Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
Innhold
KAMPEN I JINGGANG-FJELLA
25. november 1928
Dette er en rapport som kamerat Mao Zedong la fram for sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti.
DET SJØLSTENDIGE REGIMET I GRENSEOMRÅDET MELLOM HUNAN OG JIANGXI OG AUGUSTNEDERLAGET
Kina er det eneste landet i verden i dag der ett eller flere små områder under rød politisk makt har oppstått midt i et hvitt regime som innringer dem. Når vi analyserer dette, finner vi at ei årsak til dette ligger i de ustanselige splittelsene og krigene innafor kompradorklassen og godseierklassen i Kina. Så lenge disse splittelsene og krigene fortsetter, kan et væpna sjølstendig arbeider- og bonderegime overleve og vokse. Dessuten må disse vilkåra være oppfylt: 1) godt massegrunnlag, 2) en solid partiorganisasjon, 3) en temmelig sterk rødehær, 4) et lende som egner seg for militære operasjoner og 5) tilstrekkelige økonomiske ressurser til å klare seg.
Et sjølstendig regime må variere strategien mot de herskende klassene som innringer det, bruke én strategi når regimet til herskerklassen er midlertidig stabilt og en annen når det er splitta. I en periode når de herskende klassene er splitta, som under krigene mellom Li Zongren og Tang Shengzhi i Hunan- og Hubei-provinsen(1) og mellom Zhang Fakui og Li Jishen i Guangdong-provinsen,(2) kan strategien vår være forholdsvis dristig, og det området som de militære operasjonene meisler ut, kan være forholdsvis stort. Men vi må være nøye med å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene, slik at vi har noe sikkert å støtte oss på når den hvite terroren slår til. I perioder når regimet til de herskende klassene er forholdsvis stabilt, slik det var i provinsene i sør fra april i år må strategien vår være gradvis framrykking. Det verste vi kan gjøre i militære saker i slike perioder, er å dele opp styrkene våre til dumdristige framrykkinger, og det verste vi kan gjøre i det lokale arbeidet (jordfordeling, opprettelse av politisk makt, utviding av partiet og organisering av lokale væpna styrker), er å spre personellet vårt og la være å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene. De nederlaga som mange små røde områder har lidd, har enten skyldtes at de objektive vilkåra mangla eller subjektive feil i taktikken. Det er blitt gjort taktiske feil utelukkende fordi vi ikke har skilt klart mellom de to typene perioder, dvs. når regimet til de herskende klassene er midlertidig stabilt og når det er splitta. I en periode med midlertidig stabilitet slo noen kamerater til lyd for å dele opp styrkene våre til ei dumdristig framrykking, og de foreslo tilmed å overlate forsvaret av omfattende områder til de røde gardene aleine. Det virka som de hadde glemt at fienden ikke bare kunne angripe med godseiernes utskrevne mannskaper, men tilmed med regulære styrker i konsentrerte operasjoner. I lokalt arbeid unnlot de fullstendig å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene, og prøvde å utvide arbeidet ubegrensa, enten vi hadde mulighet til det eller ikke. Dersom noen slo til lyd for en politikk med gradvis framrykking i militære operasjoner, eller for å samle innsatsen i det lokale arbeidet om å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene for å sikre oss ei uovervinnelig stilling, kalte de han «konservativ». De feilaktige ideene deres var den egentlige årsaka til våre nederlag i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi og den fjerde rødehærens nederlag sør i Hunan i august.
Arbeidet vårt i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi tok til i oktober i fjor. Da vi tok fatt, fungerte ikke noen av partiorganisasjonene våre i fylkene. De lokale væpna styrkene besto bare av de to enhetene under Yuan Wen-tsai og Wang Tso i nærheten av Jinggang-fjella, og hver av dem hadde seksti geværer som var i dårlig stand. Bøndenes sjølforsvarskorps i fylkene Yongxin, Lianhua, Chaling og Linghsien var blitt fullstendig avvæpna av godseierklassen, og den revolusjonære gløden til massene var blitt kvalt. I februar i år hadde Ningkang, Yongxin, Chaling og Suichuan fylkespartikomiteer, Linghsien hadde en særdistriktspartikomite, og i Lienhua blei det grunnlagt en partiorganisasjon som oppretta forbindelser med fylkeskomiteen i Wanan. Alle fylkene med unntak av Linghsien hadde noen få lokale væpna enheter. I Ningkang, Chaling, Suichuan og Yongxin, og særlig i de to siste fylkene, leda geriljaen en god del oppstander mot godseierne. Disse oppstandene reiste massene, og alle sammen var ganske vellykka. På den tida hadde ikke jordbruksrevolusjonen blitt ført særlig langt ennå. De politiske maktorganene blei kalt arbeider-, bonde- og soldatregjeringer. I hæren blei det oppretta soldatkomiteer.(3) Når enheter dro ut på særoppdrag, blei det oppretta aksjonskomiteer for å lede dem. Det ledende partiorganet der var frontkomiteen (med Mao Zedong som sekretær), som var blitt oppnevnt av provinskomiteen for Hunan under høstinnhøstingsopprøret. Tidlig i mars blei frontkomiteen oppløst på oppfordring fra særkomiteen i Sør-Hunan og omorganisert til en divisjonspartikomite (med Ho Ting-ying som sekretær). Dette blei altså et organ som bare sto i ledelsen for partiorganisasjonene i hæren og som ikke hadde myndighet over de lokale partiorganisasjonene. I mellomtida blei Mao Zedongs styrker sendt til Sør-Hunan etter oppfordring fra særkomiteen der. Dermed blei grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi okkupert av fienden i mer enn en måned. I slutten av mars kom nederlaget i Sør-Hunan, og i april trakk styrkene under Zhu De og styrkene under Mao Zedong seg tilbake til Ningkang sammen med bondehæren fra Sør-Hunan, og begynte å gjenopprette det sjølstendige regimet i grenseområdet.
Fra og med april sto det sjølstendige regimet i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi og Hunan og Jiangxi brukte å sende minst åtte eller ni regimenter reaksjonære styrker for å «undertrykke» oss, og noen ganger så mange som atten. Likevel kjempa vi mot fienden i fire lange måneder med en styrke på mindre enn fire regimenter. Dag for dag utvida vi området under det sjølstendige regimet vårt, utvikla jordbruksrevolusjonen, spredde folkets politiske makt og utvida rødehæren og de røde gardene, Dette var mulig fordi de politiske retningslinjene til partiorganisasjonene (lokalt og i hæren) i grenseområdet var riktige. De politiske linjene til partiets særkomite for grenseområdet (med Mao Zedong som sekretær) og partiets hærkomite (med Chen Yi som sekretær) var da slik:
Kjemp besluttsomt mot fienden, opprett politisk makt i den sentrale delen av Luoxiao-fjellkjeden og bekjemp fluktmentalitet.
Utdjup jordbruksrevolusjonen i områder under det sjølstendige regimet.
Gå inn for å utvikle den lokale partiorganisasjonen med hjelp fra partiorganisasjonen i hæren, og gå inn for å utvikle de lokale væpna styrkene med hjelp fra den regulære hæren.
Vær på defensiven overfor Hunan der de herskende kreftene er forholdsvis sterke, og ta offensiven mot Jiangxi der de er forholdsvis svake.
Gjør en kraftig innsats for å utvikle Yongxin, opprett et sjølstendig folkeregime der og forbered dere på langvarig kamp.
Trekk sammen enhetene av rødehæren for å kjempe på et gunstig tidspunkt mot fienden som står overfor dem, og gå mot å dele opp styrkene slik at de unngår å bli utsletta en for en.
Bruk politikken med å rykke fram i bølger for å utvide området under det sjølstendige regimet, og bekjemp politikken med å utvide ved dumdristig framrykking.
Vi har greid å vinne mange militære seirer og utvide folkets sjølstendige regime på de fire månedene fra april til juli, fordi vi brukte denne riktige taktikken, fordi lendet i grenseområdet var gunstig for kampen vår, og fordi de troppene som trengte inn fra Hunan og de som trengte inn fra Jiangxi, ikke var godt nok samordna. Sjøl om fienden var mange ganger sterkere enn oss, var han ute av stand til å hindre at regimet vårt blei utvida, langt mindre å knuse det. Tendensen var snarere at regimet vårt fikk mer og mer innflytelse på Hunan og Jiangxi. Den eneste årsaka til augustnederlaget var at noen kamerater ikke forsto at vi var inne i en periode som var midlertidig stabil for de herskende klassene. Derfor valgte de en politikk som passa for en periode med splittelser innafor de herskende klassene, delte opp styrkene våre og gjorde ei dumdristig framrykking mot Sør-Hunan. Dette førte til nederlag både i grenseområdet og i Sør-Hunan. Tu Hsiu-ching, representanten for provinskomiteen i Hunan, og sekretæren i særkomiteen for grenseområdet, Yang Kai-ming, som var blitt utnevnt av provinskomiteen, forsto ikke hvordan situasjonen virkelig var. De benytta seg av at Mao Zedong, Wan Hsi-hsien og andre kamerater som var sterkt uenige med dem, var langt unna i Yongxin, og tok ikke hensyn til resolusjonene fra fellesmøtet mellom partiets hærkomite, særkomite og fylkeskomite i Yongxin, som avviste synspunktene til provinskomiteen i Hunan. De tvang bare mekanisk gjennom ordren fra provinskomiteen i Hunan om å marsjere til Sør-Hunan, og slutta seg til ønsket til rødehærens 29. regiment (sammensatt av bønder fra Yichang) om å unngå kamp og vende hjem. Dette førte til nederlag både i grenseområdet og i Sør-Hunan.
Opprinnelig hadde den 8. arméen fra Hunan under Wu Shang inntatt Ningkang i midten av juli, trengt fram til Yongxin og forgjeves prøvd å komme i kamp med oss (våre folk prøvde å angripe dem fra en side veg, men traff ikke på dem). Så trakk de seg tilbake i all hast til Chaling om Lianhua, for de var redde for massene som støtta oss. I mellomtida hadde hovedavdelinga til rødehæren, som rykka fram fra Ningkang for å angripe Linghsien og Chaling, endra planene sine da den kom fram til Linghsien. Den marsjerte mot Sør-Hunan. Samtidig satte fiendestyrkene fra Jiangxi, som besto av 5 regimenter fra 3. armé under Wang Chun og Chin Han-ting og 6 regimenter fra 6. armé under Hu Wen-tou, i verk et felles stormangrep mot Yongxin. På dette tidspunktet hadde vi bare 1 regiment i Yunghsin. Regimentet stakk seg unna i de breie folkemassene, og bandt disse 11 regimentene innafor en omkrets på tretti li rundt fylkeshovedstaden Yunghsin i hele tjuefem dager. Metoden de brukte var geriljaangrep fra alle kanter. Til slutt tapte vi Yongxin på grunn av det voldsomme stormangrepet til fienden, og kort etter mista vi også Lianhua og Ningkang. På dette tidspunktet flamma det plutselig opp indre strid mellom fiendestyrkene fra Jiangxi. 6. armé under Hu Wen-tou skyndte seg å trekke seg tilbake og tok straks opp kampen med Wang Chuns 3. armé ved Changshu. De 5 andre Jiangxi-regimentene trakk seg så tilbake til fylkeshovedstaden Yongxin i all hast. Dersom hovedavdelinga vår ikke hadde marsjert til Sør-Hunan, ville det vært fullt mulig å slå denne fiendestyrken på flukt og utvide området til det sjølstendige regimet. Dermed ville det ha omfatta Kian, Anfu og Pingxiang, og vi kunne ha knytta det sammen med Pingkiang og Liuyang. Men ettersom hovedavdelinga var dratt av garde og det ene regimentet som var igjen var altfor utkjørt, blei det bestemt at noen mann skulle bli igjen for å forsvare Jinggang-fjella i samarbeid med de to enhetene under Yuan Wen-tsai og Wang Tso, og at jeg skulle føre resten av styrken til Kueitung for å møte hovedavdelinga og føre den tilbake. På denne tida var hovedavdelinga i ferd med å trekke seg tilbake fra Sør-Hunan til Kueitung, og den 23. august slutta vi sammen styrkene våre der.
Da hovedavdelinga til rødehæren hadde kommet fram til Linghsien i midten av juli, nekta offiserene og de menige i 29. regiment å adlyde ordrer, de vakla politisk og ville dra hjem igjen til Sør-Hunan. 28. regiment var mot å dra til Sør-Hunan og ville dra til Sør-Jiangxi, men ville i alle fall ikke dra tilbake til Yongxin. Ettersom Tu Hsiu-ching oppmuntra de feilaktige ideene til 29. regiment, og hærkomiteen ikke fikk dem fra det, la hovedavdelinga ut fra Linghsien 17. juli med kurs for Chenzhou. I ei trefning med fiendestyrkene under Fan Shih-sheng i Chenzhou 24. juli hadde den først framgang, men blei seinere slått og trakk seg ut av slaget. Deretter dro 29. regiment på egen hand hjemover mot Yichang i full fart. Følgen var at en del av regimentet blei utsletta ved Lochang av bandittene til Hu Feng-chang. Ei annen gruppe spredde seg i Chenzhou-Yichang-området, og det er ingen som har sett dem sia. Vi kunne ikke samle mer enn hundre mann den dagen. Heldigvis hadde ikke 28. regiment, som var hovedstyrken, hatt store tap, og 18. august okkuperte det Kueitung. Den 23. august slutta troppene fra Jinggang-fjella seg til regimentet, og det blei bestemt at de samla styrkene skulle dra tilbake til Jinggang-fjella over Chungyi og Shangyu. Da vi nådde Chungyi, deserterte bataljonssjef Yuan Chung-chuan med et infanteri-kompani og et artilleri-kompani, og sjøl om de to kompaniene blei henta tilbake, mista regimentssjefen vår, Wang Erh-cho, livet i denne aksjonen. Den 30. august, da våre menn var på veg tilbake, men ennå ikke hadde nådd fram dit de skulle, greip fiendtlige enheter fra Hunan og Jiangxi sjansen til å angripe Jinggang-fjella. Forsvarsstyrkene som telte mindre enn en bataljon, dro fordel av at lendet var vanskelig tilgjengelig, tok igjen, dreiv fienden på flukt, og redda basen.
Årsakene til augustnederlaget var følgende: 1) Noen offiserer og menige som vakla og hadde hjemlengsel, mista kampevna, mens andre som ikke var villige til å dra til Sør-Hunan, hadde for lite entusiasme, 2) Våre folk var utslitte etter lange marsjer i den steikende sommervarmen. 3) Da folka våre våga seg flere hundre li vekk fra Linghsien, mista de kontakten med grenseområdet og blei isolert. 4) Ettersom massene i Sør-Hunan ikke hadde reist seg ennå, viste det seg at ekspedisjonen var rein militær eventyrpolitikk. 5) Vi var ikke underretta om situasjonen til fienden. 6) Vi hadde ikke forberedt oss godt nok, og offiserer og menige forsto ikke formålet med operasjonen.
SITUASJONEN NÅ I OMRÅDET UNDER DET SJØLSTENDIGE REGIMET
Sia april i år har de røde baseområdene gradvis blitt utvida. Etter slaget ved Lungyuankou (på grensa mellom Yongxin og Ningkang) den 23. juni, der vi beseira fiendestyrkene fra Jiangxi for fjerde gang, nådde grenseområdet høydepunktet i utviklinga si. Det omfatta de tre fylkene Ningkang, Yongxin og Lianhua, små deler av Kian og Anfu, den nordlige delen av Suichuan og den sørøstlige delen av Linghsien. I de røde områdene var storparten av jorda fordelt og vi var i gang med å fordele resten. Det blei oppretta politiske maktorganer overalt i distriktene og herredene. Det blei oppretta fylkesregjeringer i Ningkang, Yongxin, Lianhua og Suichuan, og det blei danna ei regjering for grenseområdet. Det blei organisert opprørsavdelinger av arbeidere og bønder i landsbyene, og det blei danna røde garder på distrikts- og fylkesplan. I juli gikk fiendestyrkene fra Jiangxi til angrep, og i august angrep fiendestyrkene fra Jiangxi og Hunan Jinggang-fjella i fellesskap. Alle fylkeshovedstedene og slettene i grenseområdet blei okkupert av fienden. Fiendens sjakaler — fredsbevaringskorpsa og godseiernes utskrevne mannskaper — gikk amok. og den hvite terroren raste i byene og på landsbygda. De fleste av parti- og regjeringsorganisasjonene brøt sammen. Rikbøndene og opportunistene i partiet gikk over til fienden i stort antall. Fiendestyrkene fra Hunan trakk seg ikke tilbake til Linghsien før etter slaget i Jinggang-fjella den 30. august. Jiangxi-styrkene holdt likevel stadig alle fylkeshovedstedene og de fleste av landsbyene, men fienden har aldri klart å ta fjellområdene som omfatter de vestlige og nordlige distriktene i Ningkang, Tienlung-, Hsiaohsikiang- og Wannienshan-distriktene i henholdsvis den nordlige, vestlige og sørlige delen av Yongxin, Shanghsi-distriktet i Lianhua, Jinggangshan-distriktet i Suichuan og Tsingshihkang- og Tayuan-distriktene i Linghsien. I juli og august utkjempa ett regiment fra rødehæren dusinvis av slag, store og små, i samordning med de røde gardene i forskjellige fylker. Regimentet mista bare tretti geværer, før det til slitt trakk seg tilbake til fjella.
Da soldatene våre var på veg tilbake til Jinggang-fjella over Chungyi og Shangyu, blei vi forfulgt helt til Suichuan av fiendestyrken fra Sør-Jiangxi, den sjølstendige 7. divisjonen under Liu Shih-yi, Den
13. september slo vi Liu Shih-yi, erobra flere hundre geværer og tok Suichuan. Den 26. september vendte vi tilbake til Jinggang-fjella. Den
1. oktober tok vi opp kampen med en av brigadene til Hsiung Shih-hui som var leda av Chou Hun-yuan. Dette skjedde ved Ningkang. Vi slo den og vant tilbake hele Ningkang fylke. 126 mann fra Yen Chung-jus avdeling, som hørte til fiendestyrkene fra Hunan og hadde vært stasjonert i Kueitung, kom i mellomtida over til oss og blei organisert i en særoppdragsbataljon med Pi Chan-yuan som sjef. 9. november slo vi et regiment fra Chous brigade på flukt ved Lungyuankou og ved fylkeshovedstaden i Ningkang. Neste dag rykka vi fram og inntok Yongxin, men trakk oss tilbake til Ningkang kort etter. Nå strekker området vårt seg fra sørskråningene av Jinggang-fjella i Suichuan fylke i sør til grensa mot Lianhua fylke i nord. Det omfatter hele Ningkang og deler av Suichuan, Linghsien og Yongxin og danner et smalt, sammenhengende belte som går fra nord til sør. Men Shanghsi-distriktet i Lianhua og distriktene Tienlung og Wannienshan i Yongxin er ikke fast knytta til dette sammenhengende beltet. Fienden prøver å ødelegge baseområdet vårt med militære angrep og økonomisk blokade, og nå forbereder vi oss på å slå tilbake angrepa hans.
MILITÆRSPØRSMÅL
Ettersom kampen i grenseområdet er en reint militær kamp, må både partiet og massene settes på krigsfot. Hvordan vi skal hanskes med fienden, hvordan vi skal slåss, er blitt det viktigste spørsmålet i det daglige livet vårt. Et sjølstendig regime må være et væpna regime. Uansett hvor et slikt område ligger, vil det øyeblikkelig bli inntatt av fienden dersom det mangler eller ikke har nok væpna styrker, eller om det blir brukt feil taktikk overfor fienden. Ettersom striden blir voldsommere dag for dag, er problemene våre blitt umåtelig innfløkte og alvorlige.
Rødehæren i grenseområdet kommer fra: 1) Tropper som tidligere sto under Yeh Ting og Ho Lung i Chaozou og Shantou,(4) 2) garderegimentet til den tidligere nasjonalregjeringa i Wuchang,(5) 3) bønder fra Pingxiang og Liuyang,(6) 4) bønder fra Sør-Hunan(7) og arbeidere fra Shuikoushan,(8) 5) soldater som var blitt tatt til fange fra styrkene under Hsu Keh-hsiang, Tang Shengzhi, Pai Chung-hsi, Chu Pei-teh, Wu Shang og Hsiung Shih-hui og 6) bønder fra fylkene i grenseområdet. Men etter mer enn ett års kamper er det bare en tredjedel igjen av de troppene som tidligere var leda av Yeh Ting og Ho Lung, garderegimentet Og bøndene fra Pingxiang og Liuyang. Det har også vært store tap blant bøndene fra Sør-Hunan. Det betyr at sjøl om de fire første gruppene den dag i dag fortsatt er ryggraden i den fjerde rødehæren, så er de nå tallmessig langt underlegne i forhold til de to siste gruppene. I den siste gruppa er det dessuten færre bønder enn tilfangetatte soldater. Om vi ikke hadde fått erstatninger fra denne kilden, ville vi hatt et alvorlig mannskapsproblem. Likevel øker ikke tallet på folk i samme takt som antall geværer. Geværer går ikke tapt så lett, men soldater blir såra eller drept, blir sjuke eller deserterer, så de går lettere tapt. Provinskomiteen i Hunan har lovt å sende oss arbeidere fra Anyuan,(9) og vi håper virkelig at den gjør det.
Når det gjelder klassebakgrunn, består rødehæren delvis av arbeidere og bønder og delvis av filleproletarer. Det er sjølsagt ikke bra å ha for mange av den siste gruppa. Men de kan slåss, og nå som vi slåss hver eneste dag og tallet på døde og såra stiger, er det allerede nå vanskelig å få erstatninger, sjøl fra dem. Under disse omstendighetene er den eneste løsninga å forsere den politiske skoleringa.
Flertallet av soldatene i rødehæren kommer fra leiehærene, men de forandrer seg så snart de blir med i rødehæren. For rødehæren har avskaffa leiehær-systemet, og det får soldatene til å føle at de slåss for seg sjøl og for folket, og ikke for noen andre. Hittil har ikke rødehæren noe skikkelig lønnssystem, men deler ut korn penger til matolje, salt, ved og grønnsaker og litt lommepenger. Alle rødehærens offiserer og menige som er fra grenseområdet, har fått jord, men det er nokså vanskelig å gi jord til dem som kommer fra andre deler av landet. Rødehærens soldater er blitt klassebevisste etter at de har fått politisk skolering. De har lært det nødvendigste om å fordele jord, opprette politisk makt, væpne arbeiderne og bøndene osv., og de veit at de slåss for seg sjøl, for arbeiderklassen og bøndene. Derfor kan de tåle strabasene i den bitre striden uten å klage. Hvert kompani, bataljon eller regiment har sin egen soldatkomite som representerer interessene til soldatene og driver politisk arbeid og massearbeid.
Erfaringa har vist at vi ikke kan avskaffe systemet med partirepresentanter.(10) Partirepresentanten er særlig viktig på kompaniplan, ettersom partiavdelingene er organisert etter kompani. Han må sørge for at soldatkomiteen gjennomfører politisk skolering, rettleie arbeidet i massebevegelsene og samtidig være sekretær i partiavdelinga. Kjensgjerningene har vist at jo bedre kompaniets partirepresentant er, jo bedre er kompaniet, og at kompanisjefen neppe kan spille denne viktige politiske rolla. Ettersom det er store tap blant de lavere kadrene, blir fanga fiendesoldater ofte troppssjefer eller kompanisjefer på svært kort tid. Noen av dem som blei tatt til fange i februar eller mars, er allerede bataljonssjefer. Det kan se ut som om hæren vår kunne klare seg uten partirepresentanter fordi den heter rødehæren, men det er helt galt. En gang avskaffa 28. regiment i Sør-Hunan systemet, bare for å gjeninnføre det seinere. Å døpe om partirepresentantene til «ledere» ville være å blande dem sammen med lederne i Kuomintang-hæren, som de soldatene vi har tatt til fange, avskyr. Et navnebytte endrer ikke innholdet i systemet. Derfor har vi bestemt at vi ikke skal endre navnet. Det er store tap blant partirepresentantene, og sjøl om vi har satt i gang kurs for å lære opp folk og fylle lukene, håper vi at sentralkomiteen og provinskomiteene i Hunan og Jiangxi vil sende oss minst tretti kamerater som kan gjøre tjeneste som partirepresentanter.
Vanligvis trenger en soldat seks måneders eller ett års opplæring før han kan slåss, men våre soldater, som blei rekruttert går, må kjempe i dag, praktisk talt uten opplæring. Svake som de er i militær teknikk, slåss de bare på motet. Ettersom det ikke kommer på tale med lange perioder med hvile og opplæring, er eneste utveg å prøve å unngå noen trefninger hvis det er mulig, og vinne tid til opplæring på den måten. Nå har vi et korps på 150 mann som skal læres opp til lavere offiserer, og vi har tenkt å gjøre dette kurset til en fast institusjon. Vi håper at sentralkomiteen og de to provinskomiteene vil sende oss flere offiserer med grad av troppssjef og kompanisjef eller høyere.
Provinskomiteen i Hunan har bedt oss om å ta oss av de materielle vilkåra for soldatene og gjøre dem i det minste litt bedre enn for en gjennomsnittsarbeider eller -bonde. I virkeligheten er de verre. I tillegg til korn får hver mann bare fem fen pr. dag til matolje, salt, ved og grønnsaker, og tilmed dette er det vanskelig å opprettholde. Disse utgiftspostene aleine kommer opp i mer enn ti tusen sølvyuan i måneden, og de skaffes utelukkende ved beslaglegging fra de lokale tyrannene.(11) Nå har vi bomullsvattering til vinterklær for hele hæren på fem tusen mann, men vi har fortsatt for lite stoff. I dette kalde været er det fortsatt mange av soldatene våre som bare har to tynne lag med tøy. Heldigvis er vi vant til strabaser. Og hva mer er, alle deler de samme påkjenningene. Alle, fra sjefen for hæren til kokken, lever av de daglige matpengene på fem fen, i tillegg til korn. Alle får like mye lommepenger, enten det er tjue fen eller førti fen.(12) Følgelig har ikke soldatene noe klagemål mot noen.
Etter hver trefning er det noen såra. Mange offiserer og menige er også blitt sjuke av underernæring, kulde eller andre årsaker. Sjukehusa våre oppe i fjella gir både kinesisk og vestlig behandling, men har for lite leger og medisiner. For øyeblikket har de over åtte hundre pasienter. Provinskomiteen i Hunan lovte å skaffe oss legemidler, men hittil har vi ikke fått noen. Vi håper fortsatt at sentralkomiteen og de to provinskomiteene vil sende oss et par leger med vestlig utdanning, og litt jod.
Ved sida av den rolla som partiet har spilt, er demokratiet i rødehæren årsaka til at den har greid å holde det gående på tross av slike dårlige materielle vilkår og så hyppige trefninger. Offiserene slår ikke de menige. Offiserer og menige får lik behandling. Soldatene har frihet til å holde møter og si si mening. Vi har kvitta oss med uvesentlige formaliteter, og hvem som helst kan undersøke regnskapene. Soldatene tar seg av det som har med messa å gjøre, og de kan tilmed spare litt til lommepenger av de daglige fem fen til matolje, salt, ved og grønnsaker. Dette blir kalt «messesparepenger» og kan komme opp 60—70 wen pr. person pr. dag. Soldatene er svært godt fornøyd med alt dette. Særlig de soldatene som nylig er tatt til fange, føler at det er himmelvid forskjell på vår hær og Kuomintang-hæren. De føler seg åndelig frigjort, sjøl om de materielle vilkåra i rødehæren ikke er like bra som vilkåra i hvitehæren. Nettopp de soldatene som mangla mot i hvitehæren i går, er svært tapre i rødehæren i dag. Slik virker demokratiet. Rødehæren er som en smelteovn der alle soldater som er tatt til fange, blir forvandla i samme øyeblikk de kommer dit. I Kina trenger hæren demokrati like mye som folket gjør det. Demokrati i hæren vår er et viktig våpen for å undergrave den føydale leiehæren.(13)
Nå har partiorganisasjonen fire nivåer, kompaniavdelinga, bataljonskomiteen, regimentskomiteen og armékomiteen. I et kompani er det ei avdeling med ei gruppe i hvert lag. «Partiavdelinga er organisert etter kompani.» Dette er ei viktig årsak til at rødehæren har vært i stand til å kjempe så hardt uten å falle fra hverandre. For to år sia, da vi var i Kuomintang-hæren, hadde ikke partiet vårt noen organisatoriske røtter blant soldatene, og sjøl blant troppene til Yeh Ting(14) var det bare ei partiavdeling i hvert regiment. Derfor kunne vi ikke bestå noen alvorlig prøve. I rødehæren i dag er forholdet mellom partimedlemmer og partiløse om lag en til tre, eller i gjennomsnitt ett partimedlem for hver fjerde mann. Vi har nylig vedtatt å verve flere partimedlemmer blant de stridende mannskapene for å nå likevekt mellom antallet medlemmer og partiløse.(15) Nå er det mangel på gode partisekretærer i kompaniavdelingene, og vi ber sentralkomiteen sende oss noen av de aktivistene som ikke kan drive arbeidet sitt lenger der de er nå. Nesten alle kadrene fra Sør-Hunan gjør partiarbeid i hæren. Men ettersom noen av dem blei spredd under tilbaketoget i Sør-Hunan i august, har vi ingen folk til overs nå.
De lokale væpna styrkene består av røde garder og opprørsavdelinger av arbeidere og bønder. Disse avdelingene er organisert herredsvis og væpna med spyd og haglgeværer. Hvert herred har ei avdeling, og styrken den er avhengig av folketallet. Den har til oppgave å undertrykke kontrarevolusjonen, beskytte herredsregjeringa og hjelpe rødehæren og de røde gardene i slag når fienden viser seg. Opprørsavdelingene starta som en undergrunnsstyrke i Yongxin, men de har stått åpent fram etter at vi inntok hele fylket. Nå har organisasjonen blitt utbredd til andre fylker i grenseområdet, og navnet er fortsatt det samme. Våpna til de røde gardene er stort sett femskudds repetergeværer, men omfatter også noen niskudds repetergeværer og enkeltskuddsgeværer. Det er 140 geværer i Ningkang, 220 i Yongxin, 43 i Lianhua, 50 i Chaling, 90 i Linghsien, 130 i Suichuan og 10 i Wan’an, til sammen 683. De har fått de fleste geværene fra rødehæren, men et lite antall har de røde gardene sjøl erobra fra fienden. De fleste røde gardene i fylkene øker kampevna si jamt og trutt ved stadige strider mot fredsbevaringskorpsa og de utskrevne mannskapene til godseierne. Før 21. mai-hendinga(16) hadde alle fylkene bonde-sjølforsvarskorps. Det var 300 geværer i Yuhsien, 300 i Chaling, 60 i Linghsien, 50 i Suichuan, 80 i Yongxin, 60 i Lianhua, 60 i Ningkang (Yuan Wen-tsais menn) og 60 i Chingkang-fjella (Wang Tsos menn), til sammen 970. Etter 21. mai-hendinga var det bare 6 geværer igjen i Suichuan og 1 i Lianhua, bortsett fra geværene til Yuans og Wangs menn, som var i behold. Alle de andre var blitt tatt av godseierne. Bøndenes sjølforsvarskorps greide ikke holde på geværene sine på grunn av den opportunistiske linja. Fortsatt har de røde gardene i fylkene alt for få geværer, færre enn godseierne. Rødehæren må fortsette å hjelpe dem med våpen. Rødehæren må gjøre hva som helst for å hjelpe til å væpne folket, bortsett fra slike ting som går utover dens egen kampevne. Vi har bestemt at hver bataljon i rødehæren skal bestå av fire kompanier med 75 geværer i hvert, og medrekna geværene til særoppdragskompaniet, maskingeværkompaniet, bombekasterkompaniet, regimentsstaben og de tre bataljonsstabene, kommer hvert regiment til å ha 1075 geværer. De geværene som blir erobra i strid, må i størst mulig grad brukes til å væpne de lokale styrkene. Sjefene for de røde gardene må være folk som er blitt sendt fra fylkene til rødehærens øvingskorps og er ferdige med opplæringa si. Rødehæren må sende stadig færre folk fra andre områder for å lede de lokale stridskreftene. Chu Pei-teh væpner sine fredsbevaringskorps og utskrevne mannskaper, og de væpna styrkene til godseierne i grenseområdene er temmelig store og har betydelig kampevne. Dette gjør at det haster desto mer å utvide de lokale røde styrkene våre.
Prinsippet for rødehæren er konsentrasjon, og for de røde gardene spredning. Nå som det reaksjonære regimet er midlertidig stabilt, kan fienden trekke sammen enorme styrker for å angripe den røde hæren, og spredning ville ikke være til fordel for rødehæren. Etter vår erfaring har spredning av styrkene nesten alltid ført til nederlag, mens konsentrasjon av styrkene for å slåss mot en tallmessig underlegen, jambyrdig eller litt overlegen fiendestyrke, ofte har ført til seier. Sentralkomiteen har gitt oss pålegg om å utvikle geriljakrigføring i et alt for stort område som er flere tusen li både i lengde og bredde. Dette skyldes trulig at de overvurderer styrken vår. For de røde gardene er spredning en fordel, og nå bruker de denne metoden i operasjonene sine i alle fylkene.
Den mest virksomme metoden i propaganda som er retta inn mot fiendestyrkene, er å løslate soldater som er tatt til fange og gi de som er såra medisinsk behandling. Når vi har tatt til fange soldater, troppssjefer eller kompani- eller bataljonssjefer fra fiendestyrkene, driver vi straks propaganda blant dem. De blir delt inn i dem som ønsker å bli og dem som ønsker å dra, og den siste gruppa blir utstyrt med reisepenger og satt på frifot. Dette slår straks beina under fiendens bakvaskelser om at «de kommunistiske bandittene dreper alle de får øye på». Tidagers-posten, avisa til Yang Chih-shengs 9. divisjon, skreiv om dette tiltaket og utbrøt: «Så ondskapsfullt!» Rødehærens soldater viser stor omsorg for fangene og arrangerer en varm avskjed for dem, og på hvert «avskjedsselskap for de nye brødrene våre» svarer fangene med taler som uttrykker varm takknemlighet. Medisinsk behandling til de såra fiende-soldatene har også stor virkning. Flinke folk på fiendens side, som Li Wen-pin, har tatt etter oss i det siste ved å slutte å drepe fangene og ved å gi de såra medisinsk tilsyn. Likevel kommer våre folk tilbake til oss ved første og beste trefning og tar våpna sine med seg. Dette har hendt to ganger allerede. I tillegg lager vi så mye skriftlig propaganda som mulig, for eksempel ved å male slagord. Overalt der vi drar dekker vi veggene med slagord. Men vi har knapt med folk som kan tegne og håper at sentralkomiteen og de to provinskomiteene vil sende oss et par.
Så til de militære basene. Den første basen, Jinggang-fjella, er på grensa mellom de fire fylkene Ningkang, Linghsien, Suichuan og Yunghsin. Avstanden mellom Maoping på nordskråningen i Ningkang fylke og Huangao på sørskråningen i Suichuan er 90 li. Avstanden mellom Nashan på østskråningen i Yongxin fylke og Shuikou på vestskråningen i Linghsien er 80 li. Baseområdet har en omkrets på 550 li, og strekker seg fra Nashan til Lungyuankou (begge i Yongxin fylke), Hsin-cheng, Maoping, Talung (alle i Ningkang fylke), Shihtu, Shuikou, Hsiatsun (alle i Linghsien fylke), Yingpanxu, Taichiapu, Tafen, Tuitzechien, Huangao, Wutoukiang og Che-ao (alle i Suichuan fylke) og tilbake til Nashan. I fjella er det rismarker og landsbyer ved Store kilde, Vesle kilde, Øvre kilde, Midtre kilde, Nedre kilde, Tzeping, Hsiachuang, Hsingchow, Tsaoping, Painihu og Lofu. Før krydde det av banditter og desertører på alle disse stedene, men nå er de blitt vårt baseområde. Folketallet i området er under to tusen, og avkastninga av ikke avskalla ris er mindre enn ti tusen pikuier. Derfor må alt kornet til hæren skaffes fra fylkene Ningkang, Yongxin og Suichuan. Alle de strategiske fjellpassa er befesta. Alle sjukehusa våre, sengetøy- og klesverkstedene, avdelinga for våpenteknisk materiell og regimentskontorene for all slags støttetjeneste ligger her. For øyeblikket blir det transportert korn fra Ningkang til fjella. Forutsatt at vi har nok forsyninger, kan fienden aldri trenge inn. Den andre basen, Chiulung-fjella, ligger på grensa mellom de fire fylkene Ningkang, Yongxin, Lianhua og Chaling. Den er ikke så viktig som Chingkang-fjella. men er den mest tilbaketrukne basen for de lokale væpna styrkene i de fire fylkene, og den er også blitt befesta. Det er avgjørende at et sjølstendig rødt regime som er innringa av det hvite regimet, tar i bruk de strategiske fordelene som fjella byr.
JORDSPØRSMÅL
Jordsituasjonen i grenseområdene. Grovt rekna eide godseierne mer enn 60 prosent av jorda og bøndene mindre enn 40 prosent. I Jiangxi var eiendomsretten til jorda mest konsentrert i Suichuan fylke, der godseierne eide om lag 80 prosent av jorda. Dernest kom Yongxin med om lag 70 prosent. I Wanan, Ningkang og Lianhua var det flere sjøleier-bønder, men godseierne eide likevel brorparten av jorda, dvs. om lag 60 prosent av all jord, mens bøndene bare eide 40 prosent. I Hunan tilhørte om lag 70 prosent av jorda godseierne, både i Chaling og Linghsien fylke.
Spørsmålet om mellomklassen. Med denne jordsituasjonen er det mulig å vinne støtte fra flertallet for å beslaglegge og omfordele all jord.(17) Befolkninga på landsbygda kan grovt sett deles inn i tre klasser. Klassen av store og mellomstore godseiere, mellomklassen av små godseiere og rikbønder og klassen av mellom- og fattigbønder. Interessene til rikbøndene er ofte fletta sammen med interessene til de små godseierne. Jorda til rikbøndene utgjør bare en liten prosent av all jorda, men hvis jorda til de små godseierne blir rekna med, blir det betydelige områder. Dette er trulig tilfelle mer eller mindre over hele landet. Den jordpolitikken som er blitt ført i grenseområdene, er full beslaglegging og skikkelig nyfordeling. Altså blir både den store og mellomstore godseierklassen og mellomklassen angrepet i de røde områdene. Slik er politikken, men vi har støtt på en god del hindringer fra mellomklassen når vi skulle sette den ut i livet. I den første tida av revolusjonen kapitulerte mellomklassen tilsynelatende for fattigbondeklassen, men i virkeligheten utnytta de den tradisjonelle samfunnsstillinga og klanautoriteten sin til å skremme fattigbøndene for å utsette jordfordelinga. Da det ikke var mulig å utsette det lenger, la de skjul på hvor mye jordeiendom de virkelig hadde, eller beholdt den gode jorda og ga fra seg den skrinne. Fattigbøndene som lenge hadde vært tråkka ned, og som følte at seieren for revolusjonen var uviss, ga ofte etter for mellomklassen i denne perioden og torde ikke gå til kraftig handling. Fattigbøndene går bare til kraftig handling mot mellomklassen i landsbyene når revolusjonen har et oppsving, for eksempel når den politiske makta er erobra i ett eller flere fylker, når den reaksjonære hæren har lidd flere nederlag og rødehæren gang på gang har vist at den er overlegen i strid. De alvorligste tilfellene av at jordfordelinga blei forsinka og jordeiendommer unndratt, forekom i den sørlige delen av Yongxin fylke, der mellomklassen var størst. I dette området blei jordfordelinga i virkeligheten gjennomført først etter at rødehæren hadde vunnet den store seieren ved Lungyuankou den 23. juni, og distriktsregjeringa hadde straffa flere mennesker for å forsinke fordelinga. Men ettersom det føydale familiesystemet dominerer i alle fylkene, og ettersom alle familiene i en landsby eller gruppe landsbyer hører til én klan, vil det ta ei god stund før folk blir bevisst hvilken klasse de tilhører, og før klanfølelsen blir overvunnet i landsbyene.
Frafallet til mellomklassen under den hvite terroren. Mellomklassen som var blitt angrepet under det revolusjonære oppsvinget, deserterte til fienden så snart den hvite terroren slo til. I Yongxin og Ningkang var det nettopp de små godseierne og rikbøndene som leda de reaksjonære troppene da de satte fyr på husa til de revolusjonære bøndene. Etter rettleiing fra de reaksjonære brente de ned hus og foretok arrestasjoner, og det ganske skamløst. Da rødehæren kom tilbake til områdene ved Ningkang, Hsincheng, Kucheng og Lungshih, rømte flere tusen bønder til Yongxin sammen med de reaksjonære, fordi de var ført bak lyset av den reaksjonære propagandaen om at kommunistene kom til å drepe dem. Det var først etter at vi hadde drevet propaganda som forklarte at «bønder som har flykta vil ikke bli drept» og «bønder som har flykta er velkomne tilbake for å høste avlingene sine» at noen av dem kom tilbake smått om senn.
Når revolusjonen er nede i en bølgedal i landet som helhet, er det vanskeligste problemet i våre områder å holde mellomklassen i sjakk. Hovedårsaka til at denne klassen går over til fienden, er at revolusjonen har gitt den for harde slag. Men når det er et revolusjonært oppsving i landet som helhet, har fattigbondeklassen noe å støtte seg på, og blir dristigere, mens mellomklassen har noe å være redd for, og holder seg i ro. Da krigen mellom Li Tsung-jen og Tang Sheng-chih spredde seg til Hunan, prøvde de små godseierne i Chaling å blidgjøre bøndene, og noen sendte dem tilmed svinekjøtt som nyttårsgave (enda rødehæren på det tidspunktet allerede hadde trukket seg tilbake fra Chaling til Suichuan), Men etter at krigen var slutt, var det ingen som hørte om slike ting mer. Nå er det ei kontrarevolusjonær flodbølge i hele landet, og mellomklassen i de hvite områdene, som har fått harde slag, har knytta seg nesten helt og holdent til storgodseierklassen, mens fattigbondeklassen er blitt isolert. Dette er virkelig et svært alvorlig problem.(18)
Presset fra dagliglivet er ei årsak til at mellomklassen har falt fra. Nå står de røde og hvite områdene overfor hverandre som to land i krig. På grunn av den tette fiendeblokaden og vår klossete behandling av småborgerskapet, har handelen mellom de to områdene stoppa nesten fullstendig opp. Nødvendighetsartikler som salt, tøy og medisiner er sjeldne og kostbare, og jordbruksprodukter som tømmer, te og olje kan ikke sendes ut. Bøndene får altså ikke inntekter i kontanter lenger, og dette berører folket som helhet. Fattigbønder kan tåle slike strabaser, men mellomklassen kommer til å gå over til storgodseierklassen når den ikke kan holde ut lenger. De små sjølstendige røde regimene vil komme under hardt økonomisk press, og det er tvilsomt om de vil kunne vare, dersom ikke splittelsene og krigene innafor godseierklassen og blant krigsherrene i Kina fortsetter, og dersom det ikke utvikler seg en landsomfattende revolusjonær situasjon. For ei slik økonomisk påkjenning er ikke utålelig bare for mellomklassen, men en dag vil det vise seg å være for mye sjøl for arbeiderne, fattigbøndene og rødehærens folk. I fylkene Yongxin og Ningkang var det på et tidspunkt ikke noe salt til matlaging, og forsyningene av tøy og medisiner, for ikke å nevne andre ting, blei avskåret fullstendig. Nå er salt å få kjøpt igjen, men det er svært dyrt. Tøy og medisiner er fortsatt ikke å få. Tømmer, te og olje som blir produsert i overflod i Ningkang, Vest-Yongxin og Nord-Suichuan (de ligger alle innafor vårt område for øyeblikket), kan ikke sendes ut.(19)
Kriteriet for jordfordeling. Herredet tas som enhet for jordfordelinga. I bakkete strøk med mindre jordbruksland, for eksempel i Hsiaoking-distriktet i Yongxin, blei noen ganger tre eller fire herreder tatt som enhet, men slike tilfeller var svært sjeldne. Alle innbyggerne, menn og kvinner, gamle og unge, fikk like store deler. Nå er det blitt gjort ei forandring i samsvar med sentralkomiteens plan som gjør arbeidsevne til kriteriet, slik at en arbeidsfør person får tildelt dobbelt så mye jord som en som ikke er arbeidsfør.(20)
Spørsmålet om innrømmelser til sjøleier-bøndene. Dette er ikke blitt diskutert i detalj ennå. De rike blant sjøleier-bøndene har bedt om at produksjonskapasiteten skal tas som kriterium. Det vil si at de som har mer arbeidskraft og kapital (som jordbruksredskaper) bør bli tildelt mer jord. De føler at verken lik fordeling eller fordeling etter arbeidsevne er til fordel for dem. De har antyda at de er villige til å gjøre en større innsats. Sammen med bruk av kapitalen deres ville det gjøre det mulig for dem å få fram større avlinger. De kommer ikke til å like det om de blir tildelt like mye jord som alle andre, og om en ikke tar hensyn til (ikke bruker) den særlige innsatsen og ekstra kapitalen deres. Jordfordeling her blir fortsatt gjennomført på den måten sentralkomiteen har bestemt. Men dette spørsmålet bør diskuteres videre, og vi skal legge fram en rapport når vi har nådd fram til noe.
Jordskatten. I Ningkang er skattesatsen 20 prosent av avlinga, eller 5 prosent høyere enn den satsen sentralkomiteen har fastsatt. Vi bør ikke gjøre noen forandringer nå ettersom innkrevinga allerede er i gang, men satsen blir satt ned neste år. Så er det de delene av Suichuan, Linghsien og Yongxin under vårt regime som er åsland, og der bøndene er så utarma at vi ikke bør gjennomføre noen form for skattlegging. Vi er nødt til å sette vår lit til å ta fra de lokale tyrannene i de hvite områdene for å dekke utgiftene til regjeringa og de røde gardene. Når det gjelder forsyninger til rødehæren, får vi for tida ris fra jordskatten i Ningkang, men kontanter får vi utelukkende ved å ta fra de lokale tyrannene. Under geriljaoperasjonene våre i Suichuan i oktober samla vi inn mer enn ti tusen yuan. Det kommer til å holde ei god stund, og vi får se hva vi kan gjøre når det er brukt opp.
SPØRSMÅL OM POLITISK MAKT
Folkets politiske makt er oppretta overalt på fylkes-, distrikts- og herredsplan, men mer i navnet enn i virkeligheten. Mange steder fins det ikke noe arbeider-, bonde- og soldatråd. Eksekutivkomiteene til herreds-, distrikts- eller tilmed fylkesregjeringene blei bestandig valgt på et eller annet slags massemøte. Men massemøter som er innkalt i hui og hast, kan verken drøfte spørsmål eller hjelpe til å skolere massene politisk, og dessuten kan de alt for lett manipuleres av intellektuelle eller karrierister. Noen steder har de et råd, men det blir bare sett på som et midlertidig organ for å velge eksekutivkomiteen. Så snart valget er over, monopoliserer komiteen all myndighet, og ingen hører noe mer til rådet. Det er ikke det at det ikke finnes arbeider-, bonde- og soldatråd som fortjener navnet, men det er svært få av dem. Grunnen er at det mangler propaganda og opplæring om dette nye politiske systemet. Den skadelige føydale praksisen med vilkårlige påbud er så djupt rotfesta i tenkninga til folket og tilmed til de vanlige partimedlemmene, at den ikke kan feies vekk over natta. Når det dukker opp noe, velger de den letteste utvegen og har ikke sans for det tungvinte demokratiske systemet. Demokratisk sentralisme kan først bli breit og effektivt praktisert i masseorganisasjonene når det har vist seg virksomt i den revolusjonære kampen, og massene forstår at det er den beste måten å mobilisere kreftene deres på, og at det er til uhyre stor hjelp i kampen deres. Vi holder på med å utarbeide detaljerte forskrifter for råda på alle plan (på grunnlag av utkastet sentralkomiteen har satt opp) for å rette på tidligere feil steg for steg. I rødehæren blir det nå oppretta ei fast ordning med konferanser av soldat representanter på alle plan for å rette på feilen med å ha bare soldatkomiteer og ikke konferanser.
Det folkemassene vanligvis forstår med «arbeider-, bonde- og soldatregjering» nå for tida, er eksekutivkomiteen, for de er ennå ikke klar over makta til rådet og trur at bare eksekutivkomiteen har virkelig makt. En eksekutivkomite som ikke har et råd i ryggen, handler ofte uten omsyn til hva massene mener, og alle steder fins det eksempler på nøling og kompromisser når det gjelder å beslaglegge og omfordele jorda, på sløsing eller underslag av midler og på å vike tilbake for de hvite styrkene eller bare slåss halvhjerta. Dessuten møtes komiteen sjelden i plenum, alle saker blir avgjort og behandla av den stående komiteen. I distrikts- og fylkesregjeringene møtes tilmed den stående komiteen sjelden, og sakene blir avgjort og behandla hver for seg av de fire enkeltpersonene som arbeider på kontoret, nemlig formannen, sekretæren, kassereren og sjefen for de røde gardene (eller opprørsavdelingene). Derfor har ikke demokratisk sentralisme blitt vanlig praksis i arbeidet til regjeringa en gang.
Den første tida sloss små godseiere og rikbønder for å komme med i regjeringskomiteer, særlig på herredspian . De lot som om de var entusiastiske, satte på seg røde band og orma seg inn i regjeringskomiteene med alle slags knep, og tok kontroll over alt mulig, mens de skjøv de fattigbøndene som var med, i bakgrunnen. De kan først bli renska ut når de er blitt avslørt i løpet av kampen, og når fattigbøndene gjør seg gjeldende. Sjøl om det ikke er utbredd, fins det slike tilstander på en god del plasser.
Partiet nyter voldsom respekt og autoritet blant massene, regjeringa mye mindre. Grunnen til det er at partiet for letthets skyld ordner mange ting direkte og setter regjeringsorganene til side. Det er mange slike tilfeller. Noen steder fins det ikke noen ledende grupper av partimedlemmer i regjeringsorganisasjonene, andre steder fins det slike grupper, men de fungerer ikke skikkelig. Fra nå av må partiet fylle oppgava si med å lede regjeringa. Med unntak av propagandaen må partiets politiske retningslinjer og de tiltaka partiet foreslår, bli utført av regjeringsorganisasjonene. Vi må unngå den feilaktige praksisen til Kuomintang med å gi regjeringa direkte ordrer.
SPØRSMÅL OM PARTIORGANISASJONEN
Kampen mot opportunismen. Vi kan si at partiorganisasjonene i fylkene i grenseområdet var kontrollert av opportunister da 21. mai-hendinga fant sted. Da kontrarevolusjonen satte inn, var det svært lite besluttsom kamp. I oktober i fjor, da rødehæren (1. regiment av 1. divisjon av 1. armé i den revolusjonære arbeider- og bondehæren) kom til fylkene i grenseområdet, var det bare noen få partimedlemmer igjen. De hadde gått i dekning, og partiorganisasjonene hadde blitt fullstendig ødelagt av fienden. Fra sist november til april hadde vi en periode med gjenoppbygging av partiet, og fra mai har vi hatt en periode med kraftig utviding. Men i de siste tolv månedene har det fortsatt vært utslag av opportunisme å se overalt. Noen av medlemmene mangla kampvilje, og da fienden nærma seg, gjemte de seg i fjerne åser og kalte det «å ligge i bakhold». Andre medlemmer var svært aktive, men slo inn på vegen med blind oppstand. Begge deler var uttrykk for småborgerlig ideologi. Etter en lang periode med herding i kamp og indre fostring av partiet er slike ting blitt mindre vanlige. I fjor fans den samme småborgerlige ideologien i rødehæren også. Når fienden nærma seg, blei det enten foreslått halsløs strid eller uoverveid flukt. Ofte kom begge ideene fra den samme personen i løpet av diskusjonene om hvilke militære tiltak som skulle tas. Denne opportunistiske ideologien er gradvis blitt korrigert ved langvarig indre kamp i partiet og gjennom lærdommer fra faktiske hendinger, for eksempel fra tapa vi har pådratt oss ved halsløs strid, og de tilbakeslaga vi har lidd under uoverveid flukt.
Det lokale sneversynet. Økonomien i grenseområdet er en jordbruksøkonomi. Noen plasser er fortsatt i handstøterens tidsalder (i åslandet bruker de stort sett morter og handstøtere av tre til å skalle av ris. På slettelandet bruker de ofte fotstøtere av stein). Klanen er den enheten samfunnet er organisert etter overalt, og den består av folk som har samme familienavn. I partiorganisasjonene i landsbyene hender det ofte at et avdelingsmøte faktisk blir et klanmøte, ettersom avdelingene består av medlemmer som bærer samme familienavn og bor like ved hverandre. Under disse omstendighetene er det virkelig svært vanskelig å bygge et «kjempende bolsjevikparti». Slike medlemmer forstår det ikke helt når de får høre at kommunister ikke trekker skarpe grenser mellom ulike nasjoner eller mellom ulike provinser, eller at det ikke bør trekkes ei skarp grense mellom ulike fylker, distrikter eller herreder. Lokalt sneversyn fins i alvorlig grad i forbindelsene mellom fylker og sjøl mellom distrikter og herreder i det samme fylket. Diskusjon kan i beste fall gi begrensa resultater i å utrydde lokalt sneversyn, og det må til hvit undertrykking som slett ikke er lokalt innsnevra, for å nå særlig lengre. For eksempel er det bare når «felles undertrykkings»-felttog fra kontrarevolusjonære i to provinser fører til at folket deler samme skjebne i kampen, at det lokale sneversynet deres blir brutt ned litt etter litt. Mange slike lærdommer fører til at lokalt sneversyn avtar.
Spørsmålet om den innfødte befolkninga og innvandrerne. Det er et annet særtrekk ved grensefylkene, nemlig kløfta mellom den innfødte befolkninga og innvandrerne. Det har lenge vært ei svært brei kløft mellom den innfødte befolkninga og innvandrere som stammer fra folk som kom nordfra for flere hundre år sia. De tradisjonelle feidene mellom dem har djupe røtter, og av og til bryter de ut i voldsomme sammenstøt. Innvandrerne som teller flere millioner, bor i ei sone som strekker seg fra grensa mellom Fujian og Guangdong langs grensa mellom Hunan og Jiangxi til Sør-Hubei. Disse innvandrerne som bor i åslandet, har vært undertrykt av den innfødte befolkninga på slettelandet og har aldri hatt noen politiske retter. De ønska den nasjonale revolusjonen i de to siste åra velkommen, fordi de mente at tida var kommet da de kunne rette ryggen. Men dessverre mislyktes revolusjonen og de er fortsatt undertrykt av den innfødte befolkninga. I vårt eget område fins problemet med den innfødte befolkninga og innvandrerne i Ningkang, Suichuan, Linghsien og Chaling, og det er mest alvorlig i Ningkang. Under ledelse av kommunistpartiet gikk de revolusjonære i den innfødte befolkninga i Ningkang sammen med innvandrerne om å styrte den politiske makta til de innfødte godseierne, og de vant kontroll over hele fylket i 1926—27. I juni i fjor vendte Jiangxi-regjeringa under Chu Pei-teh seg mot revolusjonen. I september viste godseierne vegen for troppene til Chu i «undertrykkings»-felttoget mot Ningkang, og oppildna striden mellom den innfødte befolkninga og innvandrerne på ny. Teoretisk sett burde ikke denne kløfta mellom den innfødte befolkninga og innvandrerne strekke seg inn i de utbytta klassene av arbeidere og bønder, for ikke å snakke om kommunistpartiet. Men det gjør den, og den holdes ved lag i kraft av gammal hevd. Her kommer et eksempel. Etter augustnederlaget i grenseområdet, da de innfødte godseierne kom tilbake til Ningkang, hadde de med seg de reaksjonære troppene, og da spredde de rykter om at innvandrerne kom til å slakte ned den innfødte befolkninga. Da falt de fleste innfødte bøndene fra, tok på seg hvite band og viste veg for de hvite troppene som brente ned hus og gjennomsøkte åsene. Og da rødehæren dreiv de hvite troppene på flukt i oktober og november, flykta de innfødte bøndene sammen med de reaksjonære, og nå blei eiendommen deres tatt av innvandrerbøndene. Slik denne situasjonen kommer til uttrykk i partiet, fører den ofte til meningsløse konflikter. Vår løsning er, på den ene sida, å kunngjøre at «bønder som har gått over til fienden ikke blir drept» og «bønder som har gått over til fienden kommer også til å få jord når de kommer tilbake». Dette gjør vi for å hjelpe dem til å riste av seg innflytelsen fra godseierne og dra hjem igjen uten å engste seg. På den andre sida er løsninga vår å få fylkesregjeringene til å påby at innvandrerbøndene skal levere tilbake all eiendom de har tatt, og sette opp oppslag om at de innfødte bøndene kommer til å få beskyttelse. I partiet må vi forsterke skoleringa for å sikre enhet mellom disse to delene av medlemsstokken.
Frafallet til karrieristene. Under det revolusjonære oppsvinget (i juni) var det mange karrierister som benytta seg av den åpne medlemsvervinga og sneik seg inn i partiet. Dette førte til at medlemsstokken i grenseområdet raskt vokste til mer enn ti-tusen. Det kunne ikke bli snakk om god skolering i partiet, ettersom lederne for avdelingene og distriktskomiteene for det meste var nye medlemmer. Så snart den hvite terroren slo til, falt karrieristene fra og hjalp de kontrarevolusjonære med å oppspore og fange kameratene våre, og de fleste partiorganisasjonene i de hvite områdene gikk i oppløsning. Fra september er det blitt gjennomført ei drastisk storreingjøring i partiet og satt strenge klassekrav til medlemskap. Alle partiorganisasjonene i fylkene Yongxin og Ningkang blei oppløst, og medlemmene blei registrert på ny. Sjøl om medlemstallet gikk sterkt tilbake, har kampevna økt. Før var alle partiorganisasjonene åpne, men sia september er det blitt bygd opp hemmelige partiorganisasjoner for å forberede partiet på å fortsette arbeidet når de reaksjonære kommer. På samme tid har vi gjort alt vi kan for å trenge inn i de hvite områdene og operere innafor fiendens leir. Men i byene i nærheten fins det ennå ikke grunnlag for partiorganisering. Årsakene er for det første at fienden er sterkere i byene, og for det andre at hæren gjorde for stor skade på interessene til borgerskapet da den okkuperte byene, slik at det er vanskelig for partimedlemmene å holde fotfestet der. Nå retter vi på disse feilene og gjør vårt beste for å bygge partiorganisasjoner i byene, men hittil har vi ikke hatt særlig framgang.
De ledende partiorganene. Avdelingsstyret er blitt omdøpt til avdelingskomite. Over avdelinga står distriktskomiteen, og over den fylkeskomiteen. Der det er særegne omstendigheter, blir det danna en særdistriktskomite mellom distrikts- og fylkesplanet, som for eksempel Pei-hsiang særdistriktskomite og den sørøstre særdistriktskomiteen i Yunghsin fylke. I grenseområdet er det til sammen fem fylkeskomiteer, i Ningkang, Yongxin, Lianhua, Suichuan og Linghsien. Før var det en fylkeskomite i Chaling, men ettersom arbeidet ikke slo rot der, er flesteparten av de organisasjonene som blei danna i fjor vinter og i vår, blitt knust av de hvite. Derfor er det bare i åslandet nær Ningkang og Yongxin vi har kunnet arbeide det siste halvåret, og derfor er fylkeskomiteen for Chaling blitt gjort om til en særdistriktskomite. Vi sendte kamerater til fylkene Yuhsien og Anjen, som en bare kan komme fram til via Chaling, men de er kommet tilbake uten å ha oppnådd noe. De hvite avskar kontakten vår med fylkeskomiteen for Wanan i mer enn et halvt år etter at vi hadde fellesmøte med den i Suichuan i januar, og det var først i september, da rødehæren nådde fram til Wanan under en geriljaoperasjon, at vi tok opp kontakten igjen. Åtti revolusjonære bønder kom tilbake til Jinggang-fjella fra Wan’an sammen med våre folk og blei organisert som Wan’ans røde garder. Det fins ingen partiorganisasjon i Anfu. Fylkeskomiteen for Kian, som grenser til Yongxin, har bare tatt kontakt med oss to ganger og har ikke gitt oss noe hjelp, det er svært merkelig. I Shatien-området i Kueitung fylke blei det satt i gang jordfordeling ved to høve, i mars og august, det er blitt bygd partiorganisasjoner og de er lagt under særkomiteen for Sør-Hunan som har sete i Shiherhtung i Lunghsi. Særkomiteen for grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi står over fylkeskomiteene. 20. mai blei den første partikongressen for grenseområdet holdt i Maoping i Ningkang fylke, og den valgte tjuetre personer til medlemmer i den første særkomiteen, med Mao Zedong som sekretær. I juli blei Yang Kai-ming sendt hit av provinskomiteen i Hunan, og han blei fungerende sekretær. I september blei Yang sjuk, og Tan Chen-lin tok over for han. I august, da hovedavdelinga til rødehæren hadde dratt til Sør-Hunan og de hvite styrkene satte grenseområdet under hardt press, holdt vi et ekstraordinært møte i Yongxin. I oktober, etter at rødehæren var kommet tilbake til Ningkang, holdt vi den andre partikongressen for grenseområdet i Maoping. Den begynte 14. oktober og varte i tre dager. Den vedtok flere resolusjoner medrekna «De politiske problemene og oppgavene til partiorganisasjonen i grenseområdet», og valgte disse nitten personene til medlemmer av den andre særkomiteen: Tan Zhenlin, Zhu De, Chen Yi, Lung Chao-ching, Chu Chang-chieh, Liu Tien-chien, Yuan Pan-chu, Tan Szu-tsung, Tan Ping, Li Chueh-fei, Sung Yi-yueh, Yuan Wen-tsai, Wang Tso-nung, Chen Cheng-jen, Mao Zedong, Wan Hsi-hsien, Wang Tso, Yang Kai-ming og Ho Ting-ying. Det blei danna en stående komite på fem medlemmer, med Tan Chen-lin (en arbeider) som sekretær og Chen Cheng-jen (en intellektuell) som varasekretær. Den sjette partikongressen til rødehærens fjerde armé blei holdt den 14. november, og den valgte en armékomite med tjuetre medlemmer. Fem av dem danna en stående komite med Zhu De som sekretær. Både særkomiteen for grenseområdet og armékomiteen er underordna frontkomiteen. Frontkomiteen blei omorganisert 6. november med disse fem medlemmene som var utpekt av sentralkomiteen: Mao Zedong, Zhu De, sekretæren for det lokale partihovedkvarteret (Tan Chen-lin), en kamerat som er arbeider (Sung Chiao-sheng) og en kamerat som er bonde (Mao Kowen), med Mao Zedong som sekretær. Foreløpig har denne komiteen oppretta et sekretariat, ei propagandaavdeling, ei organisasjonsavdeling, en kommisjon for arbeiderrørsla og en militærkommisjon. Frontkomiteen har ansvar for de lokale partiorganisasjonene. Vi er nødt til å beholde særkomiteen fordi frontkomiteen noen ganger må flytte omkring med troppene. Etter vår mening er spørsmålet om proletarisk ideologisk ledelse svært viktig. Partiorganisasjonene i fylkene i grenseområdet, som er sammensatt nesten utelukkende av bønder, kommer til å rote seg bort uten ideologisk ledelse fra proletariatet. Samtidig som vi følger nøye med i arbeiderrørsla i fylkeshovedstedene og andre store byer, bør vi få flere arbeidere i regjeringsorganene. Vi bør også få flere arbeidere og fattigbønder i de ledende partiorganene på alle plan.
SPØRSMÅLET OM REVOLUSJONENS KARAKTER
Vi er helt enige i resolusjonen om Kina fra Den kommunistiske internasjonalen. Det fins ikke tvil om at Kina fortsatt er på stadiet for den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Utenrikspolitisk omfatter programmet for en gjennomgripende demokratisk revolusjon i Kina å styrte imperialismen for å oppnå full nasjonal frigjøring. Innenrikspolitisk omfatter det å fjerne innflytelsen og makta til kompradorklassen i byene, fullføre jordbruksrevolusjonen for å avskaffe de føydale forholda i landsbyene og styrte krigsherreregjeringa. Vi må gå gjennom en slik demokratisk revolusjon før vi kan legge et skikkelig grunnlag for overgang til sosialismen. Det siste året har vi kjempa på mange steder og vi er svært oppmerksomme på at revolusjonen er nede i en bølgedal i landet som helhet. Det er blitt oppretta rød politisk makt i noen få små områder, men folket i landet som helhet mangler de vanlige demokratiske rettene. Arbeiderne, bøndene og sjøl de borgerlige demokratene mangler tale- og forsamlingsfrihet, og den verste forbrytelsen er å melde seg inn i kommunistpartiet. Overalt der rødehæren drar, er massene likegyldige og tilbakeholdne, og først etter at vi har drevet propaganda, går de smått om senn til handling. Uansett hvilke fiendtlige enheter vi står overfor, er det nesten ingen mytterier hos fienden eller folk som går over til oss, og vi må avgjøre saka på slagmarka. Dette gjelder tilmed for fiendens 6. armé som rekrutterte flest «opprørere» etter 21. mai-hendinga. Vi har en sterk følelse av at vi er isolert og vi håper hele tida at det vil ta slutt. Bare ved å sette i verk en politisk og økonomisk kamp for demokrati som også vil omfatte småborgerskapet i byene, kan vi gjøre revolusjonen til ei sydende flodbølge som vil oversvømme hele landet.
Fram til februar i år gjennomførte vi politikken vår for småborgerskapet ganske godt. I mars kom representanten for særkomiteen i Sør-Hunan til Ningkang og kritiserte oss for å ha helt til høyre, for å ha brent og drept for lite, og for å ha latt være å sette ut i livet den såkalte politikken å «gjøre småborgerne til proletarer og så tvinge dem med i revolusjonen». Så blei ledelsen for frontkomiteen omorganisert og politikken endra. Etter at hele hæren vår var kommet til grenseområdet i april, blei det fortsatt ikke brent og drept noe særlig. Men politikken med å beslaglegge formuene til de mellomstore kjøpmennene i byene og drive inn tvangsbidrag fra de små godseierne og rikbøndene på landsbygda blei gjennomført uten slingringsmonn. Slagordet «alle fabrikker til arbeiderne», som var satt fram av særkomiteen i Sør-Hunan, fikk også stor blest. Denne ultra-venstrepolitikken med å angripe småborgerskapet dreiv de fleste av dem over til godseierne, og resultatet var at de tok på seg hvite band og gikk mot oss. Etter hvert som den politikken er blitt endra litt etter litt, har situasjonen bedra seg jamt. Vi har særlig oppnådd gode resultater i Suichuan, for kjøpmennene i fylkeshovedstaden og andre markedsbyer holder seg ikke unna oss lenger, og en god del av dem snakker pent om rødehæren. Markedet i Tsaolinhsu (det blir holdt ved middagstid hver tredje dag) samler om lag tjue tusen mennesker, det er et frammøte som slår alle tidligere rekorder. Dette beviser at vi har en riktig politikk nå. Godseierne påla folket svært harde skatter og avgifter. Pasifiseringsgarden(21) i Suichuan krevde inn tollavgifter på fem forskjellige steder langs den sytti li lange vegen fra Huangao til Tsaolin, uten fritak for et eneste jordbruksprodukt. Vi knuste pasifiseringsgarden og avskaffa disse avgiftene, og slik vant vi støtte både fra alle bøndene og fra de små og mellomstore kjøpmennene.
Sentralkomiteen vil at vi skal utgi et politisk program som tar omsyn til interessene til småborgerskapet, og vi for vår del foreslår at sentralkomiteen utarbeider et program for hele den demokratiske revolusjonen til allmenn rettleiing. Det må ta omsyn til arbeidernes interesser, jordbruksrevolusjonen og den nasjonale frigjøringa.
Et særskilt kjennetegn ved revolusjonen i Kina, som er et land med en overveiende jordbruksøkonomi, er bruken av militære aksjoner for å utvikle oppstand. Vi foreslår at sentralkomiteen setter inn mye krefter på militært arbeid.
SPØRSMÅLET OM TILHOLDSSTEDET FOR DET SJØLSTENDIGE REGIMET
Området som strekker seg fra Nord-Guangdong langs grensa mellom Hunan og Jiangxi og inn i Sør-Hubei, ligger helt og holdent i Luoxiao-fjellkjeden. Vi har reist på kryss og tvers av hele fjellkjeden, og ei sammenlikning viser at den midtre delen, med Ningkang som sentrum, er den som høver best for det væpna sjølstendige regimet vårt. Den nordre delen har et lende som passer dårligere for oss enten vi skal ta offensiven eller defensiven, og den ligger for nær fiendens store politiske sentra. Dessuten ville det innebære en betydelig risiko å stasjonere store styrker i området ved Liuyang, Liling, Pingxiang og Tungku hvis vi ikke planlegger å erobre Changsha eller Wuhan raskt. Den søndre delen har bedre lende enn den nordre, men massegrunnlaget vårt er ikke like godt der som i den midtre delen. Vi kan heller ikke øve like stor politisk innflytelse over Hunan og Jiangxi derfra som fra den midtre delen, der alle trekk fra vår side kan påvirke de nedre elvedalene i de to provinsene. Den midtre delen har disse fordelene: 1) et massegrunnlag som vi har jobba med i over et år, 2) et temmelig godt grunnlag for partiorganisasjonene, 3) lokale væpna styrker som er blitt bygd opp gjennom mer enn et år og som har god kamperfaring — og dette er uvanlig, Det vil vise seg umulig for alle fiendestyrker å ødelegge noen av disse væpna styrkene når de er kopla sammen med den fjerde røde arméen, 4) en utmerka militærbase, Jinggang-fjella, og baser for de lokale væpna styrkene i alle fylkene, og 5) innflytelsen den kan øve på de to provinsene og de nedre elvedalene der. Denne innflytelsen gjør dette området politisk mye viktigere enn Sør-Hunan eller Sør-Jiangxi. Disse områdene kan bare øve innflytelse på sine egne provinser, og da bare på de avsidesliggende områdene og de øvre elvedalene i disse provinsene. Ulempa ved den midtre delen er at de økonomiske problemene der, særskilt mangelen på kontanter, er uhyre vanskelige, ettersom dette området har vært under det sjølstendige regimet i lang tid og står overfor fiendens store «innringings- og undertrykkings»-styrker.
I løpet av noen få uker i juni og juli har provinskomiteen i Hunan slått til lyd for tre ulike handlingsplaner. Først kom Yuan Teh-sheng og godkjente vår plan om å opprette politisk makt i den midtre delen av Luoxiao-fjellkjeden. Så kom Tu Hsiu-ching og Yang Kai-ming og gikk hardt inn for at rødehæren skulle forflytte seg mot Sør-Hunan uten å nøle det minste, og etterlate en styrke på bare to hundre soldater med gevær for å forsvare grenseområdet sammen med den røde garden. De sa at dette var den «absolutt riktige» politikken. Den tredje gangen var knapt ti dager seinere. Da kom Yuan Teh-sheng igjen med et brev som gikk hardt inn for at rødehæren skulle dra av garde mot Øst-Hunan, i tillegg til at det irettesatte oss i det vide og det breie. Dette blei igjen beskrevet som den «absolutt riktige» politikken som måtte gjennomføres «uten å nøle det minste». Disse stivbeinte direktivene satte oss i ei virkelig kattepine, fordi å ikke føye seg ville være det samme som ulydighet, mens å føye seg ville bety sikkert nederlag. Da den andre beskjeden kom, møttes hærkomiteen, særkomiteen for grenseområdet og partikomiteen for Yunghsin fylke på et fellesmøte og vedtok å ikke gjennomføre instruksene fra provinskomiteen, fordi vi mente det var farlig å forflytte seg mot Sør-Hunan. Men Tu Hsiu-ching og Yang Kai-ming holdt fast ved planen til provinspartikomiteen, og noen få dager seinere benytta de seg av at det 29. regimentet lengta hjem, og halte med seg rødehæren til angrep på fylkeshovedstaden i Chenzhou. Slik påførte de både grenseområdet og den røde hæren nederlag. Rødehæren mista om lag halvparten av soldatene sine, og vi har ikke tall på hvor mange hus som blei brent og mennesker som blei slakta ned i grenseområdet. Fylke etter fylke falt i hendene på fienden, og noen av dem har vi ikke vunnet tilbake ennå. Når det gjelder å forflytte seg til Øst-Hunan, ville det helt sikkert være utilrådelig for hovedstyrken til rødehæren om ikke de herskende godseierne i provinsene Hunan, Hubei og Jiangxi var splitta. Dersom vi ikke hadde rykka fram mot Sør-Hunan i juli, ville vi ha unngått augustnederlaget i grenseområdet. Vi kunne også ha knust de fiendtlige styrkene i Yongxin og oversvømt Kian og Anfu ved å utnytte kampene mellom Kuomintangs 6. armé og Wang Chuns Kuomintang-styrker i Changshu i Jiangxi-provinsen, og vi kunne gjort det mulig for fortroppen vår å nå Pingxiang og opprette kontakt med 5. røde armé i den nordre delen av Luoxiao-fjellkjeden. Sjøl om alt dette hadde hendt, ville Ningkang fortsatt vært den rette plassen for hovedkvarteret vårt, og vi burde bare ha sendt geriljastyrker til Øst-Hunan. Ettersom det ikke hadde brutt ut kamper mellom godseierne, og ettersom det fortsatt sto enorme fiendestyrker i Pingxiang, Chaling og Yuhsien på grensa til Hunan, ville vi ha gitt fienden den sjansen han trengte hvis vi hadde flytta hovedstyrkene nordover. Sentralkomiteen ba oss om å vurdere ei framrykking mot Øst- eller Sør-Hunan, men begge disse aksjonene var svært farlige. Sjøl om forslaget om en ekspedisjon til Øst-Hunan ikke er blitt satt ut i livet, har ekspedisjonen til Sør-Hunan vist seg å være mislykka. Det er alltid verdt å huske på denne bitre erfaringa.
Vi er ennå ikke inne i en periode da regimet til godseierklassen er splitta, og «undertrykkings»-styrkene til fienden som ligger i stilling rundt grenseområdet, teller fortsatt mer enn ti regimenter. Men dersom vi kan fortsette å finne utveger til å skaffe kontanter (mat og klær er ikke noe stort problem lenger), så kommer vi til å kunne hanskes med disse fiendestyrkene, og til og med med større styrker, med det grunnlaget vi har lagt for arbeidet vårt i grenseområdet. Grenseområdet ville bli lagt i grus med en gang, slik det blei i august, om den røde hæren dro sin veg. Sjøl om ikke alle rødegardene ville bli utsletta, ville partiet og massegrunnlaget vårt få et lammende slag, og sjøl om det fins plasser i fjella der vi kunne beholde fotfestet, så ville alle våre på slettelandet måtte gå under jorda, som i august og september. Dersom rødehæren ikke flytter vekk, skal vi klare å spre regimet vårt litt etter litt til områdene omkring ved å bygge på det grunnlaget vi allerede har, og utsiktene våre kommer til å være svært lyse. Dersom vi vil gjøre rødehæren større, er den eneste måten å sette i gang en langvarig strid med fienden i nærheten av Jinggang-fjella der vi har godt massegrunnlag, nemlig i fylkene Ningkang, Yongxin, Linghsien og Suichuan. Vi må utnytte interessemotsetningene mellom de fiendtlige styrkene fra Hunan- og Jiangxi-provinsen i denne kampen, nemlig at de trenger å forsvare seg på alle kanter, og at de som følge av dette ikke greier å konsentrere styrkene sine. Vi kan gjøre rødehæren større litt etter litt hvis vi bruker riktig taktikk, ikke utkjemper noe slag vi ikke kan vinne og erobrer våpen og tar fanger. På grunnlag av det forberedende arbeidet som alt var gjort blant massene i grenseområdet fra april til juli, kunne vi utvilsomt ha utvida rødehæren i august, hvis hovedstyrken ikke hadde foretatt toktet til Sør-Hunan. Til tross for den feilen har den røde hæren kommet tilbake til grenseområdet, der lendet er gunstig og folket er vennligsinna, og utsiktene er ikke dårlige nå heller. Den røde hæren kan bare skaffe seg mer våpen og lære opp gode soldater om den er fast bestemt på å kjempe og viser utholdenhet i kampene på slike steder som grenseområdet. Det røde flagget har vaia over grenseområdet i et helt år. Godseierklassen i Hunan, Hubei og Jiangxi har kommet til å hate det inderlig, men det vekker forhåpninger hele tida hos arbeiderne, bøndene og soldatene i provinsene omkring. Se på soldatene. Krigsherrene gjør «bandittundertrykkings»-felttoget mot grenseområdet til hovedoppgava si og kommer med slike uttalelser som, «det har gått med ett år og en million yuan i forsøket på å undertrykke bandittene» (Lu Ti-ping), eller, rødehæren «har 20 000 mann med 5 000 geværer» (Wang Chun). Derfor legger soldatene og de motløse lavere offiserene til krigsherrene etterhvert mer og mer merke til oss. Flere og flere av dem kommer til å rive seg løs fra fienden for å slutte seg til våre rekker, og på den måten får rødehæren enda ei kilde å rekruttere fra. At det røde flagget har vaia i grenseområdet hele tida, viser hvor sterkt kommunistpartiet er og samtidig at de herskende klassene er nær ved å bryte sammen. Dette har politisk betydning for hele landet. Derfor mener vi, som vi alltid har ment, at det er absolutt nødvendig og riktig å bygge opp og utvide den røde politiske makta i den midtre delen av Luoxiao-fjellkjeden.
NOTER
1. Denne krigen blei utkjempa i oktober 1927.
2. Denne krigen blei utkjempa i november og desember 1927.
3. Systemet med konferanser av soldatrepresentanter og med soldatkomiteer i rødehæren blei avskaffa seinere. I 1947 innførte Folkets frigjøringshær et system med konferanser av militærpersonell og med soldatkomiteer, og begge blei leda av kadrer.
4. Disse troppene, som opprinnelig sto under kommando av kameratene Yeh Ting og Ho Lung, satte i gang Nanchang-opprøret den 1. august 1927. De blei slått da de rykka fram mot Chaozhou og Shatou i Guangdong-provinsen, og noen enheter under ledelse av kameratene Zhu De, Lin Biao og Chen Yi trakk seg tilbake via Jiangxi til Sør-Hunan for å drive geriljaoperasjoner der. De slutta seg til kamerat Mao Zedongs styrker i Jinggang-fjella i april 1928.
5. I revolusjonsdagene i 1927 var de fleste kadrene i garderegimentet til nasjonalregjeringa i Wuchang medlemmer av kommunistpartiet. I slutten av juli 1927, etter at Wang Jingwei og medarbeiderne hans hadde forrådt revolusjonen, dro regimentet fra Wuchang for å slutte seg til opprøret i Nanchang. Undervegs fikk de greie på at de revolusjonære styrkene alt hadde dratt sørover fra Nanchang, så regimentet gjorde en omveg til Hsiushui i Vest-Jiangxi for å slutte seg til de væpna bondestyrkene i Pingkiang og Liu-yang.
6. Våren 1927 blei det danna betydelige væpna bondestyrker i Pingkiang- og Liuyang-området i Hunan-provinsen. 21. mai satte Hsu Keh-hsiang i verk et kontrarevolusjonært kupp i Changsha og slakta ned de revolusjonære massene. 31. mai marsjerte de væpna bondestyrkene mot Changsha for å ta igjen overfor de kontrarevolusjonære, men de blei stoppa av opportunisten Chen Duxiu og dro tilbake. Deretter blei ei gruppe omorganisert til sjølstendig regiment for å drive geriljakrig. Etter Nanchang-opprøret den 1. august slutta disse væpna bøndene seg sammen med det som hadde vært garderegimentet til nasjonalregjeringa i Wuchang ved Hsiushui og Tungku i Jiangxi-provinsen og ved Pingkiang og Liuyang Hunan-provinsen. De satte i gang høstinnhøstingsopprøret i samarbeid med de væpna kolgruvearbeiderne fra Pingxiang i Jiangxi. I oktober førte kamerat Mao Zedong disse styrkene til Jinggang-fjella.
7. Tidlig på året i 1928, mens kamerat Chu Teh leda revolusjonær geriljakrigføring i Sør-Hunan, blei det organisert bondehærer i fylkene Yichang, Chenchow, Leiyang, Yung-hsing og Tzehsing, der bonderørsla allerede hadde slått skikkelig rot. Deretter førte kamerat Zhu De dem til Jinggang-fjella for å slutte seg til styrkene under kamerat Mao Zedong.
8. Shuikoushan i Changning i Hunan-provinsen er kjent for blygruvene sine. I 1922 leda kommunistpartiet gruvearbeiderne der i å danne ei fagforening. Gruvearbeiderne førte kamper mot kontrarevolusjonen i årevis, og mange av dem slutta seg til rødehæren etter høstinnhøstingsopprøret i 1927.
9. Han-Yeh-Ping jern- og stålselskap eide Anyuan-kolgruvene i Pingxiang fylke i Jiangxi-provinsen, som sysselsatte tolv tusen arbeidere. Fra 1921 og framover blei det oppretta partiorganisasjoner og ei gruvearbeiderforening der av organisatorene som var sendt av kommunistpartiets provinskomite i Hunan.
10. I 1929 blei betegnelsen partirepresentanter i rødehæren endra til politiske kommissærer. I 1931 blei betegnelsen politiske kompanikommissærer endra til politiske instruktører.
11. Å ta fra de lokale tyrannene var bare et midlertidig tiltak for å dekke en del av hærens utgifter. Da baseområdene blei utvida og hæren vokste, blei det mulig og nødvendig å dekke hærens utgifter gjennom skattlegging.
12. Denne skikken med lik kontant betaling var nødvendig på den tida og sto ved lag i mange år i rødehæren. Seinere fikk offiserer og menige betaling som varierte litt etter hvilken rang de hadde.
13. Her legger kamerat Mao Zedong særskilt vekt på behovet for et bestemt omfang av demokrati i den revolusjonære hæren. Det ville ikke ha vært mulig å vekke den revolusjonære begeistringa til de nye bonderekruttene og de hvite soldatene som var tatt til fange og hadde slutta seg til våre rekker, uten å legge vekt på demokratiet i den tidlige perioden for rødehæren. Det ville heller ikke vært mulig å utrydde krigsherreskikkene fra de reaksjonære hærene som hadde smitta kadrene våre. Sjølsagt må ikke demokrati i hæren gå ut over grensene for den militære disiplinen. Det må tjene til å styrke disiplinen, og ikke svekke den. Samtidig som en går inn for et nødvendig omfang av demokrati, må en derfor bekjempe kravet om ultrademokrati som er jamgodt med mangel på disiplin. Slik mangel på disiplin førte til alvorlig bekymring på et tidspunkt i rødehærens første dager. Om kamerat Mao Zedongs kamp mot ultrademokrati i hæren, se «Om å rette på feilaktige ideer i partiet», s. 108—119 i denne boka.
14. Under nordekspedisjonen i 1926 leda kamerat Yeh Ting et sjølstendig regiment. Regimentet hadde kommunister som kjerne og blei berømt som elitestyrke. Det blei utvida til den 24. divisjonen etter at den revolusjonære hæren inntok Wuchang og deretter til den 11 arméen etter Nanchang-opprøret.
15. Seinere erfaringer i rødehæren viste at det var nok med ett partimedlem for to partiløse. Dette forholdet blei vanligvis holdt i den røde hæren og seinere i Folkets frigjøringshær.
16. På oppfordring fra Chiang Kai-shek og Wang Jingwei ga de kontrarevolusjonære Kuomintang-armésjefene i Hunan, medrekna Hsu Keh-hsiang og Ho Chien, ordre om et raid mot provinshovedkvarteret til fagforeningene, bondelaga og andre revolusjonære organisasjoner i Changsha den 21. mai 1927. Kommunister og revolusjonære arbeidere og bønder blei arrestert og drept massevis. Dette markerte det åpne samarbeidet mellom de to kontrarevolusjonære Kuomintang-klikkene, Wuhan-klikken leda av Wang Jingwei og Nanjing-klikken leda av Chiang Kai-shek.
17. Beslaglegging og omfordeling av all jorda var en bestemmelse i jordloven som blei satt fram i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi i 1928. Kamerat Mao Zedong pekte seinere på at det å beslaglegge all jorda istedenfor bare jorda til godseierne var en feil som skyldtes at de mangla erfaringer i jordbrukskamper. I jordloven for Hsingkuo fylke i Jiangxi, som blei vedtatt i april 1929, var bestemmelsen «beslaglegg all jorda» endra til «beslaglegg all offentlig jord og jorda til godseierklassen».
18. Fordi det er så viktig å vinne mellomklassen på landsbygda, retta kamerat Mao Zedong snart på den feilaktige linja med å behandle denne klassen for hardt. I tillegg til denne artikkelen la kamerat Mao Zedong også fram synet sitt på de politiske retningslinjene overfor denne klassen i forslag til den sjette partikongressen til rødehærens fjerde armé (november 1928). Blant forslaga var «Forbud mot hensynsløs brenning og dreping» og «Beskyttelse av interessene til de mellomstore og små kjøpmennene». Han la også fram synet sitt i erklæringa fra den fjerde røde arméen fra januar 1929, der det sto «kjøpmenn i byene som gradvis har bygd opp en del eiendom, skal få være i fred så lenge de retter seg etter myndighetene», og i jordloven for Hsingkuo fylke som blei vedtatt i april 1929 (se forrige note) osv.
19. Når den revolusjonære krigen spredde seg, når de revolusjonære baseområdene blei utvida og politikken med å beskytte industri og handel blei innført av den revolusjonære regjeringa, blei det mulig å endre denne situasjonen. Og det kom virkelig ei endring seinere. Det avgjørende var å beskytte industrien og handelen til det nasjonale borgerskapet besluttsomt og bekjempe ultra-venstrelinjer.
20. Det er ikke riktig å bruke arbeidsevne som kriterium når en fordeler jord. I de røde områdene blei jorda i virkeligheten omfordelt på grunnlag av prinsippet om like andeler pr. innbygger.
21. Pasifiseringsgarden var en slags lokal kontrarevolusjonær væpna styrke.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.