Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

RAPPORT FRA EN UNDERSØKELSE AV BONDEBEVEGELSEN I HUNAN

Denne artikkelen blei skrevet som svar på den smålige kritikken som folk både innafor og utafor partiet på den tida retta mot den revolusjonære kampen bøndene førte. Kamerat Mao Zedong var i Hunan-provinsen i trettito dager og gjorde undersøkelser, og han skreiv denne rapporten for å svare på kritikken. Høyreopportunistene i partiet, som var leda av Chen Duxiu, ville ikke godta synspunktene hans, og holdt fast på de feilaktige ideene sine. Hovedfeilen deres var at de ikke torde støtte de store revolusjonære kampene til bøndene som hadde brutt fram eller var i ferd med å bryte fram, fordi de var skremt av de reaksjonære strømningene i Kuomintang. For å komme Kuomintang i møte, var de villige til å svike bøndene, som var de viktigste forbundsfellene i revolusjonen. På den måten lot de arbeiderklassen og kommunistpartiet stå aleine og uten hjelp. Det var i hovedsak fordi Kuomintang var i stand til å utnytte denne svakheten innafor kommunistpartiet at det torde svike revolusjonen, sette i verk «partiutrenskinga» og begynne krig mot folket sommeren 1927.

Mars 1927

HVORFOR ER BONDEPROBLEMET SÅ VIKTIG?

Da jeg var i Hunan(1) nylig, undersøkte jeg direkte forholda i de fem fylkene Xiangtan, Xiangshan , Hengshan, Liling og Changsha. Jeg kalte sammen til undersøkelsesmøter i landsbyer og fylkeshovedsteder i de trettito dagene fra 4. januar til 5. februar. Erfarne bønder og kamerater som arbeider i bondebevegelsen kom på møtene, og jeg hørte oppmerksomt på rapportene deres og samla mye materiale. Mye av det bondebevegelsen dreier seg om, er akkurat det motsatte av det storfolka i Hankou og Changsha sier. Jeg så og hørte om mye underlig som jeg hittil ikke har vært klar over. Jeg trur det samme gjelder for mange andre steder også. Det må så snart som mulig bli slutt på alt prat som retter seg mot bondebevegelsen. De revolusjonære myndighetene må raskt endre alle de feilaktige tiltaka de har tatt når det gjelder bondebevegelsen. Bare på den måten kan vi tjene revolusjonen i framtida. For oppsvinget i bondebevegelsen nå er enormt viktig. Det vil ikke ta lang tid før flere hundre millioner bønder i provinsene i Sentral-, Sør- og Nord-Kina reiser seg som en mektig storm, som en orkan, ei kraft så vill og voldsom at ingen makt kan holde den igjen, uansett hvor stor den er. De kommer til å sprenge lenkene som binder dem, og storme frametter frigjøringsvegen. De kommer til å feie alle imperialister, krigsherrer, korrupte embetsmenn, lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk ned i grava. Bøndene kommer til å sette alle revolusjonære partier og alle revolusjonære kamerater på prøve, og godta eller forkaste dem. Vi har tre valgmuligheter: Skal vi gå i spissen og lede dem? Skal vi komme diltende etter, veive med armene og kritisere dem? Eller skal vi stille oss i vegen for dem og kjempe mot dem? Alle kinesere kan velge fritt, men utviklinga tvinger dere til å velge raskt.

ORGANISER DERE!

I de fylkene sentralt og sør i Hunan der bevegelsen allerede har gjort store framskritt, kan utviklinga av bondebevegelsen i store trekk deles inn i to perioder. Den første, fra januar til september i fjor, var en organiseringsperiode. Fra januar til juni i denne perioden blei det drevet undergrunnsvirksomhet. Fra juli til september, da den revolusjonære hæren dreiv ut Zhao Hengti(2), blei virksomheten drevet åpent. I denne perioden kom ikke medlemstallet i bondelaga opp i mer enn 300 000 — 400 000, og tallet på massene som sto direkte under ledelse av bondelaga, var litt mer enn en million. Da var det nesten ikke noe kamp i områdene på landsbygda ennå, og derfor kom det svært lite kritikk av bondelaga fra andre kretser. Til og med noen av offiserene i nordekspedisjonshæren hadde noe godt å si om bondelaga, ettersom medlemmene derfra var vegvisere, speidere og bærere for hæren. Den andre perioden, fra oktober i fjor til januar i år, var en periode med revolusjonær handling. Medlemstallet i bondelaga vokste raskt til to millioner, og massene som sto direkte under deres ledelse, økte til ti millioner. Ettersom bøndene vanligvis bare skriver inn ett navn for hele familien når de blir med i et bondelag, betyr to millioner medlemmer ei oppslutning blant massene på omtrent ti millioner. Nesten halvparten av bøndene i Hunan er organisert nå. I fylker som Xiangtan, Xiangshan  ,Liuyang, Changsha, Liling, Ningxiang, Pingxiang, Hsiangyin, Hengshan, Hengyang, Lei-yang, Chenhsien og Anhua har nesten alle bøndene slutta seg sammen i bondelag eller kommet under deres ledelse. Så snart de hadde omfattende organisasjoner i ryggen, gikk bøndene til handling og fikk til en stor revolusjon på landsbygda i løpet av fire måneder, en revolusjon uten sidestykke i historia.

NED MED DE LOKALE TYRANNENE OG DE ONDSKAPSFULLE STORFOLKA! ALL MAKT TIL BONDELAGA!

Hovedmålet for bøndenes angrep er de lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og de forbryterske godseierne. Men samtidig slår de også til mot patriarkalske ideer og institusjoner, mot de korrupte embetsmennene i byene og mot uskikker og uvaner i områdene på landsbyda. Styrken på dette angrepet kan sammeliknes med en orkan. De som bøyer seg for det overlever, og de som gjør motstand går til grunne. Resultatet er at privilegiene som de føydale godseierne har hatt i tusenvis av år, blir smadra. Hvert fnugg av verdighet og respekt som godseierne har bygd opp, blir trampa ned i støvet. Nå som godseiernes makt er brutt sammen, har bondelaga blitt det eneste maktorganet, og det populære slagordet «All makt til bondelaga» er blitt til virkelighet. Sjøl småting, som krangel mellom mann og kone, blir lagt fram for bondelaget. Ikke noe kan avgjøres uten at en eller annen fra bondelaget er til stede. Bondelaget bestemmer i virkeligheten i alle saker på landsbygda, og «alt det sier, gjelder», bokstavelig talt. De som står utafor bondelaga, kan ikke si annet enn godt om dem. Ingen kan si noe stygt om dem. De lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og de lovløse godseierne har blitt fratatt all rett til å si noe, og ingen av dem tør så mye som mumle at de er uenige. Da de lokale tyrannene og ondskapsfulle storfolka blei stilt ansikt til ansikt med makta til bondelaga, flykta toppfolka blant dem til Shanghai, de mindre viktige til Hankou, de enda mindre viktige til Changsha og de minst viktige til fylkeshovedstedene. De som står under disse igjen, og enda mindre småkryp, overgir seg til bondelaga i landsbyene.

«Her er ti yuan. Vær så snill og la meg få bli med i bondelaget,» sier en av de mindre blant de ondskapsfulle storfolka.

«Pøh! Hvem vil ha de skitne pengene dine?» svarer bøndene.

Mange mellomstore og små godseiere, rikbønder og til og med noen mellombønder, som alle var mot bondelaga før, prøver nå forgjeves å bli tatt opp. På forskjellige steder traff jeg ofte slike folk som bønnfalt meg: «Herr komitemedlem fra provinshovedstaden, vær så snill å gå god for meg!»

Under Qing-dynastiet satte de lokale myndighetene opp folkeregistre, som besto av ei vanlig liste og «den andre» lista. Den første var for ærlige folk, og den andre var for innbruddstjuver, banditter og liknende uønska personer. Noen steder bruker bøndene nå denne metoden for å skremme dem som var mot bondelaga før. De sier: «Sett navnet deres på den andre lista!»

Slike folk er så redde for å bli skrevet opp på den andre lista at de prøver seg med ulike knep for å slippe inn i bondelaga. De er så oppsatt på dette at de ikke føler seg trygge før navna deres er ført inn. Men som regel blir de blankt avvist, derfor sitter de alltid som på nåler. Når dørene inn til bondelaget er stengt for dem, er de som omstreifere uten hjem, eller «bare skrot», som de sier på landsbygda. Kort sagt, det som blei sett ned på som en «bondegjeng» for fire måneder sia, har nå blitt en høyst aktverdig institusjon. De som gjorde knefall for makta til storfolka før, bøyer seg nå for makta til bøndene. Alle, uansett hvem de er, innrømmer at verden har blitt en annen etter oktober i fjor.

«DET ER FRYKTELIG!» ELLER «DET ER FLOTT!»

Bondeopprøret forstyrra de søte drømmene til storfolka. Da nyhetene fra landsbygda nådde fram til byene, førte det øyeblikkelig til rabalder blant storfolka. Jeg møtte alle slags folk rett etter jeg kom til Changsha, og plukka opp en god del sladder. Fra mellomlaga i samfunnet og opp til høyrefløya i Kuomintang var det ikke en eneste som ikke oppsummerte det som har skjedd, med uttrykket «Det er fryktelig!» Synspunktene til «Det er fryktelig!»-skolen, som var framherskende i byene den gangen, virka slik at sjøl folk med ganske revolusjonær innstilling blei nedslåtte når de så for seg hendingene på landsbygda, og de greide ikke avvise ordet «fryktelig». Til og med ganske progressive folk sa: «Sjøl om det er fryktelig, er det ikke til å unngå i en revolusjon.» Kort sagt kunne ingen fullstendig avvise ordet «fryktelig». Men som jeg allerede har sagt, så er sannheten at de store bondemassene har reist seg for å fullføre den historiske oppgava si, og at de demokratiske kreftene på landsbygda har reist seg for å styrte de føydale kreftene der. Den patriarkalsk-føydale klassen av lokale tyranner, ondskapsfulle storfolk og forbryterske godseiere har i tusenvis av år danna grunnlaget for det eneveldige styret, og er hjørnesteinen for imperialismen, krigsherrevesenet og det korrupte embetsmannsveldet. Det virkelige målet for den nasjonale revolusjonen er å styrte disse føydale kreftene. På noen få måneder har bøndene utretta det som dr. Sun Yat-sen ville, men ikke klarte å utrette i de førti åra han ofra seg for den nasjonale revolusjonen. Dette er ei fabelaktig bragd som ingen har gjort maken til før, verken på førti eller tusen år. Det er flott. Det er ikke «fryktelig» i det hele tatt. Det er alt annet enn «fryktelig». Det er tydelig at «Det er fryktelig!» er en teori for å forsvare interessene til godseierne mot bøndene som reiser seg. Det er tydelig at det er en teori for godseierklassen for å bevare den gamle føydale ordninga og legge hindringer i vegen for at den nye demokratiske ordninga skal gjennomføres. Det er tydelig at det er en kontrarevolusjonær teori. Ingen revolusjonær kamerat må føre dette tøvet videre. Hvis det revolusjonære standpunktet ditt virkelig har slått rot, og hvis du har vært i landsbyene og sett deg om, blir du utvilsomt begeistra som aldri før. Utallige tusener av de underkua — bøndene — slår ned fiendene som levde høyt på deres bekostning. Det bøndene gjør er fullstendig riktig, det de gjør er flott! «Det er flott!» er teorien til bøndene og alle andre revolusjonære. Hver eneste revolusjonær kamerat må forstå at den nasjonale revolusjonen krever et stort omskifte på landsbygda. Revolusjonen i 1911(3) førte ikke til et slikt omskifte, derfor mislyktes den. Dette omskiftet skjer nå, og det er viktig for at revolusjonen skal kunne fullføres. Hver eneste revolusjonær kamerat må støtte det, ellers tar han stilling for kontrarevolusjonen. 

SPØRSMÅLET OM «Å GÅ FOR LANGT»

Noen andre sier: «Ja, bondelaga er nødvendige, men de går litt for langt.» Dette mener de som går middelvegen. Men hvordan er situasjonen i virkeligheten? Sant nok, bøndene er på et vis «ustyrlige» på landsbygda. Bondelaget, som har full myndighet, lar ikke godseieren få noe å si, og feier vekk all den respekten folk hadde for han. Dette er det samme som å legge godseieren i bakken og holde han der. Bøndene truer: «Vi skal sette deg på den andre lista!» De bøtelegger de lokale tyrannene og ondskapsfulle storfolka, de krever bidrag fra dem og knuser bærestolene deres. Folk myldrer inn i husa til lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk som er mot bondelaga, slakter grisene og spiser kornet deres. De legger seg til og med nedpå et par minutter i de elfenbeinspryda sengene som tilhører de unge damene hjemme hos de lokale tyrannene og ondskapsfulle storfolka. Ved den minste provokasjon arresterer de folk, setter på dem høye papirhatter, og går i opptog med dem gjennom landsbyene, mens de sier: «Din skitne godseier, nå veit du hvem vi er!» De har skapt en slags terror på landsbygda ved å gjøre akkurat som de vil og snu alt opp ned. Det er dette noen kaller «å gå for langt» eller «å gå utover rimelige grenser for å rette på noe galt» eller «å virkelig gå over streken». Slikt prat kan virke som det har noe for seg, men i virkeligheten er det feilaktig. For det første har de lokale tyrannene, ondskapsfulle storfolka og forbryterske godseierne drevet bøndene til dette sjøl. De har i alle år brukt makta si til å tyrannisere bøndene og tråkke på dem. Det er derfor bøndene reagerer så sterkt. Den voldsomste oppstanden og den alvorligste uroa har alltid kommet der de lokale tyrannene, ondskapsfulle storfolka og forbryterske godseierne har begått de verste voldshandlingene. Bøndene er klarsynte. De holder nøye regnskap med hvem som er ille og hvem som ikke er det, hvem som er verst og hvem som ikke er fullt så ille, hvem som fortjener streng straff og hvem som fortjener å slippe lett unna, og det er svært sjelden straffa har vært verre enn forbrytelsen. For det andre er ikke en revolusjon noe teselskap, det er ikke det samme som å skrive ei novelle, male et bilde eller brodere. Den kan ikke være så forfina, så avslappa og mild, så måteholden, vennlig, høflig, tilbakeholden og storsinna.(4) En revolusjon er et opprør, ei voldshandling der en klasse styrter en annen. En revolusjon på landsbygda er en revolusjon der bøndene styrter makta til den føydale godseierklassen. Hvis ikke bøndene setter inn alle krefter, kan de umulig styrte den rotfesta myndigheten til godseierne, som har vart i tusenvis av år. Områdene på landsbygda trenger et mektig revolusjonært oppsving. Bare det kan reise folket i milliontall slik at de kan bli ei mektig kraft. Alt jeg har nevnt her som blir stempla som «å gå for langt», kommer av den krafta bøndene har fått gjennom det mektige revolusjonære oppsvinget på landsbygda. Det var helt nødvendig å gjøre slike ting i den andre perioden av bondebevegelsen, i perioden med revolusjonær handling. I denne perioden var det nødvendig at bøndene fikk absolutt myndighet. Det var nødvendig å forby ondskapsfull kritikk av bondelaga. Det var nødvendig å styrte storfolkas myndighet fullstendig, slå dem til jorda og holde dem der. Alt det som i denne perioden blei stempla som «å gå for langt», har revolusjonær betydning. For å si det rett ut er det nødvendig å skape terror ei stund i alle områdene på landsbygda, ellers blir det umulig å undertrykke virksomheten til de kontrarevolusjonære eller styrte myndigheten til storfolka. En må gå utover rimelige grenser for å rette på noe galt, ellers kan ikke det som er galt bli retta opp.(5) Ved første blikk ser det ut som om de som snakker om at bøndene «går for langt», skiller seg fra dem jeg har nevnt tidligere, de som sier: «Det er fryktelig!» Men egentlig er det det samme standpunktet de går ut fra, og de gir også uttrykk for en godseierteori som forsvarer interessene til de privilegerte klassene. Vi må kjempe besluttsomt mot denne teorien, for den hemmer oppsvinget for bondebevegelsen og undergraver dermed revolusjonen.

«PØBELBEVEGELSEN»

Høyrefløya i Kuomintang sier: «Bondebevegelsen er en pøbelbevegelse, en bevegelse av late bønder.» Dette synet er utbredt i Changsha. Da jeg var på landsbygda, hørte jeg storfolka si: «Det er i orden at det blir oppretta bondelag, men de som leder dem nå, er ikke noe tess. De burde byttes ut!» Dette er det samme som det høyrefløya sier. Begge sier det er i orden å ha en bondebevegelse (bevegelsen er der allerede, og ingen tør si noe annet), men de sier at de som leder den ikke er noe tess, og de hater særlig dem som leder bondelaga på lavere nivåer og kaller dem «pøbler». Kort sagt, nå har alle de som blei forakta og tråkka ned i søla av storfolka, de som ikke hadde noen plass i samfunnet, de som ikke hadde rett til å åpne kjeften, vært frekke nok til å rette ryggen. De har ikke bare retta ryggen, men de har tatt makta i sine egne hender. De leder nå bondelaga i herredene (på laveste nivå), og de har gjort dem til noe voldsomt og skremmende. De har løfta grove og sprukne arbeidsnever og lagt hand på storfolka. De tjorer de ondskapsfulle storfolka med tau, setter på dem høye papirhatter, og går i opptog med dem gjennom landsbyene. (I Hsiangtan og Hsianghsiang kaller de dette å «gå i opptog gjennom herredet», og i Liling «gå i opptog over jordene».) Det går ikke en dag uten at de dunker noen skarpe, ubarmhjertige anklager inn i skallen på disse storfolka. De gir ordrer og styrer alt. De som før stilte bakerst i køen, stiller nå foran alle andre. Derfor blir dette kalt «å snu opp ned på ting».

REVOLUSJONENS FORTROPPER

Der det er to motsatte måter å nærme seg ting og folk på, oppstår det to motsatte syn. «Det er fryktelig!» og «Det er flott!», «pøbler» og «revolusjonens fortropper» — dette er treffende eksempler.

Vi har sagt at bøndene har fullført ei revolusjonær oppgave som har blitt liggende i mange år uten å bli fullført, og at de har gjort en viktig innsats for den nasjonale revolusjonen. Men har alle bøndene vært med på å gjennomføre denne store revolusjonære oppgava, dette viktige revolusjonære arbeidet? Nei. Det er tre slags bønder: rikbønder, mellombønder og fattigbønder. De tre lever under ulike forhold, og derfor har de ulike syn på revolusjonen. I den første perioden gleda rikbøndene seg over pratet om at nordekspedisjonshæren hadde lidd et knusende nederlag i Jiangxi, at Chiang Kai-shek var såra i beinet(6) og hadde tatt fly tilbake til Guangdong(7) og at Wu Peifu(8) hadde gjenerobra Yuehchow. Bondelaga kom sikkert ikke til å vare, og det kunne ikke komme noe ut av Folkets tre prinsipper(9), for ingen hadde hørt om dem før. En tillitsmann fra herredsbondelaget (vanligvis en av «pøbel»-typen) kunne gå inn i huset til en rikbonde med medlemslista i handa og si: «Kunne du tenke deg å være med i bondelaget?» Hvordan ville rik bonden svare? En ganske veloppdragen rikbonde ville si: «Bondelag? Jeg har bodd her i flere tiår og dyrka jorda mi. Jeg har aldri hørt om noe slikt før, likevel har jeg klart meg bra. Jeg rår deg til å slutte med det!» En virkelig fæl rikbonde ville si: «Bondelag! Tøv! Et lag for dem som kommer til å bli halshogd! Ikke lag bråk for folk!» Men overraskende nok har bondelaga nå vart i flere måneder, og de har til og med tort å gå mot storfolka. De storfolka i omegnen som nekta å gi fra seg opiumspipene sine, blei arrestert av bondelaga, og måtte gå i opptog gjennom landsbyene. Videre blei noen storgodseiere i fylkeshovedstedene henretta, som for eksempel Yen Jung-chiu fra Hsianglan og Yang Chih-tse fra Ningxiang. På årsdagen for Oktoberrevolusjonen, samtidig som det anti-britiske massemøtet og de store tilstelningene for å feire seieren for nordekspedisjonen, demonstrerte titusener av bønder i alle herredene. De kom i tette, bølgende rekker og holdt små og store faner og banner, bærestenger og hakker høyt i været. Da først begynte rikbøndene å bli forvirra og urolige. Under de store tilstelningene for å feire seieren for nordekspedisjonen fikk de vite at Jiujiang var tatt, at Chiang Kai-shek ikke var såra i beinet, og at Wu Peifu var blitt slått likevel. Videre så de slike slagord som «Lenge leve Folkets tre prinsipper!», «Lenge leve bondelaga!» og «Lenge leve bøndene!» tydelig skrevet på «de røde og grønne oppropa». «Hva?» tenkte rikbøndene, virkelig forvirra og urolige, «’Lenge leve bøndene!’ Skal vi nå måtte se på disse folka som keisere(10)?» Bondelaga setter altså nesa i været. Folk fra bondelaga sier til rikbøndene: «Vi kommer til å skrive deg opp på den andre lista.» Eller: «Om en måned kommer opptakskontingenten til å bli ti yuan pr. person!» Først under alt dette presset blir rikbøndene langt om lenge med i bondelaga.(11) Noen betaler femti fen eller en yuan for å bli tatt opp (den vanlige kontingenten er bare 100 wen), noen får ikke bli med før de har fått andre til å legge inn et godt ord for seg. Men det er ganske mange stribukker som ennå ikke har blitt med. Når rikbøndene blir med i bondelaga, skriver de vanligvis inn et familiemedlem i seksti- eller syttiårsalderen, for de er hele tida redde for «utskrivning». Når rikbøndene først har blitt med, bryr de seg ikke om å gjøre noe arbeid for bondelaga. De er passive hele tida.

Hva med mellombøndene? De vakler. De trur ikke revolusjonen vil føre mye godt med seg for dem. De har alltid ris i grytene, og ingen kreditorer banker på døra hos dem midt på natta. De dømmer også ting etter om det har vært noe liknende før, de rynker panna og tenker for seg sjøl: «Kan bondelaget virkelig vare?» «Kan det komme noe ut av Folkets tre prinsipper?» Slutninga deres er: «Jeg er redd det ikke kan det!» De innbiller seg at alt kommer an på himmelens vilje og tenker: «Bondelag? Hvem veit om himmelen vil det eller ikke?» I den første perioden kunne folk fra bondelaget besøke en mellombonde med medlemslista i handa og si: «Kunne du tenke deg å være med i bondelaget?» Mellombonden ville svare: «Det haster ikke!» Mellombøndene blei ikke med før i den andre perioden, da bondelaga alt hadde stor makt. De gjør mer av seg i bondelaga enn rikbøndene, men de er ikke særlig ivrige ennå. De vil fortsatt vente og se. Det er viktig at bondelaga får mellombøndene til å bli med, og driver en god del mer opplysningsarbeid blant dem.

Fattigbøndene har alltid vært hovedkrafta i den bitre kampen på landsbygda. De har kjempa hardt i de to periodene med undergrunnsarbeid og åpen virksomhet. Det er de som er mest villige til å godta kommunistpartiets ledelse. De er dødsfiender av de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, og går løs på dem uten å nøle det minste. «Vi blei med i bondelaga for lenge sia,» sier de til rikbøndene, «hvorfor nøler dere ennå?» Rikbøndene svarer spydig: «Hva skulle hindre dere i å bli med? Dere har verken en takstein over hodet eller en jordflekk under føttene!» Det er sant at fattigbøndene ikke har noe å miste. Mange av dem har virkelig «verken en takstein over hodet eller en jordflekk under føttene». Hva i all verden skulle hindre dem i å bli med i bondelaga? Ifølge undersøkelsen fra Changsha fylke utgjorde fattigbøndene 70 prosent, mellombøndene 20 prosent og godseierne og rikbøndene 10 prosent av befolkninga i områdene på landsbygda. Fattigbøndene, som utgjør 70 prosent, kan igjen deles inn i to undergrupper — de helt lutfattige og de litt mindre fattige. De helt lutfattige(12), som utgjør 20 prosent, er folk som ikke eier noe som helst, det vil si folk som verken har jord eller penger, som ikke har noe å leve av, og er tvunget til å dra hjemmefra og bli leiesoldater, løsarbeidere eller omvandrende tiggere. De litt mindre fattige(13), de andre 50 prosentene, er folk som nesten ikke eier noe, det vil si folk med bare litt jord eller litt penger. De bruker mer enn de tjener og lever i slit og bekymring året rundt. Handverkerne, leilendingene (de rike leilendingene er ikke medrekna) og de halvvegs sjøleiende bøndene hører til denne gruppa. Denne store massen av fattigbønder, som til sammen utgjør 70 prosent av befolkninga på landsbygda, er ryggraden i bondelaga. De er fortroppene i kampen for å styrte de føydale kreftene, og heltene som har utført den store revolusjonære oppgava som har ligget urørt i mange år. Uten fattigbøndene («pøbelen», som storfolka kaller dem) ville det vært umulig å få til den revolusjonære situasjonen vi har på landsbygda nå, å styrte de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, og fullføre den demokratiske revolusjonen. Fattigbøndene er den mest revolusjonære gruppa, og de har tatt ledelsen i bondelaga. Både i den første og i den andre perioden var det nesten bare fattigbønder som var formenn og komitemedlemmer i bondelaga på det laveste nivået (av tillitsmennene i herredsbondelaga i Hengshan fylke hører 50 prosent til de helt lutfattige, 40 prosent til de litt mindre fattige og 10 prosent til de utarma intellektuelle). Det er absolutt nødvendig at fattigbøndene har ledelsen. Uten fattigbøndene ville det ikke vært noen revolusjon. Den som nekter å anerkjenne rolla deres, nekter å anerkjenne revolusjonen. Den som angriper dem, angriper revolusjonen. De har aldri tatt feil når det gjelder den allmenne retninga for revolusjonen. De har skjemt ut de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. De har slått store og små lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk til jorda og holdt dem nede. Mye av det de gjorde i perioden med revolusjonær handling, som blei stempla som «å gå for langt», var faktisk akkurat det revolusjonen krevde. Noen fylkesregjeringer, noen av Kuomintangs fylkeshovedkvarter og noen fylkesbondelag i Hunan har allerede gjort ei rekke feil. Noen har til og med fulgt oppfordringa fra godseierne om å sende soldater for å arrestere tillitsmenn i bondelag på lavere nivå. En god del formenn og komitemedlemmer i herredsbondelaga i Hengshan og Hsianghsiang fylke har blitt kasta i fengsel. Dette er en svært alvorlig feil som nører opp under hovmodet til de reaksjonære. For å avgjøre om det er feil eller ikke, trenger en bare se hvor frydefulle de forbryterske godseierne blir, og hvordan den reaksjonære stemninga vokser når formenn eller komitemedlemmer i lokale bondelag blir arrestert. Vi må nedkjempe det kontrarevolusjonære pratet om «pøbelbevegelse» og «bevegelse av late bønder», og vi må være særlig forsiktige så vi ikke gjør den feilen at vi hjelper de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka når de angriper fattigbøndene. Sjøl om noen få av lederne for fattigbøndene utvilsomt hadde feil, har de fleste av dem forandra seg nå. Sjøl er de ivrige etter å forby hasardspill og undertrykke bandittvesenet. Der bondelaget er mektig, er det blitt fullstendig slutt på hasardspill, og bandittvesenet har forsvunnet. Noen steder er det bokstavelig talt slik at folk ikke tar noe som ligger i vegkanten, og at dørene ikke er stengt om natta. Undersøkelsen i Hengshan viser at 85 prosent av lederne for fattigbøndene har gjort stor framgang og bevist at de er flinke og arbeidssomme. Bare 15 prosent har fortsatt noen dårlige vaner. Vi kan ikke gå lengre enn å kalle disse for «et usunt mindretall». Vi må ikke snakke de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka etter munnen, skjære alle over en kam, og fordømme dem som «pøbler». Dette problemet med det «usunne mindretallet» kan bare løses ved hjelp av bondelagets eget slagord «styrk disiplinen», ved å spre propaganda blant massene, skolere det «usunne mindretallet» og skjerpe disiplinen i bondelaga. Vi må ikke under noen omstendigheter sende soldater vilkårlig ut for å arrestere noen, hvis det skader fattigbøndenes omdømme og nører opp under hovmodet til de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. Vi må være spesielt oppmerksom på dette.

FJORTEN STORVERK

De fleste som kritiserer bondelaga, påstår at de har gjort svært mye som er ille. Jeg har allerede pekt på at når bøndene angrep de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, så oppførte de seg helt og fullt revolusjonært, og de må absolutt ikke klandres for det. Bøndene har gjort svært mye, og for å kunne svare på kritikken folk kommer med, må vi undersøke grundig alt de har foretatt seg, og ta en ting av gangen, for å se hva de faktisk har gjort. Jeg har satt opp det de har foretatt seg de siste par månedene i punkter, og oppsummert det. Alt i alt har bøndene under ledelse av bondelaga æra for følgende fjorten storverk:

1. DE HAR ORGANISERT BØNDENE I BONDELAG

Dette er det første storverket bøndene har gjort. Nesten alle bøndene i fylker som Hsiangtan, Hsianghsiang og Hengshan er organisert, og det fins knapt en avsides krok der de ikke har reist seg. Dette er de beste stedene. I noen fylker, som Yiyang og Huajung, er de fleste bøndene organisert, bare en liten del er fortsatt uorganisert. Disse stedene kommer på andreplass. I andre fylker, som Chengpu og Lingling, er de fleste bøndene fortsatt uorganisert, mens en liten del er organisert. Disse stedene kommer på tredjeplass. Propagandaen fra bondelaga har ennå ikke nådd Vest-Hunan, som Yuan Tsu-ming(14) har kontroll over. I mange av fylkene der er ingen av bøndene organisert. Disse kommer på fjerdeplass. Grovt sett er det fylkene i Sentral-Hunan, med Changsha som sentrum, som er de mest framskredne. Så kommer fylkene i Sør-Hunan, og i Vest-Hunan har organiseringa bare så vidt begynt. Ifølge det tallmaterialet som provinsbondelaget samla inn i november i fjor, er det oppretta organisasjoner med et samla medlemstall på 1 367 727 i trettisju av de syttifem fylkene i provinsen. Om lag en million av disse blei organisert i løpet av oktober og november, da makta til bondelaga nådde store høyder. Fram til september var medlemstallet bare 300 — 400 000. Så kom desember og januar, og bondebevegelsen fortsatte å utvikle seg kraftig. I slutten av januar må medlemstallet minst ha vært oppe i to millioner. En familie melder vanligvis inn bare en person når den slutter seg til bondelaga, og med et gjennomsnitt på fem medlemmer i familien må oppslutninga blant massene være om lag ti millioner. Oppslutninga økte overraskende mye, og den blei bare større og større. Det forklarer hvorfor de lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og de korrupte embetsmennene er blitt isolert. Det forklarer også hvorfor offentligheten har blitt forbløffa over hvor fullstendig verden har endra seg etter at bondebevegelsen oppsto, og hvorfor det skjedde en stor revolusjon på landsbygda. Dette er det første storverket bøndene har gjort under ledelse av bondelaga.

2. DE HAR RAMMA GODSEIERNE POLITISK

Det første bøndene gjør når de har oppretta organisasjonene sine, er å knuse det politiske omdømmet og makta til godseierklassen, særlig det politiske omdømmet og makta til de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. Det vil si at de river ned autoriteten til godseierne og bygger opp autoriteten til bøndene i bygdesamfunnet. Dette er en svært alvorlig og livsviktig kamp. Det er den viktigste kampen i den andre perioden, i perioden med revolusjonær handling. Hvis ikke bøndene seirer i denne kampen, kan de ikke seire i den økonomiske kampen for å få satt ned landskylda og lånerentene, for å skaffe seg jord og andre produksjonsmidler, osv. På mange steder i Hunan, som i fylkene Xiangshan, Hengshan og Xiangtan, er dette sjølsagt ikke noe problem. Der er autoriteten til godseierne knust, og bøndene har all makt i sine hender. Likevel er det fortsatt noen steder i fylker som Liling (f.eks. i de vestlige og sørlige distriktene) der autoriteten til godseierne ser ut til å være svakere enn autoriteten til bøndene, men hvor de i virkeligheten konkurrerer med hverandre i det skjulte fordi den politiske kampen ikke har skjerpa seg. På slike steder er det fortsatt for tidlig å si at bøndene har seira politisk. De må trappe opp den politiske kampen helt til autoriteten til godseierne er knust fullstendig. Metodene bøndene har brukt for å ramme godseierne politisk, er allment sett disse:

Regnskapskontroll. Som regel har de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka forsynt seg med offentlige midler som de har hatt med å gjøre, og bøkene deres er ikke i orden. Nå bruker bøndene kontroll av regnskapene til å felle ganske mange lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk. På mange steder er det blitt danna komiteer som skal kontrollere regnskapet. Det uttrykkelige formålet er å stille de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka til regnskap for finansene, og de skjelver ved det første tegnet på en slik komite. Denne typen kampanjer er blitt satt i verk i alle de fylkene der bondebevegelsen er aktiv. Disse komiteene er ikke viktige først og fremst fordi penger som er underslått kommer til rette, men fordi forbrytelsene til de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka blir offentlig kjent, og fordi den politiske og samfunnsmessige innflytelsen deres blir knust.

Bøtelegging. Bøndene ilegger bøter for slike lovbrudd som underslag, som kommer for dagen når regnskapet blir kontrollert, tidligere overgrep mot bøndene, virksomhet i dag som undergraver bondelaga, brudd på forbudet mot hasardspill og for å nekte å levere inn opiumspipene. En lokal tyrann må betale så og så mye, en ondskapsfull stormann så og så mye. Summen varierer fra ti til tusenvis av yuan. En som blir bøtelagt av bøndene, mister sjølsagt ansikt fullstendig.

Pengebidrag. De samvittighetsløse rike godseierne blir tvunget til å gi bidrag til hjelp for de fattige, til å organisere kooperativer eller lånekasser for bøndene, eller til andre ting. Disse bidraga er også ei form for straff, sjøl om den er mildere enn bøter. Ganske mange godseiere gir frivillige bidrag til bondelaga for å slippe bråk.

Mindre protester. Når noen skader et bondelag i ord eller gjerning og skaden er mindre alvorlig, samler bøndene seg i flokk og myldrer inn i huset til synderen for å protestere. Han får vanligvis fred når han har skrevet under på et løfte om «å holde seg i skinnet». Det betyr at han uttrykkelig lover å slutte med å skade bondelaget for framtida.

Store demonstrasjoner. En stor flokk samler seg for å demonstrere mot en lokal tyrann eller en av de ondskapsfulle storfolka som er fiendtlig overfor bondelaget. Demonstrantene spiser i huset hans, slakter grisene og setter til livs kornet hans som den mest sjølsagte ting av verden. Dette har skjedd ganske mange ganger. Det skjedde nylig i Machiaho i Xiangtan fylke. Der dro en flokk på femten tusen bønder til husa til seks av de ondskapsfulle storfolka og demonstrerte. Gildet varte i fire dager, og i løpet av den tida blei mer enn 130 griser slakta og spist. Etter slike demonstrasjoner er det vanlig at bøndene dømmer de ondskapsfulle storfolka til å betale bøter.

Godseierne blir ført i opptog gjennom landsbyene med høye papirhatterpå hodet. Dette er svært vanlig. En av de lokale tyrannene eller en av de ondskapsfulle storfolka får en høy papirhatt på hodet, der det står «Lokaltyrann den-og-den» eller «Den-og-den ondskapsfulle stormannen». Han blir leid i tau, og en stor flokk går foran og bak. Noen ganger slår de på messinggonggonger og vifter med flagg for å få folk til å legge merke til seg. Det er denne typen straff som mer enn noe annet får de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka til å skjelve. Alle som en gang har fått på seg en høy papirhatt, mister ansikt fullstendig og kan aldri rette ryggen igjen. Derfor er det mange av de rike som heller vil ha bot enn å gå med den høye hatten. Men bære den må de, hvis bøndene forlanger det. Et oppfinnsomt herredsbondelag arresterte en ufordragelig stormann og kunngjorde at han skulle få på seg papirhatten den samme dagen. Mannen blei hvit av skrekk. Så bestemte bondelaget seg for å ikke gjøre det den dagen. De mente at hvis de satte hatten på han med en gang, ville han bli trassig og komme seg av skrekken, og at det ville være bedre å la han gå hjem og sette hatten på han en annen dag. Fordi han ikke visste når han skulle få på seg hatten, blei mannen gående i uvisshet dag ut og dag inn og fikk ikke ro på seg verken dag eller natt.

Godseierne blir satt i fylkesfengselet. Dette er en verre straff enn å gå med den høye papirhatten. En lokal tyrann eller en av de ondskapsfulle storfolka blir arrestert og sendt til fylkesfengselet. Han blir sperra inne, og fylkesdommeren må dømme og straffe han. I dag er det ikke de samme folka som blir satt inn som før. Tidligere satte storfolka inn bøndene, nå er det omvendt.

«Forvisning». Bøndene har ikke noe ønske om å forvise de verste forbryterne blant de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. De vil heller arrestere eller henrette dem. Forbryterne er redde for å bli arrestert eller henretta, derfor flykter de. I fylker der bondebevegelsen er godt utvikla, har nesten alle de viktige lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka flykta, og dette blir det samme som forvisning. Toppfolka blant dem har flykta til Shanghai, de mindre viktige til Hankou, de enda mindre viktige til Changsha, og de minst viktige til fylkeshovedstedene. Av alle de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka som har rømt, er de som har dratt til Shanghai tryggest. Noen av dem som rømte til Hankou blei tatt til slutt og brakt tilbake, som de tre fra Huajung. De som rømte til provinshovedstaden Changsha, står i enda større fare for å bli tatt når som helst av studenter som kommer fra fylkene deres. Jeg så sjøl at to blei tatt i Changsha. De som har søkt tilflukt i fylkeshovedstedene er de minst viktige, og bøndene, som har øyne og ører overalt, har ingen vansker med å oppspore dem. Finansmyndighetene ga en gang bøndene skylda for de vanskene provinsregjeringa i Hunan hadde med å reise penger, fordi bøndene hadde forvist de velstående. Dette gir en pekepinn om hvor forhatte de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka er på hjemstedet sitt.

Henrettelse. Dette gjelder bare de verste lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, og blir utført av bøndene sammen med andre deler av folket. Yang Dezhi fra Ningxiang, Chou Chia-kan fra Yueyang og Fu Tao-nan og Sun Po-chu fra Huajung blei for eksempel skutt av myndighetene fordi bøndene og andre deler av folket krevde det. Når det gjaldt Yen Jung-chiu fra Xiangtan, tvang bøndene og andre deler av folket dommeren til å gå med på å utlevere han, og bøndene henretta han sjøl. Liu Chao fra Ningxiang blei drept av bøndene. Peng Chih-fan fra Liling og Chou Tien-chueh og Tsao Yun fra Yiyang er ikke henretta ennå. Det er «særdomstolen for å dømme lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk» som skal avgjøre saka deres. Henrettelsen av en sånn stor godseier gir gjenklang i et helt fylke og er et svært virkningsfullt middel for å utrydde de siste stygge restene av føydalismen. Alle fylker har slike store tyranner. Noen har opptil flere dusin, og andre i det minste noen få. I hvert fylke bør minst et par av de verste skurkene henrettes. Det er den eneste virkningsfulle måten å undertrykke de reaksjonære på. Da de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka sto på høyden av makta si, slakta de ned bønder bokstavelig talt uten å blunke. Ho Mai-chuan var leder for forsvarskorpset i byen Hsinkang i Changsha fylke i ti år. Han var personlig ansvarlig for å ha drept nesten ett tusen utarma bønder, som han så vakkert kalte å «henrette banditter». I Xiangtan fylke, der jeg er fra, har Tang Chun-yen og Lo Shu-lin, som leda forsvarskorpset i byen Yintien, drept mer enn femti mennesker og begravd fire levende på de fjorten åra sia 1913. Av de mer enn femti som de myrda, var de to første helt uskyldige tiggere. Tang Chun-yen sa: «La meg åpne med å drepe noen tiggere!» Så måtte to menn dø. Så grusomme var de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka før i tida, slik var den hvite terroren de skapte på landsbygda. Nå har bøndene reist seg. De har skutt noen få og skapt ørlite grann terror for å undertrykke de kontrarevolusjonære. Fins det noen grunn til å si at de ikke må gjøre det?

3. DE HAR RAMMA GODSEIERNE ØKONOMISK

Forbud mot å sende korn ut av området, mot å presse kornprisene i været, og mot hamstring og spekulasjon. Dette er noe av det største som har hendt de siste månedene i den økonomiske kampen til bøndene i Hunan. Sia oktober i fjor har fattigbøndene hindra godseierne og rikbøndene i å utføre kornet sitt. De har lagt ned forbud mot å presse kornprisene i været og mot hamstring og spekulasjon. Resultatet er at fattigbøndene har nådd målet sitt helt og fullt. Det er helt slutt på utførselen av korn, kornprisene har falt betraktelig, og det er slutt på hamstring og spekulasjon.

Forbud mot å øke landskylda og depositumet(15). Agitasjon for å senke landskylda og depositumet. I juli og august i fjor ga den ene godseieren etter den andre leilendingene sine varsel om at landskylda og depositumet skulle økes. Bondelaga var fortsatt svake, og godseierne fulgte den gamle metoden med å utbytte bøndene mest mulig. Men i oktober hadde bondelaga blitt en god del sterkere, og gikk samla mot at landskylda og depositumet skulle økes. Da torde ikke godseierne ymte frampå igjen om den saka. Fra og med november var bøndene sterkere enn godseierne. Nå har de tatt enda et skritt og agiterer for at landskylda og depositumet skal settes ned. De sier: «Så synd at bondelaga ikke var sterke nok da landskylda blei betalt i fjor høst, ellers kunne vi ha satt den ned la.» Bøndene driver omfattende propaganda for å få satt ned landskylda til høsten, og godseierne spør hvordan dette skal bli gjennomført. I Hengshan og andre fylker er det like før depositumet blir satt ned.

Forbud mot å si opp leieforhold. I juli og august i fjor var det fortsatt mange eksempler på at godseierne sa opp leieforhold og leide ut jorda til andre. Men sia oktober har ingen tort si opp et leieforhold. I dag er det ikke snakk om å si opp leieforhold og leie ut jorda til andre. Det eneste som fortsatt er et problem, er spørsmålet om godseieren kan si opp leieforholdet hvis han vil dyrke jorda sjøl. Enkelte steder tillater ikke bøndene dette engang. Andre steder får godseieren lov til å si opp leieforholdet hvis han vil dyrke jorda sjøl, men da oppstår problemet med arbeidsløshet blant leilendingene. Foreløpig fins det ikke noen ensarta måte å løse dette problemet på.

Lånerentene blir satt ned. I Anhua har lånerentene blitt satt ned over hele linja, og det har også skjedd i andre fylker. Men der bondelaga er mektige, er det nesten slutt på å låne ut penger til bøndene. Godseierne har fullstendig «slutta å låne ut» fordi de er redde for at pengene skal «sosialiseres». Det som i dag blir kalt senking av lånerentene gjelder bare gamle lån. Det er ikke bare det at rentene på slike gamle lån blir satt ned. I virkeligheten er det forbudt for kreditoren å presse på for å få igjen lånesummen. Fattigbonden svarer: «Skyld ikke på meg. Snart er året omme. Jeg skal betale deg tilbake neste år.»

4. DE HAR STYRTA DET FØYDALE STYRET TIL DE LOKALE TYRANNENE OG DE ONDSKAPSFULLE STORFOLKA OG KNUST TU OG TUAN(16)

De gamle politiske maktorganene i tu og tuan (dvs. i distriktet og herredet) var nesten helt og holdent i hendene på de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. Dette gjaldt særskilt på tu-nivå, like under fylkesnivå. Tu hadde myndighet over ei befolkning på ti til femti eller seksti tusen mennesker. De hadde sine egne væpna styrker, som forsvarskorpset i herredene. De hadde rett til å skrive ut skatter, for eksempel rett til å kreve inn skatt for hver mou(17) jord, og eget rettsvesen. De hadde for eksempel myndighet til å arrestere bøndene, sette dem i fengsel, dømme og straffe dem når de ville. De ondskapsfulle storfolka styrte disse organene, og var virkelig småkonger på landsbygda. Bøndene hadde mindre å gjøre med presidenten i republikken, militærguvernøren for provinsen(18) og fylkesdommeren. De virkelige «sjefene» deres var disse småkongene på landsbygda. Bare disse folka kremta, visste bøndene at de måtte passe seg. Opprøret på landsbygda nå har i hovedsak knust autoriteten til godseierklassen. Og i kjølvannet følger sjølsagt sammenbruddet for administrasjonen på landsbygda, som de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka hadde kontroll over. Alle lederne for tu og tuan holder seg unna folket. De tør ikke vise seg, og skyver alle lokale saker over på bondelaga. De avviser folk med: «Det er ikke mi sak!»

Når samtalen kommer inn på sjefene for tu og tuan, sier bøndene rasende: «Den gjengen! De er ferdige!»

Ja, uttrykket «ferdige» beskriver virkelig hvordan det står til med den gamle administrasjonen på landsbygda der revolusjonsstormen har rast.

5. DE HAR STYRTA DE VÆPNA STYRKENE TIL GODSEIERNE OG OPPRETTA VÆPNA BONDESTYRKER

De væpna styrkene til godseierklassen var mindre i Sentral-Hunan enn i de vestlige og sørlige delene av provinsen. Med et gjennomsnitt på 600 geværer i hvert fylke, blir det til sammen 45 000 geværer i alle de syttifem fylkene. Det kan faktisk hende at det er flere. I de sørlige og sentrale delene, der bondebevegelsen er godt utvikla, kan ikke godseierklassen holde stand fordi bondereisninga har vært så voldsom. De væpna styrkene til godseierne har stort sett kapitulert for bondelaga og gått over til bøndene. Vi finner eksempler på dette i slike fylker som Ningxiang, Pingxiang, Liuyang, Changsha, Liling, Xiangtan, Xiangshan , Anhua, Hengshan og Hengyang. I noen fylker, som for eksempel Pao-ching, er en liten del av de væpna styrkene til godseierne nøytrale, men de heller i retning av å overgi seg. En annen liten del går mot bondelaga, men bøndene angriper dem, og kan utrydde dem ganske snart. Dette gjelder for eksempel i slike fylker som Yichang, Linwu og Chiaho. Alle de væpna styrkene som blir tatt over fra de reaksjonære godseierne på denne måten, blir omorganisert til en «stående husstandsmilits»(19) og underordna de nye organene for sjølstyre på landsbygda, som er politiske maktorganer for bøndene. Å overta disse, gamle væpna styrkene er en metode bøndene bruker for å bygge opp sine egne væpna styrker. En ny metode er å opprette spydkorps under bondelaga. Spyda har spisse, tveegga blad som er festa på lange skaft. Nå fins det 100 000 slike våpen bare i Xiangshan fylke. Andre fylker, som Xiangtan, Hengshan, Liling og Changsha, har henholdsvis 70 000—80 000, 50 000—60 000 og 30 000—40 000 hver. I alle fylker der det fins en bondebevegelse, fins det et spydkorps, som vokser raskt. De bøndene som er væpna på denne måten, danner en «irregulær husstandsmilits». Denne folkemassen som er væpna med spyd, er større enn de gamle væpna styrkene jeg har nevnt. Det er en helt ny type væpna makt, og de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka skjelver bare de får øye på dem. De revolusjonære myndighetene i Hunan bør sørge for at disse væpna styrkene blir bygd ut i virkelig omfattende målestokk blant de mer enn tjue millioner bøndene i de syttifem fylkene i provinsen. De bør sørge for at alle bønder, både ungdommer og fullvoksne, har spyd, og at oppbygginga av slike korps ikke blir begrensa fordi noen kan bli skremt av spyda. Den som blir redd ved synet av et spydkorps, er virkelig en svekling! Bare de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka er redde for dem, men de revolusjonære har ikke noe å være redd for.

6. DE HAR STYRTA DEN POLITISKE MAKTA TIL FYLKESDOMMEREN OG FUTENE HANS

Fylkesregjeringa kan ikke bli hederlig før bøndene reiser seg. Dette blei bevist for ei tid sia i Haifeng i Guangdong-provinsen. Nå har vi flere bevis, særlig fra Hunan. I et fylke der makta er i hendene på de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka, er dommeren nesten alltid korrupt, hvem han enn måtte være. I et fylke der bøndene har reist seg, er regjeringa hederlig, uansett hvem dommeren er. I de fylkene der jeg har vært, måtte dommeren rådføre seg på forhånd med bondelaga i alle saker. I fylker der bondemakta var svært sterk, kunne ett ord fra bondelaget utrette undere. Dersom bondelaget om morgenen krevde at en lokal tyrann skulle arresteres, torde ikke fylkesdommeren vente til middagstider. Dersom det krevde arrestasjon ved middagstider, torde han ikke vente til om ettermiddagen. Da makta til bøndene først begynte å gjøre seg gjeldende på landsbygda, samarbeidde fylkesdommeren med de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka mot bøndene. Da bøndenes makt hadde vokst og blitt jambyrdig med godseiernes makt, prøvde fylkesdommeren å gjøre både godseierne og bøndene til lags. Han godtok noen av forslaga til bondelaga og forkasta andre. Utsagnet om at ett ord fra bondelaget «utretter undere» gjelder bare når bøndene har knust makta til godseierne fullstendig. I øyeblikket er den politiske situasjonen i fylker som Xiangshan, Xiangtan, Liling og Hengshan denne:

1) Alle vedtak blir fatta av et fellesråd som består av fylkesdommeren og representantene for de revolusjonære masseorganisasjonene. Fylkesdommeren sammenkaller rådet, og det holder møter på kontoret hans. I noen fylker blir dette rådet kalt «fellesrådet for offentlige organer og den lokale regjeringa», og i andre «rådet for fylkessaker». De som deltar bortsett fra fylkesdommeren, er representantene for fylkesbondelaget, styret i fagforeninga, kjøpmannsforeninga, kvinneforbundet, lærerlaget, studentforbundet og hovedkvarteret til Kuomintang.(20) På disse rådsmøtene blir fylkesdommeren påvirka av synspunktene til masseorganisasjonene, og gjør alltid det de sier. Derfor skulle det ikke være noe stort problem å innføre et demokratisk komitesystem som styreform i fylkene i Hunan. De fylkesregjeringene som fins nå, er allerede nokså demokratiske både i form og innhold, Det er først i de siste to til tre månedene at det har vært slik, det vil si etter at bøndene reiste seg over hele landsbygda og styrta makta til de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka. Nå er det blir slik at fylkesdommerne har begynt å innsmigre seg hos masseorganisasjonene, for de skjønner at de gamle støttepilarene deres bryter sammen, og de trenger nye for å holde på stillingene sine.

2) Rettsassistenten har nesten ingenting å gjøre. Rettsvesenet i Hunan er fortsatt et system der fylkesdommeren har hand om juridiske saker sammen med en assistent som hjelper han med å behandle sakene. Fylkesdommeren og hjelpesmennene hans pleide å sko seg på å kreve inn skatter og avgifter, på å skaffe mannskaper og forsyninger til de væpna styrkene og på å presse ut penger i sivile søksmål og straffesaker ved å tolke loven som de ville. Det siste var den fasteste og sikreste inntektskilden. I de siste par månedene har alle lommeprokuratorer forsvunnet. Dette henger sammen med at de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka er styrta. Nå blir dessuten alle problemene til bøndene, store som små, løst på ulike plan i bondelaga. Derfor har rettsassistenten i fylket rett og slett ikke noe å gjøre. Rettsassistenten i Xiangshan fortalte meg at «da det ikke fans bondelag, blei det i gjennomsnitt brakt inn seksti sivile søksmål og staffesaker for fylkesregjeringa hver dag. Nå har den i gjennomsnitt bare fire eller fem saker om dagen». Da er det klart at lommebøkene til fylkesdommerne og hjelpesmennene deres må være tomme.

3) De væpna vaktene, politiet og futene holder seg unna, og tør ikke nærme seg landsbyene for å drive utpressing. Før i tida var folk i landsbyene redde for byfolk, men nå er det byfolka som er redde for folket i landsbyene. Særlig er de avskyelige vaktbikkjene som fylkesregjeringa holdt — politiet, de væpna vaktene og futene — redde for å dra til landsbyene. Og dersom de gjør det, tør de ikke drive utpressing lenger. De skjelver ved synet av spyda til bøndene.

7. DE HAR STYRTA KLANVELDET TIL FORFEDRETEMPLENE OG OVERHODENE FOR KLANENE, DEN RELIGIØSE AUTORITETEN TIL BY- OG LANDSBYGUDENE OG MANNSVELDET TIL EKTEMENNENE

I Kina er en mann vanligvis underkasta tre maktsystemer: 1) Statssystemet (den politiske makta), som omfatter den nasjonale regjeringa, provinsregjeringa og fylkesregjeringa, helt ned til herredsregjeringa. 2) Klansystemet (klanveldet), som omfatter det sentrale forfedretemplet og undertemplene, helt ned til familieoverhodene. 3) Det overnaturlige systemet (den religiøse autoriteten, som omfatter alt fra kongen i helvete og ned til by- og landsbygudene i underverdenen, og fra keiseren i himmelen og ned til de ulike gudene og åndene i himmelriket. I tillegg til at de er underkasta disse tre maktsystemene, er kvinnene også underkasta mennene (makta til ektemannen). Disse fire maktene — den politiske makta, klanveldet, religionen og mannsveldet — er legemliggjøringa av hele det føydal-patriarkalske systemet og ideologien som hører til. Det er fire tjukke reip som holder det kinesiske folket bundet, særlig bøndene. Tidligere har vi skildra hvordan bøndene har styrta den politiske makta til godseierne på landsbygda. Den politiske makta til godseierne er ryggraden i alle de andre maktsystemene. Når den er styrta, begynner klanveldet, den religiøse autoriteten og makta til ektemannen å vakle. Der bondelaget er mektig, tør ikke klanoverhodene og de som forvalter tempelkassa å undertrykke dem som står under dem i klanhierarkiet, eller underslå midlene til klanen. De verste blant klanoverhodene og forvalterne var lokale tyranner. Derfor er de blitt avsatt. Det er ikke lenger noen som tør praktisere den grusomme kroppslige avstraffelsen og dødsstraffa som det tidligere var vanlig å utføre i forfedretemplene, slik som å piske eller drukne folk eller gravlegge dem levende. Den gamle regelen som stengte kvinner og fattigfolk ute fra gildene i forfedretemplene, er også blitt oppheva. Kvinnene i Paikuo i Hengshan fylke samla seg i store flokker, og strømte inn i forfedretemplet sitt. De satte seg godt til rette på stolene, og var med og spiste og drakk. Og enten de likte det eller ikke, måtte de ærverdige høye herrene i klanen finne seg i at kvinnene gjorde som de ville. Et annet sted, der fattigbøndene var stengt ute fra tempelgildene, storma ei gruppe av dem inn og spiste og drakk alt de orka. De lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og andre herrer i lange kapper blei så redde at de tok beina på nakken. Etter hvert som bondebevegelsen utvikler seg, vakler den religiøse autoriteten overalt. Mange steder har bondelaga overtatt gudetemplene og bruker dem som kontorer. Overalt går de inn for å overta tempeleiendom for å starte skoler for bøndene og dekke utgiftene til bondelaga. De kaller det «offentlig inntekt fra overtru». I Liling fylke har det kommet på moten å forby overtruiske handlinger og å knuse gudebilder. I de nordlige distriktene av Liling har bøndene lagt ned forbud mot å gå i tog og brenne røkelse for å blidgjøre pestguden. I taoist-templet på Fupoling i Lukou var det mange gudebilder, men da distriktshovedkvarteret til Kuomintang måtte ha mer plass, blei alle gudebildene stabla sammen i et hjørne, store og små i lag. Det kom ingen innvendinger fra bøndene. Etter det har offer til gudene, religiøse ritualer og ofring av hellige lamper når noen i familien dør, blitt et sjeldent syn. Det var formannen i bondelaget, Sun Hsiao-shan, som gikk i spissen i denne saka, og derfor hater de lokale taoist-prestene han. I det tredje norddistriktet tok bøndene og grunnskolelærerne gudebildene av tre fra Lungfeng nonnekloster, hogde dem opp og fyrte faktisk med dem når de skulle koke kjøtt. I Tungfu munkekloster i sørdistriktet brente studentene og bøndene i fellesskap mer enn tretti gudebilder. Bare to små bilder av herr Pao(21) fikk en gammal bonde raska til seg. Han sa: «Dere må ikke synde!» På de stedene der makta til bøndene er den sterkeste, er det bare de gamle bøndene og kvinnene som fortsatt trur på gudene. De yngre bøndene har gått vekk fra trua, og det er de som kontrollerer bondelaga. Derfor blir den religiøse autoriteten styrta og overtrua utsletta overalt. Når det gjelder makta til ektemannen, har den alltid vært mindre blant fattigbøndene. Det er fordi kvinnfolka her av økonomiske grunner alltid har vært nødt til å gjøre mer kroppsarbeid enn kvinnene i de rikere klassene. Derfor har de hatt mer å si og større makt i familiesaker. Økonomien på landsbygda har brutt mer og mer sammen de siste åra, og det har gjort at grunnlaget for mannens herredømme over kvinnene allerede har blitt svekka. Da bondebevegelsen vokste fram, begynte kvinnene mange steder å organisere seg i bondekvinnelag. De har fått sjansen til å løfte hodet, og makta til ektemannen blir mer og mer vaklevoren for hver dag som går. Kort sagt, hele det føydal-patriarkalske systemet og ideologien som hører til, vakler ettersom makta til bøndene vokser. Men i øyeblikket konsentrerer bøndene seg om å knuse den politiske makta til godseierne. Overalt der den er knust fullstendig, setter de nå inn angrepet på de tre andre områdene — klanveldet, gudeveldet og mannsveldet. Men disse angrepa er så vidt begynt, og det er ikke mulig å styrte alle tre fullstendig før bøndene har vunnet full seier i den økonomiske kampen. Derfor er oppgava vår nå å lede bøndene slik at de setter kreftene inn i den politiske kampen, slik at makta til godseierne kan bli styrta helt og holdent. Den økonomiske kampen må følge rett etter, slik at jordspørsmålet og de andre økonomiske problemene til fattigbøndene kan bli løst fra grunnen av. Klansystemet, overtrua og ulikheten mellom menn og kvinner kommer til å bli avskaffa som en naturlig følge av seieren i den politiske og den økonomiske kampen. Dersom en setter for mye krefter inn på å avskaffe disse tingene vilkårlig og for tidlig, kommer de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka til å nytte høvet til å spre kontrarevolusjonær propaganda om at «bondelaget ikke viser forfedrene respekt», «bondelaget er blasfemisk og ødelegger religionen» og «bondelaget er for at kvinnene skal bli felleseie». Alt dette har som formål å undergrave bondebevegelsen. De siste hendingene i Xiangshan Hsianghsiang i Hunan og Yang-hsin i Hubei er gode eksempler. Der utnytta godseierne at en del bønder var mot å knuse gudebilder. Det er bøndene som har lagd disse bildene, og når tida er inne, kommer de til å kvitte seg med dem sjøl. Det er ingen grunn til at andre skal gjøre det for dem før tida er inne. I slike saker må propagandapolitikken til kommunistpartiet være «å spenne buen uten å skyte, og bare vise bevegelsene»22. Det er bøndene sjøl som må kvitte seg med disse gudebildene, rive ned templene til kvinnene som fulgte mennene sine i døden og søylegangene til ære for de kyske og trufaste enkene. Det er ikke riktig at andre gjør det for dem.

Da jeg var ute på landsbygda, dreiv jeg litt propaganda mot overtru blant bøndene. Jeg sa:

«Dersom dere trur på de åtte skrifttegna(23), håper dere på hell og lykke. Dersom dere trur på geomantikk(24), håper dere at plasseringa av gravstedene til forfedrene deres skal gagne dere. I år har alle de lokale tyrannene, de ondskapsfulle storfolka og de korrupte embetsmennene blitt revet ned fra pidestallene sine i løpet av noen få måneder. Kan det være mulig at de hadde lykka med seg bare for noen få måneder sia og nøt godt av at forfedregravene deres lå godt til, mens lykka plutselig har forlatt dem de siste par månedene og forfedregravene deres ikke lenger har noen gunstig innvirkning? De lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka håner bondelaget deres og sier: ’Er det ikke merkelig? I dag er verden en verden av komitemedlemmer. Hør her, du kan ikke engang gå og pisse lenger uten å støte borti et komitemedlem!’ Det er helt sant at byene og landsbyene, fagforeningene og bondelaga, Kuomintang og kommunistpartiet, alle sammen og uten unntak har sine eksekutivkomitemedlemmer — det er virkelig en verden av komitemedlemmer. Men skyldes det de åtte skrifttegna eller plasseringa av gravene til forfedrene? Merkelig! De åtte skrifttegna til alle de fattige stakkarene på landsbygda bringer plutselig lykke! Og forfedregravene deres har plutselig begynt å ha en gunstig innflytelse! Gudene? Dyrk dem for all del. Men kunne dere ha styrta de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka dersom dere bare hadde herr Kuan(25) og Barmhjertighetsgudinna, og ikke noe bondelag? Gudene og gudinnene er virkelig ynkelige saker. Dere har dyrka dem i hundrevis av år, men de har ikke styrta en eneste av de lokale tyrannene eller ondskapsfulle storfolka for dere! Nå vil dere ha satt ned landskylda. La meg spørre dere: Hvordan har dere tenkt å få til det? Har dere tenkt å tru på gudene eller bondelaget?»

Orda mine fikk bøndene til å brøle av latter.

8. DE HAR SPREDD POLITISK PROPAGANDA

Kunne ti tusen skoler i rettslære og statsvitenskap ha gitt folket, menn og kvinner, gamle og unge og i den fjerneste krok av landet så mye politisk skolering som bondelaga har gjort på så kort tid? Jeg trur ikke det. «Ned med imperialismen!» «Ned med krigsherrene!» «Ned med de korrupte embetsmennene!» «Ned med de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka!» — disse politiske slagorda har spredd seg som en løpeild, de har funnet vegen til unge, middelaldrende og gamle, til kvinner og barn i utallige landsbyer. De har gjennomsyra bevisstheten deres og er på alles lepper. Se for eksempel på en flokk unger som leker. Dersom en blir sinna på en annen, blir stiv i blikket, stamper med føttene og hytter med neven, hører du straks de andre gnelle: «Ned med imperialismen!»

Når ungene som passer buskapen i Xiangtan området ryker i tottene på hverandre, gjør den ene som Tang Shengzhi og den andre som Yeh Kai-hsin(26). Når den ene får juling og stikker av, og den andre prøver å få tak i han, er det forfølgeren som er Tang Shengzhi, og den som blir forfulgt er Yeh Kai-hsin. Alle ungene i byen kan sjølsagt sangen «Ned med Imperialistmaktene!», og nå kan mange av ungene i landsbyene også synge den.

Noen av bøndene kan også si fram testamentet til Dr. Sun Yat-sen. De plukker ut orda «frihet», «likhet», «Folkets tre prinsipper» og «urettferdige avtaler» og bruker dem i dagliglivet, sjøl om det går litt over stokk og stein. Når noen som ser ut som en stormann møter en bonde, pukker på verdigheten sin og nekter å gå til side på en sti, sier bonden sint: «Hei, du lokale tyrann. Kjenner du ikke til Folkets tre prinsipper?» Før i tida brukte politiet å herse med bøndene fra utkanten av Changsha som dyrka grønnsaker når de dro til byen for å selge produktene sine. Nå har bøndene funnet et våpen, og det er nettopp Folkets tre prinsipper. Når en politimann slår eller skjeller ut en bonde som selger grønnsaker, svarer bonden straks med å vise til Folkets tre prinsipper. Da holder politimannen kjeft. I Xiangtan  hendte det en gang at et distriktsbondelag og et herredsbondelag ikke kunne bli enige. Da erklærte formannen i herredslaget: «Ned med de urettferdige avtalene til distriktsbondelaget!»

Spredninga av politisk propaganda på landsbygda er helt og holdent kommunistpartiet og bondelaga sin fortjeneste. Enkle paroler, tegninger og taler har hatt så brei og rask virkning blant bøndene at det ser ut som om hver eneste en av dem har gått på politisk skole. Ifølge rapporten til kamerater som arbeider på landsbygda, var den politiske propagandaen svært omfattende da de tre store massemøtene blei holdt, nemlig den anti-britiske demonstrasjonen, feiringa av Oktoberrevolusjonen og feiringa av seieren i nordekspedisjonen. Ved disse høvene blei det drevet omfattende politisk propaganda overalt der det var bondelag, og det har satt hele landsbygda i bevegelse og gitt store resultater. Fra nå av må vi sørge for å bruke alle høve til å gjøre innholdet i disse enkle parolene stadig rikere, og gjøre meninga i dem stadig klarere.

9. FORBUD FRA BØNDENE

Når bondelaga under ledelse av kommunistpartiet oppretter makta si på landsbygda, begynner bøndene å forby eller innskrenke det de ikke liker. Spill, hasardspill og opiumsrøyking er de tre tingene som det er strengest forbud mot.

Spill. Der bondelaget er mektig, er mah-jong, domino og kortspill helt bannlyst.

Bondelaget i 14. distrikt i Xiangshan brente to korger fulle av mah-jong-spiil.

Dersom dere drar ut på landsbygda, får dere se at ingen av disse spilla blir spilt. Den som bryter forbudet blir straks straffa strengt.

Hasardspill. Folk som tidligere var innbarka hasardspillere, undertrykker nå sjøl hasardspill. Også denne uskikken er utrydda på steder der bondelaget er mektig.

Opiumsrøyking. Dette forbudet er uhyre strengt. Når bondelaget gir ordre om at opiumspiper skal leveres inn, er det ingen som våger så mye som kny. I Liling fylke Mei en av de ondskapsfulle storfolka som ikke leverte inn pipene sine, arrestert og ført gjennom byen i opptog.

Kampanjen til bøndene for å «avvæpne opiumsrøykerne» er like imponerende som bragda til nordekspedisjonshæren da den avvæpna troppene til Wu Peifu og Sun Chuanfang27. «Keiserne» (som de ondskapsfulle storfolka spotsk kaller bøndene) har avvæpna temmelig mange ærverdige fedre av offiserer i den revolusjonære hæren, gamle menn som var avhengige av opium og uatskillelige fra pipene sine. «Keiserne» har ikke bare lagt ned forbud mot å dyrke og røyke opium. De har forbudt opiumshandelen også. En stor del av den opiumen som blir frakta fra Guizhou til Jiangxi gjennom fylkene Paoching, Xiangshan, Yu-hsien og Liling, er blitt beslaglagt på vegen og brent. Dette gikk ut over inntektene til regjeringa. Resultatet blei at provinsbondelaget ga laga på lavere plan ordre om «å utsette forbudet mot opiumshandel foreløpig». Grunnen var at hæren måtte ha midler til nordekspedisjonen. Men dette har vakt uro og misnøye blant bøndene.

Ved sida av disse tre tingene er det mange andre ting bøndene har forbudt eller innskrenka. Her er noen eksempler:

Blomstertromma¹. På mange steder er uanstendig underholdning forbudt.

Bærestoler. I mange fylker, særlig i Xiangshan, har det vært tilfeller der bærestoler er blitt smadra. Bøndene avskyr folk som bruker dette framkomstmidlet, og er når som helst rede til å smadre stolene. Men bondelaga forbyr dem å gjøre det. Tillitsmenn i laget sier til bøndene: «Dersom dere ødelegger stolene, sparer dere bare de rike for penger, og bærerne mister jobben sin. Skader ikke det våre egne?» Dette har bøndene skjønt, og de har utforma en ny taktikk: De setter opp lønna til bærerne betraktelig for å straffe de rike på den måten.

Sprit- og sukkerproduksjon. Det er forbudt overalt å bruke korn til å lage sprit og sukker, og de som brenner sprit eller framstiller sukker klager hele tida. I Futienpu i Hengshan fylke er det ikke forbudt å lage sprit, men prisene er satt svært lavt. Og ettersom vin- og sprithandlerne ikke ser noen sjanse til fortjeneste, må de stanse produksjonen.

Griser. En familie kan bare ha et begrensa antall griser, for griser eter korn.

Kyllinger og ender. I Xiangshan fylke er det forbudt å ale opp kyllinger og ender, men kvinnene protesterer mot det. I Hengshan fylke har hver familie i Yangtang bare lov til å holde tre stykker, i Futienpu fem. Mange steder er det fullstendig forbudt å ale opp ender. Endene eter nemlig ikke bare korn, de ødelegger risplantene også. De er altså verre en kyllinger.

Fester. Stort sett er overdådige fester forbudt. I Shaoshan i Xiangtan fylke er det blitt bestemt at det bare skal serveres tre slags kjøtt eller fisk til gjestene, nemlig kylling, fisk og svinekjøtt. Det er også forbudt å servere bambusskudd, tang og linsenudler. I Hengshan fylke er det blitt bestemt at det bare kan serveres åtte retter i en festmiddag.(28) I det tredje østdistriktet i Liling fylke er det bare lov å servere fem retter og i det andre norddistriktet bare tre kjøttretter og tre grønnsakretter. I det tredje vestdistriktet er nyttårsfester helt og holdent forbudt. I Xiangshan fylke er alle «eggekake-fester» forbudt, og de er på ingen måte overdådige. Da en familie i det andre distriktet i Xiangshan holdt en «eggekake-fest» i bryllupet til sønnen, storma bøndene inn i huset og stansa feiringa, da de så at forbudet ikke blei overholdt. I byen Chiamo i Xiangshan fylke har folk slutta å spise dyr mat, og bruker bare frukt når de ofrer til forfedrene.

Okser. Okser er eiendeler bøndene skatter høyt. «Slakter du en okse i dette livet, blir du en okse i det neste» er nesten blitt ei religiøs trussetning. En må aldri ta livet av okser. Før bøndene fikk makt, kunne de bare appellere til dette religiøse tabuet når de gikk mot å slakte kveg. De hadde ingen midler til å forby det. Etter at bondelaga oppsto, har myndigheten til bøndene også blitt utvida til å gjelde kveg, og de har lagt ned forbud mot å slakte kveg i byene. Fem av de seks slakteriene i fylkeshovedstaden i Xiangtan er nå stengt, og det som er igjen slakter bare avkrefta eller skadde dyr. Det er helt forbudt å slakte kveg i hele Hengshan fylke. Da oksen til en bonde brakk beinet, rådspurte han bondelaget før han torde ta livet av den. Da handelskammeret i Chaozhou kom i skade for å slakte éi ku, dro bøndene inn til byen og krevde ei forklaring. I tillegg til å betale ei bot, måtte handelskammeret sende opp fyrverkeri som unnskyldning.

Landstrykere og omstreifere. En resolusjon som blei vedtatt i Liling fylke, la ned forbud mot å tromme nyttårshilsener, synge lovprisninger til de lokale guddommene eller synge lotusrim. I forskjellige andre fylker er det liknende forbud, eller så har disse skikkene forsvunnet av seg sjøl fordi ingen følger dem lenger. «Tiggerbøllene» eller «omstreiferne» var svært aggressive før. Men nå har de ikke annet valg enn å føye seg etter bondelaga. I Shaoshan i Xiangtan fylke brukte omstreiferne vanligvis å holde til i templet til regnguden, og de var ikke redde for noen. Men etter at bondelaga oppsto, har de luska vekk. Bondelaget i Huti herred i samme fylke fakka tre slike landstrykere, og satte dem til å bære leire til teglsteinsovnene. Det er blitt vedtatt resolusjoner som forbyr de ødsle skikkene som knytter seg til nyttårsbesøk og nyttårsgaver.

Ved sida av dette er det innført mange mindre forbud på ulike steder, slik som forbuda i Liling mot å gå i tog og brenne røkelse for å blidgjøre pestguden, mot å kjøpe søtsaker og frukt som høytidsgaver, brenne rituelle papirplagg under åndefestivalen og klistre opp lykkebringende plakater ved årsskiftet. I Kushui i Xiangshan fylke er det til og med forbudt å røyke vannpiper. I det andre distriktet er det forbudt å sende opp fyrverkeri og fyre av saluttkanoner. Bota for det første er på 1,20 yuan, og for det andre 2,40 yuan. Religiøse ritualer for de døde er forbudt i 7. og 20. distrikt. I 18. distrikt er det forbudt å gi penger i begravelsesgave. Alle disse utallige tingene kan allment sett kalles forbud fra bøndene.

De er svært viktige på grunn av to ting. For det første er de et opprør mot samfunnsmessige uskikker som spill, hasardspill og opiumsrøyking. Disse uskikkene oppsto i det råtne politiske miljøet rundt godseierklassen, og de blei utrydda straks makta deres blei styrta. For det andre er disse forbuda ei form for sjølforsvar mot utbyttinga til kjøpmennene i byene, for eksempel forbuda mot fester og mot å kjøpe søtsaker og frukt som høytidsgaver. Industrivarer er enormt dyre og jordbruksprodukter er uhyre billige, og bøndene blir utarma og ubarmhjertig utbytta av kjøpmennene. Derfor må de oppmuntre til nøysomhet for å verge seg sjøl. Forbudet mot å sende korn ut av området er innført for å hindre at prisene stiger. Fattigbøndene har nemlig ikke nok korn til å brødfø seg sjøl, og må kjøpe det på markedet. Grunnen til alt dette er bøndenes fattigdom og motsigelsene mellom by og land. Det dreier seg ikke om å avvise industrivarer eller handel mellom by og land for å følge den såkalte læra om orientalsk kultur.(29) For å verge seg sjøl økonomisk, må bøndene organisere forbrukerkooperativer for å kjøpe varer i fellesskap. Regjeringa er også nødt til å hjelpe bondelaga til å opprette kreditt(låne)-kooperativer. Dersom dette blei gjort, ville bøndene sjølsagt synes at det var unødvendig å forby utførsel av korn som en metode for å holde prisen nede, og de ville heller ikke være nødt til å forsvare seg sjøl økonomisk ved å forby innførsel av visse industrivarer.

10. DE HAR UTRYDDA BANDITTVESENET

Etter mi mening har ingen herskere i noe dynasti fra Yu, Tang, Wen og Wu ned til Qing-keiserne og presidentene i Republikken noensinne vært så flinke til å utrydde bandittvesenet som bondelaga er i dag. Overalt der bondelaga er mektige, fins det ikke spor av bandittvesen. Mange steder har pussig nok til og med nasking av grønnsaker forsvunnet. Andre steder er det fortsatt en del småtjuver. Men i de fylkene jeg var, fans det ikke spor av banditter, ikke engang på de stedene som tidligere var virkelig plaga av dem. Grunnene til det er for det første at medlemmene av bondelaga er spredt ut over fjella og dalene. De er utstyrt med spyd eller stokker, og står klare til å gå til aksjon i hundretall. Derfor har ikke bandittene noe sted å gjemme seg. For det andre har prisen på korn falt etter at bondebevegelsen oppsto — den var seks yuan for en pikul i fjor vår og bare to yuan i vinter. Derfor er ikke matprobiemet så alvorlig for folket som før. For det tredje har medlemmene i de hemmelige selskapene(30) slutta seg til bondelaga. Her kan de åpent og på lovlig vis vise hvor modige de er, og de kan få lufta klagemåla sine. Derfor er det ikke lenger behov for hemmelige «fjell»-, «tempel»-, «alter»- og «elve»-orga-nisasjoner(31). De får vist godt nok hva de mener om undertrykkerne sine ved å drepe grisene og sauene til de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka og pålegge dem tunge avgifter og bøter. For det fjerde rekrutterer arméene mange soldater, og mange av de «ustyrlige» har slutta seg til dem. Bandittvesenet har altså tatt slutt i og med at bondebevegelsen oppsto. På dette punktet er til og med de velstående fornøyde med bondelaga. Kommentaren deres er: «Bondelaga? Når sant skal sies fins det en del godt å si om dem også.»

Ved å forby spill, hasardspill og opiumsrøyking og ved å utrydde bandittvesenet har bondelaga vunnet allmenn godvilje.

11. DE HAR AVSKAFFA URIMELIGE AVGIFTER

Ennå er ikke landet samla, og makta til imperialistene og krigsherrene er ikke styrta. Derfor er det ennå ikke råd å fjerne den tunge børa med statsskatter og avgifter som ligger på bøndene, eller mer bestemt, å fjerne byrdene i samband med utgiftene til den revolusjonære hæren. Men de urimelige avgiftene som blei lagt på bøndene da de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka rådde over administrasjonen på landsbygda, for eksempel tilleggsavgifta for hver mou jord, er blitt avskaffa, eller i hvert fall satt ned, i og med at bondebevegelsen har oppstått og de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka er blitt styrta. Dette må vi også rekne til bondelaga sine storverk.

12. BEVEGELSEN FOR SKOLEGANG

I Kina har skolegang alltid vært forbeholdt godseierne, og bøndene har aldri hatt høve til å gå på skole. Men det er bøndene som har skapt kulturen til godseierne, for den eneste kilden til den er bøndenes svette og blod. I Kina har 90 prosent av folket ingen skolegang, og av disse er det overveldende flertallet bønder. Straks makta til godseierne blei styrta på landsbygda, begynte bondebevegelsen for skolegang. Se hvordan bøndene, som har avskydd skolene før. i dag brenner for å få i gang kveldsskoler! De har alltid mislikt «skoler av den utenlandske sorten». I studietida mi dro jeg tilbake til landsbyen og så at bøndene var mot «skoler av den utenlandske sorten». Den gangen sto jeg også på linje med den «utenlandske sorten studenter og lærere», og gikk inn for disse skolene. Jeg syns liksom at bøndene ikke hadde helt rett. Det var ikke før i 1925, da jeg bodde på landsbygda i seks måneder og alt var blitt kommunist med et marxistisk syn, at jeg forsto at jeg hadde tatt feil, og at bøndene hadde rett. Lærebøkene som blei brukt i grunnskolen på landsbygda, handla bare om ting som hadde tilknytning til byene, og de svarte ikke til behova på landsbygda. Dessuten hadde lærerne i grunnskolen ei svært dårlig innstilling til bøndene. De hjalp slett ikke bøndene, og de blei mislikt. Derfor foretrakk bøndene den gamle sorten skoler («kinesiske skoler» som de kalte dem) framfor moderne skoler (som de kalte «utenlandske skoler»), og lærere av den gamle sorten framfor lærerne i grunnskolen. Nå får bøndene med stor glød i stand kveldsskoler, som de kaller bondeskoler. Noen er allerede åpna, andre er i ferd med å bli organisert, og i gjennomsnitt er det en skole i hvert herred. Bøndene er svært begeistra over disse skolene, og ser på dem, og bare dem, som sine egne. Midlene til kveldsskolene kommer fra «offentlige inntekter fra overtru», fra kassa i forfedretemplene og fra andre offentlige midler og eiendom som ikke blir brukt. Fylkesskolestyrene ville bruke disse pengene til å opprette grunnskoler, det vil si «skoler av den utenlandske sorten», som ikke svarer til det bøndene har bruk for, mens bøndene ville bruke dem til å opprette bondeskoler. Resultatet av striden blei at begge fikk en del penger, sjøl om bøndene fikk alt noen steder. Utviklinga av bondebevegelsen har ført til at kulturnivået til bøndene raskt har blitt høyere. På kort tid kommer det til å skyte opp titusenvis av skoler i landsbyene i hele provinsen. Dette er noe helt annet enn det tomme snakket om «allmenn skolegang» som de intellektuelle og de såkalte «skolefolka» har slått omkring seg med i lang tid, og som er en tom frase den dag i dag.

13. KOOPERATIVBEVEGELSEN

Bøndene trenger virkelig kooperativer, og særlig forbruker-, salgs- og kredittkooperativer. Når de kjøper varer, utbytter kjøpmennene dem. Når de selger jordbruksproduktene sine, snyter kjøpmennene dem. Når de låner penger eller ris, blir de flådd av ågerkarer. Og de er ivrige etter å finne ei løsning på disse tre problemene. Under kampene i Yangtze-dalen sist vinter blei handelsvegene avskåret, og saltprisen steig i Hunan. Da organiserte mange bønder kooperativer for å kjøpe salt. Da godseierne med overlegg slutta å gi lån, gjorde bøndene mange forsøk på å organisere lånekasser, for de trengte å låne penger. Det er et stort problem at det ikke fins detaljerte standardregler for slike organisasjoner. Disse spontant organiserte bondekooperativene er ofte ikke i samsvar med prinsippene for kooperasjon. Derfor spør de kameratene som arbeider blant bøndene alltid ivrig etter «regler og bestemmelser». Dersom kooperativbevegelsen blir veileda riktig, kan den spre seg overalt etter som bondelaga vokser.

14. DE HAR BYGD VEGER OG REPARERT DEMNINGER

Dette er også et av storverkene til bondelaga. Før det fans bondelag, var vegene på landsbygda fæle. Det var ikke mulig å sette i stand veger uten penger, og fordi de rike ikke var villige til å grave djupt i pengepungen, var vegene i elendig stand. Hvis det blei gjort noe vegarbeid i det hele tatt, var det som veldedighet. Det blei samla inn litt penger fra familier som «ville vinne velvilje i den neste verden», og det blei bygd noen få smale veger med dårlig dekke. I og med at det har oppstått bondelag, er det blitt sendt ut ordrer som fastsetter hvor breie vegene skal være — tre, fem, sju eller ti fot, alt etter behova i hvert tilfelle — og de godseierne som bor i det området der det skal bygges en veg, har fått ordre om å bygge et stykke av den. Hvem tør nekte å utføre en slik ordre? På kort tid har det dukka opp svært mange gode veger. Dette er ikke veldedig arbeid, men et resultat av tvang, og litt tvang av dette slaget er slett ikke noen uting. Det samme gjelder demninger. De hensynsløse godseierne var alltid ute etter å grafse til seg det de kunne fra leilendingene, og ville ikke bruke et rødt øre på å reparere demninger. De lot dammene tørke ut og leilendingene sulte, og brydde seg ikke om noe annet enn landskylda. Nå som det fins bondelag, kan godseierne uten videre få ordrer om å reparere demningene. Når en godseier nekter, sier laget høflig til han: «Ja vel! Dersom du ikke utfører reparasjonene, skal du betale med korn, en tou for hver arbeidsdag.» Ettersom dette er en dårlig handel for godseieren, skynder han seg med å utføre reparasjonene. Derfor er mange demninger som var i ustand, blitt reparert.

Alle de fjorten storverkene jeg har rekna opp her, er det bøndene under ledelse av bondelaga som har utført. Kan ikke leseren tenke over dette og si om noe av det er galt i sin grunnleggende ånd eller revolusjonære betydning? Jeg trur at bare de lokale tyrannene og de ondskapsfulle storfolka ville ha noe å utsette på det. Pussig nok er det meldt fra Nanehang(32) at Chiang Kai-shek, Zhang Jingjiang(33) og andre slike herrer ikke er helt begeistra for virksomheten til bøndene i Hunan. Liu Yueh-chih(34) og andre ledere for høyrefløya i Hunan deler dette synet. De sier alle sammen at «bøndene rett og slett er blitt røde». Men hvor ville den nasjonale revolusjonen vært om ikke bøndene var såpass røde? Å snakke om «å reise massene av folket» dag ut og dag inn og så bli livredd når massene reiser seg — hva er forskjellen mellom det og herr Shehs kjærlighet til draker?(35)

NOTER

1. Hunan-provinsen var på den tida sentrum for bondebevegelsen i Kina.

2. Zhao Hengti var hersker i Hunan på den tida. Han var agent for krigsherrene i nord. Han blei styrta av nordekspedisjonshæren i 1926.

3. Revolusjonen i 1911 styrta det eneveldige regimet til Qing-dynastiet. 10. oktober samme året satte en del av den nye arméen til Qing-dynastiet i gang et opprør i Wuchang i Hubei-provinsen etter oppfordring fra borgerlige og småborgerlige revolusjonære selskaper. Det blei fulgt av opprør i andre provinser, og snart etter smuldra styret til Qing-dynastiet opp. Den provisoriske regjeringa for Republikken Kina blei danna i Nanjing 1. januar 1912, og Sun Yat-sen blei valgt til midlertidig president. Revolusjonen seira takket være forbundet mellom borgerskapet og bøndene, arbeiderne og småborgerskapet i byene. Men denne gruppa som leda revolusjonen, var innstilt på forsoning. Den ga ikke bøndene virkelige fordeler, og ga etter for press fra imperialismen og de føydale kreftene. Derfor kom statsmakta i hendene på en av krigsherrene i nord, Yuan Shikai, og revolusjonen endte med nederlag til slutt.

4. Dette var de konfusianske dydene, slik de er beskrevet av en av disiplene til Konfutse.

5. Det gamle kinesiske uttrykket «gå ut over rimelige grenser for å rette på noe galt» blei ofte sitert for å sette grenser for hva folk kunne gjøre. Reformer som holdt seg innafor ramma av det bestående systemet, skulle tillates, mens virksomhet som var retta mot å ødelegge det gamle systemet fullstendig, skulle forbys. Virksomhet innafor denne ramma blei sett på som «rimelig», mens virksomhet som tok sikte på å ødelegge det gamle systemet fullstendig, blei kalt «å gå ut over rimelige grenser». Dette er ei lære som passer godt for reformister og opportunister i de revolusjonære rekkene. Kamerat Mao Tsetung gikk mot slike reformistiske lærer. Når han skriver at «en må gå ut over rimelige grenser for å rette på noe galt, ellers kan ikke det som er galt bli retta opp», betyr det at en må bruke metoden med revolusjonære masseaksjoner og ikke den revisjonistiske, reformistiske metoden, hvis en skal få slutt på det gamle føydale systemet.

6. Vinteren 1926 og våren 1927 marsjerte nordekspedisjonshæren inn i Yangtze-dalen, Da var Chiang Kai-shek ennå ikke fullstendig avslørt som kontrarevolusjonær. Bondemassene trudde fortsatt han var for revolusjonen. Godseierne og rikbøndene mislikte han, og spredte rykter om at nordekspedisjonshæren hadde lidd nederlag, og at Chiang var såra i beinet. Chiang Kai-shek blei fullstendig avslørt som kontrarevolusjonær 12. april 1927, da han satte i verk det kontrarevolusjonære statskuppet i Shanghai og andre steder, slakta ned arbeiderne, undertrykte bøndene og angrep kommunistpartiet. Da skifta godseierne og rikbøndene syn, og begynte å støtte han.

7. Guangdong var den første revolusjonære basen i perioden med den første revolusjonære borgerkrigen (1924—27).

8. Wu Peifu var en av de mest kjente blant krigsherrene i nord. Han tilhørte Chihli-(Hebei-)klikken. Det samme gjorde Tsao Kun, som var berykta fordi han fiksa presidentvalget i 1923 ved å bestikke parlamentsmedlemmer. Wu Pei-fu støtta Tsao som leder, og de to blei vanligvis kalt «Tsao-Wu». I 1920 slo Wu Peifu Tuan Chi-jui, en krigsherre fra Anhui-klikken. Etter dette fikk han kontroll over Beijing-regjeringa til krigsherrene i nord, fordi han var agent for de engelsk-amerikanske imperialistene. Det var han som ga ordre om å slakte ned de streikende arbeiderne på Beijing-Hankou-jernbanen 7. februar 1923. I 1924 blei han slått i krigen mot Chang Tso-lin (allment kjent som «krigen mellom Chihli- og Fengtien-klikken»), Etter det mista han makta i Peking. Han slutta seg sammen med Chang Tso-lin i 1926, etter oppfordring fra de japanske og britiske imperialistene. Dermed kom han tilbake til makta. Da nordekspedisjonshæren marsjerte nordover fra Guangdong i 1926, var han den første fienden de slo.

9. Folkets tre prinsipper var Sun Yat-sens prinsipper og program for den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina når det gjaldt spørsmålet om nasjonalisme, demokrati og folkets utkomme. I programerklæringa til den første nasjonale kongressen til Kuomintang i 1924 satte Sun Yat-sen fram Folkets tre prinsipper på ny. Der tolka han nasjonalisme som kamp mot imperialismen, og uttrykte aktiv støtte til arbeider- og bondebevegelsen. De gamle Folkets tre prinsipper utvikla seg på den måten til de nye Folkets tre prinsipper, som inneholdt De tre store politiske retningslinjene, nemlig forbund med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. De nye Folkets tre prinsipper var det politiske grunnlaget for samarbeidet mellom Kinas Kommunistiske Parti og Kuomintang i perioden med den første revolusjonære borgerkrigen.

10. Det kinesiske uttrykket for «lenge leve» er wansui, som bokstavelig talt betyr «ti tusen år». Dette var den tradisjonelle måten keiseren blei hilst på. Det var kommet til å bety det samme som «keiser».

11. Rikbøndene burde ikke ha fått lov til å bli med i bondelaga. I 1927 hadde ikke bondemassene forstått dette ennå.

12. «De helt lutfattige» betyr her landarbeiderne (proletariatet på landsbygda) og filleproletariatei på landsbygda.

13. «De litt mindre fattige» betyr halvproletariatet på landsbyda.

14. Yuan Tsu-ming var en krigsherre fra Guizhou-provinsen. Han kontrollerte Vest-Hunan.

15. En leilending ga som regel godseieren et depositum i penger eller naturalia. Dette var et vilkår for å få leie jord. Ofte utgjorde depositumet en betydelig del av det jorda var verdt. Sjøl om det var meninga at dette skulle være en sikkerhet for at landskylda blei betalt, var det i virkeligheten ei form for ekstra utbytting.

16. I Hunan svarte tu til distriktet og tuan til herredet. Den gamle administrasjonsordninga med tu og tuan var et redskap for godseierveldet.

17. Skatten for hver mou var ei tilleggsavgift på toppen av den vanlige jordskatten, som godseierregimet påla bøndene med hard hand.

18. Under regimet til krigsherrene i nord blei den militære lederen for en provins kalt «militærguvernør». Men han var den faktiske diktatoren i provinsen, og hadde samla både administrativ og militær makt på sine hender. Han sto i forbund med imperialistene, og med hjelp fra dem kunne han opprettholde et separatistisk føydal-militært regime på sitt sted. (Et separatistisk regime er et regime som vil rive seg løs fra en statsdannelse og opprette en sjølstendig stat. — red.)

19. «Den stående husstandsmilitsen» var en av flere typer væpna styrker på landsbygda. Uttrykket «husstand» er brukt fordi det måtte delta noen fra nesten alle husstandene. Etter nederlaget for revolusjonen i 1927, tok godseierne mange steder kontrollen over militsen og gjorde dem om til væpna kontrarevolusjonære organisasjoner.

20. Fylkeshovedkvarterene til Kuomintang sto under ledelse av Kuomintangs sentraleksekutivkomite i Wuhan. På den tida var det mange av disse som fulgte De tre store politiske retningslinjene til dr. Sun Yat-sen, nemlig forbund med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. De sto for det revolusjonære forbundet mellom kommunister, folk som hørte til venstrefløya i Kuomintang og andre revolusjonære.

21. Herr Pao (Pao Cheng) var prefekt i Kaifeng, hovedstaden i det nordlige Song-dynastiet (960—1127 e.Kr.). Han var kjent på folkemunne som en rettskaffen embetsmann og en fryktløs, upartisk dommer som dømte rettferdig i alle saker.

22. Denne henvisninga til bueskyting er henta fra Mencius. Her står det hvordan en kyndig lærer i bueskyting spenner buen og viser hvordan en skal skyte, men uten å gjøre det. Poenget er at kommunistene må lede bøndene fram til full politisk bevissthet, men overlate til bøndene sjøl å kvitte seg med overtru og andre uvaner. De må ikke gi dem ordre om det, eller gjøre det for dem.

23. De åtte skrifttegna var en kinesisk metode for å spå om framtida. Den bygde på undersøkelser av de åtte sykliske tegna for det året, måneden, dagen og timen en person var født.

24. Geomantikk er ei form for overtru som bygger på at plasseringa av gravstedene til forfedrene påvirker ens egen framtid. De som driver med geomantikk hevder at de er i stand til å si om et spesielt sted og omgivelsene rundt er gunstig.

25. Herr Kuan (Kuan Yu, 160—219 e.Kr.) var en kriger som levde i perioden med de tre kongedømmene. Han blei dyrka overalt i Kina som guden for truskap og krig.

26. Tang Shengzhi var en general som sto på revolusjonens side under nordekspedisjonen. Yeh Kai-hsin var en general som sto på samme side som krigsherrene i nord, og som kjempa mot revolusjonen.

27. Sun Chuanfang var en krigsherre som herska over de fem provinsene Jiangsu, Zhejiang, Fujian, Jiangxi og Anhui. Han var ansvarlig for den blodige undertrykkinga av opprøra til arbeiderne i Shanghai. Hovedstyrken i hæren hans blei knust av nordekspedisjonshæren i Nanchang og Jiujiang i Jiangxi-provinsen vinteren 1926.

28. I Kina blir en rett servert i én bolle eller på ett fat, og ikke til hver enkelt.

29. «Orientalsk kultur» var ei reaksjonær lære som avviste moderne vitenskapelig sivilisasjon, og som gikk inn for å bevare den tilbakeliggende produksjonsmetoden i jordbruket og den føydale kulturen, Østen.

30. Se «Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet» om de hemmelige selskapene. Note 18, s. 24 i denne boka.

31. «Fjell», «tempel», «alter» og «elv» var navn som de primitive hemmelige selskapene brukte på noen av sektene sine.

32. Da Nanchang blei tatt av nordekspedisjonshæren i november 1926, nytta Chiang Kai-shek høvet til å opprette hovedkvarteret sitt der. Han samla folka fra høyrefløya innafor Kuomintang og flere politikere fra krigsherreklikken i nord rundt seg. I samarbeid med imperialistene pønska han ut den kontrarevolusjonære sammensvergelsen mot Wuhan, som da var det revolusjonære senteret. 12. april 1927 satte han til slutt i verk det kontrarevolusjonære statskuppet. Det utmerka seg ved det voldsomme blodbadet i Shanghai.

33. Chang Zhang Jingjiang var en av lederne for høyrefløya i Kuomintang. Han var en av rådgiverne til Chiang Kai-shek.

34. Liu Yueh-chih var lederen for «Venstreforbundet», ei viktig anti-kommunistisk gruppe i Hunan.

35. Liu Hsiang (77—6 f.Kr.) forteller om herr Sheh i Hsin Hsu. Her Sheh var så glad i draker at han pynta hele palasset sitt med tegninger og utskjæringer av dem. Men da en virkelig drake hørte om forelskelsen og besøkte han, blei han vettskremt. Kamerat Mao Zedong bruker dette bildet for å vise at Chiang Kai-shek og hans likemenn var redde for revolusjonen og motarbeidde den, sjøl om de snakka om å gjøre revolusjon.

1. Navnet kommer av at den som opptrådte brukte ei lita, djup tromme til å akkompagnere sangene sine. De sangene som blei framført var ofte uanstendige, og det forarga bøndene.