TFM har oversatt den følgende artikkelen som er en ytringsartikkel publisert hos våre kamerater i Tribune of the People. Vi er ansvarlig for eventuelle feil og mangler ved oversettelsen.
Tjen Folket Media sender våre varmeste revolusjonære hilsener og kondolanser til Garrett Fosters forlovede Whitney Mitchell, til de heroiske folkemassene som kjemper i USA, til den revolusjonære bevegelsen og dens ledere.
Vi fylles av sorg, sinne og revolusjonær kampånd når vi leser Ed Daltons ord, som vi stiller oss bak av hele vårt hjerte.
Evig ære til Garrett Foster!
Ytring: Heder og ære til Garrett Foster, folkets tjener, beskytter av svarte liv
Av Ed Dalton for Tribune of the People, publisert den 26.07.2020
Det er umulig å snakke om noe annet enn nødvendigheten av å være som Garrett, at vi trenger flere mennesker som han og at om det var flere slike, så ville kampen for en bedre verden vært så mye nærmere å kulminere. Reaksjonære og politi-elskere har allerede gjort alt de kan for å vanære mannen som etter alle sosiale og moralske målestokker var en helt. Mange av oss i Tribune of the People har hatt gleden av å kjenne Garrett og hans forlovede Whitney Mitchell, som begge var en viktig del av aksjoner som vi har dekket i løp av de siste par månedene. Å være en demonstrant i seg sjøl er til tider heltemodig, men dette var bare begynnelsen på det skinnende eksempelet Garrett ga til andre om hvordan man skal leve og dø.
Garrett var en del av det USA-imperialistiske luftforsvaret. Som mange ungdommer fra småbyer endte han opp der av komplekse grunner som vi ikke har full kjennskap til. Hans karriere i USAF ble avslutta da hans forlovede Whitney ble rammet av en mystisk sykdom som gjorde at hun mistet hender og føtter. Folk uten samme moral som Garrett ville ikke ha gjort denne heltemodige beslutningen om å forlate militæret og reise hjem for å ta seg om kvinnen han elsket. Han stod ved hennes side som hennes hovedomsorgsgiver og han fylte denne rollen i nesten et tiår.
Whitney, en svart kvinne, er også en helt. Hennes fysiske tilstand reduserte aldri hennes evne til å ta side med sitt folk og med andre undertrykte folk. De to lagde mat for de hjemløse, gikk i marsjer for svarte liv og mot utkastelser i Austins arbeiderklassesamfunn. Deres kjærlighet for hverandre er varmende, og den er veier like tungt som deres felles kjærlighet til folket og folkets sak.
[Saken fortsetter under bildene.]
Vi kan forsterke oppfordringen om å være som Garret med å også oppfordre til å være som Whitney, en helt i sin egen rett, som også har gjort et stort offer. Mens Garrett har gitt sitt liv i forsvar av folket, har Whitney ofret sitt livs kjærlighet, sin beste venn, og sin omsorgsgiver.
I stedet for å bli knust av gårsdagens tragiske hendelser, har Whitney fortsatt kampen i minne om sin forlovede. Hun lagde planer om å delta i en vake sammen med lokalmiljøet natta umiddelbart etter mordet på hennes forlovede, på samme sted som Garrett ga sitt liv til folket. Når en betjent fra politiet i Austin, en av de samme folka som paret hadde brukt de siste 50 dagene på å demonstrere mot, forsøkte et PR-stunt ved å gi henne blomster kun få timer etter Garretts død, avslo Whitney dem med all rett, og hun viste verden akkurat hvordan ære og integritet ser ut i livets hardeste stund. En kvinne som ikke er fremmed for motgang og som er bundet til en rullestol, har reist seg høyest blant oss.
Kjærlighet til folket og til hverandre er et eksempel på essensen i denne kampen for alle som er villig til å se. Det var denne kjærligheten som motiverte Garrett, og det gjøres klart i måten han levde og døde på. Garrett var der for å beskytte de han elsket, og bevegelsen han var dedikert til. Han var ikke redd for å dø, og døden hilste han alt for tidlig. Hans død er tung. Austins folk vil aldri glemme Garrett. Han vil fortsette å leve i en hver demonstrasjon, på leppene til hver demonstrant som roper for å overdøve urett, og i hjertet til enhver opprører som sikter seg inn mot utbytterne og undertrykkerne som har dømt folket til elendighet. Garrett inspirerer, og hans død krever kamp.
På mange måter, deler kamerat Garrett skjebnen til det svarte folket. Der mange bare snakker om å sette hvite kropper på frontlinja for svarte liv, var det Garrett som gjorde dette hver dag, og ikke som et skuespill, men i sin praksis fra morgon til kveld. Han levde for sin forlovede og for folket og ville dø for denne kampen, for den rettferdige kampen for svarte folk til å leve som frie mennesker i dette bakvendte, onde samfunnet. Garrett var en stridende for svarte folk og at han var hvit bestemte ikke hvilken side av barrikaden han stod på. Whitney var hans famile og som med mange blanda familier så fryktet han uten tvil for hennes sikkerhet når det kom til samhandling med politiet. Hvite folk burde være som Garrett og overbevise andre hvite folk til å gjøre det samme.
Når drapsmannen avfyrte sine dødelige skudd mot Garretts kropp, åpnet hans kampfeller fryktløst ild i forsvar av folkemengden. Politiet ville ikke beskytte folket. De er der som folkets fiender. Det var demonstrantente sjøl som uten å nøle legemliggjorde slagordet “arms up, shoot back” mens drapsmannen flyktet fra åstedet, hvor han med liten margin unnslapp umiddelbar folkelig justis. Det er klart at denne bevegelsen er en kjempende bevegelse, som er forberedt på å gå hele veien med kampen.
Tapet er tungt men blekner i sammenligning med inspirasjonen fra måten Garrett levde livet på, og hans fryktløse offer. Det er ingen garantier for de som sloss for en bedre verden. Enhver demonstrasjon kan bli den siste for hver enkelt demonstrant, og alle vil møte døden før eller senere, men de fleste vil ikke ha vist heltemotet til Garrett Foster, og de fleste vil ikke fortjene en slik heltemodig død. Alle burde plukke opp Garretts rifle, som ligger ved hans side, og de bør plukke den opp i tjeneste av folket, sånn at de kan leve og dø for folket.
Det er ingen høyere oppfordring, og den ringer høyt. Forholda i USA er uakseptable og må kjempes mot til den bitre slutten. Ingen skjebne er verre enn å la USA-imperialismen fortsette. Garrett, før sin død, deltok i å rope slagordet “one solution, revolution!”, og vi må uttrykke til våre lesere, våre venner og våre familier at vi må mene dette, og mene det fra bunnen av hjerter på størrelse med Garretts hjerte, og fylt av motet og utholdenheten til Whitney.
Vi oppfordre våre støttespillere til utvide sin støtte, kjærlighet og takknemlighet til å omfatte Whitney Mitchell, og ta en ed om å være mer som Garrett Foster, som døde i kampen for svarte liv, i tjeneste for folket. Vi oppfordrer til en årlig minnemarkering natt til 25. juli i Garrett Fosters navn, og for kampen for svart frigjøring.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.