Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Armenia og Aserbajdsjan er nå i full krig, byer blir bombet og flere hundre er drept. Som da krigen først brøt ut etter Sovjetunionens sammenbrudd står striden om det autonome og etnisk hovedsakelig armenske området Nagorno-Karabakh. Dels i kulissene og dels ute på scenen står imperialistene USA, Russland og Frankrike, samt USAs lakei Tyrkia, som alle er involvert i større og mindre grad i konfliktene på Kaukasus.
Nagorno-Karabakh har lenge vært en autonom enhet innad i Azerbadjan, der befolkningen hovedsakelig regnes og regner seg som armenere. Etter Sovjetunionens sammenbrudd brøt det ut krig på Kaukasus. Krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan varte til 1994 og endte med en våpenstillstand etter russisk innblanding, der Armenia ble stående som okkupant ikke bare i Nagorno-Karabakh, men også i et relativt stort område kalt en buffersone, for å forbinde Nagorno-Karabak direkte og fysisk til Armenia.
Kampene i dag er de mest omfattende kampene siden våpenhvilen i 1994, skriver flere medier. Flere hundre er drept hittil. Tyrkia støtter Aserbajdsjan både politisk og militært, og kommer gjennom den tyrkiske avisen Hürriyet med harde uttalelser i forbindelse med konflikten. De gir våpen til Aserbajdsjan og anklages blant annet av France24 for å ha sendt syriske og libyske leiesoldater, organisert, trent og bevæpna av Tyrkia, som bidrag til aserbajdsjansk side i krigen.
Russland og Frankrike har innstendig bedt om våpenhvile, samtidig som Tyrkias overherre USA hittil har sagt svært lite om krigen. Igjen ser vi at konfliktlinjen Tyrkia-Russland innebærer de facto yankee-imperialistisk støtte via Tyrkia på en side, og at fransk imperialisme ender med sammenfallende interesser med russisk imperialisme.
Forøvrig er Russland flere ganger blitt anklaget for å spille på begge hester, altså å pleie forbindelser til både Armenia og Aserbajdsjan, og flere medier skriver at Russland ønsker at de to statene skal fortsette å være i en lavintensiv konflikt. Det hevdes at konflikten bidrar til “splitt-og-hersk” til gavn for Russland, og det finnes flere konkrete teorier og påstander om at russisk etterretningstjeneste har støttet separatistene og undergravd fredsforhandlinger mellom de to nabolandene, blant annet gjennom organisering av falsk-flagg-operasjoner i Aserbajdsjan.
Russland har en militær forsvarsallianse med Armenia, og Armenia har et historisk svært anspent forhold til Tyrkia. Samtidig er det likevel mye økonomisk samarbeid mellom Russland og Aserbajdsjan, hovedsakelig innenfor petroleum (olje og gass). Også norsk imperialisme er tungt inne i Aserbajdsjan og i deres petroleumsfelter i det kaspiske havet. Diplomatisk gir Russland støtte til Armenia, men de støtter ikke offisielt selvstendighet for Nagorno-Karabakh. Offisielt anerkjenner de Aserbajdsjans krav på området.
Tyrkias Erdogan har gått ut med svært harde ord, blant annet rettet mot “Minsk-gruppen” som ledes av Russland, Frankrike og USA. Denne gruppen er opprettet innenfor OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) for å megle i konflikten om Nagorno-Karabakh, uten å gjøre noen nevneverdige framskritt. Det må antas at når USA ser ut til å mer eller mindre ignorere konflikten nå, med unntak av en uttalelse om at partene bør avslutte krigføringen, så handler yankee-imperialistene likevel indirekte gjennom sin lakei Tyrkia. De ender i praksis med å legge enda mer press på Russland i deres egen bakgård. Konflikten kan ikke vurderes isolert verken fra striden i Hviterussland og Ukraina, eller fra krigføringen i Syria og Libya, der Tyrkia/USA og Russland står på hver sin side.
Samtidig har vi tidligere oversatt en artikkel fra våre kamerater i tyske Dem Volke Dienen om Hviterussland, som slår fast at USA ikke ønsker noen fullskala krig med Russland i dag. Det er med andre ord ikke aktuelt å gå direkte inn eller å øke intensiteten så mye at det koker helt over, selv om USA har en langsiktig strategi om å omringe Russland, og at de sakte men sikkert har jobbet i tretti år med å rive land etter land løs fra hendene til russisk imperialisme, for å legge dem inn under yankee-imperialismen. Den såkalte “Silk Road Strategy” og USAs ambisjoner for “det amerikanske århundret” er hele tiden retningsgivende for USA-imperialismens engasjement i Sør- og Øst-Europa, Balkan og Midtøsten/Vest-Asia.
Forøvrig regnes forbindelsene mellom Frankrike og Armenia som ekstremt gode, mens forholdet mellom Frankrike og Tyrkia har vært svært anspent i det siste. Særlig med tanke på konfliktene i Øst-Middelhavet, har ordkrigen vært hard mellom de to statene. På den andre siden er det også mye samarbeid og handel mellom Tyrkia og Frankrike, og da altså, slik det bruker å være, en tilstand av samarbeid og konkurranse. Vi understreker igjen at Tyrkia ikke er et imperialistisk land, men en halvkoloni hovedsakelig dominert av USA. Tyrkia og Russland har på enkelte områder forbedret sine relasjoner de siste årene, men mye tyder på at USA-imperialismen nå ønsker å nøre opp under konfliktene mellom dem istedet.
Vi presiserer også at Armenia er en halvkoloni under Russland, organisert i en militær “forsvarsallianse” og at tross Tyrkias og USAs inntrenging i Aserbajdsjan, er russisk imperialisme som nevnt fortsatt tungt inne også i dette landet.
Russlands allierte Iran og USAs lakei Saudi Arabia er også perifert innblandet i krigen, og Iran har tilbudt seg å megle mellom partene og erklærer at konflikten ikke kan løses militært. I 2018 ble det gjennomført en såkalt “fløyelsrevolusjon” i Armenia, som USA-lakeien Georgia framstilte som et opprør mot Russland, men som Russland på sin side hevdet de ga sin fulle støtte til, og som ikke endte med noe brudd mellom Russland og deres halvkoloni. Georgia på sin side var i krig med Russland i 2008, og Russland har etablert to “utbryterrepublikker” på det som formelt er georgisk territorium: Abkhasia og Sør-Ossetia.
Kort oppsummert nører imperialistene opp under kampene i Kaukasus, og vi ser at den allmenne krisa i imperialismen fortsetter å bli dypere og mer tilspissa. De folkelige protestene, kampene mellom imperialister og undertrykte land, den sykliske økonomiske krisa og rivaliseringen mellom Russland og USA – uten å glemme Frankrike, England, Tyskland og Kina – trappes stadig opp. 2020 er et vendepunkt for mange motsigelser og de som drømmer om fred og ro drømmer forgjeves. Krigen i Kaukasus avslører igjen at myten om fred under imperialismen er en reaksjonær løgn. Imperialisme betyr reaksjon over hele linja, det betyr mer og mer krig, og stiller stadig skarpere behovet for å feie imperialismen vekk fra jordoverflata med sosialistiske og nydemokratiske revolusjoner.
Referanser:
Kampene om Nagorno-Karabakh trappes opp, større byer bombes (NRK)
Striden om Nagorno-Karabakh: – Harde kamper gjennom natten (Forsvarets forum)
Is Turkey a brother in arms or just extending its footprint into Nagorno-Karabakh? (France24)
Erdoğan slams Minsk Group over Nagorno-Karabakh occupation (Hürriyet Daily News)
Azerbaijan & Armenia at war: What you need to know about bloody conflict over long-disputed region of Nagorno-Karabakh (Russia Today)
In Nagorno-Karabakh, New Risks in an Old Ethnic Conflict (New York Times)
PODKAST: Hva skjer i Nagarno-Karabakh? (NUPI)
US silence on Armenia-Azerbaijan conflict reflects international disengagement (The Guardian)
Iran says has drawn up plan for resolution of Karabakh conflict (PressTV)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.