Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Sahel er et belte sør for Sahara-ørkenen hvor det pågår en rekke kriger, og hvor store imperialister som Frankrike og USA er tungt involvert for å sikre vestlige selskaper og stater sin plyndring av naturressurser og folk. Norsk imperialisme er tilstede gjennom norske selskaper og gjennom bidrag særlig til den fransk-leda FN-operasjonen i Mali. Norge har også bidratt til ødeleggelsen av den libyske staten gjennom bombekrigen i 2011.
Geografisk er regionen prega av gressland, stepper og en del jordbruksarealer. Det er mange naturressurser i regionen. Geopolitisk strekker beltet seg fra Atlanterhavet til Rødehavet, fra Vest-Afrika til Øst-Afrika, i en region hvor fransk og britisk imperialisme historisk har stått sterkt. Siden andre verdenskrig har yankee-imperialismen stått sterkt, med årene har også russisk og kinesisk imperialisme forsøkt å hevde seg for å få tilgang til å utbytte massene og utnytte naturressursene i regionen.
Innledningsvis må det nevnes at i denne regionen fantes det store riker og framskredne sivilisasjoner for 1000 og 2000 år siden, basert på slaveri og jordeiendom. Store metropoler som Timbuktu var verdensberømte som sentre for handel, kunnskap og politikk. Slik var det fram til europeiske stormakter koloniserte området på 1800- og 1900-tallet.
Konfliktene i Sahel-regionen må ses i sammenheng med kampene i Algerie, helt tilbake til Frankrikes kolonisering av landet, frigjøringsfronten FLNs frigjøringskrig og den byråkratiske kapitalismen som er utvikla i landet, samt kampene mot regimet fra massene og såkalte “jihadister”. Og ikke minst må de ses i sammenheng med krigen mot Libya, hvor yankee-imperialismen og fransk imperialisme – med støtte fra blant annet norsk imperialisme – bombet i stykker Gaddafis russisk-støtta regime. Forbindelsene er også mange med de store kampene i Egypt, Sudan (som dels ligger i Sahel-regionen), Etiopia, Eritrea og Nigeria.
Overalt pågår konkurransen og samarbeidet mellom imperialistmaktene, hovedsakelig yankee-imperialismen men også fransk, britisk, russisk og kinesisk. Overalt pågår massenes motstand og kamp for nasjonal frigjøring fra imperialismen. Overalt utvikles korrupt og råtnende byråkratisk kapitalisme, under ledelse av godseiere og storborgere, av byråkratborgerskap og kompradorborgerskap. Overalt slår disse ned på massenes rettferdige opprør med fascistisk terror og vold.
Et kort overblikk over de fleste landene i regionen:
Mauritania: Tidligere fransk koloni. Styres av en militærjunta som tok makta i 2008. Frankrike, USA og Kina er store handelspartnere. Produserer råvarer som olje og er svært rik på naturressurser. Massene er ekstremt fattige.
Mali: Tidligere fransk koloni. Styres av en militærjunta som tok makta i 2012. Har nære forbindelser og et varmt forhold til USA. Frankrike er tungt inne gjennom FN-operasjonen de leder, som retter seg mot opprørere særlig nord i landet. Det er ekstrem fattigdom i landet, til tross for store rikdommer i både råbomull, gull og kunstgjødsel som eksporteres i store mengder. De siste åra har det foregått mange væpna aksjoner og omfattende kamper i landet.
Burkina Faso: Tidligere fransk koloni. Ble fra 1987 til 2014 styrt av kuppmakere, samt i en kort periode i 2015. Landet har et tett forhold til fransk imperialisme. Det har vært mye væpna kamp i landet, samt folkelige opprør.
Niger: Tidligere fransk koloni. Har siden 1974 vært gjennom fire militærjuntaer og en rekke “demokratiske republikker”. Er tett forbundet med fransk imperialisme og har vært preget av væpna kamper og motstand.
Tsjad: Tidligere fransk koloni. Fransk imperialisme er tungt inne i landet, men også yankee-imperialismen har mye virksomhet her, og det har vært konkurranse mellom franske og amerikanske selskaper. En rekke væpna grupper fører kamp mot staten, og denne regnes som en “failed state”. Tsjad eksporterer olje, storfe og mineraler, og hvor USA utgjør den største mottakeren av Tsjads eksportvarer.
Sudan: Et enormt land og tidligere engelsk koloni. Sør-Sudan skilte seg fra Sudan for noen år tilbake, med sterk støtte fra yankee-imperialismen og Storbritannia. Regimet i Sudan har varme forbindelser til russisk og kinesisk imperialisme og har mange ganger vært i konflikt med USA, som for eksempel har bombet hovedstaden. I 2019 reiste massene seg til voldsomt opprør, noe som førte til regimeskifte. Forøvrig er Sudans regjering nært forbundet med de arabiske landene, også disse yankee-dominerte.
Eritrea: Landet frigjorde seg fra Etiopia i 1991 etter en langvarig frigjøringskrig. Har før dette vært kortvarig underlagt italiensk og britisk imperialisme. Landet har et anstrengt forhold til nabolandet Etiopia, og har hatt et konfliktfylt forhold til yankee-imperialismen, som står sterkt i Etiopia. Landet er rikt på mineraler og eksporterer både tjenester, gull og fe. Kina er en stor imperialist i Eritrea, men også Storbritannia, Italia og USA er tungt inne direkte og indirekte (for eksempel gjennom Saudi Arabia og Egypt).
Kort oppsummert pågår en langvarig kamp om innflytelsen og dominansen i regionen. Hele regionen har i mer enn sju tiår vært prega av kampen mot utenlandsk imperialisme. Massene har reist seg, og reiser seg stadig mot korrupte regimer som er i lomma på utenlandske imperialister. Historisk har Frankrike og Storbritannia vært de fremste konkurrentene i regionen. Men etter andre verdenskrig har yankee-imperialismen kommet tungt inn, etterhvert også russisk og kinesisk imperialisme. Likevel har Frankrike fortsatt en særegen rolle i regionen, og den franske imperialismen holder et tydelig og skarpt fokus på disse landene.
Fransk imperialisme er sterkt militært tilstede, og legitimerer i dag sin krigføring og sine baser i regionen med “krigen mot terror”. Det må ikke være noen forvirring rundt dette, da Frankrikes engasjement i regionen ikke har endret karakter siden de kalte området for “Fransk Vest-Afrika”. Det handler om politisk dominans, det vil si om økonomi – om imperialistisk utbytting av folk og naturressurser. I kampen for denne dominansen kjemper fransk imperialisme hovedsakelig mot de undertrykte nasjonene i regionen, mot massene selv, og dernest mot andre imperialister, både yankee-imperialisme, kinesisk imperialisme og russisk imperialisme. I flere konflikter, blant annet i Mali, havner imperialistene indirekte i trefninger, da de støtter hver sin part i kampene.
Det som systematisk kalles jihadistiske grupper, er ofte frigjøringsgrupper som kjemper for nasjonal suverenitet, mot korrupte regimer, mot utenlandsk imperialisme eller rett og slett bare forsvarer seg mot de brutale overgrepene fra stormakter og råtne byråkratkapitalistiske stater.
I norsk kontekst er det viktig å se hvilken rolle norske selskaper og den norske staten spiller, blant annet i intervensjonen i Mali, der norsk imperialisme står i ledtog med fransk imperialisme. Flere kommentatorer peker på opptrappinga av norsk tilstedeværelse i regionen, særlig militært – samt samarbeidet med den gamle kolonimakta Frankrike og den nye kolonimakta USA. Selv borgerlige kommentatorer ser med bekymring på hvordan norsk imperialisme på dette viset trer inn på parti med de brutale imperialistene som er forhatt i regionen.
Deres bekymring er på sin plass. Massene kjemper uten stans i hele regionen. De utvikler alle former for kamp mot okkupanter, imperialister og byråkratkapitalister. Den væpna kampen har satt regionen i flammer i sju tiår. Den vil fortsette helt til imperialismen for alltid er fordrevet fra regionen og nedkjempet på verdensbasis.
Al Jazeera om fransk krigføring i regionen
Sahel – norske soldater og hatet mot den gamle kolonimakten Frankrike
Strategi for norsk innsats i Sahel-regionen
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.