Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Nettavisen har intervjuet Mímir Kristjánsson, som i fjor ble valgt inn i kommunestyret i Stavanger for Rødt, hvor han også er lokallagsleder. Nå ønsker han å bli førstekandidat til stortingsvalget i Rogaland i 2021. Han er ikke valgt til dette ennå, men i intervjuet hevder han selv å ha gode sjanser.
I intervjuet avslører han klart og tydelig den sosialdemokratiske politikken Rødt står for. Kristjánsson regnes til høyresiden i Rødt, og sånn sett er ikke det han sier veldig overraskende. Men det han sier og står for er helt klart Rødts framtid, og den veien partiet har gått gjennom flere år.
Einar Gerhardsen som forbilde
Politikken Kristjánsson tar til orde for er et forsøk på å distansere seg fra fortiden til Rødt, altså SUFs brudd med SF i 1969 og utviklingen av ML-bevegelsen på 1970-tallet, for å etablere en ny myte. Det er i det gamle og klassiske sosialdemokratiet at Kristjánsson finner myten som passer, og ønsker å gjøre seg selv til arvtager etter antikommunisten Einar Gerhardsen. Gerhardsen som i sin tid pekte ut Norges Kommunistiske Parti som den fremste fienden av den norske staten i “Kråkerøytalen”. Gerhardsens regjering ledet deretter an i en voldsom forfølgelse av norske kommunister, med overvåking, arbeidsforbud, trakassering, eksklusjoner fra fagbevegelsen og hets.
Gerhardsen fikk de såkalte beredskapslovene vedtatt, lover som er til for å lovlig kunne innføre fascistiske repressive tiltak under krig eller “trussel om krig”. Kommunistpartiet og Sovjetunionen var uttalte mål for disse lovene. Han tok også Norge inn i en formell allianse med andre imperialistiske stater, under USAs udelte lederskap, i form av NATO. I 1952 ble de to fascistiske statene Hellas og Tyrkia innlemmet i alliansen, et selskap AP ikke bare fant seg til rette i – AP har siden denne perioden vært en garantist for at “norsk utenrikspolitikk” med sterk allianse med USA og England skal ligge fast.
Mímir Kristjánsson viser tydelig hvor han står og sier i intervjuet at han kunnet vært med i Gerhardsens AP! Verken klappjakt på kommunister eller lojalitet mot USA-imperialismen er noen “dealbreaker” for Kristjánsson.
Kan nye politikere redde kapitalismen?
Gjennom hele intervjuet er en gjennomgående tendens at Mímir Kristjánsson ser saker som blir verre i samfunnet, og sier at han tror at han har løsningen. Han ser ikke at imperialismen i seg selv er et råtnende system, og at det med nødvendighet kommer til å bli verre så lenge den ikke avskaffes.
I intervjuet står det følgende:
– Du har ikke vært på Stortinget før, og du peker på en del problemer uten noen åpenbare løsninger. Er det løsningen vår, å bytte ut politikerne vi allerede har med nye?
– Ja, i stor grad er det løsningen på problemene våre. Ulikheten har økt kraftig siden 1989, og de aller fleste anerkjenner at dette er et stort problem. Likevel øker den hvert eneste år.
Han blir også sitert med denne uttalelsen:
– Vi trenger en ny start og at noen røsker opp i det som har blitt et satt og elitedominert politisk miljø. Einar Gerhardsen hadde snudd seg i graven om han hadde sett hva norsk politikk har blitt redusert til, i et hav av sex-skandaler og feilaktig utfylte reiseregninger.
Kristjánsson avslører åpent den reformistiske linja, som i praksis dominerer Rødt. En politikk som fra begynnelsen er dødfødt og aldri kan gi frukter for andre en borgerskapet. Han tåkelegger hvem som egentlig har makta i samfunnet. Han snakker om et “elitedominert politisk miljø”, og vil bytte ut politikerne. Han forstår ikke at det er borgerskapet som har og alltid kommer til å ha makta på stortinget og i den gamle staten. Også når politikere byttes ut.
I intervjuet nevner han at det er for mange yrkespolitikere og for få som kommer fra industrien, varehandelen eller har startet egen bedrift. Samtidig vedgår han at han selv ikke er fra arbeiderklassen. Kristjánsson får lønn som politiker i Stavanger og har også publisert 8 bøker og jobbet som journalist og nyhetssjef i Klassekampen. Han ser med andre ord en del av problemet med stortinget og klasse, men innbiller seg at det er noe som bare kan justeres på med å få andre inn, at det ikke handler om den nåværende statens klassekarakter og som er umulig å endre.
Saken er den, at om hele Stortinget besto 100 prosent av renholdere, barnehageassistenter og industriarbeidere, så hadde ikke det endret noe som helst på statens klassekarakter. Den virkelige staten er byråkratiet og militæret, og disse tjener uansett borgerskapet, ingen andre. Det er slik de er bygget opp helt fra begynnelsen, det er deres indre vesen, og de har sin indre dynamikk som sørger for at de bevarer denne essensen.
Med et råttent system kan Rødt bare levere råtten politikk
Det kan godt være at gamle sosialdemokrater hadde snudd seg i graven av dagens virkelighet, men verken disse eller Mímir Kristjánsson kan endre på denne virkeligheten, som med tankens kraft alene. Kristjánsson peker på at ulikheten har økt hvert år siden 1989, og på en politikk preget av konstante skandaler. Realiteten er at imperialismen er råtnende og det vil bare bli verre. Folks velferd må derfor angripes. Også skandaler er et uttrykk for et politisk system som står på mer og mer gyngende grunn. Den allmenne krisa i imperialismen kommer til uttrykk i alle sektorer, i form av krise innen økonomi, kultur og politikk.
Politikere som lover overfor folket å snu denne trenden lyver for seg selv og for massene! Systemet er ikke til å redde, selv ikke “venstrebølger” har kunnet redde folk fra de stadige forverringene av levekårene i mange land. Det eneste politikerne kan gjøre, uansett om de kaller seg borgerlige eller sosialistiske, er å administrere angrepene på folks velferd på den ene sida og den økende represjonen mot de kjempende massene på den andre sida.
Rødt-politikere har allerede vist, nå senest i forbindelse med kampene mot SIAN, at de er mer enn villige til å stå for represjon og å bevare den borgerlige “lov og orden”. Så fort de blir støtteparti for en AP-regjering så vil vi få se at de også er villige til å administrere velferdskutt og økte skattebyrder for massene. På lokalt politisk plan er de allerede i gang med dette.
Mímir Kristjánsson peker på noen kamper der folk har tatt politikerne på senga og nevner bompengeopprøret og motstand mot vindkraft. Men han nevner ikke at både Rødt og partiet “Folkeaksjonen nei til mer bompenger” har inngått en samarbeidsavtale med flere rødgrønne partier i Stavanger, og at disse opprettholder bompengeringen massene har kjempet hardt mot! Politikerne kan kritisere slike saker for å vinne stemmer, men i praksis kommer de etter valget bare til å administrere disse angrepene på folks velferd.
Mímir Kristjánsson viser også at sjåvinismen får fotfeste i Rødt. Han synes det er for mange innvandrere i noen deler av Oslo. Dette er bydelene hvor fascistene har forsøkt å trenge seg inn denne sommeren for å trakassere folk med innvandrerbakgrunn – hovedsakelig muslimer. Lokalbefolkningen har svart med kamp mot politiet og fascister, men Kristjánsson går heller hen og bruker samme retorikk som rasistene. Han sier:
– Det tok altfor mange år før politikerne så de problematiske sidene ved innvandringspolitikken i Norge, og man endte for eksempel opp med en altfor stor innvandrertetthet i noen deler av Oslo.
For det første må dette vekke avsky i eget parti blant de som brenner for antirasismen. For det andre blir dette, når vi legger det ihop med Kristjánssons engasjement for å gjenopplive sosialdemokratiske lik (Tranmæl og Gerhardsen) og for en “nasjonal vekkelse”, en uhyre reaksjonær, rødbrun smørje. Kamerater som vil forstå mer av hvor dette kommer fra, bør lese Marx’ og Engels’ kritikk av den reaksjonære sosialismen i Det kommunistiske manifest.
Si nei til Rødt og ja til revolusjon!
Kristjánsson tilhører høyrefløyen i Rødt. Det er sikkert flere partimedlemmer som vrir seg i godstolen når han snakker om Gerhardsens vendinger fra graven. Men dette er veien Rødt har gått hele veien, en vei AKP(m-l) slo inn på for førti år siden. Kristjánsson er en av de i Rødt som har forstått fullt ut at Rødt må gå enda lenger på denne veien for å få komme nærmere regjeringsposisjon. Men Rødt kan aldri redde dette systemet eller gjøre imperialismen bedre for massene.
Virkelige revolusjonære må kaste vekk illusjonene om Rødt, og organisere seg å kjempe for revolusjon. De som ikke tror det er mulig bør åpne øynene for kampene som pågår. Folk har kjempa flere slag mot politi og fascister i gatene med større kraft enn tidligere denne sommeren, i Oslo ble de møtt av Rødt-medlemmer som beskyttet politi og fascister. Folk har demonstrert mot og sabotert bompengestasjonene som Rødt er med å administrere.
Systemet er råtnende, og blir mer og mer klar for å kunne knuses gjennom revolusjon for hvert år som går og massene blir mer og mer villige til kamp. Men Rødt ser ingen håp i de kjempende massene og revolusjon, og vil heller holde tilbake massene for å sikre seg en framtid i ett system som ikke har noen framtid!
Nettavisens oppslag:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.