Denne teksten er henta fra tiddskriftet Røde Fane 5/6 utgitt i 1976.
November 13, 1905
De nye vilkårene som har oppstått for sosialdemokratenes arbeid i Russland siden oktoberrevolusjonen har stilt spørsmålet om partilitteraturen i forgrunnen. Skillet mellom den illegale og legale presse, denne beklemmende arv fra et føydalt og eneveldig Russland, begynner nå å bli visket ut. Ennå er den ikke på langt nær utslettet. Vår statsministers hyklende regjering får sine raseriutbrudd, ja slike utbrudd at Izvestia Soveta Rabochikh Deptatov(1) blir trykket illegalt, men bortsett fra at dette underminerer regjeringa moralsk og framstiller den i et stadig dårligere lys, så blir det ikke noe av de halvhjertede forsøkene på å «forby» det regjeringa ennå ikke makter å undertrykke.
På den tiden da det var nødvendig å skille mellom legal og illegal presse, ble spørsmålet om hvilken presse som skulle være partipresse og hvilken som ikke skulle være det, avgjort på en usedvanlig forvrengt og falsk måte. Den illegale pressa var helt og holdent partipresse, den ble publisert av organisasjoner og ble drevet av grupper som på den ene eller andre måten var forbundet med aktive partiarbeidere. Den legale pressa var ikke-partipresse — ettersom partier var forbudte — men den «helte i retning» av et eller annet parti. Unaturlige allianser, merkelige «sengekamerater» og misforståtte konstellasjoner var uungåelige. Den påtvungne tilbakeholdenheten blant de som ønsket å uttrykke partiets oppfatninger smeltet sammen med den umodne tenkinga eller den intellektuelle feigheten hos folk som ikke engang tilhører partiet. Det var en avskyelig periode: anekdotisk språk, litterær trelledom, underkua taleevne og ideologisk livegenskap! Proletariatet har gjort slutt på denne lunkne atmosfæren som kvelte alt levende og friskt i Russland. Hittil har ennå ikke proletariatet vunnet halveis fram til frihet for Russland.
Revolusjonen er ennå ikke fullbyrdet, Selv om tsarismen ikke lenger er sterk nok ti! å bekjempe revolusjonen, så er heller ikke revolusjonen ennå sterk nok til å bekjempe tsarismen. Og vi lever i en tid da vi overalt og i alle ting kan skille ut denne unaturlige kombinasjon av en åpen, rettfram, rakrygget og konsekvent partiånd og underjordisk, lyssky, «diplomatisk» og unfallen «legalitet». Denne unaturlige kombinasjon gir seg tilkjenne til og med i vår avis: uansett hva slags kvikke innfall herr Guchkov(2) kommer med om sosialdemokratisk tyranni som skulle forby publisering av moderate liberalt-borgerlige aviser, så gjenstår det faktum at den eneveldige politistaten Russlands porter ennå står stengt for Proletary, det russiske sosialdemokratiets hovedorgan.
Uansett tvinger den halvferdige revolusjonen oss alle til straks å sette igang og organisere hele vårt arbeide etter nye linjer. I dag kan litteraturen til og med den som publiseres «legalt» være ni-tiendedeler partilitteratur. Den må bli partilitteratur. I motsetning til borgerskapet, til dens profittskapende, kommersialiserte presse, i motsetning til borgerlig litterær karrierisme og individualisme, «aristokratisk anarkisme» og profittbegjær må det sosialistiske proletariatet føre fram partilitteraturens prinsipp, utvikle det prinsippet og så fullstendig som mulig gjennomføre det i praksis.
Hva innebærer så dette partilitteraturens prinsipp? Ikke bare det at litteraturen for det sosialistiske proletariatet ikke kan være middel for individer eller grupper for å gjøre seg rike, det innebærer faktisk også at litteraturen ikke kan være et særskilt anliggende uavhengig av proletariatets felles sak. Ned med ikke-partiforfatterne! Ned med litteraturens overmennesker! Litteraturen må bli en del av proletariatets felles sak, et «drivhjul» i et eneste stort sosialdemokratisk maskineri som settes i bevegelse av hele arbeiderklassens politisk bevisste fortropp. Litteraturen må bli en bestandel i det organiserte, planlagte og samordnete sosialdemokratiske partiarbeid.
«All sammenlikning halter,» sier et tysk ordspråk. Det gjør også min sammenlikning mellom et «drivhjul», mellom en levende bevegelse og et maskineri. Og jeg våger å påstå at det alltid vil finnes hysteriske intellektuelle som vil komme med ramaskrik over en sånn sammenlikning, som fornedrer, dreper, «byråkratiserer» den frie kampen mellom ideer, kritikkfrihet, fritt litterært skapende arbeid osv. osv. Slike protester er i virkeligheten ikke annet enn uttrykk for borgerlig intellektuell individualisme. Det er ikke snakk om annet enn at litteraturen minst av alt kan bli målet for mekanisk tilrettelegging eller utslettelse, for majoritetens styre over minoriteten. Det kan heller ikke bli snakk om annet enn at det uten tvil må gis større rom for personlig initiativ, individuell legning, tanke og fantasi, form og innhold på litteraturens område. Alt dette går det ikke an å fornekte, men alt dette viser bare at den litterære siden av det proletære partiets virksomhet ikke mekanisk kan likestilles med andre sider av dens virksomhet. Dette står på ingen måte i strid med det standpunktet som er så fremmed og ubegripelig for borgerskapet og det borgerlige demokratiet, nemlig at litteraturen uvilkårlig og med nødvendighet må bli en del av det sosialdemokratiske partiarbeidet, uoppløselig forbundet med de andre delene av dette arbeidet. Avisene må bli organer for de forskjellige partiorganisasjonene og de som skriver i avisene må uvilkårlig bli medlemmer i disse organisasjonene. Forlags og distribusjonssenter, bokhandlere og leserom, biblioteker og liknende innretninger må alle stå under partiets kontroll. Det organiserte sosialistiske proletariatet må holde et øye med hele dette arbeidet, overvåke det i sin helhet og, fra begynnelse til slutt, uten unntak, og på den måten rive bort grunnlaget for den halve oblomovska(3), halvt kremmeraktige, russiske prinsippet: forfatterne står for skrivingen, leserne for lesingen.
Vi foreslår naturligvis ikke at denne forvandlingen av det litterære arbeidet som ble skjemmet av den asiatiske sensuren og det europeiske borgerskapet, skal kunne gjennomføres på en gang. Vi vil langtfra forordne noe standardsystem eller noen løsning gjennom noen få dekret. Ferdiglagede løsninger er minst av alt anvendelige her. Det som kreves er at hele vårt parti og hele det politisk bevisste sosialdemokratiet over hele Russland blir klar over dette nye problemet, presiserer det klart og går igang med å løse det. Når vi nå forlater den føydale sensurens fangenskap har vi ikke noe ønske om å bli og skal heller ikke bli fanger i borgerlige og kremmeraktige litterære forhold. Vi vil skape og skal skape en fri presse, fri ikke bare fra politiet, men også fra kapitalen, fra karrierisme og dessuten fra borgerlig anarkistisk individualisme.
De siste ordene kan kanskje lyde paradoksalt eller støte leserne. Hva er dette: kan en intellektuell, en brennende frihetskjempe utrope. De vil da vet ikke underkaste et så delikat individuelt forhold som litterært arbeid kollektiv kontroll. De vil at arbeidere skal fatte majoritetsbeslutning i vitenskapelige, filosofiske eller estetiske spørsmål. De fornekter absolutt frihet for absolutt individuelt ideologisk arbeid.
Ta det rolig mine herrer! For det første er det vi diskuterer partilitteraturen — at den må stå under partiets kontroll. Hver og en er fri til å skrive og si hva han vil uten noen restriksjoner. Men enhver frivillig sammenslutning (inklusive partiet) er også fri til å utelukke medlemmer som i partiets navn fører fram synspunkter som strider mot partiets. Ytring — og pressefriheten må være fullstendig. I ytringsfrihetens navn er jeg forpliktet til å gi dere fullstendig rett til å skrike, ljuge og skrive av hjertens lyst. Men i foreningsfrihetens navn må dere tilkjenne meg retten til å forene meg med eller dra meg unna folk som hevder den ene eller andre oppfatningen. Partiet er en frivillig sammenslutning. Den ville uungålig bli oppløst først ideologisk så fysisk dersom den ikke kvittet seg med folk som forfekter synspunkter som går på tvers av partiets. Og for å avgjøre hvor skillelinjen går mellom oppfatninger som står i overenstemmelse med eller strider mot partiets — til det har vi partiprogrammet, partiets resolusjoner om taktikken samt dets vedtekter og i siste omgang all den erfaring vi kan hente fra det internasjonale sosialdemokrati, proletariatets frivillige internasjonale sammenslutninger, som stadig har tatt opp i sine partier individer og tendenser som ikke helt står i overenstemmelse med partienes linjer og marxismen, men som også fra tid til annen har foretatt utrenskninger i sine rekker. Slik kommer det også til å være til og med hos oss innafor partiet — det skal tilhengere av borgerlig «kritikkfrihet» vite. Vi holder nå raskt på å utvikle oss til et masseparti, en organisasjon som kan stå åpent fram, og det er uungåelig at det kommer til å slutte seg til oss mange personer med mindre vel gjennomtenkte ideer (sett fra et marxistisk synspunkt), kanskje kommer til og med visse kristne elementer, ja til og med visse mystikere til å slutte seg til oss. Vi er klippefaste marxister og har ikke dårligere mager enn at vi kan smelte sammen med til og med disse vaklende elementer. Tankefrihet og kritikkfrihet innen partiet skal aldri få oss til å glemme friheten til å organisere folk i de frivillige organisasjonene som er kjent som partier.
For det andre må vi si til dere borgerlige individualister at deres snakk om absolutt «frihet» i et samfunn som bygger på pengenes makt, et samfunn der det arbeidende folkets masser lever i fattigdom og et fåtall rike lever som parasitter.
Er dere herr forfatter fri i forhold til deres borgerlige forleggere, i forhold til deres borgerlige publikum som krever at dere tilgodeser dem med prydelig framstilt pornografi og med prostitusjon som et «tilskudd» til den hellige scenekunsten? Denne absolutte frihet er en borgerlig eller anarkistisk frase (ettersom anarkismen som verdensanskuelse er borgerlig filosofi). Man kan ikke leve i et samfunn og være fri fra det. Den borgerlige forfatterens, skuespillerens eller skuespillerinnens frihet er ganske enkelt maskert (eller skinnhellig maskert) avhengig av pengepungens korrupsjonen, prostitusjonen.
Vi sosialister avslører dette hykleriet og rykker masken av det. Ikke for å komme fram til ikke klassebundet litteratur og kunst, noe som blir mulig først i et sosialistisk samfunn uten klasser, men for å sette en virkelig fri litteratur som åpent tar standpunkt for proletariatet opp mot denne skinnhellige litteraturen som i virkeligheten er knyttet til borgerklassen.
Det kommer til å bli en fri litteratur, fordi sosialismens ide og følelsen for det arbeidende folket — og ikke for sniking og karrierisme, kommer til å dra stadig flere til seg. Det kommer til å bli en fri litteratur fordi den skal tjene, ikke overfødde salongheltinner og et utspjåket toppsjikt som lider av fetthjerter, men millioner og titalls millioner arbeidende masser, landets blomst, styrke og framtid. Det kommer til å bli en fri litteratur som beriker alt det nyeste i menneskelighetens revolusjonære tenkning med det sosialistiske proletariatets erfaringer og levende arbeid som stadig påviser hvordan tidligere erfaringer (den vitenskapelige sosialismen, fullbyrdet av sosialismens utvikling fra den primitive utopiske form), påvirker og påvirkes av erfaringer her og nå (arbeidskameratenes nåværende kamp).
Altså til verket kamerater! Vi står overfor nye og vanskelige men store og takknemlige oppgaver: å organisere en bred, rik, allsidig og variert litteratur, uadskillelig knytta til den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen. All sosialdemokratisk litteratur må bli partilitteratur. Hver avis, tidsskrift, forlag osv. må snarest ta til med omorganisering av sitt arbeid, for på en eller annen måte å bli tilknytta en partiorganisasjon. Først da kommer den «sosialdemokratiske» litteraturen til å gjøre seg fortjent til navnet og først da kommer den til å fullføre sin plikt og til og med innafor det borgerlige samfunnet bryte seg løs fra det borgerlige slaveriet og forene seg med den virkelige avanserte og revolusjonære klassens bevegelse.
Oversatt til norsk av redaksjonen fra Lenin, Collected Works, bind 10. Moskva 1965. Noter: Se side 94
Noter
1. Organ for St, Petersburg arbeiderdeputerte sovjeter. Bare elve nummer kom ut i det siste halvåret i 1905. Det siste nummeret ble beslaglagt av politiet da det holdt på å bli trykt i desember 1905.
2. Guchkov, A.l. (1862 — 19361 — kongetro representant for storborgerskapet innen handel og industri.
3. Oblomov — godseier, hovedperson i en roman med samme navn av den russiske forfatteren I.A. Goncharov. Oblomov er slendrianen, den personifiserte lathansen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.