Mexico: Uten klasseanalyse, ingen kvinnefrigjøring

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I Mexico har vold og drap på kvinner økt voldsomt de siste fem åra. Mexicos president bagatelliserer utviklinga, men feministiske bevegelser reiser seg til kamp. Noen av disse gjør kanskje meksikanske kvinner en bjørnetjeneste, ved å ikke rette angrepet mot hovedfienden og ved å ikke anvende en korrekt analyse av hvor kvinneundertrykkinga kommer fra.

De siste ukene har det vært store protester mot overgrep og drap på kvinner i Mexico City, og feminister fra Frente Nacional Ni Una Menos har okkuperte bygninga til National Human Rights Commission (CNDH). Vold mot kvinner er et enormt problem i Latin-Amerika, og kvinnene gjør rett i kjempe mot det råtne patriarkatet. Dessverre har denne organisasjonen valgt en reformistisk vei, som tjener USA-imperialismen og svekker virkelig kvinnefrigjøring. 

Den okkuperte bygninga bruker de til å gi juridisk og psykisk hjelp til kvinnelige ofre for forskjellige forbrytelser, og det skal ha bodd minst 15 familier der under okkupasjonen. Okkupasjonen har fått stor oppmerksomhet og har gitt ny giv til kvinnebevegelsen i landet. Det en protestert mot brudd på grunnleggende rettigheter som ikke CNDH tar på alvor, og okkupantene krever at lederen av CNDH skal sparkes og at Mexicos president erkjenner forsvinningene og drapene av tusenvis av kvinner. Aktivistene krever også helsetjenester, medisin, mat, sysselsettingsprogram, tiltak mot kjønnsbasert vold, anerkjennelse av kvinnebevegelsen og en stopp på myndighetenes «telle til ti»-kampanje, en kampanje mot vold i hjemmet som retter seg like mye til kvinner som til menn, og ikke anerkjenner at vold i hjemmet i hovedsak rammer kvinner og utføres av menn. Kvinnene nekter å forlater bygninga før kravene innfris og truer også med å ta over flere offentlige bygg over heile landet om ikke noe blir gjort. Bevegelsen framstår ikke veldig samla, mens deler av bevegelsen har uttalt at ikke de ønsker noen dialog med autoriteter har representanter for den vært i forhandlinger med innenriksministeren for å få gjennom krava sine.

Bevegelsen Ni Una Menos (som betyr “ikke ei kvinne til”) oppsto i Argentina i 2016, etter at ei kvinne blei drept som følge av seksistisk vold. Bevegelsen har spredd seg til de andre latinamerikanske landa. De kjemper også for abortrettigheter, for generelle rettigheter for kvinner, mot maktmisbruk og korrupsjon, patriarkat og kapitalisme. De ser at patriarkatet er et symptom på kapitalismen og kolonialismen, og at kampen mot patriarkatet derfor er en del av kampen mot kapitalismen. Men de legger i praksis stor vekt på kampen mellom kjønna. Dette er forståelig når vi kjenner kvinnenes erfaringer, og ser fraværet av kommunistisk ledelse. 

77% av kvinnene i landet sier de ikke føler seg trygge. De utsettes for vold og seksuell trakassering fra partnerne sine, fra politiet og andre. De siste fem årene har antallet “femicide”, som defineres som “kvinner som blir drept fordi de er kvinner”, økt med 145%. I fjor blei det registrert rundt 4000 drap på kvinner, 11 kvinner blir drept hver dag.

President AMLO (Andrés Manuel López Obrador) kritiseres for kontinuerlig å bagatellisere alvorlighetsgraden av “femicide”, og for å skylde problemene for mye på sine forgjengeres økonomiske styre. I forbindelse med voldtekten og drapet på ei syv år gammel jente tidligere i år uttalte han at kjønnsbasert vold er et resultat av tradisjonelle verdier. Dette har vakt store reaksjoner, og mange har liten tro på at hans reformprogram “den fjerde transformasjonen” vil løse disse problemene.

Tribune of the People skriver om okkupasjonen og protestene til organisasjonen Ni Una Menos, at bevegelsen ikke har lært kvinnene hvordan de skal kjempe mot USA-imperialismen, som er den virkelige hovedfienden. De skriver at de nevnte kvinnekollektivene og NGO-ene feilaktig hovedsakelig fokuserer på motsetninga mellom kvinner og menn, og dermed tilslører at privateiendommen er den virkelige årsaka til kvinneundertrykkinga. Videre kritiserer de Ni Una Menos for å samarbeide med FN, et redskap for imperialismen som bruker humanitær bistand som et verktøy for intervensjon i undertrykte nasjoner. Ni Una Menos får også inn penger til å hjelpe kvinnene ved blant anna å auksjonere bort revolusjonær kunst. For eksempel malerier av Miguel Hidalgo og José María Morelos, som kjempa mot spansk kolonialisme under den meksikanske uavhengighetskrigen, noe som var viktig for alle meksikanske kvinner. Andre eksempler er kunst av Benito Juarez som var Mexicos første urfolkspresident, som kjempet mot den franske invasjonen av Mexico, og Francisco I. Madero, som var ledende i den meksikanske revolusjonen og styrta diktaturet til Porfirio Díaz. Å selge unna disse symbolene fremmer den borgerlige tesa som hevder at kvinneundertrykkinga er basert på mannssjåvinisme og ikke på privateiendommen, og det har en særegen brodd mot disse revolusjonære mennene. 

Våre kamerater i USA skriver videre at husokkupasjonen heller ikke gjør nytte utover å hjelpe akkurat de som kan bo der. Den stopper ikke kvinneundertrykkinga, men bevarer semi-føydalisme og -kolonialisme. Veksten i feministiske protester det siste året har faktisk tjent USAs forsøk på å få regimeskifte i Mexico, på samme måte som USA-støtta inngrep over heile verden i såkalte fargerevolusjoner. Det har vært ei grønn bølge, ei “Marea Verde”, med kamp for lovlig, trygg og gratis abort, og ei lilla bølge (“Marea Lila”) med fokus på vold mot kvinner. Den kommunistiske historia fjernes fra den internasjonale arbeiderkvinnedagen 8. mars, og erstattes med “fargebølger” som krever kvinnefrigjøring uten klassekamp. Disse uorganiserte og ideologisk eklektiske kvinnebevegelsene brukes bevisst av USA. De skjerper motsetningene mellom kvinner og menn i folket, og kampanjene deres er ingen trussel mot USAs imperialisme. Den nevnte okkupasjonen av CNDH ender opp med å tjene imperialismen siden den svekker klassekampen. Dette tjener såklart ikke meksikanske arbeidere og bønder, og derfor heller ikke flertallet av meksikanske kvinner. Arbeiderbevegelsen trenger kommunistisk utvikling og ledelse. Et opprør leda av småborgerskapet, anarkister og postmodernister vil alltid tjene som nyttige fotsoldater for USAs imperialisme.

For våre norske lesere vil vil legge til noe kontekst. For det første må det presiseres at Mexico er et halvkolonialt og halvføydalt land, dominert av USA-imperialismen og prega av en stadig dypere politisk krise. Kartellenes makt og de enorme problema disse kriminelle organisasjonene skaper i landet, er tett forbundet med Mexicos relasjon til USA. For det andre må det presiseres at det finnes en revolusjonær bevegelse i Mexico, under maoistisk ledelse, og det finnes en sterk revolusjonær tradisjon i landet.

I alle land som er undertrykka av imperialismen, vil hovedmotsigelsen være mellom imperialismen og hele det undertrykte folket. Alle andre motsigelser, også kvinneundertrykkinga, vil forsterkes og påvirkes av denne hovedmotsigelsen. Det er åpenbart at den stadig dypere økonomiske og politiske krisa i Mexico, ei krise som USA-imperialismen har drevet fram og forsterka, er grunnlaget for den økte volden mot kvinner.

Til sist – poenget om hvor kvinneundertrykkinga har si rot er viktig, for uten å forstå det kan man heller ikke avskaffe den. Vi anbefaler våre norske lesere å studere Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen og Friedrich Engels klassiske verk Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Vi vil avslutte med et sitat fra den nevnte teksten av Perus Kommunistiske Parti:

“Denne vurderingen til Engels, tatt ut av kontekst og sett løsrevet fra andre lignende vurderinger i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse har ført til at enkelte folk, pseudo-marxister og marxistiske fordreiere, gjennom å tøye hans idéer har påstått at kvinnenes blotte deltakelse i den økonomiske prosessen er tilstrekkelig for deres likestilling. Engels hevdet at innlemmelsen av kvinnene i produksjonen var en forutsetning, at dette er en basis hvorved kvinnene handler i tråd med deres likestilling, og at dette retter krav om å gjøre sosialt slutt på hjemmearbeidet som opptar og utraderer kvinner, hvilket for Engels impliserer ødeleggelsen av privat eierskap av produksjonen og utviklingen av storskala produksjon basert på sosialt eierskap av produksjonsmidlene. Vi gjentar at det er bra å være svært klar på denne tesen til Engels, fordi det i dag er enkelte som forsøker å ta skjulested i denne klassikeren for å fordreie den marxistiske posisjonen med hensyn på kvinnespørsmålet, og på vegne av de utbyttende klassene forespråker kvinnenes enkle og overflatiske deltakelse i den økonomiske prosess, dermed skjules roten til undertrykkingen av kvinnene – privat eierskap – og dermed tilsidesettes storskala sosial produksjon basert på ødeleggelse av privat eierskap over produksjonsmidlene.

Som i så mange andre tilfeller forutså klassikerne også denne fordreiningen, og analyserte spørsmålet om hvorvidt innlemmelsen av kvinnene i den produktive prosessen, som kapitalismen har påbegynt, var i stand til å gjøre kvinner og menn virkelig likeverdig. Det konsise og kraftfulle svaret kom nok en gang fra Mao Tse-tung, her fra 1950-årene: «VIRKELIG LIKEVERD MELLOM KVINNER OG MENN KAN KUN OPPNÅS I PROSESSEN FOR SOSIALISTISK OMFORMING AV SAMFUNNET SOM HELHET».”

I et halvføydalt og halvkolonialt land som Mexico, kan en prosess for sosialistisk omforming først begynne etter en nydemokratisk revolusjon, der proletariatet leder alle andre klasser i folket i revolusjonær kamp mot føydale forhold og mot imperialismen.

Referanser: 

Tribune of the People: Mexico: Without Class Analysis There is No Women’s Emancipation

Latin-Amerikagruppene: Politisk analyse 2018

The Academy Advocate: Contra el Femicidio

El Universal: Feministas cambian de nombre a la CNDH por «Casa de Refugio Ni Una Menos México»

Perus Kommunistiske Parti: Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen