Illustrasjonsbilde: USAs Kommunistiske Partis leder og erkerevisjonist Gus Hall (mannen med hatt) under en demonstrasjon i 1971.
Denne teksten er hentet fra heftet “Arbeidere i alle land foren dere” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen.
Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.
En kommentar til erklæringen fra Sambandsstatenes kommunistiske parti
Leder i «Folkets dagblad» den 8. mars 1963
Den 9. januar i år sendte det kommunistiske parti i Sambandsstatene ut en erklæring med et offentlig angrep på Kinas kommunistiske parti. Visse kamerater innen Sambandsstatenes kommunistiske parti har dessuten i de siste månedene rettet en rekke angrep på Kinas kommunistiske parti.
Erklæringen fra Sambandsstatenes kommunistiske parti var særlig ondsinnet i sin bakvaskelse av Kinas kommunistiske parti for den stilling det inntok til den karibiske krisen. Den hevdet at Kinas kommunistiske parti hadde tilrådd «en politikk som fører til kjernefysisk krig», og at «denne pseudo-radikale dogmatiske og sekteriske linje som våre kinesiske kamerater har fulgt, faller i tråd med de mest eventyrlystne imperialistenes linje og var en oppmuntring for dem.»
Hva slags snakk er dette? Folk kan da ikke annet enn å bli forbauset over at USAs kommunister farer med slik skammelig bakvaskelse. Den stilling som Kinas kommunistiske parti og det kinesiske folk tok til den karibiske krisen, var meget klar. Vi støttet den kubanske revolusjonære regjeringens fem berettigede krav og vi var imot at man satte noen lit til Kennedys hykkelske «garanti»; vi var imot at «internasjonal inspeksjon» ble tvunget inn på Kuba. Helt fra begynnelsen av rettet vi brodden i vår kamp mot den amerikanske imperialismen, som begikk aggresjon mot Kuba. Vi verken rådde til at det ble sendt raketter til Kuba eller satte oss imot at de såkalte offensive våpen ble fjernet. Vi var imot eventyrpolitikk, men vi var også imot kapitulasjonspolitikk. Vi vil gjerne spørre: Hva var det som var galt med denne korrekte stilling som vi inntok? Hvordan kan den utlegges som «en politikk som fører til kjernefysisk krig»? Hva var det i dette som «faller i tråd» med den amerikanske imperialismens linje?
Det er ikke vanskelig å se at det finnes en linje som faller i tråd med den amerikanske imperialismens linje. I spørsmålet om den karibiske krisen rettet visse ledere innen Sambandsstatenes kommunistiske parti brodden i sin kamp ikke mot den amerikanske imperialismen, som begikk forbrytersk aggresjon mot Kuba, men mot Kinas kommunistiske parti, som besluttsomt understøttet Kuba. Står de ikke i så måte faktisk i det fortroligste forhold til de mest eventyrlystne amerikanske imperialister?
Ettersom dere betegner de kinesiske kameratene, som besluttsomt bekjemper den amerikanske imperialismen, som «pseudo-radikale», vil vi gjerne spørre: hva mener dere da med ekte radikalisme? Er det kanskje slik at det er de som benytter et annet lands suverenitet som politisk handel til å kjøpslå med den amerikanske imperialismen som må betraktes som ekte radikalere? De som handler slik er faktisk tvers igjennom pseudo-radikalere, eller rettere sagt ekte høyre-opportunister.
Det er ingen tilfeldighet at visse ledere innen Sambandsstatenes kommunistiske parti har angrepet Kinas kommunistiske parti i spørsmålet om den karibiske krisen. Denne handling er en gjenspeiling av deres helt igjennom feilaktige vurdering av den amerikanske imperialismen og deres helt igjennom feilaktige klassestandpunkt.
Gjennom en lengre periode har visse ledere i Sambandsstaten nes kommunistiske parti gjennom sine beretninger og erklæringer gjort sitt beste for å skjønnmale den amerikanske imperialismen, skjønnmale dens leder Kennedy og bekrefte sin lojalitet mot den herskende klasse i Sambandsstatene.
De har talt vakkert om Kennedys tanke om den «nye front», som utvider Sambandsstatenes innflytelsessfære i alle seks verdensdeler og sagt at «å snakke om en ny front, slik Kennedy gjør, er bra.» (Gus Halls beretning til den nasjonale komiteen i Sambandsstatenes kommunistiske parti, Political Affairs, februar 1961.)
De roste Kennedys tiltredelsestale, hvor han oppfordret folket i Sambandsstatene til å yte ofre for å fremme den amerikanske imperialismens sak, og kalte den «en mulig åpning for veien til fred». (The Worker, 29. januar, 1961.)
De lovpriste Kennedys melding om unionens tilstand, i 1961, hvor han med ordene «den amerikanske ørn holder oljegrenen i sin høyre klo og en bunt piler i sin venstre» forkynte kontrarevolusjonens dobbelttaktikk, og de sa at den «ble hilst med glede av det overveldende flertall i det amerikanske folk». (The Worker, 5. februar, 1961.)
De mente at Kennedy-administrasjonens «viktigste massestøtte» er «arbeiderklassen, den svarte befolkningen og fredskreftene» og de ønsket en «vending i politikken …. i retning av fred og demokrati» fra Kennedy-regjeringens side. (Gus Halls politiske erklæring, The Worker, 16. juli, 1961.)
Av Kennedys melding om unionens tilstand 1962, hvor han bebudet forsterket opprustning for å kunne gjennomføre det amerikanske mål for verdensherredømme, trakk de den slutning at Kennedy-administrasjonen «kan tvinges til å gi etter for presset fra folket». (Political Affairs, februar 1962.)
Om Kennedys aksjon til støtte for Rockefeller-gruppens angrep på Morgan-gruppen i spørsmålet om stålprisene i 1962 sa de at den hadde «vekket til live igjen amerikanernes anti-monopolistiske tradisjoner» og «ydet en stor tjeneste». (The Worker, 22. april, 1962.)
I sine kommentarer til Kennedys melding om unionens tilstand 1963, hvor han ga uttrykk for hensikten å bruke kjernefysisk press for å opprette «orden i verden» med Sambandsstatene i ledelsen, støttet de opp under hans erklæring med å si at «vi tilstreber ikke én nasjons eller ett systems seier i verdensmålestokk, men menneskets seier i verdensmålestokk», og de betegnet hans bedragerske tøv som «Kennedys anerkjennelse av verdensrealitetene», som «folk flest er glade for å høre», og som innga «håp». (The Worker, 20. januar, 1963.)
De sa at de «hvilken som helst dag og hver eneste dag» ville avlegge ed på de ikke ville tilrå vold for å styrte den amerikanske regjering. Hvis noen spurte dem «Hvem vil dere støtte, hvis Sovjetunionen angriper Sambandsstatene?», var svaret: «Jeg ville forsvare mitt land, hvis jeg trodde det ble angrepet …… (The Worker, 24. februar, 1963.)
Den slags erklæringer, som er avgitt av visse ledere innen Sambandsstatenes kommunistiske parti, og som skjønnmaler den amerikanske imperialismen og bekrefter deres lojalitet mot den, har intet til felles med de marxistisk-leninistiske konklusjoner og den amerikanske imperialismen, som ble trukket i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen.
Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen gir en vitenskapelig analyse av den amerikanske imperialismen og påviser klart at den amerikanske imperialismen er den største internasjonale utbytteren, verdensreaksjonens sentrum, den moderne kolonialismens sterkeste bolverk, verdensgendarmen, de viktigste aggresjons- og krigskrefter og fienden til verdens folk.
Under dekke av «fred» og «avrustning» forsterker den amerikanske imperialismen sin opprustning og sine krigsforberedeiser. Den forbereder seg til kriger av alle slag, kjernefysisk verdenskrig og begrensede kriger og driver allerede nå «spesiell krigføring». For å undertrykke og sabotere den nasjonal-demokratiske revolusjonære bevegelsen og fremme nykolonialismen over hele verden, og særlig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, benytter den amerikanske imperialismen en kontrarevolusjonær dobbelttaktikk, den bruker dollaren og væpnede styrker såvel avvekslende som samtidig, og den bruker revisjonistklikken i Jugoslavia som sin spesialavdeling i denne politikk. Den amerikanske imperialismen plyndrer mange land grådig for deres rikdommer og sparer ikke engang sine egne forbundsfeller. Etter Den annen verdenskrig har den amerikanske imperialismen overtatt den tyske, italienske og japanske fascismens rolle og fylket rundt seg alle de mest reaksjonære og råtne krefter i verden. I dag er den den mest snyltende, råtne og reaksjonære typen av all kapitalisme. Den er hovedkilden til aggresjon og krig.
På grunn av den amerikanske imperialismens reaksjonære vesen, dens aggresjons- og krigspolitikk og virkeligheten i verden, blir fler og fler mennesker overalt mer og mer klar over at den amerikanske imperialismen er den bitreste fienden til alle undertrykte folk og nasjoner, den felles fiende til verdens folk, og fredens hovedfiende.
Noen ledere i Sambandsstatenes kommunistiske parti vil antakelig si at de ikke benekter at den amerikanske imperialismen begår aggresjons- og krigsforbrytelser i forskjellige deler av verden. Men når de kommer inn på denne forbryterske virksomhet, skynder de seg alltid å tilføye at disse onde gjerninger ikke er den amerikanske presidentens, men de «ultra-reaksjonæres» verk, eller at presidenten må utføre dem etter presset fra de «ultra-reaksjonære». De har karakterisert den forrige amerikanske presidenten, Eisenhower, og den nåværende presidenten, Kennedy, som «nøkterne», «realistiske» og «fornuftige». Disse lederne innen Sambandsstatenes kommunistiske parti snakker ofte om «to maktsentra i Washington, et i Det hvite hus og et i Pentagon» og de omtaler «Pentagon-generalene og admiralene og deres forbundsfeller blant de ultra-reaksjonære, de republikanske lederne og Wall Street» som krefter, som er uavhengig av Det hvite hus. Vi vil gjerne spørre om lederne i Sambandsstatenes kommunistiske parti fremdeles godtar den marxistisk-leninistiske teori om staten og om de innrømmer at det amerikanske statsapparat er et redskap for monopolkapitalens utøvere av klasseherredømmet? Og hvis de gjør det, hvordan kan det da finnes en president som er uavhengig av monopolkapitalen, hvordan kan det finnes et Pentagon som er uavhengig av Det hvite hus, hvordan kan det finnes to motsatte sentra i Washington?
La oss f. eks. se på den nåværende amerikanske presidenten, Kennedy. Han er selv storkapitalist. Det var han som ga ordre til den væpnede invasjon på Kuba 1961, det var han som ga ordre til militærblokaden og krigsprovokasjonene mot Kuba i 1962. Det er han som har gjennomført den umenneskelige «spesialkrigen» i Sør-Vietnam, det var han som brukte «de Forente nasjoners styrker» til å undertrykke den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Kongo, og det er han som har organisert «spesialstyrker» i en rasende innsats for å knuse den nasjonal-demokratiske revolusjonære bevegelsen i forskjellige latinamerikanske land. Hvert eneste år siden han ble president, har Kennedy økt militærutgiftene kraftig. Kennedys budsjett for 1963/64 fører opp over 60 milliarder dollar til militærutgifter, det er 30% mer enn de 45,9 milliarder dollar som ble ført opp til militærutgifter i Eisenhowers budsjett for 1959/60. Disse kjensgjerningene viser at Kennedy-administrasjonen er enda mere eventyrlysten i sin aggresjons- og krigspolitikk.
Når disse lederne innen Sambandsstatenes kommunistiske parti så ivrig forsøker å skildre Kennedy som «fornuftig», utfører de ikke da tjenesten som villige forsvarere av den amerikanske imperialismen og hjelper de ikke denne med å kaste blår i øynene på verdens folk?
Den kjensgjerning at visse ledere innen Sambandsstatenes kommunistiske parti er så ivrige i sin skjønnmaling av den amerikanske imperialismen og så ivrige etter å bekrefte sin lojalitet mot den herskende klasse i Sambandsstatene, minner om Browders revisjonisme, som en tid fantes i Sambandsstatenes kommunistiske parti. Denne renegaten fra arbeiderklassen, Browder, fornektet Lenins grunntese at imperialismen er en snyltende, råtnende og døende kapitalisme, han benektet at den amerikanske kapitalismen er imperialistisk i sitt vesen og hevdet at den «har bevart noen av kjennetegnene på den unge kapitalismen» og ville spille en progressiv rolle og i lang tid ville være en kraft for verdensfreden. Hvorfor stanser ikke disse lederne innen Sambandsstatenes kommunistiske parti opp og tenker seg om: hva er forskjellen mellom deres skjønnmaling av den amerikanske imperialismen nå og Browders revisjonisme?
Det er åpenbart at det i dag finnes prinsipielle uoverensstemmelser innen den internasjonale kommunistiske bevegelse om hvordan en skal vurdere og behandle den amerikanske imperialismen, erkefienden til verdens folk.
Fordi vi har tatt utgangspunkt i marxismen-leninismen og tatt tingene slik de virkelig er, har vårt standpunkt alltid vært at vi stadig må avsløre den amerikanske imperialismens reaksjonære vesen, vi må stadig avsløre den aggresjons- og krigspolitikk som føres av den amerikanske imperialismen, innbefattet dens regjeringsledere, og vi må klart påvise at den amerikanske imperialismen er hovedfienden til verdens folk. Vi må ustanselig drive revolusjonær propaganda blant folkemassene, væpne dem ideologisk, forsterke deres revolusjonære fasthet og aktpågivenhet og mobilisere dem til kamp mot den amerikanske imperialismen.
Men det finnes visse personer som kaller seg selv marxister-leninister, men som likevel gjør sitt beste, ikke bare for å skjønnmale den amerikanske imperialismen, men også for å hindre andre i å avsløre den. De stempler revolusjonær propaganda mot den amerikanske imperialismen som bare «forbannelser», «nedrakking», «ord-våpen», «besvergelser», «pappsverd» osv. i det uendelige, og de føyer til at «skjellsord alene svekker ikke imperialismen, om de er aldri så berettigede». Er ikke hele den revolusjonære propaganda som kommunistene har drevet helt siden Det kommunistiske manifests tid, alt det Marx og Engels har skrevet for å avsløre kapitalismen, alle Lenins verker som avslører imperialismen, Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen som ble utarbeidet i fellesskap av verdens kommunistiske partier — er ikke alt dette bare «pappsverd» i disse personers øyne? Disse personer klarer overhodet ikke å forstå at når marxismen-leninismens teori først har grepet folkemassene, er det skapt en veldig materiell kraft. Når folkemassene er blitt væpnet med revolusjonære ideer, vil de våge å kjempe og gripe seiren, og de vil utføre bedrifter som vil ryste jorden. Hvilket mål følger disse personene egentlig når de motsetter seg at imperialismen avsløres og bekjemper revolusjonær propaganda av alle slag? I virkeligheten kan det bare være å hindre folk i å føre en revolusjonær kamp mot imperialismen. Det må stå helt klart at et slikt standpunkt er stikk i strid med marxismen-leninismen.
Det har også alltid vært vårt standpunkt at vi må sette vår lit til folkemassene og føre en slag-for-slag-kamp mot imperialismen og dens lakeier. Det er den hovedlærdom det kinesiske folk har trukket av 120 års kamp mot imperialismen og dens lakeier. Det er også den felles lærdom som alle undertrykte nasjoner og folk i verden har trukket av sine kamper mot imperialismen og dens lakeier. Imperialistene og de reaksjonære i hvert eneste land nytter alle de midler og metoder de rår over mot det revolusjonære folk. Derfor er det bydende nødvendig at det revolusjonære folk i alle land studerer og mestrer alle kampmidler og kampmetoder som kan skade fienden og beskytte og utvikle deres egne krefter. Eksempler på dette er: å bekjempe imperialismens og dens lakeiers kontrarevolusjonære enhetsfront med massenes revolusjonære enhetsfront mot imperialismen og dens lakeier, å bekjempe kontrarevolusjonær dobbelttaktikk med revolusjonær dobbelttaktikk, å møte en angrepskrig med en krig i selvforsvar, å møte forhandling med forhandling, å bekjempe kontrarevolusjonær propaganda med revolusjonær propaganda osv. Det er det vi mener med «like for like». Erfaringen har vist at bare på denne måten kan vi herde og utvide folkets krefter, samle og berike vår revolusjonære erfaring og vinne seier for den revolusjonære sak. Og bare på denne måten kan vi stikke hull i imperialismens hovmod, sette en stopper for imperialistisk aggresjon og trygge verdensfreden.
Men visse personer forvrenger og angriper bevisst vårt syn at vi må svare med samme mynt mot imperialismen. De beskylder oss for å være motstandere av forhandlinger med imperialistene. Sambandsstatenes kommunistiske parti følger i deres kjølvann og forvrenger og angriper i sin erklæring vårt syn, uten noen som helst vektige grunner. I virkeligheten er disse personer ikke uvitende om at Kinas kommunistiske parti bestandig har gått inn for forhandlinger mellom sosialistiske og imperialistiske land, innbefattet toppmøter mellom stormaktene, for på denne måten å løse internasjonale tvister på fredelig vis og nå fram til internasjonal avspenning. De er også klar over at den kinesiske regjering har gjort en positiv innsats og ydet betydelige bidrag i så måte.
Hvorfor fortsetter da disse personer å forvrenge og angripe vårt riktige standpunkt på dette punkt?
Hovedgrunnen til dette er at det består prinsipielle motsetninger mellom dem og oss i spørsmålet om den prinsipielle politikken for å bekjempe imperialismen og forsvare verdensfreden. Vi setter vår lit til massenes store styrke. Vi mener at i kampen mot imperialismen og for å forsvare verdensfreden må vi først og fremst sette vår lit til enheten mellom folkene i alle land og til deres kamp, til den sosialistiske leirens enhetlige kamp, til den internasjonale arbeiderklasse, til den nasjonale frigjøringsbevegelsen og til alle fredselskende krefter. I motsetning til dette har disse personer ingen tiltro til massene og de setter sitt håp, ikke til massenes enhet og kamp, men til imperialistenes «fornuft» og «gode vilje» og til drøftinger mellom to stormakters overhoder. De er besatt av tanken på toppmøter og lovpriser dem som kjennetegnet på en «ny-etappe», «et vendepunkt i menneskehetens historie» og innledningen til «en ny strømning i verdenshistorien».
Ifølge deres mening bestemmes historiens kurs og menneskehetens skjebne av to stormakter og to «store menn». De mener at erklæringen om at alle land er uavhengige og like uansett størrelse bare er en tom frase og at de over hundre landene i verden burde la seg dirigere av disse to stormaktene. De mener at læresetningen at det er massene som lager historie også er en tom frase og at alle saker i verden kan ordnes hvis de to «store mennene» kommer sammen. Er ikke dette stormaktssjåvinisme? Er ikke dette maktpolitikkens læresetning? Har dette noe som helst til felles med marxismen-leninismen? Det finnes faktisk intet nytt i dette syn, det er tatt fra renegaten Browder. Browder sa for lenge siden at «forbundet» mellom de to største maktene i verden «vil være en sterk festning for den kollektive sikkerheten og framgangen for alle folk i etterkrigs-verdenen» og at «verdens framtid» var avhengig av «vennskapet, forståelsen og samarbeidet» mellom de to største maktene.
Erklæringen fra Sambandsstatenes kommunistiske parti hadde en ytterligere hensikt med å vise til Taivan, Hongkong og Macao. Den uttalte at «de kinesiske kameratene fulgte helt riktig ikke den samme eventyrpolitikk for Taivan, Hongkong og Macao, som de rår andre til å følge. Hvorfor bruker man en slik dobbeltnorm?»
Vi vet i hvilke kretser de har lært å komme med denne latterlige beskyldningen, og vi vet også hvilken hensikt den personen har, som har laget denne beskyldningen.
Vi vil her gjerne svare alle dem som har reist denne saken.
For oss har det aldri vært spørsmål om noen «dobbeltnorm». Vi har bare én norm, enten det gjelder spørsmålet om Taivan, spørsmålet om Hongkong og Macao eller alle internasjonale spørsmål, og den normen er marxismen-leninismen, den proletariske internasjonalismen, det kinesiske folks interesser, interessene til alle verdens folk, verdensfredens interesser og for den revolusjonære saken til folkene i alle land. I internasjonale kamper er vi motstandere både av eventyrpolitikk og kapitulasjonspolitikk. Disse to hattene vil aldri passe til våre hoder.
Da noen personer har nevnt Taivan, Hongkong og Macao, er vi nødt til å komme litt inn på historien om den imperialistiske aggresjon mot Kina.
I over hundre år før den kinesiske revolusjon seiret drev de imperialistiske maktene og kolonimaktene — Sambandsstatene, Storbritannia, Frankrike, Tsar-Russland, Tyskland, Japan, Italia, Østerrike, Belgia, Nederland, Spania og Portugal tøylesløs aggresjon mot Kina. De tvang regjeringene i det gamle Kina til å undertegne en lang rekke urettferdige avtaler — Nanking-avtalen av 1842, Aigun-avtalen av 1858, Tjentsin-avtalen av 1858, Peking-avtalen av 1860, Ili-avtalen av 1881, Lisboa-protokollen av 1887, Sjimonoseki-avtalen av 1895, avtalen om utvidelse av Hongkong i 1898, avtalen av 1901 osv. I kraft av disse urettferdige avtalene annekterte de kinesisk område i nord, syd, øst, og holdt forpaktede områder langs Kinas kyst og inne i landet. Noen tok Taivan og Penghu-øyene, noen okkuperte Hongkong og forpaktet med makt Kovloon. Noen okkuperte Macao for evig tid osv. osv.
Den gang folkerepublikken Kina ble grunnlagt, erklærte vår regjering at den ville undersøke de avtalene som våre tidligere regjeringer hadde inngått med utenlandske regjeringer, avtaler som historien hadde etterlatt oss i arv, og at den ville anerkjenne, oppheve, revidere dem eller oppta forhandlinger om dem, alt etter deres innhold. I så måte er vår politikk overfor sosialistiske land prinsipielt forskjellig fra vår politikk overfor de imperialistiske land. Når vi har å gjøre med forskjellige imperialistiske land tar vi hensyn til de ulike omstendighetene og avpasser vår politikk. Mange av de avtaler som ble inngått tidligere, er faktisk trådt ut av kraft, er blitt satt ut av kraft eller er blitt erstattet med nye avtaler. Når det gjelder de saker som ennå ikke er løst, og som er en arv fra fortiden, har vårt standpunkt alltid vært at de må løses på fredelig vis når vilkårene for det er modne, og at status quo skal beholdes i påvente av en ordning. I denne kategori står spørsmålet om Taivan, Hongkong og Macao og de spørsmål som gjelder grenser som ikke er formelt fastsatt mellom de interesserte partene i hvert enkelt tilfelle. Når det gjelder Taivan og Penghu-øynene, ble de gitt tilbake til Kina i 1945, og det spørsmålet gjelder nå, er den amerikanske imperialistiske invasjonen og okkupasjonen av dem, og den amerikanske imperialistiske innblandingen i Kinas indre anliggender. Vi, det kinesiske folk, er fast bestemt på å utøve vår suverene rett til å befri vårt eget område Taivan. Samtidig arbeider vi gjennom drøftingene på ambassadørplanet mellom Kina og Sambandsstatene i Warszawa med å løse spørsmålet om å få i stand en tilbaketrekking av de amerikanske væpnede styrkene på Taivan og i Taivan-stredet. Vårt standpunkt, slik det er gjort rede for ovenfor, er ikke bare i samsvar med det kinesiske folks interesser, men også i samsvar med interessene til folkene i den sosialistiske leiren og folkene i hele verden.
Hvordan kan det ha seg at etter den karibiske krisen er dette vårt riktige standpunkt plutselig blitt et diskusjonsemne blant visse personer og et angrepspunkt i deres antikinesiske kampanje?
Disse heltene er øyensynlig meget fornøyd med seg selv fordi de har tatt opp en stein fra en kloakk-kum, som de tror de kan felle kineserne med. Men hvem er det denne skitne steinen i virkeligheten har rammet?
Dere er ikke uvitende om at slike spørsmål som Hongkong og Macao hører til den kategori av urettferdige avtaler som er en arv fra historien, og som imperialistene tvang inn på Kina. En kan spørre: Når dere nå reiser den slags spørsmål, har dere da til hensikt å reise alle spørsmål om urettferdige avtaler og få i stand en ordning over hele linjen? Har det aldri falt dere inn hva følgene av dette ville bli? Kan dere for alvor tro at dette ville føre til noe godt for dere?
Overflatisk sett er dere tilsynelatende enige i Kinas politikk i Hongkong- og Macao-spørsmålet. Likevel sammenlikner dere det med Indias frigjøring av Goa. Hvem som helst som har et skarpt blikk, kan se at deres eneste hensikt er å bevise at kineserne er reddharer. Vi sier rett ut at det kinesiske folk ikke trenger å bevise sitt mot og sin fasthet i kampen mot imperialismen, ved å bruke makt i spørsmålet om Hongkong og Macao. Imperialistene og da særlig de amerikanske imperialistene har hatt høve til å prøve vårt mot og vår fasthet. Skulder til skulder med det koreanske folk kjempet det kinesiske folks beste sønner og døtre i tre år og utgjød sitt blod på Koreas slagmarker for å slå de amerikanske aggressorene tilbake. Synes dere ikke at det er «dumt» og «beklagelig» at dere håner oss i spørsmålene om Hongkong og Macao?
Vi vet meget godt, og det vet dere også, at dere rett ut sagt bringer spørsmålet om Hongkong og Macao på bane for å bruke det som et fikenblad til å dekke over deres egen ynkelige opptreden i den karibiske krisen. Men alt dette er til ingen nytte. Det finnes et objektivt kriterium på sannheten, på samme måten som det finnes ett for løgnen. En kan ikke få noe som er riktig til å se uriktig ut, og heller ikke kan en få noe som er uriktig til å se riktig ut. Deres prestisje vil ikke styrkes av at dere soler dere i deres egen ynkelige opptreden. Hvordan kan det kinesiske folks riktige politikk i spørsmålene om Hongkong og Macao nevnes i samme åndedrag som deres egen feilaktige politikk i den karibiske krisen? Hvordan kan en slik sammenlikning hjelpe dere til å renvaske dere? Vårt besluttsomme forsvar av vår suverenitet i Taivan-spørsmålet er helt ut i samsvar med vår besluttsomme støtte til det kubanske folk i dets forsvar av sin suverenitet i den karibiske krisen. Hvordan kan en karakterisere dette som at vi har en «dobbeltnorm»?
Vi sier til disse venner som spiller helter at det er dere, ikke vi, som i virkeligheten har en «dobbeltnorm». Når det gjelder de amerikanske imperialistene kaller dere dem den ene dagen for sjørøvere, og neste dag sier dere at de går inn for fred. Når det gjelder det revolusjonære Kuba, sier dere at dere støtter dets fem krav for trygging av dets suverenitet og uavhengighet, men på den annen side prøver dere å tvinge «internasjonal inspeksjon» inn på det. Når det gjelder grensetvisten mellom Kina og India, snakker dere om «broder-Kina» og det «vennligsinnete India» på den ene siden, men på den annen side retter dere ondsinnete angrep mot Kina og understøtter de indiske reaksjonære kreftene på forskjellig vis. Når det gjelder Hongkong og Macao, stikker dere faktisk kniven i ryggen på Kina, samtidig som dere tilsynelatende taler Kinas sak. Benytter dere ikke en «dobbeltnorm» i alle deres handlinger? Er ikke dette et utslag av personlighetsspaltning?
De kinesiske kommunister og det kinesiske folk kjemper på samme front som kommunistene og folket i Sambandsstatene mot den amerikanske imperialismen. Vi verdsatte meget høyt kamerat William Z. Foster, stifteren av Sambandsstatenes kommunistiske parti og det amerikanske proletariats fremragende leder. Vi har ikke glemt at de amerikanske kommunistene, representert av ham, varmt støttet det kinesiske folk under de vanskelige årene av vår revolusjon og la grunnlaget for vennskapet mellom Kinas og USAs kommunistiske partier, mellom det kinesiske folk og det amerikanske folk. De amerikanske kommunistene er nå utsatt for en voldsom forfølgelse fra den amerikanske regjering. Vi har den største sympati for dem i deres vanskelige stilling. En erklæring som sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti sendte ut for et år siden, fordømte den amerikanske regjeringen for dens rasende forfølgelse av de amerikanske kommunistene. Det kinesiske folk organiserte også en massebevegelse til støtte for Sambandsstatenes kommunistiske parti. Men av grunner som ligger over vår forstand, syntes lederne for Sambandsstatenes kommunistiske parti ikke det var umaken verd å fortelle folket i Sambandsstatene og de amerikanske kommunister om den støtte som Sambandsstatenes kommunistiske parti fikk fra Kinas kommunistiske parti og det kinesiske folk.
Lederne for Sambandsstatenes kommunistiske parti påstår at de er seg sine internasjonale plikter bevisst i selve hjertet av verdens mektigste og mest arrogante imperialisme. Selvsagt vil vi være glade hvis de virkelig har den rette forståelse av sine plikter. I Sambandsstatene finnes det en mektig arbeiderklasse, det finnes sterke demokratiske og framskrittsvennlige sosiale krefter innen vitenskapen, kunsten, pressen, litteraturen og opplysningsvesenet. I Sambandsstatene utkjempes storstilte arbeiderkamper og stadig sterkere kamper fra den svarte befolkningens side og der finnes en bevegelse for fred, demokrati og sosialt framskritt. I Sambandsstatene finnes der et bredt sosialt grunnlag for en enhetsfront mot monopolkapitalen og mot den amerikanske imperialistiske aggresjons- og krigspolitikk. Og der finnes det også et ikke ringe antall ekte kommunister, både i og utenfor Sambandsstatenes kommunistiske parti, som besluttsomt forsvarer marxismen-leninismen og bekjemper revisjonismen og dogmatismen. Lederne for Sambandsstatenes kommunistiske parti kan vise at de virkelig forstår sine internasjonale plikter og oppfyller dem, hvis de viderefører og beriker kamerat Fosters revolusjonære tradisjon, hvis de identifiserer seg med massene, setter sin lit til dem og utfører et iherdig revolusjonært arbeid blant dem; hvis de bekjemper borgerskapets oppløsende innflytelse og reformismens gift i arbeiderbevegelsen og gjør slutt på Lovestone*nes og Browder’nes revisjonistiske innflytelse innen sine rekker, og hvis de utvikler det amerikanske folks revolusjonære kamp mot sin imperialistiske herskende klasse og samordner denne kamp i den amerikanske imperialismens sentrum med alle folks internasjonale kamp mot den amerikanske imperialismen. Det kinesiske folk og folkene over hele verden setter de største håp til Sambandsstatenes arbeiderklasse og revolusjonære marxist-leninister.
I dag står kommunistene i alle land foran den brennende oppgaven å forene folket i hele verden, innbefattet det amerikanske folk, i den bredest mulige enhetsfront mot imperialismen, med Sambandsstatene i spissen. Den store parolen «Arbeidere i alle land, foren dere!», inspirerer folket i de sosialistiske land og proletariatet i alle land, den inspirerer de undertrykte folk og nasjoner over hele verden og samler dem alle til å kjempe skulder ved skulder i den felles kamp mot imperialismen med Sambandsstatene i spissen.
Vi kommunister over hele verden må forene oss. Vi må forene oss på marxismen-leninismens og den proletariske internasjonalismens grunn, på Moskva-deklarasjonens og Moskva-erklæringens grunn og rette brodden i vår kamp mot imperialistene med Sambandsstatene i spissen. Vi må føre den store saken til folkene i alle land for verdensfred, nasjonal frigjøring, demokrati og sosialismen fram til endelig seier.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.