Etter kuppet i Chile – hva er folkets vei?

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

I anledning 11. september, dagen der vi markerer kuppet i Chile i 1973, har vi oversatt den følgende teksten fra den revolusjonære nydemokratiske avisen El Pueblo. Våre chilenske kamerater gir en kort beskrivelse av kuppet, bakgrunnen for det og hvordan Allendes regjering la grunnlaget for kuppet ved sin undertrykkelse av folkets kamp.

De henviser i teksten til den store kommunisten Luis Emilio Recabarren, som ledet stiftelsen av Chiles Kommunistiske Parti og også spilte en sentral rolle i kampen for det kommunistiske partiet i andre latinamerikanske land.

40 år etter kuppet i Chile – vi finner folkets vei ved å vende tilbake til Recabarren

Av redaksjonen for El Pueblo, 13. september 2013

Med valget som brakte Salvador Allende til presidentmakten trodde mange deler av folket at deres håp om nasjonal frigjøring og bedre livsvilkår ville materialisere seg, de trodde at de ville komme til makta. For eksempel trodde fattigbønder at Folkefronten (UP) ville gi dem jorda de jobba på; at den imperialistiske kapitalen som plyndra våre naturressurser ville kastes ut; at monopolene som kontrollerte grunnleggende deler av økonomien ville likvideres. Men, Allende-programmet leverte ikke den etterlengta revolusjonen, men var en pakke tiltak for å gi de utarma massene noen smuler.

Allende definerte seg aldri som en tilhenger av en ekte revolusjon, tvert om, han erklærte en fredelig vei til sosialismen, og han gjorde alt han kunne for å begrense folkets kamp og massenes vold. Hans militær-politiske linje var kontrarevolusjonær. Sammen med sin gjeng opportunister og revisjonister, sto han sammen med Kristendemokratene (DC), for å sikre opprettholdelsen av den gamle staten, vedtok Loven for våpenkontroll (1972), som innebar fengsel for besittelse av våpen eller eksplosiver. Denne loven sikret voldsmonopolet for den reaksjonære hæren og militsene til de store jordeierne som beveget seg innenfor loven. Historien har gjort det klart at Kristendemokratene, ved å presse på for denne loven, beredte grunnen for kuppet.

Iverksettelse av imperialistenes planer i Chile

Opposisjonen mot UP, som representerte interessene til den ikke-statlige monopolkapitalen og sto i ledtog med yankee-imperialistenes planer, organiserte det blodige kuppet 11. september 1973, og ga den fascistiske militærjuntaen kommandoen over regjeringen helt fram til 11. mars, 1990.

Under Pinochets fascistiske militærdiktatur ble yankee-imperialistenes planer tvunget på Chile i høy hastighet. De første dagene etter kuppet, la Chicago Boys (en gruppe økonomer utdannet ved Chicago-universitetet i USA) fram “El Ladrillo” på bordet for medlemmene av militærjuntaen, altså et dokument som syntetiserte de økonomiske, politiske og ideologiske prinsippene som skulle anvendes av regimet og som inneholdt særegne tiltak for å tillempe dem på forskjellige samfunnsområder. Noen av tiltakene var at høyere utdanning ikke skulle være gratis lenger, at videregående skoler skulle administreres av militæret, at pensjonssystemet skulle baseres på privat pensjonssparing, dannelsen av ISAPRES innen helsevesenet [privatisering, red.anm.], kutt i offentlige budsjetter, overføringer av jord overtatt av fattigbønder tilbake til godseierne [latifundistas], fasilitering av imperialistisk investering (plyndring), økt konsentrasjon av kapital. Kort sagt, en stor pakke av tiltak i favør imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen, de store jordeierne og det store kompradorborgerskapet knyttet til private monopoler.

Målet for kuppet var ikke å redde Chile, langt ifra. Målet med kuppet var å restrukturere Chiles gamle borgerskap-landeier-stat for at denne bedre og i større grad skulle tjene sine yankee-imperialistiske herrer. Kampen mellom Frei Montalva og den fascistiske militærjuntaen om hvem som skulle administrere den gamle staten beviser dette. For yankee-imperialismen var det mer effektivt å handle gjennom juntaen enn gjennom Kristendemokratene. Yankeene hadde allerede finansiert dette landeierpartiet, uten å få så mye igjen for det.

Den folkelige kampen og motstanden under 70- og 80-tallet

For å iverksette denne imperialistiske planen måtte den fascistiske militærjuntaen bruke hard undertrykking mot folket. De massakrerte og torturerte tusenvis av chilenere, både på landsbygda og i byene. De arresterte, kidnappa og fikk tusenvis til å forsvinne. Men som vi også vet, og som historien har vist oss, der det er undertrykking er det også opprør og når en av oss drepes så reiser mange flere seg, og det var det som skjedde. Mange ble drept, men uansett, folket gjorde alt de kunne for å gjøre motstand mot de repressive kreftene. Faktisk rapporterer folk som kjempet under 1980-tallet om at kampen og massenes folkelige motstand var enorm, og nådde et høyt nivå organisatorisk.

Under 80-tallets protestdager som ble forberedt lenge i nabolag, av barn, ungdom og voksne, ble det bygget barrikader, det ble laget molotovcocktails, det ble tømt kokende vann over carabinieri [“pacos”, red.anm.], de trakk snubletråder gjennom passasjer slik at carabinieri-soldater falt, folket væpnet seg med det de hadde for hånden. I tillegg lagde husmødre mat i store gryter for å fø de kjempende massene. Det var en stor klassesolidaritet blant folket. Landsbyboere visste hvor de skulle henvende seg om noen ble skadd, man kunne gå til en “rød prest”, hvor man fant landsby-sykepleiere med grunnleggende utstyr til hjelp, eller til et eget hus. I smugene i byene ble husdører åpnet så de som løp fra politiet kunne unnslippe arrestasjon eller komme inn for å forsvare seg selv.

Massene kjempet akkurat som de gjør i dag. De vil ha makt slik våre ungdom lengter etter det i dag og det er derfor de gikk lenger, på søken etter svaret, etter den revolusjonære utveien; makt.

I 70-åra, 80-åra og det tidlige 90-tallet fantes det organisasjoner som gjennomførte væpna aksjoner mot de repressive styrkene. Massene så på disse aksjonene med håp om å avansere revolusjonen, men organisasjonene representerte ingen revolusjonær vei. Istedenfor å forkaste den råtne og beseira politikken til UP og å se framover, så de seg håpløst tilbake. De trodde måten å bekjempe fascismen på var ved å returnere til UP-politikken og fortsette langs Allendes vei. Den eneste organisasjonen som gjorde en korrekt vurdering av UP var Revolusjonært Kommunistisk Parti (PCR), men de satte ikke vurderingen ut i live – den forble på papiret og de oppløste seg selv i 1980.

Tross alt dette, sluttet aldri massene å støtte organisasjonene som utførte væpna aksjoner mot den fascistiske militærjuntaen. Folket søkte løsningen på den fascistiske militærjuntaen i protesten og volden. Svarene søkte de også i å delta i kampen uten å tilslutte seg noen organisasjon. Men det må slås fast at også spontant og instinktivt er det rett å gjøre opprør. Selv etter “tilbakevendelse til demokrati” på 1990-tallet fortsatte massene å kjempe. Problemet var at organisasjonen for å lede kampen fram til å erobre makta ikke fantes. Det fantes ikke noe ekte kommunistisk parti.

Folkets vei; Tilbake til Recabarren

I dag, 40 år etter kuppet, er det mange lærdommer folket har kunnet trekke. Det er grunnleggende å forstå nødvendigheten av revolusjonær vold og å organisere proletariatet i et militarisert kommunistisk parti som kan lede initieringen og utviklingen av folkekrigen.

Uten å trekke lærdommer, uten å lære fra seire og nederlag – særlig fra nederlag – er det umulig å bevege seg framover og kjempe mot imperialismen og opportunismen. Å fortsette å se nostalgisk på UP eller å kritisere UP men å løfte fram andre lignende typer som Morales, Chávez-Maduro og Correa, er å stille seg i ledtog med opportunistene.

De fattige på landsbygda og i byen har ingen annen måte å befri seg selv på enn å gjøre revolusjon, og i Chile betyr revolusjon at man tar opp igjen og utvikler Recabarren videre. Å gå tilbake til historien til folkets kamp, forstå at vi ikke er de første, at vi er her takket være at andre kjempet. Å utvikle betyr å lyse opp dagens og framtidas kamper med lyset av den vitenskapelige ideologien til proletariatet, å feie vekk imperialismen, storborgerskapet og godseierne og samtidig kjempe ustoppelig mot opportunister og revisjonister.

Å vende tilbake til og utvikle Recabarren videre er, på konkret vis, å promotere rekonstitueringen av det kommunistiske partiet som ble stiftet av Recabarren i 1922 og å initiere den høyeste formen for folkets og arbeiderklassens kamp; folkekrigen.