Skrevet av en bidragsyter for TFM.
Vi har oversatt den følgende teksten fra våre brasilianske kamerater i den nydemokratiske avisen A Nova Democracia. Det er en uoffisiell oversettelse og alle feil er våre egne.
A Nova Democracia: Mot den rasistiske orden – revolusjon!
Av Redaksjonen, A Nova Democracia, 24 November 2020
Det brutale mordet på João Alberto, inne på Carrefour supermarkedet, den 19. november i Porto Alegre, viser til hvor dypt den sosiale degraderingen en orden grunnlagt på kolonialisme, slaveri og føydalisme kan synke. Århundrer med slavehandel, latifundio og permanent kontrarevolusjon har reist denne latifundi-byråkratiske staten, tusen ganger rasistisk, gendarmeriet av sitt eget folk. Så lenge dette folkemorderiske apparatet fortsetter å eksistere, så vil ikke dette landet kjenne noen frihet.
Etter å ha reflektert over hendelsen, la Hamilton Mourão og Bolsonaro fram det samme argumentet, ordrett. Ifølge dem, så “finnes det ingen rasisme i Brasil”, men et forsøk på å “importere” et slikt problem. Dette er den gamle diskursen fra militærregimet, som var basert på den notoriske tesen om «rase demokrati», allerede demoralisert. Denne “misforståelsen” nevnt av disse herrene er den sanne frukten av overgrep og barbari; objektiviseringen av slavebundne kropper (så tilstede, også i dag, i seksualiseringen av “mulatter”); fra den underordnede integreringen av svarte folk til den “republikanske” ordenen, som en billigere reserve av arbeidskraft, en situasjon som fortsatt står uforandret til den dag idag. Det er ikke ved tilfeldighet at Gilberto Freyre (som ikke forsvarte den tesen med alle sine ord, aldri nektet dem å gjøre det i hans navn) var en udenist, en trofast anti-kommunist og, seinere, en støttespiller av kuppet i 64.
Så når disse bedragerne sier det de sier, så gjentar de bare den historiske revisjonismen som de lærte på kaserne. Ser man på de væpna styrkes Overkommando så ser man at at dens sammensetning tror på tesen som disse samme institusjonene forsøker å forplante. Svarte, fattige og urfolk er de utstøtte. De statlige organisasjonene har alltid rekruttert blant sønner av herrene og «middelklassene», bortsett fra noen få forskjellige tilfeller som på ingen måte påvirker hva som er regelen. Det kan ikke være på noen annen måte: det er den eneste pålitelige sammensetningen for å føre krig mot folket, hovedoppgaven til hæren i semi-koloniale land. Det samme gjelder på statlig nivå, med politiet,umiddelbare agenter i jakten på opprørske slaver, da som nå. Rasisme er det daglige brødet som: er ideologien som rettferdiggjør daglige grusomheter i bortgjemte smug eller på toppen av fjell. Tross alt, det er typisk for Mannen å trenge rettferdiggjøring for å handle – selv om han er den mest miserable mannen , og at det er den mest inhumane handling.
Rasismen, har derfor, sine røtter i fem århundrer av latifunda og slaveri. Rasisme og latifundaen skaper en uskillelig todeling i vår historie, de er vår originale synd. Etter ødeleggelsen, de som ikke var fanget i jordbruket – de fleste av de tidligere slavene, nå under servile forhold – ble enten til de mest utbyttede lagene av det urbane proletariatet eller semi-proletariat eller unngikk dype områder av nasjonalt territorium og skapte isolerte samfunn som minnet om quilombolas [samfunn av slaver som hadde befridd seg selv: https://en.wikipedia.org/wiki/Quilombola, overs. anm.]. Derav okkupasjonen av leirene og slummene, periodisk angrepet med utkastelsesordre og massakrer, i tillegg til de straffende ekspedisjonene av troppene i tjeneste for jordeierne i rurale områder. Det er denne befolkningen som i dag har de dårligste lønningene, som gjør de hardeste og mest helseskadelige jobbene, som inngår i rekkene av arbeidsløse, som lider mest fra ødeleggelsen av offentlige tjenester, som blir drept i masseomfang og fengslet. Å snakke om kampen mot «strukturell rasisme» uten å nevne kampen mot den økonomiske ordenen som vokser på den, som reproduserer den og som tjener som et grunnlag; for ikke å nevne kampen mot det militære apparatet som opprettholder den, det er, faktisk, ikke å angripe strukturen. Verre en den logiske motsigelsen, er dens politiske konsekvenser.
Ja, det finnes ingen kapitalisme uten rasisme. I motsetning til hva en eller annen vulgær historiker lærer oss, hadde den «progressive» marsjen til det kapitalistiske systemet som forutsetning å øke slaveriet: i 1700 var slavepopulasjonen på det amerikanske kontinentet 330 000 mennesker; hundre år senere nådde den tallet på 3 millioner; og nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, med 6 millioner slaver. Av disse var en stor del i Brasil. Det er klart at det samme borgerskapet som vokste på av overskuddet fra slavehandelen og det de produserte, følgelig ikke kunne være mot slaveri. Montesquieu, i sin berømte avhandling The spirit of lover, et grunnleggende dokument om liberalisme, rettferdiggjorde slaveri i den nye verden ved å ty til den gamle tåken av klimadeterminisme: ”Det er ingen grunn til å bli overrasket om svakheten til folk i varmt klima har nesten alltid gjort dem til slaver og at motet til folk i kaldt klima har bevart dem fri. Det er en effekt som kommer fra sin naturlige årsak ”. I USA selv, etter borgerkrigen, hersket institusjonalisert rasesegregering i et århundre. Marxismen, derimot, som representerer synspunktet og proletariatets interesser, den moderne disponerte klassen, kan forstå synspunktet og de disponerte interessene generelt, og fjerner koblingen mellom klasse undertrykkelse og kolonial undertrykkelse:
“Mens bomullsindustrien innførte barneslaveri i England, ga den samtidig støtet til at slavedrift i De forente stater, som tidligere hadde hatt mer eller mindre patriarkalske preg, utviklet seg til å bli et rent kommersielt utbyttingssystem. I det hele tatt trengte lønnsarbeidernes tilslørte slaveri i Europa slaveriet sans phrase i den nye verden som fundament. (…) Hvis det er slik at pengene, ifølge Augier, ‘kommer til verden med naturlige blodflekker på det ene kinnet’, da blir kapitalen født dryppende av blod og skitt, fra topp til tå, fra alle porene”. (K. Marx, Kapitalen, første bok, kapittel 24.)
Bare gjennom bedrageri, eller ignoranse, som man kan se, kan tillegge marxismen en “Eurosentrisme” eller gjøre den til kilde for borgerskapets verdenssyn. Tvertimot, Marxismen ble født basert på den mest radikale og revolusjonære kritikken av all denne liberale pseudo-progressivismen, angrep den ikke i det abstrakte terrenget av ideer og moral (hvor den kan ligge av egen vilje), men i verdsligheten til dens folk. Materielle interesser. Denne filosofiske-politiske kritikken ble den væpna kritikken i det 20 århundre, og, gjennom proletariske revolusjoner og frigjøringskiger i Asia, Afrika og Latin-Amerika, hva den oppnådde for folkene i løpet av noen tiår overgår hva borgerskapet var istand til å oppnå i løpet av hele århundrer. Det samme er sant når det gjelder kvinnespørsmålet. , den eldgamle undertrykkelsen bevart av borgerskapet. Borgerlig liberalisme og pseudo-Marxistisk reformisme har ingenting å tilby svarte folk og de fattige generelt, unntatt illusjoner og smuler, akkompagnert av frustrasjon og ydmykelse. Frigjøring vil ikke bli oppnådd med reformisme, men med revolusjon, si hva streikebrytere og streikedirektører “for de engelske å se” i klassekampen, moderate influensere, passerende påvirkere eller dumme velmenende folk, som er skandalisert mindre med den stille og systematiske volden av de over en med det rettferdige opprøret til de under. Vårt motto bør ikke være «tilbake til Afrika», men de undertryktes erobring, av hele menneskeheten.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.