Denne teksten er hentet fra heftet “Arbeidere i alle land foren dere” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen.
Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.
Innhold
Leninisme og moderne revisjonisme
Denne artikkel sto som leder i tidsskriftet «Røde Fane», nr. 1 — 5. januar 1963
Leninismen, marxismens grunnleggende revolusjonære prinsipper, utlagt av den store Lenin, som representerer et nytt utviklingstrinn i marxismen, er blitt angrepet, forvrengt og forfalsket av de moderne revisjonister, som har skadet den mer enn den noensinne er blitt skadet tidligere.
Det vesentlige i leninismen er at den har videreført Marx’ og Engels’ lære, at den har foretatt en vitenskapelig analyse av kapitalismens stadig tiltagende motsetninger, mens den utvikler seg til imperialisme, og videre at den har beriket den marxistiske teori og taktikk for den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur. Den store Oktoberrevolusjonen seiret under Lenins direkte ledelse. Det kinesiske folk og folkene i mange andre land har videreført Oktoberrevolusjonens store sak og også. vunnet en rekke seire. Dette er seire for marxismen og leninismen.
Marxismen-leninismen vokste fram i kamp.
Lenin sa en gang at «denne (dvs. den marxistiske) lære måtte kjempe for hvert skritt på sin vei». På samme måte utviklet leninismen seg i kamp mot Den 2. internasjonales revisjonisme. Alle nye bevis og alle nye seire for leninismen er uunngåelig blitt ledsaget «det ene slag etter det annet mot politisk dumhet, forenkling, opportunisme osv». (Lenin: «Brev til Inessa Armand».)
De gamle revisjonistene i Den 2. internasjonale brukte ofte noe de kalte «nye data om den økonomiske utvikling» for å forvirre massene og operere bort marxismens revolusjonære ånd, men likevel bar de falskt «marxismens» farger til skue. Historien gjentar seg under forskjellige forhold og former. De moderne revisjonister, som falskt bærer «leninismens» farger og snakker glattunget om å være «tro mot Lenin», gjentar i virkeligheten den samme framgangsmåten med å bruke visse «nye data» om den historiske utvikling til å forvirre folk, utvanne leninismens revolusjonære lære, angripe leninismens kjerne, dvs. Lenins lære om imperialismen og hans teori og taktikk for den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur.
«Ultra-imperialismen — revisjonismens falske ledestjerne».
På samme måte som Den 2. internasjonales revisjonisme-oppurtunisme gjør den moderne revisjonisme store anstrengelser for å dekke over kapitalismens og imperialismens motsetninger og benekte at imperialismen er en råtten, døende kapitalisme, hvis dager er talt. Den har gått så langt at den betegner våre dagers imperialisme som «fredelig» og «demokratisk», som «ultra-imperialisme». De moderne revisjonister, representert av Tito-gruppen i Jugoslavia, har anstrengt seg til det ytterste for å skjønnmale det imperialistiske monopol-kapitalistiske statsapparat. De skildrer den såkalte nasjonaliseringspolitikken, den statsmonopolistiske kapitalisme og statens økonomiske inngripen i de imperialistiske og kapitalistiske land i sin alminnelighet i slike ordelag som «sosialistiske faktorers vekst», «gjennomføring av planøkonomi», «begynnelsen til den sosialistiske omformingsprosess» osv. De prater om «gradvis forandring», «integrering av revolusjon og reformer» om å «gå langt inn i den sosialistiske tidsalder» osv. Men de omtaler ikke med et eneste ord at for å gå over fra kapitalisme til sosialisme er det nødvendig med en revolusjon, som vil knuse det borgerlige statsapparat og erstatte borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur. Det er en kjent sak at det prinsipielle marxistiske standpunkt, som Lenin gjorde seg slik umak med å forklare, nettopp besto i at det borgerlige statsapparat måtte knuses i en revolusjon og borgerskapets diktatur erstattes med proletariatets diktatur. For uten en slik revolusjon vil alt snakk om overgang til sosialismen være meningsløst, og den statsmonopolistiske kapitalisme vil fortsatt være kapitalisme og ikke noe annet. Riktignok sa Lenin at den kjensgjerning at monopolkapitalismen, innbefattet den statsmonopolistiske kapitalisme, eksisterte og vokste, viser bare at de materielle forutsetninger for sosialismen modnes, og at den sosialistiske revolusjon nærmer seg truende og blir uunngåelig, men den kan ikke tjene som «et argument for at en skal innta en tolerant holdning til fornektelsen av denne revolusjonen og skjønnmalingen av kapitalismen, slik som alle reformister gjør». («Staten og revolusjonen», Verker i utvalg, bd. 8, s. 62, Ny Dag.)
Hvordan var tidsalder skal vurderes. Heri ligger en prinsipiell forskjell i vurderingen av vår tidsalder. Når marxistene-leninistene sier at «hovedinnholdet i vår epoke er overgangen fra kapitalisme til sosialisme, som begynte med den store sosialistiske Oktoberrevolusjon i Russland» (Deklarasjonen fra Moskvakonferansen av representanter fra de sosialistiske lands kommunistiske- og arbeiderpartier, 14.-16. november 1957), bygger de på standpunktet om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur og på den store sosialistiske Oktoberrevolusjons grunnleggende erfaring. Men de moderne revisjonister skyr dette standpunkt som pesten, forvrenger erfaringen fra Oktoberrevolusjonen og unnlater å vise til Oktoberrevolusjonens vei som den allmenne vei som fører til menneskehetens frigjøring. Det er en kjensgjerning at de ser på vår epoke som en epoke da «kapitalismen vokser fredelig over i sosialismen».
Demokratiets klassekarakter.
Marxismen-leninismen har alltid lagt vekt på kampen for demokrati. I land hvor den borgerlig-demokratiske revolusjon ennå ikke har seiret, må proletariatet mobilisere massene, gjøre alt for å ta ledelsen i den borgerlig-demokratiske revolusjon og kjempe for at den skal seire. I land hvor det finnes et borgerlig demokrati, må proletariatet utnytte det demokrati som allerede er erobret, til å kjempe for flere demokratiske rettigheter, for å opplyse, vekke og organisere massene til kamp mot det borgerlige utbyttings- og voldssystem. Etter å ha tatt makten, må proletariatet befeste og styrke proletariatets diktatur og samtidig virkeliggjøre et omfattende demokrati under en sterkt sentralisert ledelse. Det må med andre ord utøve diktaturet overfor fienden og praktisere folkets demokrati innen folkets rekker for å sikre en framgangsrik oppbygging av sosialismen og kommunismen. Demokratiet har alltid en klassekarakter. Marxist-leninistene har alltid behandlet spørsmålet om demokrati i dets historiske sammenheng og har aldri snakket om «abstrakt demokrati» eller «demokrati i sin alminnelighet».
Demokrati og proletariatets diktatur. Lenin understreket at under kapitalistiske forhold kan proletariatet bare bevare sin uavhengighet hvis det lar sin kamp for demokratiet tjene sitt store mål som er proletariatets diktatur. Han fortsatte med å påvise at når borgerskapets diktatur erstattes med proletariatets diktatur, betyr dette en utvidelse av demokratiet som er av verdensomfattende historisk betydning. Det betyr overgang fra falskt til ekte demokrati, og det betyr at det utbyttende mindretall blir fratatt demokratiske rettigheter, mens det arbeidende folk som er i overveldende flertall, blir i stand til å nyte godt av demokratiet. Å tro at proletariatets diktatur innebærer at man kaster vrak på demokratiet er en utartet «liberal og løgnaktig påstand», som taper klassekampen av syne. (Lenin: «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky». Verker i utvalg, bd. 10, s. 24, Ny Dag.)
På samme måte som de gamle revisjonistene, benytter også de moderne revisjonister ethvert påskudd til å dekke over demokratiets klassekarakter og forskjellen mellom borgerskapets og proletariatets diktatur. I og med at de går inn for «alment demokrati» eller «hele folkets demokrati», gjør de faktisk det borgerlige demokrati, dvs. det borgerlige diktatur, til en avgud. Ut fra dette syn gjør de sitt ytterste for å blande sammen revolusjon og reformer og de innskrenker og begrenser hele sitt arbeid til en ramme som er tillatt av borgerskapets diktatur.
Det rene tøv. Det er lenge siden Lenin forkastet dette helt igjennom falske synspunkt. Han sa: «Det ville være det rene tøv å tro at den mest dyptgripende revolusjon i menneskehetens historie — en revolusjon som for første gang overførte makten fra det utbyttende mindretall til det utbyttede flertall — kunne gjennomføres innenfor den gamle rammen av det borgerlige, parlamentariske demokrati, uten drastiske forandringer, uten å skape nye former for demokrati og nye organer som svarer til de nye forutsetninger for å praktisere demokrati osv.» (Lenin: «Teser om det borgerlige demokrati og proletariatets diktatur, fremlagt på Den kommunistiske internasjonales første kongress».) Denne påstand av Lenin viste seg å være riktig forsåvidt det gjaldt Oktoberrevolusjonen, og den viste seg likeledes fullstendig riktig når det gjelder de seire som en rekke av verdens land har vunnet i sine sosialistiske revolusjoner. Men det som de moderne revisjonister likevel turer fram med er nettopp den meningsløse teori som Lenin hadde forkastet. Under sosialistiske forhold benekter de moderne revisjonister, fremdeles med «alment demokrati» som påskudd, demokratiets klassekarakter og arbeider for skritt for skritt på å nå sitt mål med å avskaffe proletariatets diktatur, slik at det skritt for skritt skal bli lettere å gjeninnføre kapitalismen i en viss form.
Forfalskning av leninismen i spørsmålene om verdensfreden og den fredelige sameksistens.
Også i spørsmålet om kampen for verdensfred og fredelig sameksistens har de moderne revisjonister forenklet leninismen til det ytterste og forfalsket den grovt.
En hovedoppgave. Helt siden verdens første sosialistiske stat ble opprettet, har alle marxist-leninister, innbefattet Lenin, betraktet det som en hovedoppgave for sosialistiske land å arbeide for fredelig sameksistens mellom land med ulike samfunnssystemer og bekjempe den imperialistiske aggressjons-og krigspolitikk. Kinas kommunistiske parti har under ledelse av kamerat Mao Tse-tung alltid inntatt det standpunkt at tvister mellom nasjoner må løses med fredelige midler og ikke med makt. Kinas kommunistiske parti har ikke bare gang på gang bekreftet dette syn i sine erklæringer, dette syn er også kommet klart til uttrykk i vår politikk og i våre handlinger. Hele verden vet at Folkerepublikken Kina var en av initiativtakerne til de fem prinsippene for fredelig sameksistens og at den konsekvent har gjennomført dem i praksis. Alle forsøk som imperialistene, de reaksjonære og de moderne revisjonister gjør på å dekke over denne kjensgjerning er til ingen nytte.
Det går ikke an å overse motsetningene. Den fredspolitikk som de sosialistiske land har ført, har selvsagt ikke avskaffet de forskjellige motsetninger som objektivt sett finnes i verden, nemlig motsetningen mellom de sosialistiske og de imperialistiske land, motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet i de kapitalistiske land, motsetningen mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene, motsetningen mellom de imperialistiske landene innbyrdes og motsetningen mellom de enkelte monopolgruppene innenfor hvert enkelt imperialistisk land. Marxist-leninistenes standpunkt går ut på at skal det være mulig å trygge verdensfreden og komme fram til fredelig sameksistens mellom de sosialistiske land og land med andre samfunnssystemer, var det ikke mulig tidligere og vil det heller ikke nå eller i framtiden være mulig å overse eller legge skjul på disse motsetninger, på den måten slike spissborgere som de moderne revisjonister gjør det.
To forskjellige spørsmål. Marxist-leninistene, også de kinesiske kommunistene, har alltid ment at det er mulig å oppnå fredelig sameksistens mellom de sosialistiske land og land med andre samfunnssystemer, og at det er mulig å hindre en verdenskrig som imperialistene forsøker å tenne, forutsatt de sosialistiske land holder ut i sin fredspolitikk og at de revolusjonære krefter i de forskjellige land og alle fredselskende land og folk i verden forener seg til besluttsom og effektiv kamp mot de imperialistiske aggresjons- og krigskrefter, binder imperialistene på forskjellige måter og reduserer deres operasjonsfelt. Men samtidig har marxist-leninistene inntatt det konsekvente standpunkt at kampen for fredelig sameksistens mellom sosialistiske land og land med andre samfunnssystemer på den ene siden, og klassekampen innen de kapitalistiske landene og de undertrykte nasjonenes revolusjonære anti-imperialistiske kamp på den annen side ikke kommer i samme kategori, men er to forskjellige spørsmål, og at den førstnevnte kampen ikke kan tre i stedet for den sistnevnte kampen eller gjøre den overflødig. Den kamp som føres av det undertrykte folk i de kapitalistiske land og av de undertrykte nasjonene er et bidrag til kampen for verdensfred og for fredelig sameksistens mellom land med ulike samfunnssystemer. De forsøk som de moderne revisjonister gjør på å bremse på, svekke og tilmed overflødiggjøre de undertrykte folks og de undertrykte nasjonenes kamp med hyklerske appeller om «fred» og «fredelig sameksistens» er helt i samsvar med ønskene hos de forskjellige lands imperialister og reaksjonære krefter, og til stor skade for kampen for fred og fredelig sameksistens mellom land med ulike samfunnssystemer.
Angrep på leninismen under dekke av kamp mot dogmatismen.
Nøyaktig på samme måte som revisjonistene i gamle dager angrep marxismen under dekke av kamp mot dogmatismen, bruker også de moderne revisjonister det samme påskudd til å angripe leninismen. Så langt tilbake som i begynnelsen av det 20. århundre skrev Lenin at reformistene og revisjonistene i de forskjellige lands arbeiderbevegelse «alle sammen er en eneste familie, de roser hverandre alle sammen, de lærer av hverandre, og de drar i fellesskap til felts mot den «dogmatiske» marxisme». (Lenin: «Hva må gjøres», Verker i utvalg, bd. 2, s. 11, Ny Dag.) Er det ikke slik at det bilde som Lenin tegnet for 60 år siden nå er kommet til syne igjen under nye historiske betingelser? Den eneste forskjellen er at de moderne revisjonister er enda mere samvittighetsløse i sine angrep på marxismen-leninismen. Således er det enkelte folk som eksellerer i rene fabrikerte påstander om at «dogmatikerne» vil «bevise sosialismens og kommunismens overlegenhet over kapitalismen i krig». Hva er dette annet enn en fullstendig meningsløs bakvaskelse av marxist-leninistene og et ynkelig forsøk på å innsmigre seg hos imperialismen og de reaksjonære krefter i forskjellige land?
Om kompromisser. Dertil kommer at de moderne revisjonister gjør seg til talsmann for det rene oppspinn, som f. eks. at de revolusjonære marxist-leninister, som de kaller «dogmatikere», «forkaster» visse nødvendige kompromisser. Vi vil gjerne si til disse revisjonistene i våre dager at ingen alvorlig tenkende marxist-leninist forkaster alle kompromisser uten unntak. I løpet av vår langvarige revolusjonære kamp inngikk vi kinesiske kommunister ved mange anledninger kompromisser både med indre og ytre fiender. Vi inngikk f. eks. et kompromiss med den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikken. Vi inngikk også et kompromiss med de amerikanske imperialistene i kampen for å hjelpe Korea og i kampen for å motstå den amerikanske aggresjon.
For marxist-leninistene består spørsmålet i hva slags kompromisser en skal komme fram til, spørsmålet dreier seg om kompromissenes natur og hvordan en skal få i stand kompromisser. Lenin hadde helt rett da han sa at «å forkaste kompromisser «prinsipielt», å hevde at ingen som helst kompromisser kan tillates, det er en barnslighet som neppe kan tas alvorlig». («Radikalismen, kommunismens barnesykdom», Verker i utvalg, bd. 11, s. 90, Ny Dag.) På samme måte forklarte Lenin at en statsmann som ønsker å vare til nytte for det revolusjonære proletariat må vite hvordan han skal skjelne mellom kompromisser som kan tillates og som tjener folkets sak, fra kompromisser som ikke kan tillates og som er en form for forræderi. Det er nettopp i samsvar med Lenins lære at vi kinesiske kommunister skjelner mellom de forskjellige slag kompromisser og går inn for de kompromisser som tjener folkets sak og verdensfreden og er imot slike kompromisser som er en form for forræderi. Det står helt klart at de som av og til gjør seg skyldig i eventyrpolitikk og av og til i kapitulasjonspolitikk, har trotskismen som sin ideologi, eller er trotskisme i en ny forkledning.
Mao Tse-tung om kompromisser. I april 1946 skrev kamerat Mao Tse-tung i sin artikkel «Noen punkter i vurderingen av den nåværende internasjonale situasjon» at for sosialistiske land var det gjennom fredelige forhandlinger mulig å komme til enighet med de imperialistiske land om nødvendige kompromisser i noen saker, også i visse viktige saker. Ifølge kamerat Mao Tse-tungs mening «kan slike kompromisser …. bare komme som et resultat av besluttsomme, effektive kamper som alle demokratiske krefter i verden fører mot Sambandsstatenes, Englands og Frankrikes reaksjonære krefter». Og han tilføyer: «Slike kompromisser krever ikke av folket i den kapitalistiske lands verden at de skal følge opp og inngå kompromisser i sine hjemland. Folket i disse landene vil fortsatt føre forskjellige former for kamp i samsvar med de forskjellige forhold de lever i.» (Mao Tse-tung: Verker i utvalg.) Denne analyse av kamerat Mao Tse-tung er vitenskapelig. Det er en marxistisk og leninistisk analyse. Den politikk som vi kinesiske kommunister har ført i internasjonale anliggender har hele tiden vært utarbeidet i samsvar med denne lære av kamerat Mao Tse-tung.
Men imperialistene og de reaksjonære kreftene i forskjellige land og de moderne revisjonister forsøker hele tiden å skade oss med all slags bakvaskelse. Vi må være merksom på at det aldri i historien har eksistert noe revolusjonært parti som fienden og hans agenter ikke har rakket ned på. De store bolsjevikene ble utsatt for utallige bakvaskelser fra fiendens side. «De tordnet mot bolsjevikene som stadig ble kalt «sekterister, dogmatikere, blanquister, anarkister osv.» (Lenin: «Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis taktikk under valgkampen».) Alle revolusjonære marxist-leninister i verden er nå utsatt for angrep fra de moderne revisjonister, og det er beklagelig at kamerat Togliatti har sluttet seg til disse angrepene.
Hvorfor rakker de moderne revisjonister ned på Kinas kommunistiske parti?
De moderne revisjonister har rettet mange anklager mot Kinas kommunistiske parti. Hva er grunnen til dette? Er det ikke fordi vi konsekvent forsvarer marxismen-leninismens renhet? Er det ikke fordi vi kategorisk avslår å kjøpslå om prinsipper og kategorisk avslår å gjøre innrømmelser på teoriens område? Er det ikke fordi vi inntar et fast standpunkt såvel mot den moderne revisjonisme som mot dogmatismen, såvel mot høyre-som «venstre»-opportunismen, såvel mot kapitulasjonspolitikk som eventyrpolitikk, såvel mot prinsippløs tilpassing som sekterisme, som fjerner oss fra massene og såvel mot stormaktsjåvinisme som mot de forskjellige slag reaksjonær nasjonalisme?
Papirtigeren. Noen folk går ved enhver anledning og med den mest skamløse forvrengning svært langt i sine angrep på det kinesiske kommunistpartis tese om at «imperialismen og alle reaksjonære er papirtigere». Denne tese er utledet av Lenins vitenskapelige tese om at imperialismen er en råtten og døende kapitalisme, den er utledet av Kinas revolusjonære erfaringer gjennom lang tid og av alle andre revolusjonære erfaringer i historien. Denne tesen er fullt ut i samsvar med Lenins skildring av imperialismen som en «koloss på leirføtter», som en «busemann», som en «fiende som tilsynelatende er så sterk» og som «kapitalistiske villdyr …. som er fullstendig ute av stand til å skade oss».
Disse folkene bryster seg ustanselig med at de handler i samsvar med Lenins prinsipper. Men i virkeligheten avviker de hele tiden fra dem og fra leninismens hovedinnhold, fra Lenins lære om imperialismen, den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur. Avslører de ikke klart sine sanne trekk i spørsmålet om hvordan imperialismen skal vurderes, avslører de ikke at de har fjernet seg langt fra leninismen? Når alt kommer til alt, synger de samme folk som sa voldsomt angriper tesen om at «imperialismen og alle reaksjonære er papir-tigere», bare med i imperialismens kor, de er flittig opptatt med å spre den forestilling blant folk som ønsker revolusjon, at det ikke må ytes motstand mot de imperialistiske aggresjonskrefter, at det imperialistiske system ikke kan styrtes, og at en hvilken som helst revolusjon er uønskelig og håpløs.
Trusler om kjernefysisk krig. I mange år har den amerikanske imperialisme og dens allierte brukt kjernefysiske trusler mot verdens folk — «den som setter seg opp mot vårt herredømme vil bli tilintetgjort». Og hele den demagogiske propaganda som de moderne revisjonister, representert ved Tito-gruppen, har drevet blant massene om kjernefysiske våpen, faller helt i tråd med den amerikanske imperialismens kjernefysiske trusler. Alle ekte marxiste-leninister, innbefattet de kinesiske kommunister, bekjemper besluttsomt og konsekvent den imperialistiske kjernefysiske krigspolitikk og går konsekvent inn for å forby og kaste de kjernefysiske våpen på skraphaugen. Folkerepublikken Kina har gang på gang foreslått at det opprettes en sone, fri for atomvåpen, i Asia og Stillehavsområdet, en sone som skal omfatte alle landene der, også Sambandsstatene. Alle ekte marxist-leninister, innbefattet de kinesiske kommunister, har hele tiden hevdet at folkene i alle land må ta skjebnen i sine egne hender og ikke la seg skremme av den amerikanske imperialismes kjernefysiske truselspolitikk. Samtidig hevder de at de sosialistiske land må sette sin lit til folkets rettferdige styrke og sin egen rettferdige politikk og overhodet ikke engasjere seg i det kjernefysiske spill på verdensskueplassen.
De moderne revisjonister er tydeligvis fullt klar over det riktige i marxist-leninistenes syn, men likevel sprer de bevisste løgner for å kaste blår i øynene på massene, de påstår at «dogmatikerne» håper på å «drive menneskeheten til kanten av en kjernefysisk krig». De moderne revisjonister snakker ofte om «moral». Men hvor er det blitt av deres egen «moral», når de kan komme med slike løgnaktige påstander. Har de ikke kastet overbord selv de allmenne moralske normer for menneskelig opptreden?
Slavelogikk.
De moderne revisjonistenes hensikt med å spre en rekke løgner for å forvrenge og angripe de ekte marxist-leninistenes teser og standpunkter består i å hindre de undertrykte folk og de undertrykte nasjonene i å reise seg til revolusjon og kjempe for frigjøring. I de moderne revisjonistenes øyne strider enhver revolusjon og enhver handling som støtter revolusjon mot «overlevelsens logikk» i våre dager, da det finnes kjernefysiske våpen og liknende former for militær teknikk. I virkeligheten er det de kaller «overlevelsens logikk» en logikk for slaver, en logikk som vil lamme den revolusjonære vilje hos folk i alle land, binde dem på hender og føtter og gjøre dem til lydige slaver for imperialismen og reaksjonen i de forskjellige land. Marxistene-leninistene inntar et fast standpunkt mot denne slavelogikken og hevder at folket må frigjøre seg og bygge opp et nytt og lykkelig liv, hvor de er sine egne herrer. Dette er en lov for samfunnsutviklingen som ingen kan motstå.
Famle seg fram. De moderne revisjonister tror at under de nåværende historiske forhold vil det være nok bare å famle seg fram. Derfor mener de at det ikke har noen hensikt å skjelne mellom klassene, å skjelne mellom proletariat og borgerskap, mellom imperialisme og undertrykte nasjoner, mellom kapitalisme og sosialisme, mellom rettferdige kriger og urettferdige kriger og mellom revolusjon og kontra-revolusjon. For dem har den slags differensiering mistet enhver betydning i den inneværende «epoke», den er «dogmatisk». Kort sagt, de har spredt marxismens og leninismens lære for alle vinder. Samtidig pukker de på at alle som ikke er enige i deres synspunkter og deres praksis, som ikke taler og handler i samsvar med den måte de svinger taktstokken på, «krenker» marxismen-leninismen, «fornekter» marxismen-leninismens skapende egenskaper, «angriper» den fredelige sameksistenspolitikken og er «pseudo-revolusjonære», «venstre-radikalere», «dogmatikere», «sekterister», «nasjonalister», osv., i det uendelige.
I samme hat som imperialismen.
Lenin tordnet mot Den 2. internasjonales revisjonister-opportunister og sa at «denne framstilling av ekstra-klassen eller super-klassen, som angivelig omfatter hele folket, er en grov forvrengning av selve grunnlaget for sosialismen, nemlig dens teori om klassekampen.» («Teser om det borgerlige demokrati og proletariatets diktatur, fremlagt på Den kommunistiske internasjonales første kongress».) Dette kommer enda mere åpent til uttrykk i de moderne revisjonisters tale og politikk. De benekter at det er folkets masser som er drivkraften i den historiske utvikling, at det er de som skaper historien. De mener at forandringen i den internasjonale situasjon og historiens gang bestemmes av «overhodene» i noen få stormakter, de bestemmes av disses sunne fornuft eller mangel på sunn fornuft og ikke av folkenes samlede styrke og forente kamp over hele verden. Noen personer har tilmed gått helhjertet inn for å være i samme båt som de imperialistiske lands førere og betrakter dette som den «største ære», men de vil ikke være i båt med verdens masser. Er det ikke rart at slike personer har dukket opp innen marxist-leninistenes rekker?
Lenin sa: «Manglende tro på massene, angst for deres initiativ, frykt for deres uavhengighet, angst for deres revolusjonære kraft i stedet for å støtte den helhjertet og uavkortet — det er på dette punkt de sosialrevolusjonære og mensjevikiske lederne har syndet mest («Et av de grunnleggende spørsmål i revolusjonen».) Og dette er nettopp den samme synd som de moderne revisjonister gjør seg skyldig i.
Lenin sa: «Å bestemme sin opptreden fra gang til gang, å tilpasse seg til dagens begivenheter og til omslagene i den underordnede politikken, å glemme proletariatets grunnleggende interesser og glemme hovedtrekkene i hele det kapitalistiske system og hele den kapitalistiske utvikling, å ofre protetariatets grunnleggende interesser for øyeblikkets virkelige eller innbilte fordeler — det er revisjonismens politikk.» («Marxisme og revisjonisme».) Samtidig som de opptrer slik, bryster revisjonistene seg alltid av sin «klokskap» og «skapende egenskaper» og av at deres synsmåter er de «nyeste teoriene». Det som de moderne revisjonister kaller de «nyeste teoriene», er i virkeligheten intet annet enn varianter av Bernsteins, Kautskys og andre gamle revisjonisters falske slutninger under de nåværende forhold, det er intet annet enn gjenoppussede versjoner av de forslitte argumentene som den borgerlige reaksjon bruker til å kaste blår i øyene på folket.
Om å lulle folket i søvn. Revisjonismen er den opium som brukes til å sløve folket med. Det er falske toner til trøst for slavene. Som politisk gruppe er revisjonismen borgerskapets kolonne innen arbeiderbevegelsen, en viktig sosial støtte for borgerskapet og imperialismen. Som en ideologisk retning vil revisjonismen alltid opptre i forskjellige forkledninger så lenge det finnes kapitalisme og imperialisme her i verden. I januar 1917, da Den 2. internasjonale hadde spilt fallitt både i praksis og i teorien, spådde Lenin: «I løpet av disse tiår …. vil nye Pekhanov’er, nye Scheidemann’er, nye sentimentale fredsmeklere som Kautsky vokse opp fra det «forente» internasjonale sosialdemokratiets dyp», («En vending i verdenspolitikken»). Historien har gitt Lenin rett i denne spådommen. Faktisk oppsto det kort tid etter Lenins død en alvorlig strid mellom marxist-leninister og antimarxister-leninister innen den internasjonale kommunistiske bevegelse. Det var striden mellom leninistene, med Stalin i spissen, på den ene siden, og Trotsky, Bukharin og andre «venstre-radikalere» og høyre-opportunister på den annen side. Sammenheng med denne striden hadde den langvarige kampen som marxist-leninistene i Kinas kommunistiske parti, med kamerat Mao Tse-tung i spissen, førte mot «venstre-radikalerne» og høyre-opportunistene. Nå står vi overfor en annen alvorlig kamp, marxist-leninistenes kamp mot antimarxist-leninistene, dvs. de moderne revisjonister.
Moskva-deklarasjonen av 1957 peker på at «hovedfaren i våre dager er revisjonismen» og at «den indre kilde til revisjonisme er borgerlig innflytelse, mens den ytre kilde består i kapitulasjon for imperialistisk press. Den allmenne årsaken til at det oppstår revisjonisme eksisterer fortsatt i de kapitalistiske og imperialistiske land, slik Lenin påviste det. Lenin sa at «et lag privilegerte arbeideres forholdsvis fredelige og kultiverte tilværelse gjorde dem «borgerlige», ga dem smuler fra deres egen nasjonale kapitals profitt og fjernet dem fra de ruinerte og utarmede massenes lidelser, nød og revolusjonære følelser.» («Den 2. internasjonales sammenbrudd».) Slik er situasjonen fremdeles, og faktisk er den mer fremtredende enn noen gang før.
Den taktikk som imperialistene og reaksjonen bruker overfor folkets masser bestemmes av deres behov: noen ganger griper de til direkte vold, andre ganger gjennomfører de visse reformtiltak. Noen ganger bruker de grove trusler, andre ganger gjør de tilsynelatende og små innrømmelser. Disse to metodene brukes enten vekselvis eller samtidig i et innviklet mønster. Generelt sett kan man si at jo mektigere proletariatet er, desto lurere er den politikk borgerskapet vanligvis benytter seg av for å skape illusjoner innen arbeiderbevegelsen og fremkalle opportunistiske reaksjoner. Lenin sa: «Den borgerlige taktikkens krokveier styrker revisjonismen innen arbeiderbevegelsen og ikke sjelden tilspisser den uoverensstemmelsene innen arbeiderbevegelsen til randen av direkte splittelse.» («Uoverensstemmelser innen den europeiske arbeiderbevegelse.») Hans ord burde alltid stå som et varsko for den internasjonale arbeiderbevegelsen.
Å vende et onde til noe nyttig.
I dag henger revisjonismens mørke skyer over den internasjonale arbeiderbevegelsen. De moderne revisjonister driver åpen splittelsesvirksomhet. At det er oppstått revisjonisme i våre dager, er selvsagt av det onde. Men fordi det ikke var til å unngå at den oppsto og ettersom det er en objektiv kjensgjerning at den eksisterer, gjør dens åpne fremtreden det mulig for folk å se, erkjenne og forstå hvilken skade den gjør. Slik vil et onde kunne vendes til å bli nyttig. De moderne revisjonister synes gledesstrålende over den støtte de får fra imperialismen. Men sannheten vil til slutt seire over løgnen og marxismen-leninismen over den moderne revisjonisme. De moderne revisjonister må gjerne for en tid blære seg med sine meningsløse argumenter at marxismen-leninismen er «avlegs». Men det er ikke den moderne revisjonisme, men marxismen-leninismen som er i samsvar med menneskesamfunnets historiske utvikling — det er den som i det lange løp vil seire og vokse. Dette er blitt bevist av historien. Den stilling som den internasjonale arbeiderbevegelse står i i dag er meget bedre enn før i tiden. I dag har vi den mektige sosialistiske leir med en befolkning på 1 000 millioner. Det finnes en mektig verdensomfatende hær av marxist-leninister og folket over hele verden er våkent som aldri før. Det finnes en nasjonal og demokratisk revolusjonsbevegelse i framgang. For imperialismen utvikler tingene seg fra galt til verre. Når det gjelder den sosialistiske revolusjon, er de rike erfaringene fra Europa og Asia nå blitt ytterligere beriket med de meget betydningsfulle og strålende erfaringene fra Latin-Amerika. Disse erfaringene har økt marxismen-leninismens skattkammer og gir det revolusjonære folk i alle land nye ideologiske våpen i hende. Disse erfaringene står i diametral motsetning til den moderne revisjonisme. De er en objektiv og historisk realitet, og alle forsøk fra de moderne revisjonister på å tukle med og forvrenge disse erfaringene, er til ingen nytte.
Den internasjonale ideologiske strid mellom den revolusjonære marxismen og revisjonismen mot slutten av det 19. århundre var opptakten til proletariatets store revolusjonære slag. Den internasjonale ideologiske kamp som i dag føres under leninismens ærerike fane mot den moderne revisjonisme, vil i enda høyere grad vise seg som et symbol på og et signal til at store proletariske revolusjonære bevegelser og alle folks revolusjonære bevegelser vil vokse fram i enda bredere omfang enn før. Ledet av marxismen-leninismen vil de revolusjonære bevegelser innen folkene i de forskjellige land bli en uimotståelig stormbølge. I 1913 sluttet Lenin sin artikkel «Hvordan det historisk har gått Karl Marx’ lære» med setningen: «.. .. en enda større seier venter marxismen som proletariatets lære, i den historiske periode som nå kommer.» På samme måte kan man i dag, i vår revolusjons nye store epoke — denne store nye epoke da de sosialistiske land har vunnet den ene store seier etter den andre i sin oppbygging, da frigjøringsbevegelsene oppstår i mektige bølger i Asia, Afrika og Latin-Amerika og da det er vokst fram en ny våken ånd innen arbeiderklassen og blant de undertrykte folk i Europa og Amerika — forutsi at leninismen står foran enda større seire.
La oss under den store leninistiske ideologis ledestjerne løfte fanen for enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse, fanen for enhet mellom alle land i den sosialistiske leiren, fanen for det store vennskapet og enheten mellom Kina og Sovjetunionen, fanen for enhet mellom de kommunistiske partier og arbeiderpartiene i alle land, fanen for enhet mellom folk i alle land, og den revolusjonære fanen for Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, i felles kamp mot imperialismen og reaksjonen, til forsvar for verdensfreden og for den framskrittsvennlige og rettferdige sak å frigjøre menneskeheten!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.