Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.


Proletarer i alle land, foren dere!
Nye oppgaver og nye krefter
Februar 1905
Utviklinga av en massebevegelse blant Russlands arbeiderklasse i forbindelse med utviklinga av sosialdemokratiet1 kjennetegnes med tre betydelige sprang. Det første var overgangen fra begrensa propaganda-sirkler til brei økonomisk agitasjon blant massene. Det andre var overgangen til politisk agitasjon i stor skala og til åpne gatedemonstrasjoner. Det tredje var overgangen til faktisk borgerkrig, til direkte revolusjonær kamp, til det væpna folkelige opprøret. Hver av disse overgangene ble forberedt, på den ene sida av sosialistisk tenkning, som hovedsakelig arbeida i ei retning, og på den andre sida, av de dyptgående forandringene som hadde skjedd i livsvilkårene og hele mentaliteten til arbeiderklassen, så vel som av kjensgjerningen at stadig breiere lag av arbeiderklassen ble vekka til mer bevisst og aktiv kamp. Noen ganger skjedde disse forandringene umerkelig, proletariatet samla kreftene sine bak kulissene på en sensasjonell måte, slik at de intellektuelle ofte tvilte på den varige kvaliteten og livskrafta til massebevegelsen. Deretter skjedde et vendepunkt, og hele den revolusjonære bevegelse ville, tilsynelatende plutselig, reise seg til et nytt og høyere stadium. Proletariatet og dens fortropp, sosialdemokratiet, ble stilt overfor nye praktiske oppgaver å håndtere, nye krefter sprang fram, tilsynelatende rett opp fra bakken, krefter som ingen kunne forestilt seg at eksisterte rett før vendepunktet. Men alt dette skjedde ikke med ei gang, uten ustøhet, uten kamp mellom strømningene i den sosialdemokratiske bevegelsen, uten tilbakefall til utslitte synspunkter som lenge var betrakta som døde og begravde.
Sosialdemokratiet i Russland går igjen gjennom en slik periode med ustøhet. Det var ei tid da den politiske agitasjonen måtte bryte seg gjennom opportunistiske teorier, da det var frykta at vi ikke kunne hamle opp med de nye oppgavene, da overdreven bruk av adjektivet «klasse», eller en baktroppsforståelse av partiets innstilling til klassen ble brukt til å rettferdiggjøre kjensgjerninga at sosialdemokratene hang etter proletariatets krav. Bevegelsens retning har feid bort alle disse kortsiktige bekymringer og tilbakeliggende synspunkter. Det nye oppsvinget i dag ledsages ennå en gang, sjøl om det skjer i en noe annerledes form, av en kamp mot utdaterte sirkler og strømninger. Tilhengerne av Rabocheye Dyelo2 har fått nytt liv i tilhengere av nye Iskra3. For å tilpasse vår taktikk og organisasjon til de nye oppgavene, må vi overvinne motstanden fra opportunistiske teorier om «en høyere type demonstrasjon» (planen for Zemstvo-kampanjen) eller «organisasjon som prosess». Vi må bekjempe den reaksjonære frykta for opprørets «rette tid» eller frykta for det revolusjonær-demokratiske diktaturet til proletariatet og bondestanden. Enda en gang brukes overdreven (og ofte veldig tåpelig) gjentagelse av ordet «klasse» og forringelse av partiets oppgaver når det gjelder klassen, for å rettferdiggjøre at sosialdemokratene henger etter proletariatets krav. Parola «arbeidernes uavhengige aktivitet», blir igjen misbrukt av folk som tilber de lavere aktivitetsformene og ignorerer de høyere formene for virkelig sosialdemokratisk uavhengig aktivitet, det virkelige revolusjonære initiativet til proletariatet sjøl.
Det er ikke den minste tvil om at bevegelsen i løpet av sin kurs enda en gang vil feie til side disse gjenlevninger av utdaterte og livløse synspunkter. Ei sånn opprydding bør ikke reduseres til å bare avvise gamle feil, men langt viktigere, den bør ta form av revolusjonær konstruksjon for å oppfylle de nye oppgavene, for å trekke disse nye kreftene, som nå kommer inn på revolusjonens slagmark i store masser, til partiet vårt og å ta dem i bruk. Det er disse spørsmåla om revolusjonær konstruksjon som bør være hovedtema for drøftingene på den kommende tredje partikongressen. Alle partimedlemmene våre bør konsentrere det lokale og generelle arbeidet sitt rundt disse spørsmåla. Når det gjelder de nye oppgavene som konfronterer oss, har vi snakka i generelle vendinger om disse ved mer enn ei anledning. De består i å utvide vår agitasjon til nye lag av de fattige i byene og på landet, å bygge opp en breiere, mer fleksibel og sterkere organisasjon, å forberede opprøret og bevæpne folket, og med dette formålet, komme til enighet med de revolusjonære demokratene. At nye krefter har oppstått for å oppfylle disse oppgavene tydeliggjøres desto mer av rapportene om generalstreiker i hele Russland, om streikene og den revolusjonære stemninga blant ungdommen, blant den demokratiske intellektuelle eliten generelt og til og med blant mange deler av borgerskapet. Eksistensen av disse enormt friske kreftene og den positive forsikringa om at bare en liten del av hele det enorme lager av brennbart materiale blant arbeiderklassen og bondestanden så langt er blitt påvirka av den enestående revolusjonære gjæringa i Russland, er et sikkert løfte om at de nye oppgavene med nødvendighet kan og vil bli oppfylt. Det praktiske spørsmålet vi står ovenfor nå, først, er hvordan bruke, lede, forene og organisere disse nye kreftene, hvordan fokusere sosialdemokratisk arbeid på dagens nye, høyere oppgaver uten et øyeblikk å glemme de gamle, ordinære oppgavene som vil fortsette å konfrontere oss, så lenge den kapitalistiske utnyttingas verden fortsetter å eksistere.
For å indikere flere metoder for å håndtere dette praktiske spørsmålet, begynner vi med et individuelt, men for oss svært kjennetegnene eksempel. Nylig, like før revolusjonens utbrudd, berørte liberalborgerlige Osvobozhdeniye4 (nr. 63) spørsmålet om sosialdemokratenes organisatoriske arbeid. Ved å tett følge kampen mellom sosialdemokratiets to strømninger, brukte Osvobozhdeniye hver eneste mulighet til igjen og igjen å utnytte nye Iskras tilbakevending til økonomismen, til å framheve (i forbindelse med den demagogiske pamfletten skrevet av «en arbeider») sin egen dyptfølte sympati med prinsippene for økonomismen. Denne liberale publikasjonen påpekte på korrekt vis, at pamfletten (se mer om emnet i Vperyod5 nr.2)6 innebærer en uunngåelig negasjon eller latterliggjøring av rolla til det revolusjonære sosialdemokratiet. Med henvisning til «en arbeiders» helt uriktige påstander om at den økonomiske kampen har blitt ignorert etter de ortodokse marxistenes seier, sier Osvobozhdeniye:
«Det nåværende russiske sosialdemokratiets illusjoner ligger i sin frykt for utdanningsarbeid, legale metoder, økonomisme, såkalt ikke-politiske former for arbeiderbevegelsen, og i sin mangel på forståelse for at bare utdanningsarbeid, legale og ikke-politiske former, kan skape et tilstrekkelig sterkt og breit grunnlag for en arbeiderklassebevegelse som virkelig vil være verdig navnet revolusjonært.»
Osvobozhdeniye oppfordrer sine tilhengere til «å sjøl ta initiativet til å bygge opp en fagbevegelse», ikke i opposisjon til sosialdemokratiet, men hånd i hånd med det. Og den trekker en parallell mellom denne situasjonen og den som herska i den tyske arbeiderbevegelsen under virkninga av Unntaksloven mot sosialistene.7
Dette er ikke stedet å behandle denne analogien, som er helt feilaktig. I første omgang er det nødvendig å igjen fastslå sannheten om sosialdemokratenes innstilling overfor arbeiderklassebevegelsens legale former. «Legaliseringa av de ikke-sosialistiske og ikke-politiske arbeiderforbundene i Russland er alt begynt», skreiv vi i 1902 i Hva må gjøres?8 «Og fra nå av kan vi ikke la være å regne med denne nye strømninga.» Hvordan skal vi regne med den? – spørsmålet reises der, og besvares av ei henvisning til behovet for å avsløre ikke bare Subatov-folkets teorier, men også alle liberale, harmoniske taler om «klassesamarbeid». (I sin invitasjon til samarbeid med sosialdemokratiet anerkjenner Osvobozhdeniye fullt ut den første oppgaven, men ignorerer den andre.) «Men å gjøre alt dette», fortsetter heftet, «betyr slett ikke at vi glemmer at til sjuende og sist gagner ei legalisering av arbeiderbevegelsen nettopp oss og ikke Subatov-folkene». Ved å avsløre subatovismen og liberalismen på offentlige møter, skiller vi klinten fra hveten. «Hveten, det er arbeidet med å gjøre enda breiere arbeiderlag, også de mest tilbakeliggende arbeiderlag, oppmerksomme på de sosiale og politiske spørsmåla, det er å fri oss, de revolusjonære, fra slike funksjoner som etter sin karakter er legale (spredninga av legale bøker, hjelpefond osv.) og hvis utvikling uunngåelig vil gi oss større og større agitasjonsmateriale.»
Det følger klart av dette at om noen lider av en «illusjon» med hensyn på spørsmålet om å «frykte» bevegelsens legale former, så er det Osvobozhdeniye. Langt fra å være redd disse formene, påpeker det revolusjonære sosialdemokratiet tydelig at det eksisterer både klint og hvete i dem. Osvobozhdeniye argumenter tjener derfor bare til å skjule de liberales virkelige (og begrunna) frykt for at det revolusjonære sosialdemokratiet vil avsløre liberalismens klassekarakter.
Men det som interesserer oss mest ut fra våre nåværende oppgavers synspunkt, er spørsmålet om å avløse de revolusjonære fra noen av funksjonene deres. Det faktumet at vi nå opplever revolusjonens begynnelse gjør dette til et særdeles aktuelt og betydelig spørsmål. «Jo mer energisk vi fører den revolusjonære kampen, desto mer tvinges regjeringa til å legalisere en del av det faglige arbeidet og dermed fri oss fra en del av vår byrde», sa vi i Hva må gjøres?9 Men den energiske revolusjonære kampen avløser oss fra «en del av vår byrde» på mange flere måter enn denne. Den nåværende situasjonen har gjort mer en bare å «legalisere» mye av det som før var illegalt. Den har utvida bevegelsen i så stor grad at mange ting som ble vurdert og faktisk var innafor de revolusjonæres rekkevidde, uavhengig av regjeringas legalisering, nå har trådt inn på praksisens område, har blitt vanlig og tilgjengelig for massene. Hele sosialdemokratiets historiske utvikling kjennetegnes av at den i møte med alle hindringene har fått økende handlefrihet, til tross for tsaristiske lover og polititiltak. Det revolusjonære proletariatet omgir seg faktisk med en viss atmosfære som er utenkelig for regjeringa, av sympati og støtte, både innafor arbeiderklassen og innafor andre klasser (som selvfølgelig bare er enige i en liten del av arbeiderklassedemokratenes krav). I bevegelsens første etapper måtte en sosialdemokrat utføre en hel del av nærmest kulturelt arbeid, eller konsentrere seg utelukkende om økonomisk agitasjon. Nå flyttes disse funksjonene, én etter én, over i henda på nye krefter, til breiere lag, som slutter seg til bevegelsen. De revolusjonære organisasjonene har mer og mer konsentrert seg om å utføre funksjonen til den virkelige politiske ledelsen, funksjonen til å trekke ut sosialdemokratiske konklusjoner fra arbeidernes protester og folkets misnøye. I begynnelsen måtte vi lære arbeiderne ABC, både bokstavelig talt og i overført forstand. Nå har standarden for politisk kunnskap blitt heva så enormt at vi kan og bør konsentrere all vår innsats på de mer direkte sosialdemokratiske målene, som sikter mot å gi den en organisert retning i den revolusjonære strømmen. Nå gjør de liberale og den legale pressa en hel del av det «forberedende» arbeidet som vi hittil har måtte brukt så mange krefter på. Nå har den åpne propagandaen for demokratiske oppfatninger og krav, som ikke lengre forfølges av den svekka regjeringa, spredt seg så breit at vi må lære å justere oss sjøl ut fra de helt nye utsiktene til bevegelsen. Naturligvis er det både klint og hvete i dette forberedende arbeidet. Naturligvis vil nå sosialdemokratene være nødt til å vie mer oppmerksomhet på å bekjempe de borgerlige demokratenes innflytelse på arbeiderne. Men nettopp dette arbeidet vil ha mye mer virkelig sosialdemokratisk innhold enn våre tidligere aktiviteter, som hovedsakelig hadde som mål å vekke de politisk ubevisste massene.
Jo mer folkebevegelsen sprer seg, dess tydeligere vil de forskjellige klassenes sanne natur bli avslørt, og dess mer presserende vil partiets oppgave med å lede klassen bli, i å bli dets organisator, i stedet for å halte etter i begivenhetenes haleheng. Jo mer den revolusjonære uavhengige aktiviteten av alle slag utvikler seg overalt, dess mer opplagt vil hulheten og galskapen i Rabocheye Dyelo floskler bli, som så ivrig tas opp av det nye Iskras tilhengere, om uavhengig aktivitet generelt, dess viktigere vil betydninga av sosialdemokratisk uavhengig aktivitet bli, og dess større vil kravene som begivenhetene reiser overfor vårt revolusjonære initiativ bli. Jo breiere samfunnsbevegelsens nye strømninger blir, dess større blir viktigheten av en sterk sosialdemokratisk organisasjon som er i stand til å skape nye kanaler for disse strømningene. Jo mer den demokratiske propagandaen og agitasjonen som utføres uavhengig av oss virker til vår fordel, dess større blir betydninga av en organisert sosialdemokratisk ledelse for å sikre arbeiderklassens uavhengighet fra borgerlige demokrater.
En revolusjonær epoke er for sosialdemokratene det samme som hva krigstid er for en hær. Vi må utvide kadrene i hæren vår, vi må utvikle dem fra fredsstyrker til krigsstyrker, vi må mobilisere reservene, innkalle de som har vært på permisjon, og danne nye støttekorps, enheter og hjelpetropper. Vi må ikke glemme at vi i krig nødvendigvis og uunngåelig må innfinne oss med mindre trente erstatninger, at vi ofte må erstatte offiserer med menige soldater, og fremskynde og forenkle forfremmelsen av soldater til offisersrang.
Hvis vi beveger oss vekk fra metaforene, er det slik at vi må øke medlemsmassen i alle parti- og partitilknytta organisasjoner betydelig for å være i stand til å til en viss grad holde tritt med strømmen av folkelig revolusjonær energi som har blitt hundrefoldig styrka. Det sier seg sjøl at dette ikke betyr at konsekvent trening og systematisk opplæring i de marxistiske sannhetene skal settes i skyggen. Imidlertid må vi huske på at i den nåværende tida fester det seg hva trening og utdanning gjelder langt større betydning til de militære operasjonene, som lærer opp de utrente nøyaktig og fullstendig etter vår ånd. Vi må huske at vår «doktrinære» trofasthet til marxismen nå forsterkes av de revolusjonære begivenhetenes marsj, som overalt leverer konkrete erfaringer til massene og at alle disse erfaringene fullstendig bekrefter vår lære. Vi snakker derfor ikke om å forlate vår lære, eller å fire på vår mistroiske og mistenksomme holdning til de ulne intellektuelle og åndsforlatte revolusjonære. Tvert imot. Vi snakker om nye metoder for å undervise i vår lære, som det ville være utilgivelig for en sosialdemokrat å glemme. Vi snakker om viktigheten i dag ved å bruke de konkrete lærdommene fra de store revolusjonære begivenhetene til å utbre — ikke til studiesirkler, som før i tida, men til massene — våre gamle «dogmatiske» lærdommer, som f.eks. at det er nødvendig i praksis å forbinde terror med massenes opprør, eller at man bak det utdanna russiske samfunnets liberalisme må være i stand til å kunne skjelne klasseinteressene til borgerskapet vårt (jfr. polemikkene våre med de sosialrevolusjonære om dette spørsmålet i Vperyod nr. 3).10
Dermed er det ikke et spørsmål om å redusere vår sosialdemokratiske nøyaktighet og vår ortodokse uforsonlighet, men om å styrke begge gjennom nye veier, gjennom nye treningsmetoder. I krigstid bør rekrutter få sine treningsleksjoner direkte fra militære operasjoner. Så grip de nye treningsmetodene mer dristig, kamerater! Fremad, og organiser flere og flere tropper, send dem i kamp, rekrutter flere unge arbeidere, utvid alle partiorganisasjoners normale rammer, fra komiteer til fabrikkgrupper, fagforeninger og studentsirkler! Husk på at ethvert øyeblikks forsinkelse i denne oppgava, vil havne i hendene på sosialdemokratiets fiender. For de nye strømningene søker et umiddelbart utløp, og hvis de ikke finner en sosialdemokratisk kanal, vil de strømme inn i en ikke-sosialdemokratisk kanal. Husk på at ethvert praktisk skritt i den revolusjonære bevegelsen uunngåelig gir de unge rekruttene en leksjon i sosialdemokratisk vitenskap. For denne vitenskapen er basert på en objektiv, korrekt vurdering av de forskellige klassenes styrker og tendenser, mens revolusjonen sjøl ikke er annet enn tilintetgjørelsen av de gamle overbygninger og de forskjellige klassenes uavhengige aksjoner, der enhver kjemper om å reise den nye overbygninga på sin egen måte. Men reduser ikke vår revolusjonære vitenskap til den rene boklærdommens nivå, ikke vulgariser den med usle fraser om taktikk-som-prosess og organisering-som-prosess, med fraser som sikter til å rettferdiggjøre forvirring, vakling og mangel på initiativ. Gi mer spillerom til alle de forskjellige gruppene og kretsenes forskjellige virksomhet, ved å huske på at bortsett fra vår tilråding og uavhengig av dette, vil den ubarmhjertige nødvendighet av de revolusjonære hendelsers marsj, holde dem på den korrekte veien. Det er en gammel maksime at i politikk må man ofte lære av fienden. Og i revolusjonære øyeblikk påtvinger fienden oss alltid korrekte konklusjoner på en særdeles lærerik og hurtig måte.
For å oppsummere må vi forene den voksende bevegelsen, som er økt med hundre ganger, med arbeidets nye tempo, med den friere atmosfæren og det breiere arbeidsfeltet. Arbeidet må tildeles et helt annerledes omfang. Fokuset for treningsmetodene bør flyttes fra fredelig instruksjon til militære operasjoner. Unge kjempere bør rekrutteres mer dristig, breiere og hurtigere inn i rankene av alle og hver eneste type av våre organisasjoner. Hundrevis av nye organisasjoner bør opprettes til dette formålet, uten et øyeblikks forsinkelse. Ja, hundrevis – det er ingen overdrivelse, og ikke la noen si meg at det er «for seint» å håndtere en såpass brei organisatorisk oppgave nå. Nei, det er aldri for seint å organisere. Vi må utnytte den friheten vi får av loven og friheten vi erobrer til tross for loven, til å styrke og øke antallet av partiets organisasjoner av alle typer. Uansett hva som blir revolusjonens retning eller resultat, uansett hvor tidlig den kan kontrolleres av en eller annen omstendighet, vil alle dens virkelige oppnåelser bare bli sikre og pålitelige så lenge proletariatet er organisert.
Parola «Organiser dere!», som flertallets tilhengere ønsket å proklamere i full formulering på den II. partikongressen, må nå brukes øyeblikkelig. Hvis vi ikke lever opp til å vise dristig initiativ med å opprette nye organisasjoner, må vi erklære grunnløst påstanden om en fortroppsrolle. Hvis vi stopper hjelpesløst opp foran komiteenes, gruppenes, møtenes og sirklenes oppnådde grenser, former og rammer, vil vi bare bevise vår egen handlingslammelse. Tusenvis av sirkler dukker opp overalt, uten vår hjelp, uten noe definert program eller mål, simpelthen under hendelsenes vekt. Sosialdemokratene må gjøre det til sin oppgave å etablere og styrke direkte kontakt med størst mulig antall av disse sirklene, å assistere dem, å gi dem fordelen av egen kunnskap og erfaring, å vekke dem med eget revolusjonært initiativ. La alle disse sirklene, utenom de som har erklært seg ikke-sosialdemokratiske, enten direkte tre inn i partiet eller rette seg etter partiet. I sistnevnte tilfelle må vi ikke forlange at de aksepterer programmet vårt eller nødvendigvis trer inn i organisatoriske relasjoner med oss. Kampånden deres og sympatien for det internasjonale, revolusjonære sosialdemokratiets sak er i seg sjøl tilstrekkelig, så lenge sosialdemokratene arbeider effektivt iblant dem, for at disse sympatisørkretsene under vekta av hendelsene kan omdannes til først demokratiske hjelpere og deretter overbeviste medlemmer av arbeiderklassens sosialdemokratiske parti.
Det er masser av folk og vi mangler folk. Denne motsigelsen har lenge uttrykt motsigelsene mellom det sosialdemokratiske partiets organisatoriske liv og organisatoriske behov. I dag er denne motsigelsen mer fremtredende enn noensinne før; vi hører ofte følelsesladde appeller fra alle sidene om nye krefter, klager over mangelen på krefter i organisasjonene, samtidig med at vi overalt har utallige tilbud om tjeneste, en vekst i de unge kreftene, særlig blant arbeiderklassen. Den praktiske organisatør, som klager over mangelen på folk under slike betingelser, blir offer for den illusjonen som Madame Roland led under, da hun i 1793, på den store franske revolusjonens høydepunkt, skreiv at Frankrike ikke hadde noen menn, bare dverger. Folk som snakker på denne måten ser ikke skogen for bare trær. De innrømmer at de er blendet av hendelsene, at det ikke er dem, de revolusjonære, som styrer hendelsene i sinn og dåd, men hendelsene som styrer dem og har overveldet dem. Slike organisatorer burde pensjonere seg og overlate åkeren til de yngre kreftene, som ofte gjør opp for det de mangler i erfaring med entusiasme.
Der er ingen folketørke, aldri har det revolusjonære Russland hatt så store mengder av folk som nå. Aldri har en revolusjonær klasse hatt så gode vilkår når det angår midlertidige allierte, bevisste venner og ubevisste tilhengere, som det russiske proletariat i dag har. Det er masser av folk. Alt vi behøver er å gjøre det av med baktroppsforståelser og -forskrifter, å gi all mulig plass til initiativet, til «planene» og «prosjektene», for å dermed vise oss sjøl som verdige representanter for den storslåtte revolusjonære klassen. Da vil Russlands proletariat gjennomføre hele Den store russiske revolusjonen så heltemodig som det har satt den i gang.
23. februar 1905
V. I. LENIN
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Som i alle tilfeller skal «sosialdemokratiet» her leses som synonymt med «det kommunistiske partiet». O.A.
- Arbeidersaken. O.A
- Gnisten. O.A
- Befrielse. O.A
- Fremad. O.A
- Se V. I. Lenin: «Fine Words Butter No Parsnips», 1905.
- Unntaksloven mot sosialistene ble lovfesta i Tyskland i 1878. Loven undertrykte alle organisasjonene til det sosialdemokratiske partiets, organisasjonene til arbeiderklassen og arbeiderpressa. Sosialistisk litteratur ble konfiskert; og forvisninga av sosialister begynte. Loven ble annullert i 1890 under press fra arbeiderklassens massebevegelse.
- Se V. I. Lenin: Hva må gjøres?, 1902. Kapittel IV, avsnitt B: «Dilettanteri og økonomisme».
- Se V. I. Lenin Hva må gjøres?, 1902. Fotnote til kapittel IV, avsnitt F: «Det lokale og det landsomfattende arbeid».
- 6 Se V. I. Lenin, «From Nardoism to Marxism», 1905. Første artikkel.