Folkekrigene er aksen i verdensrevolusjonen

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Vi lever i den proletariske verdensrevolusjonens epoke. Karl Marx og Friedrich Engels påviste i Det kommunistiske manifestet og i hele sine livsverk at kapitalismen er en historisk periode med en begynnelse og en slutt, og at det er proletariatets historiske oppgave å avskaffe den gjennom sin klassekamp og sin revolusjon. I vår tid utgjør folkekrigene, massenes krig under ledelse av kommunistiske partier, aksen i verdensrevolusjonen.

Gjennom Pariserkommunen i 1871 viste proletariatet for første gang konkret hvordan den nye staten ville se ut. Gjennom den russiske revolusjonen, med sitt høydepunkt i 1917, ble proletariatets statsmakt for første gang legemliggjort for lengre tid og i et helt land. I Kina i 1949 etablerte proletariatet gjennom folkekrig en nydemokratisk folkerepublikk, og viste således den særegne formen den proletariske verdensrevolusjonen kommer til uttrykk i i den tredje verden, der revolusjonens første oppgave er å knuse føydalismen og imperialismen som fortsatt preger disse landene.

Den nydemokratiske revolusjonen i Kina gikk deretter direkte over i sosialistisk revolusjon. I 1966 gikk den over i kulturrevolusjonen, og viste dermed veien videre til kommunismen.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen har slått fast at i den proletariske verdensrevolusjonen er det to strømninger, den sosialistiske og den demokratiske. Den demokratiske revolusjonen står på dagsorden i den tredje verden, men er en del av den proletariske verdensrevolusjonen.

Verdensrevolusjonen skjer ikke samtidig i alle land. Den utvikler seg ujevnt og innafor rammene av hvert enkelt land. Revolusjonene i Russland og Kina var særegne uttrykk for samme revolusjon. Verdensrevolusjonen er en revolusjon av revolusjoner. Den utvikler seg ujevnt, i særegne land og med sine særegenheter spesifikke for hver enkelt revolusjon, men er like fullt én og samme verdensomspennende prosess.

Perus Kommunistiske Parti skriver:

“Oktoberrevolusjonens seier i 1917 markerte en unik milepæl i verdenshistorien. Den markerte slutten på de borgerlige revolusjonene og starten av den proletariske verdensrevolusjonen.”

Videre har bevegelsen slått fast at aksen i verdensrevolusjonen er folkekrigene. I dag pågår fire erklærte folkekriger, under ledelse av kommunistiske partier og under veiledning av marxismen-leninismen-maoismen.

I Peru fortsetter folkekrigen under ledelse av Perus Kommunistiske Parti. Denne ble initiert 17. mai i 1980 under formann Gonzalos anførerskap, og fortsetter i dag tross kroken på veien og problemene den har gått gjennom. Det har det siste året blitt gjennomført aksjoner også i hovedstaden Lima. Partiet kjemper for sin allmenne reorganisering og har gjort et stort sprang i denne per 2019, noe som ble proklamert offentlig i forbindelse med 30-årsjubileumet for avslutningen av partiets første kongress i 1989.

På Filippinene pågår folkekrigen under ledelse av Filippinenes Kommunistiske Parti, som leder New People’s Army og Den nasjonaldemokratiske fronten. Denne folkekrigen ble initiert i 1969, og har også gått gjennom mange kroker og vendinger, men det pågår væpna kamp over nesten hele Filippinene og nesten alle de store og mellomstore øyene i landet.

I Tyrkia fortsetter folkekrigen som ble initiert av Tyrkias Kommunistiske Parti / Marxist-Leninistene, under ledelse av Ibrahim Kaypakkaya, da partiet ble stiftet i 1972. Folkekrigen føres hovedsakelig av geriljahæren TIKKO (Tyrkias arbeideres og bønders frigjøringshær). Tross splittelser, sabotasje og forfølgelse utvikler folkekrigen seg, og det er nylig gjennomført væpna aksjoner i hovedstaden Istanbul og bare de siste årene har partiet fått mange nye martyrer.

I India leder Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) folkekrigen, som særlig føres i den såkalte “røde korridoren” som omfatter et enormt område med millioner av mennesker. Maoistene er definert som den største indre trusselen mot rikets sikkerhet, selv om India er et nasjonenes fengsel og det finnes talløse væpna grupper og frigjøringsbevegelser, for eksempel i Kashmir og blant tamilene i landet. Partiet er blant annet resultat av samlingskongressen i 2004, der to marxist-leninistiske partier forente seg. Disse hadde sine røtter i CPI (M-L) som ble stiftet i 1969, direkte inspirert av kulturrevolusjonen og formann Maos kamp mot den moderne revisjonismen, og midt i Naxalbari-opprøret der millioner av indiske fattigbønder reiste seg i væpna kamp.

De fire folkekrigene er mange ganger erklært beseiret av de reaksjonære. Enkelte høyreopportunister og også ærlige men forvirra kamerater sprer den samme forestillingen. De erklærer at Perus Kommunistiske Parti er oppløst, de påstår at folkekrigen på Filippinene vil avsluttes med fredsforhandlinger, de ignorerer folkekrigen i Tyrkia og blåser opp de midlertidige tilbakeslagene i det ene eller andre landet. Faktum er at ingen av folkekrigene har stanset et eneste sekund. Faktum er at partiene som leder folkekrigene aldri har lagt ned våpnene eller senket fanen. Faktum er at dette er de reelt eksisterende revolusjonene under kommunistisk ledelse som utvikles den dag i dag.

Revolusjonene utvikles ikke som marginale fenomener, men blant millionmassene. Det gjennomføres væpna aksjoner ustanselig i disse fire landene. Det bygges ny makt i form av folkekomiteer og på grunnlag av masseorganisasjoner under direkte ledelse av de kommunistiske partiene. De veiledes alle sammen erklært og åpent av marxismen-leninismen-maoismen. Hvor finnes andre revolusjoner? Hva annet enn disse revolusjonene kan være aksen som verdensrevolusjonen utvikles rundt?

Forøvrig kan ingenting splitte proletariatets partier og organisasjoner, dele den internasjonale kommunistiske bevegelsen eller svekke den dype klassesolidariteten som hver eneste revolusjonære føler med hver eneste av folkekrigene, med massene som kjemper og martyrene som har gitt sitt blod, og som gir sitt liv hver dag i de fire folkekrigene. Tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen kan aldri skade denne solidariteten – tvert om vil den styrke enheten og den faste og ubrytelige støtten til folkekrigene.

Vi ser at senteret for verdensrevolusjonen er i den tredje verden, men vi ser også at denne utvikles verden rundt, i fire forskjellige land i hver sine regioner av verden. Og vi ser at de inspirerer partier og organisasjoner på alle kontinenter og i alle verdensdeler. Den proletariske verdensrevolusjonen er under utvikling, og folkekrigene viser veien for alle verdens land uten unntak. Folkekrigen er proletariatets militærteori og vi lærer dette ved å omfavne og forstå maoismen som tredje og høyere nivå av proletariatets ideologi, slik vi har lært av formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti.

Les mer:

Banned or Suppressed Publications & Ideas in India (Banned Thought)

New Epoch Media (internasjonal revolusjonær plattform)

Bandera Roja (dokumenter og uttalelser fra Peru)

Philippine Revolution Web Central (nyheter fra den filippinske revolusjonen)

Worker Peasant Liberation (nyheter fra den tyrkiske revolusjonen)