Av en kommentator for Tjen Folket Media.
General Haftar og Tubruk-regjeringen øst i Libya drev tidligere i år en kampanje der de nærmet seg makta i hele landet og sto i Tripolis’ forstader, men er siden drevet på defensiven og Tripoli-regjeringen vest i Libya har vunnet nye områder.
Bak Tubruk-regjeringen (House of representatives) og general Haftar står Russland, Egypt og De forente arabiske emirater. Det russiske leiesoldatfirmaet Wagner-gruppen er tungt inne. Nå truer Egypt med å gå direkte inn på Tubruks side. Også Frankrike og Italia gir en form for støtte til Tubruk, som følge av gunstige avtaler med disse.
Tripoli-regjeringen på sin side er anerkjent av FN (USA) og har tung støtte fra USAs vasallstat Tyrkia.
Egypt seeks support of Libya tribes amid threat of intervention
Aljazeera skriver at Egypt truer med å gå direkte inn i krigen om Libya, og at de vil trene libyske militser for deltagelse i denne krigen. Den store motstanderen for Egypt er den regionale rivalen Tyrkia. De skriver også at Egypts president el-Sisi var vertskap i juli for Libyas Øverste Stammeråd, der sjeiker og “eldste-menn” møttes til konferanse på et hotell i Kairo, organisert av Egypts etterretningstjenester. Stammerådet ga uttrykk for ønske om full militær støtte fra Egypt, samt nye og bedre våpen.
Kampene i Libya handler åpenbart hovedsakelig om de enorme oljereservene i landet. Libya er blant Afrikas fremste oljeprodusenter. Både det å skaffe tilgang til disse og gunstige avtaler, og å hindre konkurrenter i å få dette, spiller inn. For Tyrkia (USAs vasall) er Libya strategisk viktig med tanke på kontroll over havområder. For Italia er landet viktig som buffer mot flyktninger fra Afrika, som forsøker å krysse Libya og deretter Middelhavet for å gå i land i Italia.
E24 skrev i juni om at russiske leiesoldater overtok et oljefelt i Libya, som i utgangspunktet var kontrollert av Tripoli-regjeringens statlige oljeselskap og en rekke europeiske petroleumsgiganter – deriblant norske Equinor. Norge gir forøvrig stor støtte til den libyske kystvakten som stopper flyktninger som forsøker å krysse Middelhavet, men sannsynligvis går staten i pluss med tanke på inntektene fra oljeutvinning i landet.
En kommentator sier til Aljazeera at proxy-krigen i Libya har involvert svært mange store og små utenlandske makter, men at disse nå stort sett er spilt utover sidelinjen og at de store nøkkelspillerne som står tilbake er Tyrkia og Russland. Vi presiserer at Tyrkia må forstås som USAs forlenga arm, og dermed er rivaliseringen klar – yankee-imperialisme står mot russisk imperialisme.
I likhet med Syria var situasjonen før borgerkrigen at landet var under hovedsakelig russisk dominans, men også med mange avtaler i Europa. Yankee-intervensjonen har i Libya lyktes med å avsette Russlands allierte (Gaddafi), men de har ikke evnet å etablere fullstendig kontroll i landet.
Forøvrig må det bemerkes følgende om Egypt:
For det første var Egypt lenge en koloni under britisk imperialisme. Frankrike under Napoleon forsøkte å legge Egypt under seg, ved å rive landet løs fra osmansk (ottomansk – det vil si tyrkisk) kontroll på 1800-tallet. Etter dette kom britene inn og Egypt var formelt britisk koloni fra 1882 til 1956.
For det andre er Storbritannia fortsatt den største utenlandske investoren i Egypt – det vil si imperialisten med størst kapitaleksport til Egypt, eller med andre ord, de som profiterer mest på Egypt. Dette kommer særlig til uttrykk i at det britiske oljeselskapet BP er et av de største utenlandske selskapene i Egypt.
Egypt er også under yankee-imperialistisk dominans, men det er rivalisering mellom stormaktene og en tilstand av både samarbeid og konkurranse. Offisielt ønsker Storbritannia en varig våpenhvile og kompromisser i Libya slik situasjonen er nå, men vektlegger særlig tungt at oljeeksporten må fortsette og at oljeembargoen må løftes.
Det britiske oljeselskapet BP har virksomhet i Libya. Det samme har norske Equinor, russiske Lukoil, franske Total, USAs Chevron og ExxonMobil med flere. Tyrkia jobber iherdig med å utvide sin petroleumsvirksomhet i Libya i samarbeid med Tripoli-regjeringen.
Samtidig er det tilløp til opptøyer og protester rundt om i Libya, mot de forverrede levekårene. Det er også en rekke væpna grupper som ikke er underlagt verken regjeringen i Tripoli eller regjeringen i Tubruk, blant annet enkelte såkalte tuareg-militser. Massene vil ha alle imperialistene ut, samtidig som de korrupte byråkratborgerne, kompradorborgerne og klanlederne forhandler vekk landets ressurser til utenlandske imperialister.
Det er åpenbart at kaoset og vanstyret i Libya er imperialistenes ansvar, slik det er i hele den tredje verden. Bare nydemokratisk revolusjon under kommunistisk ledelse kan redde Libya.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.