Denne versjonen er hentet fra den andre norske utgaven av Friedrich Engels’ Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, utgitt av forlaget Ny Dag i 1970 og oversatt av Harald Holm. Oversettelsen virker å være den samme som i den første utgaven utgitt av forlaget Ny Dag i 1952, dermed er språket i oversettelsen gammeldags. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.
Innhold
Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse
Av Friedrich Engels, 1884.
I tilslutning til Lewis H. Morgans forskning
Forord
På mindre enn to hundre vanlige boksider behandler Engels her en mengde sammenhengende fakta og problemer i samfunnsutviklingen. Ser en på boktittelen, vil en kanskje forsverge at det kan la seg gjøre på så få sider å ta for seg dette svære stoffet — svært både i omfang og historie — annerledes enn å skrive ned tørre teser. For Engels lot det seg gjøre annerledes. I dette verket høres intet knirk og fins det ikke støv. Stoffet støpes i en tankeform og slipes i en uttrykksform så fascinerende på springende punkter, at dette verk av Engels blir en bok man stadig vender tilbake til. Ikke rart at den selv på norsk er kommet i flere utgaver før denne. Den er en av disse forunderlige fagbøker som alltid lever i den som en gang har lest den. Det skyldes vel bl. a. at den på så særeget høybåren vis leder oss inn på områder som har sin egen sjarm fordi de ligger i vår felles barndom.
Emnet — en fristes nesten til å si «handlingen», så levende er framstillingen — er utviklingen av de forskjellige familiebånd og ekteskapsformer helt tilbake fra ursamfunnet, hvordan disse båndene etter hvert ut fra forandringene i produksjonsgrunnlaget og den suksessive arbeidsdelingen avløses av forbindelser mellom menneskene av annen sosial karakter. Istedenfor ætteband kommer sambandsformer av territorial karakter, og med økende skille mellom jordbruk og håndverk, by og land, med byttehandel og penger osv., osv. avløses ættebandene av klasseforhold. Det avgjørende skille mellom det gamle og det nye settes ved at privateiendommen kommer inn i verden og avløser felleseiet, og klassene som derved oppstår — eiere og eiendomsløse — skaper behovet for en statsmakt, som kommer istedenfor ættesamfunnets mer «naturgrodde» forhold mellom likemenn, erstatter dem med noens herredømme, andres underordning. Staten systematiserer den forbindelsen mellom undertrykkere og undertrykte som topper seg og blir helt dominerende i det kapitalistiske samfunnet.
Engels redegjør selv for at han bygger på den kjente amerikanske antropolog og etnograf Lewis H. Morgans oppdagelser og forskningsresultater når det gjelder ur-familien.
Morgans oppdagelser vendte oppmerksomheten bort fra Asia og over til indianerne i Amerika og særlig til ursamfunnet og stammesamfunnet hos grekerne, romerne og germanerne, der utviklingen fra barbari til sivilisasjon foregikk raskere. Morgans store fortjeneste var at han gjenoppdaget det opprinnelige ættesamfunn som bygde på morsrett, matriarkatet, at slektslinjen ble regnet etter moren. Dette regner han som forstadium til de europeiske kulturfolkenes farsrett-samfunn. Engels sier at denne oppdagelsen hadde like stor betydning for menneskets urhistore som Darwins utviklingsteori hadde for biologien og Marx’ merverditeori for den politiske økonomi.
Med det materiale Morgan hadde til rådighet, greide han, som Engels skriver, å trekke opp en familiens historie, «der han i det minste foreløpig fastslår de klassiske utviklingstrinn i store trekk, i det monn det lar seg gjøre ut fra det materiale som er kjent til i dag.»
Engels var altså selvsagt klar over, og sa fra om, at Morgans materiale og slutninger sannsynligvis ikke kunne være det endelige ord.
Imidlertid er Morgans hovedsynspunkter til nå blitt stående bemerkelsesverdig ubestridt, enda det naturligvis er kommet korrigeringer i mange detaljer.
Foruten at Morgan påviste og tolket de to former for ættesamfunn, underbygde hans forskning også den materialistiske historieoppfatnings syn om at samfunnet til å begynne med bygde på felleseie av produksjonsmidlene, og dernest at det utviklet seg til et klassesamfunn på grunnlag av privateiendommen. Det er altså intimt samband mellom formene for produksjon, eie av produksjonsmidlene og produksjonsgruppene, nemlig familieformene og slektskapsformene.
Særlig i de ti-femten siste årene er Morgans resultater blitt overflømmet Europa (også Norge) hadde noe av det gamle ættesamfunnet i behold, selv om det ble undertrykt av kongedømmet, staten. Germanerne bosatte seg etter slekter der de slo seg ned, og de hadde en enda levende arv fra morsrettens tid, som ga seg utslag i en høyere stilling for kvinnen hos dem. Det Engels legger vekt på som det vesentligste i de germanske samfunnene, var at de på grunn av ættetradisjonene ikke utviklet et fullt utformet slaveri, og at den undertrykte klassen derfor hadde midlet til etter hvert å frigjøre seg som klasse.
Engels’ verk er uhyre viktig for studiet av den materialistiske historieoppfatning. Det er et slående og glitrende uttrykk for en ånd som oppfatter den fine vev av mangfoldige sammenhenger i historien.
Harald Holm
Forord til første opplag, 1884
De etterfølgende kapitler er på en måte oppfyllelsen av et testamente. Det var ingen ringere enn Karl Marx som hadde forbeholdt seg å legge fram resultatene av Morgans forskninger i sammenheng med resultatene av sin egen — jeg tør innenfor visse grenser si vår — materialistiske historieforskning og dermed for første gang klarlegge hele deres betydning. Morgan hadde jo på sin måte i Amerika på nytt funnet fram til den samme materialistiske historieoppfatning som Marx hadde oppdaget førti år tidligere, og var på grunnlag av den, under sammenlikningen av barbari og sivilisasjon, i hovedpunktene blitt ledet til de samme slutninger som Marx.
Og likesom «Kapitalen» av de offisielle økonomer i Tyskland i årrekker like så flittig ble skrevet av som den hårdnakket ble tiet i hjel, på samme måte ble Morgans «Ancient Society»1behandlet av talsmennene for den «pre-historiske» vitenskap i England. Mitt arbeid kan bare bli en beskjeden erstatning for det som ikke ble min avdøde venn forunt å gjøre ferdig. I hans utførlige utdrag av Morgans bok har jeg imidlertid for meg kritiske merknader,2 som jeg her har villet gjengi så langt det er mulig i sammenhengen.
Etter den materialistiske oppfatning er dét i siste instans bestemmende moment i historien produksjonen og reproduksjonen av det umiddelbare liv. Men denne er selv igjen av dobbelt natur. På den ene side framstillingen av levnetsmidler, av slike ting som mat, klær, boliger og de redskaper som trengs til dette; på den annen side frambringelsen av menneskene selv, slektens forplantning.3 De samfunnsmessige institusjoner som menneskene lever under i en bestemt historisk periode og i et bestemt land, bestemmes av begge produksjonsarter: på den ene side av hvilket utviklingstrinn arbeidet står på, på den annen side av familiens utviklingstrinn. Jo mindre utviklet arbeidet er, jo mer begrenset mengden av det som det frambringer og altså også samfunnets rikdom er, dess sterkere synes samfunnsordningen å være preget av slektsbånd. Under denne samfunnsstrukturen, bygd på slektsbånd, utvikles imidlertid arbeidets produktivitet mer og mer; med den utvikles privateiendom og bytte av produkter, forskjell i rikdom, muligheten til å utnytte fremmed arbeidskraft og dermed grunnlaget for klassemotsetninger — nye sosiale elementer som i løpet av generasjoner anstrenger seg for å tilpasse den gamle samfunnsordning etter de nye forhold, inntil det umulige i å forene dem til slutt fører til en fullstendig omveltning. Det gamle samfunn som hviler på slektssammenslutninger, blir sprengt under sammenstøtet med de nyutviklede samfunnsklasser, i dets sted trer et nytt samfunn, sammenfattet i staten, hvis lavere enheter ikke lenger er slektssammenslutninger, men territoriale sammenslutninger, et samfunn hvor familieordningen helt er behersket av eiendomsordningen og hvor nå de klassemotsetninger og klassekamper som er innholdet i all skriftfestet historie hittil, fritt utfolder seg.
Det er Morgans store fortjeneste at han har oppdaget og rekonstruert dette førhistoriske grunnlaget for vår skriftfestede historie i dets grunntrekk, og at han i de nord-amerikanske indianeres slektssammenslutninger har funnet den nøkkelen som gir oss løsninger på de viktigste, hittil uløselige gåter i den eldste greske, romerske og tyske historie. Hans skrift ble da heller ikke skapt på én dag. Bortimot førti år kjempet han med stoffet til han helt behersket det. Derfor er hans bok også blitt et av de få epokegjørende verker i vår tid.
I den framstilling som her skal gis, vil leseren i det store og hele lett kunne skjelne mellom det som stammer fra Morgan, og det som jeg har føyd til. I de historiske avsnittene om Hellas og Rom har jeg ikke begrenset meg til Morgans materiale, men føyd til det som sto til min rådighet. Avsnittene om kelterne og tyskerne er i hovedsaken mitt; Morgan rådde her nesten utelukkende over annenhånds kilder, og med hensyn til tyske forhold rådde han — utenom Tacitus — bare over herr Freemans slette liberale forfalskninger. De økonomiske utgreiinger som var tilstrekkelige for Morgans formål, men helt igjennom utilstrekkelige for mine, er alle sammen blitt bearbeidet av meg på nytt. Endelig er jeg selvsagt ansvarlig for alle slutninger, for så vidt Morgan ikke uttrykkelig blir sitert.
Skrevet av Engels til første utgave av boken, som kom ut i Zürich 1884.
Forord til fjerde opplag, 1891
De tidligere store opplag av dette skriftet har vært utsolgt i nesten et halvt år, og forleggeren har allerede i lengre tid ønsket at jeg skulle forberede et nytt opplag. Arbeider som var mer presserende, har hittil hindret meg i det. Siden det første opplaget kom ut, er det gått sju år. I denne tiden har våre kunnskaper om de opprinnelige familieformer gjort betydelige framskritt. Det var altså her nødvendig å bruke hånden flittig til forbedringer og suppleringer, og det så mye mer fordi den påtenkte stereotypisering av den nåværende tekst ikke vil gjøre ytterligere endringer mulig for meg i noen tid framover.
Jeg har altså gått gjennom hele teksten omhyggelig og gjort en rekke tilføyelser, og dermed — håper jeg — det er tatt tilbørlig hensyn til det som vitenskapen hittil har nådd. Videre gir jeg lenger ute i dette forordet en kort oversikt over utviklingen av familiens historie fra Bachofen til Morgan, og hovedsakelig fordi den engelske, sjåvinistisk betonte pre-historiske skole fremdeles gjør sitt ytterste for å tie i hjel den fullstendige omveltning som Morgans oppdagelser har framkalt i vår oppfatning av urhistorien, uten at den av den grunn sjenerer seg for å legge beslag på de resultater Morgan kom fram til. Dette engelske eksempel blir også fulgt andre steder, dessverre altfor ofte.
Mitt arbeid er blitt oversatt til forskjellige fremmede språk. Først italiensk: «L’origine della famiglia, della proprietà private e dello stato, versione riveduta dall’ autore, di Pasquale Martignetti», Benevento 1885. Deretter rumensk: «Origina familei, proprietatei private si a statului, traducere de Joan Nadejde», i Jassy-tidsskriftct «Contemporanul», september 1885 til mai 1886. Videre dansk: «Familjens, Privateiendommens og Statens Oprindelse, Dansk af Forfatteren gennemgaaet Udgave, besørget af Gerson Trier», København 1888. En fransk oversettelse av Henri Ravé, som bygger på denne foreliggende tyske utgave, er under trykning.
*
Inntil begynnelsen av 1860-årene kan en ikke tale om en familiens historie. Den historiske vitenskap sto på dette område enda helt under innflytelse av de fem Mosebøkene. Den patriarkalske familieformen som der er skildret mer utførlig enn noe annet sted, ble ikke alene uten videre godtatt som den eldste familieformen, men også — etter at flerkoneriet var trukket fra — identifisert med den nåværende borgerlige familie, som om familien egentlig overhodet ikke hadde gjennomgått noen historisk utvikling; i høyden innrømmet man at det i urtiden kunne ha eksistert en periode med paring i fleng. — Riktignok kjente man foruten parekteskapet også det orientalske flerkoneri og det indisk-tibetanske ekteskap med én kvinne og flere menn, men disse tre former lot seg ikke innordne i en historisk rekkefølge og figurerte ved siden av hverandre uten sammenheng. At hos enkelte folk i den gamle historie såvel som hos en del ennå eksisterende ville folk avstamningen ikke ble regnet etter faren, men etter moren, og at altså kvinnelinjen ble regnet som den eneste gyldige; at giftermål hos mange nålevende folk er forbudt innenfor bestemte større grupper, grupper som dengang ikke var nærmere utforsket, og at denne skikk eksisterer i alle verdensdeler — det var kjensgjerninger som man riktignok kjente til, og som man samlet flere og flere eksempler på. Men man visste ikke hva man skulle gjøre med dem, og selv i E. B. Tylors «Researches into the Early History of Mankind etc. etc.»4 opptrer de bare som «merkelige skikker» i likhet med de forbud som gjelder hos en del ville mot å berøre brennende ved med redskap av jern og liknende religiøse snurrepiperier.
Familiens historie daterer seg fra 1861, da Bachofens «Mutterrecht» (Morsretten) kom ut. Her satte forfatteren fram følgende påstander: 1. at menneskene til å begynne med levde i fullstendig ubundet kjønnssamkvem i fleng (promiskuitet), som han med et skjevt uttrykk kalte for hetærisme;5 2. at en slik fri omgang mellom kjønnene utelukker ethvert sikkert farskap, og at enhver avstamning som følge av dette bare kunne regnes etter kvinnelinjen — etter morsrett — og at dette opprinnelig har vært tilfelle hos alle folk i de eldste tider; 3. at derfor kvinnene, i egenskap av mødre, som det eneste sikre opphav til den unge generasjon, nøt en høy grad av aktelse og anseelse som etter Bachofens forestilling utviklet seg til et fullstendig kvinneherredømme (gynaikokrati); 4. at overgangen til parekteskap, da kvinnen utelukkende tilhørte én mann, dannet et brudd på et eldgammelt religionsbud (d.v.s. en faktisk krenkelse av de andre menns fra gammelt nedarvede rett til den samme kvinnen), en krenkelse som det måtte bøtes for — eller som man måtte kjøpe toleranse for — gjennom en tidsbegrenset prisgivning av kvinnen.
Bevisene for disse påstander finner Bachofen på utallige steder i den gamle klassiske litteratur, eksempler som han hadde samlet sammen med stor flid. Utviklingen fra «hetærisme» til monogami og fra morsrett til farsrett skjer i følge ham, særlig hos grekerne, som følge av en videre utvikling av de religiøse forestillingene, ved at det innføres nye guddommer som representerer den nye oppfatningen i den eldre overleverte gudegruppe som representerer den gamle oppfatning, slik at den siste mer og mer trenges i bakgrunnen av den første. Det er altså ikke utviklingen av menneskenes faktiske levevilkår, men den religiøse gjenspeilingen av disse levevilkår i de samme menneskers bevissthet, som etter Bachofen har utvirket de historiske forandringer i mannens og kvinnens innbyrdes samfunnsmessige stilling. I følge dette framstiller Bachofen Aischylos’ «Oresticn»6 som den dramatiske skildring av kampen mellom morsretten som går under, og farsretten som trer fram og seirer i heltetiden.7 Klytaimnestra har for Aigistos’ skyld — som hun lever sammen med — slått i hjel sin ektefelle Agamemnon som er kommet hjem fra Trojakrigen; men Orestes — som er hennes og Agamemnons sønn — hevner mordet på faren ved å drepe sin mor. Av denne grunn blir han forfulgt av erinyene, de demoniske beskyttere av morsretten, etter hvilken mordet på en mor er den største av alle forbrytelser og noe det ikke gis soning for. Men Apollo, som gjennom sitt orakel har oppfordret Orestes til denne gjerning, og Aténe som kalles til som dommer — d.v.s. de to guder som her representerer den nye ordning med farsrett — beskytter ham. Aténe horer på begge parter. Hele stridsspørsmålet sammenfattes kort i en debatt som nå finner sted mellom Orestes og erinyene. Orestes påberoper seg at Klytaimnestra har gjort en dobbelt forbrytelse, idet hun har drept sin mann og dermed også hans far. Hvorfor forfølger så erinyene ham og ikke henne som er langt mer skyldig? Svaret er slående:
«Hun var ikke blodsbeslektet med den mann som hun slo i hjel.»
Mordet på en mann som ikke var blodsbeslektet, er det soning for, selv om det er morderskens ektefelle, og det angår ikke erinyene. Deres oppgave er alene å forfølge mord mellom blodsbeslektede, og da er — ifølge morsretten — morsmordet det verste, og for det fins det ikke soning. Nå trer Apollo fram som forsvarer for Orestes. Aténe lar areopagitene — de aténske meddomsmenn — avgi sin stemme: stemmene faller likt for frifinnelse og for domfellelse. Da avgir Aténe som rettens formann sin stemme for Orestes og erklærer ham frifunnet. Farsretten har seiret over morsretten; «gudene av den unge stamme» som erinyene selv kaller dem, seirer over erinyene, og disse lar seg også til slutt overtale til å overta en ny oppgave i den nye ordningens tjeneste.
Denne nye, men avgjort riktige tolkning av «Orestien» er et av de vakreste og beste steder i hele boken; men den beviser samtidig at Bachofen tror minst like mye på erinyene, på Apollo og Aténe som Aischylos gjorde i sin tid: han tror altså at de i den greske heltetiden fullbrakte det under å styrte morsretten gjennom farsretten. At en slik oppfatning, som lar religionen være den avgjørende løftestang i verdenshistorien, til slutt må løpe ut i ren mystisisme, er helt klart. Det er derfor et surt og langt fra alltid lønnsomt slit å arbeide seg gjennom Bachofens tykke kvartbind. Men alt dette forkleiner ikke hans banebrytende fortjeneste, at han som den første erstattet frasen om en ukjent urtilstand med paring i fleng med den påvisning at den gammelklassiske litteraturen gir oss en mengde spor som viser at det for parekteskapet hos grekere og asiater faktisk har eksistert en tilstand hvor ikke alene én mann har hatt kjønnslig samkvem med flere kvinner, men også én kvinne med flere menn uten å støte an mot moralen; at denne skikken ikke forsvant uten å etterlate seg spor i form av en begrenset prisgivning hvorved kvinnene måtte tilkjøpe seg retten til parekteskap; at avstamningen derfor opprinnelig bare kunne regnes etter kvinnelinjen fra mor til mor; at denne enegyldighet for kvinnelinjen holdt seg til langt inn i parekteskapets tid, da farskapet var sikkert eller iallfall anerkjent; og at denne mødrenes opprinnelige stilling som eneste sikre opphav til sine barn trygget dem og dermed kvinnene i det hele tatt en høyere stilling i samfunnet enn de seinere noen gang har hatt. Disse satser har Bachofen riktignok ikke uttalt så klart som dette — det hindret hans mystisisme ham i. Men han beviste dem, og det betydde i 1861 en fullstendig revolusjon.
Bachofens tykke kvartbind var skrevet på tysk, d.v.s. på den nasjonens språk som dengang interesserte seg minst for den nåværende families forhistorie. Han forble derfor ukjent. Hans nærmeste etterfølger på det samme feltet trådte fram i 1865 uten en gang å ha hørt om Bachofen.
Denne etterfølger var J. F. MacLcnnan,8 som var sin forgjengers direkte motsetning. Istedenfor den geniale mystiker har vi her den knusktørre jurist; istedenfor den overdådige dikteriske fantasi, den doserende jurists logisk-sannsynlige kombinasjoner. MacLennan finner hos mange ville, barbariske og selv siviliserte folk i gammel og ny tid en form for giftermål hvor brudgommen alene eller sammen med sine venner, tilsynelatende må rove bruden med vold fra hennes slektninger. Denne skikken må være en levning av en tidligere skikk, da menn fra en stamme virkelig med vold røvet sine koner utenfra, fra andre stammer. Hvordan oppsto så dette «rovekteskap»? Så lenge mennene kunne finne tilstrekkelig med kvinner i sin egen stamme, var det absolutt ingen foranledning til det. Nå finner vi imidlertid like så ofte at det hos uutviklede folk eksisterer visse grupper (som enda i 1865 ofte ble identifisert med selve stammene) innenfor hvilke giftermål var forbudt, slik at mennene var tvunget til å ta sine koner og kvinnene sine menn utenfor gruppen, mens det hos andre igjen eksisterte den skikk at mennene i en viss gruppe var tvunget til å ta sine koner utelukkende innenfor sin egen gruppe. MacLennan kaller de første eksogame, de andre endogame og konstruerer sa uten videre opp en stivnet motsetning mellom eksogame og endogame «stammer». Og trass i at hans egen undersøkelse av eksogamiet likefram roper til ham at denne motsetning i mange, ja i de fleste og rett og slett i alle tilfelle bare eksisterer i hans egen forestilling, gjør han den likevel til grunnlaget for hele sin teori. Eksogame stammer kan i følge den bare få sine koner fra andre stammer, og som følge av den permanente krigstilstand som rår mellom stamme og stamme i vill tid, kan dette bare skje ved rov.
MacLennan spør så videre: Hvorfra stammer så denne skikken med eksogami? Forestillingen om blodslektskap og blodskam kan ikke ha noe med den å gjøre; det er ting som først utviklet seg mye seinere. Men derimot vel den meget utbredte skikk hos ville folk å drepe jentebarn straks etter fødselen. Derigjennom oppstår et overskudd av menn i hver enkelt stamme, hvis nærmeste følge nødvendigvis måtte bli at flere menn hadde én kvinne i fellesskap: polyandri. Følgen av dette igjen blir at man visste hvem som var mor til et barn, men ikke hvem som var faren, altså: slektskap regnet bare etter kvinnelinjen med utelukkelse av mannslinjen, — morsrett. En annen følge av mangel på kvinner innenfor stammen — en mangel som ble mildnet, men ikke overvunnet ved ekteskap med én kvinne og flere menn — var nettopp den systematiske bortførelse med vold av kvinner fra fremmede stammer. «Da eksogami og polyandri utspringer av én og samme årsak — mangelen på et likt antall mennesker av begge kjønn — må vi gå ut fra at alle eksogame folkeslag opprinnelig har levd i ekteskap med én kvinne og flere menn. … Og derfor må vi anse det som ubestridelig at blant de eksogame folkeslag var det første slektskapssystem det som bare kjenner blodsbånd på morssiden.» (MacLennan, «Studies in Ancient History», 1886, «Primitive Marriage»,9 s. 124).
Det er MacLennans fortjeneste at han har gjort oppmerksom på den alminnelige utbredelse og den store betydning av det han kaller eksogamiet. Oppdaget den kjensgjerning at det eksisterer eksogame grupper har han imidlertid ikke, og forstått den har han slett ikke. Bortsett fra tidligere, spredte notiser fra mange iakttakere — nettopp MacLennans kilder — hadde Latham gitt en nøyaktig og riktig skildring av denne institusjon hos de indiske magarer og hadde sagt at den var alminnelig utbredt og forekom i alle verdensdeler — et sted som også MacLennan selv siterer. (Latham «Descriptive Ethnology»,10 1859.) Og vår Morgan hadde likeledes allerede i sine brev om irokeserne i 1847 (i «American Review») og i 1851 i «The League of the Iroquois»11 påvist det samme hos denne folkestammen og har gitt en riktig skildring av det, mens MacLennans advokatforstand, som vi skal se, her har laget en langt større forvirring enn Bachofens mystiske fantasi når det dreide seg om morsretten. Det er videre MacLennans fortjeneste at han erkjente den morsrettslige avstamningsorden som den opprinnelige, selv om Bachofen her — som han også seinere innrømmet — var kommet ham i forkjøpet. Men heller ikke her ser han klart; han taler hele tiden om «slektskap utelukkende etter kvinnelinjen» (kinship through females only) og nytter stadig dette uttrykk, som var riktig for et tidligere trinn, også på seinere utviklingstrinn, da avstamning og arv riktignok enda utelukkende ble regnet etter kvinnelinjen, men da slektskap også anerkjennes og fastslås etter mannslinjen. Det er her juristens begrensning som skaper seg et solid rettsuttrykk og som uforandret nytter det også på tilstander som i mellomtiden har gjort uttrykket ubrukelig.
Med all sin logiske rimelighet synes det som om MacLennans teori ikke engang forekommer ham selv som har forfattet dem, så helt fast fundert. I det minste slo det også ham selv at «det er bemerkelsesverdig at formen for (tilsynelatende) kvinnerov er mest utpreget og tydeligst hos folk hvor det mannlige slektskap [skal hete: avstamning etter mannslinjen] er det herskende» (s. 140). Og likeså: «Det er en besynderlig kjensgjerning at barnemordet, så langt vi vet, ikke noe sted drives så systematisk som der hvor eksogamiet og den eldste slektskapsform eksisterer ved siden av hverandre» (s. 146). Begge er kjensgjerninger som står i direkte motstrid med hans egen måte å forklare tingene på; opp mot dem kan han derfor bare stille nye, enda mer innviklede hypoteser.
Likevel hostet hans teori stort bifall og vant gjenklang i England. MacLennan var her alminnelig ansett som grunnleggeren av familiens historie og som den fremste autoritet på dette feltet. Motsetningen han setter opp mellom eksogame og endogame «stammer» fortsatte å være det anerkjente grunnlaget for de herskende oppfatninger, hvor mye man enn konstaterte enkelte unntak og modifikasjoner; og den ble skylappen som hindret ethvert fritt overblikk over feltet som var under utforskning og dermed et hinder for ethvert avgjørende framskritt. Det er en plikt å stille kjensgjerningene opp mot den overvurdering av MacLennan som er blitt alminnelig i England og etter engelsk forbilde også andre steder, for at han ikke med sin rent misforståtte motsetning mellom eksogame og endogame «stammer» skal skade mer enn han har gagnet med sin forskning
Imidlertid kom det snart nye kjensgjerninger for dagen som ikke passet inn i hans sirlige rammer. MacLennan kjente bare tre former for ekteskap: polygami, polyandri og parekteskap. Men da oppmerksomheten først var blitt rettet mot dette punkt, ble det funnet flere og flere beviser på at det hos uutviklede folk forekom ekteskapsformer hvor en rekke menn i fellesskap hadde en rekke kvinner; og Lubbock («The Origin of Cvilization»12, 1870) slo fast dette gruppeekteskapet (Communal Marriage) som en historisk kjensgjerning.
Straks etter, i 1871, trådte Morgan fram med nytt og i mange henseender avgjørende materiale. Han hadde overbevist seg om at det eiendommelige slektskapssystem som var gjeldende hos irokeserne, var felles for alle ur-innbyggerne i De forente stater, altså utbredt over et helt kontinent, trass i at det står i direkte motstrid med de slektskapsgrader som faktisk gir seg av det ekteskapssystemet som gjelder der. Han fikk nå den amerikanske forbundsregjeringen til å samle inn opplysninger om slektskapssystemene hos de øvrige folk på grunnlag av spørreskjema og tabeller som han selv utarbeidet, og fant av svarene: 1. at det amerikansk-indianske slektskapssystemet gjaldt også hos tallrike stammer i Asia og i noe modifisert form i Afrika og Australia;
2. at det lar seg forklare fullt ut ved en form for gruppeekteskap som er i ferd med å do ut på Hawaii og andre australske over; og 3. at det parallelt med denne ekteskapsform på de samme øyene imidlertid var gjeldende et slektskapssystem som bare lot seg forklare ved en enda mer opprinnelig, nå utdødd form for gruppe-ekteskap. De opplysninger som var samlet og de slutninger som han trakk av dem, offentliggjorde han i sin bok «Systems of Consanguinity and Afhnity»13, 1871, og brakte dermed debatten over på et uendelig større felt. Med slektskapssystemene som grunnlag rekonstruerte han de familieformer som svarer til dem og åpnet dermed en ny vei for forskningen og et langt dypere tilbakeblikk i menneskehetens forhistorie. Hvis denne metode ble anerkjent, ville MacLennans nydelige konstruksjoner oppløses i tåke.
MacLennan forsvarte sin teori i et nytt opplag av «Primitive Marriage» («Studies in Ancient History», 1876). Mens han selv ytterst kunstig setter sammen en familiens historie av bare hypoteser, så forlanger han nå av Lubboek og Morgan ikke bare bevis for hver eneste av deres påstander, men også bevis av en slik urokkelig beviskraft som bare en skotsk domstol krever. Og det gjør den samme mann som av det nære forhold mellom morbror og søstersønn hos tyskerne (Tacitus, «Germania», s. 20), av Cæsars beretning om at britene i grupper på ti og tolv hadde sine kvinner i fellesskap, og av de gamle krønikeres øvrige beretninger om kvinnefellesskapet hos barbarene, uten å nøle trekker den slutning at det har hersket polyandri hos alle disse folkeslag! Det er som å høre en statsadvokat som under tilretteleggingen av sin sak tillater seg en hvilken som helst frihet, men som fra forsvarerens side krever det mest formelt gyldige juridiske bevis for hvert eneste ord.
Gruppe-ekteskapet er ren innbilning, hevder han, og stiller seg dermed langt bak Bachofen. Slektskapssystemene hos Morgan er bare samfunnsmessige høflighetsforskrifter, noe som bevises ved den kjensgjerning at indianerne også tiltaler en fremmed, en hvit, som bror eller far. Det er det samme som om en ville påstå at betegnelsene far, mor, bror, søster bare er innholdsløse tiltaleformer fordi katolske geistlige og abbedisser likeså tiltales med far og mor, og at munker og nonner, ja selv frimurere og engelske laugskolleger ved høytidelige sammenkomster tiltales som bror og søster. Kort sagt: MacLennans forsvar var ynkelig svakt.
Det ble imidlertid ett punkt tilbake hvor han ikke var blitt grepet. Motsetningen mellom eksogame og endogame «stammen), som hele hans system bygde på, var ikke alene blitt stående urokket, men ble til og med allment anerkjent som hjørnestenen i hele familiens historie. Man innrømmet at MacLennans forsøk på å forklare denne motsetning var mangelfull og i motstrid med de kjensgjerninger som han selv hadde lagt fram. Men selve motsetningen, at det eksisterte to slags selvstendige og uavhengige stammer som utelukker hverandre, og hvorav det ene slag tok sine koner innenfor stammen, mens dette for det annet slag var absolutt forbudt — dette gjaldt som et ubestridelig evangelium. En kan sammenlikne f. eks. Giraud-Teulons «Origines de la Familie»14 (1874), ja selv Lubbocks «Origin of Civilization» (4. opplag, 1882).
På dette punkt er det at Morgans hovedverk, «Ancient Society» (1877), setter inn, det verk som ligger til grunn for mitt foreliggende arbeid. Det som Morgan i 1871 bare dunkelt ante, det er her utviklet helt bevisst. Eksogami og endogami danner ingen motsetning; eksogame «stammer» er til i dag ikke påvist noe sted. Men på den tid da gruppe-ekteskapet ennå hersket — og det har etter alt å dømme en gang hersket over alt —, var stammen delt opp i et antall grupper, genser (lat. gentes; ætter)15, som var blodsbeslektet på morssiden; innenfor disse var giftermål strengt forbudt, slik at mennene i en gens nok kunne ta sine koner innenfor stammen, og i regelen også gjorde det, men de måtte ta dem utenfor sin egen gens, slik at — selv om gensen var strengt eksogam — så var stammen, som omfattet alle gensene, i like høy grad endogam. Dermed var den siste rest av MacLennans kunstige konstruksjoner brakt ut av verden.
Men Morgan nøyde seg ikke med det. De amerikanske indianeres egen gens hjalp ham videre til å gjøre det annet avgjørende framskritt på det feltet han utforsket. I denne gens, som var organisert etter morsrett, oppdaget han den urform som den seinere gens, organisert etter farsretten, hadde utviklet seg av, d.v.s. den gens som vi finner hos oldtidens kulturfolk. Den greske og romerske gens, som hadde vært en gåte for alle tidligere historieskrivere, ble nå forklart gjennom den indianske gens, og dermed var det funnet et nytt grunnlag for hele urtidens historie.
Denne gjenoppdagelse av den opprinnelige gens som bygger på morsrett, som et trinn i utviklingen før kulturfolkenes gens, som bygde på farsrett, hadde den samme betydning for urtidens historie som Darwins utviklingsteori hadde for biologien og Marx’ teori om merverdien for den politiske økonomi. Den satte Morgan i stand til for første gang å skissere en familiens historie, hvor i det minste de klassiske utviklingstrinnene i store trekk foreløpig er slått fast, så langt som det i dag kjente materiale tillater det. At det dermed er åpnet en ny epoke i behandlingen av urtidens historie er klart for alle og enhver. Gensen som bygger på morsretten er blitt krumtappen som hele denne vitenskap dreier seg om. Etter oppdagelsen av den vet en i hvilken retning og hva en skal søke etter, og hvordan en skal gruppere det en har funnet. Og etter disse linjer blir det nå gjort helt andre hurtige framskritt på dette felt enn før Morgans bok kom ut.
Morgans oppdagelser er nå alminnelig anerkjent, eller rettere sagt: blitt tilegnet også av pre-historikerne i England. Men nesten ingen av dem vedgår åpent at det er Morgan vi har å takke for denne revolusjon i våre oppfatninger. I England er boken hans så langt det har vært mulig, blitt tiet i hjel; Morgan selv er blitt avfeid med nedlatende ros for sine tidligere fortjenester. Man er svært ivrig til å pirke ved detaljer i hans framstilling, men man tier hårdnakket om hans virkelig store oppdagelser. Originalutgaven av «Ancient Society» er utsolgt; i Amerika er det ingen lønnsom avsetning for slikt; i England ble boken — etter hva det ser ut til — systematisk undertrykt, og den eneste utgaven av dette epokegjørende verk som fremdeles sirkulerer i bokhandelen er — den tyske oversettelsen.
Hva er grunnen til denne tilbakeholdenheten — som det er vanskelig å se noe annet i enn en sammensvergelse for å tie boken i hjel, særlig når en sammenholder det med de tallrike rene høflighetsfraser og andre bevis på kameraderi som våre anerkjente pre-historikercs skrifter vrimler av? Kanskje er det fordi Morgan er amerikaner, og det derfor er svært vanskelig for de engelske pre-historikere å fordøye at de — trass i all sin høyst anerkjennelsesverdige flid når det gjelder å samle materiale — likevel er henvist til to geniale utlendinger, Bachofen og Morgan, når det gjelder de generelle synsmåter for ordningen og grupperingen av materialet, kort sagt for sine ideer? Tyskeren kunne man nok godta, men amerikaneren? Overfor amerikaneren blir alle engelskmenn patriotiske; det har jeg selv sett fornøyelige eksempler på i De forente stater. Nå kommer imidlertid også dét til at MacLennan var den så og si offisielt utnevnte grunnlegger og leder av den engelske pre-historiske skole, og at det til en viss grad hørte til pre-historisk god tone bare å snakke med dypeste ærefrykt om hans kunstlede historiekonstruksjoner, som fører fra barnemord gjennom polyandri og rovekteskap til familien som bygger på morsrett; at den minste tvil om eksistensen av eksogame og endogame «stammer» som innbyrdes utelukket hverandre, ble betraktet som formastelig kjetteri; at Morgan altså begikk en slags helligbrøde ved at han fikk alle disse hellige dogmer til å løse seg opp i tåke.
Attpåtil gjorde han det med argumenter som bare trengte uttales for straks å være innlysende, slik at MacLennan-dyrkerne, som hittil hadde tumlet helt rådløst omkring mellom eksogami og endogami, nødvendigvis måtte slå seg selv for pannen og si: Hvordan kunne vi ha vært så toskete at vi ikke selv fant ut dette for lenge siden ?
Og om dette ikke var brottsverk nok til at den offisielle skole ga Morgan annen behandling enn kjølig avvisning, fikk han begeret til å flyte over ved at han ikke alene kritiserte sivilisasjonen, vareproduksjonssamfunnet, grunnformen for samfunnet i dag på en måte som minnet om Fourier, men også talte om en framtidig omdannelse av dette samfunn i ordelag som Karl Marx kunne ha brukt. Det var altså fortjent da MacLennan, rystet, bebreider ham at «den historiske metode var ham helt igjennom antipatisk», og da herr professor M. Giraud-Teulon i Geneve så sent som i 1884 sluttet seg til dette. Det var den samme Giraud-Teulon som enda i 1874 («Origines de la familie») vandret hjelpeløst omkring i det maclennanske eksogamis labyrint, og som Morgan måtte til for å fri ham ut av!
De øvrige framskritt som forskningen av urtidens historie skylder Morgan, trenger jeg ikke å komme inn på her. Det som er nødvendig i denne sammenheng, vil en finne utover i min bok. De fjorten år som er gått siden hans hovedverk kom ut, har i høy grad beriket våre kunnskaper om de menneskelige ur-samfunnenes historie. Foruten antropologene, de oppdagelsesreisende og de profesjonelle pre-historikere, er de sammenliknende jurister kommet til og har gitt oss dels nytt stoff, dels nye synspunkter. Mange av Morgans enkelthypoteser er derved brakt til å vakle eller er falt sammen av seg selv. Men ikke noe sted har dette nye materiale som er blitt samlet, ført til at hans store ledende synspunkter er blitt fortrengt av andre. Den systematikk som han innførte i urtidens historie, gjelder i sine hovedtrekk også i dag. Ja, en kan si at den vinner stadig større og mer allmenn anerkjennelse, og det i samme grad som hans opphavsrett til dette store framskrittet blir holdt hemmelig.16
London, 16. juni 1891.
Friedrich Engels.
Første gang offentliggjort i tidsskriftet «Die Neue Zeit», årgang 1891, som artikkel med overskriften «Om familiens urhistorie».
Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse
I. Førhistoriske kulturtrinn
Morgan er den første som med ekspertkunnskap har søkt å bringe en bestemt systematikk inn i menneskets forhistorie. Så lenge ikke et betydelig utvidet materiale gjør endringer nødvendig, så lenge vil vel hans gruppering stå ved makt.
Av de tre hovedepoker: den ville tilstand, barbariet og sivilisasjonen, er det selvsagt bare de to første og overgangen til den tredje han beskjeftiger seg med. Hver av de to første inndeler han i et laveste, et mellomtrinn og et høyere trinn, alt etter framskrittene i produksjonen av midlene til livsopphold. For — sier han: «ferdigheten i denne produksjonen er avgjørende for graden av menneskelig overlegenhet og herredømme over naturen. Av alle skapninger er det bare mennesket som har nådd til et nesten ubetinget herredømme over produksjonen av næringsmidler. Alle store epoker i det menneskelige framskritt faller mer eller mindre direkte sammen med epoker som betyr utvidelse av kildene til livets opphold». — Familiens utvikling løper jamsides, men byr ikke på noen så slående kjennemerker til å skille mellom periodene.
1. DEN VILLE TILSTAND
1. Laveste trinn. Menneskeslektens barndom, da den enda holdt seg på sine opprinnelige boplasser, i de tropiske og subtropiske skogene, da den i hvert fall delvis levde i trærne, noe som alene forklarer at slekten overlevde trass i store rovdyr. Frukter, nøtter og røtter tjente som næring; utformingen av artikulert tale er det viktigste resultat i denne tiden. Av alle de folkene vi har fått kjennskap til innenfor historisk tid, er det ikke et eneste som lenger levde i denne urtilstand. Hvor mange årtusen den enn kan ha vart, har vi likevel ingen direkte vitnesbyrd som kan gi bevis. Men har vi en gang innrømmet at mennesket stammer fra dyreriket, blir antakelsen av denne overgang ikke til å komme forbi.17
2. Mellomtrinnet. Tar til med bruken av fisk som føde (til det regnes også kreps, muslinger og andre vanndyr) og med bruken av ilden. Disse to ting horer sammen, da fisk som føde først blir helt nyttbar med ildens hjelp. Med dette nye fødemidlet ble menneskene imidlertid uavhengig av sted og klima; når de fulgte elvene og kystene, kunne de selv i den ville tilstand bre seg ut over størstedelen av jorden. De ratt tilarbeidede, uslipte steinredskapene i denne tidlige steinalderen, den såkalte paleolitiske, som helt eller for størstedelen tilhører denne perioden, er i sin utbredelse til alle kontinenter bevis på disse vandringene. De nye områder som menneskene la under seg og den stadig aktive oppdagelsesdrift samt kjennskapet til å slå ild, gjorde nye næringsmidler tilgjengelige; snart stivelsesholdige røtter og rotknoller bakt i varm aske eller bake-groper(jordovner), så vilt, som gjennom oppfinnelsen av de første våpen, kølle og spyd, ble et leilighetsvis tilskudd til kosten. Rene jegerfolk, slik som de forekommer i bøkene, dvs. folk som utelukkende lever av jakt har aldri eksistert, til det er resultatet av jakten altfor uvisst. På dette trinn i utviklingen synes menneske-eteriet å ha oppstått som følge av varig usikre næringskilder og det holdt seg deretter lenge. Australierne og mange polynesiere står enda i dag på dette mellomstadiet av vill tilstand.
3. Høyere trinn. Tar til med oppfinnelsen av bue og pil. Dermed ble vilt et regelmessig næringsmiddel og jakt et normalt virke. Bue, sene og pil er straks et meget sammensatt redskap, oppfinnelsen av det forutsetter en lengre oppsamling av erfaring og skjerpede åndsevner, altså også samtidig kjennskap til en mengde andre oppfinnelser. Sammenlikner vi de folkene som kjente pil og bue, men enda ikke pottemakerkunsten (fra oppfinnelsen av den daterer Morgan overgangen til barbariet), så finner vi faktisk allerede på dette tidlige trinn tilløp til bosetning i landsbyer, et visst herredømme over produksjonen av levnetsmidler, fat og husgeråd laget av tre, håndvevning (uten vevstol) med basttråder, flettede kurver av bast eller siv og slipte (neolitiske) redskaper av stein. For det meste har ilden og steinøksen allerede frambrakt båter av uthulte trestammer også, og på sine steder planker og bord til husbygging. Alle disse framskritt finner vi f. eks. hos indianerne i Nordvest-Amerika som kjenner pil og bue, men ikke pottemakerkunsten. For den ville tilstand var bue og pil det som jernsverdet var for barbariet og ildvåpenet for sivilisasjonen: det avgjørende våpenet.
2. BARBARIET
1. Lavere trinn. Daterer seg fra innføringen av pottemakerkunsten. Denne er bevislig i mange tilfelle — og sannsynligvis over alt — oppstått ved at man har kledd flettede kar eller trekar med leire for å gjøre dem ildfaste; på dette viset fant man snart ut at den formede leiren også kunne gjøre nytten uten det indre karet.
Hittil har vi kunnet se utviklingens gang helt i sin alminnelighet som gyldig for alle folk i en bestemt periode uten hensyn til sted. Men med barbariets begynnelse har vi nådd et trinn da forskjellen i naturgoder på de to store kontinentene gjør seg gjeldende. Den karakteristiske faktor for barbariets periode er temming og oppdrett av dyr og dyrking av vekster. Nå rådde imidlertid det østlige kontinent, den såkalte gamle verden, over nesten alle dyr som det var mulig å temme og alle kornslag som det var mulig å dyrke unntatt ett; det vestlige kontinentet, Amerika, hadde av pattedyr som kunne temmes bare lamaen, og det tilmed bare i en del av Sør-Amerika, og av alle dyrkbare kornslag bare ett, men også det beste — maisen. Disse ulike naturvilkårene gjorde at fra nå av går befolkningen på hver halvkule sine egne veier, og at merkesteinene på grensene mellom de enkelte utviklingstrinn i hvert av de to tilfelle er forskjellige.
2. Mellomtrinnet. Tar i Østen til med temming av husdyr, i Vesten med dyrking av matnyttige planter ved hjelp av overrisling, med bruk av adober (soltørket teglstein) og stein til bygninger.
Vi begynner med Vesten, da dette utviklingstrinnet her ikke noe sted ble overskredet for den europeiske erobringen.
Hos indianerne på barbariets lavere trinn (til dem hører alle som ble påtruffet øst for Mississippi) eksisterte det på den tid de ble oppdaget en viss hagekultur når det gjaldt mais og muligens også gresskar, meloner og andre hagevekster som utgjorde en vesentlig del av ernæringen. De bodde i trehus, i landsbyer omgitt av palisader. De nordvestlige stammene, særlig i områdene omkring Colombia-elven, sto enda på det høyere trinn av vill tilstand og kjente verken pottemakerkunsten eller noen slags kulturvekster. Derimot sto de såkalte pueblo-indianere18 i New-Mexico, meksikanerne, sentralamerikanerne og peruanerne ved tiden for erobringen på barbariets mellomtrinn. De bodde i festningsliknende hus bygd av adober eller stein. De dyrket — alt etter klima og sted — mais og forskjellige matnyttige planter på overrislede åkrer, og dette var deres viktigste næringskilde; de hadde til og med temmet en del dyr — meksikanerne kalkunen og andre fugler, peruanerne lamaen. Dessuten kjente de til bearbeidingen av metaller — med unntak av jern, og av den grunn kunne de enda ikke unnvære steinvåpen eller redskaper av stein. På dette tidspunkt skar den spanske erobringen av all videre selvstendig utvikling.
I Østen tok barbariets mellomtrinn til med temmingen av dyr som ga melk og kjøtt, mens dyrkingen av planter her synes å ha forblitt ukjent til langt ut i denne perioden. Temmingen og oppdrettet av buskap og oppkomsten av store hjorder synes å ha vært foranledningen til at arierne19 og semittene skilte seg ut fra de øvrige barbarene. For de europeiske og asiatiske ariere er navnene på feslagene ennå felles; navnene på kulturplantene derimot så godt som aldri.
Dannelsen av hjorder førte til gjeterliv på steder som egnet seg til det; hos semittene på gresslettene ved Eufrat og Tigris, hos arierne på gresslettene i India ved Oxus og Jaxartes,20 ved Don og Dnjepr. På grensene til slike gresskledde områder må temmingen av krøtter først ha funnet sted. For seinere generasjoner fortoner det seg således slik at de områder som gjeterfolkene stammer fra, så langt fra å være menneskehetens vugge tvert om må ha vært nesten ubeboelige for deres ville forfedre og til og med for folk på barbariets laveste trinn. Og omvendt — så snart disse barbarene på mellomtrinnet først hadde vennet seg til gjeterlivet, ville det aldri falle dem inn å gå frivillig fra disse gresskledde slettene ved elvene tilbake til skogområdene hvor forfedrene deres hadde holdt til. Ja, selv da de ble trengt videre mot nord og vest, var det ikke mulig for arierne og semittene å dra inn i de vest-asiatiske og europeiske skogene før de ved korndyrking var satt i stand til å fø buskapen sin på denne mindre frodige jorden, og særlig til å kunne overvintre der. Det er mer enn sannsynlig at korndyrkingen her først kom opp fordi det var nødvendig å skaffe feet for, og at den først seinere ble viktig for å nære menneskene.
Den rikelige kjøtt- og melkeføden hos arierne og semittene, og særlig den gunstige virkning dette hadde på barnas utvikling, er muligens grunnen til disse to folkeslags overlegne utvikling. Det er faktisk slik at pueblo-indianerne i New Mexico, som er henvist til nesten ren planteføde, har en mindre hjerne enn de kjøtt- og fisk-etende indianere på barbariets lavere trinn. I hvert fall forsvinner litt etter litt menneske-eteriet på dette utviklingstrinnet; det holder seg bare som en religiøs handling eller — hva som her er nesten identisk — som besvergelsesmiddel.
3. Høyere trinn. Tar til med utsmeltingen av jernmalmen og går over i sivilisasjonen gjennom oppfinnelsen av bokstavskriften og bruken av den til litterære opptegnelser. Dette utviklingstrinnet, som — som sagt — bare den østlige halvkule gjennomlever på selvstendig basis, er rikere på produksjonsframskritt enn alle de foregående tilsammen. Til det hører heltetidens grekere, de italiske stammene straks før Rom grunnlegges, Tacitus’ tyskere, vikingtidens normannere.
Framfor alt møter vi her for første gang jernplogen, trukket av krøtter, noe som muliggjorde jordbruk på et høyere trinn, åkerdyrkingen — og dermed etter datidens forhold en praktisk talt ubegrenset økning av levnetsmidlene; dermed også ryddingen av skog og forvandlingen av den til dyrket mark og eng — noe som på sin side ikke var mulig i stor målestokk uten jernøks og jernspade. Men med dette fulgte også en hurtigere formering av befolkningen og tett befolkning på små områder. Før åkerdyrkingens tid måtte det ha vært helt særlige unntaksforhold til stede såframt en halv million mennesker skulle ha samlet seg under en eneste sentralledelse. Det har sannsynligvis heller aldri skjedd.
Den høyeste blomstring i denne perioden, det høyere trinn av barbariet, møter vi i de homérske diktene, særlig Iliaden.21 Utviklet verktøy av jern, blåsebelgen, håndkvernen, pottemakerskiven, tilberedningen av olje og vin, en langt utviklet bearbeiding av metall som går over i kunsthåndverk, vognen og stridsvognen, bygging av skip med bjelker og planker, begynnelsen til arkitekturen som kunst, byer som er omgitt av murer med tårn og brystvern, den homérske heltediktning og hele mytologien — det er den viktigste arv som grekerne tok med seg fra barbariet over i sivilisasjonen. Når vi sammenlikner dette med Cæsars og selv Tacitus’ skildring av germanerne, som sto ved begynnelsen av det samme kulturtrinn som de homérske grekere sto i begrep med å forlate for å gå over til et hovere, ser vi hvilken rikdom utviklingen av produksjonen bærer i seg på det høyere trinn av barbariet.
Dette bilde av menneskehetens utvikling gjennom vill tilstand og barbari fram til sivilisasjonens begynnelse, som jeg her har skissert etter Morgan, er allerede rikt nok på nye og — hva mere er — ubestridelige trekk, fordi de er hentet umiddelbart fra produksjonen. Og likevel vil dette bildet synes fargeløst og fattig i sammenlikning med det som vil bli rullet opp for oss ved avslutningen av vår vandring; først da vil det bli mulig for oss å se overgangen fra barbariet til sivilisasjonen og den slående motsetning mellom dem i fullt lys. Foreløpig kan vi generalisere Morgans inndeling slik: Den ville tilstand — tidsrommet da menneskene hovedsakelig tilegnet seg ferdige naturprodukter; menneskenes kunstprodukter er overveiende hjelperedskaper for denne tilegnelsen. Barbariet — tidsrommet da man vinner fram til féoppdrett og åkerbruk, da menneskene tilegnet seg metoder til å øke produksjonen av naturens produkter gjennom egen menneskelig virksomhet. Sivilisasjonen — tidsrommet da menneskene lærte å bearbeide naturens produkter videre — den egentlige industriens og kunstens tid.
II. Familien
Morgan, som tilbrakte en stor del av sitt liv blant irokeserne som ennå er bosatt i staten New York og var blitt adoptert av en av stammene deres (seneka-stammen), fant at det blant dem eksisterte et slektskapssystem som sto i motstrid med deres faktiske familieforbindelser. Hos dem eksisterte et parekteskap som var lett oppløselig fra begge sider. Morgan betegner dette som «paringsfamilien». Avkommet til et slikt ektepar var altså kjent og anerkjent av alle; det kunne ikke herske noen tvil om hvem en skulle nytte betegnelsen far, mor, sønn, datter, bror og søster på. Men disse betegnelsene ble faktisk brukt på en måte som sto i strid med dette. Irokeserne kaller ikke bare sine egne, men også sine brødres barn for sine sønner og døtre, og disse kaller ham far. Sine søstres barn kaller han derimot sine nevøer og nieser, og de ham onkel. Omvendt kaller irokeserinnen foruten sine egne barn også sine søstres barn sine sønner og døtre, og de kaller henne mor. Sine brødres barn derimot kaller hun nevøer og nieser, og hun kalles deres tante. Likeledes kaller brødrenes barn hverandre bror og søster; det samme gjør søstrenes barn. Barna til en kvinne og hennes brors barn kaller derimot hverandre fettere og kusiner. Dette er ikke tomme navn, men uttrykk for faktisk gjeldende oppfatninger av nær og fjernere linje, sidestilling eller ikke innenfor blodslektskapet, og disse oppfatninger danner grunnlaget for et helt utformet slektskapssystem, som er i stand til å uttrykke flere hundre forskjellige slektskapsforhold for et enkelt individ. Og mer enn det. Dette system er ikke bare gjeldende hos alle amerikanske indianere (til i dag er det ikke funnet noe unntak), men gjelder nesten uforandret også hos Hvordan skal en så forklare dette? I betraktning av den avgjørende rolle som slektskapet spiller innenfor samfunnsordningen hos alle ville og barbariske folk, kan en ikke avfeie betydningen av dette så utbredte system med talemåter. Et system, som gjelder allment i Amerika, som likeledes består i Asia hos folk av helt forskjellig rase, og som i mer eller mindre modifisert form forekommer i stor monn i Afrika og Australia, — et slikt system trenger en historisk forklaring, det kan ikke prates vekk slik som f. eks. MacLennan har forsøkt å gjøre det. Betegnelsene far, barn, bror, søster er ikke rene ærestitler, men forer med seg helt konkrete, meget alvorlige gjensidige forpliktelser som i sin helhet utgjør en vesentlig del av samfunnsforfatningen hos disse folkene. Og forklaringen ble funnet. På Sandwich-øyene (Hawaii) eksisterte det enda i første halvdel av dette århundre en familieform som kunne oppvise nøyaktig slike fedre og mødre, brødre og søstre, sønner og døtre, onkler og tanter, nevøer og nieser som det amerikansk-gammelindiske slektskapssystemet krever. Men underlig nok! Det slektskapssystemet som gjaldt på Hawaii igjen, svarte ikke til den familieform som faktisk eksisterte der. Der er nemlig alle søskenbarn uten unntak brødre og søstre og gjelder som felles barn, ikke alene av sin mor og hennes søstre eller av sin far og hans brødre, men overfor alle søsken av sine foreldre uten forskjell. Såframt altså det amerikanske slektskapssystemet forutsetter en enda mer primitiv form for familie som i dag ikke fins i Amerika, men som vi ennå faktisk finner på Hawaii, så henviser på den annen side det hawaiiske slektskapssystemet oss til en enda mer opprinnelig familieform som vi riktignok ikke lenger kan påvise eksisterer noe sted, men som må ha eksistert, for ellers ville ikke det tilsvarende slektskapssystemet ha kunnet oppstå. «Familien», sier Morgan, «er det aktive element; den er aldri stillestående, men beveger seg framover fra en lavere til en høyere form i samme grad som samfunnet utvikler seg fra et lavere til et høyere trinn. Slektskapssystemene derimot er passive, bare med lange mellomrom registrerer de de framskritt som familien i tidens løp har gjort, og gjennomgår først en radikal forandring når familien radikalt har forandret seg». — «Og,» føyer Marx til, «på samme måte er det med de politiske, juridiske, religiøse og filosofiske systemer i det hele tatt». Mens familien fortsetter å leve, forbenes slektskapssystemet, og mens dette fortsetter å gjelde som sedvane, vokser familien fra det. Med den samme sikkerhet som Cuvier i kraft av noen marsupialknokler fra et dyreskjelett som han fant i nærheten av Paris, kunne trekke den slutning at de tilhørte et pungdyr og at det en gang hadde levd pungdyr der som nå var utdødd, med den samme sikkerhet kan vi av et slektskapssystem som er blitt oss historisk overlevert, slutte oss til at en familieform som svarer til det, har eksistert, men nå er utdødd.
De slektskapssystemer og familieformer som nettopp er nevnt, atskiller seg fra de som i dag eksisterer ved at hvert barn har flere fedre og mødre. I det amerikanske slektskapssystemet, som den hawaiiske familie svarer til, kan bror og søster ikke være far og mor til det samme barnet; det hawaiiske slektskapssystemet derimot forutsetter en familie hvor dette var regelen. Vi stilles her overfor en rekke familieformer som står i direkte motstrid med dem som hittil i alminnelighet er blitt antatt som de eneste gjeldende. Den forestilling som har fått hevd, kjenner bare parekteskap, ved siden av det én manns flerkoneri, til nød også én kvinnes ekteskap med flere menn, og fortier derved — slik det sømmer seg moraliserende filistere — at det virkelige liv stilltiende, men usjenert setter seg ut over disse skranker som det offisielle samfunn har påbudt. Studiet av urhistorien viser oss imidlertid forhold da menn lever i flerkoneri og deres kvinner samtidig i ekteskap med flere menn, og da de felles barna derfor også gjaldt for å være deres barn i fellesskap; forhold som selv i sin tur gjennomgår en rekke forandringer, helt til de endelig oppløses i parekteskap. Disse forandringene besto i at den kretsen som fellesekteskapet omfattet, og som opprinnelig var meget vid, etter hvert blir mer og mer innsnevret, helt til den til slutt bare gir plass for det enkelt-par som i dag er det framherskende.
Idet Morgan på denne måten konstruerer opp familiens historie retrospektivt, kommer han — i overensstemmelse med flertallet av sine kolleger — fram til en urtilstand hvor det hersket uinnskrenket kjønnssamkvem innenfor én stamme, slik at enhver kvinne tilhørte enhver mann og enhver mann på samme måte enhver kvinne. Helt siden forrige århundre er det blitt talt om en slik urtilstand, men bare i alminnelige talemåter; det er en av Bachofens store fortjenester at han var den første som tok den alvorlig og som søkte etter spor av denne tilstand i de historiske og religiøse overleveringene. Vi vet i dag at de sporene han fant, slett ikke skriver seg fra et samfunnstrinn med paring i fleng, men fra en langt seinere form, nemlig gruppe-ekteskapet. Dette primitive samfunnstrinn (paring i fleng. Red.), hvis det virkelig har eksistert, horer til en epoke som ligger så langt tilbake, at vi vanskelig kan vente å finne direkte bevis for det i sosiale fossiler fra tilbakeliggende ville mennesker. Bachofens fortjeneste ligger nettopp i at han stilte dette sporsmålet i forgrunnen for undersøkelsen.22
Det er i den seinere tid blitt mote å lyge vekk dette første trinn i det menneskelige kjønnsliv. Man vil spare menneskeheten for denne «skam». Foruten at man viser til at det mangler direkte bevis, påberoper man seg særlig eksempler fra den øvrige dyreverden; fra denne har Letourneau (i «Évolution du mariage et de la familie», 1888)23 stilt sammen en mengde fakta som skal bevise at også der skal en helt igjennom uregulert paring i fleng høre til på et lavt utviklingstrinn. Av alle disse kjensgjerninger kan jeg imidlertid bare trekke den slutning at de absolutt ikke beviser noe som helst med hensyn til menneskene og deres levesett i urtiden. Den paring for lengre tid som finner sted hos hvirveldyrene, kan fullt ut forklares av fysiologiske grunner, hos fuglene f. eks. hunnens behov for hjelp i rugetiden; de eksempler på trofast monogami som forekommer hos fuglene, beviser ingen ting med hensyn til menneskene, da de jo ikke nedstammer fra fuglene. Såfremt strengt monogami skulle være toppen av dyd, måtte prisen tilfalle bendelormen, som i hvert av sine 50—200 proglottider eller kroppsledd har et fullstendig kvinnelig og mannlig kjønnsapparat, og som tilbringer hele sin levetid med å pare seg med seg selv i hvert eneste kroppsledd. Men holder vi oss til pattedyrene, så finner vi der alle former for kjønnsliv: paring i fleng, noe som likner gruppe-ekteskap, flerkoneri, parekteskap; bare én hunns samliv med flere hanner mangler, det kunne bare menneskene få i stand. Selv våre nærmeste slektninger, de firehendige (quadrumana, apene. Red.), viser alle mulige varianter i grupperingen av hanner og hunner; såframt vi trekker enda snevrere grenser og bare tar for oss de fire menneskeliknende aper, så kan Letourneau fortelle oss at de snart er monogame, snart polygame, mens Saussure, sitert av Giraud-Teulon, hevder at de er monogame. Heller ikke de nye påstander som er blitt satt fram av Westermarck om monogami hos de menneskeliknende aper («The History of Human Marriage», London 1891), beviser på langt nær noe. Kort og godt — opplysningene er av den art at den ærlige Letourneau må medgi: «Forøvrig eksisterer det hos pattedyrene absolutt ikke noe strengt forhold mellom graden av intellektuell utvikling og formen for kjønnssamkvem». Og Espinas («Des sociétés animales», 1877)24 sier rett ut: «Hvordan er den høyeste sosiale gruppen som vi kan iaktta hos dyrene? Den er, slik synes det sammensatt av familier, men alt fra begynnelsen av står familien og horden i uforsonlig motsetning til hverandre, de utvikler seg i omvendt forhold».
Det som allerede er anført ovenfor viser at vi så godt som ingen ting bestemt vet om familiegrupper eller andre sosiale grupper hos de menneskeliknende apene; opplysningene står stikk i strid med hverandre. Det er heller ingen ting å undre seg over. Hvor selvmotsigende er ikke tilmed de opplysningene vi har om ville menneskestammer, og i hvor høy grad trenger de ikke en kritisk prøvning og siktning; og apesamfunnene er enda mye vanskeligere å få innblikk i enn menneskesamfunnene. Inntil videre må vi altså avvise enhver slutning som hviler på slike absolutt upålitelige beretninger.
Derimot gir den setning som er anført fra Espinas oss et langt bedre utgangspunkt. Hos de høyerestående dyr er horde og familie ikke foreteelser som supplerer hverandre, de er motsetninger. Espinas gir en utmerket skildring av hvordan hannenes skinnsyke i brunsttiden river opp og for en tid oppløser samholdet i horden. «Der hvor familien er intimt sammensluttet, dannes det horder bare i sjeldne unntakstilfelle. Men der hvor det derimot hersker fritt kjønnssamkvem eller polygami, der oppstår horden nesten av seg selv… For at en horde kan oppstå må familiebåndet oppløses og individet igjen bli fritt. Derfor finner vi så sjelden organiserte horder blant fuglene… Hos pattedyrene derimot finner vi i noen grad organiserte samfunn nettopp fordi individet her ikke går opp i familien… Hordens samfølelse kan altså i den tid den oppstår ikke ha noen større fiende enn familiens samfølelse… La oss si det like ut: når det har utviklet seg en høyere samfunnsform enn familien, så kan det bare være skjedd på det vis at den tok opp i seg familier som hadde gjennomgått en fundamental forandring, hvilket ikke utelukker at nettopp disse familier derigjennom seinere fikk muligheten til på ny å konstituere seg under uendelig gunstigere vilkår.» (Espinas, i verket som er nevnt ovenfor, gjengitt hos Giraud-Teulon, «Origines du mariage et de la familie», 1884, s. 518—520).25
Her viser det seg at dyresamfunnene ganske visst har en viss verdi når en vil slutte tilbake til menneskesamfunnene — men bare i negativ forstand. Det høyere hvirveldyr kjenner så vidt vi vet bare to familieformer: én hann med flere hunner eller samliv mellom én hann og én hunn; begge tillater bare én voksen hann, én mannlig make. Hannens skinnsyke, som samtidig både holder familien sammen og avgrenser den, bringer dyrefamiliene i motsetning til horden; horden — den høyere form for fellesskap — blir dels gjort umulig, dels revet opp eller oppløst i brunsttiden, i beste fall hemmet i sin videre utvikling som følge av hannens skinnsyke. Dette alene er bevis nok for at dyrefamilie og menneskelig ursamfunn er uforenlige foreteelser; og at urmenneskene som arbeidet seg opp fra dyrenivået enten ikke kjente noen familie i det hele tatt eller høyst én som ikke forekommer hos dyrene. — Et så våpenløst dyr som den skapning som skulle bli til mennesket kunne vel greie å slå seg igjennom i små antall også i isoleringen, hvis høyeste samlivsform er paring av to individer, som Westermarck på grunnlag av beretninger av jegere tilskriver gorillaen og sjimpansen. Men for at utviklingen ut av dyreriket, dette største framskritt som naturen kan oppvise, skulle kunne fullbyrdes, var nok én faktor nødvendig: den manglende forsvarsevne hos den enkelte måtte erstattes med hordens forente styrke og samvirke. Ut fra de forhold som de menneskeliknende aper i dag lever i, ville overgangen til menneskets nivå være helt uforklarlig; disse apene gjør mer inntrykk av å tilhøre avsporte sidelinjer som går mot en gradvis utdøen eller i hvert fall er i nedgang. Dette alene er tilstrekkelig til å avvise enhver parallellslutning mellom deres familieformer og urmenneskets. At de voksne hanner gjensidig tålte hverandre, frihet fra skinnsyke, var imidlertid den første betingelsen for at det kunne dannes slike større og varige grupper, som var det eneste grunnlaget dyrets utvikling til menneske kunne fullbyrdes på. Hva finner vi så faktisk som den eldste, mest opprinnelige form for familien, som vi historisk ugjendrivelig kan påvise og som vi enda i dag kan studere enkelte steder? Vi finner gruppe-ekteskapet, den form hvor hele grupper av menn og hele grupper av kvinner gjensidig tilhører hverandre og som derfor gir lite rom for skinnsyke. Videre finner vi på seinere utviklingstrinn unntaksformen en kvinnes ekteskap med flere menn, som først for alvor er et slag mot all skinnsyke-følelse og derfor er ukjent hos dyrene. Men da alle de former for gruppe-ekteskap som vi kjenner, følges av så eiendommelig innviklede betingelser at de med nødvendighet viser tilbake på tidligere enklere former for kjønnssamkvem og dermed i siste instans på en periode med paring i fleng, som tilsvarer tiden for overgangen fra dyreriket til mennesket, så fører henvisningene til dyre-ekteskapet oss tilbake til nettopp det punkt som de skulle lede oss bort fra en gang for alle.
Hva betyr så dette: paring i fleng? Det betyr at skranker av forbud som gjelder i dag eller i en tidligere tid, ikke alltid har hatt gyldighet. Vi har allerede sett at skinnsykens skranker er falt sammen. Om noe er sikkert, så er det det at skinnsyken er en forholdsvis seint utviklet følelse. Det samme gjelder forestillingen om blodskam. Ikke alene var bror og søster opprinnelig mann og kone, men også kjønnssamkvem mellom foreldre og barn er ennå i dag tillatt hos mange folk. Bancroft, («The Native Races of the Pacific States of North America», 1875, bind 1)26 påviser dette hos kaviatene ved Behringstredet, hos kadiakene i Alaska, hos tinnehene i det indre av Britisk Nord-Amerika; Letourneau beretter det samme om chippeway-indianerne, om cucuene i Chile, karaibenc, karenene i Bak-India; for da ikke a nevne de gamle grekeres og romeres fortellinger om parterne, perserne, skyterne, hunnerne osv. For blodskammen var oppfunnet (og den er en oppfinnelse, og endatil en høyst verdifull oppfinnelse), kunne kjønnslig samkvem mellom foreldre og barn ikke være mer avskrekkende enn samkvem mellom andre personer som horer til forskjellige generasjoner; og det forekommer da ennå i dag selv i de mest spissborgerlige land uten at det vekker større anstøt; til og med gamle «jomfruer» på over seksti år gifter seg av og til, hvis de er rike nok, med unge menn på omkring tretti. Om vi imidlertid fra de mest opprinnelige familieformer som vi kjenner, tar bort de forestillinger om blodskam som knytter seg til dem — forestillinger som er totalt forskjellige fra våre og ofte står stikk i strid med dem — så kommer vi fram til en form for kjønnssamkvem som bare kan betegnes som promiskuitet, paring i fleng. I fleng for sa vidt som de begrensninger som sed og skikk seinere satte, enda ikke eksisterte. Men derav følger aldeles ikke med nødvendighet at den daglige praksis var et eneste hulter til bulter. Paring av to individer for en tid er slett ikke utelukket, slik som det faktisk også er i flertallet av tilfellene innenfor gruppe-ekteskapet idag. Når den siste i rekken av dem som fornekter en slik urtilstand, Westermarck, betegner enhver tilstand som ekteskap når de to kjønn lever paret til avkommet er født, så er til det å si at et slikt ekteskap meget godt kunne forekomme i det ubundne kjønnssamkvemmets tid uten å være i motstrid med promiskuiteten, dvs. mangelen på skranker som sed og skikk hadde satt for kjonnssamkvem. Westermarck er selvsagt også av den mening at «paring i fleng innbefatter undertrykkelse av de individuelle tilbøyeligheter», slik at «prostitusjonen er dens mest ekte form». Meg forekommer det at all forståelse av urtidens forhold blir en umulighet så lenge en ser på dem gjennom bordellbriller. Vi kommer tilbake til dette punktet under gruppe-ekteskapet.
Av denne urtilstand med paring i fleng utviklet seg, i følge Morgan, sannsynligvis meget tidlig:
1. Blodslektskapsfamilien, familiens første trinn. Her er alle ekteskapsgruppene atskilt etter generasjoner: alle bestefedre og bestemødre innenfor familien er alle innbyrdes mann og kone, likeså barna deres, altså fedrene og mødrene, likesom deres barn igjen vil danne en tredje krets av ektefeller, og barna deres — som er barnebarnsbarn av de første, — en fjerde. I denne familieformen er altså bare opphav og etterkommere, foreldre og barn innbyrdes utelukket fra de rettigheter og plikter (som vi ville si) som følger med ekteskapet. Brødre og søstre, fettere og kusiner av første, annet og fjernere ledd er alle innbyrdes brødre og søstre og nettopp av den grunn alle innbyrdes mann og kone. På dette utviklingstrinn innebærer forholdet bror/søster som en selvfølge at de pleier innbyrdes kjønnssamkvem.27 En slik familie ville i sin typiske skikkelse bestå av etterkommere etter et par, hvor igjen alle etterkommere i hvert enkelt ledd er innbyrdes brødre og søstre og nettopp derfor også mann og kone.
Blodslektskapsfamilien har dødd ut. Ikke engang de mest primitive folk som historien forteller om, gir noe bevislig eksempel på den. Men at den må ha eksistert, det er vi tvunget til å slutte av det hawaiiske slektskapssystemet, som ennå i dag er gyldig over hele Polynesia og som nettopp uttrykker grader av blodslektskap som bare kunne ha oppstått på grunnlag av denne familieformen. Det er vi tvunget til å slutte av hele den videre utvikling av familien, som forutsetter nettopp en slik form som et nødvendig første trinn.
2. Punalua-familien. På samme vis som det første framskritt i organiseringen besto i å utelukke foreldre og barn fra innbyrdes kjønnssamkvem, besto det annet i å skille søster fra bror. Dette framskrittet var, som folge av at partene var mer jevnaldrende, uendelig mye viktigere, men også langt vanskeligere enn det første. Det foregikk gradvis, til å begynne med sannsynligvis på den måten at kjødelige søsken (dvs. på morssiden) ble utelukket fra kjønnslig omgang, først i enkelte tilfelle, seinere etter hvert som en regel (på Hawaii forekom det unntak så seint som i dette århundre), og endte med forbud mot ekteskap til og med mellom kollateral-søsken, dvs. det vi kaller søskenbarn og barnebarn og barnebarnsbarn av søsken. Dette framskritt er — ifølge Morgan — «en ypperlig illustrasjon til hvordan prinsippet om det naturlige utvalg virker». Det er ingen tvil om at de stammene hvor innavlen ble begrenset gjennom dette framskritt, måtte utvikle seg fortere og bedre enn de som opprettholdt ekteskapet mellom bror og søster som regel og påbud. Og hvor veldig virkningen av dette framskrittet føltes, det viser den institusjon som var den direkte følge av det og som skjøt langt over målet, nemlig gensen, som danner grunnlaget for samfunnsordningen hos de fleste, for ikke å si alle barbarfolk på jorden, og i Hellas og Rom tar vi skrittet umiddelbart fra den over i sivilisasjonen.
Hver urfamilie måtte spalte seg seinest etter et par generasjoner. Den opprinnelige kommunistiske felleshusholdningen, som hersket uten unntak over alt til langt inn i barbariets mellomtrinn, betinget en bestemt maksimalstørrelse for familiefellesskapet som vekslet etter forholdene, men som var temmelig fast på hvert enkelt sted. Så snart den forestillingen oppsto at kjønnssamkvem mellom barn av samme mor var utilbørlig, måtte den vise seg virksom ved slike spaltninger av gamle og grunnlegging av nye husholdskollektiver [Hausgemeinden], (som imidlertid ikke nødvendigvis faller sammen med familiegruppen). En eller flere rekker av søstre ble kjernen i det ene, deres kjødelige brødre kjernen i det andre. På dette eller liknende vis skaptes av blodslektskapsfamilien den form som Morgan kaller punalua-familien. Etter hawaiisk skikk var et antall søstre, kjødelige eller fjernere beslektet, (dvs. kusiner av første, annet eller fjernene ledd) felles koner til sine felles menn; men brødrene deres var utelukket. Disse mennene kalte seg nå ikke lenger brødre — hvilket de heller ikke lenger behøvde være — men punalua, dvs. nære kamerater, kompanjonger så og si. På samme vis hadde en rekke kjødelige eller fjernere beslektede brødre et antall kvinner — ikke sine søstre — i felles ekteskap, og disse kvinner kalte seg også innbyrdes for punalua. Dette er den klassiske form for en familiestruktur som seinere tillot en rekke variasjoner og hvis vesentlige grunntrekk var: et gjensidig fellesekteskap av mennene og kvinnene innenfor en bestemt familiekrets, som imidlertid utelukket kvinnenes brødre, først de kjødelige og seinere også de fjernere beslektede, og omvendt altså også mennenes søstre.
Denne familieformen gir oss nå helt nøyaktig de slektskapsgraderinger som er uttrykt i det amerikanske systemet. Barna til min mors søstre er enda også min mors barn, likeså er barna til fars brødre også fars barn, og de er alle sammen mine søsken; men barna til min mors brødre er nå hennes nevøer og nieser, barna til min fars søstre hans nevøer og nieser, og de er alle sammen mine fettere og kusiner. For mens mennene til min mors søstre ennå stadig også er hennes menn, og likeså konene til min fars brødre også hans koner — rettslig, om ikke alltid faktisk — så har samfunnets bannlysing av kjønns samkvemmet mellom søsken skilt søsknenes barn, som inntil da uten unntak ble behandlet som søsken, i to klasser: den ene (de fjernere, kollaterale) blir heretter som hittil seg i mellom brødre og søstre, den andre — i det ene tilfelle brors barn, i det annet tilfelle søsters barn — kan ikke lenger være søsken, de kan ikke lenger ha felles foreldre, verken far eller mor eller begge, og derfor blir her for første gang klassen nevøer og nieser, fettere og kusiner en nødvendighet, mens den ville ha vært meningsløs under den tidligere familieordning. Det amerikanske slektskapssystemet, som synes å være rene galskapen under enhver familieform som bygger på parekteskap, får etter punaluafamilien sin helt fornuftsmessige forklaring og blir naturlig underbygd helt til de minste enkeltheter. I samme grad som dette slektskapssystem har vært utbredt, i nøyaktig samme utstrekning må også punalua-familien, eller en liknende familieform, ha eksistert.
Denne familieformen, som er blitt påvist faktisk å eksistere på Hawaii, ville sannsynligvis ha blitt overlevert oss fra hele Polynesia, hvis de fromme misjonærene såvel som de salig spanske munkene i Amerika, hadde vært i stand til å se noe mer enn ren «vederstyggelighet» i slike ukristelige forhold.28 Når Cæsar forteller oss om britene, som den gang levde på barbariets mellomtrinn, at «de i grupper på ti og tolv har sine koner felles seg imellom og for det meste brødre med brødre og foreldre med deres barn» — så forklares det best som gruppe-ekteskap. Mødre på barbariets stadium hadde ikke ti til tolv sønner som alle var gamle nok til å kunne ha felles koner; men det amerikanske slektskapssystemet, som svarer til punalua-familien, gir mange brødre, fordi alle nærere og fjernere fettere av en mann er hans brødre. Uttrykket «foreldre med deres barn» kan være en forkjært oppfatning hos Cæsar; at far og sønn, eller mor og datter, skulle hore til den samme ekteskapsgruppe, er under dette system ikke absolutt utelukket, men at far og datter, mor og sønn skulle tilhøre samme, er derimot utelukket. Likeså gir denne eller en liknende form for gruppe-ekteskap den enkleste forklaring på Herodots og andre gamle historieskriveres beretninger om kvinnefellesskapet hos ville og barbariske folk. Det samme gjelder også om det som Watson og Kave (i «The People of India»)29 forteller om tikurene i Oudh (nord for Ganges): «De lever nesten uten unntak sammen (dvs. kjønnslig) i store fellesskap, og selv om to mennesker gjelder for å være gift med hverandre, er båndet likevel bare nominelt».
Av punalua-familien synes i de aller fleste tilfelle gens– institusjonen å være direkte utgått. Riktignok gir også det australske klassesystemet30 et utgangspunkt for den; australierne har genser, derimot ennå ikke punalua-familie, men en mer uferdig form for gruppe-ekteskap.
Ved alle former for gruppefamilien er det usikkert hvem som er barnets far; derimot er det sikkert hvem som er dets mor. Selv om hun kaller alle barn i fellesfamilien for sine barn og har morsplikter overfor dem, så kjenner hun dog sine egne kjødelige barn blant dem. Det er med andre ord klart at så vidt det består gruppe-ekteskap, er avstamningen bare påviselig på morssiden, at den bare anerkjennes etter kvinnelinjen. Dette er faktisk tilfelle hos alle ville folk og folk som lever på barbariets laveste trinn; og det er Bachofens annen store fortjeneste at han først av alle oppdaget dette. Han kaller denne anerkjennelse av avstamningsrekken utelukkende etter moren, og de arveforhold som dette ga i tidens løp, for morsrett; jeg bibeholder navnet for korthets skyld. Det er imidlertid misvisende, for på dette samfunnstrinnet er det enda ikke tale om rett i juridisk forstand.
Undersøker vi nå den ene av de to mønstergruppene innenfor punalua-familien, rekken av kjødelige og fjernere søstre (dvs. som i første, annet eller fjernere ledd nedstammer fra kjødelige søstre) sammen med deres barn og deres kjødelige og fjernere beslektede brødre på morssiden (som i følge vår forutsetning ikke er deres menn), så har vi nøyaktig den krets av personer som seinere trer fram som medlemmer av en gens i denne institusjonens urform. De har alle en felles stammor, og i kraft av avstamningen fra denne er de kvinnelige etterkommere av hver generasjon søstre. Disse søstres menn kan imidlertid ikke lenger være deres brødre, altså ikke stamme fra denne stammor, og hører altså ikke til blodslektskapsgruppen, den seinere gens; deres barn derimot tilhører denne gruppen, da avstamningen på morssiden er den eneste avgjørende, fordi den er den eneste sikre. Så snart kjønnssamkvem mellom alle søsken, helt ut til de fjerneste kollateralslektninger på morssiden en gang for alle var blitt bannlyst, så formet også denne gruppen seg til en gens, dvs. den konstituerer seg som en strengt begrenset krets av blodsbeslektede etter kvinnelinjen, som ikke får gifte seg innbyrdes, og som fra nå av befester seg mer og mer gjennom andre felles institusjoner av sosial og religiøs art og som skiller den ut fra andre genser i samme stamme. Men mer utførlig om dette seinere. Når vi ser hvordan gensen ikke bare nødvendigvis, men også helt naturlig utvikler seg av punalua-familien, så ligger det nær å anta at denne familieform nesten sikkert en gang har eksistert blant alle folk som man kan påvise gensinstitusjoner hos, dvs. hos praktisk talt alle barbarer og kulturfolk.
Da Morgan skrev sin bok, var vårt kjennskap til gruppe-ekteskapet enda svært begrenset. Man visste litt om gruppe-ekteskapene hos australierne, som var organisert i klasser; dessuten hadde Morgan allerede i 1871 offentliggjort de opplysninger han var kommet i besittelse av om den hawaiiske punalua-familien. Punalua-familien ga på den ene siden en fullstendig forklaring på det slektskapssystem som var gjeldende hos de amerikanske indianere, det som hadde vært utgangspunktet for alle Morgans undersøkelser; på den annen side dannet den det fullt ferdige utgangspunkt som en kunne utlede morsrett-gensen av; den utgjorde endelig et langt høyere utviklingstrinn enn de australske klassene. Det var altså fullt forståelig at Morgan oppfattet den som et nødvendig utviklingstrinn forut for parings-ekteskapet, og han regnet med at den var alminnelig utbredt i tidligere tid. Vi har imidlertid siden den tid lært å kjenne en hel rekke andre former for gruppe-ekteskap, og vi vet i dag at Morgan gikk for langt her. Han hadde likevel det hell at han i punalua-familien støtte på den høyeste, den klassiske form for gruppe-ekteskapet, på den form som enklest forklarer overgangen til en høyere form.
Den som vi har å takke for den vesentligste utvidelse av våre kunnskaper om gruppe-ekteskapet, er den engelske misjonær Lorimer Fison, som i årrekker studerte denne familieformen på dens klassiske grunn, Australia. Det laveste utviklingstrinnet fant han hos australnegrene omkring Mount Gambier i Sør-Australia. Her er hele stammen delt i to store klasser, kroki og kumite. Innenfor hver av disse klasser er innbyrdes kjønnssamkvem strengt bannlyst; derimot er hver mann i den ene klassen født ektefelle til hver kvinne i den andre klassen, og hun er hans fødte kone. Ikke individene, men hele gruppene er som helhet gift med hverandre, klasse med klasse. Og vel å merke — her er ikke noe sted tatt forbehold som folge av aldersforskjell eller særlig blodslektskap, uten for så vidt det skriver seg fra spaltningen i to eksogame klasser. En kroki har enhver kumite-kvinne som sin rettmessige ektefelle; men da hans egen datter som datter av en kumite-kvinne i folge morsretten også er en kumite, så er hun også hver krokis fødte ektefelle, altså også sin fars kone. I hvert fall stiller klasscorganisasjonen, slik som vi kjenner den, ingen hindringer i veien for det. Enten er denne organisasjon altså oppstått i en tid da man trass all uklar trang til å begrense innavlen enda ikke så noe særlig avskyelig i kjønnssamkvem mellom foreldre og barn — i det tilfelle vil klassesystemet være direkte oppstått av en tilstand med paring i fleng. Eller også var samkvem mellom foreldre og barn allerede bannlyst ved moralsk hevd i den tid klassene oppsto, og i det tilfelle peker de nåværende forhold tilbake til blodslektskapsfamilien og er det første skritt ut av den. Det siste er det mest sannsynlige. Av det jeg vet om Australia, nevnes det ikke noe eksempel på ekteskapelig samkvem mellom foreldre og barn; og også eksogamiets seinere form, gensen bygd på morsretten, forutsetter i regelen stilltiende forbud mot slikt samkvem som noe allerede eksisterende da gensen kom opp.
To-klassesystemet eksisterer foruten omkring Mount Gambier i Sør-Australia også ved Darling-elva lenger øst og i Queensland i nordøst. Det er altså temmelig utbredt. Det bannlyser bare ekteskap mellom søsken, mellom barn og brødre og barn av søstre på morssiden, fordi disse hører til samme klasse; men barn av søster og bror kan derimot gifte seg. Et videre skritt til å hindre innavl finner vi hos kamilaroi ved Darling-elva i New South Wales, hvor de opprinnelige to klasser er spaltet i fire, og hver av disse fire klasser er gift med én av de andre, én for alle og alle for én. De to første klasser er født ektefeller til hverandre; og alt etter som moren hører til den første eller annen, så hører barna til tredje eller fjerde; barna til disse to andre klasser som likeledes er gift med hverandre, horer på sin side igjen til første og annen klasse. På dette vis tilhører én generasjon første og annen klasse, den følgende tredje og fjerde, den neste igjen første og annen klasse. Etter dette kan barn etter søsken (på morssiden) ikke være mann og kone; men barnebarn av søsken kan det. Denne eiendommelig kompliserte ordning blir gjort enda mer innviklet ved den — iallfall seinere — innpodning av morsrett-genser. Men dette kan vi ikke komme inn på. En ser imidlertid at trangen til å hindre innavl gang på gang gjør seg gjeldende, men helt spontant og famlende, uten klar målbevissthet.
Gruppe-ekteskapet, som her i Australia enda er klasse-ekteskap, masse-ekteskap for en hel klasse menn som ofte er spredt over hele kontinentet, med en annen klasse kvinner som er like så spredt, — dette gruppe-ekteskap ser på nært hold ikke fullt så avskrekkende ut som spissborgerfantasien, som er vant til bordelldrift, forestiller seg det. Tvert om er det gått mange år for man engang ante at det eksisterte, og dets eksistens er nylig blitt bestridt igjen. For en som ser overfladisk på det, tar det seg ut som løse par-ekteskaper, og her og der flerkoneri ved siden av tilfeldig utroskap. En må som Fison og Howitt bruke år for å oppdage loven som regulerer disse ekteskapsforhold, som i praksis forekommer den alminnelige europeer hjemlig og velkjent, den lov som styrer den fremmede australske aboriginer når han, tusener av mil borte fra sitt hjemsted, blant folk hvis språk ofte er uforståelig for ham, ofte fra leir til leir, fra stamme til stamme — likevel finner kvinner som uten motstand og uten å vekke forargelse er ham til viljes, den lov som bestemmer at den som har flere koner, avgir en av dem til gjesten for natten. Men der hvor europeeren ser usedelighet og lovløshet, hersker det i virkeligheten streng lov. Kvinnene tilhører den fremmedes ekteskapsklasse og er derfor hans fødte ektemaker. Den samme morallov som henviser begge til hverandre, forbyr under trusel om bannlysing ethvert samkvem utenfor de ekteskapsklasser som tilhører hverandre. Selv hvor kvinner blir røvet, som regelen ofte er mange steder, blir klasseloven omhyggelig overholdt.
Med kvinnerovet melder seg forøvrig allerede spor av overgangen til parekteskapet, i det minste i form av paringsekteskap: når den unge mannen ved sine venners hjelp har røvet eller bortført en ung kvinne, blir hun brukt kjønnslig av alle sammen etter tur, men gjelder deretter som konen til den unge mannen som inspirerte til rovet. Og omvendt — løper den røvede konen bort fra mannen og blir tatt av en annen — så blir hun dennes kone og den første har tapt sin fortrinnsrett. Ved siden av og innenfor gruppe-ekteskapet, som vanligvis fortsetter å eksistere, oppstår det altså forhold som utelukker andre parter: paring for lengre eller kortere tid og ved siden av dette flerkoneri, slik at gruppe-ekteskapet også her er i ferd med å dø ut og at spørsmålet bare blir hva som under den europeiske innflytelsen vil forsvinne først — gruppe-ekteskapet eller australnegrene som lever i det.
Ekteskapet etter hele klasser, slik som det hersker i Australia, er i alle tilfelle en meget primitiv og opprinnelig form for gruppe-ekteskap, mens punalua-familien så vidt vi vet er dets høyeste utviklingstrinn. Det første synes å være den form som svarer til samfunnsnivået hos omstreifende ville, det annet forutsetter allerede relativt faste bosetninger med kommunistiske fellesskaper og fører direkte over i det påfølgende, høyere utviklingstrinn. Mellom dem vil vi sikkert finne enda mange mellomtrinn; her ligger et forskningsfelt som til i dag bare er åpnet, men neppe ennå betrådt.
3. Paringsfamilien. En viss paring for kortere eller lengre tid, eksisterer allerede under gruppe-ekteskapet og enda tidligere; mannen har en første-hustru blant mange kvinner (yndlings-hustru kan en ikke tale om enda), og han var for henne første-ektemannen blant de andre. Dette forhold har i ikke liten grad bidratt til forvirringen hos misjonærene, som i gruppe-ekteskapet snart ser løst kvinnefellesskap og snart vilkårlig ekteskapsbrudd. Men en slik sedvanemessig paring måtte feste seg mer og mer jo mer gensen utformet seg og jo tallrikere klassene med «brødre» og «søstre» ble som ikke kunne gifte seg med hverandre. Den impuls som gensen ga i retning av å hindre ekteskap mellom blodsbeslektede, gikk enda videre. Således finner vi hos irokeserne og hos de fleste andre indianere som lever på barbariets laveste trinn, at ekteskap er forbudt mellom alle slektninger som deres system regner opp og det er flere hundre slag. Etter hvert som forbudene mot ekteskap ble mer og mer komplisert, ble også gruppe-ekteskapene mer og mer umulig. De blir fortrengt av paringsfamilien. På dette trinnet lever én mann sammen med én kvinne, men slik at flerkoneri og leilighetsvis utroskap slik som tidligere er mannens rett, selv om flerkoneri av økonomiske grunner sjelden forekommer. Av kvinnene derimot forlanges det strengeste troskap så lenge samlivet varer, og ekteskapsbrudd av dem straffes på det grusomste. Ekteskapsbåndet er imidlertid lett å løse fra begge sider, og barna tilhører nå som før moren alene.
Også under denne stadig videre utstrakte utelukkelse av blodsbeslektede fra innbyrdes ekteskap, fortsetter det naturlige utvalg å virke. Som Morgan sier: «Ekteskapene mellom ikke-blodsbeslektede genser skapte en kraftigere rase, fysisk som åndelig. To stammer i utvikling blandet seg, og nye hjerneskaller og hjerner utvidet seg lovmessig inntil de omfattet begges ferdigheter.» Stammer med gensforfatning måtte således vinne overtaket over de tilbakeliggende eller trekke dem med seg ved sitt eksempel.
Familiens utvikling i urhistorien består altså i en stadig begrensning av den krets hvor ekteskapsfellesskap mellom kjønnene var tillatt. Kretsen omfattet opprinnelig hele stammen. Ved en framskridende utelukkelse av først de nærmeste, deretter stadig fjernere slektninger og seinere selv tilgiftede, blir enhver form for gruppe-ekteskap til slutt en praktisk umulighet. Det som blir igjen er det ene, foreløpig ennå løst sammenknyttede paret — molekylet — ved hvis oppløsning ekteskapet overhodet opphører. Allerede dette viser hvor lite den individuelle kjønns-kjærligheten i vår tids mening har å gjøre med parekteskapets oppståen. Praksis hos alle folk som står på dette utviklingstrinn viser det enda tydeligere. Mens mennene under de tidligere familieformer aldri trengte å være opprådd for kvinner, men snarere hadde mer enn nok av dem, ble kvinnene nå sjeldne og etterspurte. Derfor tok også rov eller kjøp av kvinner til i og med paringsekteskapet — vidt utbredte symptomer, men heller ikke noe mer på at det var inntrådt en langt mer dyptgående forandring — symptomer som den pedantiske skotte MacLennan har omdiktet til særlige familieklasser som han kaller «rov-ekteskap» og «kjøps-ekteskap» trass i at det ikke var annet enn måter å skaffe seg koner på. Også ellers hos de amerikanske indianerne og andre steder på samme trinn er dét å slutte giftermål ikke en sak som avgjøres av de to parter som det angår. Det er en sak for mødrene deres og selv blir de som oftest ikke engang spurt. Ofte er det slik at to som er helt ukjente for hverandre blir forlovet og først får vite om handelen som er sluttet når bryllupet nærmer seg. For bryllupet gir brudgommen brudens gens-slektninger — altså de på morssiden, ikke faren eller hans slektninger — gaver. De gjelder som kjøpsgaver for den unge kvinnen som overlates. Ekteskapet er oppløselig alt etter hver av partenes lyst; men hos mange stammer f. eks. irokeserne ble det etter hvert skapt en offentlig mening som stilte seg avvisende til slike skilsmisser. I tilfelle stridigheter trer begge parters gens-slektninger til og mekler. Først når meklingen har vist seg resultatløs finner skilsmissen sted. I så fall blir barna hos kvinnen og det står hver part fritt å gifte seg igjen.
Paringsfamilien, som er for svak og ustabil til å skape behov eller engang ønske om egen husholdning, løser således ikke opp den kommunistiske husholdningen som er overlevert fra tidligere tid. Kommunistisk husholdning betyr imidlertid at kvinnene hersker i huset, likesom den kjødelige mor anerkjennes som eneste opphav fordi det ikke er mulig med sikkerhet å fastslå den kjødelige far; og dette igjen betyr at kvinnene dvs. mødrene er høyt aktet. Det er en av de mest absurde forestillinger som vi har fått med oss fra opplysningstiden i det 18. århundre, at kvinnen ved samfunnets begynnelse skal ha vært mannens slavinne. Kvinnen har hos alle ville og alle folk på barbariets laveste og mellomste trinn til dels også øverste trinn, ikke alene en fri, men høyt aktet stilling. Hvordan det står til under paringsekteskapet kan Arthur Wright som i mange år var misjonær blant seneka-irokeseme bevitne: «Hva familiene deres angår på den tid da de enda bodde i gamle langhus (kommunistiske husholdninger som omfattet flere familier)… så var det alltid en klan (gens) som rådde der slik at kvinnene tok sine menn fra andre klaner (genser)… Vanligvis var det kvinnene som hersket i huset; lagrene av mat hadde de i fellesskap, men stakkars den uheldige ektemann eller elsker som var for doven eller udugelig til å skaffe sin del av de felles forrådene. Uansett hvor mange barn eller hvor mange eiendeler han hadde i huset kunne han når som helst få beskjed om å pakke sammen og fordufte. Han trengte ikke gjøre forsøk på å ta igjen. Huset ville gjøre det hett for ham. Han hadde ikke annet å gjøre enn å dra til sin egen klan (gens) eller som for det meste var tilfelle, søke seg et nytt ekteskap i en annen klan. Kvinnene var den store makt i klanene (gensene) som over alt ellers. Av og til betenkte de seg ikke på å avsette en høvding og degradere ham til vanlig kriger.» — Den kommunistiske husholdningen, der kvinnene for det meste eller utelukkende hørte til én og samme gens, mens mennene fordelte seg på forskjellige genser, er det saklige grunnlaget for den dominerende rolle som kvinnene spilte i urtiden og som var alminnelig utbredt. Det er Bachofens tredje fortjeneste at han også oppdaget dette. For å gjøre bildet fullstendig føyer jeg til at det som her er sagt, ikke star i motstrid med det som oppdagelsesreisende og misjonærer forteller om at kvinnene hos de ville og barbarene var overlesset med arbeid. Arbeidsdelingen mellom de to kjønn betinges av helt andre årsaker enn kvinnenes stilling i samfunnet. Hos folk hvor kvinnene må arbeide langt mer enn det etter våre begreper er tilbørlig, har kvinnene ofte en langt mer aktet stilling enn tilfellet er hos europeerne. Sivilisasjonens dame, som er gjenstand for falsk hyllest og som står fjernt fra alt virkelig arbeid, har en uendelig lavere sosial stilling enn barbariets hardt arbeidende kvinne, som blant sine var anerkjent som virkelig dame (lady, frowa, Frau = herskerinne), og var det også i kraft av sin stilling.
Om paringsekteskapet i vår tids Amerika fullstendig har fortrengt gruppe-ekteskapet, kan først avgjøres etter nærmere gransking blant de nordvestlige, og framfor alt de søramerikanske folk som ennå lever på det høyere trinn av vill tilstand. Det gis så mangfoldige eksempler på ubundet kjønnssamkvem hos de sistnevnte, at en neppe kan gå ut fra at det gamle gruppe-ekteskapet her kan være helt overvunnet. I hvert fall er ikke alle spor etter det forsvunnet. Hos minst førti nordamerikanske stammer har en mann som gifter seg med en eldste søster i en familie, samtidig retten til å ta alle de andre søstrene hennes til koner så snart de har nådd den alder som kreves. Dette er en levning av det forhold at hele søsterrekken hadde mennene i fellesskap. Om halvøykalifornierne (på øverste trinn av vill tilstand) forteller Bancroft således at de har bestemte fester da flere «stammer» kommer sammen for å gi seg hen til fullstendig blandet kjønnslig omgang. Dette er åpenbart genser, som i form av slike fester bevarer et dunkelt minne om den tid da kvinnene fra en gens hadde alle menn i en annen gens som sine felles ektemenn, og omvendt. Den samme skikk hersker i Australia den dag i dag. Hos en del folk forekommer det at de eldre mennene, høvdingene og medisinmennene, utnytter kvinnefellesskapet til egen fordel og tar monopol på flesteparten av kvinnene. Til gjengjeld må de ved bestemte fester og større folkesamlinger la det gamle fellesskapet gjelde igjen og la kvinnene sine forlyste seg med de unge menn. Westermarck gir, s. 28—29, en rekke eksempler på slike periodiske saturnalie-fester31, hvor det gamle frie kjønnssamkvem igjen trer i kraft for kort tid, — hos hos’ene, santalene, punjaene og kotarene i India, hos en del afrikanske folk osv. Underlig nok trekker Westermarck den slutning av dette at det her dreier seg om en levning — ikke av gruppe-ekteskapet, som han jo fornekter — men av brunsttiden som urmenneskene skal ha hatt felles med andre dyr.
Vi kommer her til Bachofens fjerde store oppdagelse, oppdagelsen av en meget utbredt overgangsform for gruppe-ekteskapet til paring. Det som Bachofen framstiller som en bot for å ha overtrådt de gamle gudsbudene, dvs. boten som kvinnen må ut med for retten til kyskhet, er i realiteten bare et mystisk uttrykk for den bot kvinnene utreder for å kjøpe seg fri fra det gamle mannsfellesskapet og får retten til å gi seg til én mann alene. Denne bot består i en begrenset prisgivning: kvinnene i Babylon måtte en gang i året prisgi seg i Mylittas32 tempel; andre folk i For-Asia sendte sine unge jenter til Anaitis’33 tempel for flere år. Der måtte de dyrke fri kjærlighet sammen med yndlinger som de selv valgte, for de kunne gifte seg. Liknende skikker i religiøs forkledning er felles for nesten alle asiatiske folk mellom Middelhavet og Ganges. Dette sonoffer for frikjøpet blir i tidens løp stadig lettere, hvilket allerede Bachofen bemerker: «Denne årvisst gjentatte prisgiving ble avløst av et éngangsoffer; etter matronenes hetærisme følger jentenes hetærisme; mens det for fant sted under ekteskapet, skjer det nå før ekteskapet; etter en prisgivning til alle uten valg, fulgte nå prisgivning til bestemte personer.» («Mors-retten»34, s. XIX). Hos andre folk mangler den religiøse forkledningen; hos noen — trakerne, kelterne osv. i oldtiden, hos mange ur-innbyggere i India, hos malaiere, innbyggere på Sydhavsøyene og hos mange amerikanske indianere i vår tid — nyter de unge jentene helt uinnskrenket kjønnslig frihet like til de gifter seg. Særlig er dette tilfelle nesten over alt i Sør-Amerika. Enhver som kommer noe innover i det indre av landet, kan fortelle om det. Agassiz forteller således (i «A Journey in Brazil»,35 Boston and New York 1886, s. 266) om en rik familie av indiansk avstamning, at han, etter å ha blitt kjent med datteren, kom til å spørre etter faren. Han gikk ut fra at denne var hennes mors mann som dengang var offiser i krigen mot Paraguay. Men moren svarte med et smil: «nao tem pai, he filha da fortuna» — hun har ingen far, hun er et tilfeldighetsbarn. «Uten skam eller klander snakker indianske eller halvblods kvinner på dette vis om sine barn utenfor ekteskapet. Og slikt er langt fra ualminnelig. Snarere synes det motsatte å høre til unntakene. Barna… kjenner ofte sin egen mor, for all omsorg og alt ansvar hviler på henne. Om faren vet de ingen ting. Det synes heller aldri å falle kvinnen inn at hun eller hennes barn skal ha noe som helst krav på ham.» Det som her synes påfallende for det siviliserte menneske, er helt enkelt regelen etter morsretten og i gruppe-ekteskapet.
Hos andre folk igjen gjør brudgommens venner, slektninger eller gjestene ved selve bryllupet krav på den hevdvunne rett til bruden, og først til slutt kommer brudgommens tur. Slik var det på Balearene og hos augilerne i Afrika i gammel tid; hos bareaene i Etiopia er det tilfelle ennå i dag. Hos andre igjen blir fellesskapet representert av en offisiell person, den fremste i stammen eller gensen, kaziken, sjamanen, presten, fyrsten eller hva han nå kan kalles, og denne utover retten til første natten hos bruden. Trass i alle forsøk på ny-romantisk hvitvasking eksisterer denne jus primae noctis36 ennå i dag som en levning etter gruppe-ekteskapet hos de fleste innbyggere i Alaska-området (Bancroft, «Native Races», I, s. 81), hos tahuene i det nordlige Mexico (samme, s. 584) og andre folk; og skikken har i hvert fall eksistert i det minste i de opprinnelig keltiske land — f. eks. i Aragonia — i hele middelalderen, og det var i disse land en direkte overlevering fra gruppe-ekteskapet. Mens bøndene i Kastilia aldri var livegne, så hersket det skjendigste livegenskap i Aragonia like til Ferdinand den katolskes voldgiftsdekret i 1486. I dette aktstykke heter det: «Vi dommer og erklærer at de foran nevnte herrer (senyors, baroner)… heller ikke den første natt, når bonden tar seg en kone, kan sove hos henne, eller som tegn på sin herreverdighet, når konen har gått til sengs bryllupsnatten, kan skride hen over sengen eller kvinnen; ei heller kan de foran nevnte herrer betjene seg av bøndenes døtre eller sønner med eller uten betaling, mot deres vilje.» (Sitert i den katalanske original hos Sugenheim, «Livegenskapet», Petersburg, 1861, s. 35.)37
Bachofen har videre ubetinget rett når han gjennomgående hevder at overgangen fra det han kaller «hetærisme» eller «sumpavling» [Sumpfzeugung] til parekteskapet hovedsakelig skyldes kvinnen. Jo mer de primitive overleverte kjønnsforhold mistet sin opprinnelige jungelkarakter som følge av utviklingen av de økonomiske livskårene — altså i og med undergravningen av den gamle kommunismen, og som følge av den voksende befolkningstettheten — dess mer nedverdigende og trykkende måtte de føles for kvinnene, og dess mer brennende måtte kvinnene ønske seg rett til kyskhet, dvs. til et midlertidig eller varig ekteskap med bare én mann, som en befrielse. Framskrittet kunne ikke komme fra mennene, helt enkelt av den grunn at det overhodet aldri, selv ikke i vår tid, har falt dem inn å gi avkall på det behagelige ved faktisk gruppe-ekteskap. Først etter at overgangen til paringsekteskapet var virkeliggjort av kvinnene, kunne mennene innføre strengt monogami — naturligvis bare for kvinnene.
Paringsfamilien framsto på grensen mellom vill tilstand og barbariet, og for det meste alt på øverste trinn av vill tilstand, men mange steder først på barbariets laveste trinn. Den er barbariets karakteristiske familieform, likesom gruppe-ekteskapet er det for den ville tilstand og monogamiet for sivilisasjonen. For at paringsfamilien skulle utvikle seg videre til fast monogami måtte andre årsaker til enn de som hadde virket til da. Gruppen var allerede gjennom paringsekteskapet brakt ned til sin minste enhet, et molekyl av to atomer — til én mann og én kvinne. Det naturlige utvalg hadde ved fremadskridende utelukkelse innenfor ekteskapskollektivet fullført sitt verk; i så henseende sto det ikke noe tilbake for paringsfamilien å gjøre. Hvis det derfor ikke kom til nye samfunnsmessige drivkrefter, forelå det ingen grunn til at noen ny familieform skulle oppstå av paringsekteskapet. Men slike drivkrefter trådte i virksomhet.
Vi forlater nå Amerika, paringsfamiliens klassiske grunn. Det er ingen ting som kan få oss til å slutte at det der har oppstått noen høyere familieform, eller at det noen gang skulle ha eksistert noe fast monogami der for Amerikas oppdagelse og erobringen av landet. Helt annerledes stiller det seg med den gamle verden.
Her hadde temmingen av husdyr og oppdrettet av hele hjorder utviklet en hittil uant rikdomskilde og skapt helt nye samfunnsforhold. Helt fram til det laveste trinn av barbariet hadde fast rikdom nesten utelukkende bestått av hus, klær, primitive smykker, og redskaper til å skaffe seg maten eller gjøre den i stand
— båt, våpen og de enkleste husgeråd. Maten måtte man skaffe seg dag for dag. Nå derimot, med hjorder av hester, kameler, esler, naut, sauer, geiter og svin, hadde de framtrengende gjeterfolkene, — arierne i det indiske femelvs-landet og Gangesområdet og på de dengang enda langt vannrikere steppene langs Oxus og Jaxartes, og semittene ved Eufrat og Tigris — skaffet seg en eiendom som bare trengte tilsyn og enkel skjøtsel for å formere seg i stadig økende omfang og for å gi rikelig næring av melk og kjøtt. Alle gamle måter å skaffe seg mat på trådte nå i bakgrunnen. Jakten, som før var en nødvendighet, ble fra nå av en luksus.
Men hvem var det så denne rikdommen tilhørte? Den tilhørte opprinnelig utvilsomt gensen. Men privateie av hjordene må ha utviklet seg meget tidlig. Det er vanskelig å avgjøre om forfatteren av den såkalte Første Mosebok oppfatter far Abraham som eier av hjorden i kraft av særskilt rett som den første i et familiefellesskap, eller i kraft av hans egenskap som faktisk arvelig overhode for en gens. Det eneste som er sikkert, er at vi ikke kan betrakte ham som eiendomsbesitter i moderne forstand. Videre er det sikkert at vi allerede ved inngangen til autentisk historisk tid over alt finner hjordene som familieoverhodenes separate eiendom, på samme måte som barbariets kunstprodukter, metallverktøy, luksusartikler og endelig menneskekveget — slavene — er det.
For nå var også slaveriet oppfunnet. For barbarene på barbariets laveste trinn var slaven verdiløs. Derfor behandlet de amerikanske indianerne også en fiende som var overvunnet, helt annerledes enn man gjorde på et høyere trinn. Mennene ble drept eller tatt opp som brødre i den stammen som hadde seiret; kvinnene ble giftet bort eller på annen måte tatt opp i stammen sammen med de overlevende av barna. Den menneskelige arbeidskraft gir på dette trinn ikke noe overskudd å snakke om ut over det som skal til for å underholde den. Men med innføringen av fédriften, metall bearbeidingen, vevingen og endelig åkerdyrkingen ble det annerledes. På samme vis som hustruer, som for var lette å få tak i, nå hadde fått bytteverdi og ble kjøpt, slik gikk det også med arbeidskraften, og særlig da etter at hjordene definitivt var gått over til å bli familieeiendom. Familien formerte seg ikke så hurtig som buskapen. Til å skjøtte buskapen trengtes det mer folk. Her kunne fienden som var blitt tatt til fange i krig, være nyttig, samtidig som han også kunne brukes til å formere seg på samme måte som kveget.
Så snart slike rikdommer en gang var gått over til å bli privateiendom for familiene og der formerte seg hurtig, rystet de det samfunn som bygde på paringsekteskap og morsrett på det voldsomste. Paringsekteskapet hadde fort et nytt element inn i familien. Ved siden av den kjødelige mor hadde det stilt den påvislig kjødelige far, som dertil sannsynligvis var langt mer autentisk enn mange «fedre» nå til dags. Etter arbeidsdelingen innenfor familien dengang var det mannen som skulle skaffe maten og sørge for de arbeidsredskaper som trengtes til dette. Disse ble derfor også hans eiendom. Han tok redskapen med seg i tilfelle skilsmisse, på samme måten som hustruen beholdt sitt husgeråd. Etter skikk og bruk i samfunnet dengang var altså mannen også eier til den nye næringskilden — buskapen — og seinere til det nye arbeidsmidlet, slavene. Men etter skikk og bruk i samme samfunn kunne hans barn ikke arve ham, for her hang det slik sammen:
Etter morsretten, dvs. så lenge avstamningen ble regnet bare etter kvinnelinjen, og etter den opprinnelige arveskikken i gensen, var det til å begynne med gens-slektningene som arvet et gens-medlem som avgikk ved døden. Eiendommen måtte forbli i gensen. Da det opprinnelig dreide seg om ubetydelige ting, kunne eiendommen i praksis gå over til den nærmeste slektning i gensen, altså til de blodsbeslektede på morssiden. Den døde manns barn hørte imidlertid ikke til hans gens, men til morens. De arvet til å begynne med moren sammen med de andre blodsbeslektede, seinere kanskje med fortrinnsrett blant dem. Men faren kunne de ikke arve, for de hørte ikke til hans gens, og det han eide måtte bli i hans gens. Når en som eide en hjord døde, gikk den altså først over til hans brødre og søstre og søstrenes barn, eller til etterkommere etter hans mors søstre. Hans egne barn var imidlertid arveløse.
I samme grad som altså rikdommene økte, ga de på den ene side mannen en viktigere stilling i familien enn kvinnen og ga på den annen side impulsen til å utnytte denne styrkede stilling til å omstøte den hevdvunne arvefølgen til fordel for barna. Men det lot seg ikke gjøre så lenge avstamning etter morsretten gjaldt. Det var den som måtte avskaffes, og den ble avskaffet. Dette var slett ikke så vanskelig som det ser ut i dag. For denne revolusjonen — en av de mest gjennomgripende som menneskene har opplevd — behøvde ikke å ramme et eneste levende medlem av en gens. Alle gens-medlemmene kunne fortsette å være hva de var og det de hadde vært hele tiden. Det var tilstrekkelig med en enkel beslutning om at etterkommerne etter mennene for framtiden skulle forbli i gensen, mens etterkommerne etter kvinnene skulle utelukkes og gå over i sin fars gens. Dermed var avstamningsregningen etter kvinnelinjen og arveretten etter moren avskaffet, og avstamningslinje etter mannen og arverett etter faren innført. Hvordan og når denne revolusjonen har foregått hos kulturfolkene, kjenner vi ikke noe til. Den faller i sin helhet innenfor forhistorisk tid. Men at den har funnet sted, er bevist til overmål ved de mange spor etter morsretten som særlig Bachofen har samlet. Hvor lett den foregår, ser vi i dag hos en rekke indianerstammer hvor den nylig har foregått og ennå foregår, dels som følge av voksende rikdom og endrede levevilkår (forflytningen fra skogene til præriene), dels som følge av moralsk påvirkning fra sivilisasjonen og misjonærene. Av åtte Missouri-stammer har seks avstamningslinje og arvefølge etter mannen, to har den ennå etter kvinnen. Blant shawnee-, miami- og delaware-indianerne er det blitt alminnelig skikk å flytte barna over i farens gens på den måten at man gir dem et gentilnavn som tilhører farens gens, for at de dermed kan arve faren. «En medfødt spissfindighet hos mennesket å forandre tingene ved å forandre tingenes navn! Og å finne smutthuller som gjør det mulig innenfor tradisjonen å bryte tradisjonen, der hvor en umiddelbar interesse har gitt tilstrekkelig motiv!» (Marx). Men dermed oppsto det håpløs forvirring som bare kunne avhjelpes og til dels også ble avhjulpet ved at man gikk over til farsretten. «Dette synes i det hele tatt å være den naturligste overgang» (Marx). Hva de sammenliknende jurister kan fortelle oss om måten denne overgangen fant sted på hos kulturfolkene i den gamle verden — bygd på hypoteser riktignok —, det kan en lese om i M. Kovalevskys «Tableau des origines et de l’évolution de la familie et de la propriété», Stockholm 1890.38
Omstyrtingen av morsretten var kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet, gjort til slave av hans lyster og ble rett og slett et redskap til avling av barn. Denne kvinnens fornedrede stilling, som den særlig tydelig kommer fram hos grekerne i heltetiden og enda mer i den klassiske tiden, er litt etter litt blitt skjønnmalt og dekket over med hykleri, på sine steder også kledt i en mildere form, men avskaffet er den på ingen måte.
Den første virkning av mannens enevoldsmakt som nå var grunnet, er en mellomform av familien som nå dukker opp: den patriarkalske familien. Dens viktigste særkjennetegn er ikke flerkoneriet, som vi skal komme inn på seinere, men «organiseringen av et antall frie og ufrie personer til en familie under et familieoverhodes fadermakt. I den semittiske utgaven lever dette familieoverhodet i flerkoneri, de ufrie har kone og barn; og hensikten med hele organisasjonen er røkten av hjordene på et avgrenset område». Det vesentlige er at ufrie innforlives, samt fadermakten. Derfor er den romerske familien den fullendte typen på denne familieformen. Opprinnelig betyr da heller ikke ordet familia den nålevende spissborgers ideal, sammensatt av sentimentalitet og huslig kiv. Hos romerne henspiller slett ikke ordet opprinnelig på ekteparet og deres barn i det hele tatt, men bare på slavene alene. Famulus betyr husslave, og familia er samtlige slaver som en mann eier. Enda på Gajus’ tid ble familia, id est patrimonium (dvs. arvegodset), fort opp i testamentet. Uttrykket ble oppfunnet av romerne for å betegne en ny samfunnsorganisme, hvor overhodet hadde hustru og barn og et visst antall slaver under sin romerske fadermakt, med rett til å bestemme over liv og død for alle som han hadde under seg. «Uttrykket er altså ikke eldre enn det jernpansrede familiesystemet hos de latinske stammene som framsto etter at dyrkingen av åkrer var innført og slaveriet var blitt lovlig, og etter at de ariske italerne hadde skilt seg ut fra grekerne.» Marx foyer til: «Den moderne familien bærer i seg kjernen ikke bare til slaveri (servitus), men også til livegenskap, da den fra sin første begynnelse har samband med arbeid med dyrking av jorden. Den bærer i seg — i miniatyr — alle de motsetninger som seinere har utviklet seg i vidt omfang i samfunnet og i dets stat.»
En slik familieform betegner overgangen fra paringsekteskapet til monogamiet. For å skape sikkerhet for kvinnens troskap, dvs. for farskapet til barna, blir kvinnen utlevert betingelsesløst til mannens makt. Hvis han dreper henne, så utover han bare sin rett.
Med den patriarkalske familien er vi over på den skriftfestede historiens område, og dermed på et område hvor den sammenliknende rettsvitenskap kan være oss til betydelig støtte. Faktisk har den også her brakt oss et vesentlig framskritt. Vi har Maxim Kovalevsky («Tableau etc.», s. 60—100) å takke for å ha påvist at det patriarkalske huskollektivet [Hausgenossenschaft] som vi ennå i dag finner det hos serberne og bulgarerne under navnet zádruga (kan oversettes med vennskapsforbund) eller bratstvo (brorskap) og i modifisert form hos orientalske folk, har dannet overgangstrinnet fra morsrett-familien som sprang ut av gruppe-ekteskapet — til enkeltfamilien i den moderne verden. Det synes å være bevist i det minste for den gamle verdens kulturfolks vedkommende, for arierne og semittene.
Den sørslaviske zádruga er det beste ennå levende eksempel på et slikt familiefellesskap. Den omfatter flere generasjoner av en fars etterkommere, samt deres hustruer, som alle bor sammen på én gård og dyrker jorden i fellesskap; de lever og klær seg av et felles forråd, og overskuddet av hosten eier de sammen. Fellesskapet står under øverste styre av husbonden (domátsjin) ; han representerer fellesskapet utad, kan selge mindre ting, fører regnskapet og er ansvarlig for at den daglige drift går som den skal. Han velges og trenger ikke å være den eldste. Kvinnene og deres arbeid ledes av husfruen (domátsjitsa). Hun er i regelen domátsjin’s kone. Hun har en meget betydelig, ofte avgjørende stemme også når det gjelder å bestemme hvem de unge kvinnene skal gifte seg med. Den øverste makt ligger imidlertid hos familierådet, som består av alle voksne medlemmer, kvinner som menn. Husbonden avlegger regnskap overfor denne forsamlingen; den treffer alle avgjørende vedtak, øver rett blant medlemmene, og bestemmer kjøp og salg av betydning, særlig av grunneiendom osv.
Først for omkring ti år siden ble det påvist at slike store familiekollektiver også eksisterer i Russland; det er nå alminnelig anerkjent at de er like så rotfestet i russisk folketradisjon som obsjtsjina’en eller landsbyfellesskapet. I den eldste russiske lovbok, Jaroslavs Pravda, omtales de under akkurat samme navn (vervj) som i de dalmatiske lovene; og de kan påvises også i polske og tsjekkiske historiekilder.
I følge Heusler («Institutionen des deutschen Rechts»)39 er den opprinnelige økonomiske enhet heller ikke hos tyskerne enkeltfamilien i moderne forstand, men «huskollektivet», som består av flere generasjoner, respektive enkeltfamilier; ofte omfatter det ved siden av dessuten ufrie. Også den romerske familien blir ført tilbake til denne typen. Husbondens absolutte makt og de andre familiemedlemmenes rettsløshet overfor ham er derfor blitt sterkt bestridt i den siste tid. Kelterne i Irland skal også ha hatt liknende familiekollektiver. I Frankrike holdt de seg i Nivernais under navnet parconnéries helt til den franske revolusjon; i Franche Comté er de ennå i dag ikke helt utdødd. I Louhans-distriktet (Saone et Loire) kan en se store bondevåningshus med en felles, høy sal, som ligger midt i huset og går helt opp i taket, og i krets omkring den sovekamrene, som det fører trapper på seks-åtte trinn opp til, og der det bor flere generasjoner av en og samme familie.
Huskollektivet i India, med dyrking av jorden i fellesskap, er nevnt så tidlig som av Nearchos, som levde på Aleksander den stores tid, og det eksisterer den dag i dag i de samme distriktene, i Punjab og hele Nordvest-India. I Kaukasus har Kovalevsky selv kunnet påvise det. I Algerie eksisterer det hos kabylene ennå. Selv i Amerika skal det ha forekommet. Man mener å ha oppdaget det i det «calpullis»40 som Zurita beskriver i det gamle Mexico. Cunow har derimot temmelig klart påvist («Ausland», 1890, nr. 42—44) at det i Peru på erobringstiden eksisterte en slags mark-forfatning (hvor mark underlig nok heter marca) med periodisk nyoppdeling av den dyrkede jorden, altså individuell brukning.
I alle tilfelle får det patriarkalske huskollektivet med felles eie av jorden og dyrking av jorden i fellesskap, nå en helt annen betydning enn tidligere. Vi kan ikke lenger tvile på den betydelige rolle det har spilt hos kulturfolkene og mange andre folk i den gamle verden i overgangen fra morsrctt-familien til den monogame familien. Vi skal seinere komme tilbake til den slutning som Kovalevsky videre trakk, nemlig at det også var det overgangsstadium som landsby- eller markfellesskapet med individuell dyrkning og til å begynne med periodisk, deretter definitiv oppdeling av åker og beitemark har utviklet seg av.
Med hensyn til familielivet innenfor disse huskollektiver er det å merke seg at husbonden, i det minste i Russland, hadde ord på seg for å misbruke sin stilling på det groveste overfor de yngre kvinnene i kollektivet, særlig svigerdøtrene, og for ofte å ha laget seg et harem av dem. De russiske folkevisene er meget veltalende på dette punktet.
For vi går over til å behandle monogamiet, som utviklet seg meget hurtig etter at morsretten var styrtet, må jeg si enda noen ord om polygami og polyandri. Begge ekteskapsformer kan bare være unntak, historiske luksusprodukter så å si, ellers ville de ha forekommet ved siden av hverandre i ett land, men det er som kjent ikke tilfelle. Da de menn som var utelukket fra flerkoneriet altså ikke kan troste seg hos de kvinner som var blitt til overs fra ekteskap mellom én kvinne og flere menn, og tallet på menn og kvinner hittil har vært noenlunde likt uten hensyn til sosiale institusjoner, så er det av seg selv utelukket at verken den ene eller den andre av disse to ekteskapsformer kunne heves opp til å bli allment gjeldende. En manns flerkoneri var i virkeligheten et produkt av slaveriet og innskrenket seg til å være enkeltstående unntak. I den semittisk-patriarkalske familien lever bare patriarken selv og i høyden et par av sønnene hans i flerkoneri, de andre må nøye seg med én kone. Slik er det den dag i dag i hele Orienten. Flerkoneriet er et privilegium for de rike og fornemme og rekrutteres hovedsakelig ved kjøp av slavinner. Folkets masse lever i monogami. Et liknende unntak er ekteskapet med én kvinne og flere menn i India og Tibet, hvis sikkert ikke uinteressante utspring fra gruppe-ekteskapet ennå trenger nærmere undersøkelse. I sin praksis synes det for øvrig å være langt mer utholdelig enn muhammedanernes skinnsyke haremsvesen. I det minste har hos nairene i India tre, fire eller flere menn visselig en kone i fellesskap, men hver av dem kan ved siden av dette ha en kone nummer to sammen med tre eller flere andre menn, og likeså en tredje, fjerde osv. En må forbauses over at MacLennan i disse ekteskapsklubber som han selv skildrer, og hvor en mann kan være medlem av flere klubber, ikke har oppdaget en ny klasse: klubb-ekteskapet. Forøvrig er dette ekteskapsklubb-systemet ikke noe virkelig polyandri. Tvert om er det, som allerede Giraud Teulon merker seg, en spesialisert form for gruppe-ekteskap. Mennene lever i flerkoneri, kvinnene i ekteskap med flere menn.
4. Den monogame familien. Som allerede vist oppstår den av paringsfamilien på grensen mellom det mellomste og øverste trinn av barbariet. Dens endelige seier er et av kjennetegnene på den begynnende sivilisasjon. Den grunner seg på mannens overherredømme og har som sitt uttrykkelige formål å avle barn hvis farskap det ikke kan strides om. Dette farskapet kreves fordi barna i sin tid skal tre inn som naturlige livsarvinger til farens rikdom. Den atskiller seg fra paringsekteskapet ved at ekteskapsbåndet er langt fastere, idet det ikke lenger kan oppløses etter begge partenes behag. Det er fra nå av i regelen bare mannen som kan oppløse ekteskapet og støte hustruen bort. Retten til ekteskapelig utroskap er også fremdeles garantert ham, i det minste etter sedvane (Code Napoléon41 gir mannen uttrykkelig denne retten så lenge han ikke fører sin elskerinne innenfor ekteskapets fire vegger), og han nyter denne retten mer og mer ettersom samfunnet utvikler seg. Men skulle det falle konen inn å minnes det som var seksuell praksis før i tiden, og skulle hun forsøke å ta den opp igjen, blir hun straffet strengere enn noen gang for.
Denne nye familieformen møter vi i hele sin strenghet hos grekerne. Mens vi, som Marx bemerker, av gudinnenes posisjon i mytologien kan øyne en tidligere tidsperiode da kvinnene ennå hadde en friere og mer aktet stilling, så finner vi i heltetiden en kvinne som allerede er fornedret ved mannens herredømme på den ene siden, og ved konkurransen fra slavinnene på den annen. I «Odysseen» kan en lese om hvordan Telemachos barskt avbryter sin mor og byr henne tie. De unge kvinnene som er blitt tatt som bytte, blir hos Homér overlatt til seierherrenes sanselige lyst i tur og orden; alt etter sin rang velger hærførerne ut de vakreste til seg. Hele «Iliaden» handler som kjent om en strid mellom Achillevs og Agamemnon om en slik slavinne. Sammen med enhver homérsk helt av noen betydning nevnes også den unge kvinnelige krigsfangen som han deler telt og seng med. Disse kvinnene blir også tatt med hjem og ført inn i det ekteskapelige hus, slik som Kassandra ble det av Agamemnon hos Aischylos. Sønnene de får med en slik slavinne, får en liten del av farsarven og gjelder som fullt frie. Teukros er en slik sønn etter Telamon utenfor ekteskapet, og får bære farens navn. Av hustruen venter man at hun skal finne seg i alt dette, men selv bevare streng kyskhet og troskap overfor ektefellen. Riktignok nyter den greske kvinnen i heltetiden større aktelse enn kvinnene i sivilisasjonens periode; men hun er når alt kommer til alt for mannen bare mor til hans ektefødte arvinger, hans øverste husholderske og forstanderinne for slavinnene, som han etter ønske kan gjøre og også gjør til konkubiner. Det er det faktum at slaveriet består side om side med monogamiet — unge og vakre slavinner som med hud og hår tilhører mannen — som allerede fra begynnelsen av preger monogamiet med sin særlige karakter: å være monogami bare for kvinnen, men ikke for mannen. Og denne karakter har det ennå i dag.
Hva de seinere grekere angår, må vi skille mellom dorer og ioner. De førstnevnte, og Sparta er et klassisk eksempel på dem, har i mange henseender mer gammeldagse ekteskapsforhold enn selv de som Homér skildrer. I Sparta eksisterer det et paringsekteskap som var modifisert etter de oppfatninger om staten som rådde der, og det minnet i mangt og meget om gruppe-ekteskapet. Ekteskap uten barn oppløses. Kong Anaxandridas (omkring 650 år før vår tidsregning) tok seg en ny hustru ved siden av sin første fordi denne var uten barn, og førte to husholdninger. På omtrent samme tiden tok kong Ariston, som hadde to ufruktbare koner, til seg en tredje hustru, men skilte seg samtidig med sin første. På den annen side kunne flere brødre ha én felles kone. En som syntes bedre om sin venns hustru, kunne dele henne med vennen, og det gikk for å være anstendig å stille konen sin til rådighet for en sprek «hingst», som Bismarck ville uttrykke seg, selv om denne ikke var medborger. Et sted hos Plutarch, hvor en spartanerinne viser en tilbeder som forfølger henne med tilbud, til ektemannen, synes å tyde på — etter Schomann — at det rådde enda større frihet i seder. Virkelige ekteskapsbrudd, utroskap fra hustruens side bak mannens rygg, var derfor noe uhørt. På den annen side var husslaveriet ukjent i Sparta, i hvert fall da byen sto på høyden. De livegne helotene levde isolert for seg på egne gårder. Spartiatene42 ble derfor mindre fristet til å holde seg til kvinnene deres. At kvinnene i Sparta under disse forhold inntok en langt mer aktet stilling enn hos grekerne for øvrig, er en selvfølge. Kvinnene i Sparta og eliten blant hetærene i Atén er de eneste greske kvinnene som de gamle forfattere omtaler med respekt, de eneste hvis ord de fant det umaken verd å skrive ned.
Helt annerledes stiller det seg med ionerne, som Atén er typisk for. Jentene lærte bare å spinne, veve og sy, i høyden også å lese og skrive litt. De var så godt som isolert fra omverdenen og omgikkes bare med andre kvinner. Kvinnenes gemakk var en helt atskilt del av huset, i øverste etasje eller i bakgården, hvor menn og særlig da fremmede ikke slapp så lett til. Hit trakk de seg tilbake når det kom menn på besøk. Kvinnene gikk ikke ut uten i følge med en slavinne. Hjemme var de utsatt for regulær bevoktning. Aristophanes taler om molossiske hunder, som man holdt til skrekk og advarsel for ekteskapsbrytere; og i hvert fall i de asiatiske byene hadde man evnukker til å passe på kvinnene. Allerede på Herodots tid fabrikerte man på Chios43 slike evnukker i salgsøyemed og — etter hva Wachsmuth hevder — langt fra bare til barbarene. Hos Euripides omtales hustruen som oikuréma, dvs. en gjenstand til å skjøtte husholdet, (ordet er intetkjønn), og utenom det å besørge barneavlen, var hun for ateneren ingenting annet enn den fremste tjenestejente i huset. Mannen hadde sin idrett, sine offentlige forhandlinger som kvinnene ikke hadde adgang til. Han hadde dessuten ofte slavinner til sin rådighet, og i Aténs blomstringstid eksisterte det en utstrakt prostitusjon som staten iallfall begunstiget. Det var nettopp denne prostitusjonen som dannet grunnlaget for at det utviklet seg de eneste greske kvinnekarakterer som i kraft av ånd og kunstnerisk dannet smak hever seg like høyt opp over det gjengse nivå for antikkens kvinner som spartanerinnen i kraft av sin karakter. Men at en først måtte bli hetære for å bli kvinne, — det er den strengeste dommen over den aténske familien.
Denne aténske familien ble i tidens løp monsteret ikke alene
for de andre ionere, men mer og mer også for alle grekere i selve hjemlandet og i koloniene, og etter den formet de forholdene i hjemmet. Men trass all isolering og bevoktning fant de greske kvinnene titt og ofte høve til å bedra mennene sine. De samme menn som ville ha skammet seg over å legge for dagen det minste tegn på kjærlighet til sine hustruer, de forlystet seg med hetærene i all slags elskovslek. Men kvinnenes fornedring hevnet seg i sin tur også på mennene, og nedverdiget også dem, helt til de sank ned i en motbydelig omgang med unge gutter og ved myten om Ganymed44 vanæret så vel gudene som seg selv.
Dette var opprinnelsen til monogamiet, så langt vi kan følge det hos de mest siviliserte og høyest utviklede folk i oldtiden. Det var absolutt ikke noen frukt av individuell kjønnskjærlighet. Det hadde ikke det aller minste med dette å gjøre, da giftermålene nå som tidligere fortsatte å være konveniens-giftermål. Det var den første familieform som ikke bygde på naturlige, men på økonomiske forutsetninger, nemlig privateiendommens seier over den opprinnelige og naturvokste felleseiendommen. Mannens herskerstilling i familien og avlingen av barn som bare kunne være hans og som var bestemt til å arve hans rikdommer — det og ingenting annet var formålet med parekteskapet, og grekerne sa det like fram uten omsvøp. Ut over det var det en byrde for dem, en plikt overfor gudene, staten og forfedrene, en plikt som de akkurat måtte oppfylle. I Atén tvang loven ikke alene mannen til å inngå giftermål, men også til å oppfylle et minimum av sine såkalte ekteskapelige plikter.
Parekteskapet trer således på ingen måte inn i historien som en forsoning mellom mann og kvinne, og enda mindre som den høyeste form for en slik forsoning. Tvert om. Det trer fram som det ene kjønns undertrykkelse av det annet, som kunngjøringen av en motsetning mellom kjønnene som til da var helt ukjent i den forhistoriske tiden. I et gammelt, ikke trykt manuskript45 som Marx og jeg skrev i 1846, finner jeg: «Den første arbeidsdelingen er den mellom mann og kvinne i barneavlen.» I dag kan jeg føye til: Den første klassemotsetning som opptrer i historien, faller sammen med utviklingen av antagonismen mellom mann og kvinne i parekteskapet, og den første klasseundertrykking faller sammen med mannkjønnets undertrykking av kvinnekjønnet. Parekteskapet var et stort historisk framskritt; men samtidig innleder det — ved siden av slaveriet og privatrikdommen — den epoken som har vart til i dag, — der ethvert framskritt samtidig er et relativt tilbakeskritt, idet noens velferd og utvikling fremmes ved at andre blir lidende og trenges tilbake. Det er det siviliserte samfunnets celleform, og i dét kan vi allerede studere naturen av de motsetninger og konflikter som i dette samfunnet utfolder seg for fullt.
Den gamle, relative frihet i samkvemmet mellom kjønnene forsvant imidlertid ikke med paringsekteskapets og heller ikke med parekteskapets seier. «Det gamle ekteskapssystem som ble innsnevret ved at punalua-gruppene etter hvert døde ut, omga fortsatt familien som utviklet seg videre, og ble hengende ved den helt til sivilisasjonen tok til å gry fram… det gikk opp i en ny form i hetærismen, som forfølger menneskene inn i sivilisasjonen som en mørk slagskygge som hviler over familien.» Med hetærisme forstår Morgan mennenes utenomekteskapelige seksuelle samkvem med ugifte kvinner, noe som består ved siden av parekteskapet — et forhold hvilket som kjent blomstrer gjennom hele sivilisasjonens periode i de mest skiftende former og som mer og mer blir til åpen prostitusjon. Denne hetærismen har sin opprinnelse direkte i gruppe-ekteskapet, fra det offer som kvinnene måtte gi i form av prisgiving for å kjøpe seg retten til kyskhet. Å gi seg hen for penger var til å begynne med en religiøs akt som foregikk i kjærlighetsgudinnens tempel, og pengene gikk opprinnelig til tempelskatten. Anaitis’ hieroduler46 i Armenia, Afrodites47 i Korinth så vel som dansepikene i religionens tjeneste som var knyttet til templene i India, de såkalte bajaderene (ordet er en forvansket utgave av det portugisiske bailadeira, danserinne) var de første prostituerte. Prisgivningen, som opprinnelig var hver kvinnes plikt, ble seinere utøvd bare av disse prestinnene som stedfortredere for alle andre. Hos andre folk igjen har hetærismen sin opprinnelse i den seksuelle frihet som de unge kvinnene nøt før ekteskapet, — er altså på samme måte en arv fra gruppe-ekteskapet, bare med den forskjell at den er overlevert på en annen vei. Sammen med at det oppstår forskjell med hensyn til eiendom, altså allerede på barbariets øverste trinn, opptrer lønnsarbeidet sporadisk ved siden av slavearbeidet, og samtidig opptrer — som dets nødvendige korrelat — frie kvinners ervervsmessige prostitusjon ved siden av slavinnenes tvungne prisgiving. Således har den arven som gruppe-ekteskapet har etterlatt sivilisasjonen, to sider, på samme måten som alt det sivilisasjonen frambringer er dobbeltsidig, tvetunget, spaltet og fylt av motsetninger: på den ene siden monogamiet, og på den annen hetærismen i folge med dens mest ekstreme form — prostitusjonen. Hetærismen er nettopp en samfunnsmessig innretning som enhver annen. Den er en fortsettelse av den gamle seksuelle friheten — til fordel for mennene. I ord fordømmer man den, men i virkeligheten blir den ikke bare tålt, men praktisert med stor fornøyelse av de herskende klasser. Men i virkeligheten rammer denne fordømmelsen i ord på ingen måte mennene som tar del i den, men utelukkende kvinnene: de foraktes og blir satt utenfor, for at mennenes absolutte herredømme over kvinnekjønnet enda en gang skal bli kunngjort som en samfunnets grunnlov.
Men hermed utvikler det seg imidlertid en annen motsetning innenfor monogamiet selv. Ved siden av ektemannen, som gjør livet behagelig for seg ved hetærisme, står den forsømte hustruen. Og man kan ikke få den ene side av motsetningen uten den andre, like så lite som en kan ha et helt eple i hånden etter at man har spist opp halve. Likevel synes dette å ha vært mennenes mening helt til konene deres lærte dem noe annet. Sammen med parekteskapet opptrer det to samfunnspregede karakterskikkelser som stadig går igjen, men som til da var helt ukjent: hustruens faste elsker og hanreien. Mennene hadde seiret over kvinnene; men de overvunne overtok storsinnet kroningen. Ved siden av parekteskapet og hetærismen ble ekteskapsbruddet en uunngåelig samfunnsmessig foreteelse — forbudt riktignok, hardt straffet, men ikke til å utrydde. Det sikre farskapet til barna hvilte nå som tidligere i høyden på moralsk overbevisning; og for å løse denne uløselige motsetning dekreterte Code Napoleon, artikkel 312: L’enfant concu pendant le mariage a pour père le mari — det barn som unnfanges under ekteskapet har som sin far ektemannen. Dette er det siste resultat av tre tusen års parekteskap.
På denne måten har vi enkeltfamilien — i de tilfelle hvor den trofast gjenspeiler sin historiske opprinnelse og klart viser den konflikten mellom mann og kvinne som mannens enevelde gir uttrykk for — et bilde i det små av akkurat de samme motsetninger og konflikter som det samfunn som siden sivilisasjonens begynnelse har vært spaltet i klasser, beveger seg innenfor uten å være i stand til å løse eller overvinne. Jeg taler her selvfølgelig bare om de tilfelle av parekteskap hvor det ekteskapelige liv virkelig praktiseres slik som hele institusjonens opprinnelige karakter foreskriver, men hvor kvinnen gjør opprør mot mannsveldet. At ikke alle ekteskap forløper slik, det vet ingen bedre enn den tyske spissborger, som ikke makter å sikre herredømmet i huset bedre enn i staten, og der husets frue derfor med full rett bestemmer hvor skapet skal stå, noe han ikke greier. Til gjengjeld føler han seg høyt hevet over sine franske lidelsesfeller, som mye oftere enn ham er utsatt for langt verre ting.
Den monogame familien trådte for øvrig slett ikke over alt og alltid fram i sin klassisk brutale form slik som hos grekerne. Hos romerne, som i egenskap av kommende verdenserobrere hadde et langt videre — om enn mindre raffinert — syn enn grekerne, var kvinnen friere og mer aktet. Romeren trodde at han hadde tilstrekkelig sikkerhet for ekteskapets troskap ved at han rådde over hustruens liv og død. Hos romerne kunne dessuten kvinnen like så vel som mannen av fri vilje oppløse ekteskapet. Men det største framskritt i parekteskapets utvikling skjedde avgjort i og med at germanerne trådte inn på historiens arena. Det skjedde fordi monogamiet hos dem ennå ikke synes å være helt utviklet av paringsekteskapets stadium, noe som vel skrev seg fra de karrige vilkår de levde under. Vi slutter dette av tre ting som Tacitus forteller om: For det første hersket det hos dem, samtidig som de holdt ekteskapet høyt i vokse fram av, så betyr ikke det at kjærligheten utelukkende eller engang i overveiende grad utviklet seg innenfor monogamiet, altså som kjærlighet mellom ektefeller. Det faste parekteskapet med mannsvelde er i hele sin natur slik at dette var utelukket. Hos alle historisk aktive klasser, dvs. hos alle herskende klasser, fortsatte giftermålet å være slik det hadde vært siden paringsekteskapet, en konvenienssak som foreldrene arrangerte. Og den første form for kjønnskjærlighet som lidenskap som opptrer i historien — i form av en lidenskap ethvert menneske (i hvert fall innenfor de herskende klasser) har rett til, som kjønnsdriftens høyeste form, hvilket nettopp utgjør dens særegne karakter — denne dens første form var middelalderens ridderkjærlighet, og den er slett ikke noen ekteskapelig kjærlighet. Tvert om. I sin klassiske skikkelse, hos provencalerne48 styrer den for fulle seil like inn i ekteskapsbruddet, og dens diktere hyller ekteskapsbruddet. Blomsten av den provencalske kjærlighetspoesien er albaene, på tysk «Tagelieder» (daggry-sanger). I glødende farger skildrer de hvordan ridderen ligger i sengen hos sin skjønne — en annen manns hustru — mens vekteren står utenfor og varsler ham ved det første gry av morgen (alba: det første morgengry) for at han kan komme vekk ubemerket. Avskjedsscenen danner så høydepunktet. Nord-franskmennene såvel som de skikkelige tyskerne tok opp denne diktarten sammen med den tilsvarende formen for ridderkjærlighet, og vår gamle Wolfram von Eschenbach har etterlatt seg tre vidunderlige daggry-sanger om det samme tiltrekkende emne som jeg holder mer av enn de tre lange heltediktene hans.
Det borgerlige giftermålet i våre dager har en dobbelt karakter. I katolske land er det nå som før foreldrene som skaffer borgersønnen en passende kone. Følgen er naturligvis at motsetningene som monogamiet inneholder, kommer til full utfoldelse : den frodigste hetærisme fra mannens side, blomstrende utroskap fra hustruens. Det er vel også bare av den grunn at den katolske kirke har avskaffet skilsmissen, fordi den er blitt overbevist om at det mot ekteskapelig utroskap likså lite som mot døden fins noen helbredende urter. I protestantiske land derimot er det en regel at borgersønnen mer eller mindre fritt får lov til å søke seg ut en kone innenfor sin egen klasse. I så mannsherredømmet gjeldende. Og hva mere er — også midlene mangler. Den borgerlige rett som verner om dette herredømmet, er bare til for de besittende og i deres forhold til proletarene. Den koster penger, og på grunn av fattigdommen gjelder den derfor ikke for arbeidernes stilling til hustruen. Det er helt andre personlige og samfunnsmessige forhold som blir avgjørende her. Og i særlig grad etter at storindustrien har trukket kvinnen ut av hjemmet, ut på arbeidsmarkedet og inn i fabrikken og i mange tilfelle gjort henne til familiens forsørger, så er den siste rest av grunnlaget revet vekk for mannsherredømmet i proletarhjemmet — når unntas muligvis noe av den brutalitet mot kvinnene som fikk hevd etter at monogamiet ble innført. Proletarens familie er således ikke lenger monogam i dette ordets strenge forstand, selv om det der skulle herske både den mest lidenskapelige kjærlighet og den største troskap fra begges side og trass all eventuell geistlig og verdslig velsignelse. Derfor spiller monogamiets evige følgesvenner, hetærismen og ekteskapsbruddet, her bare en nesten forsvinnende rolle. Hustruen har virkelig gjenerobret retten til skilsmisse, og hvis de ikke kan holde ut med hverandre, går de heller fra hverandre. Kort sagt — proletarekteskapet er monogamt i ordets etymologiske betydning, men slett ikke i dets historiske betydning.
Våre jurister finner riktignok at framskrittet i lovgivningen i voksende grad rydder vekk enhver grunn til klage fra kvinnenes side. De moderne siviliserte lovsystemene anerkjenner i stadig sterkere grad for det første at ekteskapet, for å være gyldig, må være en frivillig inngått overenskomst fra begge sider, og for det annet at begge parter også under ekteskapet må ha de samme rettigheter og plikter overfor hverandre. Såframt disse krav blir konsekvent oppfylt, skulle kvinnene angivelig ha alt som de kan forlange.
Denne typiske juristargumentasjonen er av samme art som den radikale borgeren nytter til å avspise og sette proletaren på plass med. Arbeidsavtalen skal være frivillig inngått av begge parter. Den gjelder for å være inngått frivillig så snart loven på papiret har stilt begge parter likt. Den makt som den ene parten har i kraft av sin klassemessige stilling, og det trykk som den øver overfor den annen part — de to partenes virkelige økonomiske stilling — det angår ikke loven. Og så lenge arbeidsavtalen består, skal begge parter da også være likeberettigede, såframt ikke den ene eller den andre parten uttrykkelig gir avkall på det. At hans økonomiske stilling tvinger arbeideren til å gi avkall på selv det minste skinn av likeberettigelse, det kan loven heller ikke noe for.
Med hensyn til ekte kapet er loven, det gjelder selv den mest framskredne, fullt tilfreds så snart partene formelt har fort til protokolls at det er frivillig. Det som foregår bak lovens kulisser, der det virkelige liv utspilles — hvordan denne frivilligheten kommer i stand — det har loven og juristen ingenting med. Likevel skulle selv den enkleste sammenlikning av rettsregler her gjøre det klart for juristen hvordan det står til med denne frivilligheten. I de land hvor loven sikrer barna en obligatorisk del av foreldrenes formue, hvor de altså ikke kan gjøres arveløse — i Tyskland, i landene med fransk rett osv. — er barna bundet av foreldrenes samtykke når de vil inngå ekteskap. I landene med engelsk rett, der loven ikke krever foreldrenes samtykke til ekteskap, har foreldrene også full testasjons-frihet over sin formue; de kan gjøre barna arveløse etter forgodtbefinnende. Det er likevel helt klart at i de klasser hvor det er noe å arve, er friheten til å inngå giftermål trass i dette og nettopp av den grunn faktisk ikke en hårsbredd større i England og Amerika enn i Frankrike og Tyskland.
Likere står det heller ikke til med mannens og kvinnens likestilling i ekteskapet i juridisk henseende. Den rettslige ulikhet mellom dem, som er nedarvet fra tidligere samfunnstilstander, er ikke årsaken til, men virkningen av den økonomiske undertrykkelse av kvinnen. I den gamle kommunistiske husholdningen, som omfatter mange ektepar og barna deres, var ledelsen av husholdet, som der var i hendene på kvinnene, en offentlig, en samfunnsmessig nødvendig industri i like høy grad som mennenes arbeid for å skaffe maten. Med den patriarkalske familien, og i enda høyere grad med den monogame enkeltfamilien, ble dette annerledes. Ledelsen av husholdet mistet sin offentlige karakter. Det angikk ikke samfunnet lenger. Den ble en privattjeneste, hustruen ble den første blant tjenerne og trengt ut fra deltakelse i den samfunnsmessige produksjon. Først storindustrien i vår tid har igjen åpnet veien for henne — men også bare for proletarkvinnen — til den samfunnsmessige produksjonen. Men således at når hun fyller sine plikter i familiens privattjeneste, så blir hun satt utenfor den offentlige produksjon og kan ingenting tjene; men tar hun del i den offentlige industri og vil ha en selvstendig inntekt, så er hun ute av stand til å fylle sine plikter i familien. På samme vis som i fabrikken går kvinnenes stilling nå igjen i alle profesjoner, helt opp til medisinen og jussen. Den moderne enkeltfamilien er basert på det åpne eller tilslørte husslaveri for kvinnen, og det moderne samfunn er en masse som er satt sammen av bare enkeltfamilier, dets molekyler. I dag må mannen i det store flertallet av tilfelle være den som tjener pengene, forsørgeren av familien, i det minste i de besittende klasser, og det gir ham en herskerstilling som ikke krever noe særskilt juridisk privilegium. Han er i familien bursjoaen, konen representerer proletariatet. Men i den industrielle verden trer den spesifikke karakter ved den økonomiske undertrykking som tynger proletariatet, først fram med full skarphet når alle kapitalistklassens rettslige privilegier er ryddet bort, og det er blitt gjennomført full juridisk likeberettigelse av de to klasser. Den demokratiske republikk opphever ikke motsetningen mellom de to klasser, men frambyr tvert om først valplassen som den blir utkjempet på. På samme måte vil også den særegne karakteren ved mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig samfunnsmessig likestilling av de to, så vel som måten å gjøre det på, tre fram i klart lys så snart begge er juridisk fullstendig likeberettigede. Det kommer da til å vise seg at den første forursetning for kvinnens frigjøring er at hele kvinnekjønnet igjen føres inn i den offentlige industri, og at dette igjen krever at enkeltfamiliens egenskap av økonomisk enhet i samfunnet oppheves.
* * *
Vi har følgelig tre hovedformer for ekteskapet som i det store og hele svarer til de tre hovedstadier i menneskets utvikling. For den ville tilstand gruppe-ekteskapet, for barbariet paringsekteskapet, for sivilisasjonen monogamiet — supplert med ekteskapsbrudd og prostitusjon. Mellom paringsekteskap og monogami skyver mennenes herredømme over slavinner og flerkoneriet seg inn på det høyere trinn av barbariet.
Som hele vår framstilling har påvist, er det framskrittet som denne rekkefølgen oppviser, knyttet til den eiendommelighet at kvinnene mer og mer blir fratatt den kjønnsfrihet som de hadde under gruppe-ekteskapet, mens dette ikke er tilfelle for mennenes vedkommende. For mennene består gruppe-ekteskapet i virkeligheten ennå den dag i dag. Det som for kvinnenes vedkommende er en forbrytelse og som drar etter seg alvorlige juridiske og samfunnsmessige konsekvenser, det anses for mannens vedkommende som beundringsverdig eller i verste fall som en lettere moralsk plett, som en bærer med fornøyelse. Men jo mer den overleverte hetærismen i vår tid endres av den kapitalistiske vareproduksjon og tilpasser seg den, jo mer den forvandles til utilslørt prostitusjon, dess mer demoraliserende virker den. Og den demoraliserer mennene i langt sterkere grad enn kvinnene. Blant kvinnene degraderer prostitusjonen bare de ulykkelige som forfaller i den, og det også i langt mindre grad enn en i alminnelighet tror. Derimot fornedrer den hele mannsverdenens karakter. Således er særlig en lang forlovelsestid i ni av ti tilfelle formelig en forskole til ekteskapelig utroskap.
I dag går vi en samfunnsomveltning i møte, da det som hittil har vært det økonomiske grunnlag for monogamiet vil forsvinne likeså sikkert som grunnvollene for det som supplerer det — prostitusjonen. Monogamiet oppsto ved at større rikdommer ble konsentrert på én hånd — nemlig mannens —, og av trangen til å la disse rikdommer gå i arv til mannens barn og ingen andres. For å oppnå dette var det nødvendig med monogami fra kvinnens side, ikke fra mannens, slik at dette kvinnens monogami ikke på noen måte sto i veien for mannens åpenlyse eller tilslørte polygami. Den samfunnsmessige omveltning som vi står foran, vil imidlertid redusere alle disse arvebekymringene til et minimum ved i det minste å forvandle den uendelig mye større delen av de varige arvelige rikdommene — produksjonsmidlene — til samfunnets eiendom. Siden monogamiet oppsto av økonomiske årsaker, kommer det så til å forsvinne når disse årsaker forsvinner?
En kunne med rett svare: så langt fra å forsvinne, kommer det da først snarere til å bli virkeliggjort fullt ut. For i og med at produksjonsmidlene forvandles til samfunnsmessig eiendom forsvinner også lønnsarbeidet, proletariatet, altså også nødvendigheten av at det eksisterer et visst antall kvinner — som det er mulig statistisk å regne ut — som prisgir seg for penger. Prostitusjonen forsvinner. Monogamiet, istedenfor å gå under, blir endelig en virkelighet — også for mennene.
Mennenes stilling kommer altså i hvert fall til å bli mye forandret. Men også kvinnenes, alle kvinners stilling vil bli endret betydelig. I og med at produksjonsmidlene går over til felleseiendom, opphører enkeltfamilien å være økonomisk enhet i samfunnet. Privathusholdningen forvandles til en samfunnsmessig industri. Å skjøtte og oppdra barna blir et offentlig anliggende; samfunnet sorger for alle barna i lik monn, enten de er født i eller utenfor ekteskap. Dermed faller også bekymringene bort for «følgene», som i dag er det viktigste samfunnsmessige — moralske som økonomiske — moment som hindrer en ung kvinne i å gi seg helt til den hun elsker. Vil ikke det være tilstrekkelig grunn til at det etter hvert oppstår et friere samkvem mellom kjønnene og dermed også skapes en mindre streng offentlig dom når det gjelder jomfruelig ære og kvinnelig skam? Og endelig, har vi ikke sett at i vår moderne verden er monogami og prostitusjon riktignok motsetninger, men uatskillelige motsetninger, poler i én og samme samfunnstilstand? Kan prostitusjonen forsvinne uten å trekke monogamiet med seg i avgrunnen?
Her trer et nytt moment i virksomhet, et moment som i den tiden da monogamiet utformet seg, i høyden eksisterte som kime: den individuelle kjønnskjærligheten.
Før middelalderen kan det i det hele tatt ikke være tale om individuell kjønnskjærlighet. At personlig skjønnhet, fortrolig samkvem, samsvar i tilbøyeligheter osv. hos mennesker av forskjellig kjønn kan ha vekket trangen til kjønnslig samkvem, — at det altså verken for mannen eller kvinnen var totalt likegyldig hvem de hadde dette det mest intime samkvem med, det er selvsagt. Men derfra og til vår tids kjønnskjærlighet er det ennå et meget langt sprang. I hele oldtiden blir giftermålene inngått av foreldrene på vegne av partene, og disse fant seg rolig i det. Det grannet av ekteskapelig kjærlighet som oldtiden kjenner til, er ikke just subjektiv tilbøyelighet, men objektiv plikt, — ikke motivet for, men et korrelat til ekteskapet. Kjærlighetsforhold i moderne forstand forekommer i oldtiden bare utenfor det offisielle samfunn. Gjeterne, hvis kjærlighetsgleder og kjærlighetssorger Theokrit og Moschos diktet sangene sine om, Daphnis og Cloë hos Longos —, alle sammen er de slaver som ikke har noen del i staten og de frie borgeres livssfære. Utenom hos slavene finner vi kjærlighetseventyr bare som forfallsprodukter i den gamle verden som holder på å gå under, og med kvinner som likeså står utenfor det offisielle samfunn — med hetærer, altså med fremmede eller frigitte: i Atén like for dets undergang, i Roma i keisertiden. Om det virkelig forekom kjærlighetsforhold mellom frie mannlige og kvinnelige borgere, var det bare som ekteskapsbrudd. Og for oldtidens klassiske kjærlighetsdikter, den gamle Anakreon, var seksuell kjærlighet i vår forstand i den grad uten betydning at til og med den elskedes kjønn var helt likegyldig for ham.
Vår kjønnskjærlighet skiller seg vesentlig fra antikkens enkle seksuelle begjær — eros. For det første forutsetter den at den elskede gjengjelder kjærligheten; for så vidt er kvinnen på like fot med mannen, mens hun i antikkens eros på ingen måte alltid blir spurt. For det annet har kjønnskjærligheten en viss grad av intensitet og varighet som lar det å ikke å tilhøre hverandre eller være atskilt stå som en stor, for ikke å si den største ulykke for begge partene. For å kunne tilhøre hverandre spiller de høyt spill, til og med med livet som innsats, noe som i oldtiden i høyden bare forekom i samband med ekteskapsbrudd. Endelig oppstår det en ny moralsk målestokk for hvordan en skal vurdere kjønnssamkvemmet. En spør ikke bare: var det legitimt eller utenomekteskapelig, men også: oppsto det av kjærlighet og gjenkjærlighet eller ikke? Det sier seg selv at det ikke går likere med denne nye målestokken i det føydale eller borgerlige livs praksis enn det går med alle andre moralske verdimålere, man setter seg utover den. Men det går den heller ikke verre. Den anerkjennes like vel som de andre — i teorien, på papiret. Og mer kan den foreløpig ikke forlange.
Der hvor oldtiden bryter av med sine tilløp til kjonnskjærlighet, der setter middelalderen inn på nytt: ved ekteskapsbruddet. Vi har allerede skildret ridderkjærligheten, som skapte daggrysangene. Fra denne kjærligheten som vil bryte ekteskapet, til den kjærligheten som skal grunne det, er det enda en lang vei, som riddertiden aldri legger helt bak seg. Selv om vi går over fra de frivole romanske folk til de dydige tyskerne, ser vi i «Nibelungenlied» at riktignok er det så at Kriemhild i det stille ikke er mindre forelsket i Siegfried enn han i henne, men da Gunther ymter om at han har lovet henne bort til en ridder, hvis navn han ikke nevner, svarer hun likevel helt enkelt: «I trenger ikke å be meg. Slik som I befaler, vil jeg alltid være. Den I, herre, gir meg til mann, ham vil jeg gjerne troloves med.» Det faller henne slett ikke inn at hennes kjærlighet i det hele tatt kan komme i betraktning her. Günther frir til Brünhild, Etzel til Kriemhild, uten noen gang å ha sett dem. På samme måten er det i «Gutrun», der Sigebant fra Irland frir til den norske Ute, Hetel fra Megelingen til Hilde fra Irland, og endelig Siegfried fra Morland, Hartmut fra Ormanien og Herwig fra Seeland til Gutrun, og først her forekommer det at hun frivillig bestemmer seg for den siste av dem. I regelen blir bruden til den unge fyrstesønnen valgt ut av hans foreldre, hvis de enda lever, ellers av ham selv med råd fra de store lensherrene, som i alle tilfelle har et vektig ord med i laget. Det kan heller ikke være annerledes. For ridderen eller baronen såvel som for landsfyrsten selv er giftermålet en politisk akt, et høve til å øke sin makt gjennom nye allianser. Husets interesser, ikke den enkeltes tilbøyelighet, skal være avgjørende. Hvordan skal så kjærligheten få mulighet til å si det siste ord om giftermålet?
Slik var det også når det gjaldt laugsborgeren i middelalderen. Nettopp de privilegier som beskyttet ham, de mange kauteler som heftet ved laugsordningene, de oppkonstruerte skillelinjene, som skilte ham juridisk snart fra de andre laugene og snart fra hans egne laugsfeller og endelig fra hans egne svenner og lærlinger, gjorde allerede den kretsen hvor han kunne søke seg en passende make, trang nok. Og hvem som var den mest passende blant dem, det avgjorde under dette innviklede system ubetinget ikke hans egen tilbøyelighet, men familiens interesser.
Således fortsatte altså giftermålet i det overveldende flertall av tilfelle helt til slutten av middelalderen å være det samme som det hadde vært fra begynnelsen — en sak som ikke ble avgjort av de to partene det gjaldt. I begynnelsen kom man allerede gift til verden — gift med en hel gruppe av det annet kjønn. I de seinere formene for gruppe-ekteskapet eksisterte det sannsynligvis et liknende forhold, bare med den forskjell at gruppen ble stadig mer innsnevret. I paringsekteskapet er det regelen at mødrene avtaler sine barns giftermål. Også her avgjør hensynene til nye slektskapsbånd, som skal gi det unge paret en sterkere stilling i gensen og stammen. Og da farsretten og monogamiet kom til makten — med at privateiendommen vant overtaket over felleseiendommen og med arvehensynet — ble giftermålet først for alvor avhengig av økonomiske hensyn.Kjøpsekteskapets form forsvinner, men realiteten i det gjennomføres i stadig stigende skala, slik at ikke bare kvinnen, men også mannen får en pris på seg — ikke etter sine personlige egenskaper, men etter hva han eier. At gjensidig tilbøyelighet mellom partene skulle være en grunn til giftermålet som satte alt annet til side, det har allerede fra begynnelsen av vært noe uhørt innenfor de herskende klassers praksis. Noe slikt forekom i høyden i romantikken eller — hos de undertrykte klasser, som ikke tellet.
Slik var tilstanden som den kapitalistiske produksjon fant, da den fra og med de geografiske oppdagelsene gjorde seg klar til å overta verdensherredømmet gjennom verdenshandelen og manufakturen. En skulle tro at denne måten å slutte giftermål på ville passe den helt utmerket, og slik var det også. Og likevel — verdenshistoriens ironi er uransakelig — var det nettopp den kapitalistiske produksjon som måtte slå den avgjørende bresjen i den. Idet den forvandlet alle ting til varer, oppløste den alle tradisjonelle overleverte forhold; erstattet den den nedarvede sedvanen, den historiske retten — med kjøp og salg, den «frie» overenskomst. Og den engelske juristen H. S. Maine trodde han hadde gjort en enestående oppdagelse da han sa at hele vårt framskritt i forhold til tidligere tider lå i at vi skulle være kommet «from status to contract» (sitattegnene har vi satt. Red.), fra arvelig overleverte tilstander til frivillig avtale — noe som, så langt det er riktig, også riktignok sto nevnt allerede i «Det kommunistiske manifest».
Men til å slutte en avtale kreves det imidlertid folk som kan forføye fritt over sin egen person, sine handlinger og eiendeler, og som står likeberettiget overfor hverandre. Å skape disse. «frie» og «like» mennesker var nettopp en av den kapitalistiske produksjonens hovedprestasjoner. Selv om dette til å begynne med skjedde bare på en halvt bevisst måte, til på kjøpet under religiøs maske, så sto likevel fra den lutherske og calvinske reformasjonens tid den tesen fast at mennesket bare kan ha det fulle ansvaret for sine handlinger når de er utfort av helt fri vilje og at det er en moralsk plikt å yte motstand mot enhver tvang i retning av umoralsk handling. Men hvordan rimet dette med den praksis som hittil var fulgt når giftermål ble inngått? Etter borgerlig oppfatning var ekteskapet en overenskomst, en rettshandel, og det den viktigste av alle fordi den traff forføyning over to menneskers kropp og sjel for hele levetiden. Det ble riktignok den gang inngått formelt frivillig, — uten de to parters «ja» kunne det ikke komme i stand. Men en kjente så altfor godt til hvordan dette «ja» kom i stand og hvem som egentlig sluttet giftermålet. Men når det til alle andre avtaler ble krevd virkelig frihet når de ble inngått, hvorfor så ikke her også? Hadde ikke også de to menneskene som skulle sammenkoples, retten til fritt å rå over seg selv, sin kropp og dens organer? Var ikke kjønnskjærligheten kommet på mote takket være riddervesenet, og var ikke — i sammenlikning med ekteskapsbruddets kjærlighet i riddertiden — kjærligheten mellom ektefellene dens rette borgerlige form? Men når det var ektefellenes plikt å elske hverandre, var det ikke sa like mye plikt for to elskende a gifte seg med hverandre og ikke med noen annen ? Sto ikke denne de elskendes rett høyere enn foreldrenes, slektningers og andre tradisjonelle ekteskapsmekleres og gifteknivers rett? Når retten til fri personlig prøvning uhemmet hadde brutt seg rom i spørsmål om kirke og religion, hvorfor skulle den så la seg stanse av den eldre generasjons utålelige krav om at den skulle forføye over den unge slekts kropp, sjel, formue, lykke og ulykke?
Disse spørsmålene måtte reise seg i en tid som oppløste samfunnets gamle band og som brakte alle nedarvede forestillinger til å vakle. Verden var med ett slag blitt nesten ti ganger større. Istedenfor en kvadrant av en halvkule lå nå hele jordkloden åpen for vesteuropéerens blikk, og han jaget av gårde for å ta de øvrige sju kvadrantene i besittelse. Og på samme måten som de gamle, trange skrankene i hjemlandet falt overende, slik falt også de tusenårige skrankene som middelalderens foreskrevne tenkesett hadde satt. For menneskets ytre som indre syn åpnet det seg en uendelig videre horisont. Hva betydde den velmenende ærbarheten, hva betydde vel generasjoners nedarvede ærerike laugsprivilegier for den unge mannen som ble lokket av Indias rikdommer og av gull- og sølvgruppene i Mexico og Potosi?49 Det var borgerskapets omflakkende riddertid. Også den hadde sin romantikk og sitt elskovssvermeri, men på borgerlig grunnlag og i siste instans med borgerlige mål.
Slik gikk det til at det oppkommende borgerskapet, særlig i de protestantiske land hvor det bestående ble særlig utsatt for rystelser, mer og mer anerkjente fri avtale-rett også for ekteskapets vedkommende, og virkeliggjorde det på den måten som jeg tidligere har skildret. Ekteskapet ble fortsatt et klasse-ekteskap, men innenfor klassens rammer ble partene til en viss grad tilkjent retten til fritt valg. Og på papiret, i den moralske teorien liksom i den poetiske skildringen, er ingenting slått mer urokkelig fast enn det at ethvert ekteskap er umoralsk om det ikke bygger på gjensidig kjønnskjærlighet og virkelig fri overenskomst mellom makene. Kort sagt — kjærlighetsekteskapet var proklamert som en menneskerettighet, og det ikke bare som droit de l’homme,50 men unntaksvis også som droit de la femme.51
Denne menneskerettigheten skilte seg imidlertid på ett punkt fra alle de andre såkalte menneskerettigheter. Mens disse i praksis stadig ble begrenset til den herskende klassen, borgerskapet — og direkte eller indirekte ble avstumpet for den undertrykte klasse, proletariatet — får vi her igjen et bevis på historiens ironi. Den herskende klasse beherskes fortsatt av de kjente økonomiske innflytelsene, den kan derfor bare unntaksvis oppvise virkelig fritt inngåtte ekteskap, mens slike er regelen hos den undertrykte klassen, som vi har sett.
Den fulle frihet ved inngåelse av giftermål kan altså først gjennomføres allment når den kapitalistiske produksjonen og de eiendomsforholdene den har skapt, er ryddet bort, og dermed alle de økonomiske sidehensyn som ennå i dag spiller en så mektig rolle ved valget av ektefelle, er fjernet. Det blir da ikke noe annet motiv igjen enn den gjensidige tiltrekningen.
Da kjønnskjærligheten etter sin natur setter andre utenfor — skjønt dette i dag bare er virkeliggjort helt ut for kvinnens vedkommende — så er ekteskapet som grunner seg på kjønnskjærligheten etter sin natur et parekteskap. Vi har sett hvor rett Bachofen hadde da han betraktet framskrittet fra gruppe-ekteskapet til parekteskapet overveiende som et verk av kvinnene. Bare skrittet fra paringsekteskapet til monogamiet kan skrives på mennenes konto, og det besto historisk vesentlig i en forverring av kvinnenes stilling og i at det gjorde utroskap lettere for mannen. Faller nå også de økonomiske hensynene vekk, de som har gjort at kvinnene fant seg i mennenes vanemessige utroskap — altså bekymringene for sin egen eksistens og enda mer for barnas framtid — så vil den likestilling som kvinnen dermed har oppnådd, etter all erfaring hittil å dømme i uendelig mye sterkere grad virke slik at mennene virkelig blir monogame, enn slik at kvinnene skulle bli polyandriske.
Det som imidlertid helt avgjort vil falle bort av monogamiet, er alle de kjennetegn som er blitt påtrykt det som følge av at det har sin opprinnelse i eiendomsforholdene. Dette er for det første mannens herrevelde og for det annet ekteskapets uoppløselighet. Mannens overherredømme i ekteskapet er ganske enkelt en følge av hans økonomiske herredømme og faller bort sammen med dette av seg selv. Ekteskapets uoppløselighet er dels en følge av de økonomiske vilkår som monogamiet oppsto under, dels av tradisjonen fra den tiden da sammenhengen mellom disse økonomiske vilkår og monogamiet enda ikke ble rett forstått, og da monogamiet ble overdimensjonert av religionen. Allerede i dag er denne tradisjonen gjennombrutt tusen ganger. Når bare det ekteskap som grunner seg på kjærlighet, er moralsk, så er det samme tilfelle bare med det ekteskap hvor kjærligheten varer. Varigheten i impulsen til individuell kjønnskjærlighet er imidlertid høyst forskjellig for de forskjellige mennesker, særlig da for mannens vedkommende, og er den gjensidige tilbøyelighet positivt opphørt eller trengt unna av en ny lidenskapelig kjærlighet, så er skilsmissen en velgjerning for begge parter såvel som for samfunnet. Man vil oppnå å spare folk for å gå igjennom alt det hensiktsløse smusset som en skilsmisseprosess ruller opp.
Det vi altså i dag kan anta når det gjelder ordningen av forholdet mellom kjønnene etter at den kapitalistiske produksjonen er feid vekk — som nå forestår — at det er av overveiende negativ art, innskrenker seg stort sett til det som faller vekk. Men hva vil så komme til? Det kommer til å avgjøres når en ny slekt er vokst fram: en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre sosiale tvangsmidler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten ga seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket av frykt for de økonomiske følgene. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, — punktum.
Men la oss vende tilbake til Morgan, som vi nå har kommet langt bort fra. Den historiske gransking av de samfunnsmessige institusjoner som utviklet seg i sivilisasjonens periode, ligger utenfor rammen av hans bok. Monogamiets skjebne i dette tidsrommet beskjeftiger ham derfor svært lite. Også han ser et framskritt i videreutformingen av den monogame familien, et skritt nærmere full likestilling mellom kjønnene, uten at han regner dette målet for nådd. Men, sier han, «når en godtar den kjensgjerning at familien har gjennomløpt fire former etter hverandre og nå befinner seg i sin femte, så reiser dét spørsmålet seg om denne form kan bli av varighet for framtiden. Det eneste mulige svaret er at den må utvikle seg videre slik som samfunnet utvikler seg; akkurat som for forandre seg i samme grad som samfunnet forandres. Den er noe som samfunnssystemet har skapt og vil gjenspeile dets kulturnivå. Da den monogame familien har forbedret seg siden sivilisasjonen tok til, og i moderne tid endog meget merkbart, så kan en i det minste anta at den er i stand til å nå større fullkommenhet, helt til likestilling mellom de to kjønn er nådd. Skulle den monogame familien i en fjern framtid ikke være i stand til å fylle samfunnets krav, så er det umulig å forutsi hvordan dens etterfølger kommer til å være beskaffen.»
III. Den irokesiske gensen
Vi kommer nå til en annen av Morgans oppdagelser, og den er minst likeså viktig som hans rekonstruksjon av urfamilieformen på grunnlag av slektskapssystemene. Det er påvisningen av at de slektsforbund som innenfor en amerikansk indianerstamme ble betegnet ved dyrenavn, i hovedsaken er identisk med grekernes genea og romernes gentes; at den amerikanske formen er den opprinnelige og den gresk-romerske den seinere og avledede, at hele samfunnsorganisasjonen hos urtidens grekere og romere i gens, fratria og stamme har sine tro paralleller i den amerikansk-indianske, at gensen er en institusjon som er felles for alle barbarer like til de trer inn i sivilisasjonen og tilmed enda lenger (så langt våre kilder til i dag rekker). Denne påvisningen har med ett slag oppklart de vanskeligste delene i den eldste greske og romerske historien og samtidig gitt oss uante nøkler til å forstå grunntrekkene i urtidens samfunnsforfatning — før staten ble opprettet. Hvor liketil saken enn ser ut når en først kjenner den, så har Morgan først oppdaget den i den siste tid. I sitt foregående verk som kom ut i 1871, hadde han enda ikke lost den hemmeligheten hvis avsløring etterpå har gjort de ellers så selvsikre engelske ur-historikere stille som mus for en tid.
Det latinske ordet gens, som Morgan nytter allment om dette slektsforbundet, kommer som det greske genos, som har samme betydningen, av den felles-ariske roten gan (på tysk kan, fordi k her etter regelen må stå istedenfor den ariske g’en), som betyr «avle». Gens, genos, sanskrit dsjanas, gotisk kuni (etter regelen som vi har nevnt), gammelnordisk og angelsaksisk kyn, engelsk kin, middelhøytysk künne, betyr alle sammen slekt, avstamning. Gens på latin, genos på gresk brukes imidlertid særlig om det slektsforbund som roser seg av felles avstamning (her fra en felles stamfar), og som er knyttet sammen til et særskilt fellesskap ved visse samfunnsmessige og religiøse institusjoner, hvis opprinnelse og natur likevel helt til nå har vært dunkel for alle våre historieskrivere.
I samband med punalua-familien har vi allerede tidligere sett den sammensetningen en gens har i sin opprinnelige form. Den består av alle personer som i kraft av punalua-ekteskapet og de forestillinger som med nødvendighet er skapt av det, er de anerkjente etterkommere av en bestemt enkelt stam-mor, — gensens grunnlegger. Da farskapet i denne familieformen er uvisst, er det bare kvinnelinjen som gjelder. Da brodrc ikke kan gifte seg med sine søstre, men bare med kvinner av annen avstamning, så faller de barna de har fått med disse fremmede kvinner, etter morsretten utenfor gensen. Det er altså utelukkende etterkommere av døtrene i hver generasjon som blir innenfor slektsforbundet. Etterkommerne av sønnene går over i gensene til sine mødre. Hva blir det så videre til med denne blodslektskapsgruppen så snart den konstituerer seg som særskilt gruppe overfor liknende grupper innenfor en stamme?
Som denne opprinnelige gensens klassiske form tar Morgan den som eksisterer blant irokeserne, særlig senekastammen. Hos denne eksisterer det åtte genser som er oppkalt etter dyr: 1. ulv, 2. bjørn, 3. skjellpadde, 4. bever, 5. hjort, 6. snipe, 7. hegre, 8. falk. I hver gens rår følgende skikk:
1. Gensen velger sin sachem (leder i fredstid) og sin høvding (fører i krig). Sachem’en må velges innenfor selve gensen, og hans verv gikk i arv innenfor den, for så vidt vervet straks måtte besettes igjen hvis det ble ledig. Krigshøvdingen kunne velges også utenfor gensen, og vervet var tidvis ubesatt. Til sachem valgte man aldri sønnen etter den foregående, siden morsrett rådde hos irokeserne og sønnen altså hørte til en annen gens. Men det kunne godt hende og hendte også ofte at den avgåttes bror eller søstersønn ble valgt. Alle stemte ved valgene, menn og kvinner. Men valgene måtte godkjennes av de øvrige sju gensene; først da ble den som var valgt, høytidelig innsatt, og da av hele irokeserforbundets fellesråd. Betydningen av dette vil framgå seinere. Sachem’s makt innenfor gensen var som en fars og av rent moralsk natur. Tvangsmidler rådde han ikke over. Dessuten var han i embets medfør medlem så vel av senekaenes stammeråd som av fellesrådet for alle irokesere. Krigshøvdingen hadde kommando bare under krigstog.
2. Gensen kan avsette sachem og krigshøvdingen ettersom den selv finner for godt. Dette gjøres igjen av mennene og kvinnene i fellesskap. De avsatte er deretter rett og slett krigere og privatpersoner, som de andre. Stammerådet kan for øvrig også avsette sachem, til og med mot gensens vilje.
3. Intet medlem kan gifte seg innenfor gensen. Dette er gensens grunnregel, båndet som holder den sammen. Det er det negative uttrykket for det meget positive blodslektskap i kraft av hvilket de individer som omfattes av det, først blir en gens. Gjennom oppdagelsen av denne enkle kjensgjerningen har Morgan for første gang avdekket gensens natur. Hvor lite en inntil da hadde forstått gensen, vitner de tidligere beretninger om de ville og barbarene om. De forskjellige korporasjoner som gensordningen er sammensatt av, ble her hulter til bulter på slump regnet som stamme, klan, thum osv. uten at en forsto dem, og av og til blir det sagt om disse at giftermål innenfor en slik korporasjon var forbudt.
Dermed var så den håpløse forvirringen skapt hvor MacLennan kunne opptre som en Napoleon og skape orden, ved maktbudet: alle stammer inndeles i slike som forbyr ekteskap innenfor stammen (eksogame), og slike som tillater det (endogame). Og etter at han på dette viset først for alvor hadde grundig forvrøvlet saken, kunne han fortape seg i de mest dypsindige undersøkelser om hvilken av de to tåpelige klassene hans var den eldste: eksogamiet eller endogamiet. Med oppdagelsen av gensen, som grunner seg på blodslektskap og derigjennom umuliggjorde ekteskap mellom dens medlemmer, opphører dette vrøvlet av seg selv. På det utviklingstrinnet vi finner irokeserne, er det selvinnlysende at forbudet mot ekteskap innenfor gensen blir opprettholdt helt uavkortet.
4. De dødes eiendom tilfaller de øvrige gensfellene, den måtte forbli innenfor gensen. Da de gjenstander som en irokeser kunne etterlate seg, var ubetydelige, delte de nærmeste gensslektningene arven mellom seg. Døde en mann, var dette hans kjødelige brødre og søstre og morbroren. Døde en kvinne, var det hennes barn og kjødelige søstre, men ikke hennes brødre. Nettopp derfor kunne mann og kone ikke arve hverandre, og heller ikke barna arve faren.
5. Gensfellene skyldte hverandre hjelp, vern og framfor alt støtte når det gjaldt å hevne krenkelser fra fremmede. Den enkelte satte sin lit til den sikkerhet han hadde under gensens vern og kunne rolig gjøre det, for den som krenket ham, krenket hele gensen. Fra dette gensens blodsbånd kom plikten til blodhevn opp, som irokeserne anerkjente ubetinget. Hvis en som hørte til utenfor gensen, drepte et gensmedlem, var hele gensen til den drepte forpliktet til blodhevn. Først søkte man å mekle. Banemannens gens holdt råd og gjorde framlegg om forlik for den dreptes gens, og disse gikk for det meste ut på å beklage drapet og tilbød betydelige gaver. Ble disse godtatt, var saken ute av verden. I motsatt fall oppnevnte den krenkede gensen en eller flere hevnere som var pliktige til å forfølge drapsmannen og drepe ham. Om dette skjedde, hadde den dreptes gens ingen rett til å beklage seg. Saken var utliknet.
6. Gensen har bestemte navn eller navnerekker som den alene i hele stammen har rett til å bære, slik at navnet til den enkelte samtidig forteller hvilken gens han hører til. Et gentilnavn berettiger som en selvfølge til gensens rettigheter.
7. Gensen kan adoptere fremmede og derved ta dem opp i stammen som helhet. De krigsfangene som man ikke drepte, ble på denne måten gjennom adopsjon i en gens også medlemmer av senekastammen og fikk dermed fulle gens- og stamme-rettigheter. Adopsjon fant sted etter begjæring av enkelte gensmedlemmer, menn som tok den fremmede til bror eller søster, kvinner som tok ham til sitt barn. For godkjenning var det nødvendig med en høytidelig opptaking i gensen. Ofte var det slik at enkelte særlig innskrumpede genser ble styrket igjen ved masse-adopsjon fra en annen gens og med dens samtykke. Hos irokeserne fant denne høytidelige opptakingen i gensen sted på et offentlig møte av stammerådet, og dermed ble den faktisk en religiøs seremoni.
8. Det er vanskelig å påvise spesielle religiøse festligheter hos de indianske gensene; men de religiøse seremoniene hos indianerne henger mer eller mindre sammen med gensene. Under de seks årlige religiøse festene som irokeserne holdt, ble sachem’er og krigshøvdingene fra de enkelte genser i kraft av sitt verv regnet som «troens voktere» og funksjonerte som prester.
9. Gensen har en felles gravplass. I staten New York er denne for irokesernes vedkommende forsvunnet, idet de lever sammentrengt midt blant hvite, men den har eksistert tidligere. Hos andre indianere fins den således ennå hos tuskaroraene, som er nær beslektet med irokeserne, og som — skjønt de er kristne — har en bestemt rekke på kirkegården for hver gens, slik nemlig at moren blir gravlagt i samme rekken som barna, men ikke faren. Også hos irokeserne går hele gensen til en avdød med i begravelsen, sørger for grav, holder gravtalene osv.
10. Gensen har et råd, den demokratiske forsamlingen av alle voksne mannlige og kvinnelige gens-medlemmer. Alle har lik stemmerett. Dette rådet valgte og avsatte sachem’er og krigshøvdinger så vel som de andre «troens voktere». Det fattet vedtak som botsgaver (mannsbot) eller blodhevn for gensslektninger som var drept. Det adopterte fremmede i gensen. Kort sagt — det var den suverene makt i gensen.
Dette er de rettigheter og den kompetanse som en typisk indiansk gens har. «Alle dens medlemmer er frie mennesker som hver og en er forpliktet til å verne om den andres frihet. De er like i personlige rettigheter — hverken sachem’ene eller krigshøvdingene gjør krav på forrang av noen art. De danner et brorskap, knyttet sammen ved blodsbånd. Frihet, likhet og brorskap var gensens grunnprinsipper, skjønt de aldri var formulert, og gensen igjen var enheten i et helt samfunnsmessig system, grunnlaget for det organiserte indianske samfunnet. Dette gir forklaringen på den ubøyelige uavhengighetstrang og personlige verdighet i opptreden som er allment anerkjent hos indianerne».
På oppdagelsenes tid var indianerne i hele Nord-Amerika organisert i genser, etter morsrett. Bare i noen få stammer, som f. eks. dakotaene, var gensene forfalt; i en del andre, ojibwaene, omahaene var de organisert etter farsrett.
Hos de mange indianske stammer med mer enn fem eller seks genser finner vi at tre, fire eller flere genser er forent i en særskilt gruppe, som Morgan kaller fratria (brorskap) med nøyaktig oversettelse av det indianske navnet etter sitt greske sidestykke. Således har senekaene to fratrier; den første omfatter gensene 1—4, den annen gensene 5—8. En nærmere gransking viser at disse fratrier stort sett er de opprinnelige gensene som stammen til å begynne med hadde kløvd seg opp i. På grunn av ekteskapsforbudet innenfor en gens måtte jo hver stamme for å kunne fortsette å bestå som selvstendig enhet ha minst to genser. I samme monn som stammen formerte seg, spaltet hver gens seg igjen i to eller flere, som hver igjen trer fram som særskilt gens, mens den opprinnelige gensen — som omfatter alle datter-gensene — lever videre som fratrie. Hos senekaene og hos de fleste andre indianere er gensene i den ene fratrie brorgenser, mens de i den andre er disses fetter-genser — betegnelser som har en meget reell og uttrykksfull mening i det amerikanske slektskapssystemet, som vi har sett. Opprinnelig kunne heller ikke en seneka-indianer gifte seg innenfor sin fratrie, men dette er for lengst gått av bruk og begrenset til bare å gjelde gensen. Tradisjonen hos senekaene gikk ut på at bjørn og hjort var de to opprinnelige gensene; fra disse grenet de andre seg ut. Etter at denne institusjonen først hadde slått rot, ble den modifisert etter behov. Døde genser ut i en fratrie, ble ofte hele genser fort over dit fra andre fratrier til utjevning. I forskjellige stammer finner vi derfor at genser med samme navn er gruppert forskjellig i fratriene.
Fratriens funksjoner hos irokeseme er dels av samfunnsmessig, dels av religiøs art. 1. I ballspill spiller fratriene mot hverandre; hver av dem stiller med sine beste spillere, de øvrige ser på, hver fratrie oppstilt for seg, og de inngår veddemål om seier for sine respektive fratrier. 2. I stammerådet sitter sachem’ene og krigshøvdingene fra hver fratrie sammen, de to grupper sitter overfor hverandre, hver taler vender seg til representantene fra hver fratrie som en særskilt korporasjon. 3. Om noen i stammen var blitt drept, og drapsmannen og den drepte ikke hørte til samme fratrie, appellerte den krenkede gens ofte til sine bror-genser. Disse holdt fratrie-råd og vendte seg til den andre fratrien som helhet, for at denne også kunne holde råd for å få gjort opp saken. Her opptrer fratrien altså igjen som opprinnelig gens, og da med større utsikt til resultat enn den svakere enkelt-gensen, fratriens datter. 4. Når framtredende folk døde, overtok den motsatte fratrien å sørge for begravelsen og høytideligheten i samband med den, mens den dødes fratrie gikk med som sørgende. Om en sachem døde, var det den motsatte fratrien som meldte fra til irokesernes forbundsråd at vervet var ledig. 5. Ved valget av en sachem trådte fratrierådet likeledes fram på arenaen. At valget ble godkjent av brorgensene, ble ansett som bortimot en selvfølge, men gensene i den andre fratrien kunne komme med innsigelser. I slike tilfelle trådte rådet i denne fratrien sammen. Opprettholdt det sin protest, var valget ugyldig. 6. Tidligere hadde irokeserne særlige religiøse mysterier, som de hvite kalte «medicine lodges». Hos senekaene ble disse feiret av to religiøse samfunn med regelrett innvielse for nye medlemmer. Det falt et slikt samfunn på hver av de to fratriene. 7. Såframt de fire lineages (slekter) som på erobringstiden hver bebodde en fjerdedel av Tlascalá52, virkelig var fire fratrier — og det er nesten sikkert — så er det dermed bevist at fratriene, likesom hos grekerne og liknende slektskapssammenslutninger hos tyskerne, også gjaldt som militære enheter. Disse fire lineages dro ut i strid, hver enkelt for seg som særskilt formasjon, med egen mundering og fane og under egen høvding.
Likesom flere genser danner én fratrie, slik danner i den klassiske form flere fratrier én stamme. Hos sterkt svekkede stammer mangler en ofte mellomleddet, fratrien. Hva er så det karakteristiske ved en indianerstamme i Amerika?
1. Den hadde et eget område og et eget navn. Hver stamme eide foruten det stedet der den hadde sine boplasser, også et betraktelig område til jakt og fiske. Utenfor dette lå det et vidstrakt nøytralt landområde, som nådde fram til den nærmeste stammens område, og som var mindre mellom språkbeslektede stammer, større mellom språkfremmede. Dette er det samme som tyskernes grenseskog, den ødemarken som sveberne hos Cæsar legger omkring sitt område, det îsarnbolt (dansk jarnved, limes Danicus) som lå mellom daner og tyskere, det Sachsenwald og det branibor (slavisk = skogsvern) som Brandenburg har navn etter, som lå mellom tyskerne og slaverne. Det område som på denne måten var skilt ut ved usikre grenser, var stammens almenning, anerkjent som sådan av nabostammene, og forsvart av stammen selv mot overgrep. Det usikre ved grensene ble som regel først en ulempe i praksis når befolkningen var vokst sterkt. — Stammenavnene synes i de fleste tilfelle snarere tilfeldig oppstått enn valgt med hensikt. I tidens løp forekom det svært ofte at en stamme av nabostammene ble betegnet ved et annet navn enn det den selv brukte, likesom tyskerne [die Deutschen] fikk sitt første historiske samlenavn — Germani (germaner) — lagt på seg av kelterne.
2. En særskilt dialekt som var egen for denne stammen. I virkeligheten dekker etter sakens natur stamme og dialekt hverandre. Nydannelser av stammer og dialekter ved spaltning foregikk i Amerika helt til for kort tid siden og har neppe opphørt helt den dag i dag. Hvor to svekkede stammer har sveiset seg sammen til en, forekommer det unntaksvis at det i én og samme stamme snakkes to nær beslektede dialekter. Den gjennomsnittlige styrken i en amerikansk stamme er færre enn 2 000 mennesker. Tsjerokeserne når imidlertid opp i 26 000, og dette er det største antall indianere i De forente stater som taler samme dialekt.
3. Retten til høytidelig å innsette de sachem’er og krigshøvdinger som gensene har valgt, og
4. retten til å avsette dem igjen, selv om det er mot deres gens’ vilje. Da disse sachem’er og krigs høvdinger er medlemmer av stammerådet, så gir det seg selv at stammen har denne retten overfor dem. Der hvor det var dannet et forbund av stammer og alle stammene var representert i et forbundsråd, der gikk de nevnte rettighetene over til dette.
5. Felles religiøse forestillinger (mytologi) og kulthandlinger. «Indianerne var på sin barbariske måte et religiøst folk.» Deres mytologi er ennå på ingen måte kritisk undersøkt. Sine religiøse forestillinger — ånder av alle slag — oppfattet de allerede som personifiserte i menneskelig skikkelse, men det lavere trinn av barbariet som de sto på, kjenner ennå ikke til billedlige framstillinger, såkalte avguder. Det er en kultus av naturen og elementene som er i ferd med å utvikle seg til polyteisme. De forskjellige stammer hadde sine regelmessige fester med bestemte kultformer, framfor alt dans og leker. Særlig dansen var en vesentlig bestanddel i alle religiøse høytideligheter, som hver stamme holdt for seg.
6. Et stammeråd for felles saker. Det var sammensatt av samtlige sachem’er og krigshøvdinger fra de enkelte genser; disse representerte de da også virkelig, fordi de kunne avsettes til enhver tid. Rådsmøtene var offentlige — rådet var omgitt av de øvrige stamme-medlemmene, som hadde rett til å si sin mening og hadde krav på å bli hørt. Rådet tok avgjørelsen. Som regel og på forlangende ble alle hørt som var til stede; også kvinnene kunne føre fram sin mening gjennom en taler som de valgte, Hos irokeserne måtte det endelige vedtaket fattes enstemmig, slik som forholdet var også i mange tilfelle ved vedtak i de tyske mark-fellesskaper. Det lå til stammerådet særlig å ordne forholdet til fremmede stammer; det tok imot utsendinger og sendte utsendinger, erklærte krig og sluttet fred. Kom det til krig, ble den for det meste ført av frivillige. I prinsippet gjaldt at hver stamme lå i krigstilstand med enhver annen stamme som det ikke uttrykkelig var sluttet fredsavtale med. Krigstokter mot slike fiender ble for det meste organisert av enkelte fremragende krigere; de oppførte en krigsdans, og den som danset med, erklærte dermed at han ville delta i toget. Krigerskaren ble straks oppstilt og satte seg i bevegelse. Likeså ble det angrepne stammeområdet for det meste forsvart av frivillige oppbud. Når slike krigerskarer rykket ut eller kom tilbake, var det alltid offentlige fester. Det var ikke nødvendig å innhente stammerådets samtykke til slike felttog; det ble ikke krevd og heller ikke gitt. Det er private krigstokter likesom tilfellet var med de tyske «Gefolgschaften» (følger av hirdmenn, Red.), som Tacitus skildrer dem for oss, bare med den forskjell at disse hirdfølgene hos tyskerne allerede hadde tatt mer permanent karakter, danner en fast kjerne som blir organisert alt i fredstid og som de andre frivillige slutter seg til i krigstilfelle. Slike krigsskarer var sjelden tallrike; indianernes betydeligste tokter selv til fjerntliggende steder ble gjennomført av fåtallige stridskrefter. Gikk flere slike hirdflokker sammen om et større foretak, så lydde hver enkelt av dem bare sin egen høvding; enheten i felttogsplanen ble — godt eller dårlig — sikret gjennom et råd av disse høvdingene. Det er slik alamannene fører krig ved øvre Rhinen i det fjerde århundre, slik vi finner dem skildret hos Ammianus Marcellinus.
7. I noen stammer finner vi en over-høvding [Oberhäuptling]. Hans myndighet er imidlertid meget liten. Han er en av sachem’ene, som i tilfelle hvor det kreves hurtig handling, skal treffe provisoriske åtgjerder inntil rådet kan tre sammen og fatte et endelig vedtak. Dette er et svakt, men i den videre utvikling stort sett ufruktbart tilløp til en embetsmann med utøvende makt. Som vi skal få se, var det snarere i de fleste tilfelle, for ikke å si overalt, den øverste hærføreren [oberster Heerführer] som utviklet seg til en embetsmann med slik makt.
Det store flertallet av de amerikanske indianerne nådde ikke lenger enn til sammenslutning i stammer. I lite mannsterke stammer, skilt fra hverandre ved vidstrakte grenseområder, svekket av evig krig, opptok de med få mennesker et veldig område. Hist og her ble det som følge av en aktuell nødstilstand sluttet forbund av beslektede stammer, som oppløstes når denne nødstilstanden var slutt. Men i enkelte trakter hadde stammer som opprinnelig var beslektet, men splittet, igjen sluttet seg sammen til varige forbund. Det første skritt ble dermed gjort til dannelse av nasjoner. I De forente stater finner vi et slikt forbund i sin mest utviklede form hos irokeserne. Etter at de hadde dratt ut fra sine boplasser vest for Mississippi, hvor de sannsynligvis utgjorde en gren av den store Dakota-familien, slo de seg etter en lang vandring ned i den nåværende staten New York. De var delt i fem stammer: senekaene, cayugaene, onondagaene, oneidaene og mohawkene. De livnærte seg av fisk, vilt og av primitivt hagebruk og bodde i landsbyer, som i regelen var beskyttet av et plankeverk. De ble aldri mer enn 20 000 mennesker sterke, i alle fem stammene hadde de et bestemt antall genser felles, de talte nært beslektede dialekter av det samme språket og besatte et sammenhengende område som var delt mellom de fem stammene. Da dette området nylig var erobret, var det naturlig at disse stammene vennet seg til å holde sammen mot dem som var jaget bort, og dette samholdet utviklet seg, seinest i begynnelsen av det 15. århundre, til et regulært «evig forbund», et edsforbund, som i følelsen av sin nye styrke straks tok en aggressiv karakter. Da det sto på hovden av sin makt, hen imot 1675, hadde de lagt under seg store landstrekninger rundt omkring, hvor innbyggerne dels var jaget bort, dels ble gjort tributtpliktige. Irokeserforbundet utgjør den mest framskredne samfunnsorganisasjon som de indianere nådde fram til som ikke kom ut over barbariets laveste trinn (altså med unntak av meksikanerne, ny-meksikanerne og peruanerne). Forbundets grunnsetninger var:
1. Evig forbund av de fem blodsbeslektede stammene på grunnlag av full likhet og selvstendighet i alle indre stammeanliggender. Dette blodslektskapet var forbundets virkelige grunnlag. Av de fem stammene kaltes tre farstammene og var brødre innbyrdes; de to andre kaltes sønnestammene og var på samme måten brødre innbyrdes. Tre genser — de eldste — hadde fremdeles levende representanter i alle fem stammene, tre andre genser var levende representert i tre stammer, og medlemmene av hver av disse genser var alle sammen brødre gjennom alle fem stammene. Det felles språket, bare delt i forskjellige dialekter, var uttrykk for og bevis på den felles avstamningen.
2. Forbundets organ var et forbundsråd av 50 sachem’er, alle hadde samme rang og anseelse; dette rådet traff de endelige vedtak i alle forbundets saker.
3. Disse 50 sachem’er var, da forbundet ble dannet, blitt fordelt på stammene og gensene, som bærere av nye embetsfunksjoner som var uttrykkelig opprettet for forbundsformål. De ble valgt av vedkommende genser på nytt så snart vervet ble ledig og kunne når som helst avsettes igjen av dem; retten til å sette dem inn i embetet tilhører imidlertid forbundsrådet.
4. Disse forbunds-sachem’er var også sachem’er i sine respektive stammer og hadde sete og stemme i stammerådet.
5. Alle vedtak i forbundsrådet måtte fattes enstemmig.
6. Avstemningen foregikk stammevis, slik at hver stamme og alle rådsmedlemmer i hver stamme måtte være enige for at det skulle fattes et gyldig vedtak.
7. Hvert av de fem stammerådene kunne kalle inn forbundsrådet, men dette kunne ikke selv kalle seg inn.
8. Møtene ble holdt foran hele det forsamlede folk, enhver irokeser kunne ta ordet, men rådet alene tok avgjørelsen.
9. Forbundet hadde ingen personlig topp, intet overhode for den utøvende makt.
10. Derimot hadde det to øverste krigshøvdinger, med samme myndighet og lik makt (de to «kongene» hos spartanerne, de to konsulene i Roma).
Dette var hele den offentlige forfatningen som irokeserne har levd under gjennom mer enn fire hundre år og som de ennå har. Jeg har etter Morgan skildret den meget utførlig, fordi vi her har leilighet til å studere organisasjonen i et samfunn som enda ikke kjenner noen stat. Staten forutsetter en særskilt offentlig makt, som er skilt fra helheten av de parter som berøres av den i hvert enkelt tilfelle, og Maurer — som med riktig instinkt i den tyske mark-forfatningen ser en i seg selv rent samfunnsmessig institusjon, vesensforskjellig fra staten, selv om den for det meste seinere ligger til grunn for den — Maurer undersøker derfor i alle sine verker hvordan den offentlige makten gradvis oppstår av og ved siden av markenes, landsbyenes, godsenes og byenes opprinnelige forfatninger. Hos de nord-amerikanske indianere ser vi hvordan en opprinnelig enhetlig folkestamme etter hvert brer seg over et veldig kontinent; hvordan stammer ved klovning blir til folk, til hele grupper av stammer, hvordan språkene forandres helt til de ikke bare blir innbyrdes uforståelige, men også nesten ethvert spor etter den opprinnelige enhet forsvinner; hvordan ved siden av dette de enkelte gensene i stammene kløver seg i flere, hvordan de gamle morsgensene holder seg som fratrier og disse eldste gensenes navn likevel holder seg like hos stammer som lever langt fra hverandre og lenge har vært skilt; — ulv og bjørn er den dag i dag gensnavn hos flertallet av alle indianske stammer. Den forfatningen vi har skildret ovenfor, passer i det store og hele på alle — bare med den forskjell at mange ikke nådde fram til forbund av beslektede stammer.
Vi ser imidlertid også hvordan — når gensen som samfunnsmessig enhet en gang er gitt — hele dette system av genser, fratrier og stammer utvikler seg av denne enhet med nesten tvingende nødvendighet, fordi det er naturlig. Alle tre er grupper som uttrykker forskjellige grader av blodslektskap, hver av dem er en avsluttet enhet for seg og ordner sine egne anliggender, men hver av dem supplerer samtidig de andre. Den kategori av saker som tilfaller dem å ordne, omfatter samtlige offentlige anliggender hos barbaren på det laveste trinn. Hvor vi altså hos et folk finner gensen som samfunnsmessig enhet, vil vi også kunne søke etter en liknende organisasjon av stammen som den jeg her har skildret; og hvor vi har tilstrekkelige kilder å øse av, som hos grekerne og romerne, vil vi ikke alene finne dem, men også kunne overbevise oss om at der hvor kildene svikter oss, der kan sammenlikningen med den amerikanske samfunnsordningen hjelpe oss over de vanskeligste tvilsspørsmålene og gåtene.
I hele sin naivitet og enkelhet — hvilken vidunderlig ordning er ikke denne gensfortatningen! Uten soldater, gendarmer og politifolk, uten adel, konger, stattholdere, prefekter og dommere, uten fengsler, uten prosesser går alt sin jevne gang. All kiv og strid avgjøres av samtlige av dem som saken angår, gensen eller stammen, eller av de enkelte genser seg imellom — bare som et siste og sjelden anvendt middel truer blodhevnen — vår dødsstraff er jo bare den siviliserte form av denne, beheftet med alle sivilisasjonens fortrinn og mangler. Selv om mange flere anliggender er felles enn tilfelle er i dag — husholdningen er felles for en rekke familier — og kommunistisk; jorden er stammens eie, bare de små hageflekkene er midlertidig tilvist husholdningene — så trenger man likevel ikke det minste av vårt vidløftige og innviklede forvaltningsapparat. Avgjørelsene tas av dem de angår, i de fleste tilfelle har hundreårgammel hevd ordnet alt allerede på forhånd. Fattige og trengende kan det ikke finnes — den kommunistiske husholdningen og gensen kjenner sine forpliktelser overfor gamle, syke og krigsinvalider. Alle er frie og like — også kvinnene. Slaver er det enda ikke plass for, i regelen heller ikke for underkuing av fremmede stammer. Da irokeserne omkring 1651 hadde overvunnet eriene og de «nøytrale nasjoner»53, tilbød de dem å tre inn i forbundet som likeberettigede. Først da de overvunne avslo det, ble de jaget bort fra sitt område. Og hvilke menn og kvinner et slikt samfunn fostrer, det beviser den beundring alle hvite som kommer i berøring med disse ufordervede indianere, legger for dagen når det gjelder disse barbarers personlige verdighet, rettsinn, karakterstyrke og tapperhet.
Hva tapperheten angår, har vi for kort tid siden vært vitne til eksempler i Afrika. For noen år siden har zulukafferne og for et par måneder siden nubierne54 — det gjelder i begge tilfeller stammer hvor gensinstitusjonen ennå ikke er utdødd — utrettet noe som ingen européisk hær kan makte. Bare væpnet med lanser og kastespyd, uten ildvåpen, rykket de gjennom kuleregnet fra det britiske infanteriets bakladere — de anerkjent beste i verden under fektning i samlet formasjon — like fram til bajonettene, og mer enn én gang brakte de infanteriet i uorden og slo det tilbake, trass i den kolossale ulikhet i våpen og trass i at de slett ikke har noen militær tjenestetid og heller ikke vet hva eksersis er. Hva de kan holde ut og yte, viser engelskmennenes klage over at en kaffer på 24 timer kan løpe fortere og lengre enn en hest — selv den minste muskel springer fram, hard og stålsatt, som en piskesnor, sier en engelsk maler.
Slik var menneskene og menneskesamfunnet før oppdelingen i ulike klasser. Og når vi sammenlikner deres stilling med stillingen for det veldige flertallet av vår tids siviliserte mennesker, så er avstanden mellom vår tids proletar og småbonde og den gamle tids frie gensmedlem enorm.
Det er den ene siden. Men la oss ikke glemme at denne organisasjonen var dømt til undergang. Ut over stammen gikk den ikke, allerede stammeforbundet betegnet begynnelsen til dens undergang, som vi seinere skal se, og som det viste seg allerede under irokesernes forsøk på å underkue andre. Det som var utenfor stammen, sto utenfor retten. Hvor det ikke forelå en uttrykkelig fredsoverenskomst, rådde det krig mellom stamme og stamme, og krigen ble ført med den grusomhet som særkjenner mennesket framfor de andre dyr, og som seinere ble mildnet av interessehensyn. Gensordningen i sin blomstring, som vi har sett den i Amerika, forutsatte en ytterst primitiv produksjon, altså en ytterst tynn befolkning på et vidstrakt område, altså en tilstand da mennesket nesten helt beherskes av den ytre natur som var ham fremmed og uforståelig og reiste seg imot ham, noe som gjenspeiles i de naive religiøse forestillingene. Stammen forble grensen for menneskene så vel i forholdet til en stamme-fremmed som overfor seg selv: stammen, gensen og dens institusjoner var hellige og ukrenkelige, var en høyere makt gitt av naturen som den enkelte forble ubetinget underdanig i sinnsliv, tenkning og handling. Like imponerende som folkene i denne tiden synes oss, like lite kan de skilles ut fra hverandre; de henger enda — som Marx sier — i det opphavlige fellesskapets navlestreng. Dette naturvokste fellesskapets makt måtte brytes — og den ble brutt. Men den ble brutt av innflytelser som helt fra først av tykkes oss en degradasjon, et syndefall fra det gamle gens-samfunnets enkle moralske høyder. Det er de lumpneste interesser — gemen vinningslyst, brutal nytelsessyke, skitten gjerrighet, egennyttig rov av felleseiendom — som innvier det nye siviliserte samfunn, klassesamfunnet; det er de skjendigste midler — ransverk, voldsferd, bedrag, forræderi som undergraver det gamle, klasseløse gens-samfunnet og bringer det til fall. Og det nye samfunn selv har i alle de to og et halvt tusen årene det har bestått siden, aldri vært noe annet enn et lite mindretalls utvikling på bekostning av det store utbyttede og undertrykte flertall, og er det i dag mer enn noen gang før.
IV. Den greske gensen
Grekerne liksom pelasgerne55 og andre stammebeslektede folk var allerede fra forhistorisk tid ordnet i den samme organiske rekken som amerikanerne: i gens, fratrie, stamme, forbund av stammer. Fratrien kunne mangle slik som tilfellet var hos dorerne, og stammeforbundet trengte enda ikke a være utformet overalt, men i «alle tilfelle var gensen enheten. På den tiden da grekerne trer inn i historien, står de ved inngangen til sivilisasjonen. Mellom dem og de amerikanske stammene, som vi har talt om ovenfor, ligger det nesten to hele store utviklingsperioder, som grekerne i heltetiden ligger forut for irokeserne. Grekernes gens er derfor heller ikke lenger irokesernes arkaiske gens. Gruppeekteskapets stempel tar i høy grad til å bli visket ut. Morsretten har veket for farsretten, — dermed har den framvoksende privateiendommen slått sin første bresje i gensforfatningen. En neste bresje var en naturlig følge av den første: da innføringen av farsretten betydde at formuen til en rik kvinnelig arving når hun giftet seg ville gå over til hennes mann, altså i en annen gens, så brøt man ned grunnlaget for all gentilrett og ikke alene tillot, men påbød i et slikt tilfelle at piken giftet seg innenfor gensen for at den skulle beholde formuen på sine hender.
Etter Grotes greske historie var det i særdeleshet følgende forhold som holdt den aténske gensen sammen:
1. Felles religiøse seremonier, eksklusive privilegier for et presteskap som dyrket en bestemt gud, som angivelig var stamfar til gensen og som i denne egenskap ble betegnet ved et særskilt tilnavn.
2. Felles gravplass (smlgn. Demosthenes’ «Evbulides»56).
3. Innbyrdes arverett.
4. Gjensidig plikt til å yte hjelp, vern og støtte mot overgrep.
5. Gjensidig rett og plikt til å inngå ekteskap innenfor gensen i bestemte tilfelle, særlig hvis det gjaldt foreldreløse døtre eller kvinnelige arvinger.
6. Besittelse av felles eiendom, i hvert fall i en del tilfelle, med en egen arkont (forstander) og skattmester.
Fratrien bandt flere genser sammen, men likevel mindre fast. Imidlertid finner vi også her gjensidige rettigheter og plikter av liknende art, særlig når det dreide seg om fellesskap ved visse religionsovinger og retten til forfølgelse i tilfelle en frator var blitt drept. Samtlige fratrier innenfor en stamme hadde igjen felles, regelmessig tilbakevendende hellige festhøvtider under ledelse av en phylobasilevs (stammeforstander) som var valgt blant de adelige (eupatrides).
Så langt Grote. Og Marx føyer til: «Men også i den greske gensen stikker den ville (irokeseren f. eks.) umiskjennelig hodet sitt fram.» Det blir enda mer umiskjennelig så snart vi undersøker saken nærmere.
Til den greske gensen hører nemlig videre:
7. Avstamming etter farsrett.
8. Forbud mot ekteskap innenfor gensen uten når det gjelder kvinnelige arvinger. Dette unntaket og formuleringen av det som et påbud, beviser gyldigheten av den gamle regelen. Denne følger likeså av den allment gyldige grunnsetning at kvinnen ved ekteskapet ga avkall på de religiøse riter i sin gens og gikk over til de som gjaldt i mannens, i hvis fratrie hun også ble innrullert. Dette og en berømt passus hos Dikaiarchos viser at ekteskap utenfor gensen var regelen —, og Becker i «Charikles» går bent fram ut fra at ingen fikk gifte seg innenfor sin egen gens.
9. Rett til adoptering i gensen. Det skjedde gjennom adoptering i familien, men med offentlige formaliteter og bare unntaksvis.
10. Rett til å velge og avseile forstandere. Vi vet at hver gens hadde sin egen arkont; at verdigheten skulle være arvelig i bestemte familier nevnes ikke noe sted. Helt til slutten av barbariet taler sannsynligheten alltid mot enhver streng arvelighet, og dette ville også være helt uforenlig med de forhold som rådde innenfor gensen, hvor rike og fattige hadde fullstendig like rettigheter.
Ikke bare Grote, men også Niebuhr, Mommsen og alle andre historikere som hittil har behandlet den klassiske oldtiden, har strandet på gensen. Så riktig de enn har fått med mange av dens kjennetegn, så har de alltid sett den som en gruppe familier og gjorde det dermed umulig for seg å forstå gensens natur og opprinnelse. Familien har aldri vært noen organisasjonsenhet under gensordningen og kunne heller ikke være det, fordi mann og hustru nødvendigvis hørte til to forskjellige genser. Gensen gikk helt inn i fratrien, fratrien i stammen; familien gikk halvt opp i mannens gens og halvt opp i hustruens. Heller ikke staten anerkjenner i offentlig rett noen familie; den eksisterer den dag i dag bare for privatretten. Og likevel går hele vår historieskrivning hittil ut fra den meningsløse forutsetning, som særlig var blitt ukrenkelig i det attende århundre, at den monogame enkeltfamilien — som neppe er eldre enn sivilisasjonen — skulle være den kjerne som samfunn og stat etter hvert har krystallisert seg rundt.
«Til hr. Grote må det videre bemerkes,» føyer Marx til, «at skjønt grekerne avleder sine genser fra mytologien, så er disse gensene eldre enn den mytologi med dens guder og halvguder som de selv har skapt.»
Morgan anfører Grote med forkjærlighet, fordi denne er et ansett og fullt troverdig vitne. Han forteller videre at hver aténsk gens hadde et navn som var hentet fra gensens formentlige stamfar, at det før Solon var allmenn regel — og også etter Solon når det ikke forelå testamente — at gensfrendene (gennétes) arvet en avdød formue, og at det i tilfelle drap i første rekke var den dreptes slektninger, deretter gensfrendene og endelig den dreptes fratorer som hadde retten og plikten til å trekke forbryteren til ansvar for retten: «alt som vi hører av de eldste aténske lovene grunner seg på inndelingen i genser og fratrier».
Gensenes avstamning fra felles urfedre har voldt de «skolelærde filistere» (Marx) mye hodebry. Da de selvfølgelig utgir disse urfedre som helt mytiske, er de også bent fram ute av stand til å forklare seg at en gens kan oppstå av familier som består ved siden av hverandre, men som opprinnelig slett ikke var beslektet med hverandre, og likevel må de ro seg i land med dette på et eller annet vis for bare å forklare at det overhodet fantes genser. Derfor blir det hele en ordflom som går i ring og som ikke kommer lenger enn til følgende tese: stamtreet er riktignok en fabel, men gensen er en kjensgjerning, og til slutt heter det så hos Grote — de innskutte bemerkninger er av Marx: «Det er svært sjelden vi horer om dette stamtreet, fordi det bare framføres for offentligheten med visse, særlig høytidelige leiligheter. Men de ringere gensene hadde sine felles religionsøvinger (er det ikke merkelig, hr. Grote!) og felles overjordisk stamfar og stamtre akkurat som de mer berømte (er det ikke underlig dette, hr. Grote, hos de ringere genser!); grunnplanen og det ideale grunnlaget (kjære Dem, ikke ideale, men karnale, germanice fleiscblich! (dvs. på godt tysk: kjødelig, Red.)) var det samme hos alle.»
Marx sammenfatter Morgans svar på følgende vis: «Det blodslektskapssystem som motsvarer gensen i dens urform — og grekerne har en gang hatt denne som alle andre dødelige — bevarte kunnskapen om det innbyrdes slektskapsforhold mellom alle medlemmer av gensen. De lærte ved praksis alt fra barnsben dette som var av avgjørende betydning for dem. Med den monogame familien gikk dette i glemmeboka. Gentilnavnet skapte et stamtre som fikk enkeltfamiliens eget til å se ubetydelig ut ved siden av det. Det var nå imidlertid dette navnet som måtte bevare det faktum at bærerne hadde felles avstamning. Men gensens stamtre gikk så langt tilbake at medlemmene ikke lenger kunne ettervise sitt faktiske slektskap innbyrdes, unntatt i et begrenset antall tilfelle med felles forfedre av nyere dato. Selve navnet var et bevis på felles avstamning, til og med det avgjørende bevis, bortsett fra tilfellene av adopsjon. Derimot er en faktisk fornektelse av alt slektskap mellom gensmedlemmene å la Grote og Niebuhr, som forvandler gensen til en rent oppkonstruert og oppdiktet skapelse, «ideale» dvs. stuelærde skriftkloke verdig. Fordi sammenlenkingen av slektene, framfor alt etter monogamiets frambrudd, er rykket i bakgrunnen, og fortidens virkelighet trer fram i det mytologiske fantasibildes gjenspeiling, så sluttet og slutter plysj-filisterne at fantasi-stamtreet skapte virkelige genser!»
Fratrien var likesom hos amerikanerne en mor-gens som var kløvd i flere dattergenser, men som samtidig holdt dem sammen og ofte enda avledet dem alle fra en felles stamfar. Således hadde — ifølge Grote — «alle samtidige medlemmer i Hekataios’ fratrie én og samme gud til stamfar i sekstende ledd»; alle gensene i denne fratrien var altså brorgenser i bokstavelig forstand. Hos Homér opptrer fratrien enda som militær enhet, i det berømte sted hvor Nestor gir Agamemnon følgende råd: «Still mennene opp etter stammer og fratrier, slik at fratrie støtter fratrie og; stamme stamme.» — Fratrien har ellers rett og plikt til å forfølge blodskyld som var øvd overfor en frator, altså i tidligere tid også plikt til blodhevn. Den har videre felles helligdommer og fester, akkurat som utformingen av hele den greske mytologien fra den nedarvede gammel-ariske naturkultus vesentlig var betinget av gensene og fratriene og foregikk innenfor dem. Videre hadde den en forstander (phratriarchos) og — ifølge De Coulanges — også forsamlinger og bindende vedtak, en domstol og forvaltning. Selv den seinere staten, som ignorerte gensene, overlot visse offentlige embetsfunksjoner til fratrien.
Flere beslektede fratrier danner en stamme. I Attika fantes det fire stammer, hver med tre fratrier. Hver av dem igjen tellet tretti genser. En slik avrunding av gruppene forutsetter en bevisst, planmessig inngripen i den ordningen som var oppstått spontant. Hvorledes, når og hvorfor det har foregått, derom tier den greske historien, som grekerne selv ikke har bevart minnet om lenger tilbake enn til heltetiden.
Hos grekerne, som var trengt sammen på et relativt lite område, var avvikelser i dialekt mindre utviklet enn i de vidstrakte amerikanske skogene. Men også her finner vi bare stammer med samme hoveddialekt forent til et større hele, og selv i det lille Attika finner vi en særskilt dialekt som seinere ble den herskende som felles prosaspråk.
I Homérs dikt finner vi allerede de greske stammene for det meste samlet til mindre folk. Innenfor dem har imidlertid gensene, fratriene og stammene enda helt ut opprettholdt sin selvstendighet. De bodde allerede i byer som var befestet med murer; folketallet vokste samtidig med at hjordene vokste, med åkerbruket og med det begynnende håndverket. Dermed vokste også forskjellen i rikdom og med den det aristokratiske element innenfor det gamle, naturvokste demokrati. De enkelte små folk førte uavlatelig krig med hverandre om de beste landområdene og vel også for å ta bytte. Slaveri for krigsfanger var allerede en anerkjent ordning.
Forfatningen hos disse stammer og små folk var:
1. Den permanente øvrighet var rådet, (bulê). Opprinnelig var det sannsynligvis sammensatt av forstanderne for gensene, seinere — da det ble for mange av disse — av et utvalg, som ga mulighet til å bygge ut og styrke det aristokratiske element, akkurat som også Dionysios helt bestemt sier at de fornemme (kratistoi) danner rådet i heltetiden. Rådet traff den endelige avgjørelse i viktige saker. Hos Aischylos fatter således rådet i Theben i en gitt situasjon det avgjørende vedtaket om at Eteokles skal ha en gravferd med æresbevisninger, mens Polynikes’57 lik derimot skal kastes som bytte for hundene. Da staten ble opprettet, ble dette rådet omdannet til senatet.
2. Folkeforsamlingen (agora). Hos irokeserne så vi at folket, menn og kvinner, sto samlet rundt omkring rådsforsamlingen, ga sin mening til kjenne på ordnet vis og således øvde sin innflytelse på vedtakene den fattet. Hos Homérs grekere hadde denne «Umstand»58 for å bruke et gammel-tysk rettsuttrykk, allerede utviklet seg til en regulær folkeforsamling, akkurat som tilfelle var også hos tyskerne i gamletiden. Den ble innkalt av rådet til å avgjøre viktige saker. Hver mann kunne ta ordet. Avgjørelsen foregikk ved håndsopprekning (Aischylos i «De som ber om vern») eller ved tilrop. Folkeforsamlingen var suverén i siste instans, for, sier Schömann («Griechische Altertümer»)59, «gjelder det en sak som man trenger folkets medvirkning til å gjennomføre, så forteller Homér oss ikke om et eneste middel som kunne tvinge folket til det mot dets vilje». Det eksisterer jo heller ikke på denne tiden, da hvert voksent mannlig stamme-medlem var kriger, noen offentlig makt, skilt fra folket, som hadde kunnet settes inn mot folket. Det naturvokste demokrati sto enda i full blomstring, og dette må være utgangspunktet for vurderingen av så vel rådets som basilevs makt og stilling.
3. Hærføreren (basilevs). På dette punkt bemerker Marx: «De europeiske lærde, som for mesteparten er fødte lakeier for fyrstene, gjør basilevs til en monark i moderne forstand. Derimot reserverer yankee-republikaneren Morgan seg mot dette. Meget ironisk, men riktig sier han om den salvelsesfulle Gladstone og hans «Juventus Mundi»60: Hr. Gladstone presenterer oss de greske høvdingene i heltetiden som konger og fyrster, med det tillegget at de også var gentlemen. Men han må selv medgi: i det store og hele synes vi å ha for oss skikken eller loven om førstefødselsretten tilstrekkelig, om enn ikke altfor uttrykkelig fastslått». Det må vel også forekomme hr. Gladstone selv at en slik tilstrekkelig, om enn ikke altfor uttrykkelig fastslått betinget førstefødselsrett er jamgod med ingen i det hele tatt.
Hvordan det var med arveligheten til forstandervervene hos irokeserne og andre indianere har vi sett. Alle verv var gjenstand for valg, som oftest innenfor gensen, og for så vidt arvelig innenfor den. Når et verv ble ledig, ble det etter hvert slik at man foretrakk den nærmeste gensslektning — bror eller søstersønn — om det ikke forelå grunner til å forbigå ham. Når vervet som basilevs hos grekerne, der farsretten rådde, i regelen gikk over til sønnen eller en av sønnene, så er det bare et bevis på at sannsynligheten talte til fordel for sønnene når folket valgte etterfølgeren. Det er absolutt ikke bevis for rettsgyldig arvefølge uten folkevalg. Det som her foreligger hos irokeserne og grekerne er den første spiren til særskilte adelsfamilier innenfor gensene, og hos grekerne dertil den første spiren til et kommende arvelig førerskap eller monarki. En kan altså anta at basilevs hos grekerne enten måtte velges av folket eller i hvert fall godkjennes av dets anerkjente organer — rådet eller agora — på samme måten som forholdet var med den romerske «konge» (rex).
I Iliaden opptrer Agamemnon, mennenes hersker, ikke som grekernes øverste konge, men som øverste befalingsmann for en forbundshær foran en beleiret by. Det er denne hans egenskap Odyssevs viser til i det berømte avsnittet da det var brutt ut strid mellom grekerne: det er ikke bra at mange befaler, én skal være befalingsmann osv. (det populære verset om scepteret er en seinere tilføyelse). «Odyssevs holder ikke her noen forelesning om en regjeringsform, men forlanger lydighet overfor den øverste feltherre i krig. For grekerne, som foran Troja jo bare opptrer som hær, går det i agora’en demokratisk nok for seg. Når Achillevs snakker om gaver, dvs. om delingen av byttet, så gjør han aldri Agamemnon eller en annen basilevs til den som fordeler byttet, men «achaiernes sønner», dvs. folket. Attributtene: avlet av Zevs, fostret av Zevs, beviser ingen ting, da enhver gens stammer fra en gud og stammehøvdingens gens til og med fra en «fomemmere» gud — i dette tilfelle Zevs. Selv de personlig ufrie, som svinegjeteren Eumaios bl. a., er «av guder» (dioi eller theioi), og dette er i «Odysseen», altså i langt seinere tid enn «Iliaden». I samme «Odysseen» blir navnet heros gitt til så vel herolden Mulios som til den blinde sangeren Demodokos. Kort og godt: ordet basileia, som de greske forfatterne bruker om det homérske såkalte kongedømme (fordi hærførerfunksjonen er dets viktigste kjennetegn), med råd og folkeforsamling ved siden av seg, betyr bare — militært demokrati.» (Marx.)
Basilevs hadde foruten militær myndighet også embetsmyndighet som prest og dommer. Den siste myndighet var ikke nærmere spesifisert, men den første hadde han i egenskap av øverste representant for stammen eller stammeforbundet. Det er aldri tale om borgerlige administrative funksjoner, men han synes ex officio å ha vært medlem av rådet. Etymologisk er det altså helt riktig å oversette basilevs med konge, da konge (kuning) kommer av kuni, künne og betyr forstander for en gens. Men den nåværende betydningen av ordet konge motsvarer ikke på noe vis det gammel-greske basilevs. Thukydid kaller uttrykkelig den gamle basileia en patrikê, dvs. avledet av genser, og sier at den har hatt spesifiserte, altså begrensede funksjoner. Og Aristoteles sier at basileia i heltetiden har vært et førerskap over frie menn, og basilevs hærfører, dommer og øverste prest. Regjeringsmakt i seinere betydning hadde han altså ikke.61
Vi ser altså at den gamle gensordningen enda var en levende kraft i den greske forfatningen i heltetiden, men at den allerede er i ferd med å undergraves: farsrett, hvorved barna arvet formuen, begunstiger opphoping av rikdom i familien og gjorde at familien ble en makt overfor gensen. Rikdomsforskjell som virker tilbake på forfatningen ved at den skapte de første tilløp til en arvelig adel og kongedømme; slaveri — til å begynne med bare omfattende krigsfanger, men allerede med utsikt til også å gjøre ens egne stamme- og selv gensfrender til slaver; den gamle krigen stammene imellom utarter allerede til systematiske røvertokter til lands og til sjøs for å erobre fe, slaver og skatter — blir en regelrett ervervskilde, kort sagt: rikdommen lovprises og aktes som høyeste gode, og de gamle gensordningene misbrukes til å rettferdiggjøre at man rante til seg rikdommer med makt. Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse —; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spaltning i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende og den første klasses herrevelde over den siste.
Og denne institusjon kom. Staten ble oppfunnet.
V. Den atenske statens oppkomst
Hvordan staten har utviklet seg, dels ved at gensforfatningens organer blir omformet, dels skjøvet til side ved at nye organer skytes inn og til slutt ved at de helt. erstattes av virkelige statsmyndigheter, mens det i stedet for det virkelige «folket i våpen» som beskytter seg selv — i sine genser, fratrier og stammer — trer fram en væpnet «offentlig makt» som tjener disse statsmyndigheter og også kan nyttes mot folket — dette kan vi, i det minste for den første tidens vedkommende, ikke noe sted folge bedre enn i det gamle Atén. Hvordan formene forandret seg, har Morgan i det vesentligste gitt en framstilling av. Det økonomiske innholdet som skapte forandringene, må jeg for størstedelen føye til.
I heltetiden var atenernes fire stammer enda bosatt på atskilte områder i Attika. Selv de tolv fratriene som de igjen var sammensatt av, synes enda å ha hatt sine særskilte seter i Kekrops’ tolv byer. Forfatningen var den som rådde i heltetiden: folkeforsamling, folkeråd, basilevs. Så langt den skriftfestede historien rekker bakover, var jord og grunn alt delt opp og var gått over i privateie, noe som stemmer med den allerede relativt utviklede vareproduksjonen og den tilsvarende varehandelen mot slutten av barbariets høyere trinn. Foruten korn ble det produsert vin og olje. Sjøhandelen på Egeer-havet ble mer og mer tatt fra fønikerne og gikk for størstedelen over på attiske hender. Sammen med kjøp og salg av jordeiendom, med den framskridende arbeidsdelingen mellom åkerbruk og håndverk, handel og sjøfart, måtte medlemmene av gensene fratriene og stammene snart blandes om hverandre. Fratriens og stammens område måtte få innbyggere som, trass at de var folkefrender, likevel ikke hørte til disse sammenslutninger og dermed var fremmede på sitt eget bosted. Hver fratrie og hver stamme forvaltet nemlig i rolige tider selv sine saker uten å vende seg til folkerådet eller bailevs i Atén. Men den som bodde på fratriens eller stammens område uten å tilhøre den, kunne naturligvis ikke ta noen del i denne forvaltningen.
Det regulerte spill av gensforfatningens organer kom på denne måten i en slik uorden at det allerede i heltetiden ble nødvendig med visse tiltak. Den forfatningen som tilskrives Thesevs, ble innført. Endringen lå framfor alt i at det ble opprettet en sentralforvaltning i Atén, dvs. at en del av de anliggender som tidligere ble forvaltet av stammene selv, ble erklært som fellesanliggender og lagt under det felles råd som hadde sete i Atén. Atenerne gikk dermed et skritt lenger enn noe innfødt folk i Amerika noen gang har gått: i stedet for bare forbundet av stammer som bodde ved siden av hverandre, trådte sammensmeltningen av dem til ett folk. Dermed utviklet det seg en allmenn atensk folkerett, som sto over rettsbruken i stammene og gensene. Den atenske borgeren fikk som sådan bestemte rettigheter og et nytt rettsvern også på steder hvor han var en stammefremmed. Men dermed var det første skrittet tatt til å undergrave gensforfatningen, for det var det første skritt på veien til den seinere atkomstrett som man ga borgere som var stammefremmede i hele Attika og som sto og ble ved å stå helt utenfor den atenske gensforfatningen. En annen ordning som tilskrives Thesevs var inndelingen av hele folket i tre klasser uten hensyn til gens, fratrie eller stamme: eupatrides eller de adelige, geomoroi eller åkerdyrkere og demiurgi eller håndverkere, og de adelige ble videre overdratt eneretten til å inneha offentlige embeter. Med unntak av de adeliges enerett til å sitte med offentlige embeter, ble dette inndelingen uten virkninger, da den jo ellers ikke motiverer noen rettslig forskjell mellom klassene. Men den er viktig, fordi den fører fram for oss de nye samfunnsmessige elementer som hadde utviklet seg i det skjulte. Den viser at skikken å la bestemte familier besette gens-embetene allerede hadde utformet seg til en rett for disse familiene til å besette embetene som det ikke ble gjort særlige innvendinger imot, at disse familiene, som dessuten var mektige i kraft av rikdom, tok til å slutte seg sammen til en særskilt privilegert klasse utenfor sine genser, og at denne anmasselse ble helget av staten som nettopp var i emning. Den viser videre at arbeidsdelingen mellom jordbrukere og håndverkere allerede hadde festnet seg sterkt nok til å gjøre den gamle inndelingen etter genser og stammer rangen stridig i samfunnsmessig betydning. Den kunngjør endelig den uforsonlige motsetningen mellom gens-samfunn og stat. Det første forsøk på statsdannelse består i å bryte ned gensene, ved at det skiller medlemmene i hver gens i privilegerte og lavere, og disse siste igjen i to yrkesklasser og på den måten setter dem opp mot hverandre. Aténs videre politiske historie fram til Solon er bare ufullstendig kjent. Basilevs-embetet gikk av bruk. I spissen for staten trådte arkonter som var valgt blant adelen. Adelens velde vokste mer og mer helt til det ble utålelig bortimot år 600 før vår tidsregning. Og hovedmidlet til å undertrykke den allmenne frihet var nettopp — penger og åger. Adelen hadde sitt hovedsete i og omkring Atén, hvor sjøhandelen sammen med sjørøveriet, som enda ved leilighet ble tatt med i samme rennet, gjorde adelen rikere og bidro til å konsentrere pengerikdommen på dens hender. Herfra trengte pengehusholdningen, som utviklet seg stadig sterkere, lik en oppløsende syre inn i den nedarvede levemåten i småsamfunnene på landet som var bygd på naturalhusholdning. Gensforfatningcn er absolutt uforenlig med pengehusholdning. De attiske parsell-bøndene ble ruinert samtidig med at de gamle gensbåndene som vernet om dem, ble oppløst. Gjeldsbrevet og eiendomspantet (for også hypoteket hadde atenerne oppfunnet allerede) tok ikke hensyn verken til gens eller fratrie. Og den gamle gensforfatningen kjente ikke til penger, kreditt eller pengegjeld. Adelens pengevelde, som grodde utover mer og mer yppig, utformet derfor også en ny sedvanerett for å sikre kreditoren overfor debitoren, for å gjøre pengemannens utbytting av småbonden hellig og ukrenkelig. Alle jordfeltene i Attika strittet av pante-pæler hvor det sto skrevet at jordlappen var pantet til den og den for så og så mange penger. Åkrene som ikke var merket på denne måten, var for størstedelen solgt allerede på grunn av at pantelån eller renter var forfalt, og var gått over i de adelige ågrernes eie. Bonden kunne være glad hvis han fikk tillatelse til å bli sittende som forpakter og livberge seg med en seksdel av det som arbeidet kastet av seg, mens han måtte betale fem seksdeler som forpaktningsavgift til den nye herren. Og ikke nok med det. Hvis salgssummen for jordstykket ikke dekket gjelden, eller var gjelden gjort uten sikkerhet i pant, så måtte debitoren selge barna sine som slaver til utlandet for å holde kreditoren skadesløs. Farens salg av barna — det var den første frukten av farsretten og monogamiet! Var blodsugeren fremdeles ikke tilfreds, sa kunne han selge debitoren selv som slave. Dette var sivilisasjonens herlige morgenrøde slik den fortonet seg for folket i Atén.
Tidligere, da folkets livskår enda var i samsvar med gensforfatningen, var en slik omveltning en umulighet. Nå var den foregått uten at man en gang visste hvordan. La oss for et øyeblikk gå tilbake til våre irokesere. Hos dem ville en tilstand lik den som nå hadde trengt seg inn på atenerne, så og si uten at de selv hadde rørt en finger og sikkert mot deres vilje, være helt utenkelig. Hos dem kunne måten som de produserte midlene til livsoppholdet på, som ble værende den samme, aldri gi opphav til slike konflikter, likesom påtvunget utenfra — til noen motsetning mellom rik og fattig, utbyttere og utbyttede. Irokeserne var enda langt fra å beherske naturen. Men innenfor de naturgrenser som gjaldt for dem, hadde de herredømmet over sin egen produksjon. Bortsett fra en dårlig høst på åkerflekkene, at sjøene og elvene kunne tømmes for sitt forråd av fisk og skogene deres for viltbestanden, visste de hva de hadde å regne med ved den måten de skaffet seg utkomme på. Det som måtte komme ut av det, var midlene til livsopphold, om det ble knapt eller rikt. Men det som aldri kunne komme ut av det, var samfunnsmessige omveltninger som ikke var tilsiktet, istykkerriving av gensbåndene, kløving av gens- og stammefrendene i innbyrdes motsatte klasser som bekjempet hverandre. Produksjonen beveget seg innenfor de trangeste grenser, men — produsentene behersket sitt eget produkt. Det var det veldige fortrinnet ved produksjonen i barbariets tidsrom, som gikk tapt i og med sivilisasjonens begynnelse. Å vinne det igjen vil bli oppgaven for de nærmeste generasjoner, på grunnlag av det veldige herredømme over naturen som menneskene nå har vunnet fram til og gjennom den frie sammenslutning som i dag er mulig.
Annerledes hos grekerne. Privateiendomsretten som kom opp når det gjaldt fe og luksusartikler, forte til bytte mellom de. enkelte, til at produktene forvandlet seg til varer. Og her ligger kimen til hele omveltningen som fulgte. Så snart produsentene selv ikke lenger brukte opp sine produkter umiddelbart, men byttet dem bort, tapte de også herredømmet over dem. De visste ikke lenger hva det ble av dem, og mulighetene var der til at produktet en vakker dag skulle bli brukt mot produsenten, til å utbytte og undertrykke ham. Ikke noe samfunn kan derfor varig ha herredømmet over sin egen produksjon og ha kontrollen over produksjonsprosessens samfunnsmessige virkninger uten at det avskaffer byttehandel mellom enkeltpersoner.
Men atenerne skulle få føle hvor hurtig produktet tar herredømmet over produsentene etter at byttehandel er oppstått og produktene er forvandlet til varer. Sammen med vareproduksjonen tok den enkelte til å dyrke jorden for egen regning. Dermed hadde man snart individuell jordeiendom. Dessuten kom pengene, den allmenne varen, som alle andre kunne byttes mot. Men da menneskene fant opp pengene, tenkte de ikke på at de dermed igjen skapte en ny samfunnsmessig makt — den eneste universelle makt som hele samfunnet måtte bøye seg for. Og det var denne nye makten som plutselig var sprunget fram, uten sine egne opphavsmenns vitende og vilje, som lot atenerne få føle sitt herredømme i hele dets ungdommelige brutalitet.
Hva var å gjøre? Den gamle gensforfatningen hadde ikke alene vist seg maktesløs overfor pengenes seierstog, den var dessuten helt ute av stand til innenfor sine rammer å gi plass for noe slikt som penger, kreditorer og debitorer, og tvangsinndriving av gjeld. Men den nye samfunnsmessige makten var nå en gang der. Og fromme ønsker, lengsel etter å vende tilbake til den gode gamle tiden var ikke i stand til å drive penger og renteåger ut av verden igjen. Og dertil var det slått en rekke andre bresjer av mindre betydning i gensforfatningen. Blandingen om hverandre av gensfrender og fratorer over hele det attiske området, framfor alt i selve Aten, var økt fra generasjon til generasjon, og dét trass i at en atener også fremdeles riktignok kunne selge jordstykker utenfor sin egen gens, men ikke våningshuset sitt. Arbeidsdelingen mellom de forskjellige produksjonsgrener: åkerbruk, håndverk, og håndverket igjen i mange forskjellige grener, handel, skipsfart osv. hadde utviklet seg mer fullstendig sammen med framskrittene i industri og samferdsel. Befolkningen delte seg nå i temmelig faste grupper etter sitt yrke, og hver av dem hadde en rekke nye felles interesser som gensen eller fratrien ikke hadde plass for, og som det krevdes nye verv for å vareta. Tallet på slaver hadde vokst betydelig og må allerede den gang langt ha overskredet tallet på frie atenere. Gensforfatningen kjente opprinnelig ikke noe slaveri og hadde altså heller ikke noe middel til å holde denne mengden av ufrie i tomme. Og endelig hadde handelen trukket til Atén en mengde fremmede som slo seg ned der for lettere å tjene penger og som etter den gamle forfatningen likeså var retts- og vernløse og trass i tradisjonell toleranse likevel stadig ble et forstyrrende fremmedelement i folket.
Kort sagt — det gikk mot slutten for gensforfatningen. Samfunnet vokste mer ut av den for hver dag. Selv de verste onder som den så vokse fram for øynene sine, var den ikke i stand til verken å stanse eller oppheve. Men staten hadde i mellomtiden utviklet seg i det skjulte. De nye grupper som var skapt som følge av arbeidsdelingen mellom by og land, seinere mellom de forskjellige arbeidsgrener i byene, hadde skapt nye organer for å vareta sine interesser. Det var opprettet alle slags embeter. Dessuten trengte den unge staten framfor alt en egen krigsmakt, som hos de sjøfarende atenerne til å begynne med bare kunne bli sjøstridskrefter til å føre spredte småkriger og for å verne handelsskipene. På et ukjent tidspunkt før Solon opprettet man naukrariene, mindre territoriale områder, tolv i hver stamme. Hver naukrarie måtte stille, utruste og bemanne et krigsskip, og dessuten måtte den stille to ryttere. Denne institusjonen angrep gensforfatningen fra to hold. For det første ved at den skapte en offentlig makt som ikke lenger uten videre falt sammen med det væpnede folket som helhet. For det annet ved at den for første gang delte opp folket for offentlige formål ikke etter slektskapsgrupper, men etter som de bodde sammen territorialt. Hva det skulle komme til å bety, vil framgå seinere.
Siden gensforfatningen ikke kunne gi det utbyttede folket noen hjelp, sto det ingenting annet til buds enn staten som var i oppkomsten. Og hjelpen ga den ved Solons forfatning, idet den samtidig på nytt styrket seg på den gamle forfatningens bekostning. Solon, — måten som hans reform ble gjennomført på i året 594 før vår tidsregning angår oss ikke her —, Solon åpnet rekken av de såkalte politiske revolusjoner, og dét ved et inngrep i eiendommen. Alle revolusjoner hittil har vært revolusjoner til vern om én slags eiendom mot en annen slags eiendom. De kan ikke verne den ene uten å krenke den annen. Under den store franske revolusjon ble den føydale eiendom ofret for å redde den borgerlige. I den solonske revolusjonen måtte kreditorenes eiendom ta støyten til fordel for debitorenes eiendom. Gjeldsforpliktelsene ble ganske enkelt erklært ugyldige. Enkelthetene kjenner vi ikke nøyaktig til, men i sine dikt roser Solon seg av å ha fjernet pante-pælene fra de forgjeldede jordstykkene og ført hjem igjen de som var solgt eller hadde flyktet til utlandet på grunn av gjelden. Dette var bare mulig ved åpent å krenke eiendomsrettigheter. Og faktisk er da også alle såkalte politiske revolusjoner, fra den første til den siste, alle sammen blitt gjort for å beskytte eiendommen — en slags eiendom, og blitt gjennomført ved konfiskasjon, også kalt tyveri av eiendom, av et annet slag. Like så sant er det at i to og et halvt tusen år har privateiendommen bare kunnet opprettholdes gjennom krenkelse av eiendomsrettigheter.
Men nå gjaldt det å hindre at en slik trelking av de frie atenerne ble gjentatt. Dette skjedde i første rekke gjennom generelle åtgjerder, f. eks. ved å forby gjeldskontrakter som pantsatte debitorens egen person. Videre ble det satt et maksimum for den jordeiendom som den enkelte kunne eie, for derigjennom i hvert fall å sette noen grenser for adelens glupende appetitt etter bondejorda. Men dertil kom så endringer i forfatningen. For oss er de viktigste disse:
Rådet ble økt til fire hundre medlemmer, hundre fra hver stamme. Stammen fortsatte altså her enda å være grunnlaget. Men det var også det eneste område hvor den gamle forfatningen ble trukket inn i det nye statslegeme. For ut over det delte Solon borgerne inn i fire klasser, alt etter jordeiendom og det den kastet av seg: 500, 300 og 150 medimner korn (1 medimnos er om lag 41 liter) var minimumsavkastningen for de tre første klassene. Den som hadde mindre eller slett ingen jordeiendom, kom i fjerde klasse. Bare de tre øverste klassene kunne inneha alle embeter; bare første klasse kunne besette de høyeste. Den fjerde klassen hadde bare rett til a ta ordet og stemme i folkeforsamlingen, men her ble alle offentlige tjenestemenn valgt, her måtte de stå til regnskap, her ble alle lovene til og her var den fjerde klassen i flertall. De aristokratiske privilegiene ble delvis fornyet i form av rikdomsprivilegier, men folket beholdt den avgjørende makt. Videre dannet de fire klassene grunnlaget for en ny hærordning. De to første klassene stilte rytteriet, den tredje måtte tjene som tungt infanteri, den fjerde som lett upansret fotfolk eller i flåten, og fikk da etter all sannsynlighet også sold.
Et helt nytt element blir altså her innført i forfatningen: privateiendommen. Statsborgernes rettigheter og plikter blir tilmålt etter hvor stor jordeiendom de har, og i samme grad som de besittende klassene vinner innflytelse, i samme grad blir de gamle blodslektsgrupper trengt tilbake. Gensforfatningen hadde lidd et nytt nederlag.
Dette med å tilmåle de politiske rettigheter etter eiendom er imidlertid ikke noen ordning som staten må ha for å kunne eksistere. Hvor stor rolle den enn har spilt i statenes forfatningshistorie, så har likevel mange stater ikke hatt bruk for den, og det gjelder nettopp de høyest utviklede av dem. Også i Atén spilte den bare en forbigående rolle. Fra Aristeides sto alle offentlige embeter åpne for enhver borger.
I de følgende åtti årene kom samfunnet i Atén etter hvert inn i de baner som det utviklet seg videre etter i de følgende århundrene. Det var satt en barriere mot den frodige ågringen med jord som hersket før Solons tid, likeså mot den måteløse konsentrasjon av jordeiendommen. Handelen, håndverket og kunsthåndverket som ble drevet som slavearbeid og i stadig større skala, ble de dominerende ervervsgrener. Man ble mer opplyst. I stedet for å utbytte sine egne medborgere på den brutale måten som de hadde gjort til å begynne med, utbyttet de fortrinsvis slavene og kundekretsen utenfor Atén. Den rørlige eiendommen, pengerikdommen og rikdommen på slaver og skip vokste mer og mer, men den var nå ikke lenger bare et middel til å skaffe seg jordeiendom slik som i den første tiden med dens begrensninger. Nå var den blitt et mål i seg selv. Dermed var det på den ene side skapt en ny seierrik konkurranse til den gamle adelsmakten ved den nye klasse av rike industrifolk og handelsmenn; på den annen side ble imidlertid også den siste grunn revet bort under restene av den gamle gensforfatningen. Gensene, fratriene og stammene, hvis medlemmer nå var spredt over hele Attika og bodde helt blandet om hverandre, var dermed blitt ubrukelige som politiske korporasjoner. En masse atenske borgere hørte ikke til i noen gens i det hele tatt, men var innvandrere, som riktignok hadde fått borgerrett, men ikke var tatt opp i et av de gamle slektsforbundene. Til dem kom så den stadig voksende skare av fremmede innvandrere som bare var vernbeslektede [schutzverwandt].
I mellomtiden gikk partikampene sin gang. Adelen søkte å erobre tilbake sine tidligere privilegier og fikk for en kort tid overtaket igjen, inntil Kleisthenes’ revolusjon (år 509 før vår tidsregning) styrtet adelen for alltid. Men med den gikk også den siste rest av gensforfatningen under.
Kleisthenes ignorerte i sin nye forfatning helt de fire gamle stammene som hvilte på genser og fratrier. I stedet for dem kom nå en helt ny organisasjon som bygde på den inndeling av borgerne bare etter bostedet som var forsøkt alt i samband med naukrariene. Det avgjørende var ikke lenger tilhørighet til slektsforbundene, men bare bostedet. Ikke folket, men landområdet ble delt opp. Innbyggerne ble politisk bare noe som hørte til området.
Hele Attika ble delt opp i hundre kommunedistrikter, demes, som hver styrte seg selv. De borgere som bodde i hver demos (demoter) valgte sin forstander (demark), sin skattmester og tretti dommere med domsrett i mindre tvister. Likeså fikk de sitt eget tempel og sin skytsgud eller heros, hvis prester de valgte. I demos var forsamlingen av demoter den høyeste makt. Demos er, som Morgan helt riktig bemerker, prototypen på den selvstyrte amerikanske kommunen. Den samme enhet som den moderne staten ender med i sin høyeste utforming, den samme enheten var utgangspunktet for den staten som vokste fram i Atén.
Ti av disse enheter, demer, dannet en stamme, som imidlertid nå kalles territorialstamme [Ortsstamm] til skille fra de gamle slektsstammene. Territorialstammen var ikke bare en selvstyrt politisk, den var også en militær sammenslutning. Den valgte phylarken eller stammeforstanderen, som kommanderte rytteriet, taxiarken som kommanderte fotfolket, og strategen som førte befalet over hele den styrken som stammeområdet stilte på bena. Den stilte videre fem krigsskip med mannskap og befalingsmann og fikk som sin skytshelgen en attisk heros som den kalte seg opp etter. Endelig valgte den femti rådsmedlemmer til rådet i Atén.
Toppen dannet den atenske staten, styrt av rådet som var satt sammen av de fem hundre valgte fra de ti stammene, og i siste instans av folkeforsamlingen hvor enhver atensk borger hadde adgang og stemmerett. Dessuten styrte arkonter og andre embetsmenn de forskjellige forvaltningsgrener og domstolene. Det eksisterte i Atén ingen embetsmann som hadde den høyeste utøvende makt.
Med denne nye forfatningen og sammen med at man ga adgang for et stort antall vernbeslektede, dels innvandrere og dels frigitte slaver, var slektsforfatningens organer trengt ut av de offentlige anliggender. De sank ned til å bli private foreninger og religiøse samfunn. Men enda i lang tid gikk den gamle genstidens moralske innflytelse, de nedarvede synsmåter og tenkesett igjen, og døde ut først etter hvert. Dette viste seg ved en annen statlig institusjon.
Vi har sett at et hovedkjennetegn ved staten er en offentlig makt som er skilt fra folkets masse. Atén hadde den gang opprinnelig bare en folkehær og en flåte som ble stilt direkte av folket. Disse ga vern utad og holdt slavene, som allerede den gang utgjorde befolkningens store flertall, i age. Likeoverfor borgerne besto den offentlige makt til å begynne med bare i form av politiet, som er like gammelt som staten selv. De naive franskmennene i det attende århundre snakket av den grunn ikke om siviliserte, men om politiserte nasjoner (nations policées). Atenerne opprettet altså samtidig med staten også et politi, et regelrett gendarmeri av bueskyttere til fots og til hest — Landjäger, som man sier i Sør-Tyskland og i Sveits. Men dette gendarmeriet ble satt sammen av — slaver. Sa nedverdigende syntes den frie ateneren denne polititjenesten var, at han heller lot seg arrestere av væpnede slaver enn selv nedlot seg til noe så foraktelig. Det var den gamle gens-innstillingen som enda gikk igjen. Staten kunne ikke eksistere uten politiet. Men den var enda ung og hadde ikke tilstrekkelig moralsk respekt til å kunne gjøre et håndverk aktverdig som de gamle gensfrendene nødvendigvis måtte betrakte som skjendig.
I hvor høy grad den staten som nå i sine hovedtrekk var ferdig, var tilpasset atenernes nye samfunnsmessige nivå, det ser vi av den hurtige oppblomstringen i rikdom, handel og industri. Klassemotsetningen som de sosiale og politiske institusjonene hvilte på, var ikke lenger en motsetning mellom adel og det jevne folket, men mellom slaver og frie vernbeslektede og borgere. I sin høyeste blomstringstid besto hele det frie atenske borgerskapet, kvinner og barn medregnet, av omkring 90 000 personer. Ved siden av dem var det 365 000 slaver av begge kjønn og 45 000 vernbeslektede — fremmede eller frigitte. På hver voksen mannlig borger falt det altså minst 18 slaver og vel 2 vernbeslektede. Det store tallet på slaver skrev seg fra at mange av dem arbeidet sammen i manufakturer, store lokaler, under oppsynsmenn. Men med utviklingen av handelen og industrien kom akkumulasjon og konsentrasjon av rikdommene på et fåtalls hender og utarming av massen av frie borgere. For disse siste sto valget mellom enten å oppta konkurransen med slavearbeidet ved eget håndverksarbeid, noe som ble betraktet som vanærende og uverdig og dessuten var lite lovende, eller også å synke ned i ytterste fattigdom. Slik som forholdene var, gjorde de med nødvendighet det siste, og siden de utgjorde massen, brakte de på denne måten hele den atenske staten til undergang. Det bar ikke demokratiet som forårsaket at Atén gikk til grunne, slik som de kongesmiskende européiske seminaristene hevder, men slaveriet, som brakte den frie borgers arbeid i vanry.
Oppkomsten av staten hos atenerne er et særlig typisk mønstereksempel på statsdannelse i det hele tatt, fordi den på den ene side foregår helt frittløpende, uten innblanding av ytre eller indre voldsåtgjerder, — Peisistratos’62 usurpasjon satte ingen spor etter seg, kort som den var—; og på den annen fordi den lar en stat som er meget høyt utviklet i sin form, den demokratiske republikk, framgå umiddelbart av genssamfunnet, og endelig fordi vi har tilstrekkelig kjennskap til alle vesentlige enkeltheter.
VI. Gens og stat i Rom
Av sagnet om Roms grunnlegging går det fram at det var et antall latinske genser (etter sagnet hundre), forent i én stamme som først slo seg ned der. En sabellisk stamme som likeså tellet hundre genser, og endelig en tredje stamme som var sammensatt av forskjellige elementer, og som også angivelig skulle ha vært på hundre genser, sluttet seg til. Hele fortellingen viser ved første øyekast at det av de naturvokste forhold ikke var stort annet igjen enn gensen, og selv den var i mange tilfelle bare en avlegger av en morgens som fortsatte å leve på det opprinnelige hjemstedet. Stammene bærer tydelige tegn på at de var kunstig sammensatt, men for størstedelen av beslektede elementer og etter forbilde av den gamle naturvokste, ikke kunstgjorte stammen. Dette utelukker ikke at kjernen i hver av de tre stammene faktisk kan ha vært en ekte gammel stamme. Mellomleddet, fratrien, besto av ti genser og hette curia. Det var altså tretti slike.
Det er et anerkjent faktum at den romerske gensen var samme institusjon som den greske. Er den greske gensen en videreutvikling av den samfunnsmessige enhet hvis urform vi ser hos de amerikanske rødhudene, så gjelder det samme uten videre også for den romerske. Vi kan altså her fatte oss kortere. Den romerske gensen hadde, i det minste i byens eldste periode, følgende forfatning:
1. Gensfrendene hadde gjensidig arverett; eiendommen forble i gensen. Da det allerede var farsretten som rådde i den romerske gensen, akkurat som i den greske, var etterkommerne i kvinnelinje utelukket. Etter De tolv tavlers lov, som er den eldste skrevne romerske rett vi kjenner, arvet i første rekke barna som livsarvinger. Hvis den døde ikke hadde barn, var det agnatene (slektninger etter mannslinjen); og hvis de manglet, arvet gensfrendene. I alle tilfelle ble formuen i gensen. Vi er her vitne til at det litt etter litt trenger inn nye rettsbestemmelser i gensens sedvane som følge av økt rikdom og monogami: gensfrendenes opprinnelig like arverett blir — sannsynligvis allerede tidlig, som vi ovenfor har nevnt — først begrenset ved praksis til agnatene og til slutt til barna og deres etterkommere etter mannslinjen. I De tolv tavlene kommer dette selvfølgelig til syne i omvendt orden.
2. En felles gravplass. Patrisier-gensen Claudia fikk etter at den hadde innvandret til Roma fra Regilli, tilvist et stykke land for seg selv og dertil en felles gravplass i byen. Enda under Augustus ble hodet av Varus, som var falt i Teutoburgerskogen, bisatt i gentilitius tumulus63 etterat det var kommet til Roma. Gensen (Quinctilia) hadde altså enda på det tidspunktet en særskilt grav.
3. Felles religiøse fester. Disse, sacra gentilitia, er velkjente.
4. Plikt til ikke å gifte seg innenfor gensen. I Roma synes dette aldri å ha vært omsatt til skreven lov. Men skikken holdt seg. Av de utallige romerske ektepar hvis navn er oppbevart for oss, er det ikke et eneste hvor mannen og hustruen har samme gensnavn. Arveretten er likeledes et bevis på denne regelen. Ved ekteskap mister kvinnen sine agnatiske rettigheter og trer ut av sin gens. Verken hun eller barna hennes kan arve hennes far eller hans brødre, for da ville farens gens miste arven. Dette har bare en mening under den forutsetning at kvinnen ikke kan gifte seg med noen gensfrender.
5. En felles jordeiendom. Den var alltid en realitet i urtiden, så snart stammens land først ble delt opp. Blant de latinske stammene finner vi at jorden dels er i stammens eie, dels i gensens og dels i husholdningens. Det siste kunne den gangen neppe være enkeltfamilier. Romulus skal ha fått i stand de første delingene av jord til enkeltpersoner, omkring en hektar (to jugera) til hver, Men vi finner enda etter denne tiden jordeiendom på gensens hender, for da ikke å tale om statsjord, som hele republikkens indre historie dreier seg om.
6. Plikt for gensfrendene til gjensidig å verne og støtte hverandre. Den skriftfestede historien viser oss bare medtatte levninger av dette. Den romerske staten opptrådte alt fra begynnelsen av med en slik overmakt at retten til å verne mot overgrep gikk over til den. Da Appius Claudius ble fengslet, anla hele hans gens sorg, selv de som var hans personlige fiender. I tiden omkring den andre punerkrig64 sluttet gensene seg sammen for å løse ut sine fangne gensfrender. Senatet forbød dem å gjøre det.
7. Retten til å bære gentilnavnet. Dette fortsatte til inn i keisertiden. Man ga frigitte tillatelse til å ta sine tidligere herrers gentilnavn; men uten gensrettighetene.
8. Rett til å adoptere fremmede i gensen. Det skjedde ved adopsjon i en familie (liksom hos indianerne) og førte igjen til adoptering i gensen.
9. Retten til å velge og avsette forstanderen blir ikke nevnt noe sted. Men da alle offentlige embeter i Roms første tid var gjenstand for valg eller utnevnelse, fra valgkongen og nedover, og selv kurienes prester ble valgt av kuriene selv, har vi lov til å gå ut fra at det samme har vært tilfelle med gensens forstandere (principes) — selv om det allerede kan ha vært regel at de valgtes fra en og samme familie i gensen.
Dette var den kompetansen en romersk gens hadde. Med unntak for overgangen til farsretten som alt hadde funnet sted, er den et tro speilbilde av de rettighetene og pliktene som en irokeser-gens hadde. Også her «stikker irokeseren umiskjennelig hodet sitt fram».
Hvilken forvirring det ennå i dag hersker også blant våre mest anerkjente historikere når det gjelder den romerske gensordningen, skal jeg bare gi ett eksempel på. I Mommsens avhandling om de romerske egennavnene i den republikanske og augustinske tiden («Romische Forschungen», Berlin 1864, bd. I)65 heter det: «Utenom samtlige mannlige slektsfrender, naturligvis med unntak av slavene, men innbefattet de adopterte og «vernede», hadde også kvinnene rett til slektsnavnet… Stammen (dette ordet bruker Mommsen her som oversettelse for gensen) er… et samfunn som er utgått av en felles — virkelig eller antatt eller også fingert — avstamning og forent gjennom felles fester, gravsted og arveordning; og alle personlig frie individer, altså også kvinnene kan og må regne seg til det. Men vansken kommer når en skal bestemme de gifte kvinners slektsnavn. Denne vansken faller riktignok bort så lenge kvinnen ikke måtte gifte seg med andre enn en slektsfrende, og det har gjennom lange tider vært bevislig vanskeligere å gifte seg utenfor enn innenfor slekten, liksom denne retten — gentis enuptio66 — enda i det 6. århundre ble utdelt til belønning som et personlig privilegium.. Men der nå slike giftermål ut av slekten forekom, må kvinnen i den eldste tiden dermed ha gått over i mannens stamme. Ingenting er mer sikkert enn at kvinnen i det gamle religiøse ekteskapet gikk helt over i det rettslige og sakrale samfunnsfellesskapet som mannen tilhørte, og ut av sitt eget. Hvem kjenner ikke til at den gifte kvinnen fortaper sin aktive og passive arverett overfor sine gensslektninger, mens hun derimot trer i arveforhold til sin mann, sine barn og mannens gensslektninger i det hele tatt? Og når hun så adopteres av sin mann og trer inn i hans familie, hvordan kan hun da stå utenfor hans slekt?» (s. 9—11).
Mommsen hevder altså at de romerske kvinnene, som tilhørte en gens, opprinnelig bare måtte gifte seg innenfor sin egen gens. Den romerske gensen skulle altså ha vært endogam, ikke eksogam. Denne oppfatningen, som er stikk i strid med all erfaring fra andre folk, bygger hovedsakelig, for ikke å si utelukkende, på et eneste meget omstridt avsnitt hos Livius (bok XXXIX, C. 19). Ifølge det vedtok senatet i byens år 56867, — år 186 før vår tidsregning—, uti Feceniae Hispallae datio, deminutio, gentis enuptio, tutoris optio item esset quasi ei vir testamento dedisset; utique ei ingenuo nubere liceret, neu quid ei qui eam duxisset, ob id fraudi ignominiaeve esset — at Fecenia Hispalla skal ha rett til å råde over sin formue, å minske den, å gifte seg utenfor gensen, og å velge seg en formynder, aldeles som om hennes avdøde mann hadde overdratt henne denne rett ved et testamente; at hun skal ha lov til å ekte en fullt fri mann, og at den som tar henne til ekte ikke skal få dette regnet som en dårlig handling eller vanære.
Uten tvil gir man altså her Fecenia, en frigitt, retten til å gifte seg utenfor gensen. Likeså utvilsomt hadde ektemannen etter dette rett til i sitt testamente å overdra til sin hustru retten til å gifte seg utenfor gensen etter hans død. Men utenfor hvilken gens?
Hvis en kvinne, slik som Mommsen antar, måtte gifte seg innenfor sin gens, så ble hun i denne gensen også etter sitt giftermål. Men for det første er dette påståtte endogami i gensen det som skulle bevises. Og for det annet: hvis kvinnen måtte gifte seg innenfor gensen, så måtte mannen naturligvis også gjøre det, for ellers fikk han ingen hustru. Men da kommer vi dit at mannen testamentarisk kunne overdra sin hustru en rett som han ikke hadde for seg selv. Vi ender altså i en rettslig meningsløshet. Mommsen har også en følelse av dette og antar derfor at «for å kunne gifte seg ut av slekten krevdes det sannsynligvis rettslig ikke bare godkjennelse fra vedkommende myndighets side, men også fra samtlige gensfrender» (s. 10, note). Dette er for det første en meget dristig antakelse, og for det annet er den i strid med den klare ordlyden i dette avsnittet. Senatet gir henne nemlig denne retten som hennes manns stedfortreder, det gir henne uttrykkelig verken mer eller mindre enn det hennes mann hadde kunnet gi henne; men det som det gir henne er en absolutt rett som ikke er gjenstand for noen innskrenkning, slik at — hvis hun gjør bruk av den — heller ikke hennes nye mann vil komme til å lide under det; det pålegger til og med de daværende og fremtidige konsuler og pretorer å dra omsorg for at det ikke skal påføres henne noen skade av den grunn. Mommsens antakelse ser altså ut til å være tvers igjennom utillatelig.
Eller også: Sett at kvinnen giftet seg med en mann fra en annen gens; men fortsetter å være i sin egen gens. I så fall skulle hennes mann etter sitatet ovenfor ha hatt retten til å gi hustruen tillatelse til å gifte seg utenfor hennes egen gens. Det vil si: han skulle ha hatt retten til å treffe forføyninger i saker som sorterte under en gens som han slett ikke tilhørte. Det hele er så absurd at det ikke er verd å spille flere ord på det.
Så står altså bare den antakelse tilbake at kvinnen i sitt første ekteskap har giftet seg med en mann fra en annen gens og ved giftermålet uten videre gått over i mannens gens, hvilket Mommsen også faktisk innrømmer var forholdet i slike tilfelle. Men da er hele sammenhengen straks på det rene. Kvinnen, som gjennom sitt giftermål blir revet løs fra sin gamle gens og opptatt i det nye, mannens gensgruppe, hun har en helt spesiell stilling innenfor dette. Hun er nok gensfrende, men ikke blodsbeslektet; måten hun er blitt opptatt på utelukker helt fra førsten av ethvert ekteskapsforbud innenfor den gens som hun jo nettopp er blitt giftet inn i. Hun er videre tatt opp i gensens ekteskapsforbund og arver av sin manns formue ved hans død, altså et gensmedlems formue. Hva er mer naturlig enn at denne formuen skal bli i gensen, at hun altså skal være forpliktet til å gifte seg med en gensfrende av sin første mann og ingen andre? Og hvis det skal gjøres et unntak, hvem er så mer kompetent til å gi henne denne fullmakten enn den som testamenterte henne denne formue, altså hennes første mann? I det øyeblikk han testamenterer henne en del av formuen og samtidig gir henne tillatelse til ved ekteskap eller som følge av ekteskap å føre den over i en annen gens, tilhører formuen ham enda; han disponerer altså bokstavelig talt bare over sin eiendom. Hva kvinnen selv og hennes forhold til sin manns gens angår, så er det han som ved en fri viljesakt — giftermålet — har ført henne inn i denne gensen. Det synes derfor å være likeså naturlig at han er den rette person til å gi henne tillatelse til å tre ut av gensen igjen gjennom et nytt giftermål. Kort sagt — saken synes enkel og selvklar så snart vi lar den underlige forestillingen om den endogame romerske gensen falle og likesom Morgan oppfatter den som opprinnelig eksogam.
Det står igjen en siste antakelse, som også har fått sine talsmenn, og de er vel de tallrikeste; det siterte sted forteller angivelig bare «at frigitte unge kvinner (libertae) ikke kunne uten særskilt bevilling e gente enubere (gifte seg ut av gensen) eller ellers foreta seg noen av de handlinger som med capitis deminutio minima68 ville bevirke at Iiberta’en forlot gensforbundet». (Lange, «Romische Altertümer»,69 Berlin 1856, I, s. 195, der Huschke påberopes i sammenheng med vårt Livius-sitat). Er denne antakelse riktig, så beviser vedkommende avsnitt enda mindre noe når det gjelder fullt frie romerinners forhold, og kan det enda mindre være tale om at de var pålagt noen forpliktelse til å gifte seg innenfor gensen.
Uttrykket enuptio gentis forekommer bare på dette ene stedet og ellers ikke noe sted i hele den romerske litteratur. Ordet enubere, gifte seg utenfor, forekommer bare tre ganger, likeså hos Livius, men da ikke i noen sammenheng med gensen. Fantasi-produktet at romerinnene bare måtte gifte seg innenfor gensen har bare dette stedet å takke for sin eksistens. Men det kan absolutt ikke opprettholdes. For enten angår stedet særskilte innskrenkninger for frigitte, og da beviser det ingenting når det gjelder fullt frie (ingenuae), eller det gjelder også for de fullt frie, og da beviser det snarere at kvinnen i regelen giftet seg utenfor sin gens, men i og med giftermålet gikk over i mannens gens, — altså mot Mommsen og for Morgan.
Enda nesten tre hundre år etter at Rom var grunnlagt70) var gensbåndene så sterke at en patrisisk gens, fabienes, med senatets samtykke kunne foreta et krigstokt mot nabobyen Veji på egen hånd. 306 fabiere skal ha dratt ut, alle ble lokket i bakhold og drept. En enkelt gutt var blitt igjen hjemme og forplantet gensen videre.
Ti genser dannet som nevnt en fratrie. Den hette her curia og fikk viktigere offentlige funksjoner enn den greske fratrien. Hver kurie hadde sine egne religionsøvinger, helligdommer og prester. Disse siste som helhet dannet et av de romerske prestekollegiene. Ti kurier dannet en stamme som sannsynligvis akkurat som de andre latinske stammene opprinnelig hadde en valgt forstander — hærfører og øverste prest. De tre stammene som helhet dannet det romerske folk, populus romanus.
Det romerske folk kunne altså bare den tilhøre som var medlem av en gens og gjennom den av en kurie og en stamme. Dette folks første forfatning var følgende: De offentlige saker ble først og fremst avgjort i senatet, som — Niebuhr er den første som ser riktig her — var sammensatt av forstanderne for de tre hundre gensene. Nettopp fordi de var de eldste i gensene ble de kalt fedre, patres, og som helhet senat (de eldstes råd, av senex, gammel). Det at det var hevd at man hver gang valgte en fra den samme familien i hver gens, skapte også her den første arveadel. Disse familiene kalte seg patrisier og gjorde krav på enerett til å sitte i senatet og til alle andre embeter. At folket med tiden fant seg i dette kravet og at det forvandlet seg til en faktisk rett, det forklarer sagnet på den måten at det var Romulus som ga de første senatorer og deres etterkommere patrisiatet og de privilegier som fulgte med det. Senatet liksom det atenske bulê hadde avgjørelsen i mange saker, det skulle behandle på forhånd viktigere saker og framfor alt nye lover. Disse ble endelig avgjort av folkeforsamlingen, kalt comitia curiata (forsamling av kuriene). Folket kom sammen, gruppert i kurier, hver kurie sannsynligvis etter genser; ved avgjørelsen hadde de tretti kuriene hver én stemme. Kurienes forsamling vedtok eller forkastet alle lover, valgte alle høyere embetsmenn, innbefattet rex (den såkalte kongen), erklærte krig (men senatet sluttet fred) og tok på oppfordring fra partene avgjørelser som høyeste domstol i alle tilfelle hvor det dreide seg om dødsstraff for en romersk borger. — Endelig sto ved siden av senatet og folkeforsamlingen rex, han motsvarte nøyaktig den greske basilevs og var ikke på noe vis den nesten eneveldige kongen som Mommsen framstiller ham som.71 Også han var hærfører, øverste prest og i visse domstoler rettsformann. Sivil myndighet eller makt over borgernes liv, frihet og eiendom hadde han absolutt ikke med mindre det hang sammen med den disiplinære myndighet han hadde som hærfører eller den iverksettende domsmyndighet han hadde som rettsformann. Vervet som rex var ikke arvelig. Tvert om ble han først valgt av kurieforsamlingen, sannsynligvis etter forslag av forgjengeren i embetet, og deretter høytidelig innsatt på et nytt møte i kurieforsamlingen. At han også kunne avsettes, beviser den skjebne som ble Tarquinius Superbus til del.
Likesom hos grekerne i heltetiden levde altså romerne i den såkalte kongetiden i et militært demokrati som var bygd på genser, fratrier og stammer og som hadde utviklet seg av dem. Selv om kuriene og stammene til dels kan ha vært kunstig skapt, var de likevel formet etter de ekte naturvokste forbilder i det samfunn som de var utgått av og som fremdeles omga dem på alle kanter. Selv om den naturvokste patrisiske adel alt hadde vunnet fotfeste og også reges skritt for skritt søkte å utvide sin myndighet — så endrer det ikke forfatningens grunnkarakter, og det er bare dette det kommer an på.
I mellomtiden vokste befolkningen i byen Roma og det romerske området som ble utvidet ved erobringer, dels gjennom innvandring, dels ved innbyggerne i de underkuede, for storparten latinske distriktene. Alle disse nye statstilhørige (spørsmålet om klientene lar vi her ligge) sto utenfor de gamle gensene, kuriene og stammene, og de dannet altså ikke noen del av populus romanus, det egentlige romerske folk. De var personlig frie mennesker, kunne eie jord, måtte betale skatt og gjøre krigstjeneste. Men de kunne ikke inneha embeter og kunne ikke ta del verken i kurieforsamlingen eller i delingen av den erobrede statsjorden. De dannet plebs, som var utelukket fra alle offentlige rettigheter. Ved at de stadig vokste i tall og med sin militære utdannelse og sine våpen ble de en truende makt overfor det gamle populus som nå var hermetisk tillukket mot all tilvekst utenfra. Dertil kom at jordeiendommen synes å ha vært delt temmelig likt mellom populus og plebs, mens den enda ikke så særlig utviklede kjopmannsrikdom og industririkdom vel for størstedelen lå hos plebs.
Det dype mørket som Roms sagnaktige urhistorie er hyllet inn i — et mørke som er blitt betydelig økt som følge av de rasjonalistisk-pragmatiske tydningsforsøk og beretninger fra de seinere juridisk utdannede kildeskriftforfatterne — gjør det til en umulighet å kunne si noe bestemt om tiden, forløpet og om foranledningen til den revolusjonen som gjorde slutt på den gamle gensforfatningen. Sikkert er bare at årsaken til den lå i kampene mellom plebs og populus.
Den nye forfatningen som tilskrives rex Servius Tullius og som støttet seg på gresk mønster, framfor alt Solon, skapte en ny folkeforsamling som uten forskjell opptok eller utelukket populus og plebeier, alt etter som de ytte krigstjeneste eller ikke. Hele det våpenpliktige mannskapet ble delt inn i seks klasser etter formue. Minimumseiendommen i hver av de fem klassene var: I. 100 000 as, II. 75 000; III. 50 000; IV. 25 000; V. 11 000 as. Etter Dureau de la Malle svarer det til omkring 14 000, 10 500, 7 000, 3 600 og 1 570 tyske Mark. Den sjette klassen, proletarene, besto av dem som eide mindre og som var fri militærtjeneste og skatt. I den nye folkeforsamlingen av centuriae (comitia centuriata) var borgerne representert på militær vis. De stilte opp kompanivis i sine centurier på hundre mann, og hver centurie hadde en stemme. Nå stilte imidlertid den første klassen 80 centurier, den annen 22, den tredje 20, den fjerde 22, den femte 30 og den sjette stilte også 1 for anstendighetens skyld. Til det kom 18 centurier av ryttere som de rikeste dannet. Det var tilsammen 193. For å ha flertall trengte en 97 stemmer. Nå hadde rytterne og første klasse tilsammen 98 stemmer alene, altså flertallet. Var de enige, ble de andre ikke engang spurt — det var fattet et gyldig vedtak.
Alle den tidligere kurie-forsamlingens politiske rettigheter (unntatt noen som bare var nominelle) gikk nå over til denne nye centurie-forsamlingen. Kuriene og de gensene som de besto av, ble derigjennom likesom i Atén degradert til rene private, og religiøse samfunn og vegeterte videre på denne måten svært lenge. Kurie-forsamlingen visnet snart helt bort. For også å trenge de tre gamle slektsstammene ut av staten, ble det innført fire stammer ordnet etter bosted, hver av dem bebodde en fjerdedel av byen og hadde visse politiske rettigheter.
På denne måten var den gamle samfunnsordningen som hvilte på personlige blodsbånd, sprengt også i Rom alt før det såkalte kongedømme ble avskaffet, og en ny virkelig statsforfatning som bygde på territorial inndeling og forskjell i formue, satt i dens sted. Den offentlige makt besto her av det krigstjenestepliktige borgerskapet, rettet ikke bare mot slavene, men også mot de såkalte proletarene som var stengt ute fra tjeneste i hæren og fra retten til å bære våpen.
Innenfor denne nye forfatningen, som bare ble videre utbygd da den siste rex, Tarquinius Superbus, som rante til seg virkelig kongemakt, ble fordrevet, og da rex ble erstattet med to hærførere (konsuler) med lik embetsmakt (som hos irokeserne) —; innenfor denne forfatningen er det hele den romerske republikkens historie beveger seg, med alle dens kamper mellom patrisiere og plebeiere om adgangen til embetene og del i statsgodsene, helt til patrisieradelen gikk opp i den nye klassen av store jord- og penge-eiere som etter hvert sugde til seg all jorden fra bøndene der var ruinert av krigstjenesten, — som dyrket de enorme godsene som var oppstått på denne måten ved hjelp av slaver, avfolket Italia og åpnet døren ikke bare for keiserdømmet, men også for dets etterfølgere — de tyske barbarene.
VII. Gensen hos keltere og germanere
Plassen tillater oss ikke å gå inn på de gensinstitusjoner som enda i dag fins i mer eller mindre ren form hos de forskjellige ville og barbariske folk eller på sporene av slike institusjoner i asiatiske kulturfolks eldre historie. Den ene eller annen form finner vi over alt. Bare et par eksempler: Før gensen enda var funnet, har den mann som gjorde seg mest umake med å misforstå den, MacLennan, påvist den og gitt en i det store og hele riktig beskrivelse av den hos kalmukkene, tsjerkessene, samojedene og hos tre indiske folk — waraliene, magarene og munnipuriene. M. Kovalevsky har nylig oppdaget den og beskrevet den hos psjavene, sjevsurene, svanetene og andre kaukasiske stammer. Vi vil her bare gi noen korte bemerkninger om gensens forekomst hos kelterne og germanerne.
De eldste keltiske lovene som er bevart, viser oss gensen ved fullt liv. I Irland lever den enda i dag i det minste instinktivt i folkets bevissthet, etter at engelskmennene har sprengt den med makt. I Skottland sto den enda ved midten av forrige århundre i full blomstring. Også her bukket den under bare som følge av engelskmennenes våpen, lovgivning og domstoler.
De gamle lovene i Wales, som ble skrevet ned flere hundre år før den engelske erobringen, seinest i det 11. århundre, viser at hele landsbyer drev jorden i fellesskap, selv om det også bare var en unntaksvis forekommende rest etter tidligere alminnelig skikk. Hver familie hadde fem acres som den selv brukte; et jordstykke ble drevet i fellesskap ved siden av, og avlingene delt. At disse landsbyfellesskapene representerer genser eller undergrupper av genser er, med analogiene fra Irland og Skottland, hevet over enhver tvil, selv om en ny prøvning av de valisiske lovene, noe jeg ikke har hatt tid til (mine utdrag er fra 1869), ikke direkte skulle bevise dette. Men det som de valisiske kildeskriftene og med dem de irske gir direkte bevis på, er at hos kelterne var enda i det 11. århundre paringsekteskapet slett ikke fortrengt av monogamiet. I Wales ble et ekteskap først uoppløselig eller rettere sagt uoppsigelig etter sju år. Om det manglet bare tre netter på sju år, kunne ektefellene skilles. Siden delte de: hustruen delte, mannen valgte sin del. Møblene ble delt etter bestemte og meget pussige regler. Om det var mannen som oppløste ekteskapet, måtte han gi hustruen medgiften hennes tilbake og enda noe til. Var det hustruen, så fikk hun noe mindre. Av barna tikk mannen to og hustruen ett, nemlig det mellomste. Hvis hustruen etter skilsmålet tok seg en ny mann, og den første mannen hentet henne tilbake til seg igjen, så måtte hun bli med ham selv om hun allerede sto med ett ben i den nye ektesengen. Men hadde de to vært sammen i sju år, var de mann og kone selv uten formelt giftermål forut. Streng kyskhet fra jentenes side for bryllupet ble aldeles ikke strengt overholdt eller krevd. De bestemmelser som fins om dette er ytterst frivole og ikke på noe vis i samsvar med den borgerlige moral. Begikk en kone ekteskapsbrudd, kunne mannen pryle henne (ett av de tre tilfellene da han hadde lov til det — ellers var det straffbart). Men utover det kunne han ikke kreve noen oppreisning, for — «for én og samme forseelse skal det enten være bot eller hevn, men ikke begge deler på samme tid». De grunnene som hustruen kunne forlange skilsmisse på uten å fortape de krav hun hadde under oppgjøret, var meget omfattende: det var nok at mannen hadde dårlig ånde. Utløsningen som måtte betales til stammehøvdingen eller kongen for dennes rett til den første natten (gobr merch, derav det middelalderske navn marcheta, på fransk marquette), spiller en stor rolle i lovboken. Kvinnene hadde stemmerett i folkeforsamlingene. Når vi føyer til at liknende forhold er påvist i Irland, at det også der var helt alminnelig bruk å inngå ekteskap for en bestemt tid, at hustruen var sikret nøyaktig fastsatte betydelige fordeler ved skilsmålet, til og med skulle holdes skadesløs for sitt husarbeid; at der forekommer en «første-hustru» ved siden av andre hustruer og at det ikke gjøres forskjell på barn født i og utenfor ekteskap hva delingen av arven angår — så har vi et bilde av paringsekteskapet mot hvilket den gyldige ekteskapsformen i Nord-Amerika synes streng; men det kan en ikke forbauses over når det gjelder et folk i det 11. århundre som enda på Cæsars tid levde i gruppe-ckteskap.72
Den irske gensen (sept; stammen heter clainne, klan) blir ikke bare bekreftet av og beskrevet i de gamle lovbøkene, men også av de engelske juristene som i det 17. århundre ble sendt over for å omdanne klan-landet til en domene for den engelske kongen. Helt til denne tiden var jorden klanens eller gensens felles eiendom, så vidt ikke høvdingene allerede hadde gjort den til sin privatdoméne. Når en gensfrende døde og en husholdning altså gikk inn, foretok forstanderen (de engelske juristene kalte ham caput cognationis) en ny oppdeling av hele jordområdet på alle de øvrige husholdningene. Denne måtte i det store og hele ha foregått etter samme regler som gjaldt i Tyskland. Den dag i dag befinner en del landsbymarker seg i såkalt rundale. For førti eller femti år siden var det mange slike. Bøndene forpakter enkeltvis den jorden som før tilhørte gensen i fellesskap, men som er røvet av de engelske erobrere, og betaler hver for seg forpaktningsavgiften for sitt jordstykke, men slår alle åker- og engstykkene sammen og deler dem etter beliggenhet og kvalitet i «Gewanne», som det heter ved Mosel, og gir hver hans del i hver Gewann. Utmark og myrland nyttes i fellesskap. Inntil for femti år siden ble jorden nyoppdelt fra tid til annen, ofte hvert år. Matrikkelkartet for en slik rundale-landsby ser ut nøyaktig som matrikkelkartet for et tysk grendfellesskap [Gehöferschaft] ved Mosel eller i Hochwald. Gensen lever videre også i «factions». De irske bondene deler seg ofte i partier, som grunner seg på tilsynelatende helt meningsløse og vettløse skiller, komplett uforståelige for engelskmennene, og som ikke synes å ha noe annet formål enn de populære, høytidelige slagsmålene mellom faksjonene innbyrdes. Det er kunstige gjenopplivninger, et seinere oppkommet surrogat for de sprengte gensene som på sin egen måte vitner om at det nedarvede gens-instinktet lever videre. I mange trakter lever forøvrig gensfrendene fremdeles sammen stort sett på det gamle området. Således hadde enda i trettiårene det store flertallet av innbyggerne i grevskapet Monaghan bare fire familienavn, dvs. de stammet fra fire genser eller klaner.73
I Skottland daterer gensordningens undergang seg fra undertrykkelsen av oppstanden i 1745. Det står igjen å undersøke hvilket ledd i denne ordningen den skotske klanen spesielt danner. At den imidlertid utgjør et slikt ledd er hevet over enhver tvil. I Walter Scotts romaner ser vi denne høyskotske klanen levende for oss. Den er, sier Morgan, «i sin organisasjon og sin ånd et utmerket mønstereksempel på gensen, et slående eksempel på genslivets makt over gensmedlemmene… I sine feider og sin blodhevn, i fordelingen av området etter klaner, i sin felles bruk av jorden, i klanmedlemmenes troskap mot høvdingen og mot hverandre innbyrdes finner vi alle steder trekkene av genssamfunnet som går igjen… Avstammingen ble regnet etter farsrett slik at mennenes barn ble i klanen, mens kvinnenes gikk over i fedrenes klaner.» Men at det tidligere hersket morsrett i Skottland beviser den kjensgjerning at — i følge Beda — kvinnelig arvefølge gjaldt i den kongelige familien hos pikterne74. Ja selv et stykke punalua-familie hadde holdt seg hos skoterne75 til helt inn i middelalderen likesom hos valiserne; det var klanhøvdingens eller kongens rett til den første natten, som han hadde rett til å utøve hos enhver brud som siste representant for de tidligere felles ektemenn, hvis den ikke ble løst ut.
* * *
At germanerne helt til folkevandringene var organisert i genser er utenfor tvil. De kan tidligst ha besatt landområdet mellom Donau, Rhinen, Weichsel og de nordlige hav noen få århundrer før vår tidsregning. Kimbrerne og teutonerne var fremdeles på full vandring, og sveberne fant faste bosteder først på Cæsars tid. Om dem sier Cæsar uttrykkelig at de hadde slått seg ned etter genser og slektskap (gentibus cognationibusque), og i munnen på en romer av gensen Julia har dette ordet gentibus en bestemt betydning som ikke er til å bortforklare. Dette gjaldt alle germanere: selv bosetningen i de erobrede romerske provinsene synes enda å ha foregått etter genser. I den alamanniske folkeretten blir det bekreftet at folket slo seg ned etter slekter (genealogiae) på den erobrede jorden sør for Donau. Genealogia brukes i akkurat samme betydning som seinere mark- eller landsbyfellesskap [Mark- oder Dorfgenossenschaft]. Kovalevsky har nylig hevdet at disse genealogiae er de store husholdsfellesskaper som jorden skulle være blitt delt i mellom, og som først seinere landsbyfellesskapet utviklet seg av. Det samme skulle vel da også gjelde fara’en, som burgunderne og langobardene — altså en gotisk og en herminonisk eller høytysk folkestamme — bruker til å betegne noe som er nesten, men ikke nøyaktig det samme som den alamanniske lovboken kaller genealogia. Hva som her virkelig foreligger, gens eller husholdsfellesskap, det må først undersøkes nærmere.
Språkminnene lar oss være i tvil om hvor vidt det hos alle germanere fantes et felles uttrykk for gens og hvilket. Etymologisk motsvarer gotisk kuni, middelhøytysk künne det greske genos og det latinske gens og brukes også i den samme betydningen. Det viser tilbake til den tiden da morsretten hersket, at navnet for «kvinne» stammer fra samme rot: gynê, slavisk zena, gotisk qvino, gammelnorsk kona, kuna. — Hos langobardene og burgunderne finner vi som nevnt fara, som Grimm avleder fra en hypotetisk rot fisan, å avle. Jeg vil heller gå tilbake til en mer håndgripelig avledning av faran, nemlig fare [fahren], vandre, som betegnelse på en fast avdeling av vandrertoget som nesten selvsagt var sammensatt av slektninger, — en betegnelse som i løpet av flere hundre års vandring, først mot øst og så mot vest, litt etter litt kom til å gå over på selve slektssammenslutningen. — Videre har vi gotisk sibja, angelsaksisk sib, gammel-høytysk sippia, sippa, Sippe. I gammelnorsk forekommer bare flertallsformen sifjar, slektninger. I entall forekommer det bare som navnet på en gudinne, Sif. — Endelig forekommer det enda et annet uttrykk i Hildebrand-kvadet, der hvor Hildebrand spør Hadubrand «hvem hans far var blant mennene i folket — eller hvilken slekt du er av» (eddo huélihhcs cnuosles du sis). Hvis det har eksistert et felles germansk navn for gensen, har det sannsynligvis lydt kuni på gotisk. I den retning taler ikke alene identiteten med det motsvarende uttrykk i de beslektede språk, men også den omstendighet at ordet kuning, König, som opprinnelig betyr en gens- eller stammeforstander, er avledet av dette. Sibja, Sippe, synes ikke å komme i betraktning. I alle tilfelle betyr sifjar i gammelnordisk ikke bare blodsbeslektede; men også besvogrede, og omfatter således medlemmene av minst to genser ; Sif kan altså ikke selv ha vært uttrykket for gens.
Likesom hos meksikanere og grekere var også hos tyskerne slagordenen — så vel rytteravdelingen som kilekolonnen av fotfolket — ordnet etter genskorporasjoner. Når Tacitus sier «etter familier og slektskaper» så forklares dette ubestemte uttrykket av at gensen i Rom på hans tid forlengst hadde opphørt å være en levende sammenslutning.
Avgjørende er et sted hos Tacitus hvor det heter: Morbroren betrakter sin søstersønn som sin sønn. Ja, noen betrakter blodsbåndet mellom morbror og søstersønn som mer hellig og intimt enn det mellom far og sønn, slik at når det kreves gisler, så gjelder søstersønnen som større sikkerhet enn den egne sønnen til den som en ønsker å binde. Her får vi et levende stykke av den gensen som var organisert etter morsrett, altså den opprinnelige gens, og dette var noe som særmerker tyskerne spesielt.76 Om et medlem av en slik gens ga sin sønn som gissel for er høytidelig løfte, og denne falt som offer før farens brudd på overenskomsten, så sto faren bare til regnskap overfor seg selv. Men hvis det var søstersønnen som ble ofret, så var den hellige gensretten blitt krenket. Den nærmeste gensslektningen som framfor alle andre var forpliktet til å verge gutten eller ynglingen, var skyld i hans død; enten burde han ikke utlevere ham som gissel eller også måtte han holde overenskomsten. Selv om vi ikke hadde noe annet spor etter gensforfatningen hos germanerne, ville dette ene stedet være tilstrekkelig.
Enda mer avgjørende, fordi det er omkring 800 år seinere, er et sted i det gammelnordiske kvadet om Ragnarok og verdens undergang, Voluspá. I dette «Seerskens syn», hvor det, som Bang og Bugge nå har påvist, også er vevd inn kristelige elementer, heter det i skildringen av den tiden da allmenn utarting og forfall innleder den store katastrofen:
Broedhr munu berjask
munu systrungar
ok at bönum verdask,
sifjum spilla.
«Brødre kommer til å slåss og bli hverandres mordere, søsterbarn kommer til å bryte frendskapet». Systrungr betyr sønnen til morens søster, og at slike fornekter blodslektskapet til hverandre, gjelder for dikteren som en stigning selv i forhold til en forbrytelse som brodermord. Stigningen ligger i systrungar, som framhever slektskapet på morssiden. Sto det i stedet syskina-born, barn av søsken, eller syskina-synir, sønner av søsken, så ville ikke den andre linjen innebære noen stigning, men et avsvekkende fall i forhold til den første linjen. Selv i vikingtiden da Voluspá ble til, var altså minnet om morsretten enda ikke visket helt ut i Skandinavia.
På Tacitus’ tid hadde morsretten forøvrig allerede veket plassen for farsretten, i hvert fall hos de germanerne som han kjente nærmere til: barna arvet faren, og hvor det ikke var barn, arvet brødrene og onklene på fars- og morssiden. At morbrødrene ble tillatt å arve hang sammen med at man holdt oppe den sedvane som jeg nettopp har nevnt, og beviser likeså hvor ung farsretten den gang enda var hos tyskerne. Helt til langt inn i middelalderen forekommer det også spor etter morsretten. Enda på den tiden synes man ikke helt å ha hatt tillit til farskapet, framfor alt ikke når det gjaldt livegne. Når en føydalherre krevde en livegen som var rømt, utlevert fra en by, måtte f. eks. i Augsburg, Basel og Kaiserslautern seks av den anklagedes blodsslektninger, alle utelukkende på morssiden, avlegge ed på at han var livegen (Maurer, «Stådteverfassung»,77 I, s. 381).
En annen rest etter morsretten som da først var begynt å dø bort, er den for romerne nesten ufattelige aktelse som germanerne hadde for kvinnene. Jomfruer av fornem familie gjaldt som de mest forpliktende gisler ved overenskomster med germanerne. Tanken på at deres kvinner og døtre kunne falle i fangenskap eller bli slaver, er fryktelig for dem; mer enn noe annet sporet det dem til tapperhet i slaget. De ser noe hellig og profetisk i kvinnen. De hører på hennes råd også i de viktigste anliggender, slik tilfellet var med Veleda, den brukteriske78 prestinnen ved elven Lippe, hun som var den drivende sjelen i hele bataveroppstanden, da Civilis i spissen for tyskere og belgiere rystet hele romerveldet i Gallia. I huset synes hustruens herredømme å være ubestridt; men så måtte hun også sammen med de gamle og barna riktignok besørge alt arbeid. Mannen driver jakt, drikker eller dovner seg. Det forteller Tacitus. Men da han ikke sier noe om hvem som gjør arbeidet på åkeren og bestemt erklærer at slavene bare betalte avgifter, men ikke gjorde pliktarbeid, så må vel den store masse av de voksne mennene ha gjort det vesle arbeidet som jordbruket krevde.
Ekteskapsformen var, som allerede nevnt, et paringsekteskap som litt etter litt nærmet seg til monogamiet. Men strengt monogami var det enda ikke, da flerkoneri var tillatt for de fornemme. I det store og hele ble det holdt strengt på jentenes kyskhet (i motsetning til hos kelterne), og like så forteller Tacitus med særlig varme om ekteskapsbåndets ubrytelighet hos tyskerne. Bare ekteskapsbrudd fra hustruens side angir han som skilsmissegrunn. Men hans beretning lar mye stå åpent og dessuten skinner det alt for tydelig gjennom at han vil holde opp et dydsspeil for de liderlige romerne. Så mye er sikkert: var germanerne i skogene sine slike unntak av noen dydsmønstre, så trengte de bare liten berøring med utenverdenen for å komme ned på samme nivå som de andre europeiske gjennomsnittsmenneskene. Det siste spor etter strenghet i seder forsvant midt oppe i romerverdenen enda hurtigere enn det germanske språket. En kan bare lese Gregor fra Tours. Det sier seg selv at det i de germanske urskogene ikke kunne herske samme raffinerte yppighet i sansenytelsen som i Rom, og således beholder germanerne tilstrekkelige fortrinn framfor romerverdenen også i dette stykke, uten at vi trenger å dikte på dem en avholdenhet i kjødelige ting som aldri og ingen steder har hersket hos et helt folk.
Fra gensforfatningen er utgått den forpliktelsen at de fra faren eller slektningene arver såvel fiendskaps- og vennskapsforhold, likeså mannsboten [wergild], dvs. bøter i stedet for blodhevn for drap eller krenkelser. Mannsboten, som for en menneskealder siden ble ansett for å være en spesifikk germansk institusjon, er i dag blitt påvist hos hundrevis av folk som en allmenn form for å mildne blodhevnen som var oppstått av gensordningen. Vi finner den, likesom forpliktelsen til gjestevennskap, blant annet hos de amerikanske indianere. Tacitus’ skildring av hvordan gjestevennskapen ble øvet («Germania», C. 21) er nesten helt til minste enkelthet den samme som Morgan gir om sine indianere.
Den hissige og endeløse striden om hvorvidt Tacitus’ germanere allerede hadde delt opp åkerlandet for alltid eller ikke, og hvordan de respektive avsnittene skal tolkes, hører nå fortiden til. Etter at man nesten hos alle folk har påvist at åkerjorden ble dyrket i fellesskap av gensen og seinere av kommunistiske familiefellesskaper, slik som Cæsar bevitner enda eksisterte hos sveberne, at denne jorden seinere ble tilvist enkeltfamilier med periodisk nyoppdeling, og etter at det er slått fast at denne periodiske nyoppdeling av åkerlandet har holdt seg stedvis i Tyskland helt opp til våre dager, er det ikke verd å spille flere ord på dette. Når germanerne fra den felles drift av jorden, som Cæsar uttrykkelig tilskriver sveberne (det eksisterer ikke delte eller private åkrer hos dem i det hele tatt, sier han) i de 150 årene fram til Tacitus var gått over til individuell drift av jorden med årlig nyoppdeling av den, så er det i sannhet framskritt nok. Overgangen fra dette trinnet til fullt privateie av jorden i løpet av et så kort tidsrom og uten enhver fremmed innblanding, er rett og slett en umulighet. Jeg leser altså hos Tacitus det han med rene ord sier: de skifter [wechseln] (eller nyfordeler) den dyrkede jorden hvert år, og det blir dessuten nok fellesjord til overs. Det er det trinn i åkerbruket og jordtilegnelsen som nøyaktig svarer til germanernes gensforfatning på denne tiden.
Det ovenstående siste avsnittet lar jeg bli stående uforandret slik som det står i tidligere opplag. I mellomtiden har spørsmålet kommet inn i en noe annen gate. Etter at Kovalevsky (smlg. ovenfor s. 44)79 har påvist at det patriarkalske husholdsfellesskapet har vært det vidt utbredte om ikke alminnelig forekommende mellomtrinnet mellom den morsrettslige kommunistiske og den moderne isolerte familie, så er det ikke lenger — som enda i debatten mellom Maurer og Waitz — spørsmålet om felleseie eller privateie til jorden, men om formen for felleseie. At det hos sveberne på Cæsars tid ikke alene var felles eie, men også felles dyrking av jorden for felles regning, er hevet over enhver tvil. Om den økonomiske enheten var gensen eller husholdsfellesskapet eller en kommunistisk slektskapsgruppe som lå mellom disse to, eller om alle tre gruppene forekom alt etter jordforholdene, det vil det ennå lenge kunne strides om. Nå hevder Kovalevsky imidlertid at de forhold som Tacitus skildrer, ikke har mark- eller landsbyfellesskaper, men husholdsfellesskapet til forutsetning. Først mye seinere har så landsbyfellesskapet utviklet seg av dette siste som en folge av tilvekst i befolkningen.
Etter dette skulle germanernes bosetning på det området som de besatte i romertiden og på det området de seinere tok fra romerne, ikke ha bestått av landsbyer, men av store familiekollektiver, som omfattet flere generasjoner, la en tilsvarende stor landstrekning under plogen og nyttet de omliggende uoppdyrkede strekninger som almenningsmark sammen med naboene. Det stedet hos Tacitus som dreier seg om veksel av den oppdyrkede jorden skulle i så tilfelle i virkeligheten være å oppfatte i agronomisk mening: kollektivet har hvert år pløyd opp et annet stykke og latt fjorårets åker ligge brakk eller gro helt til. Med den glisne befolkningen har det så alltid vært udyrket jord nok slik at det ble unødvendig med noen tvist om jordeie. Først etter århundrer, da tallet på dem som soknet til husholdet var blitt så stort at felleshusholdningen under datidens produksjonsvilkår ikke var mulig lenger, skulle de ha oppløst seg. De hittil felles åkrer og enger skulle så på kjent vis være blitt delt mellom de enkelthusholdninger som nå dannet seg — til å begynne med for en viss tid, seinere én gang for alle, — mens skog, utmark og vassdrag fortsatte å være felles.
Denne utviklingsgangen synes å være fullt ut bevist historisk for Russlands vedkommende. Hva Tyskland og i annen rekke de øvrige germanske land angår, kan det ikke nektes at denne antakelse i mange henseender er en bedre tolkning av kildene og at den løser vanskene lettere enn den tidligere antakelse som lar landsbyfellesskapet rekke helt tilbake til Tacitus. De eldste dokumentene, f. eks. Codex Laureshamensis,80 lar seg i det store og hele mye lettere forklare ved hjelp av husholdsfellesskapet enn av markfellesskapet i landsbyen. På den annen side åpner den i sin tur nye vansker og stiller nye spørsmål som må loses. Bare nye undersøkelser kan bringe avgjørelsen her. Jeg kan imidlertid ikke nekte for at husholdsfellesskapet som mellomtrinn har stor sannsynlighet for seg også for Tysklands, Skandinavias og Englands vedkommende.
Mens germanerne hos Cæsar dels nettopp hadde slått seg ned i faste bosetninger og dels søkte etter slike, så har de på Tacitus’ tid allerede et helt århundre med fast bosetning bak seg. Framskrittet i produksjonen av midlene til livets opphold er som følge derav umiskjennelige. De bor i tømmerhus, klesdrakten deres minner enda svært om det primitive livet i skogen — grov ullkappe, dyreskinn, for kvinnene og de fornemme undertøy av lin. Deres næring er melk, kjøtt, ville frukter og — som Plinius føyer til — havregrøt (som ennå i vår tid er keltisk nasjonal kost i Irland og Skottland). Rikdommen deres består i buskap, men den er av dårlig rase, — nautene er små, uanseelige og uten horn, hestene små ponnier og kleine løpere. Mynt ble brukt sjelden og i liten utstrekning, og var bare romerske. Gull og sølv forarbeidet de ikke og verdsatte de heller ikke. Jernet var sjeldent og synes nesten utelukkende å ha vært innført og ikke utvunnet av dem selv, i det minste når det gjelder stammene ved Rhinen og Donau. Runeskriften (imitert etter greske og latinske bokstaver) var bare kjent som hemmelig skrift og ble nyttet til religiøs trolldom. Menneskeofring var i bruk enda. Kort sagt: vi har her for oss et folk som nettopp hadde hevet seg opp fra barbariets mellomtrinn til dets høyere trinn. Men mens de stammer som grenset like opp til romerne, som følge av den lettede import av romerske industriprodukter ble hindret i utviklingen av en selvstendig metall- og tekstilindustri, så skaptes det utvilsomt en slik industri i nordøst ved Østersjøen. De deler av en rustning som er blitt funnet i myrstrekningene i Slesvig — langt jernsverd, ringbrynje, sølvhjelm osv. sammen med romerske mynter fra slutten av det annet århundre — og de tyske metallsakene som er spredt ved folkevandringene, viser en helt egen type i ganske god utførelse, selv der et opprinnelig romersk monster ligger til grunn. Utvandringen til det siviliserte romerriket gjorde over alt slutt på denne hjemlige industri unntatt i England. Hvor enhetlig denne industrien var oppstått og hadde utviklet seg, viser f.eks. bronsespennene. Funn i Burgund, Romania og ved Asovhavet kunne, liksom de engelske og svenske, godt være fra samme verksted og er like klart av germansk opprinnelse.
Også forfatningen svarer til barbariets høyere trinn. I følge Tacitus var forstanderrådet (principes) en allmenn institusjon. Det hadde avgjørelsen i mindre saker, mens det bare forberedte de viktigere til avgjørelse i folkeforsamlingen. Denne består, i det minste der hvor vi kjenner den, hos amerikanerne, på barbariets lavere trinn til å begynne med bare for gensen og enda ikke for stammen eller stammeforbundet. Forstanderne (principes) atskiller seg ennå skarpt fra krigshøvdingene (duces), akkurat som hos irokeserne. De første lever allerede delvis av æresgaver i form av fe, kom osv. som de får av stammefellene. De blir som i Amerika for det meste valgt fra den samme familien. Overgangen til farsrett begunstiger som i Hellas og Rom en gradvis omdannelse fra valg til arvelighet og dermed til at det blir dannet en adelsfamilie i hver gens. Denne gamle, såkalte stammeadel gikk for det meste under med folkevandringene eller straks etter. Hærførerne ble valgt bare etter dyktighet uten hensyn til avstamming. De hadde liten makt og måtte virke ved sitt eksempel. Den egentlig disiplinære makten i hæren tillegger Tacitus uttrykkelig prestene. Den virkelige makt lå hos folkeforsamlingen. Kongen eller stammeforstanderen presiderer; folket avgjør — «nei» ved murring, «ja» ved bifall og våpenlarm. Folkeforsamlingen er samtidig domstol. Her legges klagemål fram og avgjøres de ved dom. Her felles dødsdommer og vel å merke idømmes det dødsdom bare for feighet, forræderi mot folket og unaturlig kjønnslast. Også i gensene og lavere enheter er det kollektivet som dømmer under forsete av forstanderen, som i følge all germansk opprinnelig rett bare kan være leder av forhandlingene og forhørsleder. Fra arilds tid og over alt hos germanerne var det hele folket som felte dommene.
Helt siden Cæsars tid hadde forbund av stammer utformet seg. Hos enkelte av dem fantes det alt konger; den øverste hærføreren — som tilfellet var også hos grekerne og romerne — la seg allerede etter å vinne despotisk makt og oppnådde det også av og til. Slike heldige usurpatorer var ikke på noe vis uinnskrenkede herskere, men de begynte dog allerede å bryte ned gensforfatningens lenker. Mens de frigitte slaver ellers inntok en underordnet stilling fordi de ikke kunne tilhøre noen gens, så ble de nå favoritter hos de nye kongene og kom ofte til rang, rikdom og heder. Det samme skjedde etter romerrikets erobring hos de hærførere som nå var blitt konger over store land. Hos frankerne spilte kongens slaver og frigitte en stor rolle først ved hoffet, siden i staten. For en stor del stammer den nye adelen fra dem.
Det var én institusjon som begunstiget oppkomsten av kongedømmet: hirdfølgene [Gefolgscbaften]. Allerede hos de amerikanske rødhudene så vi hvordan det ved siden av gensforfatningen danner seg private sammenslutninger for å føre krig på egen hånd. Disse private sammenslutninger var hos germanerne allerede blitt til stående samband. Den krigshøvding som hadde vunnet ry, samlet omkring seg en skare plyndrelystne unge mennesker som forpliktet seg til personlig troskap overfor ham og han overfor dem. Høvdingen ga dem forpleining og gaver og ordnet dem hierarkisk i en livgarde og slagferdige tropper til mindre tokter og et fullt trenet offiserskorps til større ekspedisjoner. Enda disse hirdfølgene må ha vært svake og seinere også viste seg å være det, f. eks. hos Odovakar i Italia, var de likevel allerede spiren til den gamle folkefrihetens forfall og ga beviset for at de ble det under og etter folkevandringene. For det første fremmet de da oppkomsten av kongemakten. For det annet kunne de imidlertid, som Tacitus allerede bemerker, bare holdes sammen ved stadige kriger og røvertokter. Plyndringen ble mål i seg selv. Hadde hirdhøvdingen ingenting han skulle utrette i den nærmeste trakten, dro han med sitt mannskap til andre folk hvor det var krig og utsikt til bytte. De germanske hjelpetropper som i stort antall kjempet under romerske faner til og med mot germanere, var til dels satt sammen av slike hirdfølger. Landsknektvesenet81 — tyskernes skjendsel og forbannelse — var her allerede til stede i sin kimeform. Etter erobringen av Romerriket dannet disse kongenes hirdmenn, ved siden av de ufrie og romerske hofftjenerne, den andre hovedbestanddelen av den seinere adelen.
I det store og hele gjelder altså for de germanske stammene som var forent til folk, den samme forfatning som den som hadde utformet seg hos grekerne i heltetiden og hos romerne i den såkalte kongetiden: folkeforsamling, gensforstandernes råd, hærfører som allerede streber etter virkelig kongemakt. Det var den høyest utformede forfatning som gensordningen overhodet kunne utvikle. Den var monsterforfatningen på barbariets høyere trinn. Så snart samfunnet gikk ut over de grenser innenfor hvilke denne forfatningen gjorde tjenesten, var det også ute med gensordningen. Den ble sprengt, — staten trådte i dens sted.
VIII. Statsdannelsen hos germanerne
Germanerne var ifølge Tacitus et meget tallrikt folk. Hos Cæsar får vi så noenlunde en forestilling om de germanske enkeltfolks styrke. Han angir tallet på de usipeter og tenkterer som dukket opp på venstre Rhin-bredd til 180 000, kvinner og barn medregnet. Altså omkring 100 000 på et enkeltfolk,82 allerede betydelig mer enn f.eks. irokeserne i sin blomstringstid, da de i et antall på mindre enn 20 000 ble en skrekk for hele landet, fra de store sjoene helt til Ohio og Potomac. Hvis vi forsøker å gruppere de folk som har slått seg ned i nærheten av Rhinen og som vi har nærmere kjennskap til etter beretningene, så inntar et slikt enkeltfolk på kartet i gjennomsnitt omtrent samme plassen som et prøyssisk regjeringsdistrikt, altså omkring 10 000 kvadratkilometer eller 182 geografiske kvadratmil. Romernes Germania Manna83 helt til Weichsel, omfatter imidlertid med et rundt tall 500 000 kvadratkilometer. Med et gjennomsnittstall på 100 000 mennesker for de enkelte folk ville det samlede antall for Germania Magna komme opp i fem millioner. For en barbarisk folkegruppe er dette et anselig tall; etter våre forhold er det svært lite, nemlig 10 mennesker på hver kvadratkilometer eller 550 på hver geografisk kvadratmil. Men dette er ikke hele tallet på germanere som levde på denne tiden. Vi vet at det langs Karpatene helt ned til Donau-munningen bodde germanske folk av gotisk stamme, bastarner, peukiner og andre, så tallrikt, at Plinius setter sammen en germanernes femte hovedstamme av dem, som allerede dr 180 før vår tidsregning opptrer som leiesoldater for makedonerkongen Persevs og så seint som i Augustus’ første regjeringsår trengte helt fram til områdene ved Adrianopel. Selv om vi bare anslår dem til en million, kommer det sannsynlige tallet på germanere opp i minst seks millioner ved begynnelsen av vår tidsregning.
Befolkningen må ha formert seg med stigende hurtighet etter at bosetningen i Germania hadde funnet sted. De industrielle framskrittene som vi har nevnt tidligere, er alene tilstrekkelige til å bevise det. Etter de romerske myntene som horer til myrfunnene i Slesvig å dømme, skriver disse funnene seg fra det tredje århundre. Ved denne tiden fantes det altså en velutviklet metall- og tekstilindustri ved Østersjøen, et livlig samkvem med Romerriket og en viss luksus hos de rikere — alt sammen spor etter tettere befolkning. Men omkring denne tiden tar også germanernes alminnelige angrepskrig mot hele Rhin-linjen, de romerske grensevollene og Donau, fra Nordsjøen til Svartehavet til. Det er alt sammen direkte bevis på det stadig økende folketallet som trenger utad. Tre hundre år varte kampen da hele hovedstammen av gotiske folk (unntatt de skandinaviske goterne og burgunderne) dro mot sør-øst og dannet venstrefløyen av den store angrepslinjen, mens høytyskerne (herminonene) dannet sentrum ved Øvre Donau, og iskevonene, nå kalt franker, trengte fram som høyre fløy ved Rhinen. Det falt på ingevonene å erobre Britannia. Ved slutningen av det femte århundre lå Romerriket avkreftet, blodløst og hjelpeløst åpent for de inntrengende germanerne.
I kapitlene ovenfor sto vi ved den antikke greske og romerske sivilisasjonens vugge. Her står vi ved dens grav. Det romerske verdensherredømmets nivellerende høvel hadde i århundrer fart fram over alle land i Middelhavsområdet. Hvor gresken ikke gjorde motstand, hadde alle nasjonalspråk måttet vike for et fordervet latin. Det eksisterte ingen nasjonalforskjell lenger, ingen gallere, iberer, ligurer, noriker, — de var alle sammen blitt romere. Over alt hadde romersk forvaltning og romersk rett løst opp de gamle slektsforbundene og dermed den siste rest av lokal og nasjonal selvvirksomhet. Det nybakte romervesenet ga ingen erstatning. Det var ikke uttrykk for noen nasjonalitet, men bare for mangel på en nasjonalitet. Over alt var elementene til nye nasjoner for hånden. De latinske dialektene i de forskjellige provinser skilte seg mer og mer. De naturlige grensene som tidligere hadde gjort Italia, Gallia, Spania og Afrika til selvstendige områder, eksisterte fortsatt og gjorde seg også fremdeles merkbare. Men ikke noe sted eksisterte kraften til å sammenfatte disse elementene til nye nasjoner, ikke noe sted fantes det enda spor av utviklingsdyktighet, av motstandskraft, for da ikke å snakke om skapende evne. Den veldige menneskemassen på dette veldige området hadde bare ett bånd som bandt dem sammen: den romerske staten, og den var i tidens løp blitt deres verste fiende og undertrykker. Provinsene hadde ruinert Roma; Roma selv var blitt en provinsby akkurat som de andre — priviligert, men ikke lenger herskende, ikke lenger midtpunkt i verdensriket, ikke engang sete for keiserne og underkeiserne lenger, som bodde i Konstantinopel, Trier og Milano. Den romerske stat var blitt en kjempemessig, komplisert maskin utelukkende til å utsuge undersåttene. Skatter, pliktytelser for staten og leveringer av alle slag trykket massen av befolkningen ned i stadig større fattigdom. Trykket ble okt til det utålelige som følge av stattholdernes, skatteinndrivernes og soldatenes utpressinger. Dithen hadde den romerske stat med sitt verdensherredømme drevet det: den grunnet sin eksistensrett på at den skulle opprettholde ordenen innad og verne mot barbarene utad. Men dens orden var verre enn den verste uorden, og barbarene — som den foregå å verne innbyggerne imot — ble av disse etterlengtet som befriere.
Samfunnets tilstand var ikke mindre fortvilt. Helt siden republikkens siste tid hadde romerveldet gått ut på hensynsløs utbytting av de erobrede provinsene. Keiserdømmet hadde ikke avskaffet denne utbyttingen, men tvert om satt den i system. Jo mer riket kom i forfall, dess mer steg skattene og pliktytelsene og dess mer skamløst drev embetsmennene sin plyndring og sin utpressing. Handel og industri hadde aldri vært de folkebeherskende romernes sak; bare når det gjelder renteåger hadde de overgått alt som har eksistert både før og etter dem. Det som hadde eksistert og holdt seg av handel, gikk til grunne under embetsmennenes utplyndring. Den handel som fortsatt hadde hodet over vannet, faller på den østlige, greske delen av riket og faller utenfor våre betraktninger her. Alminnelig utarming, tilbakegang i samferdselen, håndverket, kunsten, nedgang i befolkningen, forfall for byene, tilbakefall til et lavere nivå i jordbruket — det var det romerske verdensherredømmets sluttresultat.
Jordbruket, som i hele den gamle verden var den avgjørende produksjonsgrenen, var igjen blitt dette, mer enn noen gang tidligere. I Italia hadde de veldige godskompleksene (latifundiene), som siden republikkens slutt omfattet nesten hele landområdet, vært nyttet på to måter. Enten som beitemark for feet, da folket måtte vike plassen for sauer og okser som kunne røktes av bare et fåtall slaver, eller som villaer som drev hagebruk i stor stil ved hjelp av masser av slaver, dels for å tilfredsstille eierens luksusbehov og dels for at produktene kunne avsettes på markedene i byene. De store beitemarkene for feet var bibeholdt og sannsynligvis også blitt utvidet; men villagodsene og hagebruket der hadde forfalt sammen med at eierne ble utarmet og byene forfalt. Latifundie-husholdningen, som bygde på slavearbeid, lønte seg ikke lenger; men den var den gang den eneste mulige form for jordbruk i store enheter. Småbruket var igjen blitt den eneste lønnsomme formen. Den ene villa etter den annen ble delt opp i små parseller og leid ut i arvelig forpaktning til folk som betalte en bestemt sum eller til partiarii, som snarere var forvaltere enn forpaktere og for sitt arbeid fikk bare en seksdel eller helt ned til en nidel av årsutbyttet. Men i første rekke ble disse små åkerparsellene distribuert til koloner [coloni], som betalte en bestemt årlig sum for dem, som var bundet til torven og kunne selges sammen med sin parsell. De var riktignok ikke slaver, men heller ikke frie, de kunne ikke gifte seg med frie, og ekteskapene mellom dem innbyrdes ble ikke betraktet som fullgyldige ekteskap, men som tilfeldige samliv (contubernium) likesom tilfellet var for slavenes vedkommende. De var forløperne for middelalderens livegne.
Oldtidens slaveri hadde overlevd seg selv. Det ga ikke lenger et utbytte som var møyen verd verken i storjordbruket på landet eller i manufakturene i byene — markedet for deres produkter var forsvunnet. Men småjordbruket og småhåndverket, som kjempeproduksjonen under rikets blomstringstid varskrumpet inn til, hadde ingen plass for slaver i stort antall I samfunnet var det bare plass igjen for de rikes husslaver og luksusslaver. Men det utdøende slaveriet hadde enda kraft nok til å få alt produktivt arbeid til å stå som slavearbeid, uverdig for frie romere — og frie var jo nå alle og enhver. Derav på den ene siden det stigende tallet på frigitte slaver, som var blitt overflødige og en byrde, og på den annen side veksten i tallet på koloner og av utarmede frie (noe i likhet med poor whites i de tidligere amerikanske slavestatene). Kristendommen er helt uskyldig i at det antikke slaveriet etter hvert døde ut. I Romerriket hadde den i århundrer vært med på slaveriet og har seinere aldri hindret de kristnes slavehandel, verken tyskernes i Norden eller venetianernes i Middelhavet eller den seinere negerhandelen.84 Slaveriet betalte seg ikke lenger, derfor døde det ut. Men det døende slaveriet etterlot seg sin giftige brodd, — ringeakten for produktivt arbeid av frie. Dette var den utveisløse bakevjen som den romerske verden ble sittende i: slaveriet var økonomisk umulig, de fries arbeid var moralsk foraktet. Det ene kunne ikke lenger være grunnformen for den samfunnsmessige produksjonen, det annet var enda ikke i stand til å være det. Det eneste som her kunne hjelpe var bare en fullstendig revolusjon.
I provinsene så det ikke bedre ut. De fleste beretninger vi har er fra Gallia. Ved siden av kolonene fantes det her enda frie småbonder. For å kunne være trygget mot overgrep fra embetsmenn, dommere og ågrere, ga de seg ofte inn under en mektig herres vern — hans patronat, og det var ikke bare enkelte som gjorde dette, men hele kommuner, slik at keiserne i det fjerde århundre flere ganger utstedte forbud mot det. Men hva hjalp det dem som søkte vern? Patronen stilte dem det vilkår at de overdro eiendomsretten til sine jordstykker til ham. Til gjengjeld garanterte han dem bruksretten på livstid — et knep som den hellige kirke merket seg og som den i det 9. og 10. århundre tok etter til gagns for å øke Guds rike og sin egen jordeiendom. Den gang, omkring året 475, ivrer riktignok biskop Salvianus fra Marseille enda opprørt mot den slags tyveri og forteller at trykket fra de romerske embetsmenn og store jordherrer den gang var blitt så hardt at mange «romere» flyktet til de områdene som barbarene alt hadde besatt, og at de romerske borgere som hadde slått seg ned der, mest av alt fryktet at de igjen skulle komme inn under romersk herredømme. At foreldrene av fattigdom den gang ofte solgte barna sine som slaver, beviser en lov som ble utstedt mot det.
Til gjengjeld for at de germanske barbarene befridde romerne fra deres egen stat, tok de fra dem to tredeler av all jord og delte den mellom seg. Delingen foregikk etter gensforfatningen. Som følge av erobrernes forholdsvis ringe antall ble store omrader liggende udelt. De berodde dels i hele folkets, dels i de enkelte stammers og gensers eie. I hver gens ble åkerjorden og engene stykket ut i like store deler til de enkelte husholdninger. Om det fant sted gjentatte nyoppdelinger av jorden på denne tiden, vet vi ikke; i hvert fall ble denne praksis snart oppgitt i romer-provinsene og enkeltlottene ble privateiendom som kunne avhendes, — alod [allodium. Red.]. Skog og beitemark ble ikke delt, men nyttet i fellesskap. Dette siste og også måten som dyrkingen av den oppdelte jorden foregikk på, ble ordnet etter gammel skikk og etter vedtak av hele fellesskapet. Jo lenger gensen ble sittende i sin landsby og jo sterkere germanere og romere etter hvert smeltet sammen, dess mer ble slektskapskarakteren av sambandet skjøvet i bakgrunnen for territoriale bånd. Gensen gikk opp i markfellesskapet, men sporene etter det opprinnelige slektskapet mellom medlemmene er likevel fremdeles ofte nok synlig. På denne måten gikk gensforfatningen her, i det minste i de land hvor markfellesskapet holdt seg — i Nord-Frankrike, England, Tyskland og Skandinavia — umerkelig over i en territorial forfatning og fikk således evnen til å kunne passes inn i staten. Men den beholdt likevel den naturvokste demokratiske karakter som særmerker hele gensforfatningen, og holdt således, trass i den utarting som seinere ble påtvunget den, ved like et stykke gensforfatning og dermed et våpen i hendene på de undertrykte som har vært levende like inn i nyeste tid.
Når blodsbåndet i gensen slik snart gikk tapt, var det en folge av at dens organer som folge av erobringen utartet også i stammen og i folket som helhet. Vi vet at herredomme over undertrykte er uforenlig med gensforfatningen. Her ser vi dette i stor målestokk. De germanske folkene, romerprovinsenes herrer, måtte organisere denne erobringen sin. Men man kunne verken ta romermassene opp i gens-samskipnadene eller herske over dem ved hjelp av disse. I spissen for de romerske lokale forvaltningsorganene, som i den første tiden for det meste ble stående, måtte man altså stille en erstatning for den romerske staten, og dette kunne bare være en annen stat. Gensforfatningens organer måtte således omdannes til statsorganer, og det måtte foregå meget hurtig som folge av det trykk forholdene øvde. Den nærmeste til å representere erobrerfolket var imidlertid hærføreren. Sikringen innad som utad av området som var erobret, krevde at hans makt ble styrket. Øyeblikket var kommet til å forvandle feltherrefunksjonen til kongemakt. Dette ble fullbyrdet.
La oss ta Frankerriket. Her hadde det seierrike salierfolket fått på sine hender som sin fulle eiendom ikke alene de vidstrakte romerske statsdomenene, men dertil også de store landstrekningene — særlig alle de større skogområdene — som ikke var delt ut til de større og mindre distrikts- [Gau]- og mark-fellesskaper. Det første frankerkongen — han som fra vanlig øverste feltherre nå hadde forvandlet seg til virkelig landsfyrste — foretok seg, var å forvandle denne folkeeiendommen til kongelig gods, rane den fra folket og gi den som gave eller forlene den til sitt hirdfølge. Dette følget, som opprinnelig besto av hans personlige krigshird og hærens øvrige underanførere, styrket seg ikke bare ved å ta opp romere, dvs. romaniserte gallere, som snart ble uunnværlige for ham i kraft av sin skrivekunst, sin utdannelse, sitt kjennskap til landets romanske språk og det latinske skriftspråket såvel som til landets lover — men også ved å ta opp i seg slaver, livegne og frigitte, som utgjorde hoffstaten, og som han valgte sine favoritter blant. Alle disse fikk til å begynne med stykker av folkejorden, for det meste som gaver. Seinere fikk de den i form av beneficier, som til å begynne med var forlenet dem for kongens livstid, og på denne måten ble grunnlaget skapt til en ny adel på folkets bekostning.
Og ikke nok med det. Det vidstrakte riket lot seg ikke styre med den gamle gens-forfatningens midler; forstanderrådet ville, selv om det ikke forlengst var gått av bruk, vært ute av stand til å samles og ble snart erstattet av den kretsen som stadig omga kongen. For syns skyld fortsatte den gamle folkeforsamlingen å bestå, men den ble likeså mer og mer bare en forsamling av hærens underanførere og de nybakte stormennene. De frie jordeiende bøndene, massen av det frankiske folk, ble under de evindelige borgerkrigene og erobringskrigene — for de sistes vedkommende særlig under Karl den store — likeså utmattet og forarmet som de romerske bøndene tidligere under republikkens siste tid. Bøndene, som opprinnelig hadde utgjort hele hæren og etter erobringen av Frankrikes område hadde dannet kjernen i den, var ved begynnelsen av det 9. århundre sunket ned i en slik fattigdom at neppe hver femte mann kunne dra i felten. I stedet for hæroppbudet av frie bønder innkalt direkte av kongen, trådte en hær som var sammensatt av de nybakte stormennenes undergivne, blant dem også livegne bønder, altså etterkommere etter dem som tidligere ikke kjente noen annen herre enn kongen og før den tid slett ingen, ikke en gang en konge. Under Karis etterfølgere fullbyrdes ruineringen av den frankiske bondestanden som følge av indre kriger, kongemaktens svakhet og motsvarende overgrep fra stormennene, som nå ble supplert med de lensgrever [Gaugraferi] som Karl hadde satt inn og som strebet etter å få gjort sitt embete arvelig, — og endelig ved normannernes invasjoner. Femti år etter Karl den stores død lå Frankerriket likeså motstandsløst foran normannernes føtter som Romerriket fire hundre år tidligere hadde ligget foran frankernes.
Og ikke bare avmakten utad, men også den indre samfunnsordenen, eller riktigere uttrykt uordenen, var nesten den samme. De frie frankiske bøndene var satt i en liknende stilling som sine forgjengere, de romerske kolonene. Ruinert av krigene og plyndringene hadde de måttet gi seg under de nye stormenns og kirkens vern, da kongemakten var for svak til å beskytte dem. Men dette vern måtte de betale dyrt. Likesom tidligere de galliske bøndene, måtte de overdra eiendomsretten til jordstykket sitt til skytsherren og fikk det så tilbake av ham igjen som avgiftspliktig gods under forskjellige og skiftende former, men alltid slik at de måtte yte tjenester og betale avgifter. Etter at de engang var satt i denne formen for avhengighet, mistet de smått om senn også sin personlige frihet, og etter få generasjoner var de for det meste alt livegne. Hvor hurtig denne frie bondestandens undergang fullbyrdet seg, viser Irminons jordbok for abbediet Saint Germain des Prés, den gang utenfor, i dag en del av Paris. På dette vidstrakte abbediet, hvis jordeiendom var spredt rundt om, bodde det den gang enda på Karl den stores tid 2788 husholdninger, nesten uten unntak frankere med tyske navn. Av dem var 2080 koloner, 35 liter,85 220 slaver og bare 8 frie brukere! Den skikk som Salvianus hadde stemplet som ugudelig, nemlig at skytsherren lot bondens jordstykke overdras som sin eiendom og ga ham den tilbake igjen bare til brukning på livstid, ble nå alminnelig praktisert av kirken mot bøndene. Pliktarbeidet, som nå mer og mer kom i bruk, hadde sitt forbilde like mye i de romerske angarier [angariae. Red.], dvs. i de tvungne tjenestene for staten, som i de tjenestene som ble ytt av de tyske markfellesskapene når det gjaldt å bygge bruer og veier og andre ting for felles formål. Tilsynelatende var altså massen av befolkningen etter fire hundre ar kommet helt tilbake til utgangspunktet igjen.
Dette beviste imidlertid bare to ting: For det første at lagdelingen i samfunnet og eiendomsfordelingen i Romerrikets nedgangstid hadde svart nøyaktig til det daværende produksjonsnivået i jordbruk og industri, altså hadde vært uunngåelig; og for det annet at dette produksjonsnivået verken var sunket vesentlig eller høynet vesentlig i de følgende fire hundre årene, altså med samme nødvendighet igjen hadde frambrakt den samme eiendomsfordelingen og de samme befolkningsklassene. I de siste århundrene av romerriket hadde byen tapt sin tidligere herskerstilling i forhold til landsbygda og ikke vunnet den tilbake igjen i de første århundrene av det germanske herredømmet. Dette forutsetter et lavt utviklingstrinn såvel innenfor jordbruket som i industrien. Disse forholdene i sin helhet frambringer med nødvendighet store herskende jordeiere og avhengige småbønder. Hvor lite mulig det var å pode inn i et slikt samfunn, på den ene siden den romerske latiefundiedrift bygd på slaver, på den annen den nye stordriften bygd på pliktarbeid, beviser Karl den stores veldige eksperimenter med de berømte keiserlige villaene.86 De satte nesten ikke spor etter seg. De ble ført videre bare av kloster og bar frukt bare der; men klostrene var abnorme samfunnsskipnader, grunnet på at ekteskapet manglet der. De kunne prestere unntak, men måtte nettopp derfor også forbli unntak.
Likevel hadde man i løpet av disse fire hundre årene beveget seg framover. Selv om vi mot slutten finner igjen nesten de samme hovedklassene som ved begynnelsen, så hadde likevel menneskene som dannet disse klassene, forandret seg. Det antikke slaveriet var forsvunnet, de utarmede fattige frie som foraktet arbeidet som noe for slaver, var borte. Mellom de romerske kolonene og den nye livegne hadde stått den frie frankiske bonden. Det forfallende romerveldets «fåfengte påminninger og nytteløse strid» var død og begravet. Det 9. århundres samfunnsklasser hadde formet seg, ikke i en doende sivilisasjons forsumpning, men i en ny sivilisasjons fødselsveer. Den nye slekt, herre såvel som tjener, var en slekt av virkelige menn sammenliknet med sine romerske forgjengere. Forholdet: mektige jordrotter — tjenende bønder, som for forgjengerne hadde vært den håpløse undergangsformen for den antikke verden, var nå for den nye slekt utgangsstillingen for en ny utvikling. Og uproduktive som disse fire hundre årene enn ser ut — ett stort produkt etterlot de seg likevel: de moderne nasjonaliteter, nydannelsen og grupperingen av den vest-europeiske menneskehet for den kommende historie. Germanerne hadde i virkeligheten gitt Europa nytt liv, og derfor endte ikke statsoppløsningen i den germanske perioden med normannisk-sarasensk undertrykking, men med en videreutvikling av benefieiene og verngivingen (kommendasjon) til føydalisme og med en slik veldig vekst i befolkningen at man knapt to hundre år etter uten skade kunne bære den sterke blodtappingen under korstogene.
Men hva var det så for et hemmelig vidundermiddel som germanerne hadde til å innblåse ny livskraft i det døende Europa? Var det en undergjørende makt som er den germanske rasen medfødt, slik som vår sjåvinistiske historieskrivning tildikter oss? På ingen måte. Naturligvis var germanerne særlig den gang en høyt begavet arisk stamme og var i full livskraftig utvikling. Men det var ikke deres særegne nasjonale egenskaper som forynget Europa, men helt enkelt — deres barbari, deres gensforfatning.
Deres personlige dyktighet og tapperhet, deres frihetskjensle og demokratiske instinkt, som gjorde at de så alle offentlige anliggender som sine egne anliggender, kort sagt, alle de egenskaper som romerne hadde mistet og som alene var i stand til å danne nye stater og la nye nasjonaliteter vokse fram av Romer rikets gjørme — hva var disse egenskaper annet enn karakterdragene som særkjenner barbaren på det høyere trinn, frukter av hans gensforfatning?
Når de omformet monogamiets antikke form, mildnet mannsveldet i familien, ga kvinnen en høyere stilling enn den klassiske verden noen gang hadde kjent til, hva var det som satte dem i stand til dette om ikke deres barbari, deres gens-sedvaner, deres fremdeles levende arv fra morsrettens tid?
Når de i det minste i tre av de viktigste land, — Tyskland, Nord-Frankrike og England — reddet et stykke ekte gensforfatning i form av markfellesskapet over i føydalstaten og på den måten ga den undertrykte klassen, bøndene, selv under det hardeste middelalderens livegenskap, et lokalt samhold og et middel til motstand som verken oldtidens slaver eller nåtidens proletarer fant ferdig for hånden — hva skyldes det, om ikke deres barbari, deres utelukkende barbariske skikk å bosette seg etter slekter?
Og endelig: når de var i stand til å utforme og opphøye til eneherskende den mildere form for trelldom som de hadde praktisert alt i sitt hjemland og som slaveriet i romerriket også mer og mer gikk over til — en form som, slik Fourier først av alle har framhevd, gir de underkuede midlet til gradvis å frigjøre seg som klasse (fournit aux cultivateurs des moyens d’affranchissement collectif et progressif87); en form som derved rager høyt over slaveriet, hvor det bare var mulig med umiddelbar frigiving av enkeltindivider uten overgangsstadium (avskaffelse av slaveriet som følge av seierrik oppstand kjenner ikke oldtiden) — mens middelalderens livegne skritt for skritt faktisk tvang igjennom sin frigjøring som klasse —, hva har vi det å takke om ikke deres barbari, som var grunnen til at de ennå ikke hadde nådd fram til fullt utformet slaveri, verken til det antikke arbeidsslaveriet eller til det orientalske husslaveriet?
Alt livskraftig og livgivende som tyskerne podet inn i romerverdenen, hadde barbariets stempel. I virkeligheten er bare barbarer i stand til å forynge en verden som ligger i en døende sivilisasjons krampetrekninger. Og barbariets høyere trinn, som tyskerne hadde arbeidet seg fram til og arbeidet seg fram innenfor i tiden foran folkevandringene, var nettopp det gunstige stadium for denne prosess. Det forklarer alt.
IX. Barbari og sivilisasjon
Vi har nå fulgt oppløsningen av gensforfatningen i de tre store enkelteksemplene: grekerne, romerne og germanerne. La oss til slutt undersøke de allmenne økonomiske betingelsene som på barbariets høyere trinn allerede undergravde ordningen av samfunnet etter genser, og som fullstendig ryddet den vekk i og med at sivilisasjonen begynner. Her blir Marx’ «Kapitalen» likeså nødvendig for oss som Morgans bok.
Gensen, som var vokst fram på mellomtrinnet av vill tilstand og utformet videre på det høyere trinn av vill tilstand, når, så langt vi kan bedømme etter våre kilder, sin blomstringstid på barbariets lavere trinn. Vi begynner altså med dette utviklingstrinnet.
Vi finner her på dette stadium — hvor de amerikanske indianerne må tjene som eksempler for oss — at gensforfatningen er helt utformet. En stamme har vært gruppert i flere genser, for det meste i to. Hver av disse opprinnelige gensene løser seg med voksende folketall opp i flere dattergenser. I forhold til dem opptrer mor-gensen som fratrie. Stammen selv spalter seg i flere stammer, i hver av dem finner vi for en stor del igjen de gamle gensene. I det minste i enkelte tilfelle er de beslektede stammene sammensluttet til et forbund. Denne enkle organisasjonen er fullt ut tilstrekkelig for de samfunnsmessige tilstander som den er sprunget fram av. Den er intet ut over deres egne naturvokste gruppering; den er i stand til å utjevne alle konflikter som kan oppstå innenfor det samfunnet som er organisert på denne måten. Utad er det krigen som utjevner. Den kan ende med at stammen blir tilintetgjort, men aldri med at den blir underkuet. Det er det store ved gensforfatningen, men også dens begrensning at den ikke gir plass for herrevelde og underkuing. Innad eksisterer det enda ikke noen forskjell mellom rettigheter og plikter. Spørsmålet om hvor vidt deltakelse i offentlige saker, blodhevn eller soning for den er en rettighet eller en plikt, eksisterer ikke for indianeren. Det ville forekomme ham like absurd som hvor vidt det å ete, sove og drive jakt var en rettighet eller en plikt. Likeså lite kan stammen og gensen spalte seg opp i forskjellige klasser. Dette leder oss fram til en undersøkelse av det økonomiske grunnlaget for denne tilstand.
Befolkningen er ytterst glissen: bare på stammens boplass er det tett bosetning, utenfor den ligger først jaktfeltet som et bredt belte og deretter det nøytrale skogvernet som skiller den fra andre stammer. Arbeidsdelingen er rent naturvokst, den eksisterer bare mellom de to kjønn. Mannen fører krig, går på jakt og fisker, skaffer råmaterialet til maten og den redskapen som trengs til det. Kvinnen tar seg av huset og gjør i stand mat og klær, koker, vever og syr. Hver av dem er herre på sitt felt: mannen i skogen, kvinnen i huset. Hver av dem eier den redskap de selv har laget og nytter: mannen våpnene og jakt- og fiskeredskapen, kvinnen alt husgeråd. Husholdningen er kommunistisk for flere, ofte mange familier.88 Det som tilvirkes og nyttes i fellesskap, er felles eiendom: huset, hagen, storbåten. Her altså, og enda bare her er det snakk om den «eiendommen skapt av eget arbeid» som juristene og økonomene har pådiktet det siviliserte samfunn som det nyeste og falske rettslige foregivende som vår tids kapitalistiske eiendom fremdeles støtter seg på.
Men menneskene ble ikke alle steder stående på dette utviklingstrinnet. I Asia fant de dyr som lot seg temme og som formerte seg i tam tilstand. Den ville bøffelkua måtte veides, den tamme derimot ga en kalv årlig, og melk i tillegg. Noen av de mest fremskredne stammene — arierne, semittene, kanskje også allerede turanierne — gjorde til å begynne med temmingen, og først seinere oppdrettet og røkten av buskapen til sitt hovederverv. Gjeterstammer skilte seg ut fra den øvrige masse av barbarer: den første store samfunnsmessige arbeidsdelingen. Gjeterstammene produserte ikke bare mer, men også andre midler til livsopphold enn de andre barbarene. De hadde ikke bare melk, melkeprodukter og kjøtt i større mengder som et fortrinn foran dem, men også huder, ull, geiteragg og flere og flere spunne og vevde ting etterhvert som mengden av råstoff vokste. For første gang ble et regelmessig bytte av produkter dermed en mulighet. På tidligere utviklingstrinn kunne bytte finne sted bare leilighetsvis; særlig dyktighet i å tilvirke våpen og verktøy kan føre til en forbigående arbeidsdeling. Således er det mange steder blitt funnet autentiske rester etter verksteder der de tilvirket steinredskap i den yngre steinaldertiden. De kunstnere som her utviklet sine ferdigheter, arbeidet sannsynligvis for fellesskapets regning akkurat som de faste håndverkerne i de indiske gensfellesskapene fremdeles gjør. Under ingen omstendighet kunne det på dette utviklingstrinnet oppstå noe annet bytte av produkter enn det som foregikk innenfor stammen, og selv det forble unntak. Men nå derimot, etter at gjeterstammene hadde skilt seg ut, finner vi at alle forutsetninger er til stede for et bytte mellom medlemmene av forskjellige stammer, og for at dette kan utvikle og befeste seg som en regelmessig institusjon. Opprinnelig byttet stamme med stamme gjennom de respektive gensforstandere; men da hjordene tok til å gå over i separat eie, ble bytte mellom enkeltpersoner mer og mer framherskende og til slutt den eneste formen. Den hovedartikkel som gjeterstammene ga sine naboer i bytte, var fe. Feet ble den varen som alle andre varer ble malt etter og som gjerne ble tatt i bytte over alt mot disse andre — kort sagt, feet fikk pengefunksjon og gjorde tjeneste som penger allerede på dette trinnet. Med en slik nødvendighet og hurtighet utviklet allerede i begynnelsen av varebyttet behovet seg for en pengevare.
Hagebruk har sannsynligvis vært ukjent for de asiatiske barbarene på det lavere trinn, og kom opp hos dem seinest på mellomtrinnet og da som en forløper for landbruket. Klimaet på de turaniske høyslettene tillater ikke gjeterliv uten at man har forråd av får for de lange og strenge vintrene. Engkultur og dyrking av korn var altså her en forutsetning. Det samme gjelder for steppene nord for Svartehavet. Men om kornet i førstningen ble dyrket for feets skyld, ble det snart også menneskeføde. Den dyrkede jorden ble enda ved å være stammens eiendom; til å begynne med ble det overlatt gensene å bruke den, seinere ble den tilvist husfellesskapet av gensen, og til slutt den enkelte. De kan ha hatt visse eiendomsrettigheter i den, men heller ikke noe mer.
Av industrielle framskritt på dette trinn er det to som er særlig viktige. Det første er vevstolen, det annet smeltingen av malmer og bearbeidingen av metaller. Kopper og tinn og bronse, som er en legering av begge, var uten sammenlikning de viktigste. Bronsen ga brukbart verktøy og våpen, men kunne ikke fortrenge steinredskapene. Dette var bare mulig for jernet, og å utvinne jern hadde de enda ikke forstand på. Man tok til å bruke gull og sølv til smykker og pryd, og allerede den gang må de ha stått høyt i verdi i forhold til kopper og bronse.
Økingen av produksjonen innenfor alle grener — feavlen, åkerbruket, hjemmehåndverket — satte den menneskelige arbeidskraft i stand til å skape et større produkt enn det som var nødvendig til eget underhold. Den økte samtidig den daglige mengde arbeid som falt på hvert gensmedlem, husfellesskapet eller enkeltfamilien. Det ble ønskelig å trekke ny arbeidskraft inn. Krigen skaffet den: krigsfangene ble gjort til slaver.
Under helheten av de gitte historiske vilkårene trakk den første store samfunnsmessige arbeidsdelingen — med sin øking av arbeidsproduktiviteten, altså av rikdommen, og med sin utvidelse av produksjonens område — med nødvendighet slaveriet etter seg i kjølvannet.
Av den første store samfunnsmessige arbeidsdeling oppsto den første store kløvningen av samfunnet i to klasser: herrer og slaver, utbyttere og utbyttede.
Når og hvordan hjordene gikk over fra å være stammens eller gensens felles eiendom til eiendom for de enkelte familieoverhodene, det vet vi til i dag ingen ting om. Men i det vesentlige må det ha funnet sted på dette utviklingstrinn. Med hjordene og de andre nye rikdommene foregikk det en revolusjon i familien. Det hadde alltid vært mannens sak å skaffe det nødvendige til livets utkomme; midlene til å skaffe det var framstilt av ham og var hans eiendom. Hjordene var det nye midlet til å skaffe seg utkomme; temmingen i førstningen og seinere røkten var hans verk. Feet hørte derfor ham til, og de varer og slaver som han byttet til seg for feet, likeså. Hele det overskudd som ervervsarbeidet nå ga, tilfalt mannen. Kvinnen var med på å forbruke det, men hadde ingen del i eiendommen. Den «ville» krigeren og jegeren hadde vært nøyd med annenplassen i huset, etter kvinnen; den «tammere» gjeteren pukket på sin rikdom og trengte seg fram til førsteplassen og konen tilbake til annenplassen. Og hun kunne ikke beklage seg. Arbeidsdelingen i familien hadde fastsatt reglene for hvordan eiendommen skulle fordeles mellom mann og kone; den var fremdeles den samme, og likevel satte den nå det forhold som hadde eksistert i huset hittil på hodet, ene og alene fordi arbeidsdelingen utenfor familien var blitt en annen. Den samme årsaken som hadde sikret kvinnen hennes førerstilling i huset tidligere, — at hun bare syslet med arbeid i huset —, den samme årsaken sikret nå mannens herredømme i huset: kvinnens husarbeid ble nå ubetydelig sammenliknet med mannens ervervsvirksomhet; dette siste ble alt og hennes arbeid en ubetydelig biting. Her viser det seg allerede ar kvinnens frigjøring, hennes likestilling med mannen, er og blir en umulighet så lenge kvinnen er utelukket fra det samfunnsmessige produktive arbeid og hun fortsatt henvises til bare å sysle med det private arbeid i huset. Kvinnens frigjøring vil først bli mulig når hun i stort samfunnsmessig omfang kan ta del i produksjonen, og arbeidet i huset bare i ubetydelig grad legger beslag på henne. Og dette er først blitt mulig gjennom den moderne storindustri, som ikke alene tillater kvinnearbeid i stor skala, men rett og slett roper på henne, og som også mer og mer streber etter å forvandle det private husarbeid til en offentlig industri.
Med mannens faktiske herredomme i huset var den siste hindringen for hans eneherredømme falt bort. Dette enevelde ble bekreftet og foreviget ved at morsretten ble styrket og farsretten innført, ved at paringsekteskapet gradvis gikk over til monogami. Men dermed ble det slått en revne i den gamle gensordningen: enkeltfamilien ble en makt og reiste seg som en trussel mot gensen.
Det neste skritt fører oss til det høyere trinn av barbariet, til den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid. Jernet var blitt stilt i menneskets tjeneste, det siste og viktigste av alle råmaterialer, som har spilt en revolusjonerende rolle i historien, det siste — med unntak av poteten. Jernet muliggjorde landbruk på større felter, oppdyrking av store skogstrekninger; det ga håndverkeren et verktøy så hardt og kvasst at verken stein eller noe annet kjent metall kunne stå for det. Alt dette gikk for seg gradvis; det første jernet var ofte bløtere enn bronsen. Steinvåpnene forsvant således bare langsomt. Steinøksene var enda brukt i slag ikke bare i Hildebrand-kvadet,89 men også ved Hastings90 i 1066. Men framskrittet gikk nå uavbrutt, hurtigere og med færre avbrytelser. Byen som var omgitt med steinmurer og tårn og brystvern, med stein- eller teglsteinshus, ble stammens eller stammeforbundets hovedsete. Dette var et veldig framskritt i byggekunsten, men også et tegn på okt fare og behov for vern. Rikdommen vokste fort, men som rikdom for den enkelte. Vevingen, bearbeidingen av metall og de andre håndverkene, som ble mer og mer spesialisert, utfoldet stadig større mangeartethet og kunstferdighet i produksjonen. Landbruket skaffet foruten korn, belgfrukter og frukt nå også olje og vin, som man hadde lært å lage. En slik mangfoldig virksomhet kunne ikke lenger utføres av samme enkeltindivid: den annen store arbeidsdeling kom til: håndverket skilte seg ut fra åkerbruket. Den fortsatte økingen av produksjonen og med den arbeidsproduktiviteten høynet den menneskelige arbeidskraftens verdi. Slaveriet, som enda på det forutgående utviklingstrinn bare var i sin emning og bare opptrådte sporadisk, blir nå en vesentlig bestanddel av hele samfunnssystemet. Slavene opphører å være bare tyende, de blir drevet til arbeid på jorden og i verkstedene i dusinvis. Med kløvningen av produksjonen i de to store hovedgrenene, åkerbruk og håndverk, oppstår den produksjon som har direkte bytte til formål, vareproduksjonen. Med den kommer handelen, ikke bare i det indre og ved stammegrensene, men også allerede over havet. Men alt dette enda i primitiv målestokk. De edle metallene tar til å bli framherskende og universell pengevare, men de var enda ikke preget og ble utvekslet bare etter ren vekt.
Skillet mellom rik og fattig kommer i tillegg til forskjellen mellom frie og slaver — med den nye arbeidsdelingen en ny spaltning av samfunnet i klasser. Forskjellen i eiendom mellom de enkelte familieoverhodet sprenger over alt de gamle kommunistiske husfellesskapene der hvor de enda har holdt seg til denne tiden, og med det blir det slutt på den felles dyrkingen av jorden for dette fellesskapets regning. Åkerjorden går over til brukning for den enkelte familien, til å begynne med for en viss tid, seinere en gang for alle. Overgangen til hel privateiendom fullbyrdes gradvis og parallelt med overgangen fra paringsekteskap til monogami. Enkeltfamilien tar til å bli økonomisk enhet i samfunnet.
Den større befolkningstettheten nødvendiggjør en mer intim sammenslutning innad som utad. Over alt blir det nødvendig med et forbund mellom beslektede stammer, temmelig snart også med en sammensmeltning av dem og dermed også sammensmeltningen av de atskilte stammeområdene til et folkets samlede område. Hærføreren — rex, basilevs, thiudans — blir en uunnværlig, permanent offentlig embetsmann. Folkeforsamlingen oppstår der hvor den ikke eksisterte allerede. Hærforer, råd, folkeforsamling danner organene i et genssamfunn som hadde utviklet seg til et militært demokrati. Militært — for krigen og organisasjonen med krig for øye er nå blitt regelmessige funksjoner i folkets liv. Naboenes rikdommer hisser opp havesyken hos folk der det å erverve rikdom allerede nå synes å ha blitt et av livets hovedformål. De er barbarer: å plyndre står for dem som mer lettvint og tilmed mer ærerikt enn å skaffe seg utkomme ved eget produktivt arbeid. Krigen, som tidligere bare ble fort for å hevne overgrep, eller for a utvide et område som var blitt utilstrekkelig, fores nå ene og alene for plyndrings skyld og blir stående erverv. Det var ikke for ingen ting at de truende murene kneiste omkring de nye befestede byene: deres gapende vollgraver er også gensforfatningens grav, og deres tårn raker allerede inn i sivilisasjonen.
De indre forhold utviklet seg på tilsvarende måte. Røverkrigene økte såvel den øverste hærførerens som underanførernes makt. Det sedvanemessige valget av etterfølgere innenfor de samme familiene går, særlig etter at farsretten var innført, gradvis over til å bli en først tolerert, dernest krevd og til slutt usurpert arvelighet. Grunnlaget er lagt for arvekongedømmet og den arvelige adelen. På denne måten løsriver gensforfatningens organer seg gradvis fra sin rot i folket, i gensen, fratrien, stammen, — og hele gensforfatningen slår om i sin motsetning: fra å være en organisasjon av stammer for fritt å ordne sine egne anliggender blir den en organisasjon for å plyndre og undertrykke naboene, og dens organer utvikler seg tilsvarende fra å være redskap for folkeviljen til å bli selvstendige organer for å herske over og undertrykke det egne folket.
Dette ville aldri ha vært mulig hvis ikke begjæret etter rikdom hadde splittet gensfrendene i rike og fattige, hvis ikke «eiendomsforskjellen innenfor en og samme gens hadde forvandlet interesse-enheten til antagonisme mellom gensfrendene» (Marx), og hvis ikke utbredelsen av slaveriet allerede hadde begynt å gjøre den oppfatning gjeldende at arbeidet med å skaffe seg utkommet var en syssel som bare var verdig slaver, at det var mer fornedrende enn plyndring.
* * *
Vi er dermed kommet fram til sivilisasjonens terskel. Den innledes med et nytt framskritt i arbeidsdelingen. På det laveste stadium produserte menneskene bare direkte for eget behov. Den byttehandel som eventuelt forekom, var enkeltstående tilfelle som folge av tilfeldig overflod. På barbariets mellomtrinn finner vi i gjeterfolkenes buskap allerede en eiendom som regelmessig gir et overskudd ut over eget behov så snart hjordene har nådd en viss størrelse, og samtidig en arbeidsdeling mellom gjeterfolkene og de tilbakeliggende stammer som ikke hadde hjorder. Dermed eksisterte det ved siden av hverandre to forskjellige produksjonstrinn og således forutsetninger for et regelmessig bytte. Barbariets høyere trinn viser oss en videregående arbeidsdeling mellom åkerbruk og håndverk og dermed en produksjon med en stadig større del av arbeidsproduktene direkte for bytte, slik at byttet mellom enkeltpersoner blir opphøyd til en livsnødvendighet for samfunnet. Sivilisasjonen styrker og øker alle disse arbeidsdelinger som var opprettet, særlig skjerper den motsetningen mellom by og land (enten slik at byen som i oldtiden økonomisk kan beherske landsbygda, eller som i middelalderen landet herske over byen) og føyer til en tredje arbeidsdeling, særegen for den og avgjørende viktig: den skaper en klasse som ikke lenger er engasjert i produksjonen, men som alene er opptatt med å utveksle produktene — kjøpmennene. Alle tidligere tilløp til klassedannelse hadde utelukkende samband med produksjonen; de skilte de mennesker som deltok i produksjonen i ledende og utførende, eller også i produsenter i større eller mindre stil. For første gang trer her en klasse fram som uten å ta noen som helst del i produksjonen, tilriver seg ledelsen av produksjonen i det store og hele, og som økonomisk gjør seg til herre over produsentene; de gjør seg til en uunnværlig mellommann mellom to sett av produsenter og utbytter dem begge. Under påskudd av å frita produsentene møyen og risikoen med byttehandelen og å utvide avsetningen av deres produkter til fjernere markeder og dermed bli den nyttigste befolkningsklassen, danner det seg en klasse av parasitter, vaskeekte sosiale snyltedyr, hvilke som lønn for faktisk svært små ytelser skummer fløten såvel av den hjemlige som den fremmede produksjon, som meget raskt samler seg enorme rikdommer og tilsvarende samfunnsmessig innflytelse og nettopp av den grunn i sivilisasjonens periode er kalt til stadig ny heder og økende kontroll over produksjonen, til den endelig selv skaper et eget produkt — de periodiske handelskrisene.
På det utviklingstrinn vi her har for oss, har den unge kjøpmannsstanden riktignok enda ingen anelse om de storverk som ligger foran den. Men den skapes og gjør seg uunnværlig, og det er tilstrekkelig. Sammen med den blir også metallpengene til, den pregede mynten, og med metallpengene et nytt middel til at ikke-produsentene kan herske over produsentene og deres produksjon. Varenes vare, som skjult i seg rommer alle varer, var oppdaget; tryllemidlet som etter ønske kan forvandles til en hvilken som helst ønskverd eller ønsket ting. Den som hadde den, var herre i produksjonens verden, og hvem var det så som hadde den framfor alle andre? Kjøpmannen. I hans hånd var pengekultusen sikret. Han sørget for at det ble gjort klart hvordan alle varer og dermed alle vareprodusenter måtte gjøre knefall i støvet for pengene. Han ga beviset i praksis for hvordan alle andre former for rikdom bare blir blendverk mot denne — selve legemliggjørelsen av rikdommen som sådan. Aldri seinere har pengenes makt opptrådt med en slik primitiv råskap og brutalitet som i denne sin ungdomstid. Etter varekjøpet for penger fulgte pengeutlånet og med det renten og ågeren. Og ingen lovgivning i seinere tid legger skyldneren så skånselløst og redningsløst for kreditoren-ågrerens føtter som den gammel-atenske og gammelromerske — og begge oppsto spontant, som sedvanerett, uten annen tvang enn den økonomiske.
Ved siden av rikdom på varer og slaver, ved siden av pengerikdommen kom nå også rikdom på jordeiendom. Den enkeltes eiendomsrett til de jordstykkene som gensen eller stammen opprinnelig hadde overlatt ham, hadde nå i den grad fått hevd at jordstykket tilhørte ham som arvelig eiendom. Det de i tiden før dette framfor alt har strebet etter, er å fri seg fra gensfellesskapets fordring på jordstykket. Den var blitt en lenke for dem. Lenken ble de kvitt — men snart etter ble de også kvitt den nye jordeiendommen. Hel og fri eiendomsrett til jorden, det betydde ikke bare muligheten til å eie jorden helt og udelt, det betydde også mulighet til å avhende den. Så lenge jorden var gensens eiendom, var dette ikke mulig. Men idet den nye jordeieren gjorde seg definitivt fri fra den lenken som hette gensens eller stammens prioritetsrett, så rev han også i stykker det bånd som tidligere hadde knyttet ham uløselig til jorden. Hva dette betydde, ble klart for ham ved at pengene var oppfunnet sammen med privateie av jord. Jorden kunne nå bli en vare som man solgte og pantsatte. Knapt var eiendomsretten til jorden innført for også hypoteket ble oppfunnet (se Atén). Likesom hetærismen og prostitusjonen klamrer seg til monogamiets hel, på samme måten klamrer hypoteket seg fra nå av til jordeiendommen. Dere har villet ha hel, fri, avhendelig jordeiendom, vel — dere har fått den — tu la’s voulu, Georges Dandin!91
Således gikk det sammen med utvidelsen av handelen, pengene og pengeågeren, jordeiendommen og hypoteket for seg en rask konsentrasjon og sentralisasjon av rikdommen på en fåtallig klasses hender, samtidig som utarmingen av massene steg og massene av fattige økte. Det nye rikdomsaristokratiet trengte den gamle stammeadel definitivt i bakgrunnen (i Atén, i Roma, hos tyskerne) i den utstrekning det da ikke fra begynnelsen av falt sammen med den. Foruten at de frie ble delt i klasser etter rikdom foregikk det samtidig, særlig i Hellas, en veldig øking i tallet på slaver;92 det arbeid de ble tvunget til, dannet grunnlaget som hele samfunnets overbygning reiste seg på.
La oss nå se på hva det var blitt av gensforfatningen under denne samfunnsomveltningen. Overfor de nye elementer som var vokst fram uten dens medvirkning, sto den der helt vanmektig. Dens forutsetning var at medlemmene i en gens eller i hvert fall i en stamme levde forent på samme område og hadde det for seg selv. Men dette var det slutt med for lenge siden. Genser Og stammer var overalt kastet om hverandre, overalt bodde det slaver, vernbeslektede (klienter. Red.) fremmede midt blant medborgerne. Den faste bosetningen, som var nådd først bortimot slutten av barbariets mellomtrinn, ble gang på gang brutt av bevegeligheten og forandringen i bosted som skyldtes handelen, forandringene i erverv og omsetningen av jord. Medlemmene av genskorporasjonene kunne ikke lenger tre sammen for å vareta sine felles anliggender. Bare uvesentlige ting, som de religiøse festene, ble fremdeles nødtørftig besørget. Ved siden av de behov og interesser som korporasjonene i gensen var kalt til og i stand til å vareta, var det nå i og med omveltningen i ervervsforholdcne og den derav følgende forandringen i samfunnslagdelingen oppstått nye behov og interesser, som ikke bare var fremmede for den gamle gensordningen, men som på alle måter gikk helt på tvers av den. Interessene til håndverkergruppene som var blitt skapt ved arbeidsdelingen og byens særskilte behov i motsetning til landsbygdas, krevde nye organer. Men menneskene i hver av disse gruppene besto av folk fra de forskjelligste genser, fratrier og stammer, de omfattet til og med fremmede. Disse organer måtte altså ta form utenfor gensforfatningen, ved siden av den, og dermed imot den. Og i hver korporasjon innenfor gensen igjen gjorde denne interessekonflikten seg gjeldende og ble skjerpet på det høyeste ved at rike og fattige, ågrere og skyldnere var sammensluttet i den samme gensen og samme stammen.
Til dét kom massen av den nye fremmede befolkning som sto utenfor genssammenslutningene og f. eks. i Roma greidde å bli en makt i landet, og som dessuten var altfor tallrike til at de litt etter litt kunne tas opp i de blodsbeslektede slektene og stammene. Overfor denne massen sto genssammenslutningene der som lukkede, priviligerte korporasjoner; det opprinnelige naturvokste demokrati hadde slått om til et forhatt aristokrati.
Endelig var gensforfatningen vokst fram av et samfunn som ikke kjente noen indre motsetninger, og var utelukkende tilpasset et slikt samfunn. Det hadde ingen tvangsmidler ut over den offentlige mening. Men her var det oppstått et samfunn som i kraft av alle sine økonomiske livsvilkår hadde måttet spalte seg i frie og slaver, i rike utbyttere og utbyttede fattige, et samfunn som ikke bare var ute av stand til å forsone igjen disse motsetningene, men som måtte sette dem mer og mer på spissen. Et slikt samfunn kunne bare bestå enten ved at disse klassene ble liggende i vedvarende åpen kamp med hverandre eller under herredømme av en tredje makt som ved at den tilsynelatende sto over de innbyrdes uforsonlige klassene, undertrykte den åpne konflikt mellom dem og i høyden lot klassekampen utkjempes på det økonomiske område, i såkalt lovlig form. Gensforfatningen hadde levd ut sin tid. Den var sprengt som folge av arbeidsdelingen og den derav følgende spaltningen av samfunnet i klasser. Staten kom istedenfor den.
***
Vi har ovenfor betraktet enkeltvis de tre hovedformene for staten som reiser seg på gensforfatningens ruiner. Atén oppviser den reneste, mest klassiske formen — her springer staten direkte og for den alt overveiende del fram av de klassemotsetninger som utvikler seg innenfor selve genssamfunnet. I Rom blir genssamfunnet et lukket aristokrati midt inne i en tallrik plebs som står utenfor det — og som har plikter, men ingen rettigheter. Plebs’ seier sprenger den gamle slektsforfatningen og reiser på dens ruiner den staten som gensaristokratiet og plebs begge snart går helt opp i. Hos Romerrikets tyske beseirere springer staten endelig direkte fram av erobringen av store fremmede områder, — gensforfatningen frambyr ingen midler til å herske over disse. Men da denne erobringen verken var knyttet sammen med alvorlig kamp med den gamle befolkningen eller med en mer utviklet arbeidsdeling — da det økonomiske utviklingstrinnet hos de erobrede og erobrerne nesten var det samme, og samfunnets økonomiske grunnlag altså forblir det gamle, kan gensordningen holde seg gjennom århundrer i en endret, territorial skikkelse i form av markforfatningen og endog forynge seg for en tid i en avsvekket form i de seinere adels- og patrisierslektene, ja tilmed i bondeslektene, som i Ditmarsken.93
Staten er altså på ingen måte en makt som er påtvunget samfunnet utenfra; likeså lite som den er «den etiske idés virkelighet», «fornuftens bilde og virkelighet», som Hegel hevder. Den er tvert om et produkt av samfunnet på et bestemt utviklingstrinn; den er innrømmelsen av at dette samfunnet har viklet seg inn i en uløselig motsetning med seg selv, har spaltet seg i uforsonlige motsetninger som det ikke makter å overvinne. Men for at disse motsetningene, klasser med motstridende økonomiske interesser, ikke skal fortære seg selv og samfunnet gjennom en fruktesløs kamp, er det blitt nødvendig med en makt som tilsynelatende står over samfunnet, en makt som skal dempe konflikten og holde den innenfor «ordenens» rammer. Og denne makt, som er sprunget fram av samfunnet, men som stiller seg over det og blir mer og mer fremmed for det — er staten.
Jamført med den gamle gensorganisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsaken fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. Området ble hvor det var, men menneskene var blitt rørlige. Man la altså inndelingen etter område til grunn og lot medborgerne fylle sine offentlige rettigheter og plikter der de slo seg ned, uten hensyn til gens eller stamme. Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Atén og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjon etter slekter.
Det annet er opprettelsen av en offentlig voldsmakt, som ikke lenger faller umiddelbart sammen med befolkningen når denne selv organiserer seg som væpnet makt. Denne særskilte, offentlige makt er nødvendig fordi en selvvirksom væpnet organisasjon av befolkningen er blitt umulig etter spaltningen i klasser. Slavene hører også til befolkningen. De 90 000 atenske borgerne var bare en priviligert klasse i forhold til de 365 000 slavene. Det atenske demokratiets folkehær var en aristokratisk offentlig voldsmakt rettet mot slavene og holdt dem i age; men for å holde også medborgerne i tømme ble det nødvendig å ha et gendarmeri, som jeg har fortalt om tidligere. Denne offentlige voldsmakt eksisterer i enhver stat. Den består ikke bare av væpnede mennesker, men også av materielt tilbehør, fengsler og tvangsanstalter av alle slag, som gens-samfunnet ikke kjente til. Den kan være særs ubetydelig og nesten forsvinnende i samfunn hvor klassemotsetningene ennå er uutviklet og i avsides strøk, som tilfelle er på sine steder og til sine tider i Amerikas forente stater. Men den styrkes i samme grad som klassemotsetningene innenfor staten skjerpes og etter som de statene som setter grenser mot hverandre, blir større og mer folkerike; — en kan bare ta for seg vår tids Europa, hvor klassekampen og erobringskonkurransen har skrudd den offentlige makt opp til en slik høyde at den truer med å sluke hele samfunnet og selv staten.
For å opprettholde denne offentlige makten er det nødvendig med bidrag fra statens borgere, — skattene. Disse var helt ukjente for gens-samfunnet. Vår tid kjenner derimot mer enn nok til dem. Etter som sivilisasjonen utvikler seg, strekker heller ikke de til lenger. Staten trekker veksler på framtiden, opptar lån, statsgjeld. Også det kan gamle Europa synge en stubb om.
Da de sitter inne med den offentlige makt og retten til å inndrive disse skattene, står embetsmennene nå som samfunnets organer over samfunnet. Den aktelse som av fri vilje ble vist gens-forfatningen, er ikke tilstrekkelig for dem — selv om de kunne oppnå den. Som bærerne av en makt som skiller seg ut fra samfunnet, må det frambringes respekt for dem gjennom unntakslover. I kraft av dem nyter de en særlig hellighet og ukrenkelighet. Den mest lurvete politilakei i den siviliserte stat har mer «autoritet» enn alle genssamfunnets organer tilsammen; men sivilisasjonens mektigste fyrste og den største statsmann eller feltherre kan misunne den ringeste gensforstander den frivillige og ubestridte aktelse som ble vist ham. Den ene står plantet midt i samfunnet, den andre er tvunget til å skulle forestille noe som er utenfor det og over det.
Da staten er oppstått av behovet for å holde klassemotsetninger i sjakk, men da den samtidig er oppstått midt oppe i konflikten mellom disse klassene, så er den i regelen den mektigste, økonomisk herskende klasses stat. Denne klassen blir ved hjelp av staten også den politisk herskende klasse og får på denne måten nye midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den. Således var den antikke staten framfor alt slaveeiernes stat for å holde slavene nede, og føydalstaten var likeså adelens organ for å holde de livegne og hoveripliktige bøndene nede, og den moderne representativstaten er et redskap for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet. Unntaksvis forekommer det imidlertid perioder da de kjempende klassene holder hverandre så nær likevekt at statsmakten på vedkommende tidspunkt midlertidig oppnår en viss selvstendighet overfor begge som en tilsynelatende mekler. Slik var det med det absolutte monarki i det 17. og 18. århundre, som balanserte adelen og borgerskapet mot hverandre; slik var det med bonapartismen under det første og framfor alt under det annet franske keiserdømme, som spilte proletariatet ut mot bursjoasiet og bursjoasiet mot proletariatet. Den siste prestasjon i denne kunsten, som får hersker og undersått til å se like komiske ut, er det nye tyske rike av Bismarcksk nasjon: her balanserer kapitalister og arbeidere mot hverandre, og begge blir snytt i samme grad til fordel for de forkomne prøyssiske kålrabijunkerne.
I de fleste statene i historien blir de rettigheter som statsborgerne innrømmes, gradert etter formue. Dermed sies det bent ut at staten er den besittende klassens organisasjon til vern mot den ikke-besittende klasse. Slik var det allerede i de atenske og romerske formueklassene. Slik var det i middelalderens føydale stat, da den politiske maktstillingen var regulert i samsvar med jordeiendommen. Slik er det med valgreglene i de moderne representativstatene også. Denne politiske anerkjennelse av eiendomsforskjellen er imidlertid ikke på noen måte vesentlig. Tvert om; det betegner et lavt trinn i statsutviklingen. Den høyeste statsform, den demokratiske republikken, som under vare moderne samfunnsforhold mer og mer blir en uunngåelig nødvendighet og som er den statsform innenfor hvilken den siste avgjørende kamp mellom proletariatet og borgerskapet alene kan utkjempes, — den demokratiske republikk kjenner offisielt ikke lenger noe til eiendomsforskjell. Innenfor den utøver rikdommen sin makt indirekte, men dess sikrere. På den ene side i form av den direkte embetsmannskorrupsjon, som Amerika er et klassisk eksempel på, på den annen side i form av alliansen mellom regjeringen og børsen, som foregår lettere dess mer statsgjelden øker og dess sterkere aksjeselskapene konsentrerer på sine hender ikke bare transporten, men også selve produksjonen, og dette så igjen finner sitt sentrum i børsen. Utenom Amerika er den nyeste franske republikken et slående eksempel på dette, og det gode gamle Sveits har også ytt sitt på dette feltet. Men at det ikke trengs noen demokratisk republikk for å få i stand dette broderlige forbund mellom regjering og børs, det beviser, ved siden av England, det nye tyske rike, hvor det er umulig å avgjøre hvem den alminnelige stemmeretten har hevet høyest — Bismarck eller Bleichröder. Og endelig hersker den besittende klasse direkte gjennom den alminnelige stemmeretten. Så lenge som den undertrykte klasse, altså i vårt tilfelle proletariatet, ennå ikke er moden til selv å befri seg, så lenge vil den for flertallets vedkommende betrakte den bestående samfunnsordning som den eneste mulige, og politisk danne et haleheng til kapitalistklassen, dens ytterste venstre fløy. Men i samme grad som den modnes fram mot sin egen frigjøring, i samme grad konstituerer den seg som eget parti, velger sine egne representanter og ikke kapitalistklassens. Den alminnelige stemmerett er således gradmåleren for arbeiderklassens modenhet. Mer kan den ikke være og vil den aldri bli i den nåværende stat; men det er også tilstrekkelig. Den dag da den alminnelige stemmeretts termometer viser at arbeiderne har nådd kokepunktet, vet både de og kapitalistklassen hva de står overfor.
Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greidde seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spaltning av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltningen staten til en nødvendighet. Vi nærmer oss i dag med raske skritt et utviklingstrinn i produksjonen da disse klassers eksistens ikke bare har opphørt å være en nødvendighet, men blir en faktisk hindring for produksjonen. De vil forsvinne like uunngåelig som de tidligere er oppstått. Sammen med dem vil staten uunngåelig forsvinne. Det samfunn som nyorganiserer produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og like sammenslutning, flytter hele statsmaskineriet der det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, sammen med spinnerokken og bronseøksen.
* * *
Sivilisasjonen er altså etter det som er sagt foran, det stadium i samfunnets utvikling der arbeidsdelingen og det som springer fram av den — byttet mellom enkeltpersoner og vareproduksjonen som knytter begge deler sammen — kommer til full utfoldelse og revolusjonerer hele det tidligere samfunn.
Produksjonen var på alle tidligere samfunnstrinn i det vesentlige fellesproduksjon, akkurat som også forbruket fant sted ved direkte fordeling av produktene innenfor større eller mindre kommunistiske fellesskaper. Denne produksjon i fellesskap gikk for seg innenfor de snevreste grenser; men produksjonsfellesskapet førte med seg at produsentene hadde herredømme over sin produksjonsprosess og sitt produkt. De vet hva det blir av produktet; de bruker det opp, det går dem ikke ut av hendene, — og så lenge produksjonen drives på dette grunnlaget, kan den ikke vokse produsentene over hodet, kan den ikke mane fram spøkelsesaktige fremmede makter som vender seg mot produsentene, slik det regelbundet og uunngåelig foregår under sivilisasjonen.
Men arbeidsdelingen trenger seg langsomt inn i denne produksjonsprosessen. Den undergraver produksjonens og tilegnelsens kollektive karakter, den gjør enkeltindividers tilegnelse av produktene til framherskende regel og avler dermed byttehandel mellom enkeltpersoner; — hvordan, det har vi ettersport ovenfor. Gradvis blir vareproduksjonen den herskende form.
Med vareproduksjonen, dvs. produksjonen ikke lenger til eget forbruk, men for varebytte, går produktene nødvendigvis fra hånd til hånd. Produsenten gir produktet sitt bort i bytte; han vet ikke lenger hva det blir til med det. Så snart pengene, og med pengene kjøpmannen som mellommann mellom produsentene, trer fram, blir bytteprosessen enda mer innviklet og produktenes endelige skjebne enda mer uviss. Kjøpmennene er mange, og ingen av dem vet hva den andre gjør. Varene går nå ikke bare fra hånd til hånd, men fra marked til marked. Produsentene har tapt herredømmet over totalproduksjonen av sine livsvilkår, og kjøpmennene har den ikke i sin makt. Produktene og produksjonen er overgitt tilfeldighetene.
Men tilfeldigheten er bare den ene polen i en sammenheng hvis andre pol heter nødvendigheten. I naturen, hvor det også tilsynelatende hersker tilfeldighet, har vi på hvert enkelt område forlengst påvist den indre nødvendighet og lovbundethet som ytrer seg gjennom denne tilfeldighet. Men det som gjelder for naturen, gjelder også for samfunnet. Jo mer en samfunnsmessig virksomhet, en rekke samfunnsmessige prosesser blir menneskenes bevisste kontroll overmektig og vokser dem over hodet, jo mer synes å være overlatt rene tilfeldigheten, dess sterkere kommer de lover som er særegne for og iboende i denne tilfeldigheten, med naturnødvendighet til uttrykk i den. Slike lover behersker også tilfeldighetene i vareproduksjonen og varebyttet. Overfor den enkelte produsent og varebytteren står de som fremmede makter som til å begynne med endatil er helt ukjente for ham, hvis natur først må møysommelig utforskes og fastslåes. Disse økonomiske lovene for vareproduksjonen modifiseres med de forskjellige utviklingsstadiene i denne produksjonsformen. Men i det store og hele står hele sivilisasjonens periode under deres herredømme. Og ennå den dag i dag er det produktet som behersker produsentene; ennå i dag styres samfunnets totalproduksjon ikke av en felles, overlagt plan, men av blinde lover som gjør seg gjeldende med elementær kraft — i siste instans i de periodiske handelskrisenes stormer.
Vi har ovenfor sett hvordan den menneskelige arbeidskraft på et temmelig tidlig trinn i produksjonens utvikling ble i stand til å yte et betraktelig større produkt enn det som krevdes til produsentenes eget underhold, og hvordan dette utviklingstrinn i hovedsaken faller sammen med at arbeidsdelingen og byttet mellom enkeltindivider kommer opp. Etter det gikk det ikke lang tid før man oppdaget den store «sannheten» at også mennesket kan være en vare, at menneskets kraft kan utveksles og nyttes ut ved å forvandle mennesket til en slave. Neppe hadde menneskene tatt til å drive byttehandel før de også selv ble kjøpt og solgt. Aktivum ble passivum, enten menneskene ville det eller ei.
Med slaveriet, som under sivilisasjonen når sin fulleste utfoldelse, inntrer den første store spaltning av samfunnet i en utbytterklasse og en utbyttet klasse. Denne spaltningen vedvarte gjennom hele sivilisasjonens periode. Slaveriet er den første — for den antikke verden særegne form for utbytting. Etter det følger middelalderens livegenskap og så lønnsarbeidet i den nyere tid. Dette er de tre store formene for trelldom, karakteristiske for de tre store epokene i sivilisasjonen. Åpent, og i den siste tid maskert slaveri har alltid vært sivilisasjonens følgesvenn.
Vareproduksjonens stadium, som sivilisasjonen begynner med er i økonomisk henseende særmerkt ved innføringen av:
1. metallpengene og dermed pengekapitalen, renten og ågeren;
2. kjøpmennene som en klasse mellommenn mellom produsentene; 3. den private jordeiendommen og hypoteket, og 4. slavearbeidet som herskende produksjonsform. Den familieform som motsvarer sivilisasjonen og som blir definitivt dominerende sammen med den, er monogamiet — mannens herrevelde over kvinnen og enkeltfamilien som samfunnshusholdningens enhet. Det siviliserte samfunn blir sammenfattet ved staten, som i alle typiske perioder uten unntak er den herskende klasses stat og i alle tilfelle i sitt vesen fortsetter å være en maskin for å holde den undertrykte og utbyttede klasse nede. Karakteristisk for sivilisasjonen er videre: på den ene side fikseringen av motsetningen mellom by og land som grunnlaget for hele den samfunnsmessige arbeidsdelingen; på den annen side innføringen av testamentet som gjorde det mulig for en eiendomsbesitter a forføye over sin eiendom også etter sin død. Denne innretningen, som var et direkte slag i ansiktet på den gamle gensforfatningen, var ukjent i Atén helt til Solon. I Roma ble den innført allerede tidlig, — når, vet vi ikke. 94 Hos tyskerne var det prestene som innførte den, for at den solide og skikkelige tysker uhindret kunne testamentere sin arvedel til kirken.
Med denne grunnforfatningen har sivilisasjonen fullbrakt ting som den gamle gensforfatningen ikke på noe vis kunne hamle opp med den i. Men den fullbrakte dem ved å sette menneskets laveste drifter og lidenskaper i bevegelse, og utviklet dem på bekostning av alle deres andre anlegg. Den nakne grådighet har vært sivilisasjonens drivende kraft fra den første stund og fram til i dag. Rikdom, rikdom og atter rikdom — ikke for samfunnet, men for dette enkelte lurvete individ — har vært dens eneste og avgjørende mål. Og om derved den stigende utvikling av vitenskapen og i gjentagne perioder den høyeste blomstring av kunsten er falt i dens skjød, så er det utelukkende av den grunn at uten dem ville vår tids veldige bragder i opphoping av rikdom ikke vært mulig.
Da grunnlaget for sivilisasjonen er utbyttingen av en klasse ved en annen klasse, så beveger hele dens utvikling seg i en vedvarende motsetning. Hvert framskritt i produksjonen er samtidig et tilbakeskritt i stillingen for den undertrykte klasse, dvs. for det store flertallet. Hvert gode for den ene er nødvendig et onde for den andre, hver ny befrielse av den ene klasse betyr en ny undertrykkelse for en annen klasse. Det mest slående bevis på det er innføringen av maskinene —, virkningene av dem er i dag kjent over hele verden. Mens det hos barbarene, som vi sa, neppe kunne gjøres forskjell på rettigheter og plikter, så gjør sivilisasjonen denne forskjell og motsetningen mellom dem klart selv for en tåpe, idet den tilkjenner den ene klasse praktisk talt alle rettigheter, den andre derimot så godt som alle pliktene.
Men slik bør det ikke være. Det som er et gode for den herskende klassen, bør være et gode for hele samfunnet, som den herskende klasse identifiserer seg med. Jo lenger sivilisasjonen altså skrider fram, dess mer er den derfor tvunget til å legge en kjærlighetens kappe over de misforhold som den selv med nødvendighet har skapt, for å skjønnmale dem eller lyge dem bort, kort sagt: å innføre et konvensjonelt hykleri som verken tidligere samfunnsformer eller selv de første stadier av sivilisasjonen kjente til, og som til slutt når sitt høydepunkt i følgende påstand: utbyttingen av den undertrykte klasse blir drevet av den utbyttende klasse utelukkende i den utbyttede klassens egen interesse; og hvis denne ikke innser dette, men til og med blir opprørsk, så er det den frekkeste utakk mot velgjørerne, utbytterne.95
Og så til slutt Morgans dom om sivilisasjonen: «Siden sivilisasjonen inntrådte, er veksten i rikdommen blitt så veldig, dens former så mangeartet, dens anvendelse så omfattende og forvaltningen av den i eiendomsbesitternes interesse så dreven, at denne rikdommen i forhold til folket er blitt en makt som ikke kan mestres. Menneskeånden står rådløs og forhekset overfor det den selv har skapt. Likevel vil den tid komme da den menneskelige fornuft vil vokse til herredømme over rikdommen, da den vil fastsette såvel statens forhold til den eiendom som den verner, som også grensene for eiendomsbesitterens rettigheter. Samfunnets interesser går absolutt foran enkeltinteressene, og de to må bringes i et rettferdig og harmonisk forhold. Den nakne jakten etter rikdom er ikke menneskehetens endelige bestemmelse, om ellers fremskridende utvikling forblir framtidens lov, som den har vært fortidens. Den tid som er gått siden sivilisasjonen inntrådte, er bare en liten brøkdel av den tid menneskeheten har levd, og bare en liten brøkdel av den tid som ennå ligger foran den. Samfunnets oppløsning står truende foran oss som avslutning på en historisk løpebane hvis eneste sluttmål er rikdommen; for en slik løpebane bærer i seg elementene til sin egen tilintetgjøring. Demokrati i forvaltningen, brorskap i samfunnet, likhet i rettigheter, utdannelse for alle vil krone inngangen til samfunnets neste hovere stadium — som erfaring, fornuft og vitenskap stadig arbeider hen imot. Det vil bli en gjenoppliving — men i høyere form — av de gamle gensenes frihet, likhet og brorskap.» (Morgan, «Ancient Society», s. 552.)
Et nyoppdaget tilfelle av gruppe-ekteskap
Av Friedrich Engels.
Da det i den siste tiden er blitt møte hos visse rasjonalistiske etnografer å benekte gruppe-ekteskapet, kan beretningen som følger nedenfor være av interesse. Jeg har oversatt den fra «Ruskije Vjedomosti», Moskva, 14. oktober 1892 (gammel stil). Her blir ikke bare gruppe-ekteskapet, dvs. rettigheten til innbyrdes kjønnssamkvem mellom en rekke menn og en rekke kvinner uttrykkelig konstatert som fullt gjeldende, men også at det er en form som knytter seg nært til hawaiiernes punalua-ekteskap altså til den mest utviklede og mest klassiske fase i gruppe-ekteskapet. Mens den typiske punalua-familien består av en rekke av brødre (kjødelige og fjernere beslektede) som er gift med en rekke av kjødelige og fjernere beslektede søstre, finner vi her på øya Sakhalin at en mann er gift med alle sine brødres koner og alle sine kones søstre, noe som sett fra kvinnesiden betyr at hans kone har rettigheten til fritt å ha kjønnssamkvem med sin manns brødre og sine søstres menn. Forskjellen fra punalua-ekteskapets typiske form er altså bare at mannens brødre og søstrenes menn ikke nødvendigvis er samme personer.
Videre er å merke at det her også blir bekreftet det jeg framholdt i «Familiens opprinnelse», 4. opplag, s. 28/29: at gruppe-ekteskapet ikke på noen måte ser ut slik som vår spissborgers bordellfantasi forestiller seg den, at menneskene i gruppe-ekteskapet ikke åpent driver noe bortimot det liv i kjønnslyst som han selv praktiserer i hemmelighet, men at denne ekteskapsformen, i hvert fall i de tilfellene vi kjenner i dag, i praksis skiller seg fra et løst paringsekteskap eller også flerkoneri ved at en rekke tilfelle av kjonnsforbindelser som ellers hjemfaller til streng straff, her tillates gjennom sedvane. At utøving i praksis av disse rettighetene litt etter litt dor ut, beviser bare at denne ekteskapsformen selv er satt på listen av utdøende fenomener, noe som også blir bekreftet ved at den forekommer så sjelden.
Forøvrig er hele skildringen interessant fordi den på nytt beviser hvor like, ja, i sine grunndrag identiske, de samfunnsmessige institusjonene er hos slike urfolk som står på noe nær likt utviklingstrinn. Mesteparten av det som berettes om disse mongoloidene fra Sakhalin, passer på dravidstammer i India, på øyboere i Sydhavet ved den tiden de ble oppdaget, på amerikanske indianere.
Beretningen lyder slik:
«På møtet 10. oktober (etter gammel stil 22. oktober) i klassen for antropologi i «Selskapet av naturvitenskapens venner» i Moskva leste N. A. Jantsjuk opp en interessant rapport fra hr. Sternberg om giliakene, en lite utforsket stamme som bor på øya Sakhalin og som står på villhetens kulturtrinn. Giliakene kjenner verken åkerbruket eller pottemakerkunsten, de ernærer seg hovedsakelig ved jakt og fiske, de varmer opp vann i tretrau ved å kaste glødende steiner opp i det osv. Særlig interessante er institusjonene de har med omsyn til familie og gens. Giliaken kaller far ikke bare sin kjødelige far, men også alle sin fars brødre. Konene til disse brødre og likeså sin mors søstre kaller han allesammen sine mødre, og barna til alle disse «fedrene» og «mødrene» kaller han sine brødre og søstre. Denne benevningsmåten eksisterer som kjent også hos irokeserne og andre indianerstammer i Nord-Amerika, og likeså hos noen stammer i India. Men mens de hos disse forlengst har opphørt å motsvare de virkelige forholdene, tjener de hos giliakene til å betegne en tilstand som er gjeldende ennå i dag. Ennå i dag har enhver giliak krav på sine brødres koner og sin kones søstre som sine maker, i det minste blir det ikke betraktet som ulovlig om han utøver slike rettigheter. Disse levninger av gruppe-ekteskapct på gensens grunn minner om det kjente punalua-ekteskapet, som eksisterte på Sandwich-øyene så langt fram som til første halvpart av vårt århundre. Denne formen for familie- og gentilforhold danner grunnlaget for hele gensordningen og samfunnsordningen hos giliakene.
En giliaks gens består av alle — nærere og fjernere, virkelige og nominelle — brødrene til hans far, av disse fedre og mødre(?), av hans brødres barn og hans egne barn. Det er lett å forstå at en gens som er slik konstituert, kan omfatte en veldig mengde mennesker. Livet i gensen går nå sin gang etter følgende grunnsetninger: Ekteskap innenfor gensen er ubetinget forbudt. Kona til en avdød giliak går etter gensens skilsdom over til en av hans kjødelige eller nominelle brødre. Gensen sørger for underhold til alle arbeidsdyktige gensfrender. «Hos oss fins det ingen fattige», sa en giliak til han som refererer dette, «den som er trengende, han får sitt underhold av chalen (gensen).» Gensfrendene er videre knyttet sammen ved felles offerhøytider og fester, en felles gravplass osv.
Gensen garanterer hver og en av sine medlemmers liv og sikkerhet mot overgrep fra gensfremmede. Som gjengjeldelsesmiddel er blodhevnen i kraft, men under det russiske herredømme utøves den i meget avtakende grad. Kvinnene er helt unntatt fra gens-blodhevnen. — I enkelte, for øvrig meget sjeldne tilfelle adopterer gensen også medlemmer av andre genser. Som allmenn regel gjelder at en avdøds formue ikke kan gå ut av gensen, i denne henseende hersker hos giliakene bokstavelig talt den kjente forskrift fra De tolv tavlers lov: si suos heredes non habet, gentiles familiam habento — når han ikke har noen egne arvinger, da skal gensfrendene arve. Ingen viktig tildragelse i giliakens liv finner sted uten gensens deltakelse. For ikke lang tid siden — bare en eller to generasjoner — var eldstemann blant gensfellene fellesskapets forstander, gensens«starost» ; i dag innskrenker genseldstes rolle seg nesten bare til ledelsen av religiøse seremonier. Gensene er ofte spredt over trakter som ligger langt fra hverandre, men også når de slik er skilt, fortsetter gensfrendene å minnes hverandre, besøker hverandre, yter hverandre hjelp og vern osv. Uten i ytterste nødsfall forlater aldri en giliak sine gensfrender eller sin gens’ graver. Gensordningen har satt et ganske bestemt preg på giliakenes åndsliv, karakter, seder og institusjoner. Skikken med å holde alle forhandlinger i fellesskap, nødvendigheten til alle tider å gripe inn for å vareta genskameratens tarv, solidariteten i samband med blodhevnen, tvangen og vanen med å bo sammen med ti eller flere av sine like i store hyttetelt — kort sagt i en viss monn alltid være blant folk, — alt dette har gitt giliaken en selskapelig, pratsom natur. Giliaken er i høyeste grad gjestfri, han er meget glad i å kunne ta seg av gjester og selv i sin tur å innfinne seg som gjest. Den vakre skikken med gjestfrihet kommer særlig framtredende til uttrykk i vonde tider. I nødsår når det ikke fins noe å bite i verken for giliaken eller hundene hans, da rekker han ikke handen fram etter almisser, han går da uten å kvie seg på gjesting og får sitt underhold der han kommer, ofte gjennom temmelig lang tid.
Hos giliakene på Sakhalin forekommer det så godt som ikke brottsverk av egennyttige motiver. Sine dyrebare gjenstander oppbevarer giliaken i et matbur som aldri er stengt. Giliaken er så hårsår for vanære at han går ut i skogen og henger seg om han er blitt overbevist om sin skyld for en nederdrektig handling. Drap er meget sjeldne og forekommer nesten utelukkende som utslag av sinne. Ikke i noe tilfelle er havesyke motivet. I omgangen med andre viser giliaken rettsinn, tillitsfullhet og samvittighetsfullhet.
Trass i at de lenge var underkuet av de mandsjurene som var blitt kinesere, trass i den fordervelige innflytelse fra nybyggerne i Amur-området har giliakene i moralsk henseende bevart mange av en primitiv stammes dyder. Men deres samfunnsordnings skjebne er ugjenkallelig beseglet. Enda en eller to generasjoner, og giliakene på fastlandet vil være fullstendig forvandlet til russere, og tilegner seg med kulturens velsignelser også dens mørke sider. Giliakene på Sakhalin som bor mer eller mindre avsides fra sentrene for den russiske koloniseringen, har utsikt til å holde seg noe lenger i uforfalsket tilstand. Men også hos dem tar påvirkningen fra det russiske naboskapet til å gjøre seg gjeldende. De kommer til landsbyene for å handle, de drar til Nikolajevsk på arbeid, og enhver giliak som vender tilbake til hjemstedet etter at han har vært på slikt arbeid, forer med seg den samme atmosfære som arbeideren fra byen tar med seg tilbake til sin russiske landsby. Og dertil tilintetgjør arbeidet i byen, med sitt vekslende hell og uhell, stadig mer den opprinnelige likhet som utgjør et framherskende drag i disse folkenes naturlig-enkle husholdning.
Hr. Stenbergs artikkel, som også inneholder beretninger om de religiøse forestillingene og skikkene og om deres rettsinstitusjoner, vil bli publisert i sin helhet i «Etnografitsjeskoje Obosrenije».»
(Fra «Die Neue Zeit», årg. 11, 1892/93, bd. 1, hefte nr. 12, s. 373—375.)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «Ancient Society, or Rescarches in the Lines of Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization», by Lewis H. Morgan, London, MacMillan & Co, 1877. Boken er trykt i Amerika og er merkelig vanskelig å få i London. Forfatteren er død for noen år siden. (Anm. av Engels.) — På tysk kom boken ut under titlene «Die Urgesellschaft, Untersuchungen über den Fortschritt der Menschheit aus der Wildheit durch die Barbarei zur Zivilisation», på forlaget J. H. W. Dietz, Stuttgart 1891, (480 s). Red.
- Det siktes til Marx’ utdrag av L. Morgans verk «Ursamfunnet» med Marx’ kommentarer, som i 1945 ble gitt ut i russisk oversettelse i «Marx-Engelsarkiv», bd. IX. Red.
- Her har Engels gjort seg skyldig i en unøyaktighet, for så vidt som han stiller slektens forplantning og framstillingen av eksistensmidler ved siden av hverandre som de betingelser som bestemmer samfunnets utvikling og de samfunnsmessige institusjoner. I selve teksten i «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» viser Engels selv imidlertid under analysen av det konkrete materiale, at den materielle produksjonsmåte er den hovedfaktor som bestemmer utviklingen av samfunnet og samfunnets institusjoner. Red.
- E. B. Tylor, «Researches into the Early History of Mankind and the Development of Civilization» (Undersøkelser om menneskehetens urhistorie og sivilisasjonens utvikling). London 1865. Red.
- Se Engels’ anmerkning til dette s. 33 i denne utgave. Red.
- «Orestien» — et av de mest berømte dramaer av den greske dikteren Aischylos. Red.
- Heltetiden — tiden vi møter i Homers epos (heltedikt) — fra omkring det 10. til det 8. århundre før vår tidsregning. Red.
- MacLcnnans «Primitive Marriage» (Urekteskapet) kom første gang ut i 1865. Red.
- J. F. MacLennan, «Studies in Ancient History, comprising a Reprint of «Primitive Marriage»» (Studier i gammel historie, samt et opptrykk av verket «Urcktcskapet»), London 1866. Red.
- R. G. Latham, «Descriptive Ethnology», Vol. I—II, London 1859. Red.
- L. H. Morgan, «League of the Ho-dé-no-sau-nee or Iroquois», Rochester 1851. Red.
- J. Lubbock, «The Origin of Civilization and the Primitive Condition of Man. Mental and Social Condition of Savages», London 1870. Red.
- L. H. Morgan, «Systems of Consanguinity and Affinity of the Human Family», Washington 1871. Red.
- A. Giraud-Teulon, «Les origines de la familie», Geneve—Paris, 1874. Red.
- En kunne på norsk vel bruke att om disse slektsgruppene, men vi gjør det ikke fordi det her i landet knytter seg bestemte assosiasjoner til att som horer en seinere tid til. Red.
- På tilbakereisen fra New York i september 1888 traff jeg en tidligere kongressrepresentant fra valgkretsen Rochester som hadde kjent Lewis Morgan. Dessverre var det ikke svært mye han kunne fortelle om ham. Morgan hadde levd i Rochester som privatmann, bare opptatt med sine studier. Hans bror var oberst og hadde vært ansatt i Washington i krigsministeriet. Ved brorens hjelp fikk M. regjeringen til å interessere seg for sine undersøkelser, og flere av hans verker er gitt ut på det offentliges bekostning. Han som fortalte dette hadde også selv flere ganger i sin kongresstid arbeidet for det samme. (Anm. av Engels.)
- Se dessuten: «Anteil der Arbeit an der Menschwerdung des Affen» (Arbeidets del i overgangen fra ape til menneske) i Friedrich Engels: «Dialektik der Natur» (Naturens dialektikk) i Marx/Engels: Werke, Bd. 20, Dietz, Berlin 1962. Red.
- Pueblo — av spansk: landsbyfellesskap. Pueblo-indianerne bor i statene Colorado, Utah, New Mexico og Arizona (U. S. A.), samt i Mexico. Boplassene deres danner klippebyer, som minner om honningkaker når en ser dem. Red.
- arierne — betegnelsen arier ble i midten av forrige århundre brukt til å betegne den kulturelle og språklige enhet som den moderne språkvitenskapen nå kaller betinget indo-europeisk. Red.
- Oxus — nå Amu-Darja (Sør-Turkestan); Jaxartes — nå Syr-Darja — elver i Mellom-Asia (i de nåværende sovjetrepublikker Kasakstan, Tadsjikistan, Turkmenia og Usbekistan). Red.
- Iliaden — gammelgresk folkeepos som en mener Homer er opphavsmannen til. Det skriver seg fra det 9. århundre for vår tidsregning. I dette diktet skildres grekernes beleiring av Troja (i Lilleasia), og gresk samfunnsliv og militærliv i den perioden som kalles heltetiden. Red.
- Hvor lite Bachofen forsto av det han hadde oppdaget eller snarere gjettet, beviser han når han benevner denne urtilstanden som betærisme. Da grekerne innførte ordet hetærisme, betegnet det hos dem samkvem mellom menn — menn som var ugifte eller som levde i parekteskap — og ugifte kvinner. Den forutsetter alltid at det eksisterer en bestemt form for ekteskap og at dette samkvemmet finner sted utenfor ekteskapet, og den innbefatter prostitusjon i det minste som en allerede eksisterende mulighet. Ordet er heller aldri blitt brukt i noen annen betydning, og jeg bruker det i denne betydning med Morgan. De høyst viktige oppdagelser som Bachofen har gjort, blir over alt utrolig mystifisert ved hans fantastiske forestilling om at de historisk oppståtte forbindelser mellom mann og kvinne har sitt utspring i menneskenes religiøse idéer i enhver gitt periode og ikke i deres virkelige livsforhold. (Anm. av Engels.)
- Ch. Letourneau, «L’Évolution du Mariage et de la Famille», Paris 1888. Red.
- A. Espinas, «Des Sociétés Animales. Étude de Psychologie Comparée», Paris 1877, s. 303—04. Red.
- A. Giraud-Teulon, «Les origines du mariage et de la familie», Geneve 1884. Red.
- H. H. Bancroft, som ovenfor, bd. I—IV, New York 1875—76. Red.
- I et brev skrevet våren 1882 uttaler Marx seg i de skarpeste ordelag om den fullstendige forfalskning av urtiden som hersker i Wagners Nibelungentekst. «Har en noen gang hørt om en bror som favner sin søster som brud?» Til disse Wagners «geile guder» som helt i moderne stil krydrer sine elskovseventyr med aldri så lite blodskam, svarer Marx: «I urtiden var søsteren hustruen, og dette var moralsk.» (Anm. til 4. opplag.)
En fransk venn og Wagnerdyrker er ikke enig i denne note og bemerker at allerede i den eldre Edda, som Wagner bygger på, i Ogisdrekka, bebreider Loke Frøya: «Framfor gudene favnet du din egen bror.» Søskenekteskapet skal altså allerede den gang ha vært forbudt. Ögisdrekka er uttrykk for en tid da troen på de gamle mytene var brutt fullstendig sammen. Det er et rent lukiansk spottedikt mot gudene. Når Loke som diktets Mefisto gjør Frøya en slik bebreidelse, så taler det snarere mot Wagner. Dessuten sier Loke noen få linjer seinere til Njord: «Med din søster avlet du en (slik) sønn» (Vid systur thinni gaztu slikan mog). Njord er riktignok ingen ås, men en van, og sier i Ynglingasaga at søskenekteskap var vanlige i Vanaland, noe som ikke var tilfelle hos æsene. Dette skulle være et tegn på at vanene var eldre guder enn æsene. I hvert fall lever Njord blant æsene som deres like, og således er Ögisdrekka snarere et bevis for at søskenekteskapet ved den tiden da de norske gudesagnene oppsto, enda ikke vekket noen avsky, i det minste ikke blant gudene. Om en vil unnskylde Wagner, så gjorde en kanskje bedre i istedenfor Edda å trekke fram Goethe, som i balladen om Gud og bajaderen gjør en liknende feil når det gjelder den religiøse kvinneprisgivningen og nærmer den alt for meget til den moderne prostitusjon. (Anm. av Engels.)
- De spor etter kjønnssamkvem i fleng som Bachofen mener å ha funnet, hans såkalte «sumpavling», leder — hvilket nå ikke lenger kan betviles — tilbake til gruppe-ekteskapet. «Når Bachofen finner disse punalua-ekteskapene «lovløse», så ville en mann som levde i denne perioden finne at de fleste nåverende ekteskap mellom nære og fjerne søskenbarn på fars- eller morssiden var blodskam, nemlig som ekteskap mellom blodsbcslektede søsken.» (Marx.) (Anm. av Engels.)
- J. F. Watson and J. W. Kaye, som ovenfor, bind I—IV, London 1862—72. Red.
- Her og nedenfor taler Engels om de store ekteskapsgruppene hos de australske ur-innbyggerne. Red.
- Saturnalie-fester — etter den gammelromerske gud Saturn, guden for utsæd og grøde; massefester som ble holdt etter at våronna var avsluttet. Saturnalier brukes også som alminnelig betegnelse for tøylesløst kjønnslig samkvem. Red.
- Mylitta — babylonsk kjærlighetsgudinne. Red.
- Anaitis — gammel-iransk kjærlighetsgudinne. Red.
- J. J. Bachofen, «Das Mutterrecht», Stuttgart 1861. Red.
- L. Agassiz, «A Journey in Brazil», Boston 1886. Red.
- jus primae noctis — rett til den første natten. Red.
- S. Sugenheim, «Geschichte der Aufhebung der Leibeigenschaft und Hörigkeit in Europa bis an die Mitte des neunzehnten Jahrhunderts» (Om opphevelsen av livegenskapct og hørighetsforholdet i Europa fram til midten av det 19. århundre), St. Petersburg 1861. Red.
- Maxim Kovalevsky, «Tableau des origines et de revolution de la familie et de la propriété», Stockholm 1890. Red.
- A. Heusler, «Institutionen des deutschen Rechts», bind I—II, Leipzig 1885—86. Red.
- calpullis — familiefellesskap hos aztekene. Red.
- Code Napoléon — den borgerlige lovbok som Napoleon I fikk i stand i 1854 med grunnlag i den sivilrett som revolusjonen hadde skapt.
- Spartiatene — den klassen borgere i Sparta som nøt full borgerrett, i motsetning til helotene. Red.
- Chios — gresk øy, et av de viktigste sentrene for slavehandelen. Red.
- Ganymed — etter det greske sagnet sønn av den dardanske kongen Tros. På grunn av sin skjønnhet ble han bortført til Olymp av en om som tilhørte gudenes far Zevs. Red.
- Det som menes her er «Die deutsche Ideologie» (Marx-Engels-Gesamt-ausgabe, Erste Abteilung, bd. V, Moskau 1933). Red.
- Hieroduler — kvinnelige slaver som var tempcltjenerinner. Red.
- Afrodite — gresk kjærlighetsgudinne. Red.
- provencaIerne — de som bodde i Provence (Sør-Frankrike). Red.
- Potosi — mineralrikt område i Bolivia (Sør-Amerika). Red.
- droit de l’bomme — mannens rettighet (også menneskerettighet).
- droit de la femme — kvinnens rettighet. Red.
- Tlascalá — landområde i Mexico. Red.
- To indianerstammer. Red.
- Det siktes her til den heltemodige motstand som de afrikanske zuluer i 1879 og nubierne i 1881—83 — de siste anført av den såkalte «mahdien» Mohammed Ahmed — ytte i kampen mot harrene som de engelske imperialistiske undertrykkerne sendte mot dem. Red.
- Pelasger — den eldste befolkning på det gamle Hellas’ område. Red.
- Henvisningen til en av talene til Demosthenes — Aténs mest berømte taler — mot Evbulides, gjelder en setning der han sier: Hvem lar dem som ikke har noe forhold til gensen, gå til fedrenes graver? Red.
- Eteokles og Polynikes — de to brødrene fra Aischylos’ drama «De sju hærførerne mot Theben». E. og P. sto som fiender på hver sin side, og E. forsvarer fedrebyen Theben mot P. Red.
- Umstand — de som står omkring. Red.
- S. F. Schömann, «Griechische Altertümer», bd. I—II, Berlin 1855—59. Red.
- W. E. Gladstone. «Juventus Mundi (Verdens ungdom). The Gods and Men of the Heroic Age», London 1869. Red.
- Likesom når det dreier seg om den greske basilevs, slik er også den aztekiske hærføreren blitt framstilt som en moderne fyrste. Morgan lar de første misforståtte og overdrevne, seinere direkte lognaktige beretninger fra spanierne for første gang gjennomgå historisk kritikk og påviser at meksikanerne sto på barbariets mellomtrinn, men høyere enn de ny-meksikanske pueblo-indianerne, og at deres forfatning — så langt en kan se det av de forvrengte beretninger — svarte til dette: et forbund av tre stammer, som hadde undertvunget et antall andre stammer og gjort dem tributtpliktige, og som ble styrt av et forbundsråd og en forbundsfeltherre, han som spanierne seinere laget en «keiser» av. (Anm. av Engels.)
- I året 540 før vår tidsregning tok Peisistratos ved et kup makten i Atén og ble såkalt tyrann, dvs. enevoldshersker. Han regjerte i 13 år. Etter at han var død, ble sønnene hans jaget fra Atén. Red.
- Gensens gravsted. Red.
- Punerkrigene er de tre krigene Roma forte mot handelsbyen Kartago i Nord-Afrika. Den andre i rekken ble ført i det tredje århundre før vår tidsregning, fra år 218 til år 201. Red.
- Th. Mommsen, «Römische Forschungen», Ausg. 2, Bd. I—II, Berlin 1864—78. Red.
- gentis enuptio — giftermål utenfor gensen. Red.
- Den romerske tidsregning «fra byens grunnleggelse» tar til med året 754 før vår tidsregning. Red.
- capitis deminutio minima — minste tap av familierettigheter. Red.
- L. Lange, «Römische Altertümer», Bd. I—III, 1856—71. Red.
- dvs. i det 5. århundre før vår tidsregning. Red.
- Det latinske rex er det keltisk-irske righ (stammeforstander) og det gotiske reiks. At dette likeledes betydde gens- eller stammeforstander, liksom opprinnelig også vårt Fürst (dvs. engelsk first, dansk første, dvs. den første), går fram av at gotene allerede i det fjerde århundre hadde et spesielt ord for den seinere konge, hærføreren for et helt folk, nemlig thiudans. Artaxerxes og Herodes kaltes i Wulfilas’ bibeloversettelse aldri reiks, men thiudans, og keiser Tiberius’ rike ikke reiki, men thiudinassus. I navnet på den gotiske thiudans, eller som vi unøyaktig oversetter det: konge — Kong Thiudareiks, Thcodorich, dvs. Dietrich, flyter begge benevnelsene sammen. (Anm. av Engels.)
- dvs. i det 1. århundre før vår tidsregning. Red.
- Til fjerde opplag. Under noen dagers opphold i Irland har jeg igjen fått en klar bevissthet om i hvor stor monn bondebefolkningen der ennå lever i forestillingene fra genstiden. Godseieren, som bonden er forpakter hos, betraktes av denne ennå i dag som et slags klanoverhode som har å forvalte jorden i alles interesse, som bonden må betale tributt i form av forpaktningsavgift, men som han også skal ha støtte av i nødsfall. På samme måten anses enhver mer velstilt som forpliktet til å støtte sine fattigere naboer så snart de er kommet i nød. En slik hjelp er ingen almisse, den er det som tilkommer den fattigere av den rikere klan-frende eller klan-overhode som en rett. En forstår de politiske økonomers og juristenes klage over at det er umulig å bibringe den irske bonde det moderne borgerlige eiendomsbegrepet; en eiendom som bare er forbundet med rettigheter, men ingen plikter, kan ireren rett og slett ikke få inn i hodet sitt. Men en forstår også når irere som med slike naive gensforestillinger plutselig blir kastet inn i de store engelske og amerikanske byene, blant en befolkning med helt andre moral- og rettsanskuelser, hvordan slike irere da lett går seg vill når det gjelder moral og rettigheter, mister alle holdepunkter og ofte i masser har vært dømt til å forfalle og demoraliseres. (Anm. av Engels.)
- pikkter og skoter — keltisk-valisiske stammer. Red.
- pikkter og skoter — keltisk-valisiske stammer. Red.
- Denne særskilt intime karakter av båndet mellom onkelen på morssiden og nevøen, som stammer fra morsrettens tid og forekommer blant mange folk, kjenner grekerne bare i heltetidens mytologi. I følge Diodoros (IV, 34) slår Mcleager i hjel sønnene til Thestius, brødrene av sin mor Althaia. Hun ser i denne gjerningen et så uforsonlig brottsverk at hun forbanner sin egen sønn og ønsker ham døden. «Gudene bønnhørte», etter hva det sies, «hennes ønsker og gjorde slutt på Mcleagers liv.» I følge samme Diodoros (IV, 44) lander argonautene under Herakles i Thrakia og kommer der over at Phinevs mishandler de to sønner som han har fått med sin bortstøtte hustru, borcaden Kleopatra, tilskyndet til det av sin nye hustru. Men blant argonautene fins det også boreader, brødre av Kleopatra, altså morbrødre til de mishandlede. De kommer straks sine nevøer til hjelp, befrir dem og slir vokterne i hjel. (Anm. av Engels.)
- G. L. Maurer, «Gcschichte der Städteverfassung in Deutschland». Bd. I—IV, Erlangen 1869- 71. Red.
- Bruktererne var en germansk folkestamme som bodde ved Lippe. Red.
- Sidetallet som det her henvises til av Engels, gjelder fjerde tyske opplag av boken. 1 denne foreliggende norske utgave er dette s. 62. Red.
- Codex Laureshamensis — jordbok for byen Lorch i Württcmberg. Red.
- Landsknekt (forvansket: lanseknekt) — leiesoldat som også kunne hyre seg i fremmede staters tjeneste. Red.
- Det tallet som her er antatt, bekreftes av et sted hos Diodores om de galliske kelterne: «I Gallia bor det mange folk av ulik størrelse. Hos det største går tallet på mennesker opp i omkring 200 000, hos det minste 50 000.» (Diodoros Siculus, V, 25.) Altså gjennomsnittlig 125 000. En må anta at tallet på de galliske enkeltfolkene, med deres høyere utviklingsnivå, ubetinget er noe høyere enn for tyskernes vedkommende. (Anm. av Engels.)
- Germania Magna — det store Germania (Tyskland); navnet som de romerske geografene bruker om området mellom Rhinen og Weichsel. Red.
- Etter hva biskop Liutprand av Cremona forteller, var den viktigste industrigren i Verdun, altså i det hellige tyske rike, i det 10. århundre fabrikasjonen av evnukker, som med stor profitt ble eksportert til de mauriske haremene i Spania. (Anm. av Engels.)
- Liter — halvfrie. Red.
- Som forskrifter for forvaltningen av disse keiserlige villaene ga Karl den store ut en egen lovbok (Capitulare de villis). Red.
- gir dem som dyrker jorden midler til deres kollektive og fremadskridende befrielse. Red.
- Særlig på nordvestkysten av Amerika, — se Bancroft. Hos haidahene på Dronning Charlottes øy forekommer det husholdninger på opp til 750 personer under ett tak! Hos nootkaene levde hele stammer under samme tak. (Anm. av Engels.)
- Hildebrandkvadet — gammeltysk heltedikt som skildrer de tyske stammenes kamp mot hverandre. Red.
- Hastings — by i England. I nærheten ble det utkjempet et slag mellom normannerne som kom fra Nord-Frankrike, og den angelsaksiske hæren. Nordmannernes erobring av angelsakserriket daterer seg fra 1066. Red.
- Fra Moliéres komedie «Georges Dandin»: «Du ville jo ha det slik, Georges Dandin!» Red.
- Hvor stort tallet på slaver var, se s. 117 (i denne utg. s. 119, Red.). I Korint var tallet på slaver 460 000 da byen sto på sitt høyeste, i Aigina 470 000, i begge det tidobbelte av tallet på de frie borgere. (Anm. av Engels.)
- Den første historiker som i det minste hadde noe som liknet en forestilling om gensens vesen, var Niebuhr; og dette — men også de mistak som han mekanisk overførte derfra — har han sitt kjennskap til slektene i Ditmarsken å takke for. (Anm. av Engels.)
- Lassalles «System der erworbenen Rechte» dreier seg for annen dels vedkommende vesentlig om det utsagn at det romerske testamentet skal være like gammelt som Rom selv. Det skal i den romerske historien aldri ha «eksistert en tid uten testamente», og testamentet skal snarere ha oppstått i den førromerske tiden av kultusen av den avdøde. Lassalle, som rettroende gammelhegelianer, avleder de romerske rettsbestemmelser ikke av romernes samfunnsmessige forhold, men av viljens «spekulative begrep» og kommer dermed fram til denne tvers igjennom uhistoriske påstand. Det er ingen ting å undres over i en bok som på grunn av det samme spekulative begrep kommer til den slutning at overdragningen av formuen var en ren bisak i den romerske arven. Lassalle nøyer seg ikke bare med å tro på de romerske juristers illusjoner, særlig de fra den første tiden, han overgår dem til og med. (Anm. av Engels.)
- Jeg hadde til å begynne med til hensikt å stille den brilliante kritikk av sivilisasjonen som finnes spredt i Charles Fouriers verker, sammen med Morgans og min egen. Dessverre får jeg ikke tid til det. Jeg bemerker bare at allerede hos Fourier gjelder monogamiet og jordeiendommen som hovedkjennemerkene på sivilisasjonen, og at han kaller den en de rikes krig mot de fattige. Likeså finner en allerede hos ham den dype innsikt at i alle mangelfulle samfunn, samfunn som er spaltet i motsetninger, der utgjør enkeltfamiliene (les families incoheréntes) de økonomiske enhetene. (Anm. av Engels.)