Denne teksten er henta fra tiddskriftet Røde Fane 5/6 utgitt i 1976.
DEN TROVERDIGE GJENGIVELSE AV TYPISKE PERSONLIGHETER UNDER TYPISKE OMSTENDIGHETER
Kjære frøken H!(1)
Takk for at De sendte meg Deres «City girl»(2) gjennom herrene Vizetelly. Jeg har lest boken med den største fornøyelse og med virkelig glupskhet.
Det er virkelig sant som min venn og Deres oversetter Eichoff karakteriserer den — et lite kunstverk. Han tilføyer, og det må jo være til Deres store tilfredsstillelse, at hans oversettelse må være nesten ordrett, fordi enhver utelatelse eller endringsforsøk ville innsnevre originalens verdi.
Det som griper meg mest i Deres beretning er — ved siden av dens realistiske sannhet — den ekte kunstneriske djervhet som kommer til uttrykk i den.
Ikke bare ved måten De behandler Frelsesarmeen på, som sikkert kan støte den fisfine ærbarheten som kanskje først gjennom Deres beretning får greie på hvorfor Frelsesarmeen har en slik innflytelse på folkemassene, men først og fremst gjennom den enkle og usminkede måten som De formidler bokas hovedpunkt, den eldgamle historien om proletarjenta som blir forført av en mann fra borgerskapet. En middelmådig forfatter hadde her kjent seg nødsaget til å skjule det utslitte motivet med en rekke oppkonstruerte forviklinger og hadde selv ikke med en omfattende utsmykning unngått at hans hensikt skinte gjennom. Men De visste at De kunne våge å fortelle en gammel historie, fordi De kunne gjøre den ny ved ganske enkelt å fortelle i samsvar med virkeligheten. Deres Herr Arthur Grant er et mesterverk.
Hvis jeg skal kritisere noe, må det være at fortellingen ennå ikke er realistisk nok. Realisme betyr etter min mening, ved siden av detaljskildringenes sannhet, at man evner å skildre typiske personligheter under typiske omstendigheter. Nå er Deres personskildringer typiske nok, men de forhold som omgir dem og påvirker deres handlinger er det kanskje ikke i samme grad.
I «City girl» opptrer arbeiderklassen som en passiv masse som er ute av stand til å hjelpe seg selv, og som ikke engang gjør et forsøk i den retning.
Alle forsøk på å dra dem ut av deres grå elendighet kommer utenfra, ovenfra. Om denne skildringen var treffende omkring 1800 eller 1810 under Saint Simon og Robert Owens tid, virker det ikke som det er det i år 1887, på en mann som i nesten 50 år har hatt æren av å delta i de fleste av det kampdugelige proletariatets kamper. Arbeiderklassens oppprør mot undertrykkingen som omgir den, dens bevisste eller halvt bevisste forsøk på å gjenerobre sin stilling som menneskelige vesener, hører til historien og må derfor gjøre krav på en plass innafor realismen.
Det er fjernt for meg å se noe galt i at De ikke har skrevet en vaskeekte sosialistisk roman, en tendensroman som vi tyskere kaller det, for å forherlige forfatterens sosiale og politiske synspunkter. Det har jeg overhodet ikke ment. Jo mer forfatterens synspunkter forblir skjult, desto bedre for kunstverket. Den realisme som jeg snakker om, kan framtre t.o.m. på tross av forfatterens hensikt. La meg ta et eksempel.
Balzac som jeg anser for å være en langt større realistisk mester enn alle forfattere av Zolas type i fortida, nåtida og framtida, gir oss i «Den menneskelige komedie» et fortreffelig historisk bilde av den franske «societeten» når han i form av en kronikk nesten år for år fra 1816 til 1848 skildrer det oppadstigende borgerskaps stadig heftigere framstøt mot adelssamfunnet som igjen konstituerer seg i 1815, og som så godt den kunne igjen reiste sin fane i kamp for «la vieille politisse francaise»(3).
Han skildrer hvordan de siste restene av hans idealsamfunn (føydalismen, red.) bukket under for den vulgære rike oppkomlingen (borgerskapet, red.) som stormet fram. Hvordan de lot seg korrumpere og hvordan «la grande dame»(4) brukte utroskap i ekteskapet som et middel til selvhevdelse, som til det fullkomne tilsvarte den måten hun selv ble hersket over i ekteskapet. Hvordan hun (adelsdamen, red.) må gi plass for borgerskapets fruer som tok sin ektemann for pengene eller garderobens skyld.(5) Og rundt dette sentrale bildet tegner han en komplett skisse av det franske samfunnets historie. Jeg lærte mer av dette enn av alle tiders historikere, økonomer og statistikere til sammen, t.o.m. om de økonomiske detaljer som f.eks. nyfordeling av eiendommen etter revolusjonen. Det er sant at Balzac var politisk legalist, og hans store verker er en eneste klagesang over det gamle samfunnets uunngåelige fall. Alle hans sympatier er hos den klassen som er dømt til undergang, Men på tross av alt dette er hans satire aldri så skarp, hans ironi aldri så bitter som når han skildrer akkurat de menn og kvinner som han sympatiserer mest med, nemlig adelen. Og de eneste mennesker som han alltid snakker om med «kamuflert beundring, er hans bitreste motstandere, de republikanske heltene fra Cloitre Saint Mary, de mennesker som på denne tiden (1830—36) virkelig var folkemassenes talsmenn.
At Balzac på sin måte ble tvunget til å gå mot sine egne klassestandpunkter og politiske fordommer, at han så nødvendighetene av sine kjære landsmenns undergang og skildret dem som mennesker som ikke fortjente noen bedre skjebne og at han så framtidens virkelige mennesker der de ene og alene kunne finnes — det betrakter jeg som et av Balzacs mest storslagne trekk.
Jeg må til Deres forsvar medgi at ingen steder i den siviliserte verden nyter arbeiderklassen mindre motstand, bøyer seg mer passivt for sin skjebne, er mer apatisk, enn nettopp i Londons East End. Og hvordan kan jeg vite om ikke De hadde meget gode grunner til denne gang å nøye Dem med et bilde av den passive siden ved arbeiderklassens liv, og spare den aktive siden til et annet arbeid?
(F. Engels: Brev til Margaret Harkness, i begynnelsen av april 1888.)
Oversatt fra svensk av redaksjonen, Marx—Engels «Om konst och litteratur», Arbetarkultur, Stockholm 1954.)
Noter
1) Med dette menes den engelske forfatterinnen Margaret Harkness.
2) «City girl» er den engelske tittelen på boka — «Storbyjenta».
3) De gamle franske manerer.
4) Verdensdame.
5) Myntet på et engelsk ordspill: cash or cashmer — kontanter eller kasjmirtøyet.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.