Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
Om slagordet «avskaffelse av staten» og de tyske «anarkiets venner»
«For kommunister har avskaffelse av staten mening bare som det nødvendige resultatet av avskaffelsen av klassene, for dermed faller behovet for én klasses organiserte makt for å holde de andre nede bort av seg selv. I borgerlige land betyr avskaffelse av staten reduksjon av statsmakten til nordamerikansk nivå. Klassemotsetningene der er ikke fullt utviklet – klassekonfliktene døyves alltid ved at den proletariske overskuddsbefolkningen drar vestover,: statsinngrepene er redusert til et minimum i øststatene, og i Vesten forekommer de ikke i det hele tatt. I føydale land betyr avskaffelse av staten avskaffelse av føydalismen og opprettelse av den gjengse borgerlige stat. I Tyskland dekker slagordet over enten en feig flukt fra den aktuelle konkrete kampen, eller et ekstravagant tryllenummer som forvandler den borgerlige friheten til absolutt frihet og selvstendighet for individet, eller endelig bursjoaens likegyldighet overfor enhver statsform så lenge den ikke hemmer utviklingen av borgerlige interesser. At avskaffelsen av staten «i høyere forstand» prekes på et så tåpelig vis, kan naturligvis ikke berlinerne Stimer og Faucher noe for. «La plus belle fille de la France ne peut donner que ce qu’ elle a.»1 (Neue Rheinische Zeitung, Heft IV, p. 58.)
Avskaffelse av staten, anarkiet, er i mellomtiden blitt et allment stikkord i Tyskland. De oppsplittede tyske elevene av Proudhon, Berlins «høyere» demokrater og tilmed de glemte «nasjonens edleste ånder» i Stuttgart-parlamentet og i riksregentskapet har, hver på sitt vis, tatt opp dette forvirrete slagordet.
Alle disse fraksjonene har til felles at de vil opprettholde det bestående borgerlige samfunn. I og med dette representerer de nødvendigvis også borgerskapets herredømme, og i Tyskland tilmed borgerskapets erobring av herredømmet; de skiller seg fra de virkelige representantene for borgerskapet bare ved den noe uvanlige formen som gir dem skinn av å ville «gå videre», av å «gå videre enn noen andre». Dette skinnet forsvinner i alle konflikter i virkelighetens verden; i alle situasjoner hvor disse talsmennene for anarkiet sto overfor det virkelige anarkiet i revolusjonære kriser, da massene kjempet med «brutal makt», gjorde de hver gang sitt ytterste for å demme opp for anarkiet. Til sjuende og sist viser det seg at dette høyt lovpriste anarkiet i sakens kjerne kommer ut på ett med det man i mer utviklede land kaller «orden». «Anarkiets venner» i Tyskland befinner seg i hjertelig endrektighet med «ordenens venner» i Frankrike.
Så vidt anarkiets venner ikke står i skyld til franskmennene Proudhon og Girardin, altså så langt deres ideer er av germansk opphav, har de alle et felles utspring – Stirner. Oppløsningsperioden i den tyske filosofien har i alminnelighet forsynt Det demokratiske parti i Tyskland med størsteparten av de gjengse frasene deres. Tilmed før Februarrevolusjonen var begrepene og frasene til de siste dagers tyske skriftlærde, særlig Feuerbach og Stirner, i temmelig utvannet form gått inn i den allmenne litterære bevissthet og i journalistikken, og dette igjen var hovedkildene til de demokratiske talsmennene i perioden etter mars. Særlig Stirners evangelium om statsløsheten er utmerket egnet til å gi Proudhons anarki og Girardins avskaffelse av staten en «høyere vigsel» av tysk filosofi. Riktignok er Stirners bok «Eneren og hans eiendom» glemt, men hans forestillingsmåte, særlig hans kritikk av staten, stikker hodet opp på ny blant anarkiets venner. Vi har allerede undersøkt de kildene som disse herrene nytter, så vidt de var av fransk opphav, men vi må ni dukke ned i den utgamle tyske filosfi for å undersøke de tyske kildene deres. For skal en først gi seg i kast med aktuell tysk polemikk, så er det mer bekvemt å holde seg til de opphavlige oppfinnerne av en anskuelsesmåte, enn til annenhånds skraphandlere.
O, muser – sal Pegasus for meg nok en gang
så jeg kan ri til det gamle romantikkens land.
Før vi kommer inn på den nevnte boken av Stirner, må vi sette oss tilbake til det «gamle romantiske landet» og den glemte tiden da denne boken kom ut.
Det prøyssiske borgerskapet utnyttet regjeringens finansielle vansker og tok til 3. erobre politisk makt, og samtidig – ved siden av den borgerlig-konstitusjonelle bevegelsen, grep den kommunistiske bevegelsen i proletariatet om seg dag for dag. De borgerlige elementene i samfunnet som enda trengte proletarisk støtte for å nå sine egne mål, matte overalt spille en viss sosialisme, og likeledes var det konservative og føydale partiet tvunget til å gi løfter til proletariatet. Side om side med borgerskapets og bøndenes kamp mot føydaladelen og byråkratiet gikk proletarenes kamp mot borgerskapet; og innimellom disse en rekke mellomtrinn som omfattet alle arter av sosialisme, den reaksjonære sosialisme, den småborgerlige sosialisme, bursjoasosialismen. Alle disse kampene ble undertrykt og hindret i å komme til uttrykk av den herskende makt, av sensuren, av forbudet mot foreninger og møter. Slik var partienes stilling på den tiden da den tyske filosofi feiret sine siste magre triumfer.
Sensuren tvang allerede i utgangspunktet alle mer eller mindre uglesette elementer til å nytte en uttrykksmåte som var så abstrakt som mulig, og den tyske filosofiske tradisjon, som nettopp hadde nådd fram til trinnet med fullstendig oppløsning av den hegelianske skolen, leverte denne terminologien. Kampen mot religionen varte enda ved. Jo vanskeligere det ble å føre politisk kamp mot den herskende makt i pressen, dess ivrigere ble den ført videre som en religiøs og filosofisk kamp. Den tyske filosofi i sin oppløste form ble fellesgods for de «dannede», og jo mer den ble fellesgods, dess mer oppløste, usammenhengende og trivielle ble filosofene, og denne forsterkningen og flauheten opphøyde dem enda mer i det «dannede» publikums øyne.
Forvirringen i hodene på de «dannede» var hårreisende og ble stadig verre. Det var en sann rasekrysning av ideer av tysk, fransk, engelsk, antikk, middelalderlig og moderne opphav. Og forvirringen var desto større fordi alle ideene var overlevert fra annen, tredje eller fjerde hånd og derfor vandret rundt i en så forvrengt skikkelse at de nærmest ikke var til å kjenne igjen. Ikke bare tankene til franske og engelske liberalere og sosialister, men også tyskeres ideer, bl. a. Hegels, delte denne skjebnen. Heie litteraturen i den tiden og særlig Stirners bok, som vi skal se, har et utall eksempler på dette, og dagens tyske litteratur stønner ennå sterkt under følgene.
Under denne forvirringen var den filosofiske skyggeboksingen en avspeiling av de virkelige kampene. Enhver «ny vending» i filosofien tiltrakk seg allmenn oppmerksomhet blant de «dannede», som i Tyskland innbefattet et utall av arbeidsløse hoder, unge jurister, lærerkandidater, havarerte teologer, brødløse medisinere, litterater osv., osv. For disse folkene betydde enhver slik «ny vending» at et historisk utviklingstrinn var tilbakelagt og feid ut for godt. Så snart det f. eks. hadde behaget en eller annen filosof å kritisere den borgerlige liberalisme, så var den død, visket ut av historien og tilintetgjort for all praksis. Og likeså republikanismen, sosialismen osv. Hvor vidt disse utviklingstrinnene var «tilintetgjort», «oppløst», «avfeid» viste seg seinere i revolusjonen, hvor de spilte hovedrollen, og hvor plutselig ingen lenger snakket om deres filosofiske tilintetgjørere.
Det subbete i form og innhold, den arrogante plattheten og det oppblåste vrøvlet, den bunnløse banaliteten og den dialektiske jammerligheten i denne siste tyske filosofi overgår alt som tidligere er prestert i dette faget. Det eneste som kan måle seg med den er den forbausende lettroenheten hos det publikum som tok alt dette for å være gangbar mynt, som siste skrik, som noe «tidligere uhørt». Den tyske nasjon, den «grundige»…2
Skrevet i oktober 1850
Offentliggjort første gang i tidsskriftet
Pod znamenem marksizma, nr. 6; 1927
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.