusjonens store lærer, blir grovt forvrengt slik at han framstilles som en vulgær borgerlig humanist som trodde på den borgerlige «teorien om den menneskelige natur» og viste toleranse overfor klassefiendene. De mange «erindringer» og romaner om Lenin og slike filmer som «Fortellinger om Lenin» og «Lenin i Polen» er alt sammen søppel av samme slag.
Dessuten har Bresjnev, Kosygin & Co. gjenopplivet litterære spøkelser som for lenge siden var blitt forkastet av sovjetfolket, rehabilitert dem og tilmed forherliget dem. Like før 50-årsdagen for Oktoberrevolusjonen bestemte de seg for å utgi en roman av den kontrarevolusjonære forfatteren Boris Pasternak, «Doktor Zhivago», hvor den store Oktoberrevolusjon skjelles ut som «en anakronisme» og en «uopprettelig ulykke».
Framstiller ensidig krigens redsler, preker kapitulasjonisme
Formann Mao Tse-tung, den store leder for verdens revolusjonære folk, har understreket at: «Alle kriger i historien deler seg i to slag: rettferdige og urettferdige kriger. Alle progressive kriger er rettferdige, mens alle kriger som hemmer framsteget er urettferdige. Vi kommunister er imot alle urettferdige kriger som hemmer framsteget, men vi er ikke imot de progressive, rettferdige krigene. Vi kommunister er ikke bare ikke imot rettferdige kriger, vi tar aktivt del i dem.»
For å tilfredsstille sine herrer, imperialistene, har sovjetrevisjonistene ikke gått av veien for ensidig å framstille krigens redsler, preke kapitulasjonisme og drive propaganda for overlevelsens filosofi.
Like etter Sovjetunionens kommunistpartis 20. kongress i 1956, gikk Sjolokov, revisjonistklikkens førstetrompeter på litteraturens område, i spissen med å utgi sin novelle, «En manns skjebne». I novellen beskrev han soldatene i den Røde armé som kjempet heltemodig mot de fascistiske hordene, som svake kujoner. Han gnålte om og om igjen på temaet om at det å overleve er alt og forbannet den store antifascistiske krigen fordi den hadde «begravet de siste gleder og håp» for sovjetfolket.
Dette reaksjonære verket ble rost opp i skyene av Khrusjtsjov fordi det passet inn i hans reaksjonære politiske linje. En film med samme navn ble laget på grunnlag av denne fortellingen for å spre dens giftige innflytelse.
Like etter Sjolokov kom Konstantin Simonov som ga ut sin roman, «Den levende og den døde», og Tsjukhrai kom med «Balladen om en soldat». Den siste ble fulgt av slike usle filmer som «Ivans barndom» og «Tranene flyr». Alle sammen beskrev ensidig krigens redsler og ble derfor høyt skattet av imperialistene. Noen av dem vant til og med spesialpriser hos imperialistene.
For å forberede folket på den utenrikspolitiske generallinje som gikk ut på kapitulasjon overfor USA-imperialismen, dirigerte Bresjnev-Kosygin-klikken, etter at den var kommet til makten, sine litterære øk som den betalte, til å framstille det ene verk etter det annet for å skjønnmale USA-imperialismen.
I en film som kom nylig, «Tsjukotkas administrator,» forkynner sovjetrevisjonistene likefram ønskeligheten av å bygge «sosialismen» i samarbeid med amerikanske spekulanter og med amerikanske dollar.
En annen film, «Journalisten», iscenesatt av Gerasimov, legger stor vekt på å skildre «fortroligheten» mellom en amerikansk reporter, agent for USA-imperialismen, og en sovjetrevisjonistisk journalist.
I filmen «49 dager» blir soldater i USA-imperialismens tjeneste alle sammen smiskende omtalt som «kjekke karer». Det amerikanske nyhetsblad og de amerikanske imperialistenes talerør «Time», ønsket filmen velkommen fordi den var tydelig pro-amerikansk og kritisk mot kommunismen. Den bemerket med tilfredshet at filmen antydet at bare amerikanerne kan redde russerne.
Preker reaksjonær, dekadent borgerlig ideologi For å møte kravene som oppstår som følge av den fullstendige gjenreisning av kapitalismen i landet, har den sovjetrevisjonistiske klikken uten skrupler spredt reaksjonær, dekadent borgerlig ideologi gjennom litteraturens og kunstens media. For eksempel skuespillet, «104 sider kjærlighet» som går inn for at man skal søke fornøyelser og individuell lykke. Det har gjort stor lykke utover landet helt siden det ble laget i 1964 og star ennå på Moskvateatrenes repertoar.
For å forgifte sovjetfolkets sinn falbyr de sovjetrevisjonistiske herskerne troløst den usleste og mest reaksjonære og dekadente imperialistiske «vestlige kultur»; de har gjort det til et statsanliggende å lære av den amerikanske borgerlige livsstil. De begynte i 1958 med å slutte en overenskomst med USA om «kulturell utveksling», og en slik utveksling har foregått uavbrutt i de siste ti år. Under dekke av «kulturell utveksling», har vestlige gule filmer og romaner, rock-and-roll, vulgær jazzmusikk og abstrakte malerier oversvømmet Sovjetunionen.
S. K. Romanovsky, formann for den sovjetiske komité for kulturelle forbindelser med utlandet, har røpet at «det er adskillige hundre kopier av amerikanske filmer som blir vist i vårt land». Filmer som reklamerer for den amerikanske livsstilen slik som «For en gal, gal gal verden» og filmer om mord blir vist regelmessig i sovjetiske byer. Redaktøren av «Literaturnaja Gaseta» innrømmet at amerikanske romaner, som falbyr den dekadente borgerlige ideologi, «er de utenlandske bøker som går best i Sovjetunionen».
Alt dette søppelet som byr på mord og sex har alvorlig fordervet den sosiale moral og spesielt har det alvorlig forgiftet den yngre generasjonens sinn.
Kontrarevolusjoner kultur kan ikke redde sovjetrevisjonistene fra undergang
Formann Mao Tse-tung, vår tids største marxist-leninist, har på genialt og skapende vis, og over hele linjen tatt opp arven etter, forsvart og videreutviklet marxismen-leninismen og har ført den inn i en helt ny etappe, etappen for Mao Tse-tungs tenkning. Mao Tse-tungs uovervinnelige tenkning har lyst opp framskrittets vei for den internasjonale kommunistiske bevegelse og helt og holdent knust Khrusjtsjovs revisjonisme så vel politisk, ideologisk som teoretisk. Kinas store proletariske kulturrevolusjon som Formann Mao personlig tok initiativet til og som han selv leder, har ført fram til den nye æra for den internasjonale kommunistiske bevegelse og har klemtet med dødsklokkene for imperialismen, revisjonismen og de reaksjonære. Under fanen til marxismen-leninismen, Mao Tse tungs tenkning, vil sovjetfolket med sine ærerike revolusjonære tradisjoner sikkert reise seg i opprør mot Bresjnev, Kosygin og den lille håndfull med andre revisjonister, og begrave dem sammen med den kontrarevolusjonære kulturen de har bydd fram. Sovjetfolket vil sikkert yte nye bidrag til den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og på nytt heise Oktoberrevolusjonens røde fane over Kreml.
Større klasseforskjell, skjerpet klassekamp i Sovjetunionen
Den sovjetrevisjonistiske herskerklikken gjorde forleden på nytt forsøk på å dekke over at det foregår en alvorlig klassekamp i Sovjetunionen. Klikken prøver å få det til å se ut som om «de sosiale forhold som forårsaker at et menneske utbytter et annet, er blitt fullstendig fjernet» og at sovjetsamfunnet bare består av «vennligsinnede klasser og grupper av arbeidende folk, og karakteriseres av enhetlige økonomiske, sosiale, politiske og ideologiske interesser», osv.
Dette er svindelen som går ut på at «klassekampen dør ut». Den brukes som et røyketeppe over det forhold at borgerskapet retter sitt angrep mot proletariatet.
Formann Mao Tse-tung, den store lederen for verdens revolusjonære folk, har påpekt: «Den sosialistiske samfunnsordning er rådende i et forholdsvis langt historisk tidsrom. I løpet av dette historiske tidsrommet vil klasser, klassemotsetninger og klassekamp fortsette å eksistere, kampen mellom den sosialistiske retning og den kapitalistiske retning vil fortsette og faren for kapitalistisk gjenreisning vil fortsatt være til stede».
Det er et faktum at klassekampen aldri har opphørt i Sovjetunionen etter Oktoberrevolusjonen. De herskende klasser som ble styrtet, og de nye borgerlige elementer har uavbrutt og hvileløst fortsatt kampen mot proletariatet i det skjulte eller åpenlyst og fra alle kanter i et forsøk på å styrte proletariatets statsmakt. Situasjonen i klassekampen i Sovjetunionen har undergått en radikal forandring etter at den ledende revisjonistgruppen rev til seg ledelsen for staten og partiet, og erstattet proletariatets diktatur med borgerskapets diktatur.
Helt siden revisjonistgruppen kom til makten, har det dannet seg et priviligert borgerlig lag. Dette laget består av degenererte elementer fra kadrene i partiet og regjeringsorganene og fra forskjellige bedrifter og landbruksforetagender, og de borgerlige intellektuelle.
Dette priviligerte lag er pilaren i det sosiale grunnlaget for den revisjonistiske herskerklikken som er den politiske hovedrepresentanten for dette laget. Denne lille gruppe mennesker er antagonistisk til de brede masser av arbeidere, bønder, revolusjonære kadrer og intellektuelle som utgjør over 90 prosent av befolkningen i Sovjetunionen. Den lille gruppes forhold til de brede masser er som utbyttere til utbyttede. Motsetningen mellom dem og folkets masser er hovedmotsetningen i dagens sovjetsamfunn. Det er en uforsonlig antagonistisk klassemotsetning.
Det priviligerte lag har forandret statsmakten som det kontrollerer, til et redskap til å undertrykke og herske over folket og utøve borgerskapets diktatur. Det fører streng kontroll med de væpnete styrker, skjerper uopphørlig politiforholdsreglene, plasserer sivilkledde agenter i hver eneste krok i landet, setter opp mange konsentrasjonsleirer og undertrykker nådeløst enhver mishagsytring eller opposisjon i det arbeidende folk. Det skyr ingen anstrengelser når det gjelder å hjelpe den kontrarevolusjonære kultur, det gjør sitt ytterste for å spre borgerlige ideer for å korrumpere og forgifte sovjetfolket. Det benytter seg av sin bestemmelsesrett over produksjonsmidlene og levnedsmidlene og setter i verk grusom utbytting og undertrykkelse av sovjetfolkets masser. Spesielt i de siste få åra har Bresjnev-Kosygin-klikken fremmet en rekke forordninger, resolusjoner og bestemmelser for å få gjennomført en fullstendig gjenreisning av kapitalismen. Dette har igjen ført til en raskere økning av klasseforskjellen og skjerpet klassekampen i landet.
Statseide industri- og handelsforetagender har ikke lengre en sosialistisk natur i Sovjetunionen i dag. De er gatt over til å bli foretagender som eies av det priviligerte lag. Bestyrerne bruker sin makt vilkårlig og overmodig. «Det er jeg som er sjef,» sa en av dem, «og derfor kan jeg gjøre hva jeg vil.» De tar «forholdsregler» mot enhver som viser den minste motstand. Sjefen for et foretagende i Kirov-området har selv utarbeidet straffereglementet for arbeiderne. I løpet av ett år har han utstedt 223 ordrer om straff for 125 arbeidere og om å gjøre 350 arbeidere ansvarlig for materielle tap.
De korrupte lederne for sovjetbedriftene begår ofte underslag, spekulerer og driver illegale fabrikker og butikker for å skaffe seg selv store fortjenester. I en illegal produksjonsenhet i en konfeksjons- og trikotasjefabrikk i Moskva, drevet av en sjefsmekaniker i samarbeid med fabrikkens direktør, ble det f. eks. «tatt alle mulige forholdsregler for å bygge opp et privat uregistrert lager av råstoffer, deler og ferdige produkter som ble holdt utenfor fabrikkens vareopptelling for å selge disse tingene med fortjeneste for dem selv». På den måten hadde sjefsmekanikeren alene hatt en fortjeneste på hundretusener av rubler.
Sovjetfolket er også blitt frarøvet sitt arbeids frukter med andre midler. I tillegg til den offisielle politikken med høye gasjer til bedriftslederne, har det «nye systemet» tillatt dem å fastsette lønningene og bonusene selv. Bonusene blir regulert opp eller ned i forhold til lønningene slik at høye lønninger gir høye bonuser.
Bedriftenes sjefer er de som mest samvittighetsløst raner til seg fruktene av arbeidernes arbeid. Under det «nye systemet» har gasjen for sjefsingeniøren i en plastikkfabrikk i den Russiske unionsrepublikk steget fra 560 til 1400 rubler. Direktøren for en sammenslutning av industriprosjekter i Lipetsk var ved hjelp av forskjellige manøvrer i stand til å inndrive sju bonuser på i alt 1400 rubler i løpet av en måned.
«Lederne» for disse bedriftene praktiserer en hensynsløs utbytting og undertrykkelse av det arbeidende folk ved at de misbruker sin makt og ved at de har alt å si med hensyn til produksjonsmidlene. Er ikke dette borgerlige elementer i dette ordets fulle betydning? Er ikke deres virksomhet voldsomme angrep på proletariatet?
Samtidig som de sovjetiske statsbrukene og kollektivbrukene har degenerert til kapitalistiske foretagender og former for kulakk-økonomi, har den individuelle økonomien utviklet seg voldsomt. Den individuelle økonomien i landbruket og dets sidenæringer, svarer for over halvparten av landets brutto-produksjon av jordbruksvarer. Forsyningene av poteter, grønnsaker, kjøtt og egg stammer hovedsaklig fra den privateide økonomi.
Sammen med oppløsningen av den kollektive økonomien og utviklingen av den privateide økonomien, er det vokst fram et stort antall nye borgerlige elementer og kulakker, og klasseforskjellen på landsbygda har økt faretruende. På ikke så få steder blir jordarealer i folkets eie solgt eller leid ut og enkeltpersoner ansetter hjelp til å dyrke de private jordteigene. For eksempel på «Lenin kollektivbruk» og på bruket oppkalt etter SUKPs 22. kongress, som begge ligger i Kuibysjev-distriktet i Tadsjikistan, har deler av de folkeeide jordarealer blitt overlatt til enkeltpersoner, slik at det praktiseres forpaktning av jorda. Det ble meddelt at de private jordarealene som tilhørte direktøren for Jambul statseide frukthage og partisekretæren der, til sammen omfattet to og en halv hektar. De leide også landarbeidere til å dyrke grønnsaker på åkrene sine, men lønningene ble betalt av frukthagen. De to mennene tjente adskillige tusen rubler på salget av grønnsaker.
Med stilltiende samtykke og oppmuntring fra den sovjetrevisjonistiske herskerklikken har den illegale fordelingen og beslagleggelsen av jordarealer som tilhører staten og kollektivbrukene, fått et faretruende omfang. Noen ledere har tilegnet seg store jordområder og offentlig eiendom til privatbruk. Således har en brigadeleder på Sjdanov statsbruk i Ascrbaidsjan utvidet sin private eiendom til det femdobbelte og overtatt frukttrær som tilhørte statsbruket. Den gjennomsnittlige frukthøsten i 1966 var 150 centner pr. hektar på brigadeledernes private jordarealer, mens gjennomsnittet for hele statsbruket bare var 6 eller 7 centner pr. hektar. Noen av arbeiderne på statsbruket avslørte at den lille håndfull ledere tilmed delte frukten som tilhørte statsbruket mellom seg, allerede mens frukten hang på trærne.
Formenn, eksperter og annet ledende personell på brukene i Sovjetunionen begår omfattende røveri overfor landbruksarbeiderne. De mottar «godtgjørelser» som er ti eller snesevis ganger større enn inntektene til en vanlig landarbeider. I «Bakuarbeidernes kollektivbruk» i Aserbaidsjan f. eks. var formannens gjennomsnittlige månedsinntekt i 1965 på 1076 rubler mens landarbeiderne bare fikk 38 rubler eller tilmed enda mindre.
Disse lederne har omgjort statsbrukene og kollektivbrukene til privat eiendom og er ivrig opptatt med spekulasjoner og underslag, de utbytter og undertrykker bøndene samvittighetsløst. Kan man nekte for at de er nye kulakker?
Både i byene og på landet er det mange slags borgerlige elementer som driver private fabrikker og forretninger, driver private hoteller, er ivrig opptatt med forretningsspekulasjoner eller tilmed driver som pantelånere. Kan det nektes for at dette er typiske utbyttere?
Under det borgerlige priviligerte lags herredømme er arbeiderne og bøndene blitt lønnsslaver. De har ingenting de skulle ha sagt politisk og de har ingen garanti for sitt arbeid og levebrød. For å oppnå høyere fortjeneste har bedriftene ofte på ulovlig vis avskjediget mange arbeidere, og på den måten stiger tallet på arbeidsløse stadig. Hele 600 tilfelle av ulovlige avskjedigelser ble i 1966 behandlet av retten i Den latviske republikk. Lastebilverksted nr. 15 i Moskva avskjediget ti prosent av sine arbeidere med ett slag bare for å øke fortjenesten etter at det «nye systemet» ble innført. Det ble opplyst at de avskjedigede arbeiderne gikk arbeidsløse i lang tid.
Det arbeidende sovjetfolket utsettes derfor igjen for kapitalistisk undertrykkelse og utbytting og er stadig truet av arbeidsløshet og avskjedigelse. Ifølge «Komsomolskaja Pravda» fikk en tekstilarbeiderske sparken fordi hun nektet å gå med på arbeidsformannens ulovlige krav om nattskift. Formannen gikk så langt som til å holde tilbake hennes legitimasjonskort, hennes lønn og hennes personlige eiendeler, og nektet tilmed å gi henne noen sluttattest. Fordi hun manglet legitimasjonskort gikk hun arbeidsløs i to måneder og ble tvunget til å begå selvmord. Er det noen forskjell på skjebnen til denne arbeidersken i Sovjetunionen og arbeidernes ulykkelige lodd under kapitalismen?
Slike eksempler fra sovjetlivet avslører den sovjetrevisjonistiske herskerklikks løgner om «vennligsinnede klassers» «enhetlige interesser» og bringer for dagen at klikken utøver borgerskapets diktatur.
De brede lag av det arbeidende sovjetfolk, revolusjonære kadrer og revolusjonære intellektuelle vil aldri ha «enhetlige interesser» med dem som den sovjetrevisjonistiske gruppen kaller «vennligsinnede klasser». De nærer et inngrodd hat til herredømmet og utbyttingen til det borgerlige priviligerte lag. En gammel Moskva-arbeider utbrøt forbitret: «Våre ’ledere’ nå er ikke annerledes enn kapitalistene og godseierne før Oktoberrevolusjonen. Vi arbeidere og bønder lever av rugbrød og poteter mens de eter fisk, kjøtt, melk og smør. De kjører i lukkede biler og bor i luksuriøse hus. De som utfører mer arbeid får mindre lønn, mens de som arbeider lite eller ikke arbeider i det hele tatt, mottar høye gasjer.» En annen sa: «De som er høyt på strå har ingenting til felles med oss verken med hensyn til levemåte eller språk.»
Disse to arbeidernes uttalelser er representative for stemmen i hjertene på sovjetfolket. Sovjetfolket tyr til en rekke midler for å motarbeide det borgerlige priviligerte lags herredømme. Mange steder blir det demonstrert og streiket trass i all politiundertrykkelse. I juni 1967 gikk drosjesjåførene i Tsjimkent, Sentral-Asia, til rasende angrep og brente ned politihovedkvarteret og en nærliggende politistasjon.
Under en diskusjon som nylig ble holdt ved Marxist-leninist-instituttet fordømte den gamle bolsjeviken Sjagajev trassig Khrusjtsjov og hans etterfølgere fordi de hadde sveket Oktoberrevolusjonens vei og gjenreist kapitalismen.
Det er en overflod av fakta som viser at kampen som det arbeidende sovjetfolk, revolusjonære kadrer og revolusjonære intellektuelle fører mot den sovjetrevisjonistiske lederklikkens herredømme, daglig vokser i styrke og omfang.
Sovjetfolket som har Oktoberrevolusjonens ærerike tradisjoner, vil øse ny styrke av Mao Tse-tungs store tenkning og Kinas store proletariske kulturrevolusjon, og vil slå den sovjetrevisjonistiske herskerklikken som hersker med hård hånd over dem, sønder og sammen.
Sovjetisk helsevesen tjener det priviligerte borgerlige lag
Bresjnev-Kosygins renegatklikk har i forbindelse med gjenreisingen av kapitalismen på alle områder i Sovjetunionen stilt det offentlige helsevesen til tjeneste nesten utelukkende for det priviligerte, borgerlige lag. Dette har forårsaket sterk forbitrelse blant de brede masser av det arbeidende folk i Sovjetunionen, går det fram av meldinger fra Moskva.
Helsetjenesten konsentrert i store byer For å tilfredsstille behovene til det priviligerte borgerlige lag har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken konsentrert et stort antall helsearbeidere og utstyr i noen få store byer, mens helsevesenet på landet, hvor en betydelig del av befolkningen bor, er sjokkerende dårlig utbygd.
Resultatet er en alminnelig misnøye blant landbefolkningen.
Noen kadrer på grunntrinnet skrev i «Selskaja Sjisny»: Over store deler av landsbygda er «sykehusene små og overfylte». «Det er mangel» på leger. «Når det gjelder medisin, kan nesten ingenting skaffes på landsbygda. Sykehusene har sluppet opp for de mest nødvendige medisiner. Samme hvor gjerne legene ønsker å skrive ut gode resepter, kan de ikke gjøre det fordi de vet at disse legemidlene ikke er tilgjengelige».
«I våre sykehus tas det ikke prøver. For å få tatt prøver må en reise til distriktssentret som ligger over 60 kilometer borte, og det tar vanligvis dager å komme fram og tilbake,» skriver de. «Til og med hvis du har tannverk, må du dra inn til distriktssentret. Og det er ikke store sjanser for at en får rask behandling, for det er alltid lange køer.»
I siste juni-nummer av «Sarja Vostoka» avslører man at klinikkene i et stort antall distrikter i Den georgiske republikk «ikke får tilstrekkelig tilførsel av medisiner og andre sykdomsforebyggende midler,» og enkelte legemidler «er det ofte for lite av.»
Omhyggelig «helsetilsyn» for det priviligerte lag
Disse priviligerte, borgerlige herremenn, deres koner og bortskjemte barn, som hersker med hard hånd over det arbeidende folk, spiser godt og gjør ingenting, og det eneste de er opptatt av er hvordan de skal leve lenger. Det er disse personer som de sovjetiske helsearbeiderne må ta seg av. Mange «kursteder» er blitt bygd i Sovjetunionen, men det store flertall av dem som kommer dit som rekonvalesenter, er partisekretærer, bestyrere, fabrikkdirektører, eksperter og andre priviligerte personer. Da «opphold på kursteder» kan kjøpes, drar de priviligerte ikke bare alene til «kurstedene», men drar med seg kone og barn. Og livet i slike «kursteder» er ifølge «Sovjetkultur» karakterisert ved «luksus, lediggang og all slags fornøyelser». «Folk ligger på stranda, drikker eller drar til konserthallen og sløser bort pengene sine». «Vulgær jazz lyder fra tettpakkede og svakt opplyste haller» hvor folk «danser rock’n’roll under blålig lys». Kurstedene er «utklekkingssteder for forbrytelser». Kort sagt, «å være rekonvalesent» på disse stedene er å leve det samme utsvevende liv som det vestlige borgerskap. Jo lengre man er «rekonvalesent» på disse stedene, desto mer revisjonistisk blir man.
Disse velfødde herrer og damer er på samme måte som godseierne og kapitalistene i Tsar-Russland stort sett veldig opptatt av sitt utseende. Derfor har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken satt mye inn på å opprette skjønnhets-salonger. Ifølge en Tass-melding er det over 110 slike «institutter» i Sovjetunionen. I Moskva ble en slik salong i 1966 utvidet til et «vitenskapelig forskningssenter for kosmetologi» (læren om skjønnhetsmidler) hvor antall spesialister økte til 300. For å hjelpe det nye priviligerte lag til å holde tritt med det vestlige borgerskap, utveksler de sovjetiske «skjønnhets»-institusjonene hyppig erfaringer med skjønnhetsakademiet i Paris, med Elizabeth Ardenfirmaet i London og med andre vestlige «skjønnhets»-spesialister som står til tjeneste for borgerskapets herrer og damer i Vesten.
Fullstendig likegyldighet med hvordan det arbeidende folk lever
Sovjetunionen er i dag blitt en stat under borgerskapets diktatur. Det offentlige helsevesen i Sovjetunionen er konsentrert i de store byene og er ikke bare ute av stand til å tjene landsbygdas brede bondemasser, men lukker også dørene for det arbeidende folk i byområdene. Arbeiderne er nektet medisinsk behandling når de er syke og blir ofte nødt til å arbeide under sykdom. De har ingen garanti for sitt liv.
Den sovjetrevisjonistiske pressen brakte en gang denne historien: Den sovjetiske hvalfangstflåten holdt til i de tropiske farvann i Søratlanterhavet. En eldre arbeider gikk til legen og klaget over høyt blodtrykk. Legen målte det og fant at det hadde steget til 210. Han anbefalte at den gamle mannen skulle reise hjem med fryseskipet. Flåtens personal-tillitsmann mente det samme og meldte saken til flåtekommandøren. Flåtekommandøren viste seg fullstendig likegyldig med den gamle arbeiders liv, og spurte legen rasende: «Hvorfor vil du sende ham tilbake når vi har mangel på mannskap?» Legen svarte: «Han lider av høyt blodtrykk, og jeg kan ikke innestå for hva som kan hende med ham.» Flåtekommandøren slo da kategorisk fast: «Det er ikke noe alvorlig. Han kan utføre noe lett arbeid slik som å skjære hvallever.» På den måten måtte den gamle arbeideren skjære hvallever i dagevis på dekket i den stekende tropiske sola. Noen dager før flåten vendte tilbake til Odessa havn, sendte flåtekommandøren en beskjed til kapteinen for en hvalfangerbåt: «Styr tett opp til flaggskipet. En viktig gjenstand skal sendes i forveien til Odessa i natt.» Båten kom opp til flaggskipet og den «viktige gjenstanden» som ble lastet over fra flaggskipet, viste seg å være liket av den gamle arbeideren.
«Literaturnaja Gaseta» meldte i sitt juni-nummer 1967 om et tilfelle med en ung mann som hadde falt ned fra en høyde. Etter en overfladisk undersøkelse sa legen: «Et slikt fall betyr ingenting for en slik kraftig kar.» Men om kvelden begynte mannen å kaste opp og besvimte, og litt etter døde han. Ved obduksjonen ble det påvist kraniebrudd og hjerneblødning.
Et annet tilfelle som ble meldt i pressen, dreide seg om en gallesteinsoperasjon. Pasienten hadde enda større lidelser etter operasjonen enn før. En undersøkelse viste at steinene fremdeles lå igjen, fordi operasjonen var utført på galt sted.
Slike tilfelle forekommer meget ofte i Sovjetunionen
Fordi den sovjetrevisjonistiske herskerklikken ikke bryr seg om alminnelige menneskers liv, gjør sykdommer seg sterkt gjeldende i Sovjetunionen og fører til stor dødelighet blant det arbeidende folk.
Det ble meldt at influensa-epidemien brøt ut i landet i 1957, 1959, 1962, 1965 og tidlig i 1967. I Moskva og i Leningrad led over en million mennesker av den. Sovjettidsskriftet «Statistisk oversikt» fastslår et tall på 1 690 000 døde i Sovjetunionen i 1965. Dette er det høyeste tall siden 1954 og en økning på over 100 000 sammenliknet med tallet for 1964. Den store økningen i antall dødsfall skyldes den sterke influensaepidemien i februar og mars 1965.
Sovjets høyere skoler — Steder hvor den framtidige adel kan drive sine utsvevelser
Utsvevelser, latskap og til og med lovløshet tar overhånd på sovjetiske institusjoner for høyere utdannelse i dag. Den totale lovløshet som råder i Moskva-instituttet for kooperativer, er typisk for det som foregår blant studentene i de sovjetiske høyere utdannelsesstedene under Bresjnev-Kosygin-renegatklikkens styre.
I institusjonene for høyere utdannelse lever ungdom fra det priviligerte lag som har støtte i sine foreldres stilling, autoritet og penger, et utsvevende liv, skaper forstyrrelse og begår tilmed mord.
På den annen side blir studenter som opprettholder lov og anstendighet forfulgt, da ideologisk forvrengning er dagens orden i disse institusjoner.
Lovløshet blant ungdom fra det priviligerte lag
En artikkel som nylig sto i tidsskriftet «Det leninistiske banner» avslører de fordervelige forhold i Instituttet for kooperativer. En av studentene, A. Bagajev, prøvde å voldta en kvinnelig student, Tamara Zyuzina, i sitt soveværelse. I sin forbitrelse kastet A. Bagajev Tamara ut av vinduet i sjette etasje.
Tamara hadde sterkt mislikt de ulykkelige konsekvenser av de bakvendte tiltak den sovjetrevisjonistiske herskerklikk hadde truffet. Hun skrev i anmerkningsrubrikken på innmeldingsblanketten som hun fylte ut da hun begynte på instituttet: «Min bestefar var en gammel bolsjevik, som har lært meg å skjelne mellom virkelige menn og simple uslinger».
Bagajev, sønn av et borgerlig element, og hans sleng, hadde sammen med flere andre dagdrivere lenge vært på jakt etter henne, og kommet med trusler mot henne og hennes venninner.
Tamara tilbakeviste skarpt tilnærmelsene og ville ikke ha noe å gjøre med dette pakket fra det priviligerte lag. Men i Sovjetunionen i dag kan det nye aristokrati og deres barn under borgerskapets diktatur gjøre hva de vil ved å utnytte sin innflytelse til å fare rått fram mot det arbeidende folk og deres barn hvis rettigheter nå for tiden er spredt for alle vinder. Tamara Zyuzinas død er et typisk tilfelle.
Strid innen ledelsen og akademiske skandaler
På spørsmålet om hvem som må holdes ansvarlig for Tamaras død, «var rektor og hans gruppe tilbøyelig til å mene at man til syvende og sist måtte legge skylda på den sosiale organisasjon», mens partikomitéen «mener at hovedskylda lå hos administrasjonen». Begge prøvde å skyve skylda over på den andre.
Artikkelen avslører at det i lang tid har vært ført en «hemmelig krig» mellom rektoren og sekretæren i partikomitéen på instituttet. «En ødeleggende strid raser mellom dem som sitter på toppen», understreker artikkelen.
«Ungdommelige elever hakker hverandre i filler som om det skulle være deres umiddelbare plikt», fortsetter artikkelen. Noen av lærerne «har mottatt bestikkelser fra studentene», andre «avholder rett og slett eksaminasjonene i en restaurant . . . krangel fant sted mellom den-og-den og den-og-den på grunn av sjalusi».
Typiske eksemplarer av den kommende borgerlige generasjon
Artikkelen fortsetter med å si: «Livlig svartebørshandel med importerte kvinnejakker finner sted i soverommene i instituttet. Sterk drikkfeldighet er vanlig blant mange studenter, og sammen med denne lettlivethet oppstår det intime forhold. Dette er nå blitt så alminnelig at ingen blir overrasket over det. Sovesalene er blitt et yndet tilfluktssted for visse dagdrivere. Der kan de ha sine drikkelag, der kan de drive sine utsvevelser og noen ganger tilbringer de natta i jentenes rom .. .».
Stillingen for «noen av studentene er meget spesiell. De mottar hver måned store summer av sine foreldre som «gaver» og tilbringer sin fritid i restauranter og kafeer sammen med jenter av samme slag. De mener helt naturlig at dette er den minst besværlige måten å få høyere utdannelse på … rikelig understøttelse fra faren tillot ham (A. Bagajev) å drive om på gatene . . . andre av samme type som ivrig er på jakt etter eksamensbevis, har bygd seg et solid reir her (på instituttet) . . .».
«Og så var det tilfellet med Zurab Katamadze. Han drakk ofte sterkt på soverommet, og stanset de kvinnelige studenter som gikk forbi. Mens han var i Moskva, stakk han innom på kafeen «Den klare dam», drakk seg full og banket serveringsdamen. Og straffen han fikk var bare en symbolsk straff .. .».
Revisjonistklikken vil ikke unnslippe sin straff
Ifølge det som ble avslørt i artikkelen i «Det leninistiske banner», er ikke Tamara Zyuzinas død og de nedverdigende forhold på Moskva-instituttet for kooperativer noen tilfeldighet. Det er det uunngåelige resultatet av at kapitalismen gjenopplives slik som Bresjnev, Kosygin & Co. har gått inn for.
Instituttet har en minnehall for Volosjina, en heltinne fra den antifascistiske krig og et udødelig eksempel på de edle egenskapene hos den generasjon som vokste opp under Stalin.
Tjuefem år seinere ble Tamara Zyuzina, som var barnebarn av en gammel bolsjevik og som kom fra en familie fra det arbeidende folk, drevet i døden av en bortskjemt sønn av en mann fra det priviligerte lag.
De unge bøllene og drukkenboltene, dagdriverne og svartebørshandlerne ved Moskva-instituttet for kooperativer, som utnytter sine fedres innflytelse og farer rått fram mot det arbeidende folk og deres barn, er levende eksempler på det borgerlige utdannelsessystem, som ble gjeninnført av den revisjonistiske herskerklikken.
Forræderiet og de avskyelige forbrytelsene som denne revisjonistklikken har gjort seg skyldig i ved å gjenreise kapitalismen i Sovjetunionen, har skapt brennende harme blant massen av arbeidende folk og studenter i landet. Sovjetfolket som styrtet tsaren og tilintetgjorde de tyske fascisthordene, vil sikkert ikke tillate at den nåværende lille gruppe kontrarevolusjonære revisjonister unnslipper sin straff.
Den sovjetrevisjonistiske klikken driver på med linjen for „fredelig overgang’’
I forbindelse med sin «feiring» av 50-års jubileet for Oktoberrevolusjonen har de sovjetrevisjonistiske herskerne ikke skydd noen anstrengelser for å prøve å framstille seg som «trofaste arvtakere» av revolusjonens sak. Men det som er falskt er falskt, og ingen kamuflasje kan skjule dette renegatpakkets sanne ansikt. Det forbryterske forræderiet mot Oktoberrevolusjonens vei som de har begått de siste årene, deres ivrige forsvar for og styrking av linjen for «fredelig overgang», er tilstrekkelig til å vise hva de virkelig er.
Marxismen-leninismen har alltid åpent forkynt at den voldelige revolusjonen er uunngåelig. Den har pekt på at det grunnleggende spørsmål for proletariatets revolusjon, er å følge den voldelige revolusjons spor, gripe den politiske makt i væpnet kamp og opprette proletariatets diktatur. Vår store leder Formann Mao Tse-tung har sagt: «Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hand, dvs. at spørsmålet løses ved krig.» Han har også sagt: «Politisk makt vokser ut av geværmunningen.» Disse berømte tesene av Formann Mao har allmenn gyldighet.
Den sosialistiske Oktoberrevolusjon fant sted i Russland for femti år siden. Det var en stor revolusjon hvor det «å løse problemet med krig» og proletariatets maktovertakelse gjorde det klart for folket i alle land at den væpnete kamp er den eneste vei proletariatet kan gå for å ta makten og gjennomføre overgangen fra kapitalisme til sosialisme. De moderne sovjetrevisjonister fra Khrusjtsjov til Bresjnev og Kosygin og andre av samme type har begått forræderi mot Oktoberrevolusjonens vei, forrådt marxismen-leninismen, benektet den allmenngyldige betydningen av Oktoberrevolusjonens vei, gått imot voldelig revolusjon, og forfektet «fredelig overgang» fra kapitalisme til sosialisme. På SUKPs 20. kongress i 1956 la Khrusjtsjov fram linjen for «overgang til sosialismen langs den parlamentariske vei,» dvs. «fredelig overgang». Bresjnev, Kosygin & Co. har overtatt hver smitt og smule av dette.
Lik prester som forkynner «evangeliet», har Bresjnev, Kosygin & Co. satt alt inn på å preke for «fredelig overgang». De har påstått at sjansene «for overgang til sosialismen langs den fredelige vei er blitt mangedoblet», at det under de rådende forhold er utsikt til at arbeiderklassen i de kapitalistiske land kan «gripe den politiske makt uten borgerkrig», osv.
Disse revisjonistene har utnyttet jubileet i 1967 til å fordoble sine anstrengelser for å forherlige linjen med «fredelig overgang». De har utgitt dokumenter på vegne av «SUKPs sentralkomité» og publisert mange artikler i sine revisjonistiske aviser og tidsskrifter hvor de frekt har forvrengt Oktoberrevolusjonens vei og realitetene i dagens klassekamp i et nytt forsøk på å by fram sin «fredelige overgang». Under henvisning til Oktoberrevolusjonens vei og dens internasjonale betydning, går disse dokumenter og artikler uten unntak imot den voldelige revolusjon. Under påskudd av at proletariske partier må ha en «fleksibel taktikk» og at styrkeforholdet mellom klassekreftene har forandret seg, har de hevet «fredelige former for kampen» og «fredelige metoder i kampen» for overgangen til sosialismen opp i skyene. De har påstått at «den parlamentariske vei kan være en form for fredelig utvikling av revolusjonen» og at «det er mulig å marsjere fram mot sosialismen» uten at proletariatet griper makten, «uten proletariatets direkte ledelse». Den sovjetrevisjonistiske herskerklikken har i sitt offisielle organ, «Isvestia», frekt publisert en artikkel av den franske sjefsrevisjonisten Rochet, som påstår at det er mulig å gjennomføre en «overgang til sosialismen» «langs en vei som er forskjellig fra den som ble fulgt av det russiske arbeidende folk», dvs. Oktoberrevolusjonens vei.
Ved å gjenta Khrusjtsjovs gamle knep, har Bresjnev-Kosygin-klikken gjort seg umake med å pusse opp Oktoberrevolusjonen med «freds»-ferniss. En vil huske at Khrusjtsjov & Co. for å tilbakevise den voldelige proletariske revolusjon, offentlig påsto at Oktoberrevolusjonen ble «gjennomført nesten helt fredelig». En artikkel i nr. 10 av det sovjetrevisjonistiske tidsskrift, «Kommunist», har nå skamløst beskrevet Oktoberrevolusjonen som en «sjelden og ublodig» revolusjon. En artikkel i tidsskriftet «Røde stjerne» fra 27. mai 1967 og en annen artikkel i nummer 2 av «Filosofiens problemer» tegner et helt igjennom falskt bilde som viser at «den sosialistiske revolusjon ikke nødvendigvis innbefatter væpnet vold; dets innhold består av økonomiske og politiske forandringer» og at «borgerskapet vil gi fra seg makten fredelig» hvis det «er overbevist om at væpnet motstand er håpløs». For å forsvare denne svindel har disse artiklene tydd til sjonglering med ord. Det heter at «vold ikke behøver ha form av væpnet vold» og at «vold ikke nødvendigvis er forbundet med bruk av våpen og borgerkrig». Faktum er at oppkomlingene i Kreml har funnet det nødvendig å rettferdiggjøre sin linje for «fredelig overgang» med slikt ordkløveri. Dette viser tydelig hvor langt de har degenerert.
Den lille gruppe renegater overfor proletariatet — Khrusjtsjov, Bresjnev, Kosygin & Co — har i årevis iherdig fulgt en kontrarevolusjonær linje for «fredelig overgang» for å svekke folkets revolusjonære vilje og undergrave arbeiderklassens og det arbeidende folks revolusjonære kamp i de forskjellige land. De har ivrig reklamert for «parlamentariske metoder» for «fredelig overgang» til sosialismen, slik dette praktiseres av revisjonistgrupperinger i Frankrike, Italia og noen andre land. I dette øyemed framstiller de disse gruppers virksomhet som revolusjonære aksjoner «som i prinsippet er viktige for kommunister i alle land» og oppfordrer sterkt kommunistene å følge eksemplet.
I Asia ødsler de med lovprisninger over den linjen for «fredelig overgang» som følges av slike revisjonister som Dange-gruppa i India. De roser det såkalte «sosialistiske programmet» til den reaksjonære Ne Win-klikken opp i skyene og prøver å føre det burmesiske folk bak lyset med sludder om at deres land under Ne Wins styre «begynner å gå over til sosialismen». I mellomtida har de hjulpet Ne Win i hans anstrengelser for å legge press på kommunistpartiet i Burma for at det skal gå bort fra den væpnete kamp og gå over til den «fredelige utviklingens» og «fredelige overgangens» vei, på linje med de indiske revisjonistene.
Ved å preke for den samme kontrarevolusjonære linje i Latin-Amerika, har sovjetrevisjonistene dirigert revisjonistgrupperinger på dette kontinent til å sabotere folkenes væpnete kamp mot den amerikanske imperialismen og diktaturene i deres egne land.
Det samme er tilfellet i Afrika. Seminaret, «Afrika, nasjonal og sosial revolusjon», som ble satt i scene av den sovjetrevisjonistiske herskerklikken i oktober 1966, var et nytt friskt eksempel på dens forsøk på å by fram sin «fredelige overgang» i denne verdensdel. En representant for sovjetrevisjonistene på seminaret pratet rappkjeftet om ønskeligheten av å gjennomføre fredelig revolusjon «ved hjelp av evolusjon» i Afrika. Han understreket nødvendigheten av «å bygge opp og utvide den fredelige veiens overlegenhet over den ikke-fredelige vei i den revolusjonære bevegelsen (i de afrikanske land)» og å «marsjere fram på den ikke-kapitalistiske vei med fredelige midler». Dette var et høyrøstet forsøk på å lede det afrikanske folk på villspor og inn på den «fredelige overgangens» vei.
Umiddelbart før Oktoberrevolusjonen advarte den store Lenin folket om at den borgerlige stat kan «ikke bli avløst av proletariatets stat (proletariatets diktatur) gjennom ‘bortdøen’, men som alminnelig regel, bare gjennom en voldelig revolusjon». I året etter Oktoberrevolusjonen understreket han om og om igjen at den voldelige revolusjon var uunngåelig nødvendig. Han snakket om «borgerkrig, som ikke en eneste stor revolusjon i historien har greid seg uten, og uten hvilken ikke en eneste virkelig marxist kunne tenke seg overgangen fra kapitalisme til sosialisme».
I motsetning til dette har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken hengitt seg til alt slags tomt prat om «fredelig overgang» og om muligheten for at arbeiderklassen kan «vinne makten uten borgerkrig». Den skjønnmaler borgerskapet, og sier at det muligens «gir fra seg makten fredelig». Ved å opptre som agenter for den slags revisjonistisk gift, har klikken tilmed gjort seg stor umake med å skildre Oktoberrevolusjonen som en «fredelig revolusjon». Hva er dette om ikke et skamløst forræderi mot den store Lenin og Oktoberrevolusjonens sak?
Denne streikebryterbanden i Kreml har oppdaget et påskudd for sin linje for «fredelig overgang» i de såkalte endrede styrkeforhold mellom klassene i de siste få tiår. Men historien viser ubarmhjertig at i de 50 lange åra etter Oktoberrevolusjonen har det ikke forekommet noe tilfelle av «fredelig overgang» fra kapitalisme til sosialisme i et eneste land. Tvert imot, den viser at de kommunistiske partiene i mange land har forårsaket alvorlige tilbakeslag for revolusjonen ved at de har viklet seg inn i «fredelig overgang». Ved å slå inn på den «parlamentariske vei» har Maurice Thorez i Frankrike, Palmiro Togliatti i Italia og deres med-revisjonister forspilt seierens frukter som folket i disse to land erobret i væpnet kamp under siste verdenskrig, og lemlestet den utmerkede revolusjonære situasjon. Dange-klikken, Namboodiripad og liknende personer i India har fulgt linjen for «fredelig overgang» i mange år. Dermed har de forrådt de væpnete bondeoppstandene i Telengana og andre steder i 1946-51, og blitt redskaper for den reaksjonære kongressregjeringen i undertrykkelsen og utbyttingen av folket. Iraks kommunistiske Parti som engang var fylt av revolusjonær livskraft, ble som følge av press fra utlandet nødt til å gå med på Khrusjtsjovs revisjonistiske linje for «fredelig overgang», og med katastrofale konsekvenser. Det ble tatt på senga av det kontrarevolusjonære militærkuppet for få år siden. Titusener kommunister og revolusjonære mennesker i Irak ble massakrert og revolusjonen i Irak led et alvorlig tilbakeslag.
Alle disse erfaringene og lærdommene fra fortida avslører ubarmhjertig Khrusjtsjov, Bresjnev, Kosygin og en håndfull andre degenererte individer som en bunt politiske svindlere som ikke har noe til felles med «trofaste arvtakere» til Oktoberrevolusjonen. Det er krystallklart at deres «fredelige overgang» ikke er annet enn motstand mot revolusjonen og trygging av kapitalismen i den kapitalistiske verden.
Disse erfaringene og lærdommene har også brakt klarhet til verdens revolusjonære folk og satt dem i stand til å fatte riktigheten av marxismen-leninismens læresetninger, Mao Tse-tungs tenkning om den proletariske revolusjon og riktigheten av Formann Maos velkjente tese om at «politisk makt vokser ut av geværløpet». De har forstått at de må følge Oktoberrevolusjonens vei og gripe til våpen hvis de vil styrte den gamle verden og bygge opp en ny sosialistisk verden. Ikke noe bedrag eller sabotasje fra Bresjnev og andre kremmere som byr fram den revisjonistiske varen «fredelig overgang», kan stanse denne revolusjonære utvikling.
Økende kontrarevolusjonært samarbeid i verdensmålestokk mellom USA og Sovjetunionen
Det stadig sterkere samarbeid mellom den moderne sovjetrevisjonismen og den amerikanske imperialismen er i dag kjennetegnet av at Bresjnev-Kosygins renegatklikk har knyttet sin kontrarevolusjonære linje for «USA-Sovjet-samarbeid for verdensherredømmet» sammen med de amerikanske imperialistenes globale kontrarevolusjonære strategi.
Sovjetrevisjonistene er ute etter å få i stand verdensomfattende overenskomster med de amerikanske imperialistene og samarbeider med dem i verdensmålestokk. Derfor er Moskvas utenrikspolitikk blitt lagt om for å passe med Washingtons globale kontrarevolusjonære strategi.
Etter at den kom til makten, har Bresjnev-Kosygin-klikken langt overgått sin forgjenger Khrusjtsjov, med hensyn til kontrarevolusjonært samarbeid med den amerikanske imperialismen. Ved å kaste seg nesegrus foran føttene til yankeene, har klikken blitt medskyldig nr. 1 i den amerikanske imperialismens kinesiskfiendtlige, antikommunistiske, folkefiendtlige og kontrarevolusjonære virksomhet.
USA-Sovjet-allianse for å motarbeide Kina, og dannelse av en kinesiskfiendtlig innringning
USA-Sovjets kontrarevolusjonære samarbeid er først og fremst rettet mot det sosialistiske Kina som holder Mao Tse-tungs tenknings store røde banner høyt i været og som besluttsomt støtter opp om folkenes revolusjonære kamper. Kina er nå den største hindring for USAs kontrarevolusjonære strategi for verdensherredømmet og det sovjetiske forræderi mot interessene til verdens revolusjonære folk. Derfor er det blitt nødvendig både for Washington og Moskva at de i sin kontrarevolusjon retter brodden mot Kina. Da Kosygin, anfører for den sovjetrevisjonistiske klikk, i juni 1967 snakket med USA’s president, Johnson, bak lukkede dører, diskuterte de den kinesiskfiendtlige alliansen som «det mest presserende spørsmål» og deres viktigste «fellesinteresse».
I tre år har Bresjnev-Kosygins renegatklikk arbeidet hand i hand med den amerikanske imperialismen i rasende bekjempelse av Kina, og den har begått mange forbrytelser som Khrusjtsjov ikke fikk tid til eller våget å gjøre. Spesielt etter at det kinesiske folk med framgang hadde satt i verk den proletariske kulturrevolusjon som rystet hele verden, steg Sovjetrevisjonistenes og de amerikanske imperialistenes «aksjonsenhet» mot Kina til nye høyder. Sovjetrevisjonistene og de amerikanske imperialistene skalv på grunn av de kraftige slag den store revolusjonen rettet mot dem. I nært samarbeid sveivet de ut av sine propagandamaskiner løgner og bakvaskelser rettet mot Kina, trykte opp hverandres kinesiskfiendtlige artikler og rettet avsindige angrep mot Formann Mao Tse-tung, den store lederen for verdens revolusjonære folk, og hans altovervinnende tenkning.
De herskende sovjetrevisjonister tok en rekke alvorlige skritt for ytterligere å forgifte forholdet mellom Kina og Sovjet, og gjorde seg gang på gang skyldige i provokasjoner mot Kina. I forening med Washington har de hisset de reaksjonære i en rekke land opp til å begå den ene sjokkerende fascistiske grusomhet etter den annen mot Kina. De prøver iherdig å piske opp en voldsom kinesiskfiendtlig hets over hele verden i et forgjeves forsøk på å stanse den verdensomfattende spredningen av Mao Tse-tungs altopplysende tenkning.
Et viktig ledd i kjeden av USA-Sovjets trekk mot Kina er å omringe Kina. Med dette for øyet har den sovjetiske herskerklikken fraternisert med den amerikanske imperialismens følgesvenner og lakeier i Asia — de reaksjonære i India, Japan og Indonesia, og sammen med disse klekket ut forbryterske planer mot Kina.
Tidlig i 1966 besøkte Kosygin India og hadde samtaler med USAs visepresident Hubert Humphrey og den indiske statsminister Indira Gandhi om åpenlyst å styrke den amerikansk-sovjetisk-indiske alliansen mot Kina. I 1967 sendte Sovjetrevisjonistene i samsvar med det USA foretok seg, en militærmisjon til India, og ytte sammen med USA enorm militær og økonomisk assistanse til de indiske reaksjonære, samt hjalp og tilskyndet dem i deres vanvittige strid mot Kina.
Sovjetrevisjonistene har også beilet til de japanske militaristene, som er et viktig redskap for den amerikanske imperialismen, for å sette dets kinesiskfiendtlige politikk ut i livet. Høytstående tjenestemenn har reist i pendelrute mellom Moskva og Tokio i de siste tre år. Med Washingtons åpne eller skjulte velsignelse har den sovjetrevisjonistiske klikken ikke nølt med å ofre Sovjetunionens interesser og undertegnet en rekke overenskomster og traktater med Eisaku Sato-regjeringen i Japan. En amerikansk-sovjetisk-japansk allianse rettet mot Kina har på den måten kommet i stand.
I samsvar med den amerikanske imperialismens politikk mot Japan, hadde topp-personene i den sovjetrevisjonistiske klikken og deres stedfortredere i august 1966 samtaler bak lukkede dører i Moskva med utenriksministeren i Sato-regjeringen om politiske, økonomiske og militære spørsmål, og framskyndet dermed det sovjet-japanske samarbeidet på alle områder.
Sovjetrevisjonistene har aktivt understøttet den indonesiske fascistiske militærklikken som kom til makten ved USAs hjelp. De og de amerikanske imperialistene har skjenket store summer til det reaksjonære indonesiske regimet som gjengjeld for dets voldsomme kinesiskfiendtlige og antikommunistiske hets og dets blodige undertrykkelse av de progressive krefter i hjemlandet. De har gitt regimet politisk og økonomisk understøttelse så vel som store mengder «militær hjelp». Sovjetrevisjonistene har hatt den frekkhet å erklære at de og «Malaysia», som er et produkt av amerikansk og britisk nykolonialisme, har felles «interesser» og at deres mål er å «legge bånd» på Kina.
I samsvar med fellesplanlegging med de amerikanske imperialistene dannet Indonesia, Filippinene, Thailand og «Malaysia» en «Forening av sørøstasiatiske land» som et ledd i den amerikansk-sovjetiske kinesiskfiendtlige innringningen.
Amerikansk-sovjetisk sammensvergelse for å slå ned den verdensomspennende revolusjonære kamp med større kraft
Det amerikansk-sovjetiske samarbeidet har som siktepunkt å forsterke undertrykkelsen av den revolusjonære kamp som verdens folk fører og da især de stadig sterkere nasjonale frigjøringsbevegelsene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Sovjetrevisjonistene har brakt Vietnam-spørsmålet inn i det «amerikansk-sovjetiske samarbeidet for verdensherredømmet» og ikke skydd noen anstrengelser for å hjelpe den amerikanske imperialismen med å slukke flammene fra det vietnamesiske folks revolusjonære kamp. Sovjetklikkens kontrarevolusjonære dobbelttaktikk, som går ut på skinnhjelp til det vietnamesiske folk, men i virkeligheten er forræderi, er nøye avpasset til den amerikanske imperialismens kontrarevolusjonære dobbelttaktikk, som går ut på å utvide krigen og samtidig på falskt vis tilby «fredsforhandlinger». Hendingene i de siste få år har vist at den amerikanske imperialismen benytter en taktikk som vekselvis går ut på å bombe Vietnam for å tvinge det til å gå med på fredsforhandlinger, og å oppnå det samme med bombestans og med krigføring tvinge det til å overgi seg.
Hver gang den amerikanske imperialismen skiftet over fra en taktikk til en annen, ble den møtt med positivt medhold og nært samarbeid fra Moskvas side. Siden begynnelsen av 1967 har denne forræderske virksomheten fra Sovjetrevisjonistenes side blitt mer åpenlys enn noensinne. Da den amerikanske imperialismen omhyggelig konstruerte opp et nytt «München-komplott» i forbindelse med «Vårfest-våpenhvilen» på de vietnamesiske slagmarkene tidlig i 1967, løp den sovjetrevisjonistiske klikken gledelig ærend for dem. Som et ekko av Washington skrek propaganda-apparatet i flere måneder opp om fredsforhandlinger etter bombepausen. Klikkens førere trådte fram for personlig å tjene som Washingtons fredsforhandlingsmeklere. Etter instruksjon fra USA hadde Kosygin intense samtaler om Vietnam med den britiske statsminister Harold Wilson i London. P. V. Podgorny, en annen av klikkens førere, falbød den amerikanske imperialismens «fredsforhandlings»-svindcl mens han var i Italia. Han holdt til og med hemmelige rådslagninger med pave Paul den sjette, en av Washingtons trofaste tjenere, for å få i stand en skitten handel for å forråde det vietnamesiske folks interesser.
I juni 1967 dro Kosygin personlig til USA og i det skumle møtet i Glassboro klekker han og Lyndon Johnson ut en ny overenskomst om Vietnam-spørsmålet. Begge parter innrømmet at Vietnam var det «nøkkel»-spørsmålet som ble diskutert på møtet. Seinere kom Dean Rusk tilbake til det utslitte spørsmålet om å «nedtrappe» krigen og «gjeninnkalle Geneve-konferansen». Dette var bare en variasjon over temaet å formå Vietnam til å gå med på fredsforhandlinger ved hjelp av bombestans. I november 1967 klekket Washington og Moskva ut en ny «fredsforhandlings»-plan i FN.
Overalt hvor folket har reist seg til kamp mot den amerikanske imperialismen og fanget den i en felle, har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken kommet den amerikanske imperialismen til unnsetning ved å slukke flammene fra folkenes kamp. Det har vært tilfelle i Vietnam, Kongo (K) og Den dominikanske republikk. Og det er enda mer tilfelle i forbindelse med hendingene i Midt-Østen siden juni 1967 da det arabiske folk reiste seg til motstand mot den amerikansk-israelske aggresjonen.
I Midt-Østen har den sovjetrevisjonistiske klikk gått inn for det mest åpne forræderi. Før Israel etter tilskynding av USA angrep de arabiske land, forte klikken de arabiske land bak lyset og sløvet deres årvåkenhet. Da de arabiske land var kommet i vanskeligheter som følge av den amerikansk-israelske aggresjonen, informerte klikken Washington over den «hete linjen» om sine sanne hensikter og på den måten oppmuntret den den amerikanske imperialismen til å fortsette aggresjonen. Da den amerikanske imperialismen og Israel i alt vesentlig hadde fullført sine planer for den militære aggresjon, ilte klikken med å slå seg sammen med USA og Storbritannia om å utarbeide en «våpenhvile»-resolusjon og tvinge det arabiske folk til å kapitulere for angriperne. Like etter dette besøkte Kosygin, hvis hender var besudlet av det arabiske folkets blod, USA og konfererte med Johnson om en større sammensvergelse for å undertrykke det arabiske folkets kamp mot den amerikanske imperialismen.
Amerikansk-sovjetiske transaksjoner om europeisk «sikkerhet» og «kjernefysisk ikke-spredning»
I de siste år har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken med stadig større heftighet skreket opp om «europeisk fred og sikkerhet». Et av de viktigste målene med dette, er å hjelpe den amerikanske imperialismen med å skape et «stabilisert» Europa og forskyve det militære trykket østover slik at Washington kan frigjøre flere av sine væpnete styrker til å undertrykke folkenes revolusjonære kamp over hele verden, og spesielt utvide aggresjonskrigen i Vietnam og styrke de militære disposisjonene mot Kina. Med dette for øye har den sovjetrevisjonistiske klikken mer enn en gang ivret for at det skulle sammenkalles «en europeisk konferanse» for «å myke opp situasjonen i Europa» ytterligere. I juli 1967 fikk den Warszawapaktlandenes politiske rådgivende konferanse til bl.a. å foreslå at det ble opprettet et «europeisk sikkerhetssystem» og at fremmede tropper ble trukket ut fra Europa. I april 1967 holdt klikken sammen med en håndfull tilhengere i Øst-Europa en kontrarevolusjonær konferanse i Tsjekkoslovakia og sendte der ut en erklæring hvor de går inn for nedrustning, oppløsning av militærblokkene, opprettelsen av et europeisk «sikkerhetssystem» og samarbeid mellom alle europeiske stater — alt sammen med sikte på «europeisk fred og sikkerhet». Disse forslagene fikk varm tilslutning og støtte av Lyndon Johnson.
Sovjetklikken har også under påskudd av «europeisk fred og sikkerhet», øvet trykk for «å forbedre forholdet mellom øst og vest» for å gjøre det lettere for den amerikanske imperialismen å drive undergravings- og infiltrasjonsvirksomhet mot Sovjetunionen og de østeuropeiske land. Johnson-administrasjonen har gjentatte ganger kunngjort at den akter å bygge «en bro til Vesten» for Sovjetunionen og Øst-Europa. Den har tilmed offentlig henvendt seg til den sovjetrevisjonistiske klikken for å få hjelp til «å lege med fredelige midler splittelsen» mellom øst og vest i Europa slik at Sovjetunionen og de østeuropeiske land sammen med de vestlige europeiske kapitalistland kan danne en «enhet» under USAs ledelse. Den sovjetrevisjonistiske klikken har reagert med vennlighet på oppfordringen til «fredelig utvikling» av Sovjetunionen og de østeuropeiske land og på USAs «brobyggings»-politikk. Sovjet-USA har i de siste få åra synbart økt tempoet med «å forbedre forholdet mellom øst og vest». USA har ikke bare lettet på handelsrestriksjonene overfor Sovjetunionen, men også inngått en rekke avtaler med Sovjetunionen om kulturell utveksling, sivil luftfart, fiskerier samt en konsulæravtale. Amerikansk kapital har i økende grad deltatt i den sovjetrevisjonistenes «kommunistiske» oppbygging.
For å kunne beholde hva de har igjen av sitt kjernefysiske monopol og fortsette sin kjernefysiske utpressing, har USA og Sovjetunionen vært ivrig opptatt med å få i stand en avtale om «ikke-spredning av kjernefysiske våpen» så tidlig som mulig. Kinas vellykkede kjernefysiske prøve har gjort dem enda ivrigere. Som et resultat av de kompromisser og innrømmelser sovjetklikken gang på gang har gjort, ble det i juni 1966 til slutt oppnådd enighet i dette spørsmålet mellom Kosygin og Johnson. Dette ble snart fulgt opp med at man for nedrustningskonferansen i Genéve la fram en felles USA-sovjetisk traktat om dette. Samtidig fant det sted hyppige kontakter og hemmelige drøftinger mellom de to land om spørsmålet om «anti-rakettsystemer» — dette var enda et trekk overfor Kina.
USA-Sovjetisk maskepi han ikke holde tilbake historiens hjul
Formann Mao Tse-tung har lært oss at «det sosialistiske system vil til slutt erstatte det kapitalistiske system; dette er en objektiv lov uavhengig av menneskenes vilje. Uansett hvor mye de reaksjonære prøver å holde historiens hjul tilbake, vil revolusjonen finne sted før eller seinere og uunngåelig seire».
Takket være Mao Tse-tungs tenkning hersker det nå en utmerket revolusjonær situasjon i hele verden. Den store proletariske kulturrevolusjon i Kina, som ikke har sin like i historien, fører til at verdens revolusjonære folk på nytt våkner opp. Folkenes revolusjonære bevegelse feier nå over verden med voldsom styrke. Både den amerikanske imperialismen og sovjet-revisjonismen er omgitt av indre og ytre vanskeligheter, de er truet av kriser og er omringet av den ene ring etter den annen av verdens revolusjonære folk. I denne forbindelse tjener det forsterkede amerikansk-sovjetiske maskepi i felles kontrarevolusjonært øyemed bare til å kaste lys over deres svakhet og skrekk.
Historiens hjul ruller videre framover i den retning som er angitt av Mao Tse-tungs tenkning. Før eller seinere vil historiens hjul knuse den amerikanske imperialismen, sovjetrevisjonismen og deres allianse til støv.
Sovjetrevisjonismen — medskyldig nr. 1 i USAs undertrykkelse av de revolusjonære kamper i Asia, Afrika og Latin-Amerika
Den sovjetrevisjonistiske herskerklikken har skamløst påstått at den «urokkelig følger retningslinjen for proletarisk internasjonalisme» og at den «til alle tider» gir «omfattende støtte» til de nasjonale frigjøringsbevegelsene. Dette er ment å skulle dekke over de heslige trekkene til den amerikanske imperialismens medskyldige nummer 1 og forræder mot folkenes interesser i Asia, Afrika og Latin-Amerika og hele verdens folks interesser. Men slikt desperat skrål tjener bare til å vise enda tydeligere det klikken ønsker å skjule.
Forsøk på å kvele de heftige anti-amerikanske flammer i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Den sovjetrevisjonistiske herskerklikken med Bresjnev og Kosygin i spissen har helt siden den kom til makten i oktober 1964, drevet et nært samarbeid med den amerikanske imperialismen og reaksjonen i alle land, og har begått uhyrlige forbrytelser ved å forråde de asiatiske, afrikanske og latinamerikanske folks revolusjonære sak.
Vietnam er i brennpunktet for den anti-amerikanske kamp som verdens folk fører. Den sovjetiske revisjonistklikken har gjort sterke forsøk med den dobbelttaktikk som går ut på skinnstøtte, men virkelig forræderi, i et forsøk på å bringe Vietnamspørsmålet inn i kretsen av USA-Sovjet-samarbeid, og kvele det vietnamesiske folks kamp mot USAs aggresjon og for nasjonal frelse. I de siste åra har denne klikken i forbindelse med Vietnamspørsmålet i stadig større grad hjulpet USA-imperialismen med å fremme dens prosjekt som går ut på å få i stand «fredsforhandlinger» ved hjelp av bombestans, tvinge fram «fredsforhandlinger» og framtvinge en kapitulasjon ved hjelp av krigføring. Kosygin og andre førere for klikken har i mange tilfelle løpt hit og dit for å utføre ærender for den amerikanske imperialismen i forbindelse med «fredsforhandlings»-svindelen. I februar 1965 besøkte Kosygin Hanoi. Han erklærte skamløst at han ønsket å hjelpe den amerikanske imperialismen til å finne «en vei ut av Vietnam». Ved hans tilbakekomst til Moskva foreslo sovjetregjeringen at det skulle innkalles en ny internasjonal konferanse om Indokina «uten forhåndsbetingelser». I februar 1967 besøkte Kosygin Storbritannia og hadde hemmelige samtaler med den britiske statsminister Harold Wilson, den amerikanske imperialismens politiske mekler, om å få i stand «fredsforhandlinger» ved hjelp av bombestans. Etter at Kosygin hadde dratt til USA og hatt samtaler med Lyndon Johnson i Glassboro i juni 1967, har sovjetrevisjonistene vært spesielt ivrige til å hjelpe den amerikanske imperialismen til å by fram «fredforhandlings»-svindelen gjennom alle tenkelige kanaler, til og med gjennom FN. Samtidig har sovjetrevisjonistene på den ene side gjort kraftige forsøk på å få i stand en «avspenning» i Europa for å sette USA-imperialismen i stand til å overføre tropper derfra for å kunne utvide aggresjonskrigen mot Vietnam. På den annen side har de satt i gang en voldsom kinesiskfiendtlig hets i Asia, i et forgjeves håp om å kjølne kampvennskapet mellom det kinesiske og vietnamesiske folk.
I forbindelse med hendingene i Midt-Østen, hvor den amerikanske imperialismen og dens lakei, Israel, satte i gang væpnet aggresjon mot de arabiske land, åpenbarte den sovjetrevisjonistiske herskerklikk helt og holdent sine skjendige trekk som renegater overfor folkenes revolusjon i alle land og som imperialismens redskap. Like før utbruddet av krigen prøvde de moderne Sovjetrevisjonistene som var fullstendig klar over at Israels aggresjon var nær forestående, å binde de arabiske land på hender og føtter ved hjelp av bedrageri og skremselstaktikk. Og da Israel satte i gang krigen, nektet de blankt å støtte de arabiske folks krig mot aggresjonen. Istedenfor satte de seg i kontakt med den amerikanske imperialismen over den «hete linjen» og varslet den om at angriperne kunne gjøre hva de ville. Til slutt fikk de FN til å vedta en «våpenhvileresolusjon» som var et grovt forræderi mot de arabiske folk.
På møtet i FNs hovedforsamling i fjor drev Sovjetrevisjonistene og de amerikanske imperialistene med intense forhandlinger bak kulissene lor å finne en måte å sette ut i praksis det som Kosygin og Johnson var blitt enige om under sin hemmelige samtale i Glassboro med hensyn til Midt-Østen-spørsmålet. Dette er et nytt forsøk på å tvinge de arabiske land til å gå med på en rekke ydmykende betingelser.
Når det gjelder spørsmålet om Kongo (Kinshasa), har Sovjetrevisjonistene ikledt seg Khrusjtsjovs kappe og understøtter kraftig de manøvrer som de amerikanske imperialistene driver i FNs sikkerhetsråd for å få sendt «FN-styrker» hurtig av sted for å undertrykke det kongolesiske (K) folks revolusjonære kamp. I nært samarbeid med de amerikanske imperialistene gjorde de store anstrengelser for å få i stand en «våpenhvile» og «nasjonal forsoning» i Kongo (K) i desember 1964.
For å følge opp USAs væpnete intervensjon i det dominikanske folks patriotiske, anti-amerikanske kamp i mai 1965, stemte Sovjetrevisjonistene i FNs sikkerhetsråd for at delegater for FNs generalsekretær skulle foreta «undersøkelser» i Den dominikanske republikk. Dette var en overlagt handling for å gjøre det lettere for USA med FNs hjelp å gripe inn i Den dominikanske republikks indre anliggender. Videre var de tilhengere av den såkalte «permanente våpenhvile» for å tvinge de dominikanske patriotene og de patriotiske væpnete styrker til å gi etter for den amerikanske aggressoren.
Kort sagt, overalt hvor det oppstår kamper som raser mot den amerikanske imperialismen, skyr den sovjetrevisjonistiske klikken ingen anstrengelser for å hjelpe den amerikanske imperialismen til å undertrykke kampen. Og Sovjetrevisjonistene har den frekkhet å skravle om sin «støtte» til folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Maskepi med reaksjonen mot Kina og revolusjonen
Den sovjetrevisjonistiske klikken prater om sin såkalte «enhet» og «allianse» med de nasjonale frigjøringsbevegelsene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Men kjensgjerningene viser akkurat det motsatte. Den har ikke gått av veien for noen ting når det gjelder å undergrave den nasjonale frigjøringsbevegelsen i disse verdensdelene. Ut ifra felles nødvendighet av å motarbeide kommunismen, bekjempe folket og bekjempe revolusjonen har klikken sammen med den amerikanske imperialismen fraternisert med og knyttet varme vennskapsbånd med de reaksjonære i alle land.
I Asia har den sovjetrevisjonistiske klikken drevet et nært samarbeid med den amerikanske imperialismen for å organisere en kontrarevolusjonær «hellig allianse» og en «omringning» rettet mot Kina. Klikken har ikke forsøkt å dekke over at den samarbeider med de reaksjonære i Japan, India, Indonesia, Burma, Thailand og alle andre av den amerikanske imperialismens marionetter og satelitter i Asia.
For å oppnå et omfattende samarbeid med Eisaku Satos regjering i Japan, har klikken skamrost denne regjering som en «stabiliserende faktor i Asia» og som «fredselskende», enda det er en krystallklar kjensgjerning at Sato-regjeringen har viet sine krefter til å gjenopplive militarismen, satt i gang med opprustning og krigsforberedelser for å ta aktivt del i den amerikanske imperialismens aggresjonsstrategi i Asia.
Klikken har skamløst beskrevet Suharto-Nasutions fascistiske militærregime i Indonesia som en regjering «med vilje til å fortsette kampen mot imperialismen og kolonialismen». Klikken har rost den fascistiske føreren, hvis hender er tilsølt med det indonesiske folks blod, som en «nasjonal helt» og en «revolusjonær leder».
Etter å ha erklært at «Malaysia» er koloniveldets «pålitelige bolverk i Sørøst-Asia», øker nå den sovjetiske herskerklikken sin handel med «Malaysia». Og den har allerede vedtatt å opprette formelle «diplomatiske forbindelser» med «landet».
Ne Win-regjeringen i Burma har nylig pisket opp en hetskampanje mot Kina. Derfor har den sovjetrevisjonistiske klikken forsterket samarbeidet med denne regjeringen og har gjort sitt beste for å dekke over dens forræderske, diktatoriske, antikommunistiske og anti-folkelige trekk, og har lovprist den som en «revolusjonær» regjering.
I Latin-Amerika driver den sovjetrevisjonistiske klikk maskepi med den amerikanske imperialismen, og støtter åpent og skjønnmaler det pro-amerikanske diktaturet i Brasil og noen andre land. Klikken har forrådt det latinamerikanske folks interesser og har utvidet og forsterket «samarbeidet» på alle områder med disse reaksjonære regjeringene og hjulpet til med å bevare den amerikanske imperialismens og dens lakeiers reaksjonære herredømme i disse land.
Kan det lengre herske noen tvil om hvem den sovjetrevisjonistiske klikk har enhet med i Asia, Afrika og Latin-Amerika? Denne klikken er en trofast forbundsfelle for den amerikanske imperialismen og reaksjonen i alle land, og er det asiatiske, afrikanske og latinamerikanske folks renegat nummer 1.
Driver kraftig på med ny kolonialisme
Sovjetklikken skryter også frekt av sin «hjelp» til de nye uavhengige landene i Asia og Afrika. Men en mengde kjensgjerninger viser at den sovjetrevisjonistiske «hjelp» til noen asiatiske og afrikanske land på ingen måte har som mål å støtte deres kamp mot imperialismen eller fremme deres økonomiske utvikling. Tvert imot er den sovjetrevisjonistiske «hjelpen» bare et middel til å fremme klikkens ny-kolonialistiske politikk, virkeliggjøre dens antikommunistiske, kinesiskfiendtlige og kontrarevolusjonære hensikter, og sette dens generallinje for samarbeid med den amerikanske imperialismen om verdensherredømme ut i livet.
Sovjetrevisjonismen har sammen med den amerikanske imperialismen i årevis flittig pleiet kongressregjeringen i India som sin leiesoldat i angrepet på Kina. Sovjetrevisjonistene har gitt rikelig økonomisk og militær assistanse til de indiske reaksjonære. Som belønning for de sistnevntes rasende felttog mot Kina i fjor har sovjetklikken gitt dem ytterligere økonomisk «hjelp» til en verdi av 500 millioner rubler. Fram til november 1967 var den sammenlagte sovjetiske økonomiske «hjelp» til India kommet opp i 1350 millioner dollar, heri ikke medregnet den militære «hjelpen».
Fordi det indonesiske, fascistiske militærregimet har drevet en vanvittig bekjempelse av Kina, tøylesløse forfølgelse av personer av kinesisk nasjonalitet i Indonesia og foranstaltet voldsomme blodbad på det revolusjonære folk i sitt eget land, har Sovjetrevisjonistene ikke bare gått med på å utsette tilbakebetalingen av en gjeld som beløper seg til nesten 2000 millioner dollar, men har også forsynt det med store skipslaster med våpen.
Når det gjelder de arabiske land, har den sovjetrevisjonistiske klikken brukt sin «hjelp» som et middel til å utbytte og plyndre dem, oppnå innflytelse i arabiske anliggender og utøve kontroll over dem for å styrke sin egen stilling i den skitne, politiske hestehandel med USA. Siden Glassboro-samtalene mellom Kosygin og Johnson har sovjetrevisjonistene utvidet sin «militære hjelp» til de arabiske land, og dermed overholdt sine hemmelige avtaler med den amerikanske imperialismen og fortsatt å ofre de arabiske interesser.
Det er derfor helt tydelig at den sovjetrevisjonistiske «hjelpe»-politikken overfor utlandet er en typisk imperialistisk politikk, som er alt annet enn «oppriktig og uegennyttig», slik Kreml påstår.
Det hersker nå en utmerket revolusjonær situasjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika og i hele verden. Mao Tse-tungs store tenkning slår dypere røtter i de undertrykte nasjoners og folks sinn. Den amerikanske imperialismen og sovjetrevisjonismen er utsatt for indre og ytre vanskeligheter. Akkurat slik den store leder Formann Mao Tse-tung har pekt på: «Vi er nå inne i en stor æra for verdensrevolusjonen. Den revolusjonære reisningen i Asia, Afrika og Latin-Amerika vil sikkert tilføye hele den gamle verden et avgjørende og knusende slag». Uansett hvordan den sovjetrevisjonistiske klikken forkler seg og hvilke anstrengelser de gjør for å tjene den amerikanske imperialismens aggresjonspolitikk, kan den aldri demme opp for den voldsomme utviklingen i den nasjonaldemokratiske revolusjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika, men vil bare enda raskere gå sin undergang i møte.
Sovjetrevisjonistene utplyndrer afrikanske land under påskudd av å „hjelpe”
Den sovjetrevisjonistiske herskerklikken har laget stor blest om sin «hjelp» til de underutviklede land i Afrika. Men under påskudd av «å hjelpe» utplyndrer de i virkeligheten mottakerlandene ikke mindre hensynsløst enn de amerikanske imperialistene gjør. Derfor blir denne «hjelpen» mer til skade enn til gagn for mottakerne, og følgende eksempel er typisk.
Ved å utnytte et afrikansk lands ønske om å bygge opp sin egen nasjonale økonomi etter frigjøringa, har sovjetrevisjonistene besluttet å hjelpe det til å bygge en del industri- og jordbruksanlegg, innbefattet et meieri, en kjøttpakkingsfabrikk, en fiskehermetikkfabrikk og tre landbruksfelter. Men i de siste fire år og mer enn det har disse høyst nødvendige «hjelpe»-prosjek-tene ikke brakt landet noen fordeler, men tynget folket ned i gjeld.
Sovjetrevisjonistene har virkelig ytt lån til de prosjektene man var blitt enige om. Men ved å holde kostnadene for seg selv, har de hensynsløst økt utgiftene på hver eneste post, vel vitende at alle utgifter går på mottakerlandets bekostning.
Sovjetrevisjonistene leverte varer for å få oppsamlet fond til å dekke de lokale utgiftene til disse prosjektene. Noen av disse varene ble levert i slike mengder at bare halvparten kunne bli solgt i dette landet. Andre varer fant ikke hjemmemarked og ble solgt til dumpingpriser i landet. Resultatet var at mesteparten av disse varene ikke ble solgt og at ingen fond ble oppsamlet til å dekke de lokale utgiftene. Følgen av dette ble at prosjektene gang på gang ble utsatt.
Framgangsmåten når det gjaldt sovjetrevisjonistenes «hjelpeprosjekt» i disse land var: Før et prosjekt ble satt i gang, ble vakre og hyggelige hus bygd, kjøleskap og biler innkjøpt til de sovjetiske «eksperter». De ville ikke påbegynne sitt «arbeid» før alt var gjort for å gjøre livet behagelig for dem. Når de lokale utgifter forble ubetalt, ble arbeidet på prosjektet utsatt, og de lokale lønnsmottakerne gikk uten lønn i flere måneder. Disse sovjetiske «ekspertene», som ikke hadde noe å gjøre hele dagen, mottok sine høye lønninger som vanlig. Deres hoved-«arbeid» besto hver dag i å gå ut og handle inn importerte varer. Noen prosjekter ble utsatt ett eller tilmed to år mens disse «ekspertene» fjaset bort tiden, mens sovjetrevisjonistenes lån stadig strømmet ned i deres lommer.
Ved planleggingen av prosjektene tok ikke sovjetrevisjonistene noe hensyn til forholdene i dette spesielle landet. Ta for eksempel meieriet. Det er plassert i hovedstaden langt fra beiteområdene, slik at det stadig hemmes av mangel på melk. Det har gått med en femtedels kapasitet helt siden det ble satt i drift for over to år siden. Salget av dets produkter går dårlig, ikke bare på grunn av de høye prisene, men også fordi smøret, osten og tørrmelken som det produserer, går til europeiske kunder istedenfor til de brede masser av den lokale befolkning som foretrekker frisk melk.
Yter sovjetrevisjonstene «hjelp» til dette afrikanske landet eller utplyndrer de det? Et blikk på dets kjøttpakkingsfabrikk vil gi et klart svar på dette spørsmålet. Denne fabrikken som har en slaktekapasitet på 5000 stykker kveg i måneden, tok det sovjetrevisjonistene over fire år å bygge. Tilmed før den ble satt i drift, spurte sovjetrevisjonistene mottakerlandet om å få utbetalt de høye rentebeløpene. Det eneste dette landet kunne gjøre var å sende fabrikkens kjøttprodukter til Sovjetunionen for å få betalt gjelden. Det ble beregnet at det ville ta over ti år å dekke gjelden. Det betyr at Sovjetunionen har flyttet en kjøttpakkingsfabrikk til Afrika, brukt det billige råmaterialet og arbeidskraften i det afrikanske landet for å produsere for seg selv i over ti år. I løpet av denne tiden har det afrikanske landet ikke fått noe igjen for sin fabrikk, men har årlig overført over ti millioner shillings fra statskassen (en tjuendedel av landets totale budsjett) for å holde fabrikken gående. I løpet av disse mer enn ti år er alt det landet har fått bare noen nedslitte fabrikkbygninger og maskiner. Det er ikke noe rart at noen folk uttaler sint: «hjelpen» som sovjetrevisjonistene yter, er ren og skjær pengeutpressing.
De landbruksfeltene som sovjetrevisjonistene bygde ut i dette landet, er blitt til rene villnisset hvor ugraset gror og ulvene uler. Flere hundrer traktorer og andre landbruksmaskiner står ubrukt og ruster på markene. Mytene om «korngrunnlag» og «selvforsynt med olje» som sovjetrevisjonistene prøver å føre folket bak lyset med, har sprukket som bobler.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.