Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I artikkelen Antirasisme på ville veier publisert som debattinnlegg på NRK går Rolf Utgård til angrep på aktive antirasister. Angrepet retter seg hovedsakelig mot de som har konfrontert SIAN med vold, men dette er et grep for å legge press på arrangører og organisatorer slik at disse skal holde massenes raseri tilbake.
Utgård er medlem i Rødt og satt 16 år i konsernledelsen for monopolbedriften Kværner. Som “ansatterepresentant” deltok han her i forvaltningen av et Norges største selskaper, en aktiv imperialist i den tredje verden. Nå vil han, nærmest ut av det blå, innta en lederrolle i den antirasistiske bevegelsen.
Utgård skriver:
“SIAN har lyktes i å skape oppmerksomhet og sympati om sin sak, gjennom torgmøter som ender opp i voldelige demonstrasjoner.”
Utgård setter fram to påstander her, og en underliggende påstand. For det første påstår han at SIAN har fått oppmerksomhet. Dette er korrekt. Det har vært mer mediaoppmerksomhet om årets SIAN-turné enn turneen i 2019 eller 2018. For det andre påstår han at SIAN har fått mer sympati for sin sak. Dette fører han ikke noe bevis for. Vår påstand er at dette er tull. SIAN har vært enda færre på sine “torgmøter” i år enn tidligere. Det er ingenting som tyder på at SIANs sak (antimuslimsk fascisme) er blitt mer populært i 2020 enn det var for eksempel i 2019 eller 2018.
Hele Utgårds argumentasjon rundt demonstrasjonene mot SIAN bygger på denne påstanden om at motstanden fører til sympati med fascismen. Det er en intellektuell kortslutning uten empirisk belegg. I virkeligheten er det slik at Utgård ikke liker antifascistisk vold. Hele hans argumentasjon baserer seg dermed på denne antipatien. Denne følelsen av at “vold er dumt” er reisverket han forsøker å bygge noe større på. Men det er et svakt reisverk som ikke tåler den minste bris, før det faller ihop.
Det underliggende argumentet er at SIAN har skapt de voldelige demonstrasjonene. Massene som møter opp er viljeløse sauer i Utgårds univers. Fascistene i SIAN framstilles som onde mesterhjerner, rene forbrytergenier, som ved å la seg slå til blods på Bergens gater forfører “nyttige idioter” til å vekke sympati for fascismen. Den som forestiller seg at Anna Bråthen og Lars Thorsen kan dirigere noe som helst, har et underlig verdensbilde.
Jeg vil påstå at det er massene som skriver historie og at det er massene som har utført handlingene Utgår beklager seg over. Det er ingenting å være lei seg over, det er ikke fryktelig, det er flott.
Utgår skriver videre:
“Vold som politisk mobilisering, har vært og er nazistenes og de høyreekstremes metode. ‘Offer for vold’ er også en metode brukt i politisk mobilisering.”
Her viser Utgår igjen sin forvirring. Vil fascistene bruke vold, eller vil de være offer for vold? De onde mesterhjernene fortsetter sine intriger, og antifascistene er tydeligvis dømt til nederlag, for fascistene vinner enten de selv får utøve vold eller om de blir offer for vold. Det er forvirrende, men det kan virke som at Utgårds eneste mål her, nettopp er å så forvirring.
Jeg vil påstå at fascistene slett ikke vil være “offer for vold”. Når de fremstiller seg som ofre er det for å mane politiet til å slå hardt ned på antifascister, eller “skyt dem da!!!” som Anna Bråthen skrek til politiet i Bergen. Når de framstiller seg som offer er det for å påføre egne sympatisører dårlig samvittighet for at de ikke møtte opp og slo tilbake. Offerposisjonen er slett ikke noe de ønsker. Tvert om – de vil vokse, de vil mobilisere flere, de vil vekke sympatisører som ikke tør å møte opp og så videre.
Og, det er nok kanskje også et anstrøk her av at de gjerne vil at typer som Utgår skal møte opp som frivillige politibetjenter og holde masser tilbake. I den forstand er det Utgård som lar seg manipulere av fascistene, ikke massene som kjemper.
Utgård skriver om gamle bragder før i tida, da det også fantes antifascister som ville bekjempe fascistene med vold:
“En håndfull nazister forsøkte å få til slåsskamper, og noen av «våre» lot seg friste og skulle «ta dem», men vi tok ansvar og geleida provokatørene over til politiet.”
Om noen er i tvil om hva Utgård er og hvilke krefter han tjener, så kan de lese dette om og om igjen. Utgård er en politiangiver som mer enn gjerne overlater antifascister til statens voldsapparat. Han er ingen antifascist, og de han kaller “noen av våre” er på ingen måte hans kamerater.
Utgård skriver videre, og i samme tralten:
“Man må ikke behandle politiet som motstandere i det antirasistiske arbeidet, men heller hjelpe dem til å sikre demokratiet og hindre vold og hærverk. Det vil samfunnet og den antirasistiske kampen tjene på.”
Utgård solidariserer seg her med den norske borgerlige staten (“demokratiet”) og understreker at han vil hjelpe politiet. Han er et ekko av Weimar-republikkens forsvarere i 1920-tallets Tyskland. Han forener seg med den borgerlige staten i dens angrep på antifascister. Det politiet som trakasserer svart ungdom på gata, det politiet som tvinger batonger inn i munnen på rusmisbrukere og tar halsgrep på sosialklienter, er demokratiets forsvarere i Rødt-medlemmet Rolf Utgårds verden.
Utgård motiverer det hele – retorisk – med at volden tjener fascistene. Men han viser at politivold har han mindre problemer med. Kort sagt er det bare en retorisk finte fra hans side. Han vil ikke stanse fascismen, han vil forsvare den borgerlige staten og dens voldsmonopol. Resten er bare retorikk.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.