Libanon: Hvem har makta i landet og hva vil skje?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tragedien i Beirut vokser sammen med dødstallene og avdekkinga av hvor omfattende skadene etter eksplosjonen 4. august var. Samtidig kommer verdens fokus igjen på det lille landet med den turbulente historien og samtiden. Hvem styrer egentlig Libanon og hva er de største konfliktene?

Først – artikkelforfatteren er ingen ekspert på Libanon, har ikke undersøkt de forskjellige innflytelsesrike familiene og har heller ikke undersøkt i dybden det reelle styrkeforholdet mellom imperialistene og stormaktene som dominerer og kjemper om landet. Artikkelen forsøker likevel å gi et lite innblikk, dog mangelfullt, i maktforholdene i landet slik at lesere kan forstå mer av den politiske kampen i og rundt Libanon.

Fra fransk koloni til langvarig borgerkrig

Kort sagt har Libanon i moderne tid historie som underlagt Det osmanske (ottomanske) riket fram 1. verdenskrig, deretter som fransk koloni fram til løsrivelsen rett etter 2. verdenskrig. Etter dette har landet vært utsatt for yankee-imperialisme (gjerne via Israel og Saudi Arabia), britisk og fransk imperialisme, russisk imperialisme (gjerne via Syria) og annen innblanding. I sør grenser de til Israel og i nord og øst til det store nabolandet Syria. I vest er middelhavet. Landet har per i dag svært mange flyktninger og innvandrere fra Palestina og Syria. I tillegg er innbyggerne tilhengere av en rekke forskjellige religiøse retninger, og sekterisk religiøs politikk er brukt til å splitte folket i mange tiår.

For øvrig har Libanon i århundrer og årtusener ligget i et skjæringspunkt mellom mange forskjellige store sivilisasjoner og religioner. Her har jødedommen, kristendommen og islam lange tradisjoner og grekerne, Kreta, Romerriket, Det bysantiske riket, perserne, arabiske kalifater og Det osmanske riket med flere, har alle satt sitt preg på området.

Fra midten av 1970-tallet og til utpå 1990-tallet var det krig i landet. Yankee-imperialismen, Saudi Arabia, Israel, palestinske organisasjoner (PLO) og Syria var de fremste utenlandske kreftene som var involvert i “borgerkrigen”. Norge sendte mange soldater dit på FN-oppdrag. Blant de fremste kreftene som kjempet i krigen var de kristne (fascistiske) falangistene, alliert med Israel (USA), palestinske PLO og det sjiamuslimske Hizbollah, alliert med Syria og Iran.

Bilde: FN-post under borgerkrigen.

Korrupt gjenoppbygging under Rafiq Hariri og forholdet til Saudi Arabia og Syria

Etter krigens avslutning ble Beirut gjenoppbygd under ledelse av den korrupte finansfyrsten Rafiq Hariri som også ble statsminister. Han var en tid en av verdens 100 rikeste menn. Han sto i spissen for å organisere et “offentlig-privat samarbeid” mellom staten og private kapitalister for å bygge opp hovedstaden etter krigen. Dette ledet til enorm korrupsjon, til eksplosiv privatisering av offentlige ressurser og til at Libanons rike familier smeltet fullstendig sammen med politikken. Harari selv hadde statsborgerskap i Saudi Arabia, men var også en periode regnet som en nær venn av Syrias president Assad (den eldre, ikke dagens).

Rafiq Hariri var statsminister fra 1992 til 1998 og fra 2000 til 2004. Han ble drept i en spektakulær bilbombe i 2005. Ingen har påtatt seg ansvaret for denne, men Israel og USA anklager Hizbollah og Syria for å stå bak. Hizbollah anklager israelsk etterretning (Mossad). Den direkte konsekvensen av bilbomben var en politisk mobilisering mot Syria og Libanons forbindelser med Syria, samt mot Hizbollah som sees på som en av Syrias nærmeste allierte i landet.

Bilde: USAs Donald Rumsfeld og Rafiq Hariri.

Russland, Syria og Hizbollah

Syriske militære styrker har stått i Libanon fra “borgerkrigen” og til 2005. Den økte anti-syriske stemningen i landet skapte press for å få de til å forlate landet. Sommeren 2006 ble Libanon invadert av Israel, der Israel særlig rettet sitt angrep mot Hizbollah og de palestinske organisasjonene i Libanon. Etter en knapp måneds krig trakk Israel seg tilbake.

Russland er den dominerende imperialisten overfor Syria. Dette har vist seg tydelig i krigen mot Syria, der Russland har gått tungt inn på sida til Assad-regjeringen mot yankee-imperialismen, Saudi-støtta styrker med flere. Overfor Libanon har Russland utstasjonert “fredsbevarende” styrker etter krigen med Israel i 2006, og de er kommet med flere “uforpliktende” gaver i form av MIG-fly, helikoptre, tanks, artilleri og annet militært utstyr.

Her er det også på sin plass å minne om rivaliseringen mellom Saudi Arabia og Iran. Saudi Arabia er en halvkoloni dominert av USA-imperialismen og fremmer dennes interesser blant annet ved å bekjempe Iran, som på sin side dyrker vennskapelige forhold til Russland og Kina. Landene støter sammen indirekte i Syria men også i Libanon.

Bilde: Hizbollah-soldater i parade med Hizbollah-flagg og libanesiske flagg.

“Sederrevolusjonen” 14. mars og 8. mars-alliansen

Fra 2000 til 2005 fant fem såkalte “fargerevolusjoner” sted. Den første i Jugoslavia, dernest i Georgia, Ukraina, Libanon og Kirgisistan. Samtlige fant sted i kjølvannet av krisa rundt år 2000. Samtlige skjedde innenfor beltet som blant yankee-strateger kalles “Silkeveien”, regionen fra Europa til Kina, via Vest-Asia og Kaukasus, der Sovjetunionen utøvde imperialistisk dominans lenge men mistet innflytelse etter sammenbruddet i 1990. Samtlige mobiliserte store folkemasser. Samtlige fikk et lederskap som var “vestligorientert” (yankee-vennlig, Nato-vennlig og EU-vennlig) og retta seg i hovedsak mot innflytelsen fra Russland, det vil si russisk imperialisme. Alle førte til regimeskifter, men langt fra noen stabilitet, og er siden helt eller delvis slått tilbake i flere av landene.

Libanons “Sederrevolusjon” fant sted i 2005 og i kjølvannet av drapet på Rafiq Hariri. Denne “revolusjonen” var støtta av USA og Frankrike, og fikk sin politiske form i 14. mars-alliansen leda av Hariris parti, den hovedsakelig sunnidominerte men formelt sekulære og liberale Framtidsbevegelsen. De to nest største partiene er de kristne partiene Kaateb og De libanesiske styrkene. Kateeb-partiet er kjent som falangistene, og ble i sin tid oppretta som en paramilitær organisasjon inspirert av spansk og italiensk fascisme. I borgerkrigen slåss de, alliert med Israel, særlig mot de palestinske gruppene i landet. De libanesiske styrkene har samme opprinnelse som falangistene.

Mot 14. mars-alliansen ble 8. mars-alliansen danna. De viktigste partiene i denne er Amal-bevegelsen, et pro-syrisk sjia-dominert parti, Hizbollah, i sin tid oppretta med direkte støtte og veiledning av de iranske revolusjonsgardene, og det kristne partiet Den frie patriotiske bevegelsen (FPM). Sistnevnte var først en del av 14. mars-alliansen men gikk ut av denne da syriske styrker forlot Libanon i 2006. De sa at etter dette hadde de ikke andre felles mål med resten av alliansen. De gikk inn i 8. mars-bevegelsen kort tid etter.

I etterkant av den såkalte “Sederrevolusjonen” har det vært en rekke store folkelige protester mot de forskjellige sittende regjeringene. Massenes protester er blant årsakene til at 14. mars-alliansen mista regjeringsmakta til 8. mars-alliansen.

Fra Hariris sønn og til dagens “teknokratiske” regjering

Rafiq Hariris sønn var statsminister fra 9. november 2009 til 12. januar 2011, og igjen fra desember 2016 inntil den 4. november 2017. Da trakk han seg etter massivt press. Som sin far er han blant verdens rikeste menn. Han har blant annet jobbet for å avvæpne Hizbollah, mot Syrias innflytelse i landet, men også til støtte for palestinsk frigjøring. Han er ikke bare libanesisk statsborger, men har også statsborgerskap i Saudi Arabia og Frankrike. Han er styremedlem i en rekke saudiarabiske storselskaper.

Hariris parti (Fremtidsbevegelsen) er i dag i opposisjon. Den styrende alliansen anføres av partiet Den frie patriotiske bevegelsen i samarbeid med Amal og Hizbollah med flere. Parlamentet preges av mange små partier, organisert etter religiøse skillelinjer, men er i virkeligheten dominert av Libanons rike familier og klaner, av landets jordeiere og byråkrat- og kompradorborgerskap. Hizbollah er representert i regjeringa og det samme er personer støtta av en lang rekke partier som historisk er knytta til Syria.

Dagens regjering framstilles som en “teknokratisk” regjering, ikke ulikt det Italia har hatt en periode. Det vil egentlig si en regjering som går enda mer i retning den korporative staten, der idealet er at lederne velges etter faglige evner og ikke politisk ståsted. I virkeligheten er selvsagt regjeringen ytterst politisk, og den reelle makta ligger som normalt i kapitalistiske land ikke konsentrert i regjeringen selv men i byråkratiet, militæret og næringslivet, særlig i de mest innflytelsesrike fraksjonene og forhandlingene og kampen mellom disse.

Bilde: Statsminister Saad Hariri i møte med Russland.

Et halvkolonialt og halvføydalt land, preget av byråkratisk kapitalisme

Dagens statsminister er en økonom utdanna i England. Forøvrig er libanesisk politikk, som vi har vært inne på, full av rike forretningsfolk. Formann Gonzalo definerer byråkratisk kapitalisme som den formen kapitalismen får i de halvføydale og halvkoloniale landa i den tredje verden, der kapitalismen fødes som allerede råtten og med begge hender lenket fast, den ene til utenlandsk imperialisme og den andre til føydale forhold, særlig på landsbygda.

Libanon er et halvføydalt og halvkolonialt land, preget av sterk utenlandsk imperialistisk innflytelse, av byråkratisk og korrupt kapitalisme og av gamle føydale og patriarkalske strukturer med familier, klaner og godseiere. Økonomisk regnes de som et skatteparadis og har tendenser i retning av å være et av de lukrative finanssentrene som det finnes flere av i og rundt middelhavet. Landet regnes også for å være relativt moderne og vestlig og har hatt mye turisme. Havna, som i dag ligger i ruiner, er svært viktig for landet og for vareflyten i regionen.

Den politiske eliten i landet er som i andre halvføydale og halvkoloniale land preget av byråkrater som selger politiske vedtak som tjenester på et marked. Det er kamper mellom fraksjonene om hvor de skal orientere seg og hvordan de skal manøvrere blant alle motsigelsene. Det er forbindelser til yankee-imperialismen, Israel og Saudi Arabia, til Frankrike, Kina og Russland, samt til Syria og Iran. Disse kreftene kjemper mot hverandre om innflytelsen. Israel og Saudi Arabia representerer hovedsakelig yankee-imperialismens interesser og Syria og Iran representerer i stor grad Russland. Videre spiller Frankrike og Kina sitt spill og forsøker å vinne innflytelse på forskjellig vis, dels i konkurranse og dels i samarbeid med de andre imperialistene.

Massenes rettferdige opprør og USA-CIA sine intriger

Massene gjør opprør mot politikerne og systemet. De brenner israelske flagg og yankee-flagg, men det er også pro-USA-holdninger blant enkelte grupper og disse kjemper, i ledtog med USA og CIA, for å bruke massenes opprør til å drive Hizbollah og syriske allierte ut av regjeringen eller i det minste drive dem på defensiven, og å fremme agendaen til folk som Saad Hariri. I vestlig media settes det fram en agenda for å gjøre slutt på allianser og balanse mellom de religiøse gruppene, under dekke av å bekjempe korrupsjon. For USA og Israel handler dette om å destabilisere Libanon, så lenge de er helt eller delvis alliert med Syria og Russland. Det må sees i sammenheng med yankee-imperialismens krig mot Syria.

Hentydningene etter eksplosjonen om at dette kunne være et Hizbollah-lager, en påstand satt fram blant annet på CNN, må sees i sammenheng med USAs propagandakrig for å flytte fram sine posisjoner, og Israels innflytelse, i Libanon. De vil framover presse på videre for å forskyve makta innen borgerskapet i Libanon, og tvinge landet inn under yankee-imperialismen fullt og helt, eller rive landet i filler i forsøket. Kuppforsøk og kupp er absolutt en mulighet i tiden framover, noe som kan lede videre til intervensjoner, direkte eller indirekte, fra USA, Frankrike, Israel, Russland, Iran og Syria. 

På den andre sida har massene rett til å gjøre opprør mot det korrupte systemet. Det er rett å reise seg mot milliardærene som dominerer Libanons politikk, og som selger landet sitt til utenlandsk imperialisme. Bare massenes egen kamp, og aldri spillet mellom stormaktene, kan frigjøre landet og gjøre slutt på arbeidsløsheten og de stadige krisene og lidelsene som rammer det libanesiske folket.

Bilde: Hammer og sigd vaier over en stor demonstrasjon i Beirut.

For nydemokratisk revolusjon i Libanon og alle andre land i Vest-Asia

Til syvende og sist må Libanon frigjøres gjennom nydemokratisk revolusjon som feier imperialistene ut og gjør slutt på de halvføydale forholda, før landet kan marsjere mot sosialismen og kommunismen. En forutsetning for dette er å rekonstituere Libanons Kommunistiske Parti, som et militarisert og maoistisk parti, og å etablere folkets hær og folkets revolusjonære enhetsfront under partiets ledelse. 

Med sin kamp har massene vist at de vil ha revolusjon og at problemet dermed ikke er massene. Med sin korrupsjon og sine svik har borgerskapet og småborgerskapet vist at de ikke kan lede denne revolusjonen.