Introduksjon

Teksten er en del av Perus Kommunistiske Partis Grunnlag for partiets enhet, som består av de grunnleggende dokumentene (Om marxismen-leninismen-maoismen, Om gonzalos tenkning og Programmer og vedtekter) og Den politiske generallinja som består av fem linjer. Disse dokumentene utgjør et helhetlig hele, og er partiets ideologisk-politiske grunnlag.

Tjen Folket Media har oversatt dokumentene til norsk i årene 2017 til 2019. Deretter har Forlaget Røde Fane foretatt videre korrektur og forbedringer i 2019 til en utgivelse av dokumentene i bokform, som man kan få tak i fra forlaget. Vi understreker at oversettelsen ikke er offisiell og godkjent, og at den har mangler og svakheter som alle lesere må være svært bevisste på.

Oversetterne tar fullt ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen, som ikke er gjort av profesjonelle oversettere og som er gjort med mangelfulle spanskkunnskaper. Like fullt er oversettelsen svært viktig for å gjøre disse overskridende og uhyre viktige maoistiske dokumentene tilgjengelige for revolusjonære i Norge. Dokumentene er det fremste uttrykket for marxisme-leninisme-maoisme i verden i dag, og de er det konsentrerte uttrykket for Gonzalos tenkning, som inneholder bidrag av universell gyldighet for alle revolusjoner i verden.

Vi anbefaler den spanske originalen som man finner hos Bandera Roja og den danske offisielle oversettelsen hos Kommunistisk bibliotek. Særlig den spanske originale teksten må løftes fram, da dette er hva partiet selv har skrevet og dermed uten feil. 

Tjen Folket Media, 2020

Linja for oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy

Innledning

Formann Gonzalo etablerer linja for å bygge opp revolusjonens tre verktøy ved å heise opp, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen.

Han lærer oss at Marx sa at arbeiderklassen skaper organisasjoner i sitt eget bilde og sin egen form, det vil si sine egne organisasjoner. Med Marx og Engels på 1800-tallet ble vi utrustet med et vitenskapelig verdensbilde. Vi fikk vår egen doktrine, vårt eget standpunkt og vårt felles mål, metoden for hvordan vi skal ta makta, og middelet for å gjøre det: revolusjonær vold. Alt dette gjennom svært hard tolinjekamp. Marx slo fast at proletariatet ikke kan handle som klasse uten at det konstituerer seg sjøl som et politisk parti, som er adskilt fra og står i motsetning til de politiske partiene som skapes av de eiende klassene. Siden proletariatet oppsto har det, i en langvarig prosess, skapt sine egne former for kamp og sine egne former for organisering. Resultatet er at partiet er den høyeste formen for organisasjon, hæren er hovedformen og fronten er det tredje verktøyet, og alle tre verktøy er til for å erobre makta med revolusjonær vold. Formann Gonzalo forteller oss at ved 1800-tallets slutt kom Engels til den konklusjonen at arbeiderklassen verken hadde de nødvendige formene for organisasjon eller den nødvendige militære strukturen for å ta makta og beholde den. Men han sa aldri at vi skulle gi opp revolusjonen, men heller arbeide for den og for å søke løsningene på de enda uløste problemene. Dette må vi ha en god forståelse av, ettersom revisjonistene forvrenger dette for å rettferdiggjøre sin egen opportunisme.

På 1900-tallet forsto Lenin at revolusjonen var modnet og skapte et proletarisk parti av en ny type. Han virkeliggjorde kampformen, opprøret, og organisasjonsformen, kampavdelingene. Disse var mobile grupper som var overlegne de stillestående barrikadene fra det forrige århundret. Lenin legger fram nødvendigheten av å skape nye, klandestine organisasjoner, siden overgangen til revolusjonære aksjoner innebar at politiet oppløste de legale organisasjonene, og at overgangen til revolusjonære aksjoner bare var mulig ved å gå imot de gamle lederne, imot det gamle partiet og å ødelegge det. Partiet burde i stedet bruke den moderne hæren som eksempel, med sin egen disiplin og én samla vilje, men også med stor fleksibilitet.

Med formann Mao forstår klassen nødvendigheten av å bygge opp revolusjonens tre verktøy, partiet, hæren og enhetsfronten, i forbindelse med hverandre. Gjennom folkekrigen fant han metoden for oppbygging av de tre verktøyene i et tilbakeliggende, halvføydalt og halvkolonialt land. Konkret sier Mao at partiet må bygges rundt geværet og at partiet er den heltemodige stridende som leder sin egen, hærens og frontens oppbygging.

Formann Gonzalo formulerer militariseringa av de kommunistiske partiene, og den konsentriske oppbyggingen av de tre verktøyene. Militariseringa av de kommunistiske partiene er en politisk retningslinje med strategisk innhold, siden det er «summen av de forvandlinger, forandringer og korrigeringer som er nødvendige for å kunne lede folkekrigen som hovedform for kampen som vil skape den nye staten». Derfor er militariseringa av de kommunistiske partiene nøkkelen for den demokratiske og den sosialistiske revolusjonen, samt for kulturrevolusjonene.

Han definerer prinsippet for oppbyggingen: «Bygg organisasjonene opp samtidig, på det politisk-ideologiske grunnlaget, midt i klassekampen og tolinjekampen, alt dette som en del av og i tjeneste for den væpna kampen for å erobre makta».

Dessuten binder han sammen hele oppbyggingsprosessen med folkekrigens flytende karakter, med utgangspunkt i Maos tese om at «de militære operasjonenes bevegelse og forandringene i størrelsen av vårt territorium, gir oss oppbyggingsarbeid … av varierende karakter».

På denne måten, for å kunne forstå linja for oppbygging, må vi ta utgangspunkt i kampformene og organisasjonsformene – i prinsippet for oppbygging samt oppbyggingen som følger av folkekrigen som hovedformen for kamp i dagens verden, og dens fluide karakter.

1. Om oppbyggingen av partiet

– Partiets karakter. Vårt grunnlag er marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning, dette er proletariatets ideologi, menneskehetens høyeste uttrykk, og den eneste sanne, vitenskapelige og uovervinnelige ideologien. Vi kjemper for det kommunistiske programmet, som har som formål å organisere og lede proletariatets klassekamp for å erobre den politiske makta, gjennomføre den demokratiske revolusjonen, den sosialistiske revolusjonen og kulturrevolusjonene helt fram til kommunismen, det faste målet for vår marsj. Vi støtter oss til revolusjonens politiske generallinje, det vil si de lovene som gjelder i klassekampen for å ta makta, etablert av formann Gonzalo, med sine fem bestanddeler: 1) Den internasjonale linja. 2) Linja for den demokratiske revolusjonen. 3) Den militære linja. 4) Linja for oppbygging av revolusjonens tre verktøy. 5) Masselinja. Militærlinja er senteret i den politiske generallinja. Vi herder oss sjøl i den proletariske internasjonalismen, for vi ser vår revolusjon som en del av den proletariske verdensrevolusjonen. Og vi opprettholder vår ideologiske, politiske og organisatoriske sjølstendighet gjennom å støtte oss på våre egne krefter og på massene.

Dette er et parti av en ny type, som har skapt den peruanske revolusjonens leder: formann Gonzalo, den største levende marxist-leninist-maoisten, som leder partiet, garanterer revolusjonens triumf og kommer til å fører oss til kommunismen.

– Militariseringa av de kommunistiske partiene og den konsentriske oppbyggingen. Formann Gonzalo legger fram tesen om at alle kommunistpartier i verden må militariseres av tre årsaker:

For det første, fordi vi befinner oss i verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Vi lever i epoken der imperialismen og den internasjonale reaksjonen vil feies vekk fra jordas overflate innen de kommende 50 til 100 årene, en epoke preget av vold der vi ser kriger av alle slag. Vi ser hvordan reaksjonen militariserer seg sjøl stadig mer, hvordan de militariserer sine gamle stater, sin økonomi, hvordan de innleder angrepskriger, kjøpslår med folks kamp og sikter mot verdenskrig. Men med revolusjonen som hovedtendensen i verden er det de kommunistiske partienes oppgave å reise revolusjonen og virkeliggjøre hovedformen for kamp: folkekrigen, for å bekjempe den kontrarevolusjonære verdenskrigen med revolusjonær verdenskrig.

For det andre, fordi den kapitalistiske gjeninnføringa må forhindres. Når borgerskapet mister makta går det inn i partiet, det misbruker hæren og forsøker å lure til seg makta, ødelegge proletariatets diktatur og gjeninnføre kapitalismen. Derfor må de kommunistiske partiene militariseres og utøve de tre verktøyenes altomfattende diktatur, herde seg sjøl i folkekrigen og forsterke den væpna organiseringa av massene, folkemilitsen for at denne skal omslutte hæren. Derfor sier han at vi må «herde alle militante hovedsakelig som kommunister, og som stridende og administratorer». Derfor herdes alle militante i folkekrigen og alle må være på vakt mot ethvert forsøk på kontrarevolusjon.

For det tredje, fordi vi marsjerer mot et militarisert samfunn. Militariseringa av partiet skjer på vei mot samfunnets militarisering, som er det strategiske perspektivet for å garantere proletariatets diktatur. Det militariserte samfunnet er det væpna havet av masser som Marx og Engels snakka om, det som sikrer erobring og forsvar av makta. Vi tar til oss erfaringene av revolusjonen i Kina, og fra den antijapanske basen i Yenan som var et militarisert samfunn der alt vokste ut av geværløpet: parti, hær, stat, ny politikk, ny økonomi, ny kultur. På dette viset utvikler vi krigskommunisme.

På den 1. landskonferansen i november 1979, la formann Gonzalo fram tesen om nødvendigheten av å militarisere Perus Kommunistiske Parti. I de første månedene av 1980, da partiet forberedte seg på å starte folkekrigen, la han fram at partiet må militariseres gjennom aksjoner og baserte seg på den store Lenin som sier at man skal redusere det ikke-militære arbeidet for å fokusere på det militære, at fredstida var over og at vi var på vei inn i krigstid og derfor burde alle styrker militariseres. Så, med partiet som navet i alt, bygges hæren opp, og rundt disse to verktøyene, med massenes deltagelse i folkekrigen, bygges den nye staten opp. Militariseringa av partiet kan bare føres framover gjennom konkrete klassekampaksjoner, konkrete aksjoner av militær type. Det betyr ikke at vi utelukkende skal gjennomføre militære aksjoner (geriljaaksjoner, sabotasje, likvideringer, væpna propaganda og agitasjon), men at vi hovedsakelig fokuserer på disse kampformene med mål om å øke og utvikle klassekampen, utdanne gjennom handling, med disse typene aksjoner som hovedform for folkekrigen.

Partiets militarisering har utgangspunkt i Lenin og formann Mao, men det er et nytt konsept som formann Gonzalo utvikla med tanke på klassekampens nye omstendigheter. Vi må forstå at nye problemer kommer til å dukke opp, og da må de løses gjennom erfaring. Dette vil nødvendigvis innebære en kamp mellom det gamle og det nye, for den videre utviklinga. Krigen er den mest avanserte metoden for å løse motsigelser. Den styrker menneskenes evne til å finne løsninger. Det er partiets militarisering som har gjort det mulig for oss å innlede og utvikle folkekrigen. Og vi anser denne erfaringa som universelt gyldig, derfor er det et krav og en nødvendighet at verdens kommunistiske partier militariserer seg.

Den konsentriske oppbyggingen av de tre verktøyene er den organisatoriske legemliggjøringa av partiets militarisering, og i syntese sammenfattes det når formann Gonzalo lærer oss: «Partiet er navet i alt, det leder eneveldig de tre verktøyene. Det leder sin egen oppbygging, leder absolutt hæren og leder den nye staten som et fellesdiktatur med proletariatets diktatur i sikte».

– De seks aspektene ved partiets oppbygging. Først den ideologiske oppbyggingen. De militante herdes i partiets grunnlag, marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning. Vi sier marxismen-leninismen-maoismen fordi det er proletariatet, den siste klassen i historien, sin universelt gyldige ideologi som må tillempes på hver revolusjons konkrete forhold og bringe fram dens veiledende tenkning. I vårt tilfelle har den peruanske revolusjonen brakt oss Gonzalos tenkning fordi formann Gonzalo er det høyeste uttrykket for den universelle ideologiens fusjon med den peruanske revolusjonens konkrete praksis.

Den politiske oppbyggingen. De militante herdes i program og vedtekter, i den politiske generallinja og i dens sentrum, militærlinja, i de særskilte linjene, i den allmenne politikken, i den særegne politikken og i partiets militære planer. Politikken må alltid ha befalet og den er vårt sterkeste punkt.

Den organisatoriske oppbyggingen. Det organisatoriske følger det politiske og vi holder alltid i mente at det ikke er tilstrekkelig med en linje. Vi må samtidig bygge opp organisasjonsapparater i den organisatoriske strukturen, det organisatoriske systemet og partiarbeidet. I den organisatoriske strukturen baserer partiet seg på den demokratiske sentralismen, hovedsakelig sentralismen. Det etableres to bevæpna partinettverk: territoriale nettverk som omfatter et bestemt geografisk område og bevegelige nettverk, med en mobil struktur. Det organisatoriske systemet er fordelinga av kreftene, i tjeneste for de primære og de sekundære punktene, der revolusjonen er aktiv. Partiarbeidet er delt mellom hemmelig arbeid, som er primært, og åpent arbeid. Vektleggingen av de fem nødvendighetene: den demokratiske sentralismen, klandestiniteten, disiplinen, våkenheten og hemmeligholdet, hovedsakelig den demokratiske sentralismen.

Ledelsen. Vi er fullstendig bevisste på at ingen klasse i historien har kunnet ta makta uten å skape politiske ledere, en fortropp av representanter som er i stand til å organisere og lede bevegelsen. Det peruanske proletariatet har i klassekampen utvikla revolusjonens ledelse og dens fremste uttrykk: formann Gonzalos anførerskap. Han håndterer den revolusjonære teorien, kjenner historien og har en dyp forståelse av den praktiske bevegelsen. I en hard tolinjekamp har lederskapet beseiret revisjonismen, høyre- og venstrelikvidasjonismen, den høyreopportunistiske linja og høyreavvikene. Han har rekonstituert partiet og han leder det i folkekrigen. Han har blitt den største nålevende marxist-leninist-maoisten, en stor politisk og militær strateg, en filosof, en lærer for kommunister, samlingspunkt for partiets enhet. Reaksjonen har to prinsipper for å ødelegge revolusjonen: tilintetgjøre ledelsen og isolere geriljaen fra massene, men i syntese er problemet deres å tilintetgjøre ledelsen fordi det er den som holder fast på kursen og virkeliggjør den. Vårt parti har definert ledelsen som nøkkelen og sier at det er alle partimedlemmers plikt å stadig kjempe for å forsvare og bevare partiets ledelse og særlig formann Gonzalo, vårt anførerskap, mot alle slags angrep så vel innenfra som utenfra partiet. Vi holder fast på hans befal og hans personlige ledelse og løfter fram parolene «Lær av formann Gonzalo» og «Legemliggjør Gonzalos tenkning».

Vi baserer oss på kollektiv ledelse og på enpersonsledelse. Vi holder fast på ledernes rolle og hvordan lederskap tar form, herdes og fornyes gjennom folkekrigen. Vi holder fast på prinsippet om at befalet aldri dør. Vi som følger marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, underordner oss formann Gonzalo og legemliggjør hans tenkning.

Tolinjekampen. Partiet er en motsigelse der klassekampen kommer til uttrykk i tolinjekampen mellom venstre og høyre. Tolinjekampen er det som driver partiets utvikling framover. Med riktig og korrekt håndtering kommer venstresida til å hevde seg. Vi kjemper mot forsoningen, for den føder høyresida. Alle militante, kadre og ledere må praktisere prinsippet om kritikk og sjølkritikk, samt også krigerne og massene. Alle må ta til seg kampens filosofi og gå mot strømmen, og vi må aldri glemme at sentralkomiteen er stormens sentrum, der den mest tilspissa klassekampen kommer til uttrykk. Formann Gonzalos korrekte håndtering av tolinjekampen har bevart partiets enhet og utvikla folkekrigen. Tolinjekampen har som hovedregel revisjonismen som hovedfare, men innafor partiet, der kampen står mot høyrekjennetegn, høyremeninger, høyreholdninger og høyrestandpunkt, utvikles den som kamp innad i folket. Det er nødvendig å organisere tolinjekampen for å hevde partiets linje, gjennom en plan for å utvikle den organisatorisk.

Massearbeidet. Vi anvender prinsippet: «Massene skaper historien». Partiet leder massenes kamp i tjeneste for den politiske makta, som er det viktigste dagskravet. Vi utvikler massearbeidet i og for folkekrigen, baserer oss på de breieste massene, arbeiderne og bøndene, hovedsakelig fattigbøndene, og på småborgerskapet. Vi nøytraliserer eller vinner over mellomborgerskapet, avhengig av de rådende omstendighetene. Vi holder fast på loven om å involvere massene, og ved den eneste marxistiske taktikken å «gå til de breieste og dypeste», skolere dem i den revolusjonære volden og i den uforsonlige kampen mot revisjonismen. Partiets massearbeid gjøres gjennom hæren og den mobiliserer, politiserer, organiserer og væpner massene på landsbygda i den nye makta og i byene i Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse.

I syntese, gjennom formann Gonzalos innsats og ledelse har vi et parti basert på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Et parti av en ny type som leder folkekrigen og har åpnet perspektivet om å erobre makta i hele landet, i tjeneste for verdensrevolusjonen.

2. Om oppbyggingen av Folkets geriljahær

– Hærens karakter. Folkets geriljahær er en hær av en ny type som oppfyller revolusjonens politiske oppgaver, fastsatt av partiet. Den anvender det maoistiske prinsippet: «partiet kommanderer over geværet, det ville være helt utillatelig å la geværet kommandere over partiet.» Hæren oppfyller tre oppgaver: Kamp, som er hovedoppgaven, i tråd med hovedformen for organisasjon. Mobilisering, som er svært viktig og det er gjennom denne at partiets massearbeid blir oppfylt, der den politiserer, mobiliserer, organiserer og bevæpner massene. Produksjon, etter prinsippet om sjølberging, der man arbeider for å ikke være en byrde på massene. Hæren er i utgangspunktet en bondehær, som helt og holdent ledes av partiet. Formann Gonzalo lærer oss at: «Jernlegionene i Folkets Geriljahær bygger på marxismen-leninismen-maoismen og den veiledende tenkninga, som er grunnlaget for dens uovervinnelighet. De er herda av det harde livet, oppofrelsen og dødelige utfordringer, som løfter dem fram til revolusjonært heltemot.»

– Folkets geriljahær. Marx uttalte at proletariatet trengte sin egen hær og satte fram tesen om den allmenne bevæpninga av folket. Lenin opprettet Den Røde Armé og etablerte tesen om en folkemilits med funksjonene til politi, militær og administrasjon. Formann Mao utvikla oppbyggingen av de væpna revolusjonære styrkene med massens enorme deltakelse. Folkekrigen virkeliggjør sin massekarakter i tre store koordinasjoner.

Formann Gonzalo tok utgangspunkt i disse marxist-leninist-maoistiske tesene, og han tok hensyn til den særegne situasjonen for folkekrigen, i oppbyggingen av Folkets Geriljahær. Fra forberedelsen av folkekrigen så formann Gonzalo nødvendigheten av å bygge hovedformen for organisasjon for å føre folkekrig, beseire fienden og bygge den nye staten. Den 3. desember 1979 ble det beslutta å danne «Den Røde Hærens første divisjon av det første kompaniet». I 1980, ved initieringen, ble det dannet lag og avdelinger innenfor hæren, og vi beslutta å gå fra å være uorganiserte masser til militært organiserte masser.

I 1983 trengte vi et sprang framover i oppbyggingen av de revolusjonære væpna styrkene. Vi sto overfor stor vekst i folkemilitsene som viste hvordan massene ønsket å kjempe. Videre hadde de reaksjonære væpna styrkene gått inn for å bekjempe oss. I mars samme år foreslo formann Gonzalo for den utvidede sentralkomiteen [CCA] å danne Folkets Geriljahær. Hvorfor en hær? Fordi det var en politisk nødvendighet å konfrontere fienden og å utvide folkekrigen. Hele partiet ble enig om dette midt i tolinjekampen mot ei høyrelinje som var mot å integrere militsene i hæren. Hvorfor gerilja? Fordi partiet anvender geriljakrigen i milepælen «Utvikle geriljakrigføring» [et viktig dokument fra partiet, overs.anm.]. Den er ikke en vanlig hær, men en geriljahær. Men dens egenskaper gjør det mulig, om nødvendig, å utvikle den til en form for regulær hær. Hvorfor «folkets»? Fordi den dannes fra folkemassene, av bønder, hovedsakelig fattigbønder. Den tjener folket fordi den representerer folkets interesser. En svært viktig hendelse er da formann Gonzalo formulerte et konsept for Folkets Geriljahær ved integrering av folkemilitsene. Den består av tre styrker: Hovedstyrkene, de lokale styrkene og basestyrkene. De arbeider hovedsakelig på landsbygda og komplementært i byen. Dette er et stort skritt mot et hav av væpna masser.

– Oppbyggingen av folkets geriljahær.

Hæren er basert på mennesker, ikke våpen. Vår hær består av bønder, hovedsakelig fattigbønder, proletarer og småborgere. Ta våpnene fra fiendens hender og bruk også alle slags primitive våpen. Vårt slagord er «Erobre våpen!» fra fienden, og ta de tapene som er nødvendig for dette. Vi må skille mellom det å danne folkehæren og det å bygge den opp.

Hovedsaken er den ideologisk-politiske oppbyggingen, som baserer seg på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Den baserer seg på partiets politiske og militære linjer – alt dets politiske arbeid og massearbeid skjer under partiets ledelse. Partiet er organisert på alle nivå i hæren. Dobbelt befal blir brukt: politisk og militært. Tolinjekampen utvikler seg i den, mellom den proletariske militærlinja og den borgerlige militærlinja. I tillegg krever den revolusjonære hæren at det dannes tre avdelinger: den politiske, den militære og den logistiske.

Militær oppbygging er viktig. Bevæpna med folkekrigens teori og praksis, militærlinja og partiets militære planer, er hæren organisert i lag, kompanier og bataljoner på landsbygda og i særskilte avdelinger og folkemilitser i byene. Oppbyggingen er også basert på tolinjekampen. De tre styrkene, hovedstyrken, lokale styrker og basestyrkene spiller en særegen rolle som støtte for den nye staten. «Utvikle kompaniene og styrk troppene med sikte på å danne bataljoner!» er fortsatt et aktuelt slagord.

Opplæring er nødvendig og uunnværlig. Den tar sikte på å øke kamplysten. Øvelser er uunnværlige og evnen til å lede er nøkkelen til handling. Opplæring skaper spesialisering, det hever nivået på kampen. Organiseringen av tapperheten har en klassekarakter og styrker kamplysten fordi man kjemper med absolutt uselviskhet og full overbevisning om at vår sak er rettferdig.

I syntese: Formann Gonzalo har skapt Folkets Geriljahær som en hær av en ny type, han har etablert linja for oppbyggingen av denne, basert på marxismen-leninisme-maoismen Gonzalos tenkning, slik at den kan oppfylle revolusjonens politiske oppgaver. Dette er et eksempel til etterfølgelse for hele verden og tjener verdensrevolusjonen.

3. Om oppbyggingen av den nye staten

– Den nye statens karakter. Den sentrale oppgaven til revolusjonen er makt, og fronten er det tredje verktøyet. Ved mesterlig bruk av formann Maos tese i teksten «Om nydemokratiet», lærer formann Gonzalo oss konseptet om et fellesdiktatur som danner Den Nydemokratiske Folkerepublikken. Med utgangspunkt i forbindelsen mellom stat og front, dannes Den Revolusjonære Fronten til Forsvar av Folket, som begynner med Folkekomiteene på landsbygda. I byene tar den form av Den Revolusjonære Bevegelsen til Forsvar av Folket (MRDP). Vi bygger den nye staten på landsbygda til makta endelig er utvidet til hele landet.

Som statsform er den nye staten et fellesdiktatur for arbeidere, bønder, hovedsakelig fattigbønder, og småborgerskapet. Og den respekterer mellomborgerskapets interesser. Det hele skjer under ledelse av proletariatet, representert av partiet, som søker hegemoni gjennom arbeider-bonde-alliansen. Som regjeringsform virker den gjennom folkeforsamlinger.

– Den nye staten og krigens fluiditet. Byggingen av den nye staten følger det flyktige og flytende i folkekrigen – den vil utvide seg og trekke seg sammen, forsvinne på ett sted og gjenoppstå et annet sted. Den er fluid. Formann Mao lærer oss: «Vår demokratiske republikk av arbeidere og bønder er en stat, men for tida er den ikke det i ordets fulle forstand … vår makt er fortsatt veldig langt fra å være en komplett statsform … vårt territorium er fortsatt veldig lite og fienden drømmer hele tida om å utslette oss.»

Vær alltid oppmerksom på systemet av støttebaser, geriljasoner, operasjonssoner og aksjonspunkter. Dette utgjør området der den nye staten utvikler seg og er nøkkelen til å holde fast på den strategiske retninga. I dette området, som dets ryggrad, beveger Folkets Geriljahær seg, under ledelse av partiet.

– Oppbyggingen av den nye staten. «Styrk folkekomiteene, utvikle basene og frem Den Nydemokratiske Folkerepublikken». Det er slagordet som fortsatt leder oppbyggingen av den nye staten.

Vi kjemper for makt til proletariatet og folket og ikke for personlig makt. Vi er imot omstreifende røverbander og tilsidesettelsen av støttebaser.

Den nye staten bygges midt i folkekrigen og den følger er særegen utviklingsprosess. I vårt tilfelle bygges den nye staten først opp på landsbygda, fram til byene er omringet, og den kan dannes i hele landet. Dette er en prosess der den gamle staten blir ødelagt slik at motsigelsen mellom gammel stat og ny stat blir løst. Den vil føre til at alle reaksjonens politiske og militære planer mislykkes, og massene involveres i kampen.

Formann Gonzalo etablerte på den utvidede landskonferansen i november 1979 forholdet mellom front og ny stat ved å bruke formann Maos teori. På den første militærskolen i april 1980 fortalte han oss: «… I vårt sinn, i vårt hjerter, i vår vilje finnes den levende folkemakta, vi bærer den med oss … Kamerater, vi skal aldri glemme folkemakta, arbeiderklassens stat, arbeidernes og bøndenes stat, som marsjerer med oss. Vi bærer den med oss i våre geværløp. Den bygger rede i våre sinn, den pulserer i våre hender og vil alltid være med oss,​ brennende i våre hjerter. La oss alltid huske den, den er det siste vi skal glemme. Kamerater, når den fødes vil den være skjør. Den vil være svak fordi den er ny, men dens skjebne er å utvikle seg gjennom forandring, gjennom forvandling, sårbar som en skjør plante. De røttene vi gror i begynnelsen, kommer i framtida til å bli en sterk og sunn stat. Alt dette, kamerater, begynner sin fødsel i de beskjedne og enkle handlingene som vi skal gjennomføre i morgen.» I 1980 ble de første fordelingsutvalgene dannet, frøene til den nye staten. I 1982 ble de første folkekomiteene dannet, og antallet vokste enormt i løpet av året. Dette tvang reaksjonen til å beordre sine væpna styrker inn i kampen mot folkekrigen, siden den reaksjonære makta så at den ble truet. I 1983 vedtok vi den store planen for å erobre baser. Et av dens mål var å danne Organisasjonskomiteen for Den Nydemokratiske Folkerepublikken. Fra og med dette har vi fulgt kampen mellom gjenopprettelsen av den gamle makta til fienden og den nye maktas kamp mot dette. Gjennom forsvar, utvikling og oppbygging.

Dermed utvikler den nye makta folkekomiteene, tvers gjennom blodbadet. Disse herdes i harde kamper mot fienden, de vannes av blodet til bondemassene, krigerne og kaderne.

I den utvidede sentralkomiteen i mars 1983 videreutvikler formann Gonzalo linja for oppbygging av fronten-den nye staten. Han utdyper med nivåene der den nye staten blir organisert: folkekomiteene, støttebasene og Den Nydemokratiske Folkerepublikken. Oppgavene til støttebasene og Organisasjonskomiteen for Den Nydemokratiske Folkerepublikken er ledelse, planlegging og organisering. Hver base må utarbeide sin egen særegne plan.

Han slår fast at folkekomiteene er virkeliggjøringa av den nye staten. De er enhetsfrontens komiteer. De ledes av kommissærer som tar på seg de statlige funksjonene. De jobber på oppdrag av forsamlinger av representanter og de kan kalles tilbake. Hittil er de fremdeles klandestine. De marsjerer framover med kommisjonene, leda av partiet, og bruker regelen om «tre tredjedeler»: En tredjedel kommunister, en tredjedel bønder og en tredjedel progressive. De støtter seg på hæren. De praktiserer folkets diktatur, maktutøvelse og orden. De utøver fast og resolutt vold for å forsvare den nye makta mot dens fiender og for å beskytte folkets rettigheter.

En samling folkekomiteer utgjør en støttebase, og summen av alle støttebaser utgjør Den Nydemokratiske Folkerepublikken, i dag under konstruksjon. Vi har gått fra «erobre baser» til å «utvikle baser», som er den nåværende politiske strategien. Vi sår mer og mer av den nye makta, og vi må bruke de fem etablerte formene, spesielt i dag når forholdene peker mot å erobre makta i hele landet.

I syntese: Formann Gonzalo har etablert linja for oppbygging av den nye staten, og de to republikkene, de to veiene, de to aksene som stilles opp mot hverandre. Vi har gjort framskritt i å etablere nye sosiale produksjonsforhold. Den Nydemokratiske Folkerepublikken, under konstruksjon, skinner utfordrende mot den gamle staten og lyser opp perspektivet for å erobre all makt. Dette eksemplet oppmuntrer verdens revolusjonære, og særlig det internasjonale proletariatet.

Som tilhengere av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, vedtar vi linja for oppbygging av revolusjonens tre verktøy. For Perus Kommunistiske Parti, den fremste og høyeste formen for organisasjon og den fremste politiske sammenslutningen. For Folkets Geriljahær, hovedformen for organisasjon. For front-ny stat, revolusjonens hovedoppgave. Dette er verktøyene som gjennom slagene i folkekrigen blir bygget i vårt fedreland, og som krysser over elva av blod der kommunister, stridende og masser heroisk gir sine liv for å realisere den rettferdige og korrekte politiske linja som er etablert av formann Gonzalo. De som overlever vil overta deres fane og bære den videre i tjeneste for vårt endelige mål: kommunismen.

LEVE MILITARISERINGA AV PERUS KOMMUNISTISKE PARTI!

LEVE FOLKETS GERILJAHÆR!

LEVE DEN NYDEMOKRATISKE FOLKEREPUBLIKKEN UNDER KONSTRUKSJON!

*FOR DEN KONSENTRISKE OPPBYGGINGEN AV DE TRE VERKTØYENE!*