Av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.

Tilbake til marxismen i det nasjonale spørsmålet – et oppgjør med sosialpatriotismen

«Arbeiderne har ikke noe fedreland. Man kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Idet proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til den nasjonale klassen, konstituere seg sjøl som nasjon, er det sjøl ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning.

Den nasjonale avsondringa og motsigelsene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklinga av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholda som svarer til dem.

Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste av de siviliserte land, er den første betingelsen for proletariatets frigjøring.»
– Det kommunistiske manifest, 1848

«Målet for sosialismen er ikkje berre å avskaffa delinga av menneskeætta i små statar og all isolering av nasjonar, ikkje berre å trekkja nasjonane saman, men å smelta dei saman . . . Nett som menneskeætta kan nå fram til å avskaffe klassane berre ved å gå gjennom ei overgangstid med diktaturet til den undertrykte klassen, slik kan menneskeætta berre nå fram til den tidvisse samansmeltinga av nasjonane ved å gå gjennom ei overgangstid med full frigjering av alle dei undertrykte nasjonane, dvs. med deira fridom til lausriving.»
– Lenin, 1916

«Hvilken ånd er det som får en utlending til å betrakte frigjøringssak for det kinesiske folk som sin egen, uten noen selviske baktanker? Det er internasjonalismens ånd, kommunismens ånd, som alle kinesiske kommunister må lære av. … Vi må forene oss med proletariatet i alle kapitalistiske land, vi må forene oss med proletariatet i Japan, England, USA, Tyskland, Italia og alle andre kapitalistiske stater. Bare da kan vi styrte imperialismen, bare da kan vi nå fram til frigjøring av vår nasjon og vårt folk og frigjøring av alle verdens nasjoner og folk. Nettopp i dette består vår internasjonalisme, som vi bruker til å kjempe mot snever nasjonalisme og snever patriotisme med.»
– Mao, 1939

«Formann Gonzalo har formulert den internasjonale linjen til Perus Kommunistiske Parti. Som proletariske internasjonalister, lærer han oss at utgangspunktet er å innlede den peruanske revolusjonen gjennom folkekrigen, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen.»
– Perus Kommunistiske Parti, 1988

Slik gir kommunismens klassikere en ånd og en veiledning til hvordan kommunister skal behandle det nasjonale spørsmålet. Lenins tese, som i sitatet over er gjengitt fra Josefs Stalins klassiske verk Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, forutsetter et dialektisk-materialistisk syn på nasjonene. Det vil blant annet si at man for det første ser at nasjonene både har en begynnelse og en slutt, og for det andre at nasjonene går gjennom forskjellige og særegne stadier i sin utvikling.

Videre vil marxister, om vi tar utgangspunkt i Lenins tese, samt formann Maos lære om motsigelsen, se at motsigelsene som må behandles av proletariatet og dets parti, vil være forskjellige i hvert av stadiene av nasjonenes utvikling. Ulike stadier gir ulike hovedmotsigelser og ulike hovedmotsigelser må løses med ulike metoder. Like fullt må behandlingen av spørsmålet i hvert enkelt stadium behandles og løses på en måte som tjener målet for hele prosessen.

Kort sagt må proletariatet, og proletariatets parti – det vi si kommunistpartiet – hele tiden behandle det nasjonale spørsmålet med det målet for øyet som Lenin holder fram for kommunismen; å smelte menneskehetens forskjellige nasjoner sammen til ett hele, via et overgangsstadium der alle undertrykte nasjoner frigjør seg fullstendig fra imperialismens og sjåvinismens lenker.

Det fremste klassiske verket innen marxismen-leninismen-maoismen om nasjoner og nasjonalisme, er den nevnte samlingen av Josef Stalins tekster om spørsmålet. I verkets første tekst, som Stalin skrev i 1913, gir han den korrekte marxistiske definisjonen av en nasjon, en definisjon som kommunistene har holdt seg til siden. Stalin ble utnevnt til kommisær for nasjonalitetsspørsmål i den første bolsjevikiske regjeringa i 1917. I denne posisjonen ble han helt sentral i å behandle det nasjonale spørsmålet i stiftelsen av Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (USSR), som behandlet det nasjonale spørsmålet i sosialismen innenfor en sosialistisk føderativ forfatning.

Stalin ble utnevnt til den nevnte posisjonen av partiet og regjeringa under Lenins ledelse, blant annet på grunn av hans rolle i å utforme den marxistiske teorien om nasjonen, og dermed den bolsjevikiske linja for å behandle det nasjonale spørsmålet i Russland. Stalin var leninismens forsvarer og brukte Lenins lære konsekvent i dette arbeidet.

I denne artikkelen vil vi gjennom en rekke sitater fra Josef Stalin legge fram en avvisning av den borgerlige nasjonalismen i enhver form. Vi vil kritisere den norske marxist-leninistiske bevegelsen på 1970-tallet for nasjonalistiske avvik, og også foreta en selvkritisk vurdering av feil begått av det kommunistiske forbundet Tjen Folket i disse spørsmålene. Vi vil også ta for oss nasjonalismen til Peder Furubotn, som ble drevet ut av Norges Kommunistiske Parti i 1949. Den borgerlige nasjonalismen er igjen og igjen blitt smuglet inn i arbeiderbevegelsen. Forkledd i marxistiske fraser, og har avlet sosialsjåvinismen som vi nå ser i vulgær form hos Pål Steigan og hans kumpaner.

Vi ser denne artikkelen som uhyre viktig fordi den, om den tas opp og anvendes, kan brukes til å sette en strek for det nasjonalistiske avviket som har kastet en skygge over den kommunistiske bevegelsen i dette landet. Norge er et imperialistisk land og den norske nasjonen er en borgerlig nasjon. Det finnes ikke noe grunnlag for en nasjonalisme fra venstre i Norge.

Vi inviterer alle ærlige revolusjonære som har spørsmål eller innsigelser til å skrive til oss, og eventuelt også til å reise debatten offentlig. Vi ser ikke på denne artikkelen som det siste ordet om dette spørsmålet, men ser den som et forsøk på skape et korrekt utgangspunkt. Vi mener dette kan oppsummeres som å vende tilbake til marxismen, å vende tilbake til vurderingene og prinsippene til Lenin og Stalin. Bare på dette grunnlaget kan den korrekte anvendelsen i dag i de imperialistiske landene meisles ut, med en klar avgrensning til alle former for borgerlig nasjonalisme og sosialpatriotisme.

Hva er en nasjon?

I artikkelen «Marxismen og det nasjonale spørsmålet» som Stalin forfattet i Wien i 1913, skriver han (vår understreking):

«Ein nasjon er fyrst og fremst eit fellesskap, eit visst fellesskap av menneske. (…) Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur. Av dette fylgjer det av seg sjølv at ein nasjon lik kvar einaste historisk ovring [fenomen] er underlagd lova om endring og har si soge med byrjing og slutt.»

Kort oppsummert slår altså Stalin fast at ikke alle slags folkegrupper er nasjoner, men at nasjoner er stabile fellesskap som er oppstått historisk, det vil si over lang tid, på grunnlag av fire fellestrekk. I sitt verk sier han at det er nok at bare et av disse fellestrekk mangler, så vil det enten ikke dannes en nasjon, eller nasjonen vil falle fra hverandre. Han bruker for eksempel englendere og engelsktalende nord-amerikanere som eksempel. Atlanterhavet som skiller dem, delte også etterhvert nasjonen.

Derimot må man, etter vår oppfatning, ikke se seg blind på kriteriene. Hovedpoenget her, det syntetiserende elementet, er ikke hvert kriterium eller en enkel addering av disse kriteriene, men at det på grunnlag av disse fire felles forholda oppstår et stabilt fellesskap av mennesker. En kortvarig adskillelse, eller et midlertidig fravær av for eksempel felles territorium, løser ikke opp et slikt fellesskap over natta. Det er heller ikke slik at nasjonen må ha sitt eget eksklusive språk eller territorium. For eksempel kan en rekke forskjellige nasjoner inngå i en og samme statsdannelse, og således ha felles økonomisk liv med en eller mange andre nasjoner. Dette er relevant med tanke på walisere i Storbritannia og baskere i Spania. 

Til slutt – og det er verdt en understreking – slår Stalin fast at nasjoner, som alle andre fenomener, er ikke evige. Ingenting er evig, ei heller nasjonene. De må for det første oppstå og for det andre gå under.

Stalins definisjon er en klassisk marxistisk definisjon, som bolsjevikene la til grunn for sin politikk, og som er gått inn i den proletariske ideologien som en sann gjenspeiling av virkeligheten.

Når og hvordan oppstår nasjonen?

Videre skriver Stalin:

«Ein nasjon er ikkje berre ein historisk kategori, men ein historisk kategori som høyrer til ein viss tidbolk. Det er tidbolken til den veksandede kapitalismen. Den prosessen der føydalismen vert fjerna og kapitalismen utvikla, er på same tid ein prosess der menneske vert organiserte i nasjonar. Slik skjedde det til dømes i Vest-Europa. Britane, franskmennene, tyskarane, italienarane og andre vart forma til nasjonar samstundes som kapitalismen rykka sigerrikt fram og sigra over den føydale kløyvinga.»

Kort sagt forklarer Stalin i sitt verk hvordan forskjellige stammer, kulturer, språkgrupper og folkeslag ikke kunne eller ville konstituere forskjellige nasjoner, før kapitalismen knuste føydalismen. Først med kapitalismen, på føydalismens ruiner, ble folk i stor skala samla til samfunnsmessig produksjon og felles markeder. Først med kapitalismen ble gamle føydale skiller, gamle lensherrer, tollgrenser, tributter, tiender, livegenskap og fyrstedømmer, brutt ned og erstatta med forente felles markeder innenfor kapitalistiske nasjonalstater. Dette ble felles markeder som ikke bare omfatter noen få produkter, men svært mange, og der de arbeidende klassene må selge sin arbeidskraft for å overleve. 

Der den gamle bonden var knytta med føydale bånd til sin godseier, ble disse revet over av kapitalisme og storindustri. Der den gamle bonden produserte de fleste av sine livsnødvendigheter i egen privat produksjon, inngår den moderne proletaren som et lite tannhjul i en enorm samfunnsmessig produksjonsprosess. Og de arbeidende klassene trekkes også, for første gang i historien, inn i politikken. Nasjonene dannes der de gamle stamme- og landsbyfellesskapene, ættesamfunnene og stendene smadres.

Borgerskapet trengte nasjonalstatene for å utvikle kapitalismen, og således stilte de seg i spissen for å konstituere nasjonene. Dette hadde en progressiv karakter da det rettet seg mot føydalismen som var avleggs og sto i veien for utviklinga.

Nasjonsdannelsen stanses i den tredje verden

Her må her skytes inn at den utviklingen som skjedde i Vest-Europa, der den borgerlige revolusjonen tok form av nasjonale og demokratiske revolusjoner og førte til at eneveldet falt til fordel for borgerlige nasjonalstater, umiddelbart ble bremset i koloniene. Borgerskapet overtok landene i Vest-Europa, men de overtok samtidig koloniveldene til de gamle monarkene. Her satte borgerskapet fra USA, England, Frankrike og andre koloniale stormakter umiddelbart en stopper for at folkene i koloniene organiserte seg i nasjoner.

Folkeslagene i Afrika, Asia og Latin-Amerika ble holdt nede i koloniale lenker. Europeiske borgerskap og deres stater søkte bevisst å så splittelse blant de undertrykte folkeslagene. I Rwanda og Burundi ble hutuer og tutsier satt opp mot hverandre, på Sri-Lanka ble tamiler og singalesere satt opp mot hverandre, og så videre og så videre. Man kan se at i hele den tredje verden ble og blir nasjonsdannelsen hemmet. Statene som etterhvert ble formelt uavhengige, ble født i lenker, uten å kunne konstituere seg som virkelige nasjoner. 

Den koloniale og føydale undertrykkinga holdes ved like av kolonialisme og imperialisme, og dermed står den nasjonale og demokratiske revolusjonen, i form av nydemokratisk revolusjon, fortsatt på agendaen for alle undertrykte nasjoner i verden.

Perus Kommunistiske Parti skriver for eksempel:

«På mesterlig vis fastslår formann Gonzalo at kapitalismen som utfoldes i Peru er en byråkratisk kapitalisme som holdes tilbake av at halvføydalismens gjenværende lenker tjorer dens ene hånd fast, mens dens andre hånden handler i imperialismens tjeneste, hvilket utelukker muligheten for utvikling av den nasjonale økonomien. Det er derfor en byråkratisk kapitalisme som undertrykker og utbytter proletariatet, bøndene og småborgerskapet, og som holder mellomborgerskapet tilbake. Hvorfor? Fordi kapitalismen som her utfoldes går gjennom en forsinket utviklingsprosess som kun tillater en økonomi som tjener imperialistiske interesser.»

Angående det nasjonale spørsmålet skriver de som punkt 8 i sitt program:

«Å fullføre dannelsen av den peruanske nasjonen, å virkelig forene landet for å forsvare det fra all reaksjonær og imperialistisk aggresjon, og garantere minoritetenes rettigheter.» 

Med andre ord ser kommunistene at nasjonene i de undertrykte landene ikke har fullført sin dannelse, sin organisering, sin konstituering, fordi de holdes nede i halvføydalismens og imperialismens lenker, og slik vi så innledningsvis av Lenin setter kommunistene fram målet om å fullføre denne dannelsen gjennom å bryte disse lenkene med demokratiske revolusjoner, og Mao Zedong slår fast at disse må være nydemokratiske fordi de er demokratiske revolusjoner av en ny type. Da borgerskapet nå er ute av stand til å lede den nasjonale og demokratiske revolusjonen, overtas ledelsen av proletariatet og dets parti. Disse revolusjonene, og konstitueringen av nasjoner i disse landene, kan bare gjennomføres av en allianse av alle demokratiske og nasjonale klasser, en front som bygger på arbeider-bonde-alliansen, under ledelse av proletariatet og proletariatets parti; kommunistpartiet.

Mot den borgerlige nasjonalismen

Den borgerlige nasjonalismen tjente i begynnelsen framskrittet og den historiske nødvendigheten. Den spilte en progressiv rolle i å rive ned føydalismen og konstituere storindustriens samfunn på dens ruiner, men Stalin slår kategorisk fast at borgerlig nasjonalisme ikke er noe for proletariatet:

«Om proletariatet fylkar seg om fana til den borgarlege nasjonalismen, kjem an på kor mykje klassemotseiingane er utvikla. Det kjem an på klassemedvitet og organisasjonsnivået i proletariatet. Det klassemedvitne proletariatet har si eiga velprøvde fane, og treng ikkje fylka seg om fana til borgarskapet.»

Og videre:

«(…) arbeidarane har interesse av at alle arbeidarar smeltar fullstendig saman til ein einaste internasjonal hær, av at dei raskt og endeleg skal frigjerast frå intellektuell trældom under borgarskapet og av den fullstendige og frie utviklinga av dei intellektuelle evnene til brørne sine, kva nasjon dei enn høyrer til. Difor kjempar arbeidarane mot, og dei vil halda fram med å kjempa mot politikken med nasjonal undertrykking i alle former, frå dei listigaste til dei mest grovskorne, så vel som mot politikken med å hissa nasjonar mot kvarandre i alle sine former. Difor kunngjer sosialdemokratiet i alle land at nasjonane har rett til å rå seg sjølve. Sjølvråderetten tyder at berre nasjonen sjølv har rett til å avgjera lagnaden sin. (…) Samstundes agiterer det mot skadelege skikkar og institusjonar hjå den nasjonen for å setja dei arbeidande laga i den nasjonen i stand til å frigjera seg frå dei. Sjølvråderett tyder at ein nasjon kan ordna livet sitt slik han vil. Han har rett til å ordna livet sitt på grunnlag av autonomi. Han har rett til å gå inn i føderale samband med andre nasjonar. Han har rett til fullstendig lausriving. Nasjonar er suverene, og alle nasjonar har like rettar. Dette tyder sjølvsagt ikkje at sosialdemokratiet vil støtta eit kvart  krav frå ein nasjon. Ein nasjon har til og med rett til å venda attende til den gamle ordninga. Men dette tyder ikkje at sosialdemokratiet vil skriva under på ei slik avgjerd teken av ein eller annen institusjon i ein viss nasjon. Pliktene til sosialdemokratiet, som verjar interessene til proletariatet, og rettane til ein nasjon, som er sett saman av fleire klassar, er to ulike ting.»

Stalin slår her fast flere saker. For det første at proletariatet har sin egen fane og ikke underordner seg borgerskapet. For det andre at proletariatet må sveises sammen til en samla internasjonal hær. For det tredje at alle nasjoner har rett til å råde over seg selv, uten unntak. For det fjerde at selv om nasjonene er suverene, vil ikke kommunistene støtte ethvert nasjonalt krav. For det femte, og viktigste, understreker Stalin at kommunistenes overordna plikt er å verge det internasjonale proletariatets interesser, også i spørsmål vedrørende nasjonene.

Stalin advarer mot borgerlig nasjonalisme i alle former, ikke bare den åpne og vulgære, men også alle de avskygningene som til og med smykker seg med marxistiske fraser. Slike er historien og vår samtid full av. Borgerlig nasjonalisme er igjen og igjen blitt smugla inn i arbeiderbevegelsen og brukt til å splitte denne. Sjåvinismen tjener til å fostre splid og i verste fall lede proletariatet inn i imperialistisk krig og blodbad. Men det vil være en feil å bare ha øynene åpne for den åpne og vulgære forma for sjåvinisme. Også den fordekte formen, som kommer til uttrykk som separatisme til forsvar for undertrykte minoriteter, tjener den samme hensikten; å ødelegge proletariatets enhet og kamp.

Stalin vier deler av sitt verk til kritikk av det jødiske sosialistiske forbundet Bund, som innafor det russiske imperiet organiserte jødiske arbeidere og sosialister særegent og med sin egen disiplin og egne krav, dels innenfor og dels utenfor den russiske arbeiderbevegelsen. Stalin viser hvordan det som i utgangspunktet er rettferdig kamp mot undertrykking, ender med organisatorisk splittelse som bare kan tjene fienden.

Tendensen til først sammensveising og så oppløsning av nasjonene

Stalin skriver videre:

«Det er ikkje tvil om at nasjonane vert sveisa saman på dei tidlege stadia av kapitalismen. Men det finst heller ikkje tvil om at ein prosess med spreiing av nasjonane set inn på dei høgare stadia av kapitalismen. Det er ein prosess der eit stort tal grupper skil seg ut frå nasjonane. Dei går på jakt etter eit levebrød og slår seg sidan ned i andre regionar av staten for å bu der.»

Og han fortsetter:

«Men einskapen til ein nasjon vert ikkje mindre berre som eit resultat av flytting. Han vert mindre av indre grunnar og, på grunn av den stadige tilkvessinga av klassekampen. På dei tidlege stadia av kapitalismen kan vi enno tala om ein ‘sams kultur’ for proletariatet og borgarskapet. Men som storindustrien stig fram og klassekampen vert meir og meir skjerpa, byrjar denne ‘sams kulturen’ å smelta vekk. Vi kan ikkje tala for alvor om den ‘sams kulturen’ til ein nasjon når arbeidskjøparar og arbeidarar frå ein og same nasjon sluttar å skjøna kvarandre. Kva slags ‘sams lagnad’ finst det når borgarskapet tyrstar etter krig og proletariatet lyser ‘krig mot krigen’? Kan ein skipa ein einaste nasjonal union for alle klassar av slike motsette element?»

Dermed peker Stalin på at utviklingen av nasjonen innenfor den borgerlige epoken kan deles i et tidligere og et høyere stadium, som tilsvarer kapitalismens tidligere og høyere stadium. Tendensen i det tidligere stadiet er en sammensveising, en konstituering, av nasjonene, og tendensen i det høyere stadiet er en oppløsning av nasjonene. Selvsagt finnes det tendenser som trekker i motsatt retning. Det er tendenser til oppsplitting i den første fasen, og også tendenser til samling i den høyere fasen. Men Stalin peker her på hva som er hovedsakelig, og hvordan de to stadiene skiller seg fra hverandre.

Hvordan harmonerer Stalins beskrivelse med vår tid, mer enn hundre år etter? Er det ikke ganske tydelig at, selv om det selvsagt finnes tendenser i begge retninger, er en klar tendens til at nasjonene har begynt sin oppløsning? Finnes det ikke separatistiske grupper i svært mange europeiske land? Er det ikke slik at enkelte folk etterhvert har enorme diasporaer, som følge av migrasjon? Ser vi ikke en rekke tendenser til at stadig flere stater er mer og mer prega av innbyggere med språklige og kulturelle røtter i andre nasjoner?

Og ikke minst har revolusjonene og klassekampen igjen og igjen – husk at Stalin skrev den siterte artikkelen i 1913(!) – revet det borgerlige nasjonale fellesskapet i filler, til fordel for dannelsen av nye sosialistiske nasjoner. Vi har også sett bevegelser og «stater i staten» i form av arbeiderklassens organisasjoner skapt i dens eget bilde. I vårt eget land var det lange perioder hvor arbeiderklassen markerte 1. mai og borgerskapet og bøndene 17. mai, der arbeideridretten var adskilt fra den borgerlige idretten og der arbeidsfolk handlet på samvirkelagene.

Videre ser vi hvordan proletariatet i verden, ikke engang må forenes under røde faner for smelte mer og mer sammen, kulturelt sett. Vi ser felles musikk og klær, felles plattformer på internett for vennskap og utveksling av tanker og drømmer, og så videre. Kort sagt – på tross av borgerskapets aggressive militarisme og nasjonalisme, er tendensen til oppløsning av de gamle nasjonene enda tydeligere i dag enn da Stalin skrev dette i 1913.

Mot nasjonalt kulturelt autonomi

I spørsmålet om hvordan nasjonale minoriteters rettigheter skal ivaretas i en statsdannelse, går Stalin imot den såkalte «nasjonale personlige autonomien», som Otto Bauer, Karl Renner og det jødiske sosialistiske Bund var tilhengere av.

Stalin skriver:

«Men om nasjonalt autonomi er uhøveleg no, vil det verta endå meir uhøveleg i det framtidige sosialistiske samfunnet. Spådomen til Bauer om ‘Oppdeling av menneskeætta i nasjonalt avgrensa samfunn’ vert vist attende av utviklingsgangen i det moderne menneskesamfunnet. Nasjonale skrankar vert øydelagde og fell, i staden for å verta sterkare. Så tidleg som i førtiåra uttalte Marx at ‘nasjonale skilnader og motsetnader mellom folk kverv dagleg og meir og meir’ og at ‘overherredømet til proletariatet får dei til å kverva endå raskare’. Den utviklinga av menneskeætta som har skjedd sidan, saman med den veldige voksteren i den kapitalistiske produksjonen, omgrupperinga av nasjonalitetane og sameininga av folk over stendig større territorium, sannar ettertrykkjeleg utsegna til Marx. Ynskjet til Bauer om å framstilla det sosialistiske samfunnet som ‘eit lappeteppe av nasjonale personsamband og territorial-samanslutningar’ er ein reddhuga freistnad på å setja ei revidert utgåve av oppfatninga til Bakunin om sosialismen i staden for ideen til Marx. Soga til sosialismen viser at ein kvar slik freistnad inneheld kimen til uunngåeleg nederlag.»

Stalin polemiserer her mot Otto Bauer. Han var en østerriksk sosialdemokrat og en av grunnleggerne av den såkalte «austromarxismen». Dette var en variant av sosialdemokratisk høyreopportunisme, en form for revisjonisme, som utvikla seg i Østerrike. Denne retningen inspirerte senere «eurokommunistene» og andre som har hevdet å utforme en «tredje vei» mellom sosialdemokrati og kommunisme. Bauers første bok fra 1907 handlet om arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørsmålet, og det er ideene fra denne boka som Stalin polemiserer mot. Bauers standpunkt var felles med standpunktet til østerrikske Karl Renner og det jødiske forbundet Bund. Deres standpunkt om «nasjonalt personlig autonomi» betydde at nasjonale minoriteter skulle organiseres i autonome kulturelle enheter, ikke basert på geografi men som personforbund.

Den russiske bundisten Vladimir Medem konkretiserte denne linjen slik at i et land med flere nasjonaliteter skulle hver nasjonalitet organisere en særegen bevegelse og at hver borger skulle inngå i en organisasjon som tilsvarte deres nasjonalitet. Disse skulle holde kulturelle forsamlinger i regioner og også en kulturell forsamling på landsbasis. Disse forsamlingene skulle enten selv samle inn skatter fra sine medlemmer, eller staten skulle fordele skattepenger til disse enhetene. Hver borger skulle tilhøre en slik organisering og skulle velge dette selv, som et personlig valg. Organisasjonene skulle være underlagt statens lover, men også ha egne autonome ansvarsoppgaver. 

Det ser ut til at det norske sametinget i all hovedsak er organisert i tråd med denne tenkninga, men en gjennomført løsning ville krevd en «etnisk norsk» forsamling også, samt i det minste en forsamling for kvener, finner og jøder. Kanskje muslimer eller somaliere eller andre grupper også.

Stalin kaller Bauers linje en revidert variant av anarkisten Bakunins tanker. Han mener dette er en modell som fører til oppløsning og splittelse av proletariatet og dets organisasjoner, og at det derfor er en nederlagslinje. Stalin skriver at denne tenkninga til syvende og sist er en form for nasjonalisme, og står i motsetning til internasjonalismen.

Stalin skriver:

«Sant nok er det ikkje så lett å gjennomskoda slik nasjonalisme, for han er pakka pent inn i sosialistiske frasar. Men på grunn av det er han endå meir til skade for proletariatet. Vi kan alltid hamla opp med den opne nasjonalismen, for han er lett å få auga på. Det er mykje vanskelegare å stri mot nasjonalismen når han er maskert og ugjenkjenneleg under maska. Bak skjoldet til sosialismen er han mindre sårbar og meir seigliva. Når han er planta mellom arbeidarane, forgiftar han lufta og spreier skadelege idear om gjensidig mistru og spalting mellom arbeidarane frå ulike nasjonalitetar.»

Og videre:

«Tvert om, det er ei plikt for sosialdemokratiet å driva slik agitasjon og å prøva å påverka viljen til nasjonane slik at nasjonane kan ordna sakene sine på den måten som er mest i samsvar med interessene til proletariatet. På grunn av dette vil sosialdemokratiet på same tid som det strir for sjølvråderetten til nasjonane, til dømes agitera mot lausriving for tatarane, eller mot kulturnasjonalt autonomi for dei kaukasiske nasjonane.»

Altså, for å understreke Stalins poeng er det slik at selv om kommunistene kjemper for nasjonenes sjølråderett, vil vi i en rekke tilfeller gå mot løsrivelse og alltid mot prinsippet om «kulturnasjonalt autonomi». Prinsippet som veileder oss er ikke bare nasjonenes rett til å styre sin egen skjebne, men hovedsakelig interessene til proletariatet. Stalin, i likhet med Lenin, understreker igjen og igjen nasjonenes suverene sjølråderett, og går kategorisk mot enhver tvang mot nasjonene i strid med denne sjølråderetten, men de forfekter likevel ikke at alle stater skal oppløses til minste mulige bestanddeler. Tvert om gikk man inn for å samle nasjoner i forbund, som for eksempel Sovjetunionen.

Vi mener Stalins tenkning om «nasjonalt personlig autonomi» er relevant også i andre spørsmål enn nasjonalitetsspørsmål. Den identitetspolitiske og postmodernistiske tendensen i vår tid har sine ideologiske røtter nettopp i tenkninga til folk som Bauer og Bund. Disse bryter opp enheten i proletariatet, men står også for en tenkning om at «bare jøder kan representere jøder» eller «bare svarte kan tale for svarte». Kravet om «representasjon» basert på alt annet enn klasse, legger til rette for at småborgere av forskjellige nasjonaliteter eller «identiteter» skal tale for hver sin seksjon av massene, i stedet for at proletariatet organiserer seg i ett parti og forener seg i en samla bevegelse. Identitetspolitikken forvrenger antirasisme til å bli rasisme, og feminisme til å bli antifeminisme – på samme måte som bundistenes linje mot nasjonal undertrykking ble til nasjonalisme.

Som en korrekt løsning på problemet, i motstrid til Bauer og Bund sitt standpunkt, stiller Stalin opp det regionale selvstyret innenfor en demokratisk statsdannelse.

For regionalt autononomi og demokrati

Det regionale autonomiet skiller seg fra det nasjonal-kulturelle personlige autonomiet ved at dets utgangspunkt er geografiske områder og forskjellige grader av selvstyre innenfor disse, og ikke «alle individer» som tilhører en nasjonalitet eller folkegruppe. For eksempel var det innenfor Den russiske sovjetrepublikken, som selv var medlem av Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker, hele 16 autonome republikker, fem autonome oblaster (fylker) og ti autonome regioner. Eksempler var den autonome tatar-republikken, den autonome kirgisiske republikken, den autonome dagestanske republikken og det jødiske autonome oblast.

Kort sagt var den bolsjevikiske linja iherdig for forskjellige former for autonomi basert på nasjonalitet og kultur, men da som geografiske føderale subjekter. Disse republikkene, oblastene og regionene kunne for eksempel ha egne offisielle språk. Flere folkeslag innenfor Russland og Sovjetunionen fikk først sine egne skriftspråk etter den russiske revolusjonen og ved hjelp av sovjetmakta og dens linje for frigjøring av nasjonene. Før dette var disse folkene brutalt undertrykket av den russiske tsar-staten og storrussisk sjåvinisme.

I en norsk kontekst ville dette kunne bety at deler av landet ble autonome samiske administrative enheter. I stedet for et sameting med svært lite makt, men valgt av samer over hele landet, kunne det betydd et sameting med mye mer politisk makt, men begrenset til et mindre område.

Stalin skriver:

«(…) regionalt autonomi er ein avgjerande del i løysinga av det nasjonale spørsmålet. Sjølvsagt er ikkje ein einaste av regionane ein kompakt, einskapleg nasjon, for alle er dei ispedde nasjonale minoritetar. Slik er jødane i Polen, latviarane i Litauen, russarane i Kaukasus, polakkane i Ukraina og andre. Vi kunne difor frykta at minoritetane ville verta undertrykte av dei nasjonale fleirtala. Men det vil berre vera grunn til frykt om den gamle ordninga held fram med å vera herskande i landet. Gje landet fullstendig demokrati og alle grunnar til frykt vil forsvinna.»

Og videre:

«Så like rettar for nasjonane i alle ting (språk, skular osb.) er ein avgjerande del av løysinga av det nasjonale spørsmålet. Difor treng vi ei statleg lov grunna på full demokratisering av landet, som forbyr alle nasjonale særrettar utan unntak, og alle manglar eller avgrensingar i rettane til nasjonale minoritetar.»

Stalin understreker altså at regionalt autonomi innenfor et virkelig demokrati er en forutsetning for frigjøring av nasjonene. Og han slår fast at retten til å snakke eget språk, til å utvikle egen kultur, og til egne skoler for nasjonale minoriteter, er en del av de demokratiske rettighetene til de nasjonale minoritetene. Vi vil understreke at det selvsagt ikke bare gjelder i regionale enheter, men at nasjonalitetenes rettigheter må garanteres i hele landet.

Det finnes en myte om at Stalin og bolsjevikene sto for en assimileringspolitikk i Sovjetunionen. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten. I virkeligheten førte den russiske revolusjonen til en oppløsning av det gamle undertrykkende russiske keiserriket, og til konstitueringen av en rekke frie nasjoner i form av sovjetrepublikker, og en lang rekke forskjellige former for regionalt autonomi. Mange nasjonaliteter og folkegrupper som hadde vært kuet innenfor det russiske imperiet, fikk for første gang utforme sine egne skriftspråk, de fikk snakke sine språk på skolene, og det ble utvikla kulturer som var nasjonale i formen og sosialistiske i innholdet.

For å organisere bevegelsen på grunnlag av internasjonalismen

Stalin fortsetter:

«Vi veit kva avgrensing av arbeidarane etter nasjonalitet fører til. Oppløysing av eit sameint arbeidarparti, kløyving av fagforeiningane etter nasjonalitet, tilspissing av nasjonal usemje, nasjonalt streikebryteri, full demoralisering i rekkjene til sosialdemokratiet – det er resultata av organisasjonsføderalisme. Dette vert tydeleg stadfesta av soga til sosialdemokratiet i Austerrike og verksemda til Bund i Russland. Dette kan vi berre lækja ved å organisera oss på grunnlag av internasjonalismen. Oppgåva er å sameina lokalt arbeidarane frå alle nasjonalitetar i Russland i einskilde, heilskaplege kollektive organ og sameina desse kollektive organa i eitt parti.»

Og videre:

«Det finst ingen mellomveg: Prinsipp vinn fram, dei gjer ikkje ‘kompromiss’. Så prinsippet om internasjonal samkjensle mellom arbeidarane er ein avgjerande del i løysinga av det nasjonale spørsmålet.»

Stalin går her mot de som ønsket egne partier eller fagforeninger for arbeidere fra de enkelte nasjonalitetene i Russland. I stedet stilte han prinsippet om å organisere seg på grunnlag av internasjonalismen. Vi må ha i mente at Stalin konkluderte slik i «nasjonenes fengsel», som Tsar-Russland var for alle ikke-russiske nasjonaliteter og folkeslag i riket. Georgieren Stalin var ingen stor-russisk sjåvinist, og det var heller ikke Lenin. De var internasjonalister, og de bekjempet den russiske sjåvinismen innbitt, men uten å henfalle til organisasjonsføderalisme og splittelse av arbeiderne etter nasjonalitet.

Dette er fremdeles en svært aktuell problemstilling. I alle land med nasjonal undertrykking, vil det være spontane tendenser i retning avgrensning etter nasjonalitet. Som svar på sjåvinisme og nasjonal undertrykking, vil særegen nasjonalistisk organisering kunne tre fram og insistere på føderalistiske prinsipper i organiseringa. Disse kan oppstå fra «venstre», og bak røde faner og med marxistiske gloser. Stalin møter denne retningen med kompromissløs internasjonalisme, og forening av proletariatet i ett samlet parti; i dag det maoistiske kommunistiske partiet.

Et eksempel fra moderne tid er spliden i den marxist-leninistiske bevegelsen i USA på 1960- og 1970-tallet, der nasjonalistiske retninger skapte egne «kommunistpartier» for enkelte minoriteter. I dag erklærer maoister i USA at oppgaven er å rekonstituere USAs Kommunistiske Parti. Som Stalin legger de internasjonalismen til grunn. De bekjemper kompromissløst rasismen og den nasjonale undertrykkinga, de kjemper for den nasjonale sjølråderetten og fulle demokratiske rettigheter for alle minoriteter, men uten å falle som offer for identitetspolitikken og nasjonalismen som søker oppsplitting under krav om separatisme, «representasjon» og føderalisme.

Den såkalt nye kommunistiske bevegelsen i Vest-Europa og Nord-Amerika på 1960- og 1970-tallet var svært preget av forvirring, feil og mangler når det kom til behandlingen av det nasjonale spørsmålet. I stedet for å ta utgangspunkt i Lenin og Stalin, falt de for småborgerlig nasjonalisme og en rent overfladisk forståelse av den marxistiske læren om det nasjonale og koloniale spørsmålet. En rekke marxist-leninister lærte Stalins definisjon av en nasjon, men kom aldri lenger i studiet av spørsmålet. Dermed er det mange eksempler fra de siste femti årene på «marxist-leninistiske» partier og organisasjoner som gikk over til separatisme, sjåvinisme eller gikk fullstendig i oppløsning, som følge av sine avvik på dette området.

I teksten «Melding om det nasjonale spørsmålet» av 29. april 1917, altså få måneder før den russiske revolusjonen, skriver Stalin:

«Enno har vi att å løysa spørsmålet om korleis vi skal organisera proletariatet i dei ulike nasjonane i eitt einaste sams parti. Ein plan er å organisera arbeidarane etter nasjonale liner – så mange nasjonar, så mange parti. Den planen vart avvist av sosialdemokratane. Røynsla har vist at organiseringa av proletariatet i ein viss stat etter nasjonale liner, berre fører til å riva ned ideen om klassesolidaritet. Alle proletarar i alle nasjonar i ein viss stat må vera organiserte i eitt einaste, udeleleg proletarisk fellesskap.»

Og videre oppsummerer Stalin sin linje i denne meldingen:

«a) Godkjenning av nasjonane sin rett til lausriving.
b) Regionalt autonomi for nasjonar som blir ståande innanfor staten.
c) Særskild lovgjeving som tryggjer utviklingsfridom for nasjonale minoritetar.
d) Eitt einaste udeleleg proletarisk kollektiv, eitt einaste parti for proletarane frå alle nasjonalitetane i ein viss stat.»

Slik slår han fast fire prinsipper som er udødelige for den proletariske bevegelsen, en tindrende klar veiledning for hvordan kommunister må forholde seg til det nasjonale spørsmålet i den revolusjonære bevegelsen og overfor den nye staten.

Imperialismen og bevegelsen mot nasjonal undertrykking

Stalin skriver videre:

«Det er ei rørsle i gang for sjølvstende i Irland. Kva side står vi på, kameratar? Vi er anten for Irland eller for britisk imperialisme. Og eg spør: Er vi på folka si side, dei som strir mot undertrykking, eller er vi på parti med dei klassane som undertrykkjer dei? Vi seier at ettersom sosialdemokratane set kursen mot ein sosialistisk revolusjon, lyt dei stø den revolusjonære rørsla til folka, som er retta mot imperialismen. Vi må anten innsjå at vi lyt skapa ein baktropp for fortroppen for den sosialistiske revolusjonen i form av folka som reiser seg mot nasjonal undertrykking – i dette tilfellet vil vi byggja ei bru mellom Vest og Aust og visseleg styra mot ein sosialistisk verdsrevolusjon, eller vi gjer ikkje dette – i det tilfellet vil vi finna oss sjølve utestengde, og vil gå bort frå taktikken med å utnytta kvar einaste revolusjonær rørsle mellom dei undertrykte nasjonalitetane for å knusa imperialismen. Vi lyt stø kvar einaste rørsle som rettar seg mot imperialismen. Kva vil elles finske arbeidarar seia om oss? Pjatakov og Dzerzjinski fortel oss at kvar einaste nasjonal rørsle er ei reaksjonær rørsle. Det er ikkje sant, kameratar. Er ikkje den irske rørsla mot britisk imperialisme ei demokratisk rørsle som gjev imperialismen ei hard lusing? Og bør vi ikkje stø den rørsla?»

I teksten «Kva oktoberrevolusjonen hadde å seia for heile verda», publisert i Pravda nr. 241 og 250, den 6. og 19. november i 1918, skriver Stalin:

«Såleis utviklar det nasjonale spørsmålet seg frå å vera eit særskilt spørsmål om å slåst mot nasjonal undertrykking, til å bli det allmenne spørsmålet om å frigjera nasjonane, koloniane og halv-koloniane frå imperialismen. Daudssynda til Den andre internasjonalen og leiaren der, Kautsky, er i røynda at dei alltid har gått over til den borgarlege tolkinga av nasjonalt sjølvråde, at dei aldri har skjøna den revolusjonære meininga med det, at dei var uviljuge eller ikkje i stand til å tufta det nasjonale spørsmålet på eit revolusjonært grunnlag med open kamp mot imperialismen, at dei var ute av stand til eller uviljuge til å knyta det nasjonale spørsmålet saman med spørsmålet om frigjering for koloniane. Det at dei austerrikske sosialdemokratane, av typen Bauer og Renner, er tungnemme, syner seg nettopp i at dei ikkje har skjøna den uløyselege samanhengen mellom det nasjonale spørsmålet og maktspørsmålet. Dei prøvde å skilja det nasjonale spørsmålet frå politikken og avgrensa det til kulturspørsmål og utdanningsspørsmål. Dei gløymde slike ‘småting’ som imperialismen, og koloniane som var trælbundne av imperialismen.»

Og videre:

«Kor mykje Oktoberrevolusjonen har å seia for heile verda vil i hovudsak vera dette: 

1. Han har utvida råderommet for det nasjonale spørsmålet og snudd det bort frå å vera eit særskilt spørsmål om å kjempa mot nasjonal undertrykking i Europa og over til å vera eit allment spørsmål om frigjering for undertrykte folk, koloniar og halv-koloniar frå imperialismen.

2. Han har opna vidt rom for frigjeringa deira og peika ut den rette vegen for ho. Dermed har han gjort det lettare for dei undertrykte folka i Austen og Vesten å frigjera seg og har drege dei inn i den samla straumen av sigerrike kampar mot imperialismen.

3. Dermed har han sett opp ei bru mellom det sosialistiske Vest og det trælbundne Aust. Han har skapt ein ny front av revolusjonar mot verdsimperialismen. Denne fronten strekkjer seg frå proletarane i Vest, gjennom den russiske revolusjonen, og over til dei undertrykte folka i Aust.»

Fra disse korte sitatene, og sammenhengen de står i, kan vi slå fast noen standpunkt som vil ha konsekvenser for kommunistenes linje den dag i dag. For det første slår Stalin ettertrykkelig fast at enten støtter man undertrykte og koloniserte folk i sin frigjøringskamp, eller så støtter man imperialismen. For det andre slår han fast at vi må støtte alle bevegelser som retter seg mot imperialismen. For det tredje slår han fast at man ikke kan skille det nasjonale spørsmålet fra spørsmålet makt, det vil si politisk makt. Det nasjonale spørsmålet er et politisk spørsmål og det er et avvik å behandle det som et rent kulturspørsmål.

Hvilke konsekvenser får dette om vi trekker noen logiske slutninger for kommunister i Norge i dag? For å begynne med siste punkt, vil det si at det for imperialistiske nasjoner, det vil si nasjoner som allerede er konstituert og har vunnet sin selvstendighet, ikke finnes et nasjonalt spørsmål som må løses! I den grad det finnes krenkninger kan det kanskje være tale om kulturelle spørsmål, for eksempel amerikansk kulturimperialisme som «krenker» fransk eller norsk språk, men det er ikke egentlig et spørsmål makt. Den dominerende nasjonen i en imperialistisk stat er per definisjon politisk frigjort. Spørsmålet om makten er løst, til denne nasjonens fordel. Derimot trer det nasjonale spørsmålet og den nasjonale bevegelsen i dette høyere stadiet av kapitalismen, fram som en bevegelse for frigjøring fra imperialismen, men da i de undertrykte nasjonene. Deres kamp mot imperialismen, mot den koloniale og halvkoloniale undertrykkinga, er rettferdig og må støttes kompromissløst av proletariatets parti. Det gjelder alle bevegelser som retter seg mot imperialismen, og enten støtter man disse, eller så støtter man imperialistene.

I Stalins tre punkter om oktoberrevolusjonens betydning i dette spørsmålet, legger han grunnlaget for det som seinere er utvikla videre av formann Mao og formann Gonzalo, og som Perus Kommunistiske Parti formulerer slik i «Den internasjonale linjen» (våre understrekinger):

«Det er to strømninger som virker innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen: den internasjonale proletariske bevegelsen, og den nasjonale frigjøringsbevegelsen. Den første er den ledende, og den andre utgjør hovedstøtten.»

Og videre:

«Den nasjonale frigjøringsbevegelsen som finner sted i nasjonene som undertrykkes av imperialisme og reaksjon. I det første tiåret i dette århundret (det 20. århundret, overs.) fulgte Lenin nøye med på kampene i India, Kina og Iran. Han understreket at den sosialistiske revolusjonen ikke utelukkende og ene og alene sto mellom proletariatet og borgerskapet, men også mellom alle koloniene og deres undertrykkere. Han sa at det er to styrker som går sammen – den internasjonale proletariske bevegelsen, og den nasjonale frigjøringsbevegelsen – og at tyngden av massene i de undertrykte nasjonene utgjør størstedelen av verdens befolkning og vil være avgjørende i verdensrevolusjonen. (…) Ved å videreutvikle Marx’ idéer la Lenin verdensrevolusjonens strategiske grunnlag for å undergrave imperialismen gjennom å forene den nasjonale frigjøringsbevegelsens kamp med den internasjonale proletariske bevegelsens kamp, for på denne måten å utvikle revolusjonen. Selv om kommunistenes slagord er ‘Proletarer i alle land, forén dere!’ foreslo han at slagordet som må lede de to styrkenes kamp må være: ‘Proletarer i alle land og folk på alle verdenshjørner, forén dere!’ Formann Mao Zedong utviklet Lenins strategi på grunnlag av den enorme betydningen som den nasjonale frigjøringsbevegelsen har for verdensrevolusjonen. Han tok i betraktning at imperialismen plyndrer stadig mer fra de undertrykte nasjonene, hvilket i sin tur vekker til live sterke revolusjonære stormer som må ledes av de enkelte kommunistpartiene. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen er derfor forbundet med den internasjonale proletariske bevegelsen, og disse to kreftene driver frem den utviklingen av verdenshistorien. Formann Gonzalo lærer oss at strategien som kommunister må følge, ma basere seg på denne tesen framsatt av Lenin og utviklet videre av formann Mao.»

Slik formulerer PKP kommunistenes videre og dypere forståelse av broen mellom den proletariske revolusjonen, altså den sosialistiske, og de nasjonale frigjøringsbevegelsene, altså den nydemokratiske revolusjonen, forstått som to strømninger i én og samme bevegelse; den proletariske verdensrevolusjonen.

Vekk med myten om Norge som offer for imperialismen

Kan man på dette grunnlaget, slik enkelte «marxist-leninister» har gjort og gjør, snakke om nasjonal frigjøring av et land som Norge? I så fall, skulle det ikke stå en nasjonal-demokratisk revolusjon på agendaen? Det er en vanlig forestilling at USA undertrykker Norge, men gir det mening å se Norge som en undertrykket nasjon? Ble ikke den borgerlig-demokratiske og nasjonale revolusjonen i Norge fullført i 1905? Vil ikke det si at maktspørsmålet ble løst? Det er ingen holdepunkter i det Stalin skriver, for en nasjonal frigjøring av Norge. Et slikt standpunkt kan bare enten skape forvirring, eller i verste fall en fullstendig overgang til sosialsjåvinismen – slik vi ser at en rekke gamle marxist-leninister har gjort under Pål Steigans svarte fane.

Dette er harde ord, men kamerater som føler seg truffet skal vite at de som underskriver denne artikkelen, i større og mindre grad, rammes like hardt av kritikken. Dette er i all hovedsak en selvkritikk fra kamerater som selv har tatt feil i dette spørsmålet, etter å ha vært fostret i den norske ML-bevegelsens forvirrede og sosialpatriotiske forståelse av det nasjonale spørsmålet. Dette var en bevegelse som i EEC-kampen forut for 1972-avstemmingen, og i spørsmålet om en tredje verdenskrig og trusselen fra sovjetisk sosialimperialisme, henfalt til en vulgær patriotisk retorikk og politikk. Ofte framsto AKP (m-l), bevisst og med viten og vilje, som «de virkelige patriotene» som anklaget borgerskapet for å «selge Norge».

Et eksempel på forvirringen er at AKP(m-l) i sitt mest venstreorienterte program (1976) på den ene sida definerte Norge som imperialist, men også skrev: 

«Noreg er eit offer for imperialismen. Sidan Noreg vann sjølvråderetten i 1905 har det alltid vore ein stor del utanlandsk imperialistisk eigedom i Noreg. Både amerikansk, britisk, fransk, svensk og annan imperialistisk kapital har røva norske naturrikdomar og utbytta arbeidskraft i Noreg (…).»

Alle imperialister konkurrerer, og slik kan de, som kapitalister alltid forsøker, gjøre profitt på hverandres bekostning. Handelskapitalister kan gjøre krav på en del av merverdien til industrikapitalistene. Monopolkapitalistene kan i kraft av sin monopolstilling gjøre krav på en del av merverdien fra ikke-monopolistiske kapitalister. Dette siste er en klar tendens i og et karaktertrekk ved imperialismen, altså ved kapitalismens høyeste stadium. Et stadium som Lenin mente kunne karakteriseres ganske enkelt som monopolkapitalisme. Men betyr dette at Norge er et offer for imperialismen? I så fall er alle imperialister, også USA, England og Frankrike, også «offer» for imperialismen! USA-imperialismen framstiller seg jo under førerskapet til Donald Trump som et offer for kinesisk imperialisme. Gir dette virkelig mening? Skulle kommunister i USA forene seg med denne vulgære fascistoide retorikken?

Dette ville være fullstendig i strid med hva Stalin og de andre marxistiske klassikerne lærer oss. Marxismens klassikere griper hovedsida og slår fast at imperialister ikke er ofre. En tyv som kommer hjem og finner ut at det har vært innbrudd i leiligheten, kan ikke gå til politiet og melde «sitt eget» tyvegods stjålet, og kreve erstatning fra forsikringsselskapet. 

Imperialisten Norges besittelser baserer seg på det imperialistiske systemet hvor imperialistene plyndrer de undertrykte nasjonene. Å kjempe om dette byttet er en kamp mellom røvere, slik Lenin stemplet den imperialistiske krigen som en røverkrig. På samme måte som Lenin krevde at ekte revolusjonære tok stilling mot «sitt eget» borgerskap i den imperialistiske krigen, kan ikke norske kommunister ta stilling for «sitt eget» borgerskap mot verken amerikansk, britisk, fransk eller svensk (!) imperialisme. En slik stillingtagen leder bare en vei; til forræderiet og overgangen til sosialpatriotismen. 

Sosialpatriotisme er sosialisme i ord, men nasjonalisme i handling. Det er opportunismens overgang til sjåvinismen, med sitt fremste eksempel i de sosialdemokratiske ledernes forræderi mot internasjonalismen i 1914, da 1. verdenskrig begynte. Sosialpatriotisme betyr nasjonenes kamp mot nasjonene, med opportunistenes servile støtte, og til proletariatets underordning under borgerlige interesser og borgerlig politisk lederskap. Det er et knefall for borgerlig nasjonalisme.

Også i det kommunistiske forbundet Tjen Folket var det kraftige avvik i den retningen, der forbundet forfektet patriotismen. Dette er en arv fra ML-bevegelsen, men den finner også sine paralleller i Peder Furubotn og NKP, men også blant folk som Ottar Brox og andre i SV, og selvsagt i Arbeiderpartiet. Med andre ord er det en sterk tendens på norsk venstreside. Vi finner samme sosialpatriotiske tendens i andre europeiske og nordamerikanske land, for eksempel i amerikanske «CPUSA» og svenske «Kommunistiska Partiet». Fellesnevneren er at det nasjonale spørsmålet skilles fra spørsmålet om makta og spørsmålet om imperialismen, og at det skapes en forestilling om en progressiv nasjonalisme fra «venstre». 

Disse venstrenasjonale har en forestilling av at man kan omfavne den borgerlige nasjonen, den imperialistiske nasjonen, og fremme dennes interesser, uten at dette fører til en omfavnelse av den borgerlige imperialistiske staten og dens interesser. I praksis blir dette en kunstig øvelse. Det kommer klart fram når man støtter norske monopolkapitalistiske bedrifter mot utenlandske, når man i nasjonens navn vil styrke militærapparatet, når man feirer grunnloven eller omfavner «norske verdier». Videre kommer det også hos enkelte klart fram i innvandringsmotstand. I den grad de bare snakker om kultur, fremmer de en klasseløs forståelse av nasjonen, og idealistiske forestillinger om norske verdier.

Videre er det en idé på norsk venstreside om at den norske nasjonalismen er vesentlig annerledes enn all annen nasjonalisme. Men ikke engang ideen om at man er «spesiell», er egentlig spesiell. For eksempel er det i USA og Frankrike, to av verdens fremste imperialister, sterke forestillinger om en særskilt progressiv US-amerikansk eller fransk patriotisme. Også i Storbritannia finner man nasjonalisme og forsvar for «british jobs» ikke bare i Labour, men også i trotskistpartiet Socialist Party og det «marxist-leninistiske» CPBML. Det famøse CPGB-ML endte med å støtte rasisten Nigel Farage sitt Brexit Party ved forrige valg, og de er uttalte motstandere av skotsk selvstendighet. Innenfor tyske Die Linke slår folk som Wagenknecht inn på en innvandringskritisk linje, «for å bekjempe høyrepopulismen». Kort sagt har samtlige imperialistiske land sine sosialpatrioter i dag som i 1914. Det er ingenting spesielt med dette. Det er regelen, ikke unntaket at opportunister i de imperialistiske landene går over til sjåvinismen, akkurat slik Lenin beskriver det i sitt verk Imperialismen.

Slik nasjonalisme på «venstresida» kan virke absurd, særlig i tilfellet USA, men det er ikke sikkert at revolusjonære i andre land finner en norsk nasjonalisme fra «venstre» mer smakfull. Hvor absurd må det vel virke for afghanere, libyere, filippinere, estlendere og polske arbeidsfolk, om norske kommunister kalte Norge, et av verdens absolutt rikeste land, et offer for imperialismen? Equinors, Statkrafts, Akers, Orklas og Hydros Norge, NATO-Stoltenbergs Norge, bombe-Norge og Afghanistan-okkupanten Norge – et offer for imperialismen? Det er absurd også for oss.

Lenin skriver:

«Framgangsrik kamp mot utbytting krever at proletariatet er fri for nasjonalisme, og helt nøytralt så å si, i den kampen om overherredømme som finner sted mellom de ulike nasjonenes borgerskap. Om proletariatet i en hvilken som helst nasjon gir den minste støtte til sitt ‘eget’ nasjonale borgerskaps privilegier, vil det uunngåelig framkalle mistru blant proletariatet i en annen nasjon. Det vil svekke arbeidernes internasjonale klassesolidaritet og splitte dem, til borgerskapets fryd.»

Dette er en krystallklar veiledning til hvordan kommunister må forholde seg til spørsmålet om Norge som «offer for imperialismen», og til kampen mellom norske kapitalister og utenlandske kapitalister. Det kan ikke, om man legger Lenins linje til grunn, bli tale om noe forsvar av norsk kapital mot utenlandsk imperialisme.

Dette betyr selvsagt ikke at vi stiller oss likegyldig til privatisering eller til miljøødeleggende utbygginger som kun tjener monopolkapitalen. Kommunister slåss konsekvent for massenes velferd og mot kapitalens rovdrift på mennesker og miljø. Vi er mot britiske jernbaneselskap innen jernbanen og svenske bedrifter innen skole og helsevesen ikke fordi de er britiske eller svenske, og fordi vi heller vil ha norske kapitalister, men fordi vi er mot kutt og rasering av massenes velferd.

Vi understreker i denne forbindelsen at vi ikke søker en antagonistisk kamp med kamerater som vi mener har feil og mangler i spørsmålet om norsk nasjonalisme «fra venstre». Enkelte av oss har selv gjort det vi i dag mener er store feil i dette spørsmålet. Vi kan dermed ikke innta en arrogant og selvtilfreds posisjon. Vi ønsker en ærlig og åpen diskusjon med slike kamerater. Vi ønsker at de skal fordype seg i marxismens klassikere om dette temaet. Og vi vet sikkert at disse kameratene, om de er virkelige kamerater, allerede er uforsonlige motstandere av rasisme og norsk imperialistisk krig. Det er dermed ikke snakk om en antagonistisk motsigelse med disse kameratene, men om en motsigelse i folket som bør ligge til grunn for en diskusjon blant venner.

I en slik diskusjon er det slik vi ser lite fruktbart å komme med Lenins artikkel om «storrussisk nasjonalstolthet», Stalins veiledning om suvereniteten også til kapitalistiske land i 1945 (rettet mot yankee-imperialismens manøvre for etablere seg som hegemonisk supermakt) eller Maos tekster om at kommunister i Kina må være internasjonalister og patrioter. En imperialistisk nasjon er ikke et undertrykka land i den tredje verden. Vi må skille mellom 1914, 1945 og 2020. Vi skriver ikke om nasjonalstolthet eller varme følelser for folkemassenes historie. Vi må basere oss på prinsippene, som er tindrende klare hos de kommunistiske klassikerne; internasjonalismen er kommunismens ånd. Og vi må samtidig være oppmerksomme på konteksten og den konkrete taktikken. Evner vi å forene prinsippfasthet i teorien med fleksibilitet i taktikken, har vi lyktes med vår oppgave som kommunister.

Vi understreker også, avslutningsvis om dette temaet, at vi ikke maner til kamp mot norsk språk, folkedrakter, folkemusikk eller slike uttrykk for norsk kultur. I en rekke tilfeller er dette eksempler på før-kapitalistiske tradisjoner med opphav i folkemassene og ikke i borgerskapet. Å gjøre kampen mot nasjonalisme til et spørsmål om slike uttrykk, ville også være et eksempel på at det nasjonale spørsmålet blir redusert til et spørsmål om kultur og ikke om politisk makt. 

To typer nasjoner – borgerlige og sosialistiske

I teksten «Det nasjonale spørsmålet og leninismen» skriver Stalin et svar til kameratane Mesjkov, Kovaltsjuk og andre i en større debatt om disse spørsmålene. Teksten er datert 18. mars, 1929 og syntetiserer en videreutvikling av den marxistiske teorien om nasjonene. Stalin skriver:

«De hevdar at nasjonar voks fram og vart til før kapitalismen. Men korleis kunne det ha vokse fram og vare nasjonar til før kapitalismen, i føydalismen sin periode då landa var kløyvde opp i einskilde, sjølvstendige fyrstedøme, som tvert mot å vera bundne saman med nasjonale band ettertrykkjeleg nekta at slike band var naudsynte? Trass i den range påstanden dykkar var det ingen nasjonar i den førkapitalistiske perioden og kunne heller ikkje vera det, av di det enno ikkje fanst nokon nasjonale marknader og ingen kulturelle eller økonomiske nasjonale senter. Fylgjeleg fanst ingen av dei faktorane som gjer ein ende på den økonomiske oppløysinga til eit visst folk, og dreg dei delane i det som har vare skilde til no, saman til ein nasjonal heilskap. Elementa for nasjonen som er språk, territorium, sams kultur osb., fall sjølvsagt ikkje ned frå himmelen, men vart forma litt etter litt endåtil i den førkapitalistiske perioden. Men desse elementa var i ein uutvikla tilstand, og var i beste høve berre noko som var mogleg. Det vil seia at dei gjorde det mogleg at det under visse gunstige vilkår kunne verta skipa ein nasjon i framtida. Det moglege vart røyndom berre i perioden med veksande kapitalisme, med den nasjonale marknaden sin og del økonomiske og kulturelle sentra sine.»

Og videre:

«Slik er stoda når det gjeld framvoksteren av dei såkalla ‘moderne’ nasjonane. (…) Slike nasjonar må reknast som borgarlege nasjonar. Døme er den franske, britiske, Italienske, nord-amerikanske og andre liknande nasjonar. Den russiske, ukrainske, tatariske, armenske, grusiske og andre nasjonar i Russland var likeeins borgarlege nasjonar før proletariatets diktatur og sovjetsystemet var skipa i landet vårt. Sjølvsagt er lagnaden til slike nasjonar lenka saman med lagnaden til kapitalismen. Når kapitalismen fell, må slike nasjonar forsvinna frå skodeplassen. Det er nett slike borgarlege nasjonar heftet til Stalin, Marxismen og det nasjonale spørsmålet, syner til når det seier at ‘ein nasjon er ikkje berre ein historisk kategori, men ein historisk kategori som høyrer til ein avgrensa tidbolk. Det er tidbolken til den veksande kapitalismen,’ at ‘lagnaden til ei nasjonal rørsle, som eigentleg er ei borgarleg rørsle, er sjølvsagt knytt i hop med lagnaden til borgarskapet,’ at ‘ei nasjonal rørsle kan berre verta borte når borgarskapet fell,’ og at ‘fyrst når sosialismen herskar, kan det verta fred fullt og heilt.’»

Og videre:

«Slik står det til når det gjeld dei borgarlege nasjonane. Men det finst andre nasjoner. Desse er dei nye sovjetnasjonane som utvikla og forma seg på grunnlag av dei gamle borgarlege nasjonane, etter at kapitalismen vart styrta i Russland, etter at borgarskapet og dei nasjonalistiske partia deira var fjerna, etter at sovjetsystemet vart oppretta. Arbeidarklassen og det internasjonalistiske partiet hans er krafta som støyper desse nye nasjonane og leier dei. Eit forbund mellom arbeidarklassen og del arbeidande bøndene i nasjonen for å fjerna restane av kapitalismen slik at sosialismen kan byggjast sigerrikt, avskaffing av restane av nasjonal undertrykking, slik at nasjonane og nasjonale minoritetar kan vera like og kan utvikla seg fritt, fjerning av restane av nasjonalisme slik at det kan verta knytt venskap mellom folka og internasjonalismen kan verta fast skipa, ein sameint front med alle undertrykte og ikkje-likestllte nasjonar i kamp mot annekterings-polikken og annekteringskrigar, i kampen mot imperialismen – slik er det åndelige, sosiale og politiske lynnet til desse nasjonane. Slike nasjonar må reknast som sosialistiske nasjonar. Desse nye nasjonane voks fram og utvikla seg på grunnlag av dei gamle borgarlege nasjonane, som eit resultat av at kapitalismen vart fjerna – ved at dei vart radikalt omforma etter sosialistiske liner. Ingen kan nekta for at dei sosialistiske nasjonane som no er i Sovjetunionen – den russiske, den ukrainske, den kviterussiske, den tatariske, den basjkirske, den usbekiske, den kasakhske, den aserbajdsjanske, den grusiske, den armenske og andre nasjonar – skil seg grunnleggjande frå dei tilsvarande gamle borgarlege nasjonane i det gamle Russland, både når det gjeld klassesamansetjing og åndeleg eigenart, og i sosiale og politiske interesser og ynskjemål. Slik er dei to nasjonstypane som historia kjenner.»

Her legger Stalin fram teorien om den grunnleggende forskjellen på borgerlige og sosialistiske nasjoner. Dette er en forståelse som var helt fraværende i den norske ML-bevegelsen, men som ikke alltid har vært «glemt» av norske kommunister. I forbindelse med oppgjøret med høyreopportunisten Peder Furubotn i 1949 rettet Norges Kommunistiske Parti harde slag mot dennes borgerlige nasjonalisme. I foredraget som partiets leder Emil Løvlien holdt for partiets landsmøte i 1950, senere trykt i heftet ‘Partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum’, sier han følgende:

«For det første står det nå klart at Furubotns definisjon av begrepet nasjonen er i strid med marxismens definisjon. Den klassiske definisjonen av begrepet nasjon er gitt av Stalin (…) i 1913 (…) 16 år senere skriver Stalin en artikkel ‘Det nasjonale problem og leninismen’ hvor han videre utvikler sin teori. Stalin taler her om borgerlige og sosialistiske nasjoner (…) [det kan] ikke være tvil om at den norske nasjon i det kapitalistiske Norge er en borgerlig nasjon og ikke en sosialistisk nasjon. Og Stalin skriver i sin artikkel av 1929 inngående om dette. Han avslører de borgerlige nasjonalistene som ikke vil anerkjenne andre nasjoner enn de borgerlige og ikke vil innse at det nasjonale spørsmål må underordnes under hovedspørsmålet for enhver sosialist: Kampen for arbeiderklassens seir, sosialismens seir.»

Løvlien skriver videre at det er en fundamental forskjell på borgerlige og sosialistiske nasjoner og at:

«Klassemotsetningene setter sitt stempel på hele den borgerlige nasjon. I de borgerlige nasjoner er det ingen sosial enhet, ingen felles nasjonalbevissthet og ingen felles nasjonal kultur. Hver klasse innenfor den borgerlige nasjon har sin egen klassebevissthet. Lenin taler om at det innenfor enhver borgerlig nasjon eksisterer ‘to nasjoner’: utbyttere og de utbyttede.»

Løvlien skriver at de sosialistiske nasjonene oppstår på ruinene av de borgerlige nasjonene og han skriver videre:

«Arbeiderbevegelsen må føre en uforsonlig kamp mot den borgerlige nasjonalismen som vil skille folkene fra hverandre og skape fiendskap mellom dem.»

Vi har ikke stort å legge til i denne framstillinga, men vi konstaterer at spørsmålet om borgerlige og sosialistiske nasjoner ikke er viet noen plass i studier og diskusjoner blant revolusjonære i Norge de siste femti årene. Stalins teori ble forbigått i stillhet av den norske «ML-bevegelsen», selv om NKP anså den som svært viktig i 1950. Hvilken funksjon har en slik forbigåelse? Det er åpenbart for oss at det har bidratt til å styrke den borgerlige nasjonalismen. Det er blitt slik Løvlien konstaterer, at man kun har sett og anerkjent de borgerlige nasjonene, og dette har bidratt til å fylke sosialister rundt den borgerlige nasjonalismens fane, for eksempel i kampene rundt EU-avstemmingene i 1972 og 1994.

Vi skal ikke her bevege oss inn på hva som ville vært en korrekt linje for EU-kampen. Kommunister er selvsagt motstandere av denne imperialistiske alliansen under tysk-fransk førerskap. Denne alliansen er en allianse av imperialister, mot verdens fattige, mot verdens undertrykte folk og mot europeiske halvkoloniner (hovedsakelig i østre og sentrale Europa). Det er en borgerlig allianse mot proletariatet. Den korrekte formen for kamp mot denne alliansen, mener vi derimot ikke kan skje under et norsk flagg og under ledelse av de norske storbøndenes samvirkekapital, slik det særlig skjedde i 1994, uten at vi skal gå nærmere inn i dette spørsmålet som er på siden av hovedtemaet for denne teksten.

Helt avslutningsvis må vi også bemerke at den norske nasjonen ikke bare er en borgerlig nasjon, men en imperialistisk nasjon. Selv som et lite land har Norge vært et av verdens imperialistiske land i svært lang tid. Norske fartøy har deltatt i plyndringen av koloniene i hundrevis av år, og dette har bidratt til å legge grunnlaget for norsk monopolkapital og norsk imperialisme. Hva har dette å si for utviklinga av nasjonen? Hvilke særegenheter får en imperialistisk nasjon? Hvilke konsekvenser får det for det nasjonale spørsmålet? Det er på høy tid at kommunistene i Norge utreder dette.

Det nasjonale spørsmålet i forskjellige epoker av sosialismens seier

Stalin skriver:

«De gjer eit grovt mistak når de set likskapsmerke mellom tidbolken for sosialismen sin siger i eitt land, og tidbolken for sosialismen sin siger i verdsmålestokk, når det hevdar at det er mogleg og naudsynt at nasjonale skilnader og nasjonalspråk kan forsvinna, at nasjonar kan smelta saman og at det vert forma eit sams språk, ikkje berre når sosialismen sigrar i verdsmålestokk, men og når sosialismen sigrar i eitt land. Dessutan blandar de saman heilt ulike saker: at ‘nasjonal underkuing vert avskaffa’ med at ‘nasjonale skilnader vert fjerna’ at ‘grensene for nasjonalstatane vert oppheva’ med at ‘nasjonane døyr bort’ og med at ‘nasjonane smeltar samam’. Det må verta påpeikt at det er absolutt utillateleg at marxistar blandar saman desse ulike omgrepa. Nasjonal underkuing i landet vårt vart avskaffe for lenge sidan, men det fylgjer på ingen måte av dette at nasjonale skilnader har kome bort, og at nasjonane i landet vårt har vorte fjerna. Nasjonale statsgrenser, i lag med grensevakt og toll, vart avskaffa i landet vårt for lenge sidan. Men det fylgjer ikkje på noko vis av dette at nasjonane alt har smelta saman og at nasjonalspråka har forsvunne, at det i staden for desse språka har kome eitt eller anna språk som er sams for alle nasjonane våre.»

Og videre:

«Tidbolken for sosialismen sin siger i verdsmålestokk skil seg fyrst og fremst frå tidbolken for sosialismen sin siger i eitt land ved at han kjem til å avskaffa imperialismen i alle land, avskaffa både strevet etter å leggja under seg andre land og otten som vert kveikt av trugsmålet om nasjonal trældom. Han vil undergrava nasjonal mistru og nasjonalt fiendskap radikalt, og vil binde saman nasjonane til eitt verdssosialistisk økonomisk system. Slik vil han skapa dei verkelege vilkåra som er naudsynte for at alle nasjonar litt etter litt kan smeltast saman til ein. Slik er den grunnleggjande skilnaden mellom desse to tidbolkane. Men det fylgjer av dette at å blanda saman og slå i hop desse to tidbolkane er eit mistak som ikkje let seg orsaka.»

Og videre:

«Det ville ikkje vera rett å tru at nasjonale skilnader vil verta avskaffa og nasjonalspråka døy ut med eit slag, så og seia etter diktat ovanfrå, med ein gong verdsimperialismen er slegen. Ikkje noko er galnare enn dette synet. Å freista å få nasjonane til å smelta saman etter diktat ovanfrå, ved tvang, ville vera å spela i hendene på imperialistane. Det ville tyda katastrofe for frigjertngssaka til nasjonane, og verta lagnadstungt for saka med å organisera samarbeid og brorskap mellom nasjonane. Ein slik politikk ville vera så godt som det same som ein assimileringspolitikk. De veit sjølvsagt at assimileringspolitikken slett ikkje høyrer heime i marxismen-leninismen, ettersom han er ein antifolkeleg og kontrarevolusjonær politikk, ein lagnadstung politikk.»

Og videre:

«Det ville vera eit mistak å tru at det fyrste steget i tidbolken med verdsdiktaturet til proletariatet kjem til å markera byrjinga til at nasjonar og nasjonalspråk vil døy ut, og byrjinga til at eit sams språk vert forma. Tvert om vert det fyrste steget då den nasjonale underkuinga vert avskaffa, heilt ut eit steg som er merkt ut ved vokster og bløming for nasjonane og nasjonalspråka som tidlegare var underkua, ved at likskapen mellom nasjonane vert grunnfest, at gjensidig nasjonal mistru vert avskaffa og del internasjonale banda mellom nasjonane vert skipa og styrkte. Fyrst på det andre steget i tidbolken for verdsdiktaturet til proletariatet, i den mon ein einaste sosialistisk verdsøkonomi er bygd opp i staden for den kapitalistiske verdsøkonomien – berre på det steget vil noko som liknar på eit sams språk taka til å få form. For berre på det steget vil nasjonane kjenna at dei ved sida av sine eigne nasjonalspråk treng eit sams internasjonalt språk – til bate for omgjenge og økonomisk, kulturelt og politisk samarbeid. På dette steget vil fylgjeleg nasjonalspråk og eit sams internasjonalt språk finnast side om side. Det er mogleg at det ikkje vert skipa eit verdsøkonomisk sentrum i fyrstninga som er sams for alle nasjonar og har eitt sams språk, men fleire sonevise økonomiske senter for skilde nasjonsgrupper med eit særskilt sams språk for kvar nasjonsgruppe, og at desse sentra fyrst seinare vil gå saman til eitt sams sosialistisk verdsøkonomisk senter med eitt språk som er sams for alle nasjonane. På det neste steget i tidbolken for verdsdiktaturet til proletariatet – når det sosialistiske verdsøkonomiske systemet vert fullgodt grunnfest og sosialismen vert heilt inngrodd i livet til folkeslaga, og når praksis overtyder nasjonane om føremonene ved eit sams språk framfor nasjonalspråk – då vil nasjonale skilnader og språk byrja å døy ut og gjera rom for eit verdsspråk som er sams for alle nasjonar. Etter mi meining er biletet av framtida til nasjonane om lag slik, eit bilete av nasjonane si utvikling på vegen til å smelta saman i framtida.»

Kort oppsummert beskriver Stalin her, med utgangspunkt i Lenins opprinnelige tese, hvordan sosialismen, det vil si proletariatets diktatur, først betyr en oppblomstring og frigjøring av nasjonene. For de undertrykte nasjonene betyr revolusjonen nasjonal frigjøring fra imperialismen og en fullbyrdelse av dannelsesprosessen, det vil si en organisering av virkelige frie nasjoner. Dette er den første tidsepoken der proletariatets diktatur etableres i et land etter det andre. 

Først når imperialismen er nedkjempa i hele verden, og all verdens sosialistiske land forenes i et proletarisk verdensdiktatur, begynner sammensmeltinga av all verdens folk og nasjoner. Dermed innebærer den skinnende verdenskommunismen at nasjonene, også de sosialistiske nasjonene, visner vekk. De visner vekk, for slik Stalin beskriver det kan ikke dette være resultatet av en påtvungen assimilering ovenfra, da dette er fundamentalt i strid med vår ideologi og interessene til verdens folk.

Hva er alternativet til nasjonenes sammensmelting? Det er den evige oppdelingen av nasjoner, evige nasjoner, eller en evig syklus av nye nasjoner. I så fall ser man vekk fra at før nasjonene fantes ingen nasjoner, med andre ord er nasjonene en relativt ny foreteelse i menneskehetens store utviklingsprosess. I så fall ser man også vekk fra at den store tendensen i imperialismen, som slår ut i full blomst i sosialismen, nemlig sosialiseringa av produksjonen og alt samfunnsliv som til syvende og sist hviler på produksjonen. Enkelt sagt er tendensen på den ene sida at menneskene forenes på tvers av alle gamle skiller, og på den andre sida at gamle enheter løses opp i mindre bestanddeler. Menneskeheten forenes og de gamle nasjonene oppløses. Den logiske konsekvensen er menneskehetens forening i verdenskommunismen, inkludert sammensmeltingen av nasjonene.

Det innebærer selvsagt ikke at alle blir like, like lite som foreningen av mennesker i nasjoner har gjort alle medlemmer av en nasjon identiske. Det innebærer heller ikke at det ikke vil finnes ulike skikker, kulturer og kanskje til og med språk, i forskjellige områder. Vår utvikling er fra det relativt enkle til det relativt mer komplekse. Kanskje vil kommunismen betyr et enda større og mer komplekst mylder av variasjoner. Kommunismen er ikke uten motsigelser, slik alt som finnes er enheter av motsigelser. Men om vi forener oss med Lenins og Stalins standpunkt, må vi anerkjenne og omfavne at verdenskommunismen smelter alle verdens nasjoner sammen, og at dette er historiens gang.

Avslutning og oppsummering

På grunnlag av denne gjennomgangen ser vi at marxismen-leninismen-maoismen, gjennom Stalins syntetisering av det nasjonale spørsmålet, har en forståelse av nasjonens utvikling fra begynnelse til slutt, og en linje for partiets behandling av det nasjonale spørsmålet i hvert stadium og hver epoke av nasjonenes utvikling. Dette er en syntese som gir opphav til en linje på grunnlag av prinsipper. 

Det grunnleggende prinsippet for vår tilnærming til det nasjonale spørsmålet og den nasjonale bevegelser er å underordne oss proletariatets interesser og internasjonalismen.

Kortfattet mener vi marxismen-leninismen-maoismens syn på nasjoner og behandling av det nasjonale spørsmålet kan oppsummeres slik:

1. Nasjoner er stabile fellesskap av mennesker, historisk oppstått på grunnlag av felles territorium, språk, økonomi og psyke (som kommer til uttrykk i felles kultur).

2. Nasjonene organiseres og konstitueres i kapitalismens framvoksende og tidlige stadium, som borgerlige nasjoner under ledelse av borgerskapet. Tendensen er i dette stadiet at nasjonene forenes og at deres enhet styrkes.

3. I kapitalismens høyeste stadium, det vil si imperialismen, er tendensen at nasjonenes enhet svekkes som følge av skjerping av klassekampen og andre oppløsende prosesser.

4. Imperialismen hemmer konstitueringa av nasjoner i de undertrykte nasjonene, fordi den hemmer utviklinga av kapitalismen som noe annet enn byråkratisk kapitalisme, født i lenker under imperialisme og halvføydalisme.

5. Det nasjonale spørsmålet i den imperialistiske epoken kan ikke skilles fra spørsmålet om den politiske makta og kampen mot imperialismen.

6. Den nasjonale bevegelsen mot imperialismen i de undertrykte nasjonene er en strømning innenfor den proletariske verdensrevolusjonen og er dennes hovedstøtte. 

7. Proletariatet må lede den demokratiske og nasjonale revolusjonen fordi borgerskapet ikke er i stand til å lede denne lenger i den imperialistiske epoken. 

8. De nasjonale bevegelsene mot imperialismen seirer i nydemokratiske revolusjoner der de undertrykte nasjonene først nå kan fullføre sin konstituering og frigjøring.

9. Den proletariske bevegelsen og kommunistpartiene organiseres på grunnlag av internasjonalismen som én bevegelse og ett parti for alle nasjoner i et land, samtidig som disse sveises sammen til en samla internasjonal bevegelse.

10. Etter seirene for de sosialistiske revolusjonene i det enkelte land går man inn i det sosialistiske stadiet der proletariatets diktatur etableres og befestes i de enkelte land.

11. I denne første fasen dannes sosialistiske nasjoner under ledelse av proletariatet, på ruinene av de borgerlige nasjonene. Denne første fasen er en blomstringsfase der nasjonene utfolder seg, frigjør seg, styrker seg, sine språk og sine kulturer, på grunnlag av sosialismen og internasjonalismen.

12. Sosialismen garanterer nasjonenes selvråderett og behandler det nasjonale spørsmålet uten assimilering og med regionalt autonomi for nasjonale minoriteter innenfor virkelig demokrati.

13. Når den proletariske verdensrevolusjonen har feid imperialismen vekk fra hele jordoverflata og alle verdens sosialistiske nasjoner forenes i proletariatets verdensdiktatur, begynner prosessen der all verdens nasjoner smelter sammen, uten tvang, i den klasseløse verdenskommunismen.

Dette er hvordan vi må behandle det nasjonale spørsmålet i allmenhet, og det er slik spørsmålet får sin løsning i form av udødelige prinsipper for den revolusjonære bevegelsen og det kommunistiske partiet.