Teksten er henta fra “Lenin Utvalgte Verker i 12 bind, bind 1” utgitt av Forlaget Oktober i 1977.

Oppgavene til de russiske sosialdemokratene(1)

Den siste halvdelen av nittiåra var vitne til ei bemerkelsesverdig økning i arbeidet med å legge fram og løse problema i den russiske revolusjonen. Oppkomsten av et nytt revolusjonært parti, Narodnaje Pravo(2), den voksende innflytelsen og framgangene til sosialdemokratene og utviklinga innafor Narodnaja Volja* har alt sammen framkalt en livlig diskusjon om programspørsmål, både i studiesirklene til sosialistiske intellektuelle og arbeidere, og i den illegale litteraturen. Når det gjelder det siste området, bør en vise til «Et brennende spørsmål» og «Manifestet» (1894) fra Narodnoje Pravo-partiet, Flygebladet fra Narodnaja Volja-gruppa, Rabotnik som Forbundet av russiske sosialdemokrater(3) ga ut i utlandet, den økende mengden av revolusjonære brosjyrer i Russland — hovedsakelig for arbeidere, og den agitasjonen som det sosialdemokratiske Kampforbundet for frigjøringa av arbeiderklassen i St. Petersburg(4) har drevet omkring de viktige streikene der i 1896, osv.

For tida (slutten av 1897) er det etter vår mening den praktiske virksomheten til sosialdemokratene som er det mest brennende spørsmålet. Vi legger vekt på den praktiske sida ved sosialdemokratiet, for på den teoretiske sida er den mest kritiske perioden nå åpenbart bak oss. Det var en periode da motstanderne av sosialdemokratiet på den ene sida hardnakka nekta å forstå det og det blei gjort iherdige forsøk på å undertrykke den nye strømninga straks den dukka opp, mens sosialdemokratene på den andre sida hardnakka forsvarte grunnprinsippa sine. Nå har de viktigste og grunnleggende trekka i de teoretiske syna til sosialdemokratene blitt tilstrekkelig klargjort. Vi kan ikke si det samme om den praktiske sida ved sosialdemokratiet, om sosialdemokratiets politiske program, metoder og taktikk. Vi mener det er på dette området at det i hovedsak rår misoppfatninger og gjensidig misforståelse, og dette hindrer ei rekke revolusjonære fra å nærme seg sosialdemokratiet fullt ut, nemlig de revolusjonære som i teorien har forkasta prinsippa til Narodnaja Volja fullstendig, og som i praksis enten blir leda av de ytre omstendighetene til å drive propaganda og agitasjon blant arbeiderne — nei, mer: til å drive virksomheten sin blant arbeiderne på klassekampens grunn, eller anstrenger seg for å bygge hele programmet sitt og den revolusjonære virksomheten sin på demokratiske oppgaver. Om vi ikke tar feil, passer den siste beskrivelsen på de to revolusjonære gruppene som for tida virker i Russland ved sida av sosialdemokratene, nemlig Narodnaja Volja og Narodnoje Pravo.

Derfor mener vi det høver særskilt godt å prøve å forklare de praktiske oppgavene til sosialdemokratene, og å slå fast grunnene til at vi ser på deres program som det fornuftigste av de tre programma som fins for tida, og vise at de argumenta som blir satt fram mot det stort sett bygger på misforståelser.

Som kjent er målet for den praktiske virksomheten til sosialdemokratene å lede klassekampen til proletariatet, og organisere den kampen i begge de ytringsformene den har: den sosialistiske (kampen mot kapitalistklassen som sikter mot å ødelegge klassesystemet og organisere det sosialistiske samfunnet) og den demokratiske (kampen mot absolutismen som sikter mot å vinne politisk frihet i Russland og demokratisere det politiske systemet og samfunnssystemt i Russland). Vi sa som kjent. Og de russiske sosialdemokratene har virkelig alltid pekt helt bestemet på dette målet for virksomheten sin, fra første øyeblikk de sto fram som ei egen samfunnsrevolusjonær strømning. De har alltid understreka det tosidige ved ytringsforma og innholdet i klassekampen til proletariatet og har alltid stått hardt på den uatskillelige sammenhengen mellom de sosialistiske og demokratiske oppgavene sine, en sammenheng som blir klart uttrykt i det navnet som de har tatt. Likevel møter en den dag i dag ofte sosialister som har de mest forvridde oppfatninger om sosialdemokratene og som anklager dem for å se bort fra den politiske kampen, osv. La oss derfor oppholde oss litt ved ei framstilling av de to sidene ved den praktiske virksomheten til det russiske sosialdemokratiet.

La oss starte med den sosialistiske virksomheten. En skulle tru at den sosialdemokratiske virksomhetens karakter var blitt fullstendig klar når det gjelder dette, etter at Kampforbundet for frigjøringa av arbeiderklassen i St. Petersburg begynte virksomheten sin blant arbeiderne i St. Petersburg, Den sosialistiske virksomheten til russiske sosialdemokrater består i å spre den vitenskapelige sosialismens lære til arbeiderne gjennom propaganda, i å spre en skikkelig forståelse av det nåværende samfunnsmessige og økonomiske systemet, grunnlaget for det og utviklinga av det. Den går ut på å spre en forståelse av de ulike klassene i det russiske samfunnet, av det innbyrdes sambandet mellom dem, av kampen mellom disse klassene, av arbeiderklassens rolle i denne kampen, av holdninga den har til de klassene som er i tilbakegang og de som er i ferd med å utvikle seg, til fortida og framtida til kapitalismen, en forståelse av den historiske oppgava til det internasjonale sosialdemokratiet og til den russiske arbeiderklassen. Agitasjon blant arbeiderne er knytta uatskillelig sammen med propagandaen. Den kommer sjølsagt i forgrunnen under de rådende forholda i Russland og på det nåværende utviklingsnivået til arbeidermassene. Agitasjon blant arbeiderne betyr at sosialdemokratene tar del i alle de spontane uttrykka for arbeiderklassens kamp, i alle konfliktene mellom arbeiderne og kapitalistene om arbeidsdagen, lønna, arbeidsvilkåra, osv., osv. Oppgava vår er å smelte virksomheten vår sammen med de praktiske hverdagsspørsmåla i arbeiderklassens liv, å hjelpe arbeiderne til å forstå disse spørsmåla, å trekke arbeidernes oppmerksomhet mot de viktigste overgrepa, å hjelpe dem til å utforme krava de har overfor arbeidskjøperne mer nøyaktig og praktisk, å utvikle solidaritetsbevissthet blant arbeiderne, bevissthet om de felles interessene og den felles saka til alle de russiske arbeiderne som er samla arbeiderklasse, som er en del av den internasjonale hæren til proletariatet. Å organisere studiesirkler blant arbeiderne, å opprette skikkelig og hemmelig samband mellom dem og den sentrale gruppa av sosialdemokrater, å gi ut og spre arbeiderlitteratur, å organisere korrespondansen fra alle sentra i arbeiderbevegelsen, å gi ut agitatoriske flygeblad og opprop og spre dem og lære opp ei gruppe erfarne agitatorer — det er i grove trekk ytringsformene for det russiske sosialdemokratiets sosialistiske virksomhet.

Arbeidet vårt er først og fremst retta inn på fabrikkarbeiderne i byene. Det russiske sosialdemokratiet må ikke spre kreftene sine. Det må samle virksomheten sin om industriproletariatet, som er mest åpent for sosialdemokratiske tanker, mest utvikla intellektuelt og politisk, og viktigst fordi det er stort og fordi det er samla i de store politiske sentra i landet. Den første og mest brennende oppgava som sosialdemokratiet står overfor, er derfor å skape en varig revolusjonær organisasjon blant fabrikkproletariatet i byene. Det er ei oppgave som det ville være svært uklokt å bli avspora fra på det nåværende tidspunktet. Men samtidig som vi anerkjenner nødvendigheten av å samle kreftene våre om fabrikkarbeiderne og går mot å spre kreftene våre, så ønsker vi slett ikke å foreslå at de russiske sosialdemokratene skal overse andre lag av det russiske proletariatet og arbeiderklassen. På ingen måte. Sjølve levekåra til de russiske fabrikkarbeiderne tvinger dem svært ofte til å inngå svært nære forbund med handverkerne, det industriproletariatet som er spredt i byer og landsbyer utafor fabrikkene og som lever under langt verre kår. Den russiske fabrikkarbeideren kommer også i direkte kontakt med befolkninga på landsbygda (familien til fabrikkarbeideren bur svært ofte på landet), og følgelig kan han ikke unngå å komme i nær kontakt med proletariatet på landsbygda, med de mange millioner vanlige gardsarbeidere og dagsarbeidere, og også med de ruinerte bøndene som må arbeide for å betale ned på gjelda si og ta alle slags «tilfeldige jobber» — som altså også er lønnsarbeidere — samtidig som de klynger seg til de usle jordlappene sine. De russiske sosialdemokratene mener det er uheldig å sende kreftene sine ut blant handverkerne og arbeiderne på landsbygda, men de har slett ikke til hensikt å overse dem. De vil prøve å opplyse de framskredne arbeiderne også om spørsmål som gjelder livet til handverkerne og arbeiderne på landsbygda, slik at når disse arbeiderne kommer i kontakt med de mer tilbakeliggende laga av proletariatet, så vil de gjennomsyre dem med tankene om klassekampen, sosialismen og de politiske oppgavene til det russiske demokratiet særskilt. Det er upraktisk å sende agitatorer ut blant handverkerne og arbeiderne på landsbygda når det fortsatt er så mye arbeid som må bli gjort blant fabrikkarbeiderne i byene. Men i mange tilfeller kommer den sosialistiske arbeideren uvilkårlig i kontakt med disse folka, og han må klare å utnytte disse høvene og forstå de allmenne oppgavene til sosiaidemokratiet i Russland. Følgelig tar de som anklager de russiske sosialdemokratene for å være trangsynte, for å prøve å overse massen av den arbeidende befolkninga til fordel for fabrikkarbeiderne, grunnleggende feil. Tvert om, agitasjon blant de framskredne delene av proletariatet er de sikreste og den eneste måten å vekke hele det russiske proletariatet på (ettersom bevegelsen vokser). Spredninga av sosialismen og tanken om klassekampen blant arbeiderne i byene vil uungåelig føre til at disse tankene strømmer ut i mindre og mer spredte kanaler. Dette krever at disse tankene slår djupere rot blant de elementa som er best forberedt og at de gjennomsyrer fortroppen for den russiske arbeiderbevegelsen og den russiske revolusjonen. Samtidig som det russiske sosialdemokratiet konsentrerer alle kreftene sine om virksomheten blant fabrikkarbeiderne, står det klart til å støtte de russiske revolusjonære som i praksis kommer til å bygge den sosialistiske virksomheten sin på klassekampen til proletariatet. Men sosialdemokratiet legger slett ikke skjul på at ingen praktiske allianser med andre revolusjonære grupper kan eller bør føre til kompromiss eller innrømmelser i spørsmål om terorien, programmet eller fana. Fordi de russiske sosialdemokratene er overbeviste om at læra om den vitenskapelige sosialismen og klassekampen er den eneste revolusjonære teorien som i dag kan tjene som fane for den revolusjonære bevegelsen, kommer de til å sette alle krefter inn på å spre denne læra, verne den mot falske fortolkninger og kjempe mot alle forsøk på å tvinge mer uklare læresetninger på arbeiderbevegelsen i Russland, som ennå er ung. Teoretiske overlegninger beviser, og den praktiske virksomheten til sosialdemokratene viser, at alle sosialister i Russland bør bli sosialdemokrater.

La oss nå ta for oss de demokratiske oppgavene og det demokratiske arbeidet til sosialdemokratene. La oss gjenta enda en gang at dette arbeidet er uatskillelig knytta sammen med den sosialistiske virksomheten. Når sosialdemokratene driver propaganda blant arbeiderne, kan de ikke unngå politiske problem, og de vil se på alle forsøk på å unngå dem, eller til og med skyve dem til side, som et grunnleggende mistak og et avvik fra grunnprinsippa til det internasjonale sosialdemokratiet. Samtidig som de sprer den vitenskapelige sosialismen, har de russiske sosialdemokratene stilt seg oppgava å propagandere demokratiske ideer blant arbeidermassene. De strever for å spre forståelse av absolutismen¹ i alle dens ytringsformer, av klasseinnholdet i den, av nødvendigheten av å styrte den, av det umulige i å føre en framgangsrik kamp for arbeidersaka uten å oppnå politisk frihet og demokratisering av det politiske og samfunnsmessige systemet i Russland. Når sosialdemokratene driver agitasjon blant arbeiderne om de øyeblikkelige økonomiske krava deres, knytter de dette uatskillelig sammen med agitasjon om de øyeblikkelige politiske behova, nøden og krava til arbeiderklassen, agitasjon mot politityranniet som kommer til uttrykk i hver streik, i hver konflikt mellom arbeidere og kapitalister, agitasjon mot innskrenkninger av arbeidernes rettigheter som russiske borgere allment og som den klassen som blir verst undertrykt og har minst rettigheter særskilt, agitasjon mot alle framtredende talsmenn og øyentjenere for absolutismen som kommer i direkte kontakt med arbeiderne og som klart avslører for arbeiderklassen at den lever i politisk slaveri. Akkurat som det ikke fins noen sak som gjelder arbeidernes liv på det økonomiske området som må ligge ubrukt i den økonomiske agitasjonen, så fins det ikke noen sak på det politiske området som ikke tjener som et emne for politisk agitasjon. Disse to typene agitasjon er knytta uatskillelig sammen i virksomheten til sosialdemokratene, som to sider av den samme medaljen. Økonomisk og politisk agitasjon er like nødvendig for å utvikle klassebevisstheten til proletariatet. Både økonomisk og politisk agitasjon er nødvendig for å lede klassekampen til de russiske arbeiderne, fordi all klassekamp er en politisk kamp. Ved å heve klassebevisstheten til arbeiderne, ved å organisere, disiplinere og lære dem opp til samla handling og til kampen for idealene til sosialdemokratiet, kommer begge typer agitasjon til å sette arbeiderne i stand til å prøve styrken sin i øyeblikkelige saker og for øyeblikkelige behov, til å presse delvise innrømmelser fra fienden og på dette viset bedre de økonomiske vilkåra sine, til å tvinge kapitalistene til å ta omsyn til styrken til de organiserte arbeiderne, tvinge regjeringa til å utvide rettighetene til arbeiderne, til å lytte til krava deres og holde regjeringa i stadig frykt for fiendskapen ti! arbeidermassene som blir leda av en sterk sosialdemokratisk organisasjon.

Vi har pekt på det uoppløselige nære sambandet mellom sosialistisk og demokratisk propaganda og agitasjon, på at den revolusjonære virksomheten på begge områdene hele tida foregår side om side. Likevel er det en stor forskjell mellom disse to typene virksomhet og kamp. Forskjellen er at proletariatet står helt aleine i den økonomiske kampen, både mot jordeieradelen og borgerskapet, kanskje bortsett fra den hjelpa det får (det er slett ikke alltid) fra de elementa fra småborgerskapet som blir dratt mot proletariatet. Men i den demokratiske, politiske kampen står ikke den russiske arbeiderklassen aleine. Ved si side har den alle de politiske opposisjonelle elementa, laga og klassene fordi de er fiendtlige til absolutismen og kjemper mot den i ei eller anna form. Side om side med proletariatet står her de opposisjonelle elementa fra borgerskapet, fra de dannede klassene, fra småborgerskapet eller fra forskjellige nasjonaliteter, trussamfunn, sekter osv., osv., som blir forfulgt av den autokratiske² regjeringa. Spørsmålet om hvilken holdning arbeiderklassen skal ta til disse elementa reiser seg naturlig. Videre: Skal arbeiderklassen forene seg med dem i den felles kampen mot autokratiet? Når alt kommer til alt vedgår alle sosialdemokrater at den politiske revolusjonen i Russland må gå forut for den sosialistiske revolusjonen. Bør de ikke av den grunn forene seg med alle de politiske opposisjonelle elementa for å kjempe mot autokratiet, og foreløpig legge sosialismen til side? Er ikke dette helt nødvendig for å styrke kampen mot autokratiet?

La oss undersøke disse to spørsmåla.

Holdninga arbeiderklassen, som en stridsmann mot autokratiet, har overfor aIle de andre samfunnsklassene og -gruppene som er i politisk opposisjon, er særs nøye bestemt av grunnprinsippa til sosialdemokratiet, slik de blei satt fram i det berømte Kommunistiske manifest. Sosialdemokratene støtter de progressive samfunnsklassene mot de reaksjonære klassene, borgerskapet mot representantene for den privilegerte godseierstanden og byråkratiet, storborgerskapet mot det reaksjonære strevet fra småborgerskapet. Denne støtta verken forutsetter eller krever noe kompromiss med ikke-sosialdemokratiske program og prinsipp — det er ei støtte som blir gitt til en forbundsfelle mot en bestemt fiende. Videre gir sosialdemokratene denne støtta for å framskynde nederlaget for den felles fienden, men de venter ikke noe for sin egen deI fra disse midlertidige forbundsfellene, og de gir ingen innrømmelser til dem. Sosialdemokratene støtter alle revolusjonære bevegelser mot det rådende samfunnssystemet, de støtter alle undertrykte nasjonaliteter, forfulgte trossamfunn, underkua stender, osv., i kampen de fører for likerett.

Støtta til alle politisk opposisjonelle element vil bli uttrykt i propagandaen til sosialdemokratene ved at når de viser at autokratiet er fiendtlig til arbeidersaka, så vil de også peke på at det er fiendtlig til forskjellige andre samfunnsgrupper. De vil peke på arbeiderklassens solidaritet med disse gruppene i ei særskilt sak, i ei særskilt oppgave, osv. I agitasjonen vil denne støtta bli uttrykt ved at sosialdemokratene nytter alle uttrykk for autokratiets politityranni til å vise arbeiderne hvordan dette tyranniet rammer alle russiske borgere i allminnelighet, representanter for de ualminnelig undertrykte samfunnsstendene, nasjonalitetene, trossamfunna, sektene, osv., særskilt, og hvordan tyranniet særskilt rammer arbeiderklassen. Endelig vil denne støtta bli uttrykt praktisk ved at de russiske sosialdemokratene er klare til å inngå allianser med revolusjonære fra andre retninger for å nå visse særskilte mål, og denne vilja er blitt vist praktisk i mer enn ett tilfelle.

Dette bringer oss til det andre spørsmålet. Når sosialdemokratene peker på solidariteten mellom ei eller anna av de ulike opposisjonsgruppene og arbeiderne, vil de alltid skille arbeiderne ut fra de andre. De vil alltid peke på at denne solidariteten er midlertidig og betinga, de vil alltid understreke den sjølstendige stillinga proletariatet har som klasse, og at det i morgen kan stå i opposisjon til forbundsfellene sine av i dag. Vi kommer til å få høre at «ei slik handling vil svekke alle de som for tida kjemper for politisk frihet». Vi kommer til å svare at ei slik handling vil styrke alle dem som kjemper for politisk frihet. Det er bare de som bygger på bevisst forståelse av de virkelige interessene til bestemte klasser som er sterke stridsmenn, og alle forsøk på å forkludre disse klasseinteressene — som alt spiller ei framherskende rolle i dagens samfunn — kommer bare til å svekke stridsmennene. Det er det første punktet. Det andre punktet er at arbeiderklassen må skille seg ut i kampen mot autokratiet, for den er den eneste helt prinsippfaste og vilkårsløse fienden av autokratiet. Bare mellom arbeiderklassen og autokratiet er kompromiss umulig, bare i arbeiderklassen kan demokratiet finne en forkjemper som ikke tar noen forbehold, ikke vingler og ikke ser seg tilbake. Fiendskapen fra alle klasser, grupper og lag i befolkninga mot autokratiet, er ikke ubetinga. Demokratismen deres ser seg alltid tilbake. Borgerskapet kan ikke unngå å innse at den industrielle og samfunnsmessige utviklinga blir hemma av autokratiet, men det frykter ei fullstendig demokratisering av det politiske og samfunnsmessige systemet og kan når som heist inngå en allianse med autokratiet mot proletariatet. Småborgerskapet har ifølge sjølve sin natur to ansikter. Mens det på den ene sida blir trukket mot proletariatet og demokratiet, blir det på den andre sida trukket mot de reaksjonære klassene. Det prøver å bremse den historiske utviklinga, det er tilbøyelig til å la seg forføre av autokratiets eksperiment og kjærtegn (for eksempel den «folkelige politikken»(5) til Aleksander III). Det er i stand til å inngå allianser med de herskende klassene mot proletariatet for å styrke si egen stilling som småeierklasse. Folk med utdanning, og «de intellektuelle» i alminnelighet, kan ikke annet enn gjøre opprør mot det brutale politityranniet til autokratiet, som forfølger tenkning og kunnskap. Men de materielle interessene til disse intellektuelle binder dem til autokratiet og til borgerskapet, tvinger dem til å være prinsippløse, til å inngå kompromiss, til å selge den opposisjonell og revolusjonære iveren sin for statslønn eller en del av profitten eller dividendene.³ Når det gjelder de demokratiske elementa blant de undertrykte nasjonalitetene og de forfulgte trussamfunna, veit og ser alle at klassemotsetningene innafor disse befolkningskategoriene er mye djupere og sterkere enn den solidariteten som binder alle klassene innafor en slik kategori sammen mot autokratiet og for demokratiske institusjoner. Bare proletariatet kan være — og på grunn av den klassemessige stillinga si må det være — en prinsippfast demokratisk, besluttsom fiende av absolutismen, ute av stand til innrømmelser eller kompromiss av noe slag. Bare proletariatet kan være forkjemperen for politisk frihet og demokratiske institusjoner. For det første fordi det politiske tyranniet rammer proletariatet hardest. Stillinga til proletariatet gir det ikke sjanse til å sikre seg noen lemping av dette tyranniet — det har ikke adgang til å de høyere myndigheter, ikke engang til embetsmennene, og det har ingen innflytelse på den offentlige meninga. For det andre er det bare proletariatet som er i stand ti) å gjennomføre ei fullstendig demokratisering av det politiske og samfunnsmessige systemet, fordi dette ville legge systemet i hendene på arbeiderne. Det er grunnen til at ei sammensmeltning av den demokratiske virksomheten til arbeiderklassen med de demokratiske forhåpningene til andre klasser og grupper, ville svekke den demokratiske rørsla, ville svekke den politiske kampen, ville gjøre den mindre besluttsom, mindre prinsippfast, mer tilbøyelig til kompromiss. På den andre sida: Dersom arbeiderklassen står fram som forkjemperen for demokratiske institusjoner, så vil det styrke den demokratiske rørsla, styrke kampen for politisk frihet, fordi arbeiderklassen vil drive fram alle de andre demokratiske og politiske opposisjonselementa, vil drive de liberale over mot de politiske radikale, vil drive de radikale mot et ugjenkallelig brudd med hele den politiske og samfunnsmessige oppbygninga av dagens samfunn. Ovafor sa vi at alle sosialister i Russland burde bli sosialdemokrater. Nå legger vi til: Alle sanne og prinsippfaste demokrater i Russland bør bli sosialdemokrater.

Vi skal gi et bilde på det vi mener ved å gjengi følgende eksempel. La oss ta statsadministrasjonen, byråkratiet, som representanter for ei særskilt gruppe personer som spesialiserer seg på administrativt arbeid, og som har ei privilegert stilling sammenlikna med folket. Overalt finner vi at denne institusjonen er et avgjørende organ i det borgerlige samfunnet, fra det autokratiske og halv-asiatiske Russland til det kulturelle, frie og siviliserte England. Det at folket ikke har noen som helst rettigheter overfor embetsmennene og det at det ikke fins noen kontroll med det privilegerte byråkratiet, svarer til Russlands tilbakeliggenhet, og absolutismen som rår her. I England blir det utøvd en sterk folkelig kontroll over administrasjonen, men sjøl der er kontrollen langt fra fullstendig, sjøl der har byråkratiet beholdt ikke så reint få av privilegiene sine, og ikke så sjelden er det herre over folket og ikke folkets tjener. Sjøl i England ser vi at mektige samfunnsgrupper støtter den privilegerte stillinga til byråkratiet og hindrer ei fullstendig demokratisering av denne institusjonen. Hvorfor? Fordi det bare er proletariatet som har interesse av å demokratisere den fullstendig. De mest progressive laga av borgerskapet forsvarer visse av forrettighetene til byråkratiet og er motstandere av at alle embetsmenn skal velges, motstandere av at alle betingelser for å kunne stille til valg blir fullstendig avskaffa, motstandere av å gjøre embetsmenn direkte ansvarlig overfor folket, osv. For disse laga skjønner at proletariatet vil utnytte ei slik fullstendig demokratisering mot borgerskapet. Slik er det i Russland også. Mange og svært ulike lag av det russiske folket er motstandere av et allmektig, uansvarlig, korrupt, brutalt, uvitende og snyltende russisk byråkrati. Men bortsett fra proletariatet, er ikke et eneste av disse laga enige i at byråkratiet må bli fullstendig demokratisert, fordi alle disse laga (borgerskapet, småborgerskapet, «de intellektuelle» i alminnelighet) har noen band til byråkratiet, fordi alle disse laga har slekt og venner i det russiske byråkratiet. Hvem kjenner vel ikke til hvor lett det er for en radikal intellektuell, eller sosialistisk intellektuell, å bli forvandla til embetsmann i Den keiserlige regjeringa i Det hellige Russland, en embetsmann som trøster seg med tanken om at han gjør «nytte» innafor kontorrutinens grenser, en embetsmann som unnskylder seg med denne «nytta» og bruker den for å rettferdiggjøre den politiske likegyldigheten sin, underdanigheten sin overfor knutt-og pisk-regjeringa⁴? Det er bare proletariatet som er en vilkårsløs fiende av autokratiet og det russiske byråkratiet, det er bare proletariatet som ikke har noen band til disse organa i det autokratisk-borgerlige samfunnet, og det er bare proletariatet som kan være uforsonlig i fiendskapen sin mot dem og som kan føre en besluttsom kamp mot dem.

Når vi viser at proletariatet, leda av sosialdemokratiet i klassekampen sin, er forkjemperen for det russiske demokratiet, møter vi den svært utbredte og svært merkelige oppfatninga at det russiske sosialdemokratiet skyver politiske oppgaver og politisk kamp i bakgrunnen. Som vi ser er denne oppfatninga det stikk motsatte av sannheten. Hvordan skal vi forklare denne forbausende svikten i å forstå prinsippa til sosialdemokratiet som ofte blir lagt for dagen, og som blei lagt for dagen i de aller første russiske sosialdemokratiske skriftene, i brosjyrene og bøkene som blei gitt ut i utlandet av Gruppa for frigjøringa av arbeidet? Etter vår mening ligger forklaringa på denne forunderlige kjensgjerninga i de tre følgende omstendighetene.

For det første ligger den i at talsmennene for de gamle revolusjonære teoriene overhodet ikke forsto prinsippa til sosialdemokratiet, vant som de var med å hygge programma og handlingsplanene sine på abstrakte ideer, og ikke på ei nøyaktig vurdering av de klassene som faktisk virker i landet, klasser som historia har brakt i bestemte forhold til hverandre. Denne mangelen på virkelighetsnær diskusjon av de interessene som støtter det russiske demokratiet, kan bare gi opphav til den oppfatninga at det russiske sosialdemokratiet holder de demokratiske oppgavene til russiske revolusjonære i bakgrunnen.

For det andre ligger forklaringa på dette i at en ikke forstår at når økonomiske og politiske spørsmål, og sosialistisk og demokratisk virksomhet, er forent til et hele i den enhetlige klassekampen til proletariatet, så svekker ikke dette, men det styrker den demokratiske rørsla og den politiske kampen ved at det bringer den nærmere de virkelige interessene til folkemassene, ved at den trekker politiske spørsmål ut av de «trange studerkamrene til de intellektuelle» og ut på gata, ut blant arbeiderne og de arbeidende klassene. De abstrakte ideene blir erstatta med virkelige uttrykk for politisk undertrykking, som proletariatet lider mest under, og som er grunnlaget for sosialdemokratenes agitasjon. For den russiske radikaleren synes det ofte som at sosialdemokraten — istedenfor å oppfordre de framskredne arbeiderne åpent og direkte til å slutte seg til den politiske kampen — peker på oppgava med å utvikle arbeiderbevegelsen, å organisere klassekampen til proletariatet, og dermed trekke seg tilbake fra demokratismen sin, skyver den politiske kampen i bakgrunnen. Men om dette er å trekke seg tilbake, så er det den typen tilbaketog som det blir sikta til i det franske ordtaket: «II faut reculer pour mieux sauter!» (Gå bakover for å hoppe lenger.)

For det tredje oppstår misforståelsen på grunnlag av at sjølve betegnelsen «politisk kamp» betyr forskjellige ting for Narodvoltsi og Narodpravtsi⁵ på den ene sida, og sosialdemokratene på den andre. Sosialdemokratene oppfatter den politiske kampen på en annen måte, de oppfatter den mye breiere enn talsmennene for de gamle revolusjonære teoriene. En klar illustrasjon av dette tilsynelatende paradokset⁶ blir gitt av Flygeblad fra Narodnaja Volja-gruppa, nr. 4, 9. desember 1895. Samtidig som vi ønsker dette skriftet hjertelig velkommen — det vitner om den grunnleggende og fruktbare tenkninga som finner sted blant Narodvoltsi av i dag — så kan vi ikke la være å nevne artikkelen til P. L. Lavrov om «Programspørsmål» (s. 19—22), som levende avslører at de gammeldagse Narodvoltsi har ei helt anna oppfatning av den politiske kampen.⁷ «… Her,» skriver P. L. Lavrov, idet han omtaler forholdet mellom Narodnaja Volja-programmet og det sosialdemokratiske programmet, «er det én og bare én ung som er viktig, nemlig: er det mulig å organisere et sterkt arbeiderparti under autokratiet, og å gjøre noe slikt atskilt fra organiseringa av et revolusjonært parti retta mot autokratiet» (s.21, sp.2). Det samme står noe tidligere (i sp. 1): «… å organisere et russisk arbeiderparti mens autokratiet hersker, uten samtidig å organisere et revolusjonært parti mot dette autokratiet.» Vi forstår slett ikke disse forskjellene som ser ut til å være av så avgjørende betydning for P. L. Lavrov. Hva betyr «et arbeiderparti atskilt fra et revolusjonært parti mot autokratiet»?? Er ikke et arbeiderparti i seg sjøl et revolusjonært parti? Er det ikke retta mot autokratiet? Denne snodige ideen blir forklart i følgende avsnitt i artikkelen til P. L. Lavrov: «Et russisk arbeiderparti må nødvendigvis bli organisert under herredømmet til autokratiet med alle herlighetene som hører til det. Om sosialdemokratiet lykkes i å gjøre dette uten samtidig å organisere ei politisk sammensverging⁸ mot autokratiet, med alt det som følger med ei slik sammensverging⁹ så ville sjølsagt det politiske programmet deres være et velegna og riktig program for russiske sosialister. For frigjøringa av arbeiderne gjennom arbeidernes egen innsats ville da bli oppnådd. Men dette er svært tvilsomt, om ikke umulig» (s. 21, sp. 1). Så, det er poenget: For Narodvoltsi-tilhengerne betyr ordet politisk kamp det samme som ordet politisk sammensverging! Vi må innrømme at P. L. Lavrov med disse orda har greid å framstille skarpt den grunnleggende forskjellen mellom Narodvoltsi og sosialdemokratene når det gjelder taktikken i den politiske kampen. Blanquistiske(7) sammensvergingstradisjoner er fryktelig sterke blant de førstnevnte, så sterke at de ikke kan forestille seg politisk kamp i noen anna form enn som politisk sammensverging. Men sosialdemokratene gjør seg ikke skyldig i ei så snever oppfatning. De trur ikke på sammensverginger. De mener at perioden med sammensverginger er over for lenge siden, at det å redusere politisk kamp til sammensverginger på den ene sida betyr å innsnevre spillerommet for den enormt, og på den andre sida å velge de mest uskikka metodene for kamp. Alle vil forstå at bemerkninga fra P. L. Lavrov om at «de russiske sosialdemokratene bruker virksomheten i Vesten som en ufeilbarlig modell» (s. 21, sp.l), ikke er noe annet enn en polemisk manøver, og at de russiske sosialdemokratene i virkeligheten aldri har glømt de politiske vilkåra her. De har aldri drømt om å kunne danne et arbeiderparti i Russland på legalt vis, de har aldri skilt oppgava med kampen for sosialismen fra kampen for politisk frihet. Men de har alltid ment, og det mener de fortsatt, at denne kampen ikke må bli ført av sammensvorne, men av et revolusjonært parti bygd på arbeiderbevegelsen. De mener at kampen mot autokratiet ikke må bestå i å organisere sammensverginger, men i å lære opp, disiplinere og organisere proletariatet, i politisk agitasjon blant arbeiderne som fordømmer alle utslaga av absolutismen, som setter alle ridderne til politiregjeringa i gapestokken og tvinger denne regjeringa ti! å gjøre innrømmelser. Er det ikke nettopp denne forma for virksomhet som Kampforbundet for frigjøringa av arbeiderklassen i St.Petersburg driver? Representerer ikke denne organisasjonen spira til et revolusjonært parti bygd på arbeiderbevegelsen, som leder klassekampen til proletariatet mot kapitalen og mot den autokratiske regjeringa uten å klekke ut sammensverginger, mens de får styrken sin fra foreninga av den sosialistiske og den demokratiske kampen til den enhetlige og udelelige klassekampen til proletariatet i St. Petersburg? Har ikke virksomheten til Forbundet alt vist — trass i den korte tida det har vart — at proletariatet, leda av sosialdemokratiet, er ei stor politisk kraft som regjeringa alt er tvunget til å rekne med og som den skynder seg å gjøre innrømmelser til? Både hastverket med å få vedtatt lova av 2. juni 1897¹⁰ og innholdet i lova viser klart hvilken betydning den hadde som en innrømmelse som proletariatet hadde tilkjempa seg, som ei stilling vunnet fra det russiske folkets fiende. Denne innrømmelsen er svært mager, den stillinga som er vunnet er svært ubetydelig, men den arbeiderorganisasjonen som har lyktes i å tvinge fram denne innrømmelsen, har heller ikke utmerka seg med bredde, stabilitet, alder eller noe vell av erfaringer eller ressurser. Som kjent blei Kampforbundet danna først i 1895—96, og appellene fra det til arbeiderne har vært innskrenka til hektograferte eller litograferte¹¹ flygeblad. Kan noen nekte for at en organisasjon som dette ville være en veldig politisk faktor i dagens Russland om den i det minste samla de største sentra for arbeiderbevegelsen i Russland (St. Petersburg, Moskva-Vladimir, de sørlige områdene og i tillegg de viktigste byene som Odessa, Kiev, Sartov, osv.), om den hadde et revolusjonært organ ul rådighet, og hadde like stort ry blant de russiske arbeiderne i alminnelighet som Kampforbundet har blant arbeiderne i St. Petersburg? Kan noen nekte for at dette ville være en faktor som regjeringa ville måtte rekne med overalt i innen- og utenrikspolitikken sin? Ved å lede klassekampen til proletariatet, utvikle organisasjonen og disiplinen blant arbeiderne, hjelpe dem til å slåss for de øyeblikkelige økonomiske behova sine og vinne stilling etter stilling fra kapitalen, utdanne arbeiderne politisk og angripe autokratiet systematisk og uten å vakle, samt gjøre livet til en plage for alle de tsaristiske basji-bazoukene¹² som lar proletariatet få føle den tunge labben til politiregjeringa — ville en slik organisasjon på ei og samme tid være en arbeiderpartiorganisasjon som var tilpassa vilkåra våre, og et mektig revolusjonært parti retta mot autokratiet. Å diskutere i forvegen hvilke metoder denne organisasjonen kommer til å nytte for å gi autokratiet et knusende slag, om den for eksempel vil foretrekke oppstand, politisk massestreik eller noen anna form for angrep, å diskutere disse tinga i forvegen og å avgjøre dette spørsmålet nå, ville være tom doktrinarisme.¹³ Det ville være det samme som at generaler innkalte krigsrådet og begynte et felttog mot fienden før de hadde samla troppene sine og mobilisert dem. Når proletarhæren kjemper usvikelig for den økonomiske og politiske frigjøringa si under ledelse av en sterk sosialdemokratisk organisasjon, så vil den hæren sjøl vise generalene handlingsmetodene og -midlene. Da, og bare da, vil det bli mulig å avgjøre spørsmålet om å slå det avgjørende slaget mot autokratiet. For løsninga av problemet avhenger av arbeiderbevegelsens tilstand, bredden den har, kampmetodene som bevegelsen har utvikla, egenskapene til den revolusjonære organisasjonen som leder bevegelsen, holdninga til andre samfunnselement overfor proletariatet og autokratiet, de vilkåra som styrer innen- og utenrikspolitikken. Kort sagt, det avhenger av tusen og en ting som en ikke kan gjette seg til og som det ville være nytteløst å prøve å gjette i forvegen.

Derfor er også følgende argument fra P. L. Lavrov svært urettferdig:

«Men hvis de (sosialdemokratene) på et eller annet vis ikke bare må gruppere arbeiderstyrkene til kampen mot kapitalen, men også samle revolusjonære individ og grupper til kampen mot autokratiet, så vil de russiske sosialdemokratene i virkeligheten slutte seg til programmet til motstanderne sine, Narodnaja Volja, uansett hva de måtte kalle seg sjøl. Meningsforskjeller om landsbyfellesskapet, kapitalismens skjebne i Russland og den økonomiske materialismen er detaljer som betyr svært lite for den virkelige saka. Det er detaljer som enten letter eller hindrer løsninga av særskilte problem, særskilte metoder for å forbedre hovedpunktene, men ikke noe mer» (s. 21, sp. 1).

Det er rart å måtte utfordre denne siste påstanden, nemlig at meningsforskjeller om de grunnleggende spørsmåla om livet i Russland og utviklinga av det russiske samfunnet, om de grunnleggende problema i historieoppfatninga, bare dreier seg om «detaljer»! For lenge siden blei det sagt at uten en revolusjonær teori kan det ikke finnes noen revolusjonær bevegelse, og det er neppe nødvendig å sette fram bevis for denne sannheten på det nåværende tidspunktet. Å kalle teorien om klassekampen, den materialistiske oppfatninga av russisk historie og den materialistiske vurderinga av den rådende økonomiske og politiske situasjonen i Russland, anerkjenninga av behovet for å knytte den revolusjonære kampen strengt til de bestemte interessene til en bestemt klasse, og å analysere forholdet mellom den og andre klasser — å kalle disse store revolusjonære spørsmåla «detaljer», er så fantastisk feilaktig og uventa, i og med at det kommer fra en veteran i den revolusjonære teorien, at vi nesten er villige til å se på dette avsnittet som en tabbe. Når det gjelder den første delen av den siterte ordflommen, så er det urettferdige i den enda mer forbausende. Å påstå på trykk at de russiske sosialdemokratene bare grupperer arbeiderstyrkene til kampen mot kapitalen (dvs. bare for den økonomiske kampen!) og ikke samler revolusjonære individ og grupper til kampen mot autokratiet, betyr enten at forfatteren ikke kjenner til, eller ikke ønsker å kjenne til, alminnelige kjente kjensgjerninger om virksomheten til de russiske sosialdemokratene. Eller kanskje det er slik at P. L. Lavrov ikke ser på sosialdemokratene som deltar i praktisk arbeid i Russland som «revolusjonære individ» og «revolusjonære grupper»?! Eller (og dette er kanskje mer sannsynlig) mener han med «kamp» mot autokratiet bare sammensverginger mot det? (Jfr. s. 21, sp. 2: «… det dreier seg om … å organisere ei revolusjonær sammensverging». Vår understreking.) De som organiserer politiske sammensverginger deltar kanskje ikke i politisk kamp etter P. L. Lavrovs mening? Vi gjentar enda en gang at oppfatninger som dette helt og fullt svarer til de gammeldagse tradisjonene til det gammeldagse Narodnaja Volja, men det svarer slett ikke til de nåværende oppfatningene av den politiske kampen eller til de nåværende vilkåra.

Ennå står det igjen å si noen få ord om Narodnopravtsi. P. L. Lavrov har etter vår mening helt rett når han sier at sosialdemokratene «anbefaler Narodnopravsti som mer oppriktige, og er klare til å støtte dem, men uten å smelte sammen med dem» (s.19, sp.2). Han burde bare ha lagt til: Som mer oppriktige demokrater, og i den grad Narodnopravsti handler som prinsippfaste demokrater. Dessverre er dette vilkåret snarere et ønske for framtida enn virkeligheten her og nå, Narodnopravsti har uttrykt et ønske om å fri de demokratiske oppgavene fra narodnismen og fra de forelda formene for «russisk sosialisme» i alminnelighet. Men de er sjøl langt fra frigjorte fra gamle fordommer og langt fra prinsippfaste når de framstiller partiet sitt, et parti som utelukkende er opptatt av politiske reformer, som et «sosial(??)-revolusjonært» parti (se «Manifestet» deres, datert 19. februar 1894), og i «Manifestet» sitt erklærer at «i begrepet folkets rettigheter inngår organiseringa av folkeindustrien» (vi er nødt til å sitere etter hukommelsen), og på det viset innfører narodnik-fordommer sub rosa¹⁴. Følgelig tok P. L. Lavrov kanskje ikke fullstendig feil da han framstilte dem som «maskeradepolitikere» (s.20, sp. 2). Men det ville kanskje være mer rettferdig å se på læra til Narodnoje Pravo som ei overgangslære. Og vi må rose den for at den skamma seg over den opprinnelige karakteren til Narodniklærene, og åpent kjempa imot de mest avskyelige reaksjonære narodnikene, som er så frekke at de snakker om det ønskelige i økonomiske og ikke politiske reformer (se «Et brennende spørsmål», gitt ut av Narodnoje Pravo-partiet), trass i at politiet og overklassen hersker uinnskrenka. Om det er slik at det ikke fins annet enn tidligere sosialister i Narodnoje Pravo-partiet, som skjuler den sosialistiske fana si under taktiske overlegninger, og som bare kler seg ut som ikke-sosialistiske politikere (som P. L. Lavrov formoder, s. 20, sp.2), så har det partiet sjølsagt ikke noen som helst framtid. Men dersom det også fins virkelige ikke-sosialistiske politikere, ikke-sosialistiske demokrater, og ikke bare maskeradepolitikere i partiet, så kan dette partiet gjøre ikke så liten nytte ved å streve for å nærme seg den politiske opposisjonen i borgerskapet vårt, ved å streve for å vekke den politiske bevisstheten til småborgerskapet vårt, små butikkeiere, små handverkere, osv., osv., den klassen som har spilt ei rolle i den demokratiske bevegelsen overalt i Vest-Europa, Det er en klasse som kulturelt og på andre måter har gjort uvanlig raske framskritt i Russland i perioden etter reformen, og som ikke kan unngå å føle undertrykkinga fra politi regjeringa som kynisk støtter de store fabrikkeierne, finansmagnatene og industrimonopola. Alt som skal til for at dette skjer, er at Narodnopravtsi gjør det til si oppgave å nærme seg ulike lag av befolkninga. De må ikke innskrenke seg til nettopp «de intellektuelle» som til og med «Et brennende spørsmål» innrømmer er impotente, fordi de er isolert fra de virkelige interessene til massene. Det som må til er at Narodnopravtsi gir avkall på alle ideer om å smelte ulike samfunnselement sammen, og på å skyve sosialismen til side til fordel for politiske oppgaver, at de gir avkall på den falske skamma som hindrer dem i å nærme seg de borgerlige laga av befolkninga, dvs. at de ikke bare snakker om et program for ikke-sosialistiske politikere, men handler i samsvar med dette programmet ved at de vekker og utvikler klassebevisstheten til de samfunnsgruppene og -klassene som ikke trenger sosialismen, men som etter som tida går, i økende grad føler undertrykkinga fra autokratiet og behovet for politisk frihet.

Det russiske sosialdemokratiet er ennå svært ungt. Det er bare så vidt kommet ut av kimestadiet sitt, der teoretiske spørsmål var framherskende. Det er bare så vidt begynt å utvikle den praktiske virksomheten sin. Istedenfor å kritisere sosialdemokratiske teorier og program har revolusjonære fra andre partier blitt nødt til å gå over til å kritisere den praktiske virksomheten til de russiske sosialdemokratene. Og en må innrømme at denne kritikken skiller seg skarpt fra kritikken av teorien. Den er i virkeligheten så forskjellig at det blei mulig å sette ut det komiske ryktet om at Kampforbundet i St. Petersburg ikke er en sosialdemokratisk organisasjon. Sjølve den kjensgjerninga at et slikt rykte dukka opp, viser hvor grunnløs den nå så vanlige anklagen er, om at sosialdemokratene overser den politiske kampen. Sjølve den kjensgjerninga at et slikt rykte dukka opp, viser at mange av de revolusjonære som ikke blei overbevist av teorien til sosialdemokratene, nå begynner å bli overbevist av praksisen deres.

Det russiske sosialdemokratiet står ennå overfor et svært, nesten urørt arbeidsområde. Det at den russiske arbeiderklassen har våkna, den spontane trangen den har til kunnskap, organisering og sosialisme, til kamp mot dem som utbytter og undertrykker den, blir mer og mer utbredt og mer slående tydelig for hver dag som går. Det veldige framskrittet som den russiske kapitalismen har gjort i den seineste tida, er en garanti for at arbeiderbevegelsen kommer til å vokse i bredde og djubde uten stans. Vi er nå åpenbart inne i den perioden i den kapitalistiske syklusen¹⁵ der industrien «blomstrer», der forretningene går strykende, fabrikkene arbeider for full maskin og utallige nye fabrikker, nye foretak, aksjeselskap, jernbaneforetak, osv., osv., springer opp som paddehatter. En trenger ikke være profet for å spå det uunngåelige og ganske kraftige krakket som nødvendigvis må følge etter denne perioden med industriell «blomstring». Dette krakket kommer til å ruinere massevis av småeiere. Det kommer til å kaste massevis av arbeidere ut i de arbeidsløses rekker, og på det viset stille spørsmåla om sosialisme og demokrati skarpt for alle arbeidere, spørsmål som alle klassebevisste, alle tenkende arbeidere lenge har stått overfor. De russiske sosialdemokratene må sørge for at det russiske proletariatet er mer klassebevisst, mer samla, at det er i stand til å forstå oppgavene til den russiske arbeiderklassen når dette krakket kommer. Proletariatet må være i stand til å gjøre motstand mot kapitalistklassen som nå høster svære profitter og alltid strever for å gjøre tapa til arbeiderklassens byrde, og i stand til å lede det russiske demokratiet i den avgjørende kampen mot politiautokratiet som binder og lenker de russiske arbeiderne og hele det russiske folket.

Altså kamerater, til verket! La oss ikke miste kostbar tid! Russiske sosialdemokrater har mye å gjøre for å møte krava til det proletariatet som nå våkner, for å organisere arbeiderbevegelsen, styrke de revolusjonære gruppene og banda mellom dem, forsyne arbeiderne med propaganda og agitatorisk litteratur og samle arbeidersirklene og de sosialdemokratiske gruppene som er spredt rundt i hele Russland i ett sosialdemokratisk arbeiderparti!

Skrevet i eksil mot slutten av 1897.

Gitt ut første gang som brosjyre i Geneve, 1898.

Noter

1. Brosjyra Oppgavene til de russiske sosialdemokratene blei skrevet mot slutten av 1897, da Lenin var i eksil i Sibir. Den blei først gitt ut i 1898, av Gruppa for frigjøring av arbeidet i Geneve (se note 62). Den sirkulerte breitt blant de framskredne arbeiderne i Russland, noe opptegnelsene fra politidepartementet viser.

2. Narodnoje Pravo (Folkets rett) — en illegal organisasjon som blei grunnlagt sommeren 1893 av russiske demokratiske intellektuelle, folk som tidligere hadde tilhørt Narodnaja Volja (se note 63). Narodopravtsi, som medlemmene av partiet blei kalt, satte seg som mål å samle all opposisjon for å kjempe for politiske reformer. Gruppa blei sprengt av tsarregjeringa våren 1894. De fleste medlemmene slutta seg seinere til det sosialrevolusjonære partiet. Lenin gir si vurdering av NP i artikkelen «Hva er ‘folkevennene’, og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene» i denne boka.

3. Forbundet av russiske sosialdemokrater i utlandet blei grunnlagt i 1894 i Geneve på initiativ fra Gruppa for frigjøring av arbeidet. Forbundet ga bl.a. ut Rabotnik og Listki «Rabotnika» og Lenins «Forklaring av lova om bøter for fabrikkarbeidere» (1897). Den første kongressen til Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDAP) som blei holdt i mars 1898, anerkjente F. som partiets representant i utlandet. Men etterhvert fikk opportunistene, dvs. økonomistene, overtaket i F. På den første kongressen til F. i november 1898, erklærte Gruppa for frigjøring av arbeidet at de nekta å gi ut flere brosjyrer fra F. Fra da av ga F. ut Rabotsjeje Djelo, tidsskriftet til økonomistene. Gruppa for frigjøring av arbeidet brøt endelig med F. i april 1900, på den andre kongressen til F. Gruppa for frigjøring av arbeidet oppretta da en uavhengig Sotsiai-Demokrat organisasjon. I 1903 vedtok den andre kongressen til RSDAP å oppløse F.

4. Kampforbundet for frigjøring av arbeiderklassen i St. Petersburg — blei danna av Lenin høsten 1895. Den samla alle de marxistiske arbeidersirklene i St. Petersburg. I spissen for K. sto ei sentral gruppe som var leda av Lenin. K. var den første organisasjonen i Russland som forente sosialismen med arbeiderbevegelsen, og som gikk over fra å propagandere marxismen blant ei lita gruppe framskredne arbeidere til å drive politisk agitasjon blant de breie massene i arbeiderklassen.

Betydninga av K. besto i at det var den første virkelige spira til et revolusjonært parti som blei støtta av arbeiderbevegelsen. 

5. Den «folkelige politikken» til Aleksander III — Dette avsnittet sikter til den politikken N.P.Ignatjev, innenriksminister fra 1881-82, førte. Denne politikken tok, som Lenin sa, sikte på å «føre» liberalerne «bak lyset», Ved å spille på demokratiet, prøvde Ignatjev å skjule at regjeringa til Aleksander III helt og holdent hadde gått over på reaksjonens side. En del av denne politikken var å kalle inn ti! konferanser med «kyndige folk», dvs. førere for adelen, representanter for Zemstvo-administrasjonen og liknende folk, for å diskutere ulike spørsmål. Det blei til og med foreslått å sammenkalle en såkalt Zemski Sobor, ei forsamling av 3000 mennesker. Men alle disse påfunna endte med at Ignatjev gikk av, og det fulgte en periode med «uhemma, utrulig meningsløs og brutal reaksjon». (Lenin i «Hva er ‘folkevennene’, og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene» i denne boka.)

6. Materiale — Lenin sikter til ei artikkelsamling som blei kalt Materiale til den russiske sosialrevolusjonære bevegelsens historie. Den blei utgitt i Geneve mellom 1893 og 1896 av ei gruppe gamle Narodnaja Volja-medlemmer(se også note 62)

7. Blanquisme — ei strømning i den franske sosialistbevegelsen som blei leda av Louis Auguste Blanqui (1805-81), en framstående revolusjonær og betydelig utopisk sosialist.

Blanquistene avviste klassekampen og venta «at menneskeheten skulle bli frigjort fra lønnsslaveriet gjennom en sammensvergelse av noen få intellektuelle, og ikke gjennom proletariatets klassekamp» (Fra Lenin, «Oppsummering av kongressen» (1906) i Samla verk, eng.ut., b,10). De vurderte ikke den konkrete situasjonen, noe som er helt nødvendig for at en oppstand skal seire, og de viste sin forakt for nære forbindelser til massene ved å sette aksjonene fra en handfull konspiratører i stedet for virksomheten til et revolusjonært parti.

1. Absolutismen — statsform, uinnskrenka herredømme, enevelde. — Red.
2. Autokrati— gr., sjølherskerdømme, enevelde. —Red.
3. Dividende — utbytte. Den delen av overskuddet i et interesseselskap som faller på hver av deltakerne, særlig brukt om utbytte av aksjer. — Red.
4. Knutt- og pisk-regjeringa — betegnelse brukt om tsarregjeringa fordi folk ofte blei straffa gjennom pisking. — Red.
5. Narodvoltsi og Narodpravtsi — tilhengere av henholdsvis Narodnaja Volja og Narodnoje Pravo. — Red
6. Paradoks — gr., tilsynelatende urimelig påstand som ved nærmere ettertanke viser seg å holde vann. — Red.
7. Artikkelen til P. L. Lavrov i nr. 4 er i virkeligheten bare et «utdrag» av et langt brev som han skreiv til Materiale(6). Vi har hørt at den fullstendige teksten til dette brevet og et svar fra Plekhanov også er blitt gitt ut i utlandet i sommer (1897), men vi har ikke sett noen av delene. Vi veit heller ikke om Flygeblad fra Narodnaja Volja-gruppa, nr. 5, der utgiverne lova å trykke en lederartikkel om brevet til P. L. Lavrov, har kommet ut ennå. Se nr. 4, side 22, spalte 1, fotnote.
8. Våre understrekninger,—Red.
9. Våre understrekninger,—Red.
10. Lova av 2. juni 1897 — ei lov som begrensa arbeidsdagen i fabrikkene i Russland til ) 1,5 timer og innførte obligatorisk hviledag søndag. — Red.
11. Hektografere, litografere — trykk former. Hektografere vil si å mangfoldiggjøre skriv ved hjelp av et apparat (hektograf) som består av ei plate av glyserin og lim som suger inn blekket fra originalskrivet, og som deretter kan bli brukt til avtrykk. Litografere vil si å utføre steintrykk, dvs. tegne eller skrive på stein, — Red.
12. Basji-bazouk — egentlig en soldat som tilhørte irregulære avdelinger i den tyrkiske hæren på 1700—1800 -tallet. De utmerka seg ved manglende disiplin, grusomhet og plyndring. — Red.
13. Doktrinarisme — lat., av doktrine som betyr lærsetning. En doktrinær er en person som blindt følger visse læresetninger som han bekjenner seg til, uten blikk til høyre eller venstre eller på den faktiske virkeligheten. Politikken til f.eks. en som hevder den «reine» revolusjonen uten å ta hensyn til dagskampen, blir det vi kunne kalle doktrinarisme. M.a.o. et ensidig og ikke dialektisk syn på verden. — Red.
14. Sub rosa— lat., egentlig under rosa. Betyr i hemmelighet, fordekt. — Red.
15. Syklus— kretsløp. — Red.