Marxisme og revisjonisme

Teksten er henta fra “Lenin Utvalgte Verker i 12 bind, bind 1” utgitt av Forlaget Oktober i 1977.

April 1908

Det fins et kjent ordtak som sier at hvis de geometriske aksioma¹ innvirka på menneskelige interesser, ville det helt sikkert bli gjort forsøk på å gjendrive dem. Naturhistoriske teorier som sto i strid med gamle fordommer i teologien, vekte og vekker fortsatt vanvittig motstand. Derfor er det ikke rart at den marxistiske læra har vært nødt til å kjempe for hvert skritt framover i løpet av livet sitt. Den tjener nemlig direkte til å opplyse og organisere den framskredne klassen i det moderne samfunnet, peker på de oppgavene som står foran denne klassen og viser at det nåværende systemet er nødt til å bli erstatta av ei ny ordning (i kraft av den økonomiske utviklinga).

Det sier seg sjøl at dette også gjelder for borgerlig vitenskap og filosofi, som blir dosert offentlig av offentlige professorer for å forvirre den oppvoksende generasjonen av de eiendomsbesittende klassene, og gi den «privatundervisning» mot indre og ytre fiender. Denne vitenskapen vil ikke høre om marxismen engang, og erklærer at den er blitt tilbakevist og utsletta. Marx blir angrepet med like stor iver av unge vitenskapsmenn som skaper seg en karriere ved å gjendrive sosialismen, som av skrøpelige oldinger som opprettholder tradisjonene fra alle mulige utlevde «systemer». Marxismens framgang, den kjensgjerninga at de marxistiske ideene sprer seg og får et fast grep om arbeiderklassen, er nødt til å forsterke hyppigheten og voldsomheten i disse borgerlige angrepa på marxismen, som blir sterkere, mer herda og mer levedyktig hver gang den blir «utsletta» av den offisielle vitenskapen.

Men sjøl blant lærer som henger sammen med kampen til arbeiderklassen, og som i all hovedsak er utbredt blant proletariatet, konsoliderte ikke marxismen på noe vis stillinga si med en gang. Det første halve hundreåret den eksisterte (fra og med 1840-åra) kjempa marxismen mot teorier som var grunnleggende fiendtlig mot den. Tidlig i førtiåra gjorde Marx og Engels opp med de radikale unghegelianerne(1) som sto på den filosofiske idealismens standpunkt. I slutten av førtiåra begynte kampen på området for økonomisk lære, mot proudhonismen.(2) Femtiåra så fullføringa av denne kampen, i kritikken av de partiene og lærene som gjorde seg gjeldende i det stormende revolusjonsåret 1848. I sekstiåra skifta kampen fra området for allmenn teori til et område nærmere den direkte arbeiderbevegelsen: bakuninismen(3) blei kasta ut av Internasjonalen. Tidlig i syttiåra var scenen i Tyskland ei kort stund opptatt av proudhonisten Mühlberger, og i slutten av syttiåra av positivisten(4) Dühring. Men den innflytelsen som begge hadde på proletariatet, var allerede fullstendig ubetydelig. Marxismen var alt i ferd med å vinne en uomtvistelig seier over alle andre ideologier i arbeiderbevegelsen.

I nittiåra blei denne seieren i hovedsak fullført. Til og med i de latinske landa, der de proudhonistiske tradisjonene holdt stillinga si lengst, bygde arbeiderpartiene i virkeligheten programma sine og taktikken sin på marxistisk grunnlag. Den gjenoppliva internasjonale organisasjonen til arbeiderbevegelsen, i form av periodiske internasjonale kongresser, vedtok fra begynnelsen av og nesten uten kamp det marxistiske standpunktet i alle vesentlige saker. Men etter at marxismen hadde fordrevet alle de mer eller mindre helhetlige lærene som var fiendtlig innstilt til den, begynte tendensene som blei uttrykt i disse lærene å søke andre veger. Formene for og årsakene til kampen endra seg, men kampen fortsatte. Og det andre halve hundreåret med marxisme begynte (i nittiåra) med kampen mot ei strømning innafor marxismen sjøl som var fiendtlig til marxismen.

Bernstein, som en gang var ortodoks² marxist, ga navnet sitt til denne strømninga, nemlig revisjonismen. Han var den som kom fram mest høyrøsta og med det mest formålsretta uttrykket for rettinger av Marx, revidering av Marx, revisjonisme. Til og med i Russland vokser den ikke-marxistiske sosialismen helt tydelig over i revisjonisme rett foran øynene på oss. Her har den ikke-marxistiske sosialismen naturlig nok holdt stillinga lengst, som følge av at landet er økonomisk tilbakeliggende og som følge av overvekt av ei bondebefolkning som er tynga av restene etter livegenskapen. Både i jordbruksspørsmålet (programmet om å gjøre all jord kommunal) og i allmenne program- og taktikkspørsmål setter sosialnarodnikene våre mer og mer «rettinger» av Marx istedenfor de døende og forelda restene etter det gamle systemet sitt, som på sitt vis var helhetlig og grunnleggende fiendtlig til marxismen.

Den før-marxistiske sosialismen er slått. Den fortsetter kampen, ikke lenger på sitt eget sjølstendige grunnlag, men på marxismens allmenne grunnlag, som revisjonisme. La oss så undersøke det ideologiske innholdet i revisjonismen.

På filosofiens område fulgte revisjonismen i kjølvannet på den borgerlige professor-«vitenskapen». Professorene gikk «tilbake til Kant» — og revisjonismen slepte seg etter ny-kantianerne(5). Professorene gjentok platthetene som prester har kommet med i tusentall mot den filosofiske materialismen — og revisjonistene smilte nedlatende og mumla (ordrett etter siste Handbuch) at materialismen var «tilbakevist» forlengst. Professorene behandla Hegel som «en død hund»(6), og mens de sjøl forkynte idealisme, riktignok en idealisme som var tusen ganger mer småskåren og banal enn Hegels, trakk de foraktfullt på skuldrene av dialektikken. — Og revisjonistene snubla etter dem ut i hengemyra av filosofisk vulgarisering av vitenskapen, som erstatta «spissfindig» (og revolusjonær) dialektikk med «enkel» (og rolig) «evolusjon». Professorene tjente de offentlige lønnene sine ved å tillempe både de idealistiske og de «kritiske» systema til den framherskende middelalderske «filosofien» (dvs. til teologien) — og revisjonistene klistra seg inn på dem og prøvde å gjøre religionen til ei «privat sak», ikke i forhold til den moderne staten, men i forhold til partiet til den framskredne klassen.

Det er unødvendig å slå fast hva slike «rettinger» av Marx virkelig betydde klassemessig sett, det sier seg sjøl. Vi skal bare merke oss at den eneste marxisten i den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen som kritiserte de utrulige platthetene til revisjonistene ut fra standpunktet til den prinsippfaste dialektiske materialismen, var Plekhanov, Vi må understreke dette enda mer ettertrykkelig, ettersom det i våre dager blir gjort djupt feilaktige forsøk på å smugle inn gammelt og reaksjonært filosofisk skvalder fordekt som en kritikk av Plekhanovs taktiske opportunisme.³

Når vi går over til politisk økonomi, må vi først og fremst merke oss at «rettingene» til revisjonistene var mye mer omfattende og utførlige på dette området. Det blei gjort forsøk på å påvirke publikum med «nytt materiale om den økonomiske utviklinga». Det blei sagt at det overhodet ikke skjer konsentrasjon av produksjonen i jordbruket, og at storproduksjon ikke fortrenger småproduksjonen her i det hele tatt, mens konsentrasjonen og fortrengninga foregår svært sakte innafor handel og industri. Det blei sagt at kriser nå var blitt sjeldnere og svakere, og at kartell og truster(7) trulig ville sette kapitalen i stand til å avskaffe kriser helt og holdent. Det blei sagt at «teorien om sammenbruddet» som kapitalen går mot, var uholdbar fordi klassemotsetningene hadde som tendens å bli mildere og mindre tilspissa. Til slutt blei det sagt at det heller ikke ville være av vegen å korrigere verditeorien til Marx, i tråd med Böhm-Bawerk⁴

Kampen mot revisjonistene i disse spørsmåla endte med ei like fruktbar gjenoppliving av den teoretiske tenkinga i den internasjonale sosialismen som Engels’ kamp mot Dühring hadde gjort tjue år tidligere. Argumenta til revisjonistene blei analysert ved hjelp av kjensgjerninger og tall. Det blei bevist at revisjonistene systematisk malte et rosenrødt bilde av den moderne småproduksjonen. Det blei bevist med ugjendrivelige kjensgjerninger at produksjon i stor målestokk er teknisk og handelsmessig overlegen i forhold til småproduksjon, ikke bare i industrien, men også i jordbruket. Men vareproduksjon er mye mindre utvikla i jordbruket, og moderne statistikere og økonomer er som regel ikke særlig flinke til å plukke ut de særskilte greinene (noen ganger til og med de særskilte arbeidsoperasjonene) i jordbruket, som viser at det blir trukket mer og mer inn i bytteprosessen i verdensøkonomien. Småproduksjonen overlever på ruinene av naturalhusholdninga, ved at ernæringa stadig blir dårligere, ved kronisk sult, forlenging av arbeidsdagen, forringing av kvaliteten og røkta av husdyra. Kort sagt, så overlever småproduksjonen med de samme metodene som handverksproduksjonen holdt seg oppe med mot kapitalistisk produksjon. Hvert framskritt i vitenskapen og teknologien er nødt til å undergrave grunnlaget for småproduksjonen i det kapitalistiske samfunnet uten stans. Og den sosialistiske politiske økonomien har som oppgave å undersøke denne prosessen i alle dens former, som ofte er sammensatte og innvikla, og vise småprodusenten at det er umulig for ham å hevde seg under kapitalismen, at det er umulig og håpløst for bondebruka under kapitalismen og at det er nødvendig for bonden å ta standpunktet til proletaren. I dette spørsmålet synda revisjonistene, i vitenskapelig forstand, ved overflatiske generaliseringer på grunnlag av kjensgjerninger som blei valgt ut ensidig og uten å vise til det kapitalistiske systemet i sin helhet. Fra et politisk synspunkt synda de i og med at de uunngåelig, enten de ville eller ikke, oppfordra eller pressa bonden ti! å innta småeierens holdning (dvs. borgerskapets holdning), istedenfor å presse bonden til å stille seg på standpunktet til den revolusjonære proletaren.

Stillinga for revisjonismen var enda verre når det gjaldt kriseteorien og sammenbruddsteorien. Det var bare ei svært kort tid at folk — og da bare de mest kortsynte — kunne tenke på å omskape grunnlaget for teorien til Marx under påvirkning fra noen få år med industrielt oppsving og velstand. Virkeligheten gjorde det svært raskt klart for revisjonistene at kriser ikke var noe som hørte fortida til: Oppsvinget blei fulgt av ei krise. Formene, rekkefølgen, bildet av de enkelte krisene endra seg, men krisene fortsatte å være en uunngåelig del av det kapitalistiske systemet. Samtidig med at kartella og trustene samla produksjonen, økte de anarkiet i produksjonen på et vis som var tydelig for alle, de økte usikkerheten ved levekåra til proletariatet og undertrykkinga fra kapitalen. Dermed tilspissa de klassemotsigelsene til en tidligere ukjent grad. Nettopp de nye kjempetrustene har vist, i særlig tydelig og særlig stor målestokk, at kapitalismen går mot et sammenbrudd, både i betydninga enkeltstående politiske og økonomiske kriser, og i betydninga at hele det kapitalistiske samfunnet bryter fullstendig sammen. Den siste finanskrisa i Amerika og den forferdelige økninga av arbeidsløsheten over hele Europa, for ikke å snakke om den truende industrielle krisa som mange tegn peker mot, har alt sammen ført til at de ferskeste «teoriene» til revisjonistene er blitt glømt av alle — til og med av mange av revisjonistene sjøl ser det ut til. Men vi må ikke glømme de lærdommene som denne vinglinga til de intellektuelle har gitt arbeiderklassen.

Når det gjelder verditeorien, trenger vi bare å si at bortsett fra høyst vage hentydninger og hjertesukk å la Böhm-Bawerk, så har revisjonistene ikke bidratt med noe som helst, og derfor har de ikke etterlatt seg noen spor i utviklinga av den vitenskapelige tenkinga.

På det politiske området prøvde virkelig revisjonismen å revidere grunnlaget for marxismen, nemlig læra om klassekampen. Vi blei fortalt at politisk frihet, demokrati og allmenn stemmerett fjerner grunnlaget for klassekampen og kullkaster den gamle setninga i Det kommunistiske manifest om at arbeidsfolk ikke har noe hjemland. For, sa de, ettersom «flertallsviljen» rår i et demokrati, må en verken se på staten som et organ for klasseherredømme eller avvise allianser med det progressive, sosialreformistiske borgerskapet mot de reaksjonære.

Ingen kan nekte for at disse argumenta til revisjonistene utgjorde et ganske velavveid system av oppfatninger, nemlig de gamle og velkjente borgerlig-liberale oppfatningene. Liberalerne har alltid sagt at borgerlig parlamentarisme ødelegger klassene og klassedelinga, ettersom alle borgere uten forskjell har stemmerett og rett til å sitte i regjeringa i landet. Hele historia til Europa i siste halvdel av det nittende hundreåret og hele historia til den russiske revolusjonen tidlig i det tjuende, viser klart hvor meningsløse slike synspunkt er. Økonomiske skiller blir ikke mindre, men større og mer skjerpa under friheten til den «demokratiske» kapitalismen. Parlamentarismen avskaffer ikke, men blottlegger den indre kjerna i sjøl de mest demokratiske borgerlige republikkene som organer for klasseundertrykking. Når parlamentarismen bidrar til å opplyse og organisere langt breiere masser av befolkninga enn dem som til da har deltatt aktivt i de politiske hendingene, så baner den ikke vegen for avskaffing av kriser og politiske revolusjoner, men for en voldsom skjerping av borgerkrigen under slike revolusjoner. Hendingene i Paris våren 1871 og hendingene i Russland vinteren 1905 viste så klart som det er mulig hvor uunngåelig denne skjerpinga kommer. Uten å nøle et øyeblikk inngikk det franske borgerskapet en avtale med hele nasjonens fiende, med den fremmede hæren som hadde ødelagt landet, for å knuse den proletariske bevegelsen. Den som ikke forstår den uunngåelige indre dialektikken i parlamentarismen og det borgerlige demokratiet, som fører til at striden blir avgjort enda skarpere ved massevold enn tidligere, han vil aldri bli i stand til — på grunnlag av den samme parlamentarismen — å drive prinsippfast propaganda og agitasjon som virkelig forbereder arbeiderklassemassene til å delta seierrikt i slike «stridigheter». Erfaringene fra allianser, avtaler og blokker med de sosialreformistiske liberalerne i Vesten og de liberale reformistene (kadettene) i den russiske revolusjonen, har på en overbevisende måte vist at disse avtalene bare sløver massenes bevissthet. Erfaringene har vist at de ikke styrker, men svekker den virkelige betydninga av kampen deres, ved å lenke de kjempende elementa sammen med de elementa som er minst i stand til å kjempe og mest vinglete og forræderiske. Det største eksperimentet i å bruke revisjonistisk politisk taktikk i brei, i virkelig nasjonal målestokk, nemlig millerandismen(8) i Frankrike, har gitt oss ei praktisk vurdering av revisjonismen som proletariatet over hele verden aldri vil glømme.

Ei naturlig utfylling av de økonomiske og politiske tendensene til revisjonismen, var holdninga den hadde til det endelige målet for den sosialistiske bevegelsen. Slagordet til Bernstein om at «bevegelsen er alt, det endelige målet ingenting», uttrykker kjerna i revisjonismen bedre enn mange lange utredninger. Den revisjonistiske politikken er å avgjøre hva en skal gjøre fra sak til sak, å tilpasse seg etter dagens hendinger og omskiftningene og svingningene i de politiske bagatellene. Det er å glømme hovedinteressene til proletariatet og grunntrekka ved hele det kapitalistiske systemet, ved all kapitalistisk utbytting, og å ofre disse hovedinteressene til fordel for virkelige eller antatte fordeler i øyeblikket. Og det følger opplagt fra sjølve kjerna i denne politikken at den kan ta et uendelig antall former, og at hvert eneste mer eller mindre «nye» spørsmål, hver eneste mer eller mindre uventa og uforutsette vending i begivenhetenes gang, alltid og uunngåelig vil gi opphav til ei aller anna utgave av revisjonisme, sjøl om denne vendinga bare endrer det grunnleggende utviklingsforløpet ubetydelig og bare for et svært kort tidsrom.

Revisjonismens uunngåelighet er bestemt av de klasserøttene den har i det moderne samfunnet. Revisjonisme er en internasjonal foreteelse. Ingen noenlunde velunderretta og tenkende sosialist kan ha den minste tvil om at forholdet mellom de ortodokse og bernsteinianerne i Tyskland, guesdistene og jaurésistene (og nå særlig broussistene(9)) i Frankrike, Den sosialdemokratiske føderasjon og Det uavhengige arbeiderpartiet i Storbritannia(10), Brouckére og Vandervelde i Belgia,(11) integralistene og reformistene(12) i Italia, bolsjevikene og mensjevikene i Russland, overalt er det samme i kjerna, trass i den veldige variasjonen i nasjonale vilkår og historiske faktorer i den nåværende situasjonen i alle disse landa. I virkeligheten går «skillet» i dagens internasjonale sosialistiske bevegelse nå langs de samme linjene i alle de ulike landa, noe som vitner om et veldig framskritt sammenlikna med forholda for tretti eller førti år siden. Den gangen kjempa uensarta strømninger i de ulike landa innafor den ene internasjonale sosialistiske rørsla. Og den «revisjonismen fra venstre» som har tatt form i de latinske landa som «revolusjonær syndikalisme»,(13) tilpasser seg også marxismen ved at den vil «korrigere» den: Labriola i Italia og Lagardelle i Frankrike påberoper seg stadig en Marx som er riktig forstått, i motsetning til en Marx som er feilaktig forstått.

Vi kan ikke stoppe her for å analysere det ideologiske innholdet i denne revisjonismen, som ennå langt fra er så utvikla som den opportunistiske revisjonismen. Den har ennå ikke blitt internasjonal, den har ennå ikke stått sin prøve i et eneste stort praktisk slag med et eneste sosialistparti i et eneste land. Derfor begrenser vi oss til «revisjonismen fra høyre», som blei framstilt ovafor.

Hva kommer det av at den er uunngåelig i et kapitalistisk samfunn? Hvorfor er den djupere enn ulikhetene i nasjonale særegenheter og grader av kapitalistisk utvikling? Fordi det alltid fins breie sjikt av småborgerskapet, småeiere, i alle kapitalistiske land, side om side med proletariatet. Kapitalismen oppsto og oppstår stadig fra småproduksjonen. Kapitalismen skaper uunngåelig, på nytt og på nytt, ei rekke nye «mellomsjikt» (vedheng til fabrikken, hjemmearbeid, små verksteder spredt ut over hele landet for å møte krava til storindustrien, slik som sykkel- og bilindustrien osv.). Disse nye småprodusentene vil like uunngåelig bli kasta inn i proletariatets rekker igjen. Det er helt naturlig at den småborgerlige verdensanskuelsen dukker opp på nytt og på nytt innafor rekkene til de breie arbeiderpartiene. Det er helt naturlig at det er slik og alltid kommer til å være slik, helt fram til den omskiftinga som vil finne sted i den proletariske revolusjonen. For det ville være et grunnleggende mistak å tru at ei «fullstendig» proletarisering av flertallet av befolkninga er avgjørende for å få i stand en slik revolusjon. Det vi i dag ofte bare opplever på det ideologiske området, nemlig uenighet om teoretiske korrigeringer av Marx, det som i dag i praksis bare kommer fram i enkeltstående delspørsmål innafor arbeiderbevegelsen, som taktiske uoverensstemmelser med revisjonistene og splittelser på dette grunnlaget, det er arbeiderklassen nødt til å oppleve i en usammenliknbar større målestokk når den proletariske revolusjonen skjerper alle stridsspørsmål, når den fokuserer all uenighet om punkt som er av øyeblikkelig betydning for å bestemme hvordan massene vil handle når det blir nødvendig å skille venner fra fiender i kampens hete og hive ut dårlige allierte for å rette avgjørende slag mot fienden.

Den ideologiske kampen som den revolusjonære marxismen førte mot revisjonismen på slutten av nittenhundretallet, er bare forspillet til de store revolusjonære slaga som proletariatet står foran. Trass i all vaklinga og alle svakhetene til småborgerskapet marsjerer proletariatet framover mot full seier for saka si.

Noter

1. Unghegelianerne — Etter at den store tyske filosofen Hegel var

død, splitta tilhengerne hans seg i ei reaksjonær og ei radikal retning. Den radikale retninga blei kalt unghegelianerne, «venstre»-hegelianerne, som trakk ateistiske og revolusjonære slutninger av filosofien lil Hegel. Men kritikken deres innskrenka seg til en teoretisk kritikk av religionen, i Den tyske ideologi (1945/46) tar Marx og Engels ei kraftig oppgjør med disse «filosofiske hellene … med en høytidelig bevissthet om verdensomveltende farlighet og forbrytersk hensynsløshet». s. 84

2. Proudhonismen — ei uvitenskapelig retning i småborgerlig sosia-

lisme som har navn etter sin ideolog, den franske anarkisten Pierre Joseph Proudhon (se også personregisteret). Proudhon kritiserte storkapitalistisk eiendom fra småborgerens stilling og drømte om evigvarende eiendomsrett for småeiendom. Han foreslo å opprette «folke»- og «bytte»-banker, der arbeiderne skulle få hjelp til å skaffe seg produksjonsmidler, bli handverkere og sikre ei «rettferdig» markedsføring av varene sine. Proudhon forsto ikke proletariatets rolle og betydning, og inntok ei negativ holdning til klassekampen, den proletariske revolusjonen og proletariatets diktatur. Som anarkist benekta han at slalen var nødvendig. Marx og Engels kjempa iherdig mot forsøka fra P. på å trumfe igjennom standpunkta sine i Den første internasjonalen. P. fikk en knusende kritikk av Marx i Filosofiens elendighet (1847), Den faste kampen som Marx, Engels og tilhengerne deres førte, endte med at marxismen vant full seier over p. i Den første internasjonalen.

Lenin kalte p. «uklar tenkning av en småborger og besteborger» som er ute av stand til å forstå arbeiderklassens synspunkt. Ideene i p. blir i stor grad brukt av borgerlige «teoretikere» i deres propaganda for klassesamarbeid. s, 84

3. Bakunisme — ei retning oppkalt etter lederen, den russiske anarkisten Mikhail Bakunin, se personregisteret. s. 84

4. Positivist — tilhenger av den filosofiske retninga positivisme, som er en form for subjektiv idealisme. Positivismen hevder at en vitenskapelig filosofi må holde seg til det som er «positivt gitt», de erfaringsmessige kjensgjerninger, dvs. de umiddelbare sanseinntrykk. Alle forsøk på å finne ut hva som ligger til grunn for sanseinntrykka, altså alle tanker om den objektive, materielle verden, må ifølge p. avvises som «metafysiske spekulasjoner». P, forsøkte å bekjempe materialismen med slagord som de henta fra naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen.

5. Ny-kantianere — ei strømning innafor borgerlig filosofi som oppsto i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Retninga tok opp de mest reaksjonære og idealistiske begrepa i filosofien til Kant og gikk imot dialektisk og historisk materialisme med slagordet «Tilbake til Kant!». s. 85

6. «En død hund» — Lenin siterer her fra etterordet til den andre utgava av bind 1 av Kapitalen, der Marx til en viss grad forsvarer Hegel mot tyskerne som i over 30 år hadde behandla Hegel som «en død hund».

7. Kartell — overenskomst mellom bedrifter om å regulere pris-, produksjons- eller omseiningsforholda for å motvirke følgene av den innbyrdes frikonkurransen.

Trust — en sammenslutning av økonomiske foretak som oppgir sjølstendigheien sin for å skape monopol under felles ledelse, og dermed kunne regulere produksjons- og markedsforholda og bestemme prisene.

8. Millerandisme — eller også «ministersosialisme». Den opportunistiske taktikken til «sosialister» som deltok i borgerlige regjeringer. Uttrykket oppsto da den franske «sosialisten» Millerand gikk med i den borgerlige regjeringa til Waldeck-Rousseau i 1899.

9. Guedistene på den ene sida og jaurésistene og broussistene på den andre sida representerte de to retningene som oppsto i den franske sosialistiske bevegelsen etter splittelsen i Det franske arbeiderpartiet i 1882.

G. var tilhengere av Jules Guesde. De utgjorde den marxistiske fløyen i bevegelsen og sio for at proletariatet skulle føre en sjølstendig revolusjonær politikk. I 1901 danna de Frankrikes sosialistiske parti,

J. var tilhengere av Jean Jaurés. De utgjorde den opportunistiske høyrefløyen i bevegelsen. De samarbeidde med Millerand (se personregisteret) og forkynte åpent klassesamarbeid. B. eller possibilistene var ei småborgerlig, reformistisk retning som søkte å lede proletariatet bort fra revolusjonære kampmetoder. De ville innskrenke virksomheten til arbeiderklassen til det som var «mulig» (fransk: possible) under kapitalismen. I 1902 organiserte j. og b. sammen med andre reformistiske grupper Det franske sosialistpartiet.

I 1905 forente Frankrikes sosialistiske parti og Det franske sosialistpartiet seg i ett parti. Under den imperialistiske verdenskrigen 1914—18 gikk Jules Guesde, sammen med hele ledelsen i Det franske sosialistpartiet, over til den sosialsjåvinistiske leiren.

9. Den sosialdemokratiske føderasjonen i Storbritannia — blei grunnlagt i 1884. Ved siden av reformister og anarkister omfatta Føderasjonen også ei gruppe revolusjonære sosialdemokrater. De støtta marxismen og utgjorde venstrefløyen i den sosialistiske bevegelsen i Storbritannia. Engels kritiserte Føderasjonen for dogmatisme og sekterisme, og for at den mangla kontakt med arbeiderklassens massebevegelse i landet og ikke tok omsyn til de særegne (rekka ved denne bevegelsen.

I 1907 skifta Føderasjonen navn til Det sosialdemokratiske partiet, som i 1911, sammen med venstre-elementer fra Det uavhengige arbeiderpartiet, danna Det britiske sosialistpartiet.

Det uavhengige arbeiderpariiet i Storbritannia (ILP) — en reformistisk organisasjon stifta i 1893 av lederne for de «nye foreningene», under forhold med gjenoppvåkning av streikekampen og en voksende bevegelse i den engelske arbeiderklassen for å fri seg fra de borgerlige partiene. ILP hadde medlemmer fra «de nye fagforeningene» og en del fra de gamle fagforeningene, samt intellektuelle og småborgere som sto under innflytelse av fabianerne (opportunistiske reformister). ILP blei leda av James K. Hardie og Ramsey MacDonald. ILP inntok et borgerlig-reformistisk standpunkt helt fra begynnelsen. Det la særlig stor vekt på parlamentariske kampformer og parlamentsavtaler med de liberale. Lenin skreiv om ILP at det var et «opportunistisk parti som alltid har vært avhengig av borgerskapet», at det «bare var ‘uavhengig’ av sosialismen, men svært avhengig av liberalismen». (Fra Lenin, Oppgavene ti! Den tredje internasjonalen. Ramsey MacDonald på Den tredje internasjonalen» 1919 i Samla verk eng. utg. 1965, s. 494—517.)

10. Brouckere og Vandervelde representerte henholdsvis den marxistiske og den revisjonistiske fløyen i Det belgiske arbeiderpartiet. B. og tilhengerne hans gikk imot at sosialistene skulle detta i den reaksjonære borgerlige regjeringa og kjempa mot Vandervelde som leda de belgiske revisjonistene.

11. Integralistene — tilhengere av en «helhellig» (integral) sosialisme, en variant av småborgerlig sosialisme. I. var en sentristisk strømning i Det italienske sosialistpartiet, som blei leda av Enrico Ferri. Fra 1900 og utover kjempa i. skarpt mot reformistene i Italia, som samarbeidde med det reaksjonære borgerskapet.

12. «Revolusjonær syndikalisme» — ei småborgerlig, halv-anarkistisk strømning som oppsto i arbeiderbevegelsen i noen vesteuropeiske land mot slutten av attenhundretallet.
Syndikalistene hevda at det ikke var nødvendig at arbeiderklassen deltok i den politiske kampen, de nekta for at partiet skulle spille en ledende rolle og gikk imot proletariatets diktatur. De trudde at fagforeningene (i Frankrike: syndikalene) kunne styrte kapitalismen og overta kontrollen over økonomien uten revolusjon, ved å organisere en generalstreik.

1. Aksiom — gr., sjølinnlysende påstand, uomtvistelig grunnsetning som ikke trenger noe bevis, — Red.
2. Ortodoks — gr., person som holder seg til ei rein og opprinnelig lære. Her er det brukt i positiv betydning, men det blir som oftest brukt negativt (en stivt rettruende person osv.). — Red.
3. Se Studier i marxismens filosofi av Bogdanov, Bazarov og andre. Vi kan ikke diskutere denne boka her, og på det nåværende tidspunktet må jeg innskrenke meg til å gjøre kjent at jeg skal bevise at alt som jeg har sagt om ny-kantianske revisjonister også gjelder for disse «nye» neo-humeistiske og neo-berkeieyanske revisjonistene. Dette skal jeg gjøre i en serie artikler, eller i en egen brosjyre. (Dette gjorde Lenin i boka Materialisme og empiriokritisisme. — Hume og Berkeley var engelske idealistiske filosofer. — Red.)
4. Bohm-Bawerk var en østerriksk borgerlig økonom som angreip kjerna i Marx* politiske økonomi, nemlig verdilova og utbyttingsteorien. — Red.