KKP: Hvordan er uoverensstemmelsene oppstått?

Denne teksten er hentet fra heftet “Arbeidere i alle land foren dere” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen.

Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.

„Hvordan er uoverensstemmelsene oppstått?”

Under overskriften «Hvordan er uoverensstemmelsene oppstått? — et svar til kamerat Thorez og andre kamerater» inneholder «Folkets dagblad» for 27. februar en leder, som lyder i sin helhet:

Generalsekretæren i Frankrikes kommunistiske parti, kamerat Thorez, og andre medlemmer av FKP stiller seg i første rekke i den skadelige strøm av angrep på Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, en strøm som undergraver enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse.

Helt siden slutten av november 1962 har de i rask rekkefølge kommet med utallige uttalelser som inneholder angrep på Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, og de har offentliggjort mange interne partidokumenter med liknende innhold. De viktigste av disse er:

Thorez’ tale på plenumsmøtet i det franske kommunistpartis sentralkomité den 14. desember 1962;

beretningen om problemer i forbindelse med den internasjonale situasjon og enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse og arbeiderbevegelsen, avgitt av R. Guyot, medlem av FKPs politiske byrå, på plenumsmøtet i FKPs sentralkomité den 14. desember 1962;

resolusjonen om problemer i forbindelse med den internasjonale situasjon og enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse og arbeiderbevegelsen, vedtatt på plenumsmøte i FKPs sentralkomité den 14. desember 1962;

lederartikkel av R. Guyot i l’Humanite, organ for FKPs sentralkomité, den 9. januar 1963;

artikkel med overskriften «Krig, fred og dogmatisme», trykt samme dag i France Nouvelle, et ukeblad som utgis av FKPs sentralkomité;

ti artikler etter hverandre med direkte angrep på Kinas kommunistiske parti, offentliggjort i l’Humanite fra 5. til 16. januar 1963; artikkel med overskriften «Hvilken epoke lever vi i?» i France Nouvelle den 16. januar 1963;

en brosjyre, «Den internasjonale kommunistiske bevegelses problemer», utgitt av FKPs sentralstyre i januar 1963, inneholdende 15 dokumenter med angrep på Kinas kommunistiske parti, skrevet av ledere i FKP i de siste tre år, bl. a. Thorez’ tale på broderpartienes møte i Moskva, november 1960 og den beretning han siden avla om Moskva-møte på et plenumsmøte i FKPs sentralkomité;

en artikkel av R. Guyot i l’Humanite den 15. februar 1963.

Hovedinnholdet av alt dette er tidligere gjengitt i Folkets dagblad for 24. februar. Det framgår tydelig at Thorez og andre franske kamerater har deltatt særlig energisk i den senere tidens antikinesiske kor og i kappestriden om å drive kampanje mot Kinas kommunistiske parti, og at de har gått lenger enn mange andre kamerater i angrepene på Kinas kommunistiske parti.

Foruten sine angrep på oss har Thorez og andre kamerater gått til ondsinnete angrep på Albanias Arbeiderparti og kritisert broderpartiene i Korea, Burma, Malaja, Thailand, Indonesia, Viet Nam og Japan, og de har tilmed gått så langt at de har angrepet den nasjonale frigjøringsbevegelsen, som heltemodig kjemper mot imperialismen og kolonialismen. De har kommet med den sladderaktige påstanden at det kinesiske kommunistpartis «sekteriske og hasardiøse» holdning «til dels har funnet gjenklang i visse kommunistiske partier, særlig i Asia og i de nasjonalistiske bevegelsene» og at den har gitt «næring til den radikalisme som fra tid til annen er å finne innen disse partier og bevegelser». Den holdning som visse franske kamerater har inntatt til de undertrykte nasjoners revolusjonære sak er virkelig rystende. De har i sannhet løpt linen ut med hensyn til å splitte enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse.

Kinas kommunistiske parti har lenge inntatt og inntar fremdeles det standpunkt at uoverensstemmelser mellom broderpartier skal og må løses innen våre egne rekker, og gjennom uttømmende og kameratslige diskusjoner og drøftinger på like fot, i samsvar med de prinsipper som er fastlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Ikke i noe tilfelle har vi vært de første til å framkomme med offentlig kritikk av noe broderparti eller provosere til offentlig debatt. Likevel tar man skammelig feil hvis man tror at noen kan utnytte den korrekte holdning vi har inntatt, og som går ut på at vi setter enheten mot fienden i høysetet, til å rette offentlige angrep mot Kinas kommunistiske parti etter eget forgodtbefinnende, uten at dette framkaller en velfortjent irettesettelse.

Vi vil gjerne opplyse disse kamerater, som har rettet hensynsløse angrep mot det kinesiske kommunistparti og andre broderpartier om følgende: Alle broderpartier har de samme rettigheter. Når dere har gått til offentlige angrep mot Kinas kommunistiske parti, har dere ingen rett til å kreve at vi skal avstå fra å svare dere offentlig. På samme måte har de albanske kamerater full og like stor rett til å svare dere offentlig, når dere har rettet offentlige og ondsinnete angrep på Albanias Arbeiderparti. For tiden fortsetter visse kamerater innen broderpartiene sine angrep mot Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, samtidig som de snakker om å gjøre slutt på den offentlige debatt. Denne dobbeltholdning innebærer faktisk at det bare er dere som har lov til å angripe andre, mens de andre ikke har lov til å svare. Dette vil aldri la seg gjennomføre, eller som det heter i et gammelt kinesisk ordtak: «Høflighet krever gjensidighet. Det er uhøflig hvis man ikke gir noe når man får noe». I all oppriktighet føler vi at det er nødvendig å gjøre de som har angrepet Kinas kommunistiske parti, oppmerksom på dette.

I sine angrep på Kinas kommunistiske parti har Thorez og andre kamerater kommet inn på særegenhetene ved vår epoke, vurderingen av imperialismen, krig og fred, fredelig sameksistens, fredelig overgang og andre spørsmål. Men hvis man ser nøyere på dette, oppdager man straks at de bare har gjentatt andre folks forslitte argumenter. Ettersom vi allerede har svart på de uriktige argumentene i disse spørsmål i våre lederartikler «Arbeidere i alle land, foren dere i kamp mot vår felles fiende!», «Divergensene mellom kamerat Togliatti og oss» og «La oss forene oss på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn!» og videre i redaksjonsartikkelen «Leninismen og den moderne revisjonisme» i tidsskriftet «Det røde flagg», er det ingen grunn til å komme inn på dette igjen.

Det er verd å peke på at i sine taler, beretninger og artikler bruker Thorez og andre kamerater en masse ord for å forvrenge kjensgjerningene, blande sammen rett og galt og føre folk bak lyset, for på denne måten å forsøke å velte ansvaret for at enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse undergraves og for at det skapes splittelse, over på Kinas kommunistiske parti. De gjentar i det uendelige at uoverensstemmelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelse «særlig var de kinesiske kameraters verk» og at uoverensstemmelsene oppsto fordi de kinesiske kamerater «ennå ikke prinsipielt har godtatt de nye synspunkter fra SUKPs 20. kongress». De påstår også at jo lenger tiden går fra broderpartienes første og andre Moskva-møte, desto mere «avviker» de kinesiske kameraters holdning «fra de teser som de tross alt har godtatt og stemt for».

Siden Thorez har reist spørsmålet om hvem som er ansvarlig for at det er oppstått uoverensstemmelser i den internasjonale kommunistiske bevegelse, så la oss komme inn på det.

Hvordan er så uoverensstemmelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelse oppstått?

Thorez og andre kamerater erklærer at disse uoverensstemmelsene oppsto fordi Kinas kommunistiske parti ikke godtok de nye synspunkter fra SUKPs 20. kongress. En slik uttalelse er en krenkelse av de prinsipper som er bestemmende for forholdene mellom broderpartiene, og som ble fastlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Ifølge disse to dokumenter står broderpartiene på like fot og er uavhengige i forholdet til hverandre. Ingen har rett til å kreve at alle broderpartier skal godta teser som blir vedtatt av ett parti. Ingen resolusjon som blir vedtatt av et eller annet partis kongress, kan danne en felles linje for den internasjonale kommunistiske bevegelse eller være bindende for andre broderpartier. Hvis Thorez er villig til å godta et annet partis synspunkter og resolusjoner, får det bli deres egen sak. Når det gjelder Kinas kommunistiske parti, så har dets standpunkt alltid vært at de eneste felles aksjonsprinsipper som kan ha bindende virkning for oss og alle andre broderpartier, er marxismen-leninismen og de fellesdokumenter som blir enstemmig vedtatt av broderpartiene, ikke resolusjonene fra et hvilket som helst broderpartis kongress, eller noe annet.

Med hensyn til SUKPs 20. kongress, så hadde den både sine positive og negative sider. Vi har gitt uttrykk for at vi støtter dens positive sider. Når det gjelder dens negative sider, nemlig de feilaktige synspunkter som der ble fremsatt i visse viktige prinsippspørsmål i forbindelse med den internasjonale kommunistiske bevegelse, så har vi hele tiden hatt et annet syn. I drøftinger mellom partiene i Kina og Sovjet og på møter mellom broderpartiene har vi aldri lagt skjul på vårt syn, men ved mange anledninger gjort klart rede for våre meninger. Men i den internasjonale kommunistiske bevegelses interesse har vi aldri diskutert dette offentlig, og vil heller ikke gjøre det i denne artikkel.

Kjensgjerningene er klare. De senere års uoverensstemmelser innen den internasjonale kommunistiske bevegelse oppsto utelukkende fordi visse kamerater i broderpartier hadde krenket Moskva-deklarasjonen, som ble enstemmig vedtatt av alle kommunistiske- og arbeiderpartier.

Som kjent fjernet Moskva-møtet i 1957 mellom de kommunistiske-partier og arbeiderpartiene, som sto på marxismen-leninismens grunn, visse uoverensstemmelser mellom partiene, kom til enighet om hovedsakene i dagens internasjonale kommunistiske bevegelse og vedtok Moskva-deklarasjonen etter kameratslige drøftinger og felles innsats. Deklarasjonen er den internasjonale kommunistiske bevegelses fellesprogram. Alle broderpartier har gitt sin tilslutning til dette program.

Hvis deklarasjonen var blitt strengt etterlevet i broderpartienes virksomhet og ikke var blitt krenket, ville enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse blitt styrket og vi ville oppnådd framgang for vår felles kamp.

I noen tid etter Moskva-møtet i 1957 var de kommunistiske partier og arbeiderpartiene temmelig framgangsrike og effektive i sin forente kamp mot den felles fiende, framfor alt mot den amerikanske imperialismen, og i sin kamp mot de jugoslaviske revisjonistene, som hadde forrådt marxismen-leninismen.

Men fordi visse kamerater i noen broderpartier gang på gang forsøker å sette resolusjonene fra ett partis kongress over Moskva-deklarasjonen, over alle broderpartienes fellesprogram, er det uunngåelig oppstått uoverensstemmelser innen den internasjonale kommunistiske bevegelse. Særlig i tiden omkring Camp David-samtalene i september 1959, framsatte visse kamerater i et broderparti en rekke feilaktige synspunkter i mange viktige spørsmål i forbindelse med den internasjonale situasjon og den internasjonale kommunistiske bevegelse, synspunkter som avvek fra marxismen-leninismen og var en krenkelse av Moskva-deklarasjonen.

De bestred Moskva-deklarasjonens vitenskapelige tese om at imperialismen er kilden til vår tids kriger, og at «så lenge det eksisterer imperialisme, vil det alltid være grobunn for aggressive kriger». De forkynte uavlatelig at selv mens det imperialistiske system og det system som tillater at mennesker utbytter og undertrykker andre mennesker, fortsetter å eksistere i størsteparten av verden «skapes det allerede i vår tid praktiske muligheter for å bannlyse kriger for godt og for evig tid fra samfunnslivet» og at det kan skapes «en verden uten våpen, uten armeer og uten kriger». De forutsa også at 1960 «ville gå inn i historien som et år da menneskehetens gamle håp om en verden uten våpen og armeer og en verden uten krig, ville gå i oppfyllelse».

De bestred Moskva-deklarasjonens tese at for å kunne unngå en ny verdenskrig må vi bare stole på den felles kamp av den sosialistiske verden, den nasjonale frigjøringsbevegelsen, den internasjonale arbeiderklassen og folkenes massebevegelse for fred. De satte sine håp for forsvaret av verdensfreden til «fornuften» hos stormaktenes overhoder, idet de mente at den inneværende epokens historiske skjebne faktisk bestemmes av enkelte «store menn» og deres «klokskap», og at toppmøter mellom stormaktene kan bestemme og forandre historiens kurs. De kom med slike erklæringer som at «vi har mer enn en gang uttalt at det bare er regjeringsoverhodene som er i besittelse av stor makt, som er i stand til å løse de mest innviklede internasjonale spørsmål», de skildret Camp David-samtalene som en «ny etappe», en «ny æra» i de internasjonale forhold og tilmed som «et vendepunkt i menneskehetens historie».

De bestred Moskva-deklarasjonens tese at de amerikanske imperialistene «blir verdensreaksjonens midtpunkt, folkets svorne fiender». De var særlig flittige til å lovprise Dwight Eisenhower, en ledende mann for den amerikanske imperialismen, som en mann som nærte «et oppriktig ønske om fred», som «oppriktig håper å kunne gjøre slutt på den «kalde krigen», og som «er like ivrig etter å trygge freden som vi».

De krenket det leninistiske prinsipp for fredelig sameksistens mellom de to ulike samfunnssystemene, slik det var fastlagt i Moskva-deklarasjonen, og fortolket den fredelige sameksistensen dithen at den bare var en ideologisk kamp og en økonomisk kappestrid og sa: «Vi må få den uunngåelige kampen mellom de to systemene til bare å anta formen av en ideologisk kamp og fredelig kappestrid eller konkurranse, for å bruke et ord som er vanligere i det kapitalistiske ordforråd.» De utvidet tilmed den fredelige sameksistensen mellom land med ulike samfunnssystemer til å gjelde forholdet mellom undertrykkerklasser og undertrykte klasser og mellom undertrykkernasjoner og undertrykte nasjoner, og hevdet at for forskjellige land er den fredelige sameksistensen veien som fører til sosialismen. Alt dette representerer et fullstendig avvik fra det marxistisk-Ieninistiske syn på klassekampen. De brukte således faktisk den fredelige sameksistensen som et påskudd til å fornekte den politiske kamp mot imperialismen og for frigjøringen av folk i alle land, og til å fornekte den internasjonale klassekampen.

De bestred Moskva-deklarasjonens tese at den amerikanske imperialismen gjør kraftige forsøk på «å fange de frigjorte folk inn i nye former for kolonialisme», og forkynte i det vide og brede at imperialismen kunne hjelpe de underutviklede land til å utvikle sin økonomi i et hittil ukjent omfang. Dermed benektet de faktisk at det er imperialismens vesen å utplyndre de underutviklede land. De kom også med slike erklæringer som at «alminnelig og fullstendig avrustning ville også skape helt nye muligheter for hjelp til de land som fremdeles har en underutviklet økonomi og trenger hjelp fra mer utviklede land. Selv om bare en liten del av de pengemidler som frigjøres ved at stormaktene ikke bevilger penger til militærutgifter, ble brukt til slik hjelp, ville dette bokstavelig talt innlede en ny epoke i den økonomiske utvikling i Asia, Afrika og Latin-Amerika.»

De bestred Moskva-deklarasjonens tese at i våre dager utgjør de koloniale og halvkoloniale folkenes frigjøringskamp og den revolusjonære kamp som arbeiderklassen i de forskjellige land fører, en mektig kraft i forsvaret av verdensfreden, og satte den nasjonale frigjøringsbevegelsen og folkets revolusjonære kamp i forskjellige land opp mot kampen for å forsvare verdensfreden. Selv om de av og til snakket om nødvendigheten av å understøtte de nasjonale frigjøringskrigene og folkets revolusjonære kriger, understreket de gang på gang at «en krig under de nåværende forhold uunngåelig ville utvikle seg til en verdenskrig», at «selv den minste gnist kan bli årsaken til en verdensbrann» og at det var nødvendig å «bekjempe allslags kriger». Dette betyr at det ikke skjelnes mellom rettferdige og urettferdige kriger, det betyr bekjempelse av de nasjonale frigjøringskrigene og folkets revolusjonære kriger og rettferdige kriger av alle slag under påskudd av å ville forhindre en verdenskrig.

De bestred Moskva-deklarasjonens tese at det finnes to muligheter, nemlig fredelig og ikke-fredelig overgang fra kapitalisme til sosialisme og at «de herskende klasser aldri vil gi fra seg makten frivillig», og la ensidig vekt på den nåværende «voksende muligheten» for fredelig overgang, og påsto at den fredelige overgang «allerede er et realistisk perspektiv i en rekke land».

Av hele denne rekken med feilaktige synspunkter kan en bare trekke de slutninger at imperialismen har forandret sitt vesen, at alle dens uovervinnelige indre motsetninger har opphørt å eksistere, at marxismen-leninismen er avlegs og at Moskva-deklarasjonen må kastes på skraphaugen.

Men likegyldig hvilke påskudd slike kamerater i et broderparti som sprer slike feilaktige synspunkter, tyr til, det være seg «diplomatisk språk» eller «elastisitet», kan de ikke dekke over sine avvik fra marxismen-leninismen og fra prinsippene i Moskva-deklarasjonen av 1957, de kan ikke unndra seg ansvaret for at det er skapt uoverensstemmelser i den internasjonale kommunistiske bevegelse.

Dette er kildene til de uoverensstemmelser som er oppstått innen den internasjonale kommunistiske bevegelse i de senere år.

Hvordan fikk fienden kjennskap til disse uoverensstemmelser?

Thorez og andre kamerater påstår at uoverenstemmelsene ble offentlig kjent fordi «Kinas kommunistiske parti sommeren 1960 utga brosjyren «Leve Leninismen!» på alle språk». Men hva er de virkelige kjensgjerninger?

Sannheten er at de indre uoverensstemmelsene mellom broderpartiene første gang kom til offentlighetens kjennskap, ikke sommeren 1960, men umiddelbart før Camp David-drøftingene i september 1959, eller for å være nøyaktig, den 9. september 1959. Den dagen offentliggjorde et sosialistisk land, som vendte det døve øre til Kinas gjentatte redegjørelser for den faktiske situasjon og til Kinas råd, gjennom sitt nyhetsbyrå i all hast en erklæring om en episode ved grensen mellom Kina og India. Denne uttalelsen skjelnet ikke mellom rett og galt, men ga uttrykk for at man «beklaget grensesammenstøtet og fordømte i virkeligheten Kinas korrekte holdning. Det ble tilmed uttalt at det var «tragisk» og «dumt». Dette er historiens første eksempel på at et sosialistisk land, istedet for å fordømme de væpnede provokasjoner fra de reaksjonære krefter i et kapitalistisk land, fordømte et annet sosialistisk land som ble utsatt for denne væpnede provokasjon. Imperialistene og de reaksjonære kreftene været straks at det fantes uoverensstemmelser mellom de sosialistiske land og de utnyttet ondskapsfullt denne feilaktige uttalelsen til å så splid. Det borgerlige propagandaapparat gjorde mye ut av detre og sa at denne erklæring var en «diplomatisk rakett, rettet mot Kina* og at «språket i erklæringen til en viss grad var det samme som når en streng fader alvorlig irettesetter et barn og sier at det må oppføre seg skikkelig».

Etter Camp David-samtalene ble visse kameraters hoder fordreiet, og de ble mer ubehersket i sine offentlige angrep på det kinesiske kommunistpartis utenriks- og innenrikspolitikk. De beskyldte offentlig Kinas kommunistiske parti for å forsøke å «sette det kapitalistiske systems stabilitet på prøve ved å bruke makt», og for å «hisse til krig som en hane hisser til kamp*. De angrep også Kinas kommunistiske parti for dets generallinje for den sosialistiske oppbygging, dets store sprang framover og dets folkekommuner, og de spredte sladder om at Kinas kommunistiske parti førte en «eventyr»-politikk i sin ledelse av staten.

Gjennom lang tid har disse kamerater drevet en ivrig propaganda for sine feilaktige synspunkter og angrepet Kinas kommunistiske parti, de har slettet Moskva-erklæringen ut av hukommelsen. De har på denne måten skapt forvirring innen den internasjonale kommunistiske bevegelse og utsatt verdens folk for faren for å miste kursen i kampen mot imperialismen. Kamerat Thorez husker utvilsomt hvordan det dengang ble drevet en kraftig propaganda i det franske kommunistpartis organ l’Humanite og uttalt at «Washington og Moskva har funnet et felles språk, den fredelige sameksistensens språk. Amerika har døyvet av».

Det var under like omstendigheter og for å forsvare Moskva-deklarasjonen og marxismen-leninismen og få verdens folk til å forstå vårt syn på den aktuelle internasjonale situasjon at Kinas kommunistiske parti på 90-årsdagen for Lenins fødsel utga de tre artiklene «Leve leninismen!» «Fremad på den store Lenins vei!» «Til samling under Lenins revolusjonære fane!» Trass i at angrepet på oss allerede hadde vart et halvt år, la vi hovedvekten på enheten og gjorde imperialismen og den jugoslaviske revisjonismen til kampmålene i vår diskusjon av de feilaktige syn som var i strid med Moskva-deklarasjonen.

Thorez og andre kamerater snudde opp ned på sannheten når de påsto at det var offentliggjørelsen av disse tre artiklene som første gang førte til at offentligheten fikk kjennskap til uoverensstemmelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelse.

I mai 1960 trengte det amerikanske U-2 spionfly inn over Sovjetunionen og firemaktsmøtet på høyeste plan ble dødfødt. Vi håpet den gang på at de kamerater som så høylydt hadde lovprist den sakalte ånden fra Camp David ville trekke lærdom av disse begivenheter og ville styrke enheten mellom broderpartiene og broderlandene i den felles kamp mot den amerikanske aggresjons- og krigspolitikk. Men våre håp ble gjort til skamme. På Peking-møtet i generalrådet for den faglige verdensføderasjon i begynnelsen av juni samme år nektet visse kamerater innen broderpartiene fremdeles å anklage Eisenhower, de spredte mange feilaktige synspunkter og bekjempet de riktige synspunkter som ble fremsatt av de kinesiske kameratene. Særlig alvorlig var den kjensgjerning at i slutten av juni 1960 var det en som gikk så langt at han svinget taktstokken og rettet et omfattende og overraskende angrep mot Kinas kommunistparti på broderpartienes møte i Bucuresti. Dette var en grov krenkelse av det prinsipp at spørsmål av felles interesse må løses gjennom rådslagninger mellom broderpartier. Det skapte en ytterst slett presedens for den internasjonale kommunistiske bevegelse.

Thorez og andre kamerater har påstått at delegaten fra Albanias Arbeiderparti «angrep Sovjetunionens kommunistiske parti» på møtet i Bucuresti. Men alle kamerater som overvar dette møte er i høy grad klar over at den albanske kameraten ikke angrep noen på dette møtet. Alt han gjorde var å holde fast ved sitt eget standpunkt, ikke bry seg om taktstokken og ta avstand fra angrepet på Kina. For alle dem som ser på forholdet mellom broderpartier som et forhold mellom en patriarkalsk fader og hans sønner var det faktisk hårreisende og uforskammet opprørsk at vesle Albania våget å la være å følge taktstokken. Fra da av hadde de et horn i siden mot de albanske kamerater, benyttet all slags nedrige midler mot dem og ville ikke slå seg tilfreds før de hadde knust dem.

Etter møtet i Bucuresti kastet noen kamerater, som hadde angrepet Kinas kommunistiske parti, ikke bort noen tid, men tok en rekke alvorlige skritt i retning av å bruke økonomisk og politisk press mot Kina. Uten å ta hensyn til internasjonal sedvane rev de troløst og ensidig i stykker avtaler og kontrakter som de hadde inngått med et broderland. Det dreier seg ikke om to eller tre, ikke engang om en rekke avtaler og kontrakter, men om hundrevis. Disse ondsinnete handlingene, som brakte de ideologiske uoverensstemmelsene opp på stats-planet, var grove krenkelser av den proletariske internasjonalisme og de prinsipper som bestemmer forholdene mellom sosialistiske broderland, slik de var fastlagt i Moskva-deklarasjonen. Istedet for å kritisere sine egne stormakts-sjåvinistiske feil, beskyldte disse kamerater Kinas kommunistiske parti for slike feil som «å gå sin egen vei», «sekterisme», «splittelsesvirksomhet», «nasjonalkommunisme» osv. Er dette i samsvar med den kommunistiske moral? Thorez og andre kamerater var oppmerksom på disse kjensgjerningene, men likevel våget de ikke å kritisere dem som faktisk begikk den feil at de utvidet de politiske og ideologiske uoverensstemmelsene til å avbryte forbindelser mellom stater, tvertimot anklaget de sine kinesiske kamerater for å «blande statsproblemer sammen med ideologiske og politiske spørsmål». Denne holdning, som blander sammen rett og galt, som gjør svart til hvitt og hvitt til svart, er i sannhet beklagelig. Det framgår klart av de kjensgjerninger som det er gjort rede for ovenfor, tilspissingen av uoverensstemmelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelse etter Moskva-møtet i 1957 helt igjennom er en følge av at visse kamerater innen broderpartier i en rekke viktige saker stadig grovere krenket den felleslinje som var enstemmig vedtatt av broderpartiene og de prinsipper som bestemmer forholdet mellom broderpartier og broderland.

At kamerat Thorez ser bort fra kjensgjerningene og snur opp ned på sannheten framgår også tydelig av hans forvrengte framstilling av det som virkelig hendte på Moskva-møtet i

1960. Han har beskyldt Kinas kommunistiske parti for at det «ikke godtok linjen for den internasjonale arbeiderbevegelsen .. og dermed skapte en vanskelig situasjon» for møtet.

Av hensyn til den internasjonale kommunistiske bevegelsen foretrekker vi ikke å gå i detaljer om det som hendte på dette interne møte av broderpartier. Vi skal gi et sant bilde av dette og skape klarhet mellom rett og galt til rette tid og på rette sted. Imidlertid må det her pekes på at det var Kinas kommunistiske parti som tok initiativet til møtet av hele verdens kommunistiske partier og arbeiderpartier i 1960. Vi gjorde store anstrengelser for å få det innkalt. På møtet forsvarte vi marxismen-leninismen og Moskva-deklarasjonen av 1957 og bekjempet de feilaktige synspunkter som ble fremlagt av visse kamerater fra broderpartier. Samtidig inngikk vi de nødvendige kompromissene i visse spørsmål. Sammen med andre broderpartier gjorde vi en samlet innsats for å overvinne en rekke vansker og satte møtet i stand til å oppnå positive resultater, nå fram til en enstemmig overenskomst og utgi Moskva-erklæringen. Bare disse kjensgjerninger viser at det er Thorez og visse andre kamerater som lyver. Etter Moskva-møtet i 1960 burde broderpartiene ha styrket enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse og konsentrert sine krefter om den felles kamp mot fienden, i samsvar med den erklæring som de hadde vedtatt enstemmig. I den resolusjon om Moskva-møtet av representanter fra de kommunistiske partier og arbeiderpartiene som ble vedtatt på det niende plenumsmøte av det Kinesiske kommunistiske partis åttende sentralkomité i januar

1961, pekte vi på: «Kinas kommunistiske parti som bestandig usvikelig har forsvart marxismen-leninismen og prinsippet om den proletariske internasjonalisme, vil forsvare erklæringen fra dette møte, på samme måte som det har forsvart Moskva-deklarasjonen av 1957, og vil besluttsomt arbeide for å gjennomføre de fellesoppgaver som er fastsatt i dette dokument». I de over to år som er gått, har Kinas kommunistparti trofast gjennomført den internasjonale kommunistiske bevegelses fellesavtaler og gjort en utrettelig innsats for å forsvare Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens revolusjonære prinsipper.

Likevel har Thorez og andre kamerater beskyldt Kinas kommunistiske parti for at det etter Moskva-møtet i 1960 har «fortsatt å gi uttrykk for uoverensstemmelser med hensyn til vesentlige punkter av den politikk som ble utarbeidet av alle partier i fellesskap» og at «den stilling som de kinesiske kamerater har inntatt skader hele bevegelsens interesser»

.

Hvem er det som etter Moskva-møtet i 1960 i stadig alvorligere grad har krenket Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen på en rekke punkter?

Kort tid etter Moskva-møtet ble forholdet mellom Sovjetunionen og Albania ytterligere forverret. Kamerat Thorez har forsøkt å legge ansvaret for dette forverrede forhold på Kinas kommunistiske parti. Han har beskyldt Kina for at det har unnlatt å «bruke sin innflytelse til å gi lederne for Albanias Arbeiderparti en riktig forståelse av sin plikt».

I virkeligheten har Kinas kommunistiske parti alltid hevdet at forholdet mellom broderpartier og broderland skal hvile på prinsippene om uavhengighet og likhet og at enstemmighet skal oppnås gjennom drøftinger, slik dette er fastsatt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Vi har konsekvent forsvart dette syn når det gjelder forholdet mellom Sovjetunionen og Albania. Det har vært vårt oppriktige håp at forholdet mellom disse to land skulle bli bedre og vi har gjort vår internasjonalistiske plikt i så måte. Vi har mange ganger tilbudt sovjetkameratene våre råd, vi har gitt uttrykk for at det var det største partiet og det største landet som burde ta initiativet til å forbedre forholdet mellom Sovjetunionen og Albania og ordne uoverensstemmelsene gjennom interne drøftinger mellom partiene på like fot, og at selv om noen uoverensstemmelser ennå ikke skulle la seg løse på det nåværende tidspunkt, burde man vise tålmodighet i stedet for å gå til skritt som ville forverre forholdene. Sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti skrev til SUKPs sentralkomité og uttrykte håpet om at spørsmålet om forholdet mellom Sovjetunionen og Albania ville bli løst gjennom drøftinger.

Imidlertid tok man ingen hensyn til våre oppriktige anstrengelser. En rekke hendelser fant sted — flåten ble trukket tilbake fra marinebasen i Viore, ekspertene ble kalt hjem fra Albania, hjelpen til Albania opphørte, man blandet seg inn i dets indre anliggender osv.

Kinas kommunistiske parti var bekymret på grunn av disse grove krenkelser av de prinsipper som forholdet mellom broderland hviler på. Umiddelbart før SUKPs 22. kongress ga lederne for Kinas kommunistiske parti enda en gang sovjet-kameratene råd med hensyn til å forbedre forholdet mellom Sovjetunionen og Albania. Men til vår overraskelse fant det på den 22. kongress sted en så alvorlig hendelse som at Albanias Arbeiderparti ble offentlig nevnt og angrepet, og således ble den skadelige presedens skapt at et parti bruker sin egen kongress til et offentlig angrep på et annet broderparti. For å forsvare Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens prinsipper for forholdet mellom broderpartier og for å tjene enheten mot fienden, ga delegasjonen fra Kinas kommunistiske parti på denne kongress utvetydig uttrykk for at vi var imot en slik handlemåte, som bare kan bringe sorg for de som står oss nær og glede for fienden.

Det er beklagelig at denne vår oppriktige og berettigede holdning er blitt kritisert. En kamerat sa tilmed at «hvis de kinesiske kamerater ønsker å bidra til å normalisere forholdet mellom Albanias Arbeiderparti og andre broderpartier, er det neppe noen som kunne gjøre mer enn Kinas kommunistiske parti for å bidra til å løse dette problem». Hva skulle denne uttalelse bety? Hvis den var ment å gjøre de kinesiske kameratene ansvarlig for at forholdet mellom Sovjetunionen og Albania ble forverret, var det ensbetydende med å vri seg unna sitt eget ansvar og skyve det over på andre. Hvis meningen var at de kinesiske kamerater burde bidra til å få i stand en forbedring av forholdet mellom Sovjetunionen og Albania, da vil vi gjerne peke på at noen kamerater faktisk fratok andre broderpartier mulighetene for å bidra effektivt til å forbedre disse forhold, ved at de fullstendig overså våre gjentatte råd og ved at de stivsinnet forverret forholdet mellom Sovjetunionen og Albania, endog i den grad at de åpent forlangte en forandring i ledelsen for partiet og staten i Albania. Etter SUKPs kongress brøt disse kamerater samvittighetsløst de diplomatiske forbindelsene med det sosialistiske broderlandet Albania. Viser ikke dette på en overbevisende måte at de ikke hadde det ringeste ønske om å forbedre forholdet mellom Sovjetunionen og Albania?

Thorez og andre kamerater har bebreidet pressen i Kina for at den har «spredt de albanske ledernes feilaktige standpunkter». Vi må peke på at Kinas kommunistiske parti alltid har vært motstander av å gjøre de indre partiuoverstemmelsene offentlig kjent og at det var visse kamerater i et broderparti som insisterte på å gjøre dette og som dessuten hevdet at det var uforenlig med et marxistisk standpunkt å unnlate å gjøre dette. Under slike omstendigheter, da uoverensstemmelsene mellom Sovjetunionen og Albania ble offentlig kjent, offentliggjorde vi samtidig noe av begge partenes materiale om denne striden, forat det kinesiske folk skulle forstå hvordan sakene faktisk lå an. Er det mulig å mene at det er riktig at visse kamerater i et broderparti gang på gang og fritt kan fordømme et annet broderparti, at de kan uttale at dets ledere er anti-leninister, at flere ledere vil gjøre seg fortjent til å motta 30 sølvpenger fra imperialistene, at de er bødler med blod på sine hender, osv. i det uendelige, mens dette broderparti ikke får lov å forsvare seg, og andre broderpartier ikke får lov å offentliggjøre materiale fra begge parter om denne striden? De som hevder å ha «helt rett» har offentliggjort den ene artikkel med angrep på Albania etter den andre, men de er dødsens redd for svarene fra de albanske kamerater, de tør ikke offentliggjøre dem og de er redd for at andre skal gjøre det. Det viser bare at de ikke har rettferdigheten på sin side og at de har en skyldbetynget samvittighet.

Kamerat Thorez og andre kamerater beskylder videre Kinas kommunistiske parti for å «ha brakt inn i massebevegelsene de uoverensstemmelser som kan bestå eller oppstå mellom kommunister», og de viser spesielt til Verdensfredrådets konferanse i Stockholm i desember 1961, hvor Kinas kommunistiske parti ifølge deres påstand «satte kampen for nasjonal frigjøring opp mot kampen for avrustning og fred».

Men dette er det diametralt motsatte av kjensgjerningene. Det er ikke de kinesiske kameratene, men visse kamerater i et broderparti som har brakt motsetningene mellom broderpartier inn i de internasjonale demokratiske organisasjonene. De har gang på gang forsøkt å tvinge inn på disse internasjonale demokratiske organisasjonene sin egen feilaktige linje, som strider mot Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Det er de som har satt kampen for nasjonal frigjøring opp mot kampen for verdensfreden. Uten å ta hensyn til det utbredte ønske blant massene representert av disse organisasjonene, om kamp mot imperialismen og kolonialismen, om å erobre eller trygge den nasjonale uavhengigheten, pukker disse kameratene på å gjøre «alle anstrengelser for avrustning» til den altoverskyggende oppgaven, og de falbyr energisk den feilaktige tanken at «en verden uten våpen, uten armeer, uten kriger» kan gjennomføres mens imperialismen og utbyttings-systemet fremdeles eksisterer. Det er dette som har forårsaker de stadige og skarpe stridigheter i disse organisasjonene. Slike stridigheter oppsto på Verdensfredsrådets Stockholm-konferanse i desember. Det krav som visse personer stilte på denne konferansen var at de koloniale og halvkoloniale folk, som lever under imperialismens og kolonialismens bajonetter, skulle vente til imperialistene og kolonialistene godtar allmenn og fullstendig avrustning, gir avkall på sin væpnede undertrykkelse av den nasjonale frigjøringsbevegelsen og hjelper de underutviklede land med penger som de har spart på avrustningen. Det som disse personer i virkeligheten vil, er at de undertrykte nasjoner, mens de venter på alt dette, ikke skal kjempe mot imperialismen og kolonialismen eller gjøre motstand mot sine koloniherrers væpnede undertrykkelse, for i motsatt fall vil det ifølge deres påstand utløses en verdenskrig, hvor millioner og atter millioner av mennesker vil bli drept. Med utgangspunkt i nettopp denne meningsløse «teori» har disse personer rakket ned på den nasjonale uavhengighets-bevegelsen og kalt den en «bevegelse for opphopning av lik». Det er disse personer, ikke de kinesiske kameratene, som har krenket Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen.

De to viktigeste begivenheter i den internasjonale situasjon i den senere tid har vært den karibiske krisen og grensekonflikten mellom Kina og India. Det standpunkt som Kinas kommunistiske parti har tatt til disse begivenheter er helt i samsvar med marxismen-leninismen og med Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Likevel har kamerat Thorez og andre kamerater gått til rasende angrep på Kinas kommunistiske parti i denne forbindelse.

Når det gjelder den karibiske krisen, har Thorez og andre kamerater beskyldt Kinas kommunistiske parti for å ønske å «få i stand en krig mellom Sovjetunionen og Sambandsstatene og dermed kaste verden ut i en kjernefysisk katastrofe». Bekreftes denne beskyldningen av kjensgjerningene? Hva gjorde det kinesiske folk under den karibiske krisen? Det fordømte besluttsomt den aggresjonshandling som den amerikanske imperialismen begikk, det ga sin faste støtte til de fem krav som det kubanske folk stilte for å forsvare sin uavhengighet og suverenitet, og det bekjempet besluttsomt det forsøk på å tvinge «internasjonal inspeksjon» inn på Kuba som ble gjort for å få i stand et prinsippløst kompromiss. Hva var det egentlig som var galt i alt dette? Oppfordret ikke det franske kommunistpartis erklæring av 23. oktober 1962 til «kraftig protest mot den amerikanske imperialismens krigerske og provokatoriske handlinger»? Fordømte ikke l’Humanite samme dag den amerikanske aggresjon «som ren og skjær aggresjon, som i lang tid var forberedt mot Kuba», og appellerte den ikke til folk i alle land og sa at «Det er en sak av den største viktighet at folkene styrker solidariteten med Kuba og forsterker sin kamp»? Må vi spørre kamerat Thorez: Ønsket dere også med denne støtte til det kubanske folk og denne motstand mot den amerikanske aggresjon å kaste verden ut i en kjernefysisk katastrofe? Hvorfor var det i sin tid i orden at dere gjorde dette, og hvorfor er det blitt en forbrytelse at Kina hele tiden har gjort det samme? Tydeligvis er grunnen den at dere fulgte taktstokken og plutselig forandret standpunkt og tok til a hevde nødvendigheten av «rimelige innrømmelser» og «fornuftige kompromisser» overfor de amerikanske aggresjons-handlingene. Det er grunnen til at dere vendte skytset fra yankeepiratene og mot de broderpartiene som hele tiden inntok et korrekt standpunkt.

Enda verre er det at visse kamerater i FKP har rakket ned på alle som inntok et fast standpunkt mot de amerikanske aggressorene og kalt dem med slike fornærmende navn som «helter av den revolusjonære frase» samt beskyldt dem for å benytte «vakre fraser» og «spekulere i den beundring som det kubanske folks tapperhet med rette har vakt». Disse kamerater har uttalt at mot «vannstoffbomber er det ikke nok med bare mot» og «la oss vokte oss for å ofre kubanske bryst på de revolusjonære frasenes alter». Hva slags snakk er dette? Hvem er det dere anklager? Hvis dere anklager det heltemodige kubanske folk, da er det skammelig. Hvis dere anklager det kinesiske folk og folkene i de land som bekjemper de amerikanske røverne og støtter det kubanske folk, avslører ikke det at deres egen støtte til det kubanske folk bare var hykleri? Slik som Thorez og andre franske kamerater ser det, er forholdet det at hvis de som ikke har vannstoffbomber understøtter det kubanske folk, da bruker de bare «vakre fraser» og hengir seg til «spekulasjon», mens det kubanske folk, som ikke har vannstoffbomber, må underkaste seg de land som har slike bomber, selge sin stats suverenitet, godta «internasjonal inspeksjon», og la seg ofre på den amerikanske imperialistiske aggresjons alter. Dette er åpen maktpolitikk. Dette gjør uten grunn de kjernefysiske våpen til en avgud. Slik anstår det seg ikke kommunister å tale.

Vi vil gjerne si til Thorez og de andre kameratene at folkene i verden holder øynene åpne. Det er ikke vi, men dere som har begått feil i forbindelse med den karibiske krise. For dere har prøvd å hjelpe Kennedy-administrasjonen, som framkalte krisen i Det karibiske hav, ut av knipen, ved å pukke på at folk skulle tro på det amerikanske løftet om ikke å angripe Kuba, enda Kennedy-administrasjonen selv har nektet for at den har gitt et slikt løfte. Dere har forsvart de kamerater som har begått både den feil å drive eventyrpolitikk og kapitulasjonspolitikk. Dere har forsvart krenkelse av et broderlands suverenitet. Og istedet for å bekjempe den amerikanske imperialismen, legger dere hovedvekten på kampen mot Kinas kommunistiske parti og andre marxist-leninistiske partier.

Når det gjelder grensespørsmålet mellom Kina og India, har Thorez og andre kamerater anklaget Kina for at det mangler selv den «minste grad av godvilje» til å løse tvisten. Denne anklagen er latterlig.

Vi har allerede hatt høve til å oppholde oss grundig ved den kinesiske regjerings konsekvente standpunkt for en fredelig løsning av grensespørsmålet mellom Kina og India og med den innsats som er gjort i så måte gjennom en årrekke. For tiden begynner det å komme i stand en avspenning i situasjonen ved grensen, som følge av at de indiske styrkene led et alvorlig nederlag i sine massive angrep, og som følge av den våpenhvile og tilbaketrekking som de kinesiske styrker gjennomførte på Kinas initiativ, etter at de i selvforsvar hadde gjennomført et vellykket motangrep. De over tre år som den kinesisk-indiske grensetvisten har bestått, har gitt fullgodt bevis på at den kinesiske regjering gjorde fullstendig rett i å føre en nødvendig kamp mot den indiske Nehru-regjeringens reaksjonære politikk.

Det som er overraskende er at når et sosialistisk broderland ble utsatt for Nehru-regjeringens provokasjoner og angrep, da kastet visse såkalte marxister-leninister vrak på den proletariske internasjonalismens prinsipp og inntok et «nøytralt» standpunkt. I praksis har de ikke bare støttet Nehru-regjeringens Kina-fiendtlige politikk politisk, de har også forsynt den samme regjering med krigsmateriell. Istedenfor for å fordømme slike feilaktige aksjoner har Thorez og andre kamerater karakterisert dem som «fornuftig politikk». Hva er det som er hendt med deres marxisme-leninisme og deres proletariske internasjonalisme?

Gang på gang har kamerat Thorez rettet sterke angrep mot Kinas politikk overfor India og sagt at den tjener imperialismen. Allerede i 1960 sa han at Kinas kommunistiske parti «gir Eisenhower muligheten for å få en velkomst i India, som han ikke ville fått under andre omstendigheter». Helt fram til i dag gjentar noen franske kamerater denne beskyldningen.

For alle med politisk dømmekraft er det neppe nødvendig å oppholde seg ved at en av Nehru-regjeringens hensikter med å få i stand den kinesisk-indiske grensekonflikten var å tjene den amerikanske imperialismens interesser og sikre seg mere amerikansk hjelp. Vi vil bare spørre kamerat Thorez og visse andre medlemmer av FKP: er det mulig at dere har glemt at Eisenhower ikke bare ble hilst velkommen i India, men også fikk en strålende velkomst i Frankrike? På plenumsmøtet i FKPs sentralkomité rettet kamerat Thorez en skarp kritikk mot en rekke kommunestyremedlemmer og rådsmedlemmer i Paris-distriktet for at de ikke deltok i mottagelsen som ble arrangert for å hilse Eisenhower velkommen, da han besøkte Paris i september 1959. Vi siterer kamerat Thorez: «Det er nødvendig å si at vi betraktet det som et mistak at trass i det politiske byrås vedtak, som gikk ut på at kommunestyremedlemmene og rådsmedlemmene i Paris-distriktet skulle være tilstede, var ikke alle av dem tilstede ved mottagelsen for Eisenhower i Rådhuset. Det var en feilaktig holdning. Etter hjemkomsten har jeg også kritisert dette (kamerat Thorez var nettopp vendt tilbake fra en utenlandsreise — red.). Jeg vil gjerne gjenta at det politiske byrå hadde gjort et riktig vedtak, men ikke forsto å sikre at det ble gjennomført.» (l’Humanite, 11. nov. 1959.) Hvis Kinas kommunistiske parti skal bebreides for den velkomst Nehru ga Eisenhower, vil vi gjerne spørre kamerat Thorez hvem som skal bebreides for hans anstrengelser for å få alle kommunistiske kommunestyre-og rådsmedlemmer i Paris-distriktet til å overvære mottagelsen for å ønske Eisenhower velkommen? Fra et marxistisk klassesynspunkt er det ingen grunn til å bli overrasket over den velkomst Nehru ga Eisenhower, men når lederen for et kommunistisk parti legger slik iver for dagen med hensyn til å ønske lederen for den amerikanske imperialismen velkommen og bruker et så strengt språk i sin kritikk av kamerater som unnlot å ta del i mottagelsen, da kan man ikke unngå å bli forbauset.

Disse to spørsmålene, den karibiske krisen og grensespørsmålet mellom Kina og India, har atter en gang avslørt den linje og politikk som følges av de som gjør krav på å ha «helt rett» og vist at de strider mot marxismen-leninismen og Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Likevel trekker de ikke den rette lærdom av dette og legger ikke for dagen noe ønske om å vende tilbake til marxismen-leninismen, Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens vei. De er tvertimot sintere og mere rasende enn noensinne, de har rutsjet lenger og lenger ned på den gale veien. Og i et forsøk på å avlede folks oppmerksomhet og dekke over sine feil har de satt i gang en enda sterkere og skadeligere kampanje mot Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, en kampanje som er skadelig for enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse.

En rekke broderpartier i Europa holdt sine kongresser i tiden november 1962 til januar 1963. Etter omhyggelige forberedelser ble det på disse kongresser skapt en avskyelig situasjon med kraftige og systematiske offentlige angrep på Kinas kommunistiske parti og andre navngitte broderpartier. Særlig nådde denne skadelige kampanjen nye høyder i angrepene på Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier og i oppløsningen av enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelse, på den kongress som nylig ble avholdt i Tysklands Sosialistiske Enhetsparti. Samtidig som de snakket om å gjøre slutt på disse angrepene, fortsatte visse kamerater på denne kongressen å rette kraftige angrep på Kinas kommunistiske parti og andre broderpartier, og forsøkte dessuten åpenlyst å omstøte dommen over den forræderske Tito-klikken. Kan disse kamerater narre noen med sin dobbelt-taktikk? Selvsagt ikke. En slik dobbelt-taktikk viser bare at de ikke er oppriktige med hensyn til å stanse polemikken og gjenopprette enheten.

Særlig må det pekes på at spørsmålet om hvordan Tito-klikken skal behandles, er et viktig prinsippspørsmål. Det er ikke et spørsmål om hvordan en skal fortolke Moskva-erklæringen, men om en skal forsvare den eller rive den i stykker. Det er ikke et spørsmål om hvilken holdning en skal ta til et broderparti, men om hvilken holdning en skal innta overfor forrædere mot den kommunistiske sak. Det er ikke et spørsmål om å hjelpe kamerater til å rette på sine mistak, men om å avsløre og bekjempe marxismen-leninismens fiender. Kinas kommunistiske parti holder trofast ved marxismen-leninismen og Moskva-erklæringen og vil aldri tillate at broderpartienes fellesavtale blir klusset med eller kastet på skraphaugen, det vil aldri tillate at forrædere trekkes inn i våre rekker og det vil aldri gå med på å kjøpslå om marxistisk-leninistiske prinsipper eller tuske bort den internasjonale kommunistiske bevegelsens interesser.

Av de kjensgjerninger som er gjengitt ovenfor framgår det klart at det ikke er vi, men visse kamerater i broderpartier som stadig mer alvorlig har krenket Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. Det er ikke vi, men visse kamerater i broderpartier som har sviktet med hensyn til å fjerne uoverensstemmelsene mellom broderpartiene, i samsvar med disse to felles dokumentene, men tvertimot har utvidet disse uoverensstemmelsene. Det er ikke vi, men visse kamerater i broderpartier som har lagt uoverensstemmelsene mellom broderpartiene enda mere åpne for fienden og åpent og med stadig større styrke angrepet navngitte broderpartier. Det er ikke vi, men visse kamerater i broderpartier som har satt den internasjonale kommunistiske bevegelsens linje opp mot sin egen feilaktige linje og som på denne måte har utsatt den sosialistiske leiren og den internasjonale kommunistiske bevegelsen for en stadig alvorligere fare for å bli splittet.

Av de kjensgjerninger som er gjengitt ovenfor, går det også klart fram at Thorez og visse andre kamerater i FKP har inntatt en forbausende uansvarlig holdning til den pågående alvorlige debatt innen den internasjonale kommunistiske bevegelse. De har tydd til forfalskninger, til å hindre at opplysninger kommer fram, dekke over kjensgjerninger og forvrenge Kinas kommunistiske partis synspunkter, forat de skal kunne foreta uhemmede angrep mot det. Det er sannelig ikke den rette måten å gjennomføre en debatt på, og det vitner heller ikke om noen ansvarlig holdning overfor medlemmene av Frankrikes kommunistiske parti og den franske arbeiderklassen. Hvis Thorez og de andre kameratene våger å se kjensgjerningene i øynene og tror at de har rett, da burde de offentliggjøre materialet fra Kinas kommunistiske parti, som gjør rede for dets syn, bl. a. de artiklene om dette som vi har offentliggjort i det siste, og la alle medlemmer av Frankrikes kommunistiske parti og den franske arbeiderklasse lære sannheten å kjenne og selv avgjøre hva som er rett og hva som er galt. Kamerat Thorez og andre kamerater! Vi har allerede offentliggjort deres anklager mot oss. Vil dere gjøre det samme? Er dere i besittelse av den slags statsmannskap? Er dere i besittelse av dens slags mot?

Kamerat Thorez og visse andre kamerater i FKP har forvrengt kjensgjerninger og snudd opp ned på rett og galt i en grad som virkelig er forbausende og likevel fortsetter de å kalle seg «skapende marxist-leninister». Nå vel, la oss se litt på den slags «skapende virksomhet».

Vi merker oss at før 1959 pekte Thorez og andre kamerater med rette på at den amerikanske imperialismen var føreren for aggresjonskreftene og at de anklaget den amerikanske regjeringens aggresjons- og krigspolitikk. Men umiddelbart før Camp David-samtalene var det noen som sa at Eisenhower håpet på «at det spente forholdet mellom statene ville bli fjernet», og dermed kappedes Thorez og de andre med hverandre i å leke heiagjeng for Eisenhower og bestemte at FKPs parlamentsmedlemmer skulle hilse denne «fredsemmissæren» velkommen. Her fulgte de taktstokken og gjorde en kuvending på 180°.

Vi merker oss også at i september 1959, etter at de Gaulle hadde sendt ut en erklæring om «selvbestemmelse» for Algerie, og hvor han fullstendig nektet å anerkjenne dets uavhengighet og suverenitet, sendte det politiske byrået i FKPs sentralstyre ut en erklæring, hvor de ganske riktig avslørte dette som «en rent demagogisk manøver». Den gang sa kamerat: Thorez selv at det ikke var «annet enn en politisk manøver». Men litt mindre enn en måned senere, så snart en utenlandsk kamerat hadde sagt at de Gaulles erklæring var av «stor betydning», rettet kamerat Thorez en alvorlig kritikk mot det politiske byrå i FKPs sentralkomité fordi det hadde foretatt en «gal vurdering», og erklærte at det politiske byrås opprinnelige erklæring hadde vært «forhastet og ubesindig». Dette var en ny kuvending i lydighet mot taktstokken.

Vi merker oss videre at tidligere har kamerat Thorez og de andre kameratene ganske riktig anklaget den jugoslaviske Tito-klikkens revisjonistiske program og sagt at Tito-klikken mottok «understøttelse fra de amerikanske kapitalister» og at disse «kapitalister selvsagt ikke ydet understøttelser for å lette oppbyggingen av sosialismen». Men nylig var det noen som snakket om å «hjelpe» Tito-klikken til å «gjeninnta sin plass i alle broderpartiers store familie» og dermed tok Thorez og andre kamerater til å snakke ganske mye om å «hjelpe Jugoslavias Kommunistenes forbund til å vende tilbake til den store kommunistfamilies rekker». Dette var en ny fullstendig kuvending på 180° i lydighet mot taktstokken.

Vi merker oss videre at for omtrent ett år siden, da Kinas kommunistiske parti opponerte mot den praksis at et parti angrep et annet broderparti offentlig på sin egen kongress, var det noen som fordømte dette som «stridende mot den marxist-leninistiske innstilling». Og dermed fulgte kamerat Thorez ham og sa at de kinesiske kameratene hadde «urett» når de inntok en slik holdning, som «ikke var korrekt». Nylig var det noen som fortsatte angrepene og samtidig sa at polemikken skulle opphøre, og dermed fulgte visse kamerater i FKP med i dansen igjen og sa at dette var «fornuftig, leninistisk». Dette var enda en ny kuvending i lydighet mot taktstokken.

Det er altfor mange slike eksempler til å kunne regne opp alle sammen. Å snu seg slik og følge taktstokken så betingelsesløst kan ikke på noen måte betraktes som et tegn på de normale forhold for uavhengighet og likhet som burde finnes mellom broderpartier, men snarere som tegn på unormale føydale, patriarkalske forhold. Noen kamerater tror øyensynlig at de overhodet ikke behøver ta hensyn til interessene til proletariatet og folket i deres eget land, og at det er tilstrekkelig å følge etter andre. Er det riktig å gå vestover eller er det riktig å gå østover? Er det riktig å marsjere framover eller er det riktig å slå retrett? Slike spørsmål bryr de seg ikke om i det hele tatt. Det en annen sier, det gjentar de ord for ord. Hvis noen tar ett skritt, tar de det samme skritt. Her er det altfor mye etterplapring og altfor lite marxist-leninistiske prinsipper. Er «skapende marxist-leninister» av denne typen egentlig noe å være kry av?

Men hvor mye kamerat Thorez og visse andre kamerater i det franske kommunistparti enn skriver for å sverte og angripe Kinas kommunistiske parti, greier de ikke på noen måte å kaste skitt på det store kinesiske kommunistpartis ære. Den praksis de driver er ikke i samsvar med alle kommunisters ønske om å fjerne uoverensstemmelsene og styrke enheten, og deres virksomhet er ikke i samsvar med den franske arbeiderklassens og det franske kommunistpartis ærerike tradisjoner.

Arbeiderklassen og det arbeidende folk i Frankrike har lange og ærerike revolusjonære tradisjoner bak seg. Med sin heltemodige kamp for å grunnlegge Paris-kommunen satte den franske arbeiderklassen et lysende eksempel for den proletariske revolusjon i alle verdens land. Internasjonalen, denne udødelige kampsangen som ble skapt av den fremragende kjemperen og begavede komponisten fra den franske arbeiderklasse, er et kampsignal som kaller folk over hele verden til kamp for frigjøring og fullbyrdelse av revolusjonen. Stiftet under innflytelse av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen har Frankrikes kommunistiske parti samlet masser av det franske folks beste sønner og døtre og ført besluttsomme kamper sammen med arbeiderklassen og det arbeidende folk i Frankrike. Under motstandsbevegelsen mot fascismen tilførte det franske folk under det franske kommunistiske partis ledelse den franske arbeiderklassen nye ærerike tradisjoner og la for dagen en eksemplarisk tapperhet. I perioden etter krigen spilte de franske kommunister en viktig rolle i kampen for å forsvare verdensfreden, for å bevare de demokratiske rettigheter, for å bedre levevilkårene for det arbeidende folk og i kampen mot monopolkapitalen. Kinas kommunistiske parti og det kinesiske folk har alltid næret den største beundring for Frankrikes kommunistiske parti og for den franske arbeiderklassen.»

Kamerat Thorez og de andre kameratene har alltid lagt vekt på at de kinesiske kameratene må rette på sine mistak. Men det er kamerat Thorez og de andre, ikke vi, som virkelig har behov for å rette på sine mistak. Selv om vi ikke har noe annet valg enn å polemisere mot kamerat Thorez og visse andre franske kamerater i denne artikkel, håper vi likevel oppriktig at de vil gjøre ære på det franske kommunistpartis historie og sette tilbørlig pris på sitt eget rulleblad i kampen for kommunismens sak. Vi håper at de vil legge seg den internasjonale kommunistiske bevegelsens grunnleggende interesser på hjertet, rette på sine mistak, som ikke er i samsvar med det franske proletariats revolusjonære tradisjoner, med det franske kommunistpartis ærerike tradisjoner og med det som de har svoret om å vie seg til kommunismen; vi håper at de vil vende tilbake til marxismen-leninismens fane og til Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens revolusjonære prinsipper.

Kinas kommunistiske parti vil som alltid før forsvare enheten i den sosialistiske leir, enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, enheten i det revolusjonære folk over hele verden og motstå enhver splittelse av denne enhet i ord eller gjerning. Vi forsvarer som vi alltid har gjort, besluttsomt marxismen-leninismen og Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens revolusjonære prinsipper, og vi er motstandere av alle ord og gjerninger som strider mot disse revolusjonære prinsippene.

Selvsagt kan det vanskelig unngås at det oppstår en eller annen uoverensstemmelse innen den internasjonale kommunistiske bevegelse. Når det oppstår uoverensstemmelser, og spesielt når de dreier seg om bevegelsens linje, består den eneste utvei til å styrke enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i å ta utgangspunkt i ønsket om enhet og gjennom oppriktig debatt rydde disse uoverensstemmelser av veien på marxismen-leninismens grunn. Spørsmålet er ikke om det skal debatteres, men om gjennom hvilke kanaler og på hvilken måte det skal debatteres. Vi har alltid hevdet at debatten må være indre debatter mellom broderpartiene og ikke føres offentlig. Trass i at dette vårt standpunkt er ugjendrivelig, er det likevel blitt angrepet av visse kamerater innen broderpartiene. Etter at de har angrepet oss og andre broderpartier offentlig i over ett år, har pipen nå fått en annen lyd, og de sier at det vil opphøre med den åpne polemikk. Vi vil gjerne spørre: Mener dere eller mener dere ikke nå at de offentlige angrepene dere har rettet mot broderpartier var et mistak? Er dere, eller er dere ikke rede til å innrømme dette mistak og gjøre unnskyldning overfor de broderpartier dere har angrepet? Er dere ærlig og oppriktig rede til å vende tilbake til den rette framgangsmåten for indre partidrøftinger på like fot?

For å gjøre slutt på uoverensstemmelsene og styrke enheten har Kinas kommunistiske parti flere ganger foreslått, og mener den dag i dag, at det burde innkalles til en konferanse av representanter for de kommunistiske partier og arbeiderpartiene i alle land. Dessuten er Kinas kommunistiske parti rede til sammen med alle broderpartier å legge til rette forutsetningene for å innkalle til en slik konferanse.

Et av de forberedende skritt til en slik konferanse er at den offentlige polemikk som fremdeles pågår, må bringes til opphør. Det er lenge siden Kinas kommunistiske parti satte fram dette forslag. Vår mening er at stans i den offentlige debatt betyr at handling må følge ord, at denne stans må være gjensidig og gjelde for alle. Samtidig som de har bekjent seg til at den offentlige debatt skal opphøre, har noen personer fortsatt med sine angrep. De har faktisk villet ha det slik at en skal forbys å slå igjen etter at de selv har gitt en juling. Dette gjelder ikke bare angrepene på Kinas kommunistiske parti, men også de angrep som er rettet mot Albanias Arbeiderparti og andre broderpartier må bringes til opphør. Dessuten går det absolutt ikke an å benytte stansen i polemikken som påskudd til et forbud mot å avsløre og fordømme den jugoslaviske revisjonisme. Dette er en krenkelse av Moskva-erklæringens bestemmelse at det er en plikt å fortsette med avsløringen av Jugoslavias revisjonistiske ledere. Det finnes noen som nå på den ene side ønsker å kaste vårt broderparti, Albanias Arbeiderparti, ut av den internasjonale kommunistiske bevegelse og på den annen side trekke inn Titos renegat-klikk. Vi vil åpent si til disse folk at dette er absolutt umulig.

Et nødvendig skritt i forheredelsene til en slik konferanse er tosidige og flersidige drøftinger mellom broderpartiene. Dette ble foreslått av Kinas kommunistiske parti allerede for ti måneder siden. Vi har alltid vært villig til drøftinger med alle broderpartier som deler vårt ønske om å avskaffe uoverensstemmelsene og styrke enheten. Vi har også faktisk hatt slike drøftinger med en rekke broderpartier. Vi har aldri sagt nei til tosidige drøftinger med noe broderparti. I sin erklæring av 12. januar påsto det britiske kommunistpartis eksekutivkomite at Kinas kommunistiske parti hadde tilbakevist SUKPs anmodning om «felles drøftinger». Det ble sagt at de hadde fått vite dette av et annet parti. Vi må imidlertid så alvorlig vi kan understreke at dette er det rene, skjære oppspinn. Vi vil gjerne pånytt bekrefte at vi er rede til drøftinger og til å utveksle syn med hvilket som helst broderparti eller hvilke som helst broderpartier for å gjøre det lettere å innkalle til en konferanse av representanter for alle kommunistiske partier i verden.

For tiden forsterker imperialistene, og særlig da de amerikanske imperialistene, sin aggresjonspolitikk, de fører en rasende kamp mot de kommunistiske partiene og den sosialistiske leiren og undertrykker brutalt de nasjonale frigjøringsbevegelsene i Asia, Afrika og Latin-Amerika og folkets revolusjonære kamper i alle land. Ved denne korsvei har alle kommunistiske partier, verdensproletariatet og folket i alle land et sterkt behov for å styrke enheten i den sosialistiske leiren, enheten i kommunistenes internasjonale rekker og enheten i folket over hele verden mot den felles fienden. La oss fjerne uoverensstemmelsene og styrke enheten på marxismen-leninismens, på Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringens grunn: La oss arbeide sammen for å forsterke vår kamp mot imperialismen, for å vinne seier for verdensfredens, den nasjonale frigjøringens, demokratiets og sosialismens sak, og for å nå vårt store mål, kommunismen!