Denne teksten er hentet fra heftet “Arbeidere i alle land foren dere” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen. Vi har tidligere lagt ut heftet «Mer om divergensene mellom kamerat Togliatti og oss» som følger opp dette hefter og hudfletter Togliatti og revisjonistene i IKP.
Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.
Arbeidere i alle land foren dere til motstand mot vår felles fiende!
Innhold
Divergensene mellom kamerat Togliatti og oss
Lederartikkel i «Folkets dagblad» den 31. desember 1962
Italias kommunistiske parti er et parti innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen med en ærefull kamphistorie. Gjennom sin tapre kamp både under Mussolini-herredømmets svarte år og i de vanskelige årene under Den andre verdenskrigen og etterpå har de italienske kommunistene og det italienske proletariatet nådd beundringsverdige resultater. De kinesiske kommunistene og det kinesiske folk har alltid hatt høy aktelse for kameratene i Italias kommunistiske parti og for det italienske folk.
I samsvar med at Kinas kommunistiske parti alltid har inntatt den faste holdning at det gjelder å styrke vennskapet mellom broderpartier, sendte vårt parti en representant som skulle være til stede på Italias kommunistiske partis 10. kongress. Den skulle holdes i begynnelsen av desember, og vi var altså innbudt. Vi hadde håpet at denne kongressen ville hjelpe til med å styrke ikke bare den felles kamp mot imperialismen og forsvaret for verdensfreden, men også enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Men til vår beklagelse og motsatt det vi hadde håpet, rettet kamerat Togliatti og visse andre ledere for Italias kommunistiske parti grove angrep mot Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier i en rekke viktige prinsippspørsmål. De krenket således de prinsippene som skal være rettesnoren for forbindelsene mellom broderpartier, slik de er nedlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, og tok ikke hensyn til interessene i den internasjonale kommunistiske bevegelsens felles kamp mot fienden.
Kinas kommunistiske partis representant på kongressen ble på det viset tvunget til å erklære høytidelig at vi ikke var enige i angrepene og bakvaskelsen av Kinas kommunistiske parti fra Togliatti og visse andre ledere i Italias kommunistiske parti. Ikke desto mindre ble vår representants syn «meget fast tilbakevist» av Togliatti og visse andre ledere i IKP. De turet fram med sine angrep på Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, og tviholdt på å ville «føre debatten offentlig».
Således ble IKPs 10. kongress en framtredende del av den motstrømningen som i det siste har oppstått, og som går imot marxismen-leninismen og skipler enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Under slike omstendigheter kan vi ikke holde oss tause, men vi må svare offentlig på angrepene som er rettet mot oss av kamerat Togliatti og andre kamerater. Heller ikke kan vi holde oss tause når det gjelder de synsmåtene som de gir uttrykk for i strid med marxismen-leninismens grunnleggende prinsipper og med de revolusjonære prinsippene i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, men vi må kommentere disse synsmåtene for offentligheten. Vi ønsker å si det rett ut at når det gjelder en hel rekke grunnleggende spørsmål i marxismen-leninismen, fins det prinsippielle uoverensstemmelser mellom Togliatti og visse andre ledende kamerater i IKP på den ene siden og oss på den andre siden.
Når en har lest Togliattis hovedberetningsforedrag og sluttord på IKPs 10. kongress og tesene for kongressen, kan en ikke hjelpe for å kjenne det slik at han og visse andre ledere for IKP fjerner seg lenger og lenger vekk fra marxismen-leninismen. Enda kamerat Togliatti og visse andre vanligvis tilslører sine virkelige meninger ved en dunkel, tvetydig og neppe forståelig språkbruk, så blir likevel kjernen i synsmåtene deres klar dersom en tar vekk dette flimrende sløret.
De nærer de aller største illusjoner om imperialismen, de benekter det grunnleggende antagonistiske motsetningsforholdet mellom de to verdenssystemene sosialismen og kapitalismen, og den grunnleggende antagonismen mellom de undertrykte nasjoner og undertrykkernasjonene, og istedenfor den internasjonale klassekampen og den antiimperialistiske kampen går de inn for internasjonalt klassesamarbeid og opprettelse av en «ny verdensorden». De nærer dype illusjoner om monopolkapitalistklassen i sitt eget land, de blander i hop de to uhyre forskjellige slagene klassediktaturer, det borgerlige diktatur og proletariatets diktatur, og preker borgerlig reformisme, eller det de kaller «strukturrerorm» som erstatning for den proletariske revolusjon. De hevder at de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen er blitt «foreldet», og de forkludrer de marxistisk-leninistiske teoriene om imperialismen, krig og fred, staten og revolusjonen, og den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur. De forkaster de revolusjonære prinsippene i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, de avviser de felles gyldige lovene for den proletariske revolusjon, eller med andre ord, den universelle betydning av Oktoberrevolusjonens vei, og de framstiller den «italienske veien», som er en oppgivelse av revolusjonen, som en «felles linje for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen».
I siste instans går det standpunktet som Togliatti og visse andre ledere i IKP tar, ut på dette: folket i de kapitalistiske landene bør ikke gjøre revolusjon, de undertrykte nasjonene bør ikke føre kamper for å vinne friheten, og folket i verden bør ikke føre kamp mot imperialismen. Faktisk passer dette imperialistene og de reaksjonære aldeles ypperlig.
I denne artikkelen foreslår vi ikke å diskutere alle våre uoverensstemmelser med kamerat Togliatti og visse andre kamerater i IKP. Vi skal her framsette vårt syn på bare noen få av de spørsmålene det dreier seg om.
I.
Kamerat Togliatti og visse andre kamerater divergerer i forhold til vårt syn først og fremst i spørsmålet om krig og fred. I sitt beretningsforedrag på IKPs 10. kongress, erklærte Togliatti:
«Dette spørsmålet ble omfattende drøftet på konferansen av de kommunistiske- og arbeiderpartiene i Moskva høsten 1960. De kinesiske kameratene framsatte visse synsmåter som ble forkastet av møtet.»
Han valgte med fritt forsett vage uttrykk i sin tale og nevnte ikke hvilke synsmåter som var framsatt av de kinesiske kameratene, men fortsatte å snakke om krigens uunngåelighet som årsaken til disputten, og dette gjorde det innlysende at han beskyldte de kinesiske kommunistene for manglende tro på muligheten for å avverge en ny verdenskrig, og beskyldte Kina for å være «krigersk».
Denne beskyldningen som Togliatti og visse andre kamerater retter mot Kinas kommunistiske parti, er fullstendig grunnløs og oppblåst.
Kinas kommunistiske parti har konsekvent ytt motstand mot den imperialistiske a|gresjons- og krigspolitikken, for å hindre imperialismen fra a utløse en ny verdenskrig, og har ført en politikk med sikte på forsvar for verdensfreden. Vi har alltid hevdet at så lenge imperialismen eksisterer, vil det alltid være jordbunn for aggresjonskriger. Det eksisterer fremdeles fare for at imperialismen setter i gang en verdenskrig. Men på grunn av de nye forandringene som har funnet sted i den internasjonale balansen mellom klassekreftene, er det mulig for fredskreftene i verden å hindre imperialismen å utløse en ny verdenskrig, forutsatt at disse kreftene står sammen, danner en enhetlig front rettet mot aggresjons- og krigspolitikken som drives av imperialistene med USA i spissen, og forutsatt at de fører kampen resolutt. Skulle imperialistene våge å ta risikoen med å påtvinge folkene i verden en ny krig, så vil en slik krig uunngåelig ende med imperialismens undergang 0| sosialismens seier. Vi ga uttrykk for disse synsmåtene på Moskvamøtene i 1957 og 1960. De to Moskvamøtene opptok disse våre synsmåter i de felles dokumentene som ble vedtatt, og forkastet dem ikke, slik kamerat Togliatti hevder.
Når Togliatti og de andre kameratene utmerket godt kjenner Kinas kommunistiske partis standpunkt i spørsmålet krig og fred, hvorfor fortsetter de med å forvrenge og angripe dette standpunktet? Hva er de virkelige uoverensstemmelsene mellom dem og oss?
De gjør seg gjeldende særlig i følgende tre spørsmål:
For det første, — Kinas kommunistiske parti hevder at kilden til krig i vår tid er imperialismen. Hovedkraften i aggresjon og krig er USA-imperialismen, den argeste fiende av folkene i hele verden. Skal en kunne forsvare verdensfreden, må en uavlatelig og grundig avsløre den imperialistiske politikk med aggresjon og krig, slik at folket i hele verden holder seg fullt ut vaktsomme. Det faktum at sosialismens krefter, kreftene i den nasjonale frigjøringskampen, folkets revolusjonære krefter og verdensfredens krefter har vunnet overvekten over imperialismens og krigens krefter, har ikke forandret imperialismens natur og kan aldeles ikke forandre den. Den imperialistiske blokken med USA i brodden driver en vanvittig militær opprustning og krigsforberedelser og truer verdensfreden.
De som angriper Kinas kommunistiske parti på bakvaskervis, hevder at var hvileløse avsløring av imperialismen og særlig av USA-imperialismens aggresjons- og krigspolitikk, viser at vi ikke tror på muligheten av å avverge en verdenskrig, — men det som disse folkene i virkeligheten setter seg imot, er avsløringen av imperialismen. Ved flere høve har de offentlig gått imot avsløringer av imperialismen. Enda de i ord vedgår at imperialismen ikke har forandret sin natur, skjønnmaler de i handling imperialismen på utallige måter og sprer illusjoner i folkets masser om imperialismen, og særlig USA-imperialismen.
Man vil huske at for tre år siden, etter «samtalene i Camp David», var det noen personer i den internasjonale kommunistiske bevegelsen som snakket mye om Eisenhowers oppriktige ønske om fred, og sa at denne hovedanføreren for USA-imperialismen kjæret seg like mye om fredens sak som de selv. Man vil også huske at da Eisenhower ankom til Italia på sin Europatur i desember 1959, da gikk enkelte kamerater innenfor Italias kommunistiske parti så langt som til å sette opp plakater, spre flygeblad og organisere en gallavelkomst, og oppfordret alle politiske partier i Italia og folk av alle lag til å «hilse» ham. En av velkomstparolene var denne:
«Vi kommunister i Rom hilser Dwight Eisenhower, og på vegne av 250 000 velgere i den italienske republikks hovedstad gir vi uttrykk for vår tillit til og faste beslutning om at de store forhåpningene om fred som er vakt i alle folks hjerter ved møtet mellom De forente staters president og Sovjetunionens statsminister, ikke skal ende i skuffelse.» — (l’Unita, den 4. desember 1959.)
Nå hører vi atter en gang enkelte personer si at Kennedy har enda mer omsorg for verdenfredens sak enn Eisenhower, og at Kennedy viste denne sin omtanke for verdensfredens opprettholdelse under den karibiske krisen.
Vi vil gjerne spørre: Er denne skjønnmalingen av USA-imperialismen den riktige politikk for å forsvare verdensfreden? Når spionfly avsendt av Eisenhower-administrasjonen trenger inn på Sovjetunionens område, når Kennedy-administrasjonen setter i gang aggresjon mot Kuba, når USA har hatt gående hundrevis av aggresjonshandlinger rundt omkring i verden og stadig truer verdensfreden — har så ikke dette gjentatte ganger bekreftet den sannhet at USA-imperialismens høvdinger ikke er fredsengler, men krigsmonstrer? Og de personene som gang på gang legger seg i selen for å skjønnmale imperialismen — bedrar ikke de folket i verden med fritt forsett?
Det er klinkende klart at dersom en skulle rette seg etter det som disse folkene sier, så har USA-imperialismen opphørt å være verdensfredens fiende, og derfor skulle det ikke lenger være behov for å bekjempe dens aggresjons- og krigspolitikk. Dette feilaktige synet går åpent imot Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, og de kan bare få folket i verden som ønsker fred, til å miste holdningen og retningen, — det vil skade kampen for verdensfreden og gi støtte til USA-imperialismen for å gjennomføre sin aggresjons- og krigspolitikk.
For det annet hevder Kinas kommunistiske parti at verdensfreden bare kan trygges fullt ut i resolutt kamp mot imperialismen anført av USA, ved stadig å styrke den sosialistiske leiren, ved stadig å styrke de nasjonale og demokratiske bevegelsene i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og ved stadig å styrke folkets revolusjonære bevegelse i de ymse land og bevegelsen til forsvar av freden. For å nå fram til fred i verden er det nødvendig å forlite seg i hovedsaken på folkemassenes styrke i verden og på kampene de fører. I løpet av kampen for å forsvare verdensfreden er det nødvendig å gå til forhandlinger i det ene eller det annet spørsmål med regjeringene i de imperialistiske landene, innbefattet regjeringen i USA, med henblikk på internasjonal avspenning og å nå fram til bestemte slag kompromisser og visse overenskomster ut fra det prinsipp at slike kompromisser og avtaler ikke skal skade folkets grunnleggende interesser. Men verdenfreden kan ikke oppnås ved forhandlinger alene, og under ingen omstendigheter må vi sette vår lit til imperialismen og skille oss fra massenes kamp.
De som angriper Kinas kommunistiske parti gir en forvansket framstilling av dette vårt riktige syn, og sier at det viser manglende tro på muligheten for å avverge en verdenskrig. I virkeligheten har de selv ingen tro på muligheten av å hindre en verdenskrig ved å forlite seg på massenes styrke og deres kamp, og de setter seg imot å stole på massene og deres kamp. De vil ha folket i verden til å tro på imperialismens «fornuft», dens «forsikringer» og «gode hensikter», og å sette sitt håp om fred i verden til «innbyrdes forsoning», «gjensidige innrømmelser» «gjensidig tilpasning» og «rimelige kompromisser» med imperialismen. For å tigge seg til fred hos imperialistene har disse personene ingen skrupler med å svekke de grunnleggende interessene til folket i de ymse land, gi de revolusjonære prinsippene på båten og til og med kreve at andre også skal ofre de revolusjonære prinsippene.
Et utall av historiske fakta viser at virkelig fred kan ikke vinnes ved å tigge imperialismen om fred på bekostning av folkets grunnleggende interesser og på bekostning av de revolusjonære prinsipper. Tvert imot kan dette bare føre til at de imperialistiske aggressorenes arroganse blåses opp ytterligere. Kamerat Fidel Castro har riktig sagt at «veien til fred går ikke gjennom å ofre eller innsnevre folkets rettigheter, fordi dette nettopp er veien som fører til krig.»
For det tredje hevder Kinas kommunistiske parti at kampen for å forsvare verdensfreden støtter, støttes av og er uatskillelig knyttet sammen med den nasjonale frigjøringsbevegelsen og folkets revolusjonære kamp i de ymse land. De nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære kamper er en mektig kraft som svekker de imperialistiske krigskreftene og forsvarer verdensfreden. Jo mer de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære kamper utvikler seg, dess mer fremmer det verdensfredens sak. De sosialistiske landene, kommunistene i alle land og hele det fredselskende folk i verden må djervt støtte de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære kamper i de ymse land, og må resolutt støtte de nasjonale frigjøringskrigene og folkets revolusjonære kriger.
De som angriper Kinas kommunistiske parti og stempler dette riktige synet, setter i virkeligheten kampen for å forsvare verdensfreden opp i motstrid med den nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære kamper, og i motstilling til de nasjonale frigjøringskrigene og folkets revolusjonære kriger. I følge det disse folkene sier er alt de undertrykte nasjoner og undertrykte folk kan gjøre — å ta imot det som imperialismen og de reaksjonære «benåder» dem med, — og de bør ikke føre kamp mot imperialismen og de reaksjonære, for det forstyrrer verdensfreden. Disse personene hevder at dersom undertrykte nasjoner og folk setter seg til motverge mot kontrarevolusjonære kriger ved hjelp av revolusjonære kriger når de står overfor væpnet undertrykkelse fra imperialismen og de reaksjonære, så vil dette få «ubotelige følger». Dette deres feilaktige syn kan bare bety at de er imot revolusjoner fra undertrykte nasjoners og folks side, og krever at disse nasjoner og folk skal gi opp sine revolusjonære kam per og revolusjonære kriger og for alltid underkaste seg imperialismens og reaksjonens svarte herredømme og slavebinding.
Fakta har vist at enhver seier for den nasjonale frigjøringsbevegelsen og for folkets revolusjonære kamp rammer og svekker den imperialistiske krigens krefter, og at de styrker og øker fredskreftene i verden. Å innta det standpunkt å frykte revolusjonen, sette seg imot revolusjonen, resulterer i tilbakeslag og nederlag for de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære sak, og dette vil bare skade fredskreftene og øke faren for at imperialistene skal starte en verdenskrig.
For å summere opp, — når det gjelder spørsmålet om hvordan en ny krig skal avverges og verdensfreden trygges, har Kinas kommunistiske parti konsekvent holdt fast ved resolutt avsløring av imperialismen, har gått inn for å styrke den sosialistiske leir, for fast støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære kamper, for det bredeste forbund av alle land og alle folk i verden som vil fred, og samtidig har det vært for å ta i fullest mulig monn med i regningen motsetningene mellom fiendene, og for å dra nytte av forhandlingsmetoden så vel som andre former for kamp. Målet for dette standpunktet er nettopp effektivt å hindre en verdenskrig og å bevare verdensfreden. Dette standpunktet er fullt ut i pakt med marxismen-leninismen og med Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Det er den riktige politikk for å hindre en verdenskrig og bevare verdensfreden, Vi holder fast ved denne riktige politikken fordi vi er dypt overbevist at det er mulig å hindre en verdenskrig ved å forlite seg på en forent kamp av alle de krefter som er nevnt ovenfor. Hvordan kan en så beskrive dette som manglende tro på muligheten av å avverge en verdenskrig? Hvordan kan det kalles «krigersk»? Det ville bare resultere i en tilsynelatende fred eller føre til faktisk krig for folkene i hele verden dersom man fester sitt håp om fred til imperialismen, inntar en passiv eller opposisjonell stilling til de nasjonale frigjøringsbevegelsene og folkets revolusjonære kamper, og bøyer seg for og overgir seg til imperialismen, slik de vil ha det de som angriper Kinas kommunistiske parti. Denne politikken er feilaktig; og alle marxist-leninister, alle revolusjonære folk, alle folk som vil fred må gå bestemt imot den.
II.
I spørsmålet om krig og fred kommer uoverensstemmelsene mellom Togliatti og visse andre kamerater og oss slående til uttrykk i den holdningen som vi hver på vår side inntar til de kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig.
Kinas kommunistiske parti har hevdet konsekvent at kjernefysiske våpen har en ødeleggende kraft uten sidestykke, og at det ville være en uhørt ulykke for menneskeheten dersom det skulle bryte ut en kjernefysisk krig. Nettopp av denne grunn har vi alltid krevd fullstendig forbud mot kjernefysiske våpen, dvs. totalt forbud mot å prøve, framstille, lagre og bruke kjernefysiske våpen. Ved flere anledninger har den kinesiske regjeringen foreslått at det bør opprettes et område som er fritt for atomvåpen, og som omfatter alle land i Asia- og Stillehavsområdet, USA innbefattet. Dessuten har vi alltid gitt aktiv støtte til alle rettferdige kamper som føres av de land og folk i verden som vil fred, for å bannlyse kjernefysiske våpen og hindre kjernefysisk krig. Den påstand at Kinas kommunistiske parti undervurderer de kjernefysiske våpnenes ødeleggelseskraft og ønsker å trekke verden inn i en kjernefysisk krig, er absurde bakvaskelser.
I spørsmålene om kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig er den fremste uoverensstemmelsen mellom oss og de som angriper Kinas kommunistiske parti, denne: er de grunnleggende marxist-leninistiske prinsippene om krig og fred blitt «foreldet» etter at det oppsto kjernefysiske våpen, eller er de det ikke?
Togliatti og visse andre kamerater tror at de kjernefysiske våpnene har «forandret krigens natur» og at «en bør tilføye andre vurderinger når en skal definere en krigs rettferdige karakter». Faktisk hevder de at krig ikke lenger er fortsettelse av politikken, og at det ikke lenger er noen forskjell mellom rettferdige og urettferdige kriger. På det vis benekter de altså de grunnleggende prinsippene i marxismen-Ieninismen når det gjelder krig og fred. Vi hevder at de kjernefysiske våpnene ikke har forandret og ikke kan forandre de grunnleggende marxist-leninistiske prinsippene når det gjelder krig og fred. Alle de krigene som har brutt ut etter at de kjernefysiske våpen framsto, har faktisk alle vært en fortsettelse av politikken, og det eksisterer fremdeles rettferdige og urettferdige kriger. I praksis er det et faktum at de som hevder at det ikke lenger er noen forskjell på rettferdige og urettferdige kriger, enten går imot at det skal føres rettferdige kriger, eller nekter å gi dem sin støtte, og de har drattet med på den borgerlige pasifismens standpunkt, som går imot all krig.
I spørsmålet om kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig er den andre uoverensstemmelsen mellom oss og de som angriper Kinas kommunistiske parti, om en bør se på menneskehetens framtid med pessimisme eller med revolusjonær optimisme.
Togliatti og visse andre prater tungerapt om «menneskehetens selvmord» og om «total utryddelse» av menneskeheten. De tror at «det er fåfengt å gi seg til å drøfte hva som kan bli utsiktene når det gjelder samfunnsordningen for de levninger av menneskeheten som vil bli igjen». Vi vil gå sterkt imot slike pessimistiske og fortvilende toner. Vi tror at det er mulig å nå fram til fullstendig forbud mot kjernefysiske våpen forutsatt følgende omstendigheter: den sosialistiske leiren har en stor overvekt av kjernefysiske våpen; folkets kamp i de ymse land mot kjernefysiske våpen og atomkrig blir bredere og dypere; imperialistene — siden de alt har mistet overlegenheten i kjernefysisk styrke — blir tvunget til å innrømme at deres atomskremselspolitikk ikke nytter lenger, og at det bare vil påskynde deres egen utslettelse dersom de skulle sette i gang en kjernefysisk krig. Det fins tidligere eksempler på totalt forbud mot våpen som er særlig destruktive. En slik presedens er Protokollen for å hindre bruk i krig av giftgass eller andre gasser, og av bakteriologisk krigføring, som ble inngått av en del nasjoner i 1925 i Geneve.
Dersom det skulle gå slik at imperialismen likevel utløser en kjernefysisk krig — uten hensyn til konsekvensene — etter at vi har gjort alt som er mulig for å hindre den, så vil dette bare resultere i utryddelse av imperialismen, og aldeles ikke i utryddelse av menneskeheten. Moskva-erklæringen peker på at «skulle de imperialistiske galningene starte krig, vil folkene feie kapitalismen ut av verden og begrave den». Alle marxist-leninister tror fullt og fast at historiens gang med nødvendighet fører til at menneskeheten tilintetgjør de kjernefysiske våpnene, og ikke til at de kjernefysiske våpnene tilintetgjør menneskene. De som hevder menneskehetens «totale utryddelse», motsier tesene som inneholdes i den internasjonale kommunistiske bevegelsens fellesdokumenter, og dette bare tjener til å vise at de har mistet all tro på menneskehetens framtid og kommunismens store ideal, og har gått seg ut i defaitismens søkkmyr.
I spørsmålet om kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig er den tredje uoverensstemmelsen mellom oss og de som angriper Kinas kommunistiske parti, hvilken politikk vi skal føre for å ha framgang når det gjelder å oppnå forbud mot kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig.
Togliatti og visse andre strever ivrig for å bekjentgjøre de kjernefysiske våpnenes fryktelige natur, og erklærer snakkesalig at «Det er berettiget»» å «gyse» av skrekk overfor atomskremslene hver gang USA paraderer med dem. Togliatti har også sagt at «krigen må unngås, koste hva det koste vil». Ifølge det han og visse andre sier — skulle ikke den eneste veien å møte USA-imperialistenes politikk med atomtrusler og atomskremsler være betingelsesløs overgivelse og fullstendig oppgivelse av alle revolusjonære idealer og alle revolusjonære prinsipper? Kan dette være det standpunkt en kommunist kan stå på? Kan man virkelig hindre en kjernefysisk krig på denne måten?
Det er utenkelig at «skrekkens gysen» vil få USA-imperialistene til å bli slike velgjørere at de vil oppgi sin aggresjons- og krigspolitikk og sin atomskremselspolitikk. Fakta viser det motsatte. Jo mer man «gyser» av frykt, dess mer uhemmet og grådig blir USA-imperialismen, og dess mer turer den fram med trusler om atomkrig og med å hevde sine krav. Har vi ikke hatt nok lærdommer i så måte?
Vi hevder at for å mobilisere massene av folket mot kjernefysisk krig og kjernefysiske våpen er det nødvendig å gjøre dem kjent med den fryktelige ødeleggelsesvirkningen disse våpnene har. Det ville være komplett galt å undervurdere ødeleggelseskraften i dem. Men USA-imperialismen gjør sitt ytterste for å spre frykt for sin atomskremselspolitikk. Under slike omstendigheter bør kommunister — samtidig som de understreker den destruktive virkningen disse våpnene har — møte den USA-imperialistiske atomterror ved å understreke muligheten av å få bannlyst disse våpnene og muligheten av å hindre en kjernefysisk krig; de bør legge seg i selen for å omforme folkets ønske om fred til rettferdig indignasjon mot imperialistenes atomskremselspolitikk og føre folket fram til kamp mot USA-imperialistenes aggresjons- og krigspolitikk. Ikke under noen omstendigheter må kommunister gjøre tjeneste som frivillige propagandister for USA-imperialistenes atomskremselspolitikk. Vi hevder at USA-imperialistenes atomskremselspolitikk må blottstilles fullstendig, og at alle land og folk som vil fred, må mobiliseres i videst mulig utstrekning for å føre en uavlatelig kamp mot ethvert skritt USA-imperialistene tar ut fra sine aggresjons- og krigsplaner. Vi er dypt overbevist om at det er mulig — dersom en forliter seg på en forent kamp av alle krefter som forsvarer freden — å gjøre ende på USA-imperialistenes atomskremselspolitikk. Dette er den riktige og effektive politikk i arbeidet med å oppnå forbud mot kjernefysiske våpen og for å hindre en atomkrig.
Vi vil gjerne råde de som angriper Kinas kommunistiske parti til å gi avkall på sine misvisende pessimistiske argumenter, videre vil vi råde dem til å ha tiltro til marxismen-leninismens sannhet, og videre vil vi råde dem til å ta seg kraftig sammen og delta aktivt i massenes store kamp mot imperialistenes atomskremselspolitikk og for å forsvare verdensfreden.
III.
Kamerat Togliatti og visse andre kamerater har gått sterkt imot Kinas kommunistiske partis marxist-leninistiske tanke at «imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer». I sin beretning på Italias kommunistiske partis kongress sistleden sa kamerat Togliatti at det «var feilaktig å uttale at imperialismen rett og slett er en papirtiger som kan styrtes bare ved et skuldertrekk». Og så fins det andre personer som understreker at dagens imperialisme har kjernefysiske tenner — så hvordan kan man da kalle den en papirtiger?
Fordommer er lenger fra sannheten enn uvitenheten. I tilfelle med Togliatti og visse andre kamerater — dersom de er uvitende — så forvrenger de med forsett Kinas kommunistiske partis tanke.
Når kamerat Mao Tse-tung og de kinesiske kommunistene sammenlikner imperialistene og alle reaksjonære med papirtigrer, betrakter de spørsmålet som helhet og på langt sikt, og tar utgangspunkt i spørsmålets kjerne. Det som menes, er at når det kommer til stykket, så er folkets masser de virkelig maktfulle, og ikke imperialismen og de reaksjonære.
Kamerat Mao Tse-tung satte fram denne tanken første gang i august 1946, i sin samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong. Det var i en vanskelig tid for det kinesiske folket. De Kuomintang-reaksjonære, med full støtte av USA-imperialismen og med en umåtelig overlegenhet i mannskap og utstyr, hadde utløst en landsomfattende borgerkrig. Stilt overfor rasende angrep fra fienden og myten om USA-imperialismens uovervinnelighet, var det viktigste spørsmålet for den kinesiske revolusjon og for det kinesiske folkets skjebne om vi ville våge å kjempe, våge å gjøre revolusjon, våge å ta seieren. Det var i dette avgjørende øyeblikk at kamerat Mao Tse-tung væpnet de kinesiske kommunistene og det kinesiske folket ideologisk med den marxistisk-leninistiske tanken at «imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer». Han sa med stor klarhet:
«Alle reaksjonære er papirtigrer. Tilsynelatende er de reaksjonære fryktinngytende, men i virkeligheten er de ikke så maktfulle. Sett over lengre sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er de virkelig mektige …. »
«Tsjiang Kai-sjek og hans støttespillere, de reaksjonære i USA, er papirtigrer alle som én de også. Når talen er om USA-imperialismen, syns folk å føle på seg at den er fryktelig sterk. De kinesiske reaksjonære nytter USA’s styrke til å skremme det kinesiske folket med. Men det vil komme for en dag at de USA-reaksjonære, på samme måten som alle andre reaksjonære i historien, ikke er særlig sterke.»
I sin tale på møtet av representanter for de kommunistiske-og arbeiderpartiene fra de sosialistiske land i Moskva i november 1957, greide kamerat Mao Tse-tung ut den samme tanken. Han sa:
«Alle de reaksjonære som går for å være mektige, er bare papirtigrer …. Med henblikk på kampen mot fienden utformet vi gjennom en lang periode det begrep at strategisk bør vi forakte alle våre fiender, men at vi taktisk må ta dem alle alvorlig. Dette betyr også at når det gjelder helheten, bør vi forakte fienden, men når det gjelder hvert enkelt konkret spørsmål, må vi ta dem alvorlig. Dersom vi i forhold til helheten ikke forakter fienden, kommer vi til å havne i opportunistiske feil. Marx og Engels var bare to personer. Men alt i den tidlige tiden da de levde, erklærte de at kapitalismen ville bli styret over hele verden. Men når det gjelder konkrete spørsmål og spesifikke fiender, vil vi havne i kuppmakerfeil dersom vi ikke tar dem alvorlig.»
Denne kamerat Mao Tse-tungs vitenskapelige maksime er blitt bekreftet forlengst ved den kinesiske folkerevolusjonens store seier, og den har inspirert alle undertrykte nasjoner og folk som står oppe i revolusjonære kamper. Vi vil gjerne spørre kamerat Togliatti og de andre som har angrepet denne maksimen — hva er særskilt galt med kamerat Mao Tse-tungs tanke?
Kamerat Mao Tse-tungs analyse av imperialismen og alle reaksjonære er helt og fullt i samsvar med Lenins analyse. I 1919 sammenliknet Lenin den «overalt-mektige» engelsk/franske imperialismen med en «koloss på leirføtter». Han bemerket:
«Ved den tiden så det ut som om imperialismen var slik en veldig og uovervinnelig makt at det var rene dumheten av arbeiderne i et tilbakeliggende land å forsøke å gjøre opprør mot den. Nå …. ser vi at imperialismen, som tedde seg som en slik uovervinnelig koloss, i hele verdens øyne har vist seg å være en koloss på leirføtter …. »
«…. at alle disse tilsynelatende kjempemessige og uovervinnelige kreftene til den internasjonale imperialismen ikke er noe sikkert påregnelig, de er ikke noe vi bør være særlig redde for, for de er råtne i sin kjerne ….» (Lenin om krig og fred, Foreign languages Press, Peking 1960, s. 22-23.)
Er ikke Lenins argumentering når han beskriver «kolossen på leirføtter» den samme som kamerat Mao Tse-tungs når han snakker om «papirtigeren»? Vi må tillate oss å spørre: hva er galt i Lenins tanke? Er den «foreldet»?
I historien har vi hatt et utall eksempler som beviser at imperialismen og de reaksjonære er papirtigrer alle i hop. I 1917, før Februar- og Oktober-revolusjonen, sa opportunistene at fordi tsaren og den borgerlige regjeringen var så fryktinngytende, ville det være den skjære galskap av folket å ta til våpen. Men Lenin og de andre bolsjevikene førte en djerv kamp mot dette opportunistiske synet og ledet med fast hånd arbeidermassene, bonde- og soldatmassene i kampen for å styrte tsaren og den borgerlige regjeringen. Historien beviste at tsaren og den borgerlige regjeringen var intet annet enn papirtigrer. På terskelen til og under Den andre verdenskrigen sa de som var tilhengere av forsoning og kapitulasjon at Hitler, Mussolini og de japanske imperialistene var uovervinnelige. Men folket i de ymse land bekjempet resolutt forsonings- og kapitulant-politikken, og til slutt vant de krigen mot fascismen. Historien beviste igjen at Hitler, Mussolini og de japanske fascistene var ingenting annet enn papirtigrer.
Vi hevder at spørsmålet hvor vidt man behandler imperialistene og alle reaksjonære som de papirtigrene de i virkeligheten er, er av stor betydning for hvordan revolusjonens krefter og reaksjonens krefter må vurderes, — er av stor betydning for spørsmålet hvor vidt det revolusjonære folk vil våge å føre kamp, våge å gjøre revolusjon, våge å ta seieren, og det er av stor betydning for spørsmålet om det framtidige utfallet av folkets verdensomfattende kamp og spørsmålet om historiens framtidige gang. Marxist-leninister og revolusjonære bør aldri frykte imperialismen og de reaksjonære. De dager er nå for alltid forbi da imperialismen kunne ri over verden for frie tøyler, og det er imperialismen og de reaksjonære som burde frykte revolusjonens krefter, og ikke omvendt. Enhver undertrykt nasjon og ethvert undertrykt folk bør framfor alt ha revolusjonær tillit, revolusjonært mot og revolusjonær kampånd til å slå imperialismen og de reaksjonære, for ellers er det ikke håp for noen revolusjon. Den eneste måten å vinne seier i en revolusjon på er at marxist-leninistene og de revolusjonære kjemper pågående mot ethvert spor av svakhet og kapitulasjon, og at de lærer opp folkets masser i samsvar med begrepet «imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer», slik at en derved får tatt knekken på fiendens arroganse og høynet den optimistiske ånd i folkets masser for å oppelske revolusjonær besluttsomhet og tillit, revolusjonær fantasi og viljekraft.
At imperialismen har fått kjernefysiske våpen, har ikke endret imperialismens natur en døyt, — den er fremdeles råtten til margen, og på hellingen, innvendig svak, om sterk ytre sett, og heller ikke har dette forandret det minste ved det grunnleggende marxist-leninistiske prinsipp at folkets masser er den avgjørende faktor i den historiske utvikling. Da Mao Tsetung første gang i sin samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong satte fram den formuleringen at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer, da hadde imperialistene allerede atomvåpen. I denne samtalen framhevet kamerat Mao Tse-tung følgende:
«Atombomben er en papirtiger som de reaksjonære i USA bruker til å skremme folk med. Den ser fryktinngytende ut, men er det ikke når det kommer til stykket. Naturligvis er atombomben et masseutryddelsesvåpen, men utfallet av en krig avgjøres av folket, ikke av en eller to nye typer av våpen.»
Historien har bevist at til og med når imperialismen er væpnet med kjernefysiske våpen, kan den ikke skremme til lydighet et revolusjonært folk som våger å kjempe. Seieren i den kinesiske revolusjon og de store seirene som er vunnet av folkene i Korea, Vietnam, Kuba, Algerie i den revolusjonære kampen, er alle vunnet på en tid da imperialistene alt hadde kjernefysiske våpen. Imperialismen har alltid vært væpnet til tennene og har alltid vært ute etter folkets blod. Uansett hvilke slags tenner imperialismen har, hva enten det er kanoner, tanks, raketter, atombomber eller andre slags tenner som moderne vitenskap og teknologi kan framskaffe, kan dette ikke forandre imperialismens råtne, dekadente og papirtiger-natur. I den avgjørende instans kan verken kjernefysiske tenner eller andre slags tenner redde imperialismen fra dens skjebne — som uunngåelig er å bli utryddet. Til slutt vil imperialismens kjernefysiske tenner og hvilke som helst andre tenner den måtte ha, av folket bli skysset til historiens museum, sammen med selve imperialismen.
De som angriper tanken at «imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer» har tydeligvis mistet enhver egenskap som en revolusjonær bør ha, og i stedet er de blitt kortsynte og forskremte som mus. Vårt råd til disse menneskene er: det er best at dere ikke knytter deres skjebne til imperialistene!
IV.
De uoverensstemmelsene som eksisterer mellom kamerat Togliatti og visse andre kamerater på den ene siden og oss på den andre siden, gjør seg også gjeldende i spørsmålet om den fredelige sameksistens.
Kinas kommunistiske parti og den kinesiske regjering har alltid vært talsmenn for fredelig sameksistens mellom land med forskjellige samfunnssystemer. Kina var en av dem som først stilte opp de velkjente fem prinsippene for fredelig sameksistens. På grunnlag av disse fem prinsippene har Kina opprettet vennskapelige forbindelser med en rekke land, og har inngått vennskapsavtaler, eller vennskaps- og ikke-aggresjonsavtaler, med Yemen, Burma, Nepal, Afghanistan, Guinea, Kambodja, Indonesia og Ghana, og har oppnådd en tilfredsstillende ordning i grensespørsmål med Burma, Nepal og andre land. Ingen kan benekte disse fakta.
Men likevel fins det personer i den internasjonale kommunistiske bevegelsen som bakvasker og angriper Kina for at det angivelig setter seg imot fredelig sameksistens. Grunnen til at de gjør dette, er at de vil dekke over sine egne feilaktige og anti-marxist-leninistiske synsmåter i dette spørsmålet.
I spørsmålet om fredelig sameksistens er uoverensstemmelsene mellom de som angriper oss, og oss følgende: Vi mener at sosialistiske land bør strebe etter å opprette normale internasjonale forbindelser med land med forskjellige samfunnssystemer på grunnlag av gjensidig respekt for territorial integritet og suverenitet, gjensidig ikke-aggresjon, gjensidig ikke-innblanding i indre saker, likhet og gjensidig fordel, og fredelig sameksistens. Så langt dette gjelder de sosialistiske land, er det ingen vansker av noe slag. Hindringene kommer fra imperialistene og de reaksjonære i diverse land. Det er utenkelig at en kan nå fram til fredelig sameksistens uten kamp. Det er enda mer utenkelig at fredelig sameksistens når den er blitt et faktum, kan eliminere klassekampen på verdensarenaen og kan oppheve det uforsonlige motsetningsforholdet mellom de to systemene, sosialismen og kapitalismen, og det uforlikelige motsetningsforholdet mellom undertrykte nasjoner og undertrykkernasjoner. Moskva-erklæringen av 1960 understreker: «Fredelig sameksistens mellom stater innebærer ikke avkall på klassekampen slik revisjonistene krever. Sameksistens mellom stater med forskjellige samfunnssystemer er en form for klassekampen mellom sosialismen og kapitalismen.»
Men kamerat Togliatti og de som angriper Kina, hevder at gjennom «fredelig sameksistens» er det mulig å «fornye hele verdens struktur» og å opprette «en ny verdensordning», bygge opp over hele verden «en økonomisk og sosial ordning som er i stand til å tilfredsstille alle menneskenes og folkenes aspirasjoner i retning av frihet, velstand, uavhengighet og full utvikling av og respekt for menneskets personlighet, og i retning av fredelig samvirke mellom alle stater», og «en verden uten krig». Dette betyr at det er mulig gjennom «fredelig sameksistens» å forandre en «verdensstruktur» der det eksisterer uforlike motsetninger mellom sosialismens system og kapitalismens system og mellom undertrykte nasjoner og undertrykkernasjoner, og at det er mulig å eliminere all krig og nå fram til «en verden uten krig» enda mens imperialismen og de reaksjonære eksisterer.
I og med at de inntar dette standpunktet, har kamerat Togliatti og andre kamerater revidert fullstendig Lenins prinsipp for fredelig sameksistens og gitt avkall på marxismen-leninismens læresetning om klassekampen; i virkeligheten erstatter de klassekampen med klassesamarbeid i verdensmålestokk, og gjør seg til talsmenn for en sammensmelting av det sosialistiske og det kapitalistiske system. USA-imperialismen lager for tiden en god del larm omkring at de vil opprette «et verdenssamfunn av frie nasjoner», i et fåfengt håp om å absorbere de sosialistiske landene i «den frie verden» ved «fredelig evolusjon». Tito-gruppen hjelper USA-imperialismen ved å slå på trommen for «økonomisk integrasjon» og «politisk integrasjon» av verden. Burde ikke de som preker «fornyelse av hele verdensstrukturen» gjennom fredelig sameksistens trekke en skillelinje mellom seg og USA-imperialismen? Burde de ikke trekke en demarkasjonslinje mellom seg og Tito-gruppen?
Og enda mer absurd er påstanden at «en verden uten krig» kan bli en realitet gjennom fredelig sameksistens. I den nåværende situasjon er det mulig å hindre imperialismen i å utløse en ny verdenskrig, dersom alle krefter i verden som vil fred, slutter seg sammen til en bred internasjonal anti-imperialistisk front og kjemper i samlet flokk. Men en ting er å hindre en verdenskrig, og noe annet å eliminere all krig. Imperialismen og de reaksjonære er kilden til krig. Under vilkår der imperialistene og de reaksjonære fremdeles eksisterer, er det mulig at det gjør seg gjeldende kriger av det ene eller det annet slag. De sytten etterkrigsårenes historie viser at det aldri har vært opphold for så vidt det gjelder lokale kriger av et eller annet slag. Undertrykte nasjoner og undertrykte folk må naturnødvendig reise seg til revolusjon. I tilfelle imperialismen og de reaksjonære bruker våpenmakt til å undertrykke en revolusjon, er det uunngåelig at det vil komme til borgerkriger og nasjonale frigjøringskriger. Marxist-leninister har alltid hevdet at bare når det imperialistiske system er styrtet, og bare når alle systemer som hviler på undertrykkelse og utbytning er blitt styrtet — og aldri før — vil det bli mulig å eliminere all krig og nå fram til «en verden uten krig».
I spørsmålet om fredelig sameksistens har vi også en annen uoverensstemmelse med de som angriper oss. Vi hevder at spørsmålet om fredelig sameksistens mellom land med forskjellige samfunnssystemer på den ene siden, og spørsmålet om revolusjon av undertrykte nasjoner og undertrykte klasser, er to forskjellige spørsmål og ikke spørsmål av samme slag. Prinsippet fredelig sameksistens gjelder utelukkende forbindelsene mellom land med forskjellige samfunnssystemer, og ikke forbindelsene mellom undertrykte nasjoner og undertrykkernasjoner, ei heller forbindelsene mellom undertrykte klasser og undertrykkerklasser. For en undertrykt nasjon eller et undertrykt folk gjelder spørsmålet å føre en revolusjonær krig for å styrte imperialismens og de reaksjonæres herredømme, det dreier seg ikke, og kan ikke dreie seg om fredelig sameksistens mellom dem og imperialismen og de reaksjonære.
Men Togliatti og de som angriper Kina, utvider sin idé om «fredelig sameksistens» til også å dekke forbindelsene mellom kolonifolk og halvkolonifolk på den ene siden og imperialistene og kolonialistene på den andre siden. De sier at «problemet om sveltihjel som fremdeles gjelder en milliard mennesker», og «problemet med å utvikle produktivkreftene og demokratiet i underutviklede områder» «må løses gjennom forhandlinger, ved rimelige løsninger og ved å unngå handlinger som kan forverre situasjonen og få ubotelige følger». De liker ikke revolusjonens gnister i de undertrykte nasjoner og folk. De sier at en liten gnist kan føre til en verdensbrann.
Denne måten å tale på er i virkeligheten likeverdig med å be de undertrykte nasjoner om å «eksistere fredelig» sammen med sine koloniherrer, og å be dem om å finne seg i koloniherredømmet heller enn å motsette seg det og kjempe for sin uavhengighet, for ikke å snakke om å føre krig for sin nasjonale frigjøring. Betyr ikke denslags snakk at det kinesiske folk, det koreanske folk, det vietnamesiske folk, det kubanske folk, det algirske folk og folket i andre land som har reist seg i revolusjon, alle har krenket prinsippet om «fredelig sameksistens» og har handlet feilaktig? Det er svært vanskelig for oss å se noen virkelig forskjell mellom slikt snakk og det preket som imperialistenes og kolonialistene kommer med.
Enda mer forbausende er det faktum at Togliatti og visse andre personer utvider sin idé om klassesamarbeid på verdensarenaen til å omfatte «fellesintervensjon» i de underutviklede områdene. De har gitt uttrykk for at «stater med forskjellig sosial struktur» gjennom innbyrdes samarbeid kan «intervenere i fellesskap» for å få i stand framsteg i de underutviklede land. Dette snakket er uten tvil likeverdig med å spre illusjoner f or å fremme nykolonialismen. Imperialismens politikk overfor de underutviklede områdene, hvilken form eller mønster den enn har, er naturnødvendig en kolonialistisk utplyndingspolitikk, og kan aldri være en politikk med sikte på framsteg for de underutviklede områdene. De sosialistiske landene bør selvsagt støtte folkene i de underutviklede områdene, — og framfor alt bør de støtte kampen disse folkene fører for nasjonal uavhengighet, og når de har vunnet sin uavhengighet, bør de yte dem støtte med å utvikle sin nasjonale økonomi. Men de sosialistiske landene bør aldri støtte opp under imperialistenes kolonialistpolitikk i forholdet til de underutviklede landene, og enda mindre bør de «intervenere i fellesskap» med imperialistene i de underutviklede områdene. For dersom noen gjorde dette, ville det være det samme som å forråde den proletariske internasjonalisme og å gjøre seg til knekter for imperialismen og kolonialismens interesser.
Er det virkelig mulig å ha «fredelig sameksistens» mellom de undertrykte nasjoner og folk på den ene siden og imperialistene og kolonialistene på den andre siden? Hva betyr faktisk «felles intervensjon» i de underutviklede områdene? Kongo-affæren er det beste svaret. Da FNs sikkerhetsråd enstemmig vedtok sin resolusjon om internasjonal innblanding i Kongo, var det visse folk i den internasjonale kommunistiske bevegelsen som trodde at dette er et glimrende eksempel på internasjonalt samarbeid. De trodde at kolonialismen kunne utryddes ved intervensjon fra FNs side, og at dette ville sette det kongolesiske folket i stand til å vinne frihet og uavhengighet. Men hva var resultatet? Lumumba, det kongolesiske folkets nasjonalhelt, ble myrdet. Gizenga, etterfølgeren hans, ble sperret inne, en hel rekke kongolesiske patrioter ble myrdet eller kastet i fengsel, og den sterke kongolesiske kampen for nasjonal uavhengighet fikk et alvorlig tilbakeslag. Kongo er ikke bare fortsatt slavebundet av de gamle kolonialistene, men har i tillegg blitt en koloni under USA-imperialismen, og synker dypere og dypere ned i lidelse. Vi tillater oss å spørre de som krever «fredelig sameksistens» mellom de undertrykte nasjoner og folk på den ene siden og imperialistene og kolonialistene på den andre siden, og som krever «felles intervensjon» i de underutviklede områdene: Har dere glemt den tragiske lærdommen som Kongo-affæren gir?
De som bakvasker Kina for at vi angivelig er imot fredelig sameksistens, angriper med den anklagen at Kina har gjort feil i sitt samband med India. De misakter de virkelige fakta og evner ikke å skille mellom rett og vrangt i dette stykket, slik at de gir Kina skylden for å ha kommet i konflikt med India.
I dette spørsmålet sa Togliatti: «Vi er kjent med det som er rimelig og riktig i Den kinesiske folkerepublikkens krav. Vi vet også ar de militære aksjonene begynte med et angrep fra Indias side.» Denne holdningen var litt mer rettferdig enn den som enkelte selvbestaltede marxiste-leninister inntok som stadig turer fram med den falske anklagen at det var Kina som startet sammenstøtene ved grensen. Ikke desto mindre skiller ikke Togliatti mellom svart og hvitt, og driver fremdeles og hevder at de indisk-kinesiske væpnede sammenstøtene var «urimelige og absurde». Vi tillater oss å spørre kamerat Togliatti: stilt overfor de bakvendte kravene og de omfattende væpnede angrepene fra den reaksjonære klikken i India, — hva skulle da Kina ha gjort for å gjøre seg fortjent til å kalles «rimelig» og ikke «absurd»«? Er det mulig at den eneste måten som Kina kan vise seg «rimelig» og ikke «absurd» på, er å underkaste seg de urimelige kravene og de væpnede angrepene fra den indiske reaksjonære klikken? Er det mulig at den eneste måten det sosialistiske Kina skulle vise seg «rimelig» og ikke «absurd» på, ville være å overgi med et bukk store deler av sin eget territorium?
Den stilling Togliatti og visse andre kamerater tar til det indisk-kinesiske grensespørsmålet, avspeiler deres syn på den fredelige sameksistens, som går ut på at de sosialistiske landene, når de skal gjennomføre denne politikken, bør gi den ene innrømmelsen etter den andre til de kapitalistiske landene, at de ikke bør kjempe endog i selvforsvar når de utsettes for væpnet angrep, men overgi sin territorielle suverenitet. Vi vil gjerne spørre: Er det noe felles mellom dette standpunkt og prinsippet som fredelig sameksistens slik som et sosialistisk land bør følge?
De som beskylder Kina for å sette seg imot fredelig sameksistens, angriper også det kinesiske folket for at det har gitt støtte til det kubanske folkets rettferdige posisjon i dets kamp mot USA-imperialismen. Da det heltemotige kubanske folket og dets revolusjonære leder, statsminister Fidel Castro, bestemt avslo internasjonal inspeksjon fordi det var et inngrep i Kubas suverenitet, og satte fram sine fem rettferdige krav, holdt det kinesiske folket veldige massedemonstrasjoner og oppmarsjer over hele landet i pakt med sin konsekvente stillingtagen for den proletariske internasjonalisme, og ga fast støtte til det kubanske folkets kamp til forsvar av sin selvstendighet, suverenitet og verdighet. Var det noe galt i dette? Men likevel er det noen personer som gjentatte ganger har anklaget Kina for å ha skapt vansker i den karibiske affæren, og for å ønske å styrte verden ut i en kjernefysisk krig. Denne bakvaskelsen av Kina er i høyeste grad ondskapsfull og en foraktelig trafikk.
Hvordan går det an å tolke den besluttsomme støtte som det kinesiske folket ga det kubanske folket i dets kamp mot internasjonal inspeksjon og til forsvar av sin suverenitet i den retning at Kina er imot fredelig sameksistens og ønsket å styrte andre ut i en kjernefysisk krig? Innebærer dette at Kina også burde ha brukt press overfor Kuba for å tvinge det til å godta internasjonal inspeksjon, og at bare ved å handle slik ville Kina være i pakt med denne såkalte «fredelige sameksistens»? Når det fins personer som i ord støtter Kubas fem krav, men faktisk går imot Kinas støtte til Kuba — blottlegger de ikke derved det hyklerske i sin støtte for Kubas fem krav?
Kinas kommunistiske parti og det kinesiske folket har alltid hevdet at historiens gang avgjøres av den store styrken i folkets masser og ikke av noe slags våpen. Ved mer enn en anledning har vi sagt klart fra at vi verken krevde at det skulle opprettes rakettbaser på Kuba, eller satte oss imot tilbaketrekninger av de såkalte «offensive våpen» fra Kuba. Vi har aldri ment det er marxist-leninistisk holdning å rasle med kjernefysiske våpen som metode til å avgjøre internasjonale stridsspørsmål. Heller ikke har vi sett det slik at det at man unngikk en kjernefysisk krig i den karibiske krisen, var et «München». Det som vi satte oss kraftig imot, fremdeles går sterkt imot og vil komme til å gå sterkt imot også i framtiden, er at et annet lands suverenitet blir ofret som middel til å nå fram til et kompromiss med imperialismen. Et kompromiss av et slikt slag kan bare betraktes som hundreprosents forsoningspolitikk, et rent og skjært «München». Et kompromiss av dette kaliber har ingenting til felles med de sosialistiske landenes fredelige sameksistenspolitikk.
V.
Faktisk krever kamerat Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti ikke bare klassesamarbeid i stedet for klassekamp internasjonalt, men de utvider sitt begrep «fredelig sameksistens» til også å gjelde forbindelsene mellom undertrykte klasser og undertrykkerklasser innenfor de kapitalistiske land. Togliatti har sagt:
«Alle våre handlinger som har tilknytning til vårt lands internasjonale situasjon dreier seg ikke om noe annet enn en overføring på italienske forhold av den store kampen for å fornye hele verdens struktur.»
Uttrykket «alle våre handlinger» betyr her det de kaller «frammarsj i retning av sosialismen i demokrati og i fred», eller veien til sosialismen gjennom «strukturreform» — som de sier.
Enda den nåværende linjen som Italias kommunistiske parti følger i spørsmålet om den sosialistiske revolusjon er feilaktig etter vår mening, har vi aldri gjort noe forsøk på å blande oss opp i dette, fordi det jo her dreier seg om en sak som de italienske kameratene alene får avgjøre. Men siden nå kamerat Togliatti gjør krav på at hans teori om «strukturreform» er en «linje som er felles for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen» og ensidig erklærer at fredelig overgang er «blitt et prinsipp i arbeiderbevegelsens og den kommunistiske bevegelsens verdensstrategi», og siden dette emnet dreier seg om ikke bare om den grunnleggende marxist-leninistiske teori om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur, men også om det grunnleggende spørsmål om proletariatets og folkets frigjøring i alle de kapitalistiske land, kan vi ikke unnlate å uttrykke vår mening i disse spørsmålene — som medlemmer av den internasjonale kommunistiske bevegelsen og som marxist-leninister.
Det grunnleggende spørsmål i enhver revolusjon er spørsmålet om statsmakten. I «Det kommunistiske manifest» erklærte Marx og Engels: «Det første skritt i arbeiderklassens revolusjon er at proletariatet hever seg opp til herskende klasse.» Denne ideen gjennomvever alle Lenins verker. I «Staten og revolusjonen» understreker Lenin behovet for å bryte ned og knuse det borgerlige statsmaskineriet og å opprette proletariatets diktatur. Han sa : «Arbeiderklassen må bryte ned, knuse den «ferdige statsmaskinen», og ikke innskrenke seg til å erobre den», og videre: «…. bare den er marxist som utvider anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelse av proletariatets diktatur.» Og videre sa han: «Alt annet enn makten er illusjoner.»
Når Moskva-deklarasjonen av 1957 greier ut de felles lover som gjelder for den sosialistiske revolusjon, understreker den først at når arbeiderklassen, med det marxist-leninistiske parti som sin kjerne, skal slå inn på veien til sosialismen, er det nødvendig at det leder de arbeidende massene i gjennomføringen av den proletariske revolusjon i den ene eller den annen form og oppretter proletariatets diktatur i den ene eller den annen form.
Det er ikke den minste tvil om at de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen, og de felles lovene for den sosialistiske revolusjon som er framsatt i Moskva-deklarasjonen, er universelt gyldige — og naturligvis også gyldige for Italia.
Men kamerat Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti hevder at Lenins analyse i «Staten og revolusjonen» «ikke lenger er tilstrekkelig», og at innholdet i proletariatets diktatur nå er noe annet. Ifølge deres teori om «strukturreform» er det for dagens Italia ikke nødvendig med en proletarisk revolusjon, det er ikke behov for å knuse den borgerlige statsmaskinen, og det er ikke nødvendig å opprette et proletariatets diktatur; de kan der nå fram til sosialismen «progressivt» og «fredelig», bare ved «reformer som følger etter hverandre», ved nasjonalisering av de store bedriftene, ved økonomisk planlegging og ved å utvide demokratiet innenfor rammen av den italienske grunnloven. Faktisk oppfatter de staten som et instrument stående ovenover klassene og tror at også den borgerlige stat kan gjennomføre en sosialistisk politikk; de oppfatter det borgerlige demokrati som et demokrati ovenover klassene, og tror at proletariatet kan heve seg opp til «ledende klasse» i staten ved å støtte seg på dette demokratiet. Denne teorien om «strukturreform» er et fullstendig forræderi mot den marxist-leninistiske teorien om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur.
Italia av i dag er et kapitalistisk land styrt av monopolkapitalistklassen i landet. Enda den italienske grunnloven har opptatt i seg noen av de vinninger som den italienske arbeiderklassen og det italienske folket har tilkjempet seg gjennom sin tapre kamp i årenes løp, er den fremdeles en borgerlig grunnlov, og kjernen i den er forsvaret for den borgerlige eiendom. På samme måten som det demokratiet som praktiseres i alle andre kapitalistiske land, er demokratiet i Italia et borgerlig demokrati, dvs. borgerskapets diktatur. Nasjonalisering slik den praktiseres i Italia, er ikke statskapitalisme under det sosialistiske system, men en statskapitalisme som tjener monopolkapitalistklassens interesser. For å kunne opprettholde sin utbytning og sitt herredømme kan monopolkapitalistklassen av og til gå til visse reformtiltak. Det er helt nødvendig for arbeiderklassen i de kapitalistiske land å føre en fra-dag-til-dag økonomisk kamp og kamper for demokratiet. Men formålet med disse kampene er å oppnå delvise forbedringer i arbeiderklassens og det arbeidende folks levevilkår, og — hva som er enda viktigere — å lære opp massene, og å organisere dem, høyne deres politiske bevissthet og samle opp revolusjonær styrke for å kunne erobre statsmakten når tiden er moden til det. Marxist-leninistene er for kampen for reformer, men de setter seg djervt imot reformismen.
Fakta har bevist at hver gang arbeiderklassens og det arbeidende folks politiske og økonomiske krav har gått ut over de grensene som monopolkapitalistene setter, har den italienske regjeringen, som representerer monopolkapitalens interesser, tydd til undertrykkelsestiltak. Har ikke et utall av historiske fakta bevist at dette er klassekampens uforanderlige lov? Hvordan kan det tenkes at monopolkapitalistklassen vil oppgi sine interesser og sitt herredømme og tre av fra historiens scene på eget initiativ?
Togliatti selv går ikke totalt utenom dette. Enda han har gått energisk inn for muligheten av «å bryte de store monopolistgruppenes makt» innenfor rammen av den borgerlige forfatningen, så er hans svar på spørsmålet: Hvordan kan en oppnå dette? — «Vi vet ikke.» En kan således se at teorien om «strukturreform», som hevdes av Togliatti og visse andre ledere i Italias kommunistiske parti, ikke har sitt opphav i den historiske materialisme og i vitenskapelig studium av den objektive virkelighet, men i idealismen og i illusjoner. Men disse kameratene har lagt seg i selen for å propagere synsmåter som de selv vet er upålitelige og beskriver dem som «en linje som er felles for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen». En slik praksis fra deres side tjener bare til å forvanske og pulverisere den proletariske revolusjonære kampen, bevare det kapitalistiske herredømme og negere den sosialistiske revolusjon fullstendig. Er ikke dette en ny slags sosialdemokratisk retning?
I den siste tiden har det i de kapitalistiske land forekommet at enkelte politisk degenererte kommunister og høyre-sosialdemokrater i tur og orden har gjort seg til talsmenn for teorien om «strukturreform», og med utgangspunkt i den har kritisert kommunistiske partier. Dette faktum i seg selv er nok til å vise hvor nøyaktig likheten er mellom teorien om «strukturreform» og sosialdemokrati, og hvor fjernt denne teorien er fra marxismen-leninismen!
Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen peker på ar den sosialistiske revolusjon kan gjennomføres ved fredelige og ikke-fredelige midler. Enkelte har forgjeves prøvd å anvende denne tesen til å rettferdiggjøre teorien om «strukturreform». Det er også feilaktig ensidig å vise til den fredelige overgang som «et prinsipp i den internasjonale kommunistiske bevegelsens verdenstrategi».
Etter marxismen-leninismens syn ville det naturligvis være i proletariatets og hele folkets interesse dersom en fredelig overgang kunne virkeliggjøres. Så sant muligheten for en fredelig overgang dukker opp i et gitt land, bør kommunistene strebe for å virkeliggjøre den. Men mulighet og virkelighet, et ønske og oppfyllelsen av det, er to forskjellige ting. Hittil har ikke historien et eneste eksempel på fredelig overgang fra kapitalismen til sosialismen. Kommunistene bør ikke sette hele sin lit til seier for revolusjonen gjennom fredelig overgang. Borgerskapet vil aldri tre av fra historiens arena av egen fri vilje. Dette er en universell lov for klassekampen. Kommunistene må ikke slappe av det aller minste i sin beredthet på revolusjonen. De må være forberedt på å slå tilbake anslagene fra kontra-revolusjonen og å styrte borgerskapet med væpnet makt på det kritiske tidspunkt av revolusjonen da proletariatet tar statsmakten og borgerskapet tyr til væpnet makt for å undertrykke revolusjonen.
Altså — kommunistene bør være forberedt på å anvende en tosidig taktikk; samtidig som de forbereder seg på en fredelig utvikling av revolusjonen, bør de også være fullt forberedt på en ikke-fredelig utvikling av revolusjonen. Bare på den måten kan en unngå å bli tatt på sengen når det oppstår en situasjon som er gunstig for revolusjonen, og da borgerskapet tyr til vold for å undertrykke revolusjonen. Enda om det blir mulig å sikre statsmakten ved fredelige midler, må en være forberedt på øyeblikkelig å hamle opp med væpnet intervensjon fra imperialister utenfra og kontrarevolusjonære væpnede oppstander støttet av imperialistene. Kommunistene bør konsentrere oppmerksomheten på å oppsamle revolusjonær styrke ved samvittighetsfullt og iherdig arbeid og må være rede til å slå igjen mot væpnede angrep fra borgerskapet når det er nødvendig. De bør ikke legge ensidig vekt på fredelig overgang og konsentrere all sin oppmerksomhet på denne muligheten, for ellers vil de uvegerlig komme til å dempe proletariatets revolusjonære vilje, avvæpne seg selv ideologisk og bli til det ytterste passive og uforberedte politisk og organisatorisk, og ender med å begrave revolusjonens sak.
Den tesen som kamerat Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti har satt fram vedrørende «frammarsjen i retning av sosialismen i demokrati og i fred» minner om noen uttalelser som den gamle revisjonisten Karl Kautsky kom med. Kautsky bemerket en gang for vel førti år siden:
«Jeg forutsetter …. at det vil bli mulig å gjennomføre den (proletariatets sosiale revolusjon) ved fredelige, økonomiske, legale og moralske midler i stedet for ved fysisk makt — alle steder hvor demokratier er blitt opprettet.» («Proletariatets diktatur» av K. Kautsky, utkom 1918.) Bør ikke kommunister trekke en klar grenselinje mellom seg og slike sosialdemokrater som Kautsky?
VI.
Omfanget av kamerat Togliattis og visse andre kameraters avvik fra marxismen-leninismen og fra Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen framgår tydeligst av deres iherdige flørt i det siste med den jugoslaviske revisjonist-gruppen.
En representant for Tito-gruppen — som er renegater fra marxismen-leninismen, ble invitert til Italias kommunistiske partis kongress nylig og fikk bestige talerstolen for å gå løs på Kinas kommunistiske parti. På den samme kongressen forsvarte kamerat Togliatti og visse andre kamerater offentlig Tito-gruppen, og var meget rause i sin ros til dem for «det verdifulle de har gjort og gjør».
Vi vil gjerne spørre kamerat Togliatti og de andre kamerater: Anerkjenner dere fremdeles Moskva-erklæringen som bindende for dere? Moskva-erklæringen av 1960 fastslår utvetydig:
«De kommunistiske partiene har enstemmig fordømt den jugoslaviske avarten av den internasjonale opportunisme, en avart av nymotens revisjonistiske «teorier» i konsentrert form. Etter at lederne for Kommunistenes forbund i Jugoslavia først hadde forrådt marxismen-leninismen — som de kalte foreldet — satte de sitt anti-leninistiske revisjonistiske program opp imot Deklarasjonen av 1957; de satte Kommunistenes forbund i Jugoslavia opp imot den internasjonale kommunistiske bevegelsen som helhet ….»
Kan det være mulig at denne fordømmelsen av Tito-gruppen var et mistak? Skal den resolusjonen som ble vedtatt enstemmig av de kommunistiske partiene i alle land, kastes over bord bare etter en enkelt person eller enkeltpersoners nykker eller forgodtbefinnende?
Men fakta er fakta — og renegater fra kommunismen er renegater fra kommunismen. Den vurderingen som Moskva-erklæringen kom fram til, kan ikke veltes av noen, hvem han enn er.
Titoistene har så langt fra gitt opp sitt tvers igjennom revisjonistiske program, men tvert imot holdt fast ved det i utkastet til den jugoslaviske forfatningen som de offentliggjorde for ikke lenge siden.
Tito-gruppen har ikke forandret sin «enestående vei» i oppbyggingen av «sosialismen» ved å selge seg selv til imperialismen. Tvert imot arbeider de hardere og hardere som ærendsvenner for USA-imperialistenes aggresjons- og krigspolitikk. Nylig har USA-imperialismen gitt Tito-gruppen en slant ekstra «hjelp» på over 100 millioner dollar. Under den samme gamle kamuflasjen med å «stå utenfor blokkene» og «positiv sameksistens» gjør Tito-gruppen alt den kan for å sabotere de nasjonale og demokratiske bevegelsene i folket i Asia, Afrika og Latin-Amerika og for å underminere enheten i den sosialistiske leiren og alle land som vil fred.
I og med utviklingen av Tito-gruppens revisjonistiske linje og deres økende avhengighet av USA-imperialismen, har Jugoslavia forlengst opphørt å være et sosialistisk land, og den gradvise gjenreisningen av kapitalismen i Jugoslavia har tatt til for lenge siden.
Gjenreisningen av kapitalismen i Jugoslavia er ikke kommet i stand ved noe kontrarevolusjonært statskupp av borgerskapet, og heller ikke ved noen invasjon av imperialismen, men gradvis ved at Tito-gruppen har degenerert. I denne forbindelse er som Lenin pekte på alt for lenge siden «hovedspørsmålet i enhver revolusjon uten tvil spørsmålet om makten. Hvilken klasse som holder makten i sine hender — det avgjør alt». (Lenin: Samlede verker, International Publishers, New York 1932, bd. 21, bok 1, s. 164.) Statens karakter avhenger av hvilken klasse som utøver statsmakten og hvilken politikk den fører. I Jugoslavia i dag er statsmakten i hendene på Tito-gruppen, en gruppe som har forrådt marxismen-leninismen og kommunismens sak, forrådt den jugoslaviske arbeiderklassens og det jugoslaviske folkets grunnleggende interesser, og som tvinger gjennom et helt system av tversigjennom revisjonistiske politiske tiltak. På den jugoslaviske landsbygda vokser de rike bøndene og andre kapitalistiske krefter i raskt tempo, og klassedifferensieringen pådrives. De kapitalistiske lovene med fri konkurranse og profitt spiller den dominerende rollen innenfor alle områder av økonomien i Jugoslavia, og kapitalistisk anarki brer seg.
Det kan ha noe for seg å lytte til hva imperialistene har å si som ros til Tito-gruppen. USA-imperialistene har sammenliknet Tito-gruppen med en «bjellesau», det vil si at de tar sikte på å få visse sosialistiske land til å forlate den sosialistiske leiren og gå inn i Kennedys «verdenssamfunn av frie nasjoner» gjennom innflytelsen fra de jugoslaviske reformistene. Eksemplet med Jugoslavia gjør det klart at kampen mellom sosialismen og kapitalismens vei fremdeles pågår, og at faren for gjenreisning av kapitalismen fortsetter å eksistere selv i et land som har slått inn på sosialismens vei.
Fenomenet med politisk degenerering og at det har oppstått nye borgerlige elementer etter seieren for den proletariske revolusjon, er ikke vanskelig å forstå. Lenin har en gang sagt at det historisk har forekommet diverse slags degenerasjon, og at det var mulighet for at det kunne oppstå en klikk nye borgerlige elementer av sovjetfunksjonærer. Det er nettopp slike nye borgerlige elementer som Lenin siktet til, som har tillatt seg ledende posisjoner i Jugoslavia.
I sitt sluttord på IKPs 10. kongress sa kamerat Togliatti:
«Når dere sier at kapitalismen er blitt gjenreist i Jugoslavia — og hvermann vet at dette ikke holder stikk — så tror heller ingen alt det andre dere sier, og alle tror det er rett og slett overdrivelser alt i hop.»
Han synes å tro at dette er en total gjendriving av Kinas kommunistiske partis marxist-leninistiske teser. Men sofisterier endrer ikke noe ved sannheten. Den eneste grunnen som ble satt fram til støtte for den vilkårlige påstanden at Jugoslavia fremdeles er et sosialistisk land, var at en ikke kan finne en eneste kapitalist der. Når folk har på seg fargede briller, er det alltid vanskelig å se sannheten. Siden det er mange likhetspunkter mellom Togliatti & Co. og Tito-gruppen i deres oppfatning av den proletariske revolusjon, proletariatets diktatur og sosialismen, er det lite å undre seg over at de ikke greier å se at kapitalismen er gjenreist i Jugoslavia, og at de ikke greier å se de nye borgerlige elementer i Jugoslavia.
Det er særlig forbausende at visse folk, samtidig med at de skryter høyrøstet om sitt nære samband med Tito-gruppen av overløpere, retter sterke angrep mot Kinas kommunistiske parti og hevder at vår enhet med Det albanske arbeiderparti, som grunner seg på marxismen-leninismen, er «utillatelig». Disse folkene gjør alt de kan for å kaste ut Det albanske arbeiderparti, som er et marxistisk-leninistisk parti, av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, — og samtidig leter de etter utveier for å få gitt innpass i den internasjonale kommunistiske bevegelsen for Tito-gruppen av renegater, som Moskva-erklæringen enstemmig fordømmer. Hva er de i virkeligheten ute etter? Som et gammelt kinesisk munnhell sier: «Krake søker make; forskjellige folk skiller lag i forskjellige grupper.» Bør ikke de som behandler Tito-gruppen som brødre og som nærer et så forbitret hat til et marxist-leninistisk broderparti, stoppe opp og tenke et øyeblikk over hvor de er havnet?
VII.
Når alt kommer til alt, dreier våre uoverensstemmelser med kamerat Togliatti og visse andre kamerater som deler hans syn, seg om det fundamentale prinsipp hvor vidt de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen er foreldet, og om Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen ikke gjelder lenger.
Under påskudd av at epoken har forandret seg og at nasjonene har særegne kjennetegn, hevder kamerat Togliatti og visse andre kamerater at marxismen-leninismen er «foreldet» og at de generelle lover som styrer den sosialistiske revolusjon, slik de er framstilt i Moskva-deklarasjonen, ikke gjelder for Italia. Gian Carlo Pajetta, en av lederne i Italias kommunistiske parti, går tilmed enda lenger. Han har sagt: «Hvor forskjellig er ikke marxismen fra leninismen, og hvor forskjellig er ikke Marx’ marxisme fra Lenins leninisme.» Det er under slike påskudd de har revidert og avvist de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen, og har framsatt og driver skreppehandel med det de kaller «den italienske vei», som er stikk i strid med marxismen-leninismen.
Den vitenskapelige sosialisme grunnlagt av Marx og Engels er en generalisering av de lovene som gjelder for menneskesamfunnets utvikling og er sannheter som er universelt anvendelige. Historiens utvikling har så langt fra «passert» marxismen-leninismen, men har bevist dens grenseløse livsdyktighet. Marxismen har utviklet seg kontinuerlig i løpet av det internasjonale proletariatets kamp for å skaffe seg kjennskap til hvordan den objektive verden skal forandres. På grunnlag av det som kjennetegner imperialismens epoke, utviklet Lenin på skapende vis marxismen under nye historiske vilkår. I årene som er gått etter hans død har de proletariske partiene i diverse land beriket marxismen-leninismens skattkammer ved de revolusjonære kampene de har ført. Men likevel har hele denne nye utviklingen utgått fra marxismens grunnleggende prinsipper, og har absolutt ikke veket av fra disse grunnleggende prinsippene.
Oktober-revolusjonens vei, som var stukket opp av Lenin, og de felles lovene som ligger til grunn for den sosialistiske revolusjon og oppbyggingen av sosialismen slik det er fastlagt i Moskva-deklarasjonen av 1957, er den felles vei som folkene i verden går fram etter for å avskaffe kapitalismen og å opprette sosialismen. På tross av de store forandringene som har funnet sted i verden siden Oktober-revolusjonen, skinner de grunnleggende marxistisk-leninistiske prinsippene, som er belyst ved Oktober-revolusjonens vei, i dag med stadig større glans.
Til forsvar for sitt feilaktige standpunkt sa Togliatti at den linjen som Kinas kommunistiske parti følger «faktisk ikke samsvarer med den strategiske og taktiske linjen som for eksempel bolsjevikene fulgte fra mars til oktober (1917).» Dette er absolutt ikke i pakt med det som historisk hendte i den kinesiske revolusjon. Gjennom sin lange revolusjonære kamp, i sin kamp mot dogmatisme og empirisme så vel som mot «venstre»- og høyreopportunisme har det kinesiske kommunistiske parti under kamerat Mao Tse-tungs ledelse utviklet marxismen-leninismen skapende ved å kombinere marxismen-leninismens universelle sannhet med den kinesiske revolusjons konkrete virkelighet. På tross av det faktum at den kinesiske revolusjon, lik revolusjonene i andre land, har mange særegne drag, har de kinesiske kommunistene alltid betraktet den kinesiske revolusjon som en fortsettelse av den store Oktoberrevolusjonen. Den kinesiske revolusjonen vant seier ved at den fulgte i den store Oktober-revolusjonens spor. Togliattis forvrengninger om den kinesiske revolusjon viser bare at han er på jakt etter påskudd for sin egen særlinje, som er i motstrid med marxismen-leninismens universelle sannhet og de felles lovene som styrer den sosialistiske revolusjon.
Det er nødvendig for et marxistisk-leninistisk parti å kombinere marxismen-leninismens universelle sannhet med revolusjonens konkrete praksis i ens eget land og å anvende den sosialistiske revolusjonens allmenngyldige lover ut fra de spesifikke vilkårene i ens eget land. Marxismen-leninismen utvikler seg stadig i pakt med praksis. Visse læresetninger framsatt av et marxist-leninistisk parti i en viss periode og under visse vilkår, må erstattes av nye maksimer på grunn av forandrede omstendigheter og tider. Unnlater man dette, vil det resultere i dogmatiske feil og tap for kommunismens sak. Men et marxist-leninistisk parti har under ingen omstendigheter lov til å bruke nye samfunnsmessige foreteelser som påskudd til å negere de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen, erstatte marxismen-leninismen med revisjonismen og forråde kommunismen.
På et visst trinn i et kommunistisk partis utvikling kan dogmatisme og sekterisme bli hovedfaren. Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen har helt rett når de peker på nødvendigheten av å gå imot dogmatismen og sekterismen. Men likevel, — under de nåværende vilkår er den moderne revisjonismen hovedfaren i den internasjonale kommunistiske bevegelsen som helhet, slik som Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen har pekt på. Den moderne revisjonismen «som avspeiler borgerlig ideologi i teori og praksis, forvreneer marxismen-leninismen, svekker dens revolusjonære innhold, og derved lammer den arbeiderklassens revolusjonære vilje, avvæpner og demobiliserer arbeiderne, massene av det arbeidende folk i kampen mot imperialistenes og utbytternes undertrykkelse, i kampen for fred, demokrati og nasjonal frihet, for sosialismens seier.» For tiden setter de moderne revisjonistene seg i mot marxismen-leninismen under påskudd av å bekjempe dogmatismen, de forkaster revolusjonen under påskudd av motstand mot «venstre*eventyrpolitikken, og de går inn for prinsippløse kompromisser og kapitulantvesen under påskudd av smidighet i taktikken. Dersom det ikke føres en resolutt kamp mot den moderne revisjonismen, vil den internasjonale kommunistiske bevegelsen lide alvorlig skade.
At det i den siste tiden har gjort seg gjeldende en ugunstig strømning i motstrid med marxismen-leninismen og som skipler enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, gir nye beviser på at tesene i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen er riktige. Om de viktigste trekkene ved revisjonismen sa Lenin ved et høve:
«Å bestemme sin holdning fra tilfelle til tilfelle, å tilpasse seg til dagens hendinger og til alle småhogg og småsvingninger i bagatell-politikken, å glemme proletariatets grunnleggende interesser og å se bort fra hovedtrekkene i det kapitalistiske samfunnet som helhet og den kapitalistiske utviklingen som helhet, — og å ofre disse grunnleggende interessene for virkelige eller innbilte fordeler i øyeblikket — det er revisjonismens politikk.» (Lenin: Verker i utvalg i to bind, FLPH, Moskva, 1950, bd. 1, del 1, s. 94.)
Det revolusjonære proletariat og det revolusjonære folk vil sikkert marsjere på den riktige veien som marxismen-leninismen har trukket opp. Enda den kan være vanskelig og hard, er den den eneste veien til seier. Samfunnets historiske utvikling vil verken følge imperialismens «teorier» eller revisjonismens «teorier». Hvor mye de enn kan ha gjort for arbeiderbevegelsen i fortiden, kan ingen person, intet politisk parti og ingen gruppe unngå å bli borgerskapets tjenere og bli kastet på skraphaugen av proletariatet, når de forlater marxismen-leninismens vei og kommer ut på og sklir nedover revisjonismens vei.
Vi er blitt tvunget inn i en offentlig diskusjon om de viktigste uoverensstemmelsene mellom oss og kamerat Togliatti og visse andre kamerater i Italias kommunistiske parti. Det har skjedd mot vårt ønske, og det ville ikke ha hendt om ikke de hadde utfordret oss offentlig først og insistert på offentlig debatt. Men enda om vi er nødt til å gi oss inn på en offentlig debatt, håper vi fremdeles oppriktig at det vil bli mulig å utrydde våre uoverensstemmelser gjennom kameratslig diskusjon. Og enda vi til vår beklagelse finner at Togliatti og de kameratene som deler hans syn fjerner seg stadig mer fra marxismen-leninismen, håper vi inderlig at de ikke vil ture fram på denne veien lenger, men at de vil stramme seg opp og vende tilbake til marxismen-leninismen og de revolusjonære prinsippene i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Vi ønsker å se framover. Ved forskjellige anledninger har vi foreslått at det blir avholdt en representativ konferanse av de kommunistiske-og arbeiderpartiene i alle land for å ordne opp i de nåværende uoverensstemmelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi hevder at kommunistene i alle land bør legge seg på hjerte de felles interesser i kampen mot fienden og den proletariske revolusjons sak, at de bør holde fast ved de prinsippene som styrer forbindelsene mellom broderpartier slik de er framsatt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, at de bør eliminere uoverensstemmelsene seg imellom og styrke sin enhet på grunnlag av marxismen-leninismen og den proletariske internasjonalisme, — dette er arbeiderklassens og folkets håp i hele verden.
Arbeiderklasse-bevegelsens historie i alle land gjennom de siste vel hundre år er full av skarpe kamper mellom marxismen og alle slag av opportunisme. Helt fra den første begynnelsen har den internasjonale kommunistiske bevegelsen stadig gått fram gjennom kamp mot og ved å overvinne reformisme, sosialdemokrati og revisjonisme. I dag kan nok revisjonister av diverse kaliber blære seg for en tid, men dette er ikke tegn på at de er sterke, — i virkeligheten er det et svakhetstegn. De revisjonistiske og nye sosialdemokratiske strømninger som nå har dukket opp i den internasjonale kommunistiske bevegelsen og som passer monopolkapitalismens og USA-imperialismens behov, er i sitt vesen et produkt av monopolkapitalens og USA-imperialismens politikk. Men de ymse slag av revisjonisme kan verken blokkere framgangen for de undertrykte folks og nasjoners revolusjonære kamp, og heller ikke kan de berge imperialismen fra dens endelige undergang.
I 1913, da Lenin sto i kamp mot opportunismen, pekte han på da han greide ut om hvordan det historisk har gått Karl Marx’ lære at enda marxismen har vært utsatt for forvrengninger av opportunistene, så har utviklingen av folkets revolusjonære kamp i alle land kontinuerlig brakt ny bekreftelse på denne læren og gitt den nye seirer. Lenin forutså riktig da han sa: «.. .. en enda større seier venter marxismen, som proletariatets lære, i den perioden av historien som nå er i emning.» (Samme sted som ovenfor, s. 86.) Nå har vi kjenning av at marxismen-leninismen står ved et nytt og viktig historisk vendepunkt. Kampen mellom den marxist-leninistiske strømningen og den anti-marxist-leninistiske revisjonistiske strømningen stilles igjen på den kommunistiske dagsordenen i alle land i skjerpet form. Vi er dypt overbevist om at hvor komplisert kampens vei enn vil bli, vil den marxist-leninistiske strømningen seire til slutt.
For mer enn et hundre år siden i «Det kommunistiske manifest» rettet Marx og Engels en dristig og høymodig oppfordring til hele verden: «La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet å miste annet enn sine lenker. De har en verden å vinne.» Denne store oppfordringen inspirerer alle revolusjonære over hele verden som er kommunismens og proletariatets sak hengivne, og gir dem full tiltro til framtiden, slik at de djervt bryter alle hindringer og går dristig framover. For tiden vokser det internasjonale proletariatet seg sterkere og sterkere, folket i alle land høyner stadig sin politiske bevissthet; kampen for verdensfreden, nasjonal frigjøring, demokrati og sosialisme vinner «eier på seier, og sosialismens og kommunismens store ideer tiltrekker stadig større antall mennesker i de undertrykte nasjoner og folk som står oppe i en vanskelig og forbitret situasjon. La imperialismen og de reaksjonære skjelve for den store revolusjonære bølgen i arbeiderklassen og alle undertrykte nasjoner og folk i verden! Marxismen-leninismen vil vinne seier til slutt! Arbeiderklassens og folkets revolusjonære sak i hele verden vil vinne seier til slutt!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.