Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I heftet Imperialismen og kløyvinga av sosialismen er det gjengitt et sentralt tekststykke av Lenin om sammenhengen mellom imperialismen og opportunismen i arbeiderbevegelsen. Han bygger videre på en kjensgjerninger avdekket av Marx og Engels, som konkluderer med at en del av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i de dominerende kolonimaktene i realiteten blir kjøpt opp.
Innledningsvis slår vi fast, som den store peruanske marxist-leninisten Mariátegui gjorde, at vi er antiimperialister fordi vi er marxister og ikke marxister fordi vi er antiimperialister. Det er en viktig avklaring, for mange kan velge å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen fordi denne er “mest mot imperialismen”. Det er en legitim motivasjon for å kaste seg inn i kamp, men vår forståelse av imperialismen vokser ut av marxismen. Og vår kamp mot imperialismen er en følge av vår kamp for proletariatets herredømme og verdenskommunismen.
Heftet vi siterer fra her inkluderer en av de korteste og klareste definisjonene av imperialismen, og syntetiserer dens tresidige karakter som (1) monopolistisk, (2) snyltende/råtnende og (3) døende kapitalisme. Imperialismen er, som Lenin beskriver det, det andre, høyere og siste stadiet av kapitalismen. I sitt klassiske verk Imperialismen går han grundig inn i imperialismens økonomiske særtrekk og kjennetegn. I det nevnte heftet oppsummeres dette kortfatta.
Vi må forstå imperialismen, og vi må forstå den i dybden og i sitt vesen. Vi lever i imperialismen, og vi lever i den epoken der denne synger på siste verset. Imperialismen er en annen fase av kapitalismen enn dens første fase, og imperialismen er fullstendig bestemmende for hva som er hoveddrivkreftene for forandring i dag. Forstår vi ikke imperialismen kan vi verken forstå Norge, den store krisa som utvikler seg i verden i dag, eller hvorfor verden med nødvendighet vil forandres revolusjonært og imperialisme erstattes med sosialisme.
Lenin skriver:
“Imperialismen er eit særskilt historisk steg i kapitalismen. Den særskilde karakteren ved han er trefaldig: Imperialismen er (1) monopolkapitalisme; (2) snyltande eller rotnande kapitalisme; (3) døyande kapitalisme. Det grunnleggjande økonomiske draget, sjølve kvintessensen i imperialismen, er at frikonkurransen vert sett til side av monopolet. Monopolet kjem til uttrykk i fem hovudformer: (1) kartell, syndikat og trustar – konsentrasjonen av produksjonen har nådd eit nivå som gjev opphav til desse monopolistiske samanslutningane av kapitalistar; (2) den monopolistiske stillinga til dei store bankane – tre, fire eller fem kjempebankar manipulerer heile det økonomiske livet i Amerika, Frankrike og Tyskland; (3) trustane og finansoligarkiet (finanskapital er industriell monopolkapital som er smelta saman med bankkapitalen) har rive til seg råvarekjeldene; (4) den (økonomiske) oppdelinga av verda mellom dei internasjonale kartella har teke til. Det finst alt meir enn eitt hundre slike internasjonale kartell, som herskar over heile verdsmarknaden og deler han «venskapeleg» seg imellom – til krigen omdeler han. Kapitaleksporten, til skilnad frå vareeksporten under ikkjemonopolistisk kapitalisme, er eit særs karakteristisk fenomen og er knytt til den økonomiske og territorial-politiske oppdelinga av verda; (5) den territoriale oppdelinga av verda (koloniar) er fullført.”
Dette er Lenins definisjon, og den kommer også til uttrykk i hans verk “Imperialismen”. Her skriver han at om man skulle gi en så kort definisjon av imperialismen som mulig, “da måtte en si at imperialismen er kapitalismens monopolistiske stadium”. Og han karakteriserer det foregående (første) stadiet som før-monopolistisk kapitalisme.
For verdens land og folk betyr den monopolistiske kapitalismen, slik Lenin slår fast, at ikke bare de innenlandske markedene deles mellom monopoler, men at hele verden er fullstendig delt mellom de store maktene. Imperialismen kløyver verden i imperialistiske land og undertrykte land. I begynnelsen av imperialismen tok dette form som kolonimakter og kolonier. Etter andre verdenskrig og de store antikoloniale kampene, er koloniene fortsatt delt mellom imperialistene, men ikke direkte, formelt og politisk. De er blitt semi-kolonier eller halvkolonier.
Kløyvinga av verden er definerende for hele imperialismens tidsalder. Den gir opphav til hovedmotsigelsen i verdens samfunn; motsigelsen mellom imperialistene og de undertrykte nasjonene. Den gir også direkte opphav til motsigelsen mellom imperialistene selv, en motsigelse som igjen og igjen fører til kriger. I vår tid får de ofte form av “proxy-kriger”, der for eksempel USA og Russland indirekte fører krig mot hverandre på territoriet til forskjellige halvkolonier (Syria, Libya, Ukraina osv.).
Det er avgjørende å forstå at imperialisme verken er krig eller kolonisering. Imperialismen er monopolistisk kapitalisme. Kolonialismen og krigen er en følge av monopoliseringa. Krig er blodig politikk, men all den ublodige krigen som imperialistene fører, det vil si all politikk, er i denne epoken uttrykk for akkurat samme interesser. Rivaliseringa mellom USA og Kina, som i dag hovedsakelig er ublodig, har samme motiver som krigen. Og Lenin slår fast at imperialisme ikke er en valgt politikk. Imperialistene kan ikke velge å føre en ikke-imperialistisk politikk. Altså er det ikke nok å være mot krigen, man må være mot all politikken til imperialistene også.
Det er også avgjørende å forstå at imperialisme handler om utbytting. Det handler om at imperialistene tilegner seg merarbeidet fra kolonier og halvkolonier. Det handler om at de, gjennom sin monopolstilling kan tilegne seg superprofitt. Det er et vesentlig trekk ved monopolet at dette gir muligheten til å røve tilleggsprofitter fra alle de underordna ledd i produksjonen. Den frie konkurransen er oppheva, og således kan monopolene ta høyere priser, på bekostning av alle de ikke-monopolistiske aktørene. Slik er det også med forholdet mellom imperialistene og de undertrykte nasjonene. Imperialistene kan, ved sin stilling som imperialister, tilegne seg superprofitt fra halvkoloniene. De kan regelrett plyndre dem. Slik holdes halvkoloniene nede i fattigdom, og slik vokser den voldsomme rikdommen i de imperialistiske nasjonene. Imperialisme betyr superutbytting og utbredt fattigdom. Imperialistenes rikdom er en direkte følge av at massene i den tredje verden lever på eksistensminimum, og at hundretalls millioner knapt overlever.
Lenin skriver videre:
“Imperialismen, som det høgaste steget i kapitalismen i Europa og Amerika og seinare i Asia, tok endeleg form i perioden 1898 – 1914. Den spansk-amerikanske krigen (1898), England-boerkrigen (1899-1902), den russisk-japanske krigen og den økonomiske krisa i Europa i 1900 er dei viktigaste historiske landemerka i den nye æraen i verdssoga.
Det at imperialismen er snyltande eller rotnande kapitalisme slår først og fremst ut i tendensen til forfall, som er karakteristisk for alle monopol under systemet med privateige av produksjonsmidla. Skilnaden mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonært-monarkistiske imperialistiske borgarskapet vert sletta ut, nett av di båe rotnar i levande live (noko som slett ikkje stengjer for ei umåteleg rask utvikling av kapitalismen i einskildgreiner av industrien, i einskilde land og einskilde periodar ). For det andre slår forfallet i kapitalismen ut i at det vert skapt eit digert lag rentenistar, kapitalistar som lever av å «klippa kupongar». I kvart av dei fire leiande imperialistlanda – England, USA, Frankrike og Tyskland – når kapital i verdipapir opp i 100 000 til 150 000 millionar franc, og frå dei får kvart land ei årleg inntekt på ikkje mindre enn 5 til 8 tusen millionar. For det tredje er kapitaleksport snylting som er sett på spissen. For det fjerde strir «finanskapitalen etter herredøme, ikkje fridom». Politisk reaksjon over heile lina er det karakteristiske draget ved imperialismen. Korrupsjon, muting* i enorm målestokk og all slags falsk. For det femte, utbyttinga av underkua nasjonar – som er uskiljande knytt til anneksjonar – og særskilt utbyttinga av koloniar ved nokre få «stor»makter omvandlar stadig meir den «siviliserte» verda til ein snyltar på kroppen til hundretals millionar i dei usiviliserte nasjonane. Den romerske proletaren levde på samfunnet sin kostnad. Det moderne samfunnet lever på den moderne proletaren sin kostnad. Marx la særskilt vekt på denne djupttrengjande merknaden frå Sismondi [1]. Imperialismen endrar situasjonen noko. Eit priviligert øvre lag av proletariatet i dei imperialistiske landa lever dels på kostnaden til hundretals millionar i dei usiviliserte nasjonane.
Det er klårt kvifor imperialismen er døyande kapitalisme, kapitalisme i overgang til sosialismen: Monopolet, som veks ut or kapitalismen, er alt døyande kapitalisme, byrjinga på overgangen til sosialismen. Den ofselege sosialiseringa av arbeidet imperialismen står for (det som forsvararane – dei borgarlege økonomane – kallar «samanknyting» – ) skapar same resultat.”
Her slår Lenin fast en rekke uhyre viktige sannheter. Han forklarer når imperialismens nye æra inntraff, og under hvilke historiske omstendigheter. Han sier at imperialismen betyr forfall, uten at det hindrer utvikling, til dels enorm utvikling, på enkelte områder. Han forklarer at det demokratiske og liberale borgerskapet, som sto for framskrittet i kapitalismens første fase, i denne æraen smelter sammen med det reaksjonære og monarkistiske borgerskapet, som holdt framskrittet tilbake. På dette grunnlaget kan vi forstå klassegrunnlaget for fascismen, og forfallet i den borgerlige ideologien, som blant annet kommer til uttrykk i postmodernisme.
Han peker videre på snyltinga ved at det dannes et lag av rentenister, det vil si et sjikt kapitalister som ikke gjør noe annet enn å snylte på produksjonen. Det kan bestå i å simpelthen bare forvalte aksjeporteføljer eller spekulere i valuta. Han slår fast at imperialisme betyr politisk reaksjon “over hele linja”, det vil si overalt, og han peker på den voldsomme og brutale undertrykkinga og utbyttinga av verdens fattige folkemasser i de undertrykte nasjonene. Og han peker ut utskillelsen av et arbeideraristokrati, et priviligert sjikt, som vokser fram i de øverste lagene av proletariatet i de imperialistiske landene.
Videre i heftet vil Lenin vise hvordan disse utgjør det sosiale grunnlaget for opportunismen i disse landene. Reformistene og “den politiske reaksjonen” innad i arbeiderbevegelsen, er det politiske uttrykket for dette sjiktet. De tjener på imperialismen, og de allierer seg med den. Det er altså ikke tilfeldig at de topp-tillitsvalgte, særlig innen store norske monopolbedrifter, er blant de fremste opportunistene og sosialpatriotene.
Forøvrig viser Lenin til at imperialismen er døende kapitalisme, og at den bereder grunnen for sosialismen. For eksempel vil imperialismens tendens til å samle produksjonen mer og mer på færre og færre hender, og å knytte den sammen med millioner av bånd og på tvers over alle landegrenser, peke fram mot et sosialistisk samfunn der all produksjon er i samfunnets hender. Det legger grunnlaget for, og peker fram mot, avansert arbeidsdeling og planøkonomi. Det peker fram mot en forening av hele verden, av hele menneskeheten, i et samla kommunistisk verdenssamfunn.
Skal man forstå Norge, og skal man forstå klassekampen og arbeiderbevegelsen i Norge, må man forstå imperialismen. Man må forstå at den imperialistiske politikken er uttrykk for imperialismens økonomi. Man må forstå de borgerlige partiene som partier for norsk imperialisme. Man må forstå at norsk politikk ikke kan skilles fra norsk imperialisme, fra “politisk reaksjon over hele linja” og fra forberedelse av fascisme og militarisering av samfunnet.
[1] Marx, «Forord til den andre utgåva av Louis Bonapartes 18. brumaire », Marx Engels Werke , Berlin 1973, b. 16, s. 359.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.