Hva er fascisme og hva er rasisme?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I forbindelse med kampen mot fascistiske SIAN, mot politiets rasistiske politivold, Black Lives Matter-demonstrasjonene og debatten om hvordan man bekjemper rasisme, er det avgjørende å forstå både hva fascisme er og hva rasisme er. Uten å forstå dette kan man ikke vite hva som er korrekt linje for å bekjempe dem.

Vårt utgangspunkt for å forstå må være marxismen-leninismen-maoismen. Dette er proletariatets ideologi. Den er praktisk og den har klassestandpunkt for proletariatet. Den gir oss en korrekt forståelse av historien og av samfunnet. Den slår fast at det primære i samfunnet er produksjonsforholdene, det vil si organiseringa av økonomien. Dette er samfunnets basis, og det er denne som er opphavet til tanker, teorier og politikk i samfunnet.

Dermed forstår vi at rasistisk tenkning, rasistisk teori, har sin rot i samfunnets basis. Teorien om svarte som mindreverdige, har sin rot i undertrykking av svarte i organiseringa av samfunnets produksjon. I USA kan ikke dette skilles fra 400 år der svarte har vært slaver og siden har tilhørt samfunnets fattigste og mest undertrykka, som landarbeidere på plantasjene i sør og som proletarer i fabrikkene i nord.

Rasismen i dagens verden kan ikke skilles fra imperialismen. Imperialismen er kapitalismens høyeste stadium, et stadium kapitalismen gikk inn i rundt år 1900. Dette markerer den endelige og fullstendige delinga av verden mellom imperialistmaktene, særlig USA, England, Frankrike og Tyskland. Seinere er styrkeforholdet dem imellom blitt endret, og Russland og etterhvert Kina har tatt sin plass blant de fremste imperialistene.

Imperialismen deler verden i imperialistiske land og undertrykte land. De undertrykte landene ble av formann Mao omtalt som den tredje verden, og dette omfatter Afrika, Asia og Latin-Amerika. Den rasistiske ideologien kan ikke skilles fra denne inndelinga, som skjer i samfunnets basis. Underordninga av undertrykte land og folk, skaper både forestillingen om at menneskene i disse landa er mindreverdige – og det skaper behovet for å oppfatte dem slik. Herskerne i de imperialistiske landa trenger rasismen for å forklare hvorfor menneskene i Afrika er fattige, selv om Afrika er verdens rikeste kontinent målt i ressurser. De trenger en annen forklaring enn sannheten, for sannheten er at Afrika systematisk plyndres av imperialistene.

Så lenge imperialismen og klasseundertrykkinga rammer “skjevt”, vil basisen avle rasisme. Så lenge imperialistene holder verdens fattige land nede, trenger de rasisme for å legitimere undertrykkinga. Fattigdommen må forklares med “de er født dumme” eller “de mangler utdanning” eller “de er korrupte” eller “de har primitive kulturer” eller forskjellige varianter av dette.

Med andre ord kan ikke rasismen nedkjempes, det vil si den kan ikke fjernes, uten at imperialismen og kapitalismen ødelegges. Rene kulturkamper og debatter vil aldri løse problemet. De vil alltid kjempe “i motvind” i dette systemet. Og herskerne vil, uansett hvor mye de kaller seg antirasister, aldri være virkelige allierte i kampen mot rasismen. De er imperialister, og alt de står for fremmer rasisme. Og all deres “antirasisme” er falsk og skjuler kun nedlatende holdninger mot de fattige og “primitive”.

Fascismen må også forstås på grunnlag av samfunnets basis. Fascismen er en politisk bevegelse, og som all politikk har den et klassestempel. Den appellerer i sin form særlig til småborgerlige selveiende sjikt, men i sitt innhold, i sitt vesen, representerer fascismen borgerskapet. Fascismen er militarisert borgerlig kontrarevolusjon.

Fascismens filosofi er eklektisk, det vil si den kan bruke hvilke som helst ideer for å rettferdiggjøre seg selv. Fascismen kan komme i hinduistisk eller katolsk form, den kan framstå som “liberalistisk”, “konservativ” eller “sosialistisk”. Men innholdet er det samme, og kjennetegnes av korporativisme, tøylesløs hvit terror og en underminering av borgerlig parlamentarisme.

Korporativismen vil si en sammensmelting av stat og næringsliv, i form av “klassesamarbeid”. Hvit terror er terroren mot proletariatet, de revolusjonære og alle undertrykte. Også borgerlige demokratier bruker terror mot massene, men i fascismen blir denne systematisert i en mer brutal og tøylesløs form. Underminering av parlamentet betyr at statsmakta konsentreres i hendene på regjeringa, på den eksekutive (utførende) myndighet, og at parlamentet (den lovgivende makta) undergraves. Dette er fascisme, slik vi forstår den på grunnlag særlig av formann Gonzalos forklaring i intervjuet med El Diario i 1988. 

Den antimuslimske bevegelsen i Europa er fascistisk i den forstand at de vil fjerne muslimenes borgerlig-demokratiske rettigheter. De vil sette religionsfriheten til side. De tjener direkte den borgerlige reaksjonens interesse av å splitte massene etter religion, hudfarge og kultur, slik at proletariatet ikke forener seg mot sin felles fiende (kapitalistene). De er en del av den kulturelle kampen som løper sammen med “krigen mot terror”, der de vestlige imperialistene, særlig USA, fører krig mot muslimske land.

Kort sagt springer den antimuslimske fascismen ut av imperialismens utvikling. Den kan ikke skilles fra denne. Og den kan ikke nedkjempes fullstendig. Videre er ikke SIAN et utskudd egentlig. De står ikke for noe annet enn hva som hevdes i Frp, og som er satt fram av medlemmer av regjeringen da Frp satt i denne. Det er ingen vesensforskjell mellom SIANs politikk, og politikken som folk som Sylvi Listhaug og Kristian Tybring-Gjedde står for. Mange Frp-medlemmer har vært i SIAN. 

Tror noen at Høyre kunne gått i regjering med Frp, om denne politikken var helt fjern fra Høyres egen politikk? Har ikke Høyre, og også Arbeiderpartiet, bidratt til hetsen mot muslimer? Har de ikke skrytt av sin strenge innvandringspolitikk? Har de ikke vist bekymring over koranskoler, samtidig som de bombet det muslimske landet Libya? Har de ikke snakket om tvangsekteskap, samtidig som de okkuperte Afghanistan?

Fascismen er borgerlig reaksjon i sin desperate form. Den er kapitalismens siste skanse som forsvar mot revolusjonen. Den kommer ikke “utenfra” fra marginale grupper, den vokser fram innenfra. Den finansieres fra de mest reaksjonære i borgerskapet og den rekrutterer særlig fra militæret og politiet, samt fra filleproletariske elementer av kriminelle og leiesoldater.

Det borgerlige politiet og militærvesenet er svake for fascismen. Det har vi sett tydelig i norsk historie, og i historien til alle borgerlige land. For å si det enkelt så liker de uniformene, den “korte prosessen” og ropet om “lov og orden”. De liker ikke utskuddene i SIAN, men hatet mot proletarisk ungdom med minoritetsbakgrunn er enda sterkere. Og når fascismen får borgerlig støtte i større skala, er politivesenet tidlig ute med å stille seg selv til rådighet.

Det er ikke tilfeldig at norsk politi fortsatte omtrent som før under okkupasjonen av Norge. De stilte opp for de tyske nazistene, både når det gjaldt å pågripe kommunister og jøder. Norsk politi har en blodgjeld de enda ikke har begynt å betale ned på, for sin kollaborasjon, for overvåking og henrettelser av kommunister og for bidraget til jødeutryddelsen. Jødene fikk en hul unnskyldning for få år siden, men man må forstå at norsk politi kan og vil gå i tjeneste for den mørkeste reaksjonen igjen og igjen.

Kort oppsummert er røttene til fascisme og rasisme i den kapitalistiske (imperialistiske) samfunnsstrukturen. Det kan ikke “debatteres” vekk, like lite som man kan snakke seg vekk fra kvinneundertrykking, fattigdom eller lønnsforskjeller. Den imperialistiske staten avler rasisme, og bærer frøet til fascismen i sin grunnleggende organisering. Den imperialistiske statens voldsapparat er de som står fascismen nærmest, og vil selvsagt ikke gå mot den. Tvert om – de vil forsvare “lov og orden” på det mest borgerlige vis.

Altså kan verken rasisme eller fascisme bekjempes ved samarbeid med staten og politiet. De kan kun avskaffes om man knuser imperialismen, og for å knuse denne må massene organiseres militært under kommunistpartiets ledelse. For å stoppe fascistene her og nå må man ta i bruk de metodene som fungerer, og vi vet at antifascistisk konfrontasjon fungerer utmerka for å ødelegge fascistenes organisering. 

Samtidig må man ikke tro at fascismen kan nedkjempes endelig på denne måten, og man må forstå at når fascismen innføres i staten, så skjer ikke dette primært “utenfra” men primært “innenfra”, fra statens egne institusjoner og fra de borgerlige partiene, men da som en reaksjon mot massenes opprør og for å hindre revolusjonen. Fascismen innføres som et tegn på borgerskapets relative svakhet og krisa i det borgerlige systemet, og ikke som et “triks” for å få ting som de vil.

Vi må videre forstå at imperialismens utvikling er, som Lenin skriver, reaksjon over hele linja og på alle områder, og at utviklinga dermed tenderer i retning fascisme. Imperialismen er råtnende og døende kapitalisme, og dermed vil forråtnelsen vise seg i det borgerlige demokratiets krise, og nødvendigheten av i ta i bruk fascismen for å holde seg ved makta. Det er i dette perspektivet vi må forstå den økte represjonen i dag, økt overvåking og økt oppbygging av militærvesenet.