Den tyske bondekrig av Friedrich Engels ble oversatt i 1934 av Fram Forlag dvs. for 86 år siden. Det gjør at at språket er utdatert og ganske likt dansk, Tjen Folket Media har gjort noen få enkle språk endringer for å gjør den litt lettere å lese men mesteparten av teksten er slik den framsto i 1934. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
Innhold
DEN TYSKE BONDEKRIG
Av Friedrich Engels.

Forord fra Fram Forlag
Den tyske bondekrig 1524—25 hører til de veldigste og mest betydningsfulle begivenheter i Europas historie i den nyere tid. De nye økonomiske forhold fra slutten av det 15. og begynnelsen av det 16. århundre, den skjerpede utbytning som straks gjør seg gjeldende ved kapitalismens første tilsynekomst, fremkalte stadig mere omfattende massebevegelser blant de tyske bønder. Sommeren 1524 begynte de så å organisere seg for åpen kamp og våren 1525 slo opprøret ut i lys lue over hele Tyskland. Bøndene reiste hærer som telte titusener. De tok herredømmet over store deler av Tyskland, befridde seg fra sine adelige og geistlige undertrykkere, lot mengder av klostre og borger, de forhatte tilholdssteder for undertrykkerne, gå opp i flammer.
Disse begivenheter er merkelig lite kjent selv blant folk som ellers mener å sitte inne med gode historiske kunnskaper. I de alminnelige historiske lærebøker eller oppslagsbøker får de en meget overfladisk og tilfeldig behandling. Og dette til tross for at historien om den tyske bondekrig kaster et overmåte skarpt lys over bøndenes stilling og over bondebevegelser i de européiske samfunn i hele den nyere tid.
Norge har i den tid det her gjelder ingen historie som selvstendig stat. Norges nasjonale historie i dette tidsavsnitt utfolder seg først og fremst i bondefolkets kamp mot sine undertrykkere, utenlandske og innenlandske. Denne frigjørelseskamp setter sitt tradisjonsmessige stempel på den samfunnsmessige utvikling og de politiske begivenheter i Norge i hele den etterfølgende tid. Men denne kamp har som alminnelig grunn? lag de samme forhold som frembrakte de samtidige begivenheter blant de tyske bønder. Her i Norge skulle derfor den tyske bondekrig fremstille seg som et særlig lærerikt og ansporende avsnitt av verdenshistorien.
I «Den tyske bondekrig», som herved for første gang fremlegges på norsk, gir Friedrich Engels en fengslende fremstilling av disse begivenheter som i dramatisk spenning kan måle seg med hvilken som helst roman. Han viser samtidig hva bondekrigen historisk og samfunnsmessig betyr. Hans fremstilling kaster derfor lys over Tysklands egenartede historie helt opp til den nyeste tid. Han kaller selv bondekrigen for utgangspunktet for hele den tyske historie.
Av Engels’ fremstilling vil man også forstå hvorfor kunnskapen om den tyske bondekrig er så lite utbredt. Engels viser klart hvilken nederdrektig rolle Martin Luther spilte overfor den mektige folkebevegelse som var reformasjonens betydeligste bærer. Fra usikker? het og vankelmodighet gikk Luther på grunn av den avhengighet han var kommet i til fyrstene etterhvert over til å forråde folkebevegelsen på hvert avgjørende punkt, til å begynne med forsiktig og hemmelig, til slutt helt åpent og med en rent sadistisk grusomhet, i et voldsomt språk hvor man stadig tydeligere ved siden av hans egentlige ord hører forræderen, selv en folkets sønn, som søker å overdøve sin samvittighet. Men den samme doktor Luther, eller doktor Løgner som reformasjonens annen store skikkelse Thomas Münzer kaller ham, han ble siden anerkjent som selve grunn? leggeren av den nye kirke, fyrste-kirken, statskirken. Statskirken gikk omhyggelig til verks når det gjaldt å utviske sporene etter den skammelige rolle han hadde spillet. Kirken har sørget for at den alminnelige historieundervisning intet forteller om at Luther uttrykkelig tillot flerkoneri da det gjaldt hans fyrstelige beskytter Fillip av Hessen, — karakteristisk nok en av de grusomste bondeslaktere etter at opprøret var kuet. På samme måte skjulte den for å bevare sin innflytelse overfor folket hvordan Luther selv forrådte folket i et av dets stolteste opprør og i dets bitreste nød.
Engels skrev sin bok i begynnelsen av 1850-årene, på et tidspunkt da en revolusjon hadde lidd nederlag. Noe av det som gjør hans fremstilling mest levende er at vi hele tiden merker den aktive revolusjonære, som ikke blir fortvilet over nederlaget, heller ikke blir offer for alt det hjernespinn som i slike situasjoner ofte oppstår blant tidligere revolusjonære — likesom Bismarck sa at der aldri lyves så meget som foran en krig, kan man med like stor rett si at der aldri vrøvles så meget som etter en tapt revolusjon —, men derimot søker ned i den historiske virkelighet for å komme til sikrere beherskelse av de samfunnsmessige krefter, og derfor kan vende stadig sterkere tilbake til de avgjørende kamper som den moderne samfunnsutvikling ustanselig stiller på dagsordenen.
Bygdefolkets mest årvåkne menn i Norge skulle i Engels’ bok kunne finne en fremstilling som kan øke deres klarhet over bøndenes kampstilling til den nyere tids statsmakt, arbeiderne skulle den kunne gi en sikrere forvisning om bøndenes rolle som revolusjonær kraft i det moderne samfunn. Noen bedre oppgave kan ingen bok løse i den tid vi nå lever i.
ENGELS’ FORORD TIL 2. UTGAVE AV 1870
Dette verk ble skrevet i London sommeren 1850, ennå under det umiddelbare inntrykk av den nettopp fullendte kontrarevolusjon; det ble offentliggjort i 5. og 6. hefte av «Neue Rheinische Zeitung», Politischokonomische Revue, redigiert av Karl Marx, Hamburg 1850. Mine politiske venner i Tyskland ønsker et nytt opptrykk av det, og jeg etterkommer deres ønske, da det til min sorg er aktuelt ennå den dag idag.
Det gjør intet krav på å ville levere materiale tilveiebrakt ved selvstendig forskning. Tvert imot, hele det materiale som angår bondeoppstandene og Thomas Münzer, er tatt fra Zimmermann. Hans bok, som riktignok her og der har huller, er fremdeles den beste sammenstilling av kjensgjerningene. Dertil følte den gamle Zimmermann glede ved sitt emne. Det samme revolusjonære instinkt som her overalt viser seg når det gjelder den undertrykte klasse, gjorde ham senere til en av de beste på ytterste venstre fløy i Frankfurt.
Når derimot Zimmermanns fremstilling mangler indre sammenheng, når det ikke lykkes den å påvise at de religiøs-politiske stridsspørsmål i denne epoke er speilbildet av de samtidige klassekamper, når den i disse klassekamper bare ser undertrykkere og undertrykte, onde og gode og de ondes endelige seier; når dens innsikt i de samfunnsmessige tilstander som dannet forutsetningene både for kampens utbrudd og for dens utgang, er høyst mangelfull, så var det en feil ved den tid boken fremkom i. Tvert imot er den for sin tid holdt meget realistisk og danner en rosverdig undtagelse blant de tyske idealistiske historieverker.
Min fremstilling forsøker, idet den skisserer kampens historiske forløp bare i omriss, å forklare bondekrigens opprinnelse, de forskjellige opptredende partiers stilling, de politiske og religiøse teorier, hvori disse partier søker å bli klar over sin stilling, endelig å forklare resultatet av kampen selv som en nødvendig følge av de historisk foreliggende samfunnsmessige livsbetingelser; altså å påvise Tysklands daværende politiske forfatning, opprøret mot den og tidens politiske og religiøse teorier ikke som årsaker til, men som resultater av det utviklingstrinn som i den tids Tyskland landbruk, industri, landeveier og sjøveier, vare- og pengehandel befant seg på. Denne den eneste materialistiske historieoppfatning skriver seg ikke fra meg, men fra Marx, og finnes likeledes i hans arbeider om den franske revolusjon 1848—49 i samme Revue og i «18. Brumaire des Louis Bonaparte».
Parallellen mellom den tyske revolusjon av 1525 og den av 1848—49 lå for nær til den gang helt å kunne avvises. Men ved siden av likheten i forløp, idet alltid én og samme fyrstehær slo ned forskjellige lokale oppstander etter tur, ved siden av den ofte latterlige likhet i byborgernes opptreden i begge tilfeller brøt dog også ofte forskjellen klart og tydelig frem:
«Hvem profiterte av revolusjonen av 1525? Fyrstene. — Hvem profiterte av revolusjonen av 1848? De store fyrster, Østerrike og Preussen. Bak de små fyrster av 1525 stod de små spissborgere, som bandt dem til seg ved skattene, bak de store fyrster av 1850, bak Østerrike og Preussen står de moderne storborgere, som raskt underkuer dem ved statsgjelden. Og bak storborgerne står proletarene.»
Det gjør meg vondt å måtte si at der i denne setning vistes det tyske borgerskap alt for megen ære. Både i Østerrike og Preussen har det hatt leilighet til «ved statsgjelden raskt å underkue» monarkiet; aldri og ingensteds er denne leilighet blitt benyttet.
Ved krigen i 1866 falt Østerrike som gave i borgerskapets skjød. Men det forstår ikke å herske, det er avmektig og duger ikke til noe. Bare én ting kan det: rase mot arbeiderne, så snart disse rører seg. Det kan bare fortsette å være ved roret fordi ungarerne trenger det.
Og i Preussen? Ja, statsgjelden har riktignok økt i rasende fart, budsjettunderskudd er blitt fast skikk, statens utgifter vokser fra år til år, de borgerlige har flertall i kammeret, uten dem kan hverken skatter forhøyes eller lån opptas — men hvor er deres makt over staten? Ennå for et par måneder siden, da der igjen forelå et underskudd, hadde de den beste posisjon. De kunne bare med litt utholdenhet tiltvinge seg pene konsesjoner. Hva gjør de? De anser det for en tilstrekkelig konsesjon at regjeringen tillater dem å legge for dens føtter henved 9 millioner, ikke for ett år, nei årlig og for all fremtid.
Jeg vil ikke dadle de stakkars «nasjonalliberale» i kammeret mere enn de fortjener. Jeg vet at de er latt i stikken av dem som står bak dem, av borgerskapets masse. Denne masse vil ikke herske. Den går ennå med 1848 i maven.
Hvorfor det tyske borgerskap utvikler denne merkverdige feighet, derom senere.
For øvrig er ovenstående setning fullt ut blitt bekreftet. Etter 1850 rykker småstatene mere og mere bestemt i bakgrunnen og tjener nå bare som hevstang for prøyssiske eller østerrikske intriger; mellom Østerrike og Preussen oppstår stadig heftigere kamper om eneherredømmet, og til slutt kommer det voldsomme oppgjør av 1866, hvorefter Østerrike beholder sine egne provinser, Preussen direkte eller indirekte underlegger seg hele det nordlige og de tre sydvestlige stater foreløpig settes utenfor.
For den tyske arbeiderklasse er av hele denne storpolitiske affære bare dette av betydning:
For det første at arbeiderne ved den alminnelige stemmerett har fått makt til å la seg direkte representere i den lovgivende forsamling.
For det annet at Preussen har foregått med et godt eksempel og har slukt tre andre kroner av Guds nåde. At det etter denne prosedyre fremdeles innehar den samme krone av Guds nåde som det tidligere tilskrev seg, det tror selv ikke de nasjonalliberale.
For det tredje at der i Tyskland nå bare finnes en alvorlig motstander av revolusjonen — den prøyssiske regjering.
Og for det fjerde at tysk-østerrikerne nå endelig vil måtte stille seg spørsmålet om hva de vil være: Tyskere eller østerrikere? Hvem de helst vil holde seg til — Tyskland eller sine transleithanske vedheng utenfor Tyskland? At de må oppgi det ene eller det annet, har alt lenge vært en opplagt sak, men er alltid blitt dysset ned av det småborgerlige demokrati.
Hva de øvrige viktige stridsspørsmål vedrørende 1866 angår, som siden til kjedsommelighet er blitt behandlet av de «nasjonalliberale» på den ene side og «folkepartiet» på den annen, så torde de nærmeste års historie bevise at disse to standpunkter ligger i så heftig feide med hverandre bare av den grunn at de er de motsatte poler av ett og samme sneversyn.
Året 1866 har nesten ingenting endret ved Tysklands samfunnsmessige forhold. De par borgerlige reformer — éns mål og vekt, flyttefrihet, næringsfrihet o. s. v., alt innenfor de skranker byråkratiet finner passende — er ennå ikke på langt nær på høyde med det som borgerskapet i andre vesteuropéiske land forlengst besitter, og lar hovedsjikanen, det byråkratiske konmest fremskredne européiske land er det idag ikke lenger mulig for borgerskapet å innrette den politiske makt bekvemt for seg i Tyskland, når det har overlevd seg selv i England og Frankrike.
Der er en eiendommelighet nettopp ved bursjoasiet i motsetning til alle tidligere herskende klasser: i dets utvikling er der et vendepunkt, hvorefter enhver ytterligere forøkelse av dets maktmidler, fremfor alt altså dets kapital, bare bidrar til å gjøre det mere og mere uduelig til politisk makt. «Bak storborgerne står proletarene.» I samme grad som borgerskapet utvikler sin industri, sin handel og sine samferdselsmidler, i samme grad avler det proletariat. Og ved et visst punkt — som ikke overalt behøver å inntre samtidig eller på samme utviklingstrinn — begynner det å merke at denne dets proletariske dobbeltgjenger begynner å vokse det over hodet. Fra det øyeblikk av mister det kraften til alene å sitte med den politiske makt; det ser seg om etter forbundsfeller, som det alt etter omstendighetene deler sin makt med eller helt overlater den til.
I Tyskland inntrådte dette vendepunkt for borgerskapet alt i 1848. Og det er sikkert nok at det tyske borgerskap den gang ikke ble så redd for det tyske proletariat som for det franske. Junislaget i Paris i 1848 viste det tyske borgerskap hva det hadde i vente; det tyske proletariat kom akkurat tilstrekkelig i bevegelse til å bevise for borgerskapet at sæden for den samme høst alt lå i jorden også her; og fra den dag av var spissen brutt av borgerskapets politiske aksjon. Det søkte forbundsfeller, det solgte seg til dem for hvilken som helst pris — og ennå ikke idag er det kommet et skritt videre.
Disse forbundsfeller er samtlige av reaksjonær natur. Der har vi kongedømmet med sin armé og sitt byråkrati, der er den store føydaladel, der er de små landjunkere, der er selv prestene. Med alle disse har borgerskapet sluttet pakt og overenskomst bare for å redde sitt eget skinn, inntil det til sist ikke hadde mere å sjakre med. Og jo mere proletariatet utviklet seg, jo mere det begynte å føle seg som klasse, handle som klasse, desto mere motløse ble borgerne. Da prøyssernes vidunderlig slette strategi ved Sadowa seiret over østerrikernes underlig nok ennå slettere strategi, da var det vanskelig å si hvem som åndet mest lettet opp — den prøyssiske borger, som hadde vært med og var blitt slått ved Sadowa, eller den østerrikske.
Våre storborgere handler i 1870 ennå akkurat slik som de middelstore borgere av 1525 handlet. Hva småborgerne, håndverksmesterne og kremmerne angår, så vil de alltid være seg selv lik. De håper å kunne svindle seg opp i storborgerskapet, de er redd for å bli støtt ned i proletariatet. Vaklende mellom håp og frykt vil de under kampen hytte sitt skinn og etter kampen slutte seg til seierherren. Det er deres natur.
Med oppsvinget i industrien etter 1848 har proletariatets sosiale og politiske aksjon holdt skritt. Alene den rolle de tyske arbeidere idag spiller i sine fagforeninger, kooperative selskaper, politiske foreninger og møter, ved valgene og i den såkalte riksdag, beviser hvilken omveltning Tyskland umerkelig har undergått i de siste tyve år. Det må i høyeste grad regnes de tyske arbeidere til ære at de er de eneste som har drevet gjennom at de kan sende arbeidere og representanter for arbeiderne til parlamentet, mens hverken franskmenn eller englendere hittil har greid det.
Men heller ikke proletariatet er vokset fra parallellen med 1525. Den klasse som utelukkende og for livstid er henvist til arbeidslønnen, utgjør fremdeles ikke på langt nær flertallet av det tyske folk. Den er altså henvist til forbundsfeller. Og disse kan bare søkes blant småborgerne, blant byenes filleproletariat, blant småbøndene og landarbeiderne.
Om småborgerne har vi allerede talt. De er høyst upålitelige, undtagen når man har seiret, da skriker de umåtelig i ølkneipene. Allikevel fins der blant dem meget gode elementer som av egen drift slutter seg til arbeiderne.
Filleproletariatet, dette skrap av forkomne subjekter fra alle klasser, som slår opp sitt hovedkvartér i de store byer, er av alle mulige forbundsfeller den verst tenkelige. Dette pakk er absolutt til fals og absolutt påtrengende. Når de franske arbeidere ved hver revolusjon skrev på husene: Mort aux voleurs! Død over tyvene! og også skjøt mange, så skjedde ikke det av begeistring for eiendommen, men i den riktige erkjennelse av at man fremfor alt måtte holde seg denne bande fra livet. Enhver arbeiderfører som bruker disse fillefanter som garde eller støtter seg til dem, viser seg allerede derved som en forræder av bevegelsen.
Småbøndene — for de store hører til borgerskapet — er av forskjellig art. Enten er de føydalbønder og må ennå yte sin nådige herre pliktarbeide. Etterat borgerskapet har forsømt hva der hadde vært dets plikt, å løse disse folk fra livegenskapet, vil det ikke være vanskelig å overbevise dem om at de nå bare kan vente befrielse fra arbeiderklassen.
Eller også er de forpaktere. I så fall er forholdet omtrent det samme som i Irland. Forpaktningsavgiften er drevet så høyt opp at bonden og hans familie ved middelstore åringer bare akkurat så vidt kan leve, ved dårlig høst nesten sulter ihjel, ikke kan betale forpaktaningsavgiften og derved helt blir avhengig av grunneierens nåde. For slike folk gjør borgerskapet noe bare når det tvinges til det. Fra hvem skal de vente redning undtagen fra arbeiderne?
Så står tilbake de bønder som bruker sin egen lille jordeiendom. Disse er for det meste så beheftet med pantegjeld at de er likeså avhengig av ågerkarlen som forpakteren av grunneieren. Også de får bare en knapp arbeidslønn, som dessuten på grunn av vekslingen mellom gode og dårlige åringer er ytterst usikker. Allerminst kan de vente noe av borgerskapet, for de utsuges jo nettopp av borgerskapet, av ågerkapitalistene. Men for det meste klamrer de seg til sin eiendom, skjønt den i virkeligheten ikke tilhører dem, men ågerkarlen. Allikevel må man gjøre dem forståelig at de bare vil kunne befries fra ågerkarlen ifall en av folket avhengig regjering forvandler all pantegjeld til en gjeld til staten og derved senker rentefoten. Og dette kan bare arbeiderklassen drive gjennom.
Overalt hvor middelstore og store jordeiendommer er fremherskende, utgjør landarbeiderne den tallrikeste klasse på landet. Dette er tilfelle i hele Nord- og Øst-Tyskland og her finner byenes industriarbeidere sine tallrikeste og naturligste forbundsfeller. Likesom kapitalisten står overfor industriarbeideren, således står grunneieren eller storforpakteren likeoverfor landarbeideren. De samme forholdsregler som hjelper den ene, må også hjelpe den annen. Industriarbeiderne kan bare befri seg når de forvandler borgerskapets kapital, d. v. s. de råprodukter, maskiner, det verktøy og de levnetsmidler som produksjonen krever, til samfunnets, d. v. s. deres egen, i fellesskap benyttede eiendom. På samme måte kan landarbeiderne bare befries for sin avskyelige elendighet når fremfor alt deres viktigste arbeidsmateriale, jorden selv, unndras storbøndenes og de enda større føydalherrers private eie, forvandles til samfunnsmessig eiendom og dyrkes av kooperative forbund av landarbeidere for deres felles regning. Og her kommer vi til den berømte beslutning på den internasjonale arbeiderkongress i Basel1: at samfunnet har interesse av å forvandle jordeiendommen til felles, nasjonal eiendom. Denne beslutning ble fattet hovedsakelig for de land hvor der er store jordeiendommer og i forbindelse dermed storgodsdrift og på disse storgods en herre og mange dagarbeidere. Men denne tilstand er i det store og hele fremdeles fremherskende i Tyskland, og derfor var beslutningen nest etter England høyst tidssvarende nettopp for Tyskland. Jordbruksproletariatet, dagarbeiderne på landet — det er den klasse hvorfra storparten av fyrstearméene rekrutteres. Det er den klasse som i kraft av den alminnelige stemmerett sender den store mengde føydalherrer og junkere til parlamentet; men det er også den klasse som står industriarbeiderne i byene nærmest og deler deres levevilkår, ja endog har det elendigere enn de. Denne klasse, som er avmektig, fordi den står splittet og delt, og hvis skjulte makt regjering og adel kjenner så godt at de med hensikt lar skolene forfalle forat den fortsatt kan være uvitende — å skape liv i denne klasse og trekke den inn i bevegelsen, det er den nærmeste og mest påtrengende oppgave for den tyske arbeiderbevegelse. Fra den dag av da storparten av landarbeiderne har lært å forstå sine egne interesser, fra den dag er en reaksjonær, føydal, byråkratisk eller borgerlig regjering i Tyskland umulig.
TILLEGG TIL FORORDET
De foranstående linjer ble skrevet ned for mere enn fire år siden. De har sin gyldighet ennå den dag idag. Hva der var riktig etter Sadowa og Tysklands deling, bekrefter seg også etter Sedan og opprettelsen av det hellige tyske rike av prøyssisk nasjon. Så lite formår den såkalte store politikks «verdensomveltende» statsaffærer å rokke ved den historiske bevegelses retning.
Hva derimot disse statsaffærer formår, det er at de påskynder denne bevegelses hastighet. Og i denne henseende har opphavsmennene til de nevnte «verdensomveltende begivenheter» ufrivillig oppnådd resultater som sikkert er dem selv høyst uvelkomne, men som de må ta med på kjøpet enten de vil eller ei.
Allerede krigen i 1866 rystet det gamle Preussen i dets grunnvoller. Det hadde alt kostet besvær etter 1848 igjen å bringe det opprørske industrielle — både borgerlige og proletariske — element i vestprovinsene under den gamle tukt; det var imidlertid lyktes, og junkerne fra østprovinsene fikk igjen ved siden av arméen dominerende interesser i staten. I 1866 ble nesten hele Nordvest-Tyskland prøyssisk. Bortsett fra den ubotelige moralske skade som den prøyssiske krone av Guds nåde tok da den slukte tre andre kroner av Guds nåde, ble nå monarkiets tyngdepunkt forskjøvet betraktelig mot vest. De fem millioner rhinlendere og westfalere ble forsterket først ved de fire millioner tyskere som direkte var annektert av Det nordtyske Forbund og dernæst ved de seks millioner som indirekte annektertes. Og i 1870 kom dertil også de åtte millioner sørvesttyskere, slik at der nå i det «nye rike» like overfor de 14.5» millioner gammelprøyssere (fra de seks ostelbiske provinser, deriblandt ovenikjøpet 2 millioner polakker) stod henved 25 millioner, som forlengst var vokset fra den gammelprøyssiske junkerføydalisme. Således forskjøv nettopp den prøyssiske armes seire hele grunnlaget for den prøyssiske statsbygning; junkerveldet ble mere og mere utålelig selv for regjeringen. Men samtidig hadde den rivende hurtige industrielle utvikling trengt kampen mellom junkere og borgerskap tilbake til fordel for kampen mellom borgerskap og arbeidere, slik at også innad det samfunnsmessige grunnlag for den gamle stat undergikk en fullstendig omveltning. Det etter 1840 langsomt hendøende monarki hadde som sin viktigste forutsetning hatt kam? pen mellom adel og borgerskap hvor monarkiet oprettholdt likevekten; fra det øyeblikk av da det ikke lenger gjaldt å beskytte adelen mot borgerskapets fremtrengen, men å beskytte alle besiddende klasser mot arbeiderklassens påtrykk, måtte det gamle absolutte monarki fullstendig gå over til den særskilt i dette øiemed utarbeidede statsform: det bonapartistiske monarki. Jeg har allerede på et annet sted (Wohnungsfrage, 2. hefte, s. 26 ff.) utredet denne prøyssens overgang til bonapartismen. Noe jeg der ikke kunne betone, men som her er meget vesentlig: denne overgang var det største fremskritt prøyssen har gjort siden 1848; i den grad var prøyssen kommet til akters for den moderne utvikling. Det var nå engang fremdeles en halvføydalstat, og bonapartismen er iallfall en moderne statsform som har føydalismen avskaffelse til forutsetning. prøyssen må altså beslutte seg til å gjøre rent bord med sine tallrike føydale levninger og ofre junkervesenet som sådant. Naturligvis skjer dette i den mildeste form og etter den populære melodi: Me skal koma um ikkje so brått! Således f. eks. i den berømmelige kretsordning. Den opphever den enkelte junkers føydale privilegier på hans gods, men bare for å gjenopprette dem som forrettigheter for samtlige store jordeiere for hele kretsen. Tingen fortsetter å bestå, den oversettes bare fra den føydale til den borgerlige dialekt. Man forvandler den gammel-prøyssiske junker ved tvang til noe å la en engelsk landadelsmann, og man behøvde slett ikke å stritte så imot, for den ene er like dum som den annen.
Preussen har altså den underlige skjebne at det i slutten av dette århundre i bonapartismens behagelige form fullender sin borgerlige revolusjon, som det begynte på i årene 1803—1813 og i 1848 brakte et stykke videre. Og om alt går godt og verden pent holder seg rolig og vi alle blir gamle nok, så kan vi kanskje i året 1900 få oppleve at regjeringen i Preussen virkelig har avskaffet alle føydale innretninger, at Preussen endelig kommer dit hvor Frankrike stod i 1792.
Avskaffelse av føydalismen vil positivt uttrykt si opprettelse av borgerlige forhold. I samme grad som adelsprivilegiene faller, borgerliggjøres lovgivningen. Og her støter vi på kjernepunktet i det tyske borgerskapets forhold til regjeringen. Vi så at regjeringen er nødt til å innføre disse langsomme og smålige reformer. Men like overfor borgerskapet fremstiller den hver av disse små konsesjoner som et offer som er brakt borgerskapet, som en innrømmelse som med møye og besvær er fravristet kronen, og som også borgerskapet måtte innrømme regjeringen noe til gjengjeld for. Og skjønt borgerskapet er temmelig klar over tingenes sammenheng, går det inn på dette bedrag. Derav er så den stilltiende overenskomst oppstått som danner det stilltiende grunnlag for alle riksdags- og kammerdebatter i Berlin: på den ene side reformerer regjeringen lovene i sneglegalopp til beste for borgerskapet, avskaffer de føydale, som en følge av småstatsvesenet oppståtte hindringer for industrien, skaper ens mynt, mål og vekt, næringsfrihet o. s. v., stiller ved flyttefriheten Tysklands arbeidskraft til uinnskrenket forføining for kapitalen, begunstiger handel og svindel; på den annen side overlater borgerskapet regjeringen all virkelig politisk makt, stemmer for skatter, lån og soldater og hjelper til med å avfatte alle nye reformforslag slik at den gamle politimyndighet over mislibige individer fortsetter å være i full kraft. Borgerskapet kjøper sin gradvise samfunnsmessige frigjørelse ved straks å gi avkall på egen politisk makt. Naturligvis er den viktigste årsak til at borgerskapet godtar en slik overenskomst, ikke frykt for regjeringen, men frykt for proletariatet.
Men hvor ynkelig vårt borgerskap enn opptrer på den politiske arena, så står det ikke til å nekte at det i industriell og kommersiell henseende endelig engang gjør sin skyldighet. Oppsvinget i industri og handel som der ble henvist til i innledningen til annen utgave, har siden utviklet seg med enda langt større kraft. Hva der i denne henseende er skjedd i det rhinsk-westfalske industriområde siden 1869, er for Tyskland noe bent frem uhørt og minner om oppsvinget i de engelske fabrikkdistrikter i begynnelsen av dette århundre. Og i Sachsen og ØvreSchlesia, i Berlin, Hannover og sjøbyene vil det gå likedan. Vi har endelig en verdenshandel, en virkelig stor industri, et virkelig moderne borgerskap; til gjengjeld har vi også hatt et virkelig krakk og har likeledes fått et virkelig, veldig proletariat.
For fremtidens historieskriver vil i Tysklands historie fra 1869 til 1874 stridsgnyet fra Spichern, Mars la Tour og Sedan og hva der henger sammen dermed ha langt mindre betydning enn det tyske proletariats fordringsløse og rolige, men jevnt fremadskridende utvikling. Straks i 1870 ble de tyske arbeidere stillet overfor en svær prøvelse: den bonapartistiske krigsprovokasjon og dens naturlige virkning: den alminnelige nasjonale entusiasme i Tyskland. De tyske sosialistiske arbeidere lot seg ikke et øyeblikk forvirre. Ikke en antydning til nasjonal sjåvinisme trådte frem hos dem. Midt i den galeste seiersrus holdt de seg kolde, forlangte «en rimelig fred med den franske republikk og ingen anneksjoner», og selv ikke beleiringstilstanden kunne bringe dem til taushet. Ingen krigerære, intet snakk om tysk «riksherlighet» fant noen tiltrekning hos dem; deres eneste mål var og ble befrielsen av hele det europeiske proletariat. Man tør vel si: en så hård og så strålende bestått prøve har vel ikke arbeiderne i noe annet land hittil vært stillet overfor.
Etter krigens beleiringstilstand fulgte høyforræderi-prosessene, majestetsprosessene og embedsmannskrenkelses-prosessene, og den stadig økende politisjikanering i fred. «Der Volkstaat»2 hadde i regelen tre-fire redaktører i fengsel samtidig, de andre aviser i tilsvarende forhold. Enhver nogenlunde kjent partitaler måtte i det minste én gang i året for retten, hvor han nesten regelmessig ble dømt. Utvisninger, konfiskasjoner og oppløsning av møter fulgte på hinannen slag i slag. Alt forgjeves. I stedet for hver arrestert eller utvist trådte straks en annen; for hvert oppløst møte innkalte man to nye og trettet ut politiets vilkårlighet på det ene sted etter det annet ved utholdenhet og nøye overholdelse av lovene. Alle forfølgelser virket til det motsatte av hva de tilsiktet; så langt fra å knekke arbeiderpartiet eller endog bøye det, tilførte de det bare stadig nye rekrutter og befestet dets organisasjon. Både i sin kamp mot myndighetene og mot de enkelte borgerlige viste arbeiderne seg overalt som de intellektuelt og moralsk overlegne og beviste især i sine konflikter med de såkalte «arbeidsgivere» at de, arbeiderne, nå er de dannede og kapitalistene bøllene. Og dertil fører de stort sett kampen med et humør som er det beste bevis på hvor sikre de er i sin sak og i hvor høy grad de er seg sin overlegenhet bevisst. En kamp som føres slik på historisk forberedt grunn må føre til store resultater. Det heldige utfall av januarvalgene3 er hittil enestående i den moderne arbeiderbevegelses historie, og den forbauselse det vakte i hele Europa, var fullstendig berettiget.
De tyske arbeidere har to vesentlige fordeler fremfor det øvrige Europas arbeidere. For det første at de tilhører Europas mest teoretiske folk, og at de har bevart den teoretiske sans, som Tysklands såkalte «dannede» så fullkommen har mistet. Uten at den tyske filosofi, særlig Hegel, var gått forut, ville den tyske vitenskapelige sosialisme — den eneste vitenskapelige sosialisme som noen gang har eksistert — aldri være kommet i stand. Uten teoretisk sans blant arbeiderne ville denne vitenskapelige sosialisme aldri i så høy grad gått dem i blodet som tilfelle er. Og for et umåtelig fortrinn dette er, viser seg på den ene side i den likegyldighet for all teori som er en av hovedårsakene til at den engelske arbeiderbevegelse tross all den utmerkede organisasjon av de enkelte fag kommer så langsomt av flekken, og på den annen side i det spetakkel og den forvirring som proudhonismen i sin opprinnelige form har anrettet hos franskmenn og belgiere, i sin ved Bakunin videre karikerte form hos spanjere og italienere.
Den annen fordel er den at tyskerne i tid er kommet så omtrent sist med i arbeiderbevegelsen. Likesom den tyske teoretiske sosialisme aldri vil glemme at den står på Saint-Simons, Fouriers og Owens skuldrer, tre menn som tross alt sitt fantasteri og all sin utopisme hører til alle tiders mest betydelige ånder og genialt foregrep utallige ting hvis riktighet vi nå vitenskapelig påviser — så må den tyske praktiske arbeiderbevegelse aldri glemme at den har utviklet seg på den engelske og franske bevegelses skuldrer, helt enkelt kunne dra seg deres dyrekjøpte erfaringer til nytte, kunne unngå deres feil, som den gang for det meste var uungåelige. Hvor ville vi vel stå idag uten de engelske Trades Unions, og de franske politiske arbeiderkamper, uten den kjempeimpuls som særlig Pariserkommunen har gitt?
De tyske arbeidere skal ha ros for at de med sjelden forståelse har utnyttet fordelene av sin stilling. For første gang så lenge der har bestått en arbeiderbevegelse føres kampen til alle tre sider — den teoretiske, den politiske og den praktisk-økonomiske (motstand mot kapitalistene) — harmonisk, sammenhengende og planmessig. I dette så å si konsentriske angrep ligger nettopp den tyske bevegelses styrke og uovervinnelighet.
På den ene side ved denne sin fordelaktige stilling, på den annen side på grunn av den engelske bevegelses nasjonale eiendommeligheter og den voldsomme undertrykkelse av den franske bevegelse er de tyske arbeidere i øyeblikket stillet i forreste rekke i proletariatets kamp. Hvor lenge begivenhetene vil la dem beholde denne hederspost, lar seg ikke forutsi. Men så lenge de innehar den, vil de forhåpentlig fylle den slik som det sømmer seg. Dertil hører fordoblede anstrengelser på alle kampens og agitasjonens områder. Særlig vil det være førernes plikt å skaffe seg stadig mere opplysning i alle teoretiske spørsmål, stadig mere å befri seg for innflytelsen av overleverte fraser, tilhørende den gamle verdensanskuelse, og stadig holde seg for øye at sosialismen siden den er blitt en vitenskap, også krever å bli drevet som en vitenskap, d. v. s. å bli studert. Det som det kommer an på, er med øket iver å spre den således vunne, stadig mer avklarede innsikt blandt arbeidermassene og spenne både partiets og fagforeningenes organisasjon stadig fastere. Om enn de i januar avgitte sosialistiske stemmer alt representerer en pen armé, så utgjør de dog ennå ikke på langt nær majoriteten av den tyske arbeiderklasse; og så oppmuntrende enn de gode resultater av propagandaen blant landbefolkningen er, så står det dog nettopp her uendelig meget tilbake å gjøre. Det gjelder altså at man ikke går trett i kampen, det gjelder å fravriste fienden den ene by, den ene valgkrets etter den annen; men fremfor alt gjelder det å bevare den ekte internasjonale ånd, som ikke lar noen patriotisk sjåvinisme vokse frem, og som hilser hvert nytt skritt i den proletariske bevegelse med glede, likegyldig fra hvilken nasjon det utgår. Hvis de tyske arbeidere går i spissen på denne måte, så kommer de ikke nettopp til å marsjere i spissen for bevegelsen — det er slett ikke i bevegelsens interesse at noen enkelt nasjons arbeidere marsjerer i spissen — men dog til å innta en ærefull plass i slaglinjen; og de vil stå rustet når enten uventet hårde prøvelser eller veldige begivenheter krever øket mot, øket besluttsomhet og dådskraft av dem.
London den 1. juli 1874.
Friedrich Engels.
DEN TYSKE BONDEKRIG
Også det tyske folk har sin revolusjonære tradisjon. Det var en tid da Tyskland frembragte personligheter som kan sidestilles med de beste revolusjonsmenn i andre land, da det tyske folk la for dagen en utholdenhet og energi som i en sentralisert nasjon ville ha skapt de mest storartede resultater, da tyske bønder og plebeier gikk svangre med idéer og planer som deres etterkommere ofte nok gyser tilbake for.
Det er på tide, likeoverfor den slappelse vi nå har og som etter to års kamp viser seg nesten overalt, igjen å føre frem for det tyske folk de grovskårne, men kraftige og seige skikkelser fra den store bondekrigen. Tre århundrer er siden runnet hen, og mangt og meget har forandret seg; og likevel står bondekrigen ikke så overvettes fjernt for de kamper vi har idag, og de motstandere som skal bekjempes, er for en stor del ennå de samme. De klasser og klassefraksjoner som i 1848 og 1849 overalt begikk forræderi, vil vi finne som forrædere allerede i 1525, om enn på et lavere utviklingstrinn. Og når bondekrigens robuste vandalisme i de siste års bevegelse bare på enkelte steder, i Odenwald, i Schwarzwald, i Schlesia, kom til sin rett, så er det iallfall intet fortrinn ved den moderne reisningen.
I. Tysklands økonomiske stilling og sosiale lagdeling.
La oss først i korthet gå tilbake til forholdene i Tyskland i begynnelsen av det sekstende århundre.
Den tyske industri hadde i det fjortende og femtende århundre tatt et betydelig oppsving. Istedenfor den føydale lokalindustri på landet var trådt laugshåndverket i byene, som produserte for videre kretser og endog for fjernere markeder. Veving av grove ulltøyer og lerret var blitt en fast, meget utbredt industrigren, og selv finere ull- og lintøyer så vel som silkestoffer ble allerede tilvirket i Augsburg. Ved siden av vevingen var særlig den til kunst grensende industri kommet opp, som fant sin næring i den senere middelalders geistlige og verdslige luksus: gull- og sølvsmedenes, billedhuggernes og billedskjærernes, kobberstikkernes og treskjærernes, våpensmedenes. medaljørenes, dreiemes o. s. v, o. s. v. En rekke mere eller mindre betydelige oppfinnelser, de historiske høydepunkter var kruttet og boktrykkerkunsten, hadde bidratt vesentlig til å heve industrien. Handelen holdt seg på høyde med industrien. Hansaen hadde ved sitt hundreårige sjømonopol brakt garantien for at hele Nord-Tyskland ble løftet opp av det middelalderlige barbari; og om den enn alt fra slutten av det femtende århundre raskt begynte å ligge under for englendernes og hollendernes konkurranse, så gikk dog tross Vasco da Gamas oppdagelser den store handelsvei fra India til Norden ennå stadig gjennom Tyskland, likesom Augsburg stadig var den store stapelplass for italienske silketøy, indiske krydderier og alle Levantens produkter. De sørtyske byer, særlig Augsburg og Nürnberg, var sentrene for en etter datidens forhold anselig rikdom og luksus. Utvinningen av råproduktene hadde likeledes utviklet seg betydelig. De tyske bergmenn var i det femtende århundre de dyktigste i verden, og byenes oppblomstring hadde også revet landbruket ut av den tidligere middelalderlige primitivitet. Ikke bare var utstrakte områder lagt under plogen, man dyrket også planter til utvinning av farver og andre innførte planter, og den omhyggeligere dyrkning av dem innvirket gunstig på landbruket i det hele.
Oppsvinget i Tysklands nasjonale produksjon hadde imidlertid ennå stadig ligget tilbake for oppsvinget i andre land. Landbruket stod langt tilbake for det engelske og nederlandske, industrien tilbake for den italienske, flamske og engelske, og i sjøhandelen begynte alt englenderne og særlig hollenderne å slå tyskerne av marken. Befolkningen var ennå meget glissen. Sivilisasjonen i Tyskland fantes bare sporadisk, gruppert omkring enkelte industri- og handelssenter; og selv disse enkelte senters interesser var vidt forskjellige, hadde neppe nok her og der et berøringspunkt. I sør hadde man ganske andre handelsforbindelser og avsetningsmarkeder enn i nord; Øst- og Vest-Tyskland lå utenfor nesten ethvert samkvem. Ikke en eneste by lå slik til at den kunne bli hele landets industrielle og kommersielle tyngdepunkt som London f. eks. alt var det for England. Hele den innenlandske trafikk innskrenket seg nesten utelukkende til kyst- og flodskipsfarten og de par store handelsveier, fra Augsburg og Nürnberg over Köln til Nederlandene og over Erfurt mot nord. Lenger vekk fra elvene og handelsveiene lå en rekke mindre byer, som var utestengt fra stortrafikken og uforstyrret vegeterte videre under den senere middelalders livsforhold, trengte lite fremmede varer og leverte lite produkter til utførsel. Av landbefolkningen kom bare adelen i berøring med videre kretser og nye behov; massen av bøndene kom aldri ut over de nærmeste lokale forhold og den dermed forbundne lokale horisont.
Mens i England og Frankrike handelens og industriens oppkomst hadde til følge en sammenkjedning av interessene over hele landet og dermed politisk sentralisering, brakte Tyskland det bare til gruppering av interessene etter provinser, rundt rent lokale sentrer, og dermed til politisk splittelse; en splittelse som snart for alvor ble varig ved Tysklands utelukkelse fra verdenshandelen. I samme omfang som det rent føydale rike falt fra hverandre, oppløste riksforbundet overhode, forvandles de store rikslensmenn til nesten uavhengige fyrster, sluttet på den ene side riksstædene, på den annen side riksridderne forbund, snart mot hinannen, snart mot fyrstene eller keiseren. Riksmakten, som selv var blitt uklar over sin stilling, vaklet usikker mellom de forskjellige elementer som riket bestod av; dens forsøk på sentralisering på Ludvig den 11.’s4 vis kom tross alle intriger og voldsgjerninger ikke ut over det å holde de østerrikske arveland sammen. De som i denne forvirring, i disse utallige kryssende konflikter til syvende og sist vant og måtte vinne, var representantene for sentraliseringen i splittelsen, representantene for den lokale og provinsielle sentralisering, fyrstene, ved siden av hvem keiseren selv stadig mere ble en fyrste som de andre.
Under disse forhold hadde stillingen forandret seg vesentlig for de klasser som levde over fra middelalderen, og nye klasser hadde dannet seg ved siden av de gamle.
Av høyadelen var fyrstene fremgått. De var allerede nesten helt uavhengige av keiseren og i besiddelse av de fleste overhøyhetsrettigheter. De førte krig og sluttet fred på egen hånd, holdt stående hærer, sammenkalte landdager og utskrev skatter. En stor del av lavadelen og byene hadde de alt brakt under sitt herredømme; de anvendte stadig ethvert middel til å innforlive i sitt område de byer og baronier som ennå stod direkte under riket («var riksumiddelbare»). Like overfor disse representerte de sentraliseringen, likesom de opptrådte desentraliserende overfor riksmakten. Innadtil var deres regime alt meget vilkårlig. De sammenkalte stendene mest bare når de ikke kunne hjelpe seg på annen måte. De utskrev skatter og lånte penger når de fant for godt; stendenes skattebevilgningsrett ble sjelden anerkjent og kom ennå sjeldnere til utøvelse. Og selv da hadde fyrsten i alminnelighet majoriteten ved hjelp av de to skattefrie stender som var med på å nyte godt av skattene, nemlig ridderskapet og prelatene. Fyrstenes pengebehov vokste med luksusen og utvidelsen av hoffholdet, med de stående hærer, med regjeringens stigende utgifter. Skattene ble stadig mer trykkende. Byene var for det meste beskyttet mot det ved sine privilegier; hele vekten av skattebyrden falt på bøndene, så vel på fyrstenes egne dominialbønder som på de lenspliktige ridderes livegne og leilendinger. Hvor direkte beskatning ikke strakk til, satte den indirekte inn; finanskunstens mest raffinerte manøvrer ble anvendt for å stoppe hullene i statskassen. Når ingenting hjalp, når det ikke var mere å pantsette og ingen fri riksstad ville gi kreditt lenger, så skred man til myntoperasjoner av den skitneste art, slo dårlig mynt, laget høye eller lave tvangskurser ettersom det passet statskassen. Handelen med byprivilegier og andre privilegier, som man senere med makt tok tilbake igjen for på ny å selge dem for dyre penger, utnyttelsen av ethvert opposisjonsforsøk til brandskatning og plyndring av enhver art o. s. v., o. s. v. var likeledes innbringende og dagligdagse pengekilder for fyrstene i de dager. Endog rettergangen var en stående og ikke ubetydelig handelsartikkel for fyrstene. Kort sagt: undersåttene den gang, som dessuten også måtte tilfredsstille de fyrstelige fogders og embetsmenns private pengebegjær, fikk i fulleste mål smake alle det «faderlige» regjeringssystems velsignelser.
Den middelstore adel var nesten helt forsvunnet fra middelalderens føydale hierarki; den hadde enten svunget seg opp til å bli uavhengige småfyrster eller var sunket ned i den lavere adels rekker. Lavadelen, ridderskapet, gikk raskt sitt forfall i møte. En stor del var alt fullstendig forarmet og levde bare av å være fyrstenes tjenere i militære og sivile embeter; en annen del var lenspliktig overfor fyrstene og under deres overhøyhet; en mindre del stod direkte under riket. Utviklingen av krigsvesenet, infanteriets stigende betydning, den stadige forbedring av ildvåpenet gjorde slutt på betydningen av deres militære ytelser som tungt kavaleri og muliggjorde tillike inntagelsen av deres borger. Akkurat som Nürnbergerhåndverkerne ble ridderne gjort overflødig ved industriens fremskritt. Ridderskapets pengebehov bidro betydelig til deres ruin. Luksusen på slottene, kappestriden i prakt ved turneringer og fester, prisen på våpen og hester steg med sivilisasjonens fremskritt, mens riddernes og baronenes inntektskilder vokste lite eller slett ikke. Feider med stadig plyndring og brandskatning, landeveisrøveri og lignende noble beskjeftigelser ble med tiden for farlige. Avgiftene og ytelsene fra herskapenes undersåtter innbrakte neppe mer enn før. For å dekke sine økende behov måtte de nådige herrer ta sin tilflukt til de samme midler som fyrstene. Adelens bondeflåeri ble hvert år drevet stadig lenger. De livegne ble utsuget til siste blodsdråpe, leilendingene ble pålagt nye avgifter og ytelser under alle slags påskudd og navn. Pliktarbeidet, rentene, landskylden, innfestningsavgiftene (laudemiene), dødsfallsavgiftene, oppholdsskattene o. s. v. ble tross alle gamle overenskomster vilkårlig forhøyet. Rettergang ble avslått eller sjakret bort, og hvor ridderen ikke på annen måte kunne få tak i bondens penger, kastet han ham uten videre i tårnet og tvang ham til å kjøpe seg fri.
Med de øvrige stender stod lavadelen heller ikke på noen god fot. Den lenspliktige adel søkte å komme direkte under riket («bli riksumiddelbar»), den riksumiddelbare å bevare sin uavhengighet; derav stadige stridigheter med fyrstene. Geistligheten, som i sin daværende oppblåste skikkelse syntes ridderen å være en rent overflødig stand, misunte han dens store gods, dens ved sølibatet og kirkeforfatningen sammenholdte rikdommer. Byene lå han stadig i hårene på; han skyldte dem penger, han levde av å plyndre deres område, av å rane deres kjøpmenn, av løsepengene for de fanger han tok fra dem i feidene. Og ridderskapets kamp mot alle disse stender ble desto heftigere, jo mer pengespørsmålet også for ridderne ble et livsspørsmål.
Geistligheten, representanten for den middelalderlige føydalismes ideologi, følte ikke mindre innflytelsen av det historiske omslaget. Ved boktrykkerkunsten og de behov den utvidede handel skapte, mistet den monopolet ikke bare på å kunne lese og skrive, men også på den høyere dannelse. Arbeidsdelingen inntrådte også på det intellektuelle område. Den nyopdukkende juriststand fortrengte geistligheten fra en rekke av de mest innflytelsesrike embeder. Også den geistlige stand begynte for en stor del å bli overflødig og erkjente dette selv ved sin stadig voksende dovenskap og uvitenhet. Men jo overflødigere den ble, desto tallrikere ble den — takket være sine enorme rikdommer, som den ennå stadig øket ved anvendelse av alle mulige midler.
Innen geistligheten var det to helt ut forskjellige klasser. Det geistlige føydalhierarki dannet den aristokratiske klasse: biskopene og erkebiskopene, abbedene, priorene og andre prelater. Disse kirkens høye rangspersoner var enten selv riksfyrster eller de behersket som føydalherrer under andre fyrsters overhøyhet store strekninger land med tallrike livegne og leilendinger. De utbyttet sine undergivne ikke bare like hensynsløst som adelen og fyrstene, de gikk ennå meget mere skamløst til verks. Ved siden av den brutale makt ble alle religionens sjikaner, ved siden av torturens redsler alle redslene ved bannlysningen og den nektede absolusjon, alle skriftestolens intriger satt i bevegelse for å fravriste undersåttene den siste skilling eller øke kirkens arvelodd. Dokumentforfalskning var for disse ærverdige menn et vanlig og yndet middel til bedrageri. Men skjønt de foruten de sedvanlige føydalytelser og renter også fikk tienden, strakk alle disse inntekter ennå ikke til. Fabrikasjon av undergjørende helgenbilder og relikvier, organisasjon av saliggjørende bedestasjoner, avlatssjakring ble tatt til hjelp for å avpresse folket økede avgifter, og lang tid med største hell.
Disse prelater og deres talløse, med utbredelsen av de politiske og religiøse forfølgelser stadig forsterkede gendarmeri av munker var det som ikke bare folket, men også adelens prestehat rettet seg mot. Forsåvidt de var riksumiddelbare, stod de i veien for fyrsten. Det flotte vellevnet som de velfødde biskoper og abbeder og deres armé av munker levde i, vakte adelens misunnelse og opprørte folket, som måtte bære omkostningene ved det, desto mere, jo mere skrikende det slo deres prekener i ansiktet.
Den plebeiiske fraksjon innen geistligheten bestod av prestene på landet og i byene. De stod utenfor kirkens føydale hierarki og hadde ingen del i dens rikdommer. Deres arbeid var mindre kontrollert, og, så viktig det enn var for kirken, i øyeblikket langt mindre uunnværlig enn den polititjeneste som munkene i sine kaserner ytet. Prestene var derfor langt dårligere betalt, og deres årsinntekt var for det meste meget knapp. Av borgerlig eller plebeiisk opprinnelse som de var, stod de massens livsvilkår nær nok til å bevare borgerlige og plebeiiske sympatier enda de var prester. A delta i det som rørte seg i tiden, hva munkene bare unntakelsesvis gjorde, var hos dem regel. De leverte bevegelsens teoretikere og ideologer, og mange av dem, representanter for plebeierne og bøndene, døde på skafottet. Folkehatet mot presteveldet vender seg da også bare i enkelte tilfelle mot dem.
Likesom keiseren stod over fyrstene og adelen, således stod paven over høye og lave prester. Likesom den «alminnelige pfennigen», riksskattene, ble betalt til keiseren, således fikk paven de alminnelige kirkeskattene, hvormed han bestred luksusen ved det romerske hoff. Ikke i noet land ble disse kirkeskatter — takket være presteskapets makt og antall — inndrevet med større samvittighetsfullhet og strenghet enn i Tyskland. Således særlig annatene når bispedømmene ble ledige. Med de stigende behov ble det så oppfunnet nye midler til å skaffe penger: handel med relikvier, avlats- og jubelpenger o. s. v. Store summer vandret j således år om annet fra Tyskland til Rom, og det derved økede trykk fikk ikke bare hatet mot presteveldet til å vokse, det vakte også nasjonalfølelsen, særlig hos adelen, som den gang var den mest nasjonale stand. — Av de opprinnelige borgere i de middelalderlige byene hadde med oppblomstringen i handel og industri utviklet seg tre skarpt adskilte grupper:
I spissen for bysamfunnet stod de patrisiske slektene, den såkalte «ærbarhet». Det var de rikeste familiene. De alene satt i rådet og i alle byens embeder. De forvaltet derfor ikke bare byens inntekter, de fortærte dem også. Sterke ved sin rikdom, ved sin hevdvunne, av keiser og rike anerkjente aristokratiske stilling, utbyttet de både bykommunen og de bønder som var underlagt byen, på alle måter. De drev åger med korn og penger, tiltok seg monopoler av alle slag, berøvet kommunen alle dens rettigheter til å være med på å utnytte byens skoger og jorder og utnyttet disse direkte til sin egen private fordel, påla vilkårlig veibro- og porttoll og andre byrder og drev handel med laugsprivilegier, mester- og borgerrettigheter og med rettergangen. Mot bøndene på byens område gikk de ikke mere skånsomt frem enn adelen eller presteskapet; tvert imot, byens fogder og embedsmenn i landsbyene, alle sammen patrisiere, medbragte i tillegg til den aristokratiske hårdhet og pengebegjær også en viss byråkratisk nøyaktighet i inndrivingen. De på denne vis tilveiebragte byinntekter ble forvaltet med den største vilkårlighet; regnskapsførselen i byens bøker, en ren formalitet, var så skjødesløs og forvirret som vel mulig; underslag og kassemangel hørte til dagens orden. Hvor lett det den gang var for en kaste som på alle sider var omgitt med privilegier, som var lite tallrik og nær knyttet sammen ved slektskap og interesser, å berike seg enormt på byens inntekter, forstår man, når man tenker på de tallrike bedragerier og underslag, som året 1848 har brakt for dagen i så mange byers forvaltning.
Patrisierne hadde sørget for at bykommunens rettigheter, særlig når det gjaldt finanssaker, overalt sovnet inn. Først senere, da disse herrers snyteri ble for ille, satte kommunene seg igjen i bevegelse for i det minste å skaffe seg kontrollen over byens forvaltning. De fikk i de fleste byer virkelig sine rettigheter tilbake. Men ved laugenes evinnelige innbyrdes kjegl, patrisiernes seighet og den beskyttelse de fant hos riket og regjeringene i de byer som var forbundet med dem, gjenoprettet de patrisiske rådsherrer meget snart faktisk sitt gamle herredømme i rådet, enten ved list eller med vold. I begynnelsen av det sekstende århundre var kommunen i alle byer igjen i opposisjon.
Byens opposisjon mot patrisierne delte seg i to fraksjoner, som trer meget klart frem i bondekrigen.
Den borgerlige opposisjon, forgjengeren til våre dagers liberale, omfattet de rikere borgere og den borgerlige middelstand så vel som en alt etter de lokale forhold større eller mindre del av småborgerne. Deres fordringer holdt seg helt ut på forfatningsmessig grunn. De forlangte kontrollen over byens forvaltning og del i den lovgivende makt, enten gjennom kommunalforsamlingen selv eller gjennom en kommunal representasjon (det store råd, kommunalkomiteen); videre innskrenkning av den patrisiske begunstigelseshusholdning, som lå i noen få familiers hånd og selv innenfor patrisiatet trådte stadig mere åpent frem. I det høyeste forlangte de dessuten å få besette noen plasser i rådet med borgere av sin egen midte. Dette parti, hvortil her og der sluttet seg den misnøye og deklasserte del av patrisierne, var i alle ordinære kommunalforsamlinger og i laugene i stor majoritet. Tilhengerne av rådet og den radikalere opposisjon tilsammen var blandt de virkelige borgere i avgjort mindretall.
Vi skal se hvorledes denne «moderate», «legale», «velhavende» og «intelligente» opposisjon i bevegelsen i det sekstende århundre spiller nøyaktig den samme rolle og med nøyaktig samme hell som dens arvtager, det konstitusjonelle parti i bevegelsen av 1848 og 1849.
For øvrig ivret den borgerlige opposisjon også meget alvorlig mot prestene, hvis dovne vellevnet og løse seder var den til stor forargelse. Den forlangte forholdsregler mot disse verdige menns skandaløse levevis. Den fordret at prestenes rett til egne domstoler og deres skattefrihet skulle avskaffes og antallet munker overhodet innskrenkes.
Den plebeiiske opposisjon bestod av borgere som det var gått ut med, og massen av bybefolkningen, som var utelukket fra borgerrettighetene: handverkssvennene, daglønnere og de tallrike tilløp til et filleproletariat som er forhånden selv på de lavere trinn av byutviklingen. Filleproletariatet er i det hele tatt en foreteelse, som mere eller mindre utformet forekommer i nesten alle de samfunnsfaser vi hittil kjenner. Mengden av folk uten noe bestemt erhverv eller fast bopel ble nettopp den gang sterkt øket ved at føydalismen falt fra hverandre i et samfunn hvor ennå alle erhvervsgrener, enhver livssfære var forskanset bak et utall av privilegier. For alle utviklede lands vedkommende hadde antallet omstreifere aldri vært så stort som i første halvdel av 16. århundre. En del av disse landstrykere trådte i krigstid inn i armeene, en annen del tigget seg gjennom landet, en tredjedel søkte å skaffe seg sitt nødtørftige opphold i byene ved daglønnerarbeid og hva der ellers ikke var lagt under laugene. Alle tre spiller en rolle i bondekrigen: den første i fyrstearméene som bøndene lå under for, den annen i bondesammensvergelsene og bondetroppene, hvor deres demoraliserende innflytelse hvert øyeblikk trer frem, den tredje i kampene mellom partiene i byene. Man må ellers ikke glemme at en stor del av denne klasse, særlig den som levde i byene, den gang ennå hadde en betydelig kjerne sund bondenatur og ennå ikke på langt nær hadde utviklet den bestikkelighet og forkommenhet som kjennetegner det siviliserte filleproletariat i våre dager.
Som man ser, bestod den plebeiiske opposisjon i byene den gang av svært blandede elementer. Den forsente de forkomne bestanddeler av det gamle føydal-og laugssamfunn med det ennå uutviklet, såvidt opdukkende proletariske element i det moderne borgerlige samfunn som holdt på å spire frem. Forarmede laugsbrødre, som ennå gjennom privilegiet hang sammen med den bestående borgerlige orden, på den ene side; bortjagede bønder og avskjedigede tjenestefolk som ennå ikke kunne bli til proletarer, på den annen. Mellom begge kom svennene, som for øyeblikket stod utenfor det offisielle samfunn og i sine levevilkår nærmet seg proletariatet så sterkt som dette var mulig med den daværende industri og under laugsprivilegiet; men samtidig var de nesten alle sammen vordende, borgerlige mestere i kraft av nettopp dette laugsprivilegium. Partistillingen hos denne blanding av elementer var derfor nødvendigvis høyst usikker og forskjellig alt etter de lokale forhold. Før bondekrigen opptrer den plebeiiske opposisjon ikke som parti i de politiske kamper, den opptrer bare som en larmende, rovlysten hale til den borgerlige opposisjon og var til fals for noen fat vin. Først bondestandene gjør den til et parti, og selv da er den nesten overalt i sine fordringer og i sin opptreden avhengig av bøndene — et merkelig bevis på i hvor høy grad byen den gang ennå var avhengig av landet. For såvidt den opptrer selvstendig, forlanger den for byene opprettet næringsmonopol på landsbygden, den vil ikke se byenes inntekter minsket ved avskaffelse av føydalbyrdene innenfor byområdet o. s. v.; kort sagt, for såvidt er den reaksjonær, underordner den seg under sine egne småborgerlige elementer og leverer dermed et karakteristisk forspill til den tragikomedie som det moderne småborgerskap nå har oppført i tre år under demokratiets firmanavn.
Bare i Thüringen under Münzers direkte innflytelse og på enkelte andre steder under innflytelse av hans elever ble den plebeiiske fraksjon i byene forsåvidt revet med av den alminnelige storm som det fremspirende proletariske element i den for et øyeblikk fikk overhånd over alle andre faktorer i bevegelsen. Denne episode, som danner kulminasjonspunktet for hele bondekrigen og grupperer seg om dens mest storslagne skikkelse, Thomas Münzer, er også den korteste. Det forstår seg at det er den som hurtigst må bryte sammen, og at den samtidig fremforalt må ha et fantastisk preg, at uttrykket for dens fordringer må bli høyst ubestemt; nettopp den fant minst grobunn i de daværende forhold.
Under alle disse klasser, med unntagelse av den siste, stod nasjonens store, utbyttede masse: bøndene. Bonden måtte bære hele det øvrige samfunn med dets forskjellige grupper: fyrster, embetsmenn, adel, presteskap, patrisiere og borgere. Om han hørte til en fyrste, en riksfriherre, en biskop, et kloster, en by — han ble overalt behandlet som en ting, et lastdyr, ja verre. Var han livegen, så var han på nåde og unåde utlevert til sin herres forgodtbefinnende. Var han leilending, så var allerede de lovlige, kontraktmessige ytelser tilstrekkelig til å knekke ham; men disse ytelser ble daglig flere. Størstedelen av sin tid måtte han arbeid på sin herres gods; av det han tjente i sine få fristunder, måtte betales tiende, renter, landskyld, «bede»(avgift), reisepenger (krigsskatt), landsskatt og riksskatt. Han kunne hverken gifte seg eller dø uten at hans herre fikk betaling. Bortsett fra det regelmessige pliktarbeid måtte han for den nådige herre samle strø, samle jordbær, samle blåbær, samle sneglehus, drive frem viltet til jakten, hugge ved o. s. v. Fiske og jakt tilhørte hans herre; bonden måtte rolig se på når viltet ødela hans høst. Almenningene og bøndenes skoger hadde herrene nesten overalt med vold tilegnet seg. Og likesom over bopersoner. Når bonden giftet seg, hadde herren rett til å ligge med hans kone bryllupsnatten. Når han fant det for godt, kastet han bonden i tårnet, hvor den gang pinebenken ventet ham likeså sikkert som undersøkelsesdommeren nå. Han slo ham ihjel eller lot kappe hodet av ham når det falt ham inn. Av de oppbyggelige kapitler i Carolina5 som handler om «øreavskjæring», «neseavskj æring», «øyneutstikking», «avhakking av fingrer og hender», «hodeavkapping», «steile og hjul», «brenning», «klyping med glødende tenger», «partering i fire deler» o .s. v. er det ikke et eneste som ikke nådig liv- og skytsherren etter forgodtbefinnende ville ha anvendt mot sine bønder. Hvem skulle vel beskytte bonden? Som dommere satt baroner, prester, patrisiere eller jurister, som vel visste hva de fikk betaling for. Alle rikets offisielle stender levde jo av å suge ut bøndene.
Bøndene knurret nok under det fryktelige trykk, men var likevel vanskelige å få til å gjøre opprør. Deres splittelse vanskeliggjorde i høyeste grad enhver felles overenskomst. Den gamle vanen med den fra slekt til slekt nedarvede underkastelse, den ting at man i mange egne ikke lenger var vant med å bruke våpen og det at hardheten i utbytningen var snart større, snart mindre, alt etter herrenes personlighet, bidrog til å holde bøndene i ro. Vi finner derfor i middelalderen lokale bondereisninger i mengde, men — i det minste i Tyskland — før bondekrigen ikke en eneste alminnelig, nasjonal bondeoppstand. Dessuten var bøndene alene ikke i stand til å gjøre noen revolusjon, så lenge fyrstenes, adelens og byenes organiserte makt stod imot dem i sluttet forbund. Bare ved en allianse med andre stender kunne de få en sjanse til seier; men hvorledes skulle de forbinde seg med andre stender, når de ble utbyttet av dem alle like meget? — Vi ser, rikets forskjellige stender: fyrster, adel, prelater, patrisiere, borgere, plebeier og bønder dannet i begynnelsen av det sekstende århundre en høyst forvirret masse med de mest forskjelligartede behov, som krysset hverandre i alle retninger. Den ene stand var i veien for den annen, lå med alle andre i en fortsatt, snart åpen, snart sjult kamp. En spaltning av hele nasjonen i to store leirer, slik som den bestod ved utbruddet av den første revolusjon i Frankrike, og som den nå består i de mest fremskredne land på et høyere utviklingstrin, var under disse omstendigheter rent umulig, den kunne endog bare da komme tilnærmelsesvis i stand når det underste, av alle de øvrige stender utbyttede lag av nasjonen reiste seg: bøndene og plebeierne. Man vil lett forstå forvirringen i interesser, anskuelser og bestrebelser i denne tid, når man husker hvilken forvirring der er oppstått i de siste to år ved den tyske nasjons nåværende, langt mindre kompliserte sammensetning av føydaladel, borgerskap, småborgerskap, bønder og proletariat.
II. De store opposisjonelle grupperinger og deres ideologi. — Luther og Münzer.
Grupperingen av de mangfoldige stender den gang til større enheter ble gjort nesten umulig allerede ved desentraliseringen og den lokale og provinsielle selvstendighet, ved provinsenes industrielle og kommersielle atskillelse fra hverandre og ved de dårlige kommunikasjoner. Denne gruppering utformer seg først med den alminnelige utbredelse av revolusjonære religiøs-politiske idéer under reformasjonen. De forskjellige stender som slutter seg til disse idéer eller motsetter seg dem, samler, ganske visst med stor møye og bare tilnærmelsesvis, nasjonen i tre store leirer, den katolske eller reaksjonære, den lutherske borgerligsreformatoriske og den revolusjonære. Selv om vi oppdager lite konsekvens i denne store oppdeling av nasjonen, når vi i de to første leirer til dels finner de samme elementer, så lar dette seg forklare av den tilstand av oppløsning hvori de fleste fra middelalderen overleverte offisielle stender befant seg, og av desentraliseringen, som gjorde at motsatte retninger på forskjellige steder for øyeblikkket ble henvist til de samme stender. Vi har i de siste år så ofte hatt anledning til å se lignende kjensgjerningger i Tyskland at et slikt tilsynelatende hulter til bulter av stender og klasser under de langt mere forviklede forhold i det sekstende århundre ikke kan undre oss.
Den tyske ideologi ser tross de siste erfaringer fremdeles ikke annet i de kamper middelalderen gikk under i, enn heftig teologisk kjegl. Hadde folk i den tiden bare kunnet komme overens om de himmelske ting, så ville det, etter våre patriotiske historiekjenneres og statsvises mening, slett ikke ha vært noen grunn til å strides om denne verdens ting. Disse ideologer er letttroende nok til å ta for god fisk alle illusjoner som en epoke gjør seg om seg selv eller som en tids ideologer gjør seg om denne tid. Disse samme slags mennesker ser f. eks. i revolusjonen av 1789 bare en noe hissig debatt om det konstitusjonelle monarkis fortrinn for det absolutte monarki, i julirevolusjonen en praktisk debatt om det uholdbare ved retten av Guds nåde, i februarrevolusjonen forsøket på løsningen av spørsmålet: republikk eller monarki? o. s. v. Om de klassekamper som utkjempes i disse rystelser og hvis blotte uttrykk er den politiske frase som hver gang er skrevet på fanen, disse klassekamper har ennå idag våre ideologer neppe en anelse om, skjønt kunnskapen om dem gjenlyder tydelig nok ikke bare fra utlandet, men også i knurringen og forbitrelsen hos mange tusen proletarer i vårt eget land.
Også i de såkalte religionskriger i det sekstende århundre dreiet det seg fremfor alt om meget positive, materielle klasseinteresser, og disse kriger var klassekamper like så vel som de senere indre kollisjoner i England og Frankrike. Når disse klassekamper den gang bar religiøse kjennetegn, når de enkelte klassers interesser, behov og fordringer skjulte seg under et religiøst dekke, så gjør dette intet til saken og lar seg lett forklare av tidsforholdene.
Middelalderen hadde helt og holdent utviklet seg fra en primitiv tilstand. Med den gamle sivilisasjon, den gamle filosofi, politikk og lovkyndighet hadde den gjort rent bord for å begynne forfra igjen i alt. Det eneste den hadde overtatt fra den forsvunne oldtid, var kristendommen og en rekke halvt ødelagte byer som hadde mistet hele sitt siviliserte preg. Følgen derav var at presteskapet, likesom på alle opprinnelige utviklingstrinn, fikk monopol på den intellektuelle dannelse og dermed dannelsen selv ble av en vesentlig teologisk karakter. I presteskapets hånd ble politikk og lovkyndighet, som alle andre vitenskaper, ikke annet enn grener av teologien og behandles etter de samme prinsipper som hadde gyldighet for denne. Kirkens dogmer var samtidig politiske aksiomer, og bibelsteder hadde lovskraft ved enhver domstol. Selv da der oppstod en egen juriststand, fortsatte lovkyndigheten lenge å stå under teologiens formynderskap. Og denne teologiens overmakt på hele den intellektuelle virksomhets område var samtidig den nødvendige følge av kirkens stilling som den alminnelige sammenfatning og sanksjon av det bestående føydalvelde.
Det er klart at dermed alle alminnelig uttalte angrep på føydalismen, fremfor alt angrep på kirken, alle revolusjonære, samfunnsmessige og politiske doktriner tillike overveiende måtte være teologiske kjetterier. Forat de bestående samfunnsmessige forhold kunne antastes, måtte de berøves sitt skinn av hellighet.
Den revolusjonære opposisjon mot føydalismen går gjennom hele middelalderen. Den opptrer, alt etter tidsforholdene, som mystikk, som åpent kjetteri, som bevæpnet oppstand. Hva mystikken angår, så vet man hvor avhengig det sekstende århundres reformatorer var av den; også Münzer har tatt meget fra den. Kjetteriene var dels uttrykk for de patriarkalske alpehyrders reaksjon mot føydalismen som trengte frem til dem (waldenserne); dels opposisjon mot føydalismen fra de byers side som var vokset fra den (albigenserne, Arnold av Brescia o. s. v.); dels direkte bondereisninger (John Ball; Mesteren fra Ungarn; i Picardie o. s. v.). Waldensernes patriarkalske kjetteri, likeså vel som sveitsernes oppstand, kan vi her sette ut av betraktning som et etter form og innhold reaksjonært forsøk på å sperre seg av mot den historiske bevegelse og bare av lokal betydning. I de to øvrige former for det middelalderlige kjetteri finner vi alt i tolvte århundre forløperne til den store motsetning mellom borgerlig og bonde- og plebeieropposisjon, som bondekrigen gikk til grunne på. Denne motsetning går gjennom hele den senere middelalder.
Kjetteriet i byene — og det er det egentlig offisielle kjetteri i middelalderen — vendte seg hovedsakelig mot presteskapet, hvis rikdommer og politiske stilling det angrep. Likesom borgerskapet nå fordrer et «gouvernement å bon marché», en billig regjering, så forlangte de middelalderlige borgere til å begynne med en «églis à bon marché», en billig kirke. Det borgerlige kjetteri kunne i en videre utvikling av kirken og dogmene bare se en utartning, og ble derfor i formen reaksjonært — det fordret en gjenopprettelse av den urkristelige enkle kirkeforfatning og opphevelse av den eksklusive prestestand. Denne billige innretning avskaffet munkene, prelatene, det romerske hoff, kort sagt, alt som var dyrt i kirken. Byene, som selv var republikker, om enn under beskyttelse av monarker, uttalte ved sine angrep på pavedømmet for første gang i mere alminnelig form at den normale form for borgerskapets herredømme er republikken. Deres fiendskap mot en rekke dogmer og kirkelover lar seg forklare, dels av hva her er sagt, dels av deres livsforhold ellers. Om grunnen til at de f. eks. opptrådte så heftig mot sølibatet, gir ingen bedre opplysning enn Boccaccio.6
Arnold av Brescia i Italia og Tyskland, albigenserne i Sør-Frankrike, John Wycliffe7 i England, Hus og calixtinerne i Böhmen var hovedrepresentantene for denne retning. At opposisjonen mot føydalismen her bare opptrådte mot den geistlige føydalisme, lar seg meget enkelt forklare derav at borgerne allerede overalt var en anerkjent stand og i tilstrekkelig grad med våpen eller i stenderforsamlingene kunne bekjempe den verdslige føydalisme og dens privilegier.
Også her ser vi allerede, både i Sør-Frankrike og i England og Böhmen, at størstedelen av den lavere adel i byene slutter seg til i kampen mot presteskapet og understøtter kjetteriet — en foreteelse, som lar seg forklare av den lavere adels avhengighet av byene og av begges felles interesser like overfor fyrstene og prelatene. Vi vil finne det samme forhold igjen i bondekrigen.
En helt forskjellig karakter hadde det kjetteri som var det direkte uttrykk for bøndenes og plebeiernes behov og nesten alltid stod i forbindelse med en oppstand. Det delte riktignok alle det borgerlige kjetteris fordringer angående presteskapet, pavedømmet og gjenoprettelsen av den urkristelige kirkeforfatning, men det gikk samtidig uendelig meget lenger. Det forlangte gjenopprettelse av det urkristelige likhetsforhold mellom menighetens medlemmer og anerkjennelse av dette som norm også for den borgerlige verden. Fra Guds barns likhet sluttet det til den borgerlige likhet og til og med delvis allerede til likhet i eiendom. Adelens likestilling med bøndene, patrisiernes og de priviligerte borgeres med plebeierne, avskaffelse av pliktarbeidet, grunnrenten, skattene og iallfall de mest skrikende formuesforskjeller var fordringer, som ble oppstilt mer eller mindre bestemt og betegnes som nødvendige konsekvenser av den urkristelige lære. Dette bøndenes og plebeiernes kjetteri som i føydalismen blomstringstid, f. eks. hos albigenserne, neppe ennå kan skilles fra det borgerlige, utvikler seg til en skarpt adskilt partianskuelse i det fjortende og femtende århundre, da det vanligvis opptrer ganske selvstendig ved siden av det borgerlige kjetteri. Således John Ball8, som preket den Wat-Tylerske oppstand i England, ved siden av den Wycliffske bevegelse — således taboritene ved siden av calixtinerne i Böhmen. Hos taboritene fremtrer alt nå under det teokratiske slør den republikanske tendens, som i slutten av det femtende og i begynnelsen av det sekstende århundre utformedes videre av plebeiernes representanter i Tyskland.
Til denne form for kjetteri slutter seg svermeriet hos de mystiserende sekter, hudfletterne, lollardene o. s. v., som i undertrykkelsens tider forplanter den revolusjonære tradisjon.
Plebeierne var den gang den eneste klasse som stod helt utenfor det offisielt bestående samfunn. De befant seg utenfor det føydale og utenfor det borgerlige forbund. De hadde hverken privilegier eller eiendom; de hadde ikke engang, som bøndene og småborgerne, en med trykkende byrder belastet eiendom. De var i enhver henseende eiendomsløse og rettsløse; deres livsbetingelser kom ikke engang direkte i berøring med de institusjoner, som ignorerte dem fullstendig. De var det levende symptom på oppløsningen av det føydale og laugsborgerlige samfunn og tillike den første forløper for det moderne borgerlige samfunn.
Ut fra denne stilling lar det seg forklare hvorfor den plebeiiske fraksjon allerede da ikke kunne bli stående ved blott å bekjempe føydalismen og det priviligerte byborgerskap, hvorfor den, i det minste i fantasien, endog måtte gripe utover det såvidt gryende moderne borgerlige samfunn, hvorfor den som den fullstendig eiendomsløse fraksjon allerede måtte rokke ved institusjoner, anskuelser og forestillinger som er felles for alle samfunnsformer som hviler på klassemotsetninger.
Den første kristendoms chiliastiske svermerier,9 bød et bekvemt tilknytningspunkt for angrepene. Men samtidig måtte disse angrep ikke bare gå ut over samtiden men også over fremtiden, de måtte få noe voldsomt, fantastisk over seg, og måtte ved det første forsøk på praktisk virkeliggjørelse av ideene falle tilbake innenfor de snevre grenser som de daværende forhold la til rette. Angrepet på privateiendommen, kravet om eiendomsfellesskap, måtte oppløse seg i en primitiv veldedighetsorganisasjon; den vage kristelige likhet kunne i det høyeste gå ut på den borgerlige likhet for loven; avskaffelsen av all øvrighet forvandler seg til sist til opprettelsen av republikanske regjeringen, valgt av folket. Denne foregripen av kommunismen i fantasien ble i virkeligheten en foregripen av de moderne borgerlige forhold.
Denne voldsomme foregripen av den senere historie som likevel lett lar seg forklare ut fra den plebeiiske stands levevilkår, finner vi først i Tyskland, hos Thomas Münzer og hans parti. Hos taboritene hadde der riktignok bestått et slags chiliastisk eiendomsfellesskap, men bare som rent militær forholdsregel. Først hos Münzer er disse tilnærmelser til kommunisme uttrykk for en virkelig samfunnsfraksjons bestrebelser, først hos ham er de formulert med en viss bestemthet, og etter ham finner vi dem igjen i enhver stor folkebevegelse, til de etter hvert flyter sammen med den moderne proletariske bevegelse; akkurat som i middelalderen de fri bønders kamp mot føydalveldet, som mere og mere snørte dem inn i sitt garn, flyter sammen med de livegnes og leilendingenes kamp for fullstendig å bryte føydalveldet.
Mens i den første av de tre store leirer, den konservativ-katolske, alle de elementer forente seg som var interessert i å opprettholde det bestående, altså riksmakten, de geistlige og en del av de verdslige fyrster, den rikere adel, prelatene og patrisierne i byene, så samler seg om den borgerlige-moderate, lutherske reforms banner de besittende elementer av opposisjonen, storparten av den lavere adel, borgerskapet og selv en del av de verdslige fyrster, som håpet å berike seg ved konfiskasjon av de geistlige gods og ville benytte anledningen til å tilkjempe seg større uavhengighet av riket. Bøndene og plebeierne sluttet seg endelig sammen til det revolusjonære parti, hvis krav og læresetninger skarpest ble uttalt av Münzer.
Luther og Münzer representerer begge etter sin lære, etter sin karakter og sin opptreden helt ut hver sitt parti.
Luther gjennomgikk i årene 1517 til 1525 ganske de samme forvandlinger som de moderne tyske konstitusjonelle gjennomgikk fra 1846 til 1849, og som alle borgerlige partier gjennomgår når de for et øyeblikk blir satt i spissen for bevegelsen, men i selve denne bevegelse overløp av det bakenfor stående plebeiiske eller proletariske parti.
Da Luther i 151710 først opptrådte mot den katolske kirkes dogmer og forfatning, hadde hans opposisjon ennå slett ingen bestemt karakter. Uten å gå ut over det tidligere borgerlige kjetteris krav, utelukket den ikke en eneste mere vidtgående retning og kunne det heller ikke. I første omgang måtte alle opposisjonelle elementer forenes, måtte den mest besluttsomme revolusjonære energi anvendes, måtte totalmassen av det tidligere kjetteri representeres likeoverfor den katolske rett-troenhet. Akkurat på samme måte var våre liberale borgerlige ennå i 1847 revolusjonære, kalte seg sosialister og kommunister og svermet for arbeiderklassens frigjørelse. Luthers kraftige bondenatur gav seg i denne første periode av hans opptreden luft på den voldsomste måte. «Hvis deres (de romerske presters) rasende herjing skulle fortsette, så tykkes mig det neppe var noe bedre råd og lægemiddel til å råde bot på den, enn at konger og fyrster med vold gjorde sitt, rustet seg og angrep disse skadelige mennesker som forgifter den ganske verden, og engang gjorde slutt på leken, med våpen, ikke med ord. Likesom vi straffer tyver med sverd, mordere med galge, kjettere med ild, hvorfor går vi ikke heller til angrep på disse skadelige fordervelsens lærere, såsom paver, kardinaler, biskoper og det romerske Sodomas ganske sverm med alle slags våpen og tvetter våre hender i deres blod?»
Men denne revolusjonære nidkjærhets ild varte ikke lenge. Den tordenkile Luther hadde slynget, slo ned. Hele det tyske folk kom i bevegelse. På den ene side så bønder og plebeier i hans opprop mot presteskapet og i hans preken om den kristelige frihet signalet til reisning; på den annen side sluttet de mere moderate borgere og en stor del av den lavere adel seg til ham, ja selv fyrster ble revet med av strømmen. De første trodde dagen var kommet da de kunne gjøre opp regnskapet med alle sine undertrykkere, de siste ville bare gjøre ende på pavenes makt, avhengigheten av Rom og det katolske hierarki og berike seg ved konfiskasjon av kirkegodset. Partiene skilte seg ut og fant sine representanter. Luther måtte velge mellom dem. Han, kurfyrsten av Sachsens protesje, den ansette professor fra Wittenberg, den store mann som så brått var blitt mektig og berømt og var omgitt av en krets av krypende spyttslikkere og smigrere, nølte ikke et øyeblikk. Han lot bevegelsens folkelige elementer falle og gikk over til den borgerlige, adelige og fyrstelige side. Oppropene om utryddelseskrig mot Rom forstummet; Luther preket nå den fredelige utvikling og den passive motstand (smlgn. f. eks. «Til den tyske nasjons adel» 1520 o. s. v.). På Hattens innbydelse til å komme til ham og Sickingen på Ebernburg, midtpunktet for adelens sammensvergelse mot presteskap og fyrster, svarte Luther: «Jeg ville helst ikke at man skal forfekte evangeliet med vold og blodsutgytelse. Ved ordet er verden blitt overvunnet, ved ordet er kirken oppholdt, ved ordet vil den igjen bli satt i stand, og likesom Antikrist har fått sitt uten vold, vil han falle uten vold.»
Og med denne vending eller snarere denne bestemte fastsettelse av Luthers retning begynte den pruting og akkordering om de institusjoner og dogmer som skulle bibeholdes eller reformeres, de motbydelige forhandlinger, innrømmelser, intriger og overenskomster, hvis resultat var den augsburgske bekjennelse, den forfatning den reformerte borgerkirke til slutt handlet seg til. Det er akkurat den samme sjakring som nylig har gjentatt seg i politisk form inntil kjedsommelighet i tyske nasjonalforsamlinger, overenskomst-forsamlinger, revisjonskamre og Erfurter-parlamenter. Den offisielle reformasjons spissborgerlige karakter trådte i disse forhandlinger frem så klart som vel mulig.
At Luther som nå var en uttalt representant for den borgerlige reform, preket det lovlige fremskritt, hadde sine gode grunner. Storparten av byene var blitt tilhengere av den moderate reform; den lavere adel sluttet seg mere og mere til den, en del av fyrstene kom til, en annen del vaklet. Den moderate reforms suksess var så godt som sikret, i det minste i en stor del av Tyskland. Ved fortsatt fredelig utvikling kunne de øvrige egne i lengden ikke motstå den moderate opposisjons fremtrengen. Men enhver voldsom påkjenning måtte bringe det moderate parti i konflikt med det ytterliggående plebeier- og bondeparti, måtte skremme fyrstene, adelen og mange byer vekk fra bevegelsen og levnet bare to muligheter: enten ville det borgerlige parti bli overløpet av bøndene og plebeierne, eller samtlige bevegelsens partier bli undertrykket av den katolske restaurasjon. Og hvorledes de borgerlige partier, så snart de har tilkjempet seg den minste seier, ved det lovlige fremskritts hjelp søker å baute seg frem mellom revolusjonens Skylla og restaurasjonens Karybdis, det har vi i den siste tid hatt eksempler nok på.
Likesom under den tids samfunnsmessige og politiske forhold resultatene av enhver forandring nødvendigvis måtte komme fyrstene til gode og øke deres makt, så måtte den borgerlige reform, jo skarpere den skilte seg fra plebeier- og bondeelementene, stadig mer komme under de reformerte fyrsters kontroll. Luther selv ble stadig mer deres lakei, og folket visste meget godt hva det gjorde når det sa han var blitt en fyrstetjener som de andre, og når det i Orlamünde forfulgte ham med stenkast.
Da bondekrigen brøt løs og det i egne hvor fyrster og adel for størsteparten var katolske, søkte Luther å innta en formidlende stilling. Han angrep med bestemthet regjeringene. De var skyld i oppstanden ved sin undertrykkelse; det var ikke bøndene som satte seg opp mot dem, men Gud selv. Men på den annen side het det at oppstanden tilvisse også var ugudelig og mot evangeliet. Til slutt rådet han begge parter til å gi etter og komme overens i minnelighet.
Men tross disse velmenende meglingsforslag bredte oppstanden seg raskt, fikk innpass til og med i protestantiske egne, behersket av lutherske fyrster, herrer og byer, og vokste snart den borgerlige, «sindige» reform over hodet. I Luthers nærmeste grannelag, i Thüringen, slo den mest resolutte opprørerfraksjon under Münzer opp sitt hovedkvartér. Ennå et par steder fremgang for opprørsbevegelsen, og hele Tyskland ville stå i flammer, Luther være omringet, kanskje som forræder bli tvunget til å løpe spissrot, og den borgerlige reform ville skylles vekk av bonde- og plebeierrevolusjonens stormflod. Da var det slutt med sindigheten. Likeoverfor revolusjonen ble alt gammelt fiendskap glemt; i sammenligning med bøndenes bander var det romerske Sodomas tjenere uskyldige lam, saktmodige Guds barn; og borgere og fyrster, adel og presteskap, Luther og paven sluttet forbund «mot de myrdende og røvende bondehoper». «Man skal sønderslå dem, kvele og stikke dem, åpent og hemmelig, hvo som kan, likesom når man må slå ihjel en gal hund!» skrek Luther. «Derfor, kjære herrer, løs her, redd der, stikk, slå, kvel dem hvo som kan, tar du derover din død, så vel deg, saligere død kan deg aldri times!» Man skulle bare ikke ha noen falsk barmhjertighet med bøndene. De blander seg med de opprørere, som forbarmer seg over dem Gud ikke forbarmer seg over, men som han vil ha straffet og brakt i fordervelsen. Etterpå vil bøndene selv lære å takke Gud når de må gi fra seg den ene ku for å kunne nyte den andre i fred; og fyrstene vil gjennom opprøret erkjenne av hva ånd pøbelen er som bare kan regjeres med vold. «Den vise mann sier: cibus, onus et virgam asino,11 til en bonde hører havrehalm, de hører ikke ordet og er vanvittige, så må de høre virgam, børsen, og det har de godt av. Vi skal be for dem at de må adlyde; hvis ikke, så er det ikke her stor forbarmelse å få. La bare børsekulene suse blant dem, de gjør det ellers tusen ganger verre.»
Akkurat slik talte våre fordums sosialistiske og filantropiske borgerskapet da proletariatet etter marsdagene kom for å kreve sin andel i seirens frukter.
Luther hadde gitt den plebeiiske bevegelse et mektig verktøy i hånden ved sin oversettelse av bibelen. I bibelen hadde han opp mot tidens føydaliserte kristendom stillet de første århundrers kristendom, opp mot det falleferdige føydale samfunn stillet billedet av et samfunn som ingenting visste om det vidløftige, med kunst oppbygde føydal-hierarki. Bøndene hadde benyttet dette verktøy mot fyrster, adel, presteskap, på alle hold. Nå vendte Luther det mot dem og fra bibelen stilte han sammen en sann lovsang til ære for den av Gud innsatte øvrighet, en lovsang som ingen av det absolutte monarkis tallerkenslikkere noen gang hadde gjort maken til. Fyrstedømmet av Guds nåde, den passive lydighet, selv livegenskapet ble sanksjonert med bibelen. Ikke bare bondeoppstanden, også hele Luthers eget opprør mot den geistlige og verdslige autoritet var her fornektet; ikke bare den folkelige bevegelsen, også den borgerlige var dermed forrådt til fyrstene.
Behøver vi å nevne de fra borgerskapet som nylig igjen har gitt oss eksempler på denne fornektelse av sin egen fortid?
La oss nå opp imot den borgerlige reformator Luther stille den plebeierske revolusjonære Münzer,
Thomas Münzer var født i Stolberg i Harz omtrent år 1498.12 Hans far skal være død i galgen som et offer for Stolberg-grevenes vilkårlighet. Alt i sitt femtende år stiftet Münzer på skolen i Halle et hemmelig forbund mot erkebiskopen av Magdeburg og den romerske kirke overhode. Hans lærdom i den daværende teologi skaffet ham tidlig doktorgraden og en stilling som kapellan i et nonnekloster i Halle. Allerede her behandlet han kirkens dogmer og ritus med den største forakt, ved messen utelot han forvandlingsordene fullstendig og åt, som Luther forteller om ham, guddommens personer uinnviet. Hans hovedstudium var de middelalderlige mystikere, særlig Joachim Calabreserens13 chiliastiske skrifter. Det tusenårige rike, straffedommen over den utartede kirke og den fordervede verden, som denne forkynte og utmalte, syntes Münzer å være nær med reformasjonen og den alminnelige bevegelse i tiden. Han preket i omegnen under stort bifall. I 1520 drog han som første evangeliske predikant til Zwickau. Her fant han en av de svermerske, chiliastiske sekter som i mange egne ennå stadig eksisterte videre i det stille, bak hvis forbigående ydmykhet og tilbaketrukkenhet hadde skjult seg de laveste samfunnslags stadig voksende opposisjon mot de bestående tilstander, og som nå med den voksende agitasjon trådte stadig mere åpent og standhaftig frem i lyset. Det var gjendøpernes sekt som Niklas Storch stod i spissen for. De lærte at den ytterste dom og det tusenårige rike var nær forestående; de hadde «syner, henrykkelser og profetiens ånd». Snart kom de i konflikt med rådet i Zwickau; Münzer forsvarte dem, skjønt han aldri sluttet seg ubetinget til dem, men snarere fikk dem under sin innflytelse. Rådet skred energisk frem mot dem; de måtte forlate byen og Münzer med dem. Det var i slutten av 1521.
Han drog til Prag og søkte å vinne terreng her ved å tre i forbindelse med restene av den husittiske bevegelse; men hans proklamasjoner hadde bare til følge at han måtte flykte også fra Böhmen. 1522 blee han prest i Altstedt i Thüringen. Her begynte han med å reformere gudstjenesten. Ennå før Luther våget å gå så vidt, avskaffet han totalt det latinske språk og lot lese opp av hele bibelen, ikke bare de foreskrevne søndagsevangelier og epistler. Samtidig organiserte han propagandaen i omegnen. Fra alle kanter strømmet folk til ham, og snart ble Altstedt sentrum for hele Thüringens folkelige antiprestelige bevegelse.
Ennå var Münzer fremfor alt teolog; ennå rettet han sine angrep nesten utelukkende mot presteskapet. Men han forfektet ikke, som Luther allerede da, den rolige debatt og det fredelige fremskritt, han fortsatte Luthers tidligere voldsomme prekener og oppfordret de saksiske fyrster og folket til bevæpnet innskriden mot de romerske prester. «Kristus sier jo: jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Men hva skal I (de saksiske fyrster) gjøre med det? Intet annet enn å rydde av veien og skille ut de onde som står evangeliet imot, om I da ellers vil være Guds tjenere. Kristus har med stort alvor befalt, Luk. 19, 27, ta mine fiender og myrd dem for mine øyne — — . Kom ikke med noen flaue fraser om at Guds kraft skal gjøre det uten Eders medvirkning med sverdet, ellers kunne det ruste i skjeden for Eder. De som er Guds åpenbaring imot, skal man rydde av veien uten noen nåde, likesom Hiskius,Cyrus, Josias, Daniel og Elias jaget Baals prester, ellers kan ikke den kristne kirke komme tilbake til sin opprinnelse. Man må rykke opp ukruttet av Guds vingård i høstetiden. Gud har sagt i 5. Mos. 7, I skal ikke forbarme Eder over avgudsdyrkerne, bryt ned deres altere, slå i stykker deres billeder og brenn dem, på det at jeg ikke skal vredes på Eder.»
Men disse oppfordringer til fyrstene ble resultatløse, mens samtidig blant folket den revolusjonære bevegelse vokste fra dag til dag. Münzer, hvis idéer ble stadig skarpere utformet, stadig dristigere, skilte nå avgjort lag med den borgerlige reformasjon og opptrådte fra nå av tillike direkte som politisk agitator.
Hans teologisk-filosofiske lære angrep alle hovedpunktene ikke bare i katolisismen, men i kristendommen overhodet. Han lærte i kristelige former en panteisme som har en merkverdig likhet med den moderne spekulative anskuelsesmåte og hist og her endog nærmer seg til ateisme. Han forkastet bibelen både som eneste og som ufeilbarlig åpenbaring. Den egentlige, den levende åpenbaring var fornuften, en åpenbaring som hadde eksistert til alle tider og hos alle folk og ennå eksisterte. Å holde bibelen opp mot fornuften ville si å drepe ånden med bokstaven. For den hellige ånd som bibelen talte om, var ikke noe som eksisterte utenfor oss; den hellige ånd var nettopp fornuften. Troen var intet annet enn det at fornuften ble levende i mennesket, og derfor kunne også hedningene ha troen. Ved denne tro, ved den levendeblitte fornuft ble mennesket guddommeliggjort og salig. Himmelen var derfor ikke noe hinsidig, den var å søke i dette liv, og de troendes kall var å opprette denne himmel, Guds rike, her på jorden. Likesom der ikke fantes noen hinsidig himmel, så heller intet hinsidig helvete eller noen fordømmelse. Likeledes fantes det ingen annen djevel enn menneskenes onde lyster og begjær. Kristus hadde vært et menneske som vi, en profet og en lærer, og hans nattverd var et enkelt minnemåltid, hvorved brød og vin ble nydt uten noe videre mystisk innhold.
Denne lære preket Münzer mest skjult under de samme kristelige talemåter som den nyere filosofi en tid måtte skjule seg under. Men den erkekjetterske grunntanke stikker alltid frem i hans skrifter, og man ser at han tok det meget mindre alvorlig med det bibelske skalkeskjul enn mangen elev av Hegel i nyere tid. Og dog ligger der tre hundre år mellom Münzer og den moderne filosofi.
Hans politiske lære sluttet seg nøye til denne revolusjonært-religiøse anskuelsesmåte og grep likeså langt ut over de umiddelbart foreliggende samfunnsmessige og politiske forhold som hans teologi førte ut over de gjeldende forestillinger i hans tid. Likesom Münzers religionsfilosofi nærmet seg til ateismen, således slektet hans politiske program på kommunismen, og mere enn én moderne kommunistisk sekt kunne ennå på terskelen til februarrevolusjonen ikke råde over noe mere rikholdig teoretisk arsenal enn Münzers i det sekstende århundre. Dette program, mindre sammenfatningen av de daværende plebeiers fordringer enn den geniale foregripen av frigjørelsesvilkårene for de proletariske elementer som såvidt holdt på å utvikle seg blant disse plebeier — dette program fordret straks opprettelse av Guds rike, det profeterte tusenårige rike på jorden, ved å føre kirken tilbake til dens opprinnelige form og rydde av veien alle institusjoner som stod i motsetning til denne angivelig ukristelige, men i virkeligheten meget nye kirke. Men med Guds rike forstod Münzer ikke noe annet enn en samfunnstilstand hvor der ikke mere består noen klasseforskjell, noen privateiendom eller statsmakter som står selvstendige og fremmede likeoverfor samfunnets medlemmer. Samtlige bestående makter, forsåvidt de ikke ville føye seg og slutte seg til revolusjonen, skulle styrtes, alt arbeid og alle gods bli felles, og den fullstendigste likhet gjennomføres. Et forbund skulle stiftes for å gjennomføre dette, ikke bare over hele Tyskland, men over hele kristenheten; fyrster og herrer skulle innbys til å slutte seg til; gjorde de ikke det, skulle forbundet ved første leilighet med våpen i hånd styrte eller drepe dem.
Münzer gikk straks i gang med å organisere dette forbund. Hans prekener antok en ennå heftigere revolusjonær karakter; ved siden av angrepene på presteskapet tordnet han med samme lidenskap mot fyrstene, adelen, patrisiatet, skildret i glødende farver den rådende undertrykkelse og holdt opp mot dette sitt fantasibillede av det tusenårige rike med den sosialrepublikanske likhet. Samtidig offentliggjorde han det ene revolusjonære flyveskrift etter det annet og sendte emissærer ut i alle retninger, mens han selv organiserte forbundet i Altstedt og omegn.
Den første frukt av denne propaganda var ødeleggelsen av Mariakapellet i Mellerbach ved Altstedt ifølge budet: «Deres altere skal I sønderrive, deres søiler skal I bryte ned og brenne deres avguder med ild, ti I er et hellig folk.» (5. Mos. 7, 5.) De saksiske fyrster kom selv til Altstedt for å dempe opprøret og lot Münzer kalle opp på slottet. Der holdt han en preken som de ikke var vant med fra Luther, «det saktmodige kjød i Wittenberg», som Münzer kalte ham. Han fastholdt at de gudløse regenter, særlig prestene og munkene som behandlet evangeliet som kjetteri, måtte drepes, og påberopte seg som støtte herfor det nye testamente. De gudløse hadde ingen rett til å leve uten ved de utvalgtes nåde. Hvis ikke fyrstene utryddet de gudløse, så ville Gud ta sverdet fra dem, for hele menigheten hadde retten til sverdet. Fyrster og herrer — det var selve bermen av ågerkarle, tyver og røvere; de tok alle skapte ting til sin eiendom, fiskene i vannet, fuglene i luften, plantene på marken. Og etterpå preker de for de fattige dette bud: Du skal ikke stjele, men selv tar de hvor de finner, plager og flår bonden og håndverkeren; men hvis denne forgriper seg det aller ringeste, så må han i galgen, og til alt dette sier så doktor Løgner: Amen. «Det er herrenes egen skyld at den fattige mann blir deres fiende. Årsaken til opprøret vil de ikke rydde vekk, hvorledes kan det da bli bra i lengden? Akk, kjære herrer, hvor fint Herren kommer til å slå blant de gamle krukkene med en jernstang! Så sant jeg sier det, jeg vil være opprørsk. La gå!» (Smlgn. Zimmermanns Bauernkrieg II, s. 75.)
Münzer lot prekenen trykke; hans trykker i Altstedt ble av hertug Johann av Sachsen til straff tvunget til å forlate landet, og han selv ble av hertugens regjering i Weimar pålagt sensur for alle sine skrifter. Men denne befaling brydde han seg ikke om. Straks etter lot han i riksstaden Mühlhausen trykke et høyst opprørsk skrift hvori han oppfordret folket til «å gjøre hullet stort, på det at all verden kan se og fatte hva slags storkarer det er, som så bespottelig har gjort Gud til en malt mannsling». Han sluttet med de ord: «Hele verden må få et stort støt; det kommer til å bli en slik lek at de gudløse styrtes fra stolen, men de ydmyke blir opphøyet.» Som motto skrev «Thomas Münzer med hammeren» på tittelen: «Merk, jeg har satt mine ord i din munn, jeg har idag satt deg over folkene og over rikene, på det at du skal utrydde, sønderbryte, atspre og styrte og bygge og plante. En jernmur er reist mot kongene, fyrstene, prestene og mot folket. De kan gjerne stride, som ved et under vil dens seir bli til undergang for de sterke, gudløse tyranner.»
Münzers brudd med Luther og hans parti var alt for lenge siden et faktum. Luther hadde selv måttet godta mange kirkereformer som Münzer hadde innført uten å spørre ham. Ilan iakttok Münzers virksomhet med den moderate reformators ergerlige mistro overfor det mere energiske og mere vidtgående parti. Alt våren 1524 hadde Münzer skrevet til Melanehton, denne urtype av en spissborgerlig, hektisk stuegris, at han og Luther slett ikke forstod bevegelsen. De søkte å kvele den i bibelsk bokstavtro, hele deres lære var ormstukken. «Kjære brødre, slutt med eders venten og nølen, det er på tide, sommeren står for døren. Hold ikke vennskap med de gudløse, de hindrer at ordet får virke i sin fulle kraft. Smigre ikke eders fyrster, ellers kommer I til å gå til grunne sammen med dem. I veke skriftlærde, vær ikke uvillige, jeg kan ikke gjøre det på annen måte.»
Luther oppfordret mer enn én gang Münzer til disputas; men denne, som var beredt til hvert øyeblikk å ta kampen opp overfor folket, hadde ikke minste lyst til å innlate seg i teologisk kjegl overfor Wittenberg-universitetets partiske publikum. Han ville «ikke bringe åndens vidnesbyrd utelukkende opp på den høye skole». Hvis Luther var oppriktig, så skulle han bruke sin innflytelse til å få sjikanene mot Münzers trykker og sensurspåbudet til å opphøre, forat kampen uhindret kunne utkjempes i pressen.
Nå etter den omtalte revolusjonære brosjyre av Münzer opptrådte Luther offentlig som angiver mot ham. I sitt trykte «brev til fyrstene i Sachsen mot opprørsånden» erklærte han Münzer for et satans verktøy og oppfordret fyrstene til å skride inn og jage opprørsanstifterne ut av landet, da de ikke nøyde seg med å preke sin onde lære, men oppfordret til opprør og voldelig motstand mot øvrigheten.
Den 1. august måtte Münzer i fyrstenes nærvær på slottet i Weimar forsvare seg mot anklagen for opprørsk propaganda. Der forelå høyst kompromitterende kjensgjerninger mot ham; man var kommet på sporet etter hans hemmelige forbund, man hadde i forbindelsene sitt svar til Luther trykke. Han anklaget ham rett og slett for å smigre fyrstene og understøtte det reaksjonære parti ved sin halvhet. Men folket ville likevel bli fritt, og doktor Luther ville det da gå som en fanget rev. — Skriftet ble beslaglagt av rådet, og Münzer måtte forlate Nürnberg.
«Hans ondskap skal komme igjen på hans hoved; og hans fortredelighet skal nedfare på hans hoved-isse.»
Han drog nå gjennom Schwaben til Elsass, Sveits, og tilbake til øvre Schwarzwald, hvor oppstanden var brutt ut alt for noen måneder siden, påskyndet for en stor del ved hans gjendøperemissærer. Denne Münzers propagandareise har åpenbart bidratt vesentlig til organisasjonen av folkepartiet, til den klare oppstilling av dets fordringer og til det endelige alminnelige utbrudd av oppstanden i april 1525. Münzers dobbelte virksomhet, på den ene side for folket, som han talte til i det eneste språk det den gang forstod, den religiøse profetis språk, og på den annen side for de innvidde, overfor hvem han kunne uttale seg åpent om hva han til syvende og sist ville, trer her særlig tydelig frem. Hadde han alt tidligere i Thüringen samlet om seg en krets av de mest besluttsomme menn, ikke bare fra folket, men også fra den lavere geistlighet, og stilt dem i spissen for den hemmelige forbindelse, så blir han her midtpunktet for hele den revolusjonære bevegelse i Sørvest-Tyskland, så organiserer han forbindelsen fra Sachsen og Thüringen over Franken og Schwaben hel til Elsass og den sveitsiske grense og regner de sør-tyske agitatorer, som Hubmaier i Waldshut, Conrad Grebel i Zürich, Franz Rabmann i Griessen, Schappelar i Memmingen, Jakob Wehe i Leipheim, doktor Mantel i Stuttgart, mest revolusjonære prester, blant sine elever og blant forbundets ledende menn. Selv oppholdt han seg for det meste i Griessen ved grensen til Schaffhausen og gjennomstreifet derfra Hegau, Klettgau o. s. v. De blodige forfølgelser som de foruroligede fyrster og herrer overalt satte i gang mot dette nye plebeiiske kjetteri, bidrog ikke lite til å styrke opprørsånden og slutte forbindelsen fastere. Slik agiterte Münzer henimot 5 måneder i Sør-Tyskland, og drog ved den tid da utbruddet av sammensvergelsen nærmet seg, tilbake til Thüringen, hvor han selv ville lede oppstans den og hvor vi senere vil finne ham igjen.
Vi skal se hvor nøye de to partiføreres karakter og opptreden gjenspeiler selve deres partiers holdning, hvorledes Luthers ubesluttsomhet, hans frykt for selve bevegelsen som holdt på å bli alvor, hans feige fyrstetjeneri helt ut svarte til borgerskapets nølende, tvetydige politikk og hvorledes Münzers revolusjonære energi og besluttsomhet gjentar seg i plebeiernes og bøndenes mest utviklede fraksjon. Forskjellen er bare, at mens Luther nøyde seg med å uttale forestillingene og ønskene hos majoriteten av sin klasse og derved skaffe seg en meget billig popularitet hos dem, gikk Münzer derimot langt ut over plebeiernes og bøndenes umiddelbare forestillinger og krav og dannet seg av eliten av de forefunne revolusjonære elementer et parti, som for øvrig, forsåvidt det stod på høyde med hans idéer og delte hans energi, alltid bare var en liten minoritet av den opprørske masse.
III. Den store bondekrigs forløpere mellom 1476 og 1517.
Omtrent 50 år etter undertrykkelsen av husitterbevegelsen viste seg de første symptomer på den spirende revolusjonære ånd blant de tyske bønder.
I bispedømmet Würzberg, et land som ved husitterkrigene, «ved dårlig regjering, ved mangfoldige skatter, avgifter, feider, fiendskap, krig, brann, mord, fengsel og lignende» alt tidligere var forarmet og stadig skamløst utplyndret av biskoper, presteskap og adel, oppstod 1476 den første bondesammensvergelse. En ung gjætergutt og musikant, Hans Böheim fra Niklashausen, også kalt Paukeslageren eller Vesle Hans Fløytespiller, opptrådte plutselig i Taubergrund som profet. Han fortalte at jomfru Maria hadde vist seg for ham; hun hadde befalt ham å brenne pauken sin og ikke lenger tjene dansen og den syndige vellyst, men mane folket til bot. Så skulle da enhver slutte med sin synd og denne verdens forfengelige lyst, legge av all stas og alle smykker og valfarte til Guds moder i Niklashausen for å få forlatelse for sine synder.
Vi finner alt her, hos bevegelsens første forløper, den asketisme som vi møter hos alle middelalderske reisninger med religiøs farve, og i den nyere tid i begynnelsen av enhver proletarisk bevegelse. Denne asketiske strenghet i seder, dette krav om forsakelse av alle livets nytelser og fornøyelser oppstiller på den ene side likeoverfor de herskende klasser den spartanske likhets prinsipp og er på den annen side et nødvendig gjennomgangstrinn, uten det kan det nederste lag av samfunnet aldri sette seg i bevegelse. For å kunne utvikle sin revolusjonære energi, for å kunne gjøre seg. klart sin fiendtlige stilling likeoverfor alle andre elementer i samfunnet, for å kunne konsentrere seg som klasse må dette lag begynne med å si fra seg alt som ennå kunne forsone det med den bestående samfunnsordning, må det forsake de få nytelser som ennå av og til kan gjøre dets undertrykte tilværelse tålelig og som selv det hardeste trykk ikke kan berøve det. Denne plebeiiske og proletariske asketisme atskiller seg både ved sin vilt fanatiske form og ved sitt innhold helt ut fra den borgerlige asketisme, slik som den borgerlige, lutherske moral og de engelske puritanere (til forskjell fra independentene og mere vidtgående sekter) preket den, og hvis hele hemmelighet er den borgerlige sparsomhet. Det er for øvrig selvsagt at denne plebeiisk? proletariske asketisme taper sin revolusjonære karakter i samme grad som på den ene side utviklingen av de moderne produktivkrefter øker nytelsesmaterialet i det uendelige og dermed gjør den spartanske likhet overflødig, og på den annen side proletariatets stilling i livet og dermed proletariatet selv blir stadig mere revolusjonært. Asketismen forsvinner da etter hvert fra massen og forviller seg til sektererne, som støtter seg på den, enten like til borgerlig gnieraktighet eller til høyttravende dydsirethet som i praksis likeledes ender med en spissborgerlig eller laugshåndverkermessig gjerrigknarkhusholdning. Massen av proletariatet behøver man så meget mindre preke noen forsakelse for, som den nesten ikke har mere igjen å forsake.
Vesle Hans Fløytespillers botspreken fikk stor tilslutning; alle opprørsprofeter begynte med å preke bot, og i virkeligheten kunne bare en voldsom anstrengelse, en plutselig løsrivelse fra hele det tilvante levevis sette i bevegelse denne splittede, spredt bosatte bondegenerasjon, som var vokset opp i blind underkastelse. Valfartene til Niklashausen begynte og tok hurtig overhånd; og i jo større mengder folket strømmet til, desto åpnere uttalte den unge opprører sine planer. Guds moder i Niklashausen hadde, preket han, forkynt ham at det for fremtiden ingen keiser eller fyrste skulle være, heller ingen pave eller noen annen geistlig eller verdslig øvrighet; enhver skulle være den annens bror, tjene sitt brød ved sine henders arbeid og ingen eie mer enn den annen. All rente og landskyld, alt pliktarbeid, all toll, skatt og andre avgifter og ytelser skulle for evig avskaffes og skog, vann og havneganger overalt være frie.
Folket mottok med glede dette nye evangelium. Profeten, «Vår Frues sendebud», ble hurtig berømt i vide kretser; fra Odenwald, fra Main, Kocher og Jaxt, ja fra Bayern, Schwaben og Rhinen drog flokker av pilegrimmer til ham. Folk fortalte hverandre undere som han skulle ha gjort; de falt på kne for ham og tilbad ham som en helgen; de sloss om småbiter av hans kappe som om det var relikvier og amuletter. Forgjeves opptrådte prestene mot ham, skildret hans syner som djevelens blendverk, hans undere som helvetes bedragerier. Massen av de troende vokste i rivende fart, den revolusjonære sekt begynte å danne seg, den opprørske gjætergutts søndagsprekener samlet møter med 40 000 og flere mennesker i Niklashausen.
I flere måneder preket Vesle Hans Fløytespiller for massene. Men det var ikke hans hensikt å stanse med prekenen. Han stod i hemmelig forbindelse med presten i Niklashausen og to riddere, Kunz von Thunfeld og hans sønn, som hadde sluttet seg til den nye lære og skulle være militære førere i det planlagte opprør. Endelig søndag før St. Kilian, da hans makt syntes å være stor nok, gav han signalet. «Og nå,» sluttet han sin preken, «gå hjem og overvei hva den allerhelligste Guds moder har forkynt eder; og la neste lørdag kvinner, barn og gamle folk være hjemme, men I, I menn, kom igjen hit til Niklashausen på St. Margaretas dag, som er neste lørdag; og ta med eders brødre og venner så mange som I har. Men kom ikke med pilgrimsstaven, men omgjordet med verge og våpen, i den ene hånd valfartskjerten, i den annen sverd og spyd eller hellebarde; og den hellige jomfru vil så forkynne eder hva hennes vilje er at I skal gjøre.»
Men før bøndene kom i masser, hadde biskopens ryttere nattetider hentet opprørsprofeten og tatt ham med seg til Würzburg slott. På den fastsatte dag ankom 34 000 bevæpnede bønder, men denne nyhet virket nedslående på dem. Størsteparten strøk sin vei; de mere innvidde fikk holdt sammen omtrent 16 000 og drog med dem frem foran slottet under ledelse av Kunz von Thunfeld og Michael, hans sønn. Biskopen fikk dem ved løfter til å dra avsted igjen; men neppe hadde de begynt å spre seg før biskopens ryttere overfalt dem og tok adskillige til fange. To ble halshugget, men Vesle Hans Fløytespiller selv ble brent. Kunz von Thunfeld måtte flykte, og ble ikke tatt til nåde førenn han hadde avstått alle sine godser til stiftet. Valfartene til Niklashausen varte ennå en tid, men til slutt ble også de undertrykt.
Etter dette første forsøk var det igjen i lengere tid rolig i Tyskland. Først i slutten av nitti-årene begynte nye bondeoppstander og bondesammensvergelser.
Vi springer over den hollandske bondeoppstand av 1491 og 1492, som først ble kvalt av hertug Albrecht av Sachsen i slaget ved Heimkirk, den samtidige bondeoppstand i abbediet Kempten i Øvre Schwaben og den frisiske oppstand under Syaard Aylva omtrent 1497, som likeledes undertryktes av Albrecht av Sachsen.
Disse oppstander ligger dels for langt vekk fra skueplassen for den egentlige bondekrig, dels er det kamper som tidligere fribønder fører mot forsøket på å påtvinge dem føydalismen. Vi går straks over til de to store sammensvergelser som forberedte bondekrigen: «Bundschuh» og «Den fattige Konrad».
Den samme dyrtid som hadde fremkalt bondeoppstanden i Nederlandene, gjorde at bønder og plebeier i Elsass i 1493 sluttet et hemmelig forbund, hvori også folk av det rent borgerlige opposisjonsparti deltok og som til og med en del av den lavere adel mer eller mindre sympatiserte med. Forbundets sete var egnen omkring Schlettstadt, Sulz, Dambach, Rossheim, Scherweiler o. s. v. De sammensvorne forlangte plyndring og utryddelse av jødene, hvis åger allerede da som nå utsuget Elsass-bøndene; de forlangte videre innførelse av et jubelår med strykning av all gjeld, opphevelse av toll, avgifter og andre byrder, avskaffelse av geistlige domstoler og riksretter, skattebevilgningsrett, innskrenkning av prestene til bare én på hvert pastorat med en inntekt av 50 å 60 gylden, avskaffelse av det hemmelige skriftemål og egne, selvvalgte domstoler for hver kommune. De sammensvornes plan var, så snart de var sterke nok, å overrumple Schlettstadt festning, beslaglegge kloster- og statskasser og herfra få i gang opprør i hele Elsass. På forbundsfanen, som skulle utfoldes i det øyeblikk reisningen tok sin begynnelse, var det en bondesko med lange snøreremmer, den såkalte Bundschuh, som fra nå av gav bondesammensvergelsene i de neste 20 år symbol og navn.
De sammensvorne pleide å holde sine sammenkomster om natten på det ensomme Hungerberg. Opptagelsen i forbundet var ledsaget av de mest hemmelighetsfulle seremonier og de hardeste straffetrusler mot forrædere. Men likevel kom saken ut, nettopp som slaget skulle rettes mot Schlettstadt, ved påsketider 1493. Myndighetene grep hurtig inn; mange av de sammensvorne ble fengslet og underkastet tortur og dels partert eller halshugget, dels lemlestet på hender og fingrer og vist ut av landet. En hel del flyktet til Sveits.
Men med denne sprengning var Bundschuh slett ikke tilintetgjort. Tvert imot fortsatte den å bestå hemmelig, og de mange flyktninger som spredte seg over Sveits og Sør-Tyskland, ble likeså mange emissærer. De fant overalt den samme undertrykkelse og den samme tilbøyelighet til opprør, og utbredte Bundschuh over hele det nåværende Baden. Den seighet og utholdenhet som de sør-tyske bønder fra 1493 av viste under sin konspirasjon i hele 30 år, som de viste ved å overvinne alle de hindringer som den spredte bebyggelse på landet la i veien for en større, mer sentralisert forbindelse, og idet de etter utallige sprengninger, nederlag, henrettelser av førerne, stadig på ny konspirerte, til endelig leiligheten til masseoppstand kom — denne hårdnakkethet er virkelig beundringsverdig.
I 1502 viste seg i bispedømmet Speyer, som den gang også omfattet Bruchsalegnen, tegn på en hemmelig bevegelse blant bøndene. Bundschuh hadde her virkelig organisert seg på ny med betydelig fremgang. Bortimot 7 000 mann var med i forbundet, som hadde sitt sentrum i Untergrombach mellom Bruchsal og Weingarten og med sine forgreninger strakte seg ned langs Rhinen til Main og helt opp gjennom markgrevskapet Baden. Dets artikler inneholdt følgende: Der skulle ikke lenger betales noen rente eller tiende, skatt eller toll til fyrster, adel og presteskapet; livegenskapet skulle avskaffes; klostrene og andre geistlige gods skulle inndras og fordeles blant folket og ingen annen overherre enn keiseren anerkjennes.
Vi finner her for første gang hos bøndene uttalt kravet om sekularisering av de geistlige gods til beste for folket og kravet om det ene og udelelige tyske monarki; to krav som fra nå av regelmessig dukker opp igjen hos den mere utviklede bonde- og plebeierfraksjon inntil Thomas Münzer istedenfor delingen av de geistlige gods setter deres konfiskasjon til beste for eiendomsfellesskapet og istedenfor det ene tyske keiserdømme setter den ene og udelelige republikk.
Den fornyede Bundschuh hadde som den gamle sitt hemmelige forsamlingssted, sin taushetsed, sine opptagelsesseremonier og sin Bundschuh-fane med innskriften: «Intet annet enn Guds rettferdighet!» Slagplanen lignet elsassernes; Bruchsal, hvor majoriteten av forbundets medlemmer var, skulle overrumples, der skulle en forbundshær organiseres og som et vandrende samlingsmidtpunkt sendes ut i fyrstendømmene omkring.
Planen ble forrådt av en geistlig som en av de sammensvorne hadde skriftet den for. Straks tok regjeringen motforholdsregler. Hvor forgrenet forbundet var, viser seg av den redsel som grep de forskjellige riksstender i Elsass og det schwabiske forbund. Man trakk tropper sammen og lot sette i verk massearrestasjoner. Keiser Maximilian, den «siste ridder», utstedte de blodtørstige straffeforordninger mot bøndenes uhørte foretagende. Her og der kom det til sammenslutninger og væpnet motstand; men de isolerte bondetroppene holdt seg ikke lenge. Noen av de sammensvorne ble henrettet, mange flyktet; men hemmeligheten ble så godt bevart at de fleste, selv av førerne, kunne fortsette å være på sine hjemsteder eller iallfall i nabodistriktene helt uforstyrret.
Etter dette nye nederlag inntrådte igjen en lengere tilsynelatende pause i klassestridene.
Men i det skjulte ble det arbeidet videre. I Schwaben dannet seg, åpenbart i forbindelse med medlemmene av den sprengte Bundschuh, alt i de første år av det sekstende århundre Den fattige Konrad; i Schwarzwald hadde Bundschuh fortsatt å bestå i enkelte mindre kretser, inntil det etter ti år lyktes en energisk bondehøvding å knytte de enkelte tråder sammen igjen til en stor sammensvergelse. Begge sammensvergelser trådte offentlig frem kort etter hverandre og faller i de bevegede år fra 1513 til 1515, da de sveitsiske, ungarske og slovenske bønder samtidig får i gang en rekke betydelige reisninger.
Gjenopprettelsen av Bundschuh ved Øvre-Rhinen skyldtes Joss Fritz fra Untergrombach, flyktning fra sammensvergelsen i 1502, tidligere soldat og en i enhver henseende fremragende personlighet. Etter sin flukt hadde han oppholdt seg på forskjellige steder mellom Bodensjøen og Schwarzwald og til sist slått seg ned i Lehen ved Freiburg im Breisgau, hvor han til og med var blitt bygdevekter. Hvorledes han herfra reorganiserte forbindelsen, hvor dyktig han visste å få med de mest forskjellige folk, det gir etterforskningsaktene de mest interessante detaljer om. Det lyktes denne mønsterkonspirators diplomatiske talent og utrettelige utholdenhet å få med i forbundet et overmåte stort antall av de forskjelligste klasser: riddere, prester, borgere, plebeier og bønder; og det synes temmelig sikkert at han til og med organiserte flere mere eller mindre skarpt adskilte grader i sammensvergelsen. Alle brukbare elementer ble benyttet med den største forsiktighet og dyktighet. Foruten de mere innvidde emissærer som i de forskjelligste forklædninger gjennomstreifet landet, ble landstrykerne og tiggerne brukt i mere underordnede oppdrag. Med tiggerkongene stod Joss i direkte forbindelse og holdt gjennom dem hele den tallrike vagabondbefolkning i sin hånd. Disse tiggerkonger spiller en betydelig rolle i hans sammensvergelse. Det var høyst originale figurer: én drog omkring med en pike og tigget på hennes angivelig såre føtter; han hadde over åtte symboler på hatten: de fjorten hjelpere i nøden, S.ta Otilia, Vår Frue o. a., dertil langt rødt skjegg og en stor knortekjepp med dolk og brodd; en annen som betlet i St. Veltens navn, falbød krydderier og ormefrø, hadde en jernfarvet lang frakk, rød barett og Jesusbarnet fra Trient på den, kårde ved siden og mange kniver samt en dolk i beltet; andre hadde sår som var kunstig holdt åpne, dertil lignende eventyrlige kostymer. Det var i det minste ti slike tiggerkonger; mot 2 000 gulden i belønning skulle de samtidig sette ild på i Elsass, i markgrevskapet Baden og i Breisgau og med minst 2 000 mann av sine folk og på dagen for kirkeinnvielsen i Zabern komme til Rosen og stille seg under Georg Schneiders kommando, en tidligere landsknektkaptein, for å innta byen. Blandt de egentlige forbundsmedlemmer opprettedes stafetttjeneste fra stasjon til stasjon, og Joss Fritz og hans hovedemissær, Stoffel fra Freiburg, red stadig fra sted til sted og holdt mønstring om natten over de nyhvervede. Om forbundets utbredelse ved Øvre-Rhinen og i Schwarzwald gir etterforskningsaktene tilstrekkelig vidnesbyrd; de inneholder utallige navn og signalement på medlemmer fra de forskjelligste steder i denne egn. De fleste er håndverkssvenner, så er det bønder og vertshusverter, noen adelige, prester (således presten fra selve Lehen) og brødløse landsknekter. Allerede av denne sammensetning ser man den meget mere utviklede karakter som Bundschuh hadde antatt under Joss Fritz; det plebeiiske element i byene begynte mer og mer å gjøre seg gjeldende. Sammensvergelsens forgreninger strakte seg over hele Elsass, det nåværende Baden og like til Württemberg og Main. Iblandt holdtes på avsidesliggende fjell, på Kniebis o. s. v., større møter, hvor man drøftet forbundets anliggender. Høvdingenes sammenkomster, som både medlemmene fra omegnen og delegerte fra fjernere steder ofte var med på, fant sted på Hartmatte ved Lehen, og her ble også de fjorten forbundsartikler vedtatt: Ingen annen herre enn keiseren og (ifølge noen) paven; avskaffelse av riksretten, innskrenkning av den geistlige rettergang i geistlige saker; avskaffelse av alle renter som var blitt betalt så lenge at de ialt utgjorde like så meget som kapitalen; 5 % rente som høyeste tillatte sats, rett til jakt, fiske, havnegang og vedsanking; bare én prest på hvert pastorat; konfiskasjon av de geistlige gods og klosterklenodier til beste for forbundets krigskasse; avskaffelse av alle urimelige skatter og tollavgifter; evig fred i hele kristenheten; energisk innskriden mot alle forbundets motstandere; forbundsskatt; inntagelse av en befestet by — Freiburg —, som kunne tjene forbundet som sentrum; åpning av underhandlinger med keiseren så snart forbundstroppene var samlet, og med Sveits ifall keiseren avslo — det er de punkter man kom overens om. Man ser av dem hvorledes på den ene side bøndenes og plebeiernes fordringer antok en mer og mer bestemt og fast form, og hvorledes der på den annen side i samme mål måtte gjøres innrømmelser overfor de moderate og nølende.
Henimot høsten 1513 skulle man slå til. Bare forbundsfanen manglet ennå, og for å få denne malt drog Joss Fritz til Heilbronn. På den stod foruten alle slags emblemer og billeder Bundschuhen og innskriften: Herre, bistå din guddommelige rettferdighet! Men mens han var vekk, ble et overilet forsøk gjort på å overrumple Freiburg. Det ble oppdaget før tiden; noen indiskresjoner ved propagandaen hjalp rådet i Freiburg og markgreven av Baden på det riktige spor, og forræderi fra to av de sammensvornes side fullendte rekken av avsløringer. Straks sendte markgreven, rådet i Freiburg og den keiserlige regjering i Ensisheim ut sine gendarmer og soldater; en del av Bundschuh’s medlemmer ble arrestert, underkastet tortur og henrettet; men også denne gang unnslapp de fleste, og også Joss Fritz. De sveitsiske regjeringer forfulgte denne gang flyktningene med stor heftighet og henrettet selv flere; men like så litt som sine naboer kunne de forhindre at størsteparten av flyktningene, fortsatte å være i nærheten av sine tidligere bosteder og etter hvert til og med vendte tilbake dit. Verst raste Elsass-regjeringen i Ensisheim; på dens befaling ble en masse halshugget, radbrekket og partert. Joss Fritz selv oppholdt seg mest på den sveitsiske Rhinbredd, men drog ofte over til Schwarzwald, uten at man noensinne fikk tak i ham.
Hvorfor sveitserne denne gang forbandt seg med naboregjeringene mot Bundschuh’s folk, det viser den bondeoppstand som neste år, i 1514, kom til utbrudd i Bern, Solofhurn og Luzern, og hadde til følge en rengjøring i de aristokratiske regjeringer og patrisiatet. Dessuten satte bøndene gjennom mange forrettigheter for seg. Når disse sveitsiske lokale oppstander lyktes, så kom det ganske enkelt derav at der i Sveits fantes ennå meget mindre sentralisering enn i Tyskland. Også i 1525 kvittet bøndene seg overalt med sine lokale herrer, men fyrstenes organiserte hærmasser lå de under for, og nettopp disse eksisterte ikke i Sveits.
Samtidig med Bundschuh i Baden og åpenbart i direkte forbindelse med den hadde der i Württemberg dannet seg enda en sammensvergelse. Ifølge de gamle aktstykker hadde den bestått alt fra 1503, og da navnet Bundschuh etter sprengningen i Untergrombach ble for farlig, antok den navnet Den fattige Konrad. Dens hovedsete var Remsdalen, nedenfor Hohenstaufenfjellet. Dens eksistens hadde allerede lenge, iallfall blant folket, vært kjent nok. Den skamløse undertrykkelse under hertug Ulrichs styre og en rekke hungersår, som mektig bidrog til utbruddet av reisningene i 1513 og 1514, hadde øket de forbundnes antall; de nye skatter på vin, kjøtt og brød og en kapitalskatt på 1 pfennig årlig pr. gulden fremkalte utbruddet. Byen Schorndorf, hvor lederne av komplottet kom sammen i knivsmeden Kaspar Pregizers hus, skulle først tas. Våren 1514 brøt oppstanden ut. 3 000, ifølge andre kilder 5 000, bønder rykket frem foran byen, men hertugens embetsmenn fikk dem ved gode løfter til å dra vekk igjen; hertug Ulrich ilte til med 80 ryttere etter å ha gitt løfte om å oppheve de nye skatter og fant som følge derav alt rolig. Han lovet å innkalle en landdag for der å la undersøke alle klagemål. Men forbundshøvdingene visste meget godt at Ulrich ikke tenkte på annet enn å holde folket i ro lenge nok til han fikk samlet en tilstrekkelig stor troppestyrke så han kunne bryte sitt ord og la skattene inndrive med makt. De lot derfor fra Kaspar Pregizers hus, «Den fattige Konrads kanselli», utgå opfordringer til en forbundskongress, som understøttedes av emissærer på alle kanter. Det hell som fulgte den første reisning i Remsdalen, hadde overalt styrket bevegelsen blant folket; skrivelsene og emissærene fant alltid god grobunn, og til den kongress som holdes 28. mai i Untertürkheim, sendtes tallrike representanter fra alle deler av Württemberg. Det besluttedes at man uoppholdelig skulle fortsette agitasjonen, slå til i Remsdalen ved første leilighet og derfra spre reisningen videre. Mens Bantelhans fra Dettingen, en tidligere soldat, og den ansette bonde Singerhans fra Wurtingen fikk bøndene på den schwabiske høyslette med i forbundet, brøt allerede oppstanden ut på alle kanter. Singerhans ble riktignok overfalt og tatt til fange, men byene Backnang, Winnenden og Markgrönningen falt i hendene på de forbundne bønder og plebeiere, og hele landet fra Weinsberg til Blaubeuren og derfra til den badiske grense var i åpent opprør; Ullrich måtte gi etter. Men mens han innkalte landdagen til den 25. juni, skrev han samtidig til fyrstene omkring og til fristedene og bad om hjelp mot opprøret, som bragte alle fyrster, all øvrighet og ærbarhet i riket i fare og «hadde et selsomt Bundschuhaktig utseende».
Imidlertid samledes landdagen, d. v. s. byrepresentantene og mange utsendinger fra bøndene, som likeledes forlangte sete på landdagen, allerede den 18. juni i Stuttgart. Prelatene var ennå ikke kommet, ridderne var ikke engang innbudt. Opposisjonen i byen Stuttgart og to truende bondetropper i nærheten, i Leonberg og i Remsdalen, understøttet bøndenes fordringer. Deres utsendinger fikk adgang, og man besluttet å avsette og straffe hertugens tre forhatte rådgivere, Lamparter, Thumb og Lorcher, la hertugen få et råd på fire riddere, fire borgere og fire bønder, bevilge ham endelig til en sisiliansk vesper for alle adelige som falt i bøndenes hender, og til nedbrenning av alle omliggende slott. Hoffet truet, men forgjeves. Da således den første folkejustis overfor adelen var fullbyrdet under hovedstadens murer, skred Dosa til videre operasjoner. Han delte sin hær i fem avdelinger. To ble sendt til de øvreungarske fjell for her å få i stand et alminnelig opprør og utrydde adelen. Den tredje, under Ambros Szaleves, en borger fra Pest, ble igjen på Rakos for å holde oppsyn med hovedstaden; den fjerde og femte førte Dosa og hans bror Gregor mot Szegedin.
Imidlertid samledes adelen i Pest og kalte voivoden av Siebenbürgen, Johann Zapolya, til hjelp. Adelen, i fellesskap med borgerne i Budapest, slo og tilintetgjorde det korps som lå i leir på Rakos, etterat Szaleves sammen med de borgerlige elementer av bondehæren var gått over til fienden. En mengde fanger ble henrettet på den grusomste måte, resten ble sendt hjem med avskårne neser og ører.
Dosa var uheldig ved Szegedin og drog mot Csanad, som han erobret etterat han hadde slått en adelshær under Batory Istvan og biskop Csakyi og øvet blodig gjengjeld for grusomhetene på Rakos mot fangene, hvoriblandt også var biskopen og den kongelige skattmester Teleki. I Csanad proklamerte han republikken, avskaffelse av adelen, almindelig likhet og folkets suverenitet og drog så mot Temesvar, hvorhen Batory var dradd i hui og hast. Men mens han i to måneder beleiret denne festning og fikk forsterkning ved en ny hær under Anton Hosza, lå de to øvre-ungarske hærtroppene i flere slag under for adelen, og Johann Zapolya rykket mot ham med den siebenbiirgiske armé. Bøndene ble overfalt og sprengt fra hverandre av Zapolya, Dosa selv ble tatt til fange, stekt på en glødende trone og levende spist av sine egne folk, som bare på denne betingelse fikk beholde livet. De splittede bønder, som samledes igjen av Laurentius og Hosza, ble atter slått, og alle som falt i fiendens hender, ble spiddet på peler eller hengt. I tusener hang bøndenes lik langs veiene eller ved innkjørslene til de avsvidde landsbyer. Henimot 60 000 skal dels være falt, dels blitt massakrert. Men adelen sørget på neste landdag for igjen å få undertrykkelsen av bøndene anerkjent som landets lov.
Bondeopstanden i den «windiske Mark», d. v. s. i Kärnten, Krain og Steiermark, som brøt løs omtrent ved samme tid, hadde til grunnlag en Bundsehuhaktig sammensvergelse, som hadde dannet seg i denne av adel og keiserlige embetsmenn utsugede, av tyrkerinnfall herjede og av hungersnød plagede egn alt i 1503 og fremkalt et opprør. Både de slovenske og de tyske bønder i denne egn reiste allerede i 1513 krigsfanen for «stara prava» (de gamle rettigheter), og om de enn dette år nok engang lot seg berolige, om de enn i 1514, da de sluttet seg sammen i enda større masser, ved keiser Maximilians uttrykkelige tilsagn om å gi dem deres gamle rettigheter tilbake, ble beveget til å gå fra hverandre, så brøt våren 1515 det stadig skuffede folks hevnkrig løs med desto større heftighet. Som i Ungarn ble overalt slott og klostre ødelagt, og de fangne adelsmenn dømt av bondelagretter og halshugget. I Steiermark og Kärnten lyktes det keiserens hærfører Dietrichstein snart å dempe oppstanden; i Krain ble den først undertrykt ved Kains overfall (høsten 1516) og ved de derpå følgende utallige grusomheter fra østerriksk side, som var et verdig sidestykke til den ungarske adels skjenselsgjerninger.
Man forstår lett at bøndene i Tyskland etter en rekke så avgjørende nederlag og etter disse massegrusomheter fra adelens side i lengere tid holdt seg rolig. Og likevel opphørte hverken sammensvergelsene eller de lokale oppstander helt. Alt i 1516 kom de fleste flyktninger fra Bundschuh og Den fattige Konrad tilbake til Schwaben og Øvre-Rhinen, og i 1517 var Bundschuh i Schwarzwald igjen i full sving. Joss Fritz selv, som fremdeles i hemmelighet bar den gamle Bundschuhfane fra 1513 på sitt bryst, gjennemstreifet atter Schwarzwald og var meget virksom. Sammensvergelsen organiserte seg på ny. Likesom for fire år siden ble der igjen innbudt til møter på Kniebis. Men hemmeligheten ble ikke bevart, regjeringene fikk nyss om saken og skred inn. Flere ble tatt til fange og henrettet; de virksomste og mest intelligente medlemmer måtte flykte, blant dem Joss Fritz, som man heller ikke denne gang fikk fatt i; han synes å være død snart etter i Sveits, da han fra nå av ingensteds nevnes mere.
IV. Adelsopstanden.
Samtidig som Bundschuh-sammensvergelsen i Schwarzwald blee undertrykt, gav Luther i Wittenberg signalet til den bevegelse som skulle rive alle stender med i hvirvelen og ryste hele riket. Thüringer-augustinerens teser tendte som en gnist i en krutt-tønne. De på mangfoldige vis motstridende bestrebelser hos riddere og borgere, bønder og plebeier, hos suverent tetslystne fyrster og hos den lavere geistlighet, hos mystiserende skjulte sekter og hos den lærde og satirisk-burleske forfatteropposisjon fikk i tesene et fra først av felles, alminnelig uttrykk som de overraskende hurtig grupperte seg omkring. Denne plutselig dannede allianse av alle opposisjonselementer, så kort den enn varte, avslørte plutselig bevegelsens uhyre makt og drev den så meget desto hurtigere fremad.
Men nettopp denne bevegelsens raske utvikling måtte også meget snart utvikle de kimer til splittelse som den innebar, måtte i det minste igjen rive fra hverandre de riket og riksmakten. Adelen var den mest nasjonale stand, og jo mektigere riksmakten, jo svakere og ubetydeligere i tall fyrstene var, jo enigere Tyskland, desto mektigere var adelen. Derav den alminnelige klage blant ridderne over Tysklands elendige politiske stilling, rikets vanmakt utad —, en klage som tiltok i samme grad som keiserhuset ved arv føyet til riket den ene nye provins etter den annen — deres klage over fremmede makters intriger i Tysklands indre og tyske fyrsters sammensvergelser med utlandet mot riksmakten. Adelens fordringer måtte altså fremfor alt sammenfattes i kravet om en riksreform, som fyrstene og den høyere geistlighet skulle ofres til beste for. Denne sammenfatning overtok Ulrich von Hutten, den tyske adels teoretiske representant, i fellesskap med Franz von Sickingen, dens politiske og militære leder.
Hutten hadde meget bestemt uttalt og avfattet meget radikalt den riksreform han krevde i adelens navn. Det dreiet seg om intet mindre enn avsettelse av samtlige fyrster, sekularisering av samtlige geistlige fyrstendømmer og gods, opprettelse av et adelsdemokrati med monarkisk spiss omtrent som det bestod i den fordums polske republikks beste dager. Ved å opprette adelens, den egentlige militære klasses herredømme, ved å fjerne fyrstene, splittelsens bærere, ved å tilintetgjøre presteskapets makt og løsrive Tyskland fra Roms geistlige herredømme trodde Hutten og Sickingen igjen å kunne gjøre riket enig, fritt og mektig.
Det på livegenskapet hvilende adelsdemokrati, slik som det bestod i Polen og i noget modifisert form i de første århundrer i de av germanerne erobrede riker, er en av de mest primitive samfunnsformer og utvikler seg ganske normalt videre til et regelrett føydalhierarki, som allerede er et betydelig høyere trinn. Dette rene adelsdemokrati var altså umulig i Tyskland i det sekstende århundre. Det var umulig allerede av den grunn at der fantes betydelige og mektige byer i Tyskland. Men på den annen side var også den allianse mellom lavadelen og byene umulig, som i England bevirket at det føydale standsmonarki ble forvandlet til det borgerlig-konstitusjonelle. I Tyskland hadde den gamle adel holdt seg, i England var den under Rosekrigene blitt utryddet på 28 familier nær og ble erstattet med en ny adel av borgerlig opprinnelse og med borgerlige tendenser; i Tyskland fortsatte livegenskapet å bestå og adelen hadde føydale inntektskilder, i England var det nesten helt avskaffet, og adelen utgjordes av rett og slett borgerlige grunneiere med den borgerlige inntektskilde: grunnrenten. Endelig var den sentraliseringen ved det absolutte monarki, som i Frankrike hadde bestått siden Ludvig 11., takket være motsetningen mellom adel og borgerskap, og stadig utformet seg videre, ennå umulig i Tyskland allerede av den grunn at her overhode betingelsene for den nasjonale sentralisasjon slett ikke var til stede eller bare i uutviklede former.
Jo mere Hutten under disse forhold innlot seg på den praktiske gjennomførelsen av sitt ideal, desto flere konsesjoner måtte han gjøre og desto mere ubestemt måtte omrissene for hans riksreform bli. Adelen alene var ikke mektig nok til å sette foretagendet i verk, det viste dens voksende svakhet likeoverfor fyrstene. Man måtte ha forbundsfeller, og de eneste mulige var byene, bøndene og reformasjonsbevegelsens innflytelsesrike teoretikere. Men byene kjente adelen godt nok til ikke å stole på den, og de avviste ethvert forbund med den. Bøndene så i adelen, som utsuget og mishandlet dem, med full rett sin bitreste fiende. Og teoretikerne stod enten på borgernes eller fyrstenes eller bøndenes side. Hva positivt skulle vel også adelen kunne love borgere og bønder av en riksreform, hvis hovedmål stadig var å heve adelen? Under disse omstendigheter hadde Hutten intet annet å gjøre enn i sine propagandaskrifter lite eller slett ingenting å si om adelens, byenes og bøndenes fremtidige innbyrdes stilling, legge skylden for alt ondt på fyrstene og presteskapet og avhengigheten av Rom og påvise for borgerne at det var i deres egen interesse i den forestående kamp mellom fyrster og adel i det minste å holde seg nøytrale. Opphevelse av livegenskapet og de byrder som bonden skyldte adelen, er det hos Hutten aldri tale om.
Den tyske adels stilling likeoverfor bøndene var den gang ganske den samme som den polske adels stilling til sine bønder i reisningene etter 1830. Som i de moderne polske oppstander kunne den gang i Tyskland bevegelsen bare gjennomføres ved en allianse av alle opposisjonspartier — særlig adelen — med bøndene. Men nettopp denne allianse var umulig i begge tilfelle. På den ene side var det ingen bydende nødvendighet for adelen å oppgi sine politiske privilegier og sine føydalrettigheter likeoverfor bøndene, på den annen side kunne heller ikke de revolusjonære bønder bare på grunnlag av alminnelige ubestemte utsikter innlate seg på noen allianse med adelen, med den stand som nettopp undertrykket dem verst. Likesom i Polen i 1830, således kunne i Tyskland i 1522 adelen ikke mere vinne bøndene. Bare den fullstendige avskaffelse av alle adelsprivilegier ville ha kunnet forene landbefolkningen med adelen; men adelen hadde, som enhver priviligert stand, ikke den ringeste lyst til frivillig å oppgi sine forrettigheter, hele sin undtagelsesstilling og størsteparten av sine inntektskilder.
Adelen stod altså til slutt, da det kom til kamp, alene mot fyrstene. At fyrstene, som i de to siste århundrer stadig hadde vunnet terreng på adelens bekostning, også denne gang måtte komme til å gjøre det av med den uten større besvær, var å forutse.
Selve kampens forløp er kjent. Hutten og Siekingen — den siste var alt anerkjent som politisksmilitær sjef for den mellomtyske adel — fikk i 1522 i Landau i stand et forbund av den rhinske, den schwabiske og den frankiske adel på seks år, angivelig til selvforsvar; Sickingen fikk samlet sammen en hær, dels ved egne midler, dels i forbindelse med ridderne i omegnen, organiserte hvervninger og forsterkninger i Franken, ved Nedre-Rhinen, i Nederlandene og Westfalen og åpnet i september 1522 fiendtlighetene med en feideerklæring til kurfyrst-biskopen av Trier.
Men mens han lå foran Trier, ble hans forsterkninger avskåret ved rask innskriden fra fyrstenes side; landgreven av Messen og kurfyrsten av Pfalz kom Trier=bispen til hjelp, og Sickingen måtte skyndsomt søke tilflukt til sitt slott Landstuhl. Tross alle anstrengelser fra Huttens og hans øvrige venners side ble han her latt i stikken av den forbundne adel, skremt som den var ved fyrstenes konsentrerte og raske aksjon; han selv ble dødelig såret, måtte overgi Landstuhl og døde straks etter. Hutten måtte flykte til Sveits og døde få måneder senere på øen Ufnau i Zürichsjøen.
I og med dette nederlag og begge førernes død var adelens makt, som en av fyrstene uavhengig korporasjon, brutt. Fra nå av opptrer adelen bare i fyrstenes tjeneste og under disses ledelse. Bondekrigen, som brøt ut straks etter, tvang den ennå mere til direkte eller indirekte å stille seg under fyrstenes beskyttelse og beviste samtidig at den tyske adel foretrakk fortsatt å utsuge bøndene under fyrstelig overhøyhet fremfor å styrte fyrster og presteskap ved et åpent forbund med de frigjorte bønder.
V. Den schwabisk-frankiske bondekrig.
Fra det øyeblikk av da Luthers krigserklæring overfor det katolske hierarki satte alle Tysklands opposisjonselementer i bevegelse, gikk det ikke ett år hen uten at også bøndene igjen trådte frem med sine krav. Fra 1518 til 1523 fulgte den ene lokale bondeopstand etter den annen i Schwarzwald og Øvre-Schwaben. Fra våren 1524 av antok disse oppstander en systematisk karakter. I april dette år nektet bøndene i abbediet Marchtal pliktarbeid og ytelser; i mai nektet Sankt-Blasien-bøndene å utrede livegenskapsavgifter; i juni erklærte bøndene i Steinheim ved Memmingen at de hverken ville betale tiende eller andre avgifter; i juli og august reiste Thurgau-bondene seg og ble igjen brakt til ro, dels ved zürichernes megling, dels ved brutalitet fra Edsforbundets side, som lot flere henrette. Endelig fulgte i landgrevskapet Stühlingen en kraftig oppstand som kan gjelde for den umiddelbare begynnelse til bondekrigen.
Bøndene i Stühlingen nektet plutselig å levere ytelsene til landgreven, samlet seg sammen til store tropper og drog den 24. oktober 1524 under Hans Müller fra Bulgenbach til Waldshut. Her stiftet de i fellesskap med borgerne et evangelisk broderskap. Borgerne tiltrådte forbundet så meget heller som de samtidig var i konflikt med den østerrikske regjering på grunn av religiøse forfølgelser mot Balthasar Hubmaier, deres prest, en venn og elev av Thomas Münzer. Der fastsattes så en forbundskontingent på tre kreuzer i uken — et uhyre beløp etter den tids gullverdi —, der ble sendt emissærer til Elsass, Mosel, hele Øvre-Rhinen og Franken for overalt å få bøndene med i forbundet, og som forbundets mål proklamertes avskaffelse av føydalveldet, ødeleggelse av alle slott og klostre og utryddelse av alle herrer med undtagelse av keiseren. Forbundsfanen var den tyske trikolor.
Oppstanden vant raskt terreng i hele det nåværende Øvre-Baden. Panisk skrekk grep den øvre-schwabiske adel, hvis stridskrefter nesten samtlige var beskjeftiget i Italia i krigen mot Franz I. av Frankrike. Den hadde intet annet å gjøre enn ved forhandlinger å trekke saken i langdrag og i mellomtiden skaffe til veie penger og hverve tropper til den var sterk nok til å straffe bøndene for deres frekkhet med «ild og brann, med plyndring og mord». Fra nå av begynte dette systematiske forræderi, dette konsekvente brudd på givet ord og denne lumskhet som adelen og fyrstene utmerket seg ved hele bondekrigen gjennom og som var deres sterkeste våpen likeoverfor bøndene som ikke var sentralisert og var vanskelige å organisere. Det schwabiske forbund, som omfattet fyrstene, adelen og riksstedene i Sørvest-Tyskland, la seg imellom, men uten å garantere bøndene virkelige lettelser. Bondebevegelsen fortsatte. Hans Muller fra Bulgenbach drog fra 30. september til midten av oktober gjennom Schwarzwald like til Urach og Furtwangen, fikk samlet tropper på i alt 3 500 mann og tok med disse stilling ved Eratingen (ikke langt fra Stühlingen). Adelen hadde ikke over 1 700 mann til rådighet, og også disse var splittet. Den var nødt til å gå med på en våpenstillstand, som også virkelig kom i stand i leiren ved Eratingen. Minnelig overenskomst, enten direkte mellom partene eller ved oppmenn, og undersøkelse av klagemålene ved landsretten i Stockach ble lovet bøndene. Både adelstroppene og bøndene dro vekk.
Bøndene enedes om 16 artikler, som skulle kreves innvilget av domstolen i Stockach. De var meget moderate: Avskaffelse av adelens jaktrett, av bøndenes pliktarbeid, av de trykkende skatter og herreprivilegiene overhodet, beskyttelse mot vilkårlig fengsling og mot partiske, vilkårlig dømmende domstoler — mere fordret de ikke.
Men så snart bøndene var dratt hjem, krevde adelen på ny øyeblikkelig inn samtlige omstridte ytelser, så lenge domstolen ikke hadde truffet noen avgjørelse. Bøndene vegret seg naturligvis og henviste herrene til retten. Striden brøt ut på ny; bøndene trakk seg igjen sammen; fyrstene og herrene konsentrerte sine tropper.
Denne gang gikk bevegelsen ennå videre, gjennom hele Breisgau og langt inn i Württemberg. Troppene under Georg Truchsess von Waldburg, bondekrigens Alba, speidet dem ut, slo enkelte tropper av forsterkningstropper, men våget ikke å angripe hovedstyrken. Georg Truchsess underhandlet med bondehøvdingene og fikk her og der i stand forlik.
I slutten av desember begynte forhandlingene for landsretten i Stockach. Bøndene protesterte mot at retten ble sammensatt av bare adelige. Til svar ble opplest et keiserlig brev om rettens oppnevnelse. Forhandlingene trakk i langdrag, i mellomtiden rustet adelen, fyrstene og de schwabiske forbundsmyndigheter. Erkehertug Ferdinand, som foruten de ennå østerrikske arveland også behersket Württemberg, det badiske Schwarzwald og det sydlige Elsass, påbød den største strenghet mot de opprørske bønder. Man skulle fange dem, bruke tortur overfor dem og slå dem ihjel uten nåde, man skulle ødelegge for dem alt ettersom det falt mest bekvemt, brenne og øde det de eide og hadde og jage deres hustruer og barn ut av landet. Man ser på hvilken måte fyrstene og herrene overholdt våpenstillstanden og hva de forstod ved fredelig megling og undersøkelse av klagemålene. Erkehertug Ferdinand, som finanshuset Welser i Augsburg hadde forstrukket med penger, rustet i all hast; det schwabiske forbund utskrev en kontingent av penger og tropper som skulle stilles i tre oppbud.
Oppstandene hittil faller sammen med Thomas Münzers femmånedlige besøk i Øvre-Baden. Om den innflytelse han har hatt på bevegelsens utbrudd og forløp er der riktignok ingen direkte bevis forhånden, men denne innflytelse er indirekte fullt ut konstatert. De mere pågående revolusjonære blant bøndene er for det meste hans elever og representerer hans idéer. Både de tolv artikler og Øvre-Badensbøndenes artikkelbrev tilskrives ham av alle samtidige, skjønt iallfall de første sikkert ikke er forfattet av ham. Ennå på sin tilbakereise til Thüringen utsendte han et avgjort revolusjonært skrift til de opprørske bønder.
Samtidig intrigerte den siden 1519 fra Württemberg fordrevne hertug Ulrich for ved bøndenes hjelp igjen å komme i besiddelse av sitt land. Det er en kjensgjerning at han etter sin fordrivelse søkte å benytte det revolusjonære parti og stadig understøttet det. Hans navn knytter seg til de fleste av de fra 1520 til 1524 forekommende lokale uroligheter, og nå rustet han direkte til et innfall i Württemberg fra sitt slott Hohentwiel. Han ble imidlertid bare et verktøy for bøndene, hadde aldri noen innflytelse over dem og ennå mindre deres tillit.
Således gikk vinteren uten at det fra noen av sidene kom til noe avgjørende skritt. De fyrstelige herrer holdt seg skjult, bondeoppstanden bredte seg. I januar 1525 var hele landet mellom Donau, Rhinen og Lech i full gjæring, og i februar brøt stormen løs.
Mens troppen fra Schwarzwald og Hegau under Hans Müller fra Bulgenbach konspirerte med Ulrich av Württemberg og til dels var med på hans resultatløse tog til Stuttgart (februar og mars 1525), gikk bøndene i Ried, ovenfor Ulm, til oppstand den 9. februar, samlet seg i en av myrer beskyttet leir ved Baltringen, heiste den røde fane og dannet under Ulrich Schmids ledelse Baltringen-troppen. De var 10—12 000 mann sterke.
Den 25. februar trakk Oberallgauftroppen, 7 000 mann sterk, seg sammen ved Schusser som følge av ryktet om at troppene var i anmarsj mot de misnøyde som fantes der. Kemptenbøndene, som hele vinteren gjennom hadde ligget i strid med sin erkebiskop, kom sammen den 26. og forente seg med dem. Byene Memmingen og Kaufbeuren sluttet seg på visse vilkår til bevegelsen; dog fremtrådte alt her tvetydigheten i den stilling byene inntok i denne kamp. Den 7. mars vedtokes i Memmingen de tolv Memmingen-artikler for alle Allgäu-bønder.
På allgäuernes anmodning dannedes ved Bodensjøen Sjøtroppen under Eitel Hans. Også denne tropp øket raskt. Hovedkvarteret var i Bermatingen.
Likeså gjorde bøndene i nedre Allgäu, i egnen om Ochsenhausen og Schellenberg, i Zeil- og Waldburg-distriktene, Truchsess’ maktområder, opprør, og det alt i de første dager av mars. Denne Nedre-Allgäu-troppen lå, 7 000 mann sterk, i leir ved Wurzach.
Disse fire tropper vedtok alle Memmingen-artiklene, som forresten var ennå meget mere moderate enn Hegauernes og også på de punkter som angikk de bevæpnede troppers løpet av krigen, etterat bøndene hadde gjort erfaringer om sine fienders handlemåte.
Samtidig med disse tropper dannedes en sjette ved Donau. Fra hele distriktet mellom Ulm og Donauwörth, fra Uler, Roth og Bibers dalfører kom bøndene til Leipheim og slo leir der. Fra 15 steder møtte hver våpenfør mann, fra 117 kom det forsterkninger. Føreren for Leipheim-troppen var Ulrich Schön, predikant var Jakob Wehe, presten i Leipheim. Således stod i begynnelsen av mars i seks leirer oppimot 30—40 000 opprørske øvre?schwabiske bønder under våpen. Disse bondetroppers karakter var meget blandet. Det revolusjonære — det Münzerske — parti var overalt i minoritet. Allikevel danner det overalt kjernen og holdet i bondeleirene. Stormassen av bøndene var alltid beredt til å innlate seg på en overenskomst med sine herrer når bare de innrømmelser sikredes dem som de ved sin truende holdning håpet å kunne til? trosse seg. Dessuten ble de lei av krigsførselen når saken drog i langdrag og fyrstehærene rykket frem, og de som ennå hadde noe å tape, drog for det meste hjem. Dertil kom at det vagabonderende filleproletariat i massevis hadde sluttet seg til troppene, hva der vanskeliggjorde disiplinen og demoraliserte bøndene. Filleproletarene løp likeledes ofte til og fra. Allerede herav lar det seg forklare at bondetroppene i begynnelsen overalt var på defensiven, demoralisertes i feltleirene og — også bortsett fra sin taktiske utilstrekkelighet og mangelen på gode førere — på ingen måte var fyrstenes arméer jevnbyrdige.
Ennå mens troppene holdt på å trekke seg sammen, falt hertug Ulrich med hvervede tropper og noen Hegau-bønder fra Hohentwiel inn i Württemberg. Det ville være ute med det schwabiske forbund dersom bøndene nå fra den annen side rykket frem mot Truchsess von Waldburgs tropper. Men med troppenes rentforhold til adelen og regjeringene, bar bud om en merkelig mangel på besluttsomhet. Hvor besluttsomheten overhodet kom, kom den først i defensive holdning lyktes det snart Truchsess å slutte våpenstillstand med Baltringen-, Allgäu- og Sjøbøndene, innlede forhandlinger og fastsette tidspunktet for sakens avgjørelse til Judica-søndagen (2. april). I mellomtiden kunne han dra mot hertug Ulrich, besette Stuttgart og tvinge hertugen til allerede den 17. mars igjen å forlate Württemberg. Så vendte han seg mot bøndene, men i hans egen hær revolterte landsknektene og vegret seg ved å gå mot dem. Det lyktes Truchsess å berolige landsknektene, og nå marsjerte han til Ulm hvor der samledes nye forsterkninger. Ved Kirchheim nedenfor Teck hadde han etterlatt en observasjonsleir.
Det schwabiske forbund, som endelig hadde fått hendene frie og samlet sine første kontingenter, kastet nå masken og erklærte at det var «fast bestemt på, ved våpnene og med Guds hjelp å avvende det som bøndene i sin egenrådighet hadde fordristet seg til».
Bøndene hadde imens strengt holdt seg til våpenstillstanden. De hadde til forhandlingene på Judica-søndagen stilt opp sine krav, de berømte tolv artikler. De forlangte at de geistlige skulle velges og avsettes av menighetene, at den lille tiende skulle avskaffes og den store brukes til offentlige formål etterat prestens lønn var trukket fra. Videre forlangte de avskaffelse av livegenskapet, av adelens fiske- og jaktrett og dødsfallsavgiften, innskrenkning av det svære pliktarbeid, skattene og avgiftene, tilbakelevering av de skoger, havneganger og rettigheter som med vold var berøvet kommuner og enkeltpersoner og fjernelse av vilkårlighet i justis og administrasjon. Som man ser, hadde det moderate, forliksvennlige parti ennå et betydelig overtak i bondetroppene. Det revolusjonære parti hadde alt tidligere, i artikkelbrevet, oppstilt sitt program. Dette åpne brev til samtlige landsbyers bønder oppfordret dem til å tre inn i den «kristelige forening og broderskap» med det mål å fjerne alle byrder, enten med det gode, «hva ikke godt kan skje», eller med makt, og truer alle som vegrer seg, med det «verdslige bann», d. v. s. med utstøtelse av samfunnet og utelukkelse fra ethvert samkvem med forbundsmedlemmene. Alle slott, klostre og prestestiftelser skal likeledes lyses i det verdslige bann, medmindre adel, prester og munker frivillig forlater dem, flytter inn i vanlige hus som andre folk og slutter seg til den kristelige forening. — I dette radikale manifest, som åpenbart ble avfattet før våroppstanden 1525, dreier det seg altså fremfor alt om revolusjonen, den fullstendige beseiring av de ennå herskende klasser, og det «verdslige bann» pålegges bare undertrykkkere og forrædere, som skal slåes ihjel, slottene, som skal brennes, klostrene og stiftelsene som skal konfiskeres og hvis skatter skal forvandles til penger.
Før likevel bøndene kom så langt som til å forelegge sine tolv artikler for de innkalte meglingsmenn, fikk de underretning om at det schwabiske forbund hadde brutt overenskomsten og at dets tropper nærmet seg. Straks traff de sine forholdsregler. En generalforsamling av Allgäu-, Baltringen- og Sjø-bøndene ble holdt i Geisbeuren. De fire tropper ble slått sammen og av dem organisertes fire nye kolonner; og det ble besluttet å konfiskere de geistlige gods, selge deres klenodier til beste for krigskassen og brenne slottene. Således ble ved siden av de offisielle tolv artikler artikkelbrevet rettesnoren for deres krigsførsel, og Judica-søndagen, den dag fredslutningen var fastsatt til, ble datoen for den alminnelige reisning.
Den overalt voksende bevegelse, bøndenes stadige lokale konflikter med adelen, etterretningen om oppstanden i Schwarzwald som i seks måneder stadig hadde vært i vekst og hadde bredt seg like til Donau og Lech, er riktignok tilstrekkelig til å forklare at der slag i slag fulgte bondeoppstander i to tredjedeler av Tyskland. Men at der i spissen for bevegelsen stod folk som hadde organisert den ved gjendøpere og andre emissærer, det viser den kjensgjerning at alle de partielle oppstander fant sted samtidig. I den siste halvdel av mars var der alt brutt ut uroligheter i Württemberg, ved Nedre Neckar, i Odenwald, i Nedre og Midtre Franken; men overalt ble allerede på forhånd den 2. april, Judica-søndagen, angitt som den dag det skulle bryte løs over hele linjen, overalt skjedde det avgjørende slag, masseoppstanden, i den første uke av april. Også Allgäu-, Hegau- og Sjø-bøndene kalte den 1. april ved ringning med kirkeklokkene og massemøter alle våpenføre menn til leiren og åpnet samtidig med bøndene fra Baltringen fiendtlighetene mot slottene og klostrene.
I Franken, hvor bevegelsen grupperte seg om seks sentre, brøt oppstanden overalt løs i de første dager av april. Ved Nördlingen dannedes ved denne tid to bondeleirer; med deres hjelp fikk det revolusjonære parti i byen, hvis sjef var Anton Forner, overtaket og satte igjennom både Forners utnevnelse til borgermester og byens tilslutning til bøndene. I Anspach-distriktet reiste bøndene seg overalt i tiden fra 1. til 7. april, og oppstanden bredte seg herfra like over til Bayern. I Rottenburg-distriktet hadde bøndene stått under våpen helt siden den 22. mars; i byen Rottenburg ble den 27. mars «ærbarhetens» herredømme styrtet av småborgerne og plebeierne under Stephan von Menzingen; men da nettopp bøndenes ytelser her var byens hovedinntekter, inntok også den nye regjering en meget vaklende og tvetydig holdning overfor bøndene. I bispedømmet Würzburg reiste bøndene og småbyene seg over hele linjen, og i bispedømmet Barnberg tvang den alminnelige reisning innen fem dager biskopen til å gi etter. Endelig i nord, ved grensen til Thüringen, ble den sterke bondeleir i Bildhausen trukket sammen.
I Odenwald, hvor Wendel Hipler, en adelsmann og tidligere kansler hos Hohenlohe-grevene, og Georg Metzler, vertshusholder i Ballenberg ved Krautheim, stod i spissen for det revolusjonære parti, brøt stormen løs alt den 26. mars. Bøndene drog fra alle sider mot Tauber-elven. Også 2 000 mann fra Rottenburg-leiren sluttet seg til. Georg Metzler overtok ledelsen og marsjerte, etter at alle forsterkninger var kommet, den 4. april til klosteret Schonthal ved Jaxt-elven, hvor bøndene fra Neckar-dalen støtte til ham. Disse, som førtes av Jäcklein Rohrbach, vertshusholder i Bockingen ved Heilbronn, hadde Judica-søndagen proklamert opprøret i Fleim, Sontheim o. a. st., mens samtidig Wendel Hipler med en del sammensvorne hadde overrumplet Öhringen og revet bøndene i omegnen med i bevegelsen. I Schöntal forenedes de to bondekolonner til den «Klare Tropp», som vedtok de tolv artikler og organiserte streiftog mot slott og klostre. Den «Klare Tropp» var henved 8 000 mann sterk, hadde kanoner og 3 000 håndbørser. Også Florian Geyer, en frankisk ridder, sluttet seg til og dannet den Svarte Skare, et elitekorps, som særlig rekruttertes fra landvernet i Rottenburg og Öhringen.
Den württembergske foged i Neckarsulm, grev Ludwig von Helfenstein, åpnet fiendtlighetene. Han lot alle bønder som falt i hans hender, uten videre hugge ned. Den «Klare Tropp» drog mot ham. Dette slakteri og den nettopp innløpne underretning om Leipheim-troppens nederlag, om Jakob Wehes henrettelse og Truchsess’ grusomheter forbitret bøndene. Grev Ludwig, som hadde besatt Weinsberg, ble angrepet her. Slottet ble stormet av Florian Geyer, byen tatt etter lengere kamp og grev Ludwig fanget med flere riddere. Den neste dag, den 17. april, holdt Jäcklein Rohrbach sammen med de mest pågående folk i troppen dom over fangene og lot fjorten av dem, med grev Ludwig i spissen, spidde — den skjendigste død han kunne la dem dø. Inntagelsen av Weinsberg og Jäckleins terroristiske hevn overfor grev Ludwig forfeilet ikke sin virkning på adelen. Grevene av Löwenstein tiltrådte bondeforbundet, Hohenlohe-grevene, som alt tidligere hadde sluttet seg til, men ennå ingen hjelp ytet, sendte straks de kanoner og det krutt som forlangtes.
Høvdingene rådslo om de ikke skulle ta Götz von Berlichingen til fører, «da denne kunne bringe adelen på deres side». Forslaget fant anklang; men Florian Geyer, som i denne stemning hos bøndene og høvdingene så begynnelsen til reaksjonen, skilte seg da med sin Svarte Skare fra troppen, gjennomstreifet på egen hånd først Neckaregnen, så Würzburg-distriktet og ødela overalt slottene og prestereirene .
Resten av troppen drog nå først mot Heilbronn. I denne mektige frie riksstad var det som nesten overalt en borgerlig og en revolusjonær opposisjon som bekjempet «ærbarheten». Den revolusjonære opposisjon, som var i hemmelig forståelse med bøndene, åpnet under tumulten allerede den 17. april portene for Georg Metzler og Jäcklein Rohrbach. Bondehøvdingene tok med sine folk byen i besiddelse, den ble opptatt i broderskapet og stilte til rådighet 1 200 gylden i penger samt en avdeling frivillige. Bare geistligheten og de eiendommer som tilhørte herrene av den Tyske Orden, ble brandskattet. Den 22. drog bøndene vekk igjen etter å ha latt tilbake en liten besetning. Heilbronn skulle bli sentrum for de forskjellige tropper, som også virkelig sendte delegerte derhen og rådslo om bøndenes felles aksjon og felles krav. Men den borgerlige opposisjon og «ærbarheten», som etter bøndenes innmarsj stod i forbund med den, hadde nå på ny overtaket i byen, forhindret alle energiske skritt og ventet bare på at fyrstehærene skulle komme, for definitivt å forråde bøndene.
Bøndene drog mot Odenwald. Den 24. april måtte Götz von Berlichingen, som få dager i forveien først hadde bydd seg frem til kurfyrsten av Pfalz, så til bøndene, så igjen til kurfyrsten, tre inn i det evangeliske broderskap og overta overkommandoen over den «Klare lyse tropp» (i motsetning til Florian Geyers Svarte tropp). Men han var samtidig fange hos bøndene, som mistroisk våket over ham og bandt ham til høvdingenes råd, uten dem kunne han intet gjøre. Götz og Metzler drog nå med størsteparten av bøndene over Buchen til Amorbach, hvor de ble fra den 30. april til den 5. mai og fikk i stand opprør over hele Mainz-distriktet. Adelen ble overalt tvunget til å slutte seg til og dens slott derved skånet; bare klostrene ble brent og plyndret. Troppen var blitt påtagelig demoralisert; de mest energiske folk var borte, enten sammen med Florian Geyer eller med Jäcklein Rohrbach, for også denne hadde etter Heilbronns inntagelse skilt lag, åpenbart fordi han, grev Helfensteins dommer, ikke lenger kunne bli hos en tropp som tenkte på forsoning med adelen. Disse stadige krav om forlik med adelen var i seg selv et tegn på demoralisering. Snart etter foreslo Wendel Hipler en meget passende reorganisasjon av troppen: man burde ta i tjeneste de landsknekter som daglig bød seg frem, og ikke som hittil fornye troppen hver måned ved å trekke inn nye og avskjedige de gamle kontingenter, men beholde det mannskap som engang stod under våpen og var noenlunde øvet. Men et allmannamøte forkastet begge forslag; bøndene var alt blitt overmodige og betraktet hele krigen som et plyndringstog, hvor konkurranse fra landsknektenes side ikke kunne tiltale dem, og hvor det måtte stå dem fritt å dra hjem, så snart deres lommer var fylt. I Amorbach gikk det endog så vidt at Heilbronn-rådsherren Hans Berlin hos troppens høvdinger og råd fikk satt gjennom «Deklarasjonen av de tolv artikler», et aktstykke, hvori selv de siste brodder i de tolv artikler ble brutt av og bøndene lagt et ydmykt supplikantspråk i munnen. Men denne gang ble det likevel for meget for bøndene; de forkastet deklarasjonen under stor larm og holdt fast ved de opprinnelige artikler.
Imidlertid var der i Würzburg-distriktet inntrådt en avgjørende vending. Biskopen, som ved den første bondeoppstand i begynnelsen av april hadde trukket seg tilbake til det befestede Frauenberg ved Wurzburg og forgjeves hadde skrevet til alle kanter om hjelp, var endelig blitt tvunget til et øyeblikks ettergivenhet. Den 2. mai ble der åpnet en landdag hvor også bøndene var representert. Men før man kunne oppnå noe som helst resultat, ble der oppsnappet brev, som konstaterte forræderiske renker fra biskopens side. Landdagen ble straks oppløst, og fiendtlighetene begynte mellom de opprørske byfolk og bønder på den ene side og biskopens folk på den annen. Biskopen selv flyktet den 5. mai til Heidelberg; alt den neste dag kom Florian Geyer og den Svarte Skare til Würzberg, og sammen med ham den Frankiske Tauber-tropp, som bestod av bønder fra Mergentheim, Rottenburg og Anspach. Den 7. mai rykket også Götz von Berlichingen inn med den «Klare lyse tropp», og beleiringen av Frauenberg begynte.
I Limpurg-distriktet og i egnen omkring Ellwangen og Hall dannedes en annen tropp, Gaildorf-troppen eller den «Alminnelige klare tropp» alt i slutten av mars og begynnelsen av april. Den opptrådte meget voldsomt, fikk opprør i stand i hele distriktet, brente mange klostre og slott, bl. a. også slottet Hohenstaufen, tvang alle bønder til å gå med og alle adelsmenn, ja selv alle vertshusholderne i Limpurg til å tre inn i det kristelige broderskap. I begynnelsen av mai gjorde den et innfall i Württemberg, men ble tvunget til tilbaketog. Partikularismen i de tyske småstater tillot den gang like så litt som i 1848 at de revolusjonære fra forskjellige statsområder opptrådte i fellesskap. Gaildorf-bøndenes bevegelse, innskrenket som den var til et lite område, måtte nødvendigvis bryte sammen, etterat den hadde beseiret all motstand i dette enkelte distrikt. Gaildorf-bøndene kom overens med byen Gmünd, drog fra hverandre og etterlot bare 500 bevæpnede.
I Pfalz hadde der på begge sider av Rhinen dannet seg bondetropper mot slutten av april. De ødela mange slott og klostre og tok den 1. mai Neustadt a. d. Hardt, etterat Bruchrain-bøndene var kommet over og alt dagen før hadde tvunget Speier til en overenskomst. Marskalken av Zabern kunne med kurfyrstens få tropper intet utrette mot dem, og den 10. mai måtte kurfyrsten slutte en kontrakt med de opprørske bønder, hvori han garanterte dem at deres klagemål skulle bli etterkommet på en landdag.
I Württemberg endelig var oppstanden alt tidlig brutt ut i enkelte distrikter. I Urach-fjellet hadde bøndene alt i februar sluttet et forbund mot prestene og herrene, og i slutten av mars gjorde bøndene i Blaubeuren, Urach, Münsingen, Balingen og Rosenfeld opprør. Ved Göppingen falt Gaildorfbøndcnc inn på Würtemburgsk område, ved Brackenheim Jäcklein Rohrbach, og ved Pfullingen restene av den slagne Leipheimtropp. De fikk bondebefolkningen til å gjøre opprør. Også i andre egner brøt der ut alvorlige uroligheter. Alt den 6. april måtte Pfullingen kapitulere for bøndene. Den østerrikske erkehertugs regjering var i den største forlegenhet. Den hadde slett ingen penger og svært lite tropper. Byene og slottene var i den dårligste tilstand og hadde hverken besetning eller ammunisjon. Selv Asperg var nesten vernløst.
Regjeringens forsøk på å trekke sammen kontingentene fra byene mot bøndene gjorde at den foreløpig led nederlag. Den 16. april nektet Bottwar-kontingenten å marsjere, og istedenfor til Stuttgart drog den til Wunnenstein ved Bottwar, hvor den dannet kjernen i en leir av bønder og borgere, som raskt øket. Den samme dag brøt oppstanden ut i Zabergau; klosteret i Maulbronn ble plyndret, og en rekke klostre og slott fullstendig ødelagt. Fra det nærliggende Bruchrain kom der forsterkninger til distriktets bønder.
I spissen for troppen på Wunnenstein trådte Matern Feuerbacher, rådsherre fra Bottwar, en av førerne for den borgerlige opposisjon, men tilstrekkelig kompromittert til å måtte gå med bøndene. Men han holdt seg stadig meget moderat, hindret fullbyrdelsen av artikkelbrevets bestemmelse overfor slottene og søkte overalt å megle mellom bøndene og det moderate borgerskap. Han forhindret at württembergerne forente seg med den «Klare lyse tropp» og fikk senere likeledes Gaildorf-bøndene til å rykke ut av Württemberg. På grunn av sine borgerlige tendenser ble han avsatt allerede den 19. april, men alt den neste dag igjen utnevnt til høvding. Han var uunnværlig, og selv da Jäcklein Rohrbach den 22. april med 2 000 mann støtte til württembergerne, hadde denne intet annet å gjøre enn å la ham bli i sin stilling og innskrenke seg til nøye å overvåke hans handlinger.
Den 18. april forsøkte regjeringen å forhandle med bøndene på Wunnenstein. Bøndene holdt fast ved at regjeringen måtte vedta de tolv artikler, og dette kunne regjeringens forhandlere naturligvis ikke. troppen satte seg nå i bevegelse. Den 20. var den i Laufen, hvor regjeringens representanter for siste gang ble vist tilbake. Den 22. stod den, 6 000 mann sterk, i Bietigheim og truet Stuttgart. Her var størstedelen av rådet flyktet, og en borgerkomité satt i spissen for forvaltningen. I borgerskapet fantes de samme partisplittelser mellom «ærbarhet», borgerlig opposisjon og revolusjonære plebeiere som overalt ellers. Her ble organisasjonen av den «Klare kristelige tropp», som de württembergske opprørere nå kalte seg, fullstendig gjennomført, og lønn, byttefordeling og forpleining o. s. v. ordnet etter bestemte regler. En avdeling stuttgartere under Theus Gerber sluttet seg til.
Den 29. april drog Feuerbacher med hele troppen mot de Gaildorf-bønder som ved Schorndorf var falt inn i Württemberg, opptok hele distriktet i forbundet og fikk derved Gaildorf-bøndene til å dra tilbake. Han forhindret således at det revolusjonære element i hans tropp som Rohrbach stod i spissen for, fikk en farlig forsterkning ved å blandes med de hensynsløse Gaildorf-bønder. Ved underretningen om at Truchsess nærmet seg, dro han fra Schorndorf i møte med denne og slo leir den 1. mai ved Kirchheim nedenfor Teck.
Vi har hermed skildret oppstandens tilblivelse og utvikling i den del av Tyskland som vi må betrakte som området for den første gruppe av bondetropper. Før vi går over til de andre grupper (Thüringen og Hessen, Elsass, Østerrike og Alpene), må vi berette om Truchsess’ felttog, hvori han, i begynnelsen alene, senere understøttet av forskjellige fyrster og byer, tilintetgjorde denne første gruppe av opprørere.
Vi forlot Truchsess ved Ulm, hvorhen han drog i slutten av mars, etterat han ved Kirchheim nedenfor Teck hadde latt tilbake et observasjonskorps under Dietrich Spät. Truchsess’ korps bestod, etterat de i Ulm konsentrerte forbunds-forsterkninger var trukket inn, av ikke fullt 10 000 mann, hvorav 7 200 mann infanteri; dette korps var den eneste hær som kunne disponeres til angrepskrig mot bøndene. Forsterkningene kom meget langsomt sammen i Ulm, dels på grunn av regjeringens pengemangel, dels fordi overalt de få tropper som fantes, var mere enn uunnværlige som besetning på festninger og slott. Hvor få tropper de fyrster og byer kunne disponere over som ikke hørte til det sehwabiske forbund, har vi alt sett. Alt avhang altså av de heldige resultater Georg Truchsess med sin forbundsarmé kunne tilkjempe seg.
Truchsess vendte seg først mot Baltvingen-troppen, som i mellomtiden hadde begynt å ødelegge slott og klostre i omegnen av Ried. Bøndene, som da forbundstroppene nærmet seg, var dratt tilbake til Ried, ble omringet og drevet ut av myrene, de gikk så over Donau og kastet seg inn i kløftene og skogene i de sehwabiske alper. Her, hvor rytteriet og artilleriet, forbundsarméens hovedstyrke, ikke kunne få has på dem, unnlot Truchsess å forfølge dem videre. Han drog mot Leipheim-bøndene, som stod med 5 000 mann ved Leipheim, 4 000 i Mindel-dalen og 6000 ved Illertissen. De reiste opprør i hele distriktet, ødela klostre og slott og forberedte seg til å dra mot Ulm med alle tre kolonner. Også her synes allerede noen demoralisasjon å ha bredt seg blant bøndene og tilintetgjort troppens militære pålitelighet; for Jakob Wehe forsøkte å forhandle med Truehsess på forhånd. Men denne ville ikke nå, da han hadde en tilstrekkelig troppestyrke bak seg, innlate seg på forhandlinger, men angrep den 4. april hovedtroppen ved Leipheim og sprengte den fullstendig. Jakob Wehe og Ullrich Sehon samt to andre bondeførere ble fanget og henrettet; Leipheim kapitulerte, og etter noen streiftog i omegnen falt hele distriktet til fote.
Et nytt opprør blant landsknektene, foranlediget ved kravet om plyndring og ekstralønn, oppholdt igjen Truchsess like til den 10. april. Så drog han sørvest over mot Baltringen-bøndene, som i mellomtiden hadde falt inn i hans maktområder Waldburg, Zeil og Wolfegg og beleiret hans slott. Også her fant han bøndene splittet og slo dem den 11. og 12. april i den ene trefning etter den annen, hvorved også Baltringen-troppen fullstendig oppløste seg. Resten drog under presten Florian tilbake til Sjø-troppen. Truchsess vendte seg nå mot den. Sjø-troppen, som i mellomtiden ikke bare hadde gjort streiftog, men også fått byene Buchborn (Friedrichshafen) og Wollmatingen med i broderskapet, holdt den 13. stort krigsråd i klostret Salem og besluttet å dra mot Truchsess. Straks ringtes overalt med stormklokkene, og 10 000 mann, til hvem også de slagne Baltringen-bønder sluttet seg, samledes i leiren i Bermatingen. Den 15. april holdt de i en heldig trefning stand mot Truchsess, som ikke her ville sette sin armé på spill i et avgjørende slag og foretrakk å underhandle, så meget mer som han fikk høre at Allgäu- og Hegau-bøndene også var i anmarsj. Han sluttet altså den 17. april i Weingarten med Sjø-bøndene og Baltringen-bøndene et for dem tilsynelatende gunstig forlik, som bøndene uten betenkning gikk med på. Han fikk videre ordnet det slik at Øvre- og Nedre-Allgäubøndenes delegerte likeledes vedtok dette forlik og drog så til Württemberg.
Truchsess’ list reddet ham her fra den sikre undergang. Hadde han ikke forstått å narre de svake, innskrenkede, for størstedelen alt demoraliserte bønder og deres for det meste uduelige, engstelige og bestikkelige førere, så ville han med sin lille armé blitt innesluttet mellom fire kolonner, tilsammen i det minste 25—30 000 mann sterke og det hadde vært ute med ham. Men hans fienders kortsynthet — alltid uungåelig når det gjelder bondemasser — gjorde det mulig for ham å bli dem kvitt i det øyeblikk da de, i hvert fall for Schwabens og Frankens vedkommende, kunne ha endt krigen med ett slag. Sjø-bøndene overholdt den kontrakt, de til slutt naturligvis bare ble narret med, så nøye at de senere grep til våpen mot sine egne forbundsfeller, Hegau-bøndene; Allgäu-bøndene, som gjennom sine førere var blitt innviklet i forræderiet, sa seg riktignok straks løs fra det, men da var alt Truchsess utenfor fare.
Straks enter gav Hegau-bøndene, skjønt de ikke var innbefattet i Weingarten-forliket, et nytt eksempel på den grenseløse lokalsneverhet og den egenrådige provinsialisme som ødela hele bondekrigen. Etterat Truchsess hadde forhandlet med dem og så marsjert til Württemberg, drog de etter ham og holdt seg stadig i flanken; men det falt dem ikke inn å forene seg med den württembergske «Klare kristelige tropp», og det av den grunn at Württemberg- og Neckardal-bøndene også engang hadde avslått å yte dem hjelp. Da derfor Truchsess hadde fjernet seg langt nok fra deres hjem, vendte de rolig om og drog mot Freiburg.
Vi forlot Württemberg-bøndene under Matern Feucrbacher ved Kirchheim nedenfor Teck, hvorfra det observasjonskorps, som Truchsess hadde latt bli igjen under Dietrich Spät, hadde trukket seg tilbake til Urach. Etter et forgjeves forsøk på å ta Urach drog Feuerbacher mot Nürtingen og skrev til alle opprørstropper i nærheten etter forsterkninger til det avgjørende slag. Der kom i virkeligheten betydelige forsterkninger både fra Nedre Württemberg og fra Gäu. Levningene av Leipheim-troppen hadde trukket seg tilbake like til Vest-Württemberg. Gäu-bøndene hadde samlet seg om disse og reist opprørsfanen i hele Øvre? Neckar- og Nagold-dalen like til Böblingen og Leonberg, og særlig de var det som nå rykket frem i to sterke tropper og den 15. mai forente seg i Nürtingen med Feuerbacher. Ved Bötlingen støtte Truchsess på de forente tropper. Deres tall, deres artilleri og deres stillinger fikk ham til å stusse; han begynte etter sin vanlige metode straks underhandlinger og sluttet en våpenstillstanden med bøndene. Neppe hadde han derved gjort dem trygge, før han den 12. mai under våpenstillstanden overfalt dem og tvang dem til et avgjørende slag. Bøndene ytet lang og tapper motstand til endelig Bötlingen ved borgerskapets forræderi ble overgitt i Truchsess’ hender. Venstre fløy av bøndene var hermed berøvet sitt støttepunkt, ble kastet tilbake og omringet. Hermed var slaget avgjort. De udisiplinerte bønder kom i uorden og snart i vill flukt; de som ikke ble hugget ned eller fanget av forbundets rytteri, kastet våpnene og skyndte seg hjem. Denne «Klare kristelige tropp» og med den hele Württemberg-opprøret var i fullstendig oppløsning. Theus Gerber undkom til Esslingen, Feuerbacher flyktet til Sveits, Jäcklein Rohrbach ble fanget og i lenker slept med til Neckargartach, hvor Truchsess lot ham binde til en påle, stablet opp ved rundt omkring og således stekte ham levende ved langsom ild, mens han selv holdt svirelag sammen med sine riddere og frydet seg over dette ridderlige skuespill.
Fra Neckargartach understøttet Truchsess ved et innfall i Kraichgau kurfyrsten av Pfalz’ operasjoner. Denne, som i mellomtiden hadde samlet tropper, brøt ved etterretningen om Truchsess’ gode resultater straks overenskomsten med bøndene, overfalt den 23. mai Bruchrain, tok og brente Malsch etter heftig motstand, plyndret en rekke landsbyer og besatte Bruchsal. Samtidig overfalt Truchsess Eppingen og tok bevegelsens leder på stedet, Anton Eisenhut, til fange; kurfyrsten lot straks ham og et dusin andre bondeførere henrette. Bruchrain og Kraichgau var hermed tvunget til lydighet og måtte betale henimot 40 000 gulden i brandskatning. Truchsess’ to hærer — redusert til 6 000 mann ved slagene hittil — og kurfyrstens (6 500 mann) forente seg nå og drog mot Odenwald-bøndene.
Etterretningen om nederlaget i Bötlingen hadde overalt spredt redsel blant opprørerne. De av de frie rikssteder som var kommet unda bøndenes trykkende hånd, åndet plutselig på ny lettet opp. Heilbronn var den første som tok skritt til en forsoning med det schwabiske forbund. I Heilbronn satt bondekanselliet og representantene for de forskjellige tropper for å rådslå om de forslag som i samtlige bondeopprøreres navn skulle tilstilles keiser og rike. Under disse forhandlinger, hvis utfall skulle ha alminnelig gyldighet for hele Tyskland, viste det seg igjen at ingen enkelt stand, heller ikke bøndene, var nok utviklet til ut fra sitt standpunkt helt å omskape forholdene i Tyskland. Det viste seg straks at skulle dette oppnåes, måtte adelen og ganske særlig borgerskapet vinnes.
Wendel Hipler fikk hermed ledelsen av forhandlingene i sin hånd. Av alle bevegelsens førere erkjente Wendel Hipler de bestående forhold riktigst. Han var ingen vidtspennende revolusjonær som Münzer, ingen representant for bøndene som Metzler eller Rohrbach. Hans mangesidige erfaring, hans praktiske kjennskap til de enkelte stenders gjensidige stilling hindret at han kom til å representere utelukkende en enkelt av de i bevegelsen innviklede stender mot de øvrige. Ganske som Münzer som representant for den samfunnsklasse som hadde stått helt utenfor det hittidige offisielle samfunn, nemlig spirene til proletariatet, ble drevet til en forutanelse av kommunismen, på nøyaktig samme måte kom Wendel Hipler, representanten så å si for gjennomsnittet av alle nasjonens progressive krefter, til forutanelsen om det moderne borgerlige samfunn. De grunnsetninger han representerte, de krav han oppstilte var riktignok ikke det umiddelbart mulige, men det noe idealiserte, nødvendige resultat av den bestående oppløsning av føydalsamfunnet, og bøndene var nødt til å gå med på dem så snart de gikk i gang med å lage lovutkast for hele riket. Således antok den sentraliseringen bøndene krevde, her i Heilbronn en mere positiv form, en form som imidlertid var himmelvidt forskjellig fra den forestilling bøndene hadde om den. Den ble f. eks. nærmere fastslått ved oppstillingen av enheter for mynt, mål og vekt, ved opphevelsen av den indre toll o. s. v., kort sagt, i krav som langt mere var i byborgernes enn i bøndenes interesse. På samme måte fikk adelen innrømmelser, som betydelig nærmer seg de moderne avløsninger og gikk ut på en endelig forvandling av den føydale jordeiendom til borgerlig. Kort sagt, så snart bøndenes krav ble sammenfattet til en «riksreform», måtte de underordne seg ikke borgernes krav i øyeblikket, men deres definitive interesser.
Mens denne riksreform ennå debattertes i Heilbronn, reiste forfatteren av «De tolv artiklers deklarasjon», Hans Berlin, allerede i møte med Truchsess for i «ærbarhetens» og borgerskapets navn å forhandle om overgivelsen av byen. Reaksjonære bevegelser i byen understøttet forræderiet og Wendel Hipler måtte flykte med bøndene. Han drog til Weinsberg, hvor han søkte å samle levningene av Württemberg-bøndene og de få mannskaper Gaildorf?bøndene kunne stille. Men ryktet om at kurfyrsten av Pfalz og Truchsess nærmet seg, fordrev ham også herfra, og han måtte da dra til Würzburg for å sette den «Klare lyse tropp» i bevegelse. Forbundets og kurfyrstens tropper underla seg imidlertid hele Neckar-distriktet, tvang bøndene til å hylle sine herrer på ny, svidde av mange landsbyer og stakk ned eller hengte alle de flyktende bønder som de fikk tak i. Weinsberg ble brent til hevn for henrettelsen av grev Ludwig av Helfenstein.
De foran Weinsberg forente tropper hadde imidlertid beleiret Frauenberg og den 15. mai, ennå før noen bresje var skutt, med stor tapperhet, men uten resultat forsøkt å storme festningen. Fire hundre av de beste folk, for det meste av Florian Geyers fylking, ble liggende igjen i festningsgravene døde eller sårede. To dager senere, den 17., kom Wendel Hipler og lot holde krigsråd. Han foreslo at man skulle la bare 4 000 mann bli igjen foran Frauenberg og med hovedstyrken på henved 20 000 mann slå leir for øynene på Truchsess ved Krautheim an der Jaxt, hvor alle forsterkninger kunne konsentreres. Planen var fortreffelig; bare ved massenes samhold og overlegenhet i tall kunne man håpe å slå fyrstehæren, som nå var henved 13 000 mann sterk. Men demoralisasjonen og motløsheten blant bøndene var alt blitt for stor til å tillate noen energisk aksjon på ny. Gätz von Berlichingen, som snart etter åpent opptrådte som forræder, kan nok også ha bidratt til å forsinke troppen, og Hiplers plan ble aldri utført.
I steden ble troppene som alltid splittet. Først den 23. mai satte den «Klare lyse tropp» seg i bevegelse etterat frankerne hadde lovet å følge etter så snart som mulig. Den 26. ble markgreven av Anspachs korps, som lå i leir i Würzburg, kalt hjem ved meldingen om at markgreven hadde åpnet fiendtlighetene mot bøndene. Resten av beleiringshæren og Florian Geyers Svarte Skare tok stilling ved Heidingsfeld, ikke langt fra Würzburg.
Den «Klare lyse tropp» kom til Krautheim den 24. mai i lite kampdyktig stand. Her fikk mange høre at deres landsbyer i mellomtiden hadde hyllet Truchsess og tok dette som påskudd for å dra hjem. Troppen drog videre til Neckarsulm og underhandlet den 28. med Truchsess. Samtidig ble der sendt bud til frankerne, elsasseme og Schwarzwald—Hegauerne med opfordring om hurtig å komme med forsterkninger. Fra Neckarsulm marsjerte Götz tilbake til Öhringen. Troppen skrumpet sammen for hver dag; også Gotz von Berlichingen forsvant under marsjen; han var ridd hjem, etterat han alt tidligere gjennom sin gamle våpenbror Dietrich Spät hadde forhandlet med Truchsess om å gå over til denne. Ved Öhringen ble den rådløse og motløse masse på grunn av falske efterretninger om at fienden nærmet seg, plutselig grepet av en panisk skrekk; troppen spredtes i vill uorden, og bare med møye kunne Metzler og Wendel Hipler holde sammen omkring 2 000 mann som de igjen førte til Krautheim. I mellomtiden var det frankiske oppbud på 5 000 mann kommet, men på grunn av en sidemarsj over Löwenstein til Öhringen, som Götz hadde anordnet og åpenbart i forrædersk hensikt, traff det ikke den «Klare tropp» og drog til Neckarsulm. Denne lille by som var besatt av noen korps av den «Klare lyse tropp», ble beleiret av Truchsess. Frankerne kom om natten og så bålene i forbundsleiren; men deres førere hadde ikke mot til å våge et overfall og trakk seg tilbake til Krautheim, hvor de endelig fant resten av den «Klare lyse tropp». Da ingen undsetning kom, overgav Neckarsulm seg den 29. til forbundstroppene, Truchsess lot straks tretten bønder henrette og drog så herjende og brennende, plyndrende og myrdende mot troppene. I hele Neckar-, Kocher- og Jaxt-dalene viste rykende ruiner og hengte bønder på trærne den vei han var dratt.
Ved Krautheim støtte forbundshæren på bøndene. som tvunget av en flankebevegelse fra Truchsess’ side, hadde trukket seg tilbake til Königshofen an der Tauber. Her tok de stilling, 8 000 mann med 32 kanoner. Truchsess nærmet seg dem skjult bak hauger og skoger, lot omgående kolonner rykke frem og overfalt dem med slik overmakt og energi at de tross den mest hardnakkede motstand fra flere kolonners side til langt på natt ble fullstendig slått og oppløst. Som alltid bidrog også her forbundsrytteriet, «bøndenes død», vesentlig til tilintetgjørelsen av opprørenes hær, idet det kastet seg over bøndene, som alt var brakt til å vakle ved artilleri, geværild og lanseangrep, sprengte dem fullstendig og hugg dem ned en for en. Hva slags krig Truchsess og hans ryttere førte, det viser den skjebne de 300 Königshofen-borgere led, som var med bondehæren. De ble under slaget hugget ned på femten nær, og av disse femten ble senere ennå fire halshugget.
Etterat han således hadde gjort seg klar med bøndene i Odenwald, Neckar-dalen og Nedre-Franken, tvang Truchsess ved streiftog, avsvidning av hele landsbyer og utallige henrettelser hele omegnen til lydighet og drog så mot Würzburg. Underveis fikk han vite at den annen frankiske tropp under Florian Geyer og Gregor von Burg-Bernstein stod ved Sulzdorf, og straks vendte han seg mot den.
Florian Geyer, som etter den resultatløse storm på Frauenberg hovedsakelig hadde forhandlet med fyrstene og byene, navnlig med Rottenburg og markgrev Casimir av Anspach om deres tilslutning til bøndenes broderskap, ble plutselig kalt bort ved etterretningene om nederlaget i Königshofen. Med hans tropp forente seg Anspachstroppen under Gregor von Burg-Bernstein. Denne tropp var ganske nylig dannet. Markgrev Casimir hadde på ekte hohenzollernsk vis dels ved løfter, dels ved truende troppeansamlinger, visst å holde bondeopstanden innenfor sitt område i sjakk. Han iakttok fullstendig nøytralitet overfor alle fremmede tropper så lenge de ikke trakk til seg noen av Anspachs undersåtter. Han søkte å rette bøndenes hat fremfor alt mot de geistlige stiftelser, som han aktet senere å konfiskere og berike seg på. Dessuten rustet han stadig og avventet begivenhetenes gang. Neppe var etterretningen om slaget ved Bötlingen inntruffet, før han straks åpnet fiendtlighetene mot sine opprørske bønder, plyndret og satte fyr på deres landsbyer og lot mange av dem henge og hugge ned. Men bøndene trakk seg raskt sammen og slo ham under Gregor von Burg-Bernsheim den 29. mai ved Windsheim. Mens de ennå forfulgte ham, kom ropet til dem fra de nødstedte Odenwald-bønder, og straks drog de til Heidingsfeld og derfra sammen med Florian Geyer igjen til Würzburg (2. juni). Her efterlot de, stadig uten etterretning fra Odenwald-folkene, 5 000 bønder og drog med 4 000 mann — resten var spredt for alle vinder — etter de øvrige. Etterat de ved falske meldinger var gjort trygge med hensyn til utfallet av slaget ved Königshofen, ble de ved Sulzdorf overfalt av Truchsess og totalt slått. Som vanlig anrettet Truchsess’ ryttere og knekter et fryktelig blodbad. Florian Geyer holdt sammen resten av sin Svarte Skare, 600 mann, og slo seg gjennom til landsbyen Ingolstadt. 200 mann besatte kirken og kirkegården, 400 slottet. Pfalzerne hadde forfulgt ham, en kolonne på 1 200 mann tok landsbyen og satte fyr på kirken; de som ikke strøk med under branden, ble hugget ned. Så skjøt pfalzerne bresje i den falleferdige slottsmur og forsøkte å gå til storm. To ganger slått tilbake av bøndene, som stod dekket bak en indre mur, skjøt de også denne mur i filler og forsøkte så det tredje stormangrep, som også lyktes. Halvdelen av Geyers folk ble hugget ned; han var heldig nok til å undslippe med de siste to hundre. Men hans tilfluktssted ble oppdaget alt neste dag (pinsemandag); pfalzerne omringet skogen hvor han lå skjult og hugg hele troppen ned. Bare 17 fanger ble tatt på disse to dagene. Florian Geyer hadde igjen med noen få av de mest besluttsomme slått seg gjennom og vendte seg nå til Gaildorf-bøndene, som igjen hadde samlet seg, henved 7 000 mann sterke. Men da han kom derhen, fant han dem som følge av de nedslående meldinger fra alle kanter for størstedelen igjen spredt for alle vinder. Han gjorde ennå et forsøk på å samle de splittede i skogene, men den 9. juni ble han ved Hall overrasket av tropper og falt kjempende.
Truchsess, som alt like etter seiren ved Königshofen hadde underrettet de beleirede på Frauenberg, rykket nå mot Würzberg. Rådet ble i hemmelighet enig med ham, så at forbundshæren natten til den 7. juni kunne omringe byen og de 5 000 bønder som der var, og den neste morgen uten sverdslag rykke inn gjennom portene som rådet hadde åpnet. Ved dette forræderi fra den Würzburgske «ærbarhets» side ble den siste frankiske bondetropp avvæpnet og samtlige førere tatt til fange. Truchsess lot straks 81 halshugge. Hittil Würzburg kom nå i rad og rekke de forskjellige frankiske fyrster; biskopen av Würzburg selv, biskopen av Bamberg og markgreven av Brandenburg-Anspach. De nådige herrer delte rollene mellom seg. Truchsess dro sammen med biskopen av Bamberg, som nå straks brøt den overenskomst han hadde sluttet med sine bønder og prisgav sitt land til forbundshærens rasende mordbrennerhorder. Markgrev Casimir la sitt eget land øde. Teiningen ble brent; utallige landsbyer ble plyndret eller prisgitt flammene; dertil opprettet markgreven standretter i alle byer. I Neustadt an der Aisch lot han halshugge 18 opprørere, i Mark Bürgel 43. Derfra drog han til Rottenburg, hvor «ærbarheten» alt hadde gjort kontrarevolusjon og arrestert Stephan von Menzingen. Småborgerne og plebeierne i Rottenburg familiemakt. Han hadde underhandlet med Allgäu-høvdingen Walter Bach og hegaueren Hans Muller fra Bulgenbach for å få bøndene til å erklære seg for tilslutning til Østerrike, men skjønt begge høvdinger lot seg kjøpe, oppnådde de ikke annet hos bondetroppene enn at Allgäu-bøndene sluttet våpenstillstand med erkehertugen og iakttok nøytralitet likeoverfor Østerrike.
Hegau-bøndene hadde på sitt tilbaketog fra Württemberg ødelagt en rekke slott og trukket til seg forsterkninger fra markgreven av Badens land. De marsjerte den 13. mai mot Freiburg, beskjøt det fra den 18. av og rykket den 23., etterat byen hadde kapitulert, inn med flyvende faner. Derfra dro de mot Stockach og Radolfzell og førte lenge en resultatløs liten krig mot besetningene i disse byer. Både disse, adelen og de omliggende byer bad i kraft av Weingarten-overenskomsten Sjø-bøndene om hjelp, og Sjø-troppen reiste seg, 5 000 mann sterk, mot sine forbundsfeller. Så sterkt var disse bønders lokale sneversyn. Bare 600 vegret seg, ville slutte seg til Hegau-bøndene og ble massakrert. Men den bestukne Hans Muller fra Bulgenbach hadde allerede fått Hegau-bøndene til å oppheve beleiringen, og da Hans Muller straks derefter flyktet, var de fleste spredt for alle vinder. Resten forskanset seg ved Hilzingen-stien, hvor de den 16. juli ble slått og tilintetgjort av de tropper som i mellomtiden var blitt disponible. De sveitsiske byer formidlet for Hegau-bøndene en overenskomst, som imidlertid ikke forhindret at Hans Muller tross sitt forræderi ble arrestert og halshugget. I Breisgau brøt nå også Freiburg (den 17. juli) sitt forbund med bøndene og sendte tropper mot dem; men også her ble der på grunn av de fyrstelige stridskrefters svakhet den 18. september i Offenburg sluttet et forlik, hvori også Sundgau ble innbefattet. De åtte Schwarzwald-forbund og Klettgau-bøndene, som ennå ikke var avvæpnet, ble ved greven av Sulz’ tyranni atter drevet til opprør og slått i oktober. Den 13. november ble Schwarzwald-bøndene tvunget til forlik, og den 6. desember faldt Waldshut, opprørernes siste bollverk ved Øvre-Rhinen.
Allgäu-bøndene hadde etter Truchsess’ avmarsj gjenopptatt sin kampanje mot klostre og slott og tatt energiske repressalier for forbundshærens herjinger. De hadde mot seg få tropper som bare foretok enkelte små overfall, men aldri kunne følge dem inn i skogene. I juni brøt der i Memmingen, som hadde holdt seg temmelig nøytralt, ut en bevegelse mot «ærbarheten». Den ble bare undertrykt ved at der tilfeldigvis befant seg noen forbundstropper i nærheten, som akkurat i rette tid kunne komme «ærbarheten» til hjelp. Schappeler, predikant og fører for den plebeiiske bevegelse, undkom til Sankt Gallen. Bøndene rykket nå frem foran byen og ville nettopp begynne å skyte bresjer, da de fikk høre at Truchsess nærmet seg fra Würzburg. Den 27. juni marsjerte de ham i møte i to kolonner over Babenhausen og Obergünzburg. Erkehertug Ferdinand forsøkte ennå en gang å vinne bøndene for det østerrikske hus. Idet han støttet seg til den våpenstillstand han hadde sluttet med dem, oppfordret han Truchsess til ikke å rykke videre frem mot dem. Men det schwabiske forbund befalte ham å angripe dem og bare la være å herje og brenne; Truchsess var imidlertid altfor klok til å gi avkall på sitt fremste og avgjørende krigsmiddel, selv om det hadde vært mulig for ham å holde i tømme de landsknekter, som fra Bodensjøen til Main hadde plyndret, brent og myrdet. Bøndene tok stilling bak Iller og Luibas, henved 23 000 mann sterke. Truchsess stod overfor deres front med 11 000 mann. Begge hærer hadde sterke stillinger; på det foreliggende terreng var rytteriet ute av funksjon, og om enn Truchsess’ landsknekter hva angår organisasjon, militære hjelpekilder og disiplin var bøndene overlegne, så talte Allgäu-bøndene en mengde veltjente soldater og erfarne befalingsmenn innen sine rekker og hadde tallrikt, godt betjent artilleri. Den 19. juli åpnet del forbundne en kanonade, som fortsattes fra begge sider den 20., men uten resultat. Den 21. støtte Georg von Frundsburg til Truchsess med 300 landsknekter. Han kjente mange av bondehøvdingene, som hadde tjent under ham i de italienske felttog, og innledet forhandlinger med dem. Forræderiet lyktes hvor de militære hjelpemidler ikke strakk til. Walter Bach, flere andre befalingsmenn og artilleri-sjefer lot seg kjøpe. De lot hele bøndenes kruttforråd stikke i brand og fikk troppen til å gjøre en omgående bevegelse. Men neppe var bøndene ute av sine faste stillinger, før de falt i det bakhold som Truchsess etter avtale med Bach og de andre forrædere hadde lagt for dem. De kunne så meget mindre forsvare seg som deres befalingsmenn, forræderne, med en rekognosering som påskudd, hadde forlatt dem og alt var på veien til Sveits. To av bonde-kolonnene ble på denne måte fullstendig sprengt, den tredje under Knopf fra Luibas kunne trekke seg tilbake i full orden. Den tok igjen oppstilling på Kollenberg ved Kempten, hvor Truchsess omringet dem. Heller ikke her våget han å angripe dem; han avskar dem tilførselen og søkte å demoralisere dem idet han lot svi av henved 200 landsbyer i omegnen. Sulten og synet av deres brennende hus fikk endelig bøndene til å overgi seg (25. juli). Mere enn tyve ble straks henrettet. Knopf fra Luibas, den eneste fører i denne tropp som ikke hadde forrådt sin fane, undkom til Bregenz; men her ble han satt fast og hengt etter langvarig fengsel.
Dermed var den schwabisk=frankiske bondekrig til ende.
VI. Den thuringiske, elsassiske og østerrikske bondekrig.
Straks ved utbruddet av de første bevegelser i Schwaben hadde Thomas Münzer igjen skyndt seg til Thüringen og hadde siden slutten av februar bodd i den frie riksstad Mühlhausen, hvor hans parti var sterkest. Han hadde hele bevegelsens tråder i sin hånd; han visste om den alminnelige storm som holdt på å bryte ut i Sør-Tyskland, og han hadde påtatt seg å forvandle Thüringen til bevegelsens nordstyske sentrum. Han fant en høyst fruktbar jordbunn. Thüringen selv, reformasjonsbevegelsens hovedsete, var i den høyeste grad av opphisselse; og de undertrykte bønders materielle nød hadde i like høy grad som de verserende revolusjonære, religiøse og politiske doktriner også forberedt nabolandene Hessen, Sachsen og Harz-distriktet for en alminnelig oppstand. Særlig i Mühlhausen var hele massen av småborgerskapet vunnet for den ytterliggående Münzerske retning og kunne bare såvidt oppebie det øyeblikk da de ved sin overmakt skulle gjøre seg gjeldende likeoverfor den hovmodige «ærbarhet». Münzer selv måtte, for ikke å foregripe det riktige øyeblikk, opptre beroligende; men, hans elev Pfeiffer, som her ledet bevegelsen, hadde alt kompromittert seg i den grad at han ikke kunne holde utbruddet tilbake, og alt den 17. mars 1525, ennå før den alminnelige oppstand i Sør-Tyskland, gjorde Mühlhausen sin revolusjon. Det gamle patrisiske råd ble styrtet og regjeringen lagt i hendene på det nyvalgte «evige råd», hvis president Münzer var.14
Det er det verste som kan vederfares lederen for et ytterliggående parti når han tvinges til å overta styret i en epoke da bevegelsen ennå ikke er moden for den klasses herredømme som han representerer, og for gjennomførelsen av de forholdsregler som denne klasses herredømme krever. Hva han kan gjøre, avhenger ikke av hans vilje, men av den høyde motsetningen mellom de forskjellige klasser er drevet til, og av utviklingsgraden av de materielle eksistensbetingelser, produksjons- og samferdselsforhold, som klassemotsetningenes utviklingsgrad til enhver tid beror på. Hva han bør gjøre, hva hans eget parti forlanger av ham, avhenger igjen ikke av ham, men heller ikke av klassekampens utviklingsgrad og dens betingelser; han er bundet til sine tidligere læresetninger og krav, som på sin side ikke fremgår av samfunnsklassenes stilling til hverandre i øyeblikket eller av produksjons- og samfunnsforholdenes mere eller mindre tilfeldige stilling i øyeblikket, men av hans større eller mindre innsikt i den samfunnsmessige og politiske bevegelses almene resultater. Han befinner seg således nødvendigvis i et uløselig dilemma: Hva han kan gjøre, strider mot hele hans tidligere opptreden, hans prinsipper og hans partis umiddelbare interesse; og hva han bør gjøre, kan ikke gjennomføres. Han er med ett ord tvunget til å representere, ikke sitt parti, sin klasse, men den klasse, for hvis herredømme bevegelsen nettopp er moden. Han må i selve bevegelsens interesse gjennomføre en ham fremmed klasses interesser og avferdige sin egen klasse med fraser og løfter, med bedyringer om at denne fremmede klasses interesser er dens egne interesser. Den som kommer i denne skjeve stilling er redningsløst fortapt. Også i den seneste tid har vi opplevd eksempler på det; vi minner bare om den stilling proletariatets representanter inntok i den siste franske provisoriske regjering, skjønt de selv bare representerte et meget underordnet utviklingstrinn av proletariatet. Den som etter februarregjeringens resultater — for ikke å snakke om våre edle tyske provisoriske regjeringer og riksregentskaper — ennå kan spekulere på offentlige stillinger, må enten være over alle grenser sneversynt eller tilhøre det ytterliggående revolusjonære parti i høyden med fraser.
Münzers stilling i spissen for det evige råd i Mühlhausen var imidlertid ennå meget vågeligere enn hvilken som helst moderne revolusjonær førers. Ikke bare bevegelsen den gang, også hele hans århundre var umodent for gjennomførelsen av de idéer han selv dunkelt hadde begynt å ane. Den klasse han representerte, så langt fra å være fullstendig utviklet og i stand til å underkaste seg og omforme hele samfunnet, var nettopp bare i ferd med å oppstå. Den samfunnsmessige omveltning som foresvevet hans fantasi, hadde ennå så lite grunnlag i de foreliggende materielle forhold at disse endog pekte frem mot en samfunnsordning som var den rake motsetning til den samfunnsordning han hadde drømt om. Men dertil var han fortsatt bundet til sine tidligere prekener om den kristelige likhet og det evangeliske eiendomsfellesskap, han måtte i det minste forsøke å gjennomføre det. Eiendomsfellesskap, alles like plikt til å arbeide og avskaffelse av all øvrighet ble proklamert. Men i virkeligheten fortsatte Mühlhausen å være en republikansk riksstad med noe demokratisert forfatning, med et av alminnelige valg fremgått senat som stod under forums kontroll, og med en skyndsomt improvisert naturalforpleining av de fattige. Den samfunnsomstyrtning som forekom de protestantiske borgerlige samtidige så forferdelig, gikk i virkeligheten aldri ut over et svakt og ubevisst forsøk på en forhastet opprettelse av det senere borgerlige samfunn.
Münzer selv synes å ha følt den brede kløft mellom sine teorier og den umiddelbart foreliggende virkelighet, en kløft som desto mindre fortsatt kunne være skjult for ham, jo mere forvrengt hans geniale anskuelser måtte gjenspeile seg hos hans råbarkede tilhengermasser. Med en selv for ham ukjent iver kastet han seg over bevegelsens utbredelse og organisasjon; han skrev brev og sendte bud og emissærer til alle kanter. Hans skrivelser og prekener ånder en revolusjonær fanatisme, som selv etter hans tidligere skrifter må forbause. Den naive ungdommelige humor i de revolusjonære Münzerske pamfletter er helt forsvunnet; tenkerens rolige, utpenslede språk, som tidligere ikke var ham fremmed, forekommer ikke mere. Münzer er nå helt ut revolusjonsprofet; han nærer uoppholdelig hatet mot de herskende klasser, han pirrer de villeste lidenskaper og taler nå bare i de voldsomme vendinger som det religiøse og nasjonale delirium la de gammeltestamentlige profeter i munnen. Man ser av den stil han nå måtte arbeide seg inn i, på hvilket dannelsestrinn det publikum stod som den skulle virke på.
Mühlhausens eksempel og Münzers agitasjon virket raskt utad. I Thüringen, i Eichsfeld, i Harz, i de saksiske hertugdømmer, i Hessen og Fulda, i Øvre-Franken og i Vogtland reiste bøndene seg overalt, samlet seg i tropper og satte fyr på slott og klostre. Münzer var mer eller mindre anerkjent som hele bevegelsens fører, og Mühlhausen fortsatte å være midtpunktet, mens i Erfurt en rent borgerlig bevegelse seiret, og det der herskende parti stadig inntok en tvetydig stilling likeoverfor bøndene.
Fyrstene var i Thüringen i begynnelsen akkurat likeså rådløse og avmektige likeoverfor bøndene som i Franken og Schwaben. Først i de siste dager av april lykkedes det landgreven av Hessen å få samlet sammen et korps — den samme landgreve Filipp, om hvis fromhet de protestantiske og borgerlige reformasjonshistorier har så meget rosende å si, og om hvis skjendigheter mot bøndene vi straks skal høre en liten smule. Landgrev Filipp betvang ved et par raske tokter og ved bestemt opptreden snart størstedelen av sitt land, trakk nye oppbud til og vendte seg så mot sin tidligere lensherre, abbeden av Fuldas område. Han slo Fulda-bondetroppen den 3. mai ved Frauenberg, underla seg hele landet og benyttet leiligheten til ikke bare å frigjøre seg fra abbedens overhøyhet, men endog til å forvandle abbediet Fulda til et hessisk len — naturligvis med forbehold om dets senere sekularisering. Så tok han Eisenach og Langensalza, og drog sammen med den saksiske hertugs tropper mot opprørets hovedsete, Mühlhausen. Munzer samlet sine stridskrefter, henved 8 000 mann med en del artilleri ved Frankenhausen. Thüringen-troppen hadde langt fra den slagkraft som en del av de øvre-schwabiske og frankiske tropper la for dagen overfor Truchsess; den var dårlig bevæpnet og dårlig disiplinert, den talte få øvede soldater og manglet fullstendig førere. Münzer selv var åpenbart uten de ringeste militære kunnskaper. Allikevel fant fyrstene det hensiktsmessig også her å anvende den taktikk som så ofte hadde hjulpet Truchsess til seier: løftebruddet. Den 16. mai innledet de forhandlinger, sluttet en våpenstillstand og overfalt så plutselig bøndene ennå før stillstanden var utløpet.
Münzer stod med sine folk på det berg som ennå kalles Slagberget, forskanset bak en vognborg. Motløsheten i troppen var alt i sterk vekst. Fyrstene lovet amnesti, dersom troppen ville utlevere dem Münzer levende. Münzer lot danne en krets til å debattere fyrstenes forslag. En ridder og en prest uttalte seg for kapitulasjon; Münzer lot straks begge føre inn i kretsen og halshugge. Denne akt av terroristisk energi, som ble møtt med jubel av de pågående revolusjonære, gav troppen igjen en viss holdning; men til slutt ville den allikevel for størstedelen uten motstand ha løpt fra hverandre, hvis man ikke hadde merket at de fyrstelige landsknekter etter å ha omringet hele fjellet tross våpenstillstanden rykket frem i sluttede kolonner. Hurtig ble fronten formert bak vognene, men da slo allerede kanon- og børsekulene ned blant de halvt vergeløse, lite kampvante bønder, landsknektene var alt kommet frem til vognborgen. Etter kort motstand var vognlinjen brutt, bøndenes kanoner erobret og de selv splittet. De flyktet i vill uorden, og falt så meget sikrere i hendene på omringningskolonnene og rytteriet, som anrettet et fryktelig blodbad på dem. Av åtte tusen bønder ble de fem tusen drept; resten kom seg inn til Frankenhausen og samtidig med dem de fyrstelige ryttere. Byen var tatt. Münzer, som var såret i hodet, ble oppdaget i et hus og tatt til fange. Den 25. mai kapitulerte også Mühlhausen; Pfeifer, som hadde oppholdt seg der, undkom, men ble grepet i Eisenach-distriktet.
Münzer ble i fyrstenes nærvær spent på pinebenken og så halshugget. Til retterstedet gikk han likeså modig som han hadde levet. Han var ennå en ung mann da han ble henrettet. Også Pfeifer ble halshugget; men foruten disse to også utallige andre. I Fulda hadde den Guds mann Filipp av Hessen satt sin standrett i gang; han og de saksiske fyrster lot bl. a. henrette med, sverd i Eisenach 24 opprørere, i Langensaiza 41, etter Frankhausen-slaget 300, i Mühlhausen over 100, ved Germar 26, ved Tungeda 50, ved Sangerhausen 12, i Leipzig 8, for slett ikke å snakke om lemlestelser og andre lempeligere midler, plyndring og brenning av landsbyer og byer.
Mühlhausen måtte gi slipp på sin riksfrihet og ble innlemmet i de saksiske land, akkurat som abbediet Fulda i landgrevskapet Hessen.
Fyrstene drog nå over Thüringer Wald, hvor frankiske bønder fra Bildhausen-leiren hadde forbundet seg med thüringerne og brent mange slott. Ved Meiningen kom det til kamp; bøndene ble slått og trakk seg tilbake til byen. Denne lukket plutselig portene for dem og truet med å angripe dem i ryggen. Troppen, som ved dette forræderi fra dens forbundsfellers side var kommet i en lei knipe, kapitulerte overfor fyrstene og spredtes ennå mens forhandlingene pågikk. Bildhausen-leiren var forlengst spredt for alle vinder, og i og med sprengningen av denne tropp var så den siste rest av opprørene fra Sachsen, Hessen, Thüringen og Øvre-Franken tilintetgjort.
I Elsass var oppstanden brutt ut senere enn på den høyre Rhinbredd. Først henimot midten av april reiste bøndene seg i bispedømmet Strassburg og snart etter dem bøndene i Øvre-Elsass og Sundgau. Den 18. april plyndret en nedre-elsassisk bondetropp klosteret Altorf; andre tropper dannet seg ved Ebersheim og Barr og i Willersdalen og Urbis-dalen. De forente seg snart til den store nedre-elsassiske tropp og organiserte inntagelsen av byer og steder og ødeleggelsen av klostrene. Overalt ble tredjehver mann innkalt til hæren. Denne tropps tolv artikler er betydelig radikalere enn de schwabisks-frankiske.
En kolonne av nedre-elsasserne samlet seg i begynnelsen av mai ved St Hippolyt og fikk etter forgjeves forsøk på å ta denne by ved forståelse med borgerne den 10. mai Barken, den 13. Rappoltsweiler, den 14. Reichenweier i sin makt, mens en annen kolonne under Erasmus Gerber drog avsted for å overrumple Strassburg. Forsøket mislyktes, kolonnen vendte seg så mot Vogesene, ødela klostret Mauersmünster og beleiret Zabern, som overga seg den 13. mai. Herfra dro den til grensen mot Lothringen og fikk opprør i stand i den tilstøtende del av hertugdømmet, mens den samtidig forskanset fjellpassene. Ved Herbolzheim a. d. Saar og ved Neuburg ble der dannet store leirer; ved Saargemünd forskanset 4 000 tysk-lothringske bønder seg; endelig dekket to fremskutte tropper, Kolben-troppen i Vogesene ved Stürzelbrunn og Kleeburg-fIokken ved Weissenburg, fronten og høyre flanke, mens den venstre flanke støttet seg til øvre-elsasseme.
Disse siste, som hadde vært i bevegelse siden den 20. april, hadde den 10. mai tvunget Sulz, den 12. Gebweiler, den 15. Sennheim og omegn inn i bondebroderskapet. Den østerrikske regjering og de omliggende rikssteder forbandt seg riktignok straks mot dem, men var for svake til å yte dem alvorlig motstand, enn si angripe dem. Og med unntagelse av noen få byer var til midten av mai hele Elsass i hendene på opprørerne.
Men alt var den hær i anmarsj som skulle knekke Elsass-bøndenes formastelighet. Det var franskmenn som her gjennomførte restaurasjonen av adelsveldet. Alt den 6. mai satte hertug Anton av Lothringen seg i bevegelse med en armé på 30 000 mann, deriblandt blomsten av den franske adel og spanske, piemontesiske, lombardiske, greske og albanske hjelpetropper. Den 16. mai støtte han ved Lützelstein på 4 000 bønder som han uten vanskelighet slo, og alt den 17. tvang han Zabern, som bøndene hadde besatt, til kapitulasjon. Men ennå under lothringernes inntog i byen og bøndenes avvæpning ble kapitulasjonen brutt. De vergeløse bønder ble overfalt av landsknekter og for størstedelen hugget ned. De øvrige nedre-elsassiske kolonner spredtes, og hertug Anton drog nå mot øvre-elsasserne. Disse, som hadde vegret seg ved å dra etter nedre-elsasserne til Zabern, ble nå ved Scherweiler angrepet av lothringernes samlede styrke. De verget seg med stor tapperhet, men den enorme overmakt — 30 000 mot 7 000 — og forræderi fra en del ridderes side, særlig fogeden av Reichenweier, gjorde all tapperhet nytteløs. De ble fullstendig slått og splittet. Hertugen betvang nå hele Elsass med vanlig grusomhet. Bare Sundgau forskåntes for hans nærvær. Den østerrikske regjering fikk her ved truselen om å kalle ham til landet, i begynnelsen av juni sine bønder til å slutte forliket i Ensisheim. Men selv brøt den igjen straks dette forlik og lot bevegelsens agitatorer og førere henge i massevis. Bøndene gjorde så oppstand på ny, som til slutt endte med at Sundgau-bøndene ble innbefattet i Offenburg-forliket (18. september).
Vi har nå bare tilbake å fortelle om bondekrigen i de østerrikske alpeland. Disse egner og det tilstøtende erkebispedømmet Salzburg var siden «stara prava» i stadig opposisjon til regjering og adel, og den reformerte lære hadde også funnet god jordbunn her. Religiøse forfølgelser og vilkårlig skatteflåing bragte oppstanden til utbrudd.
Byen Salzburg hadde, understøttet av bøndene og gruvearbeiderne, alt fra 1522 av ligget i strid med erkebiskopen om sine byprivilegier og om religionsutøvelsen. I slutten av 1524 overfalt erkebiskopen byen med hvervede landsknekter, terroriserte den med slottets kanoner og forfulgte de kjetterske predikanter. Samtidig utskrev han nye, trykkende skatter og opphisset derved befolkningen til det ytterste. Våren 1525, samtidig med det schwabisk-frankiske opprør og Thüringen-opprøret, reiste plutselig bøndene og gruvearbeiderne i hele landet seg, organiserte seg i tropper under befalingsmennene Prossler og Weitmoser, befridde byen og beleiret slottet Salzburg. Likesom de vest-tyske bønder sluttet de et kristelig forbund og sammenfattet sine fordringer i artikler, her 14 i tallet.
Også i Steiermark, Øvre-Østerrike, Kärnten og Krain, hvor nye ulovlige skatter, tollavgifter og forordninger hadde krenket folket alvorlig i dets mest vitale interesser, reiste bøndene seg våren 1525. De tok en rekke slott og slo omstøteren av «stara prava», den gamle krigshøvding Dietrichstein, ved Grysz. Skjønt det lyktes regjeringen ved forespeilinger å berolige en del av opprørerne, holdt massen seg dog samlet og forente seg med salzburgerne så at hele Salzburg-distriktet og størstedelen av Øvre-Østerrike, Steiermark, Kärnten og Krain var i hendene på bøndene og gruvearbeiderne.
I Tirol hadde likeledes den reformerte lære fått stor tilslutning; der hadde Münzerske emissærer hatt hell i sin virksomhet endog i høyere grad enn i de øvrige østerrikske alpeland. Erkehertug Ferdinand forfulgte den nye læres agitatorer også her og grep likeledes ved nye vilkårlige finansreguleringer inn i befolkningens rettigheter. Følgen var, som overalt, oppstanden våren samme år 1525. Opprørerne, hvis øverste leder var en elev av Münzer, Geismaier, det eneste betydelige militære talent blant samtlige bondehøvdinger, tok en mengde slott, og gikk særlig i syd, i Etsch-distriktet, meget energisk frem mot prestene. Også Vorarlberg-bøndene reiste seg og sluttet seg til Allgäu-bøndene.
Erkehertugen som ble kringsatt fra alle kanter, gjorde innrømmelse på innrømmelse overfor de opprørere som han kort tid før hadde villet utrydde ved mord og brand, plyndring og herjing. Han innkalte arvelandenes landdager og sluttet våpenstillstand med bøndene til de kunne tre sammen. I mellomtiden rustet han av alle krefter for så snart som mulig å kunne tale et annet språk med misdederne.
Våpenstillstanden ble naturligvis ikke iakttatt lenge. I hertugdømmene begynte Dietrichstein, som kom i beit for penger, å brandskatte. Hans slaviske og madsjarske tropper tillot seg dertil de mest skamløse grusomheter mot befolkningen. Steiermark-bøndene reiste seg altså påny, overfalt natten fra 2. til 3. juli krigshøvdingen Dietrichstein i Schladming og hugg ned alle som ikke talte tysk. Dietrichstein selv ble fanget, om morgenen den 3. innsatte bøndene en jurydomstol og firti tsjekkiske og kroatiske adelsmenn blant fangene ble dømt til døden. De ble straks halshugget. Det virket; erkehertugen gikk straks med på alle krav fra de fem hertugdømmers stender (Øvre- og Nedre-Østerrike, Steiermark, Kärten og Krain).
Også i Tirol innvilgelse landdagens krav og derved ble de nordlige distriktet brakt til ro. Men befolkningen i syd, som holdt fast ved sine opprinnelige krav likeoverfor de avsvekkede landdagsbeslutninger, fortsatte å være under våpen. Først i desember kunne erkehertugen her ved makt gjenopprette ordenen. Han unnlot ikke å henrette en hel del av de opprørsanstiftere og ledere som var falt i hans hender.
Mot Salzburg drog nå i august 10 000 bairere under Georg von Frundsberg. Denne imponerende troppestyrke, sammen med tvistigheter som var brutt ut blant bøndene, beveget salzburgerne til å slutte et forlik med erkebispen som kom i stand den 1. september og som også erkebispen gikk med på. De to fyrster, som i mellomtiden hadde forsterket sine tropper tilstrekkelig, brøt dog meget snart dette forlik og drev derved Salzburg-bøndene til en ny oppstand. Opprørene holdt seg vinteren over; om våren kom Geismaier til dem og åpnet et strålende felttog mot de tropper som rykket frem fra alle kanter. I en rekke briljante fektninger slo han — i mai og juni 1526 — etter tur bairere, østerrikere, schwabiske forbundstropper og erkebispen av Salzburgs landsknekter og hindret lenge de forskjellige korps i å forenes. Innimellom fikk han også tid til å beleire Radstadt. Da han endelig var omringet av overmakten på alle sider, måtte han dra vekk; han slo seg gjennom og førte levningene av sitt korps midt gjennom de østerrikske alper og inn på venetiansk område. Republikken Venedig og Sveits, bød den utrettelige bondehøvding støttepunkter for nye intriger; han forsøkte ennå et helt år å innvikle dem i en krig med Østerrike som skulle gi ham leilighet til en ny bondeoppstand. Men under disse forhandlinger falt han for morderhånd; erkehertug Ferdinand og erkebispen av Salzburg kjente seg ikke trygge så lenge Geismaier var i live: de bestakk en banditt, og denne lyktes det i 1527 å skaffe den farlige rebell ut av verden.
VII. Følgene av bondekrigen.
Med Geismaiers tilbaketog inn på venetiansk område var bondekrigens siste etterspill kommet til avslutning. Bøndene var overalt på ny blitt avhengige av sine geistlige, adelige eller patrisiske herrer; de forlik som her og der var blitt sluttet med dem, ble brutt, de tidligere byrder ble økt ved de enorme brandskatninger som seierherrene påla de beseirede. Det tyske folks mest storartede revolusjonsforsøk endte med et forsmedelig nederlag og for en stund fordoblet undertrykkelse.15 Men i lengden ble ikke bondeklassens stilling verre ved undertrykkelsen av oppstanden. Hva adel, fyrster og prester år ut og år inn kunne presse ut av dem, det ble sikkert alt før krigen presset ut av dem; den tyske bonde den gang hadde det til felles med den moderne proletar at hans andel av arbeidets produkter innskrenket seg til det minimum av eksistensmidler som krevdes til hans underholdning og til bondefolkets forplantning. I gjennomsnitt var altså her ikke mere å ta. Mange mere velhavende middelstore bønder ble riktignok ruinert, en mengde leilendinger ble tvunget inn i livegenskapet, hele strekninger almenningland ble konfiskert. Som følge av at deres boliger var ødelagt og deres marker herjet og på grunn av den alminnelige uorden ble en stor mengde bønder omstreifere eller gikk opp i byenes plebeierstand. Men krig og herjing hørte til de dagligdagse foreteelser i denne tid, og i sin allminnelighet stod nå engang bondeklassen for lavt til at deres stilling varig kunne forverres ved forhøyede skatter. De følgende religionskriger og endelig tredveårskrigen med sine stadig gjentatte masseherjing og masseavfolkning rammet bøndene meget hårdere enn bondekrigen; særlig tredveårskrigen tilintetgjorde den betydeligste del av de i landbruket anvendte produktivkrefter og brakte derved og ved den samtidige ødeleggelse av mange byer bøndene, plebeierne og de ruinerte borgere for lang tid ned i en irsk elendighet i dens verste form.
Den stand som bondekrigen gikk mest utover, var geistligheten. Dens klostre og stiftelser var brent opp, dens kostbarheter plyndret, solgt til utlandet eller svunnet hen, dens forråd var fortært. Den hadde overalt kunnet yte minst motstand, og samtidig hadde hele vekten av folkehatet rammet den hardest. De andre stender, fyrster, adel og borgerskap, fant endog en hemmelig glede ved de forhatte prelaters nød. Bondekrigen hadde gjort sekulariseringen av kirkegodsene til beste for bøndene populær, de verdslige fyrster og til dels byene gikk i gang med å gjennomføre denne sekuIarisasjon til beste for seg, og snart var i protestantiske land prelatenes eiendommer i hendene på fyrstene eller «ærbarheten». Men også de geistlige fyrsters herredømme var det blitt rørt ved, og de verdslige fyrster forstod å utnytte folkehatet også i denne retning. Vi har således sett hvorledes abbeden av Fulda ble degradert fra å være Filipp av Hessens lensherre til å bli hans vasall. Likeså tvang byen Kempten fyrsteabbeden til for spottpris å selge til den en rekke verdifulle privilegier som han eide i byen.
Adelen hadde likeledes lidt betydelig. De fleste av dens slott var ødelagt, en rekke av de mest ansette slekter var ruinert og kunne bare finne sitt utkomme i fyrstenes tjeneste. Dens avmakt likeoverfor bøndene var konstatert; den var overalt blitt slått og tvunget til kapitulasjon; bare fyrstehærene hadde reddet den. Den måtte mer og mer miste sin betydning som riksumiddelbar stand og komme under fyrstenes herredømme.
Byene hadde i det store og hele heller ingen fordel av bondekrigen. «Ærbarhetens» herredømme ble nesten overalt befestet på ny; borgerskapets opposisjon var og ble brutt for lang tid. Slik slepte den gamle patrisiske slendrian seg videre helt frem til den franske revolusjon og bandt handel og industri på alle hold. Dertil gjorde fyrstene byene ansvarlige for de midlertidige fordeler som det borgerlige eller plebeiiske parti i deres skjød hadde tilkjempet seg under kampen. Byer som alt tidligere tilhørte fyrstenes områder, ble hardt brandskattet, berøvet sine privilegier og vernløst gjort til slaver av fyrstenes griskhet og vilkårlighet (Frankenhausen, Arnstadt, Schmalkalden, Würzburg o. s. v.), rikssteder ble innlemmet i fyrstelige territorier (f. eks. Mühlhausen) eller iallfall brakt i moralsk avhengighet av fyrstene omkring, som mange frankiske rikssteder.
De som under disse omstendigheter alene trakk fordel av bondekrigens utgang var fyrstene. Alt like i begynnelsen av vår fremstilling så vi hvorledes den manglende utvikling av Tysklands industri, handel og landbruk gjorde enhver sentraliseringen av tyskerne til nasjon umulig, hvorledes den bare tillot en lokal og provinsiell sentralisering, og hvorledes derfor representantene for denne sentraliseringen innenfor splittetheten, fyrstene, var den eneste stand som enhver forandring av de bestående samfunnsmessige og politiske forhold måtte komme til gode. Det daværende Tyskland stod på et utviklingstrinn så lavt og samtidig så uensartet i de forskjellige provinser at der ved siden av de verdslige fyrstendømmer dessuten kunne bestå geistlige suvereniteter, byrepublikker og suveréne grever og baroner; men utviklingen drev dog samtidig, om enn meget langsomt og matt, i retning av den provinssielle sentraliseringen, d. v. s. underordning av de øvrige riksstender under fyrstene. Derfor kunne ved bondkrigens slutt bare fyrstene ha vunnet. Slik var det også i virkeligheten. De vant ikke bare relativt derved at deres konkurrenter, geistligheten, adelen og byene, ble svekket; de vant også absolutt, idet de tok brorparten av byttet fra alle de øvrige stender. De geistlige gods ble sekularisert til deres beste; en del av adelen som var halvveis eller helt ruinert, måtte litt etter litt gi seg inn under deres overhøyhet; brandskatningspenger fra by og bygd fløt i deres kasse, som ovenikjøpet ved at så mange byprivilegier ble avskaffet, fikk langt friere spillerom for sine kjære finansoperasjoner.
Tysklands splittethet, hvis skjerpelse og konsolidering var bondekrigens hovedresultat, var også samtidig årsaken til at den brøt sammen.
Vi har sett hvorledes Tyskland var splittet opp, ikke bare i talløse uavhengige, hinannen nesten fullstendig fremmede provinser, men også hvorledes nasjonen i hver av disse provinser var kløyvd opp etter en vidtløftig inndeling i stender og standsfraksjoner. Foruten fyrster og prester finner vi adel og bønder på landet, patrisiere, borgere og plebeiere i byene, uten unntagelse stender hvis interesser var hinannen totalt fremmede, om de da ikke kryset hinannen og gikk hinannen imot. Og så over alle disse kompliserte interesser igjen til og med keiserens og pavens. Vi har sett hvor tungvint, hvor ufullstendig og alt etter de lokale forhold uensartet disse forskjellige interesser til slutt ordnet seg i tre store grupper; hvorledes tross denne møysommelige gruppering hver stand opponerte mot den retning forholdene hadde gitt den nasjonale utvikling, laget sin bevegelse på egen hånd, derved også kolliderte ikke bare med alle konservative, men også med alle andre opposisjonelle stender og til slutt måtte ligge under. Således adelen i Sickingens oppstand, bøndene i bondekrigen, borgerne i hele sin tamme reformasjon. På den måte kom i de fleste egne av Tyskland selv bønder og plebeiere ikke til felles aksjon og stod i veien for hverandre. Vi har også sett i hvilke årsaker denne splittelse av klassekampen og det derved nødvendige fullstendige nederlag for den revolusjonære og halve nederlag for den borgerlige bevegelse hadde sin rot.
Hvorledes den lokale og provinsielle splittelse og det derav nødvendig følgende lokale og provinsielle sneversyn ødela hele bevegelsen, hvorledes hverken borgerne, bøndene eller plebeierne nådde til en samlet nasjonal opptreden, hvorledes bøndene f. eks. i hver enkelt provins handlet på egen hånd, stadig nektet de opprørske bønder i nabodistriktene hjelp, og derfor i de enkelte kamper etter tur ble opprevet av hærer, som for det meste ikke nådde opp til tiendedelen av opprørernes samlede masse — det skulle vel etter den foregående fremstilling være klart for enhver. De forskjellige våpenstillstander og forlik mellom de enkelte tropper og deres motstandere er like mange forræderske handlinger mot den felles sak, og den eneste mulige gruppering av de forskjellige tropper, ikke etter den større eller mindre solidaritet i deres egen aksjon, men etter solidariteten hos den spesielle motstander som de lå under for, er det mest slående bevis på hvor fremmed bøndene i forskjellige provinser stod for hinannen.
Også her byr analogien med bevegelsen av 1848—50 seg igjen frem av seg selv. Også i 1848 kolliderte de opposisjonelle klassers innbyrdes interesser, og hver handlet på egen hånd. Borgerskapet, som var for utviklet til ennå lenger å finne seg i den føydal-byråkratiske absolutisme, var da ennå ikke mektig nok til straks å underordne andre klassers krav under sine. Proletariatet, som var altfor svakt til å kunne regne med raskt å springe over den borgerlige periode og snart selv erobre makten, hadde allerede under absolutismen i for høy grad lært å kjenne det borgerlige regimes sødme og var overhodet altfor utviklet til endog for et øyeblikk i borgerskapets frigjørelse å se sin egen frigjørelse. Nasjonens masse, småborgere, småborgeres jevnlike (håndverkere) og bønder, ble av sin foreløpig ennå naturlige allierte, borgerskapet, latt i stikken som allerede for revolusjonær, og sine steder av proletariatet som ennå ikke nok utviklet; da denne masse også selv stod splittet, drev heller ikke den det til noe og opponerte til høyre og venstre mot sine medopponenter. Det lokale sneversyn endelig kan ikke ha vært større blant bøndene i 1525 enn det var blant samtlige klasser som deltok i bevegelsen av 1848. De hundre lokale revolusjoner, den lokale reaksjon som gjennomføres like uhindret på hundre steder, opprettholdelsen av småstatsystemet er beviser som sannelig taler høyt nok. Den som etter de to tyske revolusjoner av 1525 og 1848 og deres resultater ennå kan fantasere om føderativrepublikk, fortjener ingen annensteds å komme enn i dårekisten.
Men de to revolusjoner, den i det 16. århundre og den av 1848—1850, er tross alle analogier meget vesentlig forskjellig fra hverandre. Om revolusjonen av 1848 ingenting beviser for Tysklands fremskritt, så iallfall for Europas.
Hvem profiterte av revolusjonen i 1525? Fyrstene. — Hvem profiterte av revolusjonen i 1848? De store fyrster, Østerrike og Preussen. Bak de små fyrster av 1525 stod de små spissborgere som bandt dem til sig ved skattene, bak de store fyrster av 1850, bak Østerrike og Preussen står de moderne storborgere, som raskt underkuer dem ved statsgjelden. Og bak storborgerne står proletarene.
Revolusjonen av 1525 var et lokalt tysk anliggende. Englendere, franskmenn, böhmere, ungarer hadde alt hatt sine bondekriger da tyskerne gjorde sin. Var Tyskland alt splittet, så var Europa det ennå meget mer. Revolusjonen av 1848 var intet lokalt tysk anliggende, den var et enkelt stykke av en stor europeisk tildragelse. Dens drivende årsaker under hele dens forløp er ikke sammentrengt på et enkelt lands snevre område, ikke engang på en verdensdels. Ja, de land som var skueplassen for denne revolusjon, var nettopp minst delaktige i dens fødsel. De er mere eller mindre ubevisste og viljeløse råstoffer, som omformes under forløpet av en bevegelse som nu hele verden tar del i, en bevegelse som under de bestående samfunnsmessige forhold riktignok bare kan te sig for oss som en fremmed makt, skjønt den til syvende og sist bare er vår egen bevegelse. Revolusjonen av 1848—1850 kan derfor ikke ende som den i 1525.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Den 1. Internasjonales 4. kongress (1869).
- Organ for det i 1869 stiftede «Sozialdemokratische Arbeiterpartei» — de såkalte Eisenachere —, redigert av W. Liebknccht og «Vorwärts»’ forløper.
- Ved valgene til den første tyske riksdag (1871) fikk Tysklands sosialistiske arbeidere tilsammen 102 000, i januar 1874 352 000 stemmer.
- Fransk konge fra 1461—1483.
- Keiser Karl 5. strafferettsordning.
- 1315—75, forfatter av novellesamlingen «Dekamerone», hvori de geistliges og munkenes seder drastisk skildres.
- 1320—1384, en radikal religiøs reformator, som sympatiserte med kommunistiske idéer.
- Henrettet etter den engelske bondeoppstandens nederlag i 1381. Ball tilskrives dette kjernespråk:
Da Adam pløyde og Eva spant,
Hvem kaltes da vel adelsmann? - Håp om et ved guddommelig under — med Kristi gjenkomst — begynnende tusenårsrike med kommunistisk lyksalighet for Guds barn på jorden.
- Med de 95 teser i Wittenberg.
- Latinsk citat, omtr. «eselet skal ha litt mat, meget å bære og stokkeslag».
- Sannsynligvis allerede tidligere, 1493 eller 1490.
- 1130—1202, han lærte at der skulle komme en ny (tredje) tids» alder av det kristne broderskap.
- Etter nyere forskninger ble Münzer ikke rådspresident, men fortsatte å være rett og slett revolusjonens predikant. Heinrich Pfeiffer var en småborgerlig-demokratisk prest i Mühlhausen.
- Den borgerlige historiker Egelhoff sier i sin «Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation», Berlin 1903, s. 245 ff.: «Opprørets gru ble ti ganger overgått av de redsler en over all forstand umenneskelig reaksjon satte i verk . . . Tallet på de drepte bønder settes til 130 000.»