KKP: La oss forene oss på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn

Denne teksten er hentet fra heftet “Arbeidere i alle land foren dere” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen.

Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.

La oss forene oss på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn

Folkets dagblad for 27. januar inneholder en leder under ovenstående tittel. Lederen lyder i sin helhet:

Tysklands Sosialistiske Enhetsparti holdt sin kongress fra 15. til 21. januar i år.

I sine forsøk på å stanse den framgangsrike utviklingen i folkenes kamp for verdensfreden, for nasjonal frigjøring, demokrati og sosialisme benytter de forskjellige lands imperialister og reaksjonære og de jugoslaviske revisjonister alle midler for å splitte enheten mellom folkene i alle land og særlig enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse. Kommunistene i alle land og hele den framskrittsvennlige menneskehet er dypt bekymret og engstelig over den stadig større skade som enheten innen de internasjonale kommunistiske rekker utsettes for, og de krever energisk at alle uoverensstemmelser må utjevnes og at enheten i den felles kamp mot fienden må styrkes på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn.

Vi hadde håpet at Tysklands Sosialistiske Enhetspartis kongress, som trådte sammen under disse forhold, skulle bidra til å styrke enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse ved å stille seg på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn. Den tyske demokratiske republikk står på den sosialistiske leirens vestfront og står overfor truselen fra den vesttyske militarismen som støttes av den amerikanske imperialisme. Kampens brodd burde selvsagt rettes mot våre felles fiender. Det fantes ikke den ringeste grunn til at denne kongress fortsatt skulle følge en praksis som vekker bekymring hos dem som står oss alle nær og som gleder fienden.

Dessverre gjorde begivenhetene på kongressen våre forhåpninger til skamme.

De framtredende trekk ved kongressen var at samtidig som det ble sagt mye om å stanse angrepene og styrke enheten blant broderpartiene, ble det rettet meget grove angrep mot Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, angrep som bidro til å utvide kløften og skade enheten, og samtidig som det ble sagt mye om å støtte opp under Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, ble det stikk i strid med Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen gjort åpne forsøk på å omstøte den dom som ble avsagt over Tito-klikken, marxismen-leninismen renegater.

Da lederen for det kinesiske kommunistpartis delegasjon, som overvar kongressen etter innbydelse, i sin tale siterte og kom inn på Moskva-erklæringens kritikk mot den jugoslaviske revisjonismen, ble han flere ganger stanset av kongressens dirigent. Dette ble signalet til brøl, piping og tramping i kongress-salen. Det er sannelig merkelig og nesten utrolig at slikt kan forekomme i den internasjonale kommunistiske bevegelse. Da delegaten fra Kinas kommunistiske parti avsluttet sin tale, gikk kongressens dirigent så langt at han nedla en protest. Han erklærte at han «på det mest bestemte avviste» den kritikk som delegaten fra Kinas kommunistiske parti rettet mot den jugoslaviske revisjonisme og betegnet den som «stridende mot alle normer som gjelder innen kommunistiske og revolusjonære arbeiderpartier.» Senere angrep sovjetavisen «Isvestia» det kinesiske kommunistpartis delegat for hans kritikk mot den jugoslaviske revisjonisme, og erklærte at den var «helt utillatelig».

Denne kongressen i Tysklands Sosialistiske Enhetsparti har rettet følgende livsviktige spørsmål til hele verdens kommunister: Skal det være enhet innen den internasjonale kommunistiske bevegelses rekker eller ikke? Skal denne enhet være en ekte enhet eller en skinnenhet? Hvilken grunn skal enheten stå på — skal det være enhet på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn eller «enhet* på det jugoslaviske revisjonistprograms grunn, eller på en annen grunn? Eller med andre ord, skal uoverensstemmelsene jevnes ut og enheten styrkes, eller skal uoverensstemmelsene gjøres enda større og skal det etableres en splittelse?

De kinesiske kommunister, alle marxist-leninister og hele den framskrittsvennlige menneskehet ønsker alle som en å bevare enheten og avverge en splittelse, de ønsker å trygge ekte enhet og avverge en skinnenhet, de ønsker å forsvare det felles grunnlag for enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse og bekjempe undergravingen av dette grunnlaget, og de ønsker å bevare og styrke enheten i den sosialistiske leir og den internasjonale kommunistiske bevegelse på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn.

Kinas kommunistiske parti har alltid inntatt et standpunkt som går ut på at enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse er en solid garanti for seier for folkerevolusjonen i alle land, seier i kampen mot imperialismen og dens lakeier, for verdensfredens, den nasjonale frigjøringens, demokratiets og sosialismens sak, for den kommunistiske sak over hele verden. Grunnlaget for denne enhet er marxismen-leninismen og den proletariske internasjonalisme, det er Moskva-deklarasjonen av 1957 og Moskva-erklæringen av 1960. Disse to dokumenter av livsviktig og historisk betydning ble enstemmig vedtatt av de kommunistiske partier og arbeiderpartiene i alle land og er den internasjonale kommunistiske bevegelses felles program. Bare ved å følge dem er det mulig å styrke enheten, bare da er det mulig å ha en ekte enhet. Hvis disse to dokumenter krenkes, kan det bare føre til at enheten undergraves eller at det oppstår en skinnenhet. Det er en hellig plikt for kommunistene i alle land energisk å forsvare både de revolusjonære prinsipper og de felles prinsipper som Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen har fastsatt som rettesnor for forholdet mellom broderpartier og broderland og å kjempe en kompromissløs kamp mot alle ord og gjerninger som er i strid med Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen.

Kinas kommunistiske parti har gått konsekvent inn for å forsvare og styrke enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse. I 1956, da imperialistene og de reaksjonære i de forskjellige land og de jugoslaviske revisjonister organiserte et verdensomspennende angrep mot Sovjetunionen og kommunistene og fikk i stand en kontrarevolusjonær oppstand i Ungarn, førte Kinas kommunistiske parti, sammen med andre broderpartier en energisk kamp for å trygge marxismen-leninismen og forsvare den sosialistiske leir. I felles innsats og gjennom grundige drøftinger på Moskva-konferansene i 1957 og 1960 utarbeidet de andre broderpartiene og Kinas kommunistiske parti en felles linje for den internasjonale kommunistiske bevegelse og fastsatte felles prinsipper som rettesnor for det gjensidige forhold mellom broderpartier og broderland. På disse to konferansene førte vi en nødvendig kamp mot visse feilaktige tendenser som skadet enheten, og vi inngikk også nødvendige kompromisser i visse saker og bidro dermed til at konferansene kom fram til enstemmig vedtak.

På SUKP’s 22. kongress i 1961, hvor den første alvorlige episoden inntraff og hvor et parti på sin egen kongress rettet et åpent angrep på et annet, navngitt broderparti, nemlig Albanias Arbeiderparti, ga delegasjonen fra Kinas kommunistiske parti uttrykk for fast opposisjon og kom med velmente råd. Da og der pekte vi på at slike metoder «ikke hjelper enheten og bidrar ikke til å løse noe problem. Å legge en tvist mellom broderpartier og broderland åpen for fienden kan ikke sies å være noen alvorlig marxist-leninistisk holdning. En slik holdning vil bare bekymre dem som står oss nær og glede våre fiender. Kinas kommunistiske parti håper oppriktig at broderpartier som ligger i tvist med hverandre og som det består uoverensstemmelser mellom, vil bli gjenforent på marxismen-leninismens grunn og på grunnlag av gjensidig respekt for uavhengigheten og likheten.» Det er synd at vår innsats ikke greide å forhindre en ytterligere forverring av forholdet mellom Sovjetunionen og Albania. Våre gode hensikter ble til og med flere ganger kritisert av visse folk.

I samsvar med sine ønsker om å forsvare de prinsippene som danner rettesnoren for de gjensidige forhold mellom broderpartier og broderland og for å styrke enheten, støttet Kinas kommunistiske parti i april 1962 aktivt de forslag som noen broderpartier fremsatte for å lette forholdene og skape en bedre atmosfære, og i et brev til vedkommende parti ga partiet formelt uttrykk for sin mening, nemlig at det burde innkalles til en konferanse av representanter for de kommunistiske-og arbeiderpartiene i alle land, for å gjøre slutt på uoverensstemmelsene og styrke enheten gjennom kameratslige diskusjoner og drøftinger. Vi pekte også på at alle broderpartier forut for en slik konferanse måtte gjøre omfattende forberedelser, bl.a. slutte med å angripe et annet broderparti i kringkasting og presse, for derved å skape gunstige forutsetninger for konferansen, så den kunne bli vellykket.

Til vår store skuffelse framkalte ikke disse positive forslag fra Kinas kommunistiske parti og noen andre broderpartier en tilsvarende reaksjon fra vedkommende broderparti. De metoder som er brukt i strid med de prinsipper som gjelder som rettesnor for forholdet mellom broderpartier og broderland, og i særdeleshet de skadelige metoder som består i åpne angrep på andre, navngitte broderpartier på en partikongress, er tvert-imot blitt enda verre. På hver eneste kongress som broderpartier har avholdt i det siste, fortsatte angrepene på Albanias Arbeiderparti, det ble rettet angrep mot Kinas kommunistiske parti og på en kongress ble det også rettet angrep mot Det Koreanske Arbeiderparti. Denne ugunstige strømningen, som er i strid med Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen og som splitter enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, nådde nye høyder på Tysklands Sosialistiske Enhetspartis 6. kongress. Der ble den jugoslaviske revisjonist-klikken tatt i forsvar på alle mulige måter, mens delegaten fra et broderparti som kritiserte den jugoslaviske revisjonisme i samsvar med Moskva-erklæringen, ble høyst ukameratslig og grovt behandlet. En slik oppførsel er svært tarvelig og tjener ingen hensikt. Ifølge visse kameraters syn var det utillatelig og ulovlig å holde seg til prinsippene i Moskva-erklæringen, som var blitt enstemmig vedtatt av broderpartiene, mens den jugoslaviske revisjonismen, som ble fordømt i Moskva-erklæringen, måtte hilses med glede og var lovlig. På den ene side rettet de ville angrep mot kamerater som holder seg til marxismen-leninismen, og på den annen side snakket de tungeferdig om en forening med revisjonister av reneste vann. På den ene side brukte de alle tenkelige midler til å frata delegater fra broderpartier som bekjemper den jugoslaviske opportunismen, muligheten til å tale, og på den annen side applauderte de marxismen-Ieninismens forrædere. Disse skammelige metodene var så meget alvorligere, fordi de var omhyggelig planlagt.

Vi må her, så alvorlig vi kan, konstatere at den internasjonale kommunistiske bevegelse står ved et kritisk vendepunkt. Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen — fellesgrunnlaget for de kommunistiske partier og arbeiderpartiene i alle land — står i alvorlig fare for å bli revet i småbiter for alles øyne. Enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse er sterkt truet.

I den internasjonale kommunistiske bevegelsen i dag er holdningen til den jugoslaviske revisjonisme ikke bare et eller annet lite, men et stort spørsmål — det er et spørsmål som ikke bare dreier seg om en eller annen detalj, men om helheten. Det er et spørsmål om man skal holde seg til marxismen-leninismen, eller man skal traske i samme myr som de jugoslaviske revisjonister, om man skal velge Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen eller det jugoslaviske revisjonistprogrammet eller noe annet som grunnlag for «enheten», og om man virkelig oppriktig vil styrke enheten eller bare bekjenne seg til den med leppene, samtidig som man i praksis får i stand en splittelse. Når alt kommer til alt, er det et spørsmål om man skal holde seg strengt til Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen eller rive dem i stykker.

Moskva-erklæringen av 1960 sier utvetydig: «De kommunistiske partier har enstemmig fordømt den jugoslaviske avarten av den internasjonale opportunisme, som er et konsentrat av de moderne revisjonisters «teorier». Lederne for kommunistenes forbund i Jugoslavia har forrådt marxismen-leninismen, som de forkynner er foreldet, satt sitt eget anti-leninistiske, revisjonistiske program opp mot Moskva-deklarasjonen av 1957, og brakt Kommunistenes forbund i Jugoslavia i motsetningsforhold til hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen. De har isolert sitt land fra den sosialistiske leiren og gjort det avhengig av såkalt «hjelp» fra amerikanske og andre imperialister, og dermed skapt fare for at det jugoslaviske folk kan miste de erobringer som det har vunnet i heltemodig kamp. De jugoslaviske revisjonistene driver undergravingsvirksomhet mot den sosialistiske leir og den kommunistiske verdensbevegelse. Under påskudd av å gå inn for en blokkfri politikk utfolder de en aktivitet som er til skade for enheten mellom alle fredselskende krefter og stater. Fortsatt avsløring av lederne for de jugoslaviske revisjonister og aktiv innsats for å beskytte den kommunistiske bevegelse og likeledes arbeiderbevegelsen mot de jugoslaviske revisjonisters anti-leninistiske ideer må nå som før være en nødvendig oppgave for de marxist-leninistiske partier.»

Det standpunkt som de kinesiske kommunister har inntatt til den jugoslaviske revisjonisme er nøyaktig det samme som i Moskva-erklæringen, et standpunkt som alle marxist-leninistiske partier bør og må ta. Det er den rake motsetningen til det standpunkt som inntas av de jugoslaviske revisjonistene, som motsetter seg både Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, og som setter sitt revisjonistiske program opp mot fellesprogrammet for de kommunistiske- og arbeiderpartiene i alle land. I programmet for Kommunistenes forbund i Jugoslavia fornekter Tito-klikken hovedmotsetningen mellom den sosialistiske leir og den imperialistiske leir, og de går inn for noe de kaller «blokkfrihet». De fornekter teorien om den proletariske revolusjon og proletariatets diktatur og hevder at de kapitalistiske land kan vokse fredelig over i sosialismen. De betegner hele folkets kollektive eiendomsrett i de sosialistiske land som «statskapitalisme» og betrakter marxismen-leninismen som avlegs. Alt dette er like uforenlig med de marxist-leninistiske tesene i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, som ild er uforenlig med vann.

Kommunistenes forbund i Jugoslavia erklærte i kommunikeet fra sentralkomiteens 9. plenumsmøte, utsendt i desember 1957, etter Moskva-konferansen samme år: «Plenumsmøtet i sentralkomiteen for Kommunistenes forbund i Jugoslavia mener at delegasjonen fulgte den politiske linje for sentralkomiteen i Kommunistenes forbund i Jugoslavia og handlet riktig da den ikke deltok i konferansen mellom de kommunistiske partier og arbeiderpartier i de 12 sosialistiske land og ikke undertegnet konferansens deklarasjon, som inneholder enkelte retningslinjer og vurderinger som ikke er i samsvar med det standpunktet som inntas av Kommunistenes forbund i Jugoslavia, som mener at disse retningslinjer og vurderinger er feilaktige.»

Når det gjelder Moskva-erklæringen, har Tito-klikken rettet enda voldsommere angrep mot den. Den samme Vlahovic, som nylig var gjenstand for begeistret bifall fra noen folk på kongressen i Tysklands Sosialistiske Enhetsparti, hvor han representerte Tito-klikken, uttalte i februar 1961 på det utvidede møte i den sentrale eksekutivkomiteen for Kommunistenes forbund i Jugoslavia: «Moskva-konferansen fulgte en linje som gikk ut på å søke et kompromiss mellom forskjellige standpunkter og retninger, som gikk ut på å lage et mønster og på en mekanisk utjevning og å innføre ensrettede taktiske regler for kampen. Således finnes det innenfor rammen av en eneste erklæring standpunkter og retninger som gjenspeiler samtidens objektive sosiale utvikling i verden, blandet sammen med byråkratisk-dogmatiske anskuelser, hvorav det mest typiske eksempel er den stilling som tas til det sosialistiske Jugoslavia.» I den resolusjon om Moskva-erklæringen som ble vedtatt på samme møte, heter det at «Moskva-erklæringen …. kan bare ha skadelige følger, ikke bare for sosialismens sak, men også for kampen for å trygge freden over hele verden.»

Er det riktig eller ikke riktig å kritisere den jugoslaviske revisjonisme? I kommunistenes rekker over hele verden burde det ikke være noen tvil om dette. Det prinsippfaste standpunkt som Kinas kommunistiske parti har tatt om besluttsomt å bekjempe den jugoslaviske revisjonisme, ble godtatt av de andre broderpartiene. Vi husker alle at på Bulgarias kommunistiske partis 7. kongress i juni 1958 sa kamerat Khrusjtsjov at «De kinesiske kameratene og også de andre broderpartiene kritiserer helt riktig og inngående de revisjonistiske påstandene i programutkastet for Kommunistenes forbund i Jugoslavia.»

Vi husker også at på forrige kongress i Tysklands Sosialistiske Enhetsparti, dvs. dets 5. kongress i juli 1958, fantes det ingen meningsuoverenstemmelser mellom de kommunistiske partiene og arbeiderpartiene om hvorvidt den jugoslaviske revisjonismen skulle kritiseres. Kamerat Khrusjtsjov sa den gang: 

«De jugoslaviske ledernes anti-marxistiske anti-leninistiske synspunkter var gjenstand for en grundig prinsipiell kritikk fra Kinas kommunistiske parti, Tysklands Sosialistiske Enhetsparti og alle andre broderpartier. I resolusjoner som ble vedtatt av deres ledende organer og i artikler i partipressen tok alle partier et klart standpunkt og fordømte disse synspunkter, og la stor vekt på en kritisk analyse av dem. Og dette var riktig.» Han sa også: «.. .. når de jugoslaviske lederne erklærer at de er marxist-leninister og bare bruker marxismen-leninismen som et dekke for å føre lettroende folk bak lyset og få dem til å vike av fra den revolusjonære klassekampens vei som er staket ut av Marx og Lenin, er det fordi de ønsker å vriste det sterkeste klassevåpenet ut av hendene på arbeiderklassen. Om de vil eller ikke, hjelper de det arbeidende folks klassefiende og som takk for dette får de lån. Til gjengjeld for dette roser imperialistene dem for deres «uavhengige blokkfri» politikk, en politikk som de reaksjonære kreftene benytter seg av i et forsøk på å undergrave vår sosialistiske leir.»

Han føyde til: «I sine taler og offentlige dokumenter har de jugoslaviske lederne utformet åpenlyst revisjonistiske synspunkter, som er i strid med marxismen-leninismens revolusjonære innhold. De har slått inn på en klar skismatisk, revisjonistisk linje og dermed hjelper de arbeiderklassens fiender i kamp mot kommunismen, imperialistenes kamp mot de kommunistiske partier og mot enheten i den internasjonale revolusjonære arbeiderbevegelse.»

Han fortsatte: «I sitt innhold er den jugoslaviske ledelsens program en forverret utgave av hele rekken av høyre-sosialdemokratenes revisjonistiske plattformer. Følgelig har de jugoslaviske lederne ikke slått inn på den revolusjonære marxist-leninistiske læres vei, de har fulgt den vei som ble staket ut av Den 2. Internasjonales revisjonister og opportunister, Bernstein, Kautsky og andre renegater. I virkeligheten har de nå slått sine pjalter sammen med Karl Kautskys avkom — sønnen Benedict …. »

Vi kan ikke forstå hvorfor kamerater, som tidligere inntok et riktig standpunkt til kritikken av den jugoslaviske revisjonisme, nå har gjort en helomvending på 180 grader.

Det har vært hevdet at dette er gjort fordi «de jugoslaviske lederne har fjernet seg svært langt fra det som ble ansett for å være galt.» Dessverre har Tito-klikken selv aldri innrømmet at den har begått feil, og langt mindre har den fjernet seg fra disse feil. Det er faktisk den rene, skjære subjektivisme å hevde at Tito-klikken har «fjernet seg fra» sine feil. Vi ber dem som tar Tito-klikken i forsvar å lytte til titoistenes egne erklæringer.

Så tidlig som i april 1958 erklærte Tito på 7. kongress i det jugoslaviske Kommunistenes forbund at «det for noen kretser ville være å kaste bort tiden, hvis de venter at vi skal gå tilbake på vårt prinsipielle standpunkt i internasjonale og indre spørsmål».

I 1959 uttrykte en annen av Tito-klikkens ledere, Kardelj, det enda grovere i en brosjyre: «…. og nå dytter kritikerne stadig på oss det de selv har begynt å gå fra og kritiserer oss for det de selv har begynt å godta.»

Og for ikke lenge siden, i desember 1962, i samme øyeblikk han steg av toget da han kom tilbake fra Sovjetunionen, sa Tito i Beograd: «Diskusjoner …. om hvordan Jugoslavia nå vil forandre sin politikk er simpelthen overflødige og latterlige. Vi har ikke noe behov for å forandre vår politikk.» Noen få dager senere føyde han til: «Jeg sa der (i Sovjetunionen) at det ikke besto noen muligheter for at Jugoslavia ville forandre sin utenrikspolitikk.»

Disse uttalelser av Tito og Kardelj viser at Tito-klikken bestemt nekter å forandre noe av sin revisjonistiske linje og politikk. Faktisk har de ikke forandret noe som helst. Var det kanskje ikke en løgn, når de som tar Tito-klikken i forsvar, påsto at Tito-klikken «har fjernet seg svært langt fra det som ble ansett for å være galt»?

Visse folk har i det siste snakket mye om hvordan deres syn på mange problemer nærmer seg eller stemmer overens med Tito-klikkens syn. Siden det ikke har funnet sted noen forandring i Tito-klikkens revisjonistiske linje og politikk, vil vi gjerne spørre om det ikke følger av dette at det er de som kommer med slike uttalelser som selv nærmer seg Tito-klikkens revisjonistiske linje og politikk?

Det som især er forbausende er at visse folk offentlig har uttalt at Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen er «stereotype formler». De tillater ikke noe broderparti å avsløre og fordømme den jugoslaviske revisjonisme. De som turer fram med sin kritikk av den jugoslaviske revisjonisme, sier de, «følger kapitalismens jungellover», og «tilegner seg den samme jungelmoral.» En kan spørre hva hensikten er med å karakterisere Moskva-erklæringen, som ble enstemmig vedtatt av 81 broderpartier, som en «stereotyp formel» eller som «kapitalismens jungellover»? Er ikke hensikten med dette å rive i stykker Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen? Hvis det er «jungelmoral» å fordømme den jugoslaviske revisjonisme i samsvar med Moskva-erklæringen, hva slags moral er det da å krenke Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen og ivre etter å «kvele» et broderparti og et broderland?

Vi merker oss også at kamerat Togliatti har gått så langt som å si: «…. dette rettferdiggjør i høy grad det standpunkt som vi og andre har tatt til de jugoslaviske kamerater, som korrigerer resolusjonen av 1960 (Moskva-erklæringen, som ble enstemmig vedtatt av 81 broderpartier — Red.) som er feilaktig på dette punkt.» Vi vil gjerne spørre med hvilken rett kamerat Togliatti erklærer at denne eller hin del av Moskva-erklæringen, som ble enstemmig vedtatt av 81 broderpartiene, er feilaktig? Med hvilken rett «korrigerer» han eller river han etter eget forgodtbefinnende i stykkker en høytidelig internasjonal avtale? Hvis ett eller flere partier etter eget forgodtbefinnende kan «korrigere» avtaler som er enstemmig vedtatt av alle kommunistiske partier og arbeiderpartier — hvordan skulle det da være mulig å snakke om et prinsipp som alle må bøye seg for?

Visse folk er fulle av forakt for høytidelige dokumenter som er enstemmig vedtatt av den internasjonale kommunistiske bevegelse. Ikke nok med at de selv nekter å bøye seg for disse dokumenter, som de selv har skrevet under på, de skjeller også ut andre som respekterer disse dokumenter. Dette er et klart forræderi. Her vil vi gjerne understreke at de som er glødende opptatt av å omstøte dommen over Tito-klikken, prøver å slå en bresje i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen i det jugoslaviske spørsmål, og deretter rive dem helt i stykker. Hvis de skulle ha hell med seg i sine planer, ville dette være ensbetydende med å erklære at de kommunistiske partier og arbeiderpartier, som i alle disse år har kritisert den jugoslaviske revisjonisme, har urett, og at det er den forræderske Tito-klikken som har rett, at Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen er feilaktige, mens det jugoslaviske revisjonistprogrammet er riktig, at marxismen-leninismens grunnleggende prinsipper er blitt gammeldags og at en ikke må bekjempe den moderne revisjonisme og langt mindre behandle den som hovedfaren i den internasjonale kommunistiske bevegelse, og at vi alle sammen må dilte i helene på Tito-klikken og «slå våre pjalter sammen med Karl Kautskys avkom — sønnen Benedict».

Hvis så skulle skje, måtte den internasjonale kommunistiske bevegelsens strategi og taktikk forandres fullstendig, og marxismen-leninismens revolusjonære linje måtte erstattes med revisjonismens kapitulasjonslinje.

Hvis så skulle skje, hvilket felles grunnlag for enhet mellom de kommunistiske- og arbeiderpartiene i alle land ville da være mulig? Er ikke dette et bevisst forsøk på å splitte den internasjonale kommunistiske bevegelse?

Den presserende oppgave som de kommunistiske partier og arbeiderpartiene nå står overfor er å forsvare Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen og å forsvare og styrke enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn. Vi bevarer bestemt enheten på grunnlag av Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen og setter oss bestemt imot «enhet» på grunnlag av det jugoslaviske revisjonistprogram eller på noe som helst annet grunnlag. Sammen med alle broderpartier vil Kinas kommunistiske parti arbeide utrettelig for dette mål.

Proletariatets sak har alltid vært internasjonal. For å vinne seier for denne felles sak må kommunistene i alle land forene seg og føre en felles kamp. Uten enhet og solidaritet på den proletariske internasjonalismens grunn kan revolusjonens sak ikke seire og befeste sin seier i noe land.

Den eneste riktige måte å forsvare og styrke denne enheten på er å følge de prinsipper som danner rettesnoren for forholdet mellom broderpartier og broderland, og som er fastlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen.

De prinsipper som danner rettesnoren mellom broderpartier og broderland, slik de er fastlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen er: prinsippet om enhet på marxismen-leninismens og den proletariske internasjonalismens grunn; prinsippet om gjensidig støtte og gjensidig hjelp; uavhengighets-og likhetsprinsippet og prinsippet om å nå fram til enstemmighet gjennom drøftinger.

Den viktigste prøvesten på at en kommunist oppriktig forsvarer enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse er om han følger de prinsipper som danner rettesnoren for forholdet mellom broderpartier og broderland.

Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, de to internasjonale dokumentene som ble enstemmig vedtatt av de kommunistiske partier og arbeiderpartiene, er bindende for alle broderpartier. Disse partier er forpliktet til å følge dem og har overhodet ingen rett til å undergrave dem. Ikke noe parti og ikke noen gruppe av partier har rett til å forandre på dem eller erklære dem for ugyldige. I den internasjonale kommunistiske bevegelse kan de resolusjoner som vedtas av ett parti, likegyldig om disse resolusjoner er riktige eller ikke, og likegyldig hvor viktig stedet er eller hvor stor rolle vedkommende parti spiller, bare være bindende for dette ene parti. Ifølge de prinsipper som er fastsatt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen er det ikke tillatt å tvinge ett partis program, resolusjoner, linje eller politikk inn på andre broderpartier, eller kreve av andre broderpartier at de skal rette seg etter de uansvarlige, selvmotsigende uttalelser av en partileder, som sier ett i dag og noe annet i morgen, som om disse erklæringer skulle være keiserlige befalinger. Og enda mindre tillatt er det at ett eller flere partier brutalt sparker dette eller hint broderparti ut av den internasjonale kommunistiske bevegelsen og trekker inn marxismen-leninismens renegater.

Ettersom den internasjonale situasjon er innviklet og hurtig forandrer seg, og ettersom hvert av broderpartiene arbeider under forskjellige forhold, kan det vanskelig unngås at det oppstår forskjellige meninger blant broderpartiene i et eller annet spørsmål. Det som er viktig er at når det først er oppstått uoverensstemmelser mellom broderpartiene, må de jevne ut disse uoverensstemmelsene og nå fram til enighet gjennom drøftinger partiene imellom og på likhetsprinsippets grunn, idet de retter seg etter de prinsipper som danner rettesnoren for forholdet mellom broderpartier og broderland, og som er fastlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Ikke under noen omstendigheter må de offentliggjøre disse uoverensstemmelsene mellom broderpartiene og legge dem åpne for fienden, og heller ikke må de benytte pressen og andre propagandamedia til åpne angrep på broderpartier, og enda mindre må bruke et partis kongresser til slike formål. Det må vel stå klart at hvis det rettes åpne angrep på ett broderparti i dag og på et annet i morgen, så kan det ikke være noen særlig enhet å snakke om i den internasjonale kommunistiske bevegelse?

Etter vår mening er den holdning som består i at man retter angrep samtidig med at man snakker om sine ønsker om å stanse angrepene, ikke den rette holdning for en ærlig kommunist. På den nylig avholdte kongress i Tysklands sosialistiske Enhetsparti uttalte lederen for delegasjonen fra Koreas Arbeiderparti: «På denne kongress, som ikke er noen internasjonal konferanse mellom broderpartier, har det vært endel snakk om å gjøre slutt på de åpne diskusjonene om meningsuoverensstemmelser og om å styrke enheten, men likevel er meningsuoverensstemmelser mellom broderpartier på ny brakt på bane, og særlig er det rettet ensidig kritikk mot Kinas kommunistiske parti. Vi hevder at dette ikke kan betraktes som noen vennskapelig eller kameratslig holdning, og at en slik holdning ikke fremmer den enhet og den enstemmighet vi alle ønsker.»

En eneste god handling som bidrar til enhet er bedre enn tusen tomme ord om enhet. Det er på tide å trekke tømmene inn på avgrunnens rand. Bedre sent enn aldri. Vi håper inderlig at det parti som satte i gang det første angrepet, vil la handling følge på ord, ta initiativet og vende tilbake til metodene med drøftinger mellom partiene på likhetsprinsippets grunn, at det vender tilbake til de prinsipper som danner rettesnoren for forholdet mellom broderpartier og broderland, og som er fastlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen.

Kinas kommunistiske parti er seg sterkt bevisst sin plikt til å forsvare og styrke enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse. Som alltid vil vi ikke sky noen anstrengelser for å yte vårt bidrag i så måte. Kinas kommunistiske parti har ved mer enn en anledning gått inn for, og går fremdeles inn for at det skal innkalles en konferanse av representanter for de kommunistiske partier og arbeiderpartiene i alle land, hvor alle kan sitte ned rolig og gjennom en saklig og kameratslig diskusjon, kan sammenfatte sine synspunkter, glatte over sine uoverensstemmelser og styrke enheten på et nytt grunnlag. Sammen med alle andre broderpartier ønsker vi å ta alle skritt til å skape bedre forhold og styrke enheten, for å skape en bedre atmosfære og de nødvendige forutsetninger for å kunne innkalle konferansen mellom broderpartiene.

I dag gjør imperialistene, med Sambandsstatene i spissen, og alle reaksjonære krefter ville og forgjeves forsøk på å stanse og snu tidevannet i vår epoke, å hindre at de undertrykte nasjoner og undertrykte folk frigjør seg og å splitte den sosialistiske leiren. Ansikt til ansikt med vår erkefiende burde vi kommunister mer enn noensinne stå sterkere sammensveiset og føre den felles kamp uten å vike. Alle ord eller gjerninger som er til skade for kampen mot imperialismen og mot de reaksjonære kreftene i de forskjellige land, som er til skade for de revolusjonære kamper som føres av folket over hele verden, eller til skade for enheten mellom alle kommunister og i det revolusjonære folk over hele verden, vil ikke finne støtte hos kommunistene noen steder, hos proletariatet og det arbeidende folk i alle land, hos de undertrykte nasjoner og folk og alle som deltar i kampen for å trygge verdensfreden.

Enheten i den sosialistiske leir og i den internasjonale kommunistiske bevegelse er den kilde vi henter vår styrke fra og det som verdens undertrykte nasjoner og folk setter sitt håp til. Jo sterkere vi står samlet, desto mer blir verdens folk oppmuntret og oppglødd. Jo sterkere vi står samlet, desto mer vil vi være i stand til å styrke det revolusjonære folk i troen på seieren og desto sterkere slag vil vi kunne tilføye imperialistene og de reaksjonære i alle land.

Vi må ikke skuffe verdens folk i deres forventninger. Vi må fast og bestemt forsvare enheten og avverge en splittelse. Vi må ha ekte enhet og bekjempe en skinnenhet. La oss forene oss på marxismen-leninismens og den proletariske internasjonalismens grunn og på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn!