Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
London, 24. januar 1872.
. . . Bakunin, som fram til 1868 hadde intrigert mot Internasjonalen, sluttet seg til den etter at han hadde lidt et nederlag på fredskongressen i Bern og begynte straks å konspirere innenfor den mot General rådet. Bakunin har en spesiell egen teori, en blanding av proudhonisme og kommunisme. Hovedpoenget hos Bakunin er at han ikke betrakter kapitalen, dvs. klasseantagonismen mellom kapitalister og lønnsarbeidere som er oppstått av samfunnsutviklingen, men staten som det verste onde som må avskaffes. Mens den store massen av sosialdemokratiske arbeidere hevder vårt syn at staten ikke er annet enn den organisasjon som de herskende klassene – jordeiere og kapitalister har skaffet seg for å verne sine samfunnsprivilegier, hevder Bakunin at det er sletten som har skapt kapitalen, at kapitalisten har sin kapital bare ved statens nåde. Siden altså staten er det største onde, er det framfor alt staten som må avskaffes, og dermed vil kapitalismen springe i filler av seg selv. Vi sier derimot: Gjør slutt på kapitalen, konsentreringen av alle produksjonsmidler på fåtallets hender, og staten vil falle av seg selv. Forskjellen er vesentlig: Liten en forutgående revolusjon er avskaffelsen av staten tøv; avskaffelsen av kapitalen er nettopp revolusjonen og innbefatter en forandring i hele produksjonsmåten. Og så, for så vidt som staten er det største onde for Bakunin, må ingenting gjøres for å holde staten i live dvs. dette gjelder enhver stat, enden den er en republikk, et monarki eller hva som helst. Derav følger total avholdenhet fra all politikk. Å foreta en politisk handling, særlig å ta del i et valg, ville være forræderi mot prinsippet. Det som må gjøres, er å drive propaganda, stadig skjelle ut statsuvesenet, organisere og når alle arbeiderne, altså flertallet, er vunnet, avsette alle myndigheter, avskaffe staten og erstatte den med Internasjonalens organisasjon. Denne store aksjon, som innleder tusenårsriket, kalles sosial likvidering.
Alt dette låter ytterst radikalt og er så enkelt at det kan læres utenat på fem minutter, – det er grunnen til at Bakunins teori har vunnet så raskt fram i Italia og Spania blant unge jurister, universitetslærere og andre doktrinære. Men massen av arbeidere vil aldri gå med på å la seg overbevise om at de offentlige sakene i landet deres ikke også er deres saker, de er naturlig politikk-innstilt, og den som prøver å få dem til å tro at de bør la politikken ligge, han vil til sjuende og sist bli latt i stikken av dem. A forkynne for arbeiderne at de under enhver omstendighet bør avstå fra politikk, er å drive dem i armene på prestene eller de borgerlige republikanerne.
Altså – siden Internasjonalen ikke er opprettet for politisk kamp, men for å erstatte den gamle statsorganisasjonen så snart den sosiale likvideringen finner sted, så følger at den må legges så nær som mulig opp til det bakunistiske ideal av fremtidssamfunnet. I dette samfunnet vil det fremst av alt ikke være noen autoritet, for autoritet = stat = absolutt onde. (Hvordan disse folkene har tenkt seg å lede en fabrikk, drive en jernbane eller styre et skip uten en vilje som avgjør i siste instans, uten entydig ledelse, det sier de naturligvis ikke noe om.) Flertallets autoritet over mindretallet opphører også. Hvert individ og hvert samfunn er selvbestemmende, men hvordan et samfunn eller tilmed bare ett menneskepar er mulig uten at hver av dem oppgir noe av sitt autonomi, på det punktet er Bakunin igjen stum.
Og således må også Internasjonalen ordnes i samsvar med dette mønsteret. Hver avdeling, og innenfor hver avdeling hver enkelt person, skal ha selvrådighet. Til helsike med Basel-resolusjonene som gir Generalrådet en fordervelig autoritet som tilmed demoraliserer det selv! Enda om denne autoriteten er overdratt frivillig, må den opphøre nettopp fordi den er autoritet!
Her har du i korthet hovedpunktene i denne humbugen . . .
Offentliggjort: første gang i forkortet form
i boka «F. Engels: Politisches Vermächtnis. Aus
unverdffentlichtcn Briefen.» Berlin 1920.
Den fulle teksten i tidsskriftet «Die Gesellschaft»
nr. 11, Berlin 1925
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.