Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
Innhold
Bakunistene i arbeid
Av Friedrich Engels
Fra Forordet til brosjyren Internasjonalt fra «Volksstaat» (1871-75)
Den andre artikkelen, «Bakunistene i arbeid», som forteller om anarkistenes virksomhet i Spania under juli-oppstanden i 1873, var tidligere blitt utgitt som separat brosjyre. Enda den anarkistiske karikaturen av arbeiderbevegelsen for lengst har passert høydepunktet, er de europeiske og amerikanske regjeringene fremdeles så interessert i at den fortsetter å eksistere, og bruker så svære pengesummer til å støtte den, at vi ikke helt kan overse anarkistenes heroiske bedrifter. Vi trykker derfor artikkelen opp igjen her….
Skrevet av F. Engels 3. januar 1894
Offentliggjort i «Der Volksstaat»
F. Engels «Internasjonalt fra «Volksstaat» (1871-75)» Berlin 1894
Innledende note
[Til Bakunistene i arbeid]
Noen få kronologiske data kan kanskje gjøre de etterfølgende betraktninger lettere å forstå.
Den 9. februar 1873 abdiserte kong Amadeo, trøtt av sin spanske kongeverdighet, og ble således den første konge som har streiket. Den 12. ble republikken proklamert, og straks etter brøt det ut en ny karlistisk revolte i de baskiske provinsene.
Den 10. april ble det valgt en konstituerende forsamling som møtte i begynnelsen av juni og den 5. juni proklamerte en føderal republikk. Den 11. ble det utnevnt en ny regjering under Pi y Margall. Samtidig ble det valgt en kommisjon som skulle utarbeide en ny forfatning, men de radikale republikanerne, intransigentene (de uforsonlige) som de ble kalt, ble utelukket fra kommisjonen. Da den nye forfatningen ble kunngjort den
3. juli, syntes ikke intransigentene at den gikk langt nok når det gjaldt å dele opp Spania i «uavhengige kantoner», derfor satte de straks i gang oppstand i provinsene. Mellom 5. og 11. juli hadde intransigentene hellet med seg i Sevilla, Cordoba, Granada, Malaga, Cadiz, Alcoy, Murcia, Cartagena, Valencia osv., og opprettet en uavhengig kantonregjering i hver av disse byene. Den 18. juli gikk Pi y Margall av og ble erstattet med Salmeron. som øyeblikkelig sendte tropper mot opprørerne. Opprørerne gjorde liten motstand og ble slått i løpet av få dager, og den 26. juli da Cadiz-regjeringen falt, ble makten gjenopprettet over hele Andalusia. Omtrent samtidig ble Murcia og Valencia undertrykt – bare Valencia bet noenlunde kraftig fra seg.
Bare Cartagena holdt ut. Denne flåtehavnen, den største i Spania, som hadde falt i hendene på opprørerne sammen med flåten, var beskyttet mot landsiden ikke bare av en festningsvoll, men også av 13 separate fort, og den var derfor vanskelig å innta. Siden regjeringen så med liten lyst på tanken om å ødelegge sin egen flåtebase, overlevde den «suverene kanton Cartagena» fram til 11. januar 1874, da den endelig kapitulerte, siden den ikke hadde noe valg.
Det eneste som bekymrer oss her ved denne æreløse oppstanden, er de enda mer æresløse handlingene til de bakunistiske anarkistene; bare disse framstilles her noenlunde bredt som et advarende eksempel for våre samtidige.
Skrevet i begynnelsen av januar 1894 Offentliggjort i brosjyren
F. Engels «Internasjonalt fra «Volksstaat» (1871-75)»
Berlin 1894
Bakunistene i arbeid
En beretning om den spanske oppstanden sommeren 1873
I
Rapporten som nettopp er offentliggjort av Haag-kommisjonen om Mikhail Bakunins hemmelige Allianse,1 har avslørt for arbeiderklassen den undergravingsvirksomhet, de skitne knepene og de hule frasene som skulle legge den proletariske bevegelsen inn under noen få misforståtte geniers oppblåste ambisjoner og egoistiske formål. I mellomtiden har disse mislykte storhetene gitt oss høve til i Spania å se noe av deres praktiske revolusjonære virksomhet. La oss se på hvordan de satte ut i livet sine revolusjonære fraser om anarki og selvbestemmelse, om avskaffelse av all autoritet, særlig statens, og om den øyeblikkelige og fullstendige frigjøring av arbeiderne.
Vi er endelig i stand til å gjøre dette siden vi foruten avismeldingene om hendingene i Spania har fått rapporten fra Den nye Madrid-føderasjonen i Internasjonalen framlagt på Genéve-kongressen.
Som vi vet var det slik på den tiden da splittelsen oppsto i Internasjonalen, at vektskålen vippet over til fordel for medlemmene av den hemmelige Alliansen i Spania, det store flertallet av de spanske arbeiderne stilte seg under dens ledelse. Da republikken ble proklamert i februar 1873, kom de spanske arbeiderne i klemme. Spania er et så tilbakeliggende land industrielt at det der ikke kan komme på tale med umiddelbar fullstendig frigjøring av arbeiderklassen. Spania må først gjennomgå ymse forberedende utviklingstrinn og fjerne en god del hindringer på veien. Republikken bød en sjanse til å gå gjennom disse trinnene på kortest mulig tid og å overvinne hindringene raskt. Men denne sjansen kunne utnyttes bare om den spanske arbeiderklassen spilte en aktiv politisk rolle. Arbeidermassene følte dette – de la seg overalt i selen for å være med i hendingene, for å dra fordel av mulighetene for handling, istedenfor som hittil å gi fri bane for de besittende klassenes aksjon og intriger. Regjeringen kunngjorde at det skulle holdes valg til den konstituerende Cortes (nasjonalforsamling. Red.). Hvilken holdning skulle Internasjonalen innta? Bakunist-Iederne var i knipe. Fortsatt politisk uvirksomhet ble mer latterlig og umulig for hver dag som gikk, – arbeiderne ville «se tingene gjort». På den andre siden hadde medlemmene av Alliansen i årevis preket at man ikke skulle delta i en revolusjon som ikke hadde til mål umiddelbar og fullstendig frigjøring av arbeiderklassen, at politisk virksomhet av ethvert slag innebar anerkjennelse av staten, som var roten til alt ondt, og at deltakelse i enhver form for valg derfor var en forbrytelse som var verd døden. Hvordan de kom ut av denne klemmen, berettes det om i Madrid-rapporten som alt er nevnt:
«De samme folkene som avviste Haag-resolusjonen om arbeiderklassens politiske holdning og som trampet under fot vedtektene for [Den internasjonale arbeider] Assosiasjonen og på det viset brakte splittelse, kontrovers og forvirring inn i Internasjonalens spanske avdeling; de samme folkene som var skamløse nok til å framstille oss for arbeiderne som ærgjerrige karrierister som under påskudd av å opprette arbeiderklassens herredømme la seg etter å opprette sitt eget herredømme; de samme folkene som kaller seg autonomister, anarkistiske revolusjonære osv. har ved dette høve kastet seg inn i politikken, en borgerlig politikk av verste slag.
De har arbeidet ikke for å gi politisk makt til arbeiderklassen, – tvert imot vekker denne tanken avsky hos dem – men for å hjelpe til makten en borgerlig fraksjon av eventyrere, ærgjerrige folk og karrierister som kaller seg Uforsonlige Revolusjonære.
Foran de alminnelige valgene til den konstituerende Cortes ville arbeiderne i Barcelona, Alcoy og andre byer vite hvilken politisk linje de skulle stå på i den parlamentariske kampen og i andre kampanjer. Derfor ble det holde to store møter, ett i Barcelona og ett i Alcoy, og på begge møtene gjorde medlemmene av Alliansen seg særlig umak med å hindre at man nådde fram til noe vedtak når det gjaldt den politiske linjen som Internasjonalen (nota bene deres egen Internasjonale) skulle slå inn på. Det ble derfor vedtatt at Internasjonalen, som assosiasjon, ikke skulle engasjere seg i noen som helst politisk virksomhet, men at dens medlemmer som enkeltpersoner kunne handle på egen hånd som det passer dem og velge å slutte seg til et hvilket som helst parti, i samsvar med deres berømmelige doktrine om selvbestemmelse! Og hva ble resultatet av anvendelsen av denne doktrinen? At de fleste medlemmene av Internasjonalen, innbefattet anarkistene, deltok i valgene uten noe program, uten merkesaker og uten kandidater, slik at de hjalp til med å velge nesten utelukkende borgerlige republikanere. Bare to eller tre arbeidere kom inn i Kammeret, og de representerer absolutt ingenting, de har aldri noen gang hevet sin stemme for å forsvare vår klasses interesser, og de har med freidig mot stemt for alle reaksjonære forslag som er lagt fram av flertallet.»
Dette er hva den bakunistiske «avståen fra politikken» fører til. I rolige tider da arbeiderne vet på forhånd at de kan få valgt bare noen få representanter til nasjonalforsamlingen og ikke har noen som helst sjanse til å vinne flertallet i parlamentet, kan man av og til få arbeiderne til å tro at det er en stor revolusjonær handling å være hjemmesitter ved valgene, og allment sett ikke angripe den staten de lever i og som undertrykker dem, men angripe staten som sådan, som ikke eksisterer noe sted, og som følgelig ikke kan forsvare seg. Dette er en glimrende måte å forholde seg revolusjonært på, særlig for folk som har lett for å miste motet; og i hvilken utstrekning lederne av den spanske Alliansen hører til denne kategorien mennesker, det er vist noenlunde detaljert i den før nevnte publikasjonen.
Så snart hendingene skyver proletariatet i forgrunnen, blir politisk avholdenhet en påtakelig absurditet, og aktiv innblanding fra arbeiderklassen en uunngåelig nødvendighet. Og det var dette som hendte i Spania. Amadeos abdikasjon jaget de radikale monarkistene fra makten og fratok dem muligheten av å ta den igjen i den nærmeste framtid; alfonsistene hadde enda mindre sjanser på det tidspunktet, og hva angår karlistene så foretrakk de som vanlig borgerkrig for en valgkampanje. Alle disse partiene trakk seg fra valget – etter spansk skikk. Bare de føderalistiske republikanerne som var splittet i to fløyer, og størstedelen av arbeiderne, tok del i valget. Ut fra den veldige tiltrekningen som navnet Internasjonalen fremdeles hadde på dette tidspunktet blant de spanske arbeiderne, og ut fra den spanske avdelingens glimrende organisasjon, som enda eksisterte i hvert fall i praktisk henseende, var det helt visst at enhver kandidat nominert og støttet av Internasjonalen, ville lykkes glimrende i industridistriktene i Catalonia, i Valencia, i byene i Andalusia osv., og at det ville bli valgt et mindretall til Cortes stort nok til å avgjøre saken hver gang de to fløyene av republikanerne delte seg under avstemningene. Arbeiderne var klar over dette, de følte at tiden var inne til å sette sin enda mektige organisasjon i virksomhet. Men lederne deres av den bakunistiske skolen hadde preket evangeliet om ubetinget avståen altfor lenge til å evne plutselig å skifte framgangslinje; og så fant de på denne bedrøvelige utveien med at Internasjonalen skulle avstå som organisasjon, men at medlemmene som enkeltpersoner skulle få lov til å stemme som de ville. Følgen av denne politiske bankerott-erklæringen var et arbeiderne, som alltid i slike tilfelle, stemte for dem som holdt de mest radikale talene, dvs. for intransigentene, og ble derfor involvert i de følgende steg som ble tatt, fordi de betraktet seg som mer eller mindre ansvarlige for det representantene som de hadde valgt, gjorde.
II
Medlemmene av Alliansen kunne ikke godt ture fram i den latterlige posisjonen som deres listige valgpolitikk hadde brakt dem opp i, – det ville betydd slutten på deres kontroll over Internasjonalen i Spania. De måtte handle, om ikke for annet så for syns skyld. Redningen for dem lå i generalstreik.
I det bakunistiske programmet er generalstreik den hevstangen som nyttes til å få i gang den sosiale revolusjonen. En vakker alle arbeiderne i alle industriene i et land, tilmed i hele verden, ned arbeidet, og tvinger på den måten de besittende klassene enten til ydmykst å bøye seg innen toppen fire uker, eller til å gå til angrep på arbeiderne, som da vil ha rett til å forsvare seg og nytte dette høvet til å velte hele det ganile samfunnet. Tanken er langtfra ny, den er en kjepphest som nærmest ble skamridd av franske sosialister etter 1848, og seinere av belgiske sosialister, opprinnelig er den av engelsk opphav. Den gang chartismen vokste raskt og sterkt blant de engelske arbeiderne etter krisen i 1837, ble den «hellige måned», en streik i landsomfattende skala, lansert allerede i 1839 (se Engels «Die Lage der arbeitenden Klasse, Zweite Auflage, s. 234, [Arbeiderklassens stilling i England],) og dette hadde en så sterk appell at industriarbeiderne i Nord-England i juli 1842 prøvde å gjennomføre den i praksis. Det ble også tillagt generalstreiken stor viktighet på Alliansens Geneve-kongress som ble holdt den 1. september 1873, enda det ble allment innsett at dette krevde en solid organisasjon av arbeiderklassen og store pengefond. Og her har vi nettopp knuten. På den ene siden vil regjeringene særlig hvis de oppmuntres av politisk avståen – aldri tillate at organisasjonen eller fondene når opp til et slikt nivå; på den andre siden vil politiske hendinger og undertrykkingsaksjoner fra de herskende klassene føre til frigjøring av arbeiderne lenge før proletariatet kan greie å reise en så ideell organisasjon og dette kjempemessige reservefondet. Men hvis det hadde dem, ville det ikke være nødvendig å gå omveien om generalstreiken for å nå dette målet.
Ingen med noe kjennskap til Alliansens hemmelige utspring kan tvile på at ideen å bruke denne velprøvde metoden har sitt opphav i det sveitsiske sentret. La det være som det vil, de spanske lederne så i det en måte å få gjort noe på, uten likefram å grave seg ned i «politikk», og de gikk gledelig inn på det. De mirakuløse egenskapene til generalstreiken ble utropt overalt, og det ble gjort forberedelser til å sette den i gang i Barcelona og Alcoy.
Imens gikk den politiske situasjon stadig mer i retning av en krise. Castelar og hans feller, de gamle føderale republikanske skrytepavene, ble skremt av bevegelsen, som hadde vokst dem over hodet. De ble nødt til å gi fra seg regjeringstømmene til Pi y Margall, som søkte et kompromiss med «de uforsonlige». Av alle offisielle republikanere var Pi den eneste sosialist, den eneste som forsto at republikken måtte bygge på støtte fra arbeiderne. Han utarbeidet straks et program med sosiale tiltak som kunne gjennomføres med én gang, og som ikke bare ville bety øyeblikkelige fordeler for arbeiderne, men eventuelt føre til videre steg, slik at de i det minste ga det første støtet til den sosiale revolusjon. Men de bakunistiske medlemmene av Internasjonalen, som var forplikter til å forkaste selv de mest revolusjonære tiltak hvis de hadde sitt utspring i «Staten», foretrakk å støtte de mest skrullete Svindlerne blant «de uforsonlige» heller enn en minister. Pi‘s forhandlinger med «de uforsonlige» trakk i langdrag. «De uforsonlige» tok til å miste tålmodet, og de ivrigste av dem startet et kanton-opprør i Andalusia. Lederne av Alliansen måtte nå handle de også, dersom de ikke ville bli liggende i kjølvannet på de uforsonlige bursjoaer. Og så ble det gitt ordre til generalstreik.
På øyeblikket ble der bl. a. laget en plakat i Barcelona som sa:
«Arbeidere! Vi oppfordrer til generalstreik for å vise den dype avsky vi kjenner når vi ser at regjeringen bruker hæren til å bekjempe våre arbeiderbrødre, mens de avslår å kjempe mot karlistene» osv.
Arbeiderne i Barcelona – Spanias største industriby som har opplevd flere barrikadekamper enn noen annen by i verden – ble oppfordret til å sette seg opp imot regjeringen, ikke med våpen i hånd, men med en generalstreik, et tiltak som var myntet bare på bursjoaene som enkeltpersoner, men ikke mot deres kollektive representant – statsmakten. Under fredsperioden med uvirksomhet hadde arbeiderne i Barcelona kunnet lytte til de opphissende frasene til milde menn som Alerini, Farga Pellicer og Vinas, men da tiden for handling kom, da Alerini, Farga Pellicer og Vinas, først kunngjorde sitt fine valgprogram, deretter gikk over til å dempe lidenskapene og til slutt erklærte generalstreik istedenfor å kalle under våpen, ble de rett og slett foraktet av arbeiderne. Selv den veikeste av «de uforsonlige» viste mer kraft enn det sterkeste medlem av Alliansen. Alliansen, og Internasjonalen som ble lurt av den, mistet all innflytelse, og da disse herrene oppfordret til generalstreik og påberopte seg at dette ville lamme regjeringen, da bare lo arbeiderne av dem. Men hva den falske Internasjonalen oppnådde med sitt besyv var at Barcelona ikke ble med i kanton-opprøret. Barcelona var den eneste byen som – om den hadde deltatt – kunne ha gitt fast støtte til arbeiderklasse-elementet, som var sterkt representert overall i bevegelsen, og slik stille i utsikt arbeidernes sluttelige kontroll av hele bevegelsen. Enn videre ville seieren være så godt som sikret dersom Barcelona hadde vært med. Men Barcelona rørte ikke en finger. Arbeiderne i Barcelona, som hadde gjennomskuet «de uforsonlige» og var blitt lurt av Alliansen, gjorde ingenting, og ga på det viset Madrid-regjeringen fritt leide til å sikre sluttseieren. Alt dette hindret likevel ikke at Alerini og Brousse, medlemmer av Alliansen (rapporten om Alliansen inneholdt flere detaljer om dem), slo fast i sin avis, «Solidarité révolutionnaire»:
«Den revolusjonære bevegelsen sprer seg som en ildebrann over helt: halvøya…. ingenting bar ennå hendt i Barcelona, men revolusjonen er permanent på markedsplassen.»
Men det var Alliansens revolusjon, og den består i å slå på stortromma, og av den grunn forblir den «permanent» på samme «plassen».
Samtidig ble generalstreiken dagsbefaling i Alcoy. Alcoy er en ny industriby med ca. 30 000 innbyggere, hvor Internasjonalen i bakunistisk form fikk fotfeste for bare ett år siden og spredte seg raskt. Sosialisme i enhver form hadde framgang blant disse arbeiderne, som til da ikke kjente noe til bevegelsen. Det samme skjer i Tyskland, der Fellessammenslutningen av tyske arbeidere tilfeldigvis i en eller annen tilbakeliggende by plutselig vinner en stor midlertidig følgeskare. Alcoy ble derfor valgt som sete for den bakunistiske Føderale Kommisjon for Spania, og det er arbeidet til denne Føderale Kommisjon som vi skal se her.
Den 7. juli stemte et arbeidermøte for generalstreik, og neste dag sendte de en deputasjon til alkalden (borgermesteren) og ba ham sammenkalle fabrikkeierne og presentere arbeidernes krav for dem. Albors, alkalden, en borgerlig republikaner, avviste arbeiderne, sendte bud til Alicante etter tropper og rådet fabrikkeierne til ikke å gi etter, men barrikadere seg i husene sine. Han for sin del ville bli på sin post. Etter et møte med fabrikkeierne – vi holder oss her til den offisielle rapporten fra den bakunistiske Føderale Kommisjon datert 14. juli 1873 – utstedte Albors, som til å begynne med hadde lovt arbeiderne å holde seg nøytral, en proklamasjon der han «krenket og bakvasket arbeiderne og tok fabrikkeiernes parti og knuste således streikernes rettigheter og frihet og utfordret dem til kamp». Hvordan en borgermesters fromme ønsker kan knuse streikernes rettigheter og frihet, er det ikke gjort rede for. Iallfall varslet arbeiderne, ledet av Alliansen, magistraten gjennom en komité at dersom han ikke ville holde seg nøytral under streiken som han hadde lovt, var det best at han gikk av for å unngå sammenstøt. Komiteen ble vist bort, og da den gikk ut av rådhuset, åpnet politiet ild mot fredelige og uvæpnede mennesker som sto på torget. Det var slik kampen tok til, ifølge Alliansens rapport. Folket væpnet seg, og det begynte et slag som man sa varte «tjue timer». På den ene siden arbeiderne, av «Solidarite révolutionnaire» oppgitt til 5 000, på den andre siden 32 gendarmer i rådhuset og noen få bevæpnede menn i fire eller fem hus på torgplassen. Disse husene ble brent ned av folket etter god prøyssisk skikk. Til slutt ble gendarmene lens for ammunisjon og måtte overgi seg.
«Det ville ha vært færre ulykker å klage over,» sier Kommisjonens rapport, «hvis alkalden Albors ikke hadde lurt folket ved å late som han overga seg og deretter feigt ga ordre til mord på de som gikk inn i rådhuset i tillit til hans ord. Og alcalden selv ville ikke blitt drept av den rettferdig opprørte befolkningen om han ikke hadde avfyrt revolveren rett mot de som kom for å arrestere ham.»
Og hva var så tapene i denne bataljen?
«Enda vi ikke kjenner det nøyaktige tallet på døde og sårede» (på folkets side) «kan vi likevel si at det ikke var mindre enn ti. På provokatørenes side var det ikke mindre enn femten døde og sårede.»
Dette var Alliansens første gatekamp. I tjue timer sloss 5 000 mann mot 32 gendarmer og en håndfull bevæpnede bursjoaer, og vant over dem etter at de hadde sloppet opp for ammunisjon, med et tap på i alt ti. Alliansen kan godt hamre Falstaffs utsagn inn i hodene på sine innvidde om at «tapperhetens bedre del er forsiktighet».
Det sier seg selv at alle skrekkhistoriene som bæres til torgs av borgerlige aviser om nedbrenning av fabrikker over en lav sko, en mengde gendarmer skutt ned og at det er blitt helt parafin over folk og satt fyr på dem, er rent oppspinn. Arbeidere som har vunnet seier – selv om de er ledet av medlemmer av Alliansen hvis motto er «myndig framferd overalt», behandler alltid sine overvunne motstandere altfor generøst, og etterpå kommer motstanderne og beskylder dem for alle de udåder som de selv aldri unnlater å sette i verk når de har seiret.
Og slik var altså seieren vunnet.
«Solidarité révolutionnaire» skriver jublende: «Våre venner i Alcoy, 5000 i alt, er herrer over situasjonen.»
Og hva gjorde så disse herrene med situasjonen?
Her er vi latt i stikken av Alliansens rapport og dens avis, og må ty til vanlige avismeldinger. Der leser vi at en «Komité for offentlig sikkerhet», dvs. en revolusjonær regjering, ble opprettet i Alcoy etterpå. Ganske visst vedtok medlemmene av Alliansen på sin kongress i Saint-Imier (Sveits) den 15. september 1872 at «enhver organisasjon med politisk, såkalt provisorisk eller revolusjonær myndighet, kan ikke være annet enn et nytt bedrag og ville være like farlig for proletariatet som de nåværende regjeringene.» Medlemmene av den spanske Føderale Kommisjon hadde på møte i Alcoy dertil lagt seg hardt i selen for å få denne resolusjonen vedtatt også på kongressen i Internasjonalens spanske avdeling. Og likevel finner vi at Severino Albarracin, et medlem av Kommisjonen, og ifølge enkelte meldinger også Francisco Tomas, sekretær for Kommisjonen, ble medlemmer av Komiteen for offentlig sikkerhet, denne provisoriske og revolusjonære regjeringen i Alcoy.
Og hva gjorde så denne Komiteen for offentlig sikkerhet? Hvilke åtgjerder vedtok den for å gjennomføre «umiddelbar og fullstendig frigjøring av arbeiderne»? Det forbød alle menn å forlate byen, mens kvinner fikk tillatelse til det, dersom de …. hadde pass! Tenk – fiendene av all autoritet gjeninnfører pass! Ellers var alt den ytterste forvirring, uvirksomhet og hjelpesløshet.
Imens var general Velarde på vei fra Alicante med soldater. Regjeringen hadde all grunn til å ønske å gjøre opp med opprørerne i provinsene uten bråk. Og «situasjonens herrer» i Alcoy hadde all grunn til å ønske å vri seg ut av en situasjon som de ikke greide a handtere. Følgelig hadde den deputerte Cervera, som skulle være mekler, en lett oppgave. Komiteen for offentlig sikkerhet gikk av, og den 12. juli gikk troppene inn i byen uten å møte motstand; det eneste løfte som Komiteen for offentlig sikkerhet hadde fått til gjengjeld var … alminnelig amnesti. «Situasjonens herrer» hadde atter berget seg ut av det i en snever vending. Og der endte eventyret i Alcoy.
Alliansens rapport forteller at i Sanlucar de Barrameda, i nærheten av Cadiz
«hadde alkalden stengt kontorene til Internasjonalen, og hans trusler og uopphørlige angrep på borgernes personlige rettigheter gjorde arbeiderne rasende. En kommisjon krevde av ministeren at loven skulle overholdes og at kontorene som var blitt egenmektig stengt, skulle åpnes igjen. Hr. Pi sa seg enig i dette i prinsippet… men nektet å bøye seg i praksis. Det ble klart for arbeiderne at regjeringen var innstilt på å forby deres Assosiasjon; de avsatte de lokale myndigheter og utnevnte andre i stedet, som lot åpne kontorene til Assosiasjonen.»
«I Sanlucar…. er folket situasjonens herre.» skriver «Solidarité révolutionnaire» triumferende. Medlemmene av Alliansen som også her, stikk i strid med sine anarkistiske prinsipper, dannet en revolusjonær regjering, visste ikke hva de skulle gjøre med makten de hadde fått. De kastet bort tiden med fruktesløse debatrer og papirresolusjoner, og da general Pavia den 5. august – etter at han hadde tatt Sevilla og Cadiz – sendte noen få kompanier av Soria-brigaden til Sancular, motte han ingen motstand.
Slik var heltedådene til Alliansen der den sto uten konkurranse.
III
Gatekampen i Alcoy ble straks etterfulgt av en oppstand av «de uforsonlige» i Andalusia. Pi y Margall satt fremdeles ved roret, oppratt med kontinuerlige forhandlinger med lederne for dette partiet med henblikk på å danne regjering sammen med dem; hvorfor satte de så i gang et opprør før forhandlingene slo feil? Grunnen til denne overilte handlingen er aldri blitt skikkelig forklart, men det er sikkert at det «de uforsonlige» særlig tok sikte på, var å opprette en føderal republikk så fort som mulig for å overta makten og de mange nye administrative postene som skulle opprettes i de forskjellige kantonene. Oppdelingen av Spania var blitt utsatt for lenge av Cortes i Madrid, så de måtte greie biffen selv og proklamere suverene kantoner overalt. Denne holdningen som den (bakunistiske) Internasjonalen hittil hadde inntatt – den var etter valgene sterkt involvert i «de uforsonlige»s aksjoner – ga grunn for å regne med støtte fra bakunistene, – for hadde ikke bakunistene nettopp erobret Alcoy med makt og altså i åpen konflikt med regjeringen? Men bakunistene hadde i årevis forkynt at all revolusjonær handling ovenfra var et onde, og at alt skulle organiseres og gjennomføres nedenfra. Og her ga det seg nå et høve til å praktisere det berømmelige prinsipp om autonomi fra bunnen, i det minste i noen få byer. De bakunistiske arbeiderne var dømt til å gå i fellen og rake kastanjene ut av ilden for «de uforsonlige», for seinere å bli påskjønnet av sine allierte med de sedvanlige spark og kuler.
Hvilken stilling tok så de bakunistiske medlemmene av Internasjonalen i hele denne bevegelsen? De hjalp til med å utvikle dens føderalistiske pluralisme, de gjennomførte i praksis så langt som mulig sitt anarkistiske ideal. De samme bakunistene som noen få måneder tidligere i Cordoba hadde erklært at å opprette en revolusjonær regjering var å bedra og svindle arbeiderne, de samme bakunistene satt nå i alle de revolusjonære kommunale regjeringene i Andalusia, men alltid i mindretall, slik at «de uforsonlige» kunne gjøre akkurat hva de lystet. Mens de sistnevnte beholdt den politiske og militære ledelsen, ble arbeiderne avspist med pompøse fraser eller resolusjoner som forega å ville innføre sosiale reformer av det mest primitive og meningsløse slag, og som for øvrig ble ved å eksistere bare på papiret. Så snart de bakunistiske lederne krevde virkelige konsesjoner ble de avvist med hån. I samtale med engelske aviskorrespondenter var intransigent-lederne for bevegelsen raske til å distansere seg fra disse såkalte «medlemmer av Internasjonalen» og å avvise alt ansvar for dem, og sa at lederne deres og alle flyktningene fra Pariskommunen ble holdt under strengt politioppsyn. Endelig skal vi se at «de uforsonlige» i Sevilla fyrte løs også mot sine bakunistiske allierte under kampen mot regjeringstroppene.2
Slik gikk det til at i løpet av få dager var hele Andalusia i hendene på de væpnede intransigentene (de uforsonlige). Sevilla, Malaga, Granada, Cadiz osv. ble tatt nesten uten motstand. Hver enkelt by proklamerte seg som suveren kanton og opprettet en revolusjonær komité (junta). Murcia, Cartagena, og Valencia fulgte etter. Et liknende forsøk, men av mer fredelig karakter, ble gjort i Salamanca. Således holdt opprørerne nesten alle de store spanske byene, unntatt Madrid, hovedstaden, som er en ren luksusby og neppe noen gang spiller en avgjørende rolle, og Barcelona. Hvis Barcelona hadde reist seg, hadde framgangen vært så å si sikret, og dertil ville den ha gitt en mektig støtte til arbeiderklasse-elementet i bevegelsen. Men som vi har sett, var «de uforsonlige» i Barcelona relativt maktesløse, mens bakunistene, som ennå var svært sterke der på det tidspunktet, nyttet generalstreiken bare til forsoningsformål. Barcelona var denne gang således ikke på post.
Likevel hadde opprøret – enda det var satt i gang på en hodestups måte – en rimelig sjanse til å lykkes om det hadde vært ledet med en viss klokskap, selv om det ville foregå på samme manér som i de spanske militær-revoltene, der garnisonen i en by gjør opprør, marsjerer til neste by og vinner over garnisonen der etter at det er blitt drevet propaganda på forhånd, vokser videre som et snøskred og marsjerer mot hovedstaden, inntil en heldig trefning eller at troppene som sendes ut mot den, deserterer, avgjør seieren. Denne metoden høvde glimrende for anledningen. Opprørerne var gjennom lang tid blitt organisert i frivillig-bataljoner overalt, riktignok med dårlig disiplin, men likevel ikke dårligere enn i restene av den gamle spanske armeen, som for størstedelen var sendt hjem. De eneste pålitelige troppene regjeringen hadde, var gendarmene (guardis civiles), og de var spredt over hele landet. Tingen var å hindre gendarmene i å samle seg, og dette kunne gjøres bare på den måten at man tappert gikk til kamp på åpen mark. Dette innebar ingen stor risiko, siden regjeringen ikke hadde andre tropper å sende mot de frivillige enn slike som var like udisiplinerte som de selv. Og hvis de var innstilt på å vinne, var dette eneste måten å gjøre det på.
Men nei. Føderalismen til intransigentene og deres bakunistiske haleheng samstemte nettopp i det faktum at hver by handlet for seg, og erklærte at det vesentlige ikke var samarbeid med andre byer, men atskillelse fra dem, noe som utelukket enhver mulighet for et felles angrep. Det som var et uunngåelig onde under den tyske bondekrigen og de tyske oppstandene i mai 1849, nemlig fragmenteringen og isolasjonen av de revolusjonære styrkene, gjorde at regjeringstroppene kunne knuse det ene opprøret etter det andre, det ble her proklamert som det høyeste prinsippet for revolusjonær klokskap. Bakunin fikk denne tilfredsstillelsen. Så tidlig som i september 1870 (i «Lettres å un francais) hadde han erklært at den eneste måten å drive prøysserne ut av Frankrike på ved en revolusjonær kamp, var å gjøre ende på alle former for sentralisert ledelse og å overlate til hver by, hver landsby, hvert sokn å føre krig på egen hånd.
Hvis en på den måten reiste seg imot den prøyssiske hæren under dens sentraliserte ledelse med uhemmet revolusjonær glød, ville seieren være sikret. Stilt overfor det franske folks kollektive forstand og til slutt overlatt til seg selv, ville Moltkes individuelle forstand tydeligvis dale mot nullpunktet. Franskmennene nektet å godta dette, men i Spania hadde Bakunin vunnet en glimrende seier, som vi alt har sett og fremdeles skal se.
Imens hadde dette opprøret – utløst uten årsak som lyn fra klar himmel – gjort det umulig for Pi y Margall å fortsette forhandlingene med «de uforsonlige». Han ble tvunget til å gå av, og i stedet kom rene republikanere som Castelar, en utilslørt bursjoa – hvis fremste mål var å knuse arbeiderbevegelsen, som de tidligere hadde utnyttet, men som nå var blitt en hemsko for dem. En divisjon under general Pavia ble sendt mot Andalusia, en annen under general Campos mot Valencia og Cartagena. Hovedstyrken besto av gendarmer samlet i hop fra hele Spania, alle sammen gamle soldater med ennå usvekket disiplin. Her akkurat som da det gjaldt Versailles-armeens angrep på Paris, skulle gendarmene stive opp de demoraliserte regulære styrkene og danne spissen i angrepskolonnene, en oppgave de fylte etter beste evne i begge tilfelle. Foruten gendarmene inneholdt divisjonene noen få svært reduserte linjeregimenter, slik at de hver utgjorde omkring 3000 mann. Dette var alt regjeringen greide å stable på bena mot opprørerne.
General Pavia dro i felten ca. 20. juli. Et detasjement av gendarmer og linjetropper under Ripoll okkuperte Codoba den 24. Den 29. angrep Pavia det barrikaderte Sevilla, som han inntok den 30. eller 31. Datoene er ofte ikke klart fastslått i disse telegrammene. Han etterlot en bevegelig kolonne til å slå ned landsbygda omkring, og marsjerte mot Cadiz, hvor forsvarerne leverte kamp bare på tilfartsveiene, og kampånden var heller ikke rar, og så den 4. august lot de seg avvæpne uten motstand. I dagene etter avvæpnet han Pavia, også uten å møte motstand. Sanlucar de Barrameda, San Roque, Tarifa, Algeciras, og en hel rekke andre småbyer som var blitt opprettet som suverene kantoner hver i sær. Samtidig sendte han detasjementer mot Malaga, som overga seg den 3. august, og Granada, som overga seg den 8. august uten å yte motstand. Slik var hele Andalusia underkuet den 10. august, på mindre enn 14 dager og nesten uten et slag.
Den 26. juli startet Martinez Campos et angrep på Valencia. Opprøret der var blitt satt i gang av arbeiderne. Da splittelsen i den spanske Internasjonalen kom, hadde den egentlige Internasjonalen flertallet i Valencia, og det Nye spanske føderale råd ble overført dit. Like etter at republikken var proklamert, da revolusjonære kamper foresto, tilbød de bakunistiske arbeiderne i Valencia – som mistrodde Barcelona-lederne fordi de dekket over sin forsoningspolitikk med ultra-revolusjonære fraser -medlemmene av den virkelige Internasjonalen samarbeid i alle lokale bevegelser. Da kanton-bevegelsen startet, gikk begge gruppene, ved å utnytte intransigentene, til angrep og kastet troppene ut. Hvem som dannet Valencia-juntaen, er fremdeles ikke kjent, men ifølge meldinger fra de engelske aviskorrespondentene synes det som om arbeiderne var absolutt dominerende i juntaen, slik de var også blant Valencia Frivillige. De samme korrespondentene omtalte Valencia-opprørerne med en respekt som de aldeles ikke viste de andre rebellene, som for det meste var intransigenter; de roste deres disiplin og den orden som hersket i byen, og spådde langvarig motstand og hard strid. De tok ikke feil. Valencia, en åpen by, motstod angrepene fra Campos’ divisjon fra 26. juli til 8. august, lenger enn hele Andalusia.
I provinsen Murcia ble hovedstaden av samme navn inntatt uten kamp. Etter at Valencia var falt, dro Campos mot Cartagena, en av de sterkeste festningene i Spania, vernet mot landsiden av en festningsvoll og framskutte forter på kommandohøydene. De 3000 regjeringssoldatene hadde ikke noe beleiringsartilleri, med bare lette feltkanoner var de naturligvis maktesløse mot det tunge fortartilleriet, og derfor måtte de nøye seg med å beleire byen fra landsiden. Men dette nyttet lite så lenge kartagenerne hadde herredømmet over sjøen og krigsskipene de hadde kapret i havnen. Opprørerne hadde vært fullstendig opptatt med sine egne saker mens kampen gikk for seg i Valencia og Andalusia, men begynte å tenke på utenverdenen etter at de andre opprørene var blitt kvalt, og da de selv tok til å slippe opp for penger og forsyninger. Først da gjorde de et forsøk på å marsjere mot Madrid, som lå 10 mil unna, mer enn det dobbelte av avstanden til f. eks. Valencia eller Granada! Ekspedisjonen endte sørgelig ikke langt fra Cartagena. Beleiringen utelukket enhver mulighet for nye utfall mot landsiden, så de prøvde å komme ut ved hjelp av flåten. Og hvilke utfall! Det kunne ikke bli tale om å reise opprør på nytt i kystbyene ved hjelp av krigsskip fra Cartagena som nettopp var blitt knekket. Flåten fra Den suverene kanton Cartagena begrenset seg derfor til å true med kanonade mot de andre kystbyene fra Valencia til Malaga, som ifølge kartagenernes teori likeledes var suverene, og hvis det var nødvendig, å sette i gang et virkelig bombardement dersom de ikke ville levere om bord påkrevde forsyninger og krigsskatt i rene penger. Mens disse byene som suverene kantoner hadde stått i kamp mot regjeringen, klamret Cartagena seg til prinsippet «enhver for seg selv». Nå da de hadde lidt nederlag, var det gjeldende prinsipp «enhver for Cartagena». Det var slik «de uforsonlige» i Cartagena og deres bakunistiske hjelpesmenn tolket de suverene kantonenes føderalisme.
For å styrke rekkene av frihetskjempere slapp regjeringen i Cartagena fri omkring 1800 straffanger fra det lokale fengselet
– Spanias verste røvere og mordere. Etter åpenbaringene i rapporten om Alliansen kan det ikke lenger være noen som helst tvil om at det var bakunistene som hadde antydet dette revolsujonære steget overfor regjeringen. Rapporten viser Bakunin som entusiastisk talsmann for «utløsning av alle onde lidenskaper», med den russiske røver som forbilde for alle sanne revolusjonære. Det som er godt for russeren, er godt for spanieren. Da den lokale regjeringen i Cartagena slapp løs de «onde lidenskaper» til de 1800 innsatte snikmorderne, og dermed demoraliserte soldatene til det ytterste, handlet den helt og fullt i Bakunins ånd. Og da den spanske regjeringen istedenfor å bombardere sønder og sammen sine egne festningsverker ventet på at Cartagena skulle falle på grunn av den indre desorganiseringen blant byens forsvarere, fulgte den en helt riktig framgangslinje.
IV
La oss så høre hva rapporten fra Den nye Madrid-føderasjonen har å si om hele bevegelsen.
«På annen søndag i august ble det holdt en kongress i Valencia som blanc annet skulle bestemme Den spanske Internasjonale Føderasjons holdning til de viktige politiske hendinger som hadde funnet sted i Spania siden
11. februar, den dagen republikken ble proklamert. Men denne tåpelige (descabellada, bokstavelig: uordentlige) «kantonale reisningen, som var et sa ynkelig feilslag, og der medlemmer av Internasjonalen tok ivrig del i nesten alle opprører-provinsene, har ikke bare stanset arbeidet i Det Føderale Råd ved at det har spredt de fleste av medlemmene, men har også desorganisert de lokale føderasjonene fullstendig, og hva verre er – har utsatt medlemmene i fullt mål for det hat og den forfølgelse som et opprør av folket alltid trekker med seg når det er begynt i vanære og har lidt nederlag….»
«Da kanton-opprøret ble innledet, da juntaene, dvs. kantonregjeringene ble dannet, lot ikke disse folkene» (bakunistene) «som hadde uttalt seg i si voldsomme ordelag mot politisk makt og anklaget oss for autoritarisme – tiden gå fra seg før de sluttet seg til disse regjeringene. Og i viktige byer som Sevilla, Cadiz, Sanlucar de Barrameda, Granada og Valencia satt mange medlemmer av Internasjonalen, som kaller seg selv anti-autoritære, i kanton-regjeringene uten noe annet program enn autonomi for provinsene og kantonene. Dette er offisielt fastslått av de proklamasjonene og andre dokumenter som ble utstedt av disse juntaene, signert av velkjente medlemmer av denne Internasjonalen.
En slik skrikende motsetning mellom teori og praksis, mellom propaganda og handling, ville telle lite dersom vår Assosiasjon kunne dratt noe nytte av det, eller om den kunne fremmet organiseringen av våre krefter, eller på annen måte brakt oss videre mot vårt felles mål – frigjøringen av arbeiderklassen. Akkurat det motsatte skjedde, slik det måtte gå, siden det første vilkåret manglet, nemlig aktiv medvirkning av det spanske proletariatet, noe en lett kunne ha oppnådd ved å handle i Internasjonalens navn. Det fantes ingen avtale mellom de lokale føderasjonene; bevegelsen var overlatt til individuelt eller lokalt initiativ uten ledelse (bortsett fra den som den mystiske Alliansen greide å påtvinge den, og til var skam dominerer denne Alliansen fremdeles Internasjonalen) og uten annet program enn våre naturlige fienders, de borgerlige republikanernes program. Slik led kanton-bevegelsen det meste æreløse nederlag nesten uten å yte noen motstand, og trakk med seg i fallet prestisjen og organisasjonen til Internasjonalen i Spania. For enhver utskeielse, enhver forbrytelse, enhver voldshandling legger republikanerne i dag skylden på medlemmer av Internasjonalen. Det fortelles oss tilmed som sikkert at under kampene i Sevilla fyrte intransigentene løs på sine egne allierte, de» (bakunistiske) «medlemmer av Internasjonalen. De reaksjonære drar klokelig fordel av våre dumheter og tilskynder republikanerne til å forfølge oss og bakvaske oss i de nøytrale massenes øyne; det ser ut til at det de ikke greide ved Sagasta-affæren, det kan de greie å oppnå nå, dvs. å gi Internasjonalen en dårlig klang blant de store massene av spanske arbeidere.
En del arbeider-seksjoner i Barcelona løste seg fra Internasjonalen og protesterte offentlig mot folkene i avisen «La Federación» «(bakunistenes hovedorgan)» og deres uforklarlige stillingtaken. I Jérez, Puerto de Santa Maria og andre byer hadde føderasjonene vedtatt å oppløse seg. De få medlemmene av internasjonalen som bodde i Loja (provinsen Granada) ble utvist av befolkningen. I Madrid, der folk ennå nyter den største frihet, viser den gamle» (bakunistiske) «føderasjonen ingen livstegn, mens vår tvinges til å holde seg passiv og taus om den ikke vil lide skylden for andre folks synder. I byene i nord utelukker karlist-krigen – som blir bitrere med hver dag – noen som helst aktivitet fra vår side. Og til slutt i Valencia, der regjeringen vant seier etter en kamp som varte i fjorten dager, der er de medlemmene av Internasjonalen som ikke har flyktet, tvunget til å holde seg under jorden, og Det Føderale Råd er oppløst.»
Så langt Madrid-rapporten. Som vi ser, stemmer den i alle detaljer overens med den historiske beretningen ovenfor.
Hva er så i sum resultatet av vår undersøkelse?
1. Så snart bakunistene sto overfor en alvorlig revolusjonær situasjon, måtte de kaste hele sitt gamle program over bord. Først ofret de sin doktrine om absolutt avståen fra politisk virksomhet, særlig i samband med valg. Deretter ble anarkiet, avskaffelsen av staten gitt på båren. Istedenfor å avskaffe staten prøvde de tvert om å opprette flere nye småstater. Så lot de falle prinsippet om at arbeiderne ikke må ta del i noen revolusjon som ikke har som mål umiddelbar og fullstendig frigjøring av proletariatet, og de var selv med i en bevegelse som var notorisk bursjoa-preget. Til slutt trampet de under fot den trosartikkelen de selv nettopp hadde proklamert – at opprettelsen av en revolusjonær regjering bare er en ny svindel, et nytt forræderi mot arbeiderklassen, for de hadde satt seg bekvemt til rette i juntaen i de ymse byene, og attpå kjøpet satt de nesten overalt som en maktesløs minoritet som ble nedstemt og utbyttet politisk av borgerskapet.
2. Den fornektingen av de prinsippene de alltid hadde forkynt, skjedde dertil på den aller feigeste og mest bedragerske måten og ble drevet fram av skyldbevissthet, slik at verken bakunistene selv eller massene som de ledet, hadde noe program eller visste hva de ville da de sluttet seg til bevegelsen. Den naturlige følgen av dette var at bakunistene enten hindret ethvert initiativ til handling, eller drev inn sporadiske, planløse og meningsløse opprør, som i Alcoy og Sanlucar de Barrameda; eller at ledelsen av opprøret ble overtatt av de uforsonlige bursjoaer, slik tilfellet var i de fleste av revoltene. Hver gang det gjaldt å få gjort noe, førte det revolusjonære skvalderet til bakunistene enten til forsoningspolitikk eller til opprør som var dømt til undergang, – eller førte til at de sluttet seg til et borgerlig parti som utnyttet arbeiderne politisk på det skjendigste, og trakterte dem attpåtil med spark og spenn.
3. Det er ikke filla igjen av de såkalte prinsippene for anarkiet, fri føderasjon av selvstendige grupper osv., men en grenseløs, vettløs oppsplitting av de revolusjonære ressursene, som førte til at regjeringen kunne erobre den ene byen etter den andre med en håndfull soldater, praktisk talt uten motstand.
4. Utfallet av alt dette er at ikke bare er de én gang så velorganiserte og tallrike spanske seksjonene av Internasjonalen – både den falske og den sanne – blitt dratt med i fallet sammen med intransigentene og er nå faktisk oppløst, men har også fått seg pådyttet utallige ugjerninger – slike som spissborgerne i alle land alltid vil forestille seg hører med i et arbeideropprør og dette gjør det umulig, kanskje i mange år framover, på ny å organisere det spanske proletariatet i Internasjonalen.
5. Kort sagt bakunistene i Spania har gitt oss et eksempel uten sidestykke på hvordan en revolusjon ikke må gjøres.
Skrevet i september og oktober 1873
Offentliggjort i avisen «Der Volksstaat» nr. 105, 106 og 107 31. oktober, 2. og 5. november 1873; og som brosjyre i Leipzig i 1874.
Opptrykk i heftet:
F. Engels «Internasjonalt fra «Volksstaat» (1871-75)», Berlin 1894
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «L’Alliance de la démocratie socialiste», London 1873. Den tyske utgaven ble utgitt under tittelen «Hin Komplott gegen die Internationale» (Buchhandlung des «Vorwarts»). (Note av Engels til 1894-utgaven.)
- «Der Volksstaat» (nr. 106, 2. november 1873) frykte de tre følgende avsnittene på slutten av del III. Red