Miljøkrisa og forholdet mellom indre og ytre påvirkning

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I likhet med på åttitallet er miljøsaken igjen blitt senter for en større politisk bevegelse. Ungdommens klimastreiker og Extinction Rebellion er begge uttrykk for dette. Kravene er, i likhet med under veksten av antiatomkraftbevegelsen og den grønne bevegelsen på åttitallet, en umiddelbar stans av klima- og miljøødeleggelser.

Tidligere fikk denne bevegelsen et politisk uttrykk i form av De grønne partiene, særlig De Grønne i Tyskland. Bevegelser som Greenpeace og Natur og Ungdom er eksempler på mer aktivistiske slike bevegelser. På venstresida førte 1980-tallet til at SV fikk en ny farge, partiet ble rødt og grønt, ikke bare rødt. RV gjorde en lignende tilpasning da de i 1989 stilte til valg på Felleslistene for Miljø og Solidaritet (FMS). Det er liknende tendenser i dag, til at bevegelsen får et politisk uttrykk – og i Norge har det ført til stor vekst for Miljøpartiet De Grønne.

Blant enkelte revolusjonære har denne bevegelsen slått inn i tenkninga på en slik måte, at man tenker at denne bevegelsen blir et revolusjonært subjekt. Vi har for eksempel hørt ideer om at “hovedmotsigelsen i verden er nå mellom kapitalisme og miljø”. Man ser disse bevegelsene som en anledning til å mobilisere “alle” som er mot miljøødeleggelser mot kapitalismen.

Vi må understreke at disse kameratene i så fall gjør to feil, om vi legger marxismen til grunn. For det første ser de utenfor tingen selv for å finne årsaken til forandring. For det andre, som følge av den første feilen, forlater de læra om klassekampen.

Til den første feilen har Mao Zedong på mesterlig vis forklart i sin filosofiske artikkel “Om motsigelsen” at vi må se på motsigelsene i tingen selv for å finne grunnlaget for forandring. Han forklarer at alle ting utvikler seg hovedsakelig på grunnlag av indre motsigelser, og at en motsigelse alltid vil være hovedmotsigelsen.

Det er på grunnlag av denne dialektiske læra at den kommunistiske bevegelsen har identifisert fire grunnleggende motsigelser i verden. Her må vi presisere at alt er relativt. I likhet med Albert Einstein er marxister overbevist om denne sannheten. Det vil si at når vi snakker om grunnleggende motsigelser i verden, så snakker vi ikke om “i hele universet” eller “i planeten Tellus” – vi snakker om fire grunnleggende motsigelser i det imperialistiske verdenssamfunnet.

Kommunistene har identifisert fire særskilt viktige motsigelser i dette samfunnet, og i tråd med Maos lære om motsigelsen, slår vi fast at rota til å forandre imperialismen ligger i disse fire motsigelsene, og særlig i hovedmotsigelsen – motsigelsen mellom de imperialistiske landene (særlig USA) på den ene sida, og de undertrykte landa på den andre sida (den tredje verden). Dette kan vi se er hovedmotsigelsen, og dermed vil imperialismen hovedsakelig utvikle seg gjennom denne, og viktigst – det er gjennom å løse denne at imperialismen vil oppløses.

Mao sier at ytre påvirkning virker gjennom indre motsigelser. I spørsmålet om imperialismen og klimaproblemene blir de sistnevnte en ytre påvirkning på det imperialistiske systemet. Vi ser dette for eksempel når brannene sveiper over vestkysten av USA, eller når ørkenen sprer seg i Sahel-regionen. Problemet er at i seg selv vil ikke disse ytre påvirkningene skape noen indre endring. Det vil skape ødeleggelse, men det vil ikke bygge noe nytt.

Formann Gonzalo skriver at i folkekrigen er det en motsigelse mellom konstruksjon og destruksjon. Enhver krig betyr destruksjon, men hovedsida i folkekrigen er konstruksjon – det vil si konstruksjon av den nye staten, av den nye makta, under proletariatets ledelse. Om man bare legger noe i grus, og forøvrig lar det komme seg på beina av seg selv, vil det bygge seg opp på nytt på den gamle måten. Svir man av California uten å gjøre noe med klasseforholda og organiseringa av samfunnet, så vil samfunnet gjenoppstå omtrent som før. Det så man etter 2. verdenskrig, der man i de vestlige borgerlige statene lot kapitalismen gjenoppstå som før, med noen endringer.

Dermed må man se på de indre motsigelsene, og man må se etter det nye innenfor det gamle, for å finne det som ikke bare kan rive ned, men også konstruere noe nytt.

Dette fører oss direkte til den andre feilen, nemlig det å gå vekk fra læra om klassekampen. Karl Marx har identifisert klassekampen som hoveddrivkrafta for utvikling og forandring av klassesamfunn. Marx og Engels skrev i Det kommunistiske manifestet at all skrevet historie til nå, det vil si all historie om klassesamfunn, er historia om klassekamp. Dette harmonerer fullstendig med hva vi har skrevet hittil, for motsigelsen mellom imperialister og undertrykte land er til syvende og sist et uttrykk for klassekampen mellom det imperialistiske monopolborgerskapet og verdens undertrykte nasjoner under ledelse av proletariatet.

I et land som Norge er hovedmotsigelsen klassemotsigelsen mellom borgerskap og proletariat. Denne må løses gjennom sosialistisk revolusjon. Og den kan ikke løses på noe annet vis.

Angående klima- og miljøkampen må det slås fast at borgerskapets eksistens er direkte knytta til utbytting av proletariatet og verdens undertrykte land og folk. Profitten kommer fra utbytting av disses arbeid. Men den baserer seg også på utnyttelse av naturressurser. Om disse skulle utnyttes på et bærekraftig vis så ville det ført til enorme kutt i profitten. Vi snakker ikke her om små justeringer, men om fundamentale omveltninger. Vi snakker ikke om noen få konkurser, men om at et flertall av verdens bedrifter ville gått konkurs. Bare som en begynnelse.

Den grønne bevegelsen selger en forestilling om at kapitalen kan overbevises om at dette er nødvendig. De forsøker med dommedagsprofetier å trygle kapitalistene om å ta hensyn til klima og miljø. Etter førti år må vi konstatere at vi har fasiten; tross all kunnskap om problemene, har kapitalistene ikke minket utvinning og utslipp. Tvert om, med unntak av reduksjon av enkelte giftutslipp, særlig i de vestlige landa som har flagget ut mye industri til den tredje verden, så øker utslipp og naturinngrep over hele linja.

Problemet er at kapitalistene ikke kan overbevises til å stoppe kapitalismens indre lover. Kapitalismen krever vekst, det er en økonomisk lov uavhengig av menneskers vilje. Noen grønne kapitalister tror at veksten kan skje på en grønn måte. De hevder de tror det i det minste. Men det er lite trolig at det noensinne vil bli mer lønnsomt å ta hensyn til miljøet, enn å ikke gjøre det. Man kan oppnå noen forbedringer enkelte steder, men ser vi hele verden under ett, så er tendensen helt tydelig. Med kapitalismen så øker problemene.

Ingenting av dette vil utrydde alt liv eller hele menneskeheten. Men det har allerede utryddet mange arter og vi ser enorme skader som følge av temperaturøkninger, ekstremvær, ørkenspredning, utslipp i elver, søppelberg og så videre. Man trenger ingen dommedag for å motivere seg til kamp, når vi lever i en verden der titalls millioner sulter og regnskogen står i brann.

Den subjektive motivasjonen må man gjerne finne i miljøproblemene. Mange kommunister lar seg motivere av dette. Men å løse problemet krever en avskaffelse av imperialismen. Det krever at man finner og organiserer de kreftene som bærer denne avskaffelsen i seg. De nye kreftene som utvikler seg innenfor de gamle forholda. Dette er proletariatet, slik Karl Marx påviste i manifestet. De har utviklet seg gjennom kamp mot borgerskapet. De er bærere av de nye samfunnsforholda; det vil si sosialisert og kollektiv produksjon i et klasseløst kommunistisk samfunn. Det innebærer planøkonomi uten profittmotiv, og dermed kan man planmessig og systematisk løse miljø- og klimaproblemene. Mye kan reverseres og dette vil gjøres ikke bare fordi man kan og vil, men fordi menneskehetens videre utvikling og velstand vil kreve det.