Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, er proletariatets ideologi. Det er proletariatets vitenskapelige verdensbilde. Det er en refleksjon av verden som er sann, og som samsvarer med proletariatets klasseinteresser.
Ideologien samsvarer med proletariatets klasseinteresser fordi den er sann, og den er sann fordi den samsvarer med proletariatets klasseinteresser. Proletariatet er nemlig den eneste virkelige revolusjonære klassen, fordi den er bærer av framtida. Den er bærer av revolusjonen som gjør slutt på kapitalismen. Den er bærer av de moderne produksjonsmidlene, den sosiale (samfunnsmessige) produksjonen.
Dette var Marx’ og Engels’, hovedsakelig Marx’, store oppdagelse. Den satte disse store tenkerne i stand til å gi form til proletariatets ideologi for første gang, det vil si at de grunnla marxismen. Som Lenin slår fast, ble marxismen stiftet på grunnlag av den ypperste og mest avanserte teori som inntil da var formulert. Marxismens grunnleggere sto på skuldrene av den fremste teori som borgerskapet hadde formulert. De skapte marxismen dels som en videreføring og dels som en kritikk av den tyske filosofien, den engelske politiske økonomien og den franske sosialismen.
Dermed har marxismen tre bestanddeler, filosofi, politisk økonomi og sosialisme. Men ingen av dem er borgerlige, og ingen av dem er bare tysk filosofi, engelsk politisk økonomi eller fransk sosialisme. For det første forvandles disse i marxismen. De løftes og fordypes. De endrer seg fundamentalt. For eksempel tar marxismens filosofi den dialektiske metoden fra den store (borgerlige) filosofen Hegel, men “setter den på føttene” som Marx og Engels sier. Hegels dialektikk var filosofisk idealistisk, den var i sitt vesen religiøs. Marx og Engels skapte den dialektiske materialismen, og satte dermed dialektikken på fast – materialistisk – grunn.
Mao slår fast at dialektikkens grunnlov er loven om motsigelsen. Og han forklarer at den marxistiske filosofien avslører at alt som finnes kan deles i to, materie og bevegelse. Det vil si at verden består ikke av noe annet enn materie i bevegelse. Og bevegelsen utvikler seg lovmessig, etter bestemte lover, og den mest grunnleggende av disse lovene er loven om motsigelsen i alle ting. Alle ting er en enhet av motsigelser. En motsigelse er en enhet av konflikt, en enhet av to motsatte sider som står i et gjensidig forhold men også kjemper mot hverandre. Og det er kampen mellom disse som er drivkraft i all utvikling.
Innen politisk økonomi kritiserte Marx den borgerlige økonomien. Hans verk “Kapitalen” heter egentlig “Kritikk av den politiske økonomi”. Den bygger på de borgerlige økonomene, men disse kunne ikke forstå kapitalismen fullt ut, for de kunne ikke bevege seg forbi kapitalismens rammer. Marx forsto at kapitalismen har en begynnelse og en slutt, og dermed kunne han avsløre kapitalismens dypeste hemmeligheter. Han så nemlig at kapitalismen har sine særegenheter, sin særegne produksjonsform og sine særegne økonomiske lover. Dermed kunne han avsløre at utbyttinga får en egen form under kapitalismen.
Marx kunne avdekke kapitalismens økonomiske grunnlov, loven om merverdien. Dette er hjørnesteinen i Marx’ økonomiske lære. Her viser Marx at profitten til kapitalistene kommer fra merverdien, og at merverdien er skapt av proletariatet, av de lønnsarbeidere som kapitalistene ansetter. Disse betales ikke fullt ut for hele arbeidsdagen, kun en del av den, men da kapitalistene kontrollerer produksjonsmidlene kan de tilegne seg produktet av hele arbeidsdagen. Utbyttinga er skjult i kapitalismen, skjult med arbeidskontrakten og arbeidslønna, men den er der i enda større grad enn i tidligere samfunn. Marx avslører utbyttinga, noe som alle borgerlige økonomer (bevisst og ubevisst!) må skjule, av hensyn til borgerskapets klasseinteresser. De borgerlige økonomene kan ikke avsløre at kapitalismen må oppheves, da dette betyr at borgerskapet må oppheves som klasse. De kan heller ikke avdekke læra om merverdien, for da avdekker de at kilden til borgerskapets rikdom er utbyttinga av proletariatet, og til syvende og sist kommer rikdommen av fattigdommen.
Den dialektiske materialismen anvendt på historien gir oss den historiske materialismen. Engels’ slår fast at den historiske materialismen sammen med læra om merverdien er en av de to største oppdagelsene Marx’ gjorde. Den viser at samfunnet utvikler seg gjennom kamp, og at som materien er det grunnleggende i verden, så er produksjonen av menneskets liv det grunnleggende i samfunnet. Organiseringa av produksjonen, det vil si økonomien, det vil si produksjonsforholdene, er basis i menneskesamfunnet. Og over denne dannes en overbygning av juss og politikk. Den grunnleggende motsigelsen som driver samfunnsutviklingen fremover er den mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, som i samfunnets utvikling stadig kommer mer og mer i ubalanse. Og hoveddrivkrafta for å løse denne ubalansen er klassekampen.
Slik kan Marx og Engels skape en vitenskapelig sosialisme. Sosialismen var allerede formulert som en spontan motreaksjon på kapitalismens urettferdighet og utbytting. Den var formulert som en umiddelbar refleksjon av at den nye arbeiderklassen – proletariatet – kunne føle kapitalismens urett på kroppen. Og rasjonelle borgere og småborgere med dyp rettferdighetssans, kunne se den bunnløse nøden i proletariatets nabolag, de kunne se fattigdommen og de kunne se det tunge arbeidet og de lange arbeidsdagene. Kort sagt; de kunne se at “frihet, likhet og brorskap” ikke gjelder proletariatet i kapitalismen. Slik ble sosialismen født.
Men sosialismen ble født som en utopisk og drømmersk sosialisme. Som en småborgerlig, borgerlig eller reaksjonær sosialisme. Som en sosialisme som reagerer på uretten, men som bare kan besvare den med utopien om et rettferdig samfunn. Marx og Engels kunne, takket være den dialektiske materialismen, den historiske materialismen, læra om merverdien og læra om klassekampen, også sette sosialismen “på beina”. Den kunne også settes på “fast grunn”, og forstås på grunnlag av lovene for samfunnsutviklinga. Den spontane refleksjonen av samfunnets urett, kunne erstattes med en vitenskapelig forståelse av hva uretten kommer av, hvor dens kilde befinner seg, at uretten er en nødvendig del av kapitalismen, at kapitalismen har en begynnelse og en slutt, at kapitalismen graver sin egen grav og også skaper sine banemenn – proletariatet – som skal dytte kapitalismen ned i denne grava, og at proletariatet vil etablere sin egen makt kun som en overgangsfase til den klasseløse kommunismen.
Proletariatets historiske rolle blir avdekket av Marx og Engels og slik kan de slå fast at sosialismen med nødvendighet, uavhengig av menneskets subjektive vilje, vil skapes av proletariatet. Slik gjør de ende på sosialismen som en utopi og gjør den til en vitenskap. Den tredje bestanddelen, sosialismen, er dermed i marxismen en vitenskap og proletariatets revolusjon, proletariatets organisasjoner og proletariatets strategi og taktikk i den store kampen mellom klassene. Perus Kommunistiske Parti slår fast at kjerna i maoismen, det vil si marxismens tredje og høyere stadium, er politisk makt. Det vil si politisk makt til proletariatet.
Hvorfor er det slik? Fordi i motsigelsen mellom ideologi og anvendelsen av ideologien, så er anvendelsen hovedsida. Mao slår fast at marxismen-leninismen-maoismen har to fremtredende karaktertrekk, for det første dens proletariske klassekarakter og for det andre dens praktiske karakter. Proletariatets ideologi er praktisk, den har et standpunkt for praksis, fordi, som Lenin sier, av teori og praksis er praksis hovedsakelig fordi praksis er umiddelbar sann. En tanke er bare tenkt før den omsettes i praksis, og først da forandrer den samfunnet.
Hensikten med proletariatets politiske makt er å sentralisere all makt i proletariatets hender, under proletariatets revolusjonære diktatur, slik at proletariatet kan frigjøre de moderne produktivkreftene fra alle de forelda kapitalistiske produksjonsforholda. Slik kan proletariatet avskaffe alle de gamle klasseforholda, alle de gamle sosiale forholda og alle de gamle politiske forholda, og dermed avskaffe menneskers utbytting og undertrykking av andre mennesker for alltid. De skaper det kommunistiske samfunnet der prinsippet er “fra enhver etter evne til enhver etter behov”. De åpner den nye tidsalderen for mennesket, der menneskehetens skjebne er i menneskets egne hender og under vår egen bevisste kontroll.
Kort oppsummert er proletariatets ideologi – det vil si marxismen-leninismen-maoismen – et integrert hele av tre deler. Den består av filosofi, økonomi og sosialisme. Disse er ikke adskilte, separate og uavhengige deler, men fullstendig integrerte, forente og sammenhengende sider av en helhet. Filosofien er læra om alt, om alle tings utvikling, og med den historiske materialismen forstår den utviklinga av menneskesamfunnet. Den politiske økonomien er studiet av og læra om produksjonsforholdene, som er menneskesamfunnets basis og dermed grunnlag for all utvikling og forandring i menneskesamfunnet. Den vitenskapelige sosialismen er læra om klassekampen og om hvordan proletariatet må organisere seg for å gripe, forsvare og utøve politisk makt, fordi kun med den politiske makta i sine hender kan de knuse de gamle produksjonsforholdene og skape de nye.
Klassekampen er drivkrafta for å endre samfunnet og den kulminerer i revolusjon. I klassekampen kan ingen klasse seire uten ideologi, uten politikk, uten organisasjon og uten lederskap, det vil si partier. Dette er en lov for samfunnsutviklinga. Uten ideologien, ingen anvendt ideologi – det vil si politikk. Uten organisasjon blir ikke politikken anvendt og uten lederskap er det ingen organisasjon. For proletariatet betyr det at det er nødvendig å herde seg i ideologien – i marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen – å anvende denne som politikk, i form av programmer og planer, å organisere seg rundt disse programmene og planene og under et lederskap som må genereres i tolinjekamp og i massenes kamp – i klassekampen.
Det kommunistiske partiet må veiledes av ideologien, og kommunister må derfor herde seg i marxismens tre bestanddeler, det vil si at man uredd og ivrig må kaste seg inn i studier, diskusjoner og anvendelse av ideologien, og kommunister må kjempe for at politikken, det vil si den anvendte ideologien, alltid har kommandoen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.