Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Redaksjonen for Tjen Folket Media har forfattet den følgende uttalelsen i anledning Friedrich Engels’ 200-årsjubileum. Friedrich Engels er en av de aller fremste kommunistiske lederne. Han er regnet blant ‘de fem store’ og var den som nest etter Marx spilte den fremste rollen i å syntetisere marxismen som det første stadiet av den allmektige og eneste proletariske ideologien.
Som Stalin bar leninismens fane videre etter Lenins død, bar Engels marxismens fane videre da Marx gikk bort. Og som Stalin bidro Engels selv med usedvanlige bidrag til marxismen-leninismen-maoismen. Tjen Folket Media markerer 200-årsjubileet ut året 2020.
Proletarer i alle land, foren dere!
Heder og ære til Friedrich Engels
den store kommunisten, soldaten og proletariske læreren og organisatoren ved 200-årsjubileet for hans fødsel
I anledning Friedrich Engels 200-årsjubileum erklærer redaksjonen for Tjen Folket Media at vi vil hedre og løfte fram denne store proletariske lederen og det lysende eksempelet han var og for alltid vil være. Friedrich Engels var Karl Marx’ nærmeste kamerat og våpendrager, så lenge Marx var i live spilte Engels, etter eget utsagn, andrefiolin.
Førstefiolin ble spilt av Karl Marx, den fremste grunnleggeren av proletariatets ideologi, og Friedrich Engels gjorde alt han kunne, han dedikerte to tiår av sitt liv, til at Marx kunne spille så høyt og så lenge som mulig, og bidro på denne måten til at hans toner ikke bare fortsatte å dirre lenge etter hans død, men klinger like klart gjennom tiden til den dag i dag. Engels var en gigant i den proletariske bevegelsen. Han var en stor teoretiker, som fullførte Marx’ hovedverk Kapitalen etter kameratens død, og som også har etterlatt en rekke andre verker av uvurderlig stor betydning. Engels var også en stridsmann, en soldat, for revolusjonen, som deltok i flere væpna trefninger. Og han var en stor organisator, som sammen med Marx ledet an i organiseringen av Kommunistenes Forbund og Den første internasjonalen, og som var rådgiver og veileder for organiseringen av arbeiderpartiet i Tyskland, og arbeidernes partier og organisasjoner over hele Europa.
Vi vil i denne teksten skissere Engels’ oppvekst og utvikling, hans avgjørende viktige rolle som økonomisk og logistisk støtte for Karl Marx, under dennes ledelse, hans rolle som viderefører av Karl Marx og den som etter Marx bidro mest til å syntetisere marxismen som første stadium av proletariatets ideologi, hans rolle som partiorganisator og til slutt: Hvorfor Friedrich Engels er et evig skinnende forbilde og eksempel til etterfølgelse for alle kommunister.
Engels’ oppvekst og tidlige utvikling
I et indisk grunnkurs i kommunistisk teori, utgitt i den maoistiske bevegelsen, gis den følgende beskrivelsen av Engels oppvekst og ungdom. Friedrich Engels ble født 28. november i 1820 i tekstilbyen Barmen i Rhinprovinsen i det daværende Prøyssen. Hans far var den velstående eieren av et bomullsspinneri og var en sterkt religiøs protestantisk kristen med reaksjonære politiske synspunkter.
Barmen, på samme vis som Marx sitt Trier, tilhørte den delen av Prøyssen som i tjue år var under fransk borgerlig-revolusjonær innflytelse, som følge av Napoleonskrigene. Også Barmen var derfor påvirket av progressiv utvikling. Barmen var et av de største industrisentrene i Rhinområdet, og dermed fikk den unge Engels se den dype fattigdommen og voldsomme utbyttingen av det framvoksende proletariatet på nært hold. For å overleve konkurransen mot fabrikken måtte håndverkere jobbe fra morgen til kveld. Ofte prøvde de å drukne sine sorger i alkohol. Barnearbeid og arbeidsrelaterte lungesykdommer var utbredt.
Engels gikk på Barmens byskole til han var 14. Deretter ble han sendt til et gymnas som hadde rykte for å være et av de beste i Prøyssen. Han var en intelligent student som tidlig viste anlegg for å lære språk. Han var også en del av en poesigruppe blant studentene og skrev sine egne dikt og noveller. Han hadde planer om å studere økonomi og juss, men hans far var mer interessert i at hans eldste sønn skulle gå i lære i familiebedriften. Faren trakk han ut av skolen da han var 17 og gjorde han til lærling ved sitt kontor.
Selv om dette var slutten på Engels sin formelle skolegang, fortsatte han å bruke fritida på å studere historie, filosofi, litteratur og lingvistikk, og på å skrive poesi. Neste år, i juli 1838, ble Engels sendt for å arbeide som kontorist i et stort handelsfirma i havnebyen Bremen. Storbyens atmosfære brakte Engels i kontakt med utenlandsk litteratur og presse. På fritida begynte han å lese skjønnlitteratur og politiske bøker. Han fortsatte å lære nye språk og foruten tysk lærte han litt latin, gresk, italiensk, spansk, portugisisk, fransk, engelsk, nederlandsk osv. Denne evnen til å lære språk fortsatte gjennom Engels liv, og i løpet av livet behersket han ganske flytende 20 språk, inkludert persisk og arabisk. I Bremen ble Engels også en god rytter, svømmer, fekter og skøyteløper.
På skolen hadde Engels kjempet mot byråkratiet. Nå som voksen ungdom ble han tiltrukket av de radikale demokratiske ideene i den borgerlige demokratiske revolusjonen som tok form i Tyskland. Den første gruppen han ble trukket mot var den litterære gruppa Unge Tyskland som sto for radikale politiske synspunkter. Han begynte snart å skrive for et tidsskrift som ble gitt ut av dem i havnebyen Hamburg, ikke langt fra Bremen. Han skrev to artikler om situasjonen i hjemdistriktet. Han avslørte alvorlig utnyttelse av arbeiderne i Barmen og Elberfeld, sykdommer påført dem, og det faktum at halvparten av barna i byen ikke fikk noen skolegang men ble tvunget til å arbeide i fabrikkene. Han angrep spesielt dobbeltmoralen i religiøsiteten til de parasittiske industriherrene, som hans egen far var en del av.
Mot slutten av 1839 begynte han å studere Hegel, hvis filosofi han forsøkte å knytte sammen med sin egen radikale demokratiske overbevisning. Men han gjorde først ytterligere fremskritt i dette da han avsluttet jobben i Bremen i 1841, og etter et par måneders opphold flyttet til Berlin for ett års verneplikt.
Mens han avtjente militærtjeneste begynte han ved Berlins universitet som ekstern student og tok et kurs i filosofi. Han ble nært knyttet til den unghegelianske gruppen som Marx hadde vært en del av. Som Marx ble også han sterkt påvirket av materialismen i Feurbachs bok som kom ut det året. Engels skrifter begynte nå å ha noen materialistiske sider. I sine tekster understreket han hele tiden viktigheten av politisk handling. Dette fikk han til å bryte med den ungtyske gruppen i 1842, som han følte begrenset seg bare til tom litteraturdebatt. Han fortsatte imidlertid å være nært knyttet til unghegelianerne, spesielt Bruno Bauer og hans bror.
Det var denne nærheten mellom Engels og Bauerbrødrene som forhindret vennskap med Marx da de møttes for første gang i november 1842. Engels hadde da avsluttet sin militærtjeneste og var på vei fra hjembyen for å bli kontorist i farens virksomhet i Manchester i England. På veien besøkte han Marx i aviskontoret i Köln der Marx var sjefsredaktør. Marx hadde imidlertid begynt å kritisere unghegelianere, og spesielt Bauerbrødrene, for å konsentrere propagandaen deres rundt religion i stedet for politikk. Derfor var det ikke mulig for Marx og Engels, på grunn av ulike politiske overbevisninger, å komme særlig nærmere hverandre ved dette første møtet.
Det var Engels sine opplevelser i England som gjorde ham til kommunist. Han utviklet svært nære forbindelser med arbeiderne i Manchester, samt lederne av den revolusjonære arbeiderbevegelsen til chartistene. Manchester var det viktigste senteret for verdens moderne tekstilindustri og snart foretok Engels en grundig studie av arbeids- og levekårene blant sine arbeidere. Han besøkte jevnlig arbeiderklassens områder for å få direkte kunnskap. I denne prosessen vokste kjærligheten mellom ham og Mary Burns, en ung irsk fabrikkarbeider, som senere skulle bli hans følgesvenn og kone. Foruten å samle inn materiale for sin fremtidige bok om forholdene til arbeiderklassen i England, kom Engels til å forstå det revolusjonære potensialet til proletariatet. Engels’ regelmessige deltagelse i arbeiderbevegelsen beviste for ham at arbeiderklassen ikke bare var en lidende klasse, men en ledende klasse – en kjempende klasse som med sine revolusjonære handlinger ville bygge framtida.
Ved siden av kontakten med arbeiderklassen, gjorde Engels også en dybdestudie av de ulike sosialistiske og kommunistiske teoriene og møtte selv mange av de franske og tyske lederne og forfatterne som hadde formulert disse teoriene. Selv om han ikke sluttet seg til noen av disse teoriene, gjorde han en analyse av deres positive og negative sider. Samtidig startet han en grundig studie av borgerlig politisk økonomi. Dette var for å hjelpe ham å analysere de økonomiske forholdene i samfunnet, som han hadde fått følelsen av at var grunnlaget for all sosial endring. De første resultatene av hans studie la han fram i artikkelen som ble publisert av Marx i årboka han ga ut fra Paris. Som vi har nevnt tidligere førte dette til korrespondansen mellom Marx og Engels og til deres historiske møte i 1844.
Engels var da på vei tilbake fra Manchester til sin hjemby Barmen, der han stoppet på veien for å møte Marx som da bodde i Paris. Deres diskusjoner hjalp Marx til bedre å formulere den materialistiske historieforståelsen som de begge hadde sluttet seg til. De hadde også på dette møtet startet arbeidet med deres første felles bok, som var et angrep på Bruno Bauer og den unghegelianske gruppen, som de begge tidligere hadde tilhørt.
Engels tilbrakte de neste åtte månedene med å gjøre intensivt kommunistisk propaganda- og organisasjonsarbeid i Tyskland. I denne perioden var han konstant i opprør mot sin far som motsatte seg hans kommunistiske arbeid og prøvde å få ham til å arbeide i hans fabrikk. Etter bare to uker på farens kontor forkastet Engels det helt og forlot Barmen for å bli med Marx. Marx hadde innen den tid igjen blitt et mål for de føydale myndighetene. Den prøyssiske kongen hadde lagt press på den franske kongen, som utviste Marx fra Paris. Marx ble tvunget til å flytte til Brüssel i Belgia sammen med sin kone og sitt åtte måneder gamle barn. Dit kom Engels og ble naboen til Marx.
Marx hadde i mellomtiden gjort mye arbeid og hadde utviklet hovedtrekkene i den nye verdensanskuelsen, som de hadde diskutert på sitt tidligere møte. I Brüssel startet både Marx og Engels et intensivt felles arbeid. Dette var, som Engels sa, for å utvikle nye utsikter i alle mulige retninger. Resultatet ble den historiske boka ”Den tyske ideologi”, som imidlertid først ble publisert nesten hundre år senere. Hovedformålet som denne boken tjente på den tiden var å avklare disse store tenkernes gamle forståelser og sette opp bærebjelkene i det nye verdensbildet, som senere skulle bli kjent som marxismen. Marx og Engels begynte fra dette verket å syntetisere marxismen, som det første stadiet i proletariatets ideologi, på grunnlag av tysk filosofi, britisk politisk økonomi og fransk sosialisme.
Engels som Marx’ våpendrager og nærmeste kamerat
I en tekst publisert i den brasilianske revolusjonære avisen A Nova Democracia påpeker artikkelforfatteren at Marx og Engels avsluttet Det kommunistiske manifestet i 1848 med å kalle proletariatet i hele verden til å forene seg og kjempe med revolusjonær vold for å gjøre ende på menneskers utbytting av mennesker. Engels var Marx’ kamerat, hans fremste våpendrager, da denne ble den fremste lederen for verdensproletariatet og skapte vitenskapen som omhandler de allmenne lovene for utviklingen av naturen, samfunnet og menneskets tenkning: den dialektiske og historiske materialismen.
Marx viste, sammen med Engels, at ødeleggelsen av kapitalismen og kommunismens triumf er uunngåelige. I sin tale i Marx’ begravelse sa Engels at Marx var samtidens største tenker, og at som Darwin avdekket utviklingsloven for naturlige organismer, avdekket Marx utviklingsloven for menneskehistorien i det enkle faktum, gjemt i en tung tåke av ideologisk tilsløring, at mennesker må ha mat, drikke, husly og klær, før de kan praktisere politikk, vitenskap, kunst, religion og så videre. Med andre ord at produksjonen av mat og andre nødvendigheter konstituerer grunnlaget for politiske og juridiske institusjoner, og også all kultur og religion. Disse utvikler seg på grunnlag av, og begrenset av, dette grunnlaget: Samfunnets basis. Altså må historiens utvikling forstås med utgangspunkt i denne, og ikke omvendt slik man alltid hadde gjort før Marx.
Engels sa videre i begravelsen at Marx også avdekket den særegne loven som ubønnhørlig regjerer i den kapitalistiske produksjonen og det borgerlige samfunnet den har skapt. Med oppdagelsen av merverdien ble et problem avdekket, som alle tidligere undersøkelser av både borgerlige økonomer og sosialistiske kritikere hadde oversett eller tilslørt. Engels slår fast at én slik monumental oppdagelse ville vært nok for alle mennesker, men at Marx altså gjorde begge to, som følge av hans talent og hans harde og grundige arbeid, der han alltid undersøkte i dybden, uansett hvilket tema han befattet seg med.
Engels sier at dette var den vitenskapelige mannen Marx, men at dette ikke engang var halve mannen. Marx så vitenskapen som en historisk impuls, som en revolusjonær kraft, og at han var dypt opptatt av de praktiske konsekvensene. Og, sier Engels, først og fremst var Marx en revolusjonær. Å bidra, på en måte eller en annen, til kapitalismens og statens fall, å bidra til frigjøringen av det moderne proletariatet, det var hans sanne misjon i livet. Han kjempet som redaktør og journalist i tidsskriftene Rheinische Zeitung, Vorwärts, Brüsseler Deutsche Zeitung, Neue Rheinische Zeitung og New York Tribune, han forfattet en rekke pamfletter og holdt mange taler og foredrag, og han arbeidet praktisk med organisering i Paris, Brüssel og London.
Derfor var Marx den mest forhatte og hetsa mannen i sin tid, sier Engels. Han ble drevet i eksil av herskerne og borgerlige, og både konservative, liberale og ultra-demokrater konkurrerte om å fordømme ham mest inderlig. Marx ignorerte det meste av dette, og kommenterte det kun om det var helt nødvendig, og han gikk bort som en respektert, elsket og dypt savnet leder for millioner av sine revolusjonære kamerater, fra Sibirs gruver, over hele Europa, og til Amerika og California. Engels konkluderte med at Karl Marx’ navn ville krysse århundrene, sammen med hans verker.
Engels som Marx’ viderefører, stor leder og revolusjonær organisator
Selv gjorde Engels alt han kunne nettopp for at disse profetiske ordene skulle bli virkelighet. Etter Marx død tok Engels den røde fanen han etterlot seg i sine hender, og han bar den videre gjennom tiårene. Våre kamerater i A Nova Democracia skriver i en annen tekst at Engels var en kjempe innen proletariatets tenkning og handling, en medgrunnlegger av kommunismen og medforfatter av Det kommunistiske manifestet. Men at han ikke bare var en grunnlegger.
I årene mellom 1850 og 1870 garanterte Engels det økonomiske og logistiske grunnlaget for Karl Marx, som en stor profesjonell revolusjonær. Engels dedikerte to tiår til familiebedriften som en logistisk oppgave sånn at han kunne finansiere Marx’ fullstendige dedikasjon til vitenskapelig arbeid for å utforme og utbre den kommunistiske doktrinen. Engels var dermed forpliktet i to tiår til å avbryte sin egen teoriproduksjon, men uten noensinne å avstå fra sine praktisk-politiske forpliktelser.
Da Engels i 1869 pensjonerte seg fra sitt økonomiske arbeid var det triumferende at han dro hjem til Marx, endelig fri til å fortsette sin aktivitet som kommunistisk leder, med den intensiteten han alltid hadde ønsket. Han ble raskt medlem av generalrådet i Internasjonalen og i 1872 spilte han en fortroppsrolle i tolinjekampen mot anarkismen. Etter oppløsningen av Internasjonalen i 1873-1874 skrev han en serie artikler mot anarkisme, blanquisme og populisme.
Ettersom Marx’ helse ble stadig verre, tok Engels en mer og mer framtredende rolle i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Etter 1875 og verket Kritikk av Gotha-programmet, kan man si at Engels spilte en viktigere og mer aktiv rolle enn Marx i den kommunistiske bevegelsen. Det er ikke tilfeldig at han ble ansvarlig for å systematisere marxismen i dens tre integrerte deler, filosofien, økonomien og sosialismen. Dette gjør Engels i det store verket Anti-Dühring. Det er også derfor Engels er forfatteren av 1879-rundskrivet mot likvidasjonismen innen sosialdemokratiet i Tyskland, en kamp som var et vendepunkt for den revolusjonære bevegelsen i dette landet.
Så lenge Marx levde støttet Engels hans lederskap, og dette var av enorm verdi for det internasjonale proletariatet. I årene etter Marx’ død i 1883, ble det Engels’ oppgave å publisere annen bok av Kapitalen i 1885. I samme periode ferdigstilte og publiserte han de udødelige verkene Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, Ludvig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien, nyutgivelser av ukjente verker av Marx og tredje bok av Kapitalen. Han spilte også en rolle da Tysklands Sosialdemokratiske Parti forkastet det opportunistiske Gotha-programmet og vedtok sitt første marxistiske program i 1891.
Dette la grunnlaget for kampen mot revisjonismen, som tilspisset seg og ble enda hardere i årene som fulgte, en kamp som endte med triumfen for Lenins tenkning, for hans tese om et parti av en ny type og hans lederskap i den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917, enda en milepæl i proletariatets lange marsj mot den lysende kommunismen.
Samme år som Marx døde, skrev Engels i forord til en ny tysk utgave av Det kommunistiske manifest:
“Forordet til denne utgaven må jeg dessverre undertegne aleine. Marx, den mannen som Europas og Amerikas samlede arbeiderklasse har mer å takke for enn noen annen – Marx hviler på Highgate-kirkegården, og på hans grav vokser allerede det første gress. (…)
Den gjennomgående grunntanken i Manifestet: at den økonomiske produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie; at som en følge av dette har hele historien (siden oppløsninga av det urgamle felleseiet til jord og mark) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttere, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklinga; men at denne kampen nå har nådd et trinn, hvor den utbyttede og undertrykte klassen (proletariatet) ikke mer kan frigjøre seg fra den utbyttende og undertrykkende klassen (borgerskapet) uten samtidig å befri hele samfunnet for alltid fra utbytting, undertrykking og klassekamper – denne grunntanken tilhører ene og alene Marx.”
Med sine egne ord sa Engels at han nå, etter Marx’ død, for første gang i sitt liv måtte spille førstefiolin, etter å ha spilt annenfiolin for Marx i flere tiår, noe han alltid fant stor glede i, da Marx spilte med så “fremragende storslagenhet”.
Dessverre var arbeidet Marx etterlot seg av skisser, notater og forarbeider til andre, tredje og fjerde bind av storverket Kapitalen i en slik tilstand at Engels måtte bruke 11 år, i tillegg til en rekke andre oppgaver, på arbeidet med disse for å gjøre dem publiserbare. Marx innså på slutten av livet at han ikke ville klare å ferdigstille dem, og overlot denne enorme oppgaven til sin våpendrager Engels. Denne redigerte ferdig andre og tredje bind av verket, og knapt noen andre kunne gjort dette arbeidet.
For å oppsummere spilte Engels som sagt en uhyre viktig rolle som Marx’ nærmeste kamerat, som den som organisatorisk, økonomisk og logistisk gjorde det mulig for Marx å utføre sine ideologisk-politiske oppgaver for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og den proletariske revolusjonen. Dernest var Engels også en fortsetter av Marx’ livsverk, en fremragende kommunist, soldat og administrator i sin egen rett, og en stor leder. Hans verker inngår i marxismen-leninismen-maoismens kanon, og ved siden av Marx var det ingen som gjorde en så stor innsats for å syntetisere proletariatets ideologi på sitt første utviklingsstadium.
Engels som evig skinnende forbilde
Friedrich Engels er et lysende forbilde og eksempel for enhver kommunist, ikke bare ved sine evner og sin dedikasjon og overbevisning, men nettopp ved å være i stand til å sette sitt eget individ fullstendig til side, og å underordne seg helt og fullt etter bevegelsens behov og etter klassens krav om enhet og ledelse. Når en så ruvende tenker og organisator som Engels ikke bare erkjente og forsto nødvendigheten av å underordne seg en større autoritet i ord, men gjennom flere tiår ofret alt for å sette dennes arbeid i fremste rekke, så er det et strålende eksempel på revolusjonær disiplin og dedikasjon. Enhver kommunist streber etter å følge den proletariske disiplinen. For en sann kommunist er det ingen større lykke enn å gjøre sin plikt, å utføre sitt arbeid og oppfylle sin funksjon, på den posten hvor man plasseres av bevegelsen. Til den som synes at det å innordne og underordne seg er en fæl ting, sier vi: Når en leder og i sin egen rett mester av Friedrich Engels’ størrelse grep andrefiolinen med stolthet og glede, hvorfor kan ikke du?
I denne forbindelse sverger vi også for vår egen del å underordne oss fullstendig formann Gonzalos lederskap, som anfører for den røde fraksjonen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi sverger å følge ideologien: Marxismen-leninismen-maoismen, med de universelt gyldige bidragene av formann Gonzalo. Vi sverger å gjøre alt for å innta vår post når vi blir kalt dit, og gjøre våre oppgaver i den revolusjonære bevegelsen, som del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen.
Med kommunistisk ånd og revolusjonær entusiasme hedrer vi denne uka, og særlig den 28. november som i år er 200-årsjubileet for hans fødsel, vår klasses store leder og lærer, den store kommunisten, soldaten og organisatoren, Friedrich Engels. I 1895 gikk han fysisk ut av tiden, men hans materialiserte tenkning og handling har for alltid forandret materiens gang i dennes evige forvandling og utvikling. Hans eksempel og ånd lever videre i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Hans fane bæres av det internasjonale proletariatet, som marsjerer framover mot det endelige målet: kommunismen.
Ved denne anledningen avslutter vi slik Marx og Engels avsluttet Manifestet i 1848:
“Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne.
Proletarer i alle land, foren dere!”
Redaksjonen for Tjen Folket Media
November 2020
Referanser:
199 years after the birth of Friedrich Engels, leader of the international proletariat
Karl Marx and Friedrich Engels – An Introduction to Their Lives and Work
From Karl Marx to Marxism: Class struggle, two-line struggle and line of masses (Part XI)
Verker av Engels på norsk:
Om slagordet «avskaffelse av staten» og de tyske «anarkiets venner
Engels om filosofi, utdrag fra Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen (Anti-Dühring)
Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap
En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk
Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse
Ludwig Feuerbach og slutten på den tyske klassiske filosofien
Den troverdige gjengivelse av typiske personligheter under typiske omstendigheter
Forord til Kritikk av Gothaprogrammet
Bilder av Engels:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.