Av redaksjonen for Tribune of the People, publisert 16. oktober 2020.
Det minste av to onder, og den generelle reaksjoniseringa av den borgerlig-demokratiske staten
«Jeg stemmer på det minste av to onder.»
Vi har alle hørt det. Mange har til og med ansett det for å være ei rasjonell og ansvarlig beslutning, som suspenderer deres mistro og overbeviser de sjøl, til tross for deres velmenende motstand, at de nå må støtte ondskapen. Bør vi basere våre politiske valg på hvem som er minst ond? Å taktisk fortsette å støtte ondskap holder verden i en ond bane, så nei, vi bør slutte å støtte ondskap, og kjempe for noe godt.
Imperialismen forstår tross alt nødvendigheten av de som vil fortsette å støtte ondskapen dens (så lenge det ser ut til å være to onder, selv om den bare er et) for å legitimere seg sjøl. Det er til og med et problem å finne et mindre onde, når på noen temaer det som blir presentert som mindre, faktisk er mer.
Kapitalismen, som har eksistert i USA i veldig lang tid og har overlevd all si nytte, er ikke i stand til å produsere noe eller noen andre å stemme på foruten det onde. Det er på tide å nekte å støtte ondskapen. Støtt det gode – nekt å stemme, stå opp og rop ut for å ende kapitalismen. De gir deg bare ondskap, ei kule i hjertet eller ei løkke rundt halsen – dette er ikke noe valg i det hele tatt! Valgene i presidentvalget i 2020 er: en imperialistisk rasistmilliardær som mener meksikanere og mellomamerikanere er voldtektsmenn og forbrytere, eller en imperialistisk millionærrasist som mener svarte amerikanere er «rovdyr». Begge to insisterer på at de ikke engang vil gå så langt som å kutte i politibudsjettet (“defund the police”) og de lover deg mer «lov og orden.»
La oss oversette dette ondet: det betyr at de lover mer Trayvon Martins, Tamir Rices, Eric Garners, Breonna Taylors, Sandra Blands, Mike Browns, Larry Jacksons, Elijah McClains, George Floyds, Mike Ramoses… vi kunne fortsatt, men antallet navn å liste opp vokser raskt og uansett hvor mindre av de «to» ondene, fortsetter det bare å vokse. Mødre fortsetter å gråte, folket fortsetter å lide, og viktigst av alt, byene vil fortsette å brenne.
Den imperialistiske herskerklassen viser sitt sanne ansikt i 2020-valgfarsen, eller USAs ‘demokrati’, ved å kjøre to forfalte rasister, begge på en ”lov og orden”-billett, under den største og mest aggressive antipolitibevegelsen på flere tiår. Dette sier alt om hva de mener om folkets rett til å velge.
Kapitalismen sto engang for demokrati, den løfta sine musketter og kniver og kanoner mot den gamle monarkistiske og føydale ordenen. Borgerskapet, den gang en middelklasse, ønska muligheten til å bli rik uavhengig av blodlinjer og etternavn, og de ønska også et proletariat å utbytte, og den gamle landbruksmodellen var uansett utdatert. Oppdagelsene av Amerika ga en spesiell impuls til borgerskapet i Europa og hjalp de med å konsolidere gevinsten mot konger og dronninger og hertuger i det gamle Europa. De var en slags mindre av to onder, bare at de førte til reell endring i verden og erobra demokrati. Mellom Trump og Biden er det ingen slik forskjell – ingen av de representerer reelt demokrati, og ingen av de vil bringe reell endring (positiv endring) til verden. Kapitalismen skynder seg nå til grava – den har ingenting å tilby folket.
Mens demokratiet til de tidlige kapitalistene knapt betydde at de utbytta og undertrykte fikk noen innflytelse for å avslutte utnyttinga og undertrykkinga, var det en konfrontasjon av den gamle ordenen, det gamle forelda religiøse barbariet av livegenskap, stagnerende industri og total mangel på valg. Den kapitalistiske klassen opplyste verden. Produksjonsmetoden deres krevde forbedringer i utdanninga, fremma leseferdigheter osv. Alt for å gjøre menn, kvinner og barn bedre til å jobbe med maskiner og dyktige til å håndtere ting som damp og strøm. Samtidig nådde det gamle progressive demokratiet ganske raskt grensa og blei tilbakeliggende. Da kapitalistene førte en blodig revolusjon mot føydalismen var de fortsatt, og har alltid vært, et mindretall – flertallet var de som de ville utbytte. Med framveksten deres produserte de mer i kvalitet og kvantitet enn den gamle ordenen kunne drømme om, og mest av alt produserte de sine egne banemenn, det moderne proletariatet. Lønnsarbeidere, hvis økonomiske stilling er mer eller mindre arvelig, har ikke annet å selge enn arbeidsevnen sin – de må selge den eller sulte.
Den nærmest umiddelbare degenerasjonen av kapitalistene betydde at deres demokratiske framgang også hadde blitt en mekanisme for utbytting og undertrykkelse. De tillater arbeidere å legitimere seg med stemmer, men uansett er den kapitalistiske kandidaten sikra seier – med andre ord, deres tilbud om alternativene er et sikra spill. Valgfarsen har blitt et sportsprogram for mediaunderholdning. Det får inn penger og skaffer seere, hvorav de fleste uansett allerede gjennomskuer valget. Det tjener også – det viktigste formålet av alle – å få folk til å tro at ting kan endres gjennom å stemme, og å få de til å tro at revolusjon er umulig. De gjør dette bare fordi de vet at revolusjon er mulig, og er på overtid.
Kapitalismen i USA gikk tom for land, og tjente så mye penger at den begynte å eksportere penger, og kjempa i verdenskriger for omfordeling av verden blant kapitalistene, og den kom på toppen, som verdens mest brutale politimenn. Verdens rikeste plyndrere og verdens største elendighet – dette er det påståtte ‘demokratiets fyrtårn’, og det finnes ingen større ondskap enn USA, uansett kandidater. Sjølve imperialismen, og spesielt den amerikanske imperialismen, er råtten heilt inn til grunnen. Den går inn i den dypeste krisa, og med overproduksjonskrisa som griper verden, og som blir enda verre av koronapandemien, har alt blitt utrolig mer ondt, ikke mindre.
Normalen fortsetter å bevege seg mot høyre. Vi har demokrater til høyre for Reagan (som Obama, som var god til to ting, å oppildne folk og å bombe land i tredje verden) og republikanere som skamløst omskriver Mussolini (som Trump, hvis talent er å svindle folket til å tro at han er imot etablisamentet som han virkelig er den perfekte utførelsen av). Vi får flere varianter av disse, men de blir stadig mer onde for hvert år – det er fremdeles de som tror de på en eller annen måte «reduserer skaden» når det å stemme i seg selv er skadelig for folket i verden, spesielt de fattigste og mest undertrykte blant de.
Heldigvis har USA den laveste valgdeltakelsen i noe industriland. Heldigvis gjennomskuer de fleste av oss her i dyrets mage det å stemme som meningsløst eller skadelig fordi det validerer det som ikke er samvittighetsfullt og ugyldig. Enda viktigere, og i økende grad, har revolusjonære tatt opp kallet for å transformere valgavhold til aktive politiske boikotter, et middel de bruker for å utdanne andre, for å gjøre det klart at det bare er en vei ut av kapitalismen og det muterte reaksjonære borgerlige demokratiet – væpna kamp for sosialistisk revolusjon. Å gå jevnt bakover er ikke lenger et alternativ. Det er på tide å bryte vekk fra plageåndene og gå framover.
Vi løfter og bekrefter slagorda:
VALG NEI! REVOLUSJON JA!
BOIKOTT 2020-VALGENE!
NEI TIL DET ENE ONDET SOM LATER SOM DET ER TO!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.