Taler på Yen’an konferanse om litteratur og kunst

Denne teksten er henta fra «Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3» utgitt av Forlaget Oktober 1979.

Vi har endra stedsnavn og navn til den nye skrivemåten (pinyin) dvs. at Mao Tse-tung nå blir skreve Mao Zedong.

Taler på Yen’an konferanse om litteratur og kunst

Mai 1942

INNLEIING

2. mai 1942

Kamerater! Dere er blitt innbedt til denne konferansen i dag for å utveksle ideer og drøfte forholdet mellom litterært og kunstnerisk arbeid og revolusjonært arbeid allment sett. Målet vårt er å sikre åt revolusjonær litteratur og kunst utvikler seg riktig retning, og blir til større hjelp for det andre revolusjonære arbeidet, ved å gjøre det lettere å knuse fienden av nasjonen vår og gjennomføre oppgava med å frigjøre nasjonen.

Kampen for å frigjøre det kinesiske folket foregår på mange ulike fronter. To av dem er pennens front og geværets front, den kulturelle og den militære fronten. For å slå fienden må vi først og fremst lite på den hæren som har geværer. Men denne hæren aleine er ikke nok. Vi må også ha en hær av kulturarbeidere. Uten den er det helt umulig å slutte våre egne rekker og slå fienden. Etter 4. mai-bevegelsen har det stått fram en slik hær i Kina, og den har hjulpet den kinesiske revolusjonen. Den har gradvis innskrenka maktområdet og svekka innflytelsen til den kinesiske føydale kulturen og kompradorkulturen, som tjener den imperialistiske aggresjonen. For å kjempe mot den nye kulturen kan de kinesiske reaksjonære nå bare «sette kvantitet opp mot kvalitet». Med andre ord, de reaksjonære har penger og sjøl om de ikke skaper noe som er godt, kan de sette alle krefter inn for å skape så mye som mulig. Etter 4. mai-bevegelsen har litteratur og kunst vært et viktig og framgangsrikt avsnitt på kulturfronten. Bevegelsen for en revolusjonær litteratur og kunst vokste sterkt løpet av den ti år lange borgerkrigen. Både denne bevegelsen og den revolusjonære krigen gikk i samme hovedretning, men disse to søsterhærene var ikke knytta sammen i det praktiske arbeidet, fordi de reaksjonære hadde avskåret dem fra hverandre. Det er svært bra at flere og flere revolusjonære forfattere og kunstnere har kommet til Yen’an og de andre anti-japanske baseområdene våre etter at motstandskrigen mot Japan brøt ut. Men når de har kommet til baseområdene, betyr ikke det nødvendigvis at de allerede har blitt ett med folkemassene her. Hvis vi skal kunne drive det revolusjonære arbeidet vårt framover, må de og folkemassene smelte fullstendig sammen. Formålet med møtet vårt i dag er nettopp å sikre at litteraturen og kunsten føyer seg inn som en nødvendig del i hele det revolusjonære maskineriet, at de virker som mektige våpen til å sammensveise og fostre folket og til å angripe og ødelegge fienden, og at de hjelper folket til å stå sammen som én mann i kampen mot fienden. Hvilke problemer må løses for å nå dette målet? Jeg trur det er problemene med klassestandpunktet til forfatterne og kunstnerne, innstillinga deres, hvilket publikum de vender seg til, og arbeidet og studiene deres.

Problemet med klassestandpunktet. Vi har tatt standpunktet til proletariatet og massene. For medlemmer av kommunistpartiet betyr dette å holde seg til partiets standpunkt, være trufaste mot partiets ånd og forsvare partiets politikk. Er det noen av litteratur- og kunstarbeiderne våre som fortsatt har ei uriktig eller uklar oppfatning av dette problemet? Jeg trur det er det. Mange av kameratene våre har ofte handla i strid med det riktige standpunktet.

Problemet med innstillinga. Det standpunktet en tar. gir opphav til bestemte holdninger til bestemte ting. Skal en for eksempel lovprise eller avsløre? Dette er et spørsmål om innstilling. Hvilken innstilling vil vi ha? Jeg vil si begge. Det spørs hvem du har med å gjøre. Det fins tre slags folk, fienden, forbundsfellene våre i enhetsfronten og våre egne folk, det vil si folkemassene og fortroppen deres. Vi må ha forskjellig innstilling til disse tre gruppene. Når det gjelder fienden, det vil si den japanske imperialismen og alle de andre fiendene til folket, er oppgava til revolusjonære forfattere og kunstnere å avsløre hvor falske og grusomme de er, og samtidig vise at de er dømt til å li nederlag. Dette vil oppmuntre hæren og folket som gjør motstand mot Japan, til å stå sammen som én mann og kjempe standhaftig for å knuse fiendene. Når det gjelder de ulike forbundsfellene våre i enhetsfronten, må innstillinga vår være både forbund og kritikk, og det må være ulike former for forbund og ulike former for kritikk. Vi støtter dem i motstanden mot Japan, og roser dem når de gjør framgang. Men dersom de ikke er aktive i motstandskrigen, må vi kritisere dem. Dersom noen motarbeider kommunistpartiet og folket, og går stadig lenger på vegen til reaksjon, kommer vi til å kjempe besluttsomt mot dem. Vi skal sjølsagt lovprise folkemassene, slitet og kampen deres, hæren og partiet deres. Folket har også sine mangler. I proletariatet er det fortsatt mange som har småborgerlige ideer, og både bøndene og småborgerskapet i byene har tilbakeliggende ideer. Dette er byrder som hemmer dem i kampen. Vi må være tålmodige og bruke lang tid på å skolere dem og hjelpe dem til å kaste av seg disse byrdene og bekjempe sine egne mangler og feil, slik at de kan rykke fram med kjempesteg. De har omdanna seg sjøl gjennom kampen, eller så er de i ferd med å gjøre det, og litteraturen og kunsten vår må skildre denne prosessen. Så lenge de ikke tviholder på feilene sine, må vi ikke henge oss opp i den dårlige sida deres og dermed gjøre den feilen at vi gjør dem til latter, eller enda verre, at vi er fiendtlig innstilt til dem. Det vi skriver må hjelpe dem til å slutte seg sammen, til å gjøre framsteg, til å storme framover som én mann, og til å forkaste det som er tilbakeliggende og utvikle det som er revolusjonært. Det må slett ikke ha den motsatte virkninga.

Problemet med publikum, dvs. spørsmålet om hvem vi lager litteratur og kunst for. Dette problemet er ikke det samme i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia og de anti-japanske baseområdene i Nord- og Sentral-Kina som i Kuomintang-områdene, og det skiller seg enda mer fra det det var i Shanghai før motstandskrigen. I Shanghai-perioden var publikummet for revolusjonær litteratur og kunst i hovedsak en del av studentene, kontorarbeiderne og butikkpersonalet. Etter at motstandskrigen brøt ut, blei denne kretsen noe videre i Kuomintang-områdene, men den besto fortsatt stort sett av samme slags folk fordi regjeringa der hindra arbeiderne, bøndene og soldatene i å få tilgang til revolusjonær litteratur og kunst. I baseområdene våre er situasjonen helt annerledes. Her er publikummet for litteratur og kunst arbeidere, bønder, soldater og revolusjonære kadrer. Det er studenter i baseområdene også, men de er forskjellige fra studenter av den gamle typen. De har enten vært kadrer eller så skal de bli det. De ulike kadrene, soldatene i hæren, arbeiderne i fabrikkene og bøndene i landsbyene vil alle sammen lese bøker og aviser så snart de har lært å lese og skrive. De som er analfabeter, vil se skuespill og operaforestillinger, se på tegninger og malerier, synge sanger og høre musikk. Det er de som er publikum for litteraturen og kunsten vår. La oss for eksempel ta kadrene. Tru ikke at det er få av dem. Det er mange flere av dem enn det er lesere for ei hvilken som helst bok utgitt i Kuomintang-områdene. Der kommer opplaget av ei bok vanligvis opp i bare 2000 eksemplarer, og til og med tre opplag blir ikke mer enn 6000 til sammen. Men når det gjelder kadrene i baseområdene, er det over 10 000 som leser bøker bare i Yen’an. Dessuten er mange av dem herda revolusjonære som har vært med lang tid. De har kommet fra alle kanter av landet, og skal dra ut for å arbeide på ulike steder. Derfor er det svært viktig å drive fostringsarbeid blant dem. Litteratur- og kunstarbeiderne våre må gjøre godt arbeid på dette feltet.

Ettersom det er arbeidere, bønder og soldater og kadrene deres som er publikum for litteraturen og kunsten vår, blir problemet å forstå dem og kjenne dem godt. Det må legges ned mye arbeid for å forstå dem og kjenne dem godt, for å forstå og kjenne godt til alle de ulike slags menneskene og alle ting som skjer i parti- og regjeringsorganisasjonene i landsbyene og fabrikkene og i Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen. Forfatterne og kunstnerne våre må gjøre arbeidet sitt innafor litteratur og kunst, men den fremste oppgava deres er å forstå folk og kjenne dem godt. Hvordan har det stått til med forfatterne og kunstnerne våre på dette området? Jeg ville si de har mangla kjennskap og forståelse. De har vært som «en helt som ikke veit hvor han skal vise motet sitt». Hva betyr mangel på kjennskap? At en ikke kjenner folk godt. Forfatterne og kunstnerne har ikke god kjennskap til dem de skildrer, og heller ikke til publikum. De kan tilmed være fullstendig fremmed for dem. De kjenner ikke arbeiderne, bøndene eller soldatene godt, og de kjenner ikke kadrene godt heller. Hva betyr mangel på forståelse? At en ikke forstår språket, det vil si, at en ikke er fortrolig med det rike, levende språket til massene. Ettersom mange forfattere og kunstnere holder seg på avstand fra massene og lever et innholdsløst liv, er de sjølsagt ikke fortrulige med språket til folket. Derfor er språket i verkene deres ikke bare utvanna, men det inneholder ofte ubestemmelige uttrykk som de har kokt i hop sjøl, og som står i strid med folkelig språkbruk. Mange kamerater liker å snakke om en «folkelig stil». Men hva betyr egentlig det? Det betyr at tankene og følelsene til forfatterne og kunstnerne våre må smelte sammen med tankene og følelsene til arbeider-, bonde- og soldatmassene. De må samvittighetsfullt lære seg massenes språk for å få til denne sammensmeltinga. Hvordan kan dere snakke om å skape litteratur og kunst hvis dere mener at store deler av sjølve språket til massene er uforståelig? Når jeg snakker om «en helt som ikke veit hvor han skal vise motet sitt», mener jeg at massene ikke setter pris på de høystemte talemåtene deres. Jo mer dere gir dere ut for å være veteraner og spiller «helter» for massene, jo mer dere prøver å prakke på dem slikt skrot, desto mindre sannsynlig er det at de kommer til å svelge det. Dersom dere vil at massene skal forstå dere, dersom dere vil bli ett med massene, må dere bestemme dere for å gjennomgå en lang og til og med smertefull herdingsprosess. Her kan jeg nevne erfaringene med hvordan mine egne følelser endra seg. Jeg begynte livet som student, og på skolen la jeg meg til studentenes vaner. Jeg syntes det lå under min verdighet å gjøre sjøl det minste kroppsarbeid, som å bære min egen bagasje, i nærvær av de andre studentene. De var ikke i stand til å bære noe som helst, verken på skuldrene eller i hendene. På den tida syntes jeg at intellektuelle var de eneste reine menneskene i verden, mens arbeidere og bønder var skitne sammenlikna med dem. Jeg hadde ikke noe imot å ha på meg klærne til andre intellektuelle, for jeg mente de var reine, men jeg ville ikke ta på meg klærne til en arbeider eller bonde, fordi jeg mente de var skitne. Men etter at jeg blei revolusjonær og levde blant arbeidere og bønder og soldater i den revolusjonære hæren, blei jeg smått om senn godt kjent med dem, og de blei etter hvert godt kjent med meg også. Det var da, og først da, at jeg endra de borgerlige og småborgerlige følelsene, som de borgerlige skolene hadde poda inn i meg, fra grunnen av. Jeg begynte å føle at de intellektuelle som ennå ikke var omdanna, ikke var reine sammenlikna med arbeiderne og bøndene, og at arbeiderne og bøndene til sjuende og sist var de reineste menneskene. Sjøl om hendene deres var skitne og føttene tilklint med kumøkk, var de i virkeligheten reinere enn de borgerlige og småborgerlige intellektuelle. Det er dette som menes med ei forandring av følelsene, ei forandring fra en klasse til en annen. Dersom de forfatterne og kunstnerne våre som kommer fra intellektuelle kretser vil at massene skal ta godt mot verkene deres, må de forandre og omdanne tenkninga si og følelsene sine. Uten ei slik forandring, uten ei slik omdanning kan de ikke gjøre noen ting bra, og de kommer ikke til å passe inn noe sted.

Det siste problemet er studier, og med det mener jeg studier av marxismen-leninismen og samfunnet. Alle som ser på seg sjøl som revolusjonære, marxistiske forfattere, og særlig de forfatterne som er medlemmer av kommunistpartiet, må ha kunnskaper i marxismen-leninismen. Men i dag er det noen kamerater som mangler kjennskap til grunnprinsippene i marxismen. For eksempel er det et marxistisk grunnprinsipp at tilværelsen bestemmer bevisstheten, at den objektive virkeligheten i klassekampen og den nasjonale kampen bestemmer tankene og følelsene våre. Men noen av kameratene våre snur opp ned på alt dette, og hevder at alt burde springe ut fra «kjærlighet». Når vi snakker om kjærlighet, så kan det bare finnes klassekjærlighet i et klassesamfunn. Men disse kameratene leiter etter en kjærlighet som står over klassene, abstrakt kjærlighet, og også abstrakt frihet, abstrakt sannhet, abstrakt menneskenatur osv. Dette viser at de er blitt svært sterkt påvirka av borgerskapet. De må kvitte seg fullstendig med denne påvirkninga og studere marxismen-leninismen beskjedent. Det er rett og riktig av forfattere og kunstnere å studere hvordan de skal skape litteratur og kunst, men marxismen-leninismen er en vitenskap som alle revolusjonære må studere. Forfattere og kunstnere er ikke noe unntak. Forfattere og kunstnere må studere samfunnet. Det vil si at de må studere de ulike klassene i samfunnet, de gjensidige forholda mellom klassene, vilkåra de lever under, og hvordan de ser ut, tenker og føler. Først når vi har klarlagt alt dette, kan vi få en litteratur og kunst med rikt innhold og riktig innretting.

I dag tar jeg bare opp disse problemene som ei innleiing. Jeg håper at alle vil legge fram hva de mener om dem og andre problemer som henger sammen med dem.

SLUTTORD

23. mai 1942

Kamerater! Vi har hatt tre møter denne måneden. I vår jakt etter sannheten har vi hatt livlige debatter der titalls av partikamerater og kamerater som står utafor partiet har tatt ordet, klarlagt problemene og gjort dem mer konkrete. Jeg trur dette vil være til stor nytte for hele litteratur- og kunstbevegelsen.

Når vi drøfter et problem, må vi ta utgangspunkt i virkeligheten og ikke i definisjoner. Vi ville brukt gal metode dersom vi først slo opp definisjoner på litteratur og kunst i lærebøkene, og så brukte dem til å bestemme hvilke prinsipper som skal være rettesnor for litteratur- og kunstbevegelsen i dag, og til å felle dom over de ulike meningene og stridsspørsmåla som reiser seg i dag. Vi er marxister, og marxismen lærer oss at vi må ta utgangspunkt i objektive kjensgjerninger og ikke i abstrakte definisjoner når vi tar fatt på et problem, og at vi må utlede prinsippene for innrettinga, de politiske retningslinjene og tiltaka fra en analyse av disse kjensgjerningene. Vi må gjøre det samme i denne diskusjonen om litterært og kunstnerisk arbeid.

Hvilke kjensgjerninger er det vi står overfor nå? Kjensgjerningene er: Motstandskrigen mot Japan som Kina har ført i fem år; den verdensomspennende krigen mot fascismen; vaklinga til den kinesiske storgodseierklassen og storborgerskapet i motstandskrigen og den grusomme undertrykkingspolitikken de fører mot folket; den revolusjonære bevegelsen i litteraturen og kunsten etter 4. mai-bevegelsen — de store bidraga den har gitt til revolusjonen de siste tjuetre åra, og de mange svakhetene den har; de anti-japanske demokratiske baseområdene til Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, og det at svært mange forfattere og kunstnere har blitt ett med disse arméene og med arbeiderne og bøndene i disse områdene; forskjellene både i omgivelser og oppgaver for forfatterne og kunstnerne i baseområdene på den ene sida, og de som er i Kuomintang-områdene på den andre; stridsspørsmåla om litteratur og kunst som har oppstått i Yen’an og de andre anti-japanske baseområdene. Dette er de virkelige, uomtvistelige kjensgjerningene som vi må vurdere problemene våre i lys av.

Hva er så kjernen i saka? Jeg mener at det som er grunnleggende, er å arbeide for massene, og å vite hvordan en skal arbeide for massene. Dersom disse to problemene ikke blir løst, og løst skikkelig, kommer forfatterne og kunstnerne våre til å være dårlig tilpassa til omgivelsene og oppgavene sine. Da kommer de til å komme ut for ei rekke indre og ytre vansker. Sluttorda mine kommer til å være retta inn på disse to problemene, og også komme inn på noen problemer som er knytta til dem.

skille

I

Det første problemet er: Hvem skal litteraturen og kunsten vår tjene?

Dette problemet har marxister, og særlig Lenin, løst for lenge sia. Allerede i 1905 understreka Lenin at litteraturen og kunsten vår må «tjene … millioner og titalls millioner arbeidende mennesker»(1). Kamerater som driver med litterært og kunstnerisk arbeid i de anti-japanske baseområdene kan få inntrykk av at dette problemet allerede er løst, og at det ikke er nødvendig å drøfte det mer. I virkeligheten er det ikke slik. Mange kamerater har ikke funnet ei klar løsning. Derfor har følelsene deres, verkene deres, handlingene deres og de synspunktene de har hatt på de prinsippene som skal rettleie litteraturen og kunsten sjølsagt stått mer eller mindre i strid med behova til massene og den praktiske kampen. Blant de mange med utdanning, forfatterne, kunstnerne og andre litteratur- og kunstarbeidere som deltar i den store frigjøringskampen sammen med kommunistpartiet, Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, er det nok noen få karrierejegere som bare er med oss for ei tid, men det overveldende flertallet arbeider ivrig for den felles saka. Takket være innsatsen til disse kameratene har vi oppnådd en god del innafor litteratur, teater, musikk og billedkunst. Mange av disse forfatterne og kunstnerne begynte arbeidet sitt etter at motstandskrigen brøt ut. Mange andre gjorde mye revolusjonært arbeid før krigen, holdt ut mange strabaser og påvirka breie folkemasser med virksomheten og verkene sine. Hvorfor sier vi da at det sjøl blant disse kameratene er noen som ikke har funnet ei klar løsning på problemet om hvem litteraturen og kunsten skal tjene? Kan det tenkes at noen av dem fortsatt hevder at revolusjonær litteratur og kunst ikke er for folkemassene, men for utbytterne og undertrykkerne?

Det fins virkelig litteratur og kunst som er for utbytterne og undertrykkerne. Litteratur og kunst for godseierklassen er føydal litteratur og kunst. Slik var litteraturen og kunsten til herskerklassen i den føydale epoken i Kina. I dag har denne litteraturen og kunsten fortsatt ganske stor innflytelse i Kina. Litteratur og kunst for borgerskapet er borgerlig litteratur og kunst. Folk som Liang Shiqiu(2), som Lu Xun kritiserte, sier at litteratur og kunst står over klassene. I virkeligheten er de for borgerlig litteratur og kunst og mot proletarisk litteratur og kunst. Så fins det litteratur og kunst som tjener imperialistene — for eksempel verkene til Zhou Zuoren, Chang Tzu-ping(3) og folk som dem — og det kaller vi landssvikerlitteratur og landssvikerkunst. Hos oss er litteraturen og kunsten for folket, ikke for noen av de gruppene som er nevnt her. Vi har sagt at den nye kulturen Kina på dette stadiet er den anti-imperialistiske, anti-føydale kulturen til folkemassene under ledelse av proletariatet. I dag må alt som virkelig tilhører massene, nødvendigvis være leda av proletariatet. Alt som står under ledelse av borgerskapet kan umulig tilhøre massene. Det samme gjelder sjølsagt for den nye litteraturen og kunsten som er deler av den nye kulturen. Vi må overta den rike arven og de fine tradisjonene i litteratur og kunst som er blitt overlevert fra tidligere tider i Kina og fra fremmede land, men målet må fortsatt være å tjene folkemassene. Vi nekter heller ikke å bruke litterære og kunstneriske former fra fortida. Men i våre hender blir disse gamle formene — omdanna og fylt med nytt innhold — også noe revolusjonært som tjener folket.

Hvem er så folkemassene? De breieste laga av folket, som utgjør mer enn 90 prosent av den samla befolkninga vår er arbeiderne, bøndene, soldatene og småborgerskapet i byene. Derfor er litteraturen og kunsten vår i første rekke for arbeiderne, den klassen som leder revolusjonen. For det andre er den for bøndene, den tallmessig største og mest standhaftige av forbundsfellene våre i revolusjonen. For det tredje er den for de væpna arbeiderne og bøndene, nemlig Den åttende rutearméen, Den nye fjerde arméen og de andre væpna styrkene til folket, som er hovedstyrkene i den revolusjonære krigen. For det fjerde er den for de arbeidende massene av småborgerskapet i byene og de småborgerlige intellektuelle, som også er våre forbundsfeller i revolusjonen og i stand til å samarbeide med oss på lang sikt. Disse fire gruppene utgjør et overveldende flertall av den kinesiske nasjonen og er de breieste folkemassene.

Litteraturen og kunsten vår må være for de fire gruppene som vi har rekna opp. Skal vi tjene dem, må vi ta klassestandpunktet til proletariatet, og ikke klassestandpunktet til småborgerskapet. I dag kan ikke forfattere som klynger seg til et individualistisk, småborgerlig standpunkt, virkelig tjene massene av revolusjonære arbeidere, bønder og soldater. De føler seg hovedsak tiltrukket av det lille antallet småborgerlige intellektuelle. Det er den grunnleggende årsaka til at noen av kameratene våre ikke klarer å løse problemet om hvem litteraturen og kunsten skal tjene. Når jeg sier dette, sikter jeg ikke til teorien. I teorien, eller i ord, er det ingen i våre rekker som ser på massene av arbeidere, bønder og soldater som mindre viktige enn de småborgerlige intellektuelle. Jeg sikter til praksis, til handling. Ser de på småborgerlige intellektuelle som viktigere enn arbeidere, bønder og soldater i praksis, i handling? Jeg trur de gjør det. Mange kamerater er opptatt av å studere de småborgerlige intellektuelle og analysere hvordan de tenker og føler. De legger vekt på å skildre disse intellektuelle og unnskylde eller forsvare manglene deres, men de prøver ikke å rettleie de intellektuelle til å slutte seg til dem sjøl og nærme seg massene av arbeidere, bønder og soldater, ta del i de praktiske kampene til massene, skildre og fostre massene. Mange kamerater som kommer fra småborgerskapet og er intellektuelle, skaffer seg venner bare blant intellektuelle og legger vekt på å studere og beskrive dem. Dersom de studerer og beskriver dem ut fra et proletarisk standpunkt, er det helt på sin plass. Men det er ikke det de gjør så gjør de det ikke fullt ut. De tar et småborgerlig standpunkt og skaper verker som er sjølportretter av småborgerskapet. Det kan vi se i ganske mange litterære og kunstneriske verker. Ofte viser de inderlig sympati for intellektuelle som kommer fra småborgerskapet, og driver det så langt at de har sympati for manglene deres, og til og med priser dem. På den andre sida kommer disse kameratene sjelden i kontakt med massene av arbeidere, bønder og soldater. De forstår dem ikke og studerer dem ikke, har ikke nære venner blant dem og er ikke flinke til å skildre dem. Når de skildrer dem, er klærne arbeidsfolks klær, men ansiktene tilhører småborgerlige intellektuelle. På et vis er de glad i arbeiderne, bøndene og soldatene og de kadrene som stammer fra dem, men noen ganger liker de dem ikke, og det er visse sider ved dem de ikke liker: De liker ikke følelsene, oppførselen eller den spirende litteraturen og kunsten deres (veggavisene, veggmaleriene, folkesangene, folkeeventyra osv.). Noen ganger er de glad i dette også, men det er når de er på jakt etter noe nytt og spennende, noe de kan bruke til å pynte sine egne verker med, eller til og med når de er ute etter bestemte tilbakeliggende trekk. Andre ganger forakter de det åpenlyst og foretrekker det som hører til de småborgerlige intellektuelle, eller tilmed til borgerskapet. Disse kameratene står med føttene godt planta hos de småborgerlige intellektuelle. Eller, for å si det mer elegant, innerst inne er de fortsatt i kongeriket til den småborgerlige intelligentsiaen. De har altså ennå ikke løst, eller ennå ikke løst på en klar måte, problemet om hvem litteraturen og kunsten skal tjene. Dette gjelder ikke bare folk som er nykommere i Yen’an. Sjøl blant kamerater som har vært ved fronten og arbeidd mange år i baseområdene våre og i Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, er det mange som ikke har løst dette problemet fullstendig. Det trengs lang tid for å løse det grundig, minst åtte eller ti år. Men løse det må vi uansett hvor lang tid det tar, og det utvetydig og grundig. Litteratur- og kunstarbeiderne våre må gjennomføre denne oppgava og skifte standpunkt. De må flytte føttene sine steg for steg over til arbeiderne, bøndene og soldatene, til proletariatet. Det må de gjøre ved å gå midt ut blant massene, kaste seg ut i de praktiske kampene og studere marxismen og samfunnet. Bare på denne måten kan vi få en litteratur og kunst som virkelig er for arbeiderne, bøndene og soldatene, en virkelig proletarisk litteratur og kunst.

Dette spørsmålet om hvem litteraturen og kunsten skal tjene er et grunnleggende spørsmål, et prinsippspørsmål. Stridsspørsmåla og meningsforskjellene, striden og uenigheten som oppsto blant noen kamerater før i tida, dreide seg ikke om dette grunnleggende prinsippspørsmålet, men om underordna spørsmål, eller til og med om spørsmål som ikke kommer inn på prinsipper i det hele tatt. Men når det gjelder dette prinsippspørsmålet, har det knapt vært noen uenighet mellom de to stridende partene. De har vært nesten fullstendig enige. Til en viss grad er begge sidene tilbøyelige til å se ned på arbeiderne, bøndene og soldatene og til å skille seg fra massene. Jeg sier «til en viss grad», for allment sett ser ikke disse kameratene ned på arbeiderne, bøndene og soldatene, eller skiller seg fra massene på samme måte som Kuomintang gjør. Ikke desto mindre er tendensen der. Så lenge dette grunnleggende problemet ikke er løst, blir det vanskelig å løse mange andre problemer. Ta for eksempel sekterismen i litteratur- og kunstkretser. Dette er også et prinsippspørsmål. Sekterismen kan bare bli utsletta hvis vi legger fram parolene «For arbeiderne og bøndene!», «For Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen!» og «Gå ut blant massene!», og setter dem trufast ut i livet. Ellers kan vi aldri løse problemet med sekterismen. Lu Xun sa en gang:

Et felles mål er forutsetninga for en enhetsfront … Når vi ikke har enhet i fronten vår, viser det at vi ikke har vært i stand til å samle oss om måla, og at noen bare arbeider for små grupper eller i virkeligheten bare for seg sjøl. Dersom vi alle setter oss som mål å tjene massene av arbeidere og bønder, kommer vi uten tvil til å få enhet i fronten vår(4)

Den gangen fans problemet i Shanghai. Nå fins det i Chongqing også. På slike steder kan problemet neppe bli grundig løst, for herskerne undertrykker de revolusjonære forfatterne og kunstnerne og nekter dem frihet til å gå ut blant massene av arbeidere, bønder og soldater. Her hos oss er situasjonen helt annerledes. Vi oppmuntrer revolusjonære forfattere og kunstnere til å gå inn for å få nær kontakt med arbeiderne, bøndene og soldatene. Vi gir dem full frihet til å gå ut blant massene og til å skape virkelig revolusjonær litteratur og kunst. Derfor nærmer vi oss løsninga på problemet her hos oss. Men å nærme seg løsninga er ikke det samme som å løse problemet fullstendig og grundig. Vi må studere marxismen og samfunnet, som vi har sagt, nettopp for å nå fram til ei fullstendig og grundig løsning. Med marxisme mener vi levende marxisme som spiller ei virksom rolle i livet og kampen til massene, og ikke marxisme i ord. Når marxisme i ord blir forvandla til marxisme i det virkelige livet, er det slutt på sekterismen. Da kommer ikke bare problemet med sekterismen til å bli løst, men mange andre problemer også.

II

Når vi har løst problemet om hvem vi skal tjene, kommer vi til det neste problemet, hvordan vi skal tjene dem. For å si det med noen av kameratene våre: Skal vi gå inn for å heve nivået, eller skal vi gå inn for å popularisere?

Før i tida var det noen kamerater som undervurderte eller forsømte popularisering i en viss grad eller til og med i alvorlig grad, og la for stor vekt på å heve nivået. Vi må legge vekt på å heve nivået, men det er en feil å gjøre det ensidig, å gjøre, bare det, å overdrive det. Mangelen på ei klar løsning av problemet om hvem litteraturen og kunsten skal tjene, som jeg snakka om før, kommer også til uttrykk i denne sammenhengen. Ettersom disse kameratene ikke har dette problemet klart for seg, har de ingen riktige kriterier for den «nivåhevinga» og den «populariseringa» de snakker om, og da er de sjølsagt enda mindre i stand til å finne det riktige forholdet mellom disse to tingene. Ettersom litteraturen og kunsten vår hovedsakelig er for arbeiderne, bøndene og soldatene, betyr «popularisering» å utbre dem blant arbeiderne, bøndene og soldatene, og «nivåheving» betyr å gå ut fra det nivået de står på nå og høyne det. Hva skal vi utbre blant dem? Skal vi utbre det som den føydale godseierklassen trenger og er villig til å godta? Skal vi utbre det som borgerskapet trenger og er villig til å godta? Skal vi utbre det som de småborgerlige intellektuelle trenger og er villige til å godta? Nei, ikke noe av dette holder mål. Vi må utbre bare det som arbeiderne, bøndene og soldatene sjøl trenger og er villige til å godta. Derfor kommer oppgava med å lære av arbeiderne, bøndene og soldatene før oppgava med å fostre dem. Dette gjelder enda mer for nivåhevinga. Vi må ha et grunnlag å heve nivået fra. Ta for eksempel ei bøtte med vann. Hvor skal vi løfte den fra, om ikke fra bakken? Fra løse lufta? Hvilket grunnlag skal så litteraturen og kunsten heves fra? Fra grunnlaget til føydalklassene? Fra grunnlaget til borgerskapet? Fra grunnlaget til de småborgerlige intellektuelle? Nei, ikke fra noen av disse grunnlaga, bare fra grunnlaget til massene av arbeidere, bønder og soldater. Dette betyr heller ikke å heve arbeiderne, bøndene og soldatene til de «høydene» føydalklassene, borgerskapet eller de småborgerlige intellektuelle står på. Det betyr å heve nivået til litteraturen og kunsten i den retninga som arbeiderne, bøndene og soldatene sjøl rykker fram, i den retninga som proletariatet rykker fram. Her kommer oppgava med å lære av arbeiderne, bøndene og soldatene inn igjen. Bare hvis vi tar utgangspunkt i arbeiderne, bøndene og soldatene, kan vi forstå populariseringa og nivåhevinga rett og finne fram til det riktige forholdet mellom dem.

Hva er kilden til all litteratur og kunst når det kommer til stykket? Som ideologiske former er litterære og kunstneriske verker produkter av gjenspeilinga i menneskehjernen av livet i et bestemt samfunn. Revolusjonær litteratur og kunst er produkter av gjenspeilinga av folkets liv i hjernene til revolusjonære forfattere og kunstnere. Folkets liv er alltid et fond av råstoff for litteraturen og kunsten, stoff i naturlig tilstand, stoff som ikke er foredla, men som til gjengjeld er svært livskraftig, rikt og grunnleggende. Det får all litteratur og kunst til å se bleikt ut i sammenlikning. Det er en utømmelig kilde for litteraturen og kunsten, den eneste kilden de har. Det er den eneste kilden, for det kan ikke finnes noen annen. Noen spør kanskje om det ikke er en annen kilde i bøker, i litteraturen og kunsten fra tidligere tider og fra fremmede land? I virkeligheter) er ikke de litterære og kunstneriske verkene fra fortida en kilde, de er en strøm. Forgjengerne våre og utlendingene skapte dem ut fra det litterære og kunstneriske råstoffet de fant i folkets liv på si tid og i sitt land. Vi må overta det beste i den litterære og kunstneriske arven vår, ta til oss kritisk det som er nyttig og bruke det som eksempel når vi skaper verker ut fra det litterære og kunstneriske råstoffet i folkets liv på vår tid og i vårt land. Det er en forskjell på å ha slike eksempler og ikke ha det, forskjellen mellom klosset og utsøkt, mellom grovt tilhogd og finpussa, mellom høyt og lavt nivå og mellom langsomt og raskt arbeid. Derfor må vi ikke under noen omstendigheter kaste vrak på arven fra de gamle eller fra utlendingene, eller nekte å lære av verkene deres, sjøl om de er føydale eller borgerlige. Men det å overta arv og bruke den som eksempel må aldri komme i stedet for vårt eget skapende arbeid. Ingen ting kan gjøre det. Ukritisk overføring eller blind etteraping fra de gamle eller fra utlendingene er den mest ufruktbare og skadelige forma for dogmatisme i litteraturen og kunsten. De revolusjonære forfatterne og kunstnerne i Kina, de lovende forfatterne og kunstnerne, må gå ut blant massene. De må gå ut blant massene av arbeidere, bønder og soldater helhjerta og uten forbehold, og være der i lang tid. De må kaste seg inn i de heftigste kampene, gå til den eneste kilden, den største Og rikeste kilden, for å iaktta, oppleve, studere og analysere alle forskjellige slags folk, alle klassene, alle massene, alle de livfulle mønstrene i livet og kampen, alle råstoffene for litteraturen og kunsten. Først da kan de gi seg i kast med skapende arbeid. Ellers kommer dere ikke til å ha noe å arbeide med, og dere kommer ikke til å bli noe annet enn humbugforfattere eller humbugkunstnere av det slaget som Lu Xun i testamentet sitt advarte sønnen sin så inntrengende mot å bli.(5)

Sjøl om det livet menneskene lever i samfunnet er den eneste kilden for litteraturen og kunsten, og sjøl om det er umåtelig mye fullere av liv og mer innholdsrikt enn litteraturen og kunsten, nøyer ikke folket seg bare med livet. De krever litteratur og kunst i tillegg. Hvorfor? Fordi livet slik det gjenspeiler seg i litteratur og kunst kan og bør være på et høyere nivå, mer intenst, mer konsentrert, mer typisk, nærmere idealet og derfor mer allmenngyldig enn det virkelige dagliglivet, sjøl om både livet og litteraturen og kunsten er vakker. Revolusjonær litteratur og kunst må skape mange ulike skikkelser ut fra det virkelige livet og hjelpe massene til å drive historia framover La oss ta et eksempel. Noen lir under sult og kulde, og blir undertrykt, mens andre utbytter og undertrykker mennesker. Disse kjensgjerningene fins overalt, og folk ser på dem som vanlige. Forfattere og kunstnere fortetter slike hverdagslige saker, trekker fram det som er typisk for motsigelsene og kampene i dem, og skaper verker som kan vekke massene, tenne gløden i dem og oppildne dem til å slutte seg sammen og kjempe for å omforme omgivelsene sine. Denne oppgava kan ikke fullføres uten en slik litteratur og kunst, i det minste ikke så effektivt og raskt.

Hva er popularisering og nivåheving i litteratur og kunst? Hva er forholdet mellom disse to oppgavene? Populære verker er enklere og mer lettfattelige, derfor blir de lettere godtatt av de breie folkemassene i dag. Verker med høyere kvalitet som er mer finpussa, er vanskeligere å skape, og i dag er det vanligvis vanskeligere å spre dem raskt blant massene. Det problemet arbeiderne, bøndene og soldatene står overfor nå er: De fører en innbitt og blodig kamp mot fienden, men er analfabeter og har ingen utdanning på grunn av det langvarige herredømmet til de føydale og borgerlige klassene. Derfor krever de ivrig opplysning, utdanning, og litteratur og kunstverker som kan dekke de brennende behova deres, og som er lette å tilegne seg. Da blir kampgløden større, trua på seieren fastere og den innbyrdes enheten sterkere, og da kan de stå sammen som én mann i kampen mot fienden. Det de først og fremst trenger er ikke «flere blomster på brokaden», men «fyringsved i snøvær». Under de vilkåra som rår nå, er derfor popularisering den oppgava det haster mest med. Det er galt å nedvurdere eller se bort fra popularisering.

Likevel kan det ikke trekkes noe skarpt skille mellom popularisering og nivåheving. Allerede nå er det mulig å spre noen verker av høy kvalitet i masseomfang. Dessuten stiger det kulturelle nivået til de breie massene jamt og trutt. Dersom populariseringa blir stående på det samme nivået til evig tid, dersom vi sender ut de samme varene måned etter måned og år etter år, alltid den samme «Vesle gjetergutten»(6) og den samme «mann, hand, munn, kniv, ku, geit»,(7) blir det ikke da hipp som happ hvem som underviser og hvem som får undervisning? Hva skulle være vitsen med ei slik popularisering? Folket krever popularisering, og deretter høyere nivå. De krever høyere nivå måned for måned og år for år. Her betyr popularisering at det blir tilgjengelig for folket, og nivåheving betyr å heve nivået for folket. Ei slik nivåheving begynner ikke i løse lufta og foregår ikke bak stengte dører, men bygger i virkeligheten på popularisering. Den blir bestemt av populariseringa, og samtidig peker den ut retninga for den. I Kina utvikler revolusjonen og den revolusjonære kulturen seg ujamt, og sprer seg litt etter litt. Noen steder blir det gjennomført popularisering og så nivåheving på grunnlag av populariseringa, mens populariseringa ennå ikke er kommet i gang andre steder. Dermed kan gode erfaringer med popularisering som fører til nivåheving på ett sted, bli brukt andre steder og tjene som rettesnor for popularisering og nivåheving der. Da unngår vi mange omveger og blindgater. På det internasjonale planet kan også de gode erfaringene til fremmede land, og særlig erfaringene til Sovjetunionen, tjene til å rettleie oss. Derfor bygger nivåhevinga hos oss på popularisering, mens populariseringa blir rettleid av nivåhevinga. Nettopp dette er grunnen til at det arbeidet med popularisering som vi snakker om, slett ikke står i vegen for å heve nivået, men skaper et grunnlag for det arbeidet med å heve nivået som vi driver i avgrensa målestokk i dag, og skaper de nødvendige vilkåra for at vi skal kunne heve nivået i mye større omfang i framtida.

I tillegg til ei slik nivåheving som dekker behova til massene direkte, fins det ei annen slags nivåheving som dekker behova deres indirekte, det vil si den nivåhevinga som kadrene trenger. Kadrene er de framskredne elementene i massene, og har stort sett mer utdanning. Litteratur og kunst på et høyere nivå er absolutt nødvendig for dem. Det ville være en feil å se bort fra dette. Alt som blir gjort for kadrene tjener også massene fullt ut, for det er bare gjennom kadrene vi kan skolere og rettleie massene. Dersom vi handler i strid med dette målet, dersom det vi gir kadrene ikke kan hjelpe dem til å skolere og rettleie massene, blir arbeidet vårt med å heve nivået som å skyte på måfå. Da bryter vi med det grunnleggende prinsippet vårt om å tjene folkemassene.

For å oppsummere: Det råstoffet som fins i folkets liv blir bearbeidd gjennom det skapende arbeidet til revolusjonære forfattere og kunstnere. Det blir omskapt til ei ideologisk form, som er litteratur og kunst som tjener folkemassene. Dette gjelder for den framskredne litteraturen og kunsten som blir utvikla på grunnlag av enkel litteratur og kunst, og som er nødvendig for de delene av massene som har fått et høyere nivå, eller i første rekke for kadrene blant massene. Det gjelder også for den enkle litteraturen og kunsten som på si side blir rettleidd av den mer framskredne litteraturen og kunsten, og som først og fremst det overveldende flertallet av massene trenger i dag. All litteraturen og kunsten vår er for folkemassene, enten den er framskreden eller enkel, og i første rekke er den for arbeiderne, bøndene og soldatene. Den blir skapt for arbeiderne, bøndene og soldatene, og det er de som skal bruke den.

Nå som vi har løst problemet om forholdet mellom nivåheving og popularisering, kan vi også løse problemet om forholdet mellom spesialistene og dem som populariserer. Spesialistene våre er ikke bare til for kadrene. De er også, ja først og fremst, til for massene. Litteraturspesialistene våre må følge med i veggavisene til massene og de reportasjene som blir skrevet i hæren og landsbyene. Teaterspesialistene våre må ha et våkent øyé for de små teatergruppene i hæren og i landsbyene. Musikkspesialistene våre må høre oppmerksomt på sangene til massene. Spesialistene våre innafor billedkunst må følge nøye med i billedkunsten til massene. Alle disse kameratene må knytte nære kontakter med de kameratene som arbeider med å utbre litteratur og kunst blant massene. På den ene sida må de hjelpe og rettleie dem som populariserer, og på den andre sida må de lære av disse kameratene og trekke næring fra massene gjennom dem for å utfylle sine egne evner og gjøre dem rikere, slik at spesialfeltene deres ikke blir «elfenbeinstårn», løsrevet fra massene og fra virkeligheten og blotta for innhold eller liv. Vi må sette spesialistene høyt, for de er svært verdifulle for saka vår. Men vi må si til dem at ingen revolusjonær forfatter eller kunstner kan gjøre meningsfullt arbeid med mindre han er nært knytta til massene, finner uttrykk for tankene og følelsene deres og tjener dem som en trufast talsmann. Bare ved å tale massenes sak kan han skolere massene, og bare ved å være elev av massene, kan han bli lærer for dem. Hvis han ser på seg sjøl som massenes herre, som en aristokrat som troner høyt over den «gemene hop», kommer ikke massene til å trenge han, uansett hvor talentfull han enn er, og det vil ikke være noen framtid for arbeidet hans.

Er denne holdninga vår utilitaristisk¹? Materialister er ikke mot utilitarismen allment sett, men de er mot utilitarismen til de føydale, borgerlige og småborgerlige klassene. De er mot de hyklerne som angriper utilitarismen i ord, men som står for den mest sjølgode og kortsynte utilitarismen i handling. Det fins ingen «isme» i verden som er heva over utilitaristiske vurderinger. I et klassesamfunn fins bare utilitarismen til den ene eller den andre klassen. Vi er proletarisk revolusjonære utilitarister. Vi tar utgangspunkt i enheten mellom de nåværende og framtidige interessene til de breie massene, som utgjør over 90 prosent av befolkninga. Vi er altså revolusjonære utilitarister som tar sikte på de breieste og mest langsiktige måla, ikke snevre utilitarister som bare bryr seg om delen og øyeblikket. Hvis du for eksempel klandrer massene for deres utilitarisme, og likevel handler ut fra det som er til nytte for deg sjøl eller for en liten klikk ved å presse ut på markedet og propagandere blant massene for et verk som bare er til glede for noen få, men ubrukbart eller tilmed skadelig for flertallet, da er ikke det bare en fornærmelse mot massene, det avslører også at du kjenner deg sjøl dårlig. Noe er godt bare dersom det virkelig er til nytte for folkemassene. Verket ditt kan være like godt som «Vårsnøen», men dersom det for øyeblikket bare tilfredsstiller de få, og massene fortsatt synger «Sangen om fattigbøndene»,(8) kommer du ikke av flekken hvis du rett og slett skjeller dem ut istedenfor å prøve å heve nivået deres. Nå er spørsmålet å få i stand enhet mellom «Vårsnøen» og «Sangen om fattigbøndene», mellom høyere nivå og popularisering. Uten en slik enhet kan sjøl ikke den høyverdige kunsten til en hvilken som helst mester unngå å være utilitaristisk i snevreste forstand. Du kan kalle denne kunsten «rein og opphøyd», men det er bare dine ord, og massene vil ikke skrive under på det.

Så snart vi har løst problemene om den grunnleggende linja, om å tjene arbeiderne, bøndene og soldatene og om hvordan vi skal tjene dem, kommer vi også til å løse andre problemer — om vi skal skrive om de lyse sidene ved livet eller skyggesidene, og problemet med enhet. Dersom alle er enige om den grunnleggende linja, må alle arbeiderne våre, alle skolene våre, trykksakene og organisasjonene på litteraturens og kunstens område følge den, og vi må holde oss til den i all den litterære og kunstneriske virksomheten vår. Det er galt å avvike fra denne linja, og alt som står i strid med den, må rettes opp på skikkelig vis.

III

Ettersom det er slått fast at litteraturen og kunsten vår er til for folkemassene, kan vi gå videre til å drøfte et problem som dreier seg om indre forhold i partiet, dvs. forholdet mellom partiets arbeid innafor litteraturen og kunsten og partiarbeidet som helhet. Dessuten skal vi drøfte et problem som dreier seg om partiets forhold til omverdenen, dvs. forholdet mellom partiets arbeid innafor litteraturen og kunsten og arbeidet til folk som står utafor partiet på det samme området, et problem som dreier seg om enhetsfronten i litteratur- og kunstkretser.

La oss ta for oss det første problemet. I verden i dag hører all kultur, all litteratur og kunst til bestemte klasser, og er knytta til bestemte politiske linjer. I virkeligheten fins det ikke noe sånt som kunst for kunstens egen skyld, kunst som står over klassene eller kunst som er løsrevet fra eller uavhengig av politikken. Proletarisk litteratur og kunst er en del av hele den proletariske revolusjonære saka. De er, som Lenin sa, skruer og hjul(9) i hele det revolusjonære maskineriet. Derfor har partiets arbeid innafor litteratur og kunst en bestemt og fastsatt plass i partiets revolusjonære arbeid som helhet, og er underordna de revolusjonære oppgavene som partiet har lagt fram i en bestemt periode av revolusjonen. Motstand mot denne ordninga er nødt til å føre til dualisme eller pluralisme, og når alt kommer til alt ender det med det som Trotski ville ha: «marxistisk politikk og borgerlig kunst». Vi er ikke for å legge altfor stor vekt på betydninga av litteratur og kunst, men -vi er ikke for å undervurdere den heller. Litteraturen og kunsten er underordna politikken, men i sin tur har de stor innflytelse på politikken. Revolusjonær litteratur og kunst er en del av hele den revolusjonære saka, de er skruer og hjul i den. Sjøl om de kan være mindre betydningsfulle og mindre brennende, og kanskje har ei underordna stilling sammenlikna med andre og viktigere deler, er de ikke desto mindre uunnværlige skruer og hjul i hele maskineriet, en uunnværlig del av hele den revolusjonære saka. Dersom vi ikke hadde hatt litteratur og kunst sjøl i den videste og vanligste betydninga, kunne vi ikke føre den revolusjonære bevegelsen videre og vinne seier. Det er galt å ikke innse dette. Videre, når vi sier at litteraturen og kunsten er underordna politikken, mener vi klassepolitikken, politikken til massene, ikke politikken til noen få såkalte statsmenn. All politikk, enten den er revolusjonær eller kontrarevolusjonær, er en klasses kamp mot en annen og ikke virksomheten til noen få enkeltpersoner. Den revolusjonære kampen på den ideologiske og kunstneriske fronten må være underordna den politiske kampen, for bare politikken kan gi uttrykk for behova til klassen og massene i konsentrert form. Revolusjonære statsmenn, de politiske spesialistene som kjenner vitenskapen eller kunsten å føre revolusjonær politikk, er rett og slett lederne for mangfoldige millioner statsmenn — massene. Oppgava deres er å samle sammen meningene til denne massen av statsmenn, sikte og foredle dem, og bringe dem tilbake til massene, som så griper dem og gjennomfører dem i praksis. Derfor er de ikke den typen aristokratiske «statsmenn» som arbeider bak stengte dører og innbiller seg at de har monopol på visdom. Her ligger den prinsipielle forskjellen mellom proletariske statsmenn og dekadente borgerlige statsmenn. Nettopp derfor kan det være fullstendig enhet mellom det politiske innholdet og sann ferdigheten i de litterære og kunstneriske verkene våre. Det ville være galt ikke å innse dette og nedvurdere politikken og statsmennene til proletariatet.

La oss så ta for oss spørsmålet om enhetsfronten i litteraturens og kunstens verden. Litteraturen og kunsten er underordna politikken, og det grunnleggende spørsmålet i kinesisk politikk i dag er motstand mot Japan. Derfor må de partimedlemmene som er forfattere og kunstnere, i første rekke forene seg på grunnlag av motstand mot Japan med alle forfattere og kunstnere som står utafor partiet (fra folk som sympatiserer med partiet og småborgerlige forfattere og kunstnere til alle de forfatterne og kunstnerne fra borgerskapet og godseierklassen som er for motstand mot Japan). For det andre må vi forene oss med dem i spørsmålet om demokrati. En del av de forfatterne og kunstnerne som er for motstand mot Japan, er ikke enige med oss i dette spørsmålet. Derfor er omfanget av enheten nødt til å bli noe mer begrensa her. For det tredje må vi forene oss med dem i spørsmål som er særegne for litteraturens og kunstens verden, spørsmål om metode og stil i litteraturen og kunsten. Her blir omfanget av enheten enda snevrere ettersom vi er for sosialistisk realisme og en del folk ikke er enige med oss. Samtidig som det er enhet om ett spørsmål, er det kamp om et annet, det er kritikk. Spørsmåla er atskilt samtidig som det er samband mellom dem. Det er altså kamp og kritikk på samme tid til og med i de spørsmåla som førte til enheten, som for eksempel motstand mot Japan. I enhetsfronten er både «bare enhet og ikke kamp» og «bare kamp og ikke enhet» feilaktige linjer — akkurat som høyrekapitulasjonismen og halehengspolitikken, eller «venstre»-avsondringa og «venstre»-sekterismen som noen kamerater sto for før i tida. Dette gjelder både i litteraturen og kunsten og i politikken.

De småborgerlige forfatterne og kunstnerne er ei viktig kraft i enhetsfronten i litteratur- og kunstkretser i Kina. Det er mange mangler både i tenkninga og i verkene deres, men samtidig føler de seg mer eller mindre tiltrukket av revolusjonen, og de står det arbeidende folket nær. Derfor er det ei særlig viktig oppgave å hjelpe dem til å overvinne manglene sine og vinne dem over til den fronten som tjener det arbeidende folket.

IV

Litteratur- og kunstkritikk er en av hovedmetodene for kamp innafor litteraturens og kunstens verden. Denne kritikken må utvikles. Kameratene har med full rett påpekt at arbeidet vårt på dette feltet slett ikke har vært bra nok. Litteratur- og kunstkritikk er et innfløkt spørsmål som krever en god del spesialstudier. Her skal jeg bare gå nærmere inn på det grunnleggende problemet, spørsmålet om kriteriene for kritikken. Jeg skal også kort komme inn på noen få særskilte problemer som noen kamerater har reist, og på visse uriktige synspunkter.

Det er to kriterier for litteratur- og kunstkritikken, det politiske og det kunstneriske. Etter det politiske kriteriet er alt det godt som bidrar til enhet og motstand mot Japan, som oppmuntrer massene til å stå sammen som én mann, som bekjemper tilbakesteg og fremmer framsteg. På den andre sida er alt det dårlig som skader enheten og motstanden mot Japan, framkaller splid og uenighet blant massene, og bekjemper framsteg og trekker folk bakover. Hvordan kan vi skille det gode fra det dårlige — ut fra motivet (den subjektive viljen) eller ut fra virkninga (samfunnsmessig praksis)? Idealister legger vekt på motivet og ser bort fra virkninga, mens mekaniske materialister legger vekt på virkninga og ser bort fra motivet. I motsetning til begge disse synspunktene holder vi som dialektiske materialister, fast på enheten mellom motiv og virkning. Motivet om å tjene massene er uløselig knytta til virkninga, som er å vinne oppslutning fra massene. Det må være enhet mellom disse to tingene. Dersom motivet er å tjene personlige interesser eller en liten klikk, så er det ille. Det er heller ikke bra dersom motivet er å tjene massene, mens virkninga ikke er til fordel for dem og ikke vinner oppslutning fra dem. Når vi undersøker den subjektive viljen til en forfatter eller kunstner, det vil si om motivet hans er riktig og godt, dømmer vi ikke ut fra hans egne erklæringer, men ut fra den virkninga handlingene hans (hovedsakelig verkene hans) har på massene i samfunnet. Kriteriet for å bedømme subjektiv vilje eller motiv er samfunnsmessig praksis og den virkninga den får. Vi vil ikke ha sekterisme i litteratur- og kunstkritikken vår. Ut fra det allmenne prinsippet om enhet for å gjøre motstand mot Japan må vi godta litterære og kunstneriske verker som gjenspeiler mange ulike politiske syn. Men samtidig må kritikken vår være prinsippfast. Vi må kritisere skarpt og forkaste alle litterære og kunstneriske verker som gir uttrykk for synspunkter retta mot nasjonen, vitenskapen, massene og kommunistpartiet, fordi både motivet bak og virkninga av disse såkalte litterære og kunstneriske verkene er å undergrave enheten i motstanden mot Japan. Ut fra det kunstneriske kriteriet er alle verker som har høyere kunstnerisk kvalitet, gode eller forholdsvis gode, mens de som har lavere kunstnerisk kvalitet er dårlige eller forholdsvis dårlige. Her må vi sjølsagt også ta med den samfunnsmessige virkninga i vurderinga. Det fins knapt en forfatter eller kunstner som ikke mener at hans egne verker er vakre, og kritikken vår bør tillate fri kappestrid mellom alle former for kunstverker. Men det er også helt nødvendig å komme med en riktig kritikk av disse verkene ut fra vitenskapelige kunstkriterier, slik at kunst som ligger på et lavere nivå litt etter litt kan bli heva til et høyere nivå, og slik at kunst som ikke oppfyller de krava kampen til de breie massene stiller, kan bli omforma til kunst som gjør det.

Det fins altså et politisk og et kunstnerisk kriterium. Hva er forholdet mellom dem? Politikk kan ikke likestilles med kunst, og en allmenn verdensanskuelse kan heller ikke likestilles med metodene for å skape eller kritisere kunst. Vi nekter ikke bare for at det fins et abstrakt og absolutt uforanderlig politisk kriterium, vi nekter også for at det fins et abstrakt og absolutt uforanderlig kunstnerisk kriterium. I alle klassesamfunn har hver klasse sine egne politiske og kunstneriske kriterier. Men i alle klassesamfunn stiller alle klasser uten unntak det politiske kriteriet i første rekke og det kunstneriske kriteriet i andre rekke. Borgerskapet vraker alltid den proletariske litteraturen og kunsten, uansett hvor stor kunstnerisk verdi den har. Proletariatet må på samme vis skille mellom litterære og kunstneriske verker fra tidligere tider og avgjøre hvilken holdning det skal ta til dem først etter at det har undersøkt hvordan disse verkene stiller seg til folket, og om de har spilt ei progressiv historisk rolle eller ikke. Noen verker som er loddrett reaksjonære politisk, kan ha en viss kunstnerisk verdi. Jo mer reaksjonært innholdet er, og jo større den kunstneriske verdien er, jo giftigere er de for folket, og jo større grunn er det til å forkaste dem. Motsigelsen mellom det reaksjonære politiske innholdet og den kunstneriske forma er et felles kjennetegn for litteraturen og kunsten til alle utbytterklasser i deres forfallsperioder. Det vi krever er enhet mellom politikk og kunst, enhet mellom innhold og form, enhet mellom revolusjonært politisk innhold og mest mulig fullkommen kunstnerisk form. Kunstverker som mangler kunstnerisk verdi, har ingen kraft uansett hvor progressive de er politisk. Derfor er vi mot både tendensen til å skape kunstverker med et feilaktig politisk syn og tendensen til «plakat- og slagordstil», som har et riktig politisk syn, men mangler kunstnerisk kraft. I spørsmål om litteratur og kunst må vi føre en kamp på to fronter.

Begge disse tendensene fins i tenkninga til mange kamerater. Ganske mange kamerater har lett for å forsømme den kunstneriske sida. Derfor er det nødvendig å ta sikte på å heve det kunstneriske nivået. Men slik jeg ser det, er den politiske sida et større problem i dag. Noen kamerater mangler grunnleggende kjennskap til politikk, og derfor har de alle slags uklare ideer. La meg trekke fram noen få eksempler fra Yenan.

«Teorien om menneskenaturen». Fins det noe sånt som en menneskenatur? Sjølsagt gjør det det. Men det fins bare konkret menneskenatur, ingen abstrakt menneskenatur. I klassesamfunnet fins det bare menneskenatur som har klassekarakter. Det fins ingen menneskenatur som står over klassene. Vi er for menneskenaturen til proletariatet og folkemassene. Godseierklassen og borgerskapet er for menneskenaturen til sine egne klasser, men de sier det ikke åpent. De prøver å gi inntrykk av at det er den eneste menneskenaturen som fins. Den menneskenaturen som en del småborgerlige intellektuelle priser i høye ordelag, er også skilt fra folkemassene, eller står i motsetning til dem. Det de kaller menneskenatur er egentlig ikke noe annet enn borgerlig individualisme. Derfor står den proletariske menneskenaturen i deres øyne i motsetning til menneskenaturen. «Teorien om menneskenaturen» som noen i Yenan forsvarer og legger til grunn for den såkalte litteratur- og kunstteorien sin, framstiller saka akkurat slik, og er fullstendig feilaktig.

«Det grunnleggende utgangspunktet for litteraturen og kunsten er kjærlighet, menneskekjærlighet.» Kjærligheten kan godt tjene som utgangspunkt, men det fins ett som er mer grunnleggende. Kjærlighet som ide er et produkt av objektiv praksis. Vi tar slett ikke utgangspunkt i ideer, men i objektiv praksis. De forfatterne og kunstnerne våre som kommer fra de intellektuelles rekker, er glade i proletariatet fordi samfunnet har fått dem til å føle at de deler skjebne med proletariatet. Vi hater den japanske imperialismen fordi den japanske imperialismen undertrykker oss. Det fins absolutt ikke noe slikt i verden som kjærlighet eller hat uten grunn, uten årsak. Når det gjelder den såkalte menneskekjærligheten, så har det ikke vært noen slik altomfattende kjærlighet etter at menneskeheten blei delt inn i klasser. Alle herskerklassene før i tida likte å preke denne menneskekjærligheten, og det samme gjorde mange såkalte vismenn og kloke folk, men ingen har virkelig praktisert den noen gang, for det er umulig i klassesamfunnet. Først når klassene er avskaffa over hele verden, vil det finnes ekte menneskekjærlighet. Klassene har delt samfunnet i mange antagonistiske grupperinger. Når klassene er avskaffa vil det finnes allmenn menneskekjærlighet, men ikke nå. Vi kan ikke elske fiendene våre, vi kan ikke elske det som er sjukt i samfunnet, målet vårt er å ødelegge det. Dette er sunn fornuft. Er det mulig at noen av forfatterne og kunstnerne våre fortsatt ikke forstår dette?

«Litterære og kunstneriske verker har alltid lagt like stor vekt på det lyse og det mørke, halvparten av det ene og halvparten av det andre.» Denne uttalelsen inneholder mange rørete ideer. Det er ikke sant at litteraturen og kunsten alltid har gjort dette. Mange småborgerlige forfattere har aldri oppdaga den lyse sida. Verkene deres framstiller bare den mørke sida, og er kjent som «avsløringslitteratur». Noen av verkene deres forkynner rett og slett bare pessimisme og livstrøtthet. På den andre sida skildrer sovjetlitteraturen i perioden med den sosialistiske oppbygginga først og fremst det lyse. Den beskriver også mangler i arbeidet, og skildrer negative skikkelser, men det tjener bare til å framheve det lyse i bildet som helhet og skjer ikke på grunnlag av det såkalte «halvparten av det ene og halvparten av det andre». I borgerskapets reaksjonsperioder skildrer borgerlige forfattere og kunstnere de revolusjonære massene som pøbler og seg sjøl som helgener. Slik snur de opp ned på det lyse og det mørke. Bare ekte revolusjonære forfattere og kunstnere kan løse problemet om de skal lovprise eller avsløre på riktig måte. Alle de mørke kreftene som skader folkemassene, må avsløres, og alle de revolusjonære kampene til folkemassene må lovprises. Dette er den grunnleggende oppgava til revolusjonære forfattere og kunstnere.

«Oppgava til litteraturen og kunsten har alltid vært å avsløre.» Akkurat som den forrige, skyldes denne påstanden manglende kjennskap til historievitenskap. Som vi har vist, har litteraturen og kunsten aldri bare tatt sikte på å avsløre. For revolusjonære forfattere og kunstnere kan emnet for avsløringer aldri være massene, men bare angriperne, utbytterne og undertrykkerne og den dårlige innflytelsen de har på folket. Massene har også sine mangler, og de må overvinnes ved kritikk og sjølkritikk innafor folkets rekker. Slik kritikk og sjølkritikk er også ei av de viktigste oppgavene til litteraturen og kunsten. Men vi må ikke se på dette som ei slags «avsløring av folket». Når det gjelder folket, er det først og fremst spørsmål om skolering og nivåheving. Bare kontrarevolusjonære forfattere og kunstnere framstiller folket som «fødte tosker» og de revolusjonære massene som «tyrannisk pøbel».

«Dette er fortsatt perioden for satiriske essay, og vi trenger fortsatt Lu Xuns stil.» Lu Xun levde under herredømmet til de mørke kreftene, og var fratatt ytringsfriheten. Som våpen i kampen brukte han essay fulle av sviende satire og iskald ironi, og det gjorde han helt rett i. Vi må også henge ut fascistene, de kinesiske reaksjonære og alt som skader folket, til spott og spe. Men i grenseområdet mellom Shensi, Kansu og Ningsia og de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer, er revolusjonære forfattere og kunstnere sikra full frihet og demokrati, og det er bare kontrarevolusjonære som er nekta disse rettene. Her kan vi ikke rett og slett bruke den essay-forma som Lu Xun nytta. Her kan vi skrike av full hals. Vi har ikke bruk for tilslørte uttrykk og omskrivinger, som er vanskelige å forstå for folket. Når Lu Xun tok for seg folket og ikke fiendene deres i den «satiriske essay-perioden», gjorde han aldri narr av det revolusjonære folket og det revolusjonære partiet, og han angrep dem aldri. Disse essayene var skrevet på en helt annen måte enn dem som retta seg mot fienden. Som vi allerede har sagt, er det nødvendig å kritisere manglene til folket, men når vi gjør det, må vi virkelig ta folkets standpunkt og snakke ut fra et helhjerta ønske om å verne og skolere folket. Å behandle kamerater som fiender er å gå over til fiendens standpunkt. Betyr dette at vi skal avskaffe satiren? Nei. Satire er alltid nødvendig. Men det fins ulike former for satire: Satire retta mot fienden, satire retta mot forbundsfellene våre, og satire retta mot våre egne — og i hvert tilfelle er innstillinga forskjellig. Vi er ikke mot satire i seg sjøl. Det vi må gjøre slutt på, er bruk av satire i hytt og vær.

«Ros og lovprising ligger ikke for meg. Verkene til dem som lovpriser det lyse, er ikke nødvendigvis store, og verkene til dem som skildrer det mørke er ikke nødvendigvis ynkelige.» Er du en borgerlig forfatter eller kunstner, lovpriser du ikke proletariatet, men borgerskapet, og er du en proletarisk forfatter eller kunstner, lovpriser du ikke borgerskapet, men proletariatet og det arbeidende folket — enten det ene eller det andre. Verkene til dem som lovpriser borgerskapet er ikke nødvendigvis store, og verkene til dem som skildrer de mørke sidene ved borgerskapet er heller ikke nødvendigvis ynkelige. Verkene til dem som lovpriser proletariatet er ikke nødvendigvis ubetydelige, men verkene til dem som skildrer de såkalte «mørke sidene» til proletariatet, er nødt til å være ynkelige — er ikke dette historiske kjensgjerninger når det gjelder litteraturen og kunsten? Hvorfor skulle vi ikke lovprise folket som skaper menneskehetens historie? Hvorfor skulle vi ikke lovprise proletariatet, kommunistpartiet, nydemokratiet og sosialismen? Det fins en type mennesker som ikke eier begeistring for folkets sak, som står på sidelinja og ser kjølig på kampene og seirene til proletariatet og fortroppen deres. Det de er interessert i, og aldri blir trøtte av å lovprise, er seg sjøl, og i tillegg kanskje et par typer fra sin egen lille klikk. Slike småborgerlige individualister er sjølsagt ikke villige til å lovprise handlingene og de gode egenskapene til det revolusjonære folket eller til å styrke deres kampmot og seiersvisshet. Den slags folk er bare termitter i de revolusjonære rekkene. Det revolusjonære folket har sjølsagt ikke bruk for disse «sangerne».²

«Det er ikke et spørsmål om standpunkt. Klassestandpunktet mitt er riktig, jeg har god vilje og jeg forstår godt hva det gjelder, men jeg er ikke flink til å uttrykke meg, og derfor blir virkninga dårlig.» Jeg har allerede snakka om det dialektisk-materialistiske synet på motiv og virkning. Nå har jeg lyst til å spørre: Er ikke spørsmålet om virkninga et spørsmål om standpunkt? En som bare går etter motiv og ikke spør etter virkninga av det han gjør, er som en lege som bare skriver ut medisiner, men ikke bryr seg om hvor mange pasienter som dør av dem, eller som et politisk parti som bare kommer med uttalelser, men ikke bryr seg med om de blir satt ut i livet. En kan med rette spørre: Er dette et riktig standpunkt? Og er viljen bak det god? Sjølsagt kan det skje feil sjøl om en har tatt omsyn til virkninga på forhånd, men er viljen god når en fortsetter i den samme gamle tralten etter kjensgjerningene har bevist at virkninga er dårlig? Når vi vurderer et parti eller en lege, må vi se på praksis, på virkninga. Det samme gjelder når vi skal vurdere en forfatter. En som virkelig har god vilje, må ta omsyn til virkninga, oppsummere erfaringene og studere metodene, eller, hvis det dreier seg om skapende arbeid, uttrykksmidlene. En som virkelig har god vilje, må kritisere manglene og feilene i sitt eget arbeid ytterst oppriktig, og bestemme seg for å rette på dem. Det er nettopp slik kommunister bruker metoden med sjølkritikk. Dette er det eneste riktige standpunktet. Og det er bare i en slik prosess med alvorlig og ansvarsbevisst praksis at det er mulig å forstå litt etter litt hva som er det riktige standpunktet, og steg for steg gjøre det til sitt eget. Dersom en ikke beveger seg i denne retninga i praksis, dersom en nøyer seg med å slå sjøltilfreds fast at en «forstår godt», da har en i virkeligheten ikke forstått noe i det hele tatt.

«Å oppfordre oss til å studere marxismen er å gjenta feilen med den dialektisk-materialistiske skapermetoden, og det vil skade skapertrangen vår.» Å studere marxismen betyr å se verden, samfunnet og litteraturen og kunsten fra synsvinkelen til den dialektiske og historiske materialismen. Det betyr ikke å legge inn filosofiske forelesninger i de litterære og kunstneriske verkene. Marxismen omfatter, men kan ikke erstatte, realismen når en skaper litteratur og kunst. På samme vis omfatter den atom- og elektronteoriene i fysikken, men kan ikke erstatte dem. Tomme, tørre, dogmatiske formler ødelegger virkelig skapertrangen, og ikke bare den, først ødelegger de marxismen. Dogmatisk «marxisme» er ikke marxisme, det er anti-marxisme. Betyr det at marxismen ikke ødelegger skapertrangen? Jo, det gjør den. Den ødelegger avgjort skapertrang som er føydal, borgerlig, småborgerlig, liberalistisk, individualistisk, nihilistisk, innstilt på kunst for kunstens egen skyld, aristokratisk, råtten eller svartsynt og all annen slags skapertrang som er fremmed for folkemassene og proletariatet. Bør ikke disse formene for skapertrang ødelegges hos proletariske forfattere og kunstnere? Jeg mener de bør ødelegges, og det grundig. Og mens de blir ødelagt, kan en bygge opp noe nytt.

V

De problemene vi har drøfta her, fins i litteratur- og kunstkretser i Yenan. Hva viser det? Det viser at det fortsatt fins feilaktig arbeidsstil i alvorlig utstrekning i litteratur- og kunstkretsene våre, og at det fortsatt er mange feil blant kameratene våre, som for eksempel idealisme, dogmatisme, svermeri, tomt prat, forakt for praksis og avstand fra massene. Alt dette krever en effektiv og alvorlig korrigeringskampanje.

Vi har mange kamerater som ennå ikke er helt klar over forskjellen mellom proletariatet og småborgerskapet. Det er mange partimedlemmer som har slutta seg til kommunistpartiet organisatorisk, men som ennå ikke fullt ut, eller ikke i det hele tatt har slutta seg til partiet ideologisk. De som ikke har slutta seg til partiet ideologisk, har fortsatt hodet fullt av en mengde møkk fra utbytterklassene, og de har ikke peiling på hva proletarisk ideologi, kommunisme eller partiet er for noe. «Proletarisk ideologi?» tenker de. «Den samme gamle leksa!» De kan ikke få det inn i hodet at det slett ikke er lett å lære seg denne «leksa». Noen kommer aldri til å ha den minste snev av kommunisme så lenge de lever, og kan bare ende med å gå ut av partiet. Sjøl om flertallet i partiet og i rekkene våre er reine og ærlige, må vi altså gå grundig til verks og skape orden i sakene både ideologisk og organisatorisk dersom vi skal kunne lede den revolusjonære bevegelsen slik at den utvikler seg enda bedre og vinner raskere framgang. For å kunne skape orden i sakene organisatorisk, må vi først skape orden ideologisk. Vi må sette i gang en kamp der vi stiller den proletariske ideologien opp mot ikke-proletarisk ideologi. I litteratur- og kunstkretser i Yenan er det allerede starta en ideologisk kamp, og den er helt nødvendig. Intellektuelle som kommer fra småborgerskapet, prøver alltid på alle slags måter, også gjennom litteraturen og kunsten, å framheve seg sjøl og spre synspunktene sine. De vil at partiet og verden skal omskapes i deres bilde. Under slike omstendigheter er det vår plikt å ruske opp disse «kameratene» og si skarpt til dem: «Det der går ikke! Proletariatet kan ikke innrette seg etter dere. Å gi etter for dere ville i virkeligheten være å gi etter for storgodseierklassen og storborgerskapet og ta sjansen på å undergrave partiet og landet vårt.» Hvem må vi da gi etter for? Vi kan bare forme partiet og verden i bildet til den proletariske fortroppen. Vi håper at kameratene våre i litteratur- og kunstkretsene vil innse hvor alvorlig denne store debatten er og ta aktivt del i kampen slik at alle kameratene kan bli sunne, og rekkene våre virkelig sammensveisa og konsolidert ideologisk og organisatorisk.

På grunn av forvirra tenkning greier ikke mange av kameratene våre helt å trekke et virkelig skille mellom de revolusjonære baseområdene våre og Kuomintang-områdene, og derfor gjør de mange feil. En god del av kameratene har kommet hit fra kvistromma i Shanghai. Fra kvistromma til de revolusjonære baseområdene har de ikke bare flytta fra ett sted til et annet, men fra en historisk epoke til en annen. Det ene samfunnet er halvføydalt og halvkolonialt og står under herredømmet til storgodseierne og storborgerskapet. Det andre er et revolusjonært nydemokratisk samfunn under ledelse av proletariatet. Å komme til de revolusjonære basene betyr å komme inn i en epoke uten like i flere tusen års kinesisk historie, en epoke der folkemassene har statsmakta. Her er folket som omgir oss, og dem vi skal rette propagandaen vår til, helt annerledes. Den gamle epoken er over og kommer aldri igjen. Derfor må vi smelte sammen med de nye massene uten å nøle. Som jeg har sagt før, dersom noen kamerater som lever blant disse nye massene fortsatt «mangler kjennskap og forståelse» og fortsatt er «helter som ikke veit hvor de skal vise motet sitt», så kommer de til å få det vanskelig når de drar ut til landsbyene, ja de kommer til å få det vanskelig her i Yenan også. Noen kamerater tenker kanskje: «Det er nok best at jeg fortsetter å skrive for leserne i det store baklandet.(10) Det er et arbeid jeg kan, og det har ‘nasjonal betydning’.» Denne ideen er fullstendig feilaktig. Det store baklandet endrer seg også. Leserne der venter at forfatterne i de revolusjonære baseområdene skal fortelle dem om det nye folket og den nye verden og ikke kjede dem med de samme gamle historiene. Derfor får et verk større nasjonal betydning jo mer direkte det er retta til massene i de revolusjonære baseområdene. I De nitten (11) fortalte Fadejev bare historia om en liten geriljaenhet. Dette verket blei slett ikke skrevet for å falle i smak hos leserne i den gamle verden. Likevel har boka hatt innflytelse over hele verden. I Kina har den i alle fall som dere veit, hatt svært stor innflytelse. Kina er på veg framover, ikke bakover, og det er de revolusjonære baseområdene som leder Kina framover, og ikke noen av de tilbakeliggende, bakstreverske områdene. I løpet av korrigeringsbevegelsen må kameratene våre aller først forstå dette grunnleggende spørsmålet.

Ettersom det er livsviktig å gå inn i og bli en del av den nye epoken, massenes epoke, er det nødvendig å løse problemet med forholdet mellom den enkelte og massene grundig. Disse to verselinjene fra et dikt av Lu Xun må være vårt motto:

Med bister mine og kaldt blikk trosser jeg tusen pekende fingrer.

Med hodet bøyd som en villig okse tjener jeg barna.(12)

De «tusen pekende fingrene» er fiendene våre, og vi kommer aldri til å bøye oss for dem, uansett hvor grusomme de blir. «Barna» betyr her proletariatet og massene. Alle kommunister, alle revolusjonære, alle revolusjonære litteratur- og kunstarbeidere må ha Lu Xun som forbilde og være «okser» for proletariatet og massene, og bruke kreftene på denne oppgava til siste åndedrag. Intellektuelle som vil smelte sammen med massene, som vil tjene massene, må gå gjennom en prosess der de og massene blir godt kjent med hverandre. Denne prosessen kan — og kommer helt sikkert til å — føre med seg mye smerte og gnisninger, men har dere den viljen som skal til, klarer dere å fylle disse krava.

I dag har jeg bare drøfta noen av spørsmåla om den grunnleggende innrettinga til litteratur- og kunstbevegelsen vår. Det står igjen mange konkrete problemer som krever videre studier. Jeg er overbevist om at kameratene her er fast bestemt på å gå i denne retninga. I løpet av korrigeringsbevegelsen og den lange perioden med studier og arbeid i framtida er jeg helt sikker på at dere vil klare å omforme dere sjøl og kunsten deres, skape mange fine verker som folkemassene vil ønske varmt velkommen, og føre litteratur- og kunstbevegelsen i de revolusjonære baseområdene og i hele Kina videre til et nytt, ærerikt stadium.

NOTER

1. Se Lenin, «Partiorganisasjonen og partilitteraturen», (1905) der han beskriver kjennetegna til den proletariske litteraturen slik:

Det kommer til å bli en fri litteratur, fordi sosialismens ide og samfølelsen med det arbeidende folket, og ikke grådighet og karrierejag, kommer til å trekke stadig nye krefter over til seg. Det kommer til å bli en fri litteratur, fordi den vil tjene, ikke ei matlei heltinne, ikke de «ti tusen priviligerte» som kjeder livet av seg og lir av fetthjerte, men millioner og titalls millioner arbeidende mennesker — landets blomst, styrke og framtid. Det kommer til å bli en fri litteratur, som befrukter det nyeste i den revolusjonære tenkninga til menneskeheten med erfaringene og det levende arbeidet til det sosialistiske proletariatet, og skaper ei uavbrutt gjensidig påvirkning mellom erfaringer fra fortida (den vitenskapelige sosialismen, som har fullført sosialismens utvikling fra de primitive, utopiske formene) og erfaringene frå våre dager (kampen til kameratene fra arbeiderklassen i dag). (Samla verker, eng. utg., bind 10, s. 48—49. På norsk i Røde Fane nr. 5/6-78 s. 91)

2. Liang Shiqiu var medlem av det kontrarevolusjonære nasjonalsosialistiske partiet. Han propaganderte i lang tid for de ideene det reaksjonære amerikanske borgerskapet sto for innafor litteraturen og kunsten. Han kjempa hardnakka mot revolusjonen og rakka ned på revolusjonær litteratur og kunst.

3. Liang Shiqiu og Chang Tzu-ping kapitulerte for de japanske angriperne etter at japanerne okkuperte Peking og Shanghai i 1937.

4. Lu Xun, «Mitt syn på Forbundet av forfattere på venstrefløya» i samlinga To hjerter Samla verker, kinesisk utg., bind 4.

5. Se Lu Xuns essay «Døden», i «Tillegg», Den siste essaysamlinga skrevet på et kvistrom i halvkonsesjonsområdet, Samla verker, kinesisk utg., bind 6.

6. «Den vesle gjetergutten» er en populær kinesisk folkeoperette med bare to roller, en gjetergutt og ei landsbyjente, som synger en duett med spørsmål og svar. I begynnelsen av motstandskrigen mot Japan blei dette stykket brukt, med ny tekst, for å spre propaganda mot Japan. Det gjorde stor lykke hos pulikum ei tid.

7. De kinesiske skrifttegna for disse seks orda er enkle å skrive, med bare noen få streker. De var gjerne med i de første oppgavene gamle lærebøker for nybegynnere.

8. «Vårsnøen» og «Sangen om fattigbøndene» var sanger fra kongeriket Chu i det tredje hundreåret f. Kr. Musikken til «Vårsnøen» lå på et høyere nivå enn musikken til «Sangen om fattigbøndene». I «Sung Yus svar til kongen av Chu» i prins Chao Mings Antologi av prosa og poesi blir historia fortalt slik: Når noen sang «Vårsnøen» i Chu-hovedstaden var det bare ti-tjue mennesker som sang med, men når «Sangen om fattigbøndene» blei sunget, stemte flere tusen i.

9. Se Lenin «Partiorganisasjonen og partilitteraturen» (1905): «Litteraturen må bli en del av prolelariatets felles sak, en ‘skrue og et hjul’ i et eneste stort sosialdemokratisk maskineri som blir satt i bevegelse av hele den politisk bevisste fortroppen til hele arbeiderklassen.» (Samla verker, eng. utg., bind 10, s. 45. På norsk i Røde Fane nr. 5/6-78 s. 89)

10. Under motstandskrigen pleide en å kalle de veldige områdene i Sørvest- og Nordvest-Kina som de japanske inntrengerne ikke hadde okkupert, og som Kuomintang hadde herredømme over, for det store baklandet. «Det lille baklandet» var de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer, som kommunistpartiet leda.

11 .De nitten av den berømte sovjetiske forfatteren Alexander Fadejev, blei utgitt i 1927 og oversatt til kinesisk av Lu Xun. Romanen skildrer den kampen ei partisanavdeling av arbeidere, bønder og revolusjonære intellektuelle førte i Sibir mot de kontrarevolusjonære bandene under borgerkrigen i Sovjetunionen. (Norsk utgave, Forlaget Oktober 1978 — Red.)

12. Disse to verselinjene er fra Lu Xuns «Harselas med meg sjøl» i Samling utafor samlinga, Samla verker, kinesisk utg., bind 7.

1. dvs. nytteorientert — Red.
2. I Kina fins det en slags store termitter som gnager over stilkene på avlinga rett under bakken. Om kvelden kan en ofte høre dem lage lyder som minner om fuglesang — Red.