Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
HVORDAN SKAL VI SKILLE MELLOM KLASSENE PÅ LANDSBYGDA?
Oktober 1933
Kamerat Mao Zedong skreiv dette dokumentet i oktober 1933 for å rette på de avvika som var oppstått i arbeidet med jordreformen, og finne ei riktig løsning på jordproblemet. Det blei vedtatt av Den demokratiske sentrale arbeider- og bonderegjeringa på den tida, og de kriteriene som er lagt fram i dette dokumentet blei tatt i bruk for å fastsette klassetilhørigheten til folk på landsbygda.
I. GODSEIERNE
En godseier er en person som eier jord, men som ikke arbeider sjøl, eller bare arbeider litt. Han lever av å utbytte bøndene. Den viktigste måten han utbytter dem på, er ved å kreve inn landskyld, I tillegg kan han låne ut penger, leie arbeidskraft, eller drive med industri eller handel. Men hovedforma for utbytting er å drive inn landskyld fra bøndene. Forvaltning av offentlig jord og inndriving av landskyld fra den jorda skolene eier(1), rekner vi også som utbytting gjennom landskyld.
En godseier som er gått konkurs, rekner vi fortsatt som godseier dersom han har det bedre enn en gjennomsnittlig mellombonde og ikke arbeider, men lever av å svindle og plyndre andre, eller av hjelp fra slekt og venner.
Krigsherrer, embetsmenn, lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk er politiske representanter for godseierklassen og de mest hjerteløse blant godseierne. Svært ofte finner vi også lokale tyranner og ondskapsfulle storfolk i rikbøndenes rekker, men de har liten innflytelse.
Folk som hjelper godseierne med å kreve inn landskyld og forvalte eiendom, plasserer vi også samme gruppe som godseierne dersom de får hovedinntekta si fra godseierens utbytting av bøndene, og tjener mer enn en gjennomsnittlig mellombonde.
Ågerkarer får i hovedsak inntekta si fra utbytting gjennom åger og de har det bedre enn en gjennomsnittlig mellombonde. Vi rekner dem til godseierne.
II. RIKBØNDENE
Som regel eier rik bonden jord. Men noen rikbønder eier bare en del av den jorda de driver og leier resten. Andre har ikke noen egen jord i det hele tatt, og leier alt. Vanligvis har rikbonden flere og bedre produksjonsredskaper og større disponibel kapital enn det som er vanlig. Han arbeider sjøl, men får alltid en del av inntekta si, eller til og med størstedelen, fra utbytting. Den viktigste måten han utbytter andre på er ved å leie arbeidskraft (langtidsansatte arbeidere). I tillegg kan han leie bort en del av jorda si og drive utbytting gjennom landskyld, låne ut penger, eller drive industri og handel. De fleste rikbønder forvalter offentlig jord også. En som eier en god del god jord og driver noe av den sjøl uten å leie arbeidskraft, men som utbytter andre bønder gjennom landskyld, lånerenter eller på andre måter, skal også reknes som rikbonde. Rikbønder driver utbytting regelmessig, og mange av dem får mesteparten av inntekta si fra dette.
III. MELLOMBØNDENE
Mange mellombønder eier jord. Noen eier bare en del av den jorda de driver og leier resten. Andre eier ikke noe jord i det hele tatt, men leier alt. De har en god del jordbruksredskaper alle sammen. En mellombonde får enten hele eller mesteparten av inntekta si fra sitt eget arbeid. Som regel utbytter han ingen andre, og ofte blir han utbytta sjøl, og må betale en liten sum i landskyld og renter på lån. Men vanligvis selger han ikke arbeidskrafta si. Noen mellombønder (de velstående mellombøndene) driver litt utbytting, men dette er verken den vanlige eller den viktigste inntektskilden deres.
IV. FATTIGBØNDENE
Noen av fattigbøndene eier en del av den jorda de driver, og har noen få jordbruksredskaper. Andre eier ikke jord i det hele tatt, men bare noen få jordbruksredskaper. Vanligvis må fattigbøndene leie den jorda de driver. De blir utbytta, ettersom de må betale landskyld og renter på lån og selge en del av arbeidskrafta si.
Mellombonden trenger vanligvis ikke selge arbeidskrafta si, mens fattigbonden må selge en del av den. Dette er det viktigste kjennetegnet som skiller en mellombonde fra en fattigbonde.
V. ARBEIDERNE
Arbeiderne (medrekna landarbeiderne) eier vanligvis verken jord eller jordbruksredskaper, sjøl om noen eier en bitte liten jordlapp og et og annet jordbruksredskap. Arbeiderne lever helt eller i hovedsak av å selge arbeidskrafta si.
NOTER
1. Det var flere former for offentlig jord på landsbygda i Kina — jord som tilhørte herreds- eller distriktsregjeringene, forfedretemplet til en klan, et buddhist- eller taoist-tempel, ei katolsk kirke eller en moské, og jord der avkastninga skulle brukes til velferdstiltak, som for eksempel hjelp til de som sulta, til bygging og vedlikehold av bruer og veger eller til utdanning. I virkeligheten var det godseierne og rikbøndene som kontrollerte mesteparten av denne jorda, og det var ikke mange bønder som hadde noe å si.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.