Hva er «folkevennene» – Tjen Folket Media

Teksten er henta fra “Lenin Utvalgte Verker i 12 bind, bind 1” utgitt av Forlaget Oktober i 1977.

Innhold

Hva er «folkevennene», og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene?

(Et svar på artiklene i Russkoje Bogatstvo mot marxistene)(1)

DEL I

Russkoje Bogatstvo(2) har starta en kampanje mot sosialdemokratene. Et av de lyse hodene i dette tidsskriftet, herr N. Mikhailovski, kunngjorde i fjor, i nr. 10, at det snart skulle komme en «polemikk» mot «de såkalte marxistene eller sosialdemokratene våre»(3). Så fulgte artikkelen til herr S. Krivenko, «Våre kulturløse arbeidere» (nr. 12), og «Litteraturen og livet» av herr N. Mikhailovski (Russkoje Bogatstvo, nr. 1 og 2, 1894). Når det gjelder de syna tidsskriftet sjøl har på den økonomiske virkeligheten vår, så har disse blitt lagt fram i full bredde av herr Jusjakov i artikkelen «Problemer i den økonomiske utviklinga i Russland» (i nr. 11 og 12). Samtidig som de hevder allment at de setter fram ideene og taktikken til de sanne «folkevennene» i tidsskriftet sitt, er disse fine herrene erkefiender av sosialdemokratiet. La oss derfor se nøyere på disse «folkevennene», kritikken deres av marxismen, ideene og taktikken deres.

Herr N. Mikhailovski vier i hovedsak oppmerksomheten sin til de teoretiske prinsippa i marxismen og undersøker derfor særlig den materialistiske historieoppfatninga. Etter at han har gitt ei allmenn skisse av innholdet i den bindsterke marxistiske litteraturen som setter fram denne læra, åpner herr Mikhailovski kritikken sin med følgende ordflom:

«For det første,» sier han, «reiser sjølsagt dette spørsmålet seg: i hvilket verk har Marx framstilt den materialistiske historieoppfatninga si? I Kapitalen ga han oss et eksempel på forening av logisk kraft og lærdom, en nitid undersøkelse av hele den økonomiske litteraturen og de viktige kjensgjerningene. Han brakte fram i lyset økonomiske teoretikere som var glømt for lenge siden, eller som er ukjente for alle i dag. Han overså ikke engang de minste detaljene i rapportene fra fabrikkinspektører eller i utsagna fra eksperter i ulike særutvalg. Kort sagt: han undersøkte denne enorme mengden av kjensgjerninger, delvis for å skaffe argument til de økonomiske teoriene sine og delvis for å belyse dem. Dersom han har skapt ei «fullstendig ny» oppfatning av den historiske prosessen, dersom han har forklart hele fortida til menneskeheten ut fra et nytt synspunkt og oppsummert alle tidligere teorier om historias filosofi, så har han sjølsagt gjort dette med like stor iver: han har virkelig gått igjennom alle de kjente teoriene om den historiske prosessen og underkasta dem en kritisk analyse, samt gjennomarbeidd en mengde kjensgjerninger om verdenshistoria. Sammenlikninga med Darwin, som er så vanlig i den marxistiske litteraturen, tjener til å stadfeste denne oppfatninga enda klarere. Hva er innholdet i hele verket til Da Twin? Visse nært sammenknytta generaliserende ideer som kroner et sant Mont Blanc av kjensgjerninger. Men hvor fins det tilsvarende verket av Marx? Det fins ikke. Og det er ikke bare slik at det ikke fins noe slikt verk av Marx, men det fins ikke i hele den marxistiske litteraturen, trass i at den er bindsterk og omfattende.»

Hele tiraden er svært typisk, og den hjelper oss til å skjønne hvor dårlig publikum forstår Kapitalen og Marx. Overvelda av den overbevisende måten Marx legger fram det han vil si på, bukker og skraper de for ham, de lovpriser ham. Men samtidig mister de fullstendig av syne det grunnleggende innholdet i læra hans, og holder ganske rolig fram med å synge den «subjektive sosiologiens» gamle melodier. I denne sammenhengen kan en ikke unngå å komme på den svært treffende epigrafen¹ som Kautsky valgte til boka si om den økonomiske læra til Marx:

Wer wird nicht ein Klopstock loben?

Doch wird ihn jeder lesen? Nein.

Wir wollen weniger erhoben

Und fleissiger gelesen sein!²

Nettopp! Herr Mikhailovski burde lovprise Marx mindre, og lese ham flittigere. Eller enda bedre: Tenke alvorligere over det han leser.

«I Kapitalen har Marx gitt oss et eksempel på forening av logisk kraft og lærdom,» sier herr Mikhailovski. I denne frasen har herr Mikhailovski gitt oss et eksempel på en glitrende frase forent med mangel på innhold, har en viss marxist observert. Og det er en svært riktig observasjon. For hvordan kom denne logiske krafta til Marx til uttrykk? Hva var virkningene av den? Når en leser herr Mikhailovskis triade ovafor, kunne en tru at denne krafta bare var konsentrert om «økonomiske teorier» i den snevreste forstand av ordet — og ikke noe mer. Og for å understreke enda sterkere de trange grensene for området der Marx viste krafta i logikken sin, understreker herr Mikhailovski «de minste detaljene», «pinlig nøyaktig», «teoretikere som ingen kjenner», og så videre. Det synes som om Marx ikke bidro med noe vesentlig nytt eller noe betydningsfullt til metodene for å lage disse teoriene. Det kan se ut som om han lot grensene for den økonomiske vitenskapen være der de tidligere økonomene hadde dem, uten å utvide dem, uten å bidra med ei «fullstendig ny» oppfatning av sjølve vitenskapen. Men alle som har lest Kapitalen veit at dette er fullstendig usant. I denne sammenhengen kan en ikke unngå å huske hva herr Mikhailovski skreiv om Marx for seksten år siden, da han diskuterte med den vulgære borgeren herr J. Sjukovski(4). Kanskje var det andre lider, kanskje var kjenslene friskere. I alle fall var både tonen og innholdet i artikkelen til herr Mikhailovski en helt annen.

«… Det endelige målet med dette verket er å avdekke utviklingslova (i originalen: Das ökonomische Bewegungsgesetz — den økonomiske bevegelseslova) for det moderne samfunnet, sier Karl Marx om verket sitt, Kapitalen, og han holder seg strengt til dette programmet.» Dette sa herr Mikhailovski i 1877. La oss undersøke nærmere dette programmet som Marx har holdt seg strengt til — noe kritikerne innrømmer. Det er «å avdekke den økonomiske utviklingslova for det moderne samfunnet».

Sjølve formuleringa stiller oss overfor en del spørsmål som krever forklaring. Hvorfor snakker Marx om det «moderne» samfunnet, når alle økonomene før ham snakka om samfunnet i sin alminnelighet? I hvilken betydning bruker han ordet «moderne», hvilke trekk bruker han som kjennetegn på dette moderne samfunnet? Og så videre: hva er ment med den økonomiske bevegelseslova for samfunnet? Vi er vant til å høre fra økonomene at det bare er produksjonen av verdier som er underlagt reint økonomiske lover, mens de erklærer at distribusjon avhenger av politikk, av karakteren av den påvirkninga som regjeringa, de intellektuelle og så videre, utøver på samfunnet — dette er forresten en av yndlingsideene til skribentene og økonomene i det miljøet som Russkoje Bogatstvo tilhører. I hvilken betydning snakker så Marx om den økonomiske bevegelseslova for samfunnet, som han til og med kaller en Naturgesetz — ei naturlov? Hvordan skal vi forstå dette, når så mange av de hjemlige sosiologene våre har fylt hauger av papirark for å vise at samfunnsmessige foreteelser skiller seg fra naturhistoriske foreteelser på en særskilt måte, og at undersøkelsen av dem derfor krever at en nytter en helt spesiell «subjektiv metode i sosiologien»?

All denne forvirringa oppstår naturlig og nødvendig, og sjølsagt ville bare en fullstendig uvitende person unngå dem når han snakker om Kapitalen. For å klargjøre disse spørsmåla, skal vi først gjengi enda et avsnitt fra det samme forordet til Kapitalen, bare noen få linjer lenger nede:

«Ut fra standpunktet mitt,» sier Karl Marx, «blir utviklinga av den økonomiske samfunnsformasjonen sett som en naturhistorisk prosess.»³

Det er nok å sammenlikne for eksempel de to avsnitta som vi nettopp har gjengitt fra forordet, for å se at vi her har den grunnleggende tanken i Kapitalen, en tanke som — som vi tidligere har hørt — blir fulgt med streng konsekvens og med sjelden logisk kraft. La oss først merke oss to ting når det gjelder alt dette: Marx snakker bare om én «økonomisk samfunnsformasjon», den kapitalistiske formasjonen. Han sier med andre ord at han bare har undersøkt utviklingslova for denne samfunnsformasjonen, og ikke noen andre. Det er det første. Og la oss for det andre merke oss de metodene Marx nytta for å utarbeide slutningene sine. Som vi nettopp har hørt av herr Mikhailovski, besto disse metodene i «en nitid undersøkelse av de viktige kjensgjerningene».

La oss nå undersøke denne grunntanken i Kapitalen, som den subjektive filosofen vår så hendig forsøker å unngå. Hva består begrepet om den økonomiske samfunnsformasjonen i, i streng forstand? Og i hvilken forstand kan og må utviklinga av en slik formasjon bli sett som en naturhistorisk prosess? — Slike spørsmål er det vi nå står overfor. Jeg har alt pekt på at begrepet om den økonomiske samfunnsformasjonen er fullstendig overflødig ut fra standpunktet til de gamle (ikke gamle for Russland) økonomene og sosiologene: De snakker om samfunnet i alminnelighet, de diskuterer med spencerianerne(5) om samfunnets natur i alminnelighet, om samfunnets mål og vesen i alminnelighet og så videre. Disse subjektive sosiologene bygger på argument som dette i tankegangen sin: målet for samfunnet er å gagne alte dets medlemmer. Derfor krever rettferdigheten den og den organisasjonen, og et system som ikke er i harmoni med denne ideelle organisasjonen, er unormal og burde bli avskaffa. («Sosiologien må begynne med en eller annen utopi.» Disse orda fra herr Mikhailovski, en av opphavsmennene til den subjektive metoden, framstiller kjerna i metodene deres på et utmerka vis.) «Den viktigste oppgava til sosiologien,» hevder for eksempel herr Mikhailovski, «er å skaffe seg kjennskap til de samfunnsmessige vilkåra der alle særegne behov menneskenaturen har, blir tilfredsstilt.» Som dere ser: det eneste som interesserer denne sosiologen er et samfunn som tilfredsstiller menneskenaturen, og slett ikke noen merkelige samfunnsformasjoner, som dessuten kan bli bygd på en foreteelse som er så lite i harmoni med «menneskenaturen» som det at mindretallet gjør flertallet til slaver. Dere ser også at det ut fra standpunktet til denne sosiologen ikke kan være snakk om å se på samfunnsutviklinga som en naturhistorisk prosess. («Etter at sosiologen har godtatt noe som ønskelig eller ikke ønskelig, må han oppdage de vilkåra der det ønskelige kan bli gjort til virkelighet eller der det som ikke er ønskelig kan bli avskaffa» — «de vilkåra der de eller de idealene kan bli gjort til virkelighet», tenker den samme herr Mikhailovski.) I tillegg kan det ikke engang være snakk om utvikling, men bare om forskjellige avvik fra det «ønskelige», om «mangler» som har forekommet i historia som en følge … som en følge av at folk ikke har vært flinke nok, vært ute av stand til å forstå ordentlig hva menneskenaturen krever, ute av stand til å oppdage vilkåra for å gjøre et slikt fornuftig system til virkelighet. Det er åpenbart at grunntanken til Marx om utviklinga av de samfunnsøkonomiske formasjonene som en naturhistorisk prosess, slår beina helt bort under denne barnslige moraliseringa som gjør krav på tittelen sosiologi. Hvordan kom Marx fram til denne grunntanken? Det gjorde han ved å skille ut det økonomiske området fra de andre områdene i samfunnslivet, ved å skille ut produksjonsforholda fra alle de andre samfunnsforholda som de grunnleggende og avgjørende, som de som bestemmer alle andre forhold. Marx har sjøl skildra utviklinga av tenkninga si om dette spørsmålet slik:

«Det første arbeidet jeg gjorde for å finne ei løsning på all den tvilen som hadde grepet meg, var en kritisk revisjon av den hegelske rettsfilosofien …⁴ Undersøkelsen min førte meg til det resultatet at verken rettsforholda eller statsformene kan bli forstått ut fra seg sjøl eller ut fra menneskeåndens såkalte allmenne utvikling, men at de snarere har røttene sine i de materielle levekåra, som Hegel — etter engelskmennenes og franskmennenes eksempel i det attende hundreåret — sammenfatter i betegnelsen «det borgerlige samfunnet», at anatomien til det borgerlige samfunnet må søkes i den politiske økonomien … Det allmenne resultatet som jeg kom fram til … kan kort bli uttrykt slik: i den samfunnsmessige produksjonen av livet sitt inngår menneskene i bestemte produksjonsforhold … produksjonsforhold som svarer til et bestemt trinn i utviklinga av de materielle produktivkreftene deres. Helheten av disse produksjonsforholda utgjør den økonomiske strukturen i samfunnet, det virkelige grunnlaget som det reiser seg ei juridisk og politisk overbygning på og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Måten som det materielle livet blir produsert på, betinger den samfunnsmessige, politiske og intellektuelle livsprosessen i alminnelighet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer tilværelsen deres, men tvert om den samfunnsmessige tilværelsen deres som bestemmer bevisstheten deres. På et visst trinn i utviklinga si kommer de materielle produktivkreftene i samfunnet i konflikt med de produksjonsforholda som eksisterer, eller — noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme — med eiendomsforholda som de hittil har virka innafor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene blir disse forholda til lenker for dem. Da begynner en epoke med sosial revolusjon. Med endringa av det økonomiske grunnlaget skjer det en mer eller mindre rask omveltning av hele den veldige overbygninga. Når vi iakttar slike omveltninger, må vi alltid skjelne mellom den materielle omveltninga i de økonomiske produksjonsvilkåra, som kan fastslås med naturvitenskapelig nøyaktighet, og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt, de ideologiske formene som menneskene blir seg denne konflikten bevisst i og utkjemper den i. Like lite som vi bedømmer et menneske etter hva det syns om seg sjøl, likså lite kan vi bedømme en slik omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare denne bevisstheten ut fra motsigelsene i det materielle livet, ut fra den eksisterende konflikten mellom de samfunnsmessige produktivkreftene og produksjonsforholda…

I store trekk kan asiatiske, antikke, føydale og moderne borgerlige produksjonsmåter bli betegna som progressive epoker i den økonomiske samfunnsformasjonen.»⁵

Denne ideen om materialisme i sosiologien var i seg sjøl en genistrek. Sjølsagt var den foreløpig bare en hypotese⁶, men en hypotese som for første gang skapte mulighet for ei strengt vitenskapelig holdning til historiske og samfunnsmessige problem. Da sosiologene fram til nå ikke visste hvordan de skulle trenge ned til de enkleste primære forholda slik som produksjonsforholda, foretok de direkte undersøkelser og studier av politiske og juridiske former, snubla over den kjensgjerninga at disse formene oppsto fra noen av ideene som menneskeheten i perioden det gjaldt hadde — og der stansa de. Det syntes som om samfunnsforhold er oppretta bevisst av menneskene. Men denne slutninga som er uttrykt fullt ut i ideen i Contrat social(6) (spor av den kan merkes svært godt i alle systemene til den utopiske sosialismen),(7) var i fullstendig motsigelse til alle historiske observasjoner. Det har aldri vært tilfelle, og det er heller ikke sånn nå, at medlemmer av samfunnet oppfatter totalsummen av samfunnsforholda som de lever under som noe bestemt, helstøpt, som noe som er gjennomsyra av et aller annet prinsipp. Tvert om — de fleste mennesker tilpasser seg ubevisst disse forholda og har så vage forestillinger om dem som særlige, historiske samfunnsforhold, at en for eksempel først i aller nyeste tid har funnet ei forklaring på de bytteforholda som mennesker har levd under i hundreår. Materialismen fjerna denne motsigelsen ved å føre analysen dypere, ned til opphavet til menneskets samfunnsmessige ideer. Og materialismens konklusjon, at utviklinga av ideer avhenger av utviklinga av ting, er den eneste konklusjonen som er forenlig med vitenskapelig psykologi. Videre, og fra nok ei side, var denne hypotesen den første som heva sosiologien opp på et vitenskapelig nivå. Inntil da hadde sosiologene funnet det vanskelig å skille mellom det som var viktig og det som var uviktig i det sammensatte nettverket av samfunnsmessige foreteelser (det er rota til subjektivismen i sosiologien), og hadde ikke vært i stand til å finne noe objektivt kriterium for et slikt skille. Materialismen skaffa et helt objektivt kriterium ved å skille ut «produksjonsforholda» som strukturen i samfunnet, og ved å gjøre det mulig å anvende det allmenne vitenskapelige kriteriet om gjentakelse(8) på disse forholda, noe subjektivistene nekta for kunne bli anvendt i sosiologien. Så lenge de innskrenka seg til ideologiske samfunnsforhold (dvs. slike som tar form først etter at de har gått gjennom menneskets bevissthet⁷), kunne de ikke få øye på gjentakelse og regelmessighet i de samfunnsmessige foreteelsene i de forskjellige landa. Vitenskapen deres var derfor på sitt beste bare en beskrivelse av disse foreteelsene, ei samling råmateriale. Analysen av materielle samfunnsmessige forhold (dvs. av dem som tar form uten at de går gjennom menneskets bevissthet: når menneskene bytter produkter, inngår de produksjonsforhold uten engang å skjønne at det fins noe samfunnsmessig produksjonsforhold her) — analysen av materielle samfunnsforhold gjorde det med ett slag mulig å få øye på gjentakelse og regelmessighet og å generalisere systema til de forskjellige landa i ett grunnleggende begrep: samfunnsformasjon. Det var bare denne generaliseringa som gjorde det mulig å gå fra beskrivelsen av samfunnsforeteelser (og vurderinga av dem ut fra et ideal) til en strengt vitenskapelig analyse av dem, som isolerer, la oss si gjennom eksempel, det som skiller ett kapitalistisk land fra et annet, og undersøker det som er felles for dem alle.

Den tredje og siste grunnen til at denne hypotesen for første gang gjorde en vitenskapelig sosiologi mulig, var at bare tilbakeføringa av samfunnsmessige forhold til produksjonsforhold, og disse igjen til produktivkreftenes nivå, ga et fast grunnlag for oppfatninga om at utviklinga av samfunnsformasjoner er en naturhistorisk prosess. Og det sier seg sjøl at det ikke kan finnes noen samfunnsvitenskap uten et slikt syn. (Subjektivistene f. eks., som vedgikk at historiske foreteelser er lovmessige, var ute av stand til å se på utviklinga av dem som en naturhistorisk prosess, nettopp fordi de stoppa opp ved menneskets samfunnsmessige ideer og mål og ikke klarte å føre dem tilbake til materielle samfunnsforhold.)

Men så ga Marx, som hadde satt fram denne hypotesen i førtiåra, seg i kast med å studere dette materialet av (nota bene) kjensgjerninger. Han tok for seg en av de samfunnsøkonomiske formasjonene — systemet med vareproduksjon — og på grunnlag av en enorm mengde opplysninger ( som han studerte i ikke mindre enn tjuefem år) ga han en svært detaljert analyse av de lovene som styrer virkemåten til denne formasjonen og utviklinga av den. Denne analysen er utelukkende begrensa til produksjonsforholda mellom samfunnsmedlemmene: Uten en eneste gang å ty tiltrekk utafor området for disse produksjonsforholda for å forklare noe, gjør Marx det mulig å oppdage hvordan samfunnsøkonomiens vareorganisering utvikler seg, hvordan den blir omdanna til ei kapitalistisk organisering som skaper antagonistiske klasser (antagonistiske innafor grensene for produksjonsforholda), borgerskapet og proletariatet, hvordan den utvikler det samfunnsmessige arbeidets produktivitet og dermed innfører et element som kommer i uforsonlig motsigelse til grunnlaget for sjølve denne kapitalistiske organiseringa.

Dette er skjelettet i Kapitalen. Men hele poenget er at Marx ikke nøyde seg med dette skjelettet, at han ikke begrensa seg til «økonomisk teori» i den vanlige betydninga av ordet: Når han forklarte strukturen i og utviklinga av den gitte samfunnsformasjonen utelukkende gjennom produksjonsforholda, utforska han ikke desto mindre, overalt og uopphørlig, den overbygninga som svarer til disse produksjonsforholda, og ga skjelettet kjøtt og blod. Grunnen til at Kapitalen har hatt en slik veldig suksess, er at denne boka av en «tysk økonom» viste hele den kapitalistiske samfunnsformasjonen som noe levende for leseren — med dens dagligdagse sider, med det virkelige samfunnsmessige uttrykket for klassemotsigelsen som er iboende i produksjonsforholda, med den borgerlige politiske overbygninga som beskytter styret til kapitalistklassen, med de borgerlige ideene om frihet, likhet osv., og med de borgerlige familieforholda. Nå vil det være klart at sammenlikninga med Darwin er midt i blinken: Kapitalen er ikke noe annet enn «visse nært sammenknytta generaliserende ideer som kroner et sant Mont Blanc av kjensgjerninger». Og om noen har lest Kapitalen og unngått å legge merke til disse generaliserende ideene, så er det ikke Marx’ feil. Som vi har sett, pekte han på disse ideene til og med i forordet. Og det er ikke alt. Ei slik sammenlikning er ikke bare riktig sett utafra (som av en eller annen ukjent grunn særlig interesserer herr Mikhailovski), men også sett innafra. Akkurat som Darwin gjorde slutt på det synet at dyre- og planteartene ikke er forbundet med hverandre, er tilfeldige, «skapt av gud» og uforanderlige, og var den første som ga biologien et helt vitenskapelig grunnlag ved å slå fast at artene er foranderlige og har innbyrdes kontinuitet — akkurat på samme vis gjorde Marx slutt på synet på samfunnet som ei mekanisk sammenhopning av individer som kan omdannes i alle retninger etter myndighetenes ønske (eller, om du vil, etter samfunnets og regjeringas ønske), som noe som oppstår og endrer seg tilfeldig, og var den første som ga sosiologien et vitenskapelig grunnlag ved å fastsette begrepet om den økonomiske samfunnsformasjonen som helheten av gitte produksjonsforhold, ved å slå fast at utviklinga av slike formasjoner er en naturhistorisk prosess.

Nå — etter at Kapitalen er utgitt — er ikke den materialistiske historieoppfatninga lenger en hypotese, men en vitenskapelig bevist påstand. Den materialistiske historieoppfatninga vil være ensbetydende med samfunnsvitenskap helt til vi får et annet forsøk på å gi ei vitenskapelig forklaring på virkemåten og utviklinga av en eller annen samfunnsformasjon — samfunnsformasjon, vel å merke, og ikke et eller annet lands eller folks eller til og med en klasses levemåte, osv. — et annet forsøk som kan ordne «de viktige kjensgjerningene» like godt som materialismen. Det vil si et forsøk som kan lgge fram et levende bilde av en bestemt formasjon like godt som materialismen, og samtidig gi det ei strengt vitenskapelig forklaring. Materialismen er ikke «først og fremst ei vitenskapelig historieoppfatning», som herr Mikhailovski trur, men den eneste vitenskapelige historieoppfatninga.

Og kan en nå tenke seg noe morsommere enn at det fins folk som har lest Kapitalen uten å oppdage materialismen i den? Hvor er den? spør herr Mikhailovski i oppriktig forvirring.

Han har lest Det kommunistiske manifest og unngått å legge merke til at den forklaringa det gir av moderne systemer — juridiske, politiske, familiemessige, religiøse og filosofiske — er ei materialistisk forklaring, og at til og med kritikken av de sosialistiske og kommunistiske teoriene søker og finner røttene deres i de og de produksjonsforholda.

Han har lest Filosofiens elendighet og unngått å legge merke til at analysen i den av sosiologien til Proudhon er gjort ut fra det materialistiske synspunktet, at kritikken av den løsninga som Proudhon satte fram av de forskjelligste historiske problem er bygd på materialistiske prinsipp, og at forfatterens egne henvisninger om hvor en kan finne opplysningene for å løse disse problema, alle er henvisninger til produksjonstittelen «Økonomisk materialisme».

Men det morsomste av alt er at herr Mikhailovski anklager Marx for ikke å ha «gått igjennom (sic!) alle de kjente teoriene om den historiske prosessen». Dette er sannelig fornøyelig. Hva var ni tideler av disse teoriene? Det var reint aprioriske⁸, dogmatiske, abstrakte avhandlinger om Hva er et samfunn? Hva er framskritt? og liknende. (Jeg tar med vilje eksempel som står herr Mikhailovskis hjerte og ånd nær.) Men så er da også slike teorier ubrukelige nettopp ut fra sjølve den kjensgjerninga at de fins, de er ubrukelige på grunn av de grunnleggende metodene deres, på grunn av den bastante, ensformige metafysikken deres. For å starte med å spørre hva er samfunn og hva er framskritt, er å starte med slutten. Hvor kan en få ei oppfatning om samfunn og framskritt i alminnelighet, om en ikke har studert en eneste særegen samfunnsformasjon, om en ikke har vært i stand til å framsette dette begrepet engang, om en ikke har vært i stand til å nærme seg en alvorlig undersøkelse av kjensgjerningene, en objektiv analyse av samfunnsforhold av noe slag? Dette er det klareste tegnet på metafysikk, som alle vitenskapene starta med: så lenge folk ikke visste hvordan de skulle gå i gang med å studere kjensgjerningene, fant de alltid opp a priori, allmenne teorier, som alltid var ufruktbare. Den metafysiske kjemikeren, som ennå er ute av stand til å undersøke det som faktisk skjer i kjemiske prosesser, koker i hop en teori om kjemisk affinitet⁹ som ei kraft. Den metafysiske biologen snakker om livets natur og livskrafta. Den metafysiske psykologen drøfter sjelenaturen. Her er det sjølve metoden som er meningsløs. En kan ikke drøfte sjela uten at en har forklart de særegne psykiske prosessene. Her må framskritt nettopp bestå i at en gir opp allmenne teorier og filosofiske drøftinger om sjelenaturen, og blir i stand til å gi studiet av kjensgjerninger om særegne psykiske prosesser et vitenskapelig grunnlag. Derfor er anklagen fra herr Mikhailovski nøyaktig lik anklagen fra den metafysiske psykologen som har brukt hele livet sitt til å skrive «undersøkelser» av sjelenaturen (uten at han veit nøyaktig hvordan han skal forklare en enkelt psykisk foreteelse, sjøl den enkleste), og så begynner å anklage en vitenskapelig psykolog for at han ikke har gått igjennom alle de kjente teoriene om sjela. Han, den vitenskapelige psykologen, har forkasta filosofiske teorier om sjel og gått i gang med et direkte studium av det materielle substratet¹⁰ for psykiske prosesser, nemlig nerveprosessene, og har gjort f.eks. en analyse og gitt ei forklaring av en eller annen, eller flere psykiske prosesser. Den metafysiske psykologen vår leser dette verket og lovpriser det: Beskrivelsen av prosessene og studiet av kjensgjerningene er gode, sier han. Men han er ikke fornøyd. «Unnskyld meg,» utbryter han opphissa når han hører at folk omkring ham snakker om den fullstendig nye oppfatninga av psykologien som denne vitenskapsmannen har frambragt, om den særegne metoden hans for vitenskapelig psykologi. «Unnskyld meg,» skriker filosofen hissig, «i hvilket verk er denne metoden satt fram? Jammen, dette verket inneholder ikke noe annet enn kjensgjerninger! Her fins ikke spor av en gjennomgåelse av alle de kjente teoriene om sjela! Det er ikke noe skikkelig verk i det hele tatt!»

På samme vis er sjølsagt heller ikke Kapitalen noe skikkelig verk for en metafysisk sosiolog, som ikke skjønner at a priori argument om samfunnsnaturen er ufruktbare, og ikke skjønner at slike metoder ikke bidrar til et studium og ei oppklaring av problemet, men bare tjener til å smugle enten de borgerlige ideene til den engelske butikkeieren inn i begrepet «samfunn», eller de småborgerlig-sosialistiske idealene til den russiske demokraten — og ikke noe mer. Det er grunnen til at alle disse teoriene om historias filosofi oppsto, og sprakk som såpebobler. De var på sitt beste bare et symptom på de samfunnsmessige ideene og forholda på si tid, og de brakte ikke menneskets forståelse av sjøl noen få, men virkelige samfunnsforhold (og ikke slike som «harmonerer med menneskenaturen») en hårsbredd nærmere. Det kjempeskrittet framover som Marx gjorde her, besto nettopp i at han vraka alle disse argumenta om samfunn og framskritt i alminnelighet, og laga en vitenskapelig analyse av ett samfunn og ett framskritt, nemlig det kapitalistiske. Og herr Mikhailovski klandrer ham for å begynne med begynnelsen og ikke med slutten, for at han har begynt med en analyse av kjensgjerningene og ikke med de endelige konklusjonene, med et studium av særegne, historisk bestemte samfunnsforhold, og ikke allmenne teorier om det disse samfunnsforholda består i allment sett! Og han spør: «Hvor er verket om dette?» Å, du overkloke subjektive sosiolog!!

Det ville ikke ha vært så ille dersom den subjektive filosofen vår hadde innskrenka seg til å være forvirra om hvor, i hvilket verk, materialismen blir underbygd. Men trass i at han ikke engang fant ei framstilling, for ikke å snakke om ei underbygging, av den materialistiske historieoppfatninga noe sted (og kanskje nettopp derfor), begynner han å tillegge denne læra fordringer som den aldri har satt fram. Han siterer et avsnitt fra Blos om at Marx har offentliggjort ei fullstendig ny historieoppfatning, og uten å sjenere seg går han videre og erklærer at denne teorien gjør krav på å ha «forklart menneskeheten om fortida», på å ha forklart «hele (sic!!?) fortida til menneskeheten», og så videre. Men dette er tvers igjennom usant! Teorien gjør bare krav på å forklare den kapitalistiske samfunnsorganiseringa, og ingen andre. Når bruken av materialismen i analysen og forklaringa av én samfunnsformasjon ga så strålende resultat, er det helt naturlig at materialismen i historia allerede slutter å være en hypotese, og blir en vitenskapelig prøvd teori. Det er helt naturlig at nødvendigheten av en slik metode strekker seg til andre samfunnsformasjoner, sjøl om de ikke er blitt underkasta noen særegen faktaundersøkelse og detaljert analyse. Det er like naturlig som at transformismens ide¹¹, som er blitt bevist ved svært mange kjensgjerninger, blir utvida til hele biologien, sjøl om det for enkelte dyre- og plantearter ennå ikke har vært mulig å påvise nøyaktig hvordan endringa har foregått, og akkurat som transformismen slett ikke gjør krav på å forklare «hele» historia om artenes danning, men bare på å gi metodene for denne forklaringa et vitenskapelig grunnlag, så har materialismen i historia aldri gjort krav på å forklare alt, men bare på å peke på den «eneste vitenskapelige» — for å bruke uttrykket til Marx (Kapitalen) — metoden for å forklare historia. Vi kan derfor vurdere hvor skarpsindige, alvorlige og anstendige metodene som herr Mikhailovski nytter i polemikken er, ut fra det følgende: Først fordreier herr Mikhailovski Marx ved å tillegge materialismen i historia de meningsløse fordringene om å «forklare alt», om å ha funnet «nøkkelen til alle de historiske gåtene» (fordringer som sjølsagt blei tilbakevist av Marx øyeblikkelig og i en svært bitende stil i «brevet»(9) hans om artiklene til herr Mikhailovski). Så gjør han et stort vesen av disse fordringene som han sjøl har funnet opp. Og endelig gjengir han tankene til Engels nøyaktig — nøyaktig fordi han i dette tilfellet siterer, og ikke bare parafraserer[efn_noteParafrasere — gr., skrive om. — Red.

][/efn_note] — om at den politiske økonomien, slik materialistene forstår dem, «ennå ikke er skapt», og at «den økonomiske vitenskapen som vi har i dag, er innskrenka nesten bare til «det kapitalistiske samfunns historie.¹² Og ut fra dette trekker han den slutninga at «disse orda innsnevrer bruksområdet for den økonomiske materialismen svært mye»! Et menneske må være uendelig barnslig eller uendelig innbilsk når han rekner med at slike knep skal passere ubemerka! Først fordreier han Marx, så gjør han et stort vesen av sine egne løgner, så siterer han presise tanker nøyaktig — og nå er han så frekk at han erklærer at de innsnevrer bruksområdet for den økonomiske materialismen!

En kan se hva slags fordreininger herr Mikhailovski driver med og hva slags kvaliteter de har ut fra følgende eksempel: «Ikke noe sted underbygger Marx dem,» — dvs. grunnlaget for teorien om den økonomiske materialismen, sier herr Mikhailovski. «Sant nok tenkte Marx og Engels å skrive et verk som tok for seg filosofiens historie og historias filosofi, og de skreiv til og med et slikt verk (i 1845—1846), men det blei aldri gitt ut (10). Engels sier: ‘Den ferdige delen (av dette verket) består av ei framstilling av den materialistiske historieoppfatninga, som bare viser hvor ufullstendige kunnskapene våre om den økonomiske historia ennå var på den tida.’ Følgelig,» slutter herr Mikhailovski, «blei de grunnleggende poenga i den Vitenskapelige sosialismen’ og i teorien om den økonomiske materialismen oppdaga, og så satt fram i Manifestet på et tidspunkt da forfatterne var dårlig utrusta med den kunnskapen som er nødvendig for et slikt verk, noe en av forfatterne sjøl vedgår.»

En sjarmerende måte å kritisere på, ikke sant? Engels sier at kunnskapen deres om økonomisk «historie» var dårlig, og at de derfor ikke ga ut dette arbeidet av en «allmenn» karakter om filosofiens historie. Herr Mikhailovski forfalsker dette for å få det til å bety at kunnskapen deres var dårlig «for et slikt arbeid», som å utarbeide «de grunnleggende poenga i den vitenskapelige sosialismen», det vil si en vitenskapelig kritikk av det «borgerlige» systemet som alt var gitt i Manifestet. Ett av to: enten kan herr Mikhailovski ikke gripe forskjellen mellom et forsøk på å favne om hele historias filosofi og et forsøk på å forklare det borgerlige styret vitenskapelig, eller så innbiller han seg at Marx og Engels ikke hadde nok kunnskap til å kritisere den politiske økonomien. I så tilfelle er det svært ondskapsfullt av ham å ikke gjøre oss kjent med syna sine på denne utilstrekkeligheten og med sine egne rettinger og tillegg. Marx’ og Engels’ beslutning om at de ikke skulle gi ut arbeidet sitt om filosofiens historie, og at de skulle konsentrere alle anstrengelsene sine om en vitenskapelig analyse av én samfunnsorganisasjon, er bare et tegn på en høy grad av vitenskapelig bevissthet. Herr Mikhailovskis beslutning om å fordreie dette ved et lite tillegg om at Marx og Engels satte fram syna sine og samtidig innrømte at de ikke hadde nok kunnskaper til å utarbeide dem, er bare et tegn på polemiske metoder som verken vitner om forstand eller sans for hva som sømmer seg.

Her er en prøve til: «Marx’ alter ego¹³, Engels, gjorde mer for å underbygge den økonomiske materialismen som en historisk teori,» sier herr Mikhailovski. «Han skreiv et eget historisk verk, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse i lys av (im Anschluss) Morgans forskning. Det er virkelig verdt å merke seg dette ’Anschluss’et’ Boka til amerikaneren Morgan kom ut mange år etter at Marx og Engels hadde lagt fram prinsippa for den økonomiske materialismen, og helt uavhengig av den.» Og så, sier herr Mikhailovski, «slutter de økonomiske materialistene seg til» denne boka. Og fordi det ikke fantes klassekamp i førhistoriske tider, innførte de dessuten et «tillegg» til formelen for den materialistiske historieoppfatninga som pekte på at produksjonen av mennesket sjøl, dvs. barneproduksjonen, er en bestemmende faktor i tillegg til produksjonen av materielle verdier. Den spilte ei grunnleggende rolle i den primitive epoken, da arbeidsproduktiviteten ennå var svært lite utvikla. Engels sier at «Morgans store fortjeneste ligger i at han har… funnet nøkkelen til de viktigste, hittil uløselige, gåtene i den tidligste greske, romerske og tyske historia i de nord-amerikanske indianergruppene som er knytta sammen av kjønnsband».¹⁴

«Og slik,» uttaler herr Mikhailovski i tilknytning til dette, «blei det oppdaga og satt fram ei fullstendig ny, materialistisk og ekte vitenskapelig historieoppfatning i slutten av førtiåra. Og den betydde det samme for historievitenskapen som teorien til Darwin gjorde for den moderne naturvitenskapen.» Men denne oppfatninga, gjentar herr Mikhailovski nok en gang, blei aldri vitenskapelig underbygd. «Ikke bare blei den aldri gjennomprøvd på et stort og forskjelligarta faktamateriale» (Kapitalen er «ikke det rette» verket: den inneholder bare kjensgjerninger og samvittighetsfulle undersøkelser!), «men blei ikke engang grunngitt tilstrekkelig med i det minste en kritikk og ei avvisning av andre systemer innafor historias filosofi.» Boka til Engels, Herrn E. Dührings Umwaltzung der Wissenschaft,¹⁵ er «bare vittige forsøk i forbifarta», og herr Mikhailovski mener derfor det er mulig å overse fullstendig alle de vesentlige spørsmåla som blir behandla i det verket, trass i at disse «vittige forsøka» svært vittig viser tomheten til sosiologier som «begynner med utopier», og trass i at dette verket inneholder en detaljert kritikk av «maktteorien» som hevder at politiske og juridiske systemer bestemmer økonomiske systemer, en teori som herrene som skriver i Russkoje Bogatstvo bekjenner seg så nidkjært til. Sjølsagt er det enklere — ikke sant? — å komme med noen få meningsløse fraser om et verk enn å gjøre alvorlige undersøkelser av et eneste av de problema som blir løst materialistisk i det. Og det er også trygt, for sensuren vil trulig aldri la en oversettelse av den boka passere. Herr Mikhailovski kan kalle det ei vittig bok uten å sette den subjektive filosofien sin i fare. Merknadene hans til Kapitalen av Marx er enda mer karakteristiske og utbytterike (som et bilde på ordtaket om at mennesket fikk språket for å skjule tankene sine — eller gi tanketomheten form av en tanke): «Det fins strålende historiske avsnitt i Kapitalen, men (det vidunderlige «men»! Det er ikke så mye et «men» som det berømte «mais», som oversatt til russisk betyr «ørene vokser aldri høyere enn panna») ut fra sjølve formålet med boka, er de bare viet en bestemt historisk epoke. Og de stadfester ikke først og fremst de grunnleggende påstandene i den økonomiske materialismen, men tar bare ganske enkelt såvidt opp den økonomiske sida av ei bestemt gruppe historiske foreteelser.» Med andre ord gir Kapitalen, som bare er viet et studium av det kapitalistiske samfunnet, en materialistisk analyse av det samfunnet og dets overbygninger, «men» herr Mikhailovski foretrekker å hoppe over denne analysen. Som dere vel skjønner tar den bare for seg «en» periode, mens han, herr Mikhailovski, ønsker å dekke alle periodene, og dekke dem på et slikt vis at han ikke må snakke om noen av dem særskilt. Sjølsagt fins det bare en måte å nå dette målet på — dvs. å dekke alle periodene uten å ta for seg noen av dem praktisk, og det er å komme med plattheter og fraser, «strålende» og tomme. Og ingen kan måle seg med herr Mikhailovski i kunsten å avfeie ting med fraser. Det ser ut som om det ikke er noen vits i å ta for seg undersøkelsene til Marx (hver for seg), fordi han, Marx, «ikke først og fremst stadfester de grunnleggende påstandene i den økonomiske materialismen, men bare ganske enkelt så vidt tar opp den økonomiske sida av ei bestemt gruppe historiske foreteelser.» Dette er virkelig djuptpløyende! «Ikke stadfester», men «bare ganske enkelt såvidt tar opp»! Det er virkelig enkelt å tilsløre hva som helst med frasemakeri. Når for eksempel Marx gang på gang viser hvordan borgerlig likhet, frie avtaler og liknende prinsipper i rettsstaten er grunnlagt på forhold mellom vareprodusenter — hva er så det? Stadfester han dermed materialismen, eller tar han den «ganske enkelt» så vidt opp? Med sin typiske beskjedenhet avstår filosofen vår fra å svare på innholdet i saka og trekker slutninger fra de «vittige forsøka» sine på å tale glitrende og ikke si noe.

«Det er ikke underlig,» lyder konklusjonen, «at den antikke greske, romerske og tyske historia ennå var uløste gåter for den teorien som gjorde krav på å forklare verdenshistoria førti år etter at den var blitt satt fram. Og nøkkelen til disse gåtene blei for det første gitt av en mann som ikke hadde noen som helst tilknytning til den økonomisk materialistiske teorien og som ikke visste noe om den, og for det andre ved hjelp av en faktor som ikke var økonomisk. Uttrykket ‘produksjon av mennesket sjøl’, dvs. barneproduksjon, skaper et nokså pussig inntrykk. Det er et ord Engels slår ned på for i hvert fall å bevare en verbal sammenheng med den grunnleggende formelen i den økonomiske materialismen. Men han blei tvunget til å innrømme at menneskehetens liv i årtusener ikke utvikla seg i samsvar med denne formelen.» De polemiske metodene Deres er sannelig et «under», herr Mikhailovski. Teorien var at for å «forklare» historia, må en søke grunnlaget i materielle samfunnsforhold, ikke i ideologiske. Mangel på faktamateriale gjorde det umulig å bruke denne metoden i en analyse av visse svært viktige foreteelser i den antikke europeiske historia — for eksempel historia til gensorganisasjonen.(11

) Derfor fortsatte den å være ei gåte.¹⁶ Men så gjorde det rike materialet som Morgan samla i Amerika ham i stand til å analysere gensorganisasjonens natur, og han kom til den konklusjonen at forklaringa av den ikke måtte bli søkt i ideologiske (f.eks. juridiske eller religiøse), men i materielle forhold. Denne kjensgjerninga er opplagt ei strålende stadfesting av den materialistiske metoden, og ikke noe annet. Og når herr Mikhailovski slynger ut den anklagen mot denne lære at nøkkelen til svært vanskelige historiske gåter for det første blei funnet av en mann som «ikke hadde noen som helst tilknytning» til den økonomiske teorien, så kan en bare undre seg over i hvor stor utstrekning folk kan unngå å greie å skille mellom det som taler til fordel for dem og det som gir dem alvorlig juling. For det andre, argumenterer filosofen vår, er ikke barneproduksjon en økonomisk faktor. Men hvor i verkene til Marx eller Engels har De lest at de nødvendigvis snakka om økonomisk materialisme? Når de framstilte verdensanskuelsen sin, kalte de den ganske enkelt materialisme. Grunntanken deres (som for eksempel blir uttrykt helt bestemt i det avsnittet fra Marx som er gjengitt ovafor) var at samfunnsforhold er delt i materielle og ideologiske. De siste utgjør bare ei overbygning på de første, som tar form uavhengig av vilja og bevisstheten til mennesket som forma for (resultatet av) menneskets virksomhet for å opprettholde livet sitt. Forklaringa av politiske og juridiske former, sier Marx i det siterte avsnittet, må en søke i «de materielle levekåra». Herr Mikhailovski trur vel ikke at forholda som angår barneproduksjonen er ideologiske? Den forklaringa som herr Mikhailovski gir i denne sammenhengen, er så typisk at den fortjener at vi oppholder oss ved den. «Uansett hvor skarpsindige vi er når det gjelder spørsmålet om barneproduksjonen,» sier han, «og prøver å opprette i hvert fall en verbal sammenheng mellom den og økonomisk materialisme, uansett hvor mye den kan være fletta sammen med andre — medrekna økonomiske — foreteelser i det sammensatte nettverket av foreteelser i samfunnslivet, så har den sine egne fysiologiske og psykiske røtter.» (Er det spedbarn De prøver å fortelle at barneproduksjonen har fysiologiske rotter, herr Mikhailovski? Hvem er det De trur De lurer?) «Og dette minner oss om at det ikke bare var historia som den økonomiske materialismens teoretikere ikke klarte å gjøre greie for, men også psykologien. Det kan ikke være noen tvil om at gensband har mista betydninga si i siviliserte lands historie, men det kan en neppe si med samme sikkerhet om direkte kjønns- og familieband. Sjølsagt har de gjennomgått ganske store endringer under presset av at livet i alminnelighet blir mer og mer komplisert, men med en viss grad av dialektisk ferdighet kan en vise at ikke bare de juridiske, men også sjølve de økonomiske forholda, utgjør ei overbygning’ på kjønns- og familieforhold. Vi skal ikke oppholde oss ved dette, men likevel i det minste peke på arveinstitusjonen.»

Filosofen vår har endelig hatt flaks nok til å forlate området for tomt frasemakeri,¹⁷ og nærme seg kjensgjerninger, bestemte kjensgjerninger som kan bli stadfesta og gjøre det mindre lett å «lure» folk når det gjelder kjerna i saka. La oss så se hvordan Marx-kritikeren vår viser at arveinstitusjonen er ei overbygning på kjønns- og familieforhold. «Det som blir overført gjennom arv,» påstår herr Mikhailovski, «er produkta fra den økonomiske produksjonen.» (Produkta fra den økonomiske produksjonen!! Hvor litterært! Hvor klangfullt! For et elegant språk!) «Og sjølve arveinstitusjonen er i en viss grad bestemt av den økonomiske konkurransen. Men for det første blir også ikke-materielle verdier overført gjennom arv — slik det kommer til uttrykk i omsorgen for å oppdra barn i sine fedres ånd.» Barneproduksjonen er altså en del av arveinstitusjonen! Det russiske borgerlige lovverket inneholder for eksempel en paragraf som sier at «foreldre skal arbeide for å oppøve moralen deres (dvs. barnas moral) og fremme regjeringas målsetting gjennom oppdragelsen i hjemmet.» Er det dette Filosofen vår kaller arveinstitusjonen? — «Og for det andre, og er det slik — sjøl om vi innskrenker oss bare til det økonomiske området — at hvis arveinstitusjonen er utenkelig uten produkta fra produksjonen som blir overført gjennom arv, så er den like utenkelig uten produkta fra ‘barneproduksjonen’, uten dem og uten den kompliserte og intense psykologien som direkte hefter ved dem.» (Legg merke til språket: En komplisert psykologi «hefter ved» produkta fra barneproduksjonen! Det er virkelig utsøkt!) Og slik blir arveinstitusjonen ei overbygning på familie- og kjønnsforhold, fordi arv er utenkelig uten barneproduksjon! Dette er virkelig en oppdagelse av Amerika! Fil nå har alle trudd at barneproduksjon like så lite kan forklare arveinstitusjonen som nødvendigheten av å ta til seg føde kan forklare eiendomsinstitusjonen. Til nå har alle trudd at når for eksempel jorda ikke kunne bli overført gjennom arv i den perioden da lenssystemet(12) blomstra i Russland (fordi den bare blei sett på som betinga eiendom), så måtte en søke forklaringa i særtrekka ved organiseringa av samfunnet på den tida. Herr Mikhailovski trur antakelig at forklaringa på dette helt enkelt er at psykologien som hefta ved produkta fra barneproduksjonen til lensherren på den tida særmerka seg ved ikke å være innvikla nok.

Skrap litt på «folkevennen» — kan en si med ei omskriving av det kjente ordtaket — og du vil finne en borger. For hvilken anna mening kan ligge i tankene til herr Mikhailovski om sammenhengen mellom arveinstitusjonen og barneoppdragelsen, barneproduksjonens psykologi og så videre, enn at arveinstitusjonen er like så evig, avgjørende og hellig som barneoppdragelsen? Rett nok prøvde herr Mikhailovski å holde et smutthull åpent ved å erklære at «arveinstitusjonen til en viss grad er bestemt av den økonomiske konkurransen.» Men det er ikke noe annet enn et forsøk på å unngå å gi et bestemt svar på spørsmålet, og attpåtil et forgjeves forsøk. Hvordan kan vi vurdere dette utsagnet når vi ikke får vite noe som helst om nøyaktig i hvilken «viss grad» arv avhenger av konkurransen, og når vi ikke får noen som helst forklaring på det som i virkeligheten gir opphav til denne sammenhengen mellom konkurranse og arveinstitusjonen? I virkeligheten forutsetter arveinstitusjonen privateiendom, og den oppstår først når varebyttet oppstår. Grunnlaget for det ligger i den allerede gryende spesialiseringa av det samfunnsmessige arbeidet, og avsetninga av produkta på markedet. Så lenge som for eksempel alle medlemmene av det primitive fellesskapet til de amerikanske indianerne produserte alle tingene de trengte i fellesskap, var privateiendom umulig. Men da arbeidsdelinga trengte inn i fellesskapet og medlemmene hver for seg begynte å ta del i produksjonen av et eller annet produkt og selge det på markedet, da fikk denne materielle isolasjonen til vareprodusentene uttrykk i institusjonen med privateiendom. Både privateiendom og arv er kategorier i en samfunnsorden der atskilte, små (monogame) familier alt er danna, og der varebyttet har begynt å utvikle seg. Eksemplet til herr Mikhailovski beviser det stikk motsatte av det han ønska å bevise.

Herr Mikhailovski gir enda ei henvisning til kjensgjerninger — og også den er et praktstykke på sitt vis! «Når det gjelder gensband,» sier han, og fortsetter å rette på materialismen, «bleikna de i historia til de siviliserte folka, delvis — det er sant — under strålene fra produksjonsformens innflytelse» (nok en utflukt, bare enda mer opplagt. Nøyaktig hvilken produksjonsform? En tom frase!), «men delvis fordi de blei oppløst i sin egen fortsettelse og generalisering — i nasjonale band.» Og slik blir nasjonale band en fortsettelse og ei generalisering av gensband! Herr Mikhailovski låner tydeligvis tankene sine om samfunnshistorie fra de eventyra som skolebarn lærer. Samfunnshistoria, heter det i denne skolevisdommen, er at først har vi familien, kjerna i alle samfunn¹⁸, så, får vi høre, vokste familien til å bli en stamme, og stammen vokste til å bli en stat. Når herr Mikhailovski med ei høytidelig mine gjentar dette barnslige vrøvlet, viser det bare — bortsett fra alt annet — at han ikke har noe som helst begrep om utviklingsforløpet av russisk historie en gang. Mens en kan snakke om gensband i det gamle Rus¹⁹, så kan det ikke herske noen tvil om at disse gensbanda ikke lenger fantes i middelalderen, Moskva-tsarenes epoke. Det vil si at staten slett ikke var bygd på genssammenslutninger, men lokale sammenslutninger: Godseierne og klostra samla bønder fra forskjellige områder, og de samfunna som blei danna slik var reint territoriale sammenslutninger. Men en kan neppe snakke om nasjonale band i ordets rette betydning på den tida: Staten var splitta i atskilte «land», noen ganger til og med fyrstedømmer, som beholdt sterke trekk av de tidligere autonomier, administrative særegenheter, av og til egne hærer (de lokale bojarene²⁰ gikk i krig i spissen for sine egne kompani, egne tollgrenser, og så videre. Bare den moderne perioden i russisk historie (omtrent fra det syttende hundreåret) er kjennetegna ved at slike områder, land og fyrstedømmer faktisk smelter sammen i en helhet. Denne sammensmeltinga, som herr Mikhailovski setter så høyt, blei ikke gjennomført på grunnlag av gensband, heller ikke ved fortsettelsen og generaliseringa av dem. Den skjedde på grunn av det økte varebyttet mellom områder, ved at varesirkulasjonen gradvis økte og ved at de små, lokale markedene blei samla i ett allrussisk marked. Siden lederne og herrene i denne prosessen var handelskapitalistene, var danninga av disse nasjonale banda ikke noe annet enn danninga av borgerlige band. Ved begge henvisningene herr Mikhailovski gir til kjensgjerninger, har han bare angrepet seg sjøl, og ikke gitt oss noe annet enn eksempel på borgerlig platthet. «Platthet» fordi han forklarte arveinstitusjonen ved barneproduksjon og dens psykologi, og nasjonalitet ved gensband. «Borgerlig» fordi han tok kategoriene og overbygningene til en historisk bestemt samfunnsformasjon (den som er grunnlagt på varebytte) for å være kategorier som er like allmenne og evige som barneoppdragelse og «direkte» kjønnsband.

Det som er svært karakteristisk her, er at straks den subjektive filosofen vår forsøkte å gå fra fraser til konkrete kjensgjerninger, så falt han i grøfta. Og han føler seg tydeligvis svært vel i denne stillinga som ikke er altfor reinslig. Han sitter der og pynter seg og kaster skitt rundt seg. For eksempel ønsker han å tilbakevise tesen om at historia er ei rekke klassekampepisoder, og så sier han, idet han med ei alvorlig mine erklærer at dette er «ytterliggående»: «Det internasjonale arbeiderforbundet²¹ som blei danna av Marx og organisert for å føre klassekamp, hindra ikke de franske og tyske arbeiderne i å skjære over strupen på og plyndre hverandre.» Det beviser at materialismen ikke har gjort opp «med den nasjonale forfengelighetens og det nasjonale hatets onde ånd», forsikrer han. En slik påstand avslører at kritikeren overhodet ikke har makta å forstå at det er de svært reelle interessene til handels- og industriborgerskapet som danner hovedgrunnlaget for dette hatet, og at det å snakke om nasjonalfølelse som en sjølstendig faktor er det samme som å tilsløre kjerna i saka. Vi har forresten alt sett hvilken djup oppfatning av nasjonalitet filosofen vår har. Herr Mikhailovski kan ikke snakke om Internasjonalen uten å være like hånlig som en Burenin.(13) «Marx var lederen for Det internasjonale arbeiderforbundet, som riktignok har falt sammen, men som det skal blåses nytt liv i.» Om den internasjonale solidaritetens nec plus ultra²² er å finne i et system av «rettferdig» varebytte, som kronikkforfatteren av innenlandssaker snakker vidt og breitt om med spissborgerlig platthet i nr. 2 av Russkoje Bogatstvo, og om en ikke forstår at varebytte, rettferdig eller urettferdig, alltid forutsetter og innbefatter borgerskapets styre, og at internasjonale sammenstøt ikke kan opphøre med mindre den økonomiske organiseringa som er grunnlagt på varebytte blir ødelagt, så er det sjølsagt forståelig at en bare har et hånlig glis til overs for Internasjonalen. Da kan en forstå at herr Mikhailovski ikke kan gripe den enkle sannheten at det ikke fins noen annen måte å kjempe mot nasjonalt hat på, enn ved å organisere og forene den undertrykte klassen til kamp mot undertrykkerklassen i hvert enkelt land, enn ved å forene slike nasjonale arbeiderorganisasjoner til én internasjonal arbeiderhær for å slåss mot den internasjonale kapitalen. Når det gjelder utsagnet om at Internasjonalen ikke forhindra at arbeiderne skar over strupen på hverandre, er det nok å minne herr Mikhailovski om Kommunen, som viste det organiserte proletariatets sanne holdning til de herskende, krigførende klassene.

Det som er særlig motbydelig i all denne polemiseringa fra herr Mikhailovski, er de metodene han nytter. Dersom han er misnøyd med taktikken til Internasjonalen, dersom han ikke deler de ideene som de europeiske arbeiderne organiserer seg i navnet til, så la ham i det minste kritisere dem likefram og åpent, og legge fram si oppfatning om hva som ville være en mer hensiktsmessig taktikk og riktigere synsmåter. Slik det er nå, blir det ikke satt fram noen bestemte og klare innvendinger. Alt vi får er meningsløse protester spredt rundt i et virvar av frasemakeri. Hva annet kan en kalle dette enn drittkasting, særlig når vi husker at forsvar av ideene og taktikken til Internasjonalen ikke er legalt tillatt i Russland? Herr Mikhailovski bruker også slike metoder når han argumenterer mot de russiske marxistene: Han tar seg ikke bryet med å formulere noen av tesene deres samvittighetsfullt og nøyaktig, for å gi dem direkte og bestemt kritikk. Han foretrekker å henge seg opp i brokker av marxistiske argument som han tilfeldigvis har hørt, og fordreie dem. Døm sjøl: «Marx var altfor intelligent og alt for lærd til å mene at det var han som hadde oppdaga tanken om samfunnsforeteelsenes historiske nødvendighet og lovmessighet … De nedre trinna» (på den marxistiske stigen)²³ «veit ikke dette» (at «tanken om historisk nødvendighet ikke er noe nytt, som Marx oppfant eller oppdaga, men en sannhet som for lengst er blitt slått fast»), «eller de har i det minste bare en vag ide om de hundreåra med intellektuelle anstrengelser og intellektuell innsats som er brukt for å slå fast denne sannheten.»

Sjølsagt kan slike utsagn saktens gjøre inntrykk på folk som hører om marxismen for første gang. Og når det gjelder dem, kan målet med kritikken lett bli nådd, nemlig å fordreie, håne og «beseire» (det ordet er brukt, blir det sagt, av bidragsyterne til Russkoje Bogatstvo om artikkelen til herr Mikhailovski). Alle som overhodet kjenner til Marx vil med en gang se hvor fullstendig falske og bedragerske slike metoder er. En kan være uenig med Marx, men en kan ikke nekte for at han formulerte de av syna sine som utgjør «noe nytt» i forhold til de tidligere sosialistene, med den største nøyaktighet. Dette noe nytt besto i at de tidligere sosialistene trudde at det var nok for å underbygge syna sine å vise at massene blei undertrykt under det rådende styret, å vise at et system der hvert menneske får det det sjøl hadde produsert var overlegent og å vise at dette idealsystemet var i samsvar med «menneskenaturen», med oppfatninga av et fornuftig og moralsk liv, og så videre. Marx fant det umulig å nøye seg med en slik sosialisme. Han innskrenka seg ikke til å skildre det systemet som fantes, til å vurdere det og fordømme det. Han ga ei vitenskapelig forklaring av det, og førte dette systemet, som er forskjellig i de ulike europeiske og ikke-europeiske landa, tilbake til et felles grunnlag, nemlig den kapitalistiske samfunnsformasjonen: Funksjons- og utviklingslovene for denne samfunnsformasjonen underkasta han en objektiv analyse (han viste at utbytting var nødvendig under det systemet). Nøyaktig på samme vis fant han det umulig å nøye seg med å hevde at bare det sosialistiske systemet er i samsvar med menneskenaturen, slik de store utopiske sosialistene, og de usle etterliknerne deres, de subjektive sosiologene, hevda. Ved den samme objektive analysen av det kapitalistiske systemet beviste han at det med nødvendighet må bli omdanna til det sosialistiske systemet. (Nøyaktig hvordan han beviste dette, og hvordan herr Mikhailovski protesterte mot det, er noe vi må komme tilbake til igjen.) Det er kilden til de henvisningene til nødvendighet som en så ofte treffer på hos marxister. Den, forvrengninga som herr Mikhailovski har ført inn i spørsmålet, er soleklar: Han har utelatt hele det faktiske innholdet i teorien, hele kjerna i den, og lagt fram saka som om hele teorien består av det ene ordet «nødvendighet» («en kan ikke vise til bare dette i kompliserte praktiske saker»), som om beviset for teorien er at det er dette den historiske nødvendigheten krever. Med andre ord, uten å si noe om innholdet i læra, greip han fatt i navnet på den, og begynte igjen å gjøre et stort nummer av det som «bare» var «den helt trivielle sirkelen», som han sjøl hadde gjort alt så hardt for å omdanne Marx’ lære til. Vi skal sjølsagt ikke prøve å følge opp klovneriet hans, for vi kjenner allerede godt nok til den slags. La ham bare gjøre rundkast til fornøyelse og tilfredsstillelse for herr Burenin (som med god grunn klappa herr Mikhailovski på skuldra i Novoje Vremja(14)) La ham, etter at han har vist Marx sin respekt, runde hjørnet og bjeffe: «Polemikken hans mot utopistene og idealistene er ensidig slik den er», dvs. uten at marxistene gjentar argumenta i den. Vi kan ikke kalle slike utfall annet enn bjeffing, for han legger ikke fram ei eneste faktisk, bestemt og bevisbar innvendig mot denne polemikken. Så uansett hvor villige vi kunne være til å diskutere emnet fordi vi ser denne polemikken som uhyre viktig for løsninga av russiske sosialistiske problem, så kan vi ganske enkelt ikke svare på bjeffinga. Vi kan bare trekke på skuldrene, og si:

«Mopsen må jammen være mektig, når den bjeffer mot elefanten!»(15)

Det neste herr Mikhailovski har å si om historisk nødvendighet er ikke uten interesse. For det avslører, sjøl om det bare er delvis, den virkelige ideologiske ballasten til «den velkjente sosiologen vår» (den tittelen som herr Mikhailovski, på lik linje med herr V.V., beæres med av de liberale medlemmene av det «kultiverte samfunnet» vårt). Han snakker om «konflikten mellom ideen om historisk nødvendighet og betydninga av individuell virksomhet: Samfunnsmessig aktive personer er på villspor når de ser på seg sjøl som aktive. I virkeligheten blir de ‘aktivisert’, de er ‘marionetter’²⁴ som blir manipulert fra det mystiske underjordiske av de lovene som er innebygd i den historiske nødvendigheten». Det, påstår han, er den konklusjonen en må trekke av denne ideen, som han derfor betegner som «ufruktbar» og «vag». Trulig veit ikke alle leserne hvor herr Mikhailovski har fått alt dette vaset om marionetter og liknende fra. Poenget er at dette er en av yndlingskjepphestene til den subjektive filosofen, nemlig ideen om konflikten mellom determinisme(16) og moral, mellom historisk nødvendighet og individets betydning. Han har fylt hauger av papir med emnet, og har uttalt uendelig mye sentimentalt, spissborgerlig tøv for å løse denne konflikten i favør av moralen og individets rolle. I virkeligheten er det slett ingen konflikt her. Den er blitt oppfunnet av herr Mikhailovski, som frykta (ikke uten grunn) at determinismen ville rive grunnen vekk under den spissborgerlige moralen som han elsker så høyt. Denne ideen om determinisme, som postulerer²⁵ at menneskelige handlinger er nødvendige, og forkaster det meningsløse eventyret om fri vilje, ødelegger på ingen måte fornuften eller bevisstheten til mennesket, eller ei vurdering av dets handlinger. Snarere motsatt, bare det deterministiske synet gjør det mulig med ei streng og riktig vurdering, istedenfor å tilskrive alt en måtte ønske den frie vilje. På samme vis undergraver ideen om historisk nødvendighet på ingen måte individets rolle i historia: All historie består av individers handlinger, og individene er uten tvil aktive personer. Det virkelige spørsmålet som oppstår når en skal vurdere den samfunnsmessige virksomheten til et individ, er: Hvilke vilkår sikrer at det lykkes med virksomheten sin, hvilken garanti fins for at denne virksomheten ikke kommer til å forbli ei isolert handling som går tapt i et vell av motsatte handlinger? Også dette er et spørsmål som sosialdemokrater og de andre russiske sosialistene svarer ulikt på: Hvordan må handlinger som sikter mot å frambringe det sosialistiske systemet trekke til seg massene for å bære skikkelige frukter? Det er opplagt at svaret på dette spørsmålet avhenger direkte og umiddelbart av hvordan en forstår oppstillinga av samfunnskreftene i Russland og klassekampen som utgjør innholdet i den russiske virkeligheten. Også her går herr Mikhailovski bare rundt spørsmålet, uten engang å forsøke å formulere det nøyaktig og gi et svar. Som vi veit bygger det sosialdemokratiske svaret på spørsmålet på det synet at det russiske økonomiske systemet utgjør et borgerlig samfunn, som det bare kan være en veg ut av, den vegen som nødvendigvis følger av sjølve naturen til det borgerlige samfunnet, nemlig proletariatets klassekamp mot borgerskapet. Det er opplagt at kritikk som er alvorlig enten må bli retta mot synet at samfunnet vårt er et borgerlig system, eller mot oppfatninga av dette systemets natur og utviklingslovene for det. Men herr Mikhailovski drømmer ikke engang om å drøfte alvorlige spørsmål. Han foretrekker å bringe problema ut av verden ved innholdsløst frasemakeri om at nødvendighet er en altfor allmenn kategori, og så videre. Men alle kategorier vil være alt for allmenne, herr Mikhailovski, og De behandler dem som egg De tar innmaten ut av, og så begynner å leike med skallet! Det ytre skallet, som skjuler dagens virkelig alvorlige og brennende spørsmål, er herr Mikhailovskis favorittområde og understreker særlig stolt for eksempel poenget om at «den økonomiske materialismen overser eller kaster et feilaktig lys over spørsmålet om helter og massen.» Jeg ber dere merke dere spørsmålet om hvilke stridende klasser som utgjør den russiske virkeligheten av i dag og av hva grunnlaget for den er, trulig er alt for allment for herr Mikhailovski, og han unngår det. På den andre sida er spørsmålet om forholda mellom helten og massen — enten det er en arbeider-, bonde-, fabrikkeier- eller godseiermasse, et spørsmål som interesserer ham enormt. Disse spørsmåla er kanskje «interessante», men å irettesette materialistene for at de vier alle kreftene sine til å løse problem som direkte gjelder frigjøringa av den arbeidende klassen, betyr at en er en beundrer av spissborgerlige vitenskap, og ikke noe mer. Idet han avslutter «kritikken» (?) sin av materialismen, gjør herr Mikhailovski enda et forsøk på å forvrenge kjensgjerningene og foretar enda et kunstgrep. Etter at han har uttrykt tvil om Engels hadde rett i si oppfatning at Kapitalen blei tidd i hjel av de offisielle økonomene²⁶ (en tvil han rettferdiggjør med den pussige grunnen at det fins utallige universitet i Tyskland!), sier herr Mikhailovski: «Marx hadde ikke denne særskilte leserkretsen» (arbeiderne) «for øye, men venta seg noe av vitenskapsmennene også.» Dette er fullstendig usant, Marx forsto svært godt hvor lite upartiskhet og vitenskapelig kritikk man kunne vente seg fra de borgerlige vitenskapsmennene, og i etterordet til den andre utgava av Kapitalen uttrykte han seg svært bestemt om dette. Der sier han: «Den forståelsen som Das Kapital raskt fikk i vide kretser av den tyske arbeiderklassen er den beste belønninga for arbeidet mitt. I en brosjyre som blei gitt ut under den fransk-tyske krigen(17), framstilte herr Mayer, …som står for et borgerlig synspunkt i økonomiske saker, treffende tanken om at den store sansen for teori (der grosse theoretische Sinn), som en brukte å se på som en arvelig tysk egenskap, nesten var fullstendig forsvunnet blant de såkalte utdanna klassene i Tyskland. Derimot fikk den ei ny oppblomstring i den tyske arbeiderklassen.»

Kunstgrepet gjelder igjen materialismen, og er helt i stil med det første eksemplet: «Teorien (til

materialismen) har aldri blitt underbygd og stadfesta vitenskapelig.» Dette er tesen. Beviset: «Enkeltstående gode sider med historisk innhold i verkene til Engels, Kautsky og også noen andre (som i det høyt verdsatte verket til Blos) kunne godt greie seg uten merkelappen økonomisk materialisme, siden (merk dette «siden»’et) de «i virkeligheten» (sic!) «tar hele samfunnslivet med i betraktning, sjøl om den økonomiske strengen er framherskende i akkorden» og konklusjonen: «Økonomisk materialisme har ikke kunnet hevde seg i vitenskapen.»

Et velkjent knep! For å bevise at teorien mangler grunnlag, forvrenger herr Mikhailovski den først ved å tillegge den den meningsløse hensikten at den ikke vil ta samfunnslivet som helhet i betraktning, mens akkurat det motsatte er tilfellet: Materialistene (marxistene) var de første sosialistene som hevda at det var nødvendig å reise spørsmålet om behovet for å analysere alle sidene ved samfunnslivet og ikke bare den økonomiske sida.²⁷

Så erklærer han at «i virkeligheten» har materialistene «faktisk» forklart hele samfunnslivet gjennom økonomien (ei kjensgjerning som tydeligvis tar knekken på forfatteren) — og til slutt trekker han den konklusjonen at materialismen «ikke har kunnet hevde seg». Men kunstgrepa Deres, herr Mikhailovski, har hevda seg på strålende vis!

Dette er alt herr Mikhailovski setter fram for å «tilbakevise» materialismen. Jeg gjentar at det ikke fins noen kritikk her, det fins ikke noe annet enn tomt og fordringsfullt snikksnakk. Om vi skulle spørre en eller annen hvilke innvendinger herr Mikhailovski har reist mot synet om at produksjonsforholda danner grunnlaget for alle andre forhold, hvordan han har tilbakevist begrepet om samfunnsformasjonen og om den naturhistoriske utviklinga av disse formasjonene som blei utarbeidd av Marx ved at han nytta den materialistiske metoden, hvordan han har bevist det feilaktige i de materialistiske forklaringene av de forskjellige historiske problema som for eksempel de forfatterne han nevner har gitt — så ville svaret måtte bli at herr Mikhailovski ikke har reist noen innvendinger, ikke har satt fram noen motbevis, ikke pekt på noen falske slutninger. Han har bare gått krokveger for å prøve å dekke over det som er kjerna i saka med fraser og i forbifarta funnet på forskjellige usle utflukter.

Vi kan neppe vente oss noe seriøst av en slik kritiker, når han i nr. 2 av Russkoje Bogatstvo fortsetter å tilbakevise marxismen. Den eneste forskjellen er at han har brukt opp oppfinnsomheten sin når det gjelder kunstgrep, og begynner å nytte andre folks kunstgrep.

Han starter opp med å holde fast på «kompleksiteten» i samfunnslivet: Jammen, sier han, sjøl galvanisme²⁸ har sammenheng med den økonomiske materialismen, fordi eksperimenta til Galvani «gjorde inntrykk» på Hegel også!

Vidunderlig vidd! En kunne like lett finne en sammenheng mellom herr Mikhailovski og keiseren av Kina! Hva følger det av dette, bortsett fra at det fins folk som finner tilfredsstillelse i å prate tull?!

«Kjerna i den historiske prosessen,» fortsetter herr Mikhailovski, «som er vanskelig å gripe i alminnelighet, har også unnsluppet den økonomisk-materialistiske læra, sjøl om denne ser ut til å hvile på to søyler: Oppdagelsen av den altbestemmende betydninga av produksjons- og bytteformene, og den dialektiske prosessens uomtvistelighet.»

Og følgelig bygger materialistene læra si på «det uomtvistelige» ved den dialektiske prosessens «uomtvistelighet»! De bygger med andre ord de sosiologiske teoriene sine på hegelianske triader.(20) Her har vi den vanlige metoden med å anklage marxismen for hegeliansk dialektikk, en anklage en skulle tru var blitt slitt ut av de borgerlige kritikerne av Marx. Fordi disse herrene var ute av stand til å sette fram noe grunnleggende argument mot læra, festa de seg ved uttrykksmåten til Marx og angreip opphavet til teorien.

De trudde nemlig de undergravde kjerna i den med dette. Og herr Mikhailovski kvir seg ikke for å ty til slike metoder. Han bruker et kapittel fra Anti-Dühring ²⁹av Engels som et påskudd. Idet Engels svarer Dühring, som hadde angrepet dialektikken til Marx, sier Engels at Marx aldri drømte om å «bevise» noe ved hjelp av hegelianske triader, at Marx bare studerte og undersøkte den virkelige prosessen, og at det eneste kriteriet på teori som han godtok, var at teorien samsvarte med virkeligheten. Men om det av og til hendte at en eller annen særegen samfunnsforeteelse passa inn i det hegelianske skjemaet, det vil si tese — negasjon — negasjon av negasjonen, så er det ikke noe overraskende i det, for det er slett ikke noe sjeldent i naturen. Og Engels fortsatte med å gjengi eksempler fra naturhistoria (utviklinga av et frø) og fra det samfunnsmessige området — som for eksempel at først fantes det urkommunisme, så privateiendom, og så kapitalistisk sosialisering av arbeidet, eller: først fantes det primitiv materialisme, så idealisme og så vitenskapelig materialisme, og så videre. Det er klart for alle at tyngdepunktet i argumenta til Engels ligger i at materialistene må framstille den virkelige historiske prosessen riktig og nøyaktig, og at det å stadig framheve dialektikken, utvalget av eksempler for å bevise at triaden er riktig, ikke er noe annet enn ei levning fra hegelianismen, som den vitenskapelige sosialismen har vokst fram av, ei levning fra måten den uttrykte seg på. Og når det nå engang er blitt erklært kategorisk at det er meningsløst å «bevise» noe ved triader, og at ingen engang har tenkt på å gjøre det, hvilken betydning kan så eksempler på «dialektiske» prosesser ha? Er det ikke innlysende at dette bare viser til læras opphav, og ikke noe mer? Herr Mikhailovski ser det sjøl, når han sier at teorien ikke burde bli klandra for opphavet sitt. Men for å oppdage noe mer enn opphavet til teorien i argumenta til Engels, burde en opplagt ha kommet med bevis for at materialistene har løst i hvert fall ett historisk problem ved hjelp av triader, og ikke på grunnlag av de kjensgjerningene som vedrører saka. Har herr Mikhailovski gjort forsøk på å bevise dette? Ikke i det hele tatt. Tvert om, han var sjøl tvunget til å vedgå at «Marx fylte det tomme dialektiske skjemaet så fullt med saklig innhold, at det kan bli fjerna fra dette innholdet liksom et lokk fra ei gryte uten at det endrer noe.» (Når det gjelder det unntaket herr Mikhailovski gjør her, om framtida, skal vi snart ta for oss det.) Om det er slik, hvorfor lager herr Mikhailovski så mye oppstyr om dette lokket som ikke endrer noe? Hvorfor sier han at materialistene «bygger» teorien sin på den dialektiske prosessens uomtvistelighet? Hvorfor erklærer han at han kjemper mot en av «søylene» til den vitenskapelige sosialismen når han kjemper mot dette lokket, noe som er ei direkte løgn?

Jeg kommer sjølsagt ikke til å undersøke hvordan herr Mikhailovski analyserer eksemplene på triader, for dette har som sagt ingen som helst sammenheng hverken med vitenskapelig sosialisme eller med russisk marxisme. Men det fins ett interessant spørsmål: Hvilke grunner hadde herr Mikhailovski til å forvrenge marxistenes holdning til dialektikken på en slik måte? To grunner. For det første hørte herr Mikhailovski klokkene ringe, som ordtaket sier, men hvor lyden kom fra kunne han ikke si. For det andre foretok herr Mikhailovski (eller snarere lånte fra herr Dühring) enda en utflukt.

Ad 1. Når herr Mikhailovski leser marxistisk litteratur, støter han hele tida på henvisninger til den «dialektiske metoden» i samfunnsvitenskapen, til «dialektisk tenkning», også på området for samfunnsproblem (som er det eneste det dreier seg om), og så videre. I sitt hjertes enfold (det ville være bra om det bare var enfold) tok han det for gitt at denne metoden består i å løse alle sosiologiske problem i samsvar med lovene for den hegelianske triaden. Dersom han bare hadde vært litt mer oppmerksom overfor den saka det dreier seg om, kunne han ikke ha unngått å bli overbevist om hvor meningsløs denne forestillinga er. Det som Marx og Engels kalte den dialektiske metoden — motsatt den metafysiske — er ikke noe annet enn den vitenskapelige metoden i sosiologien. Den består i at en ser på samfunnet som en levende organisme, som hele tida er i utvikling (og ikke som noe mekanisk sammenkjeda, som av den grunn tillater alle slags vilkårlige sammensetninger av atskilte sammfunnselement). Studiet av denne organismen krever en objektiv analyse av produksjonsforholda, som er grunnlaget for den gitte samfunnsformasjonen, og en undersøkelse av funksjons- og utviklingslovene for den. Nedafor skal vi prøve å illustrere forholdet mellom den dialektiske og den metafysiske metoden (som den subjektive metoden i sosiologien utvilsomt hører inn under) med herr Mikhailovskis egne argument. Her og nå skal vi bare gjøre oppmerksom på at alle som leser definisjonen og framstillinga av den dialektiske metoden som Engels gir (i polemikken mot Dühring: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap) eller Marx (forskjellige merknader i Kapitalen, i etterordet til den andre utgava, og i Filosofiens elendighet)³⁰, vil se at de hegelianske triadene ikke blir nevnt engang, og at det hele dreier seg om å se samfunnsutviklinga som den naturhistoriske utviklingsprosessen av samfunnsøkonomiske formasjoner. Som stadfesting av dette skal jeg sitere i sin helhet den framstillinga av den dialektiske metoden som blir gitt i Vestnik Jevropi, nr. 5 1872 (i artikkelen «Standpunktet i Karl Marx’ Kritikk av den politiske økonomien»)(21), som Marx gjengir i etterordet til den andre utgava av Kapitalen. Marx sier at den metoden han brukte i Kapitalen er blitt dårlig forstått, «Tyske anmeldelser hyler sjølsagt opp om ‘hegeliansk sofistikk’.» Og for å illustrere metoden sin klarere, siterer Marx den framstillinga av den som blir gitt i den nevnte artikkelen. Det eneste som er viktig for Marx, blir det framholdt her, er å finne den lova som styrer de foreteelsene han undersøker, og det som er særskilt viktig for ham, er lova for forandringer, utviklinga av disse foreteelsene, hvordan de går fra ei form over til ei anna, fra en type samfunnsforhold til en annen. Følgelig er Marx bare opptatt av én ting: Å vise ved streng vitenskapelig undersøkelse nødvendigheten av den bestemte ordenen av samfunnsforhold, og å stille opp så fullstendig som mulig de kjensgjerningene som tjener som det grunnleggende utgangspunktet for ham. For dette formålet er det helt tilstrekkelig for han, mens han beviser nødvendigheten av den nåværende ordninga av ting, samtidig beviser nødvendigheten av en annen orden som uunngåelig må vokse fram av den tidligere, uansett om menneskene trur på det eller ikke, uansett om de er seg det bevisst eller ikke. Marx tar for seg den samfunnsmessige bevegelsen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av menneskelig vilje, bevissthet og hensikter, men som tvert om bestemmer vilja, bevisstheten og hensiktene til menneskene. (Dette som underretning til de subjektivistiske herrene som skiller samfunnsutviklinga fra den naturhistoriske utviklinga bare fordi mennesket setter seg bevisste «mål» og blir leda av bestemte idealer.) Når det bevisste element spiller ei så underordna rolle i sivilisasjonens historie, er det sjølinnlysende at en kritikk av sivilisasjonen aller minst kan ta noen form for, eller noe resultat av bevisstheten som grunnlaget sitt. Det vil si at det ikke er tanken, men bare de ytre, objektive foreteelsene som kan tjene som utgangspunkt for kritikken. Kritikken må bestå i å sammenlikne og stille den bestemte kjensgjerning opp mot ei anna kjensgjerning og ikke mot tanken. Det viktige er at begge kjensgjerningene blir undersøkt så nøye som mulig, og at de i forhold ti! hverandre virkelig utgjør forskjellige moment i utviklinga. Men viktigst av alt er at det blir foretatt en like nøyaktig undersøkelse av hete rekka av kjente tilstander, rekkefølgen deres og forholdet mellom de ulike utviklingstrinna. Marx forkaster sjølve tanken om at lovene for det økonomiske livet er de samme for fortida og nåtida. Tvert om, hver historisk epoke har sine egne lover. Det økonomiske livet utgjør en foreteelse som kan sammenliknes med utviklingshistoria i andre deler av biologien. Tidligere økonomer misforsto de økonomiske lovenes natur da de sammenlikna dem med lovene i fysikken og kjemien. En grundigere analyse viser at samfunnsorganismer skiller seg fra hverandre like grunnleggende som planter og dyr. Idet Marx satte seg som oppgave å undersøke den kapitalistiske økonomiske organismen ut fra dette synspunktet, formulerte han dermed på strengt vitenskapelig vis det målet som all nøyaktig undersøkelse av det økonomiske livet må ha. Den vitenskapelige verdien av en slik undersøkelse ligger i å oppdage de spesielle (historiske) lovene som regulerer en gitt samfunnsorganismes oppkomst, eksistens, utvikling og død, og erstatninga av den med en annen og høyere organisme.

Slik er den framstillinga av den dialektiske metoden som Marx fiska fram fra mengden av tidsskrifts- og aviskommentarer til Kapitalen, og som han oversatte til tysk fordi denne framstillinga av metoden er fullstendig riktig, som han sjøl sier. Spørsmålet reiser seg, blir det sagt så mye som et eneste ord her om triader, trikotomier³¹, den dialektiske prosessens uomtvistelighet og liknende tøv som herr Mikhailovski kjemper så ridderlig mot. Etter denne framstillinga sier Marx rett ut at metoden hans er den «rake motsetninga til Hegels metode. Ifølge Hegel er det utviklinga av ideen, i samsvar med de dialektiske tovene til triaden, som bestemmer utviklinga av den virkelige verden. Og det er sjølsagt bare i det tilfellet en kan snakke om hvor viktige triadene er, om det uomtvistelige i den dialektiske prosessen. «For meg derimot,» sier Marx, «er det ideelle ikke noe annet enn gjenspeilinga av det materielle.» Og slik dreier hele saka seg om «en bekreftende gjenkjennelse av tingenes tilstand og av den uungåelige utviklinga av den.» Triadene får ingen annen rolle enn den som lokket og skallet spiller. «Jeg har kokettert med de uttrykksmåtene som er særegne for Hegel,» sier Marx i dette samme etterordet, og den rolla kan bare spissborgere være interessert i. Hvordan skal en da, kan vi spørre, vurdere en mann som tok fatt på å kritisere en av «søylene» til den vitenskapelige materialismen, dvs. dialektikken, og begynte å snakke om alle slags ting, til og med om frosker og Napoleon, men ikke om hva dialektikk er, om det materialistiske begrepet om samfunnsøkonomiske formasjoner som særskilte samfunnsorganismer er riktig, om metodene for objektiv analyse av disse formasjonene er riktige, om samfunnsmessige ideer virkelig ikke bestemmer samfunnsutviklinga, men sjøl blir bestemt av den, og så videre? Kan en anta at det bare dreier seg om manglende forståelse i dette tilfellet?

Ad 2. Etter denne «kritikken» av dialektikken, tillegger herr Mikhailovski Marx disse bevismetodene «ved hjelp av» hegelianske triader og kjemper dem sjølsagt seierrikt ned. «Når det gjelder framtida», sier han, «er de iboende lovene i samfunnet bare bygd på dialektikk.» (Dette er unntaket det blei vist til ovafor.) Argumenta til Marx om at ekspropriatørene uunngåelig kommer til å bli ekspropriert i kraft av utviklingslovene for kapitalismen, er «reint dialektiske». «Idealet» til Marx om felles eie av jord og kapital «i den forstand at det er uunngåelig og ubestridelig, hviler utelukkende på det siste leddet i den hegelianske treledda kjeden.»

Dette argumentet er tatt fra Dühring i sin helhet, som legger det fram i si «Kritische Geschichte der Nationalokonomie und des Sozialismus (3.Aufl., 1879, s. 486—87)³². Men herr Mikhailovski sier ikke et ord om During. Eller har han kanskje sjølstendig kommet fram til denne måten å forfalske Marx på?

Engels ga Dühring et utmerka svar, og fordi det også gjengir kritikken fra Dühring, skal vi begrense oss til Engels’ svar.³³ Leseren vil se at det kan bli anvendt fullt ut på herr Mikhailovski.

«’Denne historiske skissa’ (av opphavet til den såkalte opprinnelige kapitalakkumulasjonen i England) er relativt sett den beste delen av boka til Marx,» sier Dühring.«

’Og den ville vært enda bedre om den ikke hadde støtta seg på den dialektiske krykka for å hjelpe den lærde krykka, I mangel av noe bedre og klarere må i virkeligheten den hegelianske negasjonen av negasjonen her tjene som jordmor for å forløse framtida fra fortidas skjød. Den første negasjonen er avskaffinga av ‘individuell eiendom’, som er blitt foretatt på det viset som blir antyda ovafor siden det sekstende hundreåret. Den vil bli etterfulgt av en negasjon til som har karakter av en negasjon av negasjonen, og følgelig ei gjenoppretting av ‘individuell eiendom’, men i ei høyere form, bygd på felles eie av jorda og arbeidsmidlene. Herr Marx kaller denne nye ‘individuelle eiendommen’ også for ‘samfunnsmessig eiendom’, og her trer den hegelianske høyere enheten fram, der motsigelsen skal være oppheva’» (aufgehoben — en særegen hegeliansk betegnelse), «’det vil ifølge det hegelianske ordspillet si både overvunnet og bevart…

Ifølge dette er faktisk eksproprieringa av ekspropriatørene så å si det automatiske resultatet av den historiske virkeligheten i dens ytre materielle forhold. Det vil være vanskelig å overbevise et fornuftig menneske om nødvendigheten av felles eiendomsrett av jord og kapital på grunnlag av tru på et slikt hegeliansk ordspill som negasjonen av negasjonen. Men de tåkete bastardbegrepa til Marx vil ikke virke merkelige for den som skjønner hva slags tøv som kan bli kokt i hop med hegeliansk dialektikk som det vitenskapelige grunnlaget, eller snarere hva slags tøv som nødvendigvis må springe ut av den. Av hensyn til de leserne som ikke er kjent med disse kunstgrepa, må jeg gjøre uttrykkelig oppmerksom på at den første negasjonen til Hegel er katekismebegrepet syndefallet, og den andre en høyere enhet som fører til forløsning. Kjensgjerningenes logikk kan neppe bli bygd på denne meningsløse analogien³⁴ som er lånt fra det religiøse området… Herr Marx holder seg trøstig i denne tåkeverdenen, der eiendommen hans på samme tid både er individuell og samfunnsmessig, og overlater til tilhengerne sine å løse denne djupe dialektiske gåta sjøl.’ Så langt herr Dühring.

Slik,» slutter Engels av dette, «kan ikke Marx bevise nødvendigheten av den sosiale revolusjonen, av felleseie av jorda og produksjonsmidlene som er skapt av arbeid, på noe annet vis enn ved å nytte den hegelianske negasjonen av negasjonen. Og fordi han bygger den sosialistiske teorien sin på disse meningsløse analogiene som er lånt fra religionen, kommer han til det resultatet at i det framtidige samfunnet kommer en eiendom som på samme tid både er individuell og samfunnsmessig til å være framherskende, som den hegelianske høyere enheten av den oppheva motsigelsen.³⁵ Men la negasjonen av negasjonen ligge for øyeblikket, og la oss kikke på den ‘eiendommen’ som ’på samme tid både er individuell og samfunnsmessig’. Herr Dühring kaller dette en ’tåkeheim’, og pussig nok har han virkelig rett på dette punktet. Men uheldigvis er det ikke Marx, men nok engang herr Dühring som er i denne ‘tåkeheimen’… Han kan rette på Marx etter Hegel, ved å pådytte ham en høyere enhet av eiendom som det ikke fins et ord om hos Marx.

Marx sier: ‘Det er negasjonen av negasjonen. Dette gjenoppretter ikke privateiendommen for produsenten, men gir ham individuell eiendom bygd på landevinningene fra den kapitalistiske epoken, dvs. kooperasjon og felles eie av jorda og produksjonsmidlene. Omdanninga av spredt privateiendom — som oppstår av individuelt arbeid — til kapitalistisk privateiendom, er sjølsagt en prosess som uten sammenlikning er mye langvarigere, voldsommere og vanskeligere enn omdanninga av kapitalistisk privateiendom — som praktisk talt alt er basert på samfunnsmessig produksjon — til samfunnsmessig eiendom.’ Det er alt. Den tilstanden som eksproprieringa av ekspropriatørene fører til, blir derfor kalt gjenopprettinga av individuell eiendom, men på grunnlag av samfunnseie av jorda og produksjonsmidlene som er skapt av arbeidet sjøl. For alle som forstår tysk (og russisk, herr Mikhailovski — oversettelsen er nemlig helt riktig) betyr dette at samfunnseie gjelder jorda og de andre produksjonsmidlene, mens individuelt eie gjelder produkta, det vil si forbruksartiklene. Og for å gjøre saka forståelig sjøl for unger på seks år, viser Marx på side 56» (russ. utg. s. 30) «at han tenker seg ‘et fellesskap av frie individer som arbeider med felles produksjonsmidler, der arbeidskrafta ti! alle de forskjellige individa bevisst blir brukt som fellesskapets forente arbeidskraft,’ det vil si et samfunn organisert på et sosialistisk grunnlag. Og han fortsetter: ‘Fellesskapets totalprodukt er et samfunnsmessig produkt. En del tjener som nye produksjonsmidler, og forblir samfunnsmessig. ’ Men en annen del blir forbrukt av medlemmene som eksistensmidler. ’Følgelig er det nødvendig å fordele denne delen mellom dem.’ Og det er sikkert klart nok sjøl for herr Dühring…

Eiendommen som på samme tid både er individuell og samfunnsmessig, denne forvirrende bastarden, dette tøvet som nødvendigvis springer ut av den hegelianske dialektikken, denne tåkeheimen, denne djupe dialektiske gåta som Marx overlater til tilhengerne sine å løse sjøl — er nok en gang fri diktning og fantasi fra herr Dührings side…

Men hvilken rolle,» fortsetter Engels, «spiller negasjonen av negasjonen hos Marx? På side 791 og de følgende sidene» (russ.utg. s. 648 ff.) «legger han fram de endelige slutningene som han trekker av de 50 foregående» (russ. utg, 35) «sidene av den økonomiske og historiske undersøkelsen av den såkalte opprinnelige kapitalakkumulasjonen. Før den kapitalistiske epoken fantes det småindustri som var bygd på at arbeideren sjøl eide produksjonsmidlene sine, i hvert fall i England. Der besto denne såkalte opprinnelige kapitalakkumulasjonen i at disse direkte produsentene blei ekspropriert, det vil si i oppløsninga av privateiendommen som bygde på arbeidet til eieren.

Dette blei mulig fordi småindustrien, som det blei vist til ovafor, bare er forenlig med snevre og primitive grenser for produksjonen og samfunnet og på et visst stadium frambringer de materielle kreftene som fører til at den sjøl blir utsletta. Denne utslettinga, omdanninga av de individuelle og spredte produksjonsmidlene til samfunnsmessig samla produksjonsmidler, utgjør forhistoria til kapitalen. Straks arbeiderne blir forvandla til proletarer og arbeidsmidlene deres til kapital, straks den kapitalistiske produksjonsmåten står på egne bein, tar den videre sosialiseringa av arbeidet og den videre omdanninga av jorda og andre produksjonsmidler,» (til kapital) «og derfor den videre eksproprieringa av privateiere, ei ny form. ’Det som nå skal bli ekspropriert, er ikke lenger arbeideren som arbeider for seg sjøl, men kapitalisten som utbytter mange arbeidere. Denne eksproprieringa skjer gjennom virkninga av de indre lovene i sjølve den kapitalistiske produksjonen, gjennom konsentrasjonen av kapital. En kapitalist slår alltid i hjel mange andre. Hand i hand med denne konsentrasjonen, eller de få kapitalistenes ekspropriasjon av de mange, utvikler det seg i stadig økende omfang ei kooperativ form for arbeidsprosessen, en bevisst teknisk bruk av vitenskapen, ei systematisk dyrking av jorda, ei omdanning av arbeidsredskapene til arbeidsredskaper som bare kan brukes i fellesskap og ei økonomisering av alle produksjonsmidlene ved at de blir nytta som produksjonsmidler for det forente samfunnsmessige arbeidet. Samtidig som tallet på kapitalmagnater, som raner til seg og monopoliserer alle fordelene ved denne omdanningsprosessen, stadig blir mindre, vokser elendigheten, undertrykkinga, slaveriet, fornedringa, utbyttinga. Men med dette vokser også opprøret i arbeiderklassen, en klasse som hele tida øker i antall og som blir disiplinert, samla og organisert gjennom sjølve mekanismen for den kapitalistiske produksjonsprosessen. Kapitalen blir til en hemsko på den produksjonsmåten som har sprunget ut og blomstra sammen med den og under den. Konsentrasjonen av produksjonsmidlene og utviklinga av arbeidets samfunnsmessige karakter når til slutt et punkt der de blir uforenlige med det kapitalistiske skallet sitt. Dette skallet blir sprengt, Timen slår for den kapitalistiske privateiendommen. Ekspropriatørene blir ekspropriert.’

Og nå spør jeg leseren: Hvor er de dialektiske krusedullene og flokene og begrepsarabeskene³⁶? Hvor er de sammenblanda og feilaktige tankene som sier at til sjuende og sist er alt ett og det samme? Hvor er de dialektiske miraklene for de trufaste tilhengerne hans? Hvor er det mystiske dialektiske sludderet og labyrintene som samsvarer med den hegelianske logoslæra(22) som Marx ifølge herr Dühring ikke kan klare seg uten for å få til framstillinga si? Marx har rett og slett påvist historisk, og fastslår her i sammenfatta form, at akkurat som småindustrien tidligere gjennom sin egen utvikling nødvendigvis skapte vilkåra for at den sjøl blei utsletta — så har den kapitalistiske produksjonsmåten nå på samme vis skapt de materielle vilkåra som den må gå til grunne under. Denne prosessen er en historisk prosess, og om det samtidig er en dialektisk prosess, så er ikke dette Marx’ feil, uansett hvor irriterende det må være for herr Dühring.

Det er først nå, etter at Marx har fullført beviset sitt på grunnlag av historiske og økonomiske kjensgjerninger at han fortsetter: ‘Den kapitalistiske tilegningsmåten, resultatet av den kapitalistiske produksjonsmåten, frambringer kapitalistisk privateiendom. Dette er den første negasjonen av individuell privateiendom, slik den er grunnlagt på eierens arbeid. Men den kapitalistiske produksjonen skaper sin egen negasjon med en naturlovs ubønnhørlighet. Det er negasjonen av negasjonen’ — og så videre (som gjengitt ovafor).

Følgelig har ikke Marx til hensikt å bevise at prosessen var historisk nødvendig ved å kalle den negasjonen av negasjonen. Tvert om: Først etter at han har bevist historisk at i virkeligheten har prosessen alt delvis funnet sted og delvis må finne sted i framtida, karakteriserer han den i tillegg som en prosess som utvikler seg i samsvar med en bestemt dialektisk lov. Det er alt. Det er derfor nok en gang ei rein forvrengning av kjensgjerningene fra herr Dührings side når han erklærer at negasjonen av negasjonen her må tjene som jordmor for å forløse framtida fra fortidas skjød, eller at Marx ønsker at noen skal bli overbevist om nødvendigheten av felleseie av jord og kapital … på grunnlag av tru på negasjonen av negasjonen.» (s. 125)

Som leseren ser, rammer Engels’ ypperlige oppgjør med Dühring i fullt monn herr Mikhailovski, som også hevder at framtida hos Marx bare ligger i det siste leddet av den hegelianske kjeden, og at overbevisninga om at den er uunngåelig bare kan være bygd på tru.³⁷

Hele forskjellen mellom Dühring og herr Mikhailovski innskrenker seg til følgende to små punkter: For det første fant Dühring, trass i at han ikke kunne snakke om Marx uten at fråden sto om munnen på ham, det nødvendig å nevne i den neste delen av si Historieboka at Marx kategorisk avviste anklagen om hegelianisme i etterordet.³⁸ Herr Mikhailovski har derimot ikke noe å si om de helt bestemte og klare erklæringene fra Marx (gjengitt ovafor) om hvordan han oppfatter den dialektiske metoden.

For det andre er det også særegent for herr Mikhailovski at han konsentrerer hele oppmerksomheten sin om bruken av verbets tider. Hvorfor bruker Marx nåtid når han snakker om framtida? — spør filosofen vår med ei triumferende mine. Svaret på dette vil De finne i en hvilken som helst grammatikk, ærede herr kritiker: De vil se at nåtid blir brukt istedenfor framtid når framtida blir sett som uunngåelig og utvilsom. Men hvorfor det, hvorfor er den utvilsom? — spør herr Mikhailovski utålmodig, for å gi uttrykk for en opphisselse som er så sterk at den til og med kan rettferdiggjøre ei forvrengning. Men også på dette punktet har Marx gitt et helt bestemt svar. En kan vurdere det som utilstrekkelig eller galt, men i så tilfelle må en vise nøyaktig på hvilken måte og nøyaktig hvorfor det er galt, og ikke prate tull om hegelianisme.

Det var en gang da herr Mikhailovski ikke bare sjøl visste hva dette svaret var, men lærte andre om det. Herr Sjukovski, skreiv han i 1877, hadde gode grunner for å mene at oppfatninga til Marx om framtida var ei gjetning, men han «hadde ikke moralsk rett» til å hoppe over spørsmålet om arbeidets omdanning til samfunnsmessig arbeid, «som Marx tillegger enorm betydning.» Ja, sjølsagt! Sjukovski hadde ikke noen moralsk rett til å unngå spørsmålet i 1877, men herr Mikhailovski har denne moralske retten i 1894! Kanskje fordi, quod licet Jovi, non licet bovi?!³⁹

Her må jeg minne om ei merkelig oppfatning av denne omdanninga til samfunnsmessig arbeid som engang blei uttrykt i Otetsjestvennije Zapiski(23). I nr. 7 1883 trykte dette tidsskriftet «Et brev til redaktøren» fra en viss Postoronny⁴⁰, som i likhet med herr Mikhailovski så på Marx’ «bilde» av framtida som ei gjetning. «I bunn og grunn,» hevder denne herren, «består arbeidets samfunnsmessige form under kapitalismen bare i at flere hundre eller tusen arbeidere sliper, hamrer, dreier, legger på, legger under, drar og utfører ei rekke andre operasjoner under ett tak. Når det gjelder den allmenne karakteren av dette systemet, så blir det uttrykt glimrende i ordtaket: «Hver enkelt for seg, og Gud for alle.» Hvor kommer arbeidets samfunnsmessige form inn?»

En kan jo med en gang se at mannen har grepet hva det hele dreier seg om! «Arbeidets samfunnsmessige form» «består bare i» å «arbeide under ett tak»!! Og samtidig som slike latterlige tanker blir uttrykt i et av de hittil beste russiske tidsskrifta, ønsker de likevel å forsikre oss om at den teoretiske delen av Kapitalen er alminnelig anerkjent av vitenskapen. Jo, fordi den «alminnelig anerkjente vitenskapen» var ute av stand til å komme med den minste alvorlige innvending mot Kapitalen, begynte den å bukke og skrape for den, samtidig som den fortsatte å avsløre den djupeste uvitenhet og gjenta de gamle platthetene til skolemesterøkonomien. Vi må oppholde oss litt ved dette spørsmålet for å vise herr Mikhailovski det som er kjerna i saka, som han av gammel vane har hoppa fullstendig over.

Når den kapitalistiske produksjonen gjør arbeidet samfunnsmessig, så består dette slett ikke i at folk arbeider under samme tak (det er bare en liten del av prosessen), men i at kapitalkonsentrasjonen blir fulgt av ei spesialisering av det samfunnsmessige arbeidet, av en nedgang i tallet på kapitalister i hver grein av industrien og ei økning av tallet på atskilte industrigreiner — det består i at mange atskilte produksjonsprosesser blir smelta sammen i én samfunnsmessig produksjonsprosess. I tida med håndverksmessig veving for eksempel, da småprodusentene sjøl spant garnet og vevde tøy av det, hadde vi få industrigreiner (spinning og veving var slått sammen). Men når kapitalismen gjør produksjonen samfunnsmessig, øker tallet på atskilte industrigreiner: Bomullsspinninga blir gjort for seg, det samme med vevinga. Sjølve denne oppdelinga og konsentrasjonen av produksjonen fører til nye greiner — maskinproduksjon, kullutvinning, og så videre. 1 hver grein av industrien, som nå er blitt spesialisert, minker tallet på kapitalister stadig. Dette betyr at den samfunnsmessige forbindelsen mellom produsentene stadig blir sterkere, produsentene blir knytta sammen til én helhet. Hver av de isolerte småprodusentene utførte forskjellige operasjoner samtidig, og var derfor forholdsvis uavhengige av hverandre. Når handverkeren for eksempel sådde linet sjøl, og sjøl spant og vevde, var han nesten uavhengig av andre. Det var dette (og bare dette) systemet med små, spredte vareprodusenter som rettferdiggjorde ordtaket: «Hver enkelt for seg, og Gud for alle», det vil si et anarki av markedssvingninger. Det stiller seg helt annerledes når arbeidet blir samfunnsmessig i kraft av kapitalismen. Den fabrikanten som produserer vevde stoffer er avhengig av bomullsfabrikanten. Bomullsfabrikanten er avhengig av den kapitalistiske plantasjeeieren som dyrker bomull, av eieren av maskinfabrikken, kullgruveeieren, og så videre, og så videre. Resultatet er at ingen kapitalist kan greie seg uten andre. Der er klart at ordtaket «hver enkelt for seg» slett ikke kan bli brukt om et slikt system: Her arbeider hver enkelt for alle, og alle for hver enkelt (og det er ikke noen plass til Gud, verken som hinsidig fantasi eller som verdslig «gullkalv»). Systemets karakter endrer seg fullstendig. På de små, isolerte bedriftenes tid berørte arbeidsstans i en av dem bare noen få medlemmer av samfunnet. Det forårsaka ikke allmenn forvirring, og vakte derfor ikke allmenn oppmerksomhet og førte ikke til offentlige inngrep. Men når det blir arbeidsstans i en stor bedrift, en som hører inn under ei svært spesialisert grein av industrien og derfor arbeider for nesten hele samfunnet og i sin tur er avhengig av hele samfunnet (for å gjøre det enkelt, tar jeg et tilfelle der omdanninga til samfunnsmessig arbeid har nådd topppunktet), så vil arbeidet nødvendigvis stoppe opp i alle de andre bedriftene i samfunnet. For de kan bare få de produkta de trenger fra denne bedriften, de kan bare ferdiggjøre alle sine egne varer når varene fra den første bedriften er tilgjengelige. Alle produksjonsprosessene smelter derfor sammen i en eneste samfunnsmessig produksjonsprosess. Likevel blir hver grein leda av en enkelt kapitalist, den avhenger av ham og de samfunnsmessige produkta er hans private eiendom. Er det ikke klart at produksjonsforma kommer i uforsonlig motsigelse til tilegningsforma? Er det ikke opplagt at tilegningsforma må tilpasse seg produksjonsforma og bli samfunnsmessig, det vil si sosialistisk? Men den smarte spissborgeren i Otetsjestvennije Zapiski reduserte det hele til arbeid under samme tak. Kan en treffe lenger fra spikeren! (Jeg har bare skildra den materielle prosessen, bare endringa i produksjonsforholda, uten å berøre den samfunnsmessige sida av prosessen, den kjensgjerning at arbeiderne blir forent, sveisa sammen og organisert — ettersom det er en avleda og sekundær foreteelse.)

Grunnen til at slike grunnleggende ting må bli forklart for de russiske «demokratene», er at de har sunket så djupt ned i gjørma av småborgerlige ideer at det er helt umulig for dem å forestille seg noe annet enn en småborgerlig tilstand.

Men la oss vende tilbake til herr Mikhailovski. Hvilke innvendinger har han framført mot de kjensgjerningene og argumenta som Marx bygde slutninga på: at det sosialistiske systemet er uunngåelig i kraft av sjølve lovene for den kapitalistiske utviklinga? Har han vist at det i en samfunnsøkonomi som er bygd på varesystemet, i virkeligheten ikke skjer noen økende spesialisering av den samfunnsmessige arbeidsprosessen, ingen konsentrasjon av kapital og foretak, omdanning av hele arbeidsprosessen til en samfunnsmessig prosess? Nei, han har ikke satt fram et eneste argument for å motbevise disse kjensgjerningene. Har han rokka ved påstanden om at anarki, som er uforenlig med omdanninga av arbeid til samfunnsmessig arbeid, er et innebygd trekk ved det kapitalistiske samfunnet? Han har ikke sagt noe om dette. Har han bevist at sammensmeltinga av arbeidsprosessene til alle kapitalistene til én samfunnsmessig arbeidsprosess er forenlig med privateiendom, eller at det fins andre mulige og tenkelige løsninger på motsigelsene enn den Marx pekte på? Nei, han har ikke sagt et ord om dette.

Hva bygger da kritikken hans på? På kunstgrep, forvrengninger og et ordgyteri som ikke er annet enn klirrende støy.

For hva skal vi ellers kalle de metodene som kritikeren bruker, når han etter først å ha snakka en masse tull om historias treledda forløp, med ei alvorlig mine stiller Marx følgende spørsmål: «Og hva er det neste?» — det vil si, hvordan vil historia skride framover etter at sluttstadiet er nådd i den prosessen han har skildra? Legg vennligst merke til at Marx fra første stund i den litterære og revolusjonære virksomheten sin stilte helt bestemte krav til den sosiologiske teorien — den skulle avbilde den virkelige prosessen nøyaktig, og ikke noe mer. (Jfr. for eksempel Det kommunistiske manifest om kriteriet på kommunistenes teori(24)). Han holdt seg strengt til dette i Kapitalen: Han satte seg som oppgave å gi en vitenskapelig analyse av den kapitalistiske samfunnsforma — og der stoppa han, etter at han hadde vist at utviklinga av denne organisasjonen som faktisk finner sted foran øynene våre har den og den tendensen, at den uunngåelig må gå til grunne og bli til en annen, en høyere organisasjon. Men herr Mikhailovski setter fram det dumme spørsmålet sitt: «Og hva er det neste?» Dermed går han utenom hele kjerna i læra til Marx. Og han legger djupsindig til: «Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er helt klar over hva Engels’ svar ville bli.» Men vi må for vår del ærlig tilstå, herr Mikhailovski, at vi er fullstendig klar over hva ånden i og metodene for en slik «kritikk» er.

Eller ta følgende argument: «I middelalderen var den individuelle eiendommen bygd på eierens eget arbeid, som Marx snakker om, verken den eneste eller den framherskende faktoren, ikke engang på området for økonomiske forhold. Det fantes mye annet utenom dette, men den dialektiske metoden i Marx’ fortolkning» (og ikke i herr Mikhailovskis forfalska versjon av den?) «krever ikke at vi vender tilbake til dette … Det er opplagt at alle disse skjemaene ikke gir et bilde av den historiske virkeligheten, ikke engang omfanget av den. De tilfredsstiller ganske enkelt den menneskelige forstands tilbøyelighet til å tenke på alle ting i fortidig, nåtidig og framtidig tilstand… «Til og med måten De forvrenger ting på, herr Mikhailovski, er kvalmende ensformig. Først tilskriver han skjemaet til Marx å ha som hensikt å bevise alt mulig ved triader, mens det ikke gjør krav på å formulere noe annet enn den virkelige utviklingsprosessen til kapitalismen.⁴¹ Så erklærer han at skjemaet til Marx ikke samsvarer med den planen herr Mikhailovski tillegger det (det tredje stadiet gjenskaper bare ei side ved det første stadiet, og utelater alle de andre), og så trekker han ganske usjenert den konklusjonen at «skjemaet opplagt ikke gir et bilde av den historiske virkeligheten»!

Kan en tenke seg noen alvorlig polemikk mot et menneske som (slik Engels sa om Dühring) er helt ute av stand til å sitere riktig. Sjøl som et unntak? Er det noen vits i å argumentere, når publikum blir forsikra om at skjemaet «opplagt» ikke svarer til virkeligheten, uten at det engang blir gjort forsøk på å vise at det er uriktig i noen som helst forstand?

Istedenfor å kritisere det virkelige innholdet i de marxistiske syna, utfolder herr Mikhailovski skarpsindigheten sin på temaet: kategoriene fortid, nåtid og framtid. Engels sier for eksempel i argumentasjonen sin mot de «evige sannhetene» til herr Dühring, at den «moralen … som vi blir forkynt i dag» er en tredobbel moral: kristenføydal, borgerlig og proletarisk, slik at fortida, nåtida og framtida har sine egne teorier om moral⁴² I denne sammenhengen tenker herr Mikhailovski slik: «Jeg mener at det er kategoriene fortid, nåtid og framtid som ligger til grunn for alle tredelingene av historia i perioder.» Hvor djupsindig! Hvem veit ikke at når en undersøker utviklingsprosessen til en hvilken som helst samfunnsforeteelse, så vil en alltid oppdage levninger fra fortida, grunnlag for nåtida og spirer til framtida i den? Men mente for eksempel Engels å påstå at moralhistoria (han snakka, som vi veit, bare om «nåtida») var innskrenka til de tre nevnte faktorene, at for eksempel slavemoralen ikke gikk forut for den føydale moralen, og at moralen til det urkommunistiske fellesskapet ikke gikk forut for slavemoralen? Istedenfor å gi en seriøs kritikk av forsøket til Engels på å finne ut av de moderne strømningene i moralideene ved å forklare dem materialistisk, så serverer herr Mikhailovski tomt frasemakeri.

Når det gjelder slike metoder for «kritikk» som herr Mikhailovski bruker — en kritikk som begynner med utsagnet om at han ikke veit hvor, i hvilket verk, den materialistiske historieoppfatninga blir framstilt — så ville det kanskje være verdt å minne om at det var ei tid da forfatteren kjente ett av disse verka og var i stand til å vurdere det riktigere. I 1877 ga herr Mikhailovski uttrykk for denne oppfatninga av Kapitalen: «Om vi fjerner det tunge, klossete og unødvendige lokket med hegeliansk dialektikk fra Kapitalen» (Meget merkelig! Hvordan har det seg at den «hegelianske dialektikken» var «unødvendig» i 1877, mens del i 1894 synes som om materialismen hviler på «den dialektiske prosessens uomtvistelighet?») «så må vi, bortsett fra de andre fortrinna denne avhandlinga har, legge merke til et utmerka bearbeidd materiale til et svar på det allmenne spørsmålet om forholdet mellom former og de materielle eksistensvilkåra deres, og ei fortreffelig formulering av dette spørsmålet på et bestemt område.» «Forholdet mellom former og de materielle eksistensvilkåra deres» — det er jo nettopp problemet om sammenhengen mellom de forskjellige sidene ved samfunnslivet, og de ideologiske samfunnsforholdas overbygning over de materielle. Den velkjente løsninga av dette problemet utgjør den materialistiske læra. La oss fortsette.

«I grunnen er hele Kapitalen» (mi understreking) «viet en materialistisk undersøkelse av hvordan ei samfunnsform — når den engang har vokst fram — fortsetter å utvikle og forsterke de typiske trekka sine, ved at den underlegger seg oppdagelser, oppfinnelser og forbedringer av produksjonsmetoder, nye markeder og vitenskapen sjøl og tvinger dem til å arbeide for seg, og hvordan den gitte forma til slutt ikke kan stå imot ytterligere endringer i de materielle vilkåra.»

Virkelig forbausende! I 1877 var «hele Kapitalen» viet ei materialistisk undersøkelse av ei særskilt samfunnsform (hva annet består materialismen i, enn å forklare samfunnsformer ved hjelp av de materielle vilkåra?), mens det i 1894 viser seg at det ikke engang er kjent hvor, i hvilket verk, en skal lete etter ei framstilling av denne materialismen!

I 1877 inneholdt Kapitalen en «undersøkelse av ‘hvordan’ ei særskilt form» (den kapitalistiske forma, ikke sant?) «ikke kan» (merk det!) «stå imot ytterligere endringer i de materielle vilkåra», mens det i 1894 viser seg at det ikke har funnet sted noen undersøkelse i det hele tatt, og at overbevisninga om at den kapitalistiske forma ikke kan stå imot noen ytterligere utvikling av produktivkreftene «utelukkende» bygger «på det siste leddet i den hegelianske triaden»! I 1877 skreiv herr Mikhailovski at «analysen av forholdet mellom ei gitt samfunnsform og de materielle eksistensvilkåra for den, for alltid» (mi understreking) «vil stå som et minnesmerke over den logiske krafta og den veldige lærdommen til forfatteren,» mens han i 1894 erklærer at den materialistiske læra aldri er blitt vitenskapelig stadfesta og bevist noe sted.

Virkelig forbausende! Hva betyr det i virkeligheten? Hva har skjedd?

Det har skjedd to ting. For det første har den russiske bondesosialismen fra syttiåra gått fullstendig i oppløsning — denne sosialismen som «fnyste» av frihet fordi den var borgerlig, kjempa mot de «klartenkte liberalerne» som nidkjært dekka over den russiske tilværelsens antagonistiske natur og drømte om en bonderevolusjon. Og den har avla den vulgære, spissborgerlige liberalismen som oppdager «oppmuntrende tegn» i de progressive tendensene i bondejordbruket, men glømmer at disse tendensene blir ledsaga (og bestemt) av at bøndene blir ekspropriert i fleng. For det andre var herr Mikhailovski i 1877 så oppslukt av oppgava si med å forsvare den «sangvinske» (dvs. den revolusjonære sosialisten) Marx mot de liberale kritikerne, at han ikke la merke til at Marx’ metode var uforenlig med hans egen. Og så blei denne uforsonlige motsigelsen mellom dialektisk materialisme og subjektiv sosiologi forklart for ham. Den blei forklart gjennom artikler og bøker av Engels og av de russiske sosialdemokratene (ofte finner en svært treffende merknader om herr Mikhailovski i skriftene til Plekhanov). Men istedenfor å sette seg ned og tenke alvorlig over hele spørsmålet på nytt, går herr Mikhailovski ganske enkelt amok. Istedenfor å ønske Marx velkommen (slik han gjorde i 1872 og 1877)⁴³, bjeffer han nå mot ham bak et gjerde av tvilsom lovprising, og raser og skjeller på de russiske marxistene som ikke vil nøye seg med å «beskytte de økonomisk svakeste», med varemagasiner og forbedringer på landsbygda, med muséer og arteller⁴⁴ for handverkere og liknende velmenende spissborgerlige ideer om framskritt, men fortsatt ønsker å være «sangvinske» mennesker, talsmenn for samfunnsmessig revolusjon, og å lære, lede og organisere de virkelige revolusjonære elementa i samfunnet. Etter dette korte sidespranget langt tilbake i tida, kan vi kanskje avslutte denne undersøkelsen av herr Mikhailovskis «kritikk» av Marx’ teori. La oss derfor forsøke å oppsummere og sammenfatte «argumenta» tit kritikeren.

Den læra han satte seg fore å gjøre kål på, er for det første bygd på den materialistiske historieoppfatninga, og for det andre på den dialektiske metoden.

Når det gjelder det første, begynte kritikeren med å erklære at han ikke visste i hvilket verk materialismen blei framstilt. Siden han ikke har funnet ei slik framstilling noe sted, tok han sjøl til med å pønske ut ei forklaring på hva materialisme er. For å gi et begrep om hvilke enorme pretensjoner denne materialismen hadde, klekka han ut historia om at materialistene hevder å ha forklart hele fortida, nåtida og framtida til menneskeheten. Og da det gjennom henvisninger til det marxistene i virkeligheten hadde sagt, siden blei vist at de bare rekner én samfunnsformasjon som forklart, så bestemte kritikerne at materialistene innsnevrer området for materialismen, og dermed, påstår han, gjendriver de seg sjøl. For å gi et inntrykk av de metodene som denne materialismen blei utarbeidd etter, fant han opp historia om at materialistene sjøl hadde innrømt at de hadde ikke nok kunnskaper til å utarbeide den vitenskapelige sosialismen. Dette gjorde han trass i at Marx og Engels bare innrømte at kunnskapene deres var utilstrekkelige (i 1845—1846) når det gjaldt økonomisk historie allment, og trass i at de aldri ga ut den avhandlinga som vitna om at kunnskapene deres var utilstrekkelige. Etter disse forspilla fikk vi servert sjølve kritikken: Kapitalen var uholdbar fordi den bare tok for seg en periode, mens kritikeren ønsker seg alle periodene, og videre fordi den ikke stadfesta den økonomiske materialismen, men bare berørte den. Dette er åpenbart argument som er så vektige og alvorlige at de tvinger fram en erkjennelse av at materialismen aldri er blitt vitenskapelig underbygd. Så blei det ført i marka mot materialismen at en mann som ikke hadde noen som helst tilknytning til denne lære, og som studerte førhistoriske tider i et helt annet land, var kommet fram til materialistiske slutninger. For dessuten å vise at det var helt feil å trekke barneproduksjon inn i materialismen, at dette ikke var noe annet enn et verbalt kunstgrep, gikk kritikeren videre til å bevise at økonomiske forhold er ei overbygning på kjønns- og familieforhold. De utsagna som den vektige kritikeren vår deretter kom med til oppbyggelse for materialistene, berika oss med den djupe sannheten at arv er umulig uten barneproduksjon, at det «knytter seg» en komplisert psykologi til produkta av denne barneproduksjonen og at barn blir oppdratt i sine fedres ånd. I forbifarten lærte vi også at nasjonale band er en fortsettelse og ei generalisering av gensbanda. Da han fortsatte den teoretiske forskinga si i materialismen, la kritikeren merke til at innholdet i mange av argumenta til marxistene besto i en påstand om at undertrykking og utbytting av massene var «nødvendig» under det borgerlige styret, og at dette styret «nødvendigvis» måtte bli forvandla til et sosialistisk styre. Etter dette skyndte han seg å erklære at nødvendighet er en altfor allmenn kategori (om vi utelater nøyaktig det folk mener er nødvendig), og at marxistene derfor er mystikere og metafysikere. Kritikeren erklærte også at Marx’ polemikk mot idealistene var «ensidig», men han sa ikke ett ord om forholdet mellom syna til disse idealistene og den subjektive metoden, og forholdet mellom Marx og dialektisk materialisme og disse syna.

Når det gjelder den andre søyla i marxismen, den dialektiske metoden, så var ett støt fra den tapre kritikeren nok til å legge den i bakken. Og støtet var svært veiretta: Kritikeren strevde og sleit med forbløffende innsats for å motbevise den oppfatninga at alt mulig kan bli bevist ved triader, mens han overså at den dialektiske metoden ikke består av triader i det hele av materialismen og den vitenskapelige sosialisme at denne læra lover arbeiderne ei bedre framtid! Men sjøl det mest overflatiske kjennskapet til sosialismens og arbeiderklassens historie i Vesten er nok til å avsløre hvor skrikende meningsløs og bunnfalsk denne forklaringa er. Alle veit at den vitenskapelige sosialismen i grunnen aldri har utmalt noen framtidsperspektiver: Den innskrenka seg til å analysere det rådende borgerlige styret, til å studere utviklingstendensene i den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen, og det er alt. «Vi sier ikke til verden,» skreiv Marx så langt tilbake som i 1843, og han oppfylte dette programmet til punkt og prikke, «vi sier ikke til verden: slutt med kampene dine, de er noe sludder — vi skal rope den riktige parola for kampen for deg. Vi viser bare verden hva den i virkeligheten kjemper for, og bevissthet er noe verden må tilegne seg, om den vil eller ikke.»⁴⁵ Alle veit at Kapitalen for eksempel — det grunnleggende hovedverket som gjør rede for den vitenskapelige sosialismen — innskrenker seg til, de mest allmenne hentydninger om framtida, og bare følger de elementa som allerede eksisterer og som det framtidige systemet vokser ut av. Alle veit at når det gjelder framtidsperspektiver, så har de tidligere sosialistene uten sammenlikning ytt mer. De skildra framtidssamfunnet i hver detalj, for de ønska å begeistre menneskeheten med et bilde av et system der menneskene lever sammen uten konflikter, og der samfunnsforholda ikke er bygd på utbytting, men på de sanne prinsippa for framskrittet som samsvarer med menneskenaturens vilkår. Likevel, trass i hele fylkinga av svært evnerike folk som satte fram disse ideene og trass i de fast overbeviste sosialistene, så sto teoriene deres fjernt fra livet, og programma deres blei ikke knytta sammen med de politiske bevegelsene til folket, før den maskinelle storindustrien trakk massene av proletariske arbeidere inn i malstrømmen til det politiske livet, og før den riktige parola for kampen deres blei funnet. Denne parola blei funnet av Marx, «ikke en utopist, men en streng, og til tider til og med tørr, vitenskapsmann» (som herr Mikhailovski kalte ham i fjern fortid — i 1872). Og den blei så visst ikke funnet ved hjelp av perspektivene, men ved en vitenskapelig analyse at det rådende styret, ved ei klarlegging av utbyttingas nødvendighet under dette styret, ved undersøkelse av utviklingslovene for det. Herr Mikhailovski kan sjølsagt forsikre leserne av Russkoje Bogatstvo at det verken trengs kunnskap eller tankearbeid for å forstå denne analysen. Men vi har alt sett en så stor mangel på forståelse av de elementære sannhetene som denne analysen slår fast når det gjelder ham sjøl (og kommer til å se det i enda større grad når det gjelder den økonomiske samarbeidspartneren hans⁴⁶), at et slikt utsagn sjølsagt bare kan kalle fram et smil. Det er fortsatt ei uomtvistelig kjensgjerning at arbeiderbevegelsen sprer og utvikler seg nettopp der og i den grad kapitalistisk maskinell storindustri utvikler seg. Den sosialistiske læra har framgang nettopp når den slutter å argumentere om samfunnsvilkår som samsvarer med menneskenaturen, og tar fatt på en materialistisk analyse av dagens samfunnsforhold, og forklarer at utbytting er en nødvendighet for det rådende styret.

Etter at herr Mikhailovski har prøvd å unngå de virkelige grunnene til materialismens framgang blant arbeiderne ved å tillegge denne læra ei holdning til perspektiver som er det stikk motsatte av sannheten, begynner han nå å håne ideene og taktikken til den vesteuropeiske arbeiderbevegelsen på et særs vulgært og spissborgerlig vis. Som vi har sett, var han ute av stand til å legge fram et eneste argument mot bevisa til Marx for at det kapitalistiske systemet uunngåelig blir omdanna til et sosialistisk system, som et resultat av at arbeidet blir samfunnsmessig arbeid. Og likevel håner han helt usjenert tanken om en «hær av proletarer» som gjør seg klar til å ekspropriere kapitalistene, «hvoretter all klassekamp vil opphøre, og det vil herske fred på jorda og vennskap mellom menneskene». Han, herr Mikhailovski, veit om langt enklere og sikrere veger for å oppnå sosialismen enn dette: Alt som trengs er at «folkevennene» mer detaljert peker på de «klare og uforanderlige» vegene for den «ønska økonomiske utviklinga» — og så vil disse folkevennene høyst sannsynlig «bli tilkalt» for å løse «de praktiske økonomiske problema» (se artikkelen «Problem i Russlands økonomiske utvikling» av herr Jusjakov i Russkoje Bogatstvo nr. 11). Og i mellomtida — i mellomtida må arbeiderne vente. De må stole på folkevennene, og ikke begynne en sjølstendig kamp mot utbytterne ut fra en «ugrunna sjøltillit». Fordi han ønsker å gi denne «ugrunna sjøltilliten» dødsstøtet, raser forfatteren vår voldsomt mot «denne vitenskapen som nesten kan få plass i ei lommeordbok». I sannhet forferdelig! Vitenskap — og sosialdemokratiske brosjyrer til ti øre som kan få plass i lomma!! Er det ikke opplagt at sjøltilliten til disse folka er grunnløs, disse som bare verdsetter vitenskap for såvidt som den lærer de utbytta å føre sjølstendig kamp for å frigjøre seg, lærer dem å holde seg unna alle «folkevenner» som er opptatt med å tilsløre klassemotsetningene og som påtar seg å ordne alt sammen sjøl — disse folka som derfor setter fram denne vitenskapen i brosjyrer til ti øre som sjokkerer spissborgerne slik? Det hadde vært noe helt annet om arbeiderne hadde lagt sin skjebne i hendene på «folkevennene»! De ville vise dem en ekte universitets- og spissborgervitenskap i mange bind, de ville gjøre dem omhyggelig kjent med en samfunnsorganisasjon som samsvarer med menneskenaturen, hvis bare — arbeiderne sa seg villige til å vente, og ikke sjøl begynte kampen med slik ugrunna sjøltillit!

Før vi går over til den andre delen av herr Mikhailovskis «kritikk», som denne gangen ikke er retta mot Marx’ teori generelt, men mot de russiske sosialdemokratene spesielt, må vi gjøre et lite sidesprang. Da herr Mikhailovski kritiserte Marx, var det ikke bare slik at han ikke gjorde noe forsøk på å gi ei nøyaktig framstilling av teorien til Marx, men han forvrengte den forferdelig. Og på nøyaktig samme vis forfalsker han nå uten skrupler ideene til de russiske sosialdemokratene. Så vi må få fram sannheten på nytt. Dette kan gjøres lettest ved å sammenlikne ideene til de tidligere russiske sosialistene med tankene til sosialdemokratene. Jeg låner ei framstilling av de førstnevnte fra en artikkel av herr Mikhailovski i Russkaja Mysl(25), nr. 6 1882, der han også snakka om marxisme. (Og la det bli sagt som en bebreidelse mot ham: Han snakka om den i en anstendig tone, uten å ta for seg problem som bare kan bli behandla på Burenin-måten i ei sensurert presse, uten å forvirre marxistene med all slags tullprat.) Her satte han fram sitt eget syn som motvekt mot marxismen — eller, om ikke som motvekt, så i det minste parallelt med marxismen. Jeg har sjølsagt ikke det minste ønske om å støte herr Mikhailovski ved å plassere ham blant sosialistene, eller å støte de russiske sosialistene ved å likestille herr Mikhailovski med dem. Men jeg trur at gangen i argumentasjonen vesentlig er den samme i begge tilfellene. Forskjellen ligger bare i hvor faste, oppriktige og konsekvente overbevisningene deres er.

Da han skildra ideene til Otetsjestvennije Zapiski, skreiv herr Mikhailovski: «Blant moralske og politiske idealer tok vi med at jordbrukeren eier jorda og produsenten arbeidsredskapa.» Som en ser er utgangspunktet svært så velment, inspirert av de beste ønsker… «De middelalderske arbeidsformene⁴⁷ som fortsatt fins i landet vårt var blitt alvorlig rokka, men vi så ikke noen grunn til å gjøre helt slutt på dem til fordel for ei eller anna lære, liberal eller ikke-liberal.»

For et merkelig argument! «Arbeidsformer» av hvilket som helst slag kan opplagt bare rokkes ved om de blir fortrengt av noen andre former. Likevel finner vi ikke at forfatteren vår (eller for den saks skyld noen av de likesinna vennene hans) engang prøver å analysere og forklare disse nye formene, eller å finne ut hvorfor de fortrenger de gamle. Den andre halvdelen av ordflommen er enda merkeligere: «Vi så ikke noen grunn til å gjøre slutt på disse formene til fordel for ei eller anna lære.» Hvilke midler har «vi» (dvs. sosialistene — se forbeholdet ovafor) til «å gjøre slutt på» arbeidsformer, det vil si til å omskape eksisterende produksjonsforhold mellom medlemmene av samfunnet? Er ikke tanken om å omskape disse forholda i samsvar med ei lære meningsløs? Hør på det neste som kommer: «Oppgava vår er ikke å drive fram en helt ‘hjemmelaga’ sivilisasjon på vår egen nasjonale grunn. Men den er heller ikke å overføre vestlig sivilisasjon i sin helhet til vårt eget land, med alle de motsigelsene som river den i stykker. Vi må ta det som er bra der vi kan finne det, og om det er vårt eget eller utenlandsk, er ikke et prinsippspørsmål, men et spørsmål om praktisk nytte. Dette er jo så enkelt, klart og forståelig at det ikke engang er noe å diskutere.» Det er virkelig enkelt, ja! «Ta» det som er bra der vi kan finne det, og saka er grei! «Ta» det at arbeideren eier produksjonsmidlene fra de middelalderske formene, og «ta» frihet, likhet, opplysning og kultur fra de nye (dvs. kapitalistiske) formene. Mer er det ikke å diskutere! Her er hele den subjektive metoden i sosiologien så klar som dagen: Sosiologien begynner med en utopi — den arbeidende skal eie jorda — og peker på vilkåra for å sette ut i livet det som er ønskelig, nemlig å «ta» det som er bra herfra og derfra. Denne filosofien har et reint metafysisk syn på samfunnsforhold, som ei enkelt mekanisk sammenkjeding av forskjellige foreteelser. Han plukker ut en av disse foreteelsene — at den som dyrker jorda eier den i middelaldersk form — og trur at det kan bli overført til alle andre former, akkurat som en murstein kan bli flytta fra ei bygning til ei anna. Men det er ikke å studere samfunnsforhold. Det er å ødelegge det materialet en skal studere. Noe slikt som at dyrkeren eier jorda eksisterer i virkeligheten ikke isolert og uavhengig, som De har antatt. Det var bare ett av ledda i de produksjonsforholda som eksisterte da, og som besto i at jorda blei delt opp blant store jordeiere, godseiere, som delte den ut til bøndene for å utbytte dem, slik at jorda faktisk var naturallønn. Den forsynte bonden med nødvendige produkt slik at han kunne bli i stand til å produsere et overskudd for godseieren. Den var grunnlaget for at bøndene kunne gjøre føydaltjeneste for godseieren. Hvorfor fulgte ikke forfatteren opp dette systemet av produksjonsforhold, istedenfor å innskrenke seg til å plukke ut en foreteelse, og følgelig sette den fram i et helt falskt lys? Fordi forfatteren ikke veit hvordan han skal handtere samfunnsproblem: Han (jeg gjentar at jeg bare bruker argumenta til herr Mikhailovski som et eksempel for å kritisere den russiske sosialismen som helhet) tar slett ikke fatt på å forklare de «arbeidsformene» som fantes da, og å legge dem fram som et bestemt system av produksjonsforhold, som en bestemt samfunnsformasjon. For å bruke Marx’ uttrykk, den dialektiske metoden, som krever at vi ser på samfunnet som en levende organisme og studerer dets virkemåte og utvikling, er fremmed for ham.

Uten at han engang spør seg hvorfor de gamle arbeidsformene blir fortrengt av de nye, gjentar han nøyaktig den samme feilen når han drøfter disse nye formene. For ham er det nok å merke seg at disse formene «rokker ved» dyrkerens eiendomsrett til jorda — det vil si de ytrer seg ved at produsenten blir skilt fra produksjonsmidlene, for å snakke allment — og å fordømme dette fordi det ikke er samsvar med idealet. Også her er argumentet hans fullstendig meningsløst: Han plukker ut én foreteelse (frarøving av jord), uten engang å prøve å legge det fram som en del av det nå endra systemet av produksjonsforhold som er bygd på vareøkonomi, som nødvendigvis avler konkurranse blant vareprodusentene, ulikhet, ruin for noen og berikelse for andre. Han merka seg en ting, ruineringa av massene, og la den andre til side, nemlig at mindretallet blei rikere. Og dette gjorde det umulig for ham å forstå noen av delene.

Og slike metoder kaller han «å lete etter svar på livets spørsmål, kledd i kjøtt og blod» (Russkoje Bogatstvo nr. 1, 1894), mens det stikk motsatte er tilfelle i virkeligheten: Ute av stand og uvillig til å forklare virkeligheten, til å se den rett i øynene, flykta han skammelig fra disse problema som er henta fra livet med dets kamp mellom eierne og de eiendomsløse, og søkte ly i harmløse utopier. Dette kaller han «å lete etter svar på livets spørsmål slik de blir stilt ideelt av den brennende og sammensatte faktiske virkeligheten deres» (Russkoje Bogatstvo nr. 1), når han i virkeligheten ikke engang har gjort forsøk på å analysere og forklare denne faktiske virkeligheten.

Isteden la han fram for oss en utopi som var klekka ut ved at han helt meningsløst plukka ut enkeltdeler fra forskjellige samfunnsformasjoner — en ting fra den middelalderske formen, en annen fra den «nye» formen, og så videre. Det er klart at en teori som var bygd på dette, måtte være heva over den virkelige samfunnsutviklinga, av den enkle grunnen at utopistene våre måtte leve og handle under samfunnsforhold som ikke var danna av deler tatt herfra og derfra, men under slike som bestemmer forholdet mellom bonden og kulakken (den foretaksomme musjiken⁴⁸), mellom handverkeren og oppkjøperen, mellom arbeideren og fabrikkeieren, og som de overhodet ikke makta å forstå. Forsøka og anstrengelsene deres for å omskape disse forholda som de ikke forsto, i samsvar med idealet deres var nødt til å falle i fisk.

I svært grove trekk var det slik spørsmålet om sosialismen sto i Russland, da «de russiske marxistene trådte fram på arenaen».

Det de starta med, var en kritikk av de subjektive metodene til de tidligere sosialistene. De var ikke fornøyd med bare å slå fast at det fantes utbytting og fordømme den, de ønska å forklare den. De så at hele Russlands historie etter reformen(26) besto i at massene blei ruinert og mindretallet blei rikere. De iakttok den veldige eksproprieringa av småprodusentene, side om side med det tekniske framskrittet overalt. De la merke til at disse polariserende tendensene oppsto og økte der og i den grad vareøkonomien utvikla seg og blei grunnfesta. Derfor kunne de ikke trekke noen anna slutning enn at de sto overfor ei borgerlig (kapitalistisk) organisering av samfunnsøkonomien, som nødvendigvis førte til at massene blei ekspropriert og undertrykt. Det praktiske programmet deres var direkte bestemt av denne overbevisninga. Dette programmet gikk ut på å slutte seg til proletariatets kamp mot borgerskapet, de eiendomsløse klassenes kamp mot eierne, som utgjør hovedinnholdet i den økonomiske virkeligheten i Russland, fra den mest avsidesliggende landsbyen til den mest moderne og fullkomne fabrikken. Hvordan skulle de slutte seg til denne kampen? Igjen var det virkeligheten som ga svaret. Kapitalismen hadde ført hovedgreinene i industrien fram til det stadiet med maskinell storindustri. Ved å gjøre produksjonen samfunnsmessig på dette viset, hadde den skapt de materielle vilkåra for et nytt system, og hadde samtidig skapt ei ny sosial kraft — klassen av fabrikkarbeidere, byproletariatet. Fordi denne klassen var underkasta den samme borgerlige utbyttinga — for utbyttinga som hele den arbeidende befolkninga i Russland er underkasta er borgerlig i sitt økonomiske innhold, så var likevel denne klassen satt i ei særskilt gunstig stilling når det gjaldt å frigjøre seg: Den er ikke på noen måte lenger bundet til det gamle samfunnet som helt ut er bygd på utbytting. Sjølve arbeidsvilkåra og livsforholda til denne klassen organiserer den, tvinger den til å tenke og gjør den i stand til å tre inn på den politiske kamparenaen. Det var bare naturlig at sosialdemokratene retta all sin oppmerksomhet mot denne klassen og satte alle sine forhåpninger til den. Det var bare naturlig at de innretta programmet sitt på å utvikle klassebevisstheten til denne klassen og retta hele virksomheten sin inn på å hjelpe den til å reise seg for å føre en direkte politisk kamp mot det rådende styret og på å trekke hele det russiske proletariatet inn i denne kampen.

La oss nå se hvordan herr Mikhailovski kjemper mot sosialdemokratene. Hvilke argument reiser han mot de teoretiske syna deres, mot den politiske, sosialistiske virksomheten deres?

Kritikeren legger fram de teoretiske syna til marxistene på følgende vis:

«Sannheten» (blir det sagt at marxistene erklærer) «er at Russland, ifølge den historiske nødvendighetens innebygde lover, vil utvikle sin egen kapitalistiske produksjon, med alle de indre motsigelsene i den, med oppslukninga av småkapitalistene fra de store kapitalistenes side, og imens vil musjiken, som er skilt fra jorda, bli proletar, organisere seg, bli «samfunnsmessig» — og saka er klar: Hatten kommer fram på nytt, og det står bare igjen å sette den på hodet til den nå så lykkelige menneskeheten.»

Ser man det — marxistene skiller seg altså slett ikke fra «folkevennene» når det gjelder oppfatninga av virkeligheten, men bare når det gjelder forestillinga om framtida: De bryr seg overhodet ikke om nåtida, viser det seg, bare om perspektivene. Det kan ikke være tvil om at dette er herr Mikhailovskis oppfatning. Marxistene, sier han, «er fullstendig overbevist om at det ikke er noe utopisk i deres forutsigelser om framtida, og om at alt er veid og målt i samsvar med vitenskapens strenge forskrifter.» Til slutt, og enda klarere: Marxistene «trur på og forkynner et abstrakt og uforanderlig historisk skjema!!»

Men dette er reinspikka løgn og fanteri!

Ingen marxist har noen gang noe som helst sted hevda at det «må bli» kapitalisme i Russland «fordi» det var kapitalisme i Vesten, og så videre, Ingen marxist har noen gang sett på teorien til Marx som et slags universelt obligatorisk filosofisk historie-skjema, som noe mer enn ei forklaring på en bestemt samfunnsøkonomisk formasjon. Det er bare herr Mikhailovski, den subjektive filosofen, som har greid å vise en slik mangel på forståelse av Marx at han tillegger ham en universell filosofisk teori. Og som svar på det, forklarte Marx ham helt uttrykkelig at han banka på feil dør. Ingen marxist har noen gang bygd de sosialdemokratiske syna sine på noe annet enn teoriens samsvar med virkeligheten og de gitte, dvs. de russiske, sosiale og økonomiske forhold i historia. Og han kunne ikke ha gjort det, fordi dette kravet til teori blei satt fram helt klart og bestemt av Marx sjøl, grunnleggeren av marxismen, og gjort til hjørnesteinen i hele læra.

Sjølsagt kan herr Mikhailovski tilbakevise disse utsagna så mye han ønsker ved å hevde at han har hørt «med egne ører» bekjennelser til et abstrakt historisk skjema. Men hva skjeller det oss sosialdemokrater, eller andre, at herr Mikhailovski har hatt høve til å høre all slags meningsløst tull fra folk han har snakka med? Viser ikke det bare at han er særs heldig med valget av folk han snakker med, og ikke noe annet? Sjølsagt er det svært sannsynlig at de vittige samtalepartnerne til den vittige filosofen har kalt seg sjøl marxister, sosialdemokrater og så videre, men hvem er det som ikke veit at i dag (noe som blei bemerka for lenge siden) liker alle slags kjeltringer å kle seg i «røde» klær?⁴⁹ Og dersom herr Mikhailovski er så klarsynt at han ikke kan skjelne disse «narrene» fra marxister, eller dersom han har forstått Marx så djupt at han ikke har merka seg dette kriteriet, som Marx ettertrykkelig krever anvendt på hele læra (formuleringa «det som skjer foran øynene våre»), så beviser det bare nok en gang at herr Mikhailovski ikke er særlig oppvakt, og ikke noe annet.

Og siden han har gitt seg til å polemisere mot «sosialdemokratene» i pressa, så burde han i alle fall ha tenkt på den gruppa av sosialister som har hatt det navnet lenge, og som har hatt det aleine — slik at andre ikke kan bli forveksla med dem — og som har hatt sine litterære talsmenn, nemlig Plekhanov og sirkelen hans.(27) Og om han hadde gjort det — og det burde opplagt alle med noen som helst anstendighet ha gjort — og om han i det minste hadde sett etter i det første sosialdemokratiske verket, Meningsforskjellene våre av Plekhanov, så ville han her, på de alter første sidene, ha funnet ei kategorisk erklæring fra forfatteren på vegne av alle medlemmene av sirkelen: «Vi ønsker ikke i noe tilfelle å dekke programmet vårt med et stort navns autoritet» (dvs. Marx’ autoritet.) Forstår De russisk, herr Mikhailovski? Forstår De forskjellen mellom det å bekjenne seg til abstrakte skjema og det å avvise fullstendig Marx’ autoritet når en skal vurdere russiske forhold?

Innser De at De handla uærlig da De la fram den første oppfatninga De tilfeldigvis fikk høre fra samtalepartnerne Deres som marxistisk, og da De overså den trykte erklæringa som et framtredende medlem av sosialdemokratiet gjorde på vegne av hele gruppa?

Og i det som følger blir erklæringa enda tydeligere:

«Jeg gjentar,» sier Plekhanov, «at de mest prinsippfaste marxister kan være uenige i vurderinga av situasjonen i Russland nå.» Læra vår er «det første forsøket på å anvende denne bestemte vitenskapelige teorien på analysen av svært sammensatte og innvikla samfunnsforhold».

Det kan vanskelig bli sagt klarere: Det som marxistene vilkårsløst tar fra teorien til Marx, er bare de uvurderlige metodene. Uten dem er det umulig å klarlegge samfunnsforholda. Følgelig finner de slett ikke kriteriet på vurderinga si av disse forholda i abstrakte skjema og liknende sludder, men i at vurderinga er tru mot og i samsvar med virkeligheten.

De mener kanskje at forfatteren i virkeligheten hadde noe annet i tankene, da han uttalte dette? Men det er ikke tilfelle. Det spørsmålet han tok for seg var: «Må Russland gjennomgå den kapitalistiske utviklingsfasen?» Følgelig var spørsmålet slett ikke formulert marxistisk, men i samsvar med de subjektive metodene til enkelte av de hjemlige filosofene våre. De ser kriteriet på dette «må» i myndighetenes politikk, eller i «samfunnets» virksomhet, eller i idealet om et samfunn som «samsvarer med menneske-naturen», og liknende vrøvl. Derfor er det rimelig å spørre hvordan et menneske som trur på abstrakte skjema skulle ha svart på et slikt spørsmål. Han ville opplagt ha snakka om den dialektiske prosessens uomtvistelighet, om den allmenne filosofiske betydninga av teorien til Marx, om det uunngåelige i at alle land gjennomløper fasen med og så videre, også videre.

Og hvordan svarte Plekhanov?

På den eneste måten en marxist kunne svare.

Han lot spørsmålet om dette «må» helt og holdent ligge, som et likegyldig spørsmål som bare kunne interessere subjektivister, og tok bare opp virkelige samfunnsmessige og økonomiske forhold, og deres virkelige utvikling. Og det er grunnen til at han ikke ga noe direkte svar på dette galt formulerte spørsmålet, men isteden svarte: «Russland hår slått inn på den kapitalistiske vegen.»

Og herr Mikhailovski snakker med ekspertmine om trua på abstrakte historiske skjema, om nødvendighetens innebygde lover og liknende utrulig sludder! Og han kaller dette «en polemikk mot sosialdemokratene»! !

Dersom dette er en polemiker, da forstår jeg i hvert fall ikke hva en skrythals er!

I samband med det argumentet til herr Mikhailovski som blei gjengitt ovafor, må en også legge merke til at han framstiller det som om sosialdemokratene mener at «Russland vil utvikle sin egen kapitalistiske produksjon». Etter denne filosofiske oppfatning er det opplagt at Russland ikke har «sin egen» kapitalistiske produksjon. Forfatteren deler åpenbart den oppfatninga at den russiske kapitalismen er innskrenka til en og en halv million arbeidere. Seinere skal vi igjen treffe på denne bamslige ideen til «folkevennene» våre, som plasserer alle de andre formene for utbytting av det frie arbeidet under gud vet hvilken rubrikk. «Russland vil utvikle sin egen kapitalistiske produksjon med alle de indre motsigelsene i den, og imens vil musjiken, som er skilt fra jorda, bli proletar.» Jo lenger inn i skogen, jo flere trær! Så, det fins ikke «indre motsigelser» i Russland? Eller, for å si det rett fram: Det er altså ikke slik at folkemassene blir utbytta av en handfull kapitalister og at det store flertallet av befolkninga blir ruinert, mens noen få blir rike? Musjiken har altså ikke blitt skilt fra jorda ennå? Men hva annet er hele Russlands historie etter reformen enn masseekspropriering av bøndene, ei utvikling som bare fortsetter med uhørt styrke? En må virkelig være svært modig for å si slikt offentlig. Og herr Mikhailovski har dette motet: «Marx tok for seg et fikst ferdig proletariat og en fiks ferdig kapitalisme, mens vi først må skape dette.» Russland har ikke skapt noe proletariat ennå?! I Russland, som utmerker seg med en så håpløs fattigdom blant massene og ei slik skamløs utbytting av det arbeidende folket at en (med rette) har sammenlikna det med England når det gjelder vilkåra for de fattige, og der hungersnød blant millioner av mennesker er en fast foreteelse, side om side med f.eks. ei stadig økning i korneksporten — i Russland fins det ikke noe proletariat!!

Jeg mener herr Mikhailovski har gjort seg fortjent til et minnesmerke i levende live for disse klassiske orda!⁵⁰

Seinere kommer vi forresten til å se at det er en fast og svært konsekvent taktikk fra «folkevennenes» side å lukke øynene på fariseisk⁵¹ vis for de utålelige vilkåra for det arbeidende folket i Russland, og for å framstille det som om disse vilkåra bare er blitt «rokka», slik at det eneste som trengs for å få alt på rett kjøl, er anstrengelsene fra «den kultiverte allmennheten» og regjeringa. Disse ridderne trur at om de lukker øynene for den kjensgjerninga at vilkåra for de arbeidende massene ikke er dårlige fordi de er blitt «rokka», men fordi massene blir skamløst plyndra av en handfull utbyttere, og om de graver hodene ned i sanda som strutser for å slippe å se disse utbytterne, så kommer utbytterne til å forsvinne. Og når sosialdemokratene forteller dem at det er skammelig feigt å være redd for å se virkeligheten i øynene, når sosialdemokratene tar utgangspunkt i kjensgjerninga utbytting og sier at den eneste mulige forklaringa på den ligger i den borgerlige organiseringa av det russiske samfunnet, som splitter folkemassene opp i et proletariat og et borgerskap, og i klassekarakteren til den russiske staten, som ikke er noe annet enn herskerorganet til dette borgerskapet, og at den eneste utvegen derfor ligger i proletariatets klassekamp mot borgerskapet — så begynner disse «folkevennene» å hyle opp om at sosialdemokratene ønsker å røve jorda fra folket!! At de ønsker å ødelegge den økonomiske organisasjonen til folket vårt!!

Vi kommer nå til den mest opprørende delen av hele denne mildt sagt uanstendige «polemikken», nemlig herr Mikhailovskis «kritikk» (?) av den politiske virksomheten til sosialdemokratene. Alle innser at den virksomheten som sosialister og agitatorer driver blant arbeiderne ikke kan diskuteres på skikkelig vis i den legale pressa vår, og at det eneste et anstendig sensurert tidsskrift kan gjøre i denne sammenhengen, er å «tie taktfullt». Herr Mikhailovski har glømt denne helt elementære regelen, og har ingen skrupler med å nytte det monopolet han har på kontakt med det lesende publikum til å kaste skitt på sosialistene.

Men vi skal finne måter å kjempe mot denne skrupelløse kritikeren på, sjøl om det blir utafor de legale tidsskrifta.

«Så vidt jeg forstår,» sier her Mikhailovski med påtatt naivitet, «kan de russiske marxistene deles inn i tre kategorier: Marxistiske tilskuere (likegyldige iakttakere av prosessen), passive marxister (de bare ‘lindrer fødselssmertene’, de ’intereserer seg ikke for folket som dyrker jorda, men retter oppmerksomheten sin og forhåpningene sine mot dem som alt er skilt fra produksjonsmidlene’), og aktive marxister (som åpent krever ytterligere ruinering av landsbygda).»

Hva er dette for noe?! Herr Kritikeren må da vite at de russiske marxistene er sosialister som har som utgangspunkt det synet at virkeligheten vår er et kapitalistisk samfunn, og at det bare fins én veg ut av det, nemlig proletariatets klassekamp mot borgerskapet. Hvordan, og på hvilket grunnlag blander han da disse syna sammen med alle slags meningsløse plattheter? Hvilken rett (moralsk sjølsagt) har han til å bruke betegnelsen marxist om folk som opplagt ikke godtar de mest elementære og grunnleggende læresetningene i marxismen, folk som aldri noe sted har handla som ei særskilt gruppe, og som aldri noe sted har satt fram et eget program?

Herr Mikhailovski har holdt ei rekke smutthull åpne for seg for å rettferdiggjøre slike opprørende metoder.

«Kanskje,» vitser han like lettvint som en sosietetsnarr, «dette ikke er virkelige marxister, men de mener og hevder at de er det.» Hvor har de hevda det, og når? I de liberale og radikale salongene i St. Petersburg? I private brev? Det er mulig. Vel, bare snakk med dem i salongene Deres og i brevvekslinga Deres! Men De går ut offentlig og i pressa mot folk som aldri har stått fram offentlig noe sted (under marxismens fane). Og De er så frekk at De hevder at De polemiserer mot «sosialdemokrater», sjøl om De veit at dette navnet bare blir brukt av ei gruppe revolusjonære sosialister, og at den ikke må forveksles med noen andre!⁵²

Herr Mikhailovski vrir og vrenger seg som en skolegutt grepet på fersk gjerning: Dere kan slett ikke klandre meg for dette, prøver han å få leseren til å tru. Jeg «hørte det med egne ører, og så det med egne øyne». Glimrende! Vi er ganske villige til å tru at De bare omgås vulgære personer og kjeltringer. Men hva har vi sosialdemokrater med det å gjøre? Hvem kjenner ikke til at «på det nåværende tidspunktet når» ikke bare sosialistisk virksomhet, men all samfunnsvirksomhet som overhodet er uavhengig og ærlig, medfører politisk forfølgelse, så fins det for hver og en som virkelig arbeider under ei fane — enten det nå er narodvolisme(28), marxisme, eller la oss til og med si konstitusjonalisme⁵³ — flere dusin frasemakere som under dekke av bevegelsens navn skjuler den liberale feigheten sin, og i tillegg kanskje flere opplagte kjeltringer som meler sin egen kake? Er det ikke åpenbart at bare den usleste simpelhet kan gjøre noen av disse strømningene ansvarlige for at fana deres blir tilsølt (og det åttpåtil privat og i smug) av alt slags pakk? Hele framstillinga til herr Mikhailovski er ei kjede av forvrengninger, feiltolkinger og kunstgrep. Ovafor så vi at han forvrengte fullstendig de «sannhetene» som er utgangspunktet for sosialdemokratene, ved å legge dem fram på en måte som ingen marxist noe sted eller noen gang har, eller kunne ha, lagt dem fram på. Og om han hadde satt fram sosialdemokratenes virkelige oppfatning av den russiske virkeligheten, så hadde han ikke kunnet unngå å se at det bare er en måte å «komme i samsvar» med dette synet på, nemlig ved å hjelpe til med å utvikle klassebevisstheten til proletariatet, ved å organisere og samle det til den politiske kampen mot det nåværende styret. Men han har enda et knep i jakkeermet. Med ei mine som en forfulgt uskyldighet hever han fariseisk øynene mot himmelen og erklærer salvesesfullt: «Jeg er svært glad for å høre det. Men jeg kan ikke skjønne hva dere protesterer mot.» (Det er akkurat det han sier i Russkoje Bogatstvo nr. 2.) «Les merknaden min om de passive marxister mer oppmerksomt, så vil dere skjønne at jeg sier: Fra et etisk synspunkt kan en ikke komme med noen innvendinger.»

Dette er sjølsagt ikke noe annet enn et oppkok av de tidligere usle utfluktene hans.

Vennligst fortell oss hva en skal kalle handlemåten til en person som har erklært at han kritiserte den sosialrevolusjonære narodnismen (på et tidspunkt da det ennå ikke hadde stått fram noen anna form for narodnisme — det er grunnen til at jeg velger den perioden), og som fortsatte med å si omtrent dette: «Så vidt jeg skjønner er narodnikene delt i tre kategorier: De konsekvente narodnikene som helt og fullt godtar ideene til musjiken og som i fullt samsvar med ønskene hans gjør piskinga og koneprylinga til en regel, og i det hele tatt støtter regjeringas avskyelige knutt-⁵⁴ og klubbepolitikk som — som en veit — er blitt kalt en folkelig politikk. Så har vi, skal vi si, de feige narodnikene, som ikke interesserer seg for musjikens maninger, mens som bare strever for å overføre en fremmed revolusjonær bevegelse til Russland ved hjelp av foreninger og slikt.

Fra et etisk standpunkt kan en ikke komme med noen innvendinger mot dem, hvis vegen bare ikke hadde vært så glatt at den feige narodniken lett kan bli en konsekvent eller en modig narodnik. Og til slutt har vi de modige narodnikene som fullt ut setter de folkelige ideene til den foretaksomme musjiken ut i livet, og i samsvar med det tar fatt på å dyrke jorda for å leve fullstendig som kulakker.»

Alle anstendige mennesker ville sjølsagt kalle dette ondsinna og vulgær spott. Og dersom personen som sa slike ting dessuten ikke kunne bli imøtegått av narodnikene i den samme pressa, og i tillegg, dersom ideene til disse narodnikene hittil bare var blitt satt fram illegalt, slik at mange mennesker ikke hadde noen klar oppfatning av hva de var og lett kunne tru alt som blei sagt om narodnikene, så ville alle være enig om at en slik person er en …

Men herr Mikhailovski har kanskje heller ikke helt glemt det ordet som passer her.

Men nå får det være nok! Det står ennå igjen mange liknende bakvaskelser fra herr Mikhailovski, men jeg veit ikke om noe som er mer slitsomt, mindre takknemlig og mer avskyelig enn å måtte vasse rundt i denne møkka, samle sammen de spredte antydningene, sette dem opp mot hverandre og leite etter i det minste ei innvending som kunne tas alvorlig.

Nok!

Noter

1. Lenins artikkel Hva er «Folkevennene», og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene? blei skrevet i 1894 og består av tre deler. I denne boka står bare den første delen. Artikkelen var egentlig skrevet som et foredrag som Lenin holdt på en marxistisk sirkel i St. Petersburg. Den fikk stor innflytelse i de ulike sirklene og grupper som fantes på den tida. s. 97

2. Russkoje Bogatstvo (Den russiske rikdommen) var et månedsblad som kom ut i St. Petersburg mellom 1876 og 1918, I begynnelsen av 1890-åra blei det organ for de liberale narodnikene, og blei redigert av S. N. Krivenko og N. K. Mikhailovski. Tidsskriftet gikk inn for forsoning med tsarregjeringa og kjempa bittert mot marxismen og de russiske marxistene.

I 1906 blei R. B. organ for folkesosialistene, et kadett-inspirert parti.

3. Den artikkelen del her blir vist til, er «Litteraturen og livet» av N. K. Mikhailovski, som sto i Russkoje Bogatstvo nr. 10, 1893. Marxistene kommenterte artikkelen i brev til Mikhailovski.

4. Artikkelen det er vist til her, er Karl Marx for herr J. Sjukovskis domstol av Mikhailovski, som sto i tidsskriftet Otetsjestvennije Zapiski Fedrelandsnotater), nr. 10, oktober 1877.

5. Spencerianere — tilhengere av den engelske filosofen Herbert Spencer (1820-1903). S. forsøkte å bygge opp et nytt filosofisk system på darwinismens grunnlag, ei utviklingslære. I sosiologien var S. den mest typiske representanten for kapitalismen og frihandelen. Han overførte mekanisk den darwinistiske oppfatninga av kampen for tilværelsen på menneskesamfunnet og kjempa på dette grunnlaget mot alle statsinngrep i næringslivet. Han angrep sosialismen som en utviklingsfiendtlig bevegelse.

6. Contrat Social (Samfunnspakten) — et av hovedverka til Jean-Jaques Rousseau, gitt ut i 1762. Hovedideen i denne boka var påstanden om at alle samfunnssystemer burde være resultatet av en fri overenskomst, av en kontrakt mellom enkelsindivider. Sjøl om teorien var grunnleggende idealistisk, spilte den likevel ei revolusjonær rolle på del tidspunktet den blei satt fram, nemlig like før den franske borgerlige revolusjonen. Den uttrykte kravet om borgerlig likhet, avskaffing av føydalherrenes privilegier og oppretting av borgerlig republikk.

7. Utopisk sosialisme — den før-marxistiske sosialismen. I artikkelen «Friedrich Engels» (1895) karakteriserer Lenin u.s.:«… i 40-årene … fantes det … mange begavete og ubegavete, ærlige og uærlige mennesker som svermet for kamp for politisk frihet, kamp mot vilkårligheten hos monarkene, politiet og prestene, men som ikke så motsetningen mellom borgerskapets og proletariatets interesser. For disse folkene var til og med den tanken fjern at arbeiderne skulle kunne opptre som en selvstendig samfunnsmessig kraft. På den annen side fantes det mange til og med geniale drømmere, som var av den mening at det var tilstrekkelig å overbevise makthaverne og de herskende klasser om urettferdigheten i det moderene samfunnssystem; siden ville det være en enkel sak å skape fred og alminnelig trivsel på jorden. De drømte om en sosialisme som kunne oppnås uten kamp. Endelig så på den tid nesten alle sosialister og andre venner av arbeiderklassen på proletariatet som en byll, og de så med forferdelse hvordan denne byllen vokste parallelt med veksten i industrien. Derfor studerte de alle sammen på hvordan en skulle bremse utviklingen av industrien og proletariatet, hvordan en skulle stanse «historiens hjul». I motsetning til den alminnelige frykt for proletariatets utvikling satte Marx og Engels alle sine forhåpninger til proletariatets uavbrutte vekst. Jo flere proletarer, desto større ble deres kraft som revolusjonær klasse, desto nærmere og virkeligere ble sosialismen. Med få ord kan en sammenfatte Marx’ og Engels’ fortjeneste av proletariatet slik: de oppdro arbeiderklassen til selverkjennelse og selvbevissthet og erstatte drømmeriene med vitenskap.»

(Fra Lenin: Marx, Engels, marxisme, Forlaget Oktober 1977, s. 34-35.)

De viktigste representantene for den utopiske sosialismen var Saint-Simon, Robert Owen og Charles Fourier (se personregisteret). — Se også Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.

8. Det vitenskapelige kriteriet om gjentakelse — for at en foreteelse skal kunne bli prøvd vitenskapelig, må den kunne bli reprodusert, gjenta seg. Dette var et uomtvistelig og ubestridt kriterium i den eksperimentelle naturvitenskapen, men i samfunnsvitenskapene var det annerledes. Her hevda subjektivistene at «alt menneskelig» var noe enestående, at alle samfunnsmessige foreteelser bare opptrådte en gang. Disse foreteelsene var ifølge subjektivistene uttrykk for følelser, motiver og vurderinger. I stedet for å forklare foreteelsene lovmessig, blei de «fortolka». Marx viste at også samfunnet kan forklares i streng vitenskapelig forstand.

9. Brevet fra Karl Marx (til redaksjonen i Otetsjestvennije Zapiski blei skrevet mot slutten av 1877, i samband med Mikhailovskis artikkel, Karl Marx for J. Sjukovskis domstol. Brevet blei kopiert og sendt til Russland av Engels etter at Marx var død. Dette brevet, liksom alt som kom fra Marx’ penn, blei viet stor oppmerksomhet i russiske kretser.

10. Den tyske ideologien blei skrevet i fellesskap av Marx og Engels i åra 1845-46.

Manuskriptet var på nesten 800 trykksider, i to bind, der det første bindet i hovedsak var viet ei utarbeiding av de grunnleggende tesene i den historiske materialismen og en kritikk av de filosofiske synspunkta til Ludwig Feuerbach, B. Bauer og M. Stirner. Det andre bindet var viet en kritikk av ulike talsmenn for «den sanne sosialismen».

Marx og Engels greidde ikke å finne noen som ville gi ut boka, og det blei bare trykt ett kapittel mens Marx og Engels levde. Den tyske teksten blei gitt ut i sin helhet for første gang i 1932 av sentralkomiteen i SUKP(b)s institutt for marxisme-leninisme.

Den karakteristikken som Engels gir her av Den tyske ideologien er tatt fra forordet til Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien.

11. Gensorganisasjonen eller klanorganiseringa av samfunnet, også kalt æettesamfunnet — urkommunismen eller den første sosiale og økonomiske formasjonen i historia. Stammesamfunnet var et samfunn av folk fra samme ætt som var bundet sammen med økonomiske og sosiale bånd. Stammesystemet gikk gjennom den matriarkalske og patriarkalske perioden. Patriarkatet munna ut i at det primitive samfunnet blei et klassesamfunn, og staten vokste fram. Produksjonsforholda under urkommunismen bygde på samfunnseie av produksjonsmidlene og lik fordeling av alle produktene. Dette samsvarte allment til det lave nivået produktivkreftene lå på og til karakteren deres på den tida.

Om urkommunismen, se Friedrich Engels, Om familien, privateiendommen og stålens opprinnelse. (1884)

12. Lenssystemet — et system med føydal eiendomsrett til jorda. Det oppsto og blei institusjonalisert i Russland i det femtende og særlig det sekstende hundreåret. Lenssystemet var nært knytta sammen med danninga av en sentralisert stat og en sentralisert hær. De landområdene som blei holdt i len og som blei sett på som den føydale fyrstens eiendom, blei fordelt av regjeringa blant de som gjorde tjeneste i de væpna styrkene eller ved hoffet.

Fra midten av det sekstende hundreåret blei lenssystemet gradvis omdanna til arvelig eiendom. I det syttende hundreåret var forskjellen mellom disse to formene for føydal jordeiendom forsvunnet.

I Peter den førstes forordning om arv, som kom i 1714, blei det slått fast at lena skulk være privateiendommen til adelen på landsbygda.

13. Lenin brukte navnet til V. Burenin, en bidragsyter til den reaksjonære avisa Novoje Vremja (Nye tider), som et synonym for uærlige debaltmetoder.

14. Novoje Vremja (Nye tider) — ei dagsavis som kom ut i St. Petersburg fra 1868 til 1917. Den tilhørte ulike utgivere til ulike tider og skifta gang på gang politisk linje. Til å begynne med var den moderat-liberal, men fra 1876 blei den et organ for de reaksjonære kretsene i aristokratiet og byråkratiet. Fra 1905 blei den organ for De svarte hundre, som var monarkistiske bander danna av tsarpolitiet for å bekjempe den revolusjonære bevegelsen. Etter den borgerlig-demokratiske revolusjonen i februar 1917, ga den full støtte til den kontrarevolusjonære politikken til den borgerlige provisoriske regjeringa og førte en rasende kampanje mot bolsjevikene. Den 8. november 1917 blei den forbudt av den revolusjonære militærkomiteen i Petrogradsovjetet. Lenin kalte N. V. et typisk eksempel på ei korrupt presse.

I «Kritiske merknader» som blei trykt i N. V. den 4. februar 1894, priste V. Burenin Mikhailovski for at han bekjempa marxistene.

15. Fra fabelen «Elefanten og mobsen» av den russiske forfatteren Krylov. — Red.

16. Determinisme — filosofisk oppfatning som hevder at alt i naturen, også menneskenes vilje og handlinger, er årsaksbestemt, at alt som skjer er en nødvendig virkning av indre og ytre årsaker, og at det altså ikke finnes noen fri vilje.

17. Den fransk-tyske krigen — 1870-71. Krigen endte med en overveldende tysk seier, og førte på den ene sida til at Tyskland blei samla — det blei oppretta et tysk keiserrike under ledelse av Prøyssen, og på den andre sida til at Frankrike og Tyskland i fellesskap knuste den proletariske oppstanden i Paris, Pariskommunen.

18. Henvisninga er til tidsskriftet Tysk-franske årbøker (Deutsch-französische Jahrbücher) som blei gitt ut på tysk i Paris av Marx og Arnold Ruge. Det kom bare ut ett nummer, et dobbeltnummer, i februar 1844. Hovedårsaken til dette var at Marx var prinsippielt uenig med den borgerlige radikaleren Ruge.

19. Stendersystem — et system med «folke»-forsamling, der «folket» blei representert gjennom stender, dvs. adelen, presteskapet, bendene, borgerne. Stendermøtene blei sammenkalt av kongene — som regel for å få innvilga nye skatter — og de hadde liten innflytelse på styret av staten. — S. er en politisk overbygning som svarer til den føydalistiske økonomien og enevoldsstyret.

Det representative systemet — den borgerlig-demokratiske formen for nasjonalforsamlinger. Representasjonen skjer her gjennom valg av enkeltpersoner.

20. Triade (gr. trias) — formelen for trestadieutviklinga i filosofien.

Det var særlig i den idealistiske filosofien til Hegel at triaden blei utvikla. Hegel hevda at enhver utviklingsprosess gjennomløper tre stadier — tese, antitese og syntese. Det andre stadiet er negasjonen av det første, som blir omdanna til sin motsetning idet den går over til det andre stadiet. Det tredje stadiet er negasjonen av det andre, dvs. negasjonen av negasjonen, som betyr ei tilbakevending til den formen som eksisterte i begynnelsen, og som nå er gjort rikere med et nytt innhold på et høyere stadium. Triaden til Hegel er et skjema som virkeligheten blei putta inn i på en kunstig måte, den tilfeldige oppbygginga av det triadiske skjemaet forvrengte den virkelige utviklinga av naturen og samfunnet. Marx, Engels og Lenin satte de rasjonelle elementa i dialektikken til Hegel høyt, men de omforma kritisk den dialektiske metoden hans og skapte den materialistiske dialektikken, som gjenspeiler de mest allmenne utviklingslovene for den objektive verden og den menneskelige tenkninga.

21. Forfatteren av artikkelen (I. K-n) var professor I. I. Koltmann ved universitetet i St. Petersburg. Marx mente at denne artikkelen var ei av de beste framstillingene av den dialektiske metoden, Se Marx, Kapitalen, bind I, Etterordet til den andre utgava.

22. Logoslæra — sikler her til Hegels system i Wissenschaft der Logik (Logikkens vitenskap), dvs. framstillinga av (den idealistiske) dialektikken. «Logos» betyr ord eller begrep, og Dühring bruker det som betegnelse på filosofien til Hegel for å få fram de religiøse rottene den har, nemlig det gamle testamentet, der det i skapelsesmyten heter at «ordet (logos) ble kjød».

23. Otetsjestvennije Zapiski (Fedrelandsnotater) — et litterært politisk tidsskrift som begynte å komme ut i St. Petersburg i 1820. Fra 1839 var det et av de beste progressive tidsskrifta på si tid. Etter 1846 begynte O. Z. å miste sin betydning. Men da bl. a. N. A. Nekrasov overtok ledelsen av tidsskriftet i 1868, starta en ny oppblomstringsperiode, og tidsskriftet samla rundt seg revolusjonær-demokratiske intellektuelle. Da Nekrasov døde i 1877, fikk narodnikene kontrollen over tidsskriftet.

O.Z. blei hele tida plaga av sensuren, og i april 1884 stansa tsarregjeringa tidsskriftet.

24. Henvisninga er til de følgende tesene som Marx og Engels satte fram i Det kommunistiske manifest:

«Kommunistenes teoretiske slutninger grunner seg på ingen måte på ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensforbedrer.

De er bare allmenne uttrykk for virkelige forhold i en eksisterende klassekamp, i en historisk bevegelse som foregår for våre øyne.» (Forlaget Oktober 1975, s, 32)

25. Russkaja Myst (Russisk tanke) — ei liberal-borgerlig månedsavis som blei gitt ut i Moskva mellom 1880 og 1918. Før 1905 var den liberal-narodnikisk. I1 1890-åra skreiv marxister i den av og til. Etter 1905-revolusjonen blei den et organ for høyre-fløyen i kadettpartiet, og blei redigert av P.Struve. Den forkynte nasjonalisme og religion, og forsvarte godseiendommen.

26. Bondereformen av 1861 avskaffa livegenskapen i Russland. Som en følge av denne reformen kunne godseierne ta 1/5, ja opp til 2/5 av bøndenes jord. De beholdt de beste delene av bøndenes jord, som bøndene ikke kunne greie seg uten om de skulle drive sjølstendig jordbruk. Bøndene måtte betale svære beløp for å utløse jord som de kunne dyrke. De måtte ta opp lån som de nedbetalte på i 49 år til 6 prosent rente. Dette var regelrett utplyndring av bøndene. De måtte betale hundrevis av milloner rubler for si eiga jord, noe som førte til at bondejordbruket blei fullstendig ruinert.

Lenin skildra »bondereformen» fra 1861 som den første massevoldshandling mot bøndene til fordel for kapitalisme i jordbruket.

27. Plekhanov og sirkelen hans — Henvisninga er til Gruppa for frigjøring av arbeidet — den første russiske marxistiske gruppe, organisert av Plekhanov i 1883 i Sveits. På den andre kongressen til RSDAP i august 1903 kunngjorde Gruppa at den oppløste seg.

Gruppa gjorde et stort arbeid for å spre marxismen i Russland. Den oversatte slike marxistiske verk som Det kommunistiske manifest av Marx og Engels, Lønnsarbeid og kapital av Marx og Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap av Engels. De ga dem ut i utlandet og spredte dem illegalt i Russland. Plekhanov og gruppa hans retta harde slag mot narodnismen.

Men Gruppa hadde alvorlige feil. Den undervurderte rolla til det liberale borgerskapet og undervurderte at bøndene kunne bli revolusjonære. Disse feilene var grunnlaget for de mensjevikiske standpunktene som Plekhanov og andre medlemmer av gruppa inntok seinere.

28. Narodvolisme — Grunnsetningene, prinsippa for Narodvoltsi, som medlemmene av Narodnaja Volja (Folkets frihet) blei kalt. Narodnaja Volja var et hemmelig forbund som blei danna i 1879 for å drive revolusjonær kamp mot det tsarisliske autokratiet. Men Narodvoltsi nådde ikke fram til massene og tydde derfor til politisk sammensverging og individuell terror. Den terroristiske kampen deres blei ikke støtta av en revolusjonær massebevegelse, og derfor kunne regjeringa knuse organisasjonen gjennom forfølgelser, dødsdommer og provokasjoner. Det var i 1881 tsarregjeringa knuste N. V., like ett er at medlemmer av det hadde myrda Alexander III.

Samtidig som Lenin kritiserte det feilaktige, utopiske programmet til N., uttrykte han stor respekt for den sjøloppofrende kampen medlemmene førte mot tsarismen. I «Protest fra de russiske sosialdemokratene» (1889) pekte han på at «representantene for det gamle Narodnaja Volja spille ei stor rolle i russisk historie, trass i at det bare var et tynt samfunnslag som støtta de få heltene og trass i at det slett ikke var noen revolusjonær teori som tjente som fane for bevegelsen» (se Lenin, Samla verk, eng. utg., b.4).
Etter 1881 ga flertallet av narodnikene opp den revolusjonære kampen mot tsarismen og begynte å kjempe for forsoning og enighet med det tsaristiske autokratiet. Disse etterfølgerne av N. V., de liberale narodnikene i 1880 og 1890-åra, uttrykte i virkeligheten kulakkenes interesser.

Kjære leser!

Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.

Epigraf —gresk, innskrift, motto. — Red.
Hvem ville vel ikke lovprise en Klopstock? Men ville alle lese ham? Nei. Vi ønsker å bli lovprist mindre, men lest flittigere! (Lessing) —Red.
Se Karl Marx, Kapitalen, bind 1, forordet til den første tyske utgava. — Red.
Marx viser her til artikkelen sin «En kritikk av Hegels rettsfilosofi» (1843). Han fullførte aldri artikkelen. — Red
Fra Marx, Til kritikken av den politiske økonomien. Forord, 1859. — Red.
Hypotese — antakelse som ikke er bevist, teori. — Red.
Vi snakker sjølsagt hele tida om bevisstheten om samfunnsmessige forhold, og ikke noen andre.
A priori — lat., gitt på forhand, reint fornuftsmessig, uavhengig av erfaringa. — Red.
Affinitet — lat., eg. slektskap. I kjemien den krafta som forårsaker at stoffer forbinder seg med hverandre. — Red.
Substrat— lat., underlag, grunn, grunnvoll. —Red.
Transformismens ide — del samme som evolusjons teorien, den biologiske teorien til Darwin om hvordan alt organisk liv, også plante- og dyreartene, utvikler seg gjennom gradvis endring, fra en art til en annen. Grunnlaget for den moderne biologien. — Red.
Se F. Engels, Anti-Dühring, Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen (Del II. Politisk økonomi, kapittel 1. Emne og metode), skrevet 1876—78. — Red.
Alter ego — lat., et annet jeg, person som har den samme tankegangen som en annen.— Red.
Se F. Engels, Forordet til den første utgava av Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (1884), —Red.
Herr E. Duhrings omveltning av vitenskapen (Anti-Dühring). (1876—78) — Red.
Heller ikke her ga herr Mikhailovski glipp av et høve til å geipe: Hva i all verden er det De mener, sier han — ei vitenskapelig historieoppfatning, og likevel er og blir antikkens historie ei gåte! Ta ei hvilken som helst lærebok, herr Mikhailovski, så kommer De til å skjønne at problemet med gensorganisasjonen er et av de vanskeligste, og det har gitt opphav til en hærskare av teorier for å forklare den.
Hva skal en ellers kalle det at materialistene blir anklaga for at de ikke kan forklare historia — uten at det blir gjort et forsøk på å undersøke ei eneste av de mange materialistiske forklaringene på forskjellige historiske problem som materialistene gir — eller det at en uttaler av vi kunne bevise visse ting, men vi bryr oss ikke om det?
Dette er ei reint borgerlig oppfatning: Atskilte, små familier blei først framherskende under det borgerlige styresettet. De fantes overhodet ikke i før-historiske lider. Det er ingenting som er mer karakteristisk for borgeren enn å overføre trekk fra det moderne systemet til alle tider og folk
Rus — eg. den stammen (under ledelse av Rurik) som gjennomførte den første store russiske statsdanninga. Betyr her stammefellesskapet i det gamle Russland. — Red.
Bojarer — friherrer, medlemmer av den høyeste russiske adelsstanden før Peter den stores tid (omkr. 1700). — Red,
Det internasjonale arbeiderforbundet eller Den første internasjonalen — se note 20 bak i boka, — Red.
Nec plus ultra — latinsk uttrykk, betyr «ytterste grense». — Red.
Når det gjelder denne meningsløse betegnelsen, må vi slå fast at herr Mikhailovski gir Marx en særskilt plass (han var alt for intelligent og lærd for kritikeren vår til at han kan kritisere noen av påstandene hans direkte og åpent). Etter Marx plasserer han Engels («en ikke så skapende ånd»), så mer eller mindre uavhengige folk som Kautsky, og så de andre marxistene. Vel, kan ei slik inndeling ha noen alvorlig verdi? Dersom kritikeren er misnøyd med dem som har popularisert Marx, hva er det da som hindrer ham i å rette på dem i samsvar med Marx? Han gjør ikke noe slikt. Han mente sikkert å være vittig — men viddet hans falt til jorda.
Marionett — eg. dokka som er bevegelig i ledda, brukt i dokketeater. Står her for en person som «danser etter andres pipe», det er ande som trekker i trådene. — Red.
Postulere — påstå, stille opputen bevis. — Red.
Se F. Engels, Forord til den første utgava av Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (1884). — Red.
Dette er blitt uttrykt helt klart i Kapitalen og i taktikken til sosialdemokratene, i motsetning til de tidligere sosialistene. Marx krevde rett ut at spørsmålet ikke må innskrenkes til den økonomiske sida. Da Marx i 1843 laga utkast til programmet for et planlagt tidsskrift(18) skreiv han til Ruge: «Og hele det sosialistiske prinsippet er igjen bare ei side … Vi for vår del må vie like stor oppmerksomhet til den andre sida, menneskets teoretiske eksistens og følgelig gjøre religion, vitenskap og så videre til gjenstand for kritikken vår … Akkurat som religionen gir en oversikt over innholdet i de teoretiske konfliktene til menneskeheten, så gir den politiske staten en oversikt over innholdet i de praktiske konfliktene ti! mennesket. Følgelig uttrykker den politiske staten, innafor grensene for forma den har, sub specie rei publicae (fra det politiske standpunktet), alle de samfunnsmessige konfliktene, behova og interessene. Derfor betyr ikke det å gjøre et svært særegent politisk spørsmål, for eksempel forskjellen mellom stendersystemet og det representative systemet(19), til gjenstand for kritikk, på noe vis at en stiger ned fra hauteur des principes (prinsippas høye nivå — Red.). For dette spørsmålet uttrykker forskjellen mellom menneskets herredømme og privateiendommens herredømme’ i et politisk språk. Dette betyr at kritikken ikke bare kan, men må, ta for seg disse politiske spørsmåla (som erke-sosialisten ikke synes er verdt oppmerksomhet).»
Galvanisme — kjemisk framstilt elektrisitet. Oppkalt etter den italienske naturforskeren Galvani (1737 — 1798), som gjennom eksperimenter med dyr oppdaga den elektriske strømmen. — Red.
Se F. Engels, Anti-Dühring (første delen. Filosofi. Kapittel 13. Dialektikk. Negasjonen av negasjonen). (1876—78). — Red.
Lenin gir ei systematisk framstilling av og videreutvikler den marxistiske dialektiske metoden i Materialisme og Empiriokritisisme (1908), Filosofiske notatbøker. Karl Marx (1904), osv. —Red.
Trikotomi — gr., tredeling. — Red.
Nasjonaløkonomiens og sosialismens kritiske historie (3. opplag, 1879, s. 486—87). — Red.
Lenger ute gjengir Lenin et utdrag fra Anti-Dühring av Engels (Del I. Filosofi. Kapittel 13. Dialektikk. Negasjonen av negasjonen). — Red.
Analogi — overensstemmelse, samsvar, likhet. —Red.
At denne formuleringa av synspunkta til herr Dühring fullt ut passer på herr Mikhailovski, blir bevis! av følgende avsnitt i artikkelen hans, «Karl Marx for J. Sjukovskis domstol.» Idet han går mot påstanden til herr Sjukovski om at Marx forsvarer privateiendommen, viser herr Mikhailovski til dette skjemaet til Marx, og forklarer det på følgende vis: «I skjemaet sitt brukte Marx to velkjente knep fra den hegelianske dialektikken. For det første er skjemaet lagd etter lovene for den hegelianske triaden. For det andre er syntesen (foreninga av enkeltheter ti! en helhet, slik at den framstår som en enhet,— Red.) bygd på identiteten mellom motsetninger — individuell og samfunnsmessig eiendom. Dette betyr at ordet ‘individuell’ her har den særskilte, reint betinga betydninga som et ledd i den dialektiske prosessen, og ikke noe som helst kan bli bygd på den.» Dette blei sagt av en mann som hadde de mest aktverdige hensikter, nemlig å forsvare den «sangvinske» (sorgløst forhåpningsfulle — Red.) Marx mot borgeren herr Sjukovski overfor det russiske publikum. Og med disse aktverdige hensiktene forklarer han at Marx bygger oppfatninga si av prosessen på «knep». Av dette kan herr Mikhailovski trekke en lærdom som ikke er unyttig for ham — aktverdige hensikter aleine er nokså utilstrekkelige, uansett hva saka gjelder.
Arabesk — eg. arabisk dekorasjonsmønster. Her betyr det nærmest «snirkel» e.t. — Red.
I denne sammenhengen trur jeg det er verdt å merke seg at hele forklaringa som Engels gir, fins i det samme kapitlet der han diskuterer såkornet, læra til Rousseau og andre eksempler på den dialektiske prosessen. En skulle tru at det meningsløse i å anklage marxismen for hegeliansk dialektikk ville bli helt innlysende om en rett og slett sammenlikna disse eksemplene med de klare og kategoriske utsagna fra Engels (og fra Marx som hadde lest manuskriptet før det blei trykt). Og det kan ikke være snakk om å prøve å bevise noe med triader, eller å smugle de «betinga ledda» i disse triadene inn i framstillinga av den virkelige prosessen.
Henvisninga er til Etterordet til den andre utgava av bind 1 av Kapitalen. —Red.
Det som er tillatt for Jupiter, er ikke tillatt for oksen, —Red.
Postoronny (Outsider) — det navnet Mikhailovski brukte som skribent. — Red.
De andre trekka ved det økonomiske systemet i middelalderen blir utelatt fordi de tilhørte den føydale samfunnsformasjonen, mens Marx bare undersøker den kapitalistiske formasjonen. I si reine form begynte i virkeligheten prosessen med kapitalistisk utvikling — for eksempel i England — med systemet med små, isolerte vareprodusenter og den individuelle arbeidseiendommen deres.
Se F, Engels, Anti-Dühring. (første del. Filosofi. Kapittel 9. Mora! og lov. Evige sannheter). — Red.
Henvisninga er til Mikhailovskis artikler «Om den russiske utgava av boka til Karl Marx» og «Karl Marx for I. Sjukovskis domstol.» — Red.
Artell — en russisk samvirkeform, bl.a. innafor jordbruket. Det rår felleseie innafor visse deler av produksjonen og privat eiendomsrett innafor andre deler. — Red.
Lenin siterer fra Marx’ brev til A.Ruge (fra september 1843). — Red.
Lenin viser til S.N.Jusjakov, som han kritiserer mer detaljert i den andre delen av «Folkevennene». En har verken funnet manuskript eller kopi av denne delen. — Red.
«Med middelalderske arbeidsformer», forklarer forfatteren et annet sted, «mener jeg ikke bare felles eie av jorda, handverksindustri og artellorganisering. Alt dette er utvilsomt middelalderske former, men til dem hører dessuten alle former der arbeideren eier jorda eller produksjonsredskapa.»
Musjik — russisk for bonde. —Red.
Jeg sier alt delte ut fra den forutsetninga at herr Mikhailovski virkelig har hørt bekjennelser til abstrakte historiske skjema, og ikke har funnet opp noe. Men i denne sammenhengen ser jeg det som helt nødvendig å ta det forbeholdet at jeg gir det videre slik jeg har fått det servert.
Men kanskje vil herr Mikhailovski også her prøve å vri seg unna ved å erklære at han ikke mente å si at det ikke fantes noe proletariat i Russland i det hele tatt, men bare at det ikke fantes noe kapitalistisk proletariat? Jaså? Hvorfor sa De ikke det da? Hele spørsmålet er jo et spørsmål om det russiske proletariatet er et proletariat som kjennetegner den borgerlige organiseringa av samfunnsøkonomien eller noen anna organisering av den. Hvem kan noe for at De i to hele artikler ikke sa et ord om dette, det eneste alvorlige og viktige spørsmålet, men isteden foretrakk å komme med alt slags sludder og nå fram til de mest vanvittigeslutninger?
Fariseisk — hyklersk, skinnhellig. — Red.
Jeg vil stanse opp et øyeblikk ved i det minste ei faktisk henvisning som forekommer i artikkelen til herr Mikhailovski. Alle som har lest den artikkelen må innrømme at han til og med rekner herr Skvortsov (forfatteren av De økonomiske årsakene til hungersnøden) til «marxistene». Men det er faktisk slik at denne herren ikke sjøl kaller seg marxist, og bare en har det mest elementære kjennskapet til sosialdemokratenes skrifter, vil en se at han fra deres standpunkt ikke er noe annet enn en vulgær borger.

Hva slags marxist er han, når han ikke forstår at det samfunnsmessige miljøet som han legger de progressive planene sine for, er et borgerlig miljø, og at alle «forbedringer i jordbruket» som en faktisk kan se også i bondebruket, av den grunn er borgerlige framskritt som forbedrer mindretallets stilling, men proletariserer massene! Hva slags marxist er han, når han ikke forstår at den staten som han vender seg til med prosjekta sine, er en klassestat som bare kan støtte borgerskapet og undertrykke proletariatet!
Konstitusjonalisme — ei borgerlig styreform som bygger på ei grunnlovsmessig forfatning og på parlamentarisme. Konstitusjonalistene ville at autokratiet i Russland skulle bli erstatta av et demokratisk monarki, med en borgerlig parlamentarisk konstitusjon (grunnlov). — Red.
Knutt — russisk pisk fletta av lærreimer. — Red.

Hva er «folkevennene», og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene?

DEL I

Noter

Related Topics