Denne teksten av Josef Stalin er henta fra artikkel samlinga “Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet” utgitt på norsk av Forlaget Oktober, 1978.
HØGRE- OG «VENSTRE» FOLKA I DEI NASJONALE REPUBLIKKANE OG REGIONANE
Tale om det fyrste emnet på saklista for konferansen: «Sultan-Galijev-saka»
10. juni, 1923.
Eg har teke ordet for å leggja fram ein del merknader til talane til kameratane som har hatt ordet her. Når det gjeld prinsippa som ligg i Sultan-Galijev-saka skal eg freista å taka dei opp i meldinga mi om det andre punktet på saklista.
For det fyrste – til sjølve konferansen. Ein eller annan (eg har gløymt akkurat kven det var) sa her at denne konferansen er ei uvanleg hending. Det stemmer ikkje. Slike konferansar er ikkje noko nytt for partiet vårt. Dagens konferanse er den fjerde i sitt slag som er halden etter at sovjetmakta vart skipa. Fram til byrjinga av 1919 var det halde tre slike konferansar. Tilhøva på den tida gjorde det råd for oss å kalla inn til slike konferansar. Men seinare, etter 1919, i 1920 og 1921 då vi var fullt opptekne med borgarkrigen, hadde vi ikkje tid til konferansar av dette slaget. Fyrst no når vi er ferdige med borgarkrigen, no når vi har gått djupt inn arbeidet med økonomisk oppbygging, no når sjølve partiarbeidet er vorte meir konkret, særleg i dei nasjonale republikkane og regionane, er det atter mogleg for oss å kalla inn til ein konferanse av dette slaget. Eg trur sentralkomiteen vil nytta denne metoden gong på gong for å få til full innbyrdes forståing mellom dei som set politikken ut i livet i lokalsamfunna og dei som arbeider ut denne politikken. Eg meiner at ein ikkje skulle kalla inn til slike konferansar berre frå alle republikkane og regionane, men og frå einskildregionar og -republikkar for å kunna ta meir konkrete avgjerder. Berre det kan gjera både sentralkomiteen og dei ansvarlege arbeidarane i lokalsamfunna nøgde.
Eg høyrde visse kameratar seia at eg åtvara Sultan-Galijev då eg hadde høve til å gjera meg kjend med det fyrste løyndebrevet hans, adressert til Adigamov, trur eg, som av ein eller annan grunn teier og ikkje har sagt eit ord her, sjølv om han skulle vera den fyrste som tok ordet og den som skulle ha sagt mest. Desse kameratane har klandra meg for å ha forsvart Sultan-Galijev i altfor høg grad. Det er sant at eg forsvarte han så lenge som råd, og eg såg det slik og ser det framleis slik, at det var mi plikt å gjera det. Men eg forsvarte han berre fram til eit visst punkt. Og då Sultan-Galijev gjekk ut over dette punktet vende eg meg frå han. Det fyrste løyndebrevet hans syner at han alt var ved å bryta med partiet, for tonen i brevet hans er mest kvitegardistisk – han skriv om medlemar i sentralkomiteen på ein måte som ein berre kan skriva om fiendar på. Eg møtte han tilfeldig i politbyrået der han forsvarte krava til Tatarrepublikken i samband med folkekommisariatet for jordbruk. Eg åtvara han då i eit notat eg sende han. I dette kalla eg løyndebrevet hans for eit partifiendtleg brev, og eg skulda han der for å skapa ein organisasjon av Validovslaget.(1) Eg fortalde han at dersom han ikkje slutta med illegalt partifiendsleg arbeid ville det gå han ille, og det ville ikkje verta tale om noka støtte frå meg. Han svarte, svært brydd, at eg var vorten villeidd, at han verkeleg hadde skrive til Adigamov – ikkje det som var påstått, men noko heilt anna – at han alltid hadde vore partimenneske og framleis var det, og han gav meg æresordet sitt på at han ville halda fram å vera partimenneske i framtida og. Likevel sende han eit nytt løyndebrev til Adigamov veka atter og sette han føre at han skulle ta kontakt med Basmatsji og leiaren deira, Validov og at han skulle «brenna» brevet. Heile greia var såleis skammeleg – det var reint lureri, og det tvinga meg til å bryta alt samband med Sultan-Galijev. Frå denne augneblinken vart Sultan-Galijev for meg ein mann som stod utanfor partiet, utanfor sovjeta, og eg fann det uråd å tala med han sjølv om han fleire gongar prøvde å koma til meg for å «få ein samtale» med meg. Så langt attende som i byrjinga av 1919 klandra «venstre»-kameratane meg for å støtta Sultan-Galijev, for å freista å redda han for partiet, for å ynskja å spara han, og vona at han skulle slutta å vera nasjonalist og verta marxist. Eg såg det verkeleg som mi plikt å støtta han ei tid. Det finst så få intellektuelle, så få tenkjande menneske, ja, jamvel så få lese- og skrivekunnige menneske allment i dei austlege republikkane og regionane at ein kan telja dei på fingrane. Korleis kan ein då lata vera å setja pris på dei som er? Det ville vera kriminelt å ikkje gjera alt ein kan for å redda dei folka frå Austen som vi treng, frå å rotna opp og berga del for partiet. Men det finst ei grense for alt. Og grensa i dette tilfellet var broten då Sultan-Galijev gjekk over frå det kommunistiske lægret til Basmatsji-lægret. Frå denne augneblinken eksistrerte han ikkje lengre for partiet. Det var grunnen til at han tykte betre om den tyrkiske ambassadøren enn om sentralkomiteen i partiet.
Eg høyrde eit liknande klagemål frå Sjamigulov. Det gjekk ut på at eg forsvarte Validov og prøvde å redda han for partiet trass i at Sjamigulov stod hardt på at vi skulle gjera oss ferdige med Validov med eit slag. Eg forsvarte verkeleg Validov og vona at han skulle reformera seg. Verre folk har gjort det – det veit vi frå soga til politiske parti. Eg fann at Sjamigulov si løysing av problemet var altfor enkel. Eg fylgde ikkje rådet han gav. Det er sant at eit år seinare synte Sjamigulov sin spådom seg å vera rett. Validov vart ikkje betre – han gjekk over til Basmatsji. Likevel tente partiet på at vi fekk utsett Validov si desertering frå partiet med eit år. Hadde vi gjort opp med Validov i 1918, er eg viss på at kameratar som Murtazin, Adigamov, Khalikov og andre ikkje ville ha vorte verande i rekkjene våre. (Røyst: «Khalikov ville ha vorte verande».) Kanskje ville ikkje Khalikov ha forlate oss, men ei heil gruppe kameratar som arbeider i rekkjene våre no ville ha gått ut med Validov Det var det vi tente med tolmod og framsyn.
Eg lydde til Ryskulov. og eg må seia at talen hans ikkje var heilt endefram, han var halvdiplomatisk. (Røyst: «Heilt sant!») Allment gjorde talen hans dårleg inntrykk. Eg hadde venta meir klårleik og ærlegdom frå han. Kva enn Ryskulov seier, er det openbart at han heime har to løyndebrev frå Sultan-Galijev som han ikkje har synt til nokon, og det er opplagt at han ideologisk var knytt til Sultan-Galijev. Det at Ryskulov har teke avstand frå den kriminelle sida ved Sultan-Galijev-saka og hevdar at han ikkje har noko med Sultan-Galijev å gjera når det gjeld vegen som fører til basmatsjismen, er ikkje viktig. Det er ikkje det vi er opptekne av på denne konferansen. Vi er opptekne av dei Intellektuelle, ideologiske banda til Sultan-Galijevismen. At det fanst slike band mellom Ryskulov og Sultan-Galijev er openbart, kameratar. Ryskulov sjølv kan ikkje nekta for det. Er det ikkje på høg tid at han her, frå denne talarstolen, endeleg bryt uttrykkjeleg og utan atterhald med Sultan-Galijevismen? Ser ein slik på det, var Ryskulov sin tale halvdiplomatisk og ikkje god nok.
Enbajev heldt og ein diplomatisk og uærleg tale. Er det ikkje sant at Enbajev og ei gruppe tatariske ansvarlege arbeidarar, som eg ser på som strålande praktiske menneske trass i at dei er ideologisk ustøe, etter at Sultan-Galijev var arrestert, sende eit krav til sentralkomiteen om at han måtte sleppast fri straks, gjekk fullt og heilt god for han og ymta om at dokumenta som var tekne frå Sultan-Galijev ikkje var ekte? Er ikkje dette ei kjensgjerning? Men kva synte etterforskinga? Ho avslørte at alle dokumenta var ekte. At dei var ekte, vedgjekk Sultan-Galijev sjølv. Han gav faktisk meir opplysningar om syndene sine erm det som står i dokumenta. Han vedgjekk sjølv at han var skuldig, og etter at han hadde tilstått, angra han. Er det då ikkje openbart at Enbajev etter alt dette burde ha vedgått feila sine uttrykkjeleg og utan atterhald og brote med Sultan-Galijev? Men Enbajev gjorde ikkje det. Han fann seg eit høve til å tala nedsetjande om «venstre-folka», men ville ikkje, slik ein kommunist gjer det, bryta fullt og heilt med Sultan-Galijevismen, med avgrunnen Sultan-Galijev hadde hamna i. Tydeleg nok trudde han at diplomati skulle berga han.
Talen til Firdevs var diplomati frå ende til annan. Kven som var den ideologiske leiaren, om Sultan-Galijev leidde Firdevs eller om Firdevs leidde Sultan-Galijev er eit spørsmål eg vil la stå ope, sjølv om eg trur at ideologisk var det heller Firdevs som leidde Sultan-Galijev og ikkje omvendt. Eg ser ikkje noko særleg å klandra i Sultan-Galijev sine teoretiske øvingar. Dersom Sultan-Galijev hadde avgrensa seg til den pan-tyrkiske og pan-islamske ideologien, ville det ikkje ha vore så ille. Eg vil seia at denne ideologien, trass i bannlysinga som ligg i fråsegna den tiande partikongressen vedtok om det nasjonale spørsmålet, ville kunne ha vore tolande, og at vi kunne ha avgrensa oss til å kritisera han innanfor partirekkjene våre. Men når ideologiske øvingar endar opp med å ta kontakt med Basmatsj-leiarane, med Validov og andre, er det heilt uråd å rettferdiggjera basmatsji-praksisen her med at ideologien er uskuldig, slik Firdevs prøver å gjera. Du kan ikkje lura nokon med ei slik rettferdiggjering av verksemda til Sultan-Galijev. På den måten ville det vera mogleg å rettferdiggjera både imperialismen og tsarismen, for dei har og sine ideologiar som stundom ser uskuldige nok ut. Ein kan ikkje tenkja på denne måten. De står ikkje framføre nokon domstol, men ein konferanse av ansvarlege arbeidarar, som krev at de er endeframme og ærlege, ikkje diplomatiske.
Khojanov heldt etter mitt syn ein god tale. Og Ikramov talte heller ikkje så verst. Men eg må nemna ei setning i talane til desse kameratane som gjev grunn til ettertanke. Begge sa at det ikkje var nokon skilnad på Turkistan idag og Turkistan under tsarismen, at berre merkelappen er skifta, at Turkistan framleis er det same som under Tsaren. Kameratar, dersom dette ikkje var ei forsnakking, dersom det var ein gjennomtenkt og overlagt påstand, då må det seiast at i så fall har Basmatsji rett, og vi tek feil. Dersom Turkistan røynda er ein koloni som under tsarismen, då har Basmatsji rett, og då var det ikkje vi som skulle stilla Sultan-Galijev for retten men Sultan-Galijev som skulle stilla oss for retten for å ha tolt at det fanst ein koloni innenfor ramma av sovjet-styret. Dersom dette er sant, kan eg ikkje skjøna kvifor de ikkje sjølve har gått over til basmatsjismen. Tydeleg nok må Khojanov og Ikramov ha sagt dette i talane sine utan å ha tenkt seg om, for dei kan ikkje unngå å vita at det sovjetiske Turkistan av idag er radikalt ulikt det tsaristiske Turkistan. Eg ville peika på desse uklåre orda i talane til desse kameratane så dei skulle prøva å tenkja over det, og retta opp mistaka sine.
Eg tek inn over meg sjølv ein del av dei klagemåla Ikiemov sette fram mot arbeidet til sentralkomiteen. Dei gjekk ut på at vi ikkje alltid har vore påpasselege nok, og ikkje alltid har lukkast med å reisa i tide dei praktiske spørsmåla som tilhøva i dei austlege republikkane og regionane krev av oss. Sjølvsagt er sentralkomiteen nedlesst med arbeid, og evnar ikkje å halda tritt med hendingane over alt. Det ville vera låttleg å tru at sentralkomiteen kan halda tritt med alt. Morsmåla er enno ikkje i vanleg bruk i statsinstitusjonane, institusjonane har enno ikkje fått ein nasjonal krakter. Kulturen ligg allment på eit lågt nivå. Alt dette er sant. Men kan nokon på alvor tru at sentralkomiteen eller partiet som heilskap kan heva det kulturelle nivået i Turkistan på to-tre år? Vi ropar og klagar alle mann om at den russiske kulturen, kulturen til det russiske folket, som har ein høgre kultur enn dei andre folka i Unionen av republikkar, ligg på eit lågt nivå. Iljitsj har gong på gong slått fast at vi har ein låg kultur, at det er uråd å heva den russiske kulturen så det monar på to eller tre, eller for den del på ti år. Og dersom det er uråd å heva den russiske kulturen høgt nok på to eller tre, eller tilmed ti år korleis kan vi då krevja snøgg vokster i kulturen til dei tilbakeliggjande ikkje-russiske regionane der eit fåtal er lese- og skriveføre? Er det ikkje openbert at ni tideler av «skulda» fell på tilhøva, på at dei er tilbakeliggjande, og kan de gjera anna enn å ta omsyn til dette?
Om «venstre»- og høgre folka.
Finst dei i dei kommunistiske organisasjonane i regionane og republikkane? Sjølvsagt gjer dei det. Det kan ein ikkje nekta for.
Kvar ligg syndene til høgrefolka? I den kjensgjerninga at dei ikkje er og ikkje kan verta ei motgift, eit pålitande bolverk, mot dei nasjonalistiske tendensane som utviklar seg og vinn styrke i samband med NEP. Det at Sultan-Galijevismen fanst og at han skapte en viss krins av tilhengjarar i dei austlege republikkane, særleg i Basjkir og Tatarland, let ikkje etter seg nokon som helst slags tvil om at høgrefløy-elementa, og dei utgjen det store fleirtalet i desse republikkane, ikkje er eit sterkt nok bolverk mot nasjonalismen.
Ein må hugsa på at dei kommunistiske organisasjonane i grenseregionane, i republikkane og regionane, berre kan utvikla seg og stå støtt på beina, berre kan verta ekte internasjonalistiske, marxistiske kadrar om dei overvinn nasjonalismen. Nasjonalismen er det viktigaste ideologiske hinderet for å øva opp marxistiske kadrar, ein marxistisk fortropp, i grenseregionane og republikkane. Soga til partiet syner at bolsjevikpartiet, den russiske delen av det, voks og vann styrke i striden mot mensjevismen, for mensjevisme er borgarskapet sin ideologi, mensjevisme er ein kanal den borgarlege ideologien nyttar for å trengja seg inn i partiet, og hadde ikkje partiet vunne over mensjevismen, kunne det ikkje ha stått støtt på beina. Dette skreiv Iljitsj om ei rad gongar. Berre så langt han vann over mensjevismen i dei organisatoriske og ideologiske formene han hadde, voks bolsjevismen og vann styrke som eit verkeleg leiande parti. Det same må seiast om nasjonalismen i høve til dei kommunistiske organisasjonane våre i grenseregionane og republikkane. Nasjonalismen spelar same rolla i høve til desse organisasjonane som mensjevismen tidlegare spelte i høve til bolsjevikpartiet. Berre under dekkje av nasjonalisme kan ulike slag borgarleg påverknad, medrekna mensjevikisk, trengja seg inn organisasjonane våre i grenseregionane. Organisasjonane våre i republikkane kan berre verta marxistiske om dei evnar å stå mot dei nasjonalistiske ideane som tvingar seg veg inn i partiet i grenseregionane, og som tvingar seg veg av di borgarskapet vaknar til live att, av di NEP vert meir utbreidd, nasjonalismen veks, det finst leivningar av storrussisk sjåvinisme som og stimulerer lokal nasjonalisme, og det finst innverknad frå framande statar som stør nasjonalismen på alle vis. Dersom dei kommunistiske organisasjonane i dei nasjonale republikkane ynskjer å vinna styrke som ekte marxistiske organisasjonar, må dei gjennom eit stadium der dei kjempar mot denne fienden i republikkane og regionane. Det finst ikkje nokon annan måte. Og i denne striden er høgrefolka veike. Veike av di dei er smitta av tvil når det gjeld partiet og lett gjev etter for påverknad frå nasjonalismen. Her ligg synda til høgrefløya i dei kommunistiske organisasjonane i republikkane og regionane.
Men «venstrefolka» i grenseregionane syndar ikkje mindre, kanskje meir. Dei kommunistiske organisasjonane i grenseregionane kan ikkje veksa seg sterke og utvikla seg til verkelege marxistiske kadrar om dei ikkje nedkjempar nasjonalismen. Men desse kadrane sjølve kan berre vera i stand til å verta masseorganisasjonar og fylka fleirtalet av det arbeidane folket rundt seg dersom dei lærer å vera smidige nok til å dra alle dei nasjonale elementa som i det heile er lojale, inn i statsinstitusjonane våre gjennom å gje dei konsesjonar og berre dersom dei lærer å manøvrera mellom viljefast strid mot nasjonalismen i partiet og ein like viljefast strid for å dra alle dei meir eller mindre lojale elementa mellom folk i området, dei intellektuelle, osb. inn i sovjetaibeidet. «Venstrefolka» i grenseregionane er meir eller mindre frie frå den tvilande haldninga til partiet, frå tendensen til å gje etter for innverknad frå nasjonalismen. Men syndene til «venstrefolka» ligg i at dei ikkje evnar å vera smidige i høve til dei borgaleg-demokratiske og ganske enkelt lojale elementa mellom innbyggjarane, dei evnar ikkje og vil ikkje manøvrera for å dra desse elementa til seg, dei rengjer partilina med å vinna fleirtalet av det arbeidande folket i landet. Men å vera smidig på dette viset og evna til å manøvrera mellom å stri mot nasjonalismen og å dra alle element som i det heile er lojale inn i statsinstitusjonane våre, må skapast og utviklast kva det enn måtte kosta. Ho kan berre skapast og utviklast dersom vi tek omsyn til heile breidda og den særlege karakteren av situasjonen vi møter i regionane og republikkane, dersom vi ikkje ganske enkelt tek til å omplanta modellar som er skapte i dei sentrale industrialiserte distrikta og som ikkje mekanisk kan omplantast til grenseregionane, dersom vi ikkje skuvar frå oss dei nasjonalistisk-sinna elementa i folket, det nasjonalistisk-sinna småborgarskapet, og dersom vi lærer å dra desse elementa inn i det almenne arbeidet med å administrera staten. Synda til «venstrefolka» er at dei er smitta av sekterisme og ikkje skjønar kor overlag viktige dei innfløkte oppgåvene til partiet i dei nasjonale republikkane og regionane er.
Medan høgrefolka skaper fare for at dei, med den tendensen dei har til å gje etter for nasjonalisme, kan hindra at dei kommunistiske kadrane grenseregionane veks, skaper «venstrefolka» fare for at partiet, på grunn av den ulukkelege kjærleiken dei har til overforenkla og forhasta «kommunisme», kan verta isolert frå bøndene og frå breie lag av den lokale folkesetnaden.
Kva for ein av desse farane er størst? Dersom kameratane som har «venstre»-avvik har tenkt å halda fram å praktisera politikken sin med å skapa kunstige skilje folket i lokalområda og denne politikken vert ikkje berre fylgd i Tsjetsjnia og i Jakut-regionen, og ikkje berre Turkistan … (Ibrahimov: «Det er ein taktikk for å differensiera».) Ibrahimov har no tenkt å byta ut taktikken med å splitta med taktikken men å differensiera, men det endrar ikkje noko som helst. Dersom, høyrer de, dei tenkjer på å halda fram med å praktisera politikken med å splitta folket ovenfrå, dersom dei trur at russiska modellar mekanisk kan omplantast til eit særskilt nasjonalt miljø utan omtanke for levemåten til innbyggjarane og dei konkrete tilhøva, dersom dei trur at ein må kasta vrak på alt som er nasjonalt når ein kjempar mot nasjonalismen, stutt sagt, dersom ikkje «venstre»-kommunistane i grenseregionane vil la seg korrigera, må eg seia at dei to kan «venstre»-faren visa seg å vera den største.
Dette er alt eg ville seia om «venstre»- og høgrefolka. Eg har føregripe ein del, men det er av di heile konferansen har gjort det og teke opp diskusjonen om det andre emnet på førehand.
Vi må refsa høgrefolka for å få dei til å kjempa mot nasjonalismen og læra dei å gjera det slik at dei kan støypa verkelege kommunistiske kadrar av lokale folk. Men vi må og refsa «venstrefolka» for å læra dei å vera smidige og manøvrera dyktig så dei kan vinna dei breie massane i folket. Alt dette må gjerast av di, som Khojanov så rett sa det, sanninga ligg «ein stad mellom» høgre og «venstre»-folka.
Notar
1. Validov-slaget – Validov var leiar for Basmatsj-gruppa, sjå note 6 i teksten MELDING OM NASJONALE FAKTORAR I PARTI- OG STATSSAKER.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.