Formann Mao om å «gå for langt»

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

Dette er et utdrag fra formann Maos tekst «Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan» som han skrev i Mars 1927. Bøndenes opprør møtte ikke bare motstand fra herskerne. 

Mange venstreorienterte folk sa de støttet bøndene, men at de «gikk for langt» i sitt opprør. Disse venstreorienterte syntes også at opprøret var «fryktelig, men nødvendig». 

Holdningene og tankene formann Mao argumenterer mot i denne teksten, likner standpunkt man finner i den offentlige debatten om motstanden mot fascistene i SIAN i dag. Mao peker særlig på hvordan mange fra middelklassen, også temmelig revolusjonære folk, blir svært påvirket av propagandaen og hetsen mot opprøret. 

NED MED DE LOKALE TYRANNENE OG DE ONDSKAPSFULLE STORFOLKA! ALL MAKT TIL BONDELAGA!

Utdrag fra «Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan», Mars 1927

Hovedmålet for bøndenes angrep er de lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og de forbryterske godseierne. Men samtidig slår de også til mot patriarkalske ideer og institusjoner, mot de korrupte embetsmennene i byene og mot uskikker og uvaner i områdene på landsbyda. Styrken på dette angrepet kan sammeliknes med en orkan. De som bøyer seg for det overlever, og de som gjør motstand går til grunne. Resultatet er at privilegiene som de føydale godseierne har hatt i tusenvis av år, blir smadra. Hvert fnugg av verdighet og respekt som godseierne har bygd opp, blir trampa ned i støvet. Nå som godseiernes makt er brutt sammen, har bondelaga blitt det eneste maktorganet, og det populære slagordet «All makt til bondelaga» er blitt til virkelighet. Sjøl småting, som krangel mellom mann og kone, blir lagt fram for bondelaget. Ikke noe kan avgjøres uten at en eller annen fra bondelaget er til stede. Bondelaget bestemmer i virkeligheten i alle saker på landsbygda, og «alt det sier, gjelder», bokstavelig talt. De som står utafor bondelaga, kan ikke si annet enn godt om dem. Ingen kan si noe stygt om dem. De lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og de lovløse godseierne har blitt fratatt all rett til å si noe, og ingen av dem tør så mye som mumle at de er uenige. Da de lokale tyrannene og ondskapsfulle storfolka blei stilt ansikt til ansikt med makta til bondelaga, flykta toppfolka blant dem til Shanghai, de mindre viktige til Hankou, de enda mindre viktige til Changsha og de minst viktige til fylkeshovedstedene. De som står under disse igjen, og enda mindre småkryp, overgir seg til bondelaga i landsbyene.

«Her er ti yuan. Vær så snill og la meg få bli med i bondelaget,» sier en av de mindre blant de ondskapsfulle storfolka.

«Pøh! Hvem vil ha de skitne pengene dine?» svarer bøndene.

Mange mellomstore og små godseiere, rikbønder og til og med noen mellombønder, som alle var mot bondelaga før, prøver nå forgjeves å bli tatt opp. På forskjellige steder traff jeg ofte slike folk som bønnfalt meg: «Herr komitemedlem fra provinshovedstaden, vær så snill å gå god for meg!»

Under Qing-dynastiet satte de lokale myndighetene opp folkeregistre, som besto av ei vanlig liste og «den andre» lista. Den første var for ærlige folk, og den andre var for innbruddstjuver, banditter og liknende uønska personer. Noen steder bruker bøndene nå denne metoden for å skremme dem som var mot bondelaga før. De sier: «Sett navnet deres på den andre lista!»

Slike folk er så redde for å bli skrevet opp på den andre lista at de prøver seg med ulike knep for å slippe inn i bondelaga. De er så oppsatt på dette at de ikke føler seg trygge før navna deres er ført inn. Men som regel blir de blankt avvist, derfor sitter de alltid som på nåler. Når dørene inn til bondelaget er stengt for dem, er de som omstreifere uten hjem, eller «bare skrot», som de sier på landsbygda. Kort sagt, det som blei sett ned på som en «bondegjeng» for fire måneder sia, har nå blitt en høyst aktverdig institusjon. De som gjorde knefall for makta til storfolka før, bøyer seg nå for makta til bøndene. Alle, uansett hvem de er, innrømmer at verden har blitt en annen etter oktober i fjor.

«DET ER FRYKTELIG!» ELLER «DET ER FLOTT!»

Bondeopprøret forstyrra de søte drømmene til storfolka. Da nyhetene fra landsbygda nådde fram til byene, førte det øyeblikkelig til rabalder blant storfolka. Jeg møtte alle slags folk rett etter jeg kom til Changsha, og plukka opp en god del sladder. Fra mellomlaga i samfunnet og opp til høyrefløya i Kuomintang var det ikke en eneste som ikke oppsummerte det som har skjedd, med uttrykket «Det er fryktelig!» Synspunktene til «Det er fryktelig!»-skolen, som var framherskende i byene den gangen, virka slik at sjøl folk med ganske revolusjonær innstilling blei nedslåtte når de så for seg hendingene på landsbygda, og de greide ikke avvise ordet «fryktelig». Til og med ganske progressive folk sa: «Sjøl om det er fryktelig, er det ikke til å unngå i en revolusjon.» Kort sagt kunne ingen fullstendig avvise ordet «fryktelig». Men som jeg allerede har sagt, så er sannheten at de store bondemassene har reist seg for å fullføre den historiske oppgava si, og at de demokratiske kreftene på landsbygda har reist seg for å styrte de føydale kreftene der. Den patriarkalsk-føydale klassen av lokale tyranner, ondskapsfulle storfolk og forbryterske godseiere har i tusenvis av år danna grunnlaget for det eneveldige styret, og er hjørnesteinen for imperialismen, krigsherrevesenet og det korrupte embetsmannsveldet. Det virkelige målet for den nasjonale revolusjonen er å styrte disse føydale kreftene. På noen få måneder har bøndene utretta det som dr. Sun Yat-sen ville, men ikke klarte å utrette i de førti åra han ofra seg for den nasjonale revolusjonen. Dette er ei fabelaktig bragd som ingen har gjort maken til før, verken på førti eller tusen år. Det er flott. Det er ikke «fryktelig» i det hele tatt. Det er alt annet enn «fryktelig». Det er tydelig at «Det er fryktelig!» er en teori for å forsvare interessene til godseierne mot bøndene som reiser seg. Det er tydelig at det er en teori for godseierklassen for å bevare den gamle føydale ordninga og legge hindringer i vegen for at den nye demokratiske ordninga skal gjennomføres. Det er tydelig at det er en kontrarevolusjonær teori. Ingen revolusjonær kamerat må føre dette tøvet videre. Hvis det revolusjonære standpunktet ditt virkelig har slått rot, og hvis du har vært i landsbyene og sett deg om, blir du utvilsomt begeistra som aldri før. Utallige tusener av de underkua — bøndene — slår ned fiendene som levde høyt på deres bekostning. Det bøndene gjør er fullstendig riktig, det de gjør er flott! «Det er flott!» er teorien til bøndene og alle andre revolusjonære. Hver eneste revolusjonær kamerat må forstå at den nasjonale revolusjonen krever et stort omskifte på landsbygda. Revolusjonen i 1911(3) førte ikke til et slikt omskifte, derfor mislyktes den. Dette omskiftet skjer nå, og det er viktig for at revolusjonen skal kunne fullføres. Hver eneste revolusjonær kamerat må støtte det, ellers tar han stilling for kontrarevolusjonen. 

SPØRSMÅLET OM «Å GÅ FOR LANGT»

Noen andre sier: «Ja, bondelaga er nødvendige, men de går litt for langt.» Dette mener de som går middelvegen. Men hvordan er situasjonen i virkeligheten? Sant nok, bøndene er på et vis «ustyrlige» på landsbygda. Bondelaget, som har full myndighet, lar ikke godseieren få noe å si, og feier vekk all den respekten folk hadde for han. Dette er det samme som å legge godseieren i bakken og holde han der. Bøndene truer: «Vi skal sette deg på den andre lista!» De bøtelegger de lokale tyrannene og ondskapsfulle storfolka, de krever bidrag fra dem og knuser bærestolene deres. Folk myldrer inn i husa til lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk som er mot bondelaga, slakter grisene og spiser kornet deres. De legger seg til og med nedpå et par minutter i de elfenbeinspryda sengene som tilhører de unge damene hjemme hos de lokale tyrannene og ondskapsfulle storfolka. Ved den minste provokasjon arresterer de folk, setter på dem høye papirhatter, og går i opptog med dem gjennom landsbyene, mens de sier: «Din skitne godseier, nå veit du hvem vi er!» De har skapt en slags terror på landsbygda ved å gjøre akkurat som de vil og snu alt opp ned. Det er dette noen kaller «å gå for langt» eller «å gå utover rimelige grenser for å rette på noe galt» eller «å virkelig gå over streken». Slikt prat kan virke som det har noe for seg, men i virkeligheten er det feilaktig. For det første har de lokale tyrannene, ondskapsfulle storfolka og forbryterske godseierne drevet bøndene til dette sjøl. De har i alle år brukt makta si til å tyrannisere bøndene og tråkke på dem. Det er derfor bøndene reagerer så sterkt. Den voldsomste oppstanden og den alvorligste uroa har alltid kommet der de lokale tyrannene, ondskapsfulle storfolka og forbryterske godseierne har begått de verste voldshandlingene. Bøndene er klarsynte. De holder nøye regnskap med hvem som er ille og hvem som ikke er det, hvem som er verst og hvem som ikke er fullt så ille, hvem som fortjener streng straff og hvem som fortjener å slippe lett unna, og det er svært sjelden straffa har vært verre enn forbrytelsen. For det andre er ikke en revolusjon noe teselskap, det er ikke det samme som å skrive ei novelle, male et bilde eller brodere. Den kan ikke være så forfina, så avslappa og mild, så måteholden, vennlig, høflig, tilbakeholden og storsinna.(4) En revolusjon er et opprør, ei voldshandling der en klasse styrter en annen. En revolusjon på landsbygda er en revolusjon der bøndene styrter makta til den føydale godseierklassen. Hvis ikke bøndene setter inn alle krefter, kan de umulig styrte den rotfesta myndigheten til godseierne, som har vart i tusenvis av år. Områdene på landsbygda trenger et mektig revolusjonært oppsving. Bare det kan reise folket i milliontall slik at de kan bli ei mektig kraft. Alt jeg har nevnt her som blir stempla som «å gå for langt», kommer av den krafta bøndene har fått gjennom det mektige revolusjonære oppsvinget på landsbygda. Det var helt nødvendig å gjøre slike ting i den andre perioden av bondebevegelsen, i perioden med revolusjonær handling. I denne perioden var det nødvendig at bøndene fikk absolutt myndighet. Det var nødvendig å forby ondskapsfull kritikk av bondelaga. Det var nødvendig å styrte storfolkas myndighet fullstendig, slå dem til jorda og holde dem der. Alt det som i denne perioden blei stempla som «å gå for langt», har revolusjonær betydning. For å si det rett ut er det nødvendig å skape terror ei stund i alle områdene på landsbygda, ellers blir det umulig å undertrykke virksomheten til de kontrarevolusjonære eller styrte myndigheten til storfolka. En må gå utover rimelige grenser for å rette på noe galt, ellers kan ikke det som er galt bli retta opp.(5) Ved første blikk ser det ut som om de som snakker om at bøndene «går for langt», skiller seg fra dem jeg har nevnt tidligere, de som sier: «Det er fryktelig!» Men egentlig er det det samme standpunktet de går ut fra, og de gir også uttrykk for en godseierteori som forsvarer interessene til de privilegerte klassene. Vi må kjempe besluttsomt mot denne teorien, for den hemmer oppsvinget for bondebevegelsen og undergraver dermed revolusjonen.

«PØBELBEVEGELSEN»

Høyrefløya i Kuomintang sier: «Bondebevegelsen er en pøbelbevegelse, en bevegelse av late bønder.» Dette synet er utbredt i Changsha. Da jeg var på landsbygda, hørte jeg storfolka si: «Det er i orden at det blir oppretta bondelag, men de som leder dem nå, er ikke noe tess. De burde byttes ut!» Dette er det samme som det høyrefløya sier. Begge sier det er i orden å ha en bondebevegelse (bevegelsen er der allerede, og ingen tør si noe annet), men de sier at de som leder den ikke er noe tess, og de hater særlig dem som leder bondelaga på lavere nivåer og kaller dem «pøbler». Kort sagt, nå har alle de som blei forakta og tråkka ned i søla av storfolka, de som ikke hadde noen plass i samfunnet, de som ikke hadde rett til å åpne kjeften, vært frekke nok til å rette ryggen. De har ikke bare retta ryggen, men de har tatt makta i sine egne hender. De leder nå bondelaga i herredene (på laveste nivå), og de har gjort dem til noe voldsomt og skremmende. De har løfta grove og sprukne arbeidsnever og lagt hand på storfolka. De tjorer de ondskapsfulle storfolka med tau, setter på dem høye papirhatter, og går i opptog med dem gjennom landsbyene. (I Hsiangtan og Hsianghsiang kaller de dette å «gå i opptog gjennom herredet», og i Liling «gå i opptog over jordene».) Det går ikke en dag uten at de dunker noen skarpe, ubarmhjertige anklager inn i skallen på disse storfolka. De gir ordrer og styrer alt. De som før stilte bakerst i køen, stiller nå foran alle andre. Derfor blir dette kalt «å snu opp ned på ting».

REVOLUSJONENS FORTROPPER

Der det er to motsatte måter å nærme seg ting og folk på, oppstår det to motsatte syn. «Det er fryktelig!» og «Det er flott!», «pøbler» og «revolusjonens fortropper» — dette er treffende eksempler.

Vi har sagt at bøndene har fullført ei revolusjonær oppgave som har blitt liggende i mange år uten å bli fullført, og at de har gjort en viktig innsats for den nasjonale revolusjonen. Men har alle bøndene vært med på å gjennomføre denne store revolusjonære oppgava, dette viktige revolusjonære arbeidet? Nei. Det er tre slags bønder: rikbønder, mellombønder og fattigbønder. De tre lever under ulike forhold, og derfor har de ulike syn på revolusjonen. I den første perioden gleda rikbøndene seg over pratet om at nordekspedisjonshæren hadde lidd et knusende nederlag i Jiangxi, at Chiang Kai-shek var såra i beinet(6) og hadde tatt fly tilbake til Guangdong(7) og at Wu Peifu(8) hadde gjenerobra Yuehchow. Bondelaga kom sikkert ikke til å vare, og det kunne ikke komme noe ut av Folkets tre prinsipper(9), for ingen hadde hørt om dem før. En tillitsmann fra herredsbondelaget (vanligvis en av «pøbel»-typen) kunne gå inn i huset til en rikbonde med medlemslista i handa og si: «Kunne du tenke deg å være med i bondelaget?» Hvordan ville rik bonden svare? En ganske veloppdragen rikbonde ville si: «Bondelag? Jeg har bodd her i flere tiår og dyrka jorda mi. Jeg har aldri hørt om noe slikt før, likevel har jeg klart meg bra. Jeg rår deg til å slutte med det!» En virkelig fæl rikbonde ville si: «Bondelag! Tøv! Et lag for dem som kommer til å bli halshogd! Ikke lag bråk for folk!» Men overraskende nok har bondelaga nå vart i flere måneder, og de har til og med tort å gå mot storfolka. De storfolka i omegnen som nekta å gi fra seg opiumspipene sine, blei arrestert av bondelaga, og måtte gå i opptog gjennom landsbyene. Videre blei noen storgodseiere i fylkeshovedstedene henretta, som for eksempel Yen Jung-chiu fra Hsianglan og Yang Chih-tse fra Ningxiang. På årsdagen for Oktoberrevolusjonen, samtidig som det anti-britiske massemøtet og de store tilstelningene for å feire seieren for nordekspedisjonen, demonstrerte titusener av bønder i alle herredene. De kom i tette, bølgende rekker og holdt små og store faner og banner, bærestenger og hakker høyt i været. Da først begynte rikbøndene å bli forvirra og urolige. Under de store tilstelningene for å feire seieren for nordekspedisjonen fikk de vite at Jiujiang var tatt, at Chiang Kai-shek ikke var såra i beinet, og at Wu Peifu var blitt slått likevel. Videre så de slike slagord som «Lenge leve Folkets tre prinsipper!», «Lenge leve bondelaga!» og «Lenge leve bøndene!» tydelig skrevet på «de røde og grønne oppropa». «Hva?» tenkte rikbøndene, virkelig forvirra og urolige, «’Lenge leve bøndene!’ Skal vi nå måtte se på disse folka som keisere(10)?» Bondelaga setter altså nesa i været. Folk fra bondelaga sier til rikbøndene: «Vi kommer til å skrive deg opp på den andre lista.» Eller: «Om en måned kommer opptakskontingenten til å bli ti yuan pr. person!» Først under alt dette presset blir rikbøndene langt om lenge med i bondelaga.(11) Noen betaler femti fen eller en yuan for å bli tatt opp (den vanlige kontingenten er bare 100 wen), noen får ikke bli med før de har fått andre til å legge inn et godt ord for seg. Men det er ganske mange stribukker som ennå ikke har blitt med. Når rikbøndene blir med i bondelaga, skriver de vanligvis inn et familiemedlem i seksti- eller syttiårsalderen, for de er hele tida redde for «utskrivning». Når rikbøndene først har blitt med, bryr de seg ikke om å gjøre noe arbeid for bondelaga. De er passive hele tida.

Hva med mellombøndene? De vakler. De trur ikke revolusjonen vil føre mye godt med seg for dem. De har alltid ris i grytene, og ingen kreditorer banker på døra hos dem midt på natta. De dømmer også ting etter om det har vært noe liknende før, de rynker panna og tenker for seg sjøl: «Kan bondelaget virkelig vare?» «Kan det komme noe ut av Folkets tre prinsipper?» Slutninga deres er: «Jeg er redd det ikke kan det!» De innbiller seg at alt kommer an på himmelens vilje og tenker: «Bondelag? Hvem veit om himmelen vil det eller ikke?» I den første perioden kunne folk fra bondelaget besøke en mellombonde med medlemslista i handa og si: «Kunne du tenke deg å være med i bondelaget?» Mellombonden ville svare: «Det haster ikke!» Mellombøndene blei ikke med før i den andre perioden, da bondelaga alt hadde stor makt. De gjør mer av seg i bondelaga enn rikbøndene, men de er ikke særlig ivrige ennå. De vil fortsatt vente og se. Det er viktig at bondelaga får mellombøndene til å bli med, og driver en god del mer opplysningsarbeid blant dem.

Fattigbøndene har alltid vært hovedkrafta i den bitre kampen på landsbygda. De har kjempa hardt i de to periodene med undergrunnsarbeid og åpen virksomhet. Det er de som er mest villige til å godta kommunistpartiets ledelse. De er dødsfiender av de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, og går løs på dem uten å nøle det minste. «Vi blei med i bondelaga for lenge sia,» sier de til rikbøndene, «hvorfor nøler dere ennå?» Rikbøndene svarer spydig: «Hva skulle hindre dere i å bli med? Dere har verken en takstein over hodet eller en jordflekk under føttene!» Det er sant at fattigbøndene ikke har noe å miste. Mange av dem har virkelig «verken en takstein over hodet eller en jordflekk under føttene». Hva i all verden skulle hindre dem i å bli med i bondelaga? Ifølge undersøkelsen fra Changsha fylke utgjorde fattigbøndene 70 prosent, mellombøndene 20 prosent og godseierne og rikbøndene 10 prosent av befolkninga i områdene på landsbygda. Fattigbøndene, som utgjør 70 prosent, kan igjen deles inn i to undergrupper — de helt lutfattige og de litt mindre fattige. De helt lutfattige(12), som utgjør 20 prosent, er folk som ikke eier noe som helst, det vil si folk som verken har jord eller penger, som ikke har noe å leve av, og er tvunget til å dra hjemmefra og bli leiesoldater, løsarbeidere eller omvandrende tiggere. De litt mindre fattige(13), de andre 50 prosentene, er folk som nesten ikke eier noe, det vil si folk med bare litt jord eller litt penger. De bruker mer enn de tjener og lever i slit og bekymring året rundt. Handverkerne, leilendingene (de rike leilendingene er ikke medrekna) og de halvvegs sjøleiende bøndene hører til denne gruppa. Denne store massen av fattigbønder, som til sammen utgjør 70 prosent av befolkninga på landsbygda, er ryggraden i bondelaga. De er fortroppene i kampen for å styrte de føydale kreftene, og heltene som har utført den store revolusjonære oppgava som har ligget urørt i mange år. Uten fattigbøndene («pøbelen», som storfolka kaller dem) ville det vært umulig å få til den revolusjonære situasjonen vi har på landsbygda nå, å styrte de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, og fullføre den demokratiske revolusjonen. Fattigbøndene er den mest revolusjonære gruppa, og de har tatt ledelsen i bondelaga. Både i den første og i den andre perioden var det nesten bare fattigbønder som var formenn og komitemedlemmer i bondelaga på det laveste nivået (av tillitsmennene i herredsbondelaga i Hengshan fylke hører 50 prosent til de helt lutfattige, 40 prosent til de litt mindre fattige og 10 prosent til de utarma intellektuelle). Det er absolutt nødvendig at fattigbøndene har ledelsen. Uten fattigbøndene ville det ikke vært noen revolusjon. Den som nekter å anerkjenne rolla deres, nekter å anerkjenne revolusjonen. Den som angriper dem, angriper revolusjonen. De har aldri tatt feil når det gjelder den allmenne retninga for revolusjonen. De har skjemt ut de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. De har slått store og små lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk til jorda og holdt dem nede. Mye av det de gjorde i perioden med revolusjonær handling, som blei stempla som «å gå for langt», var faktisk akkurat det revolusjonen krevde. Noen fylkesregjeringer, noen av Kuomintangs fylkeshovedkvarter og noen fylkesbondelag i Hunan har allerede gjort ei rekke feil. Noen har til og med fulgt oppfordringa fra godseierne om å sende soldater for å arrestere tillitsmenn i bondelag på lavere nivå. En god del formenn og komitemedlemmer i herredsbondelaga i Hengshan og Hsianghsiang fylke har blitt kasta i fengsel. Dette er en svært alvorlig feil som nører opp under hovmodet til de reaksjonære. For å avgjøre om det er feil eller ikke, trenger en bare se hvor frydefulle de forbryterske godseierne blir, og hvordan den reaksjonære stemninga vokser når formenn eller komitemedlemmer i lokale bondelag blir arrestert. Vi må nedkjempe det kontrarevolusjonære pratet om «pøbelbevegelse» og «bevegelse av late bønder», og vi må være særlig forsiktige så vi ikke gjør den feilen at vi hjelper de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka når de angriper fattigbøndene. Sjøl om noen få av lederne for fattigbøndene utvilsomt hadde feil, har de fleste av dem forandra seg nå. Sjøl er de ivrige etter å forby hasardspill og undertrykke bandittvesenet. Der bondelaget er mektig, er det blitt fullstendig slutt på hasardspill, og bandittvesenet har forsvunnet. Noen steder er det bokstavelig talt slik at folk ikke tar noe som ligger i vegkanten, og at dørene ikke er stengt om natta. Undersøkelsen i Hengshan viser at 85 prosent av lederne for fattigbøndene har gjort stor framgang og bevist at de er flinke og arbeidssomme. Bare 15 prosent har fortsatt noen dårlige vaner. Vi kan ikke gå lengre enn å kalle disse for «et usunt mindretall». Vi må ikke snakke de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka etter munnen, skjære alle over en kam, og fordømme dem som «pøbler». Dette problemet med det «usunne mindretallet» kan bare løses ved hjelp av bondelagets eget slagord «styrk disiplinen», ved å spre propaganda blant massene, skolere det «usunne mindretallet» og skjerpe disiplinen i bondelaga. Vi må ikke under noen omstendigheter sende soldater vilkårlig ut for å arrestere noen, hvis det skader fattigbøndenes omdømme og nører opp under hovmodet til de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. Vi må være spesielt oppmerksom på dette.