Legg vekt på økonomisk arbeid

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

LEGG VEKT PÅ ØKONOMISK ARBEID

20. august 1933

Denne talen blei holdt på konferansen om økonomisk oppbygging i august 1933, der representanter for sytten fylker i Sør-Jiangxi var til stede.

Den revolusjonære krigen blir stadig heftigere. Dette gjør at det er tvingende nødvendig for oss å mobilisere massene øyeblikkelig for å starte en kampanje på den økonomiske fronten, og gjøre alt som er mulig og nødvendig for å bygge opp økonomien. Hvorfor det? Fordi alt vi gjør nå må ha som siktemål å vinne seier i den revolusjonære krigen, og først og fremst å vinne full seier i kampen for å knuse fiendens femte «innringings- og undertrykkings»-felttog(1). Arbeidet vårt må ha dette siktemålet: Vi må skape materielle

vilkår som sikrer rødehæren mat og andre forsyninger. Vi må bedre livet til folket slik at det blir oppmuntra til å være mer med i den revolusjonære krigen. Vi må organisere massene på den økonomiske fronten og fostre dem slik at vi skaffer krigen ny massestyrke. Videré må vi konsolidere forbundet mellom arbeiderne og bøndene og arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur, og styrke den proletariske ledelsen ved å bygge opp økonomien. Denne økonomiske oppbygginga må til om vi skal nå alle disse måla. Alle som deltar i revolusjonært arbeid, må forstå dette klart. Noen kamerater har ment at det er umulig å få tid til økonomisk oppbygging, fordi den revolusjonære krigen gjør at folk har det travelt nok som det er. De har fordømt alle som har gått inn for økonomisk oppbygging som «høyreavvikere», De mener at det er umulig å bygge opp økonomien midt under en revolusjonær krig, og at det bare er mulig under de fredelige, rolige forholda som rår etter den endelige seieren. Kamerater, slike synspunkter er gale. De som hevder noe slikt, skjønner ikke at om vi lar være å bygge opp økonomien, er det umulig å skape de materielle vilkåra for å føre den revolusjonære krigen, og at folket blir utmatta i løpet av en lang krig. Bare tenk etter! Fienden har satt i verk en økonomisk blokade, samvittighetsløse handelsmenn og reaksjonære undergraver finansene og handelen vår og handelen mellom de røde områdene og omverdenen blir alvorlig hemma. Vil det ikke få alvorlige følger for den revolusjonære krigen hvis vi ikke overvinner disse vanskene? Salt er svært dyrt, og noen ganger umulig å få tak i. Ris er billig om høsten og vinteren, men blir forferdelig dyrt om våren og sommeren. Alt dette griper direkte inn i arbeidernes og bøndenes liv, og hindrer enhver bedring. Virker det ikke også direkte inn på den grunnleggende linja vår — forbundet mellom arbeiderne og bøndene? Vil det ikke virke inn på arbeidet vårt med å utvide rødehæren og mobilisere massene til den revolusjonære krigen dersom arbeiderne og bøndene blir misnøyde med levekåra sine? Derfor er det absolutt galt å mene at vi ikke bør drive noen form for økonomisk oppbygging midt under den revolusjonære krigen. De som mener dette, sier ofte at krigsinnsatsen må settes over alt annet. Men de forstår ikke at om vi lar være å bygge opp økonomien, så betyr det snarere at vi svekker krigsinnsatsen enn at vi setter den over alt annet. Hvis vi skal kunne skape et godt nok materielt grunnlag for den revolusjonære krigen, fortsette de militære offensivene framgangsrikt, og rette kraftige slag mot fiendens «innringings- og undertrykkings»-felttog, må vi utvide arbeidet på den økonomiske fronten og bygge opp økonomien i de røde områdene. Bare på det viset kan vi skaffe de ressursene som trengs for å gjøre rødehæren større, og utvide fronten til punkter som ligger tusenvis av li borte, slik at rødehæren trygt kan angripe Nanchang og Jiujiang når forholda ligger til rette for det. Når så hæren på denne måten blir avlasta for en stor del av oppgava med å skaffe seg forsyninger, kan den konsentrere seg helt om å kjempe. Og bare sånn kan vi til en viss grad dekke de materielle behova til folket, slik at de slutter seg til rødehæren eller tar fatt på andre revolusjonære oppgaver med enda større begeistring. Det er nettopp dette som vil si å sette krigsinnsatsen over alt annet. Blant dem som driver revolusjonært arbeid rundt omkring, er det fortsatt mange som ennå ikke forstår hvor viktig det er for den revolusjonære krigen at vi bygger opp økonomien. Det fins mange lokale regjeringer som legger liten vekt på å diskutere problemene i samband med den revolusjonære oppbygginga. Økonomiavdelingene i lokalregjeringene er ikke godt organisert ennå, og noen er fortsatt uten sjef. Andre har utnevnt en eller annen som ikke holder mål, bare for å fylle stillinga. Danninga av kooperativer har bare såvidt begynt, og arbeidet med å regulere matforsyninger er starta opp bare noen få steder. Det har ikke vært drevet noe propaganda blant folket for arbeidet med å bygge opp økonomien (sjøl om slik propaganda er svært viktig), og vi har ikke vekt begeistring i massene for det. Alt dette kommer av at mange ikke skjønner hvor viktig det er å bygge opp økonomien. Gjennom diskusjonene på denne konferansen og de rapportene dere skal lage når dere kommer hjem igjen, må vi skape allmenn begeistring for å bygge opp økonomien hos hele regjeringspersonalet og hos alle arbeiderne og bøndene. Vi må gjøre det klart for alle hvor viktig økonomisk oppbygging er for den revolusjonære krigen, slik at de gjør sitt beste for å fremme salget av økonomiske oppbyggingsobligasjoner, utvikle kooperativbevegelsen og opprette offentlige kornmagasiner og lagre overalt i tilfelle hungersnød. Hvert fylke må opprette ei underavdeling for å regulere matforsyningene, med avdelingskontorer i viktige distrikter og på de viktigste markedsplassene. På den ene sida må vi sende korn fra steder med overskudd til steder med underskudd innafor de røde områdene, så det ikke hoper seg opp på ett sted mens det er uråd å få tak i noe et annet, og sånn at prisen ikke blir for lav ett sted og for høy et annet. På den andre sida må vi utføre overskuddet av korn fra de røde områdene planmessig (men ikke ubegrensa), og innføre de varene vi trenger fra de hvite områdene. Dermed unngår vi å bli utbytta av samvittighetsløse handelsmenn. Vi må alle gjøre vårt beste for å utvikle jordbruket og handverket og øke produksjonen av jordbruksredskaper og kalk, for å sikre større avlinger neste år. Vi må få produksjonen av slike lokale produkter som wolfram, tømmer, kamfer, papir, tobakk, lintøy, tørka sopp og peppermynteolje opp på samme nivå som før, og selge dem i store mengder i de hvite områdene.

Målt i mengde er korn den viktigste eksportvaren i handelen med omverdenen. Vi utfører om lag tre millioner pikuler ikke avskalla ris i året i bytte for nødvendige forbruksvarer. Med ei befolkning på tre millioner er det et gjennomsnitt på en pikul pr. person. Mindre enn det kan det vel ikke være. Men hvem driver denne handelen? Den drives helt og holdent av handelsmenn som utbytter oss hensynsløst. I fjor kjøpte de ikke avskalla ris fra bøndene i Wanan og Taiho fylke til femti fen for pikulen, og solgte den i Ganzhou for fire yuan. De håva altså inn en fortjeneste på sju hundre prosent. La oss ta et annet eksempel. Våre tre millioner mennesker trenger salt til en verdi av om lag ni millioner yuan, og bomullstøy til en verdi av om lag seks millioner yuan i året. Sjølsagt har denne handelen med salt og tøy på femten millioner yuan vært helt og holdent i hendene på handelsmennene. Vi har ikke gjort noe med det. Handelsmennene driver virkelig ei uhørt utbytting av folket. De reiser for eksempel til Meixian og kjøper salt til en pris av en yuan for sju katti, og så selger de det i områdene våre til en pris av en yuan for 3/4 katti. Er ikke dette hårreisende utplyndring? Vi kan ikke se gjennom fingrene med slike tilstander lenger, og fra nå av må vi drive denne handelen sjøl. Departementet for handel med omverdenen må gjøre en stor innsats her.

Hvordan skal vi bruke de tre millionene yuan fra de økonomiske oppbyggingsobligasjonene? Vi har tenkt å bruke dem på denne måten: En million vil bli satt av til rødehærens krigsutgifter, og to millioner vil bli lånt ut som kapital til kooperativene, Byrået for regulering av matforsyninger og Byrået for handel med omverdenen. Størsteparten av det siste beløpet kommer til å bli brukt til å utvide handelen med omverdenen, og resten til å utvide produksjonen. Målet er ikke bare å utvide produksjonen, men også å selge produktene våre til de hvite områdene til rimelige priser og så kjøpe salt og bomullstøy billig for å fordele det blant folket i områdene våre. På det viset kan vi bryte fiendens blokade og hindre at handelsmennene utbytter folket. Vi må sørge for at folkehusholdninga stadig utvikler seg, bedre massenes utkomme kraftig og øke de offentlige inntektene en hel del. På det viset kan vi legge et solid materielt grunnlag for den revolusjonære krigen og den økonomiske oppbygginga.

Dette er ei stor oppgave, en stor klassekamp. Men vi må spørre oss sjøl: Kan vi greie det midt under en innbitt krig? Jeg trur vi kan det. Vi snakker ikke om å bygge jernbane til Longyan. Foreløpig snakker vi ikke engang om å bygge bilveg til Ganzhou. Vi sier ikke at det bør være fullstendig monopol på kornsalget. Vi sier heller ikke at regjeringa bør drive all handel med salt og bomullstøy til en verdi av femten millioner yuan, og stenge handelsmennene helt ute. Det er ikke dette vi prøver å få fram eller gjøre. Det vi snakker om og prøver å gjøre, er å utvikle jordbruket og handverket og utføre korn og wolfram i bytte for salt og bomullstøy. Foreløpig begynner vi med et fond på to millioner yuan pluss de pengene som folket har investert. Er det noe av dette vi ikke bør gjøre, ikke kan ta på oss eller få til? Vi har alt gått i gang med dette arbeidet, og oppnådd en del. Avlinga i høst er mellom 20 og 25 prosent større enn i fjor, eller høyere enn det opprinnelige anslaget på 20 prosent økning. I handverksindustrien er produksjonen av jordbruksredskaper og kalk i gang igjen, og vi holder på med å ta opp igjen produksjonen av wolfram. Produksjonen av tobakk, papir og tømmer holder på å ta seg opp. Vi har oppnådd mye i år når det gjelder reguleringa av matforsyninger. Innførselen av salt er også kommet i gang. På grunnlag av disse resultatene trur vi fullt og fast at vi kan gjøre videre framskritt. Er det ikke helt opplagt galt å si at det er umulig å bygge opp økonomien nå, og at vi må vente til krigen er over?

Det er altså opplagt at i dette stadiet må den økonomiske oppbygginga være innretta på den sentrale oppgava vår, som er den revolusjonære krigen. I dag er deri revolusjonære krigen den sentrale oppgava for oss, og den økonomiske oppbygginga må tjene den, være innretta på den og underordna den. Det ville også være galt å se på den økonomiske oppbygginga som den sentrale oppgava vår nå på bekostning av den revolusjonære krigen, eller drive den atskilt fra den revolusjonære krigen. Før borgerkrigen er over, verken kan ellei må vi se på den økonomiske oppbygginga som den sentrale oppgava. Midt under en borgerkrig er det reint sjølbedrag å tru at vi kan gjennomføre ei form for økonomisk oppbygging som passer i fredstid. Vi kan og må gjennomføre ei sånn økonomisk oppbygging i framtida, men ikke nå. De oppgavene vi står foran nå, er de som er påtrengende på grunn av krigen. Hver eneste oppgave må tjene krigen, ingen av dem er fredsforetak atskilt fra krigen. Dersom noen kamerater har den ideen at de skal gjennomføre den økonomiske oppbygginga atskilt fra krigen, må de rette på denne feilen straks.

Det blir umulig å få i gang en rask kampanje på den økonomiske fronten om ikke arbeidet blir leda og drevet riktig. Dette er også et viktig problem som denne konferansen må løse. For kameratene her kommer til å få mye å gjøre når de kommer hjem, og de må gi rettleiing til mange mennesker som de skal arbeide sammen med. Dette gjelder særlig de kameratene som arbeider på herreds- og bynivå og i kooperativene, matforsyningsavdelingene, handelsavdelingene og innkjøpskontorene. De er sjøl med i det praktiske arbeidet for å mobilisere folket til å organisere kooperativer, regulere og frakte matforsyninger og skjøtte handelen med omverdenen. Dersom de leder arbeidet på gal måte og ikke driver det riktig og effektivt, kommer dette til å virke direkte inn på arbeidet. Da kommer vi ikke til å greie å vinne støtte fra masene for å gjennomføre de forskjellige oppgavene, og vi kommer ikke til å klare å gjennomføre hele planen sentralregjeringa har for å bygge opp økonomien i løpet av høsten og vinteren og neste vår og sommer. Derfor vil jeg be kameratene merke seg følgende:

For det første må vi mobilisere massene ved hjelp av ulike organisatoriske midler. Framfor alt må kamerater i presidiene og i økonomi- og finansavdelingene til regjeringsorganene på alle plan regelmessig sette opp på dagsordenen, diskutere, overvåke og kontrollere slikt arbeid som salg av obligasjoner, oppretting av kooperativer, regulering av matforsyninger og utvikling av produksjon og handel. I neste omgang må masseorganisasjonene, hovedsakelig fagforeningene og fattigbondeforbunda, bli satt i bevegelse. Fagforeningene må mobilisere alle medlemmene sine til å bli med i disse økonomiske kampene. Fattigbondeforbunda er sterke baser for å mobilisere massene til å bygge opp kooperativer og tegne obligasjoner, og distrikts- og herredsregjeringene må lede dem energisk. Dessuten må vi drive propaganda for økonomisk oppbygging på landsby- og husmøter, forklare tydelig hvordan det henger sammen med den revolusjonære krigen, og diskutere helt konkret hvordan vi kan bedre massenes utkomme og øke kampstyrken vår. Vi må oppfordre folket til å tegne obligasjoner, utvikle kooperativer, regulere matforsyninger, trygge finansene og fremme handelen. Vi må oppfordre dem til å kjempe for disse parolene og høyne entusiasmen deres. Vi kan ikke nå måla våre uten å bruke ulike organisatoriske midler for å mobilisere massene og drive propaganda blant dem på den måten vi har lagt det fram her det vil si uten at presidiene og økonomi- og finansavdelingene til regjeringsorganene på alle plan aktivt sørger for å diskutere og kontrollere det økonomiske oppbyggingsarbeidet, uten at de sporer masseorganisasjonene til handling og holder propagandamøter for massene.

For det andre må vi ikke være byråkratiske i metodene for å mobilisere massene. Vi kan ikke finne oss i byråkratisk ledelse i arbeidet med å bygge opp økonomien, like lite som vi kan finne oss i det på noen andre områder av det revolusjonære arbeidet. Byråkrati er noe styggedom som ingen kamerater liker, og det må kastes på søppeldynga. Alle kameratene må velge metoder som massene er fornøyd med, dvs. metoder som alle arbeidere og bønder hilser velkommen. Et utslag av byråkrati er slapt arbeid på grunn av likegyldighet eller slurv. Vi må føre hard kamp mot dette. Kommandometoder er et annet utslag. Folk som bruker kommandometoder ser ikke ut som lathanser. De gir inntrykk av å være folk som arbeider hardt. Men i virkeligheten kommer ikke kooperativer som er oppretta gjennom kommandometoder til å ha framgang, og sjøl om det ser ut til at de vokser ei stund, kan de ikke bli grunnfesta. Til slutt kommer massene til å miste trua på dem, og det vil hindre dem i å utvikle seg. Hvis vi driver fram salget av obligasjoner ved hjelp av kommandometoder, og setter opp vilkårlige kvoter uten hensyn til om folk forstår vitsen med obligasjonene, og uten hensyn til hvor mye folk har råd til, kommer det til sjuende og sist til å vekke uvilje i folket og gjøre et godt salg umulig. Vi må avvise kommandometoder. Det vi trenger er energisk propaganda for å overbevise massene. Vi må utvikle kooperativene, fremme salget av obligasjoner, og gjøre alt det økonomiske mobiliseringsarbeidet i samsvar med de faktiske forholda og de virkelige følelsene i massene.

For det tredje trengs det mange kadrer for å utvide kampanjen for økonomisk oppbygging. Det dreier seg ikke om noen dusin eller et hundretalls mennesker, men om tusener og titusener. Disse må vi organisere, lære opp og sende til den økonomiske oppbyggingsfronten. De blir ledere og massene blir soldatene på den økonomiske fronten, Folk jamrer seg ofte over mangelen på kadrer. Kamerater, er det virkelig slik mangel på kadrer? Utallige kadrer har stått fram fra massenes rekker. De har blitt stålsatte i jordbrukskampene, de økonomiske kampene og den revolusjonære krigen. Hvordan kan vi si at det er mangel på kadrer? Kvitt dere med dette feilaktige synet, så kommer dere til å se kadrer rundt dere overalt.

For det fjerde er den økonomiske oppbygginga dag ikke bare knytta uatskillelig sammen med krigen, den allmenne oppgava vår, men også med andre oppgaver. Vi må gjennomføre kampanjen for å kontrollere jordfordelinga(2) godt, ellers blir det umulig å avskaffe føydal! og halvføydalt jordeie fullstendig, styrke bøndenes entusiasme for produksjonen, og trekke bondemassene raskt med i den økonomiske oppbygginga. Vi må gjennomføre arbeidslovene besluttsomt, ellers blir det umulig å bedre livet til arbeiderne, få dem aktivt med i den økonomiske oppbygginga raskt, og styrke arbeidernes ledelse over bøndene. Vi må lede valga og avsløringskampanjene(3) som følger med kontrollen av jordfordelinga, riktig, ellers blir det umulig å styrke regjeringsorganene våre slik at de kan lede den revolusjonære krigen og alt arbeidet vårt energisk, medrekna det økonomiske arbeidet. Når økonomien blir utvikla, er det også ei svært viktig oppgave å høyne det politiske og kulturelle nivået til folket gjennom kultur- og utdanningsarbeid. Det sier seg sjøl at vi ikke en eneste dag må forsømme å utvide rødehæren. Alle skjønner at den økonomiske blokaden blir enda strammere hvis rødehæren ikke vinner seirer. På den andre sida kommer økonomisk vekst og et bedre liv for massene utvilsomt til å være til stor hjelp for arbeidet med å utvide rødehæren, og oppmuntre massene til å marsjere ivrig til fronten. La oss oppsummere. Dersom vi gjennomfører alle disse oppgavene, medrekna den svært viktige oppgava med å bygge opp økonomien, og dersom vi sørger for at alle oppgavene tjener den revolusjonære krigen, kommer vi uten tvil til å vinne seier i den revolusjonære krigen.

NOTER

1. Mellom 1930 og 1934 satte Chiang Kai-shek i gang fem storstilte stormangrep mot det røde området som hadde Ruijin i Jiangxi som sentrum. De blei kalt «innringings- og undertrykkings»-felttog. Det femte av disse felttoga begynte i oktober 1933, men Chiang Kai-shek hadde forberedt seg aktivt til det helt fra sommeren.

2. Etter jordbruksreformen blei det gjennomført en kampanje for å kontrollere jordfordelinga i det røde området. Den skulle undersøke om jorda var blitt omfordelt riktig.

3. Avsløringskampanjer var demokratiske kampanjer der folket blei oppmuntra til å avsløre ugjerninger fra funksjonærer i den demokratiske regjeringa.